Browsed by
Måned: august 2017

Opp et klassetrinn

Opp et klassetrinn

Serietegner Marius Henriksen ble nylig ferdig utdannet som lærer. Egmont feirer begivenheten med å gi ham sin første bok. 

Henriksen har fått til mye på ganske kort tid i denne bransjen. Han sendte inn tegneserien «Søppel» til Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2009, og vant Egmonts tegneseriekonkurranse i 2012 for «Storefri». Per av i dag har han fast plass to blader: I Pondus med «Storefri» og i Rutetid med enruteren «Hurtigmat».

Så det var hans tur til å få sin egen bok. Når så mye er sagt, sliter Henriksen med et åpenbart problem som tegner, noe som også går fram av denne samlingen: Han har ikke utviklet en egen stil, men kopierer fortsatt Frode Øverli (med visse trekk fra Øyvind Sagåsen). Dette er distraherende. Selvsagt er det vanlig at serietegnere begynner med å kopiere sine helter; for mange er det en del av læringsprosessen. Men de fleste utvikler seg videre derfra. Han har også problemer med å tydeliggjøre aldersforskjell mellom lærere og elever. Ikke for alle karakterene, men for mange nok.

Til å begynne med var humoren til Henriksen også i overkant avhengig av det verbale, men her er det en viss utvikling å spore; han har blitt bedre på å fortelle visuelt. Og han har andre fortrinn, som at han er en svært habil humorist, dyktig på både formuleringer og timing. De gode poengene kommer tett.

Figurene er arketyper: Du har den sarkastiske grinebiteren Sigbjørn, den umodne døgenikten Vidar, den fornuftige og velmenende Ann-Beate, den konservative mannemannen Jon-Anders (han er gymlærer, selvsagt), den komplette idioten Roybert og den avmektige lederskikkelsen rektor Franz. De er enkle, men det finnes fordeler med dette også. På godt og vondt blir de fleste stripeserier litt rundere i kantene når karakterene har fått utviklet seg. «Storefri» kan tillate seg å være mer kynisk, og det er mye bra komikk i kynisme.

Dessuten handler det om identifikasjon. Alle har jo gått på skole, og de fleste husker vel at medelevene, eventuelt også en selv, kunne være litt rølpete. Så seriens tidvis plumpe humor virker helt naturlig. Blant elevene finnes det få faste karakterer, men strengt tatt er det ikke plass til det uansett. At elevene stort sett er tilgodesett med én vits pro persona, fungerer derfor helt greit.

Som sagt, Marius Henriksen har to serier som går fast i norske humorblader. I tillegg til «Storefri» inneholder boka også flere sider med «Hurtigmat». Generelt burde det være lettere å lage en god enruterserie enn en god stripeserie, fordi man ikke er bundet av noen faste figurer eller miljø. Bare fantasien setter grenser. Men også innen denne subsjangeren finnes det ulike nivå, som vi kan se i Rutetid. Og akkurat i det bladet er Henriksen en av de bedre.

Begge serier byr på en litt barskere humor enn det som er blitt normen blant norske stripeserier av i dag. Ikke akkurat på Pyton-nivå, men mer på et passelig politisk ukorrekt mellomnivå.  Vi trenger sånt. Jeg ønsker derfor Marius Henriksen lykke til med å finne en lærerjobb som gir ham ytterligere inspirasjon.

Storefri: Lær Ting!
Av Marius Henriksen
Forord av forfatteren
120 sider
159 kr.
Egmont

«Julehefte» for en ny generasjon?

«Julehefte» for en ny generasjon?

På årets OCX satt en mann på stand med en telefonkatalog av en tegneserieroman. Denne mannen var Andreas Rønning, og boka hans, «Z for Zombie: A Christmas Carol», var et prøvetrykk, ikke til salgs. Men han håper å kunne utgi den ganske snart. Serienett slo av en prat med mannen.

-«Z for Zombie» begynte som en ide som jeg skrev til en spillefilm i 2010. Som manusforfatter vet jeg at det aller meste blir jo ikke laget, men jeg tenkte at det ville vært gøy å få realisert noe, å ta ett lite steg til med et manus. Jeg lenget etter å ha noe fysisk bevis på det jeg holder på med. Så da tok jeg tak i en som jeg hadde jobbet masse storyboard med, Trond Kulterud, og fikk ham til å tegne.

Bokas fulle navn er «Z for Zombie:A Christmas Carol». En forhåndskikk som du kan finne her, tyder på at den opphavelige Julenissen, den hellige biskop Nikolas, kan være en av zombiene. Noe som i så fall forklarer sammenhengen mellom zombier og jul. Om tittelen forklarer Rønning videre:   

– Orson Welles hadde en film som het «F for Fake», så det var egentlig derfra «Z for Zombie» kom. Jeg ville han en tittel som skiller seg litt ut, men som likevel er rett i kjernen. Når det gjelder «Christmas» så er det bakteppet for hele historien – Julen, det å bli født på ny, det religiøse ved det, er et tema som ligger bak. Dessuten jobbet jeg på Narvesen da jeg var ung, så jeg sto og solgte disse juleheftene i alle år, og synes egentlig at det har blitt litt utdatert, det med julehefter. Mange kjøper de samme hvert år uten å lese dem. Så dette er julehefte for en ny generasjon.

Hva så med selve historien? Etter hvert må det vel bli vanskelig å finne på noe nytt med zombiesjangeren?

