Browsed by
Måned: januar 2017

Serie til TV: Riverdale

Serie til TV: Riverdale

Det blir alvor for Archie – igjen. Den nye tv-serien Riverdale har ingen veldig god grunn til å handle om Archie og hans persongalleri, men den er en naturlig videreføring av utviklingen som tegneserien har vært gjennom i senere år. 

Archie Comics har en brokete historie innen film og tv. Ser vi bort fra tegnefilmene har det vært laget to tv-piloter og en tv-film, Archie: To Riverdale and Back Again (1990, utgitt på VHS i Norge under tittelen «Archie»). Legger vi til spinoff-titler ble det laget en film av Josie & The Pussycats (2001) og en tv-serie av Sabrina (1996-2003). Førstnevnte ble en dundrende fiasko; sistnevnte var i alle fall kommersielt vellykket. Men en tv-serie, eventuelt kinofilm, om Archie og hans nærmeste, med levende skuespillere, ble det aldri noe av, tross i flere forsøk. Før nå.

Og når Archie-franchisen omsider har kommet så langt, er tiden for komedie over. Riverdale søker ikke noen gylden middelvei; dette er seriøst tenåringsdrama, for sikkerhets skyld med et kriminalmysterium som ramme. Selvsagt kan den ha glimt i øyet, men i grove trekk skiller den seg ikke ut i mengden. Mens tv-seriene om Daredevil og Luke Cage ikke kunne fungert på samme måten dersom hovedpersonene var vanlige detektiver i stedet for superhelter, er premisset for Riverdale helt uavhengig av at det er nettopp disse 70 år gamle tegneseriefigurene som har hovedrollene.

Tilknytningen til tegneserien er likevel sterk – Manus er ved Roberto Aguirre-Sacasa, som i tillegg til å være kreativ leder for Archie Comics, også er forfatter av serien Afterlife With Archie (2013-). Sistnevnte er en helt uparodisk serie om Archies eventyr under zombieapokalypsen, så allerede da fikk vi et hint om retningen han ville føre Archie i.  Tendensen ble bekreftet av Archie-seriens «ansiktsløfting» i 2015, året etter at serien Archie: The Married Life (2010-2014) var fullført. Begge disse er eksempler på at det gikk an å gjøre Archie som et seriøst drama – og lykkes med det. Å gjøre tv-serien Riverdale til noe i stil med «Gossip Girl møter Twin Peaks» er derfor en avgjørelse som det ligger erfaring bak.

Og det er de klassiske figurene fra seriebladene vi møter i denne serien…mer eller mindre. Archie, Betty og Veronica (Doris) er nokså lett gjenkjennelige, og har hovedfokus i den første episoden, sammen med Cheryl Blossom, som har fått en framskutt plass av grunner som straks blir tydelige.  Jughead (Krona) har bare en liten opptreden i første episode, men er likevel klart definert i en slags kombinert mentor/gresk kor-rolle.

Jughead (Cole Sprouse, f.v.) finner Archie som vanlig på hamburgerbaren

Andre figurer er foreløpig litt vagere definert, trolig på grunn av tidspresset i første episode. Serien har for mange figurer til at alle kan vente en ordentlig introduksjon i første episode.  De voksne karakterene for det meste svært forskjellige fra sine inspirasjonskilder. Archies lærerinne Ms. Grundy, som er ca. 60 i tegneserien, er til og med blitt en trettiåring! Som vi raskt erfarer, er det også en veldig god, om enn noe kontroversiell, grunn til det.

Kevin Keller, den eneste figuren av nyere dato som er brukt i tv-serien, har også fått en framskutt plass, uten at han foreløpig bruker den til stort annet enn å minne publikum om at han er den homofile. Og nettopp dette er vel et av de få områdene der en tv-serie fortsatt har et fortrinn over Archie-tegneseriene: Den kan tillate seg å ha et mer åpent forhold til sex, noe den utnytter til gangs. Men serien tillater seg også å gjøre narr av sitt eget potensial for sensasjonalisme, for eksempel i en scene der Betty og Veronica kliner (det gir mening i konteksten).

