Browsed by
Måned: februar 2017

Kollektivet i stive permer

Kollektivet i stive permer

To veletablerte humorblader har på kort tid kunngjort endringer både i utgivelsesfrekvens og format.  Sist uke skrev vi om hvordan Rocky går over til kvartalsvise utgivelser og tjukkere nummer. Men nesten samtidig gikk Kollektivet over til annen hver måned-utgivelser i magasinformat, med albumpermer.

Torbjørn Lien sier selv i en innledende kommentar at «i min alder er det viktig å ikke bare sitte inne og tegne hele dagen.» Muligens er det også andre årsaker til endringen, men vi godtar den offisielle begrunnelsen.

Hvordan det nå enn har seg, så har Kollektivet gått over til magasinformat uten at innholdet i første omgang har endret seg særlig. Men en liten godbit har Lien satt av til dette nummeret: «Bloopers for Stripe 3010», en tresiders meta-historie der Lien tar helt av og leker seg hemningsløst med mediet.  For øvrig har hovedserien ikke noen «frekvens» i dette nummeret, bare en samling frittstående striper av forholdsvis høy kvalitet og med alle figurene godt representert.  Enn så lenge byr Lien også raust på fire nye striper per side over flere sider. I dagens publikasjonsbransje er jo den slags ødsling med nytt materiale nærmest blasfemi!

Kollektivet er også fortsatt de assorterte biseriers blad, med vekt på de nordiske. Dessverre er «04:00 AM» ikke lenger med i bladet, riktignok fordi skaperne Mac Ask og Andreas Håndlykken måtte gi serien en pause for å gjøre ferdig et annet prosjekt. Inn i stedet kommer Mike Millers «En Salig Røre» (Bless This Mess), en typisk post-Wattersonsk stripeserie. Både i strek og humor er inspirasjonen fra Tommy & Tiger’n mer enn tydelig. Men streken er stivere, og serien kan ikke sies å være på det jevne. Seriens «Tommy». Michael, er visst til enhver tid ledsaget av den klassiske klisjeduoen, hans personlige engel og djevel. De tilfører serien svært lite, så det er like greit at serien faktisk ikke ser ut til å bruke dem så mye. Iblant glimter serien til, men det er ikke deres fortjeneste.

En Salig Røre

Av biseriene for øvrig er den subtilt mørke «Death Piglet» et høydepunkt. Uten ord og med enkle, tjukke streker får den formildet mer enn de fleste seriene i bladet. «Wumo» har jevnt gode poenger, og de mer bisarre aspektene av «M» holder seg bra ennå. Når det gjelder «Snorre» så er det, etter så mange år, ennå ikke alltid like lett å se hva Karine Haaland vil med serien. Noen ganger fabler Snorre om trender og opptrer som en intellektuell streber i striper uten poeng. Andre ganger, som i dette nummeret, hengir han seg til ren, uforfalsket slapstick.

Bortsett fra formatet er Kollektivet altså som før, men en kan håpe at det nye magasinformatet vil inspirere til å skape en sterkere redaksjonell profil. Magasinformatet, der artikkelstoff og tegneserier i større grad blandes, blir stadig mer populært og særlig Lunch har gjort suksess her. En skal heller ikke kimse av den nye forbedringen i papirkvaliteten. Kollektivet har nå blitt bedre både å holde i og å samle på.

Kollektivet nr. 1/2017
Av Torbjørn Lien og diverse
44 sider
Kr. 59,90
Vigmostad & Bjørke/Bladkompaniet

Når verkelegheita fenger

Når verkelegheita fenger

Den amerikanske dokumentar-serieskaparen Sarah Glidden vitja Bergen sist helg under litteraturfestivalen «Verden i Bergen» for å snakke om sakprosa i teikneseriar. Serienett snakka med henne etter førelesingane.

Kva påverka deg til å spesialisere deg på sakprosa i teikneserieform?

Det er noko eg berre bevega meg mot, frå å gjere memoarseriar og sjølvbiografiske teikneseriar. Journalistikk og sakprosa er ganske enkelt det eg er interessert i, eg berre handla ut frå nysgjerrigheit. I dette tilfellet var eg nysgjerrig på korleis journalistikk fungerer i utgangspunktet. Så eg laga ei bok om vennene mine, som var journalistar, og følgde dei på et prosjekt som resulterte i denne boka. Ved å gjere det, lærte eg meir om korleis journalistikk blir utført, og det blei noko eg begynte å gjere sjølv. Journalistikk er ei god unnskyldning for å følgje si eiga nysgjerrigheit og lage noko på det.

Memoarer og sjølvbiografi er i same familien som journalistikk. Du fortel sanninga, skriv og teiknar kva som faktisk skjedde. For meg var det ein grei overgang, for mange av memoarane eg hadde jobba med før, var relaterte til aktuelle hendingar, Så det involverte mykje forsking, og mykje studier av det som skjer i verda utanom mitt eige liv.

Sarah fekk eit slags gjennombrot i teikneseriebransjen med boka «How to understand Israel in 60 Days or less», ei teikneseriebok som først vart utgjeven på Vertigo/DC i 2010. Denne var basert på hennar observasjonar frå ei «Birthright Israel»-reise som ho gjennomførte i 2007. Seinare har ho følgt opp denne med hennar hittil mest omfangsrike verk, «Rolling Blackouts» i 2016, om krigen i Syria og Irak.

Bortsett frå di jødiske arv, kva er det som gjer deg interessert i Midtausten?

Eg trur USA er besatt av Midtøsten; nokon gonger på bekostning av andre stader. Det som skjer i Latin-Amerika, for eksempel  – Sjølv om vi har vore veldig politisk involvert i Latin-Amerika i lang tid. Men det er Midtausten media fokuserer på. Sjølv om eg ikkje hadde vore jødisk, kjem eg frå ein stad der det er i nyheitene kvar dag. Vi har krigar der, som vi starta, har vi ressursar der som vi gjerne vil utnytte. Så det er ein stad og en region som USA har generelt stor interesse av. For meg begynte interessa å vekse etter 11. september [2001]. Vi begynte straks å snakke om å gå til krig. Eg var 21 på den tida, og eigentleg ikkje så veldig med på kva som føregjekk. Eg visste ikkje mykje om politikk, og reaksjonen min på angrepet og mediedekkinga av det var: Kva har landet vårt gjort Midtausten, kvifor skjer dette? Så eg ønska å sjå nærare på politikken i regionen, og korleis USA har vært involvert der. Du veit, den slags ting som ikkje kjem fram i nyheitene kvar dag, men du treng den konteksten for å skjøne kva som skjer.

