Ved siden av de etablerte stripesuksessene dukker det stadig opp nye, norske humortitler i juleheftefloraen.  I år er det kommet to nye eksempler på denne sorten, og i denne runden ser vi på disse to, samt et par andre relativt ferske, norske humorjulehefter.

 

Julekongen Din
Av Odd-Magnus Williamson og Kristoffer Kjølberg og Sindre Goksøyr
32 sider
Kr. 69,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

«Tenk at det allerede er ti år siden vi klagde over at julemarsipanen 2006 allerede var i butikkene.»

Det første Kongen Din-juleheftet (teknisk sett nr. 2 i en albumserie) er full av slike underfundige, sarkastiske og ofte litt nonsensaktige utsagn. Kongen Din-teamet tillegger hans majestet en sjarmerende barnslig, men også overraskende klok form for humor. Gagene er full av jule-og vinterstemning, og selvsagt også nyttårsstemning. I tillegg til gagene inneholder «Julekongen Din» også en ny julehistorie som utnytter slottets arkitektur på en ganske så finurlig måte.

Heftet er et oppkomme av gullkorn, og vel verdt å sjekke ut. Riktignok er det også raskt utlest, og av en aller annen grunn ti kroner dyrere enn nesten alle andre julehefter (inkludert de andre fra Bestselgerforlaget). Men de fleste sjekker vel ikke prisen når de handler inn julehefter, uansett.

(Trond Sätre)

 

Rutetid
Av Frode Øverli og diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Frode Øverli har holdt det gående i mange år nå, og med enruterne hans i «Rutetid» begynner han å synge på siste verset, kan det virke som i dette bladet. De fleste vitsene han lager foregår enten på legekontoret, i en metallband eller i hendelser hvor det meste av vitsen er et rart navn. Som f.eks. Ståle-Ronny. Det er et vitseblad og det er enrutere, men litt variasjon må man like vel kunne forvente.

Hva gjesteseriene angår er det skuffende mange som ser ut som en renere versjon av Øverlis tegninger, men i motsetning til Øverli har de noe med julen å gjøre. Riktignok er det også en del bidrag som skiller seg ut, og det er forfriskende å se.

Stripeserier og enrutere vil alltid ha veldig dårlig plass på å fortelle en vits. Noen gjør det ekstremt bra, men som nevnt: Øverlis vitser virker ganske resirkulert.

Tilsynelatende et ganske strømlinjeformet blad med et ganske gjennomgående likt utseende. De beste bidragene kommer fra Karstein Volle, Kaia Nyhus, Tore Strand Olsen og Andreas Iversen, de to sistnevnte med manus av Aleksander Kirkwood Brown.

(Andreas Lund)

 

Firekanta
av Nils Axle Kanten + Marthea Mjanger
36 Sider
Kr. 59,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Godt jule-orientert nummer av Firekanta, med Nils Axle Kanten sine fortreffelege einrutarar. Saman med den første tresideren i hans spanande nye humorserie «Veikingane» så er dette klart for toppen av juleheftebunken.

Heftet har og ein presentasjon av ein av dei yngste bidragsytarane til årets teikneseriekonkuranse i Dagbladet. Lovande takter i serien «Kags» frå ein 14-åring, Marthea Mjanger. Eg kan sjå kvifor redaksjonen meiner ho har talent, håpar å sjå meir frå den kanten om nokre år.

Elles positivt at det vert nytta plass i slike utgivingar til å profilere nye talent.

(Knut Robert Knutsen)

 

TegneHannes Pizzajul
Av Hanne Sigbjørnsen
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

I omtalen min av den nye boka spekulerte jeg på om det er en ulempe eller ei at den absurde tonen i «TegneHanne» er tonet noe ned. I juleheftet er det en utvilsom klar fordel. Hannes refleksjoner omkring temaet jul gjør henne bare mer relaterbar. Situasjoner som f.eks. «hvordan feire jul når du har kveldsvakt på sykehuset julaften» (se ill. øverst) er strengt tatt ikke noe alle kan relatere seg til, men det er uansett fascinerende, og gjør bare heftet mer allsidig. Og hvem kan unngå å bli sjarmert av Hannes konklusjon om at manglende interesse for å kose med en godslig hund er det endelige beviset på at du er død innvending?