Archie (K.J. Apa, f.v.) er igjen i ferd med å bli klemt mellom barken og veden – også kjent som Betty og Veronica

Første episode slutter med en cliffhanger som fungerer greit nok til at undertegnede kommer tilbake i alle fall for et par episoder til, også for å se om noen av de andre figurene blir tilgodesett med en viss utvikling.  Potensialet er der, og Aguirre-Sacasa har en velutviklet sans for drama som han kombinerer med kjærlighet til Riverdales verden.

Riverdale blir i Norge distribuert av Netflix, men produsert av The CW. Ny episode blir lagt ut hver fredag fra 27. januar.

Riverdale
Konsept og manus: Roberto Aguirre-Sacasa
12 episoder á 45 minutter

Skuespillere: K.J. Apa (Archie), Lili Reinhart (Betty), Camilla Mendes (Veronica/Doris), Cole Sprouse (Jughead/Krona), Madelaine Petsch (Cheryl Blossom), Casey Cott (Kevin Keller), Ross Butler (Reggie), Cody Kearsley (Moose/Elgern)

Basert på figurene fra Archie Comics

Les også:
Archie rekonstruert

«Barry Ween» for barna

«Barry Ween» for barna

I Serienett har vi tidligere vært inne på hvordan barneserier ofte ikke blir markedsført som tegneserier i Norge, men heller som barnebøker. Vigmostad & Bjørke er de siste som slår seg på denne trenden med en norsk oversettelse av Judd Winicks Hilo.

Tegneseriefans vil ha ulike assosiasjoner til navnet Judd Winick. Mange forbinder ham først og fremst med ymse DC-serier (kun forfatter), andre med kultserien «Barry Ween, Boy Genius» (forfatter og tegner).  Barry Ween bemerker seg ved at den ser ut som en barneserie, men er det absolutt ikke.  Det er derimot «Hilo, Gutten Som Styrtet Til Jorda», en serie som ellers har visse utseendemessige likheter med Barry Ween. Den er også Winicks nyeste prosjekt, først utgitt på engelsk i 2015, og planlagt å utkomme i seks bind. Winick har innrømmet at han skapte serien for at den vesle sønnen hans skulle kunne lese noe han hadde laget.

Hilo tilegner seg sin første kunnskap om jorda ved å memorisere et leksikon

Det ville være feil å hevde at Hilo representerer noe veldig nyskapende innen barneserier. Når det gjelder tegnestil befinner Winick seg trygt innenfor Bill Watterson-skolen. Premisset er den klassiske «normalt barn får en eventyrlig venn»: DJ (Daniel Jackson) Lim er den normale gjennomsnittsgutten, og hans fantastiske venn er den titulære gutten som styrtet til jorda. Hilo ser normal ut, men både DJ og leserne skjønner straks at han ikke kan være noe menneske.

«En ellevill krysning mellom E.T. og Tommy & Tigern», kaller forlaget serie for. En lettvint beskrivelse, men egentlig ganske treffende. Skjønt Winick låner også mye fra superheltsjangeren, ikke helt overraskende med tanke på bakgrunnen hans. I det hele tatt skinner Winicks erfaring med bransjen igjennom. Han plukker og velger i det som han prøvd før, og som han vet fungerer: mye komikk, enda mer action, og litt om mellommenneskelige forhold. Men i grunnen er det påfallende hvor fort alvoret kommer over historien, og hvor dominerende action-elementene blir.  Det er tydelig at Winick ikke vil ta sjansen på å kjede barna.  Boka har til og med en in medias res-åpning som straks setter tonen for hele serien på en svært effektiv måte.

Serien vektlegger det visuelle og unngår å forklare for mye om gangen, men pirrer gjentatte ganger lesernes nysgjerrighet med litt og litt informasjon.  Et enkelt, men godt grep for å rettferdiggjøre denne fortellermåten er å gi Hilo selv hukommelsestap. Dermed har han samme utgangspunkt som leserne, og vi lærer mer om ham i samme tempo som han selv lærer. Lesernes identifikasjonsfigur er nok likevel ment å være DJ. «Greia hans» er at han er den eneste gjennomsnittlige i en streberfamilie, og han representerer dermed frykten for ikke å strekke til. Budskapet er subtilt, men forståelig og lett gjenkjennelig for barna.

