Browsed by
Måned: oktober 2016

Opprettelsen av et globalt leirbål

Opprettelsen av et globalt leirbål

Under en av de siste presentasjonene på årets Lodz tegneserie-og spillfestival, delte webtegneren Michael Klimczyk ut esker med fargekritt til publikum. Hvorfor fargekritt? Fordi det var slik hans nye prosjekt COMICSPRING kom i gang.

Den gangen han studerte design og digital kunst ved Edinburgh Napier University hadde han utviklet en superhelt som med navnet «Captain Sidewalk «. En dag da han var på vei til universitetet, fikk han øye på en serie med fortauplater som minnet ham om en blank side fra en tegneserie, og han fikk ideen til å fylle disse rammene med en superhelt-tegneserie. Han tenkte: En superhelt dukker plutselig opp fra ingenting, løser problemet, redder alle og forsvinner. Og du er heldig hvis du rekker å få øye på ham/henne. På samme måten er det med tegneserier laget med kritt – de dukker opp et sted i byen, og de forsvinner etter noen dager bare for å dukke opp igjen litt senere, et annet sted.

Michael Klimczyk (selvportrett)
Michael Klimczyk (selvportrett)

Crayola UK sponset kritt til dette prosjektet, og Unicef UK var interessert i et partnerskap. Ideen var å sende en boks med kritt til alle interesserte, be dem om å tegne en «Captain Sidewalk»-historie, samle alle historiene i en bok og selge den. Inntektene skulle gå til UNICEF. Tanken bak er at virkelige superhelter er de som ønsker å bruke sine evner til å redde barn, og at du ikke trenger å gi penger for å hjelpe, du kan tilby dine ferdigheter.

Brian Azzarello spurte ham hva slags superkrefter Captain Sidewalk har. Klimczyk svarte «for øyeblikket har han ikke har noen superkrefter, men jo flere som tegner ham, jo sterkere blir han.»

På grunn av helseproblemer kunne han ikke fullføre prosjektet.

Men under presentasjonen på Lodz-festivalen ga Klimczyk tilhørerne kritt, fortalte dem denne historien, og forklarte at selv de beste ideene ikke alltid fungerer hvis du jobber alene. Det er viktig å samarbeide, støtte hverandre og jobbe sammen, for sammen kan folk oppnå mer.

Og det er kongstanken bak COMICSPRING – Alle seriene på nettstedet er det fritt opp til den enkelte å fortsette med. Enhver tegner som oppretter en profil kan publisere sine egne tegneserier, men de har også lov til å videreføre en som eksisterer fra før.

cs_02v1

Nettstedet er imidlertid også tuftet på en profittorientert idé. COMICSPRING har til hensikt å dele annonseinntektene med sine brukere. Nettstedet har også merchandising-ambisjoner, og ønsker å samarbeide med leketøysprodusenter, og gi selskapene tilgang til kreative mennesker. Det er også planer om å opprette en nettbutikk i framtiden, noe som ikke er helt uvanlig for tilstrekkelig populære nettseriesteder.

Og ettersom det er en viss grad av markedstenkning involvert, har COMICSPRING delt sine eksisterende tegneserier inn i fem kategorier: Musikk, superhelter , «ekte kjærlighet», «ekte historier», og byer. Noen av disse kan overlappe, siden noen av superheltseriene og romantikkseriene også har fokus på bestemte byer (det finnes allerede både en «Captain Edinburgh» og en «Captain Cracow»). Klimczyk ble inspirert til å samle kjærlighetshistorier etter å ha lest Joe Simon og Jack Kirbys Young Romance, som hevdet å være basert på forholdshistorier fra virkeligheten . Hva musikk som tema angår, har nettsiden etablert forretningsforbindelser med folk som Pantera-grunnlegger Max Cavalera, produsent Lee Scratch Perry og det polske thrash metal-bandet Acid Drinkers.

cs_acidofilia02

Skrivende stund har Michael og medarbeiderne hans ennå bare utviklet et prototype- nettsted som ikke er for offentligheten. Noen tegneserier og bilder er listet, men ikke selve tegneseriene. Prototypen er utviklet med investorer i tankene. – Uten investorer vil vi ikke være i stand til lansere en ferdig versjon, forklarer Klimczyk.

Formålet med COMICSPRING kan sammenfattes i tre punkter:

1. Å skape et miljø der talentene til et raskt voksende antall tegnere i Europa og over hele verden kan gjøre nytte for seg.

2. Å tilpasse tegneserier til internett og utvikle en metode som gjør det mulig for tegnere å arbeide sammen for å skape større ting, tjene penger på det de er best til, og samtidig drive med egenpromotering.