Heftet avsluttes med en serie tanker omkring Jesus, Nissen og gaver som burde bli en høytlesingsfavoritt i mange familieselskaper på årets julaften.

(Trond Sätre)

Jason har laget en fantastisk reiseskildring. Den handler like mye om ham som individ som det gjør pilegrimsveien.

I 2015 fylte Jason 50 år og ville markere det på en måte. Han endte opp med å gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania. En 800 km lang tur. Denne boka er hans reiseskildring.

Vi får et innblikk i hvordan turen er, hvordan menneskene er, og ikke minst hvordan Jason forholder seg til alt og alle. En hjertevarm, jordnær og mer nøktern bok enn det han ellers gir ut.

Jasons modus operandi har stort sett vært å plassere en handling i et popkulturelt univers. Enten det er en zombie-kjærlighetshistorie eller musketerer på mars kan det virke som litteratur og film alltid har vært Jasons hovedinspirasjoner. Det er nok av det her også, men det blir sekundært til det som er virkelig viktig og bra med denne boka, nemlig Jasons interaksjoner med andre, hvordan han ter seg og forholder seg til omverdenen. Hva han tenker på.

En av Jasons store styrker er å bryte ned et øyeblikk i ruter. Med perfekt rytme åpner han øyeblikket for leseren slik at vi kan føle det på oss hvordan det var å være der. Og det er en styrke han virkelig anvender i denne boka. Den pinlige stillheten etter et mislykket forsøk på å starte en samtale, den fredelige stillheten når man nyter naturen. Stille overveielse av situasjonen han befinner seg i. I denne boka finner man generelt mye stillhet og gåing. Men det er også det som gjør den så bra. Det er en fredelig og underholdene bok. Det er slow-reading.

Det er også tilfredsstillende å se Jason i sort-hvitt igjen. I de fleste bøkene hans fra senere år er det den franske serieskaperen Hubert som har gjort fargene for ham. De to sammen har skapt et utseende som vi har blitt godt vant til og som fungerer bra. Jasons klare linje og Hubert flate farger er mye av det som for meg har gjort Jasons tidligere bøker så lekre. Når det er sagt er ikke farger et savn i denne boken. Den ser ut akkurat som den skal se ut. Tegningene er stille og tilbakelent, akkurat som handlingen.

Det er generelt mye av Jasons suksessresept som mangler her. Den er varmere, mer jordnær og ekte enn det tidligere har vært. Noe som gjør at den stikker seg ut som en unik perle i en ellers tematisk lik bibliografi.

På veien til Santiago
Av Jason
ISBN 9788292863725
192 sider
289 kr.
Magikon Forlag

Les også:
Rocky nettopp nå – På tur 

I dei seinare år har denne seksjonen av julehefter vore dominert av figurane til Anne-Cath. Vestly. I år er desse «forvist» til ei samlebok, og det ville diverre vere feil å påstå at noko nytt og spennande er kome inn i staden. Men la oss sjå kva som framleis finst av meir familievennlege juleheftetilbod.

 

Truls og Trine Redder Julen
Skrive av Terje Nordberg og Dag E. Kolstad, teina av Arild Midthun
36 sider
Kr. 59,90
Cappelen Damm

Fjorårets hefte comeback-hefte for Truls og Trine, «Dragehornet», var ein kritikarfavoritt (også for denne kritikaren), men selde ikkje godt nok til at Egmont ville satse på tittelen. Kanskje var det for lenge sidan sist? Uansett, Cappelen Damm var viljuge til å gi Truls og Trine ein ny sjanse, men i første omgang berre med eit gjenopptrykk av det første heftet frå 1983.  Dette har eg faktisk aldri lest før, men det er jo ein slags klassikar i norske teikneseriehistorie?

