Browsed by
Måned: august 2017

Rocky nettopp nå – Hvilken terror?

Rocky nettopp nå – Hvilken terror?

Under terrorangrepet i Stockholm i april i år var Martin Kellerman midt oppi det – og likevel så fjernt fra det. Noe som selvsagt måtte bli tema for en Rocky-sekvens. Sommernummeret av Rocky vier også mye plass til Tintin og Lars Fiske

Rockys reaksjon det som skjedde i Stockholm kan best beskrives som uapologetisk distansert. Han tar seg en lang spasertur i byen mens folk evakuerer sentrum til fots (fordi T-banen er stengt), og ikke på noe tidspunkt under turen oppfatter han hva som har skjedd. Han tror det er en eller annen folkefest han ikke hadde hørt om. Ikke før han er hjemme igjen og Magne kommer på besøk, blir han informert.

Forut for dette gir Kellerman han noen herlig smarte og spissete kommentarer om «Game of Thrones», kvotering av minoriteter i media, og naturprogramkanaler. Han har i det hele tatt en av disse gode dagene der han bare ligger og ser tv, og det er nok til at gullkornene renner ut. Deretter reflekterer Rocky over terrorfrykten han har i samband med en planlagt tur til London – Et billig ironisk poeng, ja visst, men en grei overgang.

Når Rocky er blitt motvillig informert, er det tid for refleksjoner. Men fordi han fortsatt insisterer på å være emosjonelt distansert, blir det mye sarkastiske skråblikk og digresjoner. Og det fungerer for ham, selv under de omstendighetene; Rocky leverer noen av sine beste poenger og formuleringer på lenge.

I oversettelsen er handlingen vanligvis flyttet til Oslo, men på grunn av de ekstraordinære omstendighetene er den selvsagt beholdt i Stockholm denne gangen. Den alltid like pliktoppfyllende Dag Gravem forklarer selvsagt dette i en ekstra kommentar, og plusser for sikkerhets skyld på med en tosiders artikkel der han forklarer hvorfor «en bro for mye» er blitt en vanlig referanse i Sverige. Samt en kommentar om Västerbron, som vi kan se på forsida av bladet.

I segment nummer to drar Rocky på landet igjen, og jeg ser en tendens. For andre nummer på rad mister Rocky fokus når han forlater byen. Han snakker (og tenker) seg vekk, og det blir mest nonsens. I noen få tilfeller får Kellerman til et enkelt og godt poeng, men poenget drukner i de fleste stripene.

Tintin «Stilleben» av Lars Fiske (utsnitt)

For øvrig bladet har ingen gjesteserie denne gangen, ikke i vanlig forstand. I stedet får vi et intervju på 13 sider (inkludert alt bildemateriale) om Lars Fiskes forhold til Tintin, samt Fiskes spesiallagde Tintin-forside. Det er et ypperlig journalistisk stykke, forfattet av Bjarne Robberstad, fascinerende og mangefasettert. Og selvfølgelig rikt illustrert med parodier og pastisjer rundt den europeiske ur-tegneserien. Alle tegneserieinteresserte i Norge bør få med seg denne.

Rocky 3/2017
Av Martin Kellerman + Lars Fiske og Bjarne Robberstad
84 sider
Kr. 89,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Les også:
Anmeldelse av forrige nummer

En kompleks romopera

En kompleks romopera

I alle fall denne ene gangen, i samband med filmlanseringen, vender Linda og Valentin tilbake til norske bladhyller.

At filmen har direkte sammenheng med utgivelsen av denne nye Linda og Valentin-boka, er gjort så tydelig som mulig. Filmlogoen «Valerian» pryder forsiden med den noe mindre teksten «Tegneserien bak filmen» rett under. Det er også henvisninger til filmen i forordet og på baksiden, ettersom to av historiene i boka inspirerte filmhandlingen.  For sikkerhets skyld er til og med navnene endret til Laureline og Valerian

Boka inneholder tre historier. «Mareritt» fra 1967, er den første Linda og Valentin-historien noensinne. Den forteller også hvordan de to hovedpersonene ble partnere, men serien hadde ikke helt funnet formen ennå, For det første er den kortere enn de andre historiene (30 sider). For det andre er figurene tegnet mer karikert (inkludert Valerian, men unntatt Laureline), og ser mer ut som noe fra Sprint enn den semi-realistiske stilen som tegner Jean-Claude Mézières snart skulle legge seg på.

