Browsed by
Måned: september 2017

Sprints hjemmefront

Sprints hjemmefront

Sprint vender tilbake til røttene sine, til en tid da man virkelig hadde behov for helter.

Egmont skal ha heder for at de gir eksperimentelle album en sjanse, i alle fall så lenge disse albumene tar utgangspunkt i en kjent og kjær figur. Tidligere i år har vi sett norske utgaver av Mannen Som Skjøt Lucky Luke og det alternative Sprint-albumet Borneos Blikk. Men mens sistnevnte album kunne vært plassert inn i seriens nåværende kontinuitet, er det nye Sprint-albumet Operasjon Flaggermus definitivt i et alternativt univers – samtidig som det går tilbake til seriens røtter. Sprint debuterte i 1938 og ble tegnet av Jijé til like etter krigens slutt. Franquin kom inn i 1946.

Operasjon Flaggermus er skrevet av de franske tegneserieveteranene Olivier Schwartz (tegninger) og Yannick «Yann» le Pennetier (manus). Så spørsmålet seriens stiller er: Hvilken rolle kunne Sprint og Kvikk spilt i krigens gang?

Innledningsvis vil svaret kanskje overraske deg. For serien går så til de grader tilbake til seriens røtter at Sprint, verdens mest berømte pikkolouniform-bærer, faktisk jobber på hotell. Men vi befinner oss i Brussel under 2. verdenskrig, midt i okkupasjonstida, og dessverre er hotellet der Sprint jobber okkupert av Gestapo. Attpåtil er han nødt til å bære en pikkolouniform i naziuniformenes farger. Han prøver som best han kan å gjøre nytte som dobbeltagent, men for den belgiske sivilbefolkningen, inkludert Kvikk, er han i beste fall «stripete».

I personlighet er Sprint og Kvikk stort sett seg selv like – Sprint er den idealistiske, men fornuftige hverdagshelten, mens Kvikk er litt mer innbilsk og selvsentrert og temperamentsfull, men til syvende og sist like idealistisk. Men fordi omgivelsene er helt annerledes, har serieskaperne fått anledning til virkelig å slå seg løs med referanser og mer eller mindre interne vittigheter.

Hvis dette bare var en historie om Sprint og Kvikk under okkupasjonen, hadde det vært mer enn underholdende nok, for manuset er en berg-og dalbane av action, gags og intriger, full av de mest populære og nazi-og okkupasjonsklisjeene, og krones med et ganske artig og finurlig sluttpoeng i klimakset. Men i tillegg er albumet fullt av referanser, eller «easter eggs» om du vil, til fransk-belgiske tegneserier og tegneseriehistorie. Kanskje er det bare ihuga seriefans fra disse to landene som greier å se alle sammen, men langt flere vil nok dra kjensel på f.eks. Dr. Müller fra «Tintin» som Gestapo-forhørsmann, mens figurer fra «Finn og Fiffi» dukker opp som plyndrere. Apropos Tintin har Yann også funnet plass til en, i historiens lys, interessant diskusjon om hvorvidt Hergé er krigskollaboratør. I tillegg har serien gjesteopptredener av historiske personer som Violette Morris og Andrée de Jongh.

Jeg vet ikke hvor mange slike detaljer som Olivier Schwartz kan ta æren for, men han har den skarpheten og øyet for detaljer som denne historien især krever. Stilen hans er retro, og slekter både på Jijé og en tidlig Franquin. Arvid Skancke-Knutsen viser seg å være den ideelle oversetter av et såpass spesielt album. Han krydrer dialogen med tidsriktige referanser, sosiolekter og slang som gjør oversettelsen svært levende.

«Operasjon Flaggermus» er det mest fascinerende, velskrevne og mangefasetterte Sprint-albumet som har blitt oversatt til norsk på mange år. Og tidsforskyvingen til tross, albumet fungerer faktisk som en god «origin story» for Sprint-serien, til sjuende og sist. Dette har vært et godt år for norske oversettelser av europeiske album, men ingen ting overgår dette så langt.

Sprint Spesial Nr. 2: Operasjon Flaggermus
Skrevet av Yann, tegnet av Olivier Schwartz
Oversatt av Arvid Skancke-Knutsen
64 sider
100 kr.
Egmont

Fantomet nettopp nå

Fantomet nettopp nå

Vi venta på eit framtidssjokk. Var det verd ventinga?

Tekst: Arild Wærness.

Forsida fyrst: ein av dei betre på lang, lang tid, og Ruiz har fått fram noko riktig dynamisk og spanande som fortener 6 på skalaen. Topp!

