Browsed by
Måned: september 2016

Fremmedgjøring og oppfatninger

Fremmedgjøring og oppfatninger

Laura Kenins imponerer i soloheftet «Alien Beings», som har fokus på tema som familieliv og samlivsbrudd.

Av: Kristian Hellesund

Det latviske forlaget kuš! står bak en rekke spennende utgivelser i det alternative tegneseriesegmentet. Forlagets bærebjelke er antologien «š!», som i disse dager er ute med utgivelse nummer 25. «š!» samler serieskapere fra hele verden, og antologien er i engelsk språkdrakt. Ofte er utgivelsene tematiske, og den nyeste utgivelsen tar for seg tegneserier i japansk mangastil laget utenfor Japan.

I tillegg har kuš! en rekke ulike soloutgivelser med mange dyktige serieskapere. I mange tilfeller snakker vi om mer eksperimentelle utgivelser, men kuš! utgir også tegneserier som er lettere tilgjengelige. Felles for forlagets utgivelser er en satsing på det såkalte minicomics-formatet, A6. Det gjør at tegneseriene til kuš! er lett synlige, selv om utgivelsene er små av størrelse.

Et av de mest interessante soloutgivelsene fra kuš! i år er «Alien Beings» av Laura Kenins. Den kanadiske serieskaperen har sine røtter i Latvia, og hun har hatt flere tegneserier utgitt gjennom kuš! «Alien Beings» er en oppvekstskildring, der et samlivsbrudd står i sentrum. Hovedpersonen er en jente i tidlig pubertetsalder. Under en kjøretur med faren, moren og broren, ser familien noen underlige lys. Sannsynligvis var det en ufo de så, og hendelsen preger familien i ettertid. Datteren i huset opplever at dette er starten på foreldrenes seperasjon, og hun går gjennom flere faser der hun bearbeider dette. Blant annet lager hun i stand et tilfeldig møte mellom foreldrene fordi hun tror at det vil føre dem sammen.

Kenins har laget en gripende fortelling der jentens følelsesliv står i sentrum. Hun prøver å bearbeide samlivsbruddet, og det er ikke enkelt for henne. Selv om venner og foreldrene prøver å hjelpe henne –  blant annet ved å skaffe henne litteratur om skilsmisser – har hun det tungt.  Det emosjonelle sliter på henne, og det er vanskelig for henne å finne ord om situasjonene.

«Alien Beings» preges av gode monologer og dialoger. Laura Kenins er dyktig på replikker, og spesielt datterens språk virker realistisk og ekte. Historien inneholder mange troverdige og gode tankerekker fra en jente som på mange måter egentlig ikke forstår situasjonen hun er kommet i og konsekvensene av den.

Laura Kenins har valgt en naïvistisk tegnestil til «Alien Being». Hun har tegnet historien med fargeblyanter, og det underbygger det barnlige i mange av replikkene. Tegneserien får et ekstra lag på denne måten, der tegnestilen og teksten sammen gir et inntrykk av noe som kunne vært en selvbiografisk tegneserie laget av en jente i 12-13-årsalderen.

«Alien Beings» er en flott introduksjon til Laura Kenins, som dessverre ikke har hatt tegneserier utgitt i Norge så langt. Samtidig er dette en god tegneserie, som tar opp viktige tema som familieliv og samlivsbrudd.

 

«Alien Beings»

Av: Laura Kenins

ISBN 978-9934-518-41-

32 sider

6 dollar

kuš! (www.komikss.lv)

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 20. september 2016.