Xombul er en av de mer karikerte Valerian-skurkene, også i personlighet

For det tredje blander «Mareritt» science fiction og tradisjonell fantasy på en måte som er svært utypisk for serien som et hele. Utgangspunktet er egentlig ganske interessant: I året 2720 er menneskeheten blitt så bedagelig anlagt at de fleste av oss ikke har noe bedre å ta oss til enn å tilbringe dagene i holografiske drømmemaskiner. Høres ut som et godt utgangspunkt for litt skarp samfunnskritikk, men det som finnes av sånt drukner i et banalt eventyrplott: En ond drømmekoordinator saboterer folks drømmer for å svekke dem. Deretter reiser han tilbake til middelalderen for å finne en trylleformel som kan forvandle den tidens mennesker til troll og fabeldyr. Disse vil han så ta med seg tilbake til 2720 for å erobre verden.  Valerian følger selvsagt etter ham, og det er på dette oppdraget at han først møter Laureline, som opprinnelig var vokteren av en eller annen fortrollet skog. I ettertid er «Mareritt» først og fremst en kuriositet.

Scener som denne gjør det lett å forstå hvordan George Lucas lot seg inspirere av Valerian

Tidsreiser har forblitt en del av Valerians univers, men historiene ble heldigvis mer sofistikerte.  Kontrastene er slående mellom «Mareritt» og «De Tusen Planeters Imperium» fra 1971 (tidligere utgitt på norsk som album i 1987 og i Fantomet i 2003). Rett nok hadde serien i mellomtida hatt ett ekstra langt album å utvikle seg på («Byen Som Druknet», også det utgitt som på norsk i 1987). Sentrum for tittelens Tusen Planeters Imperium er planeten Syrten, der våre helter, ved hjelp av lokale opprørere, må avsløre «Kjennerne», et hemmelig brorskap som har tatt makten. En forstår hvordan tegneserien har inspirert f.eks. Star Wars, men historien har flere lag enn som så. Kjennernes bakgrunnshistorie vil overraske deg, opprørerne er mer pragmatiske enn heltemodige, og det finne ingen enkle, ideelle løsninger på konflikten. Mézières har allerede begynt å perfeksjonere sin egen stil, mens forfatter Pierre Christin viser seg som en litterært dyktig forteller. Skjønt han har en tendens til å overforklare ting, som om han er forelsket i sin egen formuleringsevne.  Uansett så hadde «Valerian» modnet betydelig på kort tid. Her er det lett å se hvordan serien skulle komme til å bli et sentralt verk i space-operaen som sjanger.

De «edle ville» på planeten Mül var hvite i filmen, men røde i tegneserien. Det er også et par andre forskjeller, viser det seg.

«De Tusen Planeters Imperium» ble tatt med i boka fordi den er direkte knyttet opp mot filmen, men basaren i Syrten er det eneste jeg kan se som filmen har lånt. Vil du sammenlikne bok og film, så er det først og fremst relevant i den tredje historien, «Skyggens Ambassadør» fra 1975 (tidligere utgitt på norsk i Fantomet i 2002). Her kjenner vi igjen svært mange av elementene fra filmen, inkludert de viktigste alien-rasene og framfor alt den enorme romstasjonen Alpha, som heter Point Central i tegneserien. Historien er likevel en helt annen, og mer kompleks og uforutsigbar enn filmen den inspirerte. Et underforstått, men sentralt budskap Christins forfatterskap ser ut til å være at skillet mellom godt og ondt er mer utydelig enn vi vi liker å tro.

De telepatiske synene fra zuuren egnet seg bra for overføring til film

Men litt mer rotete er «Skyggens Ambassadør» også, fordi den på 46 albumsider prøver å rekke over flere elementer, ideer og innfall som Bessons film senere kunne bruke to timer på. Christin viser likevel her at han har utviklet seg ytterligere som forfatter. Han er ikke lenger fullt så «eiesyk» og prøver ikke å overta tegneserien med ord, men lar Mézières fortelle historien med tegningene når det er mer formålstjenlig.