Lene Ask (midten) med Sarah Glidden (t.v.) og konferansier Øyvind Vågnes (t.h.) på Litteraturhuset

Kva gjorde deg interessert i å lage teikneseriar i det heile tatt?

Eg har alltid teikna. Eg visste alltid at eg ønska å bli ein slags kunstnar heilt sidan eg var liten, men eg var ikkje heilt sikker på kva slags. Nå for tida har unge jenter mange fleire teikneseriar som dei kan identifisere seg med. Men då eg vaks opp, var det ikkje mange teikneseriar som ei jente kunne føle var laga for henne. Og då snakkar eg ikkje ein gong om «jenteseriar».  Det fanst gutteseriar, men ikkje kjønnsnøytrale teikneseriar. I alle fall var det slik i USA, eg trur det er annleis i Europa. Nå er det tonnevis, men då eg vaks opp, var det ikkje noko eg syntes var interessant og som eg kunne lage. Eg var ikkje interessert i superheltar, og det var først på college at eg begynte å lese ting som Maus, Persepolis og arbeider av Joe Sacco, og då skjønte eg: Teikneseriar kan handle om alvorlege ting, dei kan handle om det verkelege livet. Ikkje sånn å forstå at eg leste Sacco og tenkte: Åh, det kan eg også gjere. Snarare var det sånn at eg leste desse seriane, og derifrå oppdaga eg arbeider av folk som laga journalbaserte teikneseriar – som James Kochalka, som laga «American Elf», ein dag til dag-teikneserie om sitt eige liv. Det var då jeg sa til meg sjølv: Okay, det er kanskje noko eg kan gjere også. Eg kan lage teikneseriar om livet mitt, om ting frå verkelegheita. Og så det var ikkje før seinare, då eg hadde drive på med dette ei stund, at eg følte eg var klar til å handtere meir alvorlege tema.

Tittelen «Rolling Blackouts» viser til strømsparing som fører til at bydelane veksler på å bli mørklagde. Her frå Sarahs opphold i den irakisk-kurdiske byen Sulaymaniyah

Foruten Sacco og Kochalka, er det nokon du vil framheve som inspirasjonskjelder?

Eg leser faktisk ikkje så mykje teikneseriar, eg leser meir prosa. Og så mange av dei største påverknadene på det arbeidet som eg gjer nå, er journalistar og forfattarar. David Foster Wallace sitt syn på verda har verkeleg påverka meg mykje, berre på grunn av måten han kunne sjå ting frå utsida, samstundes som han også hadde ein masse empati for menneske, han var ikkje nedlatande.

Saken med journalister er at de ikkje så ofte blir berømte på same måten som t.d. romanforfattarar. Men eg elskar verkeleg god narrativ journalistikk,  som arbeidet til Lawrence Wright; han skreiv ei bok om scientologi og ei anna om Al-Qaida. Journalistar som jobbar med veldig kompliserte saker, og gjer dei lettare tilgjengelege for et breitt publikum.

Ein grunn til at Sarah tek bilder av mest mogleg, er at det aldri er godt å seie kva ho vil framheve. Ein plaststol. t.d., er ein detalj som for vestlege lesarar kan gjere eit framand miljø litt mindre framand.

Under foredraget på Litteraturhuset, forklarte Glidden korleis ho jobbar når ho er ute i felten: Ho gjer opptak av så mykje som mogeleg, ho teiknar veldig raske skisser når hun er på ein stad der bruk av kamera er avgrensa, og tek elles fotografi av alt. For sjølv om streken hennar er forenkla, vil ho at alt skal være attkjenneleg, slik at eit gatehjørne i Damaskus, for eksempel, ser likeeins ut i teikneserien som det gjer i verkelegheita.

Men når ho kjem heim, med alle sine innspelingar, skisser og bileter, kor går ho derifrå?

Eg startar med å transkribere ting, sjølv om eg ikkje transkriberer alt, slik eg gjorde då eg arbeida med Rolling Blackouts, men eg går gjennom alle opptak og notater og prøver å organisere ting i forskjellige seksjonar, kategorisere referansematerialet. Det er som å løyse opp ein stor knute. Og det er ikkje alltid berre eitt inngangspunkt, du kan du jobbe med det frå mange forskjellige vinklingar. Du har samla ei materialmengde og prøver å oppdage kva slags historie du kan få ut av den – Kva vinklinga di er, og kva universelle tema du kan peike på. Eg trur at narrativ sakprosa ikkje berre handlar om den openberre historia; den handlar også om andre ting som er meir universelle, den kan røre ved andre saker i tillegg til det som du rapporterer.

Sarah Glidden har ein aversjon mot å la figurane sine uttryke seg på eit anna språk enn det dei brukte då ho møtte dei i verkelegheita.

Trur du det er lettare å få folks tillit når dei veit at du berre kjem til å offentleggjere dei i relativt enkel strek?

Det er lettare å få folks tillit, trur eg, fordi dei ikkje tek deg på alvor – Kanskje som ein teikneserieskapar, men også som ei kvinne. Mange gonger, spesielt når du snakkar med menn, blir dei ikkje så skremt av deg. Du er berre ei dame med ei skissebok, og kanskje trur dei ikkje ein gong at du kjem til å publisere dette. Så eg har oppdaga at det er lettare å komme folk inn på livet og få dei til å snakke ærleg med deg, fordi de ikkje er redde for deg, liksom. Og det er fint, men det ville også vere fint å få litt respekt nokre gonger.

