Browsed by
Måned: oktober 2016

store forventningar i syria

store forventningar i syria

Fremtidens Araber – Barndom i Midtøsten var ein av fjorårets desidert viktigaste, omsette teikneserieutgjevnader på norsk, og ein ikkje overraskande Sproing-prisvinnar. Med stor munterheit, men også alvor og hjartevarme, skildra boka dei tidlegaste barndomsåra til den syrisk-franske serieskaparen Riad Sattouf, og det omflakkande tilværet til familien hans.

I bind 2, som har fått det fulle namnet Fremtidens Araber – Barndom i Midtøsten (del II: 1984-1985) har dei slått seg ned i Syria for alvor, og Riad skal begynne på skulen. Riads far er full av ambisjonar om å bli ein velståande og innverknadsrik mann, og forhåpningar om at Syria er i ferd med å bli eit moderne velstandssamfunn.

Ein viktig skilnad på denne boka er at den handlar mindre om politikk enn den første. Fokus er  meir på kulturkollisjonar, tross i (eller kanskje nettopp fordi) nesten heile handlinga er lagt til Syria. Vesle Riad framleis er for ung til å ha utvikla nokon reflektert, kritisk distanse til omgjevnadene, men den franske mora hans begynner etter kvart å vise teikn på utålmot og frustrasjon. Faren er ikkje blind for dette, men balanserer hårfint mellom på den eine sida ønsket om å vere ein moderne mann, og på den andre sida ønsket om å respektere arabiske skikkar og tradisjonar som kan verke ubegripelege sett med vestlege auge.

Det noko mindre bemidla  livet i Syria begynner etter kvart å  gå inn på Riads mor
Det noko mindre bemidla livet i Syria begynner etter kvart å gå inn på Riads mor

Eit ofte attendevendande tema i bind 2 er at faren prøver å overtyde både seg sjølv og familien om at Syria er eit like vel fungerande samfunn som Frankrike. Teikn på at dette ikkje er tilfelle, finst over alt, og ein aner at faren ikkje eigentleg greier å overtyde seg sjølv ein gong, langt mindre kona si. Når familien får beskjed om at Riad burde ta mandlane, prøver faren å overtyde mora (på fransk) om at ein slik operasjon går like bra i Syria. Deretter seier legen (på arabisk) at det nok er tryggast å få gjort operasjonen i Frankrike. Når mora spør kva det var legen nettopp sa, svarer faren, tydeleg utilpass, at det var ikkje noko.

Fremtidens Araber II er full av slike humoristiske, bittersøte små stikk. Å sjå humoren i absurde, enkelte gonger skremmande situasjonar utan å miste alvoret av synet er ein vanskeleg balansegong. Riad Sattouf evner dette. Historia om oppveksta hans i Syria kunne lett vorte ubehageleg lesing, for det er nok av urovekkande moment i den – Prylinga på skulen, propaganderinga for diktatoren Hafez al-Assad, den ubetinga antisemittismen, og til og med eit eksempel på æresdrap. Sattouf er open om desse tinga, men samstundes river hans lesaren med i fokuset på dei små og nære tinga, på detaljane. Derfor er Fremtidens Araber blitt til ei djupt fascinerande forteljing som er nesten umogeleg å legge frå seg.

Riad vert ofte oppfordra til å name-droppe faren for å unngå pryl på skulen. Det fungerer aldri.
Riad vert ofte oppfordra til å name-droppe faren for å unngå pryl på skulen. Det fungerer aldri.

Men nettopp fordi Sattouf går så mykje i detalj røper eg vel ikkje for mykje når eg seier at historia ikkje er avslutta med bind 2. Ikkje på langt nær, kan det sjå ut som. Vi har ennå berre så vidt fått hint om korleis unge Riad begynte å interesse seg for teikneseriar, til dømes. Og Fremtidens Araber III er ikkje ein gong ute på fransk ennå. Etter gleda ved dei to føregåande leseopplevingane kan ventetida på fortsetjinga falle lang.

