Browsed by
Måned: november 2016

Fantomet nett no

Fantomet nett no

I siste liten kjem ei kjærleikserklæring til Paul Ryan og elles ein del skryt av Fantomet si novemberutgåve.

Me har i dei siste åra vore bortskjemde med flotte, stemningsfulle forsider på bladet vårt, der især svenske illustratørar har gitt oss dystre, dramatiske og kraftfulle forsider. Her får vi ei forside som er eit tilbakesteg, veldig 80-90-tals, illustrert av Sal Velluto, inspirert av den originale (og mykje dårlegare) forsida av Bob McLeod. Karakter: 4

Originale, sa eg? Jau, for hovudforteljinga er eit opptrykk av noko som kom på denne sida av 2000-årsskiftet. Eg hugsar godt historia, så det må vere etter at eg tok oppatt tradisjonen med å lese Fantomet (etter mange, mange års vandring i den Ånd-lause villmarka). Det spesielle er at eg ikkje finn referansar til når «Vrakplyndrerne på Kinloch Island» kom fyrste gong, det står faktisk ikkje nemnt at dette er eit opptrykk. Så referansane til forsidas tekst «Jubileumsserie spesial 2000-tallet!» er einaste peikepinnen her.

Historia tek for seg den utbreidde landbaserte piratverksemda i Europa på 1700-talet, der øybuarar og kystfolk rana lasteskip i storm ved å tenne falske signalbål på stranda eller på eit utkikspunkt. Dermed leidde dei skipet mot farefulle skjer, der besetninga som overlevde forliset vart hogge ned og gitt til fiskane, medan lasta vart teken vare på og seld vidare. Trur nok dette skjedde i Noreg også, ein brutal praksis. Her er me i England, der Fantomet sjølvsagt har eit oppgjer med denne uhamslege piratverksemda. Og får kjærast med på kjøpet. Underhistoria er faktisk eit klassisk søskendrama, der Fantomets gunst står i fokus.

Fargane er merkeleg grelle, og kler ikkje den dystre historia i det heile teke; fargebiletet minnar faktisk mest om dagens superseriar – i gult, blått og raudt. Me det er flott teikna, og Reimerthi har snekra ei bra forteljing. Karakter: 5 (ingen trekk for at det er omtrykk, historia står godt framleis).

Bladets leiar peiker rett mot neste historie, og fortel om kva fenomenet «John Doe» står for, det vi på norsk kjenner som NN (ukjend). Fin innføring: karakter 5.

Men først skal me innom litt fakta; ei opprekning av det merkelege 2000-talet. Her skjedde det mykje i bladet, og dette vert svært godt presentert av Sjefen og hans svenske Guran; Andreas Eriksson. Karakter: 5.

Så kjem ei fantastisk forteljing; «John X» av DePaul og Ryan. Her får eg det endelege beviset: Ryan er Sy Barrys ektefødde etterfylgjar, og serien minner meg om kor mykje eg alt saknar teiknaren, som døydde så alt for tidleg.

Kit Walker misser minnet etter eit farefullt oppgjer med bandittar, og vandrar rundt i skogen, utan maske og andre klede utan å vite kven han er. Han endar opp i Jungelpatruljens hovudkvarter der han etter kvart søkjer om opptak, som «John X», den ukjende. Historia er lang og innhaldsrik, der er humor, spaning, fortvila slekt og ein forvirra Guran, ein nesten leikande Walker som trivst som plomma i egget som patruljemann, ein undrande leiar Worubu og (litt) kjærleikssjuke patruljekvinner. Teikningane er fabelaktige, og vi saknar ikkje «maskemannen» eit sekund, vi trivst godt med den solbrillebrukande John, som ikkje ein gong kjenner att Ulv’en sin som diltar etter han. Perfekt på alle måtar.

Dette er min klåre favoritt til beste Fantomet-historie i år; karakter (tullar du?): blank 6.

I saman med «Walker»-mysteriet i denne historia kjem Sjefen med ei forklaring på kva slektsnamnet Walker eigentleg kjem frå. Denne bisarre informasjonen var heilt ny for meg og viser at saman med Sjefen har alle noko å lære, same kor gammal ein er blitt. Karakter: 6.

Heftet vert avslutta av ein McCoy-vignett; «Brødrene Gibs» (ikkje Gibb, det hadde blitt FOR sært) – 5 kjappe sider der store, sterke karar herjar i barane på kaien i gamle, tåkete Morristown, alle flyktar i panikk, berre Fantomet stiller opp og gjev dei bank. Dei lærer leksa si og vert gode gutar. Har sjølvsagt vore trykt ein del gonger før, klassisk McCoy, som sagt, karakter 4.

Eit svært flott blad som det framleis er råd å skaffe seg – spesielt for «John X».

Totalkarakter: 4 + 5 + 5 + 5 + 6 + 4: 29/6 = 4,8. Bravo!

