Browsed by
Måned: desember 2016

Julehefter 2016: Ny, norsk humor

Julehefter 2016: Ny, norsk humor

Ved siden av de etablerte stripesuksessene dukker det stadig opp nye, norske humortitler i juleheftefloraen.  I år er det kommet to nye eksempler på denne sorten, og i denne runden ser vi på disse to, samt et par andre relativt ferske, norske humorjulehefter.

 

kongen-dinJulekongen Din
Av Odd-Magnus Williamson og Kristoffer Kjølberg og Sindre Goksøyr
32 sider
Kr. 69,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

«Tenk at det allerede er ti år siden vi klagde over at julemarsipanen 2006 allerede var i butikkene.»

Det første Kongen Din-juleheftet (teknisk sett nr. 2 i en albumserie) er full av slike underfundige, sarkastiske og ofte litt nonsensaktige utsagn. Kongen Din-teamet tillegger hans majestet en sjarmerende barnslig, men også overraskende klok form for humor. Gagene er full av jule-og vinterstemning, og selvsagt også nyttårsstemning. I tillegg til gagene inneholder «Julekongen Din» også en ny julehistorie som utnytter slottets arkitektur på en ganske så finurlig måte.

Heftet er et oppkomme av gullkorn, og vel verdt å sjekke ut. Riktignok er det også raskt utlest, og av en aller annen grunn ti kroner dyrere enn nesten alle andre julehefter (inkludert de andre fra Bestselgerforlaget). Men de fleste sjekker vel ikke prisen når de handler inn julehefter, uansett.

(Trond Sätre)

 

rutetidRutetid
Av Frode Øverli og diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Frode Øverli har holdt det gående i mange år nå, og med enruterne hans i «Rutetid» begynner han å synge på siste verset, kan det virke som i dette bladet. De fleste vitsene han lager foregår enten på legekontoret, i en metallband eller i hendelser hvor det meste av vitsen er et rart navn. Som f.eks. Ståle-Ronny. Det er et vitseblad og det er enrutere, men litt variasjon må man like vel kunne forvente.

Hva gjesteseriene angår er det skuffende mange som ser ut som en renere versjon av Øverlis tegninger, men i motsetning til Øverli har de noe med julen å gjøre. Riktignok er det også en del bidrag som skiller seg ut, og det er forfriskende å se.

Stripeserier og enrutere vil alltid ha veldig dårlig plass på å fortelle en vits. Noen gjør det ekstremt bra, men som nevnt: Øverlis vitser virker ganske resirkulert.

Tilsynelatende et ganske strømlinjeformet blad med et ganske gjennomgående likt utseende. De beste bidragene kommer fra Karstein Volle, Kaia Nyhus, Tore Strand Olsen og Andreas Iversen, de to sistnevnte med manus av Aleksander Kirkwood Brown.

(Andreas Lund)

 

firekantaFirekanta
av Nils Axle Kanten + Marthea Mjanger
36 Sider
Kr. 59,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Godt jule-orientert nummer av Firekanta, med Nils Axle Kanten sine fortreffelege einrutarar. Saman med den første tresideren i hans spanande nye humorserie «Veikingane» så er dette klart for toppen av juleheftebunken.

Heftet har og ein presentasjon av ein av dei yngste bidragsytarane til årets teikneseriekonkuranse i Dagbladet. Lovande takter i serien «Kags» frå ein 14-åring, Marthea Mjanger. Eg kan sjå kvifor redaksjonen meiner ho har talent, håpar å sjå meir frå den kanten om nokre år.

Elles positivt at det vert nytta plass i slike utgivingar til å profilere nye talent.

(Knut Robert Knutsen)

 

tegnehanneTegneHannes Pizzajul
Av Hanne Sigbjørnsen
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

I omtalen min av den nye boka spekulerte jeg på om det er en ulempe eller ei at den absurde tonen i «TegneHanne» er tonet noe ned. I juleheftet er det en utvilsom klar fordel. Hannes refleksjoner omkring temaet jul gjør henne bare mer relaterbar. Situasjoner som f.eks. «hvordan feire jul når du har kveldsvakt på sykehuset julaften» (se ill. øverst) er strengt tatt ikke noe alle kan relatere seg til, men det er uansett fascinerende, og gjør bare heftet mer allsidig. Og hvem kan unngå å bli sjarmert av Hannes konklusjon om at manglende interesse for å kose med en godslig hund er det endelige beviset på at du er død innvending?

Heftet avsluttes med en serie tanker omkring Jesus, Nissen og gaver som burde bli en høytlesingsfavoritt i mange familieselskaper på årets julaften.

(Trond Sätre)

Roen langs pilegrimsveien

Roen langs pilegrimsveien

Jason har laget en fantastisk reiseskildring. Den handler like mye om ham som individ som det gjør pilegrimsveien.

I 2015 fylte Jason 50 år og ville markere det på en måte. Han endte opp med å gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania. En 800 km lang tur. Denne boka er hans reiseskildring.

Vi får et innblikk i hvordan turen er, hvordan menneskene er, og ikke minst hvordan Jason forholder seg til alt og alle. En hjertevarm, jordnær og mer nøktern bok enn det han ellers gir ut.

Jasons modus operandi har stort sett vært å plassere en handling i et popkulturelt univers. Enten det er en zombie-kjærlighetshistorie eller musketerer på mars kan det virke som litteratur og film alltid har vært Jasons hovedinspirasjoner. Det er nok av det her også, men det blir sekundært til det som er virkelig viktig og bra med denne boka, nemlig Jasons interaksjoner med andre, hvordan han ter seg og forholder seg til omverdenen. Hva han tenker på.