Fremtidens Araber – Barndom i Midtøsten (del II: 1984-1985)
Av Riad Sattouf
Omsett frå fransk av Alexander Leborg
ISBN 978-82-92796-39-9
269 kr.
160 sider
Minuskel Forlag

Les meir:
Syrisk barndom

Til minne om Per G. Hvidsten

Til minne om Per G. Hvidsten

Av Jan P. Krogh, president  i Norsk Tegneserieforum

Per G. (Godtfred) Hvidsten ble født i Oslo i 1944. Han var elev ved Majorstuen skole, siden Elisenberg realskole og Frogner gymnas. Tok realartium i 1964 og dro på selfangst. Så et år på Treiders Handelsskole og to års utdannelse/praksis i Forsvaret, bl.a. kokk (han ble kjøkkensjef), velferdsassistent og telegrafist. Ligningsfullmektig og ligningssekretær ved Oslo Ligningskontor 1968-76.

Men PG var mere kjent som filmentusiast og utdannet seg til filmarkitekt og kinomaskinist i Stockholm og München 1976-77. Han var filmkonsulent for Oslo Kinematografer og aktiv bl.a. som styremedlem i Oslo Filmklubb, Fri Film, Drammen Filmklubb og Norsk Filmsamlerforening. Han var en av grunnleggerne av tidsskriftet «Filmforum». Arbeidet også en tid som antikvarbokhandlerassistent ved Nordstedts Antikvariat i Stockholm.

I en periode ble det laget mye norsk materiale til Pink Panther-bladet, som Per G. Hvidsten også bidro til
I en periode ble det laget mye norsk materiale til Pink Panther-bladet, som PG også bidro til

Men aller viktigst har arbeidet som forlagskonsulent, oversetter, brevspalteredaktør og forfatter vært. PG har arbeidet for en rekke forlag fra 1960 til 1990; Williams, Semic, Stowa , Aventura, Dreyer, Gyldendal og Gevion. PG skrev bl. a. manus til Pink Panter og Fantomet. Han var redaksjonsmedarbeider og redaktør i science fiction-magasinet NOVA sammen med Johannes Berg jr. PG var «Sjefen» i Fantometklubben Norge store deler av 1980-tallet. PG er også prisbelønnet novelle- og romanforfatter, delvis under pseudonymet P. G. Olsen, med radiokåserier, hørespill og radionoveller på NRK bak seg. Forfatter av bøkene «Død og ved godt mot i New York», «Nazna» sammen med Roar O. Ringdahl og «Nattjegere» sammen med Peter Haars.

"Død og ved godt mot i New York" fra 1979 av Per G. Olsen.
Science fiction-romanen «Død og ved godt mot i New York» (Gyldendal, 1979) av Per G. Olsen.

PG har også arbeidet som reklamekonsulent. Han var æresmedlem i Aniara.

PG var med blant stifterne av Tegneserieakademiet i 1970 sammen med Bing og Bringsværd, Jo Lie, Jon Gisle, Hans Normann Dahl m. fl. Han deltok i arbeidet med den første store norske tegneserieutstillingen på Henie-Onstad – Høvikodden i 1971-72 og NRK-produksjonene «Tegneserienes verden» på 1970-tallet. Han laget selv endel tegneserier på 1980-tallet. Ble 1991-2001 president i Norsk Tegneserieforum (NTF), 1994-2001 styremedlem i landsforeningen Tegneserievennen, 1995- 2001 styreformann i Tegneseriehuset A/L, 2000-2004 styremedlem i stiftelsen Tegneseriemuseet i Norge. Fra 2012 medarbeider i Norsk tegneseriesenter – Tegneseriemuseet og styremedlem og SPROING-ansvarlig i Norsk Tegneserieforum.
Han var følgelig en nestor innen film, science fiction og tegneserier i Norge.

