Browsed by
Måned: april 2017

Universelt Blurb: EON

Universelt Blurb: EON

EON kommer med sin første utgivelse siden julealbumet I 2015. Anledningen? Vel, 20-årsjubileumet er neste år, og materialet er gammelt, riktignok med et nytt intervju inkludert. Så kanskje anledningen er så enkel som at Lars Lauvik ville ha et påskudd for å lage et parodicover av «Game of Thrones».

For som kjent er Lars Lauvik en av serie-Norges største popkulturentusiaster, i skarp konkurransen med Mads Eriksen. Også i likhet med Mads Eriksen måtte han etter hvert trappe ned. Den nye samlingen «Game of Clowns» har i all hovedsak hentet materialet sitt fra 2011 og 2012, som var de to siste årene av bladet EONs levetid.

«Game of Clowns» minner oss om at et stort talent gikk tapt med nedleggelsen av bladet EON, selv om Lars Lauvik fortsatt er delvis aktiv og lager EON-serier iblant. I sin glanstid hadde han en blanding av oppfinnsomhet, kløkt og hemningsløshet som var unik i norsk sammenheng. Han kunne være overraskende banal innimellom, og ofte like subtil som en ambolt i fritt fall, to trekk som jeg vanligvis anser for å være store minus i en humorserie. Men Lauvik fikk det til å fungere takket være ypperlig formuleringsevne og kreative temavinklinger – Og fordi han raskt utviklet et fleksibelt serieunivers med stor takhøyde for det absurde.

Tetra lærer en lekse som en viss Michael Jackson-låt kunne lært ham langt billigere

Ved siden av populærkulturelle referanser elsket han også dagsaktuelle referanser, noe som selvsagt alltid er et sjansespill. Ikke bare fordi det innebærer en risiko for bråk med de som føler seg uthengt (noe som Lauvik tar et skikkelig oppgjør med i det vedlagte intervjuet), men også fordi slike referanser ofte har kort holdbarhetstid. Stikkord for denne samlingen er Teletubbies, tv-serien «Trekant» og Märthas engelskole. Særlig det siste fenomenet, og kvinnen bak det, får gjennomgå i denne samlingen.  Selverklært «åndelige» mennesker har alltid vært en av Lauviks mest yndete skyteskiver, og i «Game of Clowns» må Märtha Louise tåle enda mer en Fru Peppermøs bedehusforsamling. Og det sier jo en del. Igjen er det slående usubtilt, men Lauvik vet hvordan han skal gi temaet sin helt egen vri, og referansene blir nok fortsatt forstått av de aller fleste.

Å diskutere engler rasjonelt med Märtha Louise har ikke så mye for seg

Og uansett er det de mer generelle og anvendelige temaene som dominerer, som tabloide overskrifter, kreative manifestasjoner av følelser, nyspirituelt vissvass og metahumor overalt (inkludert gjestopptredener av Torbjørn Lien). Lauviks fantasi er bunnløs.

En annen ting som fikk serien til å fungere såpass bra som den gjorde, og som også kommer klart fram i denne samlingen, er at karakterene kan være overraskende komplekse. Tetra er en naiv hakkekylling uten sosiale antenner, Freddy er en gretten kyniker, Gud er et klysete troll, og Gonzales er bare gæren. Men alle kan være mer enn det. Gonzales har sine klarsynte øyeblikk, Tetra kan være overraskende smart (selv om kløkten veldig sjelden får ham helt i mål), og Freddy og Gud prøver i alle fall noen ganger å gi de to førstnevnte en sjanse. Dermed blir serien også mindre forutsigbar, fordi det ikke bestandig er sikkert hvordan figurene kommer til å agere i alle gitte situasjoner.

Det skjer ikke så ofte, men på en god dag kan Tetra sette Gud fast

«Game of Clowns» er en samling som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt, og en 20-årsmarkering som er verdt å ta på forskudd.

EON – Game of clowns
Av Lars Lauvik
Forord og intervju av Tormod Løkling
120 sider
Kr. 159,90
Egmont Publishing

På reise med puddelen og kaninen

På reise med puddelen og kaninen

Anna Fiske lager tegneseriebøker for både barn og voksne. «Palle Puddel drar til New York» har de minste som sin målgruppe.

En puddel som liker kunst og hater å fly. En kanin som er mer opptatt av moro er venninnen hans, og sammen utgjør de et interessant vennepar. Dette er Palle Puddel og Nina Kanin, og de er hovedpersonene i Anna Fiskes bok «Palle Puddel drar til New York».