En av Jasons store styrker er å bryte ned et øyeblikk i ruter. Med perfekt rytme åpner han øyeblikket for leseren slik at vi kan føle det på oss hvordan det var å være der. Og det er en styrke han virkelig anvender i denne boka. Den pinlige stillheten etter et mislykket forsøk på å starte en samtale, den fredelige stillheten når man nyter naturen. Stille overveielse av situasjonen han befinner seg i. I denne boka finner man generelt mye stillhet og gåing. Men det er også det som gjør den så bra. Det er en fredelig og underholdene bok. Det er slow-reading.

00_santiago01

Det er også tilfredsstillende å se Jason i sort-hvitt igjen. I de fleste bøkene hans fra senere år er det den franske serieskaperen Hubert som har gjort fargene for ham. De to sammen har skapt et utseende som vi har blitt godt vant til og som fungerer bra. Jasons klare linje og Hubert flate farger er mye av det som for meg har gjort Jasons tidligere bøker så lekre. Når det er sagt er ikke farger et savn i denne boken. Den ser ut akkurat som den skal se ut. Tegningene er stille og tilbakelent, akkurat som handlingen.

Det er generelt mye av Jasons suksessresept som mangler her. Den er varmere, mer jordnær og ekte enn det tidligere har vært. Noe som gjør at den stikker seg ut som en unik perle i en ellers tematisk lik bibliografi.

På veien til Santiago
Av Jason
ISBN 9788292863725
192 sider
289 kr.
Magikon Forlag

Les også:
Rocky nettopp nå – På tur 

Internasjonale helter

Internasjonale helter

En norsk superheltserie er ikke helt unikt. En uten noe ironisk tilsnitt er ganske unikt, og en superheltserie med ambisjoner om universbygging enda mer.

7: Trusselen fra dypet er kulminasjonen av et tegneserieprosjekt som har vært under utvikling i flere år. I en bokhøst der science fiction-tegneserier er mer profilert enn på lenge (se Moderator, Trigrammaton, og Mellom Planeter) finner denne sin naturlige plass. Rett nok med den forskjellen at denne henvender seg spesielt til barn og ungdom. Men historien er intelligent nok til at den også kan nytes av mer voksne lesere.

Opphavsmennene Ole Bernt Tollefsen og Kristian Landmark ville først gi ut historien om «7» som roman, men fikk høre fra Cappelen Damm at den egnet seg bedre som tegneserie. Først etter å ha snakket med Josef Yohannes på Stribefeber i 2013, løsnet det, og de kom i kontakt med tegner Kenneth Iversen fra Kristiansand tegneserieverksted. Det er snakk om et prosjekt som har hatt god tid til å vokse seg stort og ambisiøst. For norske serier kan dette fort bli et problem; ofte kan det skorte, både på plass til å fortelle den historien som forfatteren ønsker, og på tid for tegneren til å levere alle sidene som trengs.

7: Trusselen fra dypet har fått drøyt 100 sider. Det er en bra start, men det mest imponerende er likevel at skaperne tar seg såpass god tid med historien, og likevel klarer å sette leserne så grundig inn i 7s univers før boka er omme. Lesernes identifikasjonsfigur er liksom ment å være Oscar fra Kristiansand i Norge. Men noen utpreget provinsialisme er det ikke snakk om. Veldig raskt blir fokusert internasjonalt, og flere av de andre karakterene er blitt like godt utviklet som ham i løpet av 100 sider.

Den obligatoriske "velkommen, la meg fortelle dere hvorfor dere er her"-scenen
Den obligatoriske «velkommen, la meg fortelle dere hvorfor dere er her»-scenen

Konseptet er i grove trekk som følger: Oscar er en av «De Utvalgte» en liten gruppe barn i 12-årsalderen fra hele verden som får tildelt spesielle evner (med reine ord: superkrefter). Evnene stammer fra det såkalte Stjernefolket (skaperne har antydet at de ikke nødvendigvis er romvesener, men ut fra konteksten er det vanskelig å forstå at de kan være noe annet) som besøkte jorda for snart tusen år siden. Men de utvalgte kan bare bruke evnene i alderen 12-19 år; som i følge Stjernefolket er den alderen da ungdommer har den rette balansen mellom ansvarsfølelse og idealisme – og som derfor er den alderen når de er minst troende til å misbruke evnene sine. Deretter må evnene overføres til en annen, eller gå tapt. Og selvsagt finnes det et ondt brorskap, en terrororganisasjon, som de utvalgte er nødt å bekjempe.

Når en kar er både kyborg, skallet og har arr, vet du at han må være en av skurkene
Når en kar er både kyborg, skallet og har arr, vet du at han må være en av skurkene

Ungdommer som heltene, en internasjonal gruppe av helter, superkrefter av utenomjordisk opphav og hemmelige organisasjoner…alt dette er velkjente elementer fra superheltserier. Det er vanskelig å finne på noe nytt med sjangeren. At de utvalgte mister kreftene når de blir voksne, er kanskje det mest originale.   Men i den norske tegneseriekulturen, som har et så ambivalent forhold til superhelserier, er det forfriskende å se, ikke bare et sjangertro eksempel på sjangeren, men også en som simpelthen er veldig godt laget. 7-teamet har tydelig lagt mye tid og arbeid ned i å skape en serie med et solid fundament, og med en historie som engasjerer og har en viss rot i vår egen verden.