Fantomet 12/2016
100 sider
67 kr
Egmont Serieforlaget

Dypdykk i jødisk historie

Dypdykk i jødisk historie

«Da skriver jeg millionbutikk», svarte journalisten som ringte Øyvind «Flis» Sagåsen fra Bergens Tidende og spurte ham hvor mye Norsk Seriebyrå var verdt. Øyvind nølte med å svare konkret på spørsmålet nettopp fordi Norsk Seriebyrå ikke tjente så mye penger. Dermed ble overskriften «Tegneserier fra Odda millionbutikk». Siden er Øyvind blitt en mer erfaren mann i bransjen, og har flyttet fra Odda til Stavanger, hvorfra han tegner «Radio Gaga».

Øyvind var en av gjestene på årets Stribefeber, og fikk åpne søndagens publikumsprogram.

radio-gaga-utvidet-sendeflateRadio Gagas andre bok «Utvidet Sendeflate» kom i høst, tre år etter den første. Ennå får serien kanskje en litt stemoderlig behandling sammenlikne med toppsjiktet. Men på spørsmålet om han kunne tenke seg et eget Radio Gaga blad, nølte han.  Det er en fordel å være i «vogn nr. 2» på et så populært blad som Pondus, mener han.

Kristian Hellesund og Haakon W. Isachsen fulgte begge sine foredrag fra gårsdagen. Hellesund med et foredrag om sakprosategneserier i norske aviser. Selv om han hadde med flere eksempler, og særlig trakk fram den danske tegneren Børge Pramvigs viktige bidrag til sjangeren, hadde han ikke materiale til mer enn et kvarter, og spedde på med sin mer velkjente presentasjon av eksempler på tidlige, norske omtegninger av amerikanske avisserier.

Isachsen hadde derimot ikke problemer med å bruke ca. en time på å presentere årets julehefter, og hadde tatt med alle, også de som ikke kommer ut på Egmont eller er å finne i den såkalte «sjokkselgeren» – dvs. Bladcentralens utsalgstativ for de offisielle juleheftene. Det er veldig mange mennesker som bare leser tegneserier i jula, minnet han om.

img_4659
Hanne Sigbjørnsen (f.h.) alias TegneHanne,, med redaktør Tonje Tornes

Søndagens viktigste gjester var muligens Hanne Sigbjørnsen og Lise Myhre, på grunn av det ekstra publikummet som disse bok-og julehefteaktuelle gjestene dro inn, men festivalens mest interessante gjest var Elke Renate Steiner. Denne tyske serieskaperen har særlig utmerket seg med sine sakprosaserier, med en særlig interesse for tysk-jødisk historie. En av hennes mest kjente serier er en kortbiografi om den tragiske historien til verdens første kvinnelige rabbiner, Regina Jonas (laget for det engelskspråklige medisinertidsskriftet Habitus Diaspora Journal).  Med støtte fra festivalen Jüdischen Kulturtage og Jüdischen Volkshochschule Berlin laget hun første bind av serien «Des Anderen Mendelssohns», om Mendelssohn-familiens «svarte forfatteren Dorothea Schlegel og medisineren Arnold Mendelssohn. Det andre bindet i serien, tidligere omtalte Karl Mendelssohn Bartholdy, ble laget uten støtte for å gi henne større kunstnerisk frihet. Hun er også svært interessert i medisinsk historie, og kombinerte to av sine yndlingstema i en historie om Käte Frankenthal som skapet kontrovers da den sto på trykk i den tyske legejournalen Deutsches Ärztblatt. Legeforeningen var ikke sikker på om de ville gripe fatt i Frankenthals historie.

img_4635
Elke Renate Steiner på Stribefeber

Men hvorfor denne interessen for jødisk historie; er det det utslag av den tyske nasjons dårlige samvittighet? For Elke er det litt mer personlig enn som så. Familien hennes drev med interreligiøst arbeid da hun vokste opp i Bremen. Senere ble hun det i ettertid selv omtaler som en «kristenfundamentalist» i en menighet med stor ærbødighet for jøder. Hun er ikke lenger i disse miljøene (det hører muligens med til historien at hun er kommet ut av skapet som lesbisk), men respekten og interessen for det jødiske folk har hun beholdt.

innen_elke03
Regina Jonas
Dagen da det faktisk gikk til h…

Dagen da det faktisk gikk til h…

Flu Hartbergs «Moderator» har tidligere gått som føljetong i Dagbladet hver lørdag. Nå er denne postapokalyptiske omsider endelig tilgjengelig i bokform. For oss som ikke har fulgt med på Dagbladets nettsider, er dette noe å prise seg lykkelig for.