Gliddens neste store prosjekt handlar om klimaendringar :

Det er framleis i ein ganske tidleg fase, men eg er interessert i å gjere eit omfattande arbeid på dette temaet. Eg trur at teikneseriar har evne til å få folk til å legge merke til noko som dei elles kanskje ville ignorert. Det er mange artiklar, bileter og tekst overalt i våre dagar, men eit handteikna bilete får framleis folk til å stoppe opp, og kanskje det kan lure dei til å lese noko. Og eg trur at klimaendringane er, i alle fall heime i USA, noko som folk enten nekter for at skjer, eller dei veit at det skjer, men de ønskjer ikkje å forholde seg til det, fordi det er for stort, for trist eller skremmande. Så eg vil bruke teikneseriar til å fortelje om korleis det allereie påverkar menneske over hele verda. Også i USA blir folk allereie fordrive av klimaendringar , stormar og tørke.

 

Rocky nettopp nå – en overgang

Rocky nettopp nå – en overgang

Det er tidens løsen, og tidens tegn, at tegneserieheftene endrer utgivelsesfrekvens og til en viss grad utseende for å greie seg på markedet. Nå følger Rocky etter, men begynner året med en siste runde av det gamle formatet.

Fra og med 2017 blir antall utgaver i året redusert til det halve (4-5). Nr. 2/2017 kommer derfor først ut etter påske; til gjengjeld vil bladet være tjukkere, og kommer også til å inneholde mer av tittelserien. Det sistnevnte har vi hørt før, men løftene om mer Rocky er såpass konkrete at vi får stole på dem.

I mellomtida er Inge og Rocky i skogen, for en gangs skyld uten at det er snø. Også ganske uvanlig er det mye aktivitet denne gangen. Serien er mer visuell enn på lenge, og Inge er like aktiv, både fysisk og i kjeften som seriens hovedperson.  De sedvanlige lange, spissformulerte samtalene blir avvekslet med mer uforutsigbare og surrealistiske situasjoner. En stripe handler bare om at Inge avbryter Rocky midt i dusjingen for å kunngjøre at han «prater med kattugla», før han løper ut igjen for å lage fuglelyder. Dette er i det hele tatt en litt annerledes leseopplevelse som ikke nødvendigvis framkaller mer latter enn vanlig, men som er atskillig mer variert – ikke minst visuelt, som sagt.

I sekvensen nevner Rocky på et tidspunkt Medel-Svensson (gjennomsnitts-svensken), og som samvittighetsfulle oversetteren han er, kan ikke Dag Gravem unnlate å skrive en artikkel for å forklare hvorfor han beholdt dette. Og som vanlig velger han å utbrodere temaet i en framifrå kulturhistorisk artikkel preget av førsteklasses researcharbeid.

Stripesekvensen henger også sammen med en utstilling som Martin Kellerman åpnet på Djurgården kort tid før dette bladet kom ut. Skal vi tro den håndfullen med bilder som bladet gjengir, er denne utstillingen absolutt verdt å få med seg hvis du er innom Stockholm i år.

Ellers oppsummerer bladet Rockys jubileumsstipend med en gjennomgang av de seks kandidatseriene, samt en oppfordring om å stemme fram din favoritt. I tillegg supplerer bladet dette med å intervjue tegneserieredaktørene i Dagbladet, VG og Aftenposten; igjen, førsteklasses redaksjonelt arbeid.

Gjesteserien er Corto Maltese, nærmere bestemt en smakebit fra albumet «Keltiske Ballader». Avsnittet er godt valgt, det er handlingsmettet, forklarende, og fungerer bra som en introdusering til albumet. Selvsagt blir det geleidet av en artikkel som presenterer både serien selv om Minuskel sine planer om å utgi Corto Maltese komplett.  Alt vel og bra, og selvsagt fortjener både serien og prosjektet en omtale.  Men…det er gammelt nytt. Var det en sak de hadde liggende i reserve? Så lenge bladet har vært publisert av Strand og Bestselgerforlaget, har Rockys gjesteserier utmerket seg ved at de er presentasjoner enten av nyheter (kommer snart fra NCP/Jippi/Minuskel e.l.) eller av kuriositeter (kommer neppe på norsk, men er verdt å sjekke ut, og du kan kjøpe den svenske eller amerikanske utgaven på Tronsmo).

Den typen gjesteserier sørget alltid for velkommen variasjon i bladet, og jeg håper virkelig at de fortsetter med dette i Rocky etter omleggingen. Og med Dag Gravems artikler, selvsagt.

Rocky nr. 1/2017
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Hugo Pratt
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Forrige nummer

Frå serieskapar til forfattar

Frå serieskapar til forfattar

Laurdag ettermiddag opptrådde Lene Ask og den amerikanske teikneseriejournalisten Sarah Glidden saman på Litteraturhuset i Bergen under vignetten «Teikna Sakprosa».

Lene Ask har laga fire teikneserieromanar, og tre av desse er til ei viss grad dokumentariske: Hitler, Jesus og Farfar (2006), Da jeg reddet verden (2009) og Kjære Rikard (2014). Til liks med Glidden bruker ho også fotografi som utgangspunkt når ho lager teikneseriebøker. Ho jobba som fotograf før ho oppdaga farfarens hemmelege historie – Noko som sjølvsagt var utgangspunktet for Hitler, Jesus og Farfar.

Lene Ask (midten) med Sarah Glidden (t.v.) og konferansier Øyvind Vågnes (t.h.) på Litteraturhuset

I ein samtale med både Glidden og Ask kom det også fram at dei hadde noko av den same erfaringa når det gjelder å vere kvinner som samlar inn materiale med teikneblokk, like gjerne som med kamera. Ho husker frå den gongen ho arbeida med Da jeg reddet verden:

– Eg reiste i Tanzania for å gjere eit prosjekt om naudhjelp til kvinner og barn. Vi intervjua kvinner om fødsler og omskjering. Eg satt der og tok notater, og var så glad for at eg ikkje trengte å ha eit kamera. For det ville øydelagt heile situasjonen. Eg kunne berre sitte der og sjå på dei, og ikkje føle avstand. Viss du tek fram kamera, endrer situasjonen seg heilt. Eg kunne berre vere denne personen som snakka direkte til dei.