At Iversen er uvant med så store prosjekt, går det forsåvidt an å se. Streken hans er noe ujevn, og bakgrunnene blir ofte litt skisseaktige.  På 100 sider er det likevel lett å se hvordan han vokser med oppgaven og tar de mange utfordringene i manus på strak arm. Dessuten er det atskillig med personlighet og humor i streken hans, noe som denne serien vil trenge for å markere seg på barne-og ungdomsbokmarkedet.

Grunnlaget for framtidige "7"-leker blir lagt
Grunnlaget for framtidige «7»-leker blir lagt

I likhet med Apefjes-bøkene ender «Trusselen fra Dypet» med en cliffhanger, men i dette tilfellet føles som et naturlig sted å avslutte første kapittel. Det første eventyret blir visstnok avrundet i neste bok, noe som vel egentlig er snart nok for en norsk spenningsserie. Særlig når det første bindet alene byr på en såpass helhetlig leseopplevelse.

 

7: Trusselen fra dypet
Skrevet av Kristian Landmark og Ole Telelfsen
Tegnet av Kenneth Iversen
Fargelegging og bobling av Karstein Volle
ISBN 978-82-02-40025-5
108 sider
289 kr.
Cappelen Damm

 

Ekko av barneliv

Ekko av barneliv

Med «Nulteliv» har Fredrik Larsen og Espen Friberg laget noe rart, tullete og ekstremt morsomt.

Bokas handling svirrer rundt en gjeng fjerdeklassinger og øyeblikk fra deres liv. Et liv som stort sett handler om lek og moro, TV-spill og godteri. Boka deles inn i rundt 14 hendelser i deres liv, og vi får se dem leke krig og hvilke konflikter som kommer ut av det, eller vi får se dem planlegge et attentat på kongen. De barnslige konfliktene som blomstrer ut av det meste de gjør er fantastisk å bevitne. Både fordi det morsomt selvsagt, men også fordi det minner om ens egen barndom. Alt vi får se er ustyrtelig morsomt og prakteksempler på at barn ikke alltid er de mest kreative, bare ordentlig dumme.

00_nulteliv-2

Tegneren Espen Friberg var i sin tid med å starte Yokoland, et designstudio som vinner priser for det meste de tar henda i. Fribergs figurer er bygget opp av snodige former og fasonger. Man kan kalle det avanserte strekmenn. Stilen er enkel og uten ruter, men åpenbart gjort av en stilbevisst tegner som har stålkontroll på hva han gjør, for stilistisk fungerer dette ekstremt bra. Det er også kult å se en bok i Billy-pocket format trykket i rødt og sort. Det hele virker som et sykt og abstrakt minne, eller en drøm dirigert av to praktfolk som kun er ute etter å få deg til å flire deg fjollete. Og det får Larsen og Friberg sannelig til.

«Nulteliv» er også nostalgisk opplevelse på mange måter. Den er ekko av levde barneliv på seint 80- og 90-tallet. Boka benytter seg stort sett mye av den kollektive hukommelsen til barn på den tiden. Det mest åpenbare eksemplet på dette er tittelen «Nulteliv», som referer til når du spiller tv-spill og det står 0 på antall liv man har igjen. Tittelen er altså en god pekepinn på hva man begir seg ut på. En reise tilbake til barndommen.

Den tar også for seg ting som kan virke universelt i alle barneliv. Krangling om penger man har fått for å hjelpe noen, eller det første møtet med rappere som banner og steiker på et språk man ikke skjønner, men digger det likevel.

00_nulteliv-1

«Nulteliv» er en fin reise tilbake til barndommen. Samtidig som det er ufattelig morsomt, er det også synd at det slutter, og man må takke farvel til barndomsminnene som disse to har klart å fange. Men heldigvis er dette bare bok en. La oss håpe det kommer mer snart, for på tampen av året har de to gitt ut årets morsomste bok, og man kan ikke få nok.

Nulteliv
Skrevet av Fredrik Larsen, tegnet av Espen Friberg
ISBN 978-82-8255-072-7
96 sider
170 kr.
No Comprendo Press

Julehefter 2016: Barn og familie

Julehefter 2016: Barn og familie

I dei seinare år har denne seksjonen av julehefter vore dominert av figurane til Anne-Cath. Vestly. I år er desse «forvist» til ei samlebok, og det ville diverre vere feil å påstå at noko nytt og spennande er kome inn i staden. Men la oss sjå kva som framleis finst av meir familievennlege juleheftetilbod.

 

truls-og-trineTruls og Trine Redder Julen
Skrive av Terje Nordberg og Dag E. Kolstad, teina av Arild Midthun
36 sider
Kr. 59,90
Cappelen Damm

Fjorårets hefte comeback-hefte for Truls og Trine, «Dragehornet», var ein kritikarfavoritt (også for denne kritikaren), men selde ikkje godt nok til at Egmont ville satse på tittelen. Kanskje var det for lenge sidan sist? Uansett, Cappelen Damm var viljuge til å gi Truls og Trine ein ny sjanse, men i første omgang berre med eit gjenopptrykk av det første heftet frå 1983.  Dette har eg faktisk aldri lest før, men det er jo ein slags klassikar i norske teikneseriehistorie?

I ettertid verkar «Truls og Trine Redder Julen» både sentimental og klisjéprega, og Arild Midthuns teiknestil verkar «skitten» samanlikna med det han har gjort seinare, men historia må sjåast i lys av når det vart laga – I ei tid då det ikkje var så mange julespesialar med tilhøyrande klisjear.  Dessutan er historia full av artige detaljer og situasjonar, og ein visuell tour de force for unge Arild Midthun. Alt dette er verdt eit gjensyn.

