Browsed by
Måned: mars 2017

De ukjente kvinnene

De ukjente kvinnene

Hvem var de kvinnelige pionérene innen den norske tegneseriebransjen? Her ser vi litt på kvinnelige serieskapere som var aktive på 1910- og 1920-tallet.

Tegneseriebransjen har på mange måter vært et domene for menn. Menn har dominert som både manusforfattere, tegnere og på forlagssiden. Et av de store skiftene innen bransjen de siste tiårene har vært hvordan kvinner har fått viktige posisjoner både som serieskapere og som utgivere.

I omtaler av norsk tegneseriehistorie, fortelles det lite om kvinner. Det skyldes at det i stor grad var menn som laget og ga ut tegneserier. Solveig Muren Sanden, som blant annet tegnet «Smørbukk» og «Tuss og Troll» fra 1957, trekkes ofte frem som den første viktige, kvinnelige serieskaperen her til lands. Men hun var ikke alene som kvinnelig serieskaper, og hun var heller ikke først.

«Kari, Per og Søren» gikk i bladene «For Hus og Hjem» og «Hver 8. Dag» . I 1913 kom en egen bok med tegneserien.

Ser vi nærmere på utgivelser, ser vi at flere kvinner var involvert i bransjen enda tidligere. Nanna With var i alle fall utgiver av både ukeblader og en bok der tegneserien «Kari, Per og Søren» var trykt. Det er ikke usannsynlig at hun også laget manus til tegneserien, men hun skrev ikke om det i sin selvbiografi. I samtiden ble tegneren Gunnar Tandberg trukket frem da tegneserien ble publisert, og With ble ikke nevnt i det hele tatt. I ettertid er Tandberg bedre kjent som teatermaler enn som serieskaper.

Fra «Eventyr i billeder» tegnet av Jan Lunde. Molla Dahl var en av manusforfatterne.

Vi vet at Molla Dahl arbeidet som redaktør i Bladkompaniet på tyve- og trettitallet. I denne perioden var hun sammen med Kristen Gundelach involvert som manusforfatter på tegneserien «Eventyr i billeder», som tok for seg norske folkeeventyr. Tegner var Jan Lunde, og det første «Eventyr i billeder» ble utgitt i 1923. Det er ikke kjent om Dahl laget manus til andre tegneserier.

Omtrent samtidig arbeidet Marie Walle som tegner i reklamebyrået Atelier E-O. Reklamebyrået var stiftet av tegneren Eyvin Ovrum, som i sin tid også var en av stifterne av Tegnerforbundet. Ovrum hadde bodd og arbeidet i USA i en lang rekke år, og han var inspirert av det han hadde sett og opplevd der. Derfor ble reklame i tegneserieform blant det Atelier E-O kunne tilby sine kunder. Noen ganger tegnet Ovrum selv, mens andre ganger overlot han arbeidet til en av sine ansatte. Tegneseriene er ofte kreditert Atelier E-O, og fordi Eyvin Ovrum behersket mange stilarter er det vanskelig å se hva som er laget av hvem. Men like fullt er det enkeltarbeider som er kreditert Marie Walle, og det er ikke usannsynlig at hun også tegnet mange av reklametegneseriene produsert av Atelier E-O.

Utdrag fra «Eventyr fra Dukkeland» av Signe Sivertsen.

Selv om vi vet mye om norske tegneserieutgivelser, og svært mange av utgivelsene er katalogisert i for eksempel «Norsk Tegneserie Index», er det også enkelte mangler. En som ikke er nevnt i de første utgavene, er bergenske Signe Sivertsen. I 1924 ga hun ut «Eventyr fra Dukkeland» på forlaget Gyldendal. Boken er av enkelte litteraturvitere klassifisert som en bildebok, men sidene er typiske for norske tegneserier fra samme tid. Vi finner sider med fire tegninger i samme størrelse med tekst under rutene. Historien tar for seg den uheldige sjømannen Pelle i jakten på kjærligheten. Det er ikke lett for ham, og det blir mange utfordringer for ham underveis.

Noen sider fra Magnhild Haavardsholms «Pers forunderlige reise».

Det viser seg at det også er en annen tegneserieutgivelse laget av en norsk kvinne som er eldre enn «Eventyr fra Dukkeland». Magnhild Haavardsholm ga ut «Pers forunderlige reise» i 1922. Også denne utgivelsen er av enkelte kategorisert som en bildebok, men et sideoppsett med som regel to bilder på hver side gjør at denne utgivelsen må regnes som en tegneserie. Den er for øvrig ikke registert i «Norsk Tegneserie Index».

Dette er en redigert utgave av en sak trykt i Sydvesten 2. februar 2017.

-Interessante tegninger

-Interessante tegninger

Hvilke tanker har utenlandske utgivere om norske tegneserier? Vi tok en prat med to forleggere som har utgitt norske tegneserier i utlandet.

Norske tegneserier har gode dager for tiden. Her til lands har vi både en kommersiell og kunstnerisk suksess, og flere norske tegneserier har blitt lagt merke til og er også utgitt i utlandet.

Etter alt å dømme er «Brumle» av Haaken Christensen den første norske tegneserien oversatt til et fremmedspråk. Juleheftene fra 1935 og 1936 kom nemlig ut i Sverige i henholdsvis 1936 og 1937. Brumle beholdt sitt norske navn, mens utgivelsene fikk de svenske titlene «Brumle och Mor och Far på Solbacken» og «Brumle och Michel sätter bo». Sissel Solems «Hobby Hipp» og «Peer Gynt» av Arne Opøien og Arne Øverland hadde avispublisering i utlandet på seksti- og syttitallet. «Peer Gynt» gikk i danske, svenske og tyske aviser, mens «Hobby Hipp» kunne leses i Storbritannia, Sverige, Danmark og Norge.

Fra 2010 har vi sett en blanding av tegneserier utgitt i utlandet. «Nemi» av Lise Myhre og Frode Øverlis «Pondus» kan leses i flere land, og begge tegneseriene har eget hefte i Sverige. «Lunch» av Børge Lund har også et utenlandsk publikum, mens Jason er den norske serieskaperen med oversettelser til flest fremmedspråk. Ellers er blant annet viktige tegneserier som «Olaf G.» av Steffen Kverneland og Lars Fiske, «Kjære Rikard» av Lene Ask, «Moskva» av Øystein Runde og Ida Neverdahl og «Liker stilen» av Bendik Kaltenborn blant norske tegneserier utgitt i utlandet de siste årene. Kaltenborn er for øvrig en del av tegneseriekollektivet Dongery, som har fått stor oppmerksomhet i inn- og utland. Blant annet hadde Dongery en utstilling på en viktig tegneseriefestival i Sveits i 2014, og mange av kollektivets tegneserier er utgitt på engelsk.

Johann Ulrich holder til i Berlin og er forlegger i Avant Verlag. Forlaget har en bred satsing på tegneserieromaner, og det utgis både tyske og oversatte titler. Blant annet har Avant Verlag gitt ut «Munch» av Steffen Kverne land og «Herr Merz» av Lars Fiske på tysk. I tillegg er også samarbeidsprosjektet «Olaf G.» utgitt av Ulrichs forlag. Responsen på utgivelsene har vært god, og «Munch» har allerede solgt ut to opplag mens «Herr Merz» er tilgjengelig i sitt andre opplag akkurat nå.

Johann Ulrich valgte ut verkene til Fiske og Kverneland siden dette er kunstnerbiografier.

-I tillegg er Lars Fiske og Steffen Kverneland to av de beste serieskaperne som en forlegger kan ønske seg, legger han til.

-Hva synes du om ryktet til norske tegneserier?

