Årets andre Fantomet innledes med en bra utgave – så bra at min nærbutikk var utsolgt etter kun en uke. Det inneholder både Fantomet og Thorgal, så da er det bare å glede seg. Eller?

Bak en rimelig grei forside, der Sala er et høydepunkt (tenk om! Se det for deg! Sala som i kampens hete redder en blodig og forslått Kit! Hun er mer enn kapabel til det. Vi krysser fingrene…) i en actionfylt historie lagt til San Fransisco. Henrik Sahlstrøm innfrir; 5.

Sjefens leder har en interessant og klok vri på fenomenet Alter Ego – dvs. helters hemmelige identiteter. I vårt tilfelle forklarer han kort og fyndig hvorfor Mr. Walker ER Fantomet ER Ånden Som Går. Sikkert noe mange ikke har tenkt over, vi er så vant med Parkere, Kenter og Waynes at vi tar disse hemmelige identitetene for gitt. Bra! 6!

Rassy og Bade snekrer en grei hovedhistorie, den fra San Fransisco, der spørsmålet om identiteter og hemmeligheter står i fokus. Plottet er fascinerende; gamle observasjoner og opplysninger om Waker og hans elskede fører begge i fanget på en gangster. Sala er med hele vegen, og det er et pluss. Bade tegner i en rå og lurvete stil, det er et minus.  Det kan også se ut som om vi får se «gangsteren» Doc Perry igjen, uansett har han avdekket Fantomets hemmelighet. Sånn passe: 4.

Thorgal er tilbake, som forsidens toppbjelke lover oss. Denne gang får vi ikke servert den sedvanlige magien, overtroen, gudeverdenen etc., det er et reinspikka vikingeventyr med unge og forelskede Thorgal og Aricia. Dramatisk, spennende og overdådig vikingaction. Fortellingen er litt skjemmet av at sidenes fargevalg denne gang ikke passer til å bli gjengitt på matt papir i mindre målestokk – her er mange mørke og dystre sider som er nesten uleselige. 5.

Heftet avsluttes med en fargelagt Lundstrøm/Vallvé-historie fra 1977: Slangejenta. Hva er det med Fantometforfatterne og deres forkjærlighet for hvite, blonde, blåøyde jenter/piker/prinsesser som går seg vill i jungelen og blir opphøyet til prestinner/gudinner/kultledere av overtroiske jungebeboere? Det finnes mange slike eksempel, her er enda ett. Med slanger, denne gang – blondinens spesialfelt er slangetemming. En skikkelig gammeldags røverhistorie. 4.

Heftet inneholder en påminnelse om å stemme på fjorårets beste forside, og når jeg ser disse 13 flotte forsidene blir jeg påminnet om hvor mange gode historier vi fikk i fjor. Måtte det fortsette i 2017!

Ikke topp, men heller ikke dårlig. 5+6+4+5+4 = 24/5: 4,8!

Fantomet #2 2017
100 sider
67 kr
Egmont Kids Media

Batwoman er en sterk og standhaftig kvinne, en figur som helt klart har markert seg de siste årene. Hun er også en av de svært få homoseksuelle superheltene. I februar 2017 blir hun del av DC Rebirth. La oss ta et tilbakeblikk på denne heltinnen.

Historikken

Kathy Kane, alias Batwoman, dukket første gang opp i Detective Comics nr. 233 (1956) – forfatter Edmond Hamilton og tegner Sheldon Moldoff. Hun ble introdusert fordi Fredric Wertham kom med påstander om at Batmanbladene hadde homofil symbolikk. Av denne grunn skulle Kathy Kane, og hennes niese Betty Kane, sette i gang et heterofilt formål for Batman og Robin. Heretter var det ikke bare to menn som skulle skildres. Betty Kane (som kom i 1961) var den aller første Batgirl, med Robins farger: Rødt og grønt på et kvinnelig flaggermus-kostyme.

Men disse to kvinnene forsvant nesten like etterpå, for i 1964 skulle redaktør Julius Schwartz fjerne vekk de komiske elementene fra serien. Han mente at disse to kvinnene hadde noe latterlig ved seg, og fjernet dem sammen med hunden Ace, og alven Bat-Mite. Verdt å merke, er at selv om Batwoman lå i dvale, hadde hun hatt noen svært få gjesteopptredener senere. Videre konsekvenser var at en helt ny Batgirl (Barbara Gordon) kom i 1967- men det er en annen historie.

I 2006 kom en helt ny Batwoman, og samlet sett er hennes skapere oppgitt å være Geoff Johns, Grant Morrison, Greg Rucka, Mark Waid og Ken Lashley. Hennes første opptreden var i «Batman 52» nr. 7 (2006). Her heter hun ikke Kathy, men Kate Kane. Hun er hardhendt og mørk til sinns, med en svart og rød drakt. Og det var her første gang DC fremstilte henne som lesbisk. Ikke Betty, men Bette Kane er også med, men de er ikke tante/niese, som på 50-tallet. De er her i stedet kusiner. Bette Kane hadde en mislykket start som Flamebird, der hun ble skadet. Men hun lærte av sine feil og briljerte som Hawkfire i stedet.

I 2010 fikk hun sitt eget blad skrevet av hovedsakelig Greg Rucka. Og The New 52 som kom i 2011, valgte å beholde denne lesbiske og røffe Kate Kane. I stedet for å gjøre en reboot av henne, bygget de heller videre på det som hadde vært. De som overtar etter Greg Rucka er J.H. Williams og W. Haden Blackman.

I desember 2014 kom det hittil siste nummeret som inngikk i hennes egen tittel. I 2017 gjør hun et comeback som inngår i DC Rebirth.

Karakteren Batwoman, og ulike tolkninger

Pre-Crisis

I hennes aller første opptreden, i Detective Comics nr. 233 (Edmond Hamilton 1956), var det slik at hun ikke spurte om lov til å få bli med på Batman og Robins oppdrag. Hun trengte seg på. Mens Batman hadde sitt Bat-belte, hadde hun sin Bat-veske, med en rekke våpen: sminkepudder som røykbombe, armbånd som håndjern, minispeil til å blende skurkene nært lamper, og et mega-hårnett som fangstgarn. Hennes navn er Kathy Kane, og var i sin fortid en sirkusakrobat (også god på motorsykkelstunts). Omsider arvet hun sin onkels formue. Dette førte til at hun som ganske rik kjøpte seg en villa – som mistenkelig nok var like over en nedlagt gruvetunnel. Akkurat som Bruce Wayne, hadde hun tenkt seg til at hun måtte spille en overfladisk riking for ikke å få folk til å mistenke henne for å være Batwoman.

Men fordi Batman ville beskytte henne, overtalte han henne til å slutte. Dette fordi hun ikke hadde samme ferdigheter som ham, og fordi hennes skjulested i gruvetunnelen ikke var godt nok. Med andre ord kunne folk etter hvert gjennomskue hennes sanne identitet. Hun sluttet mens leken var god. Robin gjorde ære på henne avslutningsvis: «I wonder if we’ll ever fight crime with her … as the Dynamic Trio?» (Hamilton 1956, s.12)

New 52

For å ta et gigantisk hopp fremover i tid, der Batwoman ‘sto opp fra dvale’ i 2006 som Kate Kane, skal jeg her komme med noen betraktninger fra da hun hadde sitt eget blad (2010-2015). I «Batwoman: Elegy» (Greg Rucka, 2010), har tegneren J.H. Williams en meget eksperimentell og oppsiktsvekkende tegnestil. I Batwomans nattlige oppdrag er folk tegnet med skarpskårne trekk, med dype skyggelegginger over fjesene, fargene er mørke. Men om dagen er tegnestilen en annen, og friske datafarger bidrar til å fremstille det som ‘solskinnsdager’. Prisverdig er det når Kates barndom skildres. For her er det påfallende likt tegnestilen til David Mazzuchelli og fargeleggingen til Richmond Lewis fra Frank Millers «Batman: Year One» (1987). Såpass stor likhet at man skulle tro sistnevnte illustratører står bak. Surrealistiske mareritt-tegninger brukes også, og rutenes rekkefølge kan bryte med den logiske rekkefølge som ellers gjelder. For eksempel kan en marerittsekvens gå i sirkel, tvers over to hele sider.

Når det kommer til personskildringer er det mange likheter med Bruce Waynes tilværelse, men med modifikasjoner:

Kates far, Jacob Kane, er en tidligere oberst. Han fungerer som en ‘Alfred’ for henne, ved at han er hennes rådgiver, støtteperson, og bistår henne over radio/video ved supercomputeren. Han har også en Lucious Fox-funksjon, ved at han har fått insidere fra forsvaret til å lage alle våpnene og utstyrene som Batwoman trenger. Disse utstyrene befinner seg i Kane-cave, som er i en helt vanlig middelklasse-leilighet, riktignok ‘gjemt i kjelleren’.

Hun har for øvrig et lesbisk forhold til politidamen Maggie Sawyer: De traff hverandre på et ball for menn og kvinner. Alle damene gikk i kjoler, unntatt Kate og Maggie – de gikk kledd i dress. Attpåtil danset de. Som at ikke dette er nok, må Kate finne seg i å danse med en mann- men da morsker hun seg åpenlyst.

Men som den ambulerende tilværelsen er for både oberst Jacob og Kate, må de ‘hjem’. For Batwoman skal nå kjempe mot den grusomme Alice. I sin konfrontasjon med henne, bemerker Batwoman at Gotham har nok av Lewis Carroll-påvirkede skurker (hint til Batman-fienden Mad Hatter). Alice er som Jokeren, hun dreper hvem som helst, også de samarbeidspartnere hun ikke trenger lenger. Men Alice vil spare livet til Batwoman, for hun vil så gjerne ha Batwoman rasende etter seg mens hun ser ting ødelegges. Jacob har også lært Kate å følge Batmans æreskodeks: «Ingen drap, ingen pistol». MEN: Allerede i det første albumet i Elegy, får vi vite at Alice er søsteren til Batwoman, før kalt Beth. De var nemlig eneggede tvillinger, begge med rødt hår. Begge pratsomme og fysisk aktive. De ble født inn i en militærfamilie, og nok gikk deres mor til og med rundt i grønn kamuflasje-uniform på kjøkkenet (!) Som en velferdsgode de hadde i forsvaret, flyttet hele familien til Belgia, for de hadde fått jobb i NATOs hovedkvarter der nede. Der skjedde det skjebnesvangre: Noen kriminelle drepte moren deres, og kidnappet søsteren Beth. Kate og Jacob visste aldri hvor Beth befant seg, men de hadde aldri i tankene at hun var blitt til den grusomme Alice. Det var etter Alice hadde sagt til Batwoman «You have our father’s eyes», at hun fikk ideen til å etterforske et mulig slektskap.

Kate satset på en karriere i hæren, men ønsket å slutte der. Dette fordi homoseksualitet er forbudt i det amerikanske forsvaret. Faren hennes, som selv var oberst, respekterte hennes legning. Men Kate mente også at man ikke trengte å være soldat for å gjøre verden til et bedre sted å leve, så hun søkte en annen vei. Vendepunktet kom da hun ble truet av en pøbel i mørket. Hun fikk øye på Batman, som så at hun kunne klare seg selv. Etter at hun slo ned pøbelen, strakk Batman ut sin hånd til henne. Da fikk hun et kall: Hun skulle bli til Batwoman. Faren hennes støtter henne hundre prosent i dette. Og Bette Kane er også her den kvinnelige Robin-skikkelsen, Flamebird. Batwoman er bekymret for henne, og sier at hun ikke er erfaren nok. Riktignok ble hun skadet, men lærte av sine feil, og briljerte som Hawkfire.

I Batwoman-albumene “Hydrology” (2013), “To Drown The World” (2013) og “Worlds Finest” (2014), alle skrevet av J.H. Williams og W. Haden Blackman, er det mange mytiske skikkelser:

• La Llorona, en latinamerikansk mytisk skikkelse. I Batwoman er dette en ond makt som drukner folk i havet.
• Bloody Mary. I Batwoman sies det at hvis man står foran speilet, med lyset av, fire tente stearinlys, skriver Bloody Mary med rødt i speilet og sier Bloody Mary tre ganger, kommer hun ut av speilet.
• Den før nevnte Alice, søsteren til Batwoman. Hun agerer som en ond versjon av hovedpersonen i Alice i Eventyrland av Lewis Carroll.
• Medusa, opprinnelig en av Wonder Womans mytologisk inspirerte fiender, en kvinne som kan forvandle folk til stein. I Batwoman-sammenheng er hun leder av et kriminelt nettverk som også heter Medusa.
• Hydra, Uhyret fra Lerna var et kjempestort sjøuhyre i gresk mytologi. Den versjonen som Batwoman bekjemper er selveste Killer Croc (kjent fra Batman og Suicide Squad), som Medusa har skap om til en hydra.