I ettertid verkar «Truls og Trine Redder Julen» både sentimental og klisjéprega, og Arild Midthuns teiknestil verkar «skitten» samanlikna med det han har gjort seinare, men historia må sjåast i lys av når det vart laga – I ei tid då det ikkje var så mange julespesialar med tilhøyrande klisjear.  Dessutan er historia full av artige detaljer og situasjonar, og ein visuell tour de force for unge Arild Midthun. Alt dette er verdt eit gjensyn.

Som trøyst for dei som håpa på noko nytt inneheld heftet også ein ny 8 siders historie, ikkje teikneserie, men rikt og flott illustrert. Av Arild Midthun, sjølvsagt.

(Trond Sätre)

 

Frost
Skrive av Alessandro Ferrari, illustrert av diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Basert på førehandsomtalen og omslaget kunne ein nesten få inntrykk av at dette heftet kom til å innehalde filmadapsjonen frå fjorårets hefte ein gong til, berre med eit nytt omslag. Så drygt er det heldigvis ikkje; Frost julehefte for 2016 består av ymse små historier, dei fleste med den fortrylla snømannen Olaf i hovudrolla. Ettersom det er Disney Italia som står bak, er teikningane sjølvsagt praktfulle, og fargelegginga likeså. Historiene er enkel og banale, sjølv samanlikna med andre seriar i denne kategorien, og både visuelt og innhaldsmessig blir dette for «glætt» for dei fleste over 10 år. Men målgruppa er openbart små barn, og for dei er nok dette perfekt.

(Trond Sätre)

 

Asterix & Obelix – O sport med din glede
Av Rene Goscinny, Albert Uderzo, Jean-Yves Ferri og Didier Conrad
52 Sider
Kr. 59,90
Egmont

Dette er eit hefte som lett kan verke anten kynisk og overflødig eller som ein utmerka aperitiff, alt etter kva målgruppa er meint å vere.

Heftet er på 52 sider og soleis eit av dei tjukkaste juleheftene.  Samstundes er det sjølvsagt både velteikna og velskrive då det er eit sportsspesial saksa saman av korte sekvensar på alt frå ei halv side til 3 sider frå diverse Asterix-album, inkludert ein sekvens frå Didier Conrad sitt «Asterix hos Pikterne».

For faste lesarar av Asterix er det ikkje noko nytt, og kanskje meir irriterande, men for nye lesarar så kan det kanskje vekke appetitten til å dykke ned i albumserien, då ein får veldig gode smakebitar av så mange sentrale album.

Mest for nye lesarar, altså, men for dei så kan det anbefalast på det sterkaste.

(Knut Robert Knutsen)

 

Tuss og Troll
Av Gard Espeland og Håkon Aasnes (nytt materiale) og Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden (reprise)
36 sider
Kr. 57,90
Norsk Barneblad/Egmont

Ein kan ikkje klage over manglande julestemning på forsida av Tuss og Troll i år, i alle fall. Både snø, nissar og graut, og alt saman er relevant for årets hovudhistorie, «Då fjøsnissane ordna opp».  Det er elles snakk om ein ganske ambisiøs historie med mange gode idear, men problemet kjem når den skal avrundast. Den raude tråden held ikkje heilt, og soga slutter med ein romanse og ein «lukkeleg alle sine dagar» som kjem litt ut av ingen stads.

Elles består andre halvdelen som vanleg av gamle Solveig Muren Sanden-historier, i år frå 1966-heftet. Dei er på det jamne, men heilskapsinntrykket er at årets Tuss og Troll ikkje treng å prioriterast.

(Trond Sätre)

 

Tom og Jerry
Av Oscar Martin
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Hovudhistoria i årets hefte er ein Tom og Jerry-versjon av Dickens’ juleforteljing, og forfattar/teiknar har valt å lage ein mest mulig streit versjon. Dette er fornuftig; inversjonar og parodiar er gjort til daude. Det finst ingen nye idear til kva ein kan gjere med denne historia, så greitt å vere litt sentimental. Særleg når du skal appellere til ei lesargruppe som ofte ikkje skjøner ironi. For øvrig greier Oscar Martin seg som vanleg bra, då han har den rette balansen mellom T&J-teiknefilmanes slapstick og teikneserianes meir verbale humor.