I det vesle Facebook-universet dedikert til Fantomet og hans fans har det ei stund versert eit folkekrav om at vi må få «tredje og siste del av «Framtidsfantom»-historia. Dei to fyrste delane kom for over eit år sida, fortald av Reimerthi og med teikningar av Paul Ryan (begge historiene? Det er så lenge sidan at eg ikkje hugsar det klart lenger). Uansett, med Paul Ryans død vart vel avslutninga utsett ein del, men å vente så lenge som vi i Noreg måtte er uhaldbart. Denne slutten har visst vore trykt i Sveriges «Fantomen» for ei god stund sidan. Eit lesarbrev i dette nummeret peikar på dette mishaldet, noko som Sjefen elegant unngår å svare på (forseinkinga, meiner eg).

Saka er at Reimerthi har dikta opp ei tenkt framtid, med fleire store utfordringar for det bengalske samfunnet. Ein tsunami har valda store herjingar på land, noko som gjer at folk må flytte på seg for å overleve (klimaflyktningar, nok vi må bu oss meir og meir på heretter). Det fører til strid og uro i jungelen, stammane imellom. Skruppellause karar veit å utnytte dette til å rane til seg makt … som vanleg.

Midt oppi dette forsvinn Fantomet under mystiske omstende. Hans to vaksne born, som begge har trent på å ta over farsjobben, møter utfordringane på ulikt vis. Tidlegare har vi sett at jenta, Heloïse, løyser sakene betre enn sin noko impulsive bror Kit, og det vert rykta at sjølvaste Lee Falk hadde antyda at jenta var hans favoritt til å overta Hovudskalletrona når den ein gong vart ledig.

I desse hefta skjer det same – begge borna løyser eigentleg problema nokså dårleg – og begge er avhengige av utanforståande reddande krefter – men jenta verkar eit lag kvassare enn guten. Heile tida. Og ingen av dei to utpeiker seg i nokon stor grad som eit velfungerande Fantom. Litt rart å tenkje på, når ein ser via krønikene at 20 generasjonar av unge menn har greidd overgangen nokonlunde smertefritt. No er det altså tungt som berre det.

Mystikken i dei fyrste to historiene (spesielt den fyrste) vert avløyst av nokså prosaiske avklaringar i siste del, det heng dårleg saman, og eit litt snedig byggverk viste seg å stå på leire. Ein mystisk og skremmande trollmann som greier å blinde gamle Moz visar seg å vere … innbilling? Ein sidetråd med ein utgravingsekspedisjon fører ingen stad av garde.

Nei, dette var ein tom og flat avslutning på noko som vi måtte vente alt for lenge på – så lenge at vi ikkje lenger bryr oss så fælt. Teikningane til Ruiz er uansett flotte og har ei god sidedynamikk. Teiknaren har eg skrytt av tidlegare, og han skuffar ikkje her heller, og det dreg opp karakteren frå ein 3’ar. Og «Fantomet den Eldre» er framleis Missing in Action. Så ingen svar der heller, sjølv om forsida lovar «Det 22. Fantomet – en avklaring».

Opp som ein hjort… som folk seier. Problemet med historier som så tydeleg og forklart er «tenkte historier» er at dei ikkje betyr noko som helst, og når historia til slutt segnar av sin eigen tyngde vert den uinteressant. Dessverre; karakter: 4.

Thorgal kjem med nytt album. Sente og Rosinski har laga ein mørk og blodig (bokstaveleg talt) sak som dessverre ikkje dreg opp mine negative haldningar frå førre gong. Sidene er så fargemetta (illustrasjonane er måla i tunge fargar) at dei rett og slett er vanskelege å lese. Dette albumet hadde vore moro å sjå i originalt albumformat på kvitt papir. Her er det nedfotografert til bladformat og trykt på sugande, matt papir. Ikkje noko å gjere med det – så lenge dette er einaste måten å få lese Thorgal, men det må vere lov å sei at dette gjekk tungt. Tyngre enn før, det er blod, magi og død. Dei leikande, spretne og beint fram sinnsjuke historiene med Kriss saknar eg no.

Er eg gått lei av dramatiske og blodige lagnadstunge Thorgal? Veit ikkje, men her er det 3, midt på treet, og eigentleg er eg skuffa.

Avslutninga på heftet er betre, ein klassisk «kampen om tronen»-saga som nok ein gong handlar om Rex i Baronkhan, komplett med lorgnettar og paradeuniformer oppe i fjellfyrstanes riker. Reimerthi har snekra ein enkel og artig sak, teikna av Saviuk med sin vanlege superheltdynamikk.
Ikkje noko meisterverk eller utanom det vanlege, men ei drivande grei Fantomethistorie. 4!

Heftet hamnar «så där», med 4,25 i snitt.

Fantomet #10/2017
100 sider
67 kr.
Egmont

Westernklassikeren

Westernklassikeren

Egmont sender ut «Blueberry» i en ny bokserie. Westerntegneserien er noe av det bedre som er laget innen denne genren.

Frankrike og Belgia har gitt oss mang en god tegneserie. Her til lands er det tegneserieantologien «Tempo» som først og fremst har presentert album fra denne tegneