Browsed by
Måned: juli 2017

Sikter mot stjernene

Sikter mot stjernene

Vi låner en hel kunstform fra vesten, men vi fusjonerer den kunstformen med våre egne historier, sier den sørafrikanske serieskaperen Loyiso Mkize. Med superheltserien «Kwezi» prøver han å skape et distinkt afrikansk uttrykk innen genrens konvensjoner. Serienett snakket med ham på årets Comic Con i Cape Town.

Hva fikk deg til å prøve deg på tegneserier?

Jeg vokste opp med tegneserier, og var fan av superhelter fra jeg var liten. Jeg kommer fra Butterworth, en liten by i Eastern Cape [provins i Sør-Afrika]. Når vi dro til East London [by i nærområdet], til vår nærmeste C & A, som på den tiden solgte tegneserier, fikk jeg bladene mine derfra. Min første kjennskap til noen form for illustrasjon kom fra tegneserier, og da jeg ble eldre, introduserte foreldrene mine meg også for kunst, typiske kunsthistoriske ting. Jeg ble interessert i tegneserier, antar jeg bare på grunn av alderen min. Da jeg var sju eller åtte, tegnet og kopierte jeg fra Superman, Spider-Man og X-Men, og utviklet meg videre derfra.

Loyiso Mkize

Hovedpersonen din heter Kwezi. Kan du forklare betydningen av det navnet?

Kwezi betyr «stjerne» på xhosa og zulu. Ideen er at Kwezi, og noen andre personer, får krefter fra en stjerne – Når denne stjernen står i en bestemt konstellasjon. Jeg tenkte at å gi ham navnet Kwezi gjorde tilknytningen enda tydeligere. Jeg tror navnet kom av at jeg gjorde litt research på afrikansk historie og kulturer, og merket meg Dogon-folket i Mali. De er interessert i stjerner, konstellasjoner og kartlegging av himmelen. Så jeg lurte på nøyaktig hvilken kunnskap de har, hvor langt den kunnskapen går, og hvor den kom fra i dette ganske primitive samfunnet.

Det var en av disse oppsiktsvekkende, men inspirerende detaljene jeg oppdaget, og som jeg spurte meg selv hvordan jeg kunne bruke. Hva kan vi fortelle av historier om oss selv, om vår kultur, arv og historie? For meg var det naturlig å trekke inn all denne inspirasjonen, alle disse ideene, inn i superheltgenren. Jeg trengte vel bare en unnskyldning for å gjøre det. Men jeg forteller en veldig moderne historie med moderne figurer, og Kwezi selv er en veldig ung fyr. Men jeg bruker alle disse forskjellige elementene fra våre kulturer – Så mange ting som kan skrives om, og bli fortalt.

Så du tar inspirasjon fra afrikansk tradisjon og kultur. Men vil du også si at du tar inspirasjon mer direkte fra klassikerne i genren?

Selvfølgelig! Altså, vi låner en hel kunstform fra vesten. Det kommer alltid til å være tilfelle, men vi fusjonerer den kunstformen med våre egne historier. Utfordringen er vel at, ja, vi lager superhelter, men hva gjør dem forskjellige fra det som kommer fra vesten? Hvordan kan vi tilpasse våre egne historier til genren? For meg ble det veldig enkelt da jeg skjønte at alt jeg trengte å gjøre var å være sørafrikaner og bruke det jeg kjenner til. Du går ut på gata i Sør-Afrika, og bare rent geografisk gjør det en forskjell, der har du straks grunnlaget for å fortelle en annen slags historie. Du trenger ikke å tenke for mye på hvordan du skal gjøre det, du går bare ut, møter unge mennesker og møter eldre mennesker, og du begynner å interessere deg for dem. Alt du trenger å gjøre er å være ditt beste selv. For til sjuende og sist har superhelter alltid handlet om oss, om å utforske våre beste egenskaper som mennesker og våre største ambisjoner, og tillegge dem disse figurene.

Du har bygd opp noe av et utvidet univers her, men tror du at du vil fortsette å fokusere på Kwezi selv?

Det er potensial for spin-offs. Når jeg kommuniserer med folk som leser «Kwezi» ser jeg at det er interesse for en spin-off med den kvinnelige figuren Azania, for eksempel. Jeg ville ikke være imot det. Men det aller viktigste for meg er å sørge for at denne tegneserien kommer så langt som mulig i bransjen – bryter nye grenser, skaper nye normer hva den sør-afrikanske tegneseriebransjen angår. Hvis jeg kan skape så mange milepæler som mulig med Kwezi, blir det lettere for alt annet som kommer fra stallen min for å lykkes. Materialet må være tilgjengelig og relaterbart. Tilgjengelighet er nøkkelen.

Apropos tilgjengelighet, i Norge, er det vanligste fortsatt å kjøpe tegneserier i kiosken eller supermarkedet. Hvor har du funnet distribusjonskanaler for Kwezi?

Fram til i fjor var Kwezi for det meste selvutgitt. Kanskje det er annerledes i statene, for eksempel, men her i Sør-Afrika ønsker folk, for det første lett tilgang. For det andre er de ikke så interesserte i å kjøpe digitale kopier av en tegneserie. Folk vil fortsatt ha de håndgripelige eksemplarene. Så jeg måtte finne en utgiver, David Philip, og nå har vi også fått landsomfattende distribusjon på bokhandlerkjeden Exclusive Books. De tilbyr god eksponering og tilgjengelighet.

Jeg har sett noen parodiske superserier her på Cape Town Comic Con. Er en seriøs sørafrikansk superhelt noe nytt?

Det er definitivt nytt. De har alltid vært satiriske, det har jeg sett. Jeg tror at vi bare ikke hadde funnet en måte å presentere superhelter på en seriøs måte. Vi hadde ikke funnet et språk, en aksent, hadde ikke funnet ut hvordan man kan nå det sørafrikanske publikummet på en autentisk måte. Det er ikke det at folk ikke er klare for en seriøs tilnærming når det gjelder sørafrikanske superhelter. Jeg tror bare det handler om hvordan vi utrykker det, hvordan vi kommuniserer med de menneskene vi lager seriene for. Ignorerer vi at de trenger en superhelt som ser ut som dem, snakker som dem, og ikke ser ned på dem? Jeg vil at de skal lese som om de leser om seg selv. Jeg har virkelig gått inn for å lage tegneserier for sørafrikanere, om ting de kan kjenne seg igjen i.

Og utover det blir det lettere for utlendinger, for når de plukker opp denne serien ser de noe som er eksotisk for dem. Fordi måten vi forteller historien er så annerledes, fordi de ved å lese denne superserien får en smakebit av vår kultur. De får et innblikk i hvem vi er, hvordan vi oppfører oss, hva som er vår moral, våre sterke sider, vår tro, våre normer – Alt dette nyansert gjennom en tegneserie. Disse vurderingene motiverer meg til ikke å prøve å lage en ny Spider-Man. For vi har allerede en Spider-Man, som er en vellykket eksport av deres kultur til oss, og nå kjenner vi deres kultur på en slik måte at vi kan bruke deres kunstformer til å gjøre gjengjeld.

