Browsed by
Måned: april 2017

Tarzan er tilbake

Tarzan er tilbake

Russ Manning tegnet «Tarzan» på sekstitallet. Nå er en samling av hans første «Tarzan»-tegneserier ute på norsk.

Jungeltegneserier var en gang svært populære her til lands, og «Tarzan» holdt lenge fortet som den viktigste og mest populære. «Tarzan»-tegneserier har vi sett i Norge helt tilbake til 1930, da Arbeiderbladet startet med tegneserien i helgebilaget «Lørdagskvelden». Eget tegneserieblad og julehefter  har «Tarzan» også hatt, men det er lenge siden vi har sett jungelhelten i norske bladhyller nå. Derfor var det en hyggelig overraskelse når Egmont i disse dager gir ut tegneserieboken «Tarzan tegnet av Russ Manning». Utgivelsen er merket med «bok 1», og et nytt bind kan ventes i september.

De som leste det norske «Tarzan»-heftet på sekstitallet vil nikke anerkjennende til både Russ Manning og hans «Tarzan»-tegneserier. Alle historiene i boken har vært ute på norsk tidligere, og de var å finne i «Tarzan»-bladet i 1967 og 1968. Historiene ble opprinnelig utgitt i USA i 1965 og 1966, men de er restaurert og nyoversatt til denne utgivelsen .

«Tarzan» er selvsagt knyttet til forfatteren Edgar Rice Burroughs. Burroughs’ bøker om «Tarzan» var kjempepopulære, og de skapte en stor interesse for jungelhelten. Siden de første «Tarzan»-fortellingene på 1910-tallet har historiene blitt adaptert til andre formater, og det er laget både radioprogrammer, teaterstykker, spillefilmer og animasjonsfilmer om karakteren. Hal Foster, som senere skapte «Prins Valiant», var den første som laget tegneserier om «Tarzan», og siden ble han fulgt av en lang rekke andre serieskapere som har laget «Tarzan»-tegneserier både for aviser og tegneseriehefter.

Manusforfatter Gaylord DuBois tok utgangspunkt i de første romanene til Edgar Rice Burroughs da han skulle samarbeide med Russ Manning om «Tarzan»-tegneseriene i denne boken. Her får vi historiene «Tarzan – apenes konge», «Tarzan vender tilbake» og «Opars juveler» i tegneserieform. Fortellingene er et konsentrat av Burroughs’ romaner, men like fullt er de både spennende og underholdende. Russ Manning kunne sin tegnekunst, der han skaper gode progresjoner i handlingen med god sidelay-out. Mennesker og landskap er realistiske, men Manning gjør ikke så veldig mye ut av bakgrunnene. Like fullt fungerer tegneserien veldig bra, og den er et godt eksempel på en god spenningstegneserie fra 1960-årene.

«Tarzan tegnet av Russ Manning» er en flott nostalgitripp som helt klart gir mersmak. Både kjennere av jungelhelten og tilhengere av actiontegneserier vil få mye å glede seg over i denne utgivelsen.

 

«Tarzan tegnet av Russ Manning»

Av: Gaylord DuBois og Russ Manning (etter romanene til Edgar Rice Burroughs)

Oversetter: John Berge

ISBN 978-82-429-5760-3

136 sider

169,90 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 20. april 2017.

En velkommen gjest i bladhyllene

En velkommen gjest i bladhyllene

Noe så sjelden som et A4 tegneseriealbum i farger med westernhelten Tex Willer har sett dagens lys i Norge. Litt av en overraskelse! Vi er vant til å se de vanlige A5-bøkene, oftest i svart-hvitt, men også i farger, men dette format er en sjelden fugl.

Bak en flott forside, der vi ser en nokså utypisk antrukket Tex Willer skue ut over en brutal ørkenbasert scene, finner vi en god historie fortalt av Mauro Boselli og illustrert av Angelo Stano. Førstnevnte er en av forlaget Bonellis mest benyttede forfattere, med erfaring fra vampyrserien Dampyr og horrorklassikeren Dylan Dog. Men det er nok som westernforfatteren av mange av Tex Willers eventyr han er best kjent.