Comicsprings visualisering av en "global leirbålplass"
Comicsprings visualisering av en «global leirbålplass»

3. Å utveksle informasjon om steder og kulturer gjennom fortelling. I COMICSPRING tenker vi oss at når mennesker møttes på anviste steder og leirer, pleide de å fortelle hverandre historier for atspredelsens skyld forklarer Klimczyk på nettstedet. – Så noen ville ta med historiene videre til andre leirsteder og presentere dem for et annet publikum. Tilhørerne ville dele disse historiene med andre tilhørere, og så videre. Det er slik historier utviklet seg til sagn, og deretter gikk over i en kompleks mytologisk struktur.

Read this article in English

Singellivets viderverdigheter

Singellivets viderverdigheter

Lina Neidestam er ute med sitt fjerde «Zelda»-album på norsk. «Krigerprinsessen» er både morsom og rett på sak i sine skildringer.

Av: Kristian Hellesund

Den svenske tegneserien «Zelda» av Lina Neidestam har fått sitt nedslagsfelt her i Norge. I tillegg til publisering i flere aviser, har «Zelda» plass i tegneserieheftet «Pondus». Egne album har det også blitt, og akkurat nå er det fjerde i salg. Det har fått tittelen «Krigerprinsessen» og består av en spesialhistorie, noen «Zelda»-striper, noen gjesteopptredener med Martin Kellermans «Rocky» og et intervju med fantasyforfatteren Siri Pettersen.

Zelda selv er feminist og ungkarskvinne. Hun arbeider som skribent, er opptatt av vennene sine, tar seg gjerne en fest og ender stadig opp i ulike forviklinger. Noen gode eksempler på dette finner vi i spesialhistorien som starter albumet. Zelda ender etter hvert på byen, der hun lirer av seg en del treffende bemerkninger om verden og livet. Hun blir forsøkt sjekket opp, men ender til slutt opp hjemme hos en cosplayer. Dagen derpå bli hard for henne, der hun blir nødt til å stille i cosplaykostyme når venninnen Tove skal på ultralydundersøkelse.

Tegneserien «Zelda» er et artig speil mot hverdagen. Zelda selv er en ung, fremadstormende kvinne med bein i nesen. Hun vet hva hun vil, men det er ikke alltid hun får det til. Konklusjonene hennes er som regel gode betraktninger av trivialiteter, men de er treffende og stadig til ettertanke. På mange måter er «Zelda» en selvsentrert tegneserie. Selvopptattheten er et viktig lag i tegneserien, og det gjør at vi kan både le med og av Zelda.

zelda_web2

Lina Neidestam tegner godt. Hun har en delvis realistisk tegneserie med godt driv. I hovedsak snakker vi om striper på fire eller fem ruter, der hun har en flott fremdrift. Det hadde vært spennende å se henne over et større format, der hun kunne variert med hel- og halvsider.

Gjestespillet med «Rocky» fungerer godt som en kontrast mot «Zelda». Tematisk sett er tegneseriene svært like, selv om Martin Kellerman lager en selvbiografisk tegneserie. Det å være menneske er i sentrum, og livets gåter og underfundigheter får stor plass i begge tegneseriene.

«Krigerprinsessen» er et flott tegneseriealbum som viser at Lina Neidestam lager en utmerket stripetegneserie. Men vi trenger flere svenske tegneserier på norsk. Det lages mange gode tegneserieromaner i Sverige som vi ikke har sett i norsk oversettelse. Og kunne også noen overtalt Siri Pettersen til å lage flere tegneserier, så hadde det vært topp. Hennes «Antiklimaks» er sterkt savnet.

 

«Zelda: Krigerprinsessen»

Av: Lina Neidestam

36 sider

59,90 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 18. oktober 2016.

KRIGER I EN ANNEN VERDEN

KRIGER I EN ANNEN VERDEN

Dersom du har lyst til å lese en virkelig god tegneserie bør du prøve BIRTHRIGHT. Men du må skaffe den amerikanske utgivelsen, for den finnes ikke på skandinavisk, ikke foreløpig i hvert fall.

Aaron er i parken og leker med sin lille sønn Mike. Og så skjer alle foreldres mareritt. Mike forsvinner. Politiet mistenker at Aaron har noe å gjøre med med sønnens forsvinning. Aaron og kona klarer ikke å takle alle påkjenningene sammen, og ekteskapet ryker. Deres andre sønn Brennan, storebroren til Mike, gjør sitt beste for å hjelpe faren.

Ett år senere dukker Mike opp igjen. Men da har han blitt en voksen kriger.  Han har vært i en annen verden hvor tiden går annerledes. Aaron prøver å fortelle kona at sønnen er tilbake, men hun klarer ikke å se at dette er hennes sønn. Denne voldsomme krigeren kan da umulig være hennes lille gutt?

Mike kommer tilbake som en mann, og vel så det.
Mike kommer tilbake som en mann, og vel så det.