Raptus sett fra markedsplassen

Raptus sett fra markedsplassen

dsc01962

I denne bransjen er det alt mulig du kan bli spesialist på. Arthur Suydam er ekspert på å male og tegne zombier. «Marvel Zombies» er blitt et begrep, men han har også laget zombier for andre forlag og franchiser, noe som tydelig gikke fram av standen hans.

dsc01948

-Pinkie Pie er min yndligsponni, sier kanadiske (polskfødte) Agnes Garbowksa, og med sitt sprudlende humør har de absolutt noe til felles. Sammen med Sara Richard har de vært på Raptus med temaet My Little Pony: Friendship is Magic, og Agnes var svært godt synlig. Som regel var hun enten å finne på diverse foredrag og paneldebatter, eller hun var opptatt med å signere og tegnet ponnier på stand.

dsc01936

Hans Marius, alias Les Inkwell, kom med et konseptalbum om Andebys beboere nå i vinter, og han liker også å tegne ender, rett nok i en litt alternativ strek. Han var på Raptus for å selge albumet «Duckrock».

dsc01933

-Det er lett for meg å gjøre narr av folk, for jeg hater alle, fortalte Marcus L. under presentasjonen av sin nye tegneserie «Historier fra Fisketorget» på søndag. Marcus sikret seg mye forhåndsomtale i Bergensavisene ved å lage en tegneserie om byens kjære fisketorg. Han satt ellers mest ved standen og solgte «Fisketorget», som han hevder er del en, eller «nummer null», i serien «Crisis Comix».  Nr 1 og 2 kom i 2014, og nummer 3 håper han å få laget løpet av vinteren. Fem utgaver er planlaget, og i alle fall den femte vil også finne sted i Norge.

dsc01915

Outland/Zoom hadde fire nyheter til Raptus i år, en ny Sprint-bok, en ny Blåjakkene-bok, den første Kid Lucky-boka, og en samleutgave av Dragonball, i ny oversettelse fra japansk (sistnevnet er gitt ut av Outland alene). Tine Søreng (f.v.) er sjef for Geekon, en festival som blir avholdt for andre gang i april neste år, men som hun allrede nå benyttet anlendingen til å avertere. Det er planer om å ha mer fokus på tegneserier til neste års Geekon, med blant annet workshops, forteller Tina, her sett med Ellen Bergheim.

dsc02121

-Jeg skulle ønske hele verden var digital, tradisjonell publisering er kjedelig, sa Ida Margrethe Neverdahl på en paneldebatt om digitale tegneserier i dag. I dag signerte hun også Gelé-boka på stand. I januar reiser hun til Los Angeles, der hun blant annet har planer om å bli med i en bestemt wrestlingklubb. Dette har litt mer relevans for virket hennes som serieskaper enn du kanskje tror.

dsc02123

Andreas Håndlykken og Mac Ask har hatt et godt år så langt. 4AM-boka ble utsolgt på Raptus-standen, 4AM er fornyet med et år i bladet Kollektivet, og paret fikk ekstra oppmerksomhet på årets Raptus for deres bidrag til den nye antologien ÜberKrig.

dsc01965

Ingen Raptusfestival uten Mike Collins! Nesten ikke, i alle fall. Han har vært gjest på de siste 14 av 15 festivalene, og også i år hadde han et nytt Varg Veum-julehefte å presentere, i tillegg til å generelt skape god stemning. På gallamiddagen ble han overrukket en spesiell utmerkelse for lang og tro tjeneste: En paraply som de frivillige hadde tegnet på.

dsc02070

dsc02014

Også Erlend Sandøy, som går på tegne-og animasjonsskolen Animation Workshop i Viborg i Danmark, bidrar til den nye antologien ÜberKrig. For øvrig solgte han egne serier på stand, inkludert en pamflett der han forteller om en studiekamerat som forlot tegneseriemediet for å bli buddhistmunk.

Da Kickass gjenoppsto

Da Kickass gjenoppsto

I omtrent et år har Minuskel forlag hatt et «underbruk» i form av Kickasscomics. Lørdag var det meningen å samle alle serieskapere som har fått sine egen ting under denne labelen. Dessverre måtte Ida Margrethe Neverdahl utebli, selv om hun var i byen og har vært å se på Raptus søndag. Til stede var John Jamtli og Vegard A. Skogmo (begge Dass), Geir Moen (Skinny T) og Minuskel-redaktør Alexander Leborg.