(Trond Sätre)

 

Amerikanske stripeseriar mister grepet om juleheftemarkanden, litt etter litt, og moderne norske seriar tek over. Dei etablerte stripeseriane (inkludert ein svensk) er det alltid interesse for, sjølv om det varierer kor mykje nytt julehefta deira har å by på.

Pondus
Av Frode Øverli
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Det redaksjonelle stoffet i årets hefte er skuffande samanlikna med fjoråret. Berre ein quiz og et kryssord i tillegg til ein artikkel om hygiene i gamle dagar med en litt tynn juletilknyting. Gjestespel av biserien Storefri var vel heller ikkje naudsynt. Men Frode Øverlis eigne striper held et høgt nivå (sjølv om du har fått med deg essensen i «hovudhistoria» berre ved å sjå på omslaget). Med den sedvanlege ei per side-policyen går det ganske kjapt å pløye seg gjennom stripene, men ein sekvens om Elses julebryting utnytter sidekapasiteten litt betre.

(Trond Sätre)

Kollektivet
Av Torbjørn Lien
36 Sider
Kroner 59,90
Bladkompaniet

Torbjørn Lien har fylt heftet med smanhengjande spesialhistorier dei siste 3 åra.  Der han tidlegare har gått utanfor si komfortsone og latt kjerna i kollektivet sitt persongalleri få kvile så samlar han dei her i ein trykk-kokar for ein kjapp velkonstruert farse.

Lien viser her at han har meistra overgangen til langformatet og at han klarar å halde trykket jamnt oppe over 32 sider utan å miste seriens humor, snert og timing.  At han vel å avslutte sin jule-trilogi med eit kammerspel er dristig, men eit lurt val.

Lien vel òg å nytte julehefte-formatet til å sleppe seg laus og nytte store oversiktsbilete. For nokon kan det vere uvant å gå frå stripesamlingane med 16-ruters sider til dette formatet der Lien nokon gonger berre har 2-3 ruter på ei side, Det let historien puste, men kune fort ha fått historien til å verke for kjapp. Lien meistrer òg dette bra, og den kjensla på slutten av at dette vil ein ha meir av kjem ikkje av at ein har fått for lite, men at det er så bra.

Toppen av bunken, Folkens.

(Knut Robert Knutsen)

Nemi
Av Lise Myhre
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Sei kva du vil om Nemi, men det er ein figur som verkeleg har julestemninga, og juleheftet hennar har vanlegvis litt fleire striper i snitt per side. I år er det imidlertid ein tendens som går igjen. Serien har alltid vore litt moraliserande, noko som kan ha si sjarm, også i årets hefte. Ein liten gut som fantaserer om at politiet skal kome og gi den stressa mammaen ordre om å leike med han, er vanskeleg å motstå. Men i år vert det veldig mykje av refleksjonar, velmeinte bodskap og poesi, og litt lite moro.

Lise Myhre og Egmont tilbyr i år også «Juleboka», ei samling med julehistorier frå tidlegare år da Nemis julehefter baud på meir nytt.

(Trond Sätre)

Lunch
Av Børge Lund
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Enn så lenge byd Lunch julehefte framleis på ny spesialhistorie i kvart julehefte. «Den Utvalgte» alluderer juleevangeliet i ein sylskarp satire over norsk næringsliv.  Dette er Børge Lund på sitt mest inspirerte.

Resten av heftet byd på jamt over gode striper, men anstrengar seg tydelegvis litt for å fylle opp plassen – mellom anna med ein dobbel midtsideteikning. Men Lunch-redaktør Tonje Tornes sørgjer for god heilskapspakke med ein artikkel om bedriftsjulekalendrar.

(Trond Sätre)

Rocky
Av Martin Kellermann
36 Sider
Kroner 59,90
Bestselgerforlaget

Heftets hovudhistorie krinsar rundt ei minnemarkering for musikaren Onda frå hiphopgruppa Sthlm Inkasso, som har gitt oversetjar Dag Gravem såpasse med hovudbry at han gav opp å flytte Rocky frå Stockhom til Oslo for denne historia.

