Browsed by
Måned: juli 2017

Trivelig gjensyn

Trivelig gjensyn

Hårek er ute med eget sommeralbum. Det er en flott presentasjon fra tegneseriens storhetstid.

Dik Browne var allerede en etablert og rutinert serieskaper da han fikk publisert de første stripene med «Hårek» i 1973. Browne hadde lenge samarbeidet med «Billy»-skaperen Mort Walker om tegneserien «Hi And Lois», som i Norge er bedre kjent som «Trixie» eller «Tønnes og Stine». Med «Hårek» stod Browne på egne bein, og med en tegneserie satt i vikingtiden med flere artige innfall og skråblikk på syttitallets virkelighet ble «Hårek» en stor suksess.

Her i Norge har vi sett Hårek i både aviser, album og blader. Etter hvert valgte man å presentere tegneserien på nynorsk, og den har vært en viktig tegneserie med stor popularitet. Det handler om at Dik Browne skapte interessante karakterer med gode muligheter for gags og humoristisk friksjon seg imellom. Mye handler om familie og familieliv, men Browne hadde også en tendens til å leke seg med både absurditeter og ren slapstick. Tegnestilen er tilsynelatende enkel, men Brownes tegninger er uttrykksfulle og han har veldig god fremdrift i stripene.

«Hårek sommeralbum» kommer fra forlaget Vigmostad & Bjørke, som har overtatt tegneserien fra Egmont. Det er interessant å se, for det kan bære bud om at det tidligere Bladkompaniet (som nå er en del av Vigmostad & Bjørke) ønsker å vise tenner i tegneseriemarkedet. Albumet er en presentasjon av «Hårek»-striper fra 1975-1977 i farger. Her har tegneserien satt seg, og morsomhetene kommer på løpende bånd. Det er mye å le av i albumet, selv om Dik Browne innimellom også kunne servere enkelte blødmer.

Verdt å merke seg er at albumet er håndtekstet, og oversettelsen er gjennomført av Gard Espeland. Det er gode grep av forlaget. Espeland er en dyktig oversetter, og noen sammenligninger med tidligere publisering av dette stoffet i Norge viser at oversettelsene er bedre og mer lesverdige. I tillegg er det en fryd å se håndteksting der det for tiden er vanlig å bruke datateksting.

Et eksempel på en annen oversettelse og presentasjon av stripen over. Denne er hentet fra boken «Stripestreker». (Egmont Serieforlaget, 2005)

For «Hårek»-tilhengere er dette en flott utgivelse, som viser tegneserien i sin storhetstid. «Hårek» var en god, humoristisk tegneserie da Dik Browne laget den.

 

«Hårek sommeralbum 2017»

Av: Dik Browne

Oversetter:  Gard Espeland

44 sider

89 kroner

Vigmostad & Bjørke

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 29. juni 2017.

Nostalgi og underfundige historier

Nostalgi og underfundige historier

Det er gode dager for (eldre?) serielesere og samlere nå: på samme lørdag kunne man plukke opp ikke mindre enn tre splitter nye omtrykksbøker fra Egmont, med stoff hentet fra 60- og 70-tallet: Kaptein Mark 1 og Conan 2, samt Fantomet (kronologisk) bok 2. Det er sistnevnte vi skal kikke litt på her.

Første bok i serien fikk god omtale her av undertegnede, og serien fortsetter i samme, trygge spor som før. Fire hefter fra 1964 og -65 presenteres, komplett med småstoff, filmdill og noen biografiske opplysninger. Noen samlere er lei seg for at biseriene ikke er med; for meg er Texas Jim uvesentlig. Så her er det Fantomet i Wilson McCoys uforlignelige, enkle strek, med historier fra 50-tallet.

Det er for så vidt interessant at den norske utgiveren (Normic Press i Stavanger, venner av SE-Bladene?) valgte 10-15 år gamle serier ved lanseringen av det nye bladet, når det faktisk var flere år etter at Sy Barry fullstendig revolusjonerte strek og serie (sammen med Falk, selvsagt) – noe som begynte i 1961. Kanskje heftet hadde fått bedre kår i 1965 (det kom bare to blader det året, lite å bygge en fanskare på) hvis de nye, dynamiske seriene fra Falk/Barry hadde fått plass, i stedet for disse godmodige, men gammeldagse McCoy-historiene. Men forlaget hadde kanskje ikke rettigheter til det nye, aktuelle stoffet?

Jeg brukte ordet «underfundig», det beskriver disse fire fortellingene godt. Fantomet-mytene er på plass, men ikke så forankret og utbygd som Falk/Barry fikk til senere. Jungelen er som et parklignende landskap, med sletter og skogholt, befolket av et riktig rasistisk illustrert samfunn som bor i gresshytter. «N-ordet» er faktisk i bruk et sted også… Hodejegere, overtroiske buskmenn og storleppede hytteinnbyggere er hva Falk og McCoy leverte som opprinnelige afrikanere på 50-tallet.

Jungelpatruljen er på plass, om enn i en meget primitiv versjon, og jeg skulle tro at «Den mystiske skatten» må ha en veldig tidlig presentasjon av Oberst Weeks. Skurkene er klassiske McCoy-bøller, og alle røyker, med siggen hengende nonchalant fra underleppa («sjå kor eg bryr meg!»). Sala er vakker som få, og Fantomet er velsignet med godt humør ganske ofte. Fjellfyrstene er dumme og hovmodige. Professoren er naiv men godhjertet. Med andre ord: alle ingrediensene for klassiske Falk/McCoy-eventyr er på plass.

Eventyrene er forbausende sprelske og oppfinnsomme, og Falk kan virkelig koke en morsom suppe på den enkleste idé. Bare forslaget om at Ulv bør (og kan) ri på Hero skaper en historie som ender opp i den villeste harselas, noe som får Fantomet til å le så han griner. I en annen fortelling utsetter Fantomet seg for umenneskelige prøvelser for å redde Sala, selvsagt på grunn av en arrogant fjellfyrste.

Reproduksjonen er så som så; de første tre historiene har en hvitkledd hovedperson, først i siste fortelling får han den rastrerte, grå drakten. Raster og gråtoner overtar for sorte linjer på hvitt papir, og gir rutene mer dybde og smell.

I tillegg til de fire bladenes hovedfortellinger inneholder boka en del redaksjonelt småplukk og informasjon. Som bonus får vi noen rare filmfortellinger – «Fantomets Mini-kino»; obskure filmer fortalt i bildeserier. Og så samlebildene av nokså ukjente amerikanske Hollywoodstjerner, da. Hvor ellers kunne man finne pressefoto av størrelser som Efrem Zimbalist Jr. og Ernest Borgnine? Filmhelter man aldri hadde hørt om (i alle fall oss som ikke vokste opp med svensk TV) og som man bare kunne drømme om TV-seriene de var med i…

Dette er en bokserie for oss litt eldre serielesere! Hva de yngre måtte mene om disse historiene kunne faktisk vært interessant å vite…

Fantomet Kronologisk Bok 2
Skrevet av Lee Falk, tegnet av Wilson McCoy
148 sider
149 kr
Egmont

Les også:
Universelt blurb: Fantomet Kronologisk

På vei opp, og til siden

På vei opp, og til siden

Etter et par harde år begynte ting å gå så bra for Martin Kellerman at han vurderte å gi opp tegneserier. Rockypedia, bind 2 forteller om hvordan dette gikk til, og hvordan han kom seg tilbake på rett spor.

Bind 1 dekket årene 1998-1999; bind 2 dekker 2000-2003. Hvorfor en dobbelt så lang periode? Fordi Kellerman la ned serien sommeren 2000. Boka inneholder 15 sider med striper fra dette året, og disse ble laget mens han jobbet med et teaterstykke. 2001 tilbrakte han i sin helhet med å lete etter nye, kunstneriske karriereveier. Teaterstykket dro på turné (mange år senere ble det også satt opp i Norge), han hadde ambisjoner om å bli romanforfatter, og jobbet med både tv-og filmmanus.

Men da det store gjennombruddet lot vente på seg, takket han ja til et tilbud fra trendmagasinet Bon om å lage et intervju med hip hop-artisten Petter i tegneserieform (en klassisk, spisset Rocky-kommentar om magasinets profil fikk de med på kjøpet). Dette intervjuet er bokas eneste materiale fra 2001; fra 2002 begynte Kellerman sakte og sikkert å bygge opp igjen serien.

Jeg har hatt en forestilling om at Rocky veldig lenge var en rølpeserie (en inspirert rølpeserie, men likevel) som stort sett handlet om fyll, dårlig sex man får, og god sex man ikke får. Denne boka minner meg om at jeg husker feil.

I seriens tidligste år blandet Kellerman ofte inn mye som hadde skjedd i hans tidligere ungdomsår, med det resultat at serien ble handlingsmettet og ganske vilter. Alt foregikk ute på byn, eller på et party. Allerede i 2000 er det tegn til at han begynner å fokusere mer på hva som skjer i livet hans der og da. Resultatet er at serien ikke lenger er så drøy og utagerende, og tempoet senkes noe. Men fordelen er at Kellerman går over til å fokusere på det som er hans sterke sider, nemlig konversasjonshumor, replikkvitser, ordkløveri og spissformuleringer. Serien føles også mer realistisk, for, som serieskaperen selv forklarer i kommentarene, den blir mer realistisk.

Heldigvis er det nok som skjer i Rockys liv i denne perioden. Forhold kommer og går, med dumme tabber på sjekkern innimellom, flere utenlandsreiser, og som før nevnt, karrieren hans går opp og ned. Selv om han gir inntrykk av å trives med å være tilbake i tegneseriebransjen, er Rocky den første til å innrømme at det gir begrenset med respekt, både før og etter «sabbatsåret».

Broren hans (som heter Daniel i serien, men sjelden blir nevnt ved navn) kom til å spille en viktig rolle i denne perioden, særlig 2003. Han ble kastet ut av en leilighet som Martin hadde skaffet ham, og ble senere institusjonalisert og fengslet (et lavsikkerhets fengsel riktignok). På slutten av året ser vi ham snylte på hovedpersonen. Kellerman legger ikke fingrene imellom når han skildrer hvilken døgenikt broren er (eller var, får vi håpe), men stripene formidler samtidig atskillig med søskenkjærlighet.

Bind 2 er mer lettlest enn det første, delvis fordi stripeproduksjonen var mer irregulær i denne perioden, men like mye fordi Kellerman begynte med faste søndagssider i 2002. Det gir mer «pusterom» mellom endeløse remser av dagsstriper. Stripene er fortsatt trykket i for lite format i forhold til tekstmengden, men kan gå an. Stikkordregisteret er fortsatt meningsløst, og en gimmick jeg ser ikke vitsen med – Bortsett fra at det er litt morsomt når boka antyder at «Blinkende kuk med hakekors på» er et søkeord som noen kunne finne på å slå opp av seg selv. Kommentarene til Martin Kellerman er derimot nyttige, selv om det åpenbart byr på litt forvirring når han i kommentarene viser til noe svensk som oversetteren har fornorsket i den aktuelle stripa.

Rockypedia 2 viser oss en serieskaper som brukte overraskende kort tid, inkludert et sabbatsår, på å modnes og finne formen, både i innhold og strek. Livet gikk videre både for Martin og Rocky, men allerede her er den Rocky vi kjenner igjen 14 år senere.

Rockypedia bind 2
Av Martin Kellerman
Oversatt av Dag Gravem
ISBN 7023060024819
170 sider
159 kr.
Bestselgerforlaget/Pelikanen

Les også:
Komplett, med kontekst

Gjensyn med tegneseriehistorie

Gjensyn med tegneseriehistorie

1970-tallet var tegneserieforlaget Marvel sitt kreative høydepunkt, med lansering av nye hefter, skikkelser og temaer. 1960-tallet var en eneste lang eksplosjon av nye tanker og serier som revolusjonerte fullstendig hvordan bransjen og folk flest betraktet seriemediet – et medium som de aller fleste hadde avskrevet som blodfattig og utdatert.

På 70-tallet som en rekke nye serieskapere på banen, folk som hadde vokst opp med Lee/Kirby sine revolusjonerende tanker og serier. Stan Lee trakk seg mer og mer ut og viet kreftene til aktivitet i Hollywood, og Roy Thomas entret banen som ny sjefredaktør. Han brakte inn nye tanker, tegnere og forfattere som hadde et mer nyansert syn på serieunderholdning.

70-årene er blitt av mange vurdert som forlaget (og tegneseriene generelt?) sitt beste og mest kreative tiår. Superhelter, som for det meste dominerte 60-tallet, ga mer plass til andre typer serier, som f.eks. kung-fu, fantasy og SF. Robert E. Howards figur Conan (the Barbarian) var en slik nykomling, og ble en klar suksess alt fra starten av som fargehefte i 1970. Roy Thomas sine fantasifulle adapsjoner av Howards opprinnelige noveller og historier, koblet med de unike illustrasjonene til nykommeren Barry Smith, skapte en fabelaktig fantasiverden ut av Conans mytiske herredømme.

Da Smith etter hvert ga seg ble tegnejobben overlevert til veteranen John Buscema, som skapte sin egen, mer muskuløse versjon av Conan. Byer, landskap, kvinner, konger og soldater ble like nennsomt tegnet som før, men Smiths romantiske versjon ble forlatt til et noe mer realistisk «barbarisk» landskap.

70-tallet brakte også en annen nykommer på banen innen amerikanske tegneserier: magasinet. Stan Lee hadde lenge okket seg over hvordan distribusjonsapparatet hemmet og forvansket formidling av heftene ut i landet, der forlagene var helt avhengig av effektiv transport og fremvisning av varene. Tilfeldigheter som dårlig vær på veiene kunne faktisk dømme en serie til kansellering, ettersom bladene ikke kom frem i tide. Så hadde man problemet med forsinket fakturering, som betød at forlaget ikke fikk se salgsresultatene før mange måneder senere, som medførte at man ikke visste hvordan serien slo an (eller ikke). Salgsstedene var (overveiende) bladkaruseller på lokale drugstores og ved aviskiosker.

Prisen pr. hefte, vanligvis 12-15-20-25 cent pr hefte, ga en svært liten gevinst for selger, noe som forvansket salgspotensialet da nedleggingen av «Mom & Pop»-butikker på hjørnet forsvant og kjedene og supermarkedene tok over. Disse nye salgsstedene var ikke like velvillige overfor bladkaruseller som de mindre butikkene, som var avhengige av et nært og godt forhold til lokale kunder – selv snørrete guttunger som kom en gang i uka med en halvdollar for sine fire faste hefter.

Salg av småhefter begynte å stupe – og tok seg faktisk ikke opp igjen før innføringen av rene tegneseriebutikker et stykke ut på 70-tallet. Midt oppi dette fikk Lee & co. en briljant idé: et nytt produkt, et tegneserieMAGASIN. Høyere pris og «voksent» utseende og innhold ville gjøre at aviskioskene kunne selge disse ved siden av TIME og Newsweek – de var ikke avhengige av de litt simple bladkarusellene lenger. At bladenes innhold og utseende skulle få et «seriøst» preg var også noe Lee hadde drømt om lenge.
Men hva skulle magasinene inneholde? Svaret var enkelt: flere superhelter, SF og fantasy. Stan Lee prøvde allerede i 1971 markedet, og startet med fantasy, med heftet SAVAGE TALES. Ka-Zar, Conan og andre dukket opp her. Forlagssjef Goodman var uenig i tiltaket, så det ble med dette ene heftet. Da han takket for seg (eller ble skjøvet ut døra av Lee & Thomas) startet de opp igjen noen år senere, samtidig som de prøvde superhelter (Thor), horror (Man-Thing), action (Man-God) og SF (Star-Lord). Alle heftene, inklusive Savage Tales og Savage Sword of Conan hadde malte forsider, med helter i heroiske positurer, ofte minnet de sterkt om «vanlige» herremagasiner dedikert til krig, kamp og action (sikkert bevisst valg!).