F.v. John S. Jamtli, Vegard A. Skogmo, Geir Moen, Alexander Leborg og ordstyrer Frode Haaland
F.v. John S. Jamtli, Vegard A. Skogmo, Geir Moen, Alexander Leborg og ordstyrer Frode Haaland

Der begynte med Geir Moens Peer Gynt. Leborg ville gjerne gi ut tegneserien, men Geir Moen stilte som betingelse at Minuskel skulle gi ut en av hans gamle serier, Skinny T. Men Leborg, som etter eget utsagn er «veldig snobbete av meg» følte at denne crazyhumoristiske serien ikke passet inn i forlagets profil. Da var det at ideen om å gjenopplive Geir Moens gamle label, Kikckasscomics (ofte forkortet KAC) kom opp. Under KAC hadde Geir Moen tidligere gitt ut serien Ghasp og antologien Søppel. Løsningen virket ideell.

Dermed var veien åpen for flere, norske serier av det litt mer uhøytidelige slaget. Ida Magrethe Neverdahl fikk sin Gelé-samling i vår (skjønt mye tyder på at Alexander Leborg ville vært stolt over å utgi den, med eller uten KAC-labene). For John S. Jamtli og Vegard A. Skogmo kom dette som bestilt. Hva de visste, var at de ville gi ut en DASS-samling, og at de ville lansere den 6..6.2016 («Djevelens bursdag»). Hvilket forlag de skulle gå til, var noe de fant ut av til slutt.

Hva er planene for KAC-gjengen framover? Ida reiser som kjent til Los Angeles med støtte fra Illustrasjonsfondet, noe hun også nevnte på søndag, da hun deltok i en paneldebatt om digitale serier og format. Spøkefullt ble det sagt at Jamtli og Skogmo har lekt seg med tanken på «Lille Petter Dass», men de har i alle fall ting på gang. Jamtli kommer til å samarbeide med Aleksander Kirkwood Brown om et nytt prosjekt. Geir Moens nye, store prosjekt er et «julehefte» på 200 sider. Han håpet å ha den ferdig i år, men nå blir den utgitt på Minuskel eller KAC julen 2017.

Anbefalte barnebøker – Raptus 2016

Anbefalte barnebøker – Raptus 2016

Lørdagens sesjon “Å lage bøker for barn” med Sarah Richard, Dave Windett og Gunvor Rasmussen ble en hyggelig affære.

Dave Windett - The Kaci Bell Mysteries
Dave Windett – The Kaci Bell Mysteries
Sarah Richard - My Little Pony
Sarah Richard – My Little Pony
Gunvor Rasmussen - Fantasiboka
Gunvor Rasmussen – Fantasiboka

Mot slutten satt panelet sammen en impromtu liste over anbefalte barnebøker.
Etter beste evne er denne transkribert og presenteres her.

The Stinky Cheese Man and other fairly stupid tales (Jon Scieszka/Lane Smith)
Scary stories to tell in the dark (original artist Gammel)
The Gashlycrumb Tinies (Edward Gorey)
Addams family books (Charles Addams/H.K.Miserocchi)
Bøker av Sarah McIntyre & Philip Reeve
Scary Godmother av Jill Thompson
My Little Pony (diverse)
Bøker av Jake Parker  (Egen Youtube-kanal)
Svarte Kvitingar – Oddvar Torsheim
Feen Smørkrem tegnet og fortalt av CAM
Askepott – en tittebok – her er det bare en omtale, jeg finner dessverre ikke bilde)
Rupert Bear
BONUS: (Paul McCartney – We all stand together (The frog song) – med Rupert Bear-tema)

stories-to-tell
Scary stories to tell in the dark (original artist Gammel)
stinky
The Stinky Cheese Man and other fairly stupid tales (Jon Scieszka/Lane Smith)
the-gashlycrumb-tinies
The Gashlycrumb Tinies (Edward Gorey)
Scary Godmother - Jill Thompson
Scary Godmother – Jill Thompson