Stano har helst jobbet med Dylan Dog, men her gjør han en utmerket innsats med en realistisk strek som skildrer både ørkenen, Hopi-indianere og banditter. Og nok en gang: formatet gjør at vi virkelig får satt pris på de vakre tegningene fra USAs ørkenområder.

Tex og kameraten Tiger Jack (begge navajoer, men for anledning ukorrekt antrukket i Delaware-indianernes frynsedresser, beregnet på regnfylte skogsområder, ikke ørkenens hete!) dumper borti et drama som krever deres innsats. Historien er spennende og fortreffelig tegnet og fargelagt, med innslag av hopimyter (fløytespilleren Cocopelli og Edderkoppkvinnen er to ånder som figurerer sterkt) mens banditter jakter på en stor gullskatt. At de brutale bandittene får sin velfortjente straff kommer ikke som en overraskelse, men vi skal igjennom mye dramatikk og uventede vendinger før det…

Et flott westernalbum, utenom det vanlige. Mer av dette, takk!

Og prisen er riktig fornøyelig, fint å finne et album til under hundrelappen i dag. I grunnen har tegneseriealbum steget veldig lite i pris sammenlignet med prisindeksen, det må da snart være 30 år siden at et album kostet rundt 30-40 kroner, så 90.- er nå ikke ille i det hele tatt.

 

Tex – Painted Desert

Av: Mauro Boselli og Angelo Stano

48 sider

89,90 kroner

Egmont Kids Media

Supert fra Østerrike

Supert fra Østerrike

Østerrikske serieskapere har laget en interessant, tyskspråklig superhelttegneserie med handling fra Wien.

Når Wien trues av forbrytelser, er Captain Austria på vakt. Selv om det gjerne bare er småkriminelle, stiller den østerrikske superhelten opp og sørger for ro og orden. Egentlig er Captain Austria studenten Kurt Kogler. Oppdragene som superhelt tar han utenom studiene, og han sier heller ikke nei til en fest selv om det går ut over nattpatruljene han har i Wien. Men Kogler er ikke alene, og han er heller ikke den første. Faren var nemlig den første Captain Austria, og egentlig heter den rødkledde superhelten Captain Austria jr.

Captain Austria har alliert seg med tre andre superhelter, og sammen med Donauweibchen, Lady Heumarkt og Der Bürocrat utgjør han Østerrikes bolverk mot superskurker.

I det aller første heftet blir vi kjent med disse superheltene, og det presenteres ulike drypp om et østerriksk superheltmiljø som en gang eksisterte. Lady Heumarkt er tanten til Captain Austria, og hun er en erfaren dame med oppdrag som fribryter og superhelt bak seg.

Første hefte av «ASH: Austrian Superheroes» er en forfriskende historie med superhelter i hovedrollene. Captain Austria og hans forbundsfeller må stoppe skurken Der Basilisk. Handlingen foregår i Wien, og serieskaperne har brukt byen som en viktig del av bladet. Kjente steder og landemerker inngår i historien, og serieskaperne har laget en lokal stemning med flere typiske, østerrikske referanser som blir viktig i handlingen. I tillegg brukes lokal dialekt i tegneserien, og spesielt Lady Heumarkt utpreger seg med sitt muntlige språk.

Samtidig har man lagt seg på et ironisk plan. «ASH: Austrian Superheroes» fungerer veldig godt på grunn av gode og interessante karakterer, gode vekslinger i handlingen og solide doser humor. Konseptet er gjennomført godt, og den lokale forankringen gir utgivelsen noe som skiller den fra andre superhelttegneserier.

Det er Harald Havas som er mannen bak de østerrikske superheltene. Han står for manuskriptene, mens han i hovedhistorien samarbeider med tegnerne Andi Paar og Thomas Aigelsreither. I tillegg er det tatt med en solohistorie med Lady Heumarkt, som viser noe av den kvinnelige superheltens forhistorie. Denne er tegnet av Lenny Grosskopf, som har en mangainspirert stil. Paar og Aigelsreither ligger tettere opp til en tradisjonell, amerikansk superheltstil, selv om enkeltsekvenser kan få et mer statisk preg.

Starten på «ASH: Austrian Superheroes» lover veldig godt, og det blir spennende å se om serieskaperne klarer å følge opp denne tegneserien med tilsvarende interessante blader i fortsettelsen.

 

«ASH: Austrian Superheroes» nr. 1

Av: Harald Havas, Andi Paar, Thomas Aigelsreither m. fl.

ISBN  978-3-9504027-3-5

36 sider

4,90 Euro

ASH Comics

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 12. april 2017.

Universelt blurb: Eliteserien 18

Universelt blurb: Eliteserien 18

Pondus’ «standard» samlebøker er vel fortsatt bestselgerne, men det finnes nok av gode argumenter for å prioritere Eliteserien-bøkene. 

Tross i oppblåste striper og flere helsider med cover og spesialtegninger, er stripemengden omtrent den samme. Legg til assortert artikkelmateriale, og du får en god del mer lesestoff, totalt.

Eliteserien 18 dekker perioden fra juni 2012 t.o.m. april 2013. Og her er det viktig å understreke dekker, ettersom boka, så langt det lar seg gjøre, prøver å krønikere alt som hadde å gjøre med Pondus og Frode Øverli i den aktuelle perioden. I tillegg til komplette striper med kommentarer omfatter samlingen smakebiter av Pondus På Din Dialekt-albumene, gjesteopptredener av Frode Øverli i Rocky og EON, gjengivelser fra Pondus-losjen på Brann Stadion, smakebiter fra Else & Günthers Samlivsguide, samtlige kalenderforsider (jule-, måneds-, og dag for dag-) for både Pondus og Rutetid, og raust med smakebiter fra kuriosaboka Elvis Likte Ikke Fisk – og 999 andre ting du ikke trenger å vite (forfattet sammen med Atle Nielsen). Artikkelmaterialet er av variabel kvalitet, men tegner sammenlagt et bilde av en serie i rivende utvikling, og bidrar til å forklare hvordan Pondus ble folkeeie. Særlig Walter Wehus korte artikkel i samband med kåringen av «12 norske serieklassikere» setter ting på plass.

Tito og Baltazar fronter den nyeste utgaven av Eliteserien. Det var ikke i denne årgangen de debuterte, og i stripeutvalget er de vel ikke mer profilerte enn vanlig. Pondus har simpelthen så mange gode bifigurer på dette tidspunktet at selv to ganske utagerende homser ikke tar for mye av oppmerksomheten. Men de er tilgodesett med en lenger, ny artikkel signert Tore Bjørkeli.

Eliteserien 18 viser oss ellers en serie som for lengst har funnet formen. Bifigurene er som sagt mange, og framfor alt godt utviklede. Tito og Baltazar er ikke de eneste som er karikerte nok til å være morsomme, og samtidig varierte nok til å ha personligheter.  Serien forblir, i tillegg til å være svært morsom, svært oppfinnsom og treffende, både visuelt og i gagvalg. Nivået er imponerende høyt. Riktignok tok Øverli en «Pusur» i april 2013 og gjorde det plutselig til Bjarnes hovedbeskjeftigelse å jage postbud (selv en kommentar i boka antyder at dette er en smule anakronistisk), men slike klisjeer hører til unntakene. Øverli er på et nivå der han til og med kan tillate seg å være litt meta, når han kommenterer sin egen trang til å finne på tullenavn – først på engelske fotballspillere (klassisk Pondus!), og senere på damelag i Camillas liga.