-Historien handler om en skurk som desperat vil bli helt, og om en helt som ikke vil være helt. Det er kjernen i historien, og det er et ganske tungt drama i bunnen, egentlig. Hvis du fjerner det med zombiene er det fortsatt en historie som står på egne bein. Skurken lider av noe som heter «Munchausen by proxy-syndrom»; han først skader mennesker, og deretter redder dem, for å bli en helt. Og han er et geni. Vi er i en science fiction-verden her, så han finner opp zombiegenet – «The Immortality gene». Han injiserer mennesker og sender dem ut i verdenog det går til helvete.

Andreas Rønning på årets OCX

Rønning har jobbet med serien i sju år nå. Lenge nok, faktisk til at han har begynt med å holde foredrag om prosessen. Serieskaperne hadde en kickstarter i april, og den har muliggjort produksjonen av tusen kopier. Det blir egenutgivelse. Men han møtte noen interessenter på OCX, og skal bl.a. få selge boka på Outland.

-Jeg har ikke turt å tenke utgivelse ennå, for det har vært så mye jobbing med selve innholdet, så jeg har skjøvet og skjøvet på det. Men nå har vi kommet så langt, og er nesten ferdige. Så i sommer trykker vi eksemplarene, og skal begynne å selge dem til høsten. Jeg har aldri vært involvert i dette her før. Nå har jeg noe, nå er jeg her og får vist meg fram.

Rønning har aldri vært med i seriskapermiljøet, men han har en langvarig interesse for tegneserier:

Jeg har samla på tegneserier siden jeg var liten gutt, og har en ganske stor samling. Så jeg leser veldig mye tegneserier, og jeg elsker formatet. Men jeg visste ikke at det var mye jobb og vanskelig, så det har vært en ganske bratt læringskurve. Jeg har lært veldig mye, så den neste blir ikke så omfattende.

Andreas på WonderCon (eget bilde)

I april var han på WonderCon (Anaheim, California) for å skape blest om kickstarteren. Slik beskriver han det:

-Jeg fikk et innblikk i en helt sinnssyk verden, da jeg oppdaget hvor svært tegneserier og sånt er i USA. Kickstarteren suksess er nok takket være WonderCon. Det var mange der som ville støtte. Økonomisk var det helt galskap, men nå blir det serie, takket være det besøket, for nå er den funda og kan gå i trykken.

Boka blir på 288 sider, med over 3000 tegninger, basert på et spillefilmmanus på 102 sider. Samtidig gir han ikke opp håpet om at historien likevel kan bli film en dag:

-Jeg føler at dette her er lettere å lese enn et spillefilmmanus. Sånn sett er den ganske tilgjengelig, den er storyboarda ut, på en måte. Mye av jobben er gjort for å visualisere det, så jeg føler at jeg har skapt en verden som er ganske kul. Og jeg tenker at hvis noen gang har lyst til det, så ligger den der. Hvis ikke så er det en tegneserie, og jeg er fornøyd med det. Nå har jeg fått den laget, kan ha den i bokhylla, og kan gå videre.

 

Serie til film: Death Note

Serie til film: Death Note

Fort andre gang i år satser Hollywood på en tegneseriefilm med en kjent manga som forelegg. Denne gangen med større hell.

Den overnaturlige thrilleren «Death Note» er nok kjent også for mange norske serielesere.  Mangaen ble utgitt i Norge fra 2008 til 2009, og fordi den bare gikk over 12 bind, rakk den å bli fullført før slutten på den nordiske manga-boomen. Da hadde den allerede blitt adaptert til en anime-serie på 37 episoder, samt to realfilmer. En tv-serie med levende skuespillere, fortsatt laget i Japan, kom i 2015.

En vesentlig forskjell mellom denne nye filmen og alle tidligere versjoner, er at handlingen er flyttet fra Japan til USA (nærmere bestemt til Seattle, der nedbørsmengden er med på å sette den rette stemningen).  Dette har vist seg å være en bedre løsning enn i «Ghost in the Shell», der handlingen fortsatt er lagt til Asia, men de fleste av karakterene ikke lenger var asiater. Regissør Adam Wingard gjør god bruk av den friheten som denne omplasseringen har gitt ham.

Utgangspunktet for filmen er det samme som i mangaen: Den smarte og litt emo tenåringen Light Turner (Light Yagami i tidligere versjoner) får fatt i en magisk bok som lar ham ta livet av enhver han måtte ønske, hvordan han måtte ønske, bare så lenge han har offerets navn og bilde. Men så lenge han eier den, blir han forfulgt av en shinigami (dødsgud) ved navn Ryuk. Denne figuren gir ham veiledning i hvordan han skal bruke boka, men ser ellers ut til å ha sin egen, uklare agenda. Men beruset av makten begynner Light, etter hvert med assistanse fra kjæresten Mia, å leke Gud, tar livet av stadig flere navngitte mordere, gangstere og terrorister, og etterlater seg signaturen «Kira». Dette til begeistring for en stadig voksende internasjonal kult som dyrker den ukjente «dødsengelen» Kira, men til frustrasjon for internasjonalt politi. Light tror han er umulig å spore, men den mystiske etterforskeren «L» er uenig.

Å komprimere handlingen i en tolv binds manga til en spillefilm er ikke lett. Vær klar over at handlingen i denne ikke særlig lange spillefilmen er tett, og at deler av historien er redusert til en montasje. Likevel lykkes det, takket være en stram og nøye regi. Wingards utrolige selvdisiplin (og hans disiplin over filmteamet) som filmatisk forteller er prisverdig, og hans evne til å holde på seerens oppmerksomhet gjennom en stadig mer komplisert intrige, er forbløffende. Mot slutten av filmen føles det ikke som om han har gapet over for mye. Historien inneholder ellers nok overraskelser til å resultere i en svært tilfredsstillende slutt, så det er snakk om en kombinasjon av godt manus og sterk regi her.

