Browsed by
Måned: mai 2017

Den beskjedne eksibisjonisten

Den beskjedne eksibisjonisten

– Pervers er den som liker noe seksuelt som du ikke liker. Alle er perverse for noen andre. Dette er en av grunntankene bak Erika Moens nettserie-suksess «Oh Joy Sex Toy». 

Av denne grunnen kaller hun også leserne sine for «kjære perverse» («dear perverts»): – Du henger ut leserne dine, sier noen. Nei, svarer hun, jeg feirer dem.

Erika, som er kvart norsk, var på Stockholm Internationella Seriefestival forrige helg for å snakke om sine erfaringer med å være nettbasert serieskaper med seksualopplysning som spesialfelt. I 18 år har hun tegnet serier, mens OJST har vært hennes heltidsbeskjeftigelse siden 2013. – Hvis det er relatert til sex på en aller annen måte, inkludert aseksualitet, kan jeg ha det med i serien, forteller hun.

Fraværet av sexlyst er også et seksuelt tema i Oh Joy, Sex Toy

Oh Joy, Sex Toy blir ofte ansett for Erikas verk alene, en oppfatning som hun gjør sitt ytterste for å endre på: – Jeg har ikke peiling på sosiale medier, innvender hun blant annet, mannen min tar seg av det.  Og hun vil ikke slutte å snakke om hvor viktig internett har vært for henne, at hun ikke hadde hatt en karriere som serietegner i det hele tatt om det ikke var for internett. Som webserieskaper oppdaget hun også at det var lettere å få bokkontrakt: – Forleggeren tenker at denne tegneren kommer med et ferdig publikum, og nok materiale til at det er bare å gi det ut.  Og godt er det for Erika liker ikke nettserier, enda så avhengig hun er av den formidlingen, men hun elsker bøker. Så langt er det utkommet tre OJST-samlinger i bokform.

Erika Moen på scenen i Stockholm

Erika er tegneren, og skriver serien sammen med ektemannen Matthew Nolan – ettersom de får en del sexleketøy til testing må han jo ta seg av dem som er beregnet på menn – og han står også for den digitale fargeleggingen i tillegg til det tekniske, som før nevnt. Begge er kreditert for både bøkene og nettstedet, selv om det tok litt tid før Matthew var villig til å sette navnet sitt på bøkene som en likeverdig partner.

Erika og Matthew vil gjerne gi ærlig forbrukerinformasjon, og må derfor iblant innrømme at et sexleketøy kan være skuffende.

Det er uunngåelig at Erika tegner seg selv og Matthew inn i serien, men selv beskriver hun seg som en «beskjeden eksibisjonist», og forklarer det slik: – Å eksponere seg selv har konsekvenser. Selv har jeg ingen problemer med å tegne min egen fitte, men intellektuelt vet jeg at det er problematisk, for folk er fæle. Det får konsekvenser. Derfor tegner hun ofte inn substitutter i stedet, og dermed får hun også større variasjon i utseende på sexfigurene sine. – Hva slags kroppsfasong har jeg ikke tegnet på en stund, tenker Erika gjerne når hun skal tegne en ny episode.  Figurene, som hun kaller for «masturbateers» (maturbate + musketeer), kan være amalgamer av diverse nakenbilder som hun har i arkivet, men hun vil aldri tegne en spesifikk person uten deres tillatelse. Men det er ikke noe problem, mange fans betaler gjerne for å bli avtegnet som en «masturbateer».

OJST vil altså dyrke sex, men ikke idealisere det: – Sex i porno og (mainstream)film blir alltid framstilt som perfekt, mener Erika, – men OJST vil heller gjøre sex mer menneskelig og tøysete.

«Anal Safety Snails» er en påminnelse om å gå langsomt fram med «rompegreier».

Som en seksuelt frigjort, kvinnelig serieskaper skulle en tro hun ville føle seg til pass i på Stockholmsfestivalen, midt i Sveriges feministisk orienterte tegneseriemiljø. Men selv har hun et noe ambivalent forhold til begrepet:  – Jeg tror på feminisme, men jeg vil ikke kalle meg feminist, for feminister er fæle mot meg, begynner hun, og legger til: – Men det er som å si at «jeg vil ikke kalle meg for menneske fordi mennesker er fæle».

Du ser ofte Erika og Matthew i pikante situasjoner serien, men ikke så ofte nakne.

Hva er da hennes identitet? Hvem er den virkelige Erika Moen, er et spørsmål hun ofte får. Og svaret på det deler hun sjelden på nettet. Bare utvalgte biter blir presentert der. F.eks. kommer det sjelden fram der at hun er bipolar, og at hun har hatt et mentalt sammenbrudd. Eller at hun lider av irritabel tarm. Skjønt på foredraget sist søndag delte hun gjerne en av sine «beste» diaréhistorier med publikum; muligens en standard metode hun bruker for å skape høy stemning blant publikum. Det fungerte.

Oh Joy, Sex Toy blir oppdatert hver tirsdag.