Som trøyst for dei som håpa på noko nytt inneheld heftet også ein ny 8 siders historie, ikkje teikneserie, men rikt og flott illustrert. Av Arild Midthun, sjølvsagt.

(Trond Sätre)

 

frostFrost
Skrive av Alessandro Ferrari, illustrert av diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Basert på førehandsomtalen og omslaget kunne ein nesten få inntrykk av at dette heftet kom til å innehalde filmadapsjonen frå fjorårets hefte ein gong til, berre med eit nytt omslag. Så drygt er det heldigvis ikkje; Frost julehefte for 2016 består av ymse små historier, dei fleste med den fortrylla snømannen Olaf i hovudrolla. Ettersom det er Disney Italia som står bak, er teikningane sjølvsagt praktfulle, og fargelegginga likeså. Historiene er enkel og banale, sjølv samanlikna med andre seriar i denne kategorien, og både visuelt og innhaldsmessig blir dette for «glætt» for dei fleste over 10 år. Men målgruppa er openbart små barn, og for dei er nok dette perfekt.

(Trond Sätre)

 

asterixAsterix & Obelix – O sport med din glede
Av Rene Goscinny, Albert Uderzo, Jean-Yves Ferri og Didier Conrad
52 Sider
Kr. 59,90
Egmont

Dette er eit hefte som lett kan verke anten kynisk og overflødig eller som ein utmerka aperitiff, alt etter kva målgruppa er meint å vere.

Heftet er på 52 sider og soleis eit av dei tjukkaste juleheftene.  Samstundes er det sjølvsagt både velteikna og velskrive då det er eit sportsspesial saksa saman av korte sekvensar på alt frå ei halv side til 3 sider frå diverse Asterix-album, inkludert ein sekvens frå Didier Conrad sitt «Asterix hos Pikterne».

For faste lesarar av Asterix er det ikkje noko nytt, og kanskje meir irriterande, men for nye lesarar så kan det kanskje vekke appetitten til å dykke ned i albumserien, då ein får veldig gode smakebitar av så mange sentrale album.

Mest for nye lesarar, altså, men for dei så kan det anbefalast på det sterkaste.

(Knut Robert Knutsen)

 

tuss-og-trollTuss og Troll
Av Gard Espeland og Håkon Aasnes (nytt materiale) og Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden (reprise)
36 sider
Kr. 57,90
Norsk Barneblad/Egmont

Ein kan ikkje klage over manglande julestemning på forsida av Tuss og Troll i år, i alle fall. Både snø, nissar og graut, og alt saman er relevant for årets hovudhistorie, «Då fjøsnissane ordna opp».  Det er elles snakk om ein ganske ambisiøs historie med mange gode idear, men problemet kjem når den skal avrundast. Den raude tråden held ikkje heilt, og soga slutter med ein romanse og ein «lukkeleg alle sine dagar» som kjem litt ut av ingen stads.

Elles består andre halvdelen som vanleg av gamle Solveig Muren Sanden-historier, i år frå 1966-heftet. Dei er på det jamne, men heilskapsinntrykket er at årets Tuss og Troll ikkje treng å prioriterast.

(Trond Sätre)

 

tom-og-jerryTom og Jerry
Av Oscar Martin
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Hovudhistoria i årets hefte er ein Tom og Jerry-versjon av Dickens’ juleforteljing, og forfattar/teiknar har valt å lage ein mest mulig streit versjon. Dette er fornuftig; inversjonar og parodiar er gjort til daude. Det finst ingen nye idear til kva ein kan gjere med denne historia, så greitt å vere litt sentimental. Særleg når du skal appellere til ei lesargruppe som ofte ikkje skjøner ironi. For øvrig greier Oscar Martin seg som vanleg bra, då han har den rette balansen mellom T&J-teiknefilmanes slapstick og teikneserianes meir verbale humor.

(Trond Sätre)

 

Julehefter 2016: Nordiske stripeserier

Julehefter 2016: Nordiske stripeserier

Amerikanske stripeseriar mister grepet om juleheftemarkanden, litt etter litt, og moderne norske seriar tek over. Dei etablerte stripeseriane (inkludert ein svensk) er det alltid interesse for, sjølv om det varierer kor mykje nytt julehefta deira har å by på.

pondusPondus
Av Frode Øverli
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Det redaksjonelle stoffet i årets hefte er skuffande samanlikna med fjoråret. Berre ein quiz og et kryssord i tillegg til ein artikkel om hygiene i gamle dagar med en litt tynn juletilknyting. Gjestespel av biserien Storefri var vel heller ikkje naudsynt. Men Frode Øverlis eigne striper held et høgt nivå (sjølv om du har fått med deg essensen i «hovudhistoria» berre ved å sjå på omslaget). Med den sedvanlege ei per side-policyen går det ganske kjapt å pløye seg gjennom stripene, men ein sekvens om Elses julebryting utnytter sidekapasiteten litt betre.

(Trond Sätre)

kollektivetKollektivet
Av Torbjørn Lien
36 Sider
Kroner 59,90
Bladkompaniet

Torbjørn Lien har fylt heftet med smanhengjande spesialhistorier dei siste 3 åra.  Der han tidlegare har gått utanfor si komfortsone og latt kjerna i kollektivet sitt persongalleri få kvile så samlar han dei her i ein trykk-kokar for ein kjapp velkonstruert farse.