Hvis du ikke har lest den første historien, ville du neppe gjettet av Laureline (Linda) opprinnelig var fra det 11. århundret

Timingen for denne utgivelsen kunne utvilsomt vært bedre. Ideelt sett burde boka kommet ut i juli, for å bygge opp under forventningen og nysgjerrigheten. I stedet kom den ut mandagen etter at filmen hadde hatt Norgespremiere. Og på det tidspunktet hadde «Valerian» allerede miste mye momentum internasjonalt, da kinotallene viste at filmen ikke kom til å bli noen suksess i USA.

Men det er utgiverens (og kanskje i noen grad filmdistributørens) problem. Vi andre kan glede oss over dette gjensynet med en europeisk klassiker som ikke har vært å se i albumformat på norsk siden 1989.

Valerian (Linda og Valentin)
Skrevet av Pierre Christin, tegnet av Jean-Claude Mézières
Oversetting av Volker Zibell og Jens E. Røsåsen
Forord av redaksjonen
130 sider
Kr. 169,90
Egmont Publishing

Les også:
Serie til film: Valerian

 

«Girl power» må ha troverdighet

«Girl power» må ha troverdighet

Sist helg inviterte Bergen Offentlige Bibliotek til Tegneseriefredag i bibliotekkafeen Amalies Hage. Serieskaperen Štěpánka Jislová og tegneseriejournalisten Tereza Drahoňovská fra den tsjekkiske tegneseriegruppen Laydeez Do Comics Praha var kommet fra Tsjekkia blant annet for å diskutere kvinner i tegneserier.

Ordstyrer var Kristian Hellesund, som hadde satt opp en liste over seks viktige, kvinnelige serieskapere fra Norge. Han unngikk å snakke om lista som et forslag til en kanon, men nøyde seg med å omtale disse serieskaperne som noen som «har gitt meg noe gjennom lesing av tegneseriene deres»:

  • Solveig Muren Sanden
  • Lise Myhre
  • Sissel Solem
  • Lene Ask
  • Ida Neverdahl
  • Anja Dahle Øverbye

Av disse er Sissel Solem vel å regne som en outsider, og Hellesund er kanskje den som har engasjert seg mest for å gi henne oppreisning. Som skaper av «Hobby Hipp» sto hun bak en av Norges tidligste stripesuksesser. At hun ble glemt, har sammenheng med at hun døde tidlig. Dessuten kom det bare én Hobby Hipp-bok noensinne, på noe språk. Den var på dansk.

I tillegg til å snakke om Laydeez Do Comics og tsjekkiske tegneserier var Štěpánka Jislová og Tereza Drahoňovská invitert for å snakke om kvinnelige tegneseriefigurer sammen med den tredje gjesten, Ingebjørg Jensen. Sistnevnte er aktuell med «Dødsleiren», det nyeste albumet i serien hennes med dokumentariske tegneserier fra krigen.

F.v. Kristian Hellsund, Štěpánka Jislová, Tereza Drahoňovská og Ingebjørg Jensen

Det var en litt blandet forsamling som skulle drøfte kvinnelige seriefigurer denne ettermiddagen. Ingebjørg Jensen er etter eget utsagn mer opptatt av tema enn av karakterer. Jislová og Drahoňovská er unge kvinner, og kommer fra en kultur som på grunn av den kalde krigen ikke har alle de samme populærkulturelle referanserammene som i vesten. Dolly Duck kjente de bare fra tegnefilmer, f.eks. Blondie, Røde Sonja og Den Usynlige Kvinnen ringte heller ikke mange bjeller. Knøttene hadde Jislová lest, men hun ser på Lucy Van Pelt (Sofie) som «en arketype mer enn en karakter». Når derimot nyere, kvinnelige tegneseriefigurer ble nevnt, var interessen større. Både Marjane (Persepolis) og Kamala (Ms Marvel) er figurer som tsjekkerne hadde satt seg inn i. Aya (Aya Fra Yopougon) var en figur og en serie som Ingebjørg Jensen kjenner godt, og hun bemerket hvordan serien illustrerer at folk i Afrika stort sett vil ha det samme ut av livet som oss.

Hvem er tøffest, Lumberjanes (t.h.) eller Paper Girls (t.v)? Og er det egentlig det viktigste spørsmålet?