Alene i hele verden

Alene i hele verden

Hva ville du foretatt deg dersom nesten alle mennesker i verden plutselig bare forsvant uten et spor, og de få som var igjen forsto like lite som deg? 

Norske serieinteresserte ble for alvor kjent med serien Seuls da tegner Bruno Gazzotti besøkte Raptusfestivalen i 2014, beleilig samme år som albumserien begynte å komme ut på engelsk.  Men først nå kommer den på norsk under tittelen Alene, takket være et mindre barne-og ungdomsbok forlaget ved navn QlturRebus.

Serien er fortalt i klassisk fransk-belgisk stil, i periodevise album på 48 sider (første bind er litt lenger). Riktignok er formatet noe redusert i den norske utgaven, men ikke mer enn at Gazzottis tegninger fortsatt kommer til sin rett. Reduksjonen til et noe mer hendig format skyldes trolig at QlturRebus prøver å selge bøkene sine til barn og unge heller enn til tegneseriesamlere. Det er altså snakk om en bokhandlervare. Som før nevnt er dette noe vi ser stadig mer av når det gjelder tegneserier.

Grunnideen bak Alene er inspirert av «Fluenes Herre», men med storsamfunnet, heller enn et mikrosamfunn, som bakteppe. Fem barn våkner opp i samme by, og oppdager at alle andre mennesker er forsvunnet. Mysteriet blir ikke mindre av at verken tv, radio eller internett fungerer. Hva har skjedd?

Å knuse en bil er Dodjis måte å be om ro på. F.v. i siste rute: Camilla, Tommy, Lea og Ivan

Persongalleriet er klassisk i sin sammensetning, blandet både når det gjelder kjønn, etnisitet, samfunnslag og personlighet. Figurene er typer vi kjenner fra spenningsbøker for barn, den tøffe barnehjemsgutten Dodji som en kontrast til den snusfornuftige, privilegerte nerden Ivan; den sjenerte og engstelige Camilla som en kontrast til den sterke og modige Lea, og med grinete lille Tommy som halehenget til de større barna. De er arketyper, men allerede i første bind er det klare tegn til karakterutvikling for alle hovedpersonene. Barna blir formet og utviklet av de konstante prøvelsene de utsettes for.

Gazzotti tegner serien i moderne fransk-belgisk stil, sterkt inspirert av Janry, etter manus av den allsidige forfatteren Fabien Vehlmann. For norske lesere er han nok mest kjent som nåværende forfatteren av Sprint, og for albumet De 100 000 Dødes Øy, som han lagde sammen med Jason. En viktig årsak til at samarbeidet mellom disse to fungerer bra, er at begge tenker visuelt. Vehlmann har en filmatisk fortellerstil, og lar bildene fortelle historien så langt det lar seg gjøre. Slike får historien den atmosfæren av mystikk og fare som premisset krever. Selv når han tilfører historien innslag av humor, beholder serien den ampre og nervøse stemningen, som når Ivan legger fram søkte og fantasifulle teorier om hvorfor alle er forsvunnet. Gazzottis strek viser selvsagt at også han tenker visuelt, men det som gjør aller sterkest inntrykk er ansiktsuttrykkene. Følelsene og stemningene som han lar oss lese ut av ansiktene forteller halve historien alene. Særlig Dodji er karakterisert av disse.

Ivan tenker mye, men er nok ikke så smart som han tror

Når QlturRebus skulle publisere sin første rene tegneserie (bind 2 og 3 er under planlegging), er Alene et godt valg.  Spenningsnivået er høyt, og figurene er lette for barn å relatere seg til. Det samme er frykten og konfliktene, tross i den helt unike situasjonen som de utspiller seg i. Et problem er at unge lesere kan bli utålmodige i ventingen på den store avsløringen (for det er en bestemt grunn til at alle forsvant, men grunnen blir avslørt først i et senere album). Men som med alle god mysteriebasert litteratur er Alene verdt å lese for langt mer enn bare å løse mysteriet.

Alene 1 – Forsvinningen
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
ISBN 9788293569008
60 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

Variert mangfold

Variert mangfold

Den nyeste «Forresten»-antologien viser frem nye, gode smakebiter fra tegneserienorge.

«Forresten» er blitt en slags tegneserienorges årbok. Her samler Jippi forlag nye tegneserier fra først og fremst norske serieskapere, men det er også rom til mer internasjonale bidrag.

I «Forresten» nr. 30 er det flere, solide godbiter. Forsiden er laget av Anja Dahle Øverbye, og hun har sammen med Anders N. Kvammen laget en science fiction-tegneserie i to deler. Øverbye tar for seg første del, mens Kvammen skildrer en fortsettelse sytti år inn i fremtiden. Dahle Øverbyes blyantstreker er váre og vakre, og hun viser at god science fiction egentlig handler om følelser og menneskelighet. Tusjstrekene til Kvammen fungerer godt i romlandskapet, og også han leverer en flott skildring.

