Browsed by
Måned: september 2016

En auteur med mus og mennesker

En auteur med mus og mennesker

Serienett har tatt en prat med en av de store veteranene innen tsjekkiske tegneserier, Lucie Lomova, kort tid etter at hun gjorde ferdig en animert versjon av sin mest kjente serie.   

Av Trond Sätre

 Du har vært lenge i tegneseriebransjen. Kan du fortelle oss litt om hvordan det begynte? Hva fikk deg til å bli tegneserieskaper?

Jeg har alltid elsket tegneserier, i tillegg til bøker, illustrasjon og kunst. Som barn kunne jeg bare ikke bestemme meg for om jeg skulle bli maler eller en forfatter, så jeg gjorde alt. Senere gikk det opp for meg at tegneserier omfatter både skriving og tegning, så det var det beste historiefortellingsverktøyet for meg. Jeg begynte å publisere striper og vitsetegninger på videregående skole. Det var på 80-tallet, da det kommunistiske regimet var blitt svakere, men de satt fortsatt med makten. Det fantes nesten ingen tegneserier i Tsjekkoslovakia, fordi de ble betraktet som en dekadent, vestlig kunstform. Det fantes noen tegneseriestriper, men bare et tegneserieblad, Dikobraz (Piggsvin).  Det omtalte seg selv som et «satirisk og humoristisk» tidsskrift, men du kan vel tenke deg hva slags satire det var med tanke på at bladet ble utgitt av sentralkomiteen i kommunistpartiet … Men noen gode tegneserier dukket opp der, og det var veldig populært. Barna fikk sitt eget tegneserieblad, Čtyřlístek (Kløver). Og noen år senere ble Čtyřlístek vertskap for barneserien min, Anca og Pepík.

00_anca-pepik-01
Stills fra den animerte versjonen av Anca & Pepik

Anca & Pepík ser ut til å være din mest kjente serie. Hvorfor tror du den ble så populær?

Jeg vet ikke, kanskje fordi historiene er interessante og barna lett kan identifisere seg med hovedpersonene. Anca og Pepík er to musebarn som opplever forskjellige eventyr i ulike sjangre, noen ganger er det en detektivhistorie, noen ganger et eventyr eller en hverdagslig historie. Stemningen er ganske gammeldags, noe som skaper en følelse av trygghet og «gode gamle dager». Jeg og søsteren min Ivana skapte de to figurene ved en tilfeldighet, og den første historien ble laget veldig spontant. Anca og Pepík bare dukket opp på papiret, og vi likte å leke med dem. Da vi senere ble bedt om å lage flere episoder senere ønsket ikke søsteren min å fortsette, hun hadde andre ting å gjøre, så jeg gjorde det på egen hånd i de neste ti årene. Etter mer enn seksti episoder var jeg utslitt, og bestemte meg for å slutte. Men serien kom tilbake i andre former, det ble laget dukketeater og nå er vi ferdige med en sju episoders tegnefilmserie for tsjekkisk fjernsyn. Og denne høsten blir de to første samlebindene med Anca & Pepík utgitt.

00_anca-pepik-02

Hvordan var det å jobbe med den animerte versjonen av Anca & Pepik?

Det var mye arbeid, mye mer enn jeg trodde. I løpet av tre år skrev jeg sju manus og lagde fargemodelltegninger av alle figurer og objekter, jeg kontrollerte og korrigerte layouts og tegnet over 300 akvarellbakgrunner. Til å begynne med trodde jeg at jeg ville greie å gjøre andre ting, for eksempel tegneserier, utenom, men det var nesten umulig. Det var en flott sjanse til å lære hvordan klassisk animasjon ser ut, og å se alle faser av produksjonen. Jeg møtte mange hyggelige mennesker der, og er glad for å ha fått denne erfaringen.

00_anca-pepik-03

Men når du lager tegneserier må du være ekstremt tålmodig, må kunne være limt til pulten din i timevis. Og animasjon er en enda mer tid og-energikrevende aktivitet. Og i tegneserier er du på egen hånd, men på den annen side betyr det at du kan gjøre hva du vil.  Det er et enmanns, eller en kvinnes, show. Du er din egen regissør, skuespiller, scenograf etc.

Hva er din største inspirasjon, enten det er innen tegneserier, litteratur eller kunst?