Batwoman innser at vel er hun en av de beste i Gotham, men for å nedkjempe slike overnaturlige monstre trenger hun hjelp fra Wonder Woman. De hadde et godt samarbeid i «World’s Finest» (2013).

I ovenfornevnte album er også en sentral organisasjon, DEO (Department of Extranormal Operations). De holder tilsyn med metamennesker, også superhelter som er på lovens side. I denne serien er lederen av DEO den kyniske Mr. Bones. Han ligner Black Mask, og er en underlig grå skjelettmann. Hans høyre hånd Cameron Chase er like kynisk. De kan dikte opp eller overdrive historier om folk for å presse dem til å samarbeide med dem, og da til DEO’s egen vinning. De klarte å finne ut av at Kate var Batwoman, og brukte både faren Jacob og hennes forhold til Maggie Sawyer som pressmiddel. De trengte henne til å hjelpe dem med å avvikle Medusas onde nettverk. Om Kate ikke lystret, skulle de ødelegge for henne. Batman hjalp henne heldigvis i denne tunge tiden. Men Batwoman er ikke SÅ ydmyk; Hun ødela et overvåkingskamera for dem, med unnskyldningen om at det ble knust i kampens hete, i «World’s Finest» (2013). Bones har nemlig en agenda, og det er å avsløre Batmans identitet, for å styre ham til egen vinning. Dette skulle bli svært vanskelig, men han trodde han kunne bruke Batwoman som et ledd i å oppnå dette. Hvordan Batwoman skal klare å gå imot DEO’s kyniske Bones og Chase, vil bli spennende lesning i ovenfornevnte album om Batwoman i New 52.

I «Batwoman vol.5: Webs» (Marc Andreyko, 2014) får hun nye trusler å kjempe mot. Evan Blake er skurken Wolf Spider, med karakteristikker som kan minne om Spider-Man. Men han er ikke like godhjertet, for han stjeler mye kunst, og kaster giftige pigger på sine motstandere. Han er ellers homofil, og sier selv: «I’m seeing lots of special guys, usually just once. For a few hours each.» (Andreyko 2014)

-Batwoman og Wolf Spider er i voldsomme konflikter, der de får hver sine blåmerker.

-Kate og Evan har hyggelige samtaler, og selv med synlige blåmerker, klarer de to ikke å forstå at de kvelden før, var i kraftig håndgemeng som maskerte rivaler av hverandre.

En annen trussel er Natalia «Nocturna» Mitternacht. Hun involverer seg i forholdet mellom Kate og Maggie. Først står Maggie i fare for å miste foreldreretten over sin datter, på grunn av sin homofobe eksmann, og Kate tror de må ha en pause for at denne rettssaken løser seg. Dette utnytter Nocturna ved å hypnotisere Kate. Kate blir nå manipulert til å lystre alt som Nocturna ber henne om, og gjør henne til vampyr (Nocturna er selv halvvampyr). Maggie er rasende over Kates lettpåvirkelighet. I «Batwoman vol.6: The Unknowns» (Marc Andreyko 2015) ender New 52-eraen med noe svært paradoksalt:

Alice vender tilbake, men nå som en godhjertet kvinne omdøpt til Red Alice. Hun har gjennomskuet Nocturnas agenda. Red Alice vil gjøre Batwoman normal igjen. Men da måtte hun stikke en stake i brystet på henne, slik man tradisjonelt gjør med vampyrer – og Batwoman blir til støv. Da blir det svært spennende å se henne i DC Rebirth, og finne ut hvordan hun gjenoppstår.

Til slutt

Batwoman var den mørke og mystiske kvinnen vi ikke fikk sett så særlig mye til. Femtitallets Batwoman skulle få bukt med rykter og påstander om homofili i Batmanbladene. I vår tid har DC tvert imot prøvd å gjorde henne til et homofilt ikon. Homofili er i dag allment akseptert, og for folk flest helt naturlig. Modig er det, av DC, å skildre en helt på en måte som var bannlyst i «The Golden Age of Comics». Men tidene forandrer seg, også for Batwoman. New 52 er nå over. Men med en DC Rebirth-versjon av Batwoman på trappene, blir det spennende å se hva som skjer på den fronten.