Det er mye spennende arbeid i utgivelsen, men her er det bare plass til å nevne noen. Martin Ernstsen har med tegneserienovellen «Victoria» med handling fra Nord-Norge, der han blant annet tar for seg kontraster mellom Østlandet og bygdenorge. Samtidig fordyper han seg også litt i kjærlighetens mysterier. Historien er engasjerende og godt tegnet, og den fremstår som et av de bedre bidragene i boken.

Utdrag fra «Kjærleik» av Karstein Volle.

Kjærlighet er også temaet i Karstein Volles tegneserienovelle «Kjærleik». Der tar han for seg dagens datingvirkelighet der sosiale medier spiller en stor rolle. Volles tankevekkende sekvens er godt laget, og det er spesielt artig måten han får frem karakterenes baktanker gjennom omtegninger av hodene. Artig er også argentinske Berliacs «Moriyamas hund», der en serieskaper får seg en helt annen virkelighet etter å ha funnet seg en spesiell muse.

Olav Sleggja fortsetter sin vandring med spedbarn på ryggen i Øystein Rundes tegneserie. Avsnittet i antologien har fokus rundt Sleggjas duell med et uvanlig menneske. Underveis blir det både underfundigheter og møter med jomsvikinger i nok en lesverdig historie fra Runde. Lesverdig er også avsnittet med Ida Neverdahls «Puma», der tegneserien denne gang ikke er i stripeform. Puma selv får prise menstruasjon, og det gjøres på en kreativ og spennende måte av Neverdahl.

Anders Nilsen er både i det kreative og eksperimentelle hjørnet i sitt bidrag. Han har laget en slags selvbiografisk tegneserie som også er en slags menneskesentrert verdenshistorie med fremtidsvisjoner. Grafisk sett er fremstillingen spennende, og bidraget er høyst interessant.

«Forresten» er landets ledende tegneserieantologi, og mangfoldet og variasjoner viser at norske tegneserier eksisterer i et bredt og interessant spekter.

Forresten nr. 30
Redaktør: Erik Falk
ISBN 978-82-92226-63-6
164 sider
160 kroner
Jippi forlag

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 11. mai 2017.

Anmeldelser av tidligere utgaver:
Forresten 27
Forresten 28
Forresten 29

Studier i forfall

Studier i forfall

-Søppel gjorde en mann av meg. Etter et år som søppelkjører gjør du hva som helst for å komme deg vekk, fortalte John «Derf» Backderf sitt publikum i Stockholm denne helgen. Derf var på Stockholm Internationella Seriefestival for å presentere den svenske oversettelsen av serieromanen «Trashed».

Derf begynte med renovasjon da han bestemte seg for å slutte med kunstutdanningen. Et år senere var han tilbake på college for å studere journalistikk – mest fordi han måtte velge noe. Det han egentlig ville, var å lage tegneserie for skoleavisa.  De fikk han lov til, men måtte etter hvert slutt da seriene hans ble for kontroversielle.  – Jeg har alltid hatt en evne til å gjøre folk virkelig forbanna, mener han. Men han kunne ikke peke på noen spesiell serie som fikk begeret til å flyte over. – Det var mest generell smakløshet. Men reaksjonen var ikke så ille som de er nå, med sosiale medier. Før måtte folk ta seg bryet med å sette seg ned og skrive sinte leserbrev.

Derf Backderf på Stockholm Internationella Seriefestival

Men Derf har hatt en god karriere. Stripeserien «The City» gikk i 24 år før han bestemte seg for å satse på tegneserieromaner for fullt. – Det må være instinkt at tre av tre tegneserieromaner har vært gode til nå, tror han, og legger til: – Jeg får nok av inspirasjon fra virkeligheten.

Trashed

Et år som søppelkjører har i alle fall inspirert ham mer enn de fleste kunne forestille seg. På mange måter var det en helvetesuke som strakte seg ut over et helt år, og som er grundig dokumentert i boka «Trashed» (eller «Sopigt» på svensk). Alle hendelsene i boka er tatt fra virkeligheten, inkludert en scene der de er tvunget til å presse et piano ned i søppelbilen. Aller verst var et oppdrag på kennelen, der de var nødt til å behandle en enorm mengde med hundelortposer.  Men «Trashed» er mer enn en farse om søppelkjørerens tragikomiske liv. Noe fikk Derf kanskje ut av journaliststudiet, for boka er også en analyse av hva vi gjør med miljøet når avfallsmengden bare vokser og vokser. Derf sier det så enkelt: – Vi er alle fortapte, er budskapet i boka.

Ramones på scenen i «Punk Rock and Trailer Parks»

Så det kan være et spørsmål om hvordan du forteller det. Men kanskje har Derf også vært litt heldig med de opplevelsene han kan berette om fra eget liv. Mannen tilbrakte ungdomsårene i distriktet rundt Akron, Ohio, den usannsynlige hovedstaden for den amerikanske punk-og new wave-bevegelsen. Akron var blant annet setet til artister og band som Chrissie Hynde, The Cramps , The Waitresses, Rubber City Rebels og Derfs personlige favoritt – Devo. I «Punk Rock & Trailer Parks» skildrer han dette miljøet.