Jeg vandret rundt i England en sommer for 42 år siden og plukket med stor interesse med meg en bunke Marvel-magasiner, bl.a. titlene jeg har nevnt ovenfor. Samt de første 10 numrene av SSoC…

Da er vi endelig kommet fram til poenget med denne alt for lange introduksjonen: den eneste sjangeren som overlevde som magasin var fantasy, med karakteren Conan. Heftet hadde en ubrutt publisering i over 20 år, noe som må tilskrives gode historier og eminente illustrasjoner. Karakteren Conan traff markedet midt i blinken, og der superhelter og andre karakterer måtte vende slukøret tilbake til firfargehefte kunne barbaren svinge sverdet i svart-hvitt i mange år fremover. På en måte er dette lett å forstå i ettertid. Superhelter hadde 35 år i gilde farger på baken, og passet liksom aldri inn i et A4-sorthvitt magasinformat. Conan, derimot, fikk et hjem som på mange måter passet ham bedre enn fargeheftet han sprang ut fra.

Det norske Conan-heftet hadde også mange gode år her hjemme.

Nå kommer Egmonts omtrykk av SSoC, basert på Dark Horse sine utgaver fra en del år tilbake. Det er blitt et velkomment gjensyn med tegneseriehistoriske godbiter. Tykke, fine bøker! Første bok starter (selvsagt) med begynnelsen; SSoC # 1 fra 1974.

Jeg har full forståelse for formatet (nedfotografert til standard heftestørrelse) – dette gjorde jo Dark Horse også, og norske (gamle) Conan-lesere er nok på kjent område. Men for meg blir det vel smått. De store magasinene lot tegnekunsten virkelig skinne samtidig som de nitide tynne tusjlinjene fikk nødvendig «punch». Her blir det smått og trangt, og det er lett å se at dette er opprinnelig ment for større format. Men, det er ingen kritikk, kun en kommentar.

Verre er det med gjengivelsen. Andre på Serienetts Facebook-sider har kommentert den rett sagt svake reproduksjonen av et par historier. Spesielt mesterverket «A witch shall be born» (originalt: «Tree of death») lider av helt utvaskede sider og detaljer. Jeg har originalheftet og kan bekrefte at streken er tydelig og klar på alle måter. Men tusjingen og gråtonene i spesielt denne historien har gitt omtrykkerne problemer, noe de absolutt ikke har mestret. Jeg tror at Egmont her har jobbet med for dårlig utgangspunkt, noe som ikke burde ha skjedd. Originalene er trykket med blysats på kraftig, men absorberende papir, mens man i dag (selvsagt) bruker superhvitt kvalitetspapir og offset. Det blir ikke det samme.

Så å si alle historiene er svakere reprodusert enn i originalene, og selv om jeg aldri kjøpte det norske Conan-bladet tror jeg at disse hadde bedre trykk. Hvordan Dark Horse-utgivelsene er har jeg ikke sjekket.

Sett bort fra disse (viktige!) detaljene er boka et flott produkt, og passer godt inn i dagens Egmont-satsing på opptrykk og nostalgi. Her er også er svært bra etterord, forfattet av orakelet Jostein Hansen, som beskriver både originalbladet og ikke minst sjefstegneren John Buscema. I disse historiene briljerer han som aldri før, John fortalte meg (på Raptus i 1999) at han slapp seg totalt løs her og skildret kamp og blod (og antydet at Conan også likte trioen «piker, vin og seng») for første gang – utenfor fargeheftenes selvpålagte Comics Code-sensur. Hans eneste innvendinger fra denne perioden var at alt for mange av historiene hans hadde dårlige tusjere… Han likte også best å tegne i svart-hvitt, og syntes at fargeleggingen i «småbladene» ofte forkludret det som opprinnelig var klare linjer og tydelige tegninger.

Roy Thomas var forfatter og redaktør av ca. de 60 første heftene, og Buscema og andre giganter tegnet, så med seks hefter i hver bok skulle man være trygg på å kjøpe de 10 første i denne serien.

Anbefales på det varmeste. Boka er (i Bergen) for det meste utsolgt, men kan nok skaffes fra forlagets utsalg serie.no. Bok 2 er like om hjørnet!

Legenden om Conan, Bok 1
Skrevet av Roy Thomas, tegnet av John Buscema m.fl.
Etterord av Jostein Hansen
265 sider
200 kr.
Egmont

Tegneseriens pulpy halvbror

Tegneseriens pulpy halvbror

Kan photo comics, også kjent som fotonoveller, regnes som tegneserier? I de aller fleste land vil nok dette være et irrelevant og i beste fall kuriøst spørsmål. Men i ett land har denne formen for sekvensiell bildefortelling tradisjonelt hatt en framskutt plass.