Pondus’ (både figuren og serien) sitt forhold til sport blir stadig mer sofistikert, og Liverpools åttendeplass i Premiere League 2011/12 ligger som en skygge over serien våren/sommeren 2012. Selv med den kunnskapen kan visse ting gå over hodet på den enkelte, men i denne boka får vi f.eks. forklaringen på hvorfor Pondus roper «KENNY!» i en høysommerstripe.  Selv i en tidløst morsom serie kan det være en god porsjon samtidshistorie.

Pondus – Eliteserien 18
Av Frode Øverli
Forord av Tonje Tornes, artikkelbidrag av diverse
192 sider
399 kr (veil.)
Egmont Publishing

Sett fra begge sider

Sett fra begge sider

Det svenske forlaget Tusen Seriers bok-og tegneseriekatalog omfatter mye forskjellig, men er preget av et ønske om å formidle sosial samvittighet.

Tidligere har forlaget gitt ut de dokumentariske tegneseriene Fem papperslösa kvinnors historier og Fem historier om prostituerande, og tegneserieromanen Bekele, om en svenskgiftet afrikaners møte med migrasjonsverkets byråkrati.

En Andra Chans forteller en ufullendt historie om to menneskeskjebner. På den ene siden Ulysses Anderson, en afroamerikaner som ble adoptert av en svensk-amerikansk familie, og på den andre siden en ikke navngitt irakisk lege. Begge er på flukt; Ulysses fordi han deserterte fra den amerikanske hæren i Irak på grunn av samvittighetsplager, og legen fordi han ble stemplet som en forræder etter å ha reddet livet til Ulysses, en av «fienden».  Begge to ender opp i Sverige, der Ulysses innleder et forhold til en slektning av adoptivforeldrene.

Strukturen er interessant, og ikke minst fordi den muligens bare fungerer i tegneserieformat: Ulysses og den svenske kvinnens historie fortelles fra venstre til høyre, mens legens historie fortelles fra høyre til venstre, i tråd med arabisk lesemåte. De møtes på midten, både bokstavelig og narrativt. Hele serien er også tekstet simultant både på svensk og arabisk.

Selve tegneserien er altså finurlig lagt opp. Men det svikter litt i utførelsen; strukturen er mer interessant enn fortellingen. Tegningene er ved Shko Askari, en Malmø-bosatt tegner av innvandrerbakgrunn. Han er også ansvarlig for den arabiske tekstingen, så det virker sannsynlig at han føler sterkt personlig for prosjektet. Men selv om figurene hans er stiliserte, i kontrast til de fotografisk realistiske og diffuse bakgrunnene, minner tegningene hans litt vel mye om storyboarding. De er stive og blir sjelden noe mer enn et passivt akkompagnement til teksten.

Med En Andra Chans har manusforfatter Mattias Elftorp, en av ildsjelene i Malmøs tegneseriemiljø, har skrevet en historie som har potensial til å engasjere. Dessverre greier han ikke å begrense seg når målet er å uttrykke Den Sosiale Samvittighet. Moraliseringen er tung, og den emosjonelle manipuleringen blir for åpenbar, selv om meningen sikkert var god. Den svenske kvinnens refleksjoner er et rent partsinnlegg, og familien hennes er redusert til uinteressante, politiske stråmenn for å understreke budskapet ytterligere. Legens dilemma er riktignok interessant, fordi det kan ses på som en parallell til et reelt dilemma vi også har diskutert her i Norge: Burde irakere og afghanere som har bistått vestlige militære ha førsterett på asyl fordi de risikerer å bli jaget som «forrædere» i hjemlandet? Elftorps behandling av dette dilemmaet som et mer allmenngyldig samvittighetsspørsmål er interessant og viktig, men fortellingen trenger noe mer for å utgjøre et godt hele.

En Andra Chans er en meningsbærende tegneserie, og jeg vil selvsagt ikke klandre den bare for å ta et standpunkt. Men etter at den har tatt et standpunkt, gjenstår oppgaven med å formidle dette på en engasjerende måte. Det lykkes den ikke helt med.

En Andra Chans
Skrevet av av Mattias Elftorp
Tegnet, og oversatt til arabisk, av Shko Askari
ISBN 9789198302943
76 sider
100 SEK
Tusen Serier

Kan bestilles fra tusenserier.com

Tilbake til Lauvik

Tilbake til Lauvik

En ny samlebok med Lars Lauviks «EON» viser hvilken glimrende tegner og satiriker serieskaperen er.

«EON» er tegneserien der man sjeldent får det man forventer. Lars Lauvik har laget en alt annet enn forutsigbar tegneserie, som tar for seg både trivialiteter, store filosofiske spørsmål, samfunnssatire og plump slapstick. Lauvik er en dyktig tegner med en kreativ og spennende idérikdom, og han har ikke gått av veien for å sende spark både her og der. Kjente personer glir lett inn i tegneseriene til Lars Lauvik, og de omgås Lauviks persongalleri med den største selvfølgelighet uansett hvilke utfordringer og situasjoner han skriver og tegner dem inn i.

For tiden er det lite å se fra Lars Lauvik i bladhyllene. Han bidrar fast til det månedlige «Pondus»-bladet, men «EON»-heftet er dessverre historie. Dermed er det ekstra kjekt å se at forlaget Egmont byr på en ny samling med «EON», «Game of Clowns». Denne inneholder i hovedsak tegneserier trykt i «EON»-bladet i 2011 og 2012.

Mens tidligere samlebøker har vært ute som hardcoverbøker, har Egmont denne gangen valgt myke permer og en hyggelig utsalgspris. Boken samler ulike «EON»-tegneserier. Her er det både striper og helsider.  Som vanlig er Tetra, Gonzales, Gud og resten av gjengen i toppslag sammen med Lars Lauvik. Morsomheter og absurditeter kommer på rekke og rad, og det er mye å le av. Blant annet får vi Lauviks herlige harselas med prinsesse Märtha Louises engleskole, et herlig møte mellom Lauvik og serieskaperkollega Torbjørn Lien, noen blikk på Tetras mangfoldige kjærlighetsliv og et herlig, mediekritisk syn på pressen gjennom Lars Lauviks satiriske optikk. Plass til et intervju med Lauvik selv er det også blitt.

Tegningene er som vanlig i toppklasse, der Lauvik viser at han også har stor kontroll på timing og hendelsesforløp. Han behersker også ulike stilarter, og i boken får vi se ham med stort hell leke seg med lay-out på tegneseriesidene og småhistoriene.

Lars Lauviks tegneserier fungerer veldig godt i større doser, og denne samlingen viser hvor sterkt savnet «EON»-bladet er. Anbefalt!

«EON: Game of Clowns»

Av: Lars Lauvik

120 sider

159 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 6. april 2017.

En norsk tegneserie?

En norsk tegneserie?

Hva er den første norskproduserte tegneserieutgivelsen? «Knald Bon Bon» fra 1901 er en kandidat.

Man trodde lenge at «Knold og Tot til Lands og til Vands» eller «Knold og Tot i Skole» fra 1911 var de eldste tegneserieutgivelsene her til lands. Det er ikke riktig, siden «Herr Stankelbeens mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr til Lands og til Vands» av Rodolphe Töpffer og Julius Kell kom på det norske forlaget Feilberg & Landmark allerede i 1847. Verken Töpffer eller tegneren Julius Kell er kreditert i denne utgivelsen. I stedet oppgis Jochum Træsnider og Lars Riimsmed som opphavsmenn.