Den unge Dahmer begynner å utvikle en ubehagelig fascinasjon for lik

Et miljø som lang færre kan påberope seg å ha opplevd på nært hold, er vennekretsen til den perverterte massemorderen Jeffrey Dahmer. Men Derf var en av dem som kjente Dahmer personlig da de begge var i tenårene, noen han forteller om tegneserieromanen «My Friend Dahmer». Noe varmt vennskap var det kanskje ikke snakk om. Den unge Dahmer hadde allerede da begynt å utvikle noen eiendommelige personlighetstrekk, og Derf var med i en gjeng som hang sammen med Dahmer fordi han moret dem.  De kalte seg Jeffrey Dahmers Fanklubb, og Derf hadde tittelen «propagandaminister».  – Han var så morbid, minnes Derf, – han fantaserte om lik og drakk sprit på skolen. Han likte også å simulere epileptiske anfall, og en ettermiddag betalte Derf og resten av gjengen ham 35 dollar for å gjøre en slik forestilling på det lokale kjøpesenteret.  Han holdt på i tre timer uten at noen grep inn. Derf er ikke stolt over det han var med på, men samtidig har han alltid spurt: «Hvor var de voksne?». Dahmer var en allerede åpenbart forstyrret tenåring som sank til uante nivåer av fordervelse da han verken fikk hjelp fra foreldre eller lærere.

Jeffrey Dahmers forestilling på kjøpesenteret har blitt en vandrehistorie

Da Derf bestemte seg for å skrive om ungdomstiden med Jeffrey Dahmer hadde han vanskelig for å finne en forlegger – De fleste trodde at det var en tegneserie om drapene hans, men en historie om veien dit ble for uhyggelig. Men Derf ga ikke opp, for han tvilte ikke på at det var en fantastisk historie, som ville bli en minneverdig bok. «My Friend Dahmer» er nå filmet, på autentiske locations (i Dahmers barndomshjem, til og med) med den tidligere Disney Channel-stjernen Ross Lynch i hovedrollen.  Med briller på er Lynch visstnok så lik Dahmer at Derf synes det var ubehagelig å snakke med ham. – Den er veldig tro mot boka, forsikrer Derf. Filmen hadde tre utsolgte forestillinger på Tribeca-festivalen i april, og får ordinær kinopremiere til høsten. Også «Trashed» blir film, men prosjektet er for nytt til at det foreligger noen detaljer ennå. Han jobber også med en oppfølger til «Punk Rock & Trailer Parks», samt et foreløpig hemmelig tegneserieprosjekt.

Les også:
Rocky nå og da

 

Fantomet nettopp nå – og da

Fantomet nettopp nå – og da

Årgang 2016 må trekkes frem som en sann klassiker, med mange topphistorier. Inneværende år holder dessverre ikke samme skyhøye nivå, og flere utgaver i det siste har skuffet, så også siste nummer.

For ordens skyld: Av diverse årsaker hadde jeg ikke anledning til å anmelde nr. 4 og 5 i år, men for komplettister gir jeg herved karakter på heftene, uten videre kommentar.

4-2017; 4,25

5-2017; 3,5

Som vi ser, langt svakere innhold (etter anmelderens mening) enn de aller fleste i 2016. Kan det være savnet av Ryan som alt har begynt å melde seg? Vi får ta en nærmere kikk på mai/juni-heftet, nummer 6 i år.

Forsiden er beklageligvis rotete og unødig kompleks, med en situasjon hentet fra lederhistorien. Jeg savner virkelig de malte forsidene fra tidligere! Karakter: 2.

Første historie er en «forfar-saga», hentet fra Konstantinopel 1895. Fantomet er på besøk i det osmanske rikets hovedstad, og dumper tilfeldigvis oppi et komplott for å styrte sultanen, det store rikets enehersker. Maddens historie er direkte svak, med et plott snekret sammen på gutterommet, fullt av tilfeldigheter og logiske brister. Boix sine tegninger er ikke stort bedre, men er uansett stemningsfulle. Karakter: En skuffende 3.

Fantomets fakta er som vanlig glimrende, og denne gang en skikkelig innføring i det osmanske/tyrkiske rikets problemfylte forhold til armenerne Karakter: 5

Thorgals Verden/Ylva er det lengste innslaget i heftet denne gang. «Svartalvenes Rike» skuffer dessverre også. Tegningene av Surzhenko er fabelaktige, men Yanns manus er knotete og komplekst. Ylva er på eventyr i den magiske verden, og det finnes nesten ingen menneskelige innslag (bortsett fra noen korte innstikk med moren Aricia). Her er dverger og nisser, guder og halvguder, alver og djevler i en sann røre. Alle babler og mener noe om alt, og til slutt blir det nesten meningsløst – hva skjer? Betyr det noe som helst? At den har åpen avslutning gjør det ikke bedre, dette er en megahistorie over mange bind. Denne episoden var ikke blant de beste, så det ble (for meg) nok en trist 3.