Men Kjære Rikard er den boka som det oftast blir referert nå for tida, og det var også den som fekk fokus under Ask sin presentasjon på laurdag. Utgangspunktet var at Lene ville bli misjonær då ho var liten. Sidan mista ho trua, men interessa for misjonshistoria behaldt ho. Det førte henne til misjonsarkivet i Stavanger, der ho oppdage ein gamal korrespondanse mellom ein misjonær på forlenga kallreise i Madagaskar, og sonen hans som måtte bu på ein barneheim medan han var utanlands.
Breva vart sensurerte, forklarte ho på foredraget, så ein må lese mellom linjene. Det er mykje Rikard har uttrykt som han ikkje kunne seie rett ut. Eg ser på teksten og spør: Kor er det plass for meg å vere på? Bruken av korrespondansebrev gjorde dette lettare. Det ho leste mellom linjene kunne ho illustrere.

Kjære Rikard

Etter Rikard har Lene hatt litt problem med å fullføre eit nytt teikneserieprosjekt . Det næmaste ho har kome er bildeboka Du i 2016, som inngår i Gyldendals nye serie med «ordfrie bøker».

– Eg veit veldig mykje som eg vil drive med, svarer ho på spørsmålet om ho vil lage fleire teikneseriar, – Eg har lyst til å jobbe meir med tekst og bilde på same måten som i Rikard, men eg har inga [teikneserie]bok klar ennå. Eg gjer masse ting, men har ikkje kome fram til noko som er bra nok.

Medan ho leiter etter det neste prosjektet som er godt nok til å bli en teikneseriebok, har Lene nok å sysle med. Ho har illustrert barnebøker, i nokre tilfelle både skrive og illustrert bildebøker. Men i seinare tid har ho tatt eit skritt vidare og skrive bildebøker som ho fekk andre til å illustrere, som D Som Tiger (2015, ill. Mari Kanstad Johnsen). Endå litt seinare har ho utgjeve ein uillustrerte ungdomsroman, Det Hjelper Ikke Å Blunke (2016). Overgangen frå teiknar/forfattar til berre forfattar har gått smidig:

– Eg synes at prosessen er veldig lik, eigentleg. Eg bygger opp historia på same måten, og sjølv om eg jobbar med tekst ser eg likevel for meg scenane på same måten som viss eg jobba med teikneserie.

Les også:
Ordløs Ask (anmelding av Du)
Når kommer du Hjem, far? (anmelding av Kjære Rikard)

 

Essensielt om tegneserier

Essensielt om tegneserier

«Hva er tegneserier» av Scott McCloud er en utmerket og sjeldent god innføring i den niende kunstart.

Den amerikanske serieskaperen Scott McCloud er mannen bak en av de viktigste fagbøkene om tegneserier. «Hva er tegneserier» ble opprinnelig utgitt som «Understanding Comics» i 1993, og boken er mye brukt som grunnlag for både akademisk arbeid og ulike diskusjoner av den niende kunstart.

Scott McCloud gjorde et meget viktig grep da han laget «Hva er tegneserier». I stedet for å lage en ren tekstbok, er «Hva er tegneserier» en fagbok i tegneserieform. Det gir McCloud et stort fortrinn. I stedet for lange ordrekker for å forklare et begrep eller en teknikk, kan han la tegningene tale for seg. Dermed blir fremstillinger og eksempler ekstra tydelige i Scott McClouds bok.

Tematikken i «Hva er tegneserier» spenner vidt. McCloud bruker plass på å forklare hvordan han kommer frem til sin definisjon på tegneserier og avgrensninger til andre kunstarter og uttrykksformer. Han gjør et dykk inn i tegneserienes historie, og han er blant dem som velger å føre historien mange århundrer tilbake i tid.

Vel så interessant er Scott McClouds forklaringer rundt tegneseriens dynamikk og mekanikk. McCloud viser blant annet hvordan mennesker reagerer på både realistiske bilder og mer ikoniske fremstillinger, og han har en del spennende forklaringer på hvordan vi tolker både enkeltbilder og sekvensielle forløp. Viktigst her er McClouds tanker om det som foregår mellom rutene og hans seks trinn for hvordan et verk blir skapt.

«Hva er tegneserier» er lagt opp som en slags dialog mellom Scott McCloud og leseren. McCloud tegner og forteller, og han lar leseren reagere og skape meninger ut fra dette. Fortellergrepet er godt og gir en god kobling mellom McCloud og leseren, men samtidig er fortelleren en autoritetsfigur i boken. Det er han som styrer utviklingen, og hans tanker og hypoteser preger dette – også innenfor tema der McClouds tanker har vekket debatt.

Mens boken er en svært god og grundig gjennomgang av trekk ved tegneserien, er den også en utmerket tegneserie. Scott McCloud kan sitt håndverk, og på en stilfull måte med særdeles god sidelay-out bringer han frem sine teser. Stilen varierer, men i hovedsak er det en innbydende og forenklet tegnestil som preger boken. McCloud skifter stil underveis for å forklare fortellergrep og stilpoenger, og det hever fremstillingen.

«Hva er tegneserier» er en av de viktigste fagbøkene om tegneserier, og den er unik i sin fremstilling av hvordan den niende kunstart fungerer. Alle som har interesse for tegneserier eller som trenger å vite mer om kunstarten bør ha lest denne boken. Minuskel forlag skal ha all mulig ros for å ha gjort denne boken tilgjengelig i norsk språkdrakt. Anbefalt på det aller sterkeste!

 

«Hva er tegneserier»

Av: Scott McCloud

Oversetter: Alexander Leborg

ISBN 978-82-92796-44-3

223 sider

269 kroner

Minuskel forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 9. februar 2017.

Pop Trip

Pop Trip

Gyldendals nye satsing på tegneserier for barn tar utgangspunkt i online-spillet “Poptropica”.