Definisjonen er ikke entydig. Går vil til Tor Edvin Dahls definisjon fra Tegneseriene – Verdens Mest Populære Lesestoff (1977) er tegneserier «en historie, fortalt i en fortløpende rekke tegnede bilder, med eller uten tekst». Ordet tegnede bortdefinerer da fotonoveller. Går vi litt lenger fram i tid har derimot Scott McCloud en definisjon som åpner for å inkludere disse. I Understanding Comics (1993) definerer han tegneserier som (i Aleksander Leborgs oversettelse fra 2016) «Tegnede og andre bilder [min utheving] plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren».

Selv Kulturrådets nye definisjon åpner for den samme, bredere tolkningen: «Med ‘tegneserie’ menes her fysiske publikasjoner der tegnede eller andre grafiske elementer [min utheving] i sekvens formilder et budskap som et helhetlig verk».

Samler Pieter Miller (f.h.) under årets Comic Con i Cape Town

Nå er dette selvsagt mest et teoretisk spørsmål. Det virker lite sannsynlig at Kulturrådet får mange, eller noen som helst, forespørsler fra «serieskapere» som vil lage en grafisk fotoroman, og som ønsker å kalle det for en tegneserie. Fotonoveller blir regnet som en død medieform, og selv da den var en realitet, ble den for det meste forbundet med romantisk melodrama og porno.

I Sør-Afrika ble den forbundet med mer. Mye, mye mer.

Fotonoveller var lenge en erstatning for tv i Sør-Afrika

Fotonovelleblader eller photo comics fantes også i Italia og Storbritannia, og selv i Norge hadde vi spredte forsøk i f.eks. romantikkbladet Michelle. Men det var på det afrikanske kontinentet at de hadde sin største utbredelse. Fra 1960-til 1980-tallet var disse bladene det mest populære og folkelige lesestoffet blant sør-afrikanere. Photo comics ble utgitt på engelsk og afrikaans. De kom i alle sjangrer, men mest populære var de typiske actionsjangrene: western, krim, spioner og superhelter. Imitasjoner av både Tarzan, Fantomet, Modesty Blaise og James Bond fantes. Det meste var iscenesatt av sør-afrikanske utgivere, og altså laget spesielt for bladene, men de kunne også «jukse» ved å bruke stills fra kjente filmer.

Spionbladet «Tessa» var befolket av actiondamer som påfallende ofte måtte utføre heltegjerningene sine i bikini

Formatets gullalder var på 70-tallet, da de mest populære bladene solgte rundt 180 000 eksemplarer hver i måneden. Dette i et land som hadde en befolkning på 25 millioner midt på 70-tallet, og der det meste som ble produsert av slike blader siktet seg inn mot et hvitt mindretallspublikum.  Men den ivrige photo comic-samleren Pieter Miller hevder at photo comics gikk på tvers av raseskillet. Særlig kenyanske og nigerianske forlagshus diktet opp flere svarte actionhelter som også fant veien til sør-afrikanske bladhyller. Den mest populære var den svarte superspionen Lance Spearman, som ble portrettert av sør-afrikaneren Jore Mkwanazi. Photo comics var også tidlig ute med å introdusere det sør-afrikanske publikum for en kvinnelig svart, superhelt i form av Wonder Woman-etterlikningen She.

Gjennom fotoserieblader ble det sør-afrikanske publikum, midt under apartheid, kjent med flere svarte superhelter

Hvorfor var photo comics så populært? En indirekte, men trolig svært viktig forklaring ligger i at Sør-Afrika ikke innførte tv før i 1976, som et bevisst ledd i en reaksjonær kulturpolitikk. Fjernsyn ble beskyldt for å undergrave alt fra raseskillet til alminnelig samfunnsmoral og det afrikaanse språk.  Etter hvert som den nye medievirkeligheten tvang seg fram, begynte utgiverne å bruke fargebilder – for bladene nøyde seg lenge med svart-hvite fotografier – men formatet som helhet kunne ikke holde tritt med den raske medieutviklingen.

Photo comics er stort sett borte nå, men ikke glemt. Selv et ganske fillete eksemplar av et svart-hvitt spionblad fra 70-tallet kan komme opp i nærmere 200 Rand (125 kr) på samlers marked. Og en mann som er spesielt oppsatt på at formatet ikke må bli glemt, er den før nevnte Pieter Miller. Han var en av initiativstakerne til å lage en helt ny photo comic, med nytt manus og innleide skuespillere, i klassisk stil. Valget falt på en westerntittel fra bladenes gullalder, Ruiter in Swart, og det var kanskje oppfyllelsen av en gammel ungdomsdrøm da han også fikk spille en sentral rolle i fotonovellen.

Pieter Miller (med hatt) i en typisk photo comic-slåsskamp. Fra nye «Ruiter in Swart»

Nye Ruiter in Swart blir solgt i bokhandlerne, ikke i kioskene. Miller sier at han vil prøve å få produsert flere av disse, men tror at det blir mest en nostalgisk øvelse – Det er likevel en døende sjanger, mener mannen som kanskje er sjangerens største fan.