Historien er glimrende fortalt. Vi følger Aaron som må bevise at han ikke har utsatt sønnen for noe. Han må overbevise kona om at sønnen er tilbake. Vi følger Brennan som prøver å hjelpe både faren og lillebroren. Lillebroren har nå blitt en muskuløs kriger med sverd som slåss mot monster fra en annen verden. Og vi følger Mike som har havnet i en annen verden hvor han sloss mot unaturlige vesener. Disse onde skapningene ønsker nå å ta over også vår verden. Og kan vi egentlig stole på Mike? Har han inngått en avtale med den onde skapningen i Terrenos? Joshua Williamson lever et spennende og fengende manus til serien. Og Andrei Brennan illustrerer det hele med flotte tegninger som viser oss en fantastisk historie som utspiller seg i to verdener.

En vidunderlig ny, men langt fra idyllisk, verden.
En vidunderlig ny, men langt fra idyllisk, verden.

Serien BIRTHRIGHT utgis av Image Comics. Det har kommet 3 TP’er (samlebøker) på amerikansk, og den fjerde kommer i januar.

Birthright vol 1: Homecoming
Skrevet av Joshua Williamson og tegnet av Andrei Bressan
128 sider
Image comics

ROCKY NETTOPP NÅ – PÅ TUR

ROCKY NETTOPP NÅ – PÅ TUR

Etter jubileumsnummeret har ikke Martin Kellerman rukket å produsere nok nytt stoff, så vi får en reprise på Rocky i den norske fjellheimen, samt første glimt av Jasons helt nye turskildring.

Rocky sitter for det meste hjemme i leiligheten i de nye stripene –  ja, det er en av de sekvensene. Han har riktignok mye besøk, noe som vanligvis skaper mer dynamikk. Men denne gangen tar det aldri helt av, bortsett fra i et par striper der Inge kommenterer lokalaviser. Nei, det var nok mer grep i Rocky (og Martin) for noen få år siden, da han utforsket den norske fjellheimen. Månedens reprisesekvens er utvidet, og ikke så veldig gammel; den stammer fra den siste utgaven av Egmonts Rocky-blad før, og er basert på en Norgestur som Martin hadde i 2011. Stripene er fra hans basketak med naturen i Jotunheimen og Nordkapptraktene. Her er det atskillig mer spenst og oppfinnsomhet, særlig visuelt, selvfølgelig, men også verbalt. Og den norske fjellheimen er vakkert, men usentimentalt skildret.  Beklager Martin, men «bedre før» må bli konklusjonen akkurat i dette nummeret i alle fall.

Overflødig, men underholdende, å vise hvordan det går når Rocky bruker sin skrudde logikk for ta seg en dukkert ved et nordnorsk ferjeleie.
Overflødig, men underholdende, å vise hvordan det går når Rockys skrudde resonnementer lokker ham til å ta seg en dukkert ved et nordnorsk ferjeleie.

Ellers er Jason kanskje det store trekkplasteret i dette nummeret, som inneholder en forhåndskikk på hans nye tegneserieroman «Santiago de Compostela». Tittelen viser til den stadig mer populære pilegrimsveien i Nord-Spania, som også tiltrekker seg pilegrimer med et mer sekulært sinnelag. John Arne Sæterøy (Jason) gikk den selv, noe som selvsagt var grunnlaget for denne boka. Den er altså mer selvbiografisk enn den typiske Jason-serie, selv om de karakteristiske dyrefigurene fortsatt er med. Jeg skal innrømme at jeg synes Jason har begynt å stivne litt i formen, så en selvbiografisk fortelling virker i seg selv litt forfriskende og annerledes. Samtidig fungerer nyskapingen begge veier: Kombinasjonen av Jasons strenge strukturering og uberørte, pokerfjesete dyrefigurer gir en ny dimensjon til den selvbiografiske serien som sjanger.

De gule pilene som Jason refererer til, er selvsagt de som viser veien til Santiago de Compostela
De gule pilene som Jason refererer til, er selvsagt de som viser veien til Santiago de Compostela

En ny Jason-bok er alltid en begivenhet, særlig nå han denne gangen går litt nye veier. Så redaksjonen har lagt skikkelig arbeid ned i presentasjonen, med både et intervju og en fyldig artikkel, signert Dag Gravem, om fenomenet Santiago de Compostela i historisk og kulturell kontekst. Utmerket arbeid igjen, Dag!

Månedens kandidat til Rockystipendet er «Hverda’n» av arkitekturstudent og seriedebutant Mari Burheim. Serien handler om frustrasjonene til en pengelens student. Som navnet antyder er den forholdsvis uambisiøs, men i helheten kanskje det beste bidraget så langt. Poengene er både smarte og relaterbare, og «Hverda’n» utmerker seg også med en smidig tegnestil og noen kostelige ansiktsuttrykk.  Men Burheim må jobbe litt med fonten, særlig i de mest tekstrike boblene.

Hovedpersonen i "Hverda'n" er, som Mari Burheim selv, arkitekturstudent. Hun bedyrer likevel at serien ikke er særlig selvbiografisk.
Hovedpersonen i «Hverda’n» er, som Mari Burheim selv, arkitekturstudent. Hun bedyrer likevel at serien ikke er særlig selvbiografisk.