Spillet, som dreier seg om å hoppe fra øy til øy for å løse diverse oppgaver, har eksistert siden 2007, da det ble skapt av En Pingles Dagbok-forfatteren Jeff Kinney. Kinney skrev også manus til en Poptropica-tegnefilmserie om tre øyhoppende barn: Jorge (Jørgen), Oliver og Mya (Mia). Tegnefilmen ble det ikke noe av, men i stedet ble konseptet gjort om til tegneserier.

Den første Poptropica-serien, som fortsatt kan leses gratis på nettet, er ikke identisk med denne bokserien. Det var en stripeserie, uten Mia og med mer vekt på guttenes ulike personligheter: Oliver var den arrogante, kule gutten, mens Jørgen var den klossete taperen. Stripeserien hadde også en noe mer absurd humor enn bokserien.

Tegneren er imidlertid den samme på begge versjoner. Kory Merritt tegner figurene i det som må kalles for Poptropicas «hus-strek»: Hengslete kropper på ovale hoder med kolossale øyne, og ingen neser. I kontrast til dette er dyr og naturomgivelser ofte ganske realistisk tegnet.

Foreløpig er to av Poptropica-bøkene gitt ut på norsk: «Kartmysteriet» utkom i høst, mens «Ekspedisjonen som forsvant» utkom forrige uke. Beleilig nok for de norske utgiverne har begge bøker et nordisk tema: «Kartmysteriet» fører barna til en vikingøy, mens «Ekspedisjonen» fører dem, blant mye annet, til en polarøy.

Selv om stripeserien har en annen kontinuitet enn bøkene, er forbindelsen mellom de to såpass sterk at jeg mener det må være lov å sammenlikne. For aller først å ta det som fungerte bedre i stripeserien: Introduseringen.  I sistnevnte blir vi ganske raskt satt inn i handling og bakgrunn. I «Kartmysteriet» får vi bare vite at de tre hovedpersonene befinner seg på en ballongferd idet skurken Oktavian fører ballongen ut av kurs og tar dem med til Poptropica-øyene. Vi oppfatter at Oliver og Mia er søsken, men bortsett blir ingen ting forklart av verken bakgrunn, motivasjon eller figurenes forhold til hverandre. At skurken Oktavian ikke forklarer sitt motiv for å dra med seg tre unger på ferden, skal jeg heller se stort på; det er tydelig at dette er et mysterium som er ment å pirre leseren, og det fungerer.

Jørgen og Oliver har heller ikke så klart definerte personligheter som i stripeserien. Jørgen er litt dummere, men ellers er det liten forskjell på dem.

I Poptropica-serien får barna hjelp av et magisk kart, en referanse til bruken av kart i spillet

Stripeserien ble skrevet av Paul Gilligan, mens bøkene er skrevet av Poptropica-nettstedets faste medarbidere. Av de to forfatterne som er involvert i disse bøkene, Jack Chabert på «Kartmysteriet» og Mitch Krpata på «Ekspedisjonen», vil jeg si at Krpata er den beste historiefortelleren. Men ettersom han fikk bok nummer to hadde han kanskje friere tøyler til å komme med avsløringer og drive handlingen mer framover. Uansett så har begge forfattere god forståelse av både verbal og fysisk komikk. Men serien er først og fremst Kory Merritts verk. Måten han setter stiliserte spillfigurer inn i et naturalistisk realistisk landskap på, framhever både humor og dramatikk på en veldig god måte. Selv når han tegner ensformige landskap (som isødet i «Ekspedisjonen») har han blikk for detaljer. Flere steder får han utfolde seg over doble helsider som viser hvor mye spenning og atmosfære det er mulig å skape med en relativt enkel strek.  Bøkene gir ham mer anledning til dette enn stripene.

Isbjørnen i «Ekspedisjonen» er nesten skremmende realistisk

Andre ting som bøkene er bedre på enn stripeserien, er intrige og actionsekvenser – Naturlig nok, ettersom formatet er bedre egnet for slikt. I «Kartmysteriet» virker det meste som skjer vilkårlig og tilfeldig, men mot slutten av «Ekspedisjonen» er det blitt tydelig at det ligger en gjennomtenkt historie bak, og at Poptropica er et helhetlig univers. Spenningsnivået stiger altså jevnt, selv om begge bøker er handlingsmettet fra begynnelse til slutt. Barna kommer ikke til å kjede seg når de leser «Poptropica», men i tillegg er det viktig at de får gleden av gradvis bli innlemmet i et hemmelighetsfylt univers.

Poptropica 1: Kartmysteriet
Skrevet av Jack Chabert, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491144
Poptropica 2: Ekspedisjonen som forsvant
Skrevet av Mitch Krpata, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491151
Begge oversatt av Jon Chr. Næss
115 sider (per bok)
249 kr. (per bok)
Gyldendal

 

80 episke

80 episke

Det storslåtte tegneserie-eposet om [«norske»] Prins Valiant fyller 80 år.

Av Brian M. Kane. Oversatt av Knut Robert Knutsen og Trond Sätre

I tiden før fjernsynet, mens de fleste filmer fremdeles var i svart-hvitt, var helsides tegneserier i amerikanske søndagsaviser en oase av farger i depresjonens ellers så grå verden. I det tidlige 20. århundre var populære stripeserier sterkt salgsfremmende for avisene, så det er ikke til å undres over at skaperne av disse seriene var kjendiser.  Eposet «Prins Valiant i Kong Arthur sine dager» av Harold Rudolf «Hal» Foster debuterte i tegneserie-bilag i farger den 13. februar, 1937.  Før Prins Valiant hadde Foster tegnet romanfiguren Tarzan som svart-hvitt dagsstripe i 1928, etterfulgt av Tarzans søndagssider fra 1931 til 1937. Slik skapte han den første spenningsstripen med en voksen hovedperson.  Foster følte seg hemmet både økonomisk og kreativt, ettersom Tarzan-stripen var eid og kontrollert av E.R. Burroughs, og han selv formelt sett bare var en innleid tegner. Når dette ble for frustrerende, valgte Foster å bruke sitt fokus og sine betydelige evner som illustratør til å skape sin egen serie.  Det omfattende arbeidet sikret Prins Valiant og Hal Foster et internasjonalt renommé; 80 år senere er «Val» en av de få spennings-stripeseriene som fortsatt blir trykt.