tomas

Kunst, ikke sannhet

Kunst, ikke sannhet

Henrik Rehr er et takknemlig intervjuobjekt, og dermed også en god festivalgjest, for han snakker godt for seg. Han har også en allsidig produksjon bak seg, men det han har fått mest heder for er nok seriene hans basert på virkelige personer og hendelser. Samtidig er han tydelig på at han ikke etterstreber å være mest mulig autentisk: – Hvis du vil han sannheten, ikke gå til kunsten, uttalte han på en paneldebatt på Raptus om research lørdag ettermiddag. – Problemet med å lage en tegneserie basert på fakta er at det finnes så mange fakta der ute, fortsatte han.

Henrik Rehr (f.v.) med Kristian Hellesund
Henrik Rehr (f.v.) med Kristian Hellesund

Fokuset på hans dokumentariske tegneserier var imidlertid på fredag kveld. Rehr ble første gang involvert i en slik serie med Danmark Besat , en fem binds albumserie om okkupasjonen av Danmark under krigen, tegnet og fortalt av Nils Roland. Rehr rentegnet og fargela denne, mest fordi serien måtte være klar til 50-årsmarkeringen i 1990, og han var ledig.

Senere har Henrik Rehr flyttet til New York, og han kunne se tvillingtårnenes fall på den skjebnesvangre dagen 11. september. Dette fortalte han om i tegneserieromanen «Tribeca Sunset». Han har selv hevdet at han ville lage denne som «propaganda», for å få fram poenget om at det er ikke rettferdig når terrorhandlinger går utover sivile, samme hva USA kanskje hadde gjort i for å bli utsatt for angrepet. Anmeldelsene var uansett gode, og boka blir regnet som ganske nyansert.

Gavrilo Princip
Gavrilo Princip

Ønsket om å få fram mer nyanser ligger også delvis bak Rehrs mest kjente dokumentariske tegneserie – Gavrilo Princip – Manden, der ændrede et århundre, om mannen bak skuddet i Sarajevo. Ideen kom til Rehr nærmest ved en tilfeldighet, da han leste en artikkel om Princip i et tidsskrift hos tannlegen. Med denne boka har han ønsket å peke på de historiske årsakene til serbernes nasjonalisme. Da han besøkte Sarajevo nylig, oppdaget han at Princip fortsatt er en omstridt skikkelse blant de ulike etniske gruppene i Bosnia.

Henrik Rehr i paneldebatt om research med Thierry Capezzone (f.v.) og Karoline Stjernfelt
Henrik Rehr i paneldebatt om research med Thierry Capezzone (f.v.) og Karoline Stjernfelt

Rehrs nyeste tegneserie innen sjangeren heter Det Cubanske Efterår. Her vender han tilbake til et samarbeid med Morten Hesseldahl, mannen som skrev historien til Danmark Besat, og som denne gangen også har skrevet tegneseriemanus. Hesseldahl arbeider på den måten at Rehr fikk en synopsis uten dialog, derfor ble historien svært visuell.  Efterår omhandler den venstreradikale, danske journalisten Jan Stage, som var agent for Cuba. Også hans neste prosjekt som han lager etter manus av Julian Voloj, handler om en historisk person som var venstreradikal agent – David Crook.

Raptus førsteinntrykk

Raptus førsteinntrykk

Septembervarmen kan vise seg å være en av de største utfordringene for Raptus Tegneseriefestival i år. Denne uka har vært varmere enn mesteparten av sommmeren i Bergen, og verken hovedsalen «Sydneshaugen» på Scandic Bergen City eller markedsplassen ser ut til å være godt nok ventilert.

En time inne i årets festival er oppmerksomheten imidlertid upåklagelig. Det var tilnærmet full sal på Sydneshaugen da festivalsjefer Øyvind Naterstad og Frode Haaland presenterte årets gjester klokka 16 i dag – De av dem som kunne komme. Bare halvparten av gjestene kunne komme på åpningen, men det skyldtes ikke forsinkelser; alle gjester på programmet er nå i Bergen, men flere av dem var opptatt med å sette opp stands. Spøkefullt ble det sagt at presentasjonen burde vært holdt på markedsplassen.