Premisset for boken er like enkelt som det er genialt: Den høyrevridde nettdebattanten, Jarle, har lenge vært overbevist om at Norge er i ferd med å gå til helvete. En dag, mens han skriver arge debattinnlegg på internett i sin bombesikre kjeller, får han rett. Hele byen jevnes med jorden. Kort tid etter møter han Ludvig, en sosialist med sykkehjelm og hans politiske motpol. Det går straks opp for denne usannsynlige duoen at himmelhvelvingen er full av fiendtlige helikoptre og droner. Som ikke går av veien for å «zaploffe» restene av intelligent liv med laserstråler. Underveis lærer de over radioen at Synne Stabel fra «God Morgen, Oslo» er i live. De må redde henne. På deres reise kommer de opp i stadig nye absurde situasjoner og stifter stadig nye bekjentskaper. Rammeverket rundt «Moderator» kan virke oppskriftsmessig og velkjent ved første øyekast. Frykt ikke, om du tror du har lest noe lignende før tar du skammelig feil.

Selv under apokalypsen er det anledning til å diskutere kjønnsnøytrale pronomen
Selv under apokalypsen er det anledning til å diskutere kjønnsnøytrale pronomen

Dette er en spennings- og actionhistorie, men det er utvilsomt humor som står i fokus. Der våre to helter jages gjennom Oslos ruiner av laserskytende droner og helikoptre, snubler de stadig opp i underlige situasjoner. Alt fra romfolk til Bjarne Melgaards penistegninger er å finne i denne boken, og det meste som humoren spiller på, er ting som på et eller annet tidspunkt har vært gjenstand for brennhet debatt i vår virkelighet. Alt støttet opp av Hartberg særegne stil og overbevisende skildringer av en by i grus.

moderator-3Et annet sterkt aspekt ved boka er karakterene Jarle og Ludvig. Sidene fylles med troverdige karakterskildringer, og det er gøy å se deres forhold utvikle seg. Bokas avslutning er rett og slett et sørgelig farvel med to karakterer man er blitt veldig glad i. Det er rart å bli så glad i noen som ikke finnes i løpet av 125 sider. Det er ikke annet å gjøre enn å ta av seg hatten.

Hartberg har laget en bok som er langt morsommere enn det man skulle trodd gikk an med et slikt premiss. Det er ikke så veldig mange andre måter å si det på enn dette:

Han tar samfunnet så sykt på kornet.

Moderator
Av Flu Hartberg
ISBN 9788282550659
128 sider
280 kr.
No Comprendo Press

Kulminasjonen av et sørlandsprosjekt

Kulminasjonen av et sørlandsprosjekt

Stribefeber på lørdag startet med en intern workshop med Ida Neverdahl, Øyvind Sagåsen og Karstein Volle, i tillegg til festivalens to gjester fra Goethe-instituttet, Karolina Chyzweska og Elke Renate Steiner, Prosjektet er ment å resultere i en tegneseries som kommenterer vår tids høyrenasjonalistiske strømninger, men Volle måtte innrømme at det hadde blitt mer diskusjon enn tegning første dagen.

img_4564

Politikk på høyt nivå sto også først på dagsordenen for publikumsprogrammet, da førsteamanuensis Mike Prince (over) ved Universitetet i Agder analyserte Marvels Civil War-serie fra 2007 i konteksten til amerikansk politikk. Foredraget hadde fått tittelen «Whose side are you on? Marvel’s Civil War in the Age of Donald Trump».  Spørsmålet er betimelig også i forhold til Prince selv, ettersom han nølte med å ta side i denne for øyeblikket verdens mest brennbare politisk sak. Han var mer opptatt av å forklare enn å ta avstand, og påpekte at han selv stemte på tredjekandidaten, Gary Johnson.

img_4579

Etter Prince foredro Haakon W. Isachsen grundig og i detalj om (tegneserie-)juleheftenes historie, før Kristian Hellesund stort sett overtok styringen med dagens program. Han leverte sitt standard foredrag om norsk tegneseriehistorie, men ikke før Bård Lilleøien (over) hadde fått anledning til å presentere sitt nyeste prosjekt, «DiS». Basert på første kikk ser det ut som om DiS blir en mer «seriøs», i alle fall mindre tøysete og mer historiefokusert, tegneserie enn Dadaph Serraph. I følge Lilleøien ligger serien også tettere opp til science fiction enn fantasy. Beretningen om paladinen Embla og hennes rival Panik på eventyr i Atlantis kommer til å bli lansert digitalt i mai neste år, på Retrospillmessen i Sandefjord. I mellomtiden kan prøvesidene nytes på Nettserier.

img_4598

Ettermiddagens og kveldens program var ellers ganske blandet, og for det meste dirigert av Hellesund. I tillegg til Ida Neverdahl (over), som er aktuell med den nye stripeserien «Puma», intervjuet Karolina Chyzweska og senere Karstein Volle, som i tillegg til «Muffens» har bidratt (med farger og bobling) til Sørlandets egne brennaktuelle superhelserie, «7: Trusselen fra Dypet».