Ei melankolsk julehistorie i sedvanlig laid-back Rocky stil, utan dei store overraskingane , men velgjort som vanleg.

(Knut Robert Knutsen)

Ingen jul uten Disney! I de senere årene har Egmont likevel sett seg nødt til å slanke antallet Disney-titler. Mikke Mus’ siste julehefte kom i 2012, Onkels Skrues siste i 2014, og det helt overflødige juleheftet Donald Duck Fantasy er heldigvis ute av markedet fra og med i år.  La oss så kikke på årets utgivelser og prøve å finne ut om de er essensielle.

 

Donald Duck – God, gammel årgang
Av Al Taliaferro
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Som vi i årevis har hatt Carl Barks’ jul har vi også Al Taliaferros jul – bortsett fra at årets hefte inneholder null julestemning og begrenset med vinterstemning. Men med Al Taliaferros søndagsstriper kan du aldri slå fullstendig feil. Selv om den komiske timingen ikke alltid var perfekt, var han svært dyktig på oppbygging av et poeng. Men heftet er raskt gjennomlest, og i den fortsatt rike floraen av Donald-julehefter har det svært lav prioritet. Stripene i årets hefte er fra 1950-51, og inneholder bl.a. en sjelden Taliaferro-opptreden av Onkel Skrue.

 

Donald Duck & Co.
Av Vicar, Paul Murry, Tony Strobl, m.fl.
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Det «opprinnelige» Disney-juleheftet har fått en ordentlig ansiktsløfting i senere år, med mer vekt å trykke serier av de klassiske tegnerne, og gjerne noen som ikke tidligere er utgitt i Norge. I årets hefte er alle seriene «nye i Norge», med unntak av en Vicar-historie fra 1990 med et ikke helt vellykket space opera-tema. . Ellers består publikasjonen av to Tony Strobl-historier: en småkoselig julefortelling uten så veldig mye substans, og en klassisk Klodrik og Jesper Skauen-konfrontasjon som ikke hører til blant de beste fra den klassiske «klodrismen».

Høydepunktet er en veldig tidlig Langøre-historie av Paul Murry, med et snedig og innfløkt plot, og dynamisk strek. Men med tanke på tema hadde den vel passet bedre i Walt Disneys Julehefte.

 

Walt Disneys Julehefte
Av Daan Jippes, Paul Murry, Jack Bradbury, m.fl.
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Noen ganger kan det være litt vanskelig å skille dette heftet fra DD&C. Begge to er ofte dominert av Donald-historier uansett. I år åpner begge hefter med en litt sær Donald-historie og inneholder dessuten en gammel Paul Murry-historie. Det WDJ kan skryte på seg, i år som alle år, er litt mer variasjon. Her er historier fra alle Walt Disneys univers, og som ofte før hender det at universene støter sammen – Som i en Snipp og Snapp-historie med gjestespill av Bambi og heksa fra Snøhvit.  Og apropos det er Paul Murrys nevnte bidrag en gammel Syv Dvergene-historie (uten heksa).

Jeg burde vel trekke fram noen høydepunkter, men de finnes i grunnen ikke. Alle historiene er ganske korte, uinspirerte og ofte antiklimatiske. En liten Pinocchio-episode er kanskje det som vil skape mest glede, ettersom det er en sjeldsynt figur som vi dessuten har kommet til å assosiere med jul.

 

Donald – Norske historier
Av Knut Nærum og Arild Midthun
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

De mer episke julefortellingene som gjorde dette heftet populært har begynt å føles som et savn etter to år med korte og halvlange historier. Dette heftet er likevel et hestehode foran de før omtalte. Årets hovedhistorie, basert på ideen til 15-årige Anne Marie G. Storhaug (via en konkurranse utlyst i fjor), er hektisk, men svært underholdende. Dessuten tegner Arild Midthun er fantastisk Magica Fra Tryll; han må ha klødd lenge i tegnefingrene etter å få prøve seg på henne.