, F.v. Kristian Hellesund, Marcus L., Karstein Volle, Nik Abnett, Dan Banett, Karoline Stjernfelt, Henrik Rehr, Thierry Capezzone, Rasmus Julius, Tome og Dan. Øverst; Øyvind Naterstad
, F.v. Kristian Hellesund, Marcus L., Karstein Volle, Nik Abnett, Dan Abnett, Karoline Stjernfelt, Henrik Rehr, Thierry Capezzone, Rasmus Julius, Tome og Dan. Øverst; Øyvind Naterstad

Det legges opp til et variert program. I den grad det peker seg ut noen tema, kan en snakke om populære tegnefilmfigurer med Agnes Garbowska (My Little Pony), Sara Richard og Vincent Deporter (Svampebob, Scooby-Doo); fransk-belgisk tegneseriekunst med Tome, Dan og Thierry Capezzone; Italia med Paolo Mottura og Tito Faraci, og et lite, men svært allsidig utvalg av danske serieskapere som Henrik Rehr, Karoline Stjernfelt og Rasmus Julius.

 

Fiskehistorier

Fiskehistorier

Hvordan selger utlendinger Norge til utlendinger? Som alle andre i reiselivsbransjen, ved å smøre tjukt på. Med årets turistsesong friskt i minne er Marcus Ls «Historier fra Fisketorget» både fornøyelig og aktuell lesning.  

Marcus Lanza, alias Marcus L, gjorde sitt nærvær først kjent på Raptus i 2014, der han solgte sine egne tegneseriehefter «Crisis Comix» 1-2, oversatt fra hans italienske morsmål til norsk, på stand. Litt oppmerksomhet fikk han for sine humoristiske kvasi-selvbiografiske serier, men trolig er det først på årets Raptus at det tar av. Ikke bare fordi han er offisiell gjest, men fordi hans nyeste tegneserie beveger seg i hjertet av festivalbyen Bergen.

Som de fleste serieskapere – særlig de som må selge sine egne verk – kan selvsagt ikke Marcus L. leve av tegneserier. Så hvordan tjener han til livets opphold? Blant annet ved å jobbe på fisketorget i Bergen siden 2009. Som en av Bergens store turistattraksjoner trekker Fisketorget til seg språksterke studenter fra hele verden på jakt etter sommerjobb i et land med høy gjennomsnittsinntekt. Det var på tide at noen fortalte deres historie.

Skal du gjøre deg interessant ovenfor turister, er det melodrama som gjelder fra første øyeblikk
Skal du gjøre deg interessant ovenfor turister, er det melodrama som gjelder fra første øyeblikk

Noe av det mest interessante ved denne serien er at den, heller enn å fortelle oss hvordan en utlending ser på oss nordmenn, forteller oss hvordan en utlending i Norge ser på andre utlendinger i Norge. I årenes løp har tegneren merket seg trekk ved de ulike turistgruppenes oppførsel, og en stor del av heftet går med til å skildre et møte mellom ham og to landsmenn – En kostelig episode med et sympatisk, men pratesykt italiensk par som reagerer som om Marcus er synsk bare fordi han er i stand til å oppfatte at de er italienere.

Alt sammen er satt på spissen, selvsagt, for slik er Marcus Ls stil. Underholdningsverdien er viktigere enn troverdigheten. Og det er nettopp hva serien handler om – den gode historien. Det er viktigere at den er fornøyelig enn at den er sann. Hvis Marcus bare har fortalt turistene halvparten av de historiene som vi ser ham fortelle dem i «Historier fra Fisketorget», er han likevel en skrønemaker av dimensjoner.