F.v. Ole Bernt Tellefsen, Kenneth Iversen, Karstein Volle og Kristian Landmark
F.v. Ole Bernt Tellefsen, Kenneth Iversen, Karstein Volle og Kristian Landmark

Presentasjonen av sistnevnte, en superheltserie om sju barn med superkrefter, var for øvrig dagens mest populære innslag på Stribefeber. Kanskje var denne boka et prosjekt som hele miljøet hadde ventet på i spenning noen år?

7-trusselenFor opphavsmennene Ole Bernt Tollefsen og Kristian Landmark har vært flere ganger på Stribefeber for å snakke om prosjektet før boka endelig kom nå i høst. Forfatterne ville først gi ut historien som roman, men fikk høre fra Cappelen Damm at den egnet seg bedre som tegneserie. Først etter å ha snakket med Josef Yohannes på Stribefeber løsnet det, og de kom i kontakt med tegner Kenneth Iversen. Litt spissformulert kan en kanskje si at 7 er Sørlandets egen Krüger & Krogh.

 

 

Stribefeber om karikaturer

Stribefeber om karikaturer

Stribefeber har vært gjennom en omlegging fra i fjor, med en mer folkelig profil som skal komme til uttrykk gjennom fokus på julehefter. Derfor er festivalen flyttet fra september til oktober.

Men i likhet med de foregående festivalene er det fortsatt også fokus på lokale talent så vel som internasjonale serieskapere med et noe mer kunstnerisk, og kanskje til og med politisk, uttrykk.

Endringen av lokaler ble heller ikke så stor som først forventet. På grunn av ombygging ved Kristiansand Folkebibliotek kunne ikke festivalen flyttes dit, og har i stedet endt på kulturhuset «Teateret» i Kristiansand sentrum, rett nedenfor det gamle festivallokalet, Aladdin Kino.

Raymond Haugland
Raymond Haugland

Serieskaper Raymond Haugland sto for åpningen, og fordi Kristian Hellesund var forhindret fra å komme på åpningen, ble ikke vinneren av Stribefebers tegneseriekonkurranse annonsert ennå. Haugland begynte derfor med å presentere sitt tegneserieprosjekt (og planlagte tegnefilm, som han om co-skaper Kristian Nilsen lever i håpet om) «Skeleton Crew».

Men «Skeleton Crew» er strengt tatt gammelt nytt. Kveldens hovedinnslag var en panelsamtale med de politiske tegnerne Arifur Rahman og Marvin Halleraker. Ordstyrer var førstelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, Kåre Melhus.

Arifur Rahmans stripe ville nok først og fremst virke litt nonsensaktig for oss. Men fordi vitsen handlet om bruken av navnet "Mohammed", greide religiøse krefter å lage et voldsomt oppstyr.
Arifur Rahmans stripe ville nok først og fremst virke litt nonsensaktig for oss. Men fordi vitsen handlet om bruken av navnet «Mohammed», greide religiøse krefter å lage et voldsomt oppstyr.

Rahmans historie er allerede blitt noe av en legende innen internasjonal karikaturstrid. Mot sin vilje ble han en beryktet blasfemiker i sitt hjemland Bangladesh da han laget det han trodde var en ganske uskyldig tegneseriestripe. Stripa førte til massive og langvarige (4 måneder!) protester i hovedstaden Dhaka, og selv om Bangladesh ikke er styrt etter Sharialover fikk han seks måneders fengsel og en fatwa på seg. I dag lever han i landflyktighet i Norge (nærmere bestemt Drøbak), og lager politiske tegninger for det norske markedet.

F.v. Marvin Halleraker, Kåre Melhus, Arifur Rahman
F.v. Marvin Halleraker, Kåre Melhus, Arifur Rahman

Det samme gjør Marvin Halleraker, som reflekterte over noen av de politiske jordskjelvene vi har sett i år, og føler at han har «brukt opp» Trump på forhånd. Han er ikke sikker på hvordan han skal greie å skape nye variasjoner de neste fire årene. Hva Rahman mener om dette, forble litt uklart på kveldens panelsamtale, ettersom de politiske tegningene hans ser ut til å ha fokusert mer om norske forhold siden han kom hit.

Avistegnernes Hus i Drøbak bidrar med utstillingen "Barn i Krig" til Stribefeber
Avistegnernes Hus i Drøbak bidrar med utstillingen «Barn i Krig» til Stribefeber

 

 

 

En familie som formet Tyskland

En familie som formet Tyskland

Elke Renate Steiner er en av de internasjonale gjestene på årets Stribefeber, som går av stabelen denne helgen. Hun er kanskje mest kjent for sine tegneseriebiografier, og særlig historiene om familien Mendelssohn.