Tsjekkerne hadde for øvrig klare meninger «girl power». Tereza Drahoňovská er skeptisk til behovet for å ha med en kvinnelig karakter bare fordi hun skal være der. – Noen ganger prøver en for hardt, og da kan det bli unaturlig, legger Štěpánka Jislová til. Og her framhevet hun tegneserien «Lumberjanes» (om en gruppe med heltemodige speiderjenter/overnaturlige detektiver) som eksempel nettopp på en serie som hun mener prøver for hardt. Jean Grey er et annet eksempel. – Kvinnelige superhelter måtte være vakre, de måtte være flinke i alt, mente hun, – Jean ble guddommelig, og det gjorde det vanskelig å relatere seg til henne. Men tsjekkerne har også eksempel på «girl power»-karakterer som de mener fungerer.  Jislová trakk fram Luke Pearsons Hilda som en interessant skikkelse, og senere også jentegjengen i «Paper Girls», som hun finner mer troverdige enn Lumberjanes. Drahoňovská gikk til Marvels tv-verden og pekte på Jessica Jones som en kvinnelig helt hun synes er mer troverdig enn «forgjengeren» Agent Carter.

Štěpánka Jislová hadde egen opptreden både på Amalies Hage samme ettermiddag, og på Sølvberget kulturhus i Stavanger dagen etterpå. Du kan lese mer om opptredenene hennes her.

Kunst og forbrytelser

Kunst og forbrytelser

Berliacs «Sadbøi» skiller seg ut fra andre tegneserier utgitt i Norge det siste året. Utgivelsen er både kunst, kunstkritikk og samfunnskritikk i japansk stil.

Under Oslo Comics Expo i juni var den argentinske serieskaperen Berliac i søkelyset. Like før festivalen ble det kjent at tegneserieboken «Sadbøi» skulle utgis i engelsk språkdrakt av det kanadiske forlaget Drawn & Quarterly. Etter få dager snudde forlaget. Plutselig skulle ikke boken til Berliac utgis likevel, og det viste seg at det hadde vært en kampanje i sosiale medier for å stoppe utgivelsen.

For tiden bor Berliac i Polen. Serieskaperen har tidligere bodd i Bergen og Berlin, og da han holdt til i regnbyen var han en del av det lokale fanzinemiljøet. Berliac har i hovedsak gitt ut spanskspråklige tegneserier, men det har kommet noen drypp på andre språk også. Serieskaperens selvutgitte fanzineserie, «Seinen Crap», er kommet på engelsk, og vi har også sett enkelte tegneserier i norsk språkdrakt. Blant annet kan Berliacs bidrag til antologier som «Forresten» og «Smuss» nevnes.

«Sadbøi» er Berliacs første tegneseriebok på norsk. Den ble utgitt av Jippi forlag like før jul, og den er en videreføring av Berliacs japanskinspirerte stil som vi tidligere har sett i «Forresten». Berliac har valgt en fremtoning som kalles gekiga, som er et mer voksent og realistisk uttrykk enn det man gjerne finner i vanlige, kommersielle japanske mangautgivelser. Berliacs tegninger er uttrykksfulle i svart/hvitt med et blålig preg og bruk av raster. Lay-outen er godt bygget opp, og Berliac er dyktig til å skape stemninger som både drar opp tempoet i historien eller holder det nede. Bruken av lydeffekter er også godt utført, der de integreres i det kunstneriske uttrykket.

Boken er historien om Sadbøi. Sadbøi er en ung, foreldreløs flyktning, som endte opp i Norge. Her blir han både en utfordring og en mulighet for myndighetene. Som mindreårig tas han hånd om av barnevernet, og han vokser opp i et fosterhjem. Samtidig har han mye og viktig kontakt med saksbehandleren sin, og til tross for det slår han inn på en kriminell løpebane. Samtidig er kunsten viktig for Sadbøi, og han finner sine kunstneriske uttrykk i skjæringspunktet mellom kunst og forbrytelser.

«Sadbøi» er en tegneserie som tar opp en rekke spennende tema. Først og fremst er det en annerledes oppvekstskildring, der Berliac ser nærmere på problematikk rundt det å være nyankommet, foreldreløs flyktning i Norge. Dette bearbeides gjennom Berliacs spørsmålstegn rundt arbeidet som gjøres i integreringsarbeidet, i kriminalomsorgen og i barnevernet. Samtidig problematiserer Berliac rundt kunstens vesen. I sum blir dermed «Sadbøi» en samfunnskritisk utgivelse som drøfter flere ubehagelige problemstillinger.

Berliac er en spennende serieskaper, og «Sadbøi» er en meget interessant utgivelse som fortjener både å bli lest men også bli drøftet i samfunnsdebatten her hjemme. Som innvandrer til Norge har Berliac sett på samfunnet vårt med en annen og spennende optikk.

 

«Sadbøi»

Av: Berliac

Oversetter: Øystein Nordvik

ISBN 978-82-92226-59-9

142 sider

270 kroner

Jippi forlag

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 10. august 2017.

Hater å gjøre det samme to ganger

Hater å gjøre det samme to ganger

Lørdag ettermiddag inviterte Kristian Hellesund og Kjell Steen til «Tegneserielørdag» på Sølvberget kulturhus i Stavanger sentrum med den lokal gjesten Øyvind Sagåsen og tsjekkiske Štěpánka Jislová. 

Arrangementet var kompakt, med et fire punkts program som måtte gjennomføres i Sølvbergets kjellerlokaler i løpet av to og en halv time.

Den siste delen, «De Ukjente tegneseriene», er omtalt i en egen sak som du kan lese her.

Kristian Hellesund åpnet med en sak som han allerede har presentert tidligere på Stribefeber i fjor og på årets OCX: «Picture Politics», et prosjekt som ble initiert av Goethe-Instituttet for å få tegnere til å kommentere politiske strømninger i dagens Europa. Her er det viktig å presisere at tegnerne ikke har fått pålegg fra oppdragsgiverne. Fellesnevneren som syr sammen de ulike tegningene er den lysegrønne fargen fra Goethe-Instituttets logo.

Øyvind Sagåsens kommentar til medieutviklingen, for Picture Politics

Hellesund er koordinator for den norske delen av Picture Politics, og bidrag fra Norge er levert av Ida Neverdahl, Karstein Volle, Arifur Rahman og Øyvind Sagåsen. – Å destillere en mening eller en hensikt ned til et bilde kan være veldig effektivt, mener Sagåsen, hvis bidrag kommenterer både Le Pen, Trump, og journalisme i Twitter-alderen.  Arifur Rahman var ikke til stede, men fikk spesiell omtale. Karrieren hans som politisk tegning begynte først i Norge, etter han måtte gå i eksil fordi en uskyldig ment tegning ble omtalt som «blasfemisk» i hjemlandet Bangladesh.

Alle tegningene fra Picture Politics finnes her, og kan fritt lastes ned og spres videre.

Øyvind Sagåsen på Sølvberget kulturhus sist lørdag

Øyvind Sagåsen fikk ellers tid til å presentere sin egen karriere som serieskaper, fra hvordan Norsk Seriebyrå «sjarmerte seg inn i 100 av 200 norske aviser og samtlige ukeblader», via Pyton til Radio Gaga. Det han kan love, er stripene fortsetter. Men det er vanskelig å spå når han får utgi en tredje Radio Gaga-bok, og julehefte er også usikkert. Han fikk lov til å prøve seg med et julealbum i fjor, men det hadde visse begrensinger. Albumet hans var ofte inkludert i avisenes julehefteanmeldelser, men problemet var at det – i motsetning til de «ekte» juleheftene – ikke hadde salgsperiode helt fram til julehelgen. Noen av de mest rosende anmeldelsene kom like før albumet ble tatt ut av kioskene.

Hvor liker han best å se stripene sine på trykt, ble han spurt, og svaret var ganske klart: På barer. Når folk liker en av stripene hans så godt at de ville stille den ut er det en stor ære.

Štěpánka Jislová besøkte to norske byer for å snakke om tegneseriene sine sist helg. Her er hun på biblioteket i Bergen

– Det er rart å se seriene mine oversatt, fortalte Štěpánka Jislová. Tegneserienovellene hennes er brukt i tre utgaver av Bobla. Jislová er en av de store, nye talentene innen tsjekkisk tegneserier. Tegningene hennes er ofte makabre eller surrealistiske, men noen rød tråd er ellers vanskelig å finne i arbeidet hennes. Jislovás stil er nemlig preget av at hun stadig skifter stil, simpelthen fordi hun hater å gjøre det samme to ganger. Hun liker å eksperimentere. Og hun er utålmodig. En presentasjon av sin egen prosess røpte at hun foretrekker å bare lage en grov skisse før hun begynner å tegne. Storyboards er ikke noe hun er veldig nøye med. Det eneste større prosjektet hun har på gang for tiden er tegneserieboka «1938: How Beneš Yielded to Hitler» om Münchenavtalen og Tsjekkoslovakias andre president, Edvard Beneš.