Men det er nok spenningsnivået som vil appellere til seriens tiltenkte målgruppe. Uten blod, men med en følelse av blodig alvor bak en fasade av tøys og slapstick, har den alle de rette elementene en slik serie trenger for å lykkes.

Hilo – Gutten Som Styrtet Til Jorda (bok 1)
Av Judd Winick
Farger av Guy Major
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
ISBN: 978-82-516-8631-0
208 sider
199 kr.
Vigmostad & Bjørke

Rocky nettopp nå – Kunstreisen

Rocky nettopp nå – Kunstreisen

I det som teknisk sett er 2016s siste nummer, kommer Rocky seg litt ut for en gangs skyld, og røper sin kunstinteresse. Mens fjorårets kampanje for å få flere jenter blant stripetegnerne avsluttes med et lovende konsept.

Det er ikke i hvert nummer at Rocky har reelt plott, men i dette nummeret er han heldig. Eksen Edith ringer og vil ha ham med på reisen når hun skal legge seg inn på et avrusningssenter i Grimstad. Det er et ypperlig utgangspunkt, selv om historien kommer litt tregt i gang. Rocky tilbringer mye av første halvdel med å ligge i senga ved siden av en sovende Edith og snakke med (eller tenke for) seg selv. Men når de kommer seg ut av senga glimter de til. De fleste kvinner bringer ikke (lenger) fram kreativiteten i Rocky, men Edith ser ut til å greie det, uten å prøve.

Månedens oversetterfrihet er at Rocky benytter anledningen til å besøke Theodor Kittelsen-museet på ferden. I originalen besøker han Döderhultarmuseet i Oskarshamn, dedikert til den svenske treskulptøren Axel Petersson, med kunstnernavnet Döderhultarn. Visuelt sett burde det være et uoverkommelig problem, ettersom Kittelsen ikke drev med treskjæring. Men oversetter Dag Gravem har også denne gangen greid å finne en utvei, som han tradisjonen tro forklarer og utbroderer i en lenger artikkel.

Månedens gjest er Rockys berømte forgjenger blant stockholmske besserwissere/dyrefigurer, nemlig Arne And. Hans skaper Charlie Christensen lar figuren leve videre i album, og månedens smakebit er fra den nyeste av disse «Mentala Selfies». Her blandes en standard moderne politisk diskusjon om islamistisk kontra høyreekstrem vold med en historie fra renessansens Firenze. Sistnevnte er en interessant vri, men den vesle smakebiten er ikke nok til å sette den i en forståelig kontekst. Diskusjonene i Arne And kan være spissformulerte, men litt for faktabaserte til å ha samme underholdningsverdi som Rocky. Samtidig er Arne og Krilles diskusjon om terrorister faktisk litt banal, de kommer sjelden lenger enn til grunntrekkene. Så totalt sett ikke et helt vellykket gjensyn.

Endelig har vi siste bidraget til Rockystipendet 2016, «Værbitt», en Nord-Norgebasert stripeserie fra illustratør og serieskaper Ida Larmo. Trolig er dette favoritten min av de seks stipendkandidatene. Ikke fordi den nødvendigvis er så utrolig morsom hele tida, flere av poengene vakler litt, men fordi den er mer karakterdrevet enn de andre bidragene, og fordi karakterene faktisk er litt engasjerende og relaterbare.  Klisjeer om både nordlendinger og snobbete «søringa» vris på og lekes med, som regel med gode resultater.  Som når Ida, det nærmeste serien kommer en urban hipster, klager over at kjærestens sambygdingsvenner har for snåle matvaner.

Rocky nr. 9/2016
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Charlie Christensen og Ida Larmo
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Les om forrige nummer

Den nådeløse dadaisten

Den nådeløse dadaisten

Selv om han har en av serie-Norges mest særmerkte tegnestiler, har Lars Fiske vist en beundringsverdig evne til fornyelse og variasjon. Automobilfabrikken Fiske var et ypperlig eksempel på dette. Nå får vi igjen bevis på Fiskes evne til å fornye seg både i tema og visuell presentasjon.

Hans nye verk, Grosz. Berlin – New York er et prosjekt som har vært under utarbeidelse en god stund. Allerede i antologien Smuss (2014) fikk vi en smakebit, Ecce Homo, på verket som skulle komme. I høst ble dette fulgt opp med den obligatoriske presentasjonen i Rocky, før det ble stille rundt utgivelsen en liten stund; boka var nemlig forsinket fra trykkeriet. Nå er den klar.

George Grosz (1893-1959) var en venstreradikal dadaist, maler, illustratør og samfunnsrefser, og en av de mange tyske kunstnerne som måtte forlate landet da nazistene avskrev deres kunst som «degenerert». Han rømte til New York, noe som må ha passet ham utmerket – På det tidspunktet hadde han for lengst skiftet navn fra Georg til George for å uttrykke sin forakt for hjemlandet og sin kjærlighet til det amerikanske.

Grosz i et for ham stadig mer fremmedgjort Tyskland

Fiskes bok er en dialogfri biografi om denne kunstneren, med vekt på hans virke fra første til andre verdenskrig.  Det er naturlig at nettopp Lars Fiske skulle finne på å lage en slik hyllest; I Grosz’ tegninger, som er preget av stiliserte figurer og ofte skarpe kanter, er det et åpenbart fellesskap med den norske serieskaperen. De to illustratørenes streker smelter her sammen til et perfekt hele fullt av utsøkte detaljer.  «Leser» du denne boka riktig, kan du bruke like langt til på å studere de mange og utsøkte detaljene som du ville brukt på å lese en side med en normal mengde tekst. Dekadansen, fattigdommen, sensuren og den politiske uroen i Weimar-republikkens Tyskland er skildret med nerve, men også med betydelige mengder stil og eleganse.

Eksempel på samfunnskritikken i en en original Grosz

Med tekstlig hjelp bare fra navne-og årtallsanmerkninger, samt skilter og dokumenter, er det også svært lett å følge historien.  Historien er ispedd Grosz-sitater som ikke er nødvendige for å forstå handlingen, men som gir leseren større innsikt i mannens motivasjon, ideologi og handlemåte. Det eneste boka mangler for å føles komplett, er en smidig overgang mellom andre verdenskrig og sommeren 1959, da han døde under et besøk i sin gamle hjemby Berlin. Kanskje var det ikke så mye interessant å si om tiden imellom?

Selv om det var beklagelig at Grosz ikke kom til jul, har Lars Fiske i alle fall skaffet seg én fordel har ved at publiseringen ble utsatt: Han har, allerede i januar, satt et visuelt kunstnerisk toppmål for norske tegneserier i 2017 som skal bli vanskelig å overgå.

Grosz. Berlin – New York
Av Lars Fiske
ISBN 9788282550710
80 sider
280 kr.
No Comprendo Press

Lansering av Grosz.Berlin-New York finner sted på Bar Robinet Gurrik førstkommende mandag

Med pulsen på T-banen

Med pulsen på T-banen

«T-banen i Oslo» er et godt og informativt hefte med både tegneserier og tekster om kollektivtrafikksystemet i hovedstaden.

Kristian Krohg-Sørensen er i ferd med å sette solide spor etter seg som historieforteller i tegneserieform. Med første bind av tegneserietrilogien «Gulosten» hadde Krohg-Sørensen en sjeldent god debut som serieskaper, og dette fulgte han opp i 2015 med et hefte om historien til Sporveien i Oslo.

Like før jul var et nytt tegneseriehefte om kollektivtrafikk i Oslo ute, og «T-banen i Oslo» tar for seg undergrunnssystemet i hovedstaden. Krohg-Sørensen følger T-banens historikk tilbake til den offisielle åpningen i 1966, men han stopper ikke der. I tillegg ser han på metrosystemets forhistorie i Oslo og trekker også tråder til kollektivsystemer i utlandet.