Knut Westads bortgang omtales som seg hør og bør, og noe mindre enn karakter 6 skal ikke denne hedersmannen av en kunstner ha.

Siste Fantomet-historie i heftet er nok en forfar-sak, denne gang fra 1751. Tid for store hatter, langt hår og firkant-briller! Fantomet er på sjøfart hjemover, og får selskap av en broket bande medpassasjerer. I tillegg en hard kaptein og ulykkelige sjøfolk. Et spøkelsesskip dukker opp – og det er tid for mystiske mord. Reimerthi skriver på rutinen, og Bade har en slarkete strek som ikke kler de små, tette rutene i fortellingen. Fargerikt, men ujevnt. Nok en karakter 3.

Samlet får vi en snittkarakter (3,7) som ligger midt imellom de to foregående heftene, så en viss jevnhet finnes det da i all tristessen. Vi får håpe neste hefte (i salg rundt slutten av juni) byr på bedre varer; de skilter i alle fall med en Paul Ryan-historie, og det gleder jeg meg til. Dette heftets høydepunkt var faktisk annonsen på baksida, som forteller at det snart kommer en bokserie med «Savage Sword of Conan» i kronologisk utgivelse. John Buscema! Hurra!

Fantomet 6/2017
100 sider
67 kr.
Egmont Publishing

I byrjinga var antologien

I byrjinga var antologien

Blokk Forlag sin første publikasjon frå redaktørteamet Anja Dahle Øverbye og Ingrid brubaker, Byrjing, er ein antologi samansett av bidrag frå ymse norske og nordiske illustratørar som har hatt stor kunstnarisk fridom.

Dermed er det straks fristande å samanlikne med Byrjing med Forresten-serien, som har levert flest antologiar av dette slaget for den norske marknaden. Ein skilnad er at Byrjing verkar litt meir gjennomført. Historiene er jamt over lengre, og sjølv om det er stor variasjon i teiknestilen, verkar den meir rufsete, skisseprega blyantstreken dominerande. «Doktor» av Kai Nødland, «Dyr» av Line Lisberg Refstrup, «Åtte Scener» av Ina Marie Winther Åshaug, og «Fallet» av Marianne Engedal, ser ut til å passe i denne kategorien. Alle desse har litt likskap med Anja Dahle Øverbye, utan at ein skal gjere for mykje ut av dette. Alle fire har også klare, personlege trekk i teiknestilen.

Den andre, og meir konkrete skilnaden er at denne antologien har eit tema, nemleg, vel, nettopp byrjing. Rett nok er dette ikkje berre eit breitt tema, men dei fleste serieskaparane har tolka det så fritt som mogeleg, så det ofte er vanskeleg å sjå kor det med «byrjing» kjem inn i biletet. Derimot er det eit visst grunnlag for å hevde at ny byrjing er eit tema. Både Jenny Jordahl og Anders Kvammen kjem inn på dette. Det same gjer finske Mari Ahokoivu med monsterkomedien «Daddy’s Gone (Let’s Party)». Figurane og ikkje minst situasjonane deira har sjarm, noko som i stor grad bærer dei ofte litt antiklimatiske historiane.

Når den gamle vampyren er stedt til kvile, er ikkje dottera hans interessert i å halde fram den gamle konflikten med landsbymobben. Frå Mari Ahokoivus «Daddy’s Gone»

Men Martin Ernstsen har truleg det mest interessante bidraget i antologien: «Noget Småtteri» er ei teikneserienovelle om Knut Hamsuns alderdom, basert på boka «På Gjengrodde Stier», med Hamsun sjølv karikert som ein truskuldig og vennleg, men einsam mikrogubbe. Umedelbart verkar det som ein historie om slutt, mykje meir enn byrjing, men ein slags «ny byrjing»-atmosfære er det over denne også.

Den aldrande Hamsun i Martin Ernstsens tolking.

Andre bidrag er elles meir tvitydige. Både Nødland, Refstrup og Winther uttrykker seg helst gjennom tause og intense, nokon gonger surrealistiske bilete. Skjønt det bidraget som er mest opent og lettfatteleg, «No Ser Eg Atter» av Kjersti Johanne Barli, har også eit av dei mest surrealistiske bildespråka. Bidraget som skil seg mest ut er Kay Arne Kirkebøs «Åtte Scener», ein serie arkitektoniske studiar i same stil som Tim Ng Tvedt. Men eg lurer på om norske teikneseriekultur har plass til meir enn teiknar med eit så særmerkt uttrykk.