De to mest kjente medlemmene av familien er den tysk-jødiske filosofen og bibeloversetteren Moses Mendelssohn (1729-1786) og hans sønnesønn, komponisten Felix Mendelssohn Bartholdy (1809-1847). Felix var en produktiv komponist som i tillegg kan ta æren for å ha brakt Bachs musikk til heder og verdighet igjen, selv om de fleste nok først og fremst forbinder ham med bryllupsmarsjen.

Imidlertid er det ikke de to, vi kan vel kalle dem kolossene, i familien som har interessert Elke Renate Steiner mest. Derfor har hun kalt bøkene sine om familien for «Die Anderen Mendelssohns» . Første bind omhandlet Moses’ eldste datter, forfatteren Dorthea von Schlegel (1763-1839), og en litt fjernere slektning, komponisten Arnold Mendelssohn (1855-1933). Dette andre bindet omhandler Felix’ førstefødte sønn Karl Mendelssohn Bartholdy. Han var historiker, og er trolig mest kjent for sin forskning på Hellas.00_mendelssohns01

Boka er ikke noe helhetlig verk om Karl Mendelssohn Bartholdys liv. Grovt sett er den delt i tre deler: barndommen med sin berømte, men omflakkende komponistfar, akademikerkarrieren, og det psykiske forfallet med påfallende sanatorieopphold.  Det er fristende å trekke paralleller til Mary Talbots Dotter of her Father’s Eyes, som også omhandler avkommet til en berømt kulturpersonlighet, og som ender på sanatoriet. Men Karl satte i alle fall i noen grad sitt merke på kulturhistorien. I tillegg til sin akademikerkarriere var han også en politisk aktivist i sin samtid, støttet Frankfurtparlamentet og den greske frihetskampen mot tyrkerne, og var skeptisk til prøyssernes økte innflytelse. Karls politiske aktivisme er et viktig poeng, men blir subtilt behandlet i denne serien.

Steiners biografi om Karl Mendelssohn er ellers mer opptatt av stil enn detaljer. Selv om en del (sikkert historisk korrekt) informasjon framkommer, ikke minst gjennom Karls beretning til legen, er det øyeblikkene og stemningene som er viktige. Teksten er ofte klistret på, ofte uten en helt naturlig kombinasjon med bildene.

00_mendelssohns02

Det er ellers tegningene som særmerker Steiner som forteller. Hun bruker noe av den samme tresnitt-stilen som David B. , men strengere, enklere og mer stilrent, kanskje noe inspirert av ikonisk kunst, og uten David Bs varierende grad av surrealisme. Stilen er gjennomført, med seks kvadratiske ruter konsekvent på nesten hver eneste side. Steiner har underlagt seg selv en streng disiplin når det gjelder format, så det er desto mer imponerende at hun greier å gjøre både figurer og omgivelser såpass levende og animerte.  Tofargeformatet, med ulike nyanser av grågrønt, er et annet tilsynelatende enkelt virkemiddel som gir tegningene mye liv. I skildringen av Karls økende sinnslidelser kommer de visuelle fortellerteknikkene virkelig til sin rett, og gjør denne litt ujevne biografien til en sterkere leseropplevelse enn den først så ut til å bli.

Die Anderen Mendelssohns: Karl Mendelssohn Bartholdy
Av Elke Renate Steiner
ISBN 978-3-95640-024-7
132 sider
€ 24
Reprodukt

Minner fra Kaukasus

Minner fra Kaukasus

Aino Sutinen byr på interessante opplevelser og artige anekdoter i sin reiseskildring fra Sør-Kaukasus.

Finske tegneserier har hatt liten utbredelse i Norge, og det er ikke mye som publiseres her til lands rundt den niende kunstart i Finland. Selvsagt har vi sett «Mummitrollet» av Tove Jansson i aviser og egne utgivelser, og tegneserier som «Fingerpori» av Pertti Jarla og «Viivi & Wagner» av Jussi Tuomola har gått sine runder som biserier i bladet «Kollektivet».

Det som er mindre kjent, er den finske satsingen på lengre tegneserier. En rekke, gode tegneserieromaner er laget i de tusen sjøers land, og de har vi ikke fått her til lands. Til en viss grad skyldes det språkbarrieren, men finske tegneserier kan også bli oversett når vi her i Norge også mangler oversettelser av viktige verker fra for eksempel fransk-, spansk- og tyskspråklige land.

Finnene er veldig klar over sin posisjon, og de har gjort noen grep for å få landets tegneserier utbredt. Viktigst var nok satsingen på de tykke «Finnish Comics Annual»-antologiene, som kom med årvisse utgaver med finske tegneserier i både engelsk og tysk språkdrakt. Et annet viktig grep finner vi i mange finskspråklige tegneserieutgivelser. Ofte velger utgiverne å utgi tegneseriebøker med undertekster på engelsk. Dermed er tegneserieutgivelsen også tilgjengelig for tegneserielesere som ikke kan finsk.