Loyiso på Cape Town Comic Con

Hvordan har mottakelsen vært?

Det har vært fantastisk! Da jeg begynte å utgi Kwezi i 2014 husker jeg at en av de første responsene jeg fikk var at «endelig har vi vår egen superhelt!» Nå har dette utviklet seg til «Hvor langt kan disse gutta nå? For de gjør det veldig bra, men når kommer tegnefilmserien? Når kommer spillefilmen?» Så høy er standarden de har satt for denne tegneserien, så stor tillit har de til konseptet. Og vi har vært lenge vært i denne bransjen, vi vet hvordan en god tegneserie ser ut, og vi vil at kvaliteten skal være så høy at vi får den typen responser. Men ingen kan forberede deg på hva slags respons du får fra hvermannsen, fra folk som ikke nødvendigvis kjøper tegneserier fra før, men kjenner superhelter fra tv. Vi har trigget et marked i Sør-Afrika. Det mange ikke skjønner, er at utenfor tegneseriefestivalene finnes det millioner av mennesker som venter på å bli introdusert for tegneserier. Det trenger ikke å være nisje for en liten gruppe. Det finnes mange mennesker som er mottakelige for dette, for alle trenger en virkelighetsflukt, alle trenger noe som kan får dem til å utbryte, wow man, dette er virkelig kult. Spesielt barn i alderen mellom åtte og femten gir veldig troverdig og inspirerende respons på Kwezi. På grunn av arbeidet vi har gjort så langt, har vi lagt lista veldig høyt for oss selv. Jobben vår er bare for å sørge for at vi opprettholder nivået, og fortsett å produsere.

 

Fortidens Iraker

Fortidens Iraker

Den franske tegneserieromanens format har gitt oss flere selvbiografier som presenterer dypere innsikt i Midtøstens politikk, levesett og moderne historie. Etter «Persepolis» og «Fremtidens Araber» kommer Lewis Trondheim og kona hans nå med sistnevntes memoarer fra Irak. 

Birgitte Findakly jobber som fargelegger for franske tegneserieskapere. Hun har fransk mor og arabisk far, og tilbrakte barndommen i farens hjemland, under diktatur, før familien flyttet til Frankrike da hun var i tenårene.

Birgitte Findakly vokste opp i Mosul, byen som senere skulle bli et av IS’ hovedkvarter. Det var da IS raserte oldtisbyen Hatra utenfor Mosul at hun bestemte seg for å skrive denne boka.

Med den bakgrunnen virker det uunngåelig at den selvbiografiske tegneserien hennes «Mohnblumen aus dem Irak» (Valmuer fra Irak) blir sammenliknet med Riad Sattoufs «Fremtidens Araber»-bøker (og ja, jeg vet at jeg hamrer inn det poenget med mitt valg av overskrift). Så før jeg forteller hva som er ulikt med selve bøkene, la meg først komme inn på hva som er ulikt med forfatternes oppvekst. Mens Riad Sattoufs far var en sekulær muslim og en neo-intellektuell oppkomling, var Birgittes Findaklys far en kristen (ortodoks) irakisk tannlege av fin familie. Birgittes familie levde – tilsynelatende – ganske trygt i Irak på 60-tallet, tross i flere voldelige kupp, og nøt godt av en middelklasse-levestandard på vestlig nivå.

Som tegneserie har den også sitt eget uttrykk. Der Sattouf er opptatt av å dramatisere barndomsopplevelsene sine for å gjøre dem mest mulig til en tegneserie, er «Mohnblumen» mer som en samling med episoder, kronologisk fortalt. Dialog forekommer, men det meste av historien blir formidlet av Findaklys fortellerstemme. Ekteparet Findakly/Trondheims bok er altså «tørrere» – mer dokumentarisk, og mest opptatt av å informere.

60-tallet var en politisk urolig tid i Irak

Bokas viktigste særpreg er i Lewis Trondheims tegninger. Han har lagt seg på en naivistisk og stilisert strek som er imponerende uttrykksfull i sin enkelhet. Iblant prøver han seg også med litt mer kreative visuelle fortellergrep. Bildet av irakiske soldater som løper på en rekke forekommer flere ganger i begynnelsen av boka.  I et tilfelle bruker han samme bildet to ganger på samme side, men med et par av soldatene fjernet andre gangen; dette for å illustrere utrenskingene i samband med hvert nye kupp.  Han kunne i grunnen gjort mer av den slags; «show don’t tell» forekommer det for lite av. Stort sett er tegningene bare nøkterne illustrasjoner av teksten.

Birgittes far forlot Irak med en feilslått optimisme om at ting ville bli bedre i hjemlandet senere

Som en illustrert memoarbok er «Mohnblumen» likevel engasjerende lesing, godt hjulpet av de mange observasjonene av kulturforskjeller og generelle merkverdigheter som kan prege dagliglivet i et diktatur. Saddam Husseins periode er bare omtalt i korthet, fordi det var etter Birgittes tid, men Irak var et underlig land, også før ham. Når Birgittes mor kjøper et ettbinds leksikon, oppdager hun at siden om Irak er klippet ut – ikke for å holde tilbake informasjon om Irak, men for å holde tilbake informasjon om Israel, som irakiske myndigheter nektet å omtale offentlig på 60-tallet. Fordi faren hennes jobber som tannlege for hæren blir telefonlinjen hans avlyttet, og privatsamtaler mellom han og kona kan plutselig bli avbrutt av en mann fra avlyttingen som klager på at de snakker fransk i stedet for arabisk. «Mohnblumen» er full av slike anekdoter, noen av dem små og pussige, andre mer komplekse og betydningsfulle. Sammenlagt utgjør de en rik og fascinerende oppveksthistorie fra en nasjon som ikke lenger ser ut til å ha noe annet enn en fortid.

Denne anmeldelsen er basert på den tyske oversettelsen av boka. Den engelske oversettelsen utkommer på Drawn & Quarterly i september

Mohnblumen aus dem Irak (Coqueliocots d’Irak)
Av Birgitte Findakly (forfatter, farger) og Lewis Trondheim (medforfatter, tegninger)
Oversatt til tysk av Ulrich Pröfrock
ISBN 9783956401206
122 sider
€ 18
Reprodukt

Farskjærlighet bak sløret blikk

Farskjærlighet bak sløret blikk

Ikke alle alkoholikere er voldelige. Noen av dem er gode mennesker, og er først og fremst en fare for seg selv. Dette er hovedbudskapet i svenske Sissel Gustafssons debututgivelse «Stackars Pappa».  

Som serieskaper er Gustafsson et barn av manga-boomen, med forkjærlighet for chibi-aktige figurer, og utdanning fra tegneserielinjen på Kvarnby Folkhögskola i Malmø. Boka hennes utkom nylig på forlaget Rabén & Sjögren, som er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder publikasjon av nye tegneserier for barn: Heftede bøker i hendig standardformat til overkommelige priser. I dette formatet gir de ut alt fra tegneserieversjoner av populære bildebøker som Mamma Mø og Laban, via Ronja Røverdatter-manga, til nye originalserier.

«Stackars Pappa» er en selvbiografisk tegneserie der Sissel Gustafsson legger vekt på særlig to ting: Hun har alltid elsket å tegne, og hun har alltid vært veldig glad i den fraskilte helgepappaen sin – som alltid har vært en alkoholiker. At han var alkoholiker forsto hun ikke før hun kom i tenårene, for han var alltid en god far for henne. Selvsagt la hun merke til at han ofte var sløv og luktet om kveldene, men hun var vant til det. Det nedrigste han noen gang gjorde, i alle fall i følge denne serien, var en gang å «låne» Sissels bursdagspenger (for å betale regningene, men det er lett å gjette seg grunnen til at han ikke kunne betale dem).

Pappas uforklarte kveldssløvhet var noe som Sissel Gustafsson vokste opp med

– Jeg var heldig med pappa, som ble mest følelsesløs når han hadde drukket, innrømmer Sissel Gustafsson avslutningsvis. Men også subtile historier om alkoholisme fortjener å fortelles, særlig når det gjøres med så mye hjertevarme som her. Følelsene er like sterke og ekte som i mange mer dramatiske oppveksthistorier. Og tittelen er ikke minst meningsfull; farens alkoholisme varr først og fremst et problem for ham selv. Sissel var alltid skjermet. Samtidig problematiserer serien det å skulle skjerme barn for mye.

Da faren hennes var til behandling for alkoholisme, fikk Sissel så diffuse forklaringer at hun ikke var sikker på om han var syk eller i fengsel.

Strukturen er temmelig løs og episodisk, med store byks i tid, noe som var nødvendig for å holde seg til tema: Fordi faren til Sissel ikke hadde delt foreldrerett, og moren flyttet sørover med Sissel og søsteren hennes, ble det etter hvert mer sporadisk at de så hverandre.

Risikoen er kanskje ellers at tegningene blir vel søtladne for voksne lesere, som egentlig kan få like mye ut av boka som de yngre. Men også det er trolig et bevisst valg; Historien er ganske konsekvent fortalt fra ståstedet til det barnet som Sissel en gang var, og en strek som minner om barnetegninger er i samsvar med dette.  Uansett burde det ikke hindre noen i å lese en vakker og tidvis også ganske morsom oppveksthistorie som «Stackars Pappa».

Stackars Pappa
Av Sissel Gustafsson
100 sider
SEK 104,-
Rabén & Sjögren

Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Omtrykket av Kaptein Mark i bokform har både styrker og svakheter.

Relanseringen av gamle serier fra Egmont tar ingen ende, og vi er virkelig midt i en «gullalder» når det gjelder ny tilgjengelighet av klassisk materiale. Kvaliteten på nevnte klassikere kan nok diskuteres, men var man ca. 12 år gammel da seriene debuterte vil man selvsagt nikke jublende til omtrykkene og si «bilder fra mitt liv!».

Nok en gang må man surmaget minne om at nye lesere for slike serier finnes omtrent ikke – dette er produkter som fengte ungdom i en tid uten fjernsyn (Miki/Davy) og bare én kanal i svart-hvitt (Kaptein Mark etc.). Så vi ender opp med et potensielt nostalgibehov dersom man nøkternt sett kan påstå at seriene er både naive, enkle og kanskje litt kjedelige sett med dagens øyne. Det samme kan for øvrig sies om omtrykkene av gamle Fantomet…

Mitt eget forhold til «sjekkheftebladene» er nokså vagt. Av en eller annen grunn dukket verken Miki eller Davy opp hjemme hos meg, mens det florerte av Donald, Superman, Batman og Superboy. Jeg ble egentlig både paff og imponert da jeg for første gang fikk se en skoeskesamling av Miki, på besøk hos min noe eldre fetter – I all sin brune, grønne og sorte trykkprakt.

Senere ble det vel til at jeg kjøpte et og annet hefte, men ble aldri komfortabel med de korte episodiske fortellingene. Det var alltid et «neste gang…» eller «forrige gang» – jeg ville ha en hel historie NÅ! Å kjøpe ett hver uke for å få med meg hele sammenhengen hadde jeg ikke verken råd til, eller interesse av. Når jeg tenker meg godt om og mange år tilbake, var eneste gangen jeg koste meg med Miki da jeg kjøpte en liten «Kaptein Miki-bok» i «Kamp-serien»-størrelse fra Se-Bladene. Elendig innbinding gjorde at sidene ble et puslespill etter hvert, men jeg fikk da en hel, uavbrutt historie. Og Windy og Salasso var verdt hver eneste sekund jeg måtte lide meg igjennom hovedfigurens gutteaktige prektighet.

EsseGesse-heltene samlet på ett sted

Nuvel! Mike og Davy gjennomgikk en omveltning til magasinstørrelse, og ble så avløst av to nye karer; Allan Kjempe og Kaptein Mark. Førstnevnte husker jeg ingenting fra, men Mark minnes jeg som noe bedre tegnet enn forgjengerne. Han hadde også beste sidekick siden Windy og Salasso: Triste Gufas. Bare navnet gjør at man husker karakteren! Den andre sidemannen; Mister Bluff, var en mer tradisjonell kar, som egentlig hadde som eneste varemerke uttalelsen «ved min bestemors skjegg!». Ikke lite, bare det.

En stund var jeg også fascinert over forskjellene på tegneseriene og heltene i bladet «Texas» (som jeg likte mye bedre) og bladene «Vill Vest» og «Præriebladet». Førstnevntes historier var avsluttede, vanligvis 4 eventyr med hver sin faste helt («Kit Carson», «Billy the Kid» etc.). Da jeg senere kikket nærmere på «Kamp-Serien» gikk det opp for meg at Texas-gjengen og Kamp-gutta var produsert samme sted, i England, av dyktige, men noe samlebåndspregede serieskapere.

Samtidig hadde jeg innsett at sjekkhefte-bladene var laget av samme tegner(e) med en litt annen, røffere stil, også disse nokså samlebåndspreget . Først mange år senere, da jeg begynte å «forske» litt på fenomenet italienske westernserier – fikk jeg vite at småbladenes serier var produsert på en «westernfabrikk»; EsseGesse. Deres produkter var annerledes enn de andre italienske seriene fra forlaget Bonelli. Oppskriften følges hele tiden: kjekk, sterk og fryktløs helt, sammen med litt komiske sidemenn, kjemper mot gjennomgående onde og skruppelløse fiender, overgripere, mordere og ransmann.

Grande Blek, eller «Davy Crockett», i kamp mot udugelige rødjakkeklovner er et klassisk EssseGesse-motiv

I Davys og Marks tilfelle er det disse klisjeaktige «rødjakkene», som symboliserer alt ondt ved en fiende. I sine tåpelige og upraktiske uniformer, komplett med parykk (!) er de enkel match for skogens fryktløse og ærbare menn som kjemper for friheten, mot tyranniet. Antrekk og parykk, samt et vedvarende sveklingspreg, gjør at rødjakkene mest av alt fungerer som «aliens» fra en annen verden (England). Fiendebildet er så komplett, totalt uten formildende trekk, at de like godt kunne kommet fra Mars.