I tillegg til nevnte innslag inneholder også bladet fire sider fra Martin Kellermans debutroman «Alt som ikke blir noe», en artikkel av Martin Johansson (Magne i serien) om måten han blir framstilt på i serien, samt de faste quiz-og panelspaltene. Den røffe språkbruken i utdraget bekrefter at boka egner seg for Rocky-fans, og utfører dermed sin oppgave. Jeg sa i forrige Rocky-anmeldelse (av jubileumsnummeret 100) den tilfeldige leser vil få mer ut av en vanlig utgave av bladet, og her har du et godt eksempel på det. Rocky # 101 er rikt og variert.

Inge samler inn materiale til Antonsen/Goldens neste agurknyttbok
Inge samler inn materiale til Antonsen/Goldens neste agurknyttbok

 

Rocky nr. 7/2016
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Jason og Mari Burheim
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

En ny start

En ny start

Superheltene til DC Comics har fått enda en ny start. «Rebirth» er et godt utgangspunkt for å lese forlagets moderne superhelttegneserier.

Av: Kristian Hellesund

Noen ganger er det vanskelig å lese amerikanske superhelttegneserier. Tegneseriene bygger på mange og lange historierekker, og noen ganger snakker vi om fortellinger helt tilbake til førtitallet.

I 2011 bestemte forlaget DC Comics seg for å gjenskape sitt univers med tegneseriefigurer. Batman, Superman, Wonder Woman og Flash var blant dem som fikk nye opprinnelseshistorier. Dette var et grep som ble gjort for at forlagets tegneserier skulle være mer tilgjengelige for leserne.

Nå i sommer valgte forlaget en annen vei. Superheltuniverset til DC Comics skal nok en gang være like mangfoldig som før 2011, og forlaget kaller dette for «Rebirth», gjenfødelse. I noen tilfeller går man bort fra mange av de nyere historiene, og dette gjør at superheltuniverset til forlaget er ekstra mangfoldig.

Forlagets blader bruker «Rebirth»-tittelen for tiden, og et eget hefte introduserer den nye situasjonen. Hovedpersonen er Wally West. En gang var han Flash, verdens raskeste mann. Han er fanget utenfor det egentlige universet, og han prøver å komme tilbake. Underveis møter vi de viktigste superheltene til forlaget, og alt er klart for nye historier.

«DC Universe: Rebirth» er en god, moderne superhelthistorie, og den inneholder både spenning, litt humor og sentimentale øyeblikk. Det er helt klart et hefte som passer best for folk som har lest mye superhelttegneserier, men samtidig er det et godt oppstartpunkt for nye lesere. Manusforfatter Geoff Johns kan sitt fag, og «DC Universe: Rebirth» er flott å lese. Johns samarbeider med dyktige tegnere som Phil Jimenez, Ethan Van Sciver, Ivan Reis og Gary Frank, og de tegner sine egne kapitler av historien. Best er det når Ivan Reis har tegneransvaret.

Superhelttegneserier er sjeldne for tiden i norsk språkdrakt, men denne er en historie som helt klart burde vært gitt ut i Norge. Johns og hans samarbeidspartnere har laget en historie som kunne vært en fin start på nye superhelttegneserieblader i Norge.

 

«DC Universe: Rebirth»

AV: Geoff Johns, Phil Jimenez, Ethan Van Sciver, Ivan Reis, Gary Frank m.fl

2,99 dollar

DC Comics

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 4. oktober 2016.

Søken mot en bedre morgendag

Søken mot en bedre morgendag

Med «I morgen bliver alt bedre» har den danske serieskaperen Karoline Stjernfelts levert en svært interessant og ambisiøs bokdebut, Bare i år har hun vært gjest både på OCX og Raptus. Serienett tok en prat med henne.

Du ser ut til å ha utviklet en god stil allerede nå. Hva er dine inspirasjonskilder?

Jeg har lest ganske mange franske tegneserier, det skal jeg ikke legge skjul på. Ofte får jeg høre at folk synes jeg minner om André Juillard, noe som er en kjempekompliment. Men jeg må dessverre komme til kort og innrømme at jeg har aldri lest Juillard! Som tenåring leste jeg ganske mye Tardi og Hugo Pratt, selvfølgelig. Rent stilmessige tror jeg man kan se at jeg er mest inspirert av Vittorio Giardino, den italienske tegneren som har laget No Pasarán! og Jonas Fink-seriene. Han har en veldig presis og sterkt semi-realistisk strek, og jeg er opptatt av at man tegner alle detaljer.  Ellers er jeg også inspirert av nyere indie-tegneserier. Jillian Tamaki er jeg veldig glad i. Hun har nesten motsatt strek av meg, store og bløte linjer, men det er likevel en måte å tegne på som jeg er veldig fascinert av. Så jeg har denne fascinasjonen for det gamle franske, men samtidig er jeg opptatt av det nye som skjer, spesielt innenfor det man kaller «graphic novels».