Hal Foster

En kan vanskelig forestille seg hvor mye Fosters Prins Valiant hadde å si for 1930- og 1940-talets populærkultur.  Da Prins Valiant begynte, var Supermanns debut i Action Comics # 1 fortsatt et år inn i framtiden.  Mange i de to første generasjonene av seriehefteskapere står i stor gjeld til Foster. Unge serieheftetegnere studerte Fosters teknikker og kopierte noen ganger ruter fra seriene hans direkte.  «Avtegninger» av Fosters tegninger kan finnes i bakgrunnshistorien til Batman, [i Donald-serier tegnet av Carl Barks], i serier av Jack Kirby, med-skaperen av så mange av dagens filmhelter (inkludert Captain America, Avengers, X-Men og Thor). Framfor alt legemliggjorde Val den ridderlige morallæren og skapte en etisk standard for oppførsel som eksemplifiserte sannhet, rettferdighet og heltemot.

I februar 1937 fantes ennå ikke slike sentrale verk som Hobbiten, Sverdet i Steinen og Narnia-Krønikene. Prins Valiant hadde allerede brukt 12 år på sin monomytiske heltereise før Joseph Campbells banebrytende The Hero with a Thousand Faces kom ut. Men i motsetning til Campbell omfattet Valiants eventyr sterke, selvstendige og heroiske kvinner, noe som kan tilskrives at Hals kone Helen hadde sterk innflytelse på serien.  For dem som ikke kjenner historien, så ble Valiant, en laverestående prins av Thule, [et midtnorsk kongerike], forelsket i og senere gift med Aleta, dronningen av Tåkeøyene.  Takket være Hal og Helen ble Aleta en rollemodell for de millioner av driftige kvinner som holdt USA i gang gjennom andre verdenskrig, der hun nedkjempet skurker med sitt vidd, sin sjarme og intelligens og, noen ganger, med en dolk hun hadde spent fast til låret. Aleta slo hardt fra seg lenge før Prinsesse Leia, Katniss Everdeen eller de fleste Disney-prinsesser var påtenkt.

Fosters Prins Valiant var lagt til Kong Arthurs tid, men var likevel overraskende samtidig. Val kjempet mot hunerne under andre verdenskrig, noe som førte til at stripen ble fjernet fra tyske aviser. I 1943 ble Val venner med en gutt som hadde et svakt bein og ikke kunne «leke soldat» med de andre guttene. Gutten ble oppmuntret til å utviklet sine ferdigheter slik at han en dag kunne bli «pilmaker for Kong Arthur». Historien ble publisert ett år inn i en polio-epidemi, og 16 måneder etter Pearl Harbor, og var et kall til tjeneste til alle som ikke kunne reise i krigen. Etter krigen, etterhvert som amerikanske tropper kom hjem, reiste Val og Aleta til «den nye verden» og fikk en sønn på begynnelsen av den kommende «baby boom»-perioden. Så, etterhvert som demografien i 1950-tallets Amerika endret seg, var det flerkulturelle par som giftet seg og fikk barn i Prins Valiant-stripen, akkurat som i den populære komiserien «I Love Lucy».

Fosters Prins Valiant er ikke bare en spennings-, romantikk- eller en humorserie, selv om den er krydret med alle disse elementene.  Prins Valiant er en tegneserieroman om selve livet, der folk blir forelsket, kriger blir utkjempet, barn blir født og eldes, hjerter blir knust, venner dør i slag, par gifter seg og til og med vansirede og handikappede karakterer, unge som gamle, menn og kvinner, har en plass og et formål i denne vidunderlige verden som Foster skapte. Selv om noen kan mene at Prins Valiant er foreldet etter dagens standarder, så var kanskje seriens direkte og inkluderende budskap om «makt i rettferdighetens tjeneste» forut for sin tid. Lenge leve Valiant!

Brian M Kane, Ph.D.  er forfatteren av biografien «Hal Foster: Prince of Illustrators» som vant IPPY(Independent Publisher Book Award)-prisen. Han er også redaktør for Prins Valiant-samlebøkene fra Fantagraphics Books, som har figurert på New York Times sin bestselgerliste.

 

Bladkompaniet ser tilbake

Bladkompaniet ser tilbake

I teikneseriesamanheng gjekk Bladkompaniet gikk frå ei stigande kjempe til ei fallande stjerne. Kva skjedde? Dag Lønsjø ser attende i forlagets festskrift.

Forlagssjef Finn Arnesen si bok «Fra Rudolf Muus til Morgan Kane: 60 års folkelesning frå Bladkompaniet» oppsummerer forlaget si historie frå 1915 til publikasjonsåret 1975. Denne kom seinare i ny, oppdatert utgåve til forlaget sitt 75-årsjubileum i 1990. Det kom ikkje ei ny oppdatert utgåve av same boka til 100-årsjubileet, men i 2016 fullførte Arnesen si dotter, forfattar Frøydis Arnesen, verket med eit tilleggsskrift: «100 års folkelesning frå Bladkompaniet – De siste 25 år».

1990-utgåva var oppdatert med informasjon om det som må kunne kallast begynnelsen på Bladkompaniet si storheitstid i teikneseriebransjen. Pyton var etablert, Tommy & Tiger’n var så vidt etablert som eige blad, og forlaget hadde ein fot innanfor i juleheftesegmentet.

Som nemnt var det teikneserieredaktør Dag Lønsjø som fekk oppgåva med å summere opp teikneseriebiten av forlagshistoria for perioden 1990-2015. To kapittel har han fått med i boka, eitt om 90-talet og eitt om 00-talet. Han gjer det, som dei fleste bidragsytarane i boka, ved å fokuserer på nøkkelpersonar. I tillegg til serieskaparane er det mange redaktørar som har kome, og i dei fleste tilfeller, gått. Nokon av dei gjekk av personlege grunnar, men dei fleste gjekk enten fordi dei fekk eit tilbod frå Egmont, eller fordi det etter kvart blei mindre for dei å gjere i Bladkompaniet.

Lønsjø sine tekstar er eit elementært, men detaljert og nyttig samandrag av nyare norsk teikneseriehistorie,  i alle fall delar av den. Han tillater seg å skryte av forlagets bidrag til mediet, men går aldri lenger enn det er grunnlag for. Bladet Tommy og Tiger’n var viktig for bransjen på 90-talet, og bladet blei «stamfar», som Lønsjø uttrykker det, til ein rekke suksessar som seinare fekk sine eigne blad. Han gir også uttrykk for ein reflektert haldning til ein annan av forlagets grunnsteinar, Pyton. På den eine sidan slår han, heilt rett, fast at mange seinare suksessar neppe hadde sett dagens lys utan Pyton-tida. På den andre sida peiker han på fallande sal og interne gnissingar, og på eit av Pytons grunnproblem – Bladet hadde til slutt ikkje fleire grenser å sprenge. Skjønt ei grense heldt dei på å sprenge ganske tidlig: Ein Tommy og Tiger’n-parodi frå 1990 førte til bråk med rettigheitsfolka, som meinte at serien i Pyton var for spekulativ til å kunne forsvarast som parodi eller satire.

Den bestselgande tittelen i denne perioden var likevel Conan, som i følgje Lønsjø sto for halvparten av den totale omsetninga i Bladkompaniets teikneserieavdeling! Men at Conan hadde ein særskilt posisjon i Norge, viste seg etter kvart å by på problem. Norske teikneserieutgjevarar har lang erfaring med å «snu bunken» med stort hell, men likevel blei det norske bladet Conan nedlagt i 2012, visstnok grunna mangel på nytt materiale.

Kapittelet om 00-talet minner oss om at Bladkompaniet, fram til for få år sidan, var ein slugger i teikneseriebransjen  og kunne vise til stor breidde. I tillegg til stripeseriane som alle kjenner, hadde dei både manga, eventyrprinsesser og Jason. Superheltseriar er knapt nemnt, kanskje fordi Bladkompaniet overtok Marvel-rettane på eit tidspunkt då interessa ver i ferd med å synke igjen.

Stripeseriane, med Pondus i spissen, får sjølvsagt mykje av plassen i dette kapittelet. Lønsjø meiner at det var begynnelsen på slutten av dei norske teikneserianes gullalder då Pondus bytta forlag i 2007. Tilsynelatande eit vel  forlagssentrisk utsegn, men det har eit visst grunnlag. For Bladkompaniet betydde overgangen at Schibsted mista mykje av interessa for serieavdelinga som eit heile; for Egmont betydde oppkjøpet av Pondus (og Nemi) at det blei mindre interessant å satse på nye titlar.

Dette er kjent stoff for teikneserieinteresserte. Men kanskje meir interessant er Lønsjø sin gjennomgang av bransjeerfaringar frå forsøk med fellesnordisk samkjøring, eventyrprinsesser utanom Disney-konsernet, og framfor alt manga. Det er særleg sistnemnte tema som han går litt meir i djupna på. Erfaringane med manga-bølgja er interessante. I nokre år var desse seriane ein verkeleg suksess i Norge; forlaget hadde ein forteneste på ein kvart million for kvar Dragonball Z-bok, og skulebiblioteka kunne melde om lange ventelister på tittelen.

Bladkompaniet får framleis førespurnader frå biblioteker som vil erstatte istykkerleste manga-bøker.

Grunna forholdet mellom Bladkompaniet og Schibsted blei ikkje Dragonball Z seld gjennom bokhandlen, slik som i Sverige og Danmark. Imidlertid var det ikkje slike detaljar som tok livet av det norske manga-eventyret. Det skuldtest ei alt for rask auke i titlar, både frå Bladkompaniet og andre forleggarar, meiner Lønsjø, noko som igjen kom av at forlaga kappast om å ta inn nye seriar før konkurrentane tok dei.

Han trur for øvrig, og her har han nok mange med seg, at Bladkompaniets julehefter gjennomgjekk det same problemet på 00-talet: For mange titlar var i ferd med å drepe interessa, og måtte reduserast til nokre få godt etablert titlar.

Mads Eriksen og M for æra av å avslutte teikneseriedelen, og her tillater Lønsjø seg å skryte litt ekstra av Ms suksess og Mads Eriksens innsats. Kanskje følte han seg litt sentimental mot slutten av sitt tilbakeblikk? På tidspunktet då Pondus meldte overgang framsto M kanskje som ein redningsplanke for humorseriar i Bladkompaniet. Men Mads behaldt dagjobben i ein bokhandel mens han auka produksjonen av seriar, og insisterte også på å fargelegge sjølv. Kanskje ikkje så rart då, at han ble utbrent. Lønsjø avsluttar sitt segment med eit lite håp om at Mads Eriksen ein dag skal gjere comeback

Spansklekse fra skråplanet

Spansklekse fra skråplanet

I 2013 fikk svensk-chilenske Amalia Alvarez utgitt sin første bok «Fem papperslösa kvinnors historier», en tegneserie basert på intervjuer med fem kvinner som bor eller har bodd illegalt i Sverige. I sin nyeste bok gjentar hun dette formatet i «Fem historier om prostituerande».

Utgiveren for begge bøker er Tusen Serier, en svensk label for alternative tegneseriepublikasjoner.  Som en skjønner ut fra kontekst og tittel er «Fem historier om prostituerande» basert på fem intervjuer med individer som kjenner sexkjøpsbransjen – fire prostituerte og en «klient». Anonymiserte, selvsagt.

Tusen Serier har utgitt flere tospråklige bøker og album.  «Fem historier» er trespråklig, både spansk, engelsk og svensk. Den flerspråklige teksten gir også anledning til å få fram flere nyanser; f.eks. kan en mannlig prostituert på spansk (serieskaperens morsmål) omtales som «puto», som er den maskuline formen av «puta» (=hore).