To the point, goddammit! Nå er boka om «Kaptein Mark og Ontarios ulver» ute, sånn ca. 50 år etter at serien debuterte. Riktig pen sak, i flotte farger. Det sies ikke hvem som har fargelagt disse opprinnelig svart-hvite historiene, om det er gjort i Italia, eller her hjemme av Egmont. Uansett er fargene gjennomgående bra, med duse, avdempete farger som kler Canadas skogsmiljø godt. For det foregår i Canada, ved Ontario-sjøen, der kampen mellom Amerikas frigjøringshær og invasjonsstyrkene til «Mad King George» foregår.

Nok et sidesprang: Den historiske Davy Crockett, stifinneren fra Baltimore som faktisk har levd (og døde i kamp mot meksikanerne ved Alamo i Texas) ble som bok-, film- og tegneseriehelt skildret i sitt riktige miljø; overgangen mellom Sydstatene og Midt-Vesten i nybyggertida. Præriebladets Davy deler bare navn (og beverskinnslue) med stifinneren, og opererer mye lenger nord, i grenseområdene Canada/USA – også han i kamp mot ansiktsløse rødjakker. Det var ingen av oss tidlig på 60-tallet som så det motstridende her…

Boka er inndelt i tre avdelinger: to tegneseriehistorier og et omfattende redaksjonelt innslag. Sistnevnte først! Det er skrevet av en italiener og litt dårlig oversatt til norsk. Blant annet blandes Davy Crockett og «Il Grande Blek» (hans opprinnelige navn) sammen flere ganger. Innslaget tar for seg italiensk tegneseriehistorie på en svært grundig måte, selvsagt med fokus på de tre EsseGesse-karene. Det er grundig, ja, kanskje litt for mye informasjon for en standard norsk serieleser, men et funn for de historisk interesserte.

Det florerer med italienske seriepersoner (alle menn, selvsagt) og mengden av navn virker nokså forvirrende. Vår egen Jostein Hansen hadde nok sikkert kunne skrive et mer tilpasset norsk forord, men bevares, dette er solide saker. Ikke bare de fire EsseGesse-seriene som jeg har nevnt her belyses, også andre, parallelle italienske serieutgivelser drøftes. Flotte faksimiler av sider og forsider gjengis. Meget bra! Jeg gir dette en solid 5.

Så var det seriene, da. Fra topp til bånn, rett ut sagt. Vi starter med første historie fra 1966, der vi blir ført inn i Marks univers. Kampen mot rødjakkene er i gang for fullt, og vi blir presentert for hovedpersonene og motstanderne på en grei og rett-fram måte. Men det er ensporet og ensformig, og ganske langtekkelig. Guttebok-romantikk. Heltene er kjekke og prektige, skurkene er som sagt avskyelige, nesten umenneskelige. Triste Gufas’ pessimisme er så overdrevet at det blir litt parodisk. Tegningene er solide, men klisjéfylte. Og historien er kjedelig, dessverre.

Forordet forteller at opphavsmennene ikke hadde til hensikt å revolusjonere tegneseriemediet med nyskapende og kreative løsninger, de ville kun underholde. Men her er intriger og spenning nokså uteblivende, og som første lanseringshistorie er den så tam at den ikke fungerer, etter mitt skjønn. Merkverdig at ikke karakterbygging og en viss utvikling ikke er til stede i en lanseringshistorie. En Blek (!) 2 på gaffelen.

Så kommer seriens eventyr nr. 100, med en jubileumshistorie om hvordan det hele startet. Jeg gruet meg som Gufas til å lese den, og tenkte å droppe den helt, dersom det skulle vise seg som mer av det samme. Og tok skammelig feil! Det er et skikkelig friskt og flott eventyr, både spennende og gripende på samme tid. En oppvekst-historie, eller «coming-of-age story» på engelsk. Som f.eks. «Slyngel» av Kverneland eller «Tarzan of the Apes» av Burroughs. Greit, det er ikke høyverdig litteratur eller tegneseriekunst, det er et guttebokromantisk drama. Som sådan er det av prima kvalitet. Og på samme måte som Tarzan blir opplært både av aper og mennesker (Paul D’Arnot) blir Mark opplært av sine indianske venner samt sin fosterfar, en fransk adelsmann.

Og her ser vi sannheten i ordtaket «en helt er ikke interessant hvis han ikke har en likeverdig fiende» eller noe slikt (det er i alle fall hva Stan Lee brukte for alt det var verdt, f.eks. i hans Spider-Man. Her får den voksne Mark en nemesis, den tvers igjennom onde og grusomme engelske general Stone. Han må tas, av meget gode grunner. I tillegg unngår denne fortellingen en sedvane som mer eller mindre blitt enerådende i slike serier: helten slipper å drepe fienden ved at skurken faller/snubler/drukner/brenner i hjel/får en stein eller tre over seg etc. etc. (dette er jo noe vi gjentatt ser i Fantomet også). Det sies også i forordet at EsseGesses helter ALDRI drepte, de bare stoppet fiendene sine (som deretter ble truffet av lynet eller noe slikt). Jeg forventet at det samme skulle skje her, men ble hyggelig overrasket. Klar 6!

På alle måter en flott historie, og sammen med det prima forordet veier det godt opp for den slappe innledningshistorien. Boka anbefales for seriesamlere, spesielt de som ønsker bedre innblikk i (deler av) Italias meget interessante seriehistorie.
Vi ender opp med en snittkarakter på 4,3, som vi regelrett høyner opp til en 5 pga. det flotte trykket.

Kaptein Mark og Ontarios ulver
Forord av Luca Boschi
192 sider
190 kr.
Egmont

Serieformidling i 111 år

Serieformidling i 111 år

Viss ein seier teikneseriar og Norsk Barneblad, tenker dei fleste på to årvisse og langliva julehefte. Men sjølve bladet har i mange år vore viktig for formidling og produksjon av norske teikneseriar for barn.

I Tore Strand Olsens nye lærebok for aspirerande teikneserieskaparar, Tegn Serier!, er Norsk Barneblad nemnt, saman med Forresten, Bobla og Überantologiane, som trykksaker der serieskaparar kan prøver å seriane sine på trykk. Denne beskjedne, men likevel handfaste anerkjenninga er ei viktig påminning om Norsk Barneblad sin betydning, sjølv i dag.

Dei tre store
NB held fram med å trykke teikneseriar for barn den dag i dag. Opp gjennom åra har det blitt noko import og nyopptrykk, men sidan 90-talet har det aller mest vore nytt, og laga spesielt for bladet av norske serieskaparar. I 2017 er 8 sider med teikneseriar i eit 32 siders blad det vanlege.

«Baane-Laat» frå 1906 var den første teikneserien i Norsk Barneblad

Norske Barneblad har særs lange tradisjonar for teikneseriar. Den aller første teikneserien som sto på trykk i bladet var «Baane-Laat» av Mons Breidvik i 1906. Tilfeldigvis var det også i akkurat same nummeret at bladet første gong trykka ei teikning av Jens R. Nilssen. Nilssen skulle seinare ble den første store serieskaparen i bladet; han teikna «Smørbukk» frå 1938 og «Tuss og Troll» frå 1944.  Framleis kan ein snakke om Jens R. Nilssen, Solveig Muren Sanden og Håkon Aasnes som «dei tre store» i Norsk Barneblads teikneseriehistorie. Det er epoken som begynte med sistnevnte vi skal fokusere på her.