En rekke bøker utgitt på 1800-tallet har tegneserietrekk, og hvis man bruker en vid definisjon kan flere av dem regnes som tegneserier. Mange slike bøker kan også kalles bildebøker, og en slik bok med en glidende overgang mellom tegneserie og bildebok er «Knald Bon Bon» fra 1901. «Knald Bon Bon» ble utgitt på forlaget Ellingsen i Kristiania. Bokens tekster er kreditert «S.», og i «Norsk anonym- og pseudonymlexikon» av Hjalmar Pettersen fra 1924 antas det at «S.» er identisk med Skonhoft-Halvorsen. Ikke noe fornavn er oppgitt, og ingen tegner nevnes. Dette kan selvsagt være en oversatt tittel, men den kan også være norsk. Uansett kan vi snakke om en av de første, norskspråklige tegneserieutgivelsene.

«Knald Bon Bon» viser barn i lek, og nettopp lek er en rød tråd gjennom hele boken. Hovedpersonene skifter fra scene til scene, og barna fremstår i fine klær.  Boken er kort med sine 16 sider, og noen av oppslagene er i svart/hvitt mens andre er i farger. Boken er ikke registrert i «Norsk Tegneserie Index», og den er ikke tidligere nevnt blant norske tegneserieutgivelser.

Det skal bli spennende å se om denne boken er laget av en norsk tegner og forfatter. Sannsynligvis er boken opprinnelig britisk, siden karakteren Mr. Punch er med på en av sidene.

Teksten er tidligere trykt i Sydvesten 16. februar 2017.

Dumrian på veg opp

Dumrian på veg opp

Jens K. Styve er nett kome ut med ei engelskspråkleg minisamling av stripeserien «Dunce». Det er ei god anledning til å sjå litt nærmare på seriens utvikling.

Serien som vi nå kallar for «Dunce» (Dumrian) kan sporast attende til Styves nye Patreon-prosjekt i 2014, då han begynte å sende ut engelskspråklege mini-hefter til sine «patrons» verda over. I alle fall to av desse hefta, som seinare vart samla i boka JensK Sesong 1, besto for det meste av humorstriper – underfundige, ofte absurde, og med Styves eigen, lett nevrotiske forfattar-avatar i hovudrolla. Mini-hefta innehaldt det Styve sjølv følte for å teikne og fortelje, men så skjedde det noko som ga stripene fornya merksemd: «Dunce» vann Dagbladet sin teikneseriekonkurranse.

Sigeren ga han (i tillegg til ein pengepremie) fire månader med publisering i Dagbladet. Dei er nesten oppbrukt, men med fast plass i bladet Lunch er «Dunce» ein serie på veg opp.

Tittelen på serien viser til den karakteristiske hatten som hovudpersonen bærer, ein såkalla «dunce cap» som barna før i tida måtte sitte med i skammekroken. Du har sikkert sett enten Dennis eller Tommy med ei slik ei. For mannen sin del representerer denne hatten kjensla av å vere misforstått og urettvist behandla, i følgje teiknaren sjølv. Han innrømmer også at serien har sjølvbiografiske trekk, sjølv om han, som dei fleste andre serieskaparar med slike tendensar, tek førehald om at mykje er tøv.

Seriens ikkje namngjevne hovudperson er ein fråskilt småbarnspappa og kontorist som bur i Tromsø; lokaliseringa er ikkje uvesentleg, ettersom nordlys, lange vintrar og mørketid er ytre element som ofte dukkar opp i serien. I grove trekk har ikkje humor, miljø og persongalleri endra seg mykje frå JensK-perioden, men «Dunce» er meir av ein familieserie, med fokus på forholdet mellom far og son, og son og skulevenninna hans. JensK-stripene handla meir om forholdet til kollegaer (til å halde ut), jobben (så vidt til å halde ut) og ikkje minst andre fagfolk (slett ikkje til å halde ut).

Ikkje at serien har vorte så mykje meir kommers. Poeng og situasjonar er framleis ofte uføreseielege, figurane er ikkje umedelbart enkle å setje i bås, og serien omfamnar framleis absurde situasjonar som den samstundes behandlar med forfriskande subtilitet. Kontrasten mellom det trivielle og det sære er noko som Jens K. er på god veg til å perfeksjonere. Reint visuelt slo serien seg kanskje meir laus med surrealisme og metaforiske bilete i JensK-perioden. Rett nok kan også Dunce glimte til på dette feltet, skjønt ikkje så mykje i den aktuelle mini-samlinga.