Lien viser her at han har meistra overgangen til langformatet og at han klarar å halde trykket jamnt oppe over 32 sider utan å miste seriens humor, snert og timing.  At han vel å avslutte sin jule-trilogi med eit kammerspel er dristig, men eit lurt val.

Lien vel òg å nytte julehefte-formatet til å sleppe seg laus og nytte store oversiktsbilete. For nokon kan det vere uvant å gå frå stripesamlingane med 16-ruters sider til dette formatet der Lien nokon gonger berre har 2-3 ruter på ei side, Det let historien puste, men kune fort ha fått historien til å verke for kjapp. Lien meistrer òg dette bra, og den kjensla på slutten av at dette vil ein ha meir av kjem ikkje av at ein har fått for lite, men at det er så bra.

Toppen av bunken, Folkens.

(Knut Robert Knutsen)

Neminemi
Av Lise Myhre
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Sei kva du vil om Nemi, men det er ein figur som verkeleg har julestemninga, og juleheftet hennar har vanlegvis litt fleire striper i snitt per side. I år er det imidlertid ein tendens som går igjen. Serien har alltid vore litt moraliserande, noko som kan ha si sjarm, også i årets hefte. Ein liten gut som fantaserer om at politiet skal kome og gi den stressa mammaen ordre om å leike med han, er vanskeleg å motstå. Men i år vert det veldig mykje av refleksjonar, velmeinte bodskap og poesi, og litt lite moro.

Lise Myhre og Egmont tilbyr i år også «Juleboka», ei samling med julehistorier frå tidlegare år da Nemis julehefter baud på meir nytt.

(Trond Sätre)

lunchLunch
Av Børge Lund
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Enn så lenge byd Lunch julehefte framleis på ny spesialhistorie i kvart julehefte. «Den Utvalgte» alluderer juleevangeliet i ein sylskarp satire over norsk næringsliv.  Dette er Børge Lund på sitt mest inspirerte.

Resten av heftet byd på jamt over gode striper, men anstrengar seg tydelegvis litt for å fylle opp plassen – mellom anna med ein dobbel midtsideteikning. Men Lunch-redaktør Tonje Tornes sørgjer for god heilskapspakke med ein artikkel om bedriftsjulekalendrar.

(Trond Sätre)

Rockyrocky
Av Martin Kellermann
36 Sider
Kroner 59,90
Bestselgerforlaget

Heftets hovudhistorie krinsar rundt ei minnemarkering for musikaren Onda frå hiphopgruppa Sthlm Inkasso, som har gitt oversetjar Dag Gravem såpasse med hovudbry at han gav opp å flytte Rocky frå Stockhom til Oslo for denne historia.

Ei melankolsk julehistorie i sedvanlig laid-back Rocky stil, utan dei store overraskingane , men velgjort som vanleg.

(Knut Robert Knutsen)

Julehefter 2016: Disneys ender

Julehefter 2016: Disneys ender

Ingen jul uten Disney! I de senere årene har Egmont likevel sett seg nødt til å slanke antallet Disney-titler. Mikke Mus’ siste julehefte kom i 2012, Onkels Skrues siste i 2014, og det helt overflødige juleheftet Donald Duck Fantasy er heldigvis ute av markedet fra og med i år.  La oss så kikke på årets utgivelser og prøve å finne ut om de er essensielle.

 

dd_ggDonald Duck – God, gammel årgang
Av Al Taliaferro
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Som vi i årevis har hatt Carl Barks’ jul har vi også Al Taliaferros jul – bortsett fra at årets hefte inneholder null julestemning og begrenset med vinterstemning. Men med Al Taliaferros søndagsstriper kan du aldri slå fullstendig feil. Selv om den komiske timingen ikke alltid var perfekt, var han svært dyktig på oppbygging av et poeng. Men heftet er raskt gjennomlest, og i den fortsatt rike floraen av Donald-julehefter har det svært lav prioritet. Stripene i årets hefte er fra 1950-51, og inneholder bl.a. en sjelden Taliaferro-opptreden av Onkel Skrue.

 

ddcDonald Duck & Co.
Av Vicar, Paul Murry, Tony Strobl, m.fl.
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Det «opprinnelige» Disney-juleheftet har fått en ordentlig ansiktsløfting i senere år, med mer vekt å trykke serier av de klassiske tegnerne, og gjerne noen som ikke tidligere er utgitt i Norge. I årets hefte er alle seriene «nye i Norge», med unntak av en Vicar-historie fra 1990 med et ikke helt vellykket space opera-tema. . Ellers består publikasjonen av to Tony Strobl-historier: en småkoselig julefortelling uten så veldig mye substans, og en klassisk Klodrik og Jesper Skauen-konfrontasjon som ikke hører til blant de beste fra den klassiske «klodrismen».

Høydepunktet er en veldig tidlig Langøre-historie av Paul Murry, med et snedig og innfløkt plot, og dynamisk strek. Men med tanke på tema hadde den vel passet bedre i Walt Disneys Julehefte.

 

wdWalt Disneys Julehefte
Av Daan Jippes, Paul Murry, Jack Bradbury, m.fl.
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Noen ganger kan det være litt vanskelig å skille dette heftet fra DD&C. Begge to er ofte dominert av Donald-historier uansett. I år åpner begge hefter med en litt sær Donald-historie og inneholder dessuten en gammel Paul Murry-historie. Det WDJ kan skryte på seg, i år som alle år, er litt mer variasjon. Her er historier fra alle Walt Disneys univers, og som ofte før hender det at universene støter sammen – Som i en Snipp og Snapp-historie med gjestespill av Bambi og heksa fra Snøhvit.  Og apropos det er Paul Murrys nevnte bidrag en gammel Syv Dvergene-historie (uten heksa).