(Batwoman: Rebirth # 1 utkommer 15. februar)

I større grad enn noen tidligere produksjon med den kappekledde korsfareren er Lego Batman-Filmen en hyllest til Batman som en franchise. Det er ikke nødvendigvis et problem. Batman er for lengst forbi det stadiet der han bare er en figur, og denne filmen er en naturlig konsekvens av dette. 

Den er også i mangt og mye en oppfølger til Legofilmen (2015), der vi første gang ble kjent med denne lett karikerte Batman. I likhet med denne filmen har LBF et voldsomt tempo, og er dominert av en humor som er sofistikert nok til at voksne kan sette pris på den, men tøysete nok til at barn ikke kjeder seg.

Men det er en vanskelig balansegang. LBF vil være humoristisk selvbevisst og selvparodisk, men vil også unngå å likne for mye både på Legofilmen og fjorårets Deadpool-film, som trolig vil være de mest naturlige sammenlikningene (Batmans kommentarer til fortitlene i sin egen film, for eksempel, bringer lett tankene over på Deadpool). Løsningen har blitt å fokusere på moralen, som er noe i dur med «sterkest er ikke den som står alene», «alle trenger en familie» og «en gruppe av gode venner kan også være som en familie».  Og hvis det høres mye ut, så er dette da også en film som bruker mye tid og energi på å formidle budskap – samtidig som den sjelden slutter å være morsom. Tidvis hylende morsom.

Filmens Batman er en einstøing, selvopptatt og hoven (riktignok med god grunn, for han er minst like kompetent som den «seriøse» Batman). Men han er ikke alene, og filmen handler i stor grad om å få ham til å innse det (for det første foregår filmen i et tilnærmet komplett DC-univers). Selv verdens råeste superhelt trenger støtte og vennskap.

Det er vanskelig å forklare handlingen i noen detalj uten å spolere for mye, men la oss bare si at det omfatter en ny «origin story» for Robin, Barbara Gordon som ny politimester i Gotham og en ny diabolsk mesterplan fra Jokerens hånd. Referanser til Batman i alle hans inkarnasjoner kommer tett som hagl – LBF tar seg nemlig den unike friheten å antyde at alt som har skjedd med Batman på film og i tegneserier, helt siden 1939, er kanon. Selv svorne Batman-fans kan bli nødt til å se filmen flere ganger for å få med seg alle referansene. I tråd med Mel Brooks’ prinsipp om at du må like det du parodierer, er dette både en ektefølt kjærlighetserklæring og den perfekte parodi.

Lego Batman Filmen
Regi: Chris McKay
Manus: Seth Grahame-Smith
Norsk kinopremiere: 10.02.2017
Lengde: 1 t. 38 min.
Aldersgrense: 6 år
Basert på figurer av Bob Kane og Bill Finger, m.fl.

Når sant skal sies, renner bladhyllene formelig over av forskjellige Disney/Duck-varianter, mer enn en stakkar kan ta inn over seg i det man haster forbi en mer eller mindre pyntelig tidsskrifthylle på ens lokale matbutikk.

Det er interessant å merke seg i hvor stor grad blad- og tegneseriekjøp har forflyttet seg i fra det man vanligvis kalte «bladforhandleren», dvs. Narvesen, over til matkjedenes utsalg. Det byr på en utfordring, ettersom tradisjonelle bladutsalg har vel etablerte rutiner for display, mens matbutikkene er avhengige av at ansvarlig ansatt bryr seg litt mer enn å bare lørje bladene opp på hyllene. Noen butikker har aldeles ufyselige bladhyller, der spesielt plastposebladene flommer, velter og strutter innimellom mer eller mindre tilfeldige hefter.

Så denne boka står der i bladhylla, litt mindre enn disse andre «klassikerne» fra Disney/Egmont. Bark/Rosa-serien, f.eks., er litt større, dvs. reint A4-format – den valgte tjukkbok-modellen fra Fantomet, Tempo etc. Samme med «sesong-bøkene» med eldre Donald, med historier fra 60-60-tallet. Format er egentlig litt spennende. Sammenlignet med de nevnte bøkene (alle til rundt 149.-) virker denne boka liten. Helt til jeg sammenlignet med et DD & Co-hefte – identisk størrelse.