Hvidsten skrev serien "Blå mandag" i antologien "Kåmiks" (Cappelen, 1988), med tegninger av Bjørn Ousland
PG skrev serien «Blå mandag» i antologien «Kåmiks» (Cappelen, 1988), med tegninger av Bjørn Ousland

 

Øverst: PG skrev manus til «Tiggerkongen» i Fantomet nr. 12/1992

Mang slags krig

Mang slags krig

Som kjent er Überantologiane sjelden særleg sjangerdogmatiske. ÜberWestern er ikkje Tex Willer, ÜberFantasy er ikkje Game of Thrones, ÜberEventyr er ikkje Tuss og Troll, osv.  På same måten er den nye antologien ÜberKrig ikkje Kamp-Serien. Soldatar og konvensjonelle våpen er ikkje nødvendigvis det ein legger mest merke til i desse historiene – Sjølv forsida er ikkje særleg militant. Inntrykka og etterverknadene av krig er stort sett langt viktigare.

Likevel vil eg kalle dette for ein av ÜberPress’ mest straumlinjeforma antologiar. Delvis på grunn av historiene, men like mykje på grunn av teikningane. Bidragsytarane har ein jamt over mindre eksperimentell teiknestil, ganske enkelt. Ikkje at teikningane er like frå bidrag til bidrag, men dei er litt meir naturalistiske.  Berre eitt bidrag er teikna i ein litt meir stilisert strek, «T.» av Alexander Slotten etter manus av Victoria Lindquist. Som ein kontrast er det også den historia som skildrar sjølve krigshandlingane mest direkte.

T.
T.

Her er det mange gode bodskap, og ikkje for tunglabba heller. Men det skortnar på dei smarte og originale poenga. Dei aller fleste seriane har enkle og direkte bodskap, og utfordrar ikkje lesaren i nokon særleg grad. Det som særleg går igjen, er bruken av krigsbilete og krigsminner som ein metafor for noko anna. Som «Klikk» av Ingvild M. Methi, der ein krigsveteran vert minna om krigens redsler i alt han ser av daglegliv; eller Steffen Fløan Øies «Jakten», der det er fantasy-bilete som blir brukt. Den sistnemnte beveger seg for øvrig litt for mykje vekk frå krigstemaet.  4AM-teamet Mac Ask og Andreas Håndlykken leverer eit meir vellukka eksempel på dette med «Seier»; Ikkje at den har ein særskilt original vri, men du verden så praktfullt og kunstferdig  illustrert!

Seier
Seier

Elles finst det sjølvsagt eit eksempel på ei historie med motsett forteikn, nemlig «Karneval» av Grapple Seed-teamet Håvard Heggenhougen og Eddie Jensen. Dett er også ein av dei betre bidraga, men igjen er det først og fremst grunna den visuelle presentasjonen.  Deira sjarmerande og elegant naivistiske teiknestil står i sterk kontrast til seriens poeng.

Freden
Freden

Hovudhistoria «Freden» av Jey Levang er antologiens desidert beste. Den handlar ikkje om krig i særskilt konkret forstand, men skildrar ein eskalerande konflikt meir som ein metafor for krig. Den er mørk og brutal, både i tekst og teikning, men metaforen har rom for ein viss grad av eiga tolking, og historia gir til og med plass til noko karakterutvikling.

Moebius
Moebius

Også verdt å framheve er «Moebius» av Ingeborg Karlsby Wiulsrød, ei historie om tidsreiser som involverer ei historisk hending frå 2. verdskrigen, eksplosjonen på Vågen (Bergen) 20. april 1944. Ein ganske så original ide, men diverre er serien for kort til at den kan utvikle seg i ei interessant retning, og den ender difor opp med eit temmeleg enkelt poeng. For øvrig er dette den einaste serien som handlar om 2. verdskrigen, så bidragsytarane skal ha ros for at dei ikkje valde det mest opplagte.

I det heile teke har ikkje ÜberKrig mangel på variasjon i miljø og tema: Før nemnte «T.» skildrar ein forelska, homofil tysk soldat sine indre og ytre plager i skyttargravene under 1. verdskrigen. Denne er litt meir subtil på det indre plan, sjølv om den er veldig tydeleg på det ytre. «Tapande» av Sondre Bjelland tek for seg spørsmålet om kvar grensa går mellom å vere fridomskjempar og å vere terrorist.  Poenget er enkelt, men konklusjonen er tvitydig.