«T-banen i Oslo» er en blanding av tegneserier og tekster. Kristian Krohg-Sørensen velger å kombinere en enkeltside med tekst med en tegneserieside. Formen gir et glimrende utgangspunkt for variasjoner, og Krohg-Sørensen leker seg med anekdoter, faktastoff og forløp basert på researchen han har gjort. Det hele krydres med morsomme kommentarer og flere artige dialoger. Dermed blir «T-banen i Oslo» en herlig faktabasert pakke det er vanskelig å legge fra seg.

Tegnestilen til Kristian Krohg-Sørensen er lett gjenkjennelig. Bygninger, kjøretøy og natur er skildret temmelig realitisk, mens Krohg-Sørensen bruker en mer forenklet og ikonisk stil på ansikter og mennesker. Det gir en sjarmerende og ekte helhet som skaper en flott dynamikk i både enkelttegninger og sekvenser.

«T-banen» i Oslo er en ny, flott utgivelse fra Kristian Krohg-Sørensen som gjør at det er lett å se frem til nye tegneserier fra den kanten.

 

«T-banen i Oslo»

Av: Kristian Krohg-Sørensen

36 sider

69 kroner

Sporveien

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 12. januar 2017.

En annerledes superhelt

En annerledes superhelt

Faith Herbert er ikke som andre superhelter. Nå står hun på egne bein i hefter og samlebøker fra det amerikanske forlaget Valiant.

På nittitallet var Valiant et ordentlig stjerneskudd blant amerikanske tegneserieforlag. I likhet med markedslederne Marvel og DC Comics satset Valiant på superhelter, men forlaget laget sin vri på dette ved å kombinere nye superhelter med karakterer fra sekstitallet i et eget superheltunivers.

En av de klassiske superheltene fra Valiant var «Magnus Robotfighter», som også figurerte i norske tegneseriehefter på sekstitallet. En nyversjon av «Magnus Robotfighter» fikk vi også se i eget blad i Norge på nittitallet. Ellers var det minimalt å se fra Valiant her til lands.

I Valiants tegneseriehefte «Harbinger» figurerte superhelten Zephyr som en av flere ungdommer med superkrefter. I 2015 fikk Zephyr prøve seg med en egen miniserie og deretter eget tegneserieblad i USA. De første bladene er nå samlet i boken «Faith: Hollywood And Vine», der Zephyr står på egne bein.

Zephyrs alias Faith Herbert har i oppveksten vært opptatt av populærkultur generelt og superhelter spesielt. Dermed var det veldig passende for henne at hun fikk utviklet superkrefter. Vel plassert i Los Angeles kombinerer hun et liv med superheltaktiviteter sammen med et yrkesliv der hun skriver artikler for en nettside. «Faith: Hollywood And Vine» er en utgivelse som viser Faith tilpasse seg sitt nye liv i en ny by. Underveis må hun kjempe mot en hemmelig organisasjon som prøver å samle ungdommer med superkrefter, men vel så viktig i fortellingen er jobben hun gjør for å finne sin plass på jobb, i samfunnet og med nye og gamle venner.

faith_innmat

Faith fremstår i tegneserien som en ung kvinne med selvtillit, livsglede og varme. Hun er ikke helt fornøyd med alt i livet, men noe hun ikke bryr seg om er kroppsfasongen sin. Faith er en frodig kvinne som mestrer mye av det hun holder på med. Selvsagt er det intriger på arbeidsplassen, og det er ikke bare lett å være superhelt, men i det store og hele er tegneserien «Faith» en hyllest til livet.

«Faith: Hollywood And Vine» er en flott introduksjon til superhelten Faith. Den er godt tegnet, plassert i nåtiden og byr på troverdige og interessante karakterer. Anbefalt!