«Fisketorget» er ikke spesielt godt strukturert. Mer virker det som en samling med innfall rundt temaet fisketorget i Bergen. Men serien har en rammehistorie som gir den en viss grad av helhetsfølelse, og humoren er uansett det viktigste

Med tanke på det flerspråklige miljøet på Fisketorget har Marcus L. prøvd noen alternative grep når det gjelder å formidle at ulike språk blir brukt. Samtaler med kolleger er gjengitt på deres ulike språk med undertekster. Det fører til mye tekst og kanskje litt forvirring på enkelte sider, men det meste er på norsk, inkludert serieskaperens fortellerstemme. Mens samtalen med de to italienske turistene er på mer ledig, muntlig norsk.

Svaret vil forbause deg (nei, faktisk)
Svaret vil forbause deg (ja, faktisk)

Tegnestilen til Marcus L. har ikke forandret seg så mye siden Crisis Comix. Fortsatt er den preget av kraftige, karikerte streker, lite dybde og figurer med skarpe haker og mye tenner. Streken er enkel, fengende og framhever humoren først og fremst. En ting han er blitt god på å tegne siden sist, er fisk og sjødyr. Men det skulle kanskje bare mangle? Jeg har alltid ment at dialogen var det beste ved Crisis Comix-heftene. «Fisketorget» har mindre dialog enn disse, og mer fortellerstemme, men han er fortsatt en tegneserieforteller som har ordet i sin makt.

Uansett er valg av tema helt perfekt, og Marcus L. gjør så mye han kan ut av det. Ja, en får inntrykk av at han har mange flere innspill og historier på lager, hvis han bare kunne få tid til å tegne dem mellom skiftene ned på torget.

Les også:
Å leve med kriser

Reiser kjerringa

Reiser kjerringa

«60 damer du skulle ha møtt» er Marta Breen og Jenny Jordahls første rene tegneseriebok sammen. Temaet er intet mindre enn samlet norsk kvinnehistorie siden Camilla Collett.

Breen og Jordahl har hatt et fruktbart samarbeid. På mindre enn to år har de utgitt tre bøker: «F-Ordet:155 grunner til å være feminist» (2015), «Den Store Rumpefeiden» (2016) og nå altså «60 damer du skulle ha møtt: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt».  Konseptet er selvsagt lånt fra Henrik Langes «80 romaner for deg som har det travelt», og dennes oppfølgere.

Som tittelen tilsier inneholder boka 60 kvinneportretter…mer eller mindre, ettersom antallet også inkluderer de individuelle medlemmer av popgruppene The Dandy Girls og Amtsmandens Døtre. For ekstra forvirring portretter boka også noen få fenomener innen norsk kvinnehistorie, f.eks. kvinners kamp for å få tillatelse til å delta i Holmenkollstafetten.  Profilene er på to (vanligvis) eller fire tegneseriesider, skjønt enkelte profiler består bare av en enkel tekst og et portrettbilde. Forutsetningen for at en kvinne (som individ) skal få en profil i boka – annet enn at hun i mer eller mindre grad må ha satt sitt merke på historien – er at hun kan ikke være født før Camilla Collett (som vi gjerne regner som den første norske kvinnesaksaktivist), og at hun må være død nå (derav bøyningsformen skulle ha møtt).

I motsetning til Breen og Jordahls tidligere bøker er denne som sagt en ren tegneserie, og dermed et ypperlig utstillingsvindu for Jenny Jordahl og en velfortjent sjanse for henne til å virkelig å utfolde seg. Med enkle streker makter hun å skape en lang rekke med gjenkjennelige historiske portretter, noe som selvsagt er akkurat det denne boka trenger. Men vel så viktig er det at hun tar vare på den muntre og varme tonen i sin strek, i det som ellers er hennes minst humoristiske tegneserie hittil.

Hvis du noen gang har lurt på hvem den opprinnelige Synnøve Finden var, gir denne boka svar.
Hvis du noen gang har lurt på hvem den opprinnelige Synnøve Finden var, gir denne boka svar.