En slik tegneserieutgivelse er «Vaimoksi vuorille»  av Aino Sutinen fra 2015. Sutinen har laget en reiseskildring fra Sør-Kaukasus, der hun blant annet besøker Georgia, Azerbajdsjan og Armenia. Hun reiser alene, og tegneseriebokens engelske undertittel «Mountain Wife: Backpacking Comics from the South Caucasus» gir et bilde av utgangspunktet for reiseskildringen.

Underveis får vi bruddstykker av Aino Sutinens reiser. Hun møter mennesker, overnatter utenfor allfarvei, er med på et bryllup, går på fest, ser turistattraksjoner og bruker tid på å reflektere over det hun opplever. Aino Sutinen er spesielt opptatt av kvinnenes rolle i denne regionen. Som feminist lar hun seg forbause over kvinnenes status i samfunnet og hvordan de i de fleste tilfeller er overlatt til forventninger i samfunn og kultur. Flere ganger lar lokalbefolkningen seg overraske over at hun ikke er gift, og i et tilfelle får hun et tilbud fra en som skal skaffe henne en mann. Sutinen er også vegetarianer, og flere artige episoder underveis handler om hvordan hennes diett blir mottatt av menneskene hun møter.

Sutinens reiseskildring er episodisk og delt opp i avsnitt etter stedene hun besøker. Flere ganger skulle man ønske at hun gikk mer i dybden og tok for seg mer rundt både historikk og kultur rundt stedene hun opplever. I stedet blir det mer små puslespillbrikker der leseren selv må ta Sutinens inntrykk som et utgangspunkt for en større opplevelse.

kaukasus_innmat

I tegneserieboken har Aino Sutinen valgt en tilsynelatende enkel strek med få detaljer. Det går i svart, hvitt og gråtoner, der hun viser at hun er en effektiv forteller. Fremdriften i historien og naturlige forløp slår fast at Sutinen er dyktig til å lage forløp, og hun er også flink til å legge inn sekvenser der man må dvele litt.

«Vaimoksi vuorille» er et flott anslag til en god reiseskildring i tegneserieform. Den står ikke øverst på listen min over finske tegneseriebøker som må oversettes til norsk, men den er en flott introduksjon til serieskaperen Aino Sutinen.

 

«Vaimoksi vuorille»

Av: Aino Sutinen

ISBN 978-952-68354-0-4

120 sider

12 Euro

Neon Tunisia

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 8. november 2016.

Swarte samler serieskapere

Swarte samler serieskapere

No Comprendo Press står for norsk distribusjon av den nye tegneserieantologien «Scratches», en utgivelse som har som mål å vise det beste av internasjonale tegneserier. Den lever opp til formålet og vel så det.

Tegneserielegenden Joost Swarte er sjefredaktør, og har i denne utgivelsen huket inn bidrag fra over tjue serieskapere. Noen bidrag har man sett før, noen bidragsytere kjenner man kanskje til, og en hel del er nye og ukjente. I hvert fall for meg. Grunnen til at en del av bidragsyterne er ukjente kommer nok av at de tidligere bare er utgitt på nederlandsk. Men her blir de servert i en forståelig språkdrakt, og nettopp dette er en av antologiens største styrker. Kremen av nederlandske serieskapere tilgjengeliggjort for lesere utenfor Nederland.

Syv av bidragsyterne har bøker som er blitt gitt ut på norsk gjennom NCP. Blant annet Brecht Vandenbroucke, Brecht Evens, og Swarte, men selvsagt også Bendik Kaltenborn og Lars Fiske, som også har bidratt til denne utgivelsen. Sistnevnte har bidratt med et kapittel fra sin kommende bok «Grosz». Med tanke på dette er det passende at NCP står for den norske distribusjonen. Det er nok en tittel som føyer seg inn i rekken av utgivelser til det eneste forlaget i Norge som har fokus på europeisk tegneseriekunst.

scratches02

Uttrykkene i serien spenner fra det «hyggelige» og «trygge» til det med eksperimentelle. Guthrie, Hulsing, og Gijsemans har alle en stil som er lett å svelge, og ikke like formutfordrende som f. eks. Meulen, Dumortier og Vanallemeersch. Alle finne noe de liker her, og i så små doser er det bare stas med en veldig bredde i stil og uttrykk.

Ispedd alle seriene er det tre artikler om europeiske kunstnere. En «spalte» som er minst like interessant som de andre bidragene og som igjen presenterer leseren for kunst man kanskje ellers ikke ville møtt. Alle tre skrevet at serieskapere eller folk i bransjen. Noe som igjen lever opp til Swartes intensjon om antologien.

scratches_hank

Med så mange bidrag er det imponerende at kvaliteten er så jevnt over høy som den er. Det er store spenn i uttrykksform og tematikk, men det gjør den selvsagt bare sterkere. Redaktørene har virkelig gjort en solid jobb med å snekre sammen en helstøpt utgivelse, som jeg mistenker vil ha samme betydning for sin samtid som det «RAW» i sin tid hadde.