Selv om filmens handling er flyttet til Seattle, er det fortsatt japanske elementer i historien, og det beste med dette er at elementene ikke er lagt til bare som nikk til originalen eller inside jokes; snarere passer de naturlig inn i handlingen. At Light velger seg det tvetydige aliaset «Kira» er for eksempel et viktig utgangspunkt for den katt og mus-leken han etter hvert skal spille med politiet.

Ryuk er brukt heller sparsommelig, uvisst av hvilken grunn. Han er atskillig mer overbevisende enn den plastiske Ryuk fra spillefilmene, og en imponerende framtoning. Kanskje Wingard har sterk tro på «less is more»-prinsippet. Kanskje spesialeffektbudsjettet ikke holdt til å gi ham mer scenetid. Eller kanskje det ikke var tid til å gi ham den nødvendige, mytologiske forhistorien. Så mye som jeg ellers synes fungerer, er forholdet mellom Light og Ryuk underutviklet.

Trofaste fans av mangaen har gitt denne filmen svært blandet mottakelse, så det er mulig den mangler noen vesentlige elementer som jeg har vært villig til å se gjennom fingrene med. Men Wingards fortellerevner kompenserer etter min mening tilstrekkelig for mangler i forhold til originalen.

Death Note
Basert på en manga av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata
USA 2017
Regi: Adam Wingard
Manus:Charley og Vlas Parlapanides, Jeremy Slater
Skuespillere: Nat Wolff (Light Turner/Kira), Willem Dafoe (Ryuk), Keith Stanfield (L), Margaret Qualley (Mia Sutton), Shea Whigham (James Turner), Paul Nakauchi (Watari)
Lengde: 1 t. 40 min.
Norgespremiere (streaming): 26.08.2017

Se filmen her

Mange sider av Neverdahl

Mange sider av Neverdahl

Ida Neverdahl skiller seg fra andre serieskapere. Så langt har hun gitt ut to tegneseriebøker på egenhånd, og de gir begge gode innfallsporter til Neverdahls kreative og mangfoldige verden.

Idéflommen til Ida Neverdahl er stor. Det samme er kreativiteten, underfundighetene og variasjonene. Neverdahl har til tross for sin unge alder gjort seg godt bemerket i det norske tegneserielandskapet. I tillegg til at hun over lengre tid har hatt tegneserier fast på trykk i blader og antologier som «Nemi», «Norsk barneblad» og «Forresten», har hun også et stort publikum på internett. Under navnet Jellyvampire har Ida Neverdahl publisert mange nett-tegneserier, og det har skapt et publikum som leser de engelskspråklige tegneseriene til Neverdahl enten på hennes egen nettside eller gjennom den kanadiske nettsiden VICE.

Neverdahls første bokutgivelse var reiseskildringen «Moskva», som hun laget sammen med Øystein Runde. Neste bok ut kom fra Minuskel forlags underetikett Kickasscomics i fjor. I «Gelé» samlet man striper, ensidere og ulike historier med Neverdahls tegneserie med samme navn. Stoffet har tidligere vært trykt i bladet «Nemi». Hovedpersonen er jenten Lulu, som kommer ut for de merkeligste og rareste opplevelser – samtidig som tegneserien også kan være temmelig jordnær og personlig. Neverdahls sterkeste side er at hun er fullstendig uforutsigbar. Alt kan gå an i Lulus univers, og dette spiller Neverdahl på. Det er sjeldent at man kan se verken poenger eller hvilke irrganger historiene skal innom, og på toppen av det hele blander Neverdahl gjerne inn for eksempel enhjørninger som et slags gjennomgående motiv – både som en del av handlingen eller bare for effektens skyld.

Tegningene til Neverdahl er fargerike, og hun bruker en variert fargepalett. Hun har laget seg en stil i «Gelé» der ansikter og de fleste figurene er tilsynelatende enkelt bygget opp, men kreativ bruk av farger og bakgrunner gjør arbeidet ekstra interessant. Uttrykket er søtt, men innholdet trenger ikke være det, og dermed blir arbeidene til Neverdahl ekstra kontrastfulle og interessante.

«I’m a girl, it’s fantastic» ble utgitt av Jippi forlag tidligere i år. Boken samler fire av Ida Neverdahls tegneserienoveller, og de strekker seg fra 2014 til 2016. I «Polarnatt» forteller Neverdahl om en serieskapers arbeidsprosess, og det blir et flott innblikk i kreativitetens verden. «Sulten» har tidligere vært på trykk i «Forresten», og tegneserienovellen er en delvis naturalistisk og delvis fantastisk fortelling om spiseforstyrrelser. «Tormented ghost cum» er en tilsynelatende selvbiografisk historie om en reise til Gent i Belgia, der en drosjetur og fantastiske elementer om drømmer og sex er viktige ingredienser. Den siste fortellingen i boken er tittelnovellen, der Ida Neverdahl hyller det kvinnelige.

Tegnestilen varierer gjennom boken, men vi finner trekkene fra «Gelé» selv om Neverdahl er mye mer eksperimentell her. Spesielt i «I’m a girl, it’s fantastic» er uttrykket mer lekent og ja, uforutsigbart. Samtidig utnytter hun rommet helsider og flere sider gir henne på en spennende måte.