Det høres ut som en stor klisjé, men det er sannheten: min største inspirasjon er livet, naturen, alt jeg ser og opplever. Jeg tenker mye på lys og linjer, på forholdet mellom linje, farge og lys, og prøver å utforske det, og jeg er nysgjerrig på hvordan andre håndterer det. Jeg liker å se på andre kunstneres verk, og det er så mange av dem som jeg liker! Når det gjelder skrivingen kan du lære teori og gode råd og prinsipper, men det må være en sterk idé i utgangspunktet, en som jeg forelsker meg i, og som kan lede meg gjennom hele prosjektet.

00_les-sauvages
Les Sauvages (2011) av Lucie Lomova

I de senere årene har du laget flest tegneserier for voksne. Hvordan sammenligner du det å lage tegneserier for barn med å lage tegneserier for voksne? Hva synes du er mest utfordrende og givende?

Jeg deler det ikke inn så strengt. Jeg tror du bare har noen få begrensninger når du jobber for barn – ikke bruk vanskelige fremmedord, ikke for mye ironi eller referanser som bare voksne vil kjenne igjen, etc. Og barna trenger lykkelige slutter, selvfølgelig. Men det grunnleggende er likt. Når jeg lager tegneserier for barn, gleder jeg mitt indre barn. Når jeg lager tegneserier for voksne, henvender jeg meg til meg selv også. Jeg liker barnebøker som fungerer på flere nivå, som morer foreldrene også.

00_sortie-des-artistes
Sortie des Artistes (2014) av Lucie Lomova

Komiksfest blir det ikke noe av i år, men i tillegg til Natsucon har vi KOMA i Brno som finner sted sent i september. Hva håper eller ønsker du for festivalene i år?

Det kan virke som om Komiksfest er slutt for alltid, noe jeg virkelig beklager ettersom det hadde blitt en viktig milepæl i det tsjekkiske tegneseriemiljøet. Miljøet får ikke nok støtte fra staten, og det er så vanskelig å finne andre finansieringskilder. I år besøkte jeg Natsucon, som hovedsakelig dreier seg rundt manga, Men det var en liten del viet til andre, la oss si, alternative, tegneserier, som jeg er interessert i. Dette var mye takket være Kristian Hellesund, som har vært på Komiksfest mange ganger, og han ser ut til å kjenne det tsjekkiske tegneseriemiljøet ganske godt. Jeg har ikke vært på KOMA ennå, så jeg kan ikke sammenligne den med Komiksfest. Uansett håper jeg at tsjekkiske tegneseriers framtid er lys og lovende!

Les også: Øyer i et japansk hav

Tøysekongen

Tøysekongen

Litt om kongens sorger, men mest om hans gleder i en ny samling av den populære nettserien.

Blogging blir en stadig vanligere måte å slå gjennom med en tegneserie på. Med for komiker Odd-Magnus Williamson og tegner Sindre Goksøyr gjorde Twitter samme nytte.  I flere år har de laget Kongen Din, en fiktiv Twitterprofil kreditert kong Harald 5. Tegneseriene fra denne profilen har så langt resultert i to bøker. Dette er den første samlingen i et album.

«Kongen Din» følger kongens hverdag, og portretterer ham for det meste som et stort barn. Det er et tema som inneholder flere variasjoner enn man kanskje skulle tro. Mange av gagene er bare tøysete, men noen av dem er samtidig ganske oppfinnsomme, og enkelte er også mer reflekterte.  Det hjelper at Odd-Magnus Williamson har en litt sær og uforutsigbar form for humor. «Kongen Din» inneholder flere eksempler på uventede innfall og referanser, bare i denne vesle samlingen.  Hvem hadde f.eks. ventet å se igjen Hjemmy, ukebladet Hjemmets gamle hundemaskot. I denne serien (eller noe sted).

00_Kongendin01
Når brevbunken hoper seg opp, kan kongen ta noen snarveier…

Selv i vår tid er satire over kongelige et litt vanskelig tema for norske humorister, sammenliknet med f.eks. den lange tradisjonen for dette i Storbritannia. Og i den sammenlikning er vår kongesatire fortsatt ganske snill og godslig – inkludert «Kongen Din».  Men selv «godslig» satire kan ha noen treffsikre poenger.

Kongen Din – Utgave 1, 2016

Skrevet av Odd-Magnus Williamson og tegnet av Sindre Goksøyr

32 sider

Kr. 69,90

Bestselgerforlaget/Strand Comics

 

 

Kverneland og Sacco på Litteraturhuset

Kverneland og Sacco på Litteraturhuset

25. August møttes Steffen Kverneland og Joe Sacco i prat på Litteraturhuset i Oslo, til en samtale ledet av forfatter og forsker Øyvind Vågnes.

Av Andreas Emil Lund

Samtalen ble ikke like god som jeg hadde sett for meg. Både Kverneland og Sacco er høyst interessante serieskapere men det føltes ikke som at de hadde særlig stor relevans for hverandre, og praten ble preget av dette. Det var få spørsmål som var åpne for dem begge og derfor manglet hele affæren en dynamikk som jeg skulle ønske den hadde. Men ellers var det et interessant og arrangement.

– Hvordan stiller dere dere til selvrepresentasjon i bøkene deres?

S.K: Historien i Munch skulle stort sett basere seg på sitater. Om jeg skulle åpne for drøfting eller synsing rundt dette, kommer jeg og Lars inn i og står for det. Det er fint verktøy for å distansere synsingen fra kildebruken. Da kan man også ta opp teorier og hypoteser rundt Munch.

-Joe, hvorfor tegner du deg selv meg briller?

J.S: Jeg ønsker å si til leseren at de ikke ser alt. Jeg ønsker en distanse fra leseren og gir dem en distanse fra meg.

-Hvordan startet du opp med ditt selvbiografiske arbeid?

J.S: Det var på 80-tallet jeg startet å tegne selvbiografisk og jeg var en av mange. Jeg bodde en periode i Berlin og slo opp med kjæresten min der på samme tid som Golfkrigen utspilte seg. Da ble på en måte som om en personlig krise og en politisk krise og smeltet sammen. Jeg begynte gradvis å få inn politikk i mine selvbiografiske arbeider. Jeg har alltid vært interessert i Midtøsten og på den tiden var det ganske enkelt å komme seg til Palestina. Så jeg tenkte: «Hva stopper meg?». Så jeg dro, og det som begynte som en reisedokumentar endte opp med å bli et journalistisk arbeid.

-Steffen, hvordan fungerer samarbeidet mellom deg og Lars?

S.K: Det startet med at jeg viste Lars noen tegninger jeg hadde tegnet av ham og jeg ba ham også tegne noen ruter, noe som resulterte i boken «Olaf G.». Vi kom opp med en del nye teknikker da vi holdt på dem den boken. Vi er enig om det meste, men samtidig har vi forskjellige personligheter. Men vi influerer hverandre godt. Når jeg skriver dialogen hans viser jeg ham det og han endrer det utfra hva han egentlig ville sagt.

00_Sacco Kverneland 1

-Joe, hvordan var det å jobbe med Harvey Pekar?

J.S: Det var veldig spennende men ikke som samarbeidet mellom Steffen og Lars i det hele tatt. Han var veldig spesifikk på hvordan han ville at sidene skulle se ut, og lagde skisser på hvordan det skulle se ut, og det var masse dialog. Det var også det han syntes var interessant og brydde seg ikke så mye om bildene. Han kontaktet meg og vi lagde ting for en avis i New York, og det ga brød på bordet i en periode hvor Palestina-boken min solgte skikkelig dårlig.

– Dere har begge jobbet på oppdrag mens dere holder på med egne bøker. Hvordan er det å balansere oppdrag og arbeide med egen bok? Kommer oppdrag i veien?

S.K: Det er i veien. Det er noe man gjør for å få brød på bordet men jeg liker absolutt best å jobbe med egne ting. Noe prosjekter er selvsagt gøyere enn andre.

J.S: Jeg ville ikke jobbe på oppdrag for aviser men jeg ville sende inn min egent ting. Problemet er at man ikke får nok plass. Om jeg har nok stoff til en bok på 150 sider må jeg krympe det ned til fem. Så egne bøker er bedre enn å jobbe for aviser.

– Og «Fotnoter i Gaza» vokste på en måte ut av denne frustrasjonen?

J.S: Det stemmer. DA jobbet jeg med en skribent og jeg skulle gjøre illustrasjonene. Etter å ha intervjuet folk fikk vi en del historiske perspektiver som ble kuttet da vi skulle trykke det. Det plaget meg og jeg bestemte meg for å dra tilbake lage bok av det.