Karoline Stjernfelt på Raptus
Karoline Stjernfelt på Raptus

Du er ganske ny i faget. Hva fikk deg til å begynne såpass tidlig med et såpass ambisiøst prosjekt?

Jeg gikk på serieskolen i Malmø. Jeg kom direkte fra gymnaset da jeg var 18 år, og gikk det første året, som er et utdanningsår. Man kan søke på andre året, hvor man skal fordype seg i et prosjekt, og få et helt år med statsstøttet utdannelse mens man fullfører det.  Prosjektet kan være alt mulig, man skal bare levere inn en plan. Jeg tok det bokstavelig, og satset på et stort prosjekt, På det tidspunktet følte jeg at jeg hadde hatt det året der jeg bare fokuserte på å lære å lage tegneserier; nå ville jeg virkelig i gang med å lage noe, og jeg visste allerede den gangen at styrken min lå i de lange historiene. Jeg visste at jeg ville lage noe langt, men var ennå ikke helt klar til å skrive. Så jeg valgte noe historisk, og bestemte meg for historien om Struensee fordi jeg var fascinert av den. På det tidspunktet tenkte jeg meg serien på rundt 100 sider, og trodde jeg kunne lage den på det ene året. Jeg ville bruke friåret til å få et fotfeste innenfor bransjen, så jeg kunne lage et bra og forholdsvis langt verk.  Problemet var bare at da jeg begynte å gjøre research, gikk det opp for meg at historien var mye større enn jeg først hadde trodd. Jeg ble mer og mer fascinert av kongeparet. Struensee skulle være hovedpersonen, men plutselig hadde jeg tre jevnbyrdige hovedpersoner, og ville fortelle deres historie.  Det vokste og vokste til jeg var opp i 150 sider, og nå skal jeg i gang med enda et bind, som skal bli i alle fall litt lenger.

Bare forholdet til den prostituerte "Støvlet-Katrine" kunne virkelig oppildne kong Christian 7.
Bare forholdet til den prostituerte «Støvlet-Katrine» kunne virkelig oppildne kong Christian 7.

Filmen «En kongelig affære» fra 2012, som omhandler den samme historien, kom ut samme uke som du kunngjorde dette prosjektet. Har du fått flest tilbakemeldinger fra folk som mener at denne historien er godt nok kjent fra før, eller fra folk som sier at dette var nytt for dem?

Fra tid til annen får jeg spørsmål, hvorfor valgte jeg denne historien, når den er fortalt før? Men jeg tror at det lykkes fordi min vinkling var annerledes enn den måten historien var fortalt på mange ganger før. Blant annet fordi det faktisk er kongeparet man følger, og Struensee i større grad er noe som skjer med dem. Han er en av hovedpersonene, så klart, men det er de kongelige man følger både før, og i noen grad etter, Struensee. Han er mer som en naturkraft. De som har lest tegneserien og også sett filmen sier ikke til meg at, det har vi jo sett før. De synes at det er en ny vinkling.

Christian legger ikke skjul på at ekteskapet hans med Caroline Mathilde er en formalitet.
Christian legger ikke skjul på at ekteskapet hans med Caroline Mathilde er en formalitet.

 Kommer du mer personlig inn på Struensee?

Når vil jeg ikke røpe for mye, men han spiller jo en langt større rolle i bind to, og enda større i bind tre, som bare heter «Legen». Men jeg er veldig opptatt av ham som person, det var ham som gjorde meg interessert i historien til å begynne med.  Første senere gikk det opp for meg hvor spennende kongeparet er. Men jeg har, synes jeg selv, en svært stor skepsis ovenfor disse historiske personene, spesielt Struensee, fordi han er så opphøyet og heroisert. Så jeg føler at jeg hele tiden trenger å trekke ham ned og si, åh, så god var han vel ikke. Han var også problematisk og ubehagelig på mange måter. Men nå som jeg har arbeidet med dette i tre år, er jeg overrasket over hvor tiltalende han faktisk var. Som sagt, jeg skal ikke avsløre for mye, men de to neste albumene vil ha et mer kritisk syn på ham, og jeg kommer også til å behandle ham ganske hardt som person. Han får på ingen måte helgenstatus i mitt verk.

Struensees venner prøver å vekke mannens ambisjoner
Struensees venner prøver å vekke mannens ambisjoner

Du har planer om å få ut neste bind i 2017, men samtidig innrømmer du at du ikke er kommet så langt på vei. For prosjektet som helhet, hvilken tidsramme ser du for deg?

 Det skal være klart til høsten 2017. Jeg er ikke så veldig flink med deadlines, men når det virkelig gjelder så rekke jeg det. Så selv om jeg akkurat nå tenker, hvordan skal det gå? – så har jeg ingen planer om å utsette deadline. Bind to kommer en gang i oktober 2017. Jeg tenker meg to år per bind, så bind tre kommer i 2019.