-Jeg er ikke sikker på om norske tegneserier har noe rykte. Bøkene til Fiske og Kverneland selger godt fordi de har kjente tema. Jeg tror de fant et publikum siden det var kunstnerbiografier mer enn at det var norske serieskapere, forteller han. Ulrich legger til at han synes at hele Dongery-kollektivet er unike.

-Den sære humoren og blandingen av detaljerte og skisseaktige tegninger er veldig spesielt. Er det typisk for Norge? undrer han seg.

I Polen er Pawel Timofiejuk forlegger for forlaget Timof. Forlaget satser også på varierte utgivelser, og både polske og oversatte titler er en del av forlagskatalogen. Timof forlag i Warszawa har gitt ut «Munch» av Steffen Kverneland på polsk sammen med «Moskva» av Ida Neverdahl og Øystein Runde.

Pawel Timofiejuk synes norske tegneserier blir ansett som merkelige, men med interessante tegninger.

-For meg er Jason en unik serieskaper. Han lager tegneserier uten ord der en visjon av omverdenen kommer tydelig frem. Tegneseriene hans viser oss bruddstykker fra livet i kontraster, sier Timofiejuk.

Han forteller at de norske utgivelsene han har gitt ut har fått en moderat respons fra det polske markedet, men kjøperne har vært imponert og satt pris på utgivelsene.

-Jeg valgte å gi ut «Moskva» fordi den handler om Russland og tegneseriefestivalen KomMissia. Jeg kjenner godt til både landet og festivalen, og det var grunnen til at jeg valgte denne utgivelsen. I tillegg var humoren viktig. «Munch» ga jeg ut fordi det var en kunstnerbiografi, og den hadde en interessant vinkling rundt kunstneren, avslutter Timofiejuk.

Saken er tidligere publisert i avisen Sydvesten 19. januar 2017.

Serie til film: Logan

Serie til film: Logan

Logan er nøyaktig den filmen som trailerne forespeilte oss: Et skitten, dystopisk nær framtid-thriller der den Wolverine vi har blitt kjent med gjennom Hugh Jackmans tolkninger i 17(!) år, endelig er i fri dressur.

Etter at X-Men: Apocalypse fikk i beste fall blandet mottakelse fra både kritikere og publikum, virker denne filmen som et naturlig neste utviklingssteg. Fox har kommet så langt de kan med superheltfilmer som følger Marvels egen formel. De trenger å finne alternative bruksområder for sine X-Men-rettigheter. Filmer som Deadpool, og nå Logan, er gode eksempler på hvordan de kan lykkes med dette. Hver på sin helt egen måte.

Vi befinner oss i 2029. Mutantene er i ferd med å dø ut, for av en eller annen grunn har det ikke blitt født flere av dem på 20 år. X-Men er gått i oppløsning; detaljene er litt uklare. Professor X er ettersøkt, og gjemmer seg i ørkenen i Mexico med Caliban som oppasser. Logan frister en anonym tilværelse som limousinsjåfør…helt til han blir oppsøkt av en meksikansk kvinne som passer på en ung jente – En jente med helt spesielle evner.

Dafne Keen. I bakgrunnen: Hugh Jackman og Patrick Stewart

Miniserien «Old Man Logan» (kan forveksles med «Wolverine: The End», som ble oversatt til norsk) er nevnt som en inspirasjonskilde. Men det er nok først og fremst noe som tegneseriens forfatter, Mark Millar (som for øvrig er konsulent for Fox’ Marvel-avdeling) vil ha folk til å tro. Bortsett fra at filmen handler om den eldre Logan, og foregår i framtiden (i forhold til hva som enn skal være de andre filmenes nåtid), har den lite til felles med Millars historie.

I stedet fokuserer den på X-23, en (ung og kvinnelig) genetisk kloning av Wolverine. Hun dukket første gang opp i en episode av tv-serien «X-Men: Evolution», og deretter i tegneserien «NYX». X-Men møtte hun første gang i Uncanny # 450, i en historie som ble oversatt til norsk på 00-tallet, da mutantene hadde et lite comeback på det norske bladmarkedet. Hun skulle etter hvert komme til å bli mer og mer viktig i tegneseriene, særlig da hun overtok (den nå antatt døde) Wolverines identitet.