Likevel er ÜberKrig skuffande lite inspirert. Seriane er jamt over føreseielege, og skrapar berre overflata av det som i utgangspunktet ofte er gode idear. Dei fleste seriane er berre på seks sider eller mindre, mens den 16 sider lange «Freden» er eit godt døme på kva serieskaparane kanskje kunne fått til om dei tok seg litt meir tid.

 

ÜberKrig

Av diverse. Forside av Jay Levang. Redaktør: Are Edvardsen.

ISBN 978-82-93254-19-5

64 sider

150 kr.

ÜberPress

Interesse for norske tegneseriehistorie

Interesse for norske tegneseriehistorie

Tegneserie-og spillfestivalen i Lodz i Polen framstår som en av de største og mest velorganiserte i Europa, og i alle fall som den beste i Øst-Europa. Fokus ser ut til å være på polske og anglofone tegneserier, men festivalen har tidligere hatt norske gjester, og prøvde seg i år på noe tilsynelatende enda mer dristig: En presentasjon av norsk tegneseriehistorie, inkludert ur-historien.

Tegneserienes urhistorie har vært en viktig del av forskingsarbeidet til Kristian Hellesund, som sto for presentasjonen i Lodz søndag kl. 11.30 på Stadion Miejski. Mens foredragene tidligere er blitt holdt på festivalens hovedområde, Atlas Arena, er de nå flyttet til stadion ved siden av.

Stadion Miejski, inngang
Stadion Miejski, inngang

Tross i tidspunktet, på en søndag formiddag etter den tradisjonelle lørdagskvelds- festivalfesten, var det godt med besøk på foredraget hans. Dette er en presentasjon som Hellesund har levert flere ganger, skriftlig og muntlig, i diverse mer eller mindre komprimerte former – sist gang på Natsucon i Praha. Og ettersom programmet på Lodz-festivalen er så tett, fikk han ikke mer enn en halv time. Foredraget ble ytterligere komprimert av han måtte ha en engelsk tolk, slik alle utenlandske gjester får. Men det var tydelig at han hadde opparbeidet seg nok rutine til å presentere stoffet sitt på en effektiv og engasjerende måte. En halv time viste seg å være tilstrekkelig.

Kristian Hellesund med sin polske ledsager og tolk, Wiktoria Witek
Kristian Hellesund med sin polske ledsager og tolk, Wiktoria Witek

Å presentere i detalj en hel rekke serier som det polske publikum ikke har noen sjanse til å lese selv, ville være litt meningsløst. Hellesund la derfor vekt på norske tegneserier i en større, historisk kontekst, helt tilbake til Baldisholteppet, via «proto-tegneseirer» som  “Herr Stankelbeen” (1847) og «serieskapere» som Theodor Kittelsen og Louis Moe.  Han snakket også mye om norsk-dansk samkjøring, sammenliknet originaler og omtegninger, og prøvde å forklare konseptet med julehefter. I samband med de to sistnevnte kom det for øvrig fram at «Katzenjammer Kids», altså Knoll & Tott, ikke er et like naturlig referansepunkt i Polen som i Norge.  Men for det meste så det ut som det polske publikum var med på notene.

“Herr Stankelbeens mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr til Lands og til Vands” (1847) ble nok en gang trukket fram av Hellesund som en av de viktigste proto-tegneserieutgivelsene i Norge
“Herr Stankelbeens mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr til Lands og til Vands” (1847) ble nok en gang trukket fram av Hellesund som en av de viktigste proto-tegneserieutgivelsene i Norge

Avslutningsvis presenterte Hellesund den tidslinja som han har lagt opp for sin kommende bok om norske tegneseriehistorie, og omtalte kort noen moderne tegneserier. Han var som sagt ikke her for å markedsføre norske tegneserier, men tillot seg helt avslutningsvis å anbefale alle å kjøpe og lese Kvernelands «Munch». Den er jo oversatt til polsk, tross alt.