Omsetjinga av stripene frå norsk til engelsk er kompetent, sjølv om den verkar vel bunden av dei norske formuleringane. Men pussig nok inkluderer samlinga ei stripe som dreier seg rundt ei bokstavtru tolking av omgrepet «gå for lut og kaldt vann». Styve innrømmer i ei fotnote at stripa ikkje fungerer så bra i omsetjinga…så kvifor bruke den då? Han har mange fleire å velje mellom.

«Dunce» er ein av dei smartaste og mest originale norske stripeseriane som har debutert i seinare tid. Eg vil sakne å kunne lese den dagleg, sjølv om dei to titlane som den snart må vike plassen for – «Værbitt» og «Puma» – også er seriar som eg har forhåpningar til. I mellomtida håper eg det snart kjem ein meir komplett samling av Dunce-striper – Ein JensK Sesong 2, om du vil.

Dunce Number One (36 sider i A5-format) kan kjøpast på Tronsmo, Outland, eller jensk.no

Les også:
Før mørketida
Eg vil ha mobiltelefonen min!

Stålmannen er tilbake

Stålmannen er tilbake

«Superman: Earth One» er en flott nyversjon av opprinnelseshistorien til Mannen av stål.

De siste årene har det vært minimalt av amerikanske superheltutgivelser i norsk språkdrakt. Derfor er det hyggelig å se at forlaget Egmont satser på nytt, og akkurat nå er tegneserieboken «Superman: Earth One» i salg.

Dette er en annerledes tolkning av Mannen av stål, og den inngår i en samling «Earth One»-tegneserieromaner i USA, der de mest kjente av forlaget DC Comics’ superhelter som Batman, Wonder Woman og Teen Titans også har fått egne bind.

«Superman: Earth One» er skrevet av en veteran innen bransjen. J. Michael Straczynski har skrevet for både fjernsyn og et tegneserielesende publikum, og her til lands har vi sett en rekke av hans historier med Spider-Man. Straczynski velger i denne boken å presentere en nytolkning av Supermans opprinnelse, og vi møter en ung Clark Kent som for første gang inntar storbyen Metropolis. Der prøver han flere ulike yrkesmuligheter før han ender opp som journalist i avisen Daily Planet.

Dette er et spennende valg av Straczynski, for det er ikke gitt at en person med de samme ferdighetene som Clark Kent nødvendigvis må ende opp som superhelt. Kent gjør det stort i både baseball og amerikansk fotball, og Straczynski klarer også å få frem en viss usikkerhet i hovedpersonen sin til tross for alt han mestrer.

Underveis blir det selvsagt etter hvert utfordringer både som superhelt og på det personlige planet. Clark Kent må som Superman blant annet ordne opp når Jorden blir angrepet, og det viser seg at angrepet har noe med Supermans hjemplanet Krypton å gjøre.

Michael Straczynski har skrevet en god og lesverdig historie, og Shane Davis bidrar med flotte tegninger. Davis er flink på sidelay-out, og han lager også en flott fremdrift med sine tegninger. Ansiktsuttrykk er han også flink på, og ulike actionsekvenser fungerer veldig godt.

«Superman: Earth One» er en god nyintroduksjon til amerikanske superhelttegneserier på norsk, og boken kan leses uten noen som helst forkunnskaper om verken genren eller tidligere historier. Det er en stor fordel, for det er ofte ankepunktet ved superhelttegneserier.

 

«Superman: Earth One»

Av: J. Michael Straczynski og Shane Davis

ISBN 978-82-429-5686-6

140 sider

129,90 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 23. mars 2017.