Der er – for å si det pent – mye ompakking av eldre stoff fra Disney/Egmont, og det er vel en del av poenget. Så lenge salget av det regulære bladet synker i et ubønnhørlig tempo, vil det være interessant å hente inn kroner i ompakking. Så lenge det sikrer økonomien og gir tilstrekkelig gevinst, er det helt OK. Alt står og faller på utvalget av historier (for de som er litt-mer opptatt av Disney-tegneserier enn folk flest – som bare snapper noe med seg som lektyre…)

Så – hvordan fungerer denne boka (154 sider/150.-)? Bok # 4 fungerer riktig så bra etter min mening (og det er den som teller her…). Jeg bladde igjennom sidene og falt for kjøpetrangen. Samtidig oppdaget jeg #3 bak bunken med #4, og etter en kjapp runde med meg sjøl og lommeboka mi kjøpte jeg den også. Jeg begynte faktisk å lure på hvorfor jeg ikke hadde kjøpt 1-2 tidligere (svaret på dette får du i et seinere blurb).

Hvorfor? Har du ikke lest nok Disney/Ducks til å vare hele livet? Joda, og Barks, Rosa, Vicar med flere trenger vi strengt tatt ikke i enda flere tapninger. Likevel ble jeg sjarmert av denne utgaven. Hvorfor, nok en gang? Svaret er enkelt: Hollandsk Disney. På 80-tallet oppdaget jeg noe som endret mitt syn på Disney: Blant alt rælet som kom fra AS Hjemmet i Donald Duck & Co i perioden 1970-1990 fantes det flotte gullkorn fra, for meg, til da, helt ukjente serieskapere. De var som regel ikke navngitte, men en ting hadde de felles: en dyp og hengiven tilnærming til kildene (Carl Barks), gode historier og deilige, sprelske tegninger.

Daan Jippes. Freddy Milton (Okay, han er dansk, men i ånden er han halvt nederlandsk). Ben Verhagen. Italieneren Marco Rota og brødrene Heymans. Fortellingene deres raget milevis over den sedvanlige sausen fra Disney/Hjemmet, og de var sørgelig alene før Don Rosa dukket opp fra sitt Gladstonske gjemme. Jeg beklager hvis jeg støter fans som mener at Branca og Vicar er på samme nivå – de laget bra historier, det er rett – men de er så forankret i det man kan kalle statisk Donaldisme at de blir små i forhold til disse ville, sprelske europeiske fortellingene.

Jeg skulle ønske jeg kunne komme på noen bedre adjektiv enn dette, men det aller viktigste for meg er at disse fortellingene er annerledes. De skiller seg ut fra det jeg litt nedlatende kaller statisk Donaldisme, småborgerlige Andebyhistorier som vi har lest så mange av fra før-. Og tegningene er annerledes så det holder. Nyansene er tydelige, noen ganger (som hos Verhagen) ganske brutale, og de skiller seg så avgjort ut fra mye annet. Carl Barks’ ånd svever som en Sterke-Tor over hver eneste rute, men ellers har de fått lov til å utvikle seg og blomstre på egen hånd. Kan det skyldes at de er utviklet i et helt eget felleskap, det nederlandske forlaget Oberon?

Arild Midthun har tidligere fortalt hvordan hans tegninger (det gjaldt den gang forsidene i DD & Co, som han startet med) ble utsatt for nitidig internkontroll fra Europeisk Disney (basert i Barcelona?). Alt skulle være på linje, «on form», og for meg høres det mest ut som et korporativt ønske om å beskytte varemerket og figurene. Tegn slik eller dropp det! Skjønner at man i disse dager er mest opptatt av å verne merkevaren, men pengetellerne ser ikke poenget: uten egen identitet forsvinner særpreget og alt blir likt, striglet; som Gilde-kjøtt eller Tine-ost. Greit, men uspennende!

Hvor hadde Disney-universet vært i dag uten rebeller og fortellere med sterk og tydelig identitet? Don Rosa var nok hatet i visse kretser da han kom, men fansen ville ha hans serier, så til de grader at forlaget måtte bøye seg for folkekravet. Barks sine tre klassiske stadier, Solar Donaldisme, sågar Klodrismen(!), Jack Bradbury, Gottfredsson, Murry … alt dette er fortellere som satte sitt preg på en av verdens største eventyrsamlinger. Bare for å ha nevnt noen…