Scratches 1
Av diverse. Redaktører: Joost Swarte og Hansje Joustra
ISBN 978949211754
114 sider
300 kr.
No Comprendo Press

Et mektig epos

Et mektig epos

«Kjempe Allan» av Eugen Semitjov er samlet i en solid hardcoverbok.

Av: Kristian Hellesund

Science fiction var populært på begynnelsen av 1900-tallet. Dette så man spesielt i USA. Bøker og magasiner med science fiction gikk unna i store opplag, og man kunne også oppleve science fiction i radio og på film.

Selvsagt kom det også science fiction-tegneserier. De mest kjente i amerikanske aviser var «Buck Rogers», «Flash Gordon» og «Tom Trick», og disse dukket etter hvert også opp i Norge. Litt egenproduksjon fantes det også her til lands med «Ingeniør Knut Berg på eventyr» som den viktigste tegneserien.

I Sverige var Eugen Semitjov den som førte an med sin «Allan Kämpe». Like etter 2. verdenskrig kom tegneserien til Norge, der den ble publisert som «Kjempe Allan» i bladet «Mannfolk» i 1945 og 1946. Året etter startet «Alle Menns Blad» publisering av «Kjempe Allan», og der gikk tegneserien frem til 1957. Det kom også to egne utgivelser med science fiction-tegneserien til Eugen Semitjov i Norge i 1962. Der het den «Allan Kjempe».

Mye av publiseringen av tegneserier i norske aviser og ukeblader er lite dokumentert, og mange slike tegneserier er ikke samlet i ettertid. Nå kan man ikke lenger si det om «Allan Kämpe». Kjell Steen og den svenske Semitjov-kjenneren Björn Harnby har tatt for seg norske sider med «Kjempe Allan» og samlet dem i et praktverk av en hardcoverbok. I tillegg til bakgrunnsstoff om Eugen Semitjov og tegneserien, inneholder boken også et indeks over «Allan Kämpe» på norsk.

kjempeallan_innmat_web2

Innholdet i boken er preget av Eugen Semitjovs flotte tegninger. Semitjov var en dyktig kunstner, og man ser mange plansjer med utmerket tegnearbeid. Det er slående hvor dyktig han var til å lage funksjonelle sekvensielle forløp, og enkelttegninger med handling fra verdensrommet er spesielt godt utført.

Historiene er spennende og inneholder mange gode idéer. De er lettleste og har en god flyt, selv om det her og der er en del tekst som kunne vært redigert bort. Det er naturlig å sammenligne med «Ingeniør Knut Berg på eventyr», som med sitt rigide sideoppsett og forklarende tekster under tegningene fremstår som en mye mer statisk tegneserie.

Kjell Steen står bak enda en flott samling med tegneserier få av dagens lesere har sett. «Kjempe Allan ved Hjernetrusten» er en utmerket og viktig dokumentasjon av en god, svensk science fiction-tegneserie.

«Kjempe Allan ved Hjernetrusten»

Av: Eugen Semitjov

350 sider

320 kroner

Eget forlag (kjestee@online.no)

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 1. november 2016.

Metamanga – Manga om og med tegneserier.

Metamanga – Manga om og med tegneserier.

Manga-serier inkluderer ofte personer som har med manga eller anime å gjøre i biroller, men de kan bli enda mer meta. I denne artikkelen ser vi på tre ulike der tegneserier eller serieskapere har hovedrollen.

Av Frank Flæsland

Lær å tegne manga - Akira Toriyama

Jeg vil starte med en av de få Mangatitlene som kom på norsk, nemlig Dragonball-skaperen Akira Toriyamas «Lær å tegne Manga» som kom ut på Schibsted i 2006. Siden originalen kom allerede i 1984, er den tegneteknisk gammeldags, men tipsene som har med oppbygging av seriene og persongalleriet er gode, i alle fall for nybegynnere.

Lær å tegne manga
Å lage ansikter på en kuleflate

Som i Scott McCloud i sine bøker om tegneserier, bruker Toriyama seg selv i serieform som forteller, med en stedfortreder for leseren som motspiller. Egentlig er det to hoveddeler i denne boken, Toriyamas begynnerkurs og hans kritikk av innsendte bidrag fra leserne. Disse siste var for meg det mest interessante, selv om den norske utgaven i en del tilfeller hadde redigert bort feilene nybegynnerne hadde gjort.