Neverdahl er ennå tidlig i sin karriere, men det hun presenterer i «Gelé» og «I’m a girl, it’s fantastic» viser at hun er en av våre viktigste serieskapere. Variasjonen i tegneserienovellesamlingen og en del spennende og uberegnelige grep hun gjør i disse fortellingene, gjør at «I’m a girl, it’s fantastic» er den viktigste av disse to utgivelsene. Neverdahl er helt klart annerledes enn andre serieskapere, og tegneseriene hun byr på spenner veldig vidt.

«Gelé» er en flott introduksjon til Ida Neverdahls verden, mens «I’m a girl, it’s fantastic» på mange måter er neste steg for en spennende serieskaper som heldigvis har mange år og gode tegneserier foran seg.

 

«Gelé»

Av: Ida Neverdahl

ISBN 978-82-92796-34-4

160 sider

269 kroner

Kickasscomics

 

«I’m a girl, it’s fantastic»

Av: Ida Neverdahl

ISBN 978-82-92226-65-0

92 sider

240 kroner

Jippi Forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 17. august 2017.

Da de fem store ble små

Da de fem store ble små

– Vi vil prøve å få verden til å assosiere “The Li’l Five” med Sør-Afrika, og vise dem hva vi kan gjøre her, sier den tidligere Supa Strikas-tegneren Karl Mostert. Serienett har snakket med ham om hans ambisiøse funny animal-albumserie. 

Strika Entertainment ringte Mostert mens han studerte på polyteknisk institutt i Cape Town. De hadde fått nummeret hans fra en av foreleserne på instituttet hvor han ofte kom i trøbbel for å tegne under forelesingene. – Jeg studerte grafisk design, så det var ikke nødvendigvis illustratør jeg skulle bli, forteller han. – Jeg begynte å illustrere lenge før det, men ble mye bedre på Strikas Entertainment fordi jeg var omgitt av andre tegnere som jeg kunne lære av.

Karl Mostert på Cape Town Comic Con

Strika Entertainment er oppkalt etter studioets flaggskiptittel, fotballserien Supa Strikas. Supa Strikas er Sør-Afrikas mest kjente varemerke innen tegneserier og tegnefilm; den er utbredt på fem kontinenter. I Norge var det fotballklubben Boing som utga serien, og nylig begynte Boings etterfølger, Kickerz, å trykke serien igjen, enda klubben har redusert satsingen på tegneserier generelt.

Tegneseriebransjen i Sør-Afrika er ikke for stor, men Mostert så seg likevel om etter andre tilbud. Han dro til Mamba Media, en rivaliserende tegneseriebedrift som også lagde fotballserier. For Mamba lagde han tegneserien Vusi Vuzela, Soccer Warrior. Deretter fortsatte han videre til Media24, der han tegnet Unicity, en spenningsserie om en ung reporter, for tegneserieheftet Mshana.  – Det var nok det beste stedet jeg jobbet, og sannsynligvis den beste tegneserien jeg kunne få til på det tidspunktet, mener han.

Vusi Vuzela, Soccer Warrior

Da Mshana ble lagt ned, ble ham med i studioet They Did This! Studioet består av tegnere som ønsker å gjøre sine egne ting Men i Sør-Afrika tjener du ikke mye stort på å gjøre dine egne ting. – Det er vanskelig å stole på publikum, det er ikke noe stort marked i Sør-Afrika for tegneserier, spesielt ikke nye tegneserier, forteller Mostert. Så han gikk tilbake til å gjøre leie-og frilansarbeid. Men They Did This! består, og det gjør også studioets store prosjekt, The Li’l Five.

F.v. i øverste rute ,de titulære fem: Hoofer, Ellie, Kitty, Leo og Rox

Serien er en funny animal eventyrserie i albumformat, og tittelen viser til de fem store som du finner i afrikansk dyreliv: løve, neshorn, leopard, elefant og bøffel. Men de fem hovedpersonene, som altså er hver sin representant for de fem store, er ungdommer – Derav navnet på serien. Indiana Jones-type eventyr, kaller Mostert det, men legger til: – Selv om serien har mer av en Tintin /Asterix-vibe.

Og i følge seriens hjemmeside er målet med serien å gjøre The Li’l Five like synonymt med Sør-Afrika som Asterix er med Frankrike og Tintin er med Belgia. Er dette fortsatt en ambisjon dere har?  – Ja, det har vi, svarer Karl Mostert, vi vil vise dem hva vi kan gjøre her. Men han innrømmer at det har gått litt tregere siste året fordi flere av de involverte har vært opptatt med å stifte familie.

Karl Mostert tegner serien. Moray Rhoda skriver den med innspill fra alle de andre i studioet, Ryan Carolisen tusjer, mens Andrew Cramer fargelegger og tekster. Det er studioarbeid, selv om serieskaperne opererer som et «virtuelt studio» for øyeblikket, fordi They Did This! ikke har egne lokaler.

For tiden holder de på med et nytt full-lengdes album (48 sider), som blir det tredje i rekken. I tillegg har de produsert to kortere historier. Bare det første full-lengdes albumet, «The Secret of the Black Cave» er tilgjengelig via Comixology. Har They Did This! tenkt å gjøre noe med den internasjonale distribusjonen?  Mostert innrømmer at de har ikke kommet særlig langt – Jeg mener, vi selger over hele verden, og jeg vet at vi har sendt mange album utenlands. Vi har bare ikke hatt tid og anledning til å snakke med utgivere, og vi vet ikke hvor vi skal begynne. Men jeg er sikker på at vi skal finne ut av det i nær framtid.

The Li’l Five på Facebook

 

 

Rocky nettopp nå – Hvilken terror?