Jeg burde vel trekke fram noen høydepunkter, men de finnes i grunnen ikke. Alle historiene er ganske korte, uinspirerte og ofte antiklimatiske. En liten Pinocchio-episode er kanskje det som vil skape mest glede, ettersom det er en sjeldsynt figur som vi dessuten har kommet til å assosiere med jul.

 

norsk_donald_side_1Donald – Norske historier
Av Knut Nærum og Arild Midthun
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

De mer episke julefortellingene som gjorde dette heftet populært har begynt å føles som et savn etter to år med korte og halvlange historier. Dette heftet er likevel et hestehode foran de før omtalte. Årets hovedhistorie, basert på ideen til 15-årige Anne Marie G. Storhaug (via en konkurranse utlyst i fjor), er hektisk, men svært underholdende. Dessuten tegner Arild Midthun er fantastisk Magica Fra Tryll; han må ha klødd lenge i tegnefingrene etter å få prøve seg på henne.

For øvrig består heftet av en slags «krimgåte» lagt til Bestemor Ducks gård, muligens inspirert av Arild Midthuns mangeårige bijobb som tegner av krimgåter på påskemelkekartongene, og Donald-historien «Julens Ånder». Den siste er et kuriøst nikk til den klassiske Disney-kortfilmen «Lonesome Ghosts» fra 1937, og føles i grunnen som et artig og hyggelig gjensyn. Nok en gang går Midthun litt lenger i å utforske Donald Ducks utvidete univers.

 

julepocketDonald Ducks Julehistorier (Disney Julepocket)
Av diverse
260 sider
Kr. 85,90
Egmont

Italo-Disney begynner å bli litt tung på kontinuiteten. Som f.eks. i årets første historie i julepocketen, «Julosaurusenes Lille Julaften», der Ole, Dole og Doffen får Julenissens hjelp til å bringe ande-dinosaurer hjem. Den viser tilbake til en historie som redaktøren må innrømme at ikke er publisert i Norge ennå. Italienerne tegner i sannhet raskere enn nordmenn kan lese. I en annen historie vises det til et tidligere møte mellom Julenissen og Jesper Skauen. Og det er en annen ting som er symptomatisk for Italo-Disney: Alle skal med. Ikke bare Donald og hele hans krets, men også Mikke Mus og hele hans venne-og fiendekrets, samt Jesper Skauen og Langbeins eventyrlige fetter Indiana Beinson. I den avsluttende historien møtes for sikkerhets skyld Donald og Mikke for å sammen nedkjempe B-Gjengen og Svarte-Petter.

Det er mange figurer og steder å holde rede på, men de fleste av historiene er ganske enkle å sette seg inn i, tross i referanser til tidligere historier.  Høy julestemning, enkle historier, greie, plausible moraler og ganske store variasjoner i tema preger årets julepocket.  Det meste av innholdet er bare på det jevne, men jeg falt spesielt for en historie der Andebys beboere er blitt så leie av jula at den simpelthen forsvinner.

 

cbCarl Barks’ Jul
Av Carl Barks
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Den mest ekstreme, vanvittige julehistorien noensinne, lover David Gerstein i forordet. Det er en dristig påstand., særlig med tanke på noen av de påfunnene Barks har kommet opp med i andre julehistorier, men «Skrue blir spandabel» er noe helt spesielt. Og ikke bare fordi den handler om at Onkel Skrue blir, vel, spandabel.

Premisset er som følger: Donald hypnotiserer Skrue til å gi ham flottere julegaver, men på grunn av en forveksling blir Skrue i stedet besatt av å forære en for ham ukjent hund alt som er beskrevet i den gamle, engelske julesangen «The Twelve Days of Christmas» – i julegave.   Tradisjonelt har problemet med denne historien vært at norske lesere mangler den kulturelle ballasten som trengs for å leve seg inn i den. På samme måte kan vi f.eks. få utlendinger til å forstå at i Norden trodde vi i gamle dager på en slags dverg som lever på fjøset og forventer å få grøt på julaften – men det betyr ikke at de kan leve seg inn i «På låven sitter nissen».

I vår internasjonale tidsalder tror jeg likevel at mange norske lesere kan være med på notene, og det vil de bli rikelig belønnet for. For «Skrue blir spandabel» er en av Barks’ morsomste historier. Sjelden har han slått seg mer løs med ville ideer. Dette er ren farse, uten noen dypere mening, og så godt som hver eneste rute byr på en ny, god latter.

For øvrig inneholder årets hefte noen korter gags, og historien «Nyttårsløftet» (1955) der Donald lover å aldri mer å bli sint. Alle skjønner hvordan det kommer til å gå, og faktisk så hadde Barks selv brukt dette konseptet tidligere, men her er det noen små vrier som gjør historien mer interessant enn man i utgangspunktet skulle tro.

Det er på ingen måte noen automatikk i at Carl Barks’ Jul skal bli årets beste, men i år er det tilfelle.

Julehefter 2016: Klassiske amerikanere

Julehefter 2016: Klassiske amerikanere

Ordet «julehefte» forbindes først og fremst med tegneserier. Det kan være en endring på gang tilbake til den mer klassiske 1800-forståelsen av ordet, med relanseringen av tekstjuleheftet Juleroser i fjor. I år er ikke bare Juleroser tilbake, men inspirert av heftets suksess satser forlagene for alvor på litterære julehefter.