For øvrig består heftet av en slags «krimgåte» lagt til Bestemor Ducks gård, muligens inspirert av Arild Midthuns mangeårige bijobb som tegner av krimgåter på påskemelkekartongene, og Donald-historien «Julens Ånder». Den siste er et kuriøst nikk til den klassiske Disney-kortfilmen «Lonesome Ghosts» fra 1937, og føles i grunnen som et artig og hyggelig gjensyn. Nok en gang går Midthun litt lenger i å utforske Donald Ducks utvidete univers.

 

Donald Ducks Julehistorier (Disney Julepocket)
Av diverse
260 sider
Kr. 85,90
Egmont

Italo-Disney begynner å bli litt tung på kontinuiteten. Som f.eks. i årets første historie i julepocketen, «Julosaurusenes Lille Julaften», der Ole, Dole og Doffen får Julenissens hjelp til å bringe ande-dinosaurer hjem. Den viser tilbake til en historie som redaktøren må innrømme at ikke er publisert i Norge ennå. Italienerne tegner i sannhet raskere enn nordmenn kan lese. I en annen historie vises det til et tidligere møte mellom Julenissen og Jesper Skauen. Og det er en annen ting som er symptomatisk for Italo-Disney: Alle skal med. Ikke bare Donald og hele hans krets, men også Mikke Mus og hele hans venne-og fiendekrets, samt Jesper Skauen og Langbeins eventyrlige fetter Indiana Beinson. I den avsluttende historien møtes for sikkerhets skyld Donald og Mikke for å sammen nedkjempe B-Gjengen og Svarte-Petter.

Det er mange figurer og steder å holde rede på, men de fleste av historiene er ganske enkle å sette seg inn i, tross i referanser til tidligere historier.  Høy julestemning, enkle historier, greie, plausible moraler og ganske store variasjoner i tema preger årets julepocket.  Det meste av innholdet er bare på det jevne, men jeg falt spesielt for en historie der Andebys beboere er blitt så leie av jula at den simpelthen forsvinner.

 

Carl Barks’ Jul
Av Carl Barks
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Den mest ekstreme, vanvittige julehistorien noensinne, lover David Gerstein i forordet. Det er en dristig påstand., særlig med tanke på noen av de påfunnene Barks har kommet opp med i andre julehistorier, men «Skrue blir spandabel» er noe helt spesielt. Og ikke bare fordi den handler om at Onkel Skrue blir, vel, spandabel.

Premisset er som følger: Donald hypnotiserer Skrue til å gi ham flottere julegaver, men på grunn av en forveksling blir Skrue i stedet besatt av å forære en for ham ukjent hund alt som er beskrevet i den gamle, engelske julesangen «The Twelve Days of Christmas» – i julegave.   Tradisjonelt har problemet med denne historien vært at norske lesere mangler den kulturelle ballasten som trengs for å leve seg inn i den. På samme måte kan vi f.eks. få utlendinger til å forstå at i Norden trodde vi i gamle dager på en slags dverg som lever på fjøset og forventer å få grøt på julaften – men det betyr ikke at de kan leve seg inn i «På låven sitter nissen».

I vår internasjonale tidsalder tror jeg likevel at mange norske lesere kan være med på notene, og det vil de bli rikelig belønnet for. For «Skrue blir spandabel» er en av Barks’ morsomste historier. Sjelden har han slått seg mer løs med ville ideer. Dette er ren farse, uten noen dypere mening, og så godt som hver eneste rute byr på en ny, god latter.

For øvrig inneholder årets hefte noen korter gags, og historien «Nyttårsløftet» (1955) der Donald lover å aldri mer å bli sint. Alle skjønner hvordan det kommer til å gå, og faktisk så hadde Barks selv brukt dette konseptet tidligere, men her er det noen små vrier som gjør historien mer interessant enn man i utgangspunktet skulle tro.

Det er på ingen måte noen automatikk i at Carl Barks’ Jul skal bli årets beste, men i år er det tilfelle.