Rocky nettopp nå – Hvilken terror?

Under terrorangrepet i Stockholm i april i år var Martin Kellerman midt oppi det – og likevel så fjernt fra det. Noe som selvsagt måtte bli tema for en Rocky-sekvens. Sommernummeret av Rocky vier også mye plass til Tintin og Lars Fiske

Rockys reaksjon det som skjedde i Stockholm kan best beskrives som uapologetisk distansert. Han tar seg en lang spasertur i byen mens folk evakuerer sentrum til fots (fordi T-banen er stengt), og ikke på noe tidspunkt under turen oppfatter han hva som har skjedd. Han tror det er en eller annen folkefest han ikke hadde hørt om. Ikke før han er hjemme igjen og Inge kommer på besøk, blir han informert.

Forut for dette gir Kellerman han noen herlig smarte og spissete kommentarer om «Game of Thrones», kvotering av minoriteter i media, og naturprogramkanaler. Han har i det hele tatt en av disse gode dagene der han bare ligger og ser tv, og det er nok til at gullkornene renner ut. Deretter reflekterer Rocky over terrorfrykten han har i samband med en planlagt tur til London – Et billig ironisk poeng, ja visst, men en grei overgang.

Når Rocky er blitt motvillig informert, er det tid for refleksjoner. Men fordi han fortsatt insisterer på å være emosjonelt distansert, blir det mye sarkastiske skråblikk og digresjoner. Og det fungerer for ham, selv under de omstendighetene; Rocky leverer noen av sine beste poenger og formuleringer på lenge.

I oversettelsen er handlingen vanligvis flyttet til Oslo, men på grunn av de ekstraordinære omstendighetene er den selvsagt beholdt i Stockholm denne gangen. Den alltid like pliktoppfyllende Dag Gravem forklarer selvsagt dette i en ekstra kommentar, og plusser for sikkerhets skyld på med en tosiders artikkel der han forklarer hvorfor «en bro for mye» er blitt en vanlig referanse i Sverige. Samt en kommentar om Västerbron, som vi kan se på forsida av bladet.

I segment nummer to drar Rocky på landet igjen, og jeg ser en tendens. For andre nummer på rad mister Rocky fokus når han forlater byen. Han snakker (og tenker) seg vekk, og det blir mest nonsens. I noen få tilfeller får Kellerman til et enkelt og godt poeng, men poenget drukner i de fleste stripene.

Tintin «Stilleben» av Lars Fiske (utsnitt)

For øvrig bladet har ingen gjesteserie denne gangen, ikke i vanlig forstand. I stedet får vi et intervju på 13 sider (inkludert alt bildemateriale) om Lars Fiskes forhold til Tintin, samt Fiskes spesiallagde Tintin-forside. Det er et ypperlig journalistisk stykke, forfattet av Bjarne Robberstad, fascinerende og mangefasettert. Og selvfølgelig rikt illustrert med parodier og pastisjer rundt den europeiske ur-tegneserien. Alle tegneserieinteresserte i Norge bør få med seg denne.

Rocky 3/2017
Av Martin Kellerman + Lars Fiske og Bjarne Robberstad
84 sider
Kr. 89,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Les også:
Anmeldelse av forrige nummer

En kompleks romopera

En kompleks romopera

I alle fall denne ene gangen, i samband med filmlanseringen, vender Linda og Valentin tilbake til norske bladhyller.

At filmen har direkte sammenheng med utgivelsen av denne nye Linda og Valentin-boka, er gjort så tydelig som mulig. Filmlogoen «Valerian» pryder forsiden med den noe mindre teksten «Tegneserien bak filmen» rett under. Det er også henvisninger til filmen i forordet og på baksiden, ettersom to av historiene i boka inspirerte filmhandlingen.  For sikkerhets skyld er til og med navnene endret til Laureline og Valerian

Boka inneholder tre historier. «Mareritt» fra 1967, er den første Linda og Valentin-historien noensinne. Den forteller også hvordan de to hovedpersonene ble partnere, men serien hadde ikke helt funnet formen ennå, For det første er den kortere enn de andre historiene (30 sider). For det andre er figurene tegnet mer karikert (inkludert Valerian, men unntatt Laureline), og ser mer ut som noe fra Sprint enn den semi-realistiske stilen som tegner Jean-Claude Mézières snart skulle legge seg på.

Xombul er en av de mer karikerte Valerian-skurkene, også i personlighet

For det tredje blander «Mareritt» science fiction og tradisjonell fantasy på en måte som er svært utypisk for serien som et hele. Utgangspunktet er egentlig ganske interessant: I året 2720 er menneskeheten blitt så bedagelig anlagt at de fleste av oss ikke har noe bedre å ta oss til enn å tilbringe dagene i holografiske drømmemaskiner. Høres ut som et godt utgangspunkt for litt skarp samfunnskritikk, men det som finnes av sånt drukner i et banalt eventyrplott: En ond drømmekoordinator saboterer folks drømmer for å svekke dem. Deretter reiser han tilbake til middelalderen for å finne en trylleformel som kan forvandle den tidens mennesker til troll og fabeldyr. Disse vil han så ta med seg tilbake til 2720 for å erobre verden.  Valerian følger selvsagt etter ham, og det er på dette oppdraget at han først møter Laureline, som opprinnelig var vokteren av en eller annen fortrollet skog. I ettertid er «Mareritt» først og fremst en kuriositet.