Wolverine møtte X-23 for først gang i X-Men nr. 450, eller nr. 3/2006 i den norske utgaven

Er det den langsiktige planen også for filmens X-23? Hugh Jackman har jo sagt at dette blir hans siste film i denne rollen.  Samtidig virker regissør James Mangold og teamet hans uinteressert i å bygge videre på franchisen. Målet har nok vært å fortelle en solid historie med færre begrensinger, og å bekymre seg mindre for kontinuiteten.

De ytre konsekvensene av det med færre begrensinger er tydelige. De makabre detaljene som er det uunngåelige resultatet av Wolverine (og Lauras) evner, er framstilt med nådeløs tydelighet. Filmen legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder skildringen av andre voldsomheter, både naturalistiske og overnaturlige. Ellers er superheltfilmer vanligvis usannsynlig «renslige».  At Wolverine banner så mye som han gjør i denne filmen, er litt utypisk for ham, men filmens mer voksne elementer virker ikke spekulative. Filmen har en solid, stødig historie, og regien er stram. Den høye toleransen for vold og bannskap er noe filmen har gjort seg fortjent til, gjennom sin voksne, for ikke å si modne, historiefortelling.

Hugh Jackman

Jackman gir enormt av seg selv i en film som krever enormt mye av ham. Det er tydelig at han vil gjøre det meste ut av denne siste opptredenen. Også interessant er det at han legger seg tettere opp til tegneseriens Wolverine enn noen gang før, særlig i personlighet.  Om Logan er en voldsorgie, er den også en film som går mer i dybden på figuren enn noen gang. Men Patrick Stewarts innsats er om mulig enda bedre. Hans Professor X er revet ut av den komfortsonen han vanligvis hadde i filmene, og tvunget inn i en ny og usikker posisjon med en ustabil psyke. Han bærer på en smerte og en lengsel som Stewart utstråler med konsekvent overbevisning.

Patrick Stewart og Hugh Jackman

Uten tvil er Logan den beste av Wolverines solo-filmer, selv om jeg straks skal innrømme at det sier ikke så mye. Dette er en svært jevn film i en svært ujevn filmserie. Den er imidlertid også blant de beste filmene i X-Men-franchisen som et hele, selv om den knapt lar seg sammenlikne med noen av dem.

Men at den er annerledes betyr ikke at den står uavhengig av de andre filmene. Tvert imot er du nødt til å ha i alle fall en viss kjennskap til filmseriene X-Men og Wolverine for å få noe særlig ut av Logan. Kontinuitet er fortsatt viktig, selv om filmen, trolig med vilje, gjør det litt vanskelig å si nøyaktig hvordan den forholder seg til kontinuiteten. Det er nemlig ikke så mye vi får forklart. Hintene om hva som egentlig har skjedd, særlig med X-Men, er subtile. Fansen kommer til å spekulere vilt.

Fra et tegneserieperspektiv er det ellers verdt å merke seg at Logan – som er den X-Men-filmen jeg minst ventet at skulle gjøre det –  ikke bare referer til selve tegneseriebladene, men faktisk bruker dem som et helt seriøst poeng i historien. Hva det består i, kan jeg selvsagt ikke røper her, men det er overraskende snedig.

Logan: The Wolverine
USA 2017
Regi: James Mangold
Manus: James Mangold, Scott Frank, Michael Green
Skuespillere: Hugh Jackman (Logan/Wolverine/James Howlett), Patrick Stewart (Charles Xavier/Professor X), Dafne Keen (Laura Kinney/X-23), Boyd Holbrook (Donald Pierce), Stephen Merchant (Caliban), Richard E. Grant (Zander Rice)
Lengde: 2 t. 12 min.
Aldersgrense: 15 år
Norsk kinopremiere: 03.03.2017