How Beneš Yielded to Hitler

Štěpánka Jislová er også involvert i Laydeez Do Comics, avdeling Praha, et symposium som blir arrangert flere steder i verden, for kvinnelige serieskapere. Men trenger de et slikt forum  i Praha? Selv hevder hun at det er flere kvinner enn menn i hennes generasjon av tsjekkiske serieskapere, og legger til «noe som er synd, egentlig».

www.jislova.com

«The Succession» av Štěpánka Jislová sto på trykk i Bobla 150
Serieheltenes framvekst

Serieheltenes framvekst

Lørdag ettermiddag inviterte Kristian Hellesund og Kjell Steen til «Tegneserielørdag» på Sølvberget kulturhus i Stavanger sentrum. Delvis var dette i anledning at Hellesund hadde fått fløyet over den tsjekkiske serieskaperen Štěpánka Jislová, men det ble også tid for Steen og Hellesund til å snakke om «de glemte tegneseriene» i norsk publikasjonshistorie.  

Kristian Hellesund fortsetter å grave i arkivene for å finne Norges ukjente serier, dvs. de som sto på trykk i ukeblader og aviser.  Disse medienes flyktighet har gjort seriene vanskeligere å katalogisere. Vi snakker her både om oversatte serier og norske originalserier. Noen av de oversatte seriene er i ettertid blitt veldig kjente, men de tidligste publiseringene er obskure.

Kjell Steen kjenner kanskje disse seriene bedre enn noen andre – fordi han vokste opp på en tid da aviser og ukeblader fortsatt var viktigere tegneserieformidlere enn de rene serieheftene. Dessuten vokste han opp på Sølvberget (et navn som stammer fra tiden før kulturhuset ble reist der) og Hølla i Stavanger sentrum.  Det var her Stabenfeldt begynte å gi ut tegneseriehelter på norsk. Jon Ronold fra Stabenfeldt hadde vært i København for å finne ut hvilke tegneserier som solgte, og deretter kontaktet han forleggerne for å sikre seg norske rettigheter på disse. Resultatet var at Ronold og Stabenfeldt ga ut sitt første seriehefte, Seriemagasinet, i 1951. Etterpå kom de tidligste forsøkene med Supermann (daværende Stålmannen) og Lynvingen. 50-tallet var en vanskelig tid da serieheftene møtte mye motbør, husker Steen. De heftene som fantes hadde ofte en mer «barnslig» profil, slik som antologiheftet «Skippern».

F.v. Kjell Steen og Kristian Hellesund på Sølvberget kulturhus lørdag

På grunn av Steens spesialfelt ble det mest snakk om oversatte seriers historie, selv om Hellesund trakk fram både nye og tidligere oppdagelser innen norsk tegneserier og proto-tegneserier – Inkludert en proto-tegneserie av selveste Henrik Wergeland, «Vademecum», og «Skisser af Reiselivet i Norge» av Carl Fredrik Diriks (som har en pussig navnelikhet med Knoll og Tott-skaperen Rudolph Dirks, skjønt noe slektskap er ikke påvist.

Tidlige, importerte tegneserier ble ofte endret betydelig i Norge. Oppfatningen at norske lesere ikke «forsto» snakkebobler var utbredt, og lenge var det vanlig å bruke opp serieruter for å sette teksten under bildet – Enten ved å gjengi dialogen, eller å skrive omskrive handlingen til prosa. Men noen spredte varianter med snakkebobler finnes også, blant annet i de tidlige, norske utgavene av Buster Brown. I mange, svært tidlige eksempler er amerikanske serier helt omtegnet i Danmark eller Norge for å slippe å betale rettigheter. Skjønt kopier som var for dårlige til å trykkes kan ha vært en like god forklaring. Steen har også en teori om at f.eks. skoleinspektøren i Knoll og Tott opprinnelig ble til Megler Smekk (som ikke er megler, og ikke hadde et egennavn i originalen) i et forsøk på å omgå opphavsretten.
30-tallet var en nybrottstid for tegneserier, både i USA, og også i Norge hvis vi fortsatt ser til ukeblader og aviser. A-Magasinet og etter hvert Arbeiderbladets lørdagsbilag «Lørdagskvelden» var de viktigste formidlerne.