Den skiller seg også fra tidligere bøker ved at den ikke er en debattbok (ikke først og fremst det, i alle fall) og at den er innbundet og i stort format. Dessuten kan det hevdes at temaet er mer generelt også. «60 Damer» fungerer dermed bedre som en gavebok, og er kanskje et mer kommersielt produkt.

Likevel er det nok greit å se mottakeren an før du gir denne i gave til vedkommende. Selv om boka er mer allmenngyldig har den fortsatt en tydelig politisk slagside.  Den er fortsatt utgitt av Manifest Forlag, tross alt.

Kvinnesaksaktivister og andre politiske aktivister er overrepresenterte i forhold til kvinnelige gründere, forskere, atleter, sov. Men kanskje det bare ikke var så mange av dem før kvinnesaksaktivistene banet vei? Og selv om de venstrevridde aktivistene dominerer, prøver Breen og Jordahl å unngå profiler på kvinnelige, norske politikere, uansett ståsted, med verv. Unntaket er Norges første kvinnelige ordfører, Aasa Helgesen (Utsira, 1926), men historien hennes er da også helt spesiell, og vel verdt å trekke fram. Siv Jensen vil nok for øvrig ha innvendinger mot hvordan boka sammenlikner henne med hennes oldemor Betzy Kjeldsberg – En kvinne som Jensen har gått offentlig ut og erklært sin beundring for.

Aasa Helgesen: Kvinnepolitisk pioner ved en tilfeldighet?
Aasa Helgesen: Kvinnepolitisk pioner mot vilje?

Ved siden av aktivister er kulturpersonligheter de mest portretterte kvinneskikkelsene, inkludert tegneserienes Solveig Muren Sanden, og her favner boka bredere. Noen vil kanskje ha innvendinger mot at størrelser som Sigrid Undset, Halldis Moren Vesaas og Wenche Foss bare blir tilgodesett med en enkel tekst og en profiltegning. Men det er tydelig av boka at ikke bare prioriterer personens viktighet, men også hvor visuelt interessant livshistorien deres kan framstilles.  En kan vel heller ikke se bort fra at noen profiler er forenklet fordi Jenny Jordahl måtte rekke deadline på det som må ha være hennes mest omfattende verk hittil.

Sparker «60 Damer» inn åpne dører? Ikke for mye. Her er det flere interessante skikkelser og historier som jeg i alle fall ikke kan huske fra mine egne skolebøker, noe som kanskje stadfester visse av påstandene i forordet, og som frister til nærmere undersøkelser. Det handler om feminisme, men også om vår felles historie.

Les også:
Kroppsfiksert?
Livet blant feministene
 
60 damer du skulle ha møtt: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt
Av Marta Breen og Jenny Jordahl
ISBN 978-82-8342-014-2
160 sider
329 kr.
Manifest Forlag

Eventyrets tidsalder

Eventyrets tidsalder

Teikneseriane sin plass i aviser, vekeblader og tidsskrift har lenge vore eit mest oversett kapittel. Kjell Steen har prøvde å gjere noko med dette ved å samle gløymte spenningsseriar frå 40-talet.

Samlinga med det fulle namnet «Norske Tegneserier 1942-1947 av Arnold Jacoby & Trygve og Olav Mosebekk» vart nyleg utgjeve i avgrensa opplag av skribent og Fantomet-ekspert Kjell Steen, og er eit særs interessant arbeid i norsk teikneseriehistorikk. Denne boka samlar norske seriar som få andre enn ihuga samlarar og populærkulturelle arkeologar kunne ha tilgjenge til frå før. Og det i kva ein kan kalle for minst tre ulike blandingssjangrar: sci-fi/fantasy, superhelt/krim og thriller/krig.

Dei to første seriane gjekk begge under krigen, «Atlantis» av Arnold Jacoby (under aliaset Erik Glende) var vinnaren av ein konkurranse som Norske Ukeblad utlyste i 1942. «Cyklon-Kid» var truleg ein av pallplasseringane i same konkurransen. Den er kreditert Irian Dew, som Streen har konkludert med er aliaset til Trygve Mosebekk. Her høyrer det med til historia at Arnold Jacoby på 40-talet dreiv eit teiknebyrå med Trygve og Olav Mosebekk.