Ikke desto mindre har noen av de aller eldste tegneseriejuleheftene fortsatt en knallsterk posisjon på markedet. I denne omgangen tar vi for oss de mest slitesterke, amerikanske klassikerne.

Knoll og Tott
Av Harold H. Knerr
36 sider
Kr. 57,90
Egmont

Det kan neimen ikke være lett å finne på noe nytt å si i forordet til disse heftene hvert år, men Fredrik Wandrup gjør sitt beste. I årets forord spekulerer han på hvor denne øya befinner seg, som vi kjenner som Knoll og Totts hjem. Et betimelig spørsmål, ettersom øyas enehersker kong Bumbo (eller var det Bongo?) er en profilert bifigur i årets hefte, men nesten umulig å svare entydig på.

Årets utvalg har jeg lest før, men det er vel kanskje umulig å unngå når en har lest Knoll og Totts julehefte i så mange år, og Egmont stort sett bare trykker serier fra Harold Knerrs siste ti virkeår (ca. 1936-1949). Det er svært gode årganger de har plukket fra i år, 1947 og 1948, med mange sprelske og visuelt oppfinnsomme gags. Men jeg synes de tidligere oversettelsene var bedre. Disse er til dels mer haltende.

kapteinenKapteinens Jul
Av Rudolph Dirks, rentegnet av Thierry Capezzone
36 sider
Kr. 59,90
Bladkompaniet

For andre gang overtar Thierry Capezzone et julehefte fra Henrik Rehr (det første var Flåklypa). Han har en renere og klarere strek enn sin forgjenger, og det kan heftet godt trenge, for det inneholder en lang og handlingsmettet historie. Kapteinen prøver å rømme til sjøs, men etter mye om og men ender både han, guttene, mutter og megleren på samme skip! Dirks mangler Knerrs fantasirikdom, men kompenserer for dette med enda villere streker, mer voldsom juling og en generelt større grad av fandenivoldskhet fra alle involverte parter. Dette er Knoll og Tott-humor i sin aller råeste form.  Her er det tett med action, og i grunnen ganske mye å lese på.

En strek i regningen er at Capezzone tydeligvis ikke hadde tid til å tegne alle sidene, for bakerst i heftet blir skipshistorien plutselig avbrutt, og erstattet med sider fra en annen historie (som ser ut til å være rentegnet av Rehr) – og også den blir avbrutt midt i. Så her har det oppstått redigeringsproblemer.

fofFiinbeck og Fia
Av George McManus
36 sider
59,90
Egmont

Fredrik Wandrup legger vekt på hatter i forordet sitt til dette heftet: Fiinbecks evige og umiskjennelige flosshatt, og Fias ustanselig voksende hattesamling. Forholdet disse to har til hatter, sier kanskje en del om deres personlighet.

Uten sammenlikning for øvrig har Fiinbeck og Fia det til felles med Nr. 91 Stomperud at begge serier bruker lang tid og mye tekst på å bygge opp til et enkelt poeng.  Fiinbeck og Fia har dog den fordelen at serien inneholder så mange finurlige detaljert at en aldri kjeder seg underveis. Årets serier, som stammer fra 1949, har dessuten den fordelen at de ikke gjentar seg selv for mye. For det kan ikke nektes for at F&F baserer seg mye på sine til dels egenskapte klisjeer, men ikke påfallende mye i denne årgangen. I en serie som heller mer mot det kyniske er det til og med blitt plass til en koselig historie om Finbecks møte med en hjemløs hundevalp her.

blondieBlondie
Av Dean Young og John Marshall
36 sider
59,90
Egmont

Nok en gang er stripene i årets Blondie-hefte av langt nyere dato enn i de andre seriene her (2006-2007). Det er ikke nødvendigvis noe stort problem; vanligvis er det noen gode poenger i Blondie, uansett årgang. Men i år er det skrint. Jeg fant bare to striper som jeg syntes var litt morsomme.  Blondie kan man godt stå over i år.

Julehefter 2016: Amerikanske travarar

Julehefter 2016: Amerikanske travarar

Jula bringer som vanleg med seg julehefter av amerikanske stripeserier som i stadig større grad synast å berre vere for spesielle høve som jul.  Mange av dei kan lett oversjåast mellom dei nyare, norskare og meir profilerte. Dei er likevel gjerne nokons favoritt.

 

pusurPusur
Av Jim Davis’ Studio
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Jim Davis og hans studio durar fram med sine velfriserte Pusur-striper, desse er frå 2015.  Dei tidlege dagane med røff strek og sylskarp humor er langt bak oss og sjølv om tittel-vignettane på sundagssidene i dei siste åra har vore det mest fengande med stripa så har dei valt å bruke nokon sider til dagsstriper i staden.

Med unnatak av ein knallgod vignett-homage til Will Eisner sin «The Spirit» så er dette grei underhaldning, men av typen som lett går i gløymeboka.  Mettande og velsmakande, men tomme kaloriar.

 

Tommy Og Tigern
Bill Watterson + Stephan Pastis og Paul Gilligan
32 Sider
59,90 kr.
Egmont Kids Media

Det er Tommy og Tigern, så det er bra. Eit par ganske greie sekvensar, mellom anna om Tommy sin Alaska-utflukt.  Paul Gilligan bidrar med Bar Bikkje. Rosinen i pølsa her er Stephan Pastis sin «Perler for Svin»-sekvens som Bill Watterson teikna 3 striper til, saman med alt relevant materiale kring den hendinga.  Så for dei som ikkje fekk den med seg første gong så er den vel presentert her.