Takk til:

southafricancomicbooks.blogspot.no
chroniclesofharriet.com
Pieter Miller
Tor Edvin Dahl, ScottMcCloud og Kulturrådet

Homeparty i serieform

Homeparty i serieform

Norske lesere kjenner henne som skaperen av stripeserien Lille Berlin, men Ellen Ekman tegner bare én stripe i uka (det er altså en grunn til den relativt sparsommelige bruken av Lille Berlin-striper i bladet Lunch). Dette gir Ekman tid til å jobbe med andre prosjekter ved siden av.

Nylig slapp hun Homeparty Med Gudrun, en liten tegneseriebok der hun gjør rede for ideene til den svenske politikeren Gudrun Schyman.

Gudrun Schyman var leder i svenske Vänsterpartiet (som tilsvarte daværende RV i Norge) på midten av 90-tallet, og ledet partiet i en mindre dogmatisk retning ved å ta avstand fra kommunismen. Senere forlot hun partiet for å fokusere på feministsaken, og var med på å stifte Feministisk Initiativ.

F.v. Ellen Ekman, Gudrun Schyman og moderator Sofia Olsson på Stockholmsfestivalen

Gudrun Schyman, som også har holdt foredrag i Norge, er tydeligvis etterspurt; i alle fall måtte hun dra igjen kort tid etter å ha signert noen eksemplarer av boka på Stockholm Internationella Seriefestival. Men vi fikk en liten prat med Ellen Ekman.

Det norske publikum kjenner vel ikke dette konseptet like godt som det svenske, så kan du bare raskt gi oss en liten innføring?

Feministisk Initiativ fikk mange spørsmål om å holde møter. Og ettersom de er en frivillig organisasjon, for de er ikke i Riksdagen og har ikke penger til å arrangere det, fant Gudrun på at om en var minst 25 personer og ville booke henne, ville hun komme og forelese. Da gir hun dem 90 minutter med feministisk grunnkurs.

Du har selv uttrykt feministiske sympatier i «Lille Berlin», selv om de nok ikke er så tydelige som i f.eks. «Zelda». Hva betyr feminisme for deg?

Det er et veldig stort spørsmål. Men feminismen som bevegelse ser jeg på som motsatsen til høyrepopulismen.

Regner du deg selv som feminist?

Ja.

Hvor tett har du og Gudrun Schyman samarbeidet på denne boken?

Ganske tett, men jeg har tolket forelesningene hennes fritt. Det er jeg som har skrevet manuset og formulert, men det er hennes materiale, og det bygger helt på forelesningene. Hun lot meg gjøre hva jeg ville. Hun kikket på manus, men kommenterte bare teksten, ikke bildene.

Hvordan har mottakelsen vært?

Bra, men den er jo knapt kommet ut. De som har lest den allerede har lest den, liker både meg og Gudrun fra før, så de er positive. Vi får se hva meningsmotstanderne sier. Det er jo ikke en bok som handler om Feministisk Initiativ, men om Gudruns feministiske teori.

Apropos initiativ, hvem tok initiativet til denne boka?

Det var Leopard Förlag som ville ha Gudrun til å skrive en bok, men da svarte hun at hun ikke hadde tid. I stedet foreslo hun at de skulle lage en tegneseriebok, og deretter kontaktet de meg.

Les også:
Selvironisk hipster

 

Vikingar og syndarar i sommarsol

Vikingar og syndarar i sommarsol

Bladkompaniet? Schibsted? Nei, nå heiter det Vigmostad & Bjørke, og om dei er aldri så akterutsigla i teikneseriebransjen, byd dei likevel på to sommarspesialar.  Ein som var venta og ein litt meir overraskande.

Kollektivet er sjølvsagt den gamle kjenningen, og ein årviss tradisjon i alle fall sidan 2009. Årstida for badedrakter og andre tynne klede får Torbjørn Lien til å miste endå fleire hemmingar enn vanleg (til liks med meg bur Torbjørn på vestlandet, så eg vil tru at han tek ein del fantasi til hjelp når han skildrar sommar, sol og strender med slik innleving). Ikkje at alt handlar om sex og sjekking, men veldig, veldig mykje gjer det. Ofte blir det litt for masete for meg, men som vanleg glimter serien til fleire stader med inspirerte augneblink.

Torbjørn Lien har levert fem sider med nye seriar, to føreseielege gags og ein surrealistisk, og ganske artig sak om Mounir i samtale med eit grillkol (det gir meining i konteksten). Sluttpoenget er svakt, men oppbygginga er særs underhaldande.

Ein serieskapar som ofte let sluttpoenget forsvinne i kaotisk surrealisme, er Karine Haaland. Hennar Snorre har ein åtte siders gjestespel i årets sommarspesial, der tre ulike sekvensar er blanda saman. Det verkar for kalkulert til å vere ein feil under redigeringa, men kva det skal vere godt for, er ikkje lett å seie. Snorre-serien er forvirrande nok frå før, utan dette på toppen av det heile, sjølv om enkelte av poenga fungerer.