Og dit kommer Palle og Nina til tross for puddelens flyskrekk og pengemangel. Målet for reisen er Moma, som Nina Kanin antar er mormoren til Palle Puddel. I stedet viser det seg at han hele tiden har tenkt på storbyens Museum of Modern Art.

Anna Fiske har laget en artig og forfriskende fortelling. Som vanlig er den naivistiske tegnestilen fremtredende, og hun leker seg med utgangspunkt i dette uttrykket. Lay-outen er variert, men stilsikker, og Anna Fiske treffer meget godt et ungt publikum på denne måten.

Historien byr i utgangspunktet ikke på de store sprellene. Palle Puddel og Nina Kanin er klart definerte karakterer, og Anna Fiske lar dem opptre med utgangspunkt i dette. Men så kommer dette med innfall og kreativitet inn, og Anna Fiske legger inn små underfundigheter og overraskende veier underveis. Det er mye å humre av underveis, og detaljene ligger både i små poenger i tegningene og en og annen språklig artighet.

«Palle Puddel drar til New York» er nok en god tegneseriebok for barn av Anna Fiske. Den er underholdende og fengende, og det skader ikke at den i tillegg har små pedagogiske drypp inn i kunsthistorien. Anbefalt!

 

«Palle Puddel drar til New York»

Av: Anna Fiske

ISBN 978-82-8255-064-2

56 sider

240 kroner

No Comprendo Press

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 30. mars 2017.

De små blå som erobret verden

De små blå som erobret verden

Siden begynnelsen i 1958 har smurfene blitt nesten universelt gjenkjennelige figurer som har dukket opp i alle tenkelige medier og former, også på TV og kino. I den kinoaktuelle «Den Hemmelige Landsbyen» er det første gangen smurfene opptrer i en rent digitalanimert kinofilm.

Smurfene (fransk: les schtroumpfs, engelsk: smurfs) dukket første gang opp i det belgiske seriebladet Spirou i 1958, som bifigurer i en eventyrserie for barn, Johan et Pirlouit. Serien var skapt av tegneren Peyo (eg. Pierre Culliford, 1928-1992). Oppmuntret av Spirou-redaktøren Yvan Delporte ga han de små blå gnomene sin egen serie i 1959. Allerede samme år begynte man å produsere de små plastfigurene som er blitt hjørnesteinen i det etter hvert så enorme produktapparatet rundt smurfene.

Ridder Johan og væpneren Pirlouit oppdager smurfene

I årene som fulgte skrev og tegnet Peyo flere tegneseriealbum om smurfene. Selv ville han helst jobbe med Johan et Pirlouit, en serie som han da også fortsatte med. Men smurfene krevde hans oppmerksomhet, selv om et helt studio bidro til jobben, og han utviklet et eget univers for figurene. I likhet med Johan lever smurfene i noe som likner et mytisk middelalder-Europa. De bor i en landsby laget av uthulte sopper (eller hus som er laget for å likne på sopper), er i følge Peyo «tre epler høye» (en beskrivelse som neppe skal tas for bokstavelig; sett i forhold til et menneske ser en smurf vanligvis mindre ut enn som så), og har et eget språk der verb og substantiv stadig blir byttet ut med ordet «smurf» (f.eks. «hva smurfer han med, egentlig?»).

Smurfenes «høvding», Gammelsmurf, (fransk: Le Grand Schtroumpf, engelsk: Papa Smurf) skiller seg ut fra resten av landsbyen ved at han går kledd i rødt i stedet for hvitt, og har skjegg. I likhet med Miraculix i Asterix-albumene har han rollen som landsbyens vismann og en trollmann som beleilig nok kan lage et hvilket som helst tryllemiddel når historien krever det. De øvrige smurfene ser helt like ut, men blir identifisert ut fra sine personligheter (Sursmurfen, Skøyersmurfen, Jålesmurfen, osv). Mennesker kan visstnok ikke komme til smurfelandsbyen med mindre en smurf leder dem dit. Det er derfor deres erkefiende, den onde trollmannen Gargamel, ikke uten videre kan finne dem. Hva Gargamel egentlig vil med smurfene er ikke alltid gjort like tydelig, men den vanligste forklaringen er at han kan bruke dem til å lage gull, på en eller annen måte.