Tommy og Tigern har gått så mange gonger i reprise at det vert slitsamt å gjenta et det er ein av verdas beste serier, så det er vel spesialsekvensen som er det største trekkplasteret.

harekHårek
Av Dik Browne
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Hårek er alltid fornøyeleg.  Stripene her er frå 1984 som var eit toppunkt i seriens popularitet og kritiske mottaking. Ikkje like naiv og sjarmerande som i dei første åra, men framleis bra.  Eit greit utval men utan dei meste markante og spanande birollefiguarne og situasjonane; her er det fokus på kjernefamilien i stripa. Så ikkje toppen av bunken i år.

 

billyBilly
Av Mort Walker
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Billy sundagssider frå 1995, litt vel mykje på tomgang denne gongen.  Velbrukte situasjonar med eldre karakterar som Generalen og Sjanten som ikkje heilt finner seg til rette i eit samfunn som går dei forbi.  Utan dei store sprella, mange gags er for  forutsigbare.

 

snofteSnøfte Smith
Av Fred Lasswell
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Årets Snøfte er frå 1971.  Det er den sedvanlege fleipinga med amerikanske fjellbønder, forankra i ein 1930-tals stereotypi.  Det er framleis velteikna og velkonstruerte gags og eit stykke vekke frå å gå på tomgang, men meir godlynt humring enn gapskratt.  Greitt som tidtrøytte midt i juleheftebunken, men framleis kanskje mest morosamt for dei av oss som er litt kjend med landleg humor.

 

 

Tøffe tider

Tøffe tider

Riad Sattouf fortsetter sin selvbiografi i tegneserieform i andre bind av «Fremtidens araber».

«Fremtidens araber» er en bokserie laget av den franske serieskaperen Riad Sattouf. Sattouf vokste opp med en syrisk far og en fransk mor, og han tilbrakte deler av oppveksten i Libya og i Syria. Denne kan man lese om i «Fremtidens araber», som nå er tilgjengelig på norsk i to bind.

Det første bindet av «Fremtidens araber» fikk en sjeldent positiv mottakelse av både kritikere og lesere. I Frankrike ble boken tildelt hovedprisen som beste tegneserieutgivelse på den betydningsfulle tegneseriefestivalen i Angouleme. Også her i Norge har «Fremtidens araber» fått heder og ære. Kritikerne har vært positive, og første bind fikk også tildelt den norske Sproingprisen for beste oversatte tegneserie i 2015.

Andre bind av «Fremtidens araber» har fått undertittelen «Barndom i Midtøsten (Del II: 1984-1985)». Med unntak av ett kapittel, foregår handlingen i Syria. Riad bor sammen med familien sin i et hus i en syrisk landsby. Siden sist er Riad blitt storebror, og dette preger ham. Stadig irriterer lillebroren ham, og statusen hans som midtpunkt i familien trues. Faren arbeider på universitetet i Damaskus og har en viss status i lokalmiljøet på grunn av dette. Moren er hjemmeværende, men hun savner mange av aspektene ved livet i Frankrike. Dette skaper stadig små konflikter og irritasjoner i samlivet, siden faren mener at Syria er et utmerket land der for eksempel legetjenestene er på et særdeles høyt nivå. Dette ser vi flere eksempler på gjennom boken at bare er en forestilling i farens hode.

araber_bind2_innmat

For Riad selv er den største overgangen at han begynner på skolen. Sattouf skildrer et annerledes skolemiljø, der bare gutter blir utdannet. Klassen ledes av en dominerende lærerinne, som bruker fysisk avstraffelse for å få det slik hun vil ha det i klasserommet. Avstraffelsen skremmer barna, og Riad selv får kjenne på den for eksempel en dag han kommer skitten på skolen. Det er også et skille mellom ulike grupper i klasserommet. Bakerst sitter de mindre privilegerte, og de vil lærerinnen ha minst mulig med å gjøre.

«Fremtidens araber» er også en bok der faren til Riad er en viktig karakter. Han har store drømmer og forhåpninger for seg selv og familien. Blant annet ønsker han å bygge en stor villa til familien. I første bind presenterer han tankene, og i andre bind går planleggingen videre. Han er også opptatt av å ha kontakt med viktige mennesker i det syriske samfunnet. Dette har han varierende hell med, og det er flere gode skildringer av møter mellom mennesker i boken. Vi ser også hvordan den syriske storfamilien fungerer i boken, og det er flere situasjoner der kvinneundertrykkelse står i sentrum. Den verste hendelsen handler om et æresdrap, der flere viktige personer i storfamilien er involvert.

Riad Sattouf tegner godt. Han bruker en typisk fransk-belgisk stil der forenkling og karikering er typisk. Tegningene er ekspressive, og han får mye ut av ansiktsuttrykk. Fargebruken må også nevnes. Scenene fra Syria har rosa som gjennomgående bakgrunnsfarge, mens han bruker lyseblått i kapitlet med handling fra Frankrike. Innimellom brukes rødt for å understreke viktige hendelser eller følelser.

Andre bind av «Fremtidens araber» er i likhet med første bind en meget god tegneserie. Riad Sattouf leverer en lesverdig oppvekstskildring som det er vanskelig å legge fra seg. Sattouf blander en interessant setting med spennende karakterer og uforutsigbar handling der det menneskelige står i sentrum. Anbefalt!

 

«Fremtidens araber: Barndom i Midtøsten (Del II: 1984-1986)»

Av: Riad Sattouf

Oversetter: Alexander Leborg

ISBN 978-82-92796-39-9

160 sider

269 kroner

Minuskel forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 15. november 2016.