– Da du lagde «Munch», Steffen, satte du visse regler for hvordan den skulle skrives?

S.K: Ja. Den består stort sett av sitater. Mange av sitatene er jo antageligvis oppspinn og det er jo ikke alle som er pålitelige kilder. Det er ikke biter av historie, men noe som utgir seg for å være sannhet.

-Dere er begge bevisst håndverket i serieskapingen.

S.K: Jeg tror det er en ting meg og Joe har til felles. At vi vi har en tendens til å overarbeide det vi gjør.

J.S: Det er nok riktig.

S.K: Jeg prøver å gjøre ting litt løsere, men vanligvis overarbeider jeg det meste.

J.S: Ja, i det siste har jeg vært veldig opptatt av detaljer. Palestina-boken var veldig tegneserieaktig, men etterhvert så tenkte jeg at om jeg skal ha en journalistisk tilnærming til det som skjer burde jeg også ha en mer realistisk tilnærming til tegningene mine også.

Hør (og se) hele samtalen her 

 

 

 

 

 

 

Mannen med jernmasken

Mannen med jernmasken

Ondskapen har en historie. Det gjør den ikke mindre ond. Serienetts første Zoom-runde avsluttes med serien «Chok».

Første en innrømmelse: Jeg har aldri lest tegneserien Tim & Thomas (Tif et Tondu). Jeg skylder på at den aldri fortsatte som egen albumserie i Norge etter at Trumf-serien sørget for den første, norske «bølgen» av slike serier tidlig på 70-tallet. Men den er en institusjon i belgisk tegneseriehistorie, like gammel som Sprint, og det er derfor ikke så rart at den har inspirert flere generasjoner av europeiske serieskapere. Noen mer direkte enn andre.

For eksempel inspirerte den Stéphan Colman til å forfatte en historie om Tim & Thomas’ erkefiende. Den mystiske Chock (Monsieur Choc) er en åndelig slektning av Dr. Doom: En mystisk mann i jernmaske, en behersket og sindig gentleman, men samtidig en nådeløs, kriminell mesterhjerne som går over lik uten samvittighetskvaler. Choks identitet ble aldri avslørt, men i denne serien går Colman dypere i materien. Med seg på laget har han tegner Eric Maltaite, sønn av Choks opphavsmann Willy «Will» Maltaite. I tillegg til å levere ypperligere tegninger gir altså Eric Maltaite Colman ryggdekning i kraft av sin arv.

Choks virkelige navn var Eden Cole, og han kommer fra en svært så dickensk bakgrunn, selv om han var født (like) etter første verdenskrig. De to albumene veksler mellom å skildre Chok i 1955 (året han ble skapt), når han er blitt berømt og beryktet, og flashbacks til Eden Coles harde oppvekst på 20-og 30-tallet. Det er tilløp til klisjeer i oppveksthistorien, særlig barndommen, men for det meste unngår den å bli overdrevent melodramatisk i tonefallet. Men _historien_ er melodramatisk, og det må den nesten være for å forklare Choks vei til forbryterbanen. Serien prøver på ingen måte å rettferdiggjøre Choks valg, men den prøver å forstå og forklare hvordan han endte opp slik.

00_Chock skann 02
Ønsker serien å heroisere Chok? Skal vi tro denne meta-samtalen må svaret være nei.

I seg selv kan det være interessant nok, men det er følelsen av at alt er større, viktigere og mer seriøst som gjør denne albumserien verdt en investering for enhver fan av fransk-belgisk tegneseriekunst. Det med «større» er lett å få øye på: Zooms utgaver er innbundne og i ekstra stort format, et praktverk i bokhylla. Hvert album har også dobbelt så mange sider som et typisk fransk-belgisk tegneseriealbum, så Colman kan ta seg god tid med historien (selv om han skrur opp tempo litt for mye mot slutten av andre bind). I tillegg er det åpenbart at _Chok_ prøver å appellere til mer voksne lesere enn de tradisjonelle frank-belgiske seriene. Choks verden er rå og brutal, noe som serien til enhver tid skildrer åpent

To utvilsomme talent står bak serien om Chok. Stéphan Colman har et saftig og kreativt språk, og karakterene hans elsker ordkløveri. Kontinuiteten, er solid selv om serien hopper mye fram og tilbake tid. Han gir atskillig dybde til både Eden Cole og Chok, uten å forringe sistnevntes ondskap. Eric Maltaite gjør ære på den tradisjonen han vokste opp med; tegningene hans er utsøkt detaljerte, og den visuelle framstillingen hans av mellomkrigstida er svært levende. Chock er i høyeste grad et verk som greier å leve opp til sine egne ambisjoner. Alle med interesse for den fransk-belgiske serietradisjonen skylder seg selv å lese serien. Jeg beklager bare at andre bind kom på fransk så nylig som i år, for da er det sannsynligvis en god stund til neste bind.