Scener som denne gjør det lett å forstå hvordan George Lucas lot seg inspirere av Valerian

Tidsreiser har forblitt en del av Valerians univers, men historiene ble heldigvis mer sofistikerte.  Kontrastene er slående mellom «Mareritt» og «De Tusen Planeters Imperium» fra 1971 (tidligere utgitt på norsk som album i 1987 og i Fantomet i 2003). Rett nok hadde serien i mellomtida hatt ett ekstra langt album å utvikle seg på («Byen Som Druknet», også det utgitt som på norsk i 1987). Sentrum for tittelens Tusen Planeters Imperium er planeten Syrten, der våre helter, ved hjelp av lokale opprørere, må avsløre «Kjennerne», et hemmelig brorskap som har tatt makten. En forstår hvordan tegneserien har inspirert f.eks. Star Wars, men historien har flere lag enn som så. Kjennernes bakgrunnshistorie vil overraske deg, opprørerne er mer pragmatiske enn heltemodige, og det finne ingen enkle, ideelle løsninger på konflikten. Mézières har allerede begynt å perfeksjonere sin egen stil, mens forfatter Pierre Christin viser seg som en litterært dyktig forteller. Skjønt han har en tendens til å overforklare ting, som om han er forelsket i sin egen formuleringsevne.  Uansett så hadde «Valerian» modnet betydelig på kort tid. Her er det lett å se hvordan serien skulle komme til å bli et sentralt verk i space-operaen som sjanger.

De «edle ville» på planeten Mül var hvite i filmen, men røde i tegneserien. Det er også et par andre forskjeller, viser det seg.

«De Tusen Planeters Imperium» ble tatt med i boka fordi den er direkte knyttet opp mot filmen, men basaren i Syrten er det eneste jeg kan se som filmen har lånt. Vil du sammenlikne bok og film, så er det først og fremst relevant i den tredje historien, «Skyggens Ambassadør» fra 1975 (tidligere utgitt på norsk i Fantomet i 2002). Her kjenner vi igjen svært mange av elementene fra filmen, inkludert de viktigste alien-rasene og framfor alt den enorme romstasjonen Alpha, som heter Point Central i tegneserien. Historien er likevel en helt annen, og mer kompleks og uforutsigbar enn filmen den inspirerte. Et underforstått, men sentralt budskap Christins forfatterskap ser ut til å være at skillet mellom godt og ondt er mer utydelig enn vi vi liker å tro.

De telepatiske synene fra zuuren egnet seg bra for overføring til film

Men litt mer rotete er «Skyggens Ambassadør» også, fordi den på 46 albumsider prøver å rekke over flere elementer, ideer og innfall som Bessons film senere kunne bruke to timer på. Christin viser likevel her at han har utviklet seg ytterligere som forfatter. Han er ikke lenger fullt så «eiesyk» og prøver ikke å overta tegneserien med ord, men lar Mézières fortelle historien med tegningene når det er mer formålstjenlig.

Hvis du ikke har lest den første historien, ville du neppe gjettet av Laureline (Linda) opprinnelig var fra det 11. århundret

Timingen for denne utgivelsen kunne utvilsomt vært bedre. Ideelt sett burde boka kommet ut i juli, for å bygge opp under forventningen og nysgjerrigheten. I stedet kom den ut mandagen etter at filmen hadde hatt Norgespremiere. Og på det tidspunktet hadde «Valerian» allerede miste mye momentum internasjonalt, da kinotallene viste at filmen ikke kom til å bli noen suksess i USA.

Men det er utgiverens (og kanskje i noen grad filmdistributørens) problem. Vi andre kan glede oss over dette gjensynet med en europeisk klassiker som ikke har vært å se i albumformat på norsk siden 1989.

Valerian (Linda og Valentin)
Skrevet av Pierre Christin, tegnet av Jean-Claude Mézières
Oversetting av Volker Zibell og Jens E. Røsåsen
Forord av redaksjonen
130 sider
Kr. 169,90
Egmont Publishing

Les også:
Serie til film: Valerian

 

«Girl power» må ha troverdighet

«Girl power» må ha troverdighet

Sist helg inviterte Bergen Offentlige Bibliotek til Tegneseriefredag i bibliotekkafeen Amalies Hage. Serieskaperen Štěpánka Jislová og tegneseriejournalisten Tereza Drahoňovská fra den tsjekkiske tegneseriegruppen Laydeez Do Comics Praha var kommet fra Tsjekkia blant annet for å diskutere kvinner i tegneserier.

Ordstyrer var Kristian Hellesund, som hadde satt opp en liste over seks viktige, kvinnelige serieskapere fra Norge. Han unngikk å snakke om lista som et forslag til en kanon, men nøyde seg med å omtale disse serieskaperne som noen som «har gitt meg noe gjennom lesing av tegneseriene deres»:

  • Solveig Muren Sanden
  • Lise Myhre
  • Sissel Solem
  • Lene Ask
  • Ida Neverdahl
  • Anja Dahle Øverbye

Av disse er Sissel Solem vel å regne som en outsider, og Hellesund er kanskje den som har engasjert seg mest for å gi henne oppreisning. Som skaper av «Hobby Hipp» sto hun bak en av Norges tidligste stripesuksesser. At hun ble glemt, har sammenheng med at hun døde tidlig. Dessuten kom det bare én Hobby Hipp-bok noensinne, på noe språk. Den var på dansk.

I tillegg til å snakke om Laydeez Do Comics og tsjekkiske tegneserier var Štěpánka Jislová og Tereza Drahoňovská invitert for å snakke om kvinnelige tegneseriefigurer sammen med den tredje gjesten, Ingebjørg Jensen. Sistnevnte er aktuell med «Dødsleiren», det nyeste albumet i serien hennes med dokumentariske tegneserier fra krigen.