OK – Bok # 4 i serien «Klassisk Donald Duck», med etiketten «de gode historiene» (hva? Er de andre historiene mindre gode? Sågar dårlige? Det får vi nok aldri svar på…) er en flott introduksjon til serien. Kanskje den beste i rekka, så jeg gleder meg allerede til #5 som kommer i mars. 15 sider, fordelt på 7 historier. Hvis man kan si at redaksjonen har valgt et tema for utvalget, kan det kanskje være eventyr. Altså action og utforsking, noe som har karakterisert noen av de aller beste Barks-historiene. Forsiden er hentet fra Mau Heymans åpningshistorie «Mirakelmedisinen», og antyder at her skal det gå unna i full fart. I denne serien med anmeldelser skal jeg ta meg friheten med å sette karakter på historiene, slik jeg gjør i «Fantomet nettopp nå». Bare fordi jeg har lyst! Og noe sier meg at her blir det nesten full pott.

Mau Heymans åpner som sagt ballet med en feiende frisk historie; «Mirakelmedisinen». Onkel Skrue har drukket en mikstur for såre tellefingre, og blitt blå over det hele. Dette fører til en klassisk oppdagelsesreise til et glemt og gjemt land for å finne botemiddel. Med på ferden er Svinesen/McSvor, en av Barks verste/beste skurker – og hans håndlangere, den klønete B-Gjengen. Naturscenene er fabelaktige, akkurat slik vi ønsker å se tåkefjell i Sør-Amerika, og endene er tatt helt på kornet.  Energiske, friske og sprø. En noe enkel historie løftes enormt av gode tegninger. 5!

Så stuper vi rett inn i en tilsvarende oppdagelsesreise, med en av Carl Barks’ aller beste fortellinger; «Mysteriet i Surklemark-sumpene». Denne har vært utgitt et utall ganger før, men tåler absolutt en gjenlesning. En av de aller beste i Barks’ rekke av småfolk-fortellinger. Klar 6!

Så – en av mine hollandske favoritter, Ben Verhagen, her med en surrealistisk og vill SF-historie: «Du Milde Måne». Både fortelling og tegninger er sjarmerende, ikke minst fordi det er så utypisk – ikke midtlinje-Disney i det hele tatt. Full fart for flere sære historier! 6!

Over til en gammel kjenning; Marco Rota. Hans spesielle, organiske stil er ikke helt utviklet ennå i denne gamle historien fra 1981: «Onkel Skrue og Sjørøverøya». Naturscener, hav og båter, og ikke minst en fabelaktig sjørøverborg stjeler historien her, som ellers er litt tynn. Marco Rota blir aldri feil. 5.

Carl Barks tilbake med en kort seks-siders novelle; «Trylleblekket». En historie som ikke er så godt kjent for de fleste, et lite kammerspill mellom en iherdig selger (Barks elsker dørselgere!), Skrue og Donald. 4.

Ben Verhagen tilbake med en lang ekspedisjonshistorie; «Jorden rundt på 80 dager». Påskuddet for jordomseglingen er nok en tåpelig krangel mellom Anton og Donald. Hovedpoenget er et oppdrag for Skrue om å besøke en variant av Mongolia. Her får vi det eksotiske indre Asia i fullt monn, i en lang og dramatisk historie. Tegningene er temmelig rå og upolerte, noe som kler den røffe historien. Fetter Antons ukledelige sluhet blir en liten byrde i intrigen, han er temmelig endimensjonal og ondskapsfull her. Men det er så mye fabelaktig som skjer i dette dramaet, så vi gir en god 5 her.

Boka avsluttes med et Mikke/Langbein-mysterium; «Mikke og den underlige virvelstrømmen». Fallbergs manus er som skapt for Paul Murry, men her er det Dick Moores som er tegneren. Ikke like bra som Murry, men får godkjent. En vitenskapsmann/utforsker og Svarte-Petter er selvsagt med i en klassisk Mikke-historie som ikke når helt opp denne gang 4.

Sammenlagt får vi 7 historier med samlet poengsum 35, som gir snittkarakter 5. Veldig bra! En flott innføring i de lengre og spesielle Disney-eventyrene, spesielt for de som ikke har lest så mye av dette før.

Til ettertanke ser jeg at denne bokserien er en slags «Best of» fra Hall of Fame-bøkene. Det er kanskje like greit, for HoF representerer noe av det aller beste fra Disney-universet. Og folk som handler på matbutikken er kanskje ikke så kjent med denne bokserien som seriefolket ellers. Jeg håper at redaksjonen dyrker det spesielle og uhøvlete, slik jeg nevnte innledningsvis. Ikke for mye Barks, og se bort fra Don Rosa, som er nokså overrepresentert ellers. Bring de rare, skakke, spennende historiene som vi ikke ser så alt for ofte!