Uten Katrine mister kongen raskt grepet. På alt.
Uten Katrine mister kongen raskt grepet. På alt.

Hvorfor har du valgt tittelen «I morgen bliver bedre»?

 Den er svært poetisk, og det er også elementer i tegneserien som er forholdsvis poetiske. Det er nesten er form for tone i den som jeg liker. Historien er jo en tragedie av dimensjoner, så jeg synes tittelen «I morgen bliver bedre» passer veldig bra. For som alle vet, en god tragedie handler om å bygge noe opp for etterpå å rive det ned. «I morgen bliver bedre» er jo en sørgelig setning, for da mener man jo at dagen i dag ikke er særlig god. Den beskriver lengselen etter en bedre morgendag, som jo utviklet seg i løpet av disse tre bindene til å bli noe godt, men som altså gikk til helvete. Men jeg valgte den fordi hovedfokuset i denne historien er det personlige dramaet, de tre hovedpersonenes personlige historier som er i fokus her. Og det er jo tragiske skjebner alle sammen. Samtidig synes jeg tittelen beskriver opplysningstidens ånd, opplysningstiden er jo bakgrunnen for denne historien, og det som det dreier seg om, miljøet som det hele utspiller seg i. Opplysningen som bevegelse er som veldig framtidsorientert. Man tror at samfunnet og mennesker kanskje ikke er perfekte som de er nå, men at de har potensial til å bli bedre, og det er jo en vakker tanke. At mennesker ved egen vilje og intelligens kan trekke seg selv opp av uvitenhetens sump og skape en ny, vakker morgendag. På den måten syntes jeg det var en naturlig tittel ut fra personene og den verden de lever i.

Les også:

Rundt kongens skandalebord
Rocky nettopp nå – nr. 99 (med Karoline Stjernfelt som gjestetegner)

 

 

Dramaet fortsetter

Dramaet fortsetter

Etter lang tids pause er De Fire Store tilbake, på nytt forlag og som enmannsshow.

Den forrige boka, pluss juleheftet, ble utgitt av Cappelen Damm. Men nå har altså De Fire Store gått tilbake til sin første utgiver, nemlig det samme forlaget som utga de opprinnelige Fire Store – Gyldendal. Ringen er sluttet, kan en kanskje si? Og ettersom Gyldendal også ga ut den store Futen-boka i 2015, kan dette virke som et naturlig mønster.

Der de to første bindene var skrevet av Øystein Runde og tegnet av Geir Moen, har Runde gjort jobben alene denne gangen. Dermed kan en trekke paralleller til De Fire Stores julehefte fra 2010, som også var skrevet og tegnet av Runde alene. Ikke minst fordi Runde har gjenbrukt og utvidet en av historiene fra juleheftet, «Hvem drepte Ibsen?», som også er tittelen på den nye boka.

Henrik Ibsen tar med seg kunstnertemperamentet også i jobben som actionhelt.
Henrik Ibsen tar med seg kunstnertemperamentet også i jobben som actionhelt.

En tegneserie skrevet og tegnet av Øystein Runde alene blir uunngåelig noe annet enn en som er skrevet av Øystein Runde og tegnet av Geir Moen. Moen har en mer renskåret og fotografisk tegnestil enn Runde, og han tegner mer realistiske actionscener (vel, så realistiske som actionscener kan gjøres i en serie med dette konseptet). Han er også bedre på steampunk, som var en viktig del av forrige bok «»Bukk fra luften, bukk fra bunnen» (2010). Runde er bedre på det overnaturlige, det forvrengte og det groteske. Så han fokuserer mer på dette i «Hvem Drepte Ibsen?», noe som selv smussomslaget hinter om.  Rundes actionsekvenser er ikke dårlige, men de er bare litt mer plumpe, og det kan se ut som Runde bevisst tegner dem i litt enklere strek. Han går betydelig mer i detalj når han tegner scener med mye dialog. Streken er ujevn, kanskje på grunn av deadline, men det kan være at han bare har valgt å legge ned mer arbeid i karakterdrevne scener.

Hans Jægers opportunisme rekker bare så langt
Hans Jægers opportunisme rekker bare så langt

Spørsmålet i tittelen ble forsøkt besvart allerede i juleheftet. Men den nye boka spiller videre på dette, og lykkes med å bruke Ibsens død som en rød tråd som driver handlingen framover, og skaper spenning og nysgjerrighet. Historien spriker ellers litt i alle retninger, og Runde er tydelig ivrig etter å få med så mange litterære og historiske referanser og inside jokes som mulig.  Historisk-kjendistettheten er skyhøy. En annen rød tråd er debatten om kvinnelig stemmerett, som er viktig for intrigen, men ikke binder historien sammen på samme måten. I det hele tatt er «Hvem drepte Ibsen?» er veldig intrigetett bok. Mangelen på redaksjonell styring er tydelig; Runde presser inn så mange elementer som han har lyst til og kan få plass til. Det har resultert i rotete historiefortelling, med så mange ideer, vrier og vendinger at det kan bli litt frustrerende. Ikke alt blir like tilfredsstillende forløst, men når sagaen slutter, er det nok gode ideer og utførelser i «Hvem drepte Ibsen?» til at den er verdt å lese.