F.v. Kristian Hellsund, Štěpánka Jislová, Tereza Drahoňovská og Ingebjørg Jensen

Det var en litt blandet forsamling som skulle drøfte kvinnelige seriefigurer denne ettermiddagen. Ingebjørg Jensen er etter eget utsagn mer opptatt av tema enn av karakterer. Jislová og Drahoňovská er unge kvinner, og kommer fra en kultur som på grunn av den kalde krigen ikke har alle de samme populærkulturelle referanserammene som i vesten. Dolly Duck kjente de bare fra tegnefilmer, f.eks. Blondie, Røde Sonja og Den Usynlige Kvinnen ringte heller ikke mange bjeller. Knøttene hadde Jislová lest, men hun ser på Lucy Van Pelt (Sofie) som «en arketype mer enn en karakter». Når derimot nyere, kvinnelige tegneseriefigurer ble nevnt, var interessen større. Både Marjane (Persepolis) og Kamala (Ms Marvel) er figurer som tsjekkerne hadde satt seg inn i. Aya (Aya Fra Yopougon) var en figur og en serie som Ingebjørg Jensen kjenner godt, og hun bemerket hvordan serien illustrerer at folk i Afrika stort sett vil ha det samme ut av livet som oss.

Hvem er tøffest, Lumberjanes (t.h.) eller Paper Girls (t.v)? Og er det egentlig det viktigste spørsmålet?

Tsjekkerne hadde for øvrig klare meninger «girl power». Tereza Drahoňovská er skeptisk til behovet for å ha med en kvinnelig karakter bare fordi hun skal være der. – Noen ganger prøver en for hardt, og da kan det bli unaturlig, legger Štěpánka Jislová til. Og her framhevet hun tegneserien «Lumberjanes» (om en gruppe med heltemodige speiderjenter/overnaturlige detektiver) som eksempel nettopp på en serie som hun mener prøver for hardt. Jean Grey er et annet eksempel. – Kvinnelige superhelter måtte være vakre, de måtte være flinke i alt, mente hun, – Jean ble guddommelig, og det gjorde det vanskelig å relatere seg til henne. Men tsjekkerne har også eksempel på «girl power»-karakterer som de mener fungerer.  Jislová trakk fram Luke Pearsons Hilda som en interessant skikkelse, og senere også jentegjengen i «Paper Girls», som hun finner mer troverdige enn Lumberjanes. Drahoňovská gikk til Marvels tv-verden og pekte på Jessica Jones som en kvinnelig helt hun synes er mer troverdig enn «forgjengeren» Agent Carter.

Štěpánka Jislová hadde egen opptreden både på Amalies Hage samme ettermiddag, og på Sølvberget kulturhus i Stavanger dagen etterpå. Du kan lese mer om opptredenene hennes her.

Kunst og forbrytelser

Kunst og forbrytelser

Berliacs «Sadbøi» skiller seg ut fra andre tegneserier utgitt i Norge det siste året. Utgivelsen er både kunst, kunstkritikk og samfunnskritikk i japansk stil.

Under Oslo Comics Expo i juni var den argentinske serieskaperen Berliac i søkelyset. Like før festivalen ble det kjent at tegneserieboken «Sadbøi» skulle utgis i engelsk språkdrakt av det kanadiske forlaget Drawn & Quarterly. Etter få dager snudde forlaget. Plutselig skulle ikke boken til Berliac utgis likevel, og det viste seg at det hadde vært en kampanje i sosiale medier for å stoppe utgivelsen.

For tiden bor Berliac i Polen. Serieskaperen har tidligere bodd i Bergen og Berlin, og da han holdt til i regnbyen var han en del av det lokale fanzinemiljøet. Berliac har i hovedsak gitt ut spanskspråklige tegneserier, men det har kommet noen drypp på andre språk også. Serieskaperens selvutgitte fanzineserie, «Seinen Crap», er kommet på engelsk, og vi har også sett enkelte tegneserier i norsk språkdrakt. Blant annet kan Berliacs bidrag til antologier som «Forresten» og «Smuss» nevnes.

«Sadbøi» er Berliacs første tegneseriebok på norsk. Den ble utgitt av Jippi forlag like før jul, og den er en videreføring av Berliacs japanskinspirerte stil som vi tidligere har sett i «Forresten». Berliac har valgt en fremtoning som kalles gekiga, som er et mer voksent og realistisk uttrykk enn det man gjerne finner i vanlige, kommersielle japanske mangautgivelser. Berliacs tegninger er uttrykksfulle i svart/hvitt med et blålig preg og bruk av raster. Lay-outen er godt bygget opp, og Berliac er dyktig til å skape stemninger som både drar opp tempoet i historien eller holder det nede. Bruken av lydeffekter er også godt utført, der de integreres i det kunstneriske uttrykket.

Boken er historien om Sadbøi. Sadbøi er en ung, foreldreløs flyktning, som endte opp i Norge. Her blir han både en utfordring og en mulighet for myndighetene. Som mindreårig tas han hånd om av barnevernet, og han vokser opp i et fosterhjem. Samtidig har han mye og viktig kontakt med saksbehandleren sin, og til tross for det slår han inn på en kriminell løpebane. Samtidig er kunsten viktig for Sadbøi, og han finner sine kunstneriske uttrykk i skjæringspunktet mellom kunst og forbrytelser.