00_nt-atlantis
«Atlantis» erstatta «Lyn Gordon» i Norske Ukeblad ein periode under krigen, og det var litt av ein erstatning dei fekk. Serien sausar saman «space opera» av forgjengaren Lyn Gordon sitt merke med norrønt helteepos, klassisk fantasy og tidsreiser. Tidsreiseaspektet er forklart i sjølve serien, og gir den eit påskot til å blande inn fleire ulike element. Forteljarstilen er episk og ambisiøs, med vakre og prangande teikningar. Serien er ein fryd å sjå på, utan tvil påverka av den kunstnariske fantasirikdomen til Alex Raymond. Og sjølv om den uunngåeleg(?) er klisjéprega både i språk og handling, er den slett ikkje noko verre enn t.d. Øver Richter Frichs historier om Jonas Fjeld. Hovudpersonen Stein er sjølv den perfekte amalgam av Ingeniør Knut Berg og, ja nettopp Jonas Fjeld.

00_nt-cyklon-kid
Ikkje like godt teikna, men eit interessant eksperiment i superheltseriar er Cyklon-Kid, som gjekk i bladet Mystikk under krigen. Ikkje minst er oppbygginga interessant. Overgongen frå side til side er ikkje heilt flytande i Cyklon-Kid. Heller enn å begynne kvar side med «dette har skjedd», eventuelt berre fortsetje der ein slapp, begynner ei ny side typisk med at handlinga frå førre sida vert atterfortalt i dei første 1-2 rutene (i eitt tilfelle går meir enn halvparten av ei side med til atterforteljinga). Då er det klart at historieforteljinga tek ekstra tid, sjølv om tempoet i handlinga er intenst. Interessant ved Cyklon-Kid er også korleis den forklarer at hovudpersonen vart superhelt, og gir ein slags logisk forklaring på kvifor han går med kostyme.

00_nt-sabotasjegjengen

Verken Stein eller Cyklon-Kid sine eventyr vart fullenda (Cyklon-Kid blei aldri ferdig med sitt første oppdrag ein gong); dette fordi begge blader blei stoppa av sensuren. Då var det andre bollar i 1947. Etter krigen skifta Mystikk namn til Alle Menns Blad, og truleg var det igjen Trygve Mosebekk som laga ein ny spenningsserie for bladet, «Sabotasjegjengen». Med krigen friskt i minne var det slutt på klassiske eventyr, denne nye serien handlar om heroiske sabotørar sin kamp mot nazistane. Sjølvsagt ga det klangbotn, og historia, som denne boka også attergjev i si heilheit, fekk gå til den var ferdig fortalt. I motsetning til dei to før omtale seriane gjekk «Sabotasjegjengen» i svart-kvitt, noko som i grunnen passa betre til tema og stemning. Mosebekk hadde lært mykje om teikneserieforteljing sidan Cyklon-Kid, teikningane er mykje meir på det jamne og historia har betre framdrift.’

00_nt-bimba
Endeleg kan det nemnast at samlinga også inneheld to sider av «Bimba», ein barneserie på rim som Arnold Jacoby laga under krigen. Bimba var ein slags forløpar til Lille Hoa, ein søt og sympatisk «negergut» frå ein eksotisk eventyrversjon av Afrika. Figuren og miljøet hans er sjølvsagt karikert, eit produkt av si tid, men dei halvsurrealistiske teikningane har ei visuell kvalitet som det bør vere mogeleg å nyte også i dag.

Denne boka er kome ut i så avgrensa opplag at den ikkje er å finne i kiosken eller bokhandelen, men Steen skal ha heider for å sørgje for at ein slik samling faktisk finst i det heile tatt, og endeleg kan fylle nokre opneberre hol i norsk teikneseriehistorikk.