Et lite minus med boken er at den er tydelig laget som 4-siders føljetong, slik at enkelte emner får litt for stor eller liten plass til rådighet. I tillegg er den basert på  Toriyama skapte før «Dragonball», humorserien «Doctor Slump», og som denne er boken beregnet på «shounen», dvs. unge gutter. Det er også mangaserier med samme publikum han gir oppskrift på, men mye vil nok være aktuelt for serier uansett målgruppe.

Noen av personene i Mangaserien Bakuman«Bakuman» av Takeshi Obata og Tsugumi Ohba (kjent fra «Death Note») går et steg videre i prosessen. Hovedpersonene er to gymnasiaster som samarbeider om å lage mangaserier, tegneferdigheter og teknikk er tatt for gitt, da tegneren arver mangastudioet til sin onkel, og dramaet dreier seg om kampen for plass og rangering i den ukentlige manga-antologien «Shonen Jump». Persongalleriet, i tillegg til de nærmeste vennene og familie, er andre rivaliserende serieskapere, redaksjonen i «Shonen Jump», og tegneassistenter. Det fascinerende med denne serien er hvor mye dynamikk og drama Obata og Ohba greier å lage av en håndfull personer som tegner serier. Riktignok har mange av personene overdrevne trekk, som rivalen (men også vennen) Eiji Nizuma som oppfører seg nesten like dramatisk som sin seriefigur Crow. Her er også den tidligere kontorrotten Kazuya Hiramaru som trodde det å tegne serier ville være en enkel jobb, men oppdager at ukentlige tidsfrister er nådeløse, mens redaktøren hans må bruke alle triks i boken for å få ham tilbake til tegnebrettet.

Side fra Bakuman
Spennede sidelayout på en dialogtung side.

For hvert avsnitt får vi også se tre versjoner av en av sidene: Forfatterens forslag til oppsett, tegnerens grovskisse og den endelige siden. I følge serien ønsker redaktørene nemlig at forfatteren lager sin egen grovskisse med snakkebobler, ikke kun et skrevet manus, slik det vanligvis gjøres hos vestlige forlag. Ettersom serien får flere serier og serieskapere, får også vi små smakebiter på noen av disse, enten ved å se sidene direkte, eller ved at disse er med i bakgrunnen til den egentlige handlingen. Obata lager også små ikoner for disse som blir brukt når seriene diskuteres, f.eks. i den ukentlige leserundersøkelsen, og han sier selv at noe av det morsomste han gjorde var å tegne seriene som de ulike personene skapte i serien. Men det er samspillet mellom de ulike personene som gir den største spenningen her, og en stor del av seriens appell er hvordan serieskaperne greier å gjøre selv de mest dialogtunge seriesidene spennende. En underholdende serie som også gir et blikk bak kulissene i opprinnelsen til mangaserier.

 

billy_bat_03
Billy som privatdektektiv rømmer via en hemmelig utgang.

«Billy Bat» av ‘Naoki Urasawa («Monster», «Master Keaton») og Takashi Nagasaki er i mangaen en amerikansk tegneserie fra 1949, tegnet av hovedpersonen Kevin Yamagata. Åpningsavsnittet, som atypisk nok er i farger, er faktisk en episode av denne serien, «Dreary night murders», samt reklame for to andre hefter «Faraoens forbannelse» og «I den uutforskede jungelen». Billy Bat er en slags blanding av Mikke Mus og Tintin, og ser ut til å skifte jobb og omgivelser fra historie til historie.

billy_bat_02Men i andre avsnitt starter den egentlige historien da den lille tegnestuen til Yagamata får uventet besøk av politiet: De vil bruke vinduet hans til å overvåke nabohuset. Da den ene av dem sier at han kjenner igjen figuren fra japansk manga, blir Kevin grepet av tvil: Er virkelig helten hans en kopi av noe han hadde sett mens han jobbet som tolk i for den amerikanske hæren i Japan?

Fordi Kevins far fikk sin oppfinnelse stjålet, kan ikke han la beskyldningene om plagiat være,  og drar til Tokyo for å finne ut av dette. Mens han forsøker å finne den japanske manga-serien, blir han blandet inn i mord og spionasje. Samtidig ser mysteriet med flaggermusen ut til å gå dypere enn både han og leseren forventer. Her er lett surrealistiske møter mellom Kevin og Billy Bat, både i drømmer og mens han famler seg rundt i en stadig merkeligere labyrint av løgner og fakta. Og dette er bare første bok i en lengre serie (20 bind) som nettopp er avsluttet i Japan.

«Lær å tegne Manga»
Akira Torayama og Akira Bakuma
Schibsted Forlagene, 2006

«Bakuman» volume 1-20
Takeshi Obata og Tsugumi Ohba
Viz Media, LLC (USA)

«Billy Bat» Tome 1
Naoki Urasawa og Takashi Nagasaki
Pika Editions (Fransk utgave, er ikke tilgjengelig på engelsk)

Oppdatert 13 nov 2016 (illustrasjoner)