«Teodor And» fra A-Magasinet 6. juli 1935

Viktor Schlytter introduserte Donald Duck i A-magasinet, som oversetter av Silly Symphony-seriene. Her ga han Donald navnet Teodor. Før bladet Donald Duck & Co ble introdusert, var det ellers uenighet om Disney-figurenes norske navn. I Al Taliaferro-stripene het han Andriksen, mens i Floyd Gottfredsons striper var han Donald Duck. Man var heller ikke enige navnet på Gottfredsons hovedfigur; noen ganger var han Mikke eller Mikki Mus, andre ganger var han Mickey Mouse. Selv Langbein het i en periode Goofy på norsk – Eller rettere sagt «Gåffi», i følge tidsvitnet Kjell Steen. En kompis av ham var så stor fan av Mickey Mouse-stripene at folk bare kjent ham som «Gåffi».

Denne Tarzan-historien av Hal Foster er et interessant frampek mot serien han senere skulle bli mest kjent for, Prins Valiant. Fra Lørdagskvelden 2. november 1935.

Lørdagskvelden lanserte blant annet Hal Fosters Tarzan på norsk, og var også tidlig ute med å trykke King of the Royal Mounted under tittelen Villmarkens Sønner (fordi de trodde det hørtes mer western-aktig ut?). Andre serier som dukket opp i Norge i denne perioden var Bob og Frank i Afrika (Tim Tyler’s Luck), Kongo-Jack (Jungle Jim, som for øvrig ikke opererte i Kongo i originalen, men i India), Lyn Gordon (Flash Gordon), Tom Trick (Brick Bradford) og Pappas Pike (Connie). Sistnevnte høres kanskje ut som en komedie, men Connie ble etter hvert en ekte eventyrerske, og i likhet med Tom Trick ble jorda for liten for henne – hun reiste etter hvert ut i verdensrommet.

Fra 1ste Mai (navnet på bladet) 27. juni 1936

Krigen gjorde slutt på i alle fall den første gullalderen for eventyrserier i Norge. Ikke bare på grunn av papirmangel og importvansker, men også fordi tegneserieheltene var for opprørske for den nazistiske sensuren. Selv fiktive helter virket for truende for virkelighetens skurker.

Årboka for kommande serieskaparar

Årboka for kommande serieskaparar

Enn så lenge finst det to skular for teikneserieutdanning i Norge, Bjerkely Folkehøyskole  (Åsnes i Hedmark) og Buskerud Folkehøgskole (Darbu i Øvre Eiker kommune). Basert på festivalobservasjonar er Bjerkely den flinkaste av desse til å markedsføre seg som skule. Men det Buskerud har utmerka seg på, er presentasjon av skulearbeidet.

Sidan 2015 har Buskerud Fhs. kome med den årvisse teikneserieantologien Deadline, ein norsk parallell til antologien Kvarnby Serier frå Kvarnby Folkhögskola/Serieskolan i Malmø. Begge er antologiar som inneheld arbeider frå elevane ved teikneserielinja, og som blir delt ut gratis på festivalar. Skilnaden er at mens Kvarnby Serier har volum og trykkekvalitet som ein telefonkatalog, og ofte inneheld gjenopptrykk frå fanziner, er Deadline trykka på godt papir med mykje fargar, og bidraga ser ut til å vere laga med antologien i tankane. Dei fleste bidraga er korte og enkel noveller, gjerne med eit forsøksvis overraskande sluttpoeng.

Entertained

Nokre klåre trender er det vanskeleg å peike på; elevane ved teikneserielinja har særs individuelle uttrykk, både som forteljarar og teiknarar. Interessa for det overnaturlege, gjerne blanda med skrekk, går igjen, men slett ikkje over alt, og variasjonen er stort blant dei som bruker slike sjangerverkemiddel.