 

«Faith: Hollywood And Vine»

Av: Jody Houser, Francis Portela, Marguerite Sauvage og Andrew Dalhouse

ISBN 978-1-6215-140-2

112 sider

9,99 dollar

Valiant

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 5. januar 2017.

Nye takter for Corto

Nye takter for Corto

«Keltiske Ballader» og «Afrikas Horn» føles annerledes enn forgjengerne i den forstand de ikke inneholder like mye skattejakt og mystikk som de fire forrige Corto-bøkene. Til gjengjeld har de mengder med action. Noe som ikke nødvendigvis er en fordel.

«Keltiske Ballader» foregår i årene 1917-1918 i Europa, og åpner med Corto i Italia, nærmere bestemt Venezia. Her er han på utkikk etter Cibolas syv byer. Det som til å begynne med virker som en helaftens eventyrfortelling om skatter og tapte byer, ender fort med at Corto skyter ned et østerriksk fly, hvorpå han kjapt blir kastet ut i krigsintriger, spioner og møter med farlige damer. Og det meste av boken holder det sporet. Corto ender opp i kriger i Frankrike, England og Irland. Der, blant irer, australiere og østerrikere opererer han som tilskuer, antihelt og nomade uten agenda. Og for å være ærlig er det hele skuffende gjentagende.

00_venezia

Gjentagende i den forstand at selv om rammefortellingene til de forskjellige historiene er ulike, er likevel essensen det samme. Det er farlige damer, agenter, dobbeltagenter, spioner og Cortos tilsynelatende likegyldighet og hans lunefulle nærvær.

I tillegg er det veldig mange skyttergraver og veldig mye røyk i denne boken. Pratts pensel går berserk og avbilder krigens elendighet akkurat slik man skal: skittent. Men skittent er ikke særlig pent, og noen deler av boken har så uinteressant historie og så mye kruttrøyk at man nesten er fristet til å bare bla videre.

00_afrikas-horncover«Afrikas Horn» er på sett og vis relativt lik i den forstand at det er konflikt som er det hovedfokuset i historiene. Pratt gir seg selv likevel muligheten til å leke litt med mystikk, og fordype seg i Cortos vennskap med hans nye medreisende, Cush. Om man ikke var så begeistret for tonen «Keltiske Ballader» tok, er dette boken man kan puste lettet ut i. Her er det mer av det som er «Corto Maltese» for en novise som meg. Mystiske stammer, uforståelige vennskap, hodeskaller på staker og flere nærbilder av folk som smiler lurt. En lunere stemning og et betraktelig mindre kaotisk bilde enn forløperen. Som tittelen sier, befinner han seg nå i Afrika, hvor stammer kriger om kidnappede kvinner, og den mystiske gjengen Leopardmennene skaper uro, og ikke minst: Opprørslederen med det perfekte skurkenavnet «The Mad Mullah» lager trøbbel.

00_afrikas-horn

Konflikter er så klart en del av den tiden Pratt skildrer, og med disse bøkene, spesielt «Keltiske Ballader», virker det som Pratt får frem sin misnøye over menneskenes tåpelige hang til å være uenig om det som på utsiden kan virke som bagateller. Jeg har aldri sett på Pratts tidligere bøker som spesielt politiske eller kritiske til noe som helst. Han bryter riktignok med samtidsskapernes trender hva kjønnsroller, raseskildring og kanskje også menneskeverd generelt angår. Men Pratt var en mann av mange kulturer, og han hadde nok bare en tanke om at alle har noe de skulle ha sagt. Men her tar han serien til et nytt nivå, med noe som kan leses som en ganske grandios krigskritikk. Noen vil kanskje se på mer action som et stort pluss, men jeg liker min Pratt mystisk og eventyrlig fremfor grov og kaotisk.

Corto Maltese 5: Keltiske Ballader
Av Hugo Pratt
Oversatt av Jon Rognlien
ISBN 9788292796429
134 sider
269 kr.
Minuskel

Corto Maltese 6: Afrikas Horn
Av Hugo Pratt
Oversatt av Jon Rognlien
ISBN 9788292796436
109 sider
229 kr.
Minuskel