Om drømmer og virkelighet

Om drømmer og virkelighet

«Madgermanes» av Birgit Weyhe er en sjeldent sterk og interessant tegneserieroman.

Av: Kristian Hellesund

Den tyske serieskaperen Birgit Weyhe nyter stor respekt i det tyskspråklige tegneseriemiljøet. Hun har utgitt flere gode verker, og med en utdanning som historiker har hun ofte brukt historiske tema i sine tegneserier. Weyhes nyeste tegneserieroman har fått tittelen «Madgermanes». Tittelen henspeiler på en innvandrergruppe i DDR på sytti- og åttitallet. Etter hjemkomsten til Mocambique etter sammenslåingen av de tyske statene, fikk gruppen dette navnet som en omskriving av «Made in Germany».

Birgit Weyhe har gått grundig til verks i sin dokumentasjon. I tillegg til vanlig kildearbeid, har Weyhe intervjuet en rekke mosambikere som grunnlag for tegneserieromanen. I boken har hun valgt å skildre historien til tre mennesker: Jose Antonio Mugande, Basilio Fernando Matola og Anabella Mbanze Rai. Dette er fiktive karakterer skapt av Birgit Weyhe, men de er basert på mennesker hun har møtt i sin research. De har alle tre sine syn på sin bakgrunn og virkelighet, men den gjøres ekstra interessant ved at det de kommer ut for griper inn i hverandres liv på ett eller flere punkter i tegneserieromanen.

Det er sterke fortellinger Birgit Weyhe kan by på. Det borgerkrigsrammede Mocambique var verdt å forlate for de tre hovedpersonene, og et opphold i den tyske demokratiske republikk kunne gi dem en bedre fremtid – uansett som den skulle tilbringes i Europa eller Afrika. Vi møter personer som føler at Sentral-Europa er eksotisk, og det er gode og varme skildringer om møter med mennesker eller naturfenomener. En av de beste sekvensene i boken er når Jose Antonio Mugande kommer ut for snø for aller første gang, og han bygger snømann med en tysk jente i en park.

madgermanes_web3

På mange måter er det kjernen i det å være menneske Weyhe forteller mest om. Vi hører om forelskelse, fremtidsplaner, vennskap og hverdag. Mosambikerne var kommet til DDR som gjestearbeidere, og flere av dem håpet på å få en utdannelse de kunne bruke i hjemlandet. I mange tilfeller ble det ikke slik, og «Madgermanes» viser en hverdag i det østlige Tyskland med tunge arbeidsdager og strenge regler. Den sosialistiske tyske republikken så offisielt på mosambikerne som et broderfolk, men gjestearbeiderne opplevde en annen virkelighet i de tyske gatene. Rasisme var også en del av DDR, og det skildrer Birgit Weyhe flere eksempler på.

Weyhe er en dyktig tegner, og i «Madgermanes» har hun valgt et uttrykk der jordfarger står sentralt. Tegnestilen varierer, men for det meste går det i en stil der bygninger og landskap er detaljerte mens mennesker fremstilles mer ikoniske. Weyhe er meget dyktig på ansiktsuttrykk, og hun er flink på å variere sidelay-outen. Her og der blander hun inn tegninger i øst-afrikansk stil, og hun bruker også plass på å vise frem tidstypiske frimerker, postkort og etiketter. I sum gir dette «Madgermanes» et interessant og distinkt uttrykk.

«Madgermanes» er både en flott utført tegneserieroman, men den er også en dokumentasjon av et eksempel på migrasjon til Europa som kanskje ikke er så kjent. Birgit Weyhe er en mesterlig forteller, som gjennom ord og bilder maler frem flotte skildringer av et liv som innvandrer i DDR, men hun stopper ikke der. Vi får også høre litt om hva som skjedde med hovedpersonene etterpå. Og de fortellingene er minst like sterke. Anbefalt!

 

«Madgermanes»

Av: Birgit Weyhe

ISBN 978-3-945-03442-2

240 sider

24,95 Euro

Avant Verlag

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 30. august 2016.