«Sadbøi» er en tegneserie som tar opp en rekke spennende tema. Først og fremst er det en annerledes oppvekstskildring, der Berliac ser nærmere på problematikk rundt det å være nyankommet, foreldreløs flyktning i Norge. Dette bearbeides gjennom Berliacs spørsmålstegn rundt arbeidet som gjøres i integreringsarbeidet, i kriminalomsorgen og i barnevernet. Samtidig problematiserer Berliac rundt kunstens vesen. I sum blir dermed «Sadbøi» en samfunnskritisk utgivelse som drøfter flere ubehagelige problemstillinger.

Berliac er en spennende serieskaper, og «Sadbøi» er en meget interessant utgivelse som fortjener både å bli lest men også bli drøftet i samfunnsdebatten her hjemme. Som innvandrer til Norge har Berliac sett på samfunnet vårt med en annen og spennende optikk.

 

«Sadbøi»

Av: Berliac

Oversetter: Øystein Nordvik

ISBN 978-82-92226-59-9

142 sider

270 kroner

Jippi forlag

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 10. august 2017.

Hater å gjøre det samme to ganger

Hater å gjøre det samme to ganger

Lørdag ettermiddag inviterte Kristian Hellesund og Kjell Steen til «Tegneserielørdag» på Sølvberget kulturhus i Stavanger sentrum med den lokal gjesten Øyvind Sagåsen og tsjekkiske Štěpánka Jislová. 

Arrangementet var kompakt, med et fire punkts program som måtte gjennomføres i Sølvbergets kjellerlokaler i løpet av to og en halv time.

Den siste delen, «De Ukjente tegneseriene», er omtalt i en egen sak som du kan lese her.

Kristian Hellesund åpnet med en sak som han allerede har presentert tidligere på Stribefeber i fjor og på årets OCX: «Picture Politics», et prosjekt som ble initiert av Goethe-Instituttet for å få tegnere til å kommentere politiske strømninger i dagens Europa. Her er det viktig å presisere at tegnerne ikke har fått pålegg fra oppdragsgiverne. Fellesnevneren som syr sammen de ulike tegningene er den lysegrønne fargen fra Goethe-Instituttets logo.

Øyvind Sagåsens kommentar til medieutviklingen, for Picture Politics

Hellesund er koordinator for den norske delen av Picture Politics, og bidrag fra Norge er levert av Ida Neverdahl, Karstein Volle, Arifur Rahman og Øyvind Sagåsen. – Å destillere en mening eller en hensikt ned til et bilde kan være veldig effektivt, mener Sagåsen, hvis bidrag kommenterer både Le Pen, Trump, og journalisme i Twitter-alderen.  Arifur Rahman var ikke til stede, men fikk spesiell omtale. Karrieren hans som politisk tegning begynte først i Norge, etter han måtte gå i eksil fordi en uskyldig ment tegning ble omtalt som «blasfemisk» i hjemlandet Bangladesh.

Alle tegningene fra Picture Politics finnes her, og kan fritt lastes ned og spres videre.

Øyvind Sagåsen på Sølvberget kulturhus sist lørdag

Øyvind Sagåsen fikk ellers tid til å presentere sin egen karriere som serieskaper, fra hvordan Norsk Seriebyrå «sjarmerte seg inn i 100 av 200 norske aviser og samtlige ukeblader», via Pyton til Radio Gaga. Det han kan love, er stripene fortsetter. Men det er vanskelig å spå når han får utgi en tredje Radio Gaga-bok, og julehefte er også usikkert. Han fikk lov til å prøve seg med et julealbum i fjor, men det hadde visse begrensinger. Albumet hans var ofte inkludert i avisenes julehefteanmeldelser, men problemet var at det – i motsetning til de «ekte» juleheftene – ikke hadde salgsperiode helt fram til julehelgen. Noen av de mest rosende anmeldelsene kom like før albumet ble tatt ut av kioskene.

Hvor liker han best å se stripene sine på trykt, ble han spurt, og svaret var ganske klart: På barer. Når folk liker en av stripene hans så godt at de ville stille den ut er det en stor ære.

Štěpánka Jislová besøkte to norske byer for å snakke om tegneseriene sine sist helg. Her er hun på biblioteket i Bergen

– Det er rart å se seriene mine oversatt, fortalte Štěpánka Jislová. Tegneserienovellene hennes er brukt i tre utgaver av Bobla. Jislová er en av de store, nye talentene innen tsjekkisk tegneserier. Tegningene hennes er ofte makabre eller surrealistiske, men noen rød tråd er ellers vanskelig å finne i arbeidet hennes. Jislovás stil er nemlig preget av at hun stadig skifter stil, simpelthen fordi hun hater å gjøre det samme to ganger. Hun liker å eksperimentere. Og hun er utålmodig. En presentasjon av sin egen prosess røpte at hun foretrekker å bare lage en grov skisse før hun begynner å tegne. Storyboards er ikke noe hun er veldig nøye med. Det eneste større prosjektet hun har på gang for tiden er tegneserieboka «1938: How Beneš Yielded to Hitler» om Münchenavtalen og Tsjekkoslovakias andre president, Edvard Beneš.

How Beneš Yielded to Hitler

Štěpánka Jislová er også involvert i Laydeez Do Comics, avdeling Praha, et symposium som blir arrangert flere steder i verden, for kvinnelige serieskapere. Men trenger de et slikt forum  i Praha? Selv hevder hun at det er flere kvinner enn menn i hennes generasjon av tsjekkiske serieskapere, og legger til «noe som er synd, egentlig».

www.jislova.com

«The Succession» av Štěpánka Jislová sto på trykk i Bobla 150