Riad Sattouf fortsetter sin selvbiografi i tegneserieform i andre bind av «Fremtidens araber».

«Fremtidens araber» er en bokserie laget av den franske serieskaperen Riad Sattouf. Sattouf vokste opp med en syrisk far og en fransk mor, og han tilbrakte deler av oppveksten i Libya og i Syria. Denne kan man lese om i «Fremtidens araber», som nå er tilgjengelig på norsk i to bind.

Det første bindet av «Fremtidens araber» fikk en sjeldent positiv mottakelse av både kritikere og lesere. I Frankrike ble boken tildelt hovedprisen som beste tegneserieutgivelse på den betydningsfulle tegneseriefestivalen i Angouleme. Også her i Norge har «Fremtidens araber» fått heder og ære. Kritikerne har vært positive, og første bind fikk også tildelt den norske Sproingprisen for beste oversatte tegneserie i 2015.

Andre bind av «Fremtidens araber» har fått undertittelen «Barndom i Midtøsten (Del II: 1984-1985)». Med unntak av ett kapittel, foregår handlingen i Syria. Riad bor sammen med familien sin i et hus i en syrisk landsby. Siden sist er Riad blitt storebror, og dette preger ham. Stadig irriterer lillebroren ham, og statusen hans som midtpunkt i familien trues. Faren arbeider på universitetet i Damaskus og har en viss status i lokalmiljøet på grunn av dette. Moren er hjemmeværende, men hun savner mange av aspektene ved livet i Frankrike. Dette skaper stadig små konflikter og irritasjoner i samlivet, siden faren mener at Syria er et utmerket land der for eksempel legetjenestene er på et særdeles høyt nivå. Dette ser vi flere eksempler på gjennom boken at bare er en forestilling i farens hode.

For Riad selv er den største overgangen at han begynner på skolen. Sattouf skildrer et annerledes skolemiljø, der bare gutter blir utdannet. Klassen ledes av en dominerende lærerinne, som bruker fysisk avstraffelse for å få det slik hun vil ha det i klasserommet. Avstraffelsen skremmer barna, og Riad selv får kjenne på den for eksempel en dag han kommer skitten på skolen. Det er også et skille mellom ulike grupper i klasserommet. Bakerst sitter de mindre privilegerte, og de vil lærerinnen ha minst mulig med å gjøre.

«Fremtidens araber» er også en bok der faren til Riad er en viktig karakter. Han har store drømmer og forhåpninger for seg selv og familien. Blant annet ønsker han å bygge en stor villa til familien. I første bind presenterer han tankene, og i andre bind går planleggingen videre. Han er også opptatt av å ha kontakt med viktige mennesker i det syriske samfunnet. Dette har han varierende hell med, og det er flere gode skildringer av møter mellom mennesker i boken. Vi ser også hvordan den syriske storfamilien fungerer i boken, og det er flere situasjoner der kvinneundertrykkelse står i sentrum. Den verste hendelsen handler om et æresdrap, der flere viktige personer i storfamilien er involvert.

Riad Sattouf tegner godt. Han bruker en typisk fransk-belgisk stil der forenkling og karikering er typisk. Tegningene er ekspressive, og han får mye ut av ansiktsuttrykk. Fargebruken må også nevnes. Scenene fra Syria har rosa som gjennomgående bakgrunnsfarge, mens han bruker lyseblått i kapitlet med handling fra Frankrike. Innimellom brukes rødt for å understreke viktige hendelser eller følelser.

Andre bind av «Fremtidens araber» er i likhet med første bind en meget god tegneserie. Riad Sattouf leverer en lesverdig oppvekstskildring som det er vanskelig å legge fra seg. Sattouf blander en interessant setting med spennende karakterer og uforutsigbar handling der det menneskelige står i sentrum. Anbefalt!

 

«Fremtidens araber: Barndom i Midtøsten (Del II: 1984-1986)»

Av: Riad Sattouf

Oversetter: Alexander Leborg

ISBN 978-82-92796-39-9

160 sider

269 kroner

Minuskel forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 15. november 2016.