De Fire Store – Hvem drepte Ibsen?
Av Øystein Runde
ISBN 9788205481879
180 sider
299 kr.
Gyldendal

Les også:
Forbundet av usedvanlige diktere (anm. av den første boka)
Ikke stort nok (anm. av den andre boka)

Serieheltinner til Animanga

Serieheltinner til Animanga

Sørlandets egen «Otaku»-festival har eget tegneserieprogram også i år.

Animanga ble første gang arrangert på Arendal folkebibliotek, som en videreføring av et konsept påbegynt i 2013. Festivalen blir arrangert en helg i november, og omfatter japansk populærkultur generelt. I tillegg til anime og manga er elementer som cosplay, workshops, tegnekonkurranser, film, utstillinger, artstands, perling, origami og te-seremoni med i arrangementet. Tema i år er japansk fashion, som da kommer i tillegg til den obligatoriske cosplayerkonkurransen (påmeldingsfrist 2. november).

Også i år har Animanga et tegneserieprogram, med tre gjester. Under hashtagen #serieheltinner, som Animanga har fått lov til å låne av Empirix, kommer Ellen Ekman og Ida Neverdahl for å snakke om sterke heltinneskikkelser i tegneserier. Svenske Ekman, som er skaperen av Lille Berlin, blir Animangas første internasjonale gjest.  – Vi er kjempeglade for at ho hadde tid til å komme til oss, forteller festivalarrangør Tove Jeanette Kittelsen. – Vi hadde hørt hvordan flere kvinnelige tegneserieskapere i Sverige samarbeidet og støttet hverandre og hadde lyst til å lage noe på dette. Dessuten elsker vi Lille Berlin! Moderator for samtalen er skribent, tegneserieredaktør, oversetter og foredragsholder Hans Ivar Stordahl.

animanga_fb_delebilde

«Serieheltinne» er også tema for årets tegnekonkurranse. Tegningen kan ellers være enten fan art eller fri fantasi. Et langbord med tegnesaker er tilgjengelig for deltakere i andre etasje under festivalen.

I tillegg til #serieheltinner inkluderer den tegneserierelaterte delen av programmet også et tegneseriekurs med Sigbjørn Lilleeng. Dette er andre gangen Lilleeng holder et slikt kurs på Animanga. – Da han var her første gang var det ikke planlagt at han skulle komme igjen, men vi har fått så gode tilbakemeldinger på kurset at det var en enkel beslutning å be han tilbake i år, forteller Kittelsen. Det er fortsatt noen få plasser igjen på kurset.

Sigbjørn i aksjon på Animanga 2014
Sigbjørn i aksjon på Animanga 2014

Sigbjørn Lilleeng er mest kjent for Apefjes-trilogien og science fiction-tegneserien Generator. Samme måned som Animanga 2016 er han også aktuell med en ny, grafisk science fiction-roman, Mellom Planeter.

Hele festivalen går av stabelen på dagtid lørdag 5. november. Dørene åpner kl. 11 og stenger kl. 18, men det blir filmvising på kvelden som fortsetter etter stengetid.

www.animanga.no

Les mer:
Animanga i november
Se alltid framover
Japansk helhet
Selvironisk hipster (intervju med Ellen Ekman)

Scott McCloud på norsk

Scott McCloud på norsk

Når Scott McClouds bok «Understanding Comics» utgis på norsk i høst, så er det ikke mindre enn en milepæl innen tegneseriefaget i Norge.

Av: Kristian Hellesund

Tegneserier som fag har ikke de helt gode vilkårene her til lands, og det er dessverre få som forsker på tegneserier. Vi ser også at det ikke eksisterer mange doktor- og masteravhandlinger om den niende kunstart skrevet av nordmenn, og utvalget av fagbøker i norsk språkdrakt er dessverre lite. Derfor er det svært hyggelig at Minuskel forlag denne høsten gir ut Scott McClouds bok «Understanding Comics» fra 1993 på norsk. Boken har fått den norske tittelen «Hva er tegneserier» .

Scott McCloud er serieskaper, og da han ga ut boken sin mente han at den burde være i tegneserieform. Det gir utgivelsen en annerledes og flott fremstilling. McCloud viser for eksempel definisjonen sin og veien dit som tegneserie, og det gir boken flere ekstra lag som fagbok.