«No Ser Eg Atter» av Kjersti Johanne Barli

Byrjing skil seg forresten også ut frå tilsvarande teikneserieantologiar ved at den har eit prosabidrag, «Spettet» av Victoria Kielland (ein forfattar som for så vidt er tilknytta seriemiljøet i Oslo frå før, ved at debutromanen hennar kom ut på No Comprendo Press) – Eit enkelt grep som gir ein litt annleis innfallsport og ei slags ramme.

Antologien er elles verdt å merke seg fordi den inneheld fleire bidrag av illustratørar som ikkje har laga teikneseriar før – Og som dermed er med på å rettferdiggjere tittelen. Debutantane Nødland, Engedal, Åshaug og Barli verkar som dei har funne sine ulike formspråk innan teikneseriemediet allereie. Siste teikneseriedebutanten, Sunniva Sunde Krogseth med «Vinter, vinter, vår» kan sjå ut som ho framleis jobbar med formspråket, ei blanding av breie penslar og lyrikk, men ho jobbar seg fram mot noko som etter kvart kan bli spennande og særmerkt.

«Vinter, vinter, vår» av Sunniva Sunde Krogseth

Endeleg kan ein jo sjå på tittelen Byrjing som ei byrjing for Blokk Forlag sjølv. Ein antologi er eit greitt og passeleg ambisiøst format å byrje med, men det er også utfordrande fordi det er vanskeleg å få eit jamt resultat. Byrjing er ikkje heilt på det jamne den heller, men ein viktigare prestasjon for forleggarduoen Brubaker og Øverbye trur eg det var å presentere nye uttrykk, både frå vante serieskaparar ( i alle fall Ernstsen og Jordahl har kome opp med noko som for så vidt er nytt og originalt for dei) og frå teikneseriedebutantar innad i kunstnar-og illustratørmiljøet.

Byrjing
Av diverse (sjå detaljar i teksten)
ISBN 9788293583004
130 sider
220 kr.
Blokk Forlag

Kroppen Din med Øystein

Kroppen Din med Øystein

Øystein Runde vil lære barna om det seinaste i stamcelleforsking.

Det er blitt hevda at skilnaden på eit talent og eit geni er at eit talent gjer kva han enn vil, mens eit geni gjer berre det han er verkeleg god til. Viss det er sant, så er Øystein Runde definitivt meir talent enn geni. Runde er Norges største tusenkunstnar innan teikneseriar, og det kan sjå ut som han gjer kva enn han vil.

Akkurat nå vil han visst vere Trond-Viggo Torgersen.

Hans nyaste barnebok (ja han har laga barnbok før) er ei reise i kroppen, og eit forsøk på å forklare barna noko dei kanskje lurer på, og som foreldra kanskje ikkje kan gi eit så klart svar på som dei trudde: Kva er stamceller?

Boka Stamceller, Kroppens Superheltar er ei hybrid teikneserie/bildebok, og som det går fram  av tittelen, er vinklinga at stamceller er som ein slags superheltar blant cellene i kroppen din. Det skal seiast til Rundes fordel at han ikkje gjer alt for mykje ut av denne samanlikninga. I ei slik bok vil det alltid vere ein vanskeleg balansegong mellom underhaldande og informativt. Runde er veldig flink med denne balansen, viser det seg. Boka har mykje humor og kreative visualiseringar av cellenes funksjonar At han har brukt nokre av de profesjonelle konsulentane sine (særskilt forskar Cecilie Gjerde) som figurar i boka, hjelper også til med å gjere stoffet levande. Skjønt på slutten er det merkbart færre teikneseriestriper og mindre komikk, noko som kan tyde på at han etter kvart fekk det travelt med å klemme inn all informasjonen han ville ha med.

Øystein Runde (nederst) med sin konsulent Cecilie Gjerde, som også er tannkirurg

Men undervisningsnivået er det ikkje noko å seie på. Det er noko av det nyaste og mest lovande innan forskinga som Runde prøver å formidle, ikkje berre det grunnleggande. Litt meir avansert enn før nemnte Trond-Viggo, altså. Og sjølv om språket er tilrettelagt for barna, er det ganske avanserte ting han prøver å forklare dei. Også større barn, og sikkert ganske mange vaksne, kan ha nytte av Stamceller.

Stamceller, Kroppens Superheltar
Av Øystein Runde
ISBN 9788205498372
56 sider
249 kr.
Gyldendal

Holder koken i farger

Holder koken i farger

Tex Willer i farger er western for flere enn bare westernfans.

Jeg innrømmer det glatt – jeg har aldri vært noen særlig Tex Willer-fan. Selv om det har vært det eneste lesestoffet på en støvete påskehytte har jeg prøvd å finne annet å gjøre. Det er noe med den litt flate karakteren, en slags Supermann i salen, usårlig, hardtslående, alltid flink, alltid rettferdig, som skurrer. Hvor er det menneskelige, det feilbarlige? Dette er en granittblokk i gul skjorte.

Dette gjelder for det meste «den vanlige», opprinnelige serien i «Tex Willer-format». I sort-hvitt. Jeg var og er aldri fristet, dessverre.