Et kuriøst fenomen i smurfenes verden er Smurfeline, som lenge var den eneste kvinnelige smurfen. Både i tegneserien, tegnefilmene og i filmene fra tidlig 2010-tall er historien hennes at hun ble skapt, kunstig, ved hjelp av tryllemidler, av Gargamel for å så splid i smurfelandsbyen.  Antydningen er dermed at det egentlig ikke finnes kvinnelige smurfer, i alle fall ikke noen som er naturlig skapte. Men hvor kommer smurfer fra, da? Reproduserer de seg aseksuelt? Og i så fall, hvorfor blir alle de mannlige smurfene forelsket i Smurfeline? Peyos sønn Thierry Culliford fant til slutt ut at han skulle gjøre slutt på spekulasjonene ved å introdusere flere jentesmurfer i tegneserien.

Smurfene het opprinnelig nurkene på norsk, og det første norske nurk-tegneseriealbumet kom i 1974. Men da smurfefeberen for alvor kom til Norge, noen år senere, var det strengt tatt ikke tegneseriens fortjeneste. Det skyldtes smurfesangene til Geir Børresen og den nederlandske slagekomponisten Pierre Kartner. Den første smurfeplaten ble spilt inn på flere språk og gikk til topps i 16 land – Inkludert i Norge, hvor Børresen fikk sin største suksess med albumet I Smurfeland i 1978. Alt neste år begynte Allers å gi ut tegneseriealbumene på norsk. Seks album kom ut fra 1979 til 1981, før interessen begynte å synke igjen.

Men i mellomtida hadde ting begynt å skje på den andre siden av Atlanteren. Alt på 70-tallet var smurfene godt synlige i amerikanske leketøysbutikker, og tv-direktøren Fred Silverman kom på ideen om å gjøre dem til en tv-serie, visstnok etter å ha kjøpt en smurfedukke til datteren sin. Tegnefilmserien var laget av Hanna-Barbera Productions, og gikk på NBC i ni sesonger, fra 1981 til 1989. Fem videospill ble produsert i samme periode. Slik ble smurfene et begrep for en hel generasjon av amerikanske barn, og de er fortsatt en referanseramme i moderne, amerikansk kultur. Smurfene hadde oppnådd verdensherredømme.

Likevel skulle det ta langt til før smurfene kunne ta skrittet videre til det store lerretet (med unntak av noen mindre produksjoner på 80-tallet som for det meste var sammenklipte tv-episoder). Den første store smurfefilmen var laget av Sony, og ble sluppet i 2011. I samband med filmlanseringen gjorde smurfene comeback i norske bladhyller, etter at albumene så vidt hadde vært forsøkt lansert på nytt på midten av 90-tallet. Denne gangen kom de i bladform i stedet for som album. Bladutgivelsene varte like lenge som den nye filmserien, nemlig fra 2011 til 2013.

Kritikerne var ikke overbegeistret for den nye smurfefilmen, som fikk 22 % på rottentomates.com. Og gamlefansen var skuffet. De mente det var unødvendig å lage filmen med levende skuespillere (Hank Azaria spilte Gargamel), selv om smurfene selv fortsatt var animerte. Og det var i alle fall unødvendig å på magisk vis transportere smurfene til vår verden (nærmere bestemt til New York – selvfølgelig).  Men filmen ble populær nok til at Sony i all hast slapp en oppfølger i 2013, laget over samme lest. Kritikerne var enda mer negative andre gang, men samme år kom Sony også med en halloween-spesial og en julespesial som fokuserte bare på smurfene selv. Den ble bedre mottatt av fansen, og humøret steg da meldingen kom om at Sony var i ferd med å lage en rent digitalanimert smurfefilm: Den Hemmelige Landsbyen.

Mye tyder på at filmen vil tilby en alternativ forklaring på kjønnsubalansen i smurfelandsbyen. Historien begynner nemlig med at Smurfeline, nysgjerrig på hvorfor hun tilsynelatende er den eneste kvinnelige smurfen, begir seg ut på oppdagelsesferd for å finne annen, mystisk landsby dypt inne i skogen.

Smurfenes samfunn og hele univers er spesielt nok til at det har skapt mange spekulasjoner. Smurfene har blitt anklaget for å være alt fra et kommunistkollektiv til Ku Kux Klan, og Gargamel er blitt beskyldt for å være en antisemittisk stereotyp. For ikke å snakke om de svarte smurfene – som er ville, hjernedøde zombier – og hvordan det er blitt tolket. Når en barneserie blir populær nok, er det tydeligvis vanskelig bare å se på den bare som en barneserie.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Kinomagasinet)