Bygdeforteljaren
Aasnes er bygdeforteljaren framfor nokon i moderne, norske teikneseriehistorie, samstundes som han også er ein av våre mest allsidige og geskjeftige serieskaparar, og ein viktig fornyar då han kom inn Norsk Barneblad. I 1982 tok han over Smørbukk frå Solveig Muren Sanden, både i bladet og juleheftet. Frå 1988 overtok han også manusarbeidet. Aasnes hadde tidlegare erfaring som auteur frå Seidel og Tobram (ein serie han heldt fram med til 1991), og nå fekk stadig nye høve til å vise seg fram, ikkje berre som ein dyktig teiknar, men også ein habil vitse-og manusforfattar i Norsk Barneblad. Han var den første teiknaren som fekk skrive Smørbukk sjølv.

Håkopn Aasnes innførte snakkebobler i Smørbukk, og iblant prøver han å modernisere serien på andre måtar også. Ingen premie for å gjette kva Smørbukk leiter etter her.

Samstundes som han laga Smørbukk og «Seidel og Tobram» (og tidvis teikna ganske mykje anna, m.a. Olsenbanden), laga han også ein serie for Bondebladet som heitte «Vi På Eiketun». Det var ein utprega familieserie, lett humoristisk og sjølvsagt lagt til landsbygda. Og på bokmål, men nokre avsnitt blei etter kvart omsett til nynorsk og trykka i NB. I desse avsnitta blir ein av hovudpersonane, Ralle (sonen i familien som serien dreier seg rundt) kjent, seinare kjærast, med ei innflyttarjente, Annika. Dåverande redaktør Olav Norheim i NB ville ha ein eigen teikneserie med desse figurane, og Aasnes starta difor teikneserien «Annika» i 1991. Annika og Ralle var framleis saman, men dei gjekk frå å vere barn til tenåringar. Dermed fekk Aasnes fridom til å ta opp meir alvorlege og sosialrealistiske tema. T.d. er foreldra til Annika skilt, og faren hennar har store alkoholproblem. Og derifrå blir det berre verre. I ein ganske tidleg historie oppdagar ho at læraren hennar er pedofil. Ein annan historie (som blei trykt «etter grundig vurdering») handlar om sjølvmord blant unge.

Mora til Annika prøver som best ho kan å forsørge dottera ordentleg, men ho har ein tendens til å seie ja til tilbod eller førespurnader ho ikkje burde sagt ja til. Slik starter mange av Annika sine problem.

25 år med Annika
Tydelegvis blei ikkje dette for vaksent for Norsk Barneblad sine lesarar. I 1997 hevda dåverande redaktør Gard Espeland at «Annika er den mest populære serien NB nokon gong har hatt». I ei lesarundersøking frå 2000 svara meir enn halvparten at Annika var favorittinnslaget deira i bladet.

Men tidene skifter. Annika hadde ei lang fartstid i bladet, heile 25 år, og då bladet reduserte talte på utgjevnader i året, kompenserte Aasnes med å levere fire sider til kvart nummer. Men i fjor fekk han beskjed om NB ikkje skulle ha serien meir. Grunngjevinga var at serien hadde blitt for vaksen for elleveåringar.

Av den store, 25 år lange produksjonen er dessverre berre ein historie samla, i eit album som fekk den i overkant tabloide tittelen «Den Nifse Natta!» (1997)

Håkon Aasnes er framleis forfattar/teiknar på Smørbukk. Han er også opphavsmannen til «Hanna», ein gagserie om i lita jente med overivrig fantasi. Hanna dukka første opp i medlemsbladet til 4H, men fekk plass i NB frå 1993. Hanna går framleis i bladet.

Tilfeldig eller ikkje, Hanna starta opp på eit tidspunkt då Tommy & Tiger’n var på sitt mest populære

Andre markante, norske serieskaparar som har bidrege regelmessige med teikneseriar til NB i moderne tid inkluderer:

Inkalill
Ingalill Røsbergs første framhaldsserie, romfartsoperaen «Eldflygaren», debuterte i NB i 1990. Derifrå var vegen eigentleg ganske kort til gjennombrotet med «Ridderne av Dor», men ho held fram med å lage funny animal-serien «Felina» for aviser og tidsskrift i fleire år, både som eventyrserie og som rein gagserie. Felina-seriane i NB var mest av det første slaget. Felina-historiene blei seinare samla, på bokmål, i Felina-bøkene (2012-2013)

 

Jorunn Hanto-Haugse
Som innfødt harding, bonde, og serieskapar med nynorsk som hovudmål, var Hanto-Haugse den perfekte match for Norsk Barneblad. Ho har laga fleire seriar, hovudsakleg striper og gags, for ymse tidsskrift og aviser. For Norsk Barneblad teikna ho humorserien «Skulen» frå 2008 til 2015. Seinare har ho trappa ned på teiknserieproduksjonen.

«Skulen» var ein av fleire stripeseriar som Jorunn Hanto-Haugse starta

Ida Neverdahl
«Jojo» er Ida Neverdahl sin første teikneserie på nynorsk, oppkalla etter guten som har hovudrolla. Han dukka først opp i NB tidleg i 2016. Serien har elles litt til felles med Ida sine «Gelé»-historier i Nemi; Akkurat som Idas mest kjente heltinne, Lulu, møter Jojo ofte på underlege skapningar, og situasjonane utartar gjerne i lett surrealisme. Ideane er stort sett nye, men ein kjent Gelé-historie, den der Lulu kjøper ei gås som legger kinderegg, er teikna om att i eit Jojo-avsnitt.

Gåsa som legg dei berømmelege tre ønskene på ein gong var ein for god idé til at Lulu fekk ha den for seg sjølv.

Jojo går framleis i NB, og serien blir neste år samla i ei eiga bok.

Sveen og Emberland
Lenge, svært lenge, hadde Øyvind Sveen og Ivan Emberland det privilegiet å ha både eit etablert forlag – Stabenfeldt – og ein klubb – Boing – i ryggen. Dette utnytta dei for alt det var verdt. Etter å ha skapt den humoristiske fotballteikneserien «Sleivdal IL» i 1995 produserte dei i åra som følgde, ei enorm mengd med Sleivdal-seriar i album, pocketbøker, julehefter og til medlemsbladet Boing. Men i 2013 blei Stabenfeldt kjøpt opp av svenske Cydonia Development, som etter kvart konkluderte med at målgruppa dei ønska seg for fotballblader ikkje «forsto» teikneseriar. Dermed var det ut med Sleivdal på tampen av 2015.