Universelt Blurb: EON

Universelt Blurb: EON

EON kommer med sin første utgivelse siden julealbumet I 2015. Anledningen? Vel, 20-årsjubileumet er neste år, og materialet er gammelt, riktignok med et nytt intervju inkludert. Så kanskje anledningen er så enkel som at Lars Lauvik ville ha et påskudd for å lage et parodicover av «Game of Thrones».

For som kjent er Lars Lauvik en av serie-Norges største popkulturentusiaster, i skarp konkurransen med Mads Eriksen. Også i likhet med Mads Eriksen måtte han etter hvert trappe ned. Den nye samlingen «Game of Clowns» har i all hovedsak hentet materialet sitt fra 2011 og 2012, som var de to siste årene av bladet EONs levetid.

«Game of Clowns» minner oss om at et stort talent gikk tapt med nedleggelsen av bladet EON, selv om Lars Lauvik fortsatt er delvis aktiv og lager EON-serier iblant. I sin glanstid hadde han en blanding av oppfinnsomhet, kløkt og hemningsløshet som var unik i norsk sammenheng. Han kunne være overraskende banal innimellom, og ofte like subtil som en ambolt i fritt fall, to trekk som jeg vanligvis anser for å være store minus i en humorserie. Men Lauvik fikk det til å fungere takket være ypperlig formuleringsevne og kreative temavinklinger – Og fordi han raskt utviklet et fleksibelt serieunivers med stor takhøyde for det absurde.

Tetra lærer en lekse som en viss Michael Jackson-låt kunne lært ham langt billigere

Ved siden av populærkulturelle referanser elsket han også dagsaktuelle referanser, noe som selvsagt alltid er et sjansespill. Ikke bare fordi det innebærer en risiko for bråk med de som føler seg uthengt (noe som Lauvik tar et skikkelig oppgjør med i det vedlagte intervjuet), men også fordi slike referanser ofte har kort holdbarhetstid. Stikkord for denne samlingen er Teletubbies, tv-serien «Trekant» og Märthas engelskole. Særlig det siste fenomenet, og kvinnen bak det, får gjennomgå i denne samlingen.  Selverklært «åndelige» mennesker har alltid vært en av Lauviks mest yndete skyteskiver, og i «Game of Clowns» må Märtha Louise tåle enda mer en Fru Peppermøs bedehusforsamling. Og det sier jo en del. Igjen er det slående usubtilt, men Lauvik vet hvordan han skal gi temaet sin helt egen vri, og referansene blir nok fortsatt forstått av de aller fleste.

Å diskutere engler rasjonelt med Märtha Louise har ikke så mye for seg

Og uansett er det de mer generelle og anvendelige temaene som dominerer, som tabloide overskrifter, kreative manifestasjoner av følelser, nyspirituelt vissvass og metahumor overalt (inkludert gjestopptredener av Torbjørn Lien). Lauviks fantasi er bunnløs.

En annen ting som fikk serien til å fungere såpass bra som den gjorde, og som også kommer klart fram i denne samlingen, er at karakterene kan være overraskende komplekse. Tetra er en naiv hakkekylling uten sosiale antenner, Freddy er en gretten kyniker, Gud er et klysete troll, og Gonzales er bare gæren. Men alle kan være mer enn det. Gonzales har sine klarsynte øyeblikk, Tetra kan være overraskende smart (selv om kløkten veldig sjelden får ham helt i mål), og Freddy og Gud prøver i alle fall noen ganger å gi de to førstnevnte en sjanse. Dermed blir serien også mindre forutsigbar, fordi det ikke bestandig er sikkert hvordan figurene kommer til å agere i alle gitte situasjoner.

Det skjer ikke så ofte, men på en god dag kan Tetra sette Gud fast

«Game of Clowns» er en samling som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt, og en 20-årsmarkering som er verdt å ta på forskudd.

EON – Game of clowns
Av Lars Lauvik
Forord og intervju av Tormod Løkling
120 sider
Kr. 159,90
Egmont Publishing