Scott McClouds tegneseriedefinisjon. Hvordan lyder den i norsk språkdrakt?
Scott McClouds tegneseriedefinisjon. Hvordan lyder den i norsk språkdrakt?

«Understanding Comics» er en bok som har fått mye oppmerksomhet blant tegneserieteoretikere i inn- og utland. Det er svært vanlig å sitere McClouds bok i tegneserieteoretiske verker, og da er det godt at den også kan komme i norsk oversettelse. Vi er mange år etter både Sverige og Finland, for eksempel. Den danske oversettelsen forelå allerede i 1994.

I Norge har vi en mangelfull diskurs her rundt tegneserier og tegneseriebegrepet, og den niende kunstart i Norge mangler mye terminologi som man kan enes om. Selvsagt skyldes noe av dette mangel på forskning, og at mye arbeid rundt tegneserier i Norge handler om dokumentasjon gjennomført av ildsjeler som dugnadsarbeid. Samtidig har vi ikke den store mengden fagbøker og faglitteratur. Derfor mener jeg at vi kommer til et vendepunkt når «Hva er tegneserier» nå kommer på norsk.

Mitt håp er at vi får en debatt rundt tegneseriebegrepet og hva det innbefatter som følge av utgivelsen. Jeg er derfor spent på oversettelsen og hvilke termer som brukes der. Det er ikke usannsynlig at disse vil bli sentrale i tiden fremover her til lands. Vi trenger et felles fagspråk, og det er viktig for å heve tegneseriens status.

Saken er tidligere trykt i Sydvesten 11. oktober 2016.

Lovecraftisk futurisme

Lovecraftisk futurisme

I et land hvor brorparten av norske serieskapere opererer med humor eller ulike former for biografi er Kristian Hammerstads «Trigrammaton» et forfriskende og sjangertungt pust.

Oljeindustrien har begynt å dø ut og i kjølvannet av dette går selskapet Noroil fra å være en liten kjemikalieleverandør for raffinerier til å forske på ny energi. Et lite selskaps siste fåfengte forsøk på å blåse nytt liv i energinæringen. Det var for 20 år siden. De to vennene Anna og Anton hadde begge foreldre som jobbet på Noroil, og de har aldri fått en forklaring på hva som hendte med selskapet for 20 år siden, eller hvordan fedrene deres sporløst forsvant. Og det er dette som driver «Trigrammaton» fremover. Mysteriet vi som leser plutselig blir invitert inn i, og som Hammerstad åpner opp for oss og gradvis avdekker på mesterlig vis.

Boken forteller om Noroils bedrifter ved hjelp av tidshopp. Fra første kapittel hopper vi ti år tilbake i tid, og i neste ti år til, før sirkelen blir fullendt i siste kapittel. Et tøft og effektfullt fortellergrep hvor Hammerstad viser oss det viktigste som har skjedd, men ikke alt. For mindre oppmerksomme lesere kan dette innebære en del blaing frem og tilbake i boken for å nøste sammen trådene, men det gir boken bare en enda mer mystisk karakter. Det skal ikke være lett å avdekke konspirasjoner og det er det jammen ikke i denne boken heller, men fy flate så spennende det er.

00_trig_02

Det hele kan minne om en Lovecraft-historie plassert i vår egen ikke så fjerne fremtid. Men den tar likevel for seg det okkulte, mystiske og overnaturlige uten å fremstå som en pastisj eller homage til noe lignende. Det er et eget, enestående verk som skinner gjennom Hammerstads fortellerglede og forkjærlighet for sjangeren.

Hva stilen angår kan det være vanskelig å se på Hammerstad uten å tenke på Charles Burns, men det er nå en urettferdig sammenligning. Hammerstad har finslipt streken han hadde i 2009-utgivelsen «Kryp» til noe helt eget. Det er stilrent, fargene er praktfulle og bokens en-rute-per-side-format fungerer ypperlig. Detaljer blir viktigere og setter et annet tempo på boken enn den ville hatt med flere ruter per side. Det blir mer av en genistrek enn en gimmick, noe det fort kunne blitt. Dette er sci-fi ispedd en dose huff og gru, tematikk som Hammerstad åpenbart elsker å tegne og åpenbart mestrer. Hammerstad er i tillegg Norges beste til å tegne svette, klumpete og ekle folk.

00_trig_01

Hammerstad forteller mye, men ikke alt. Særlig avslutningen kan være vrien å få grep om. Noe som ikke gjør noe som helst. Handling som må ha klartekst for å forstås burde aldri fortelles, spesielt ikke når man har med overtro og konspirasjoner på et interdimensjonalt plan å gjøre. Eller noe sånt.

«Trigrammaton» er sci-fi på sitt beste og jeg har ikke leste noe lignende fra en norsk serieskaper før. Liker du konspirasjoner, sci-fi og mystikk vil du elske «Trigrammaton»

Trigrammaton
Av Kristian Hammerstad
ISBN 9788292226629
384 sider
390 kr.
Jippi Forlag