Alvarez understreker at ingen av intervjuobjektene er avhengige av noe, verken narkotika, sex eller luksusvarer, og ingen av dem har noen psykiske lidelser. Dette er viktig, fordi det forklarer hvorfor serieskaperen får ganske allsidige svar som vitner om innsikt. De fleste har en pragmatisk holdning til de de holder på med, og ikke minst gir de inntrykk av å forstå mye.

«Serge» innrømmer at han får kunder fordi han er en ung mann som ser ut som en ung gutt, og avkler den svenske illusjonen om at prostitusjon er et sosialt problem som landet stort sett er blitt kvitt. «Anna» reflekterer videre over det svenske forbudet med sexkjøp og hva som er alternativet, samt over sitt valg om å bli surrogatmor. «Mei», som insisterer på å kalle klientene sine for «prostituyentes» («prostituerande» på svensk og «prostituters» på engelsk) interesserer seg for bakgrunnen og motivasjonen til sine «prostituyentes» – Og mener at hun har forstått det meste. «Corona» er mer opptatt av å snakke om hva klientene vil ha.

Det siste intervjuobjektet, som ikke en gang er benevnt med et alias, er altså det vi tradisjonelt ville kalle en horekunde. For det er disse boka egentlig handler om, noe som framgår av den lille, språklige nyansen i tittelen. Det er laget så mange dokumentarer og reportasjer, og skrevet så mange bøker om de prostituertes kår, men Alvarez ønsker tydeligvis å presentere et bredere bilde.

Det kan være flere grunner til at hun likevel ikke intervjuet flere «prostituerande». Den mest sannsynlige er at de prostituerte kjenner flere typer kunder enn deres egne kunder gjør, naturlig nok.  Perspektivet til nummer fem var likevel helt nødvendig for å gi et bredt nok bilde. Mens de fire prostituerte gir inntrykk, i alle fall gjennom ordbruk og innstilling, av å ha et venstrevridd verdensbilde, bruker kunden en noe mer høyrevridd argumentasjon. Boka som helhet presenterer et venstrevridd verdensbilde, men ikke et tradisjonelt feministisk-venstreradikalt verdensbilde, og kunden argumenterer på en like innsiktsfullt og intelligent måte som de prostituerte.  Han er altså ikke tatt med for å presentere «feil» synspunkt, og blir ikke gjort til stråmann.

Alvarez er selvlært som tegner, og det syns. Tegningene hennes er skisseaktige og ujevne, nærbildene dominerer og det er få bakgrunner.  Tross i mye tekst og A5-format er det også store mengder med svarte felt på de fleste sidene. Måten Alvarez kompenserer for dette er da ved å lage dokumentariske tegneserier der det som blir sagt, er det interessante. Og tross i mangelfulle tegneferdigheter lykkes hun med å få fram ulikheter i intervjuobjektenes personligheter gjennom skildring av kroppsspråk. Dermed har det sin misjon å presentere disse intervjuene i tegneserieform.  Men bokas viktigste misjon er selvsagt de alternative perspektivene den kan bringe inn i en vanskelig og viktig, for ikke å nevne tidløs debatt.

Fem historier om prostituerande
Cinco historias sobre prostituyentes
Five stories about prostituers
Av Amalia Alvarez
Oversatt til svensk av Martin Larsson’
Oversatt til engelsk av Mattias Elftorp
ISBN 9789198302905
116 sider
100 SEK
Tusen Serier

Ordløs Ask

Ordløs Ask

«Du» er Lene Asks bidrag til serien Ordfrie bøker. Det er en interessant bok som krever noe av sin leser.

Med Ordfrie bøker ønsker forlaget Gyldendal å presentere noe annerledes til unge lesere. Tanken er at barn som sliter med avkoding og syntese av grafemer skal få lesestoff som tar hensyn til dette. Dermed vil Ordfrie bøker være et tilbud fra forlaget for å skape leselyst hos barn som ellers får avsmak av tekstsider.

En av de nyeste bøkene i serien er «Du» av Lene Ask. Mens flere av de andre bøkene må regnes som tegneserier både utseendemessig og ut fra definisjonen til Morten Harper, fremstår «Du» mer som en bildebok. Like fullt er dette en bok som peker på svakheten i Harpers definisjon. Når tegneserier er bilder i sekvens med eller uten tekst, vil det ikke være noen vesensforskjell mellom tegneserier og bildebøker ut fra denne definisjonen.

Lene Ask har brukt vannfarger denne gangen, og det er blitt et flott uttrykk som skiller seg fra den mer naivistiske stilen i tegneserieboken «Hitler, Jesus og farfar» –  for ikke snakke om de realistiske og vakre blyanttegningene i den følelsesladede «Kjære Rikard». Her velger Ask å bre seg over enkeltsider og dobbeltsideoppslag. Det hele er nydelig, og det er et tegn på at Ask har veldig mye å spille på grafisk sett.

Uten ord mangler den stødige fortellerstemmen vi er vant til fra Lene Ask. I stedet står bildene og sekvensene på egenhånd og krever tolkning og medskaping fra leserne. Hovedpersonen er en jente som ser ut til å bo sammen med moren og en bror. Hun bor ved en skog, og skogen blir et viktig referansepunkt for handlingen. Underveis viser Lene Ask små episoder og tablåer som har en indre rekkefølge og samtidig skaper kontraster. Det blir opp til leseren å skape en forståelse av hva boken egentlig handler om, og dette blir et slags interaktivt arbeid der leserens fantasi er et viktig virkemiddel.

Med «Du» har Lene Ask skapt en meget interessant bildebok som har et mye større nedslagsfelt enn barn som sliter med lesingen. Du er en vakker og stemningsfull bok som utfordrer lesere uansett leseferdighet, for det er medskapingen som er bokens største utfordring.

 

«Du»

Av: Lene Ask

ISBN 978-82-05-49306-3

40 sider

249 kroner

Gyldendal

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 26. januar 2017. Anmelderen har tidligere omtalt Ordfrie bøker i Sydvesten 16. august 2016. Saken kan også leses på avisens nettsider.