De nye fargebøkene, derimot, er en helt annen suppe. Med (som regel) sterkt fokus på andre karakterer og skjebner enn den firkanta sluggeren i gul skjorte er disse bøkene verdt å få med seg, også for de som ikke er så interessert i «westernserier». Her finner du flotte menneskeskildringer, overdådige lanskapsillustrasjoner og spennende situasjoner med helter, skurker og andre i kamp på liv og død.

Som andre i denne serien fokuserer også bok 7 en del på indianerne, som en viktig del i historiene om grådighet og svik hvite menn imellom. Denne gang jager Tex en banditt som skjuler seg ved å ta hyre i et mannskap som fører en stor kvegflokk i området Texas/Oklahoma/Wyoming. Gjennom indianerterritoriet går buføringa, og dette får dramatiske følger for Tex og mannskapet han er blitt en del av. Tex deltar for å finne ut hvem skurken egentlig er, men like mye for å hjelpe cowboyene med å føre hjorden trygt fram. Han er faktisk en dugande cowboy, den gode Tex.

Historien har en overraskende slutt som ikke skal røpes. Underveis får vi som sagt innblikk i indianernes liv, en solid skildring av cowboyers harde liv, og noen særdeles vakre natur- og landskapsillustrasjoner. Det eneste som kanskje kan trekke ned er noen langtekkelige skuddvekslinger i skogen, der menn bak trær og steiner plaffer løs på hverandre side etter side. Det er som tegnet film, slik sett er det en interessant øvelse.

Jeg har tidligere anmeldt to av disse utgavene, og anbefaler herved serien til alle som liker gode tegneserier. For hvorfor skal man skille mellom western-, kjærlighet-, science fiction-, fantasy- eller krigsserier? En god tegneserie er en god tegneserie, syns nå jeg. «Hater« man Tex Willer så gjør man det, men man kan ikke ta ifra disse utgivelsene at de leverer varene så det holder, og mere til.

 

Tex Willer (fargeserien) bok 7: På sporet av Tom Carrell
160 sider,
Kr. 129,90
Egmont

Les også:
En velkommen gjest i bladhyllene

En studie i rødt – og andre fargenyanser

En studie i rødt – og andre fargenyanser

“I’m a girl, it’s fantastic» er en studie av utviklingen hos en serieskaper som trolig ennå har sine beste år foran seg.

Ida Eva Neverdahl har ennå til gode å lage den store, norske tegneserieromanen, men i løpet av få år har hun en imponerende produksjon bak seg: Reiseskildringen «Moskva» sammen med Øystein Runde, en lang periode med faste bidrag til bladet Nemi, bidrag som ble samlet i fjorårets Gelé-samling, samt en mengde med annet materiale som ennå ikke er samlet i bokform.

Den nye samlingen «I’m a girl, it’s fantastic» skraper bare overflaten. På den andre siden er det tydelig at formålet ikke er å samle flest mulig av tegneseriene hennes men å få fram et representativt utvalg som viser oss Ida Neverdahl på sitt beste som forteller.

«Fantastic» består av fire tegneserienoveller laget til ulike anledninger i tidsrommet 2014-2016. Den første novellen, «Polarnatt» var et bidrag til tegneseriefestivalen i Oulu (Finland) sin tegneseriekonkurranse, og er den mest visuelt spektakulære og fargesterke av novellene i boka; en Gaimansk historie om ideer og kreativitet, pakket inn i et strålende vakkert potpourri av arktiske farger og surrealistiske visjoner. Samtidig er «Polarnatt» et godt eksempel på Neverdahl i et tidlig stadium. Dyrkingen av det grensesprengende og fantasifulle er der, men figurene hennes har ennå ikke fått den formen vi senere forbinder med henne. Historien er dessuten ganske rett fram sammenliknet med de krumspringene vi snart skulle komme til å få se.

Den andre novellen, «Sulten» ble laget til samme festivals konkurranse i 2015, men har også stått på trykk i Forresten 29. Noe som gjør den til den eneste novellen i samlingen som er allment tilgjengelig fra før. «Sulten» handler om spiseforstyrrelser. Symbolikken er sterk, men budskapet er fortsatt ganske direkte. Her ser vi imidlertid en rund og flytende strek som begynner å minne mer om den Ida Neverdahl vi kjenner.

Den tredje novellen har ikke vært publisert før. Men med en tittel som «Tormented Ghost Cum» vet du at den kommer til å bli noe utenom det vanlige. Her er det slutt på å være direkte; historien tar flere sidespor, tydelig markert med variasjoner i fargebruk, og symbolikken dreier seg rundt menstruasjonsblod (så vel som andre kroppsvæsker, slik tittelen antyder). Denne krever mer av leseren, som til sist vil bli belønnet med en vakker, men også vanskelig og tankevekkende kjærlighetshistorie der kroppsvæsker blir opphøyd til et symbol på kjærligheten.

