Ved siden av de etablerte stripesuksessene dukker det stadig opp nye, norske humortitler i juleheftefloraen. I år er det kommet to nye eksempler på denne sorten, og i denne runden ser vi på disse to, samt et par andre relativt ferske, norske humorjulehefter.
Jason har laget en fantastisk reiseskildring. Den handler like mye om ham som individ som det gjør pilegrimsveien.
En norsk superheltserie er ikke helt unikt. En uten noe ironisk tilsnitt er ganske unikt, og en superheltserie med ambisjoner om universbygging enda mer.
Med «Nulteliv» har Fredrik Larsen og Espen Friberg laget noe rart, tullete og ekstremt morsomt.
I dei seinare år har denne seksjonen av julehefter vore dominert av figurane til Anne-Cath. Vestly. I år er desse «forvist» til ei samlebok, og det ville diverre vere feil å påstå at noko nytt og spennande er kome inn i staden. Men la oss sjå kva som framleis finst av meir familievennlege juleheftetilbod.
Amerikanske stripeseriar mister grepet om juleheftemarkanden, litt etter litt, og moderne norske seriar tek over. Dei etablerte stripeseriane (inkludert ein svensk) er det alltid interesse for, sjølv om det varierer kor mykje nytt julehefta deira har å by på.
Ingen jul uten Disney! I de senere årene har Egmont likevel sett seg nødt til å slanke antallet Disney-titler. Mikke Mus’ siste julehefte kom i 2012, Onkels Skrues siste i 2014, og det helt overflødige juleheftet Donald Duck Fantasy er heldigvis ute av markedet fra og med i år. La oss så kikke på årets utgivelser og prøve å finne ut om de er essensielle.
Ordet «julehefte» forbindes først og fremst med tegneserier. Det kan være en endring på gang tilbake til den mer klassiske 1800-forståelsen av ordet, med relanseringen av tekstjuleheftet Juleroser i fjor. I år er ikke bare Juleroser tilbake, men inspirert av heftets suksess satser forlagene for alvor på litterære julehefter.
Jula bringer som vanleg med seg julehefter av amerikanske stripeserier som i stadig større grad synast å berre vere for spesielle høve som jul. Mange av dei kan lett oversjåast mellom dei nyare, norskare og meir profilerte. Dei er likevel gjerne nokons favoritt.
Riad Sattouf fortsetter sin selvbiografi i tegneserieform i andre bind av «Fremtidens araber».