00_Chock skann 01
Chok staker ut kursen for sitt fortidige jeg

Chok:
– Fortidens Synder
– Dagbok Fra Fortiden
ISBN 978-87-92718-75-4
ISBN 978-87-92718-88-4
Skrevet av Stéphan Colman og tegnet av Eric Maltaite
Oversatt til dansk av Per Vadmand
90 sider per bind
DKK 198 per bind (første bind koster NOK 228 på Tronsmo)
Forlaget Zoom

Hvem skal du ringe?

Hvem skal du ringe?

Høsten er tiden for mørke og mystikk. Og i den forbindelse er det av Edward Rubikon nå blir egen bokserie med debuten «Kong Grimms Hevn».  

Tegneserier for barn er stadig vanskeligere å selge i Norge. Mange gode konsepter er forsøkt; et stort antall av dem kan leses enten i antologien Propell (Egmont, 2006) eller i visse utgaver av Bobla. Men få av dem kommer noen vei. Barne-og ungdomsbøker som blander prosa og tegneserier selger derimot godt. Det finnes flust av internasjonal eksempler, inkludert En Pingles Dagbok, Gutta i Trehuset og Dustedagboka. Cappelen Damm har til og med utgitt en ambisiøs norsk bokserie innen dette formatet, Tor Erling Naas’ og Sigbjørn Lilleengs Apefjes. Kanskje ikke så rart at da Aleksander Kirkwood Brown og Andreas Iversen prøvde å selge inn sin Bobla-tegneserie til Cappelen Damm, Edward Rubikon, gikk de med på å lage serien i samme format.

Edward Rubikon er et eksempel på den overnaturlige barnedetektiven som er helten i så mange filmer, tv-serier tegneserier og bøker. Det er en arketype vi kjenner godt, og som fortsatt slår an. Denne første boka, «Kong Grimms Hevn», forklarer premisset på en enkel og grei måte: Edward Rubikon bor i den tilsynelatende idylliske småbyen Grimsrud, som i virkeligheten er full av overnaturlige farer. Edward er en av få som ser det, og den eneste som gjør noe med det sammen med sin beste venn og eneste fortrolige, klassekameraten Kasper. Den første boka introduserer også to elementer, nemlig Grimsrud festning (som selvsagt er hjemsøkt) og et hemmelig rom med spøkelsesjakt-utstyr (beleilig!) som ble laget av Edwards tipp-tippoldefar.

00_ER skann02

Andreas Iversens strek er lette og ledige i formen, og det er atskillig humor i tegningene hans alene. Men Brown trenger å jobbe litt mer med historiefortellingen, som er preget av uthaling. Kanskje er det Edward Rubikons overgang fra kortere til lenger historien som har vært en utfordring? Det kan også virke som Brown sliter litt med overgangen fra tegneserie til prosa. Prosadelene av boka er skrevet nesten som et manus, og har vanskelig for å rive seg løs fra dette formatet. Fortellerspråket blir sjelden brukt til annet enn å beskrive hva som skjer i øyeblikket. Riktignok har dette en fordel – Overgangen mellom tegneseriesidene og resten flyter veldig bra sånn. Brown og Iversen har begge tatt med seg en svært visuell forståelse av Edward Rubikon fra tiden da det var en ren tegneserie, og boka fungerer best når den får lov til å være det. Særlig ettersom i alle fall denne første boka er såpass actionorientert.

00_ER skann

Edward Rubikon har atskillig potensiale som en mysterieorientert barnebokserie, men jeg håper på en litt mer ambisiøs historiefortelling i framtidige bind.

 

Edward Rubikons Mysterier: Kong Grimms Hevn

ISBN 978-82-02-52769-3

Av Aleksander Kirkwood Brown og Andreas Iversen

110 sider

149 kr.

Cappelen Damm

 

Les også: Edward Rubikon blir bokserie