Boka er oppkalt etter den fjerde novellen i samlingen, «I’m a girl, it’s fantastic». Det må være lov å hevde at dette er en litt tungvint tittel på boka som et hele, men den viser kanskje like mye til serieskaperen som til historien. Novellen ble laget i samband med OCX’ 24H Challenge og er derfor litt enklere i strek og farger, naturlig nok.  Men akkurat når det gjelder streken er ikke dette noe problem, for på dette tidspunktet er det tydelig at Ida Neverdahl var blitt så sikker i formidling og uttrykk at hun var i stand til å frambringe en original og visuelt sterk tegneserienovelle på 24 timer.  Deler av innholdet virker riktignok improvisert, men hun har nok ideer og formuleringer til å samle trådene. Tema er denne gangen solidaritet mellom jenter, igjen med menstruasjonsblodet som det symbolske hovedelementet. Ikke bare er det ganske logisk i denne sammenhengen, men det er også enklere og mer virkningsfull for det visuelle aspektet ved historiefortellingen; den eneste fargen hun trenger for å understreke poenget, er rødt…

«Fantastic» er kanskje ikke den samlingen som best illustrerer mangfoldet i Ida Neverdahls tegneserieproduksjon, men den representerer essensen i hennes særegne uttrykk. Framfor alt er det en studie i utviklingen hos en serieskaper som er så lovende, men så ung, at hun trolig ennå har til gode å nå sitt kunstneriske toppunkt.

Og det er fantastisk.

 

I’m a girl, it’s fantastic
Av Ida Eva Neverdahl
Forord av Ola Olsen Lysgaard
ISBN 978-82-92226-65-0
92 sider
240 kr.
Jippi Forlag

Les også:
Lærebok i sprellets filosofi

 

Latteren i halsen

Latteren i halsen

I samband med 40-årsjubileet er André Franquins “Sorte Sider” samlet på norsk.

Serien kom første gang ut på norsk i 1983, da i et standard 52 siders album, og ble gjenutgitt som pocket i 1990. En mer komplett utgave på 72 sider er utgitt på dansk flere ganger, men dette er første gangen den kommer på norsk.

André Franquin startet konseptet Sorte Sider i 1977, sammen med manusforfatter og redaktør Yvan Delporte. Innen denne rammen hadde de to større frihet til å vitse med mer tabubelagte temaer og krysse flere grenser. Det hører med til historien at Franquin periodevis led av sterke depresjoner, særlig på denne tiden.

Så kanskje det er noe i myten om den lidende kunstner. Ikke minst viktig for disse sorte sidenes klassikerstatus er nemlig at de ble laget på et tidspunkt da Franquin var kunstnerisk på høyden. Han hadde utviklet sin helt egen tegnestil, smidig, dynamisk og usannsynlig detaljrik. Måten han overfører denne stilen perfekt til Sorte Sider på, er fascinerende: På de fleste (skjønt ikke alle) sidene er figurene tegnet i svart på hvit bakgrunn, enten som en slags silhuetter, eller i en permanent skygge, eller bare sotete. Dette gjør Franquin uten å gå på akkord med detaljrikdommen i streken. Fliden med detaljer er like omhyggelig enten sidene er hvitt på svart eller svart på hvitt. Faktisk kommer detaljene klarere fram med svarte figurer på hvit bakgrunn. Effekten kan minne om fotonegativer i tegneserieform, og er såpass unikt at få serietegnere har våget seg på å imitere det.

Det er lenge siden sist jeg leste Sorte Sider, og jeg husket det som en utrolig tunglabbet øvelse i moralisering. Ved ny gjennomlesing nå er dette bildet blitt mer nyansert. Ikke for det, serien kan utvilsomt bli overtydelig, men Franquin har også mye kløkt og oppfinnsomhet i måten han framfører sitt budskap på. Vi snakker simpelthen om god satire her. Sorte Sider slår både som en ambolt og som en gummihanske. Serien tilhører samme tradisjon som MAD og EC Comics’ Iskalde Grøss-serier, der satire og seriøse budskap går hånd i hånd med sjokkeffekter og svart humor.

Tyngst går Franquin til verks når han tar for seg tema som dyrevern (en viktig sak for ham, som kjent), atomkrig (her er oppfinnsomheten ekstra stor, både når det gjelder ideer og visualisering, og desto mer uhyggelig) og dødsstraff (effektivt illustrert med giljotinen i den frankofone verden). Andre ganger er budskapene mer diffuse og tidvis surrealistiske, og atter andre ganger er det ingen dypere mening. Iblant er en makaber vits bare en makaber vits.

Men først og fremst virker det som om Franquin ville advare menneskene mot vår dårskap. Tross i all depresjon og håpløshet forble han en dyktig humorist, og er det fullt mulig, kanskje til og med fristende, å le av håpløsheten. Men latteren setter seg fast i halsen.

Sorte Sider
Av André Franquin m/Yvan Delporte
ISBN 978-82-429-5457-2
Oversatt av Jon Gisle og Haakon W. Isachsen
72 sider
249 kr.
Egmont Publishing