Overraskinga er Hårek. Eg trudde «bytteleiken» var ferdig for lengst, men nå dukkar altså Hårek plutseleg opp som sommarspesial på forlaget tidlegare kjent som Bladkompaniet (dette får inga innverknad på juleheftet, som framleis vil bli utgjeve av Egmont). Men heller enn å plukke eit tilfeldig utval har V&B, i sakas anledning, grava fram dei gamle omsetjingane frå tida før Hårek begynte å figurere i Billy og i eige blad. Stripene er frå perioden 1975-1977, då serien hadde funne formen.

Gard Espeland har visstnok omsett desse stripene, som viser han frå ei meir eksperimentell og eigenrådig side som omsetjar. Innimellom tok han seg store fridomar med stoffet – Vanlegvis  berre for at innhaldet skulle følast meir norsk eller norrønt, men iblant endra han også på heile poenget i same slengen. Han kunne t.d. drøfte religion på ein måte som Dik Browne neppe hadde same fridomen til å gjere, og tillot seg endå fleire anakronismar og meir metahumor. Ein kan nesten seie at Gard Espeland var for Hårek det Amundsen og Kvil var for Pusur.

Klassisk Hårek er alltid eit velkomment gjensyn, men klassisk omsetjing gir stripene ein ekstra dimensjon.

Kollektivet Sommerspesial 2017
Av Torbjørn Lien
42 sider
60 kr.
Vigmostad & Bjørke

Hårek Sommeralbum 2017
Av Dik Browne
Omsett av Gard Espeland
42 sider
89 kr.
Vigmostad & Bjørke

Serie til film: Spider-Man Homecoming

Serie til film: Spider-Man Homecoming

Så er altså Spider-Man rebootet nok en gang, og filmselskapenes politikk når det gjelder den vevsvingende superhelten har for lengst utviklet seg til en farse. Men kan «Homecoming» rettferdiggjøre alt dette?

For det meste, ja. Spider-Mans nye cinematiske kontinuitet er forskjellig nok til fra de foregående til å ha egenverdi (noe som egentlig ikke var tilfelle med Marc Webbs Amazing Spider-Manfilmer). Riktignok viser endringene å være litt blandete fornøyelser. For det første, og det mest opplagte, dette er en film i Marvels eget kinounivers, og Marvel vil ikke la noen glemme det. Etter at «Amazing Spider-Man 2» (2014) fikk en noe lunken mottakelsen, kunngjorde Sony at de ville samarbeide med Marvel Studios (som solgte filmrettighetene til Spider-Man for lenge siden) om framtidige filmer. Så denne filmen føles utvilsomt som en seier for sistnevnte, og de hamrer inn Marvelunivers-tilknytningen alt de kan. På den ene siden er dette et vesentlig, og ganske virkningsfullt plottelement. Filmens Spider-Man lever nå i et univers der han ikke lenger er den eneste superhelten. Ikke bare det, men han er nybegynner og amatør i forhold til de andre heltene, og blir derfor påtvunget en god porsjon ydmykhet. I en sekvens får filmskaperne fram, på en ganske så effektiv og illustrerende måte, at Spider-Man krefter møter på store begrensinger straks han er utenfor Manhattans skyskraperjungel, for eksempel. «Bratt læringskurve» er nøkkelord.

På den andre siden betyr dette at Avengers, representert av Iron Man og Peters oppasser Happy Hogan, er konstant i bakgrunnen, og nesten alt som finnes av intriger i filmen henger sammen med de andre Marvel-filmene. «Homecoming» får aldri lov til å stå på egne bein. Blodfansen henger utvilsom med i svingene, men for det brede kinopublikum kan kontinuiteten bli vel mye å forholde seg til.

En annen viktig detalj som distingverer «Homecoming», er fokuset på high school-årene. Begge de to foregående filmseriene begynte på high school, men beveget seg bort fra dette ganske raskt, ettersom både Tobey Maguire og Andrew Garfield var sent i 20-årene da de debuterte i rollen som Peter Parker. Tom Holland har fordelen av å begynne i yngre alder. En følge av dette er at filmen låner fra Ultimate Spider-Man-tegneserien når den skal skildre Peters dagligliv – Både fra Peter Parker-perioden, Mile Morales-perioden og fra tegnefilmserien. Resultatet er at Peters medlever har blitt en blanding av gammelt og nytt, men mest nytt: Ned Leeds er ikke Ned Leeds, Flash Thompson er ikke Flash Thompson (han er fortsatt en bølle, men en helt annen slags bølle enn i de tidligere filmene), og Mary Jane er bokstavelig talt ikke Mary Jane.  Jevnt over er disse endringene interessante og litt friske, men Ned er for det meste en slitsom og litt usympatisk «comic relief». Til neste film håper jeg han blir erstattet av Harry Osborn.

En viss kontrovers var knyttet til kunngjøringen om at Michael Keaton skulle spille Vulture. Ikke minst fordi Keaton hadde tatt et slags oppgjør med sin superheltfilm-fortid i den Oscarvinnende filmen «Birdman» (2014). Men i tråd med prinsippet om at «det finnes ikke dårlige skurker, bare dårlige tolkninger» har Keaton og filmskaperne gjort Adrian Toomes til en figur med velutviklet personlighet og ordentlig motivasjon. Der de typiske Marvel-filmskurker blir overmodige straks de får tilgang på supervåpen eller superkrefter, har Toomes drevet med ulovlig salg av våpen som han har plyndret fra superheltkamper – Diskret, og i årevis. Han er med andre ord en gribb i overført betydning (og ikke bare fordi han kan fly). Det er en fiffig detalj, og en viktig symbolikk. Historien har også et annet, uhyre viktig element knyttet til ham, men hva det består i, skal jeg ikke røpe her og nå.