Bra tiltak og jeg gleder meg til # 5, som kommer snart. I mellomtiden skal jeg kikke nærmere på #1-3, og se hvordan de måler seg mot denne flotte utgivelsen.

 

Klassisk Donald Duck Nr. 4
Av diverse (se detaljer i teksten)
156 sider
150 kr.
Egmont Kids Media Nordic

Blod, eller mer nøyaktig, å blø, er temaet for den nyeste C’est Bon-antologien (CBA). I tråd med den feministiske tankegangen som preger mye av Sveriges alternative tegneserie r, betyr dette selvsagt at temaet menstruasjon står sentralt, allerede i coverillustrasjonen og forordet. Heller ikke overraskende er det at menstruasjon får et politisk poeng.  Men antologien rommer langt mer enn bare det.

CBA har denne gangen mer vekt på historier enn på det grafiske, men også to rene kunstprosjekt er inkludert: Den stilrent surrealistiske «Comfort» av Mai Northcote og «My Friend D» av Susanne Johansson. Johansson er først og fremst en collagekunstner, og fikk i 2016 utgitt en kunstbok, «Void» på CBKs partnerforlag Tusen Serier. Hennes status som serieskaper i teknisk forstander høst diskutabel, og vil nok bli avvist av de fleste ennå, men «My Friend D» er sterk og uttrykksfull.

Mens «Medication» av Mattias Elftorp (en geskjeftig person i Malmøs seriemiljø, og også tidligere bidragsyter) bruker menstruasjon i en heller enkel og brutal kontekst, gir sanmarinske Darkam temaet en bredere og umiddelbart mer interessant behandling i «»The 32 Perfections» , der det settes i sammenheng med kvinnens posisjon i både religions-og samfunnsperspektiv.

Av konkrete temaer i tillegg til menstruasjon dukker temaet vampyrer opp flere ganger, og hever antologien som helhet. Antologiens grafisk vakreste serie, «The Last Act» av finske Ella Eiranto, er en tvetydig vampyrhistorie lagt til et drømmeaktig landskap med apokalyptiske undertoner. Derimot er det ingen ting tvetydig ved svensk Stefan Petrinis «The Sanguinarians»; her har forholdet mellom vampyrer og mennesker tydelige klassemetaforer.  Redaktør Kinga Dukajs bidrag «Bloody Mary» står i kontrast til disse, da den er mer direkte og brutal i handling, og abstrakt i grafisk utforming.

Noen av seriene er først og fremst banale, og litt for forutsigbare til å gjøre noe inntrykk. «One day you’ll understand» av danske Rakel Stammer har et lettvint og litt for dvelende budskap om «å ha blod på hendene». I finske Henna Räsänens «Stadtbad» er selvskading temaet i en overtydelig politisk metafor. «What the blood clot» av spanske Gonzo Rodher er en klisjepreget metaforisk komedie om kroppens reaksjon på hasj, selv om den i alle fall er ganske visuelt sprelsk, i tillegg til at den tilfører denne dystre antologien en anelse humor.

Blod-temaet brukes for det meste ganske konkret, men i et par tilfeller må leseren legge en god del velvilje til for å se noen tydelig sammenheng. «The Executioner and the Jester» av Nicolas Krizan og «Laika» av Magda Boreysza er begge fabler med kun en indirekte tilknytning til tema, men bare den sistnevnte innbyr til virkelig refleksjon.

På 100 sider er dette den fyldigste CBA vi har omtalt hittil, og spennvidden er stort, både i kunstnerisk og narrativt uttrykk. Valget av temaet «blø» har resultert i en noe mer fokusert antologi enn forrige antologi – de aller fleste historiene handler faktisk temmelig konkret om blod. Dette har ikke lagt noen demper på fantasien og kreativiteten hos bidragsyterne, enkelte ujevne innslag til tross.

CBA Vol 35 – Bleed
Av diverse. Redaktør og forord: Kinga Dukaj
ISBN: 978-91-87825-10-1
100 sider
70 SEK
CBK

Les om de tidligere utgivelsene:
Nyanser av blått (vol 32+33)
Tegneserier som kunst, eller omvendt (vol 34)