Overgangen til NB har visst gjort Hallvar Thorkildsen til ein mildare mann

Sidan den gongen har Sveen og Emberland leita etter ein ny heim til Sleivdal, og har i alle fall funne det ein plass – I Norsk Barneblad. «Sleivdal jr.» debuterte i NB nr. 10/2016. Sleivdals lilleputtlag, som berre hadde spela ei birolle i Sleivdal tidlegare, fekk hovudrolla. Behovet for å selje inn ei «snillare»  og mindre kynisk utgåve av Sleivdal hadde kanskje noko med det å gjere. I eit avsnitt gir trenar Hallvar Thorkildsen til og med ein bjørnefamilie ly i idrettshallen, berre av rein barmhjertigheit. Det hadde han neppe gjort i Boing-perioden.

Sleivdal jr. går framleis i NB.

 

Takk til:
Redaktør Nana Rise-Lynum
Håkon Aasnes
Ida Neverdahl
Skrinet med det rare i – Norsk Barneblad 125 år av Erik Helleve (Norsk Barneblads Forlag, 2012)
Sleivdal IL – Tabellen er lang! av Sveen & Emberland (Kolofon Forlag, 2016)

Universelt blurb: Batman Earth One

Universelt blurb: Batman Earth One

Det finnes mange ulike beretninger om Bruce Waynes lange reise til å bli Batman, også da han tok på seg drakten for første gang. Skjønt det ligger et noenlunde fast mønster, som de også klarte å gjenskape på en formidabel måte i «Batman Begins» (Christopher Nolan, 2005). Men DC er kjent for å lage mange alternative historier; vil denne tegneserieboken holde mål?

Earth One er en pågående serie grafiske romaner fra DC som gjenforteller debuten til kjente karakterer fra DC, blant annet Batman, Supermann og Wonder Woman. Dette året har flere av heftene i denne serien blitt oversatt til norsk, og er å finne i butikkene. Dette er en anmeldelse av den norske oversettelsen.

Earth One-serien finner sted i en fase som frigjør seg fra kontinuiteten i DC. Dette blant annet for å forenkle, og å gjøre en lang og avansert bakgrunnshistorie enda kortere og forenklet –  for de som ikke kjenner DCs univers så godt. Men det er like mye myntet på barn og ungdom som ble født på 2000-tallet, og som ikke levde under superheltenes gamle glansdager. Noen vil si at Earth One-serien ikke er forenklet, og det finnes også motstandere av slike gjenfortellinger og endringer i DCs univers.

Fortellingen åpner med at Bruce Wayne har tatt på seg Batmandrakten for første gang. Men han er fullt ut et vanlig menneske, og feiler. Hans entrehake-pistol, som han skal bruke å klatre opp bygninger, slår seg fullstendig vrang, og da må han hoppe over tak på den vanskelige måten; dette var ikke lurt. Da er det godt at det finnes folk som Lucius Fox, teknikergeniet som senere kommer til å lage alle Batmans utstyr. Bruce Waynes foreldre blir som vanlig drept i hans barndom, men i denne versjonen er ikke raneren Joe Chill alene om det; drapet har nemlig forgreninger helt opp til det korrupte byrådet. Der Pingvinen er borgermester.

Og unge Bruce står ovenfor en enda større fallgruve enn før; han er i fare for å havne på et hvilket som helst barnehjem, hvis ikke noen ønsker å være fosterforeldre. Og her kommer Alfred Pennyworth inn i bildet. For i denne fortellingen finnes det ingen overdådig og pedagogisk butler som bodde med familien før Bruce ble født. Alfred Pennyworth banket på døren til familien den skjebnesvangre kvelden som en tidligere venn av Bruces far. Da foreldrene døde, måtte barnevernet overtale Alfred til å ta hånd om unge Bruce. Alfred følte det som en plikt til å ta på seg dette ansvaret. Ikke fordi han var familiens lojale butler, for denne Alfred er ingen butler i det hele tatt, men en tidligere kommandosoldat. En tøffing med skjegg, som virkelig slår hardt fra seg. Han trener Bruce mye mer enn det den tradisjonelle Alfred gjorde. Til tross for Alfreds tøffe væremåte, klarer han allikevel å bestå rollen som fosterfar.

En annen interessant karakter de har snudd på hodet, er Harvey Bullock. Fra tegneseriene, men like mye TV-serien «Gotham» (2014-), er han en godt erfaren, men lurvete politimann, som må overse flere kriminelle handlinger for å få en vanskelig kabal til å gå opp. Allikevel er han en lovlydig politimann som er på Gordons side. Mens i denne Earth One-beretningen, er han skildret som en ung, pen og sjarmerende gentleman, som er utrolig naiv. Han tror at kriminaliteten i Gotham er utryddet i en håndvending, noe som han smertelig må erfare at overhodet ikke er tilfelle. Han er den nye makkeren til Gordon, og deres samarbeid er preget av mange irritasjonsmomenter, der Bullock ikke klarer å innse hvor farlig byen egentlig er. For Gotham er en by gjennomsyret av korrupsjon, vold og galskap.

Forfatter Geoff Johns har skrevet manus til en rekke superheltfortellinger fra DC. Og han er blitt Chief Creative Officer i DC, samt at han er medprodusent for DC Extended Universe-filmatiseringene. Han har med andre ord stor innflytelse. Tegner Gary Frank har også god erfaring, og har tegnet for både Marvel og DC.

Som tidligere nevnt, er det gjort drastiske grep, med forvandlingene av både Alfred og Harvey Bullock. Man kan kalle det å snu deler av persongalleriet på hodet, men det er ikke overraskende at DC gjør dette, siden de er kjent for å ha mange ulike versjoner av personene. Men en stor styrke i manuset er at Johns har gjort det til et virkelighetsnært og rått Gotham. Et uhyggelig innslag er den grusomme skurken Ray Salinger, «Bursdagsgutten», som kidnapper barn. Og at Pingvinen, i kraft av å være borgermester, organiserer slike folk – det er nifst. At Batman i sin unge alder har mye å lære, og at det er en tøff jobb å være vigilante, er også skildret godt av Johns.

Dette er en alternativ gjenfortelling av Batmans unge debut, og selv om det er snakk om markante endringer av Alfred og Harvey Bullock, er det en god og kortfattet versjon av opprinnelseshistorien til en superhelt, der det heller ikke kreves så mye forkunnskaper om Batman. Den tar ca. 40 minutter å lese, men er faktisk såpass detaljert at den trenger flere gjennomlesninger. Den er som en kinesisk eske, der selv den tredje gangen man leser den, vil leseren legge merke til enda nye detaljer.

Batman: Earth One
Skrevet av Geoff Johns, tegnet av Gary Frank
Oversatt av Tom-Erik Fure.
144 sider
Kr. 129,90
Egmont

Blandet bursdagsgodtepose

Blandet bursdagsgodtepose

Nemi feirer 20 år. Det blir nok ikke et jubileum med like mye ståhei som Pondus i 2015, men i høst blir det salgsutstilling med originalkunst. Og i sommer er jubileumsboka i butikken.   

Den måtte komme ut i juli. Tegneserien Nemi, som helt i begynnelsen hadde tittelen «Den Svarte Siden», debuterte i bladet Larsons Gale Verden i juli 1997.  Jubileumsboka er selvsagt kronologisk innrettet, åpner med den spede begynnelsen fra juli 1997, og fører oss gjennom alt som Nemi er av striper, album-og juleheftehistorier, illustrerte dikt, forsider og pinups.

Og det er mye essensielt her, av striper og historier som er med på å forme og definere Nemi som karakter. Vi får innblikk i utviklingen hennes fra en kynisk og bedrevitende hedonist til en mer snål og sympatisk hedonist. Noen kuriosa er det også blitt plass til, som en signert tegning av Robert Englund.

Jubileumsboka virker imidlertid som den er satt sammen litt på impuls og innfall. Den inneholder lite redaksjonelt stoff, enda mindre nytt redaksjonelt stoff (et intervju med Lise fra 2002 er inkludert), få kommentarer, og i det hele tatt lite kontekst for en bok som skal oppsummere 20 år. Et godt eksempel på et innslag som skriker etter litt mer kontekst er f.eks. en historie der Nemi møter sin nye stemor. Faren til Nemi kjenner vi jo godt, særlig i senere år, men i dag lever han i et homofilt samliv. Har det ganske enkelt vært en kontinuitetsendring (noe som selvsagt må være lov) eller har noe skjedd i mellomtiden?  En liten kommentar i margen, bare? I en samlebok som tross alt ikke er omfangsrik, er det også satt av veldig mye plass til forsider og pinups. Visst ser de tøffe ut, men fantes det ikke tegneseriesider eller redaksjonelle sider som kunne hatt mer bruk for plassen?

For øvrig er det overraskende at så mye av stripeplassen er satt av til å gjengi tre stripesekvenser med Grimm – de som forteller om hvordan han og Nemi ble sammen, hvorfor de slo opp, og hvordan de ble sammen igjen senere – i sin helhet.  Men jeg tror at dette kan ha vært et personlig valg fra Lise Myhres side (selv om hun i forordet presiserer at det er redaktøren som har satt sammen boka).  Og i alle fall den første av disse sekvensene viser oss en viktig funksjon han kunne ha i serien, nemlig at han med sitt nærvær gjorde Nemi selv mer underholdende (og også Cyan, i kraft av hvordan hun reagerer på hvordan Nemi reagerer):

Som sagt, jeg forventer ikke et jubileum på linje med Pondus’, men jeg hadde håpet på noe litt mer helhetlig. Nemi-bladets utvidete sommernummer (som kommer ut samme uka) er et godt alternativ hvis du vil gjøre litt stas på seriens 20-årsmarkering.

Nemi – Jubileumsboka
Av Lise Myhre
Forord av forfatteren
124 sider
Kr. 159,90
Egmont

Trivelig gjensyn

Trivelig gjensyn

Hårek er ute med eget sommeralbum. Det er en flott presentasjon fra tegneseriens storhetstid.

Dik Browne var allerede en etablert og rutinert serieskaper da han fikk publisert de første stripene med «Hårek» i 1973. Browne hadde lenge samarbeidet med «Billy»-skaperen Mort Walker om tegneserien «Hi And Lois», som i Norge er bedre kjent som «Trixie» eller «Tønnes og Stine». Med «Hårek» stod Browne på egne bein, og med en tegneserie satt i vikingtiden med flere artige innfall og skråblikk på syttitallets virkelighet ble «Hårek» en stor suksess.

Her i Norge har vi sett Hårek i både aviser, album og blader. Etter hvert valgte man å presentere tegneserien på nynorsk, og den har vært en viktig tegneserie med stor popularitet. Det handler om at Dik Browne skapte interessante karakterer med gode muligheter for gags og humoristisk friksjon seg imellom. Mye handler om familie og familieliv, men Browne hadde også en tendens til å leke seg med både absurditeter og ren slapstick. Tegnestilen er tilsynelatende enkel, men Brownes tegninger er uttrykksfulle og han har veldig god fremdrift i stripene.

«Hårek sommeralbum» kommer fra forlaget Vigmostad & Bjørke, som har overtatt tegneserien fra Egmont. Det er interessant å se, for det kan bære bud om at det tidligere Bladkompaniet (som nå er en del av Vigmostad & Bjørke) ønsker å vise tenner i tegneseriemarkedet. Albumet er en presentasjon av «Hårek»-striper fra 1975-1977 i farger. Her har tegneserien satt seg, og morsomhetene kommer på løpende bånd. Det er mye å le av i albumet, selv om Dik Browne innimellom også kunne servere enkelte blødmer.

Verdt å merke seg er at albumet er håndtekstet, og oversettelsen er gjennomført av Gard Espeland. Det er gode grep av forlaget. Espeland er en dyktig oversetter, og noen sammenligninger med tidligere publisering av dette stoffet i Norge viser at oversettelsene er bedre og mer lesverdige. I tillegg er det en fryd å se håndteksting der det for tiden er vanlig å bruke datateksting.

Et eksempel på en annen oversettelse og presentasjon av stripen over. Denne er hentet fra boken «Stripestreker». (Egmont Serieforlaget, 2005)

For «Hårek»-tilhengere er dette en flott utgivelse, som viser tegneserien i sin storhetstid. «Hårek» var en god, humoristisk tegneserie da Dik Browne laget den.

 

«Hårek sommeralbum 2017»

Av: Dik Browne

Oversetter:  Gard Espeland

44 sider

89 kroner

Vigmostad & Bjørke

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 29. juni 2017.

Nostalgi og underfundige historier

Nostalgi og underfundige historier

Det er gode dager for (eldre?) serielesere og samlere nå: på samme lørdag kunne man plukke opp ikke mindre enn tre splitter nye omtrykksbøker fra Egmont, med stoff hentet fra 60- og 70-tallet: Kaptein Mark 1 og Conan 2, samt Fantomet (kronologisk) bok 2. Det er sistnevnte vi skal kikke litt på her.

Første bok i serien fikk god omtale her av undertegnede, og serien fortsetter i samme, trygge spor som før. Fire hefter fra 1964 og -65 presenteres, komplett med småstoff, filmdill og noen biografiske opplysninger. Noen samlere er lei seg for at biseriene ikke er med; for meg er Texas Jim uvesentlig. Så her er det Fantomet i Wilson McCoys uforlignelige, enkle strek, med historier fra 50-tallet.

Det er for så vidt interessant at den norske utgiveren (Normic Press i Stavanger, venner av SE-Bladene?) valgte 10-15 år gamle serier ved lanseringen av det nye bladet, når det faktisk var flere år etter at Sy Barry fullstendig revolusjonerte strek og serie (sammen med Falk, selvsagt) – noe som begynte i 1961. Kanskje heftet hadde fått bedre kår i 1965 (det kom bare to blader det året, lite å bygge en fanskare på) hvis de nye, dynamiske seriene fra Falk/Barry hadde fått plass, i stedet for disse godmodige, men gammeldagse McCoy-historiene. Men forlaget hadde kanskje ikke rettigheter til det nye, aktuelle stoffet?

Jeg brukte ordet «underfundig», det beskriver disse fire fortellingene godt. Fantomet-mytene er på plass, men ikke så forankret og utbygd som Falk/Barry fikk til senere. Jungelen er som et parklignende landskap, med sletter og skogholt, befolket av et riktig rasistisk illustrert samfunn som bor i gresshytter. «N-ordet» er faktisk i bruk et sted også… Hodejegere, overtroiske buskmenn og storleppede hytteinnbyggere er hva Falk og McCoy leverte som opprinnelige afrikanere på 50-tallet.

Jungelpatruljen er på plass, om enn i en meget primitiv versjon, og jeg skulle tro at «Den mystiske skatten» må ha en veldig tidlig presentasjon av Oberst Weeks. Skurkene er klassiske McCoy-bøller, og alle røyker, med siggen hengende nonchalant fra underleppa («sjå kor eg bryr meg!»). Sala er vakker som få, og Fantomet er velsignet med godt humør ganske ofte. Fjellfyrstene er dumme og hovmodige. Professoren er naiv men godhjertet. Med andre ord: alle ingrediensene for klassiske Falk/McCoy-eventyr er på plass.

Eventyrene er forbausende sprelske og oppfinnsomme, og Falk kan virkelig koke en morsom suppe på den enkleste idé. Bare forslaget om at Ulv bør (og kan) ri på Hero skaper en historie som ender opp i den villeste harselas, noe som får Fantomet til å le så han griner. I en annen fortelling utsetter Fantomet seg for umenneskelige prøvelser for å redde Sala, selvsagt på grunn av en arrogant fjellfyrste.

Reproduksjonen er så som så; de første tre historiene har en hvitkledd hovedperson, først i siste fortelling får han den rastrerte, grå drakten. Raster og gråtoner overtar for sorte linjer på hvitt papir, og gir rutene mer dybde og smell.

I tillegg til de fire bladenes hovedfortellinger inneholder boka en del redaksjonelt småplukk og informasjon. Som bonus får vi noen rare filmfortellinger – «Fantomets Mini-kino»; obskure filmer fortalt i bildeserier. Og så samlebildene av nokså ukjente amerikanske Hollywoodstjerner, da. Hvor ellers kunne man finne pressefoto av størrelser som Efrem Zimbalist Jr. og Ernest Borgnine? Filmhelter man aldri hadde hørt om (i alle fall oss som ikke vokste opp med svensk TV) og som man bare kunne drømme om TV-seriene de var med i…

Dette er en bokserie for oss litt eldre serielesere! Hva de yngre måtte mene om disse historiene kunne faktisk vært interessant å vite…

Fantomet Kronologisk Bok 2
Skrevet av Lee Falk, tegnet av Wilson McCoy
148 sider
149 kr
Egmont

Les også:
Universelt blurb: Fantomet Kronologisk

På vei opp, og til siden

På vei opp, og til siden

Etter et par harde år begynte ting å gå så bra for Martin Kellerman at han vurderte å gi opp tegneserier. Rockypedia, bind 2 forteller om hvordan dette gikk til, og hvordan han kom seg tilbake på rett spor.

Bind 1 dekket årene 1998-1999; bind 2 dekker 2000-2003. Hvorfor en dobbelt så lang periode? Fordi Kellerman la ned serien sommeren 2000. Boka inneholder 15 sider med striper fra dette året, og disse ble laget mens han jobbet med et teaterstykke. 2001 tilbrakte han i sin helhet med å lete etter nye, kunstneriske karriereveier. Teaterstykket dro på turné (mange år senere ble det også satt opp i Norge), han hadde ambisjoner om å bli romanforfatter, og jobbet med både tv-og filmmanus.

Men da det store gjennombruddet lot vente på seg, takket han ja til et tilbud fra trendmagasinet Bon om å lage et intervju med hip hop-artisten Petter i tegneserieform (en klassisk, spisset Rocky-kommentar om magasinets profil fikk de med på kjøpet). Dette intervjuet er bokas eneste materiale fra 2001; fra 2002 begynte Kellerman sakte og sikkert å bygge opp igjen serien.

Jeg har hatt en forestilling om at Rocky veldig lenge var en rølpeserie (en inspirert rølpeserie, men likevel) som stort sett handlet om fyll, dårlig sex man får, og god sex man ikke får. Denne boka minner meg om at jeg husker feil.

I seriens tidligste år blandet Kellerman ofte inn mye som hadde skjedd i hans tidligere ungdomsår, med det resultat at serien ble handlingsmettet og ganske vilter. Alt foregikk ute på byn, eller på et party. Allerede i 2000 er det tegn til at han begynner å fokusere mer på hva som skjer i livet hans der og da. Resultatet er at serien ikke lenger er så drøy og utagerende, og tempoet senkes noe. Men fordelen er at Kellerman går over til å fokusere på det som er hans sterke sider, nemlig konversasjonshumor, replikkvitser, ordkløveri og spissformuleringer. Serien føles også mer realistisk, for, som serieskaperen selv forklarer i kommentarene, den blir mer realistisk.

Heldigvis er det nok som skjer i Rockys liv i denne perioden. Forhold kommer og går, med dumme tabber på sjekkern innimellom, flere utenlandsreiser, og som før nevnt, karrieren hans går opp og ned. Selv om han gir inntrykk av å trives med å være tilbake i tegneseriebransjen, er Rocky den første til å innrømme at det gir begrenset med respekt, både før og etter «sabbatsåret».

Broren hans (som heter Daniel i serien, men sjelden blir nevnt ved navn) kom til å spille en viktig rolle i denne perioden, særlig 2003. Han ble kastet ut av en leilighet som Martin hadde skaffet ham, og ble senere institusjonalisert og fengslet (et lavsikkerhets fengsel riktignoknok). På slutten av året ser vi ham snylte på hovedpersonen. Kellerman legger ikke fingrene imellom når han skildrer hvilken døgenikt broren er (eller var, får vi håpe), men stripene formidler samtidig atskillig med søskenkjærlighet.

Bind 2 er mer lettlest enn det første, delvis fordi stripeproduksjonen var mer irregulær i denne perioden, men like mye fordi Kellerman begynte med faste søndagssider i 2002. Det gir mer «pusterom» mellom endeløse remser av dagsstriper. Stripene er fortsatt trykket i for lite format i forhold til tekstmengden, men kan gå an. Stikkordregisteret er fortsatt meningsløst, og en gimmick jeg ser ikke vitsen med – Bortsett fra at det er litt morsomt når boka antyder at «Blinkende kuk med hakekors på» er et søkeord som noen kunne finne på å slå opp av seg selv. Kommentarene til Martin Kellerman er derimot nyttige, selv om det åpenbart byr på litt forvirring når han i kommentarene viser til noe svensk som oversetteren har fornorsket i den aktuelle stripa.

Rockypedia 2 viser oss en serieskaper som brukte overraskende kort tid, inkludert et sabbatsår, på å modnes og finne formen, både i innhold og strek. Livet gikk videre både for Martin og Rocky, men allerede her er den Rocky vi kjenner igjen 14 år senere.

Rockypedia bind 2
Av Martin Kellerman
Oversatt av Dag Gravem
ISBN 7023060024819
170 sider
159 kr.
Bestselgerforlaget/Pelikanen

Les også:
Komplett, med kontekst