Kjempen

I denne artikkelen kjem eg til å ta for meg dei ti mest originale, interessante eller ganske enkelt best teikna og/eller fortalte bidraga til Deadline volum 2 (2016) og 3 (2017) – og omtale både deira sterke og svake sider. Dette blir likevel ikkje nokon anmelding i vanleg forstand, for det hadde ikkje vore rettferdig å vurdere desse publikasjonane på same måten som kommersielle produkt av meir eller mindre etablerte serieskaparar. Mine orsakingar til elevar som føler seg utelatt, og til lærarar og elevars venner som meiner at den og den burde vore nemnt. Eg håper likevel at eg har greidd å få fram eit representativt tversnitt av den rike produksjonen frå Buskerud Folkehøgskole.

Fugl Rulle

Fugl Rulle (D2) av Mariell Lien Sandvik – Humoristisk novelle med eit uhøgtideleg nikk til superheltsjangeren. Styggpen malerisk strek, og sterke, kraftige fargar. Det er særleg fargane som gir serien personlegdom.

Regn

Regn (D2) av Astri Tønnesen Ballestad. Økologisk fabel om havstiging. Ballestad har ein veldig sikker strek, proft teikna og fargelagt, med stor variasjon i den visuelle presentasjonen, og ho fortel noko tilnærma ein fullenda historie på berre fire sider og med få ord. Kanskje det helheiltleg beste bidraget i desse to antologiane.

Wallbreaker

Wallbreaker (D2) av Marius Klonk Kirkerud. Superheltsatire og metahumor er to verkemiddel som har blitt klisjear i moderne teikneseriar. Wallbreaker gjer seg avhengig av begge to. Når eg likevel framhevar denne serien er det for dens dynamiske presentasjon og forteljarstil.

Kjempen (D2) av Rikke Harr Dybdahl. Ei lett surrealistisk forteljing om determinasjon og ønske om forløsning som nok kan tolkast på ulike måtar. Teikningane er utprega todimensjonale, men kan minne om ei moderne form for ikonisk kunst. Dybdahl har kanskje det mest originale visuelle uttrykket av bidragsytarane i D2-utgåva.

Stained Glass Window

Stained Glass Window (D2) av Vivian Haver Figenschou (i framtida vil alle norske serieskaparar ha tre namn). Ei fin lita oppveksthistorie med rufsete strek, og dertil passande fargar. Diverre verkar serien litt usikker på seg sjølv; den er nesten heilt reint visuell, og fungerer best sånn, men gjer nokre få stader bruk av lydtekstar og snakkebobler, attpåtil i ekstra stor fontar, som er heilt unødvendige.

Entertained (D3) av Camilla Sørlie. Science-fiction-grøssar med ein rein og ganske pen strek som står i kontrast til innhaldet. På grunn av settinga er serien nesten utan bakgrunnar, så Sørlie «juksar» litt ved at vi berre får sjå korleis ho er på anatomi. Men på det feltet viser ho særs lovande takter.

Nostalgia (D3) av Ingrid Sofie Nymo. Ei kvardagsforteljing om å vende tilbake, med ein mørk klangbotn. Fargane er ujamt fordelt, så akkurat den jobben kunne vore gjort betre. Derimot er teikningane reine, klåre og jamne. Miljøet ho skildrar er avgrensa og oversikteleg, men ho gjer seg desto større flid med det.

Trappa Til Helvete

Trappa til helvete (D3) av Mikkel Hagen. Ei okkult, viktoriansk krimforteljing som er både teikna og fortalt i noko tilnærma klassisk fransk-belgisk stil. Hagen treng å øve meir på anatomi, men han har utvikla ein distinkt, detaljrik strek og forteljarmåte som fungerer godt, derfor har eg inkludert denne.

The Bravest Of Souls

The Bravest of Souls (D3) av Seboostian. Furry-teiknar på høgt nivå med særs sikker og velutvikla strek, og vakker stemning.  Enkel, ordlaus historie som utmerker seg reint visuelt.

Hjerterom (D3) av Yngvild Berg Keilen. Politisk satire rundt temaet tigging og heimløyse, av det meir tunglabba slaget, men her er det likevel mykje originalitet å spore i både tekst og teikning, og ekspressiv fargebruk.

**

Redaktør for begge utgåver er linjelærar Johann Schweder Grimsberg

Trykk for begge utgåver er Zoom Grafisk AS

For meir informasjon, gå til buskerud.fhs.no/linjene/tegneserie