Den nye regissøren Jon Watts mangler noe av Sam Raimis dramatiske sans, selv om han er like dyktig på det narrative som sistnevnte. En fikk følelsen av at det var mer på spill i Raimis filmer, fordi han formidlet alvor og krisefølelse bedre. Han var også bedre på actionkoreografi – Actionscenene i «Homecoming» er ofte noe amputerte. Jeg så filmen i 3D, men fikk aldri inntrykk av at jeg ville gått glipp av noe om den var i 2D i stedet. «Homecoming» føles derfor som litt «lettere» underholdning enn de første Spider-Manfilmene. Mindre melodrama, men også mindre følelser. Og mindre fare.

Uten tvil er dette likevel den beste filmatiseringen av Edderkoppen siden «Spider-Man 2» (den med Dr. Octopus, 2004). Sannsynligvis revolusjonerer den verken Marvels filmunivers eller figuren Spider-Man, men den gir sistnevnte en ny, frisk start og en sårt tiltrengt ansiktsløfting.

Spider-Man: Homecoming
Basert på en tegneserie av Stan Lee og Steve Ditko
USA 2017
Regi: Jon Watts
Manus: John Francis Daley og Jonathan M. Goldstein
Skuespillere: Tom Holland (Peter Parker/Spider-Man), Michael Keaton (Adrian Toomes/Vulture), Marisa Tomei (May Parker), Jacob Batalon (Ned Leeds), Laura Harrier (Liz Allan), Tony Revolori (Flash Thompson), Robert Downey jr. (Tony Stark/Iron Man), Jon Favreau (Happy Hogan)
Lengde: 2 t. 13 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 07.07.2017

Frodes syke fortid

Frodes syke fortid

Frode Øverlis Riskhospitalet markerer 20 år i år. Jubileet i seg selv er ikke så veldig interessant, men det finnes andre gode grunner til å gi ut en ny samling av denne serien.

For det første er det ganske lenge siden sist gang Riskhospitalet ble samlet sist; helt tilbake i 2004. Siden den gangen har Frode Øverli sikkert fått mange fans som enten ikke kjenner serien eller ikke kan finne den gamle samleutgaven. Som kjent måtte Frode gi opp serien da det ble klart at framtiden hans lå i Pondus.

For det andre har inneholder den nye utgaven litt ekstramateriale, i form av et nytt intervju med Frode, informasjon om Riskhospitalets publikasjonshistorie, tidlig legehumor fra Frodes Pyton-periode, bonussegmenter med henholdsvis Beate og Dr. Zimmerknaben (Jokkes psykolog, du vet, han med trallalaen) og til og med to helt nye striper (i tillegg til at forsida åpenbart også er ny) – Slik at utgiverne med hånden på hjertet kan si at serien har holdt på i 20 år.

Så hvordan hadde Riskhospitalet sett ut dersom serien hadde holdt på helt til i dag? Vel, for det første hadde nok streken vært mer detaljert. Og figurene hadde myst mer, ser det ut til.

Presentasjonen er viktig, og presentasjonen er skikkelig og solid i denne nye utgaven. Men serien alene, hvordan står den seg? Ved en ny gjennomlesing er inntrykket at Riskhospitalet var litt ujevn, men stort sett brukbar. På sitt beste var den treffsikker og oppfinnsom, noen ganger genial i sin enkelhet. Men iblant var den bare banal i sin enkelhet, belemret med dårlige, fremtvungne ordspill. Tross alt ble serien skapt på et tidspunkt da Pondus var i oppstartsfasen, og Frode ikke var sikker på at det var sistnevnte serie som ville slå an. Så han eksperimenterte litt. I Riskhospitalet prøvde han seg, i tillegg til det faste persongalleriet med sine standardvitser, på en sekvens om et Frankensteimonster, for eksempel.

Det ble liksom mer fres over Frode Øverlis ordspill da han begynte med Rutetid.

Serien gikk også i flere veldig ulike publikasjoner, fra det feilsåtte via Herman Hedning til Dagbladets helgebilag «Magasinet», så kanskje han syntes han hadde frihet til å prøve ulike tilnærminger. Da serien begynte i Magasinet gikk den over til rent helsideformat, noe som fikk ser ut til å ha hatt en positiv innvirkning på Øverlis kreativitet, ikke minst på talentet hans for oppbygging av et poeng.

Er det virkelig ikke Jokke som deler lukket avdeling med Alberto der?

Pressemeldingen antyder at denne boka finnes en innbundet utgave med 16 sider ekstra. Den utgaven har jeg foreløpig ikke sett noe sted. Uansett er paperbackutgaven fyldig, variert, og sikkert mer enn god nok for de fleste.

Riskhospitalet – Ingen Bedring (20 år)
Av Frode Øverli
Forord av Trond-Viggo Torgersen
ISBN 788242957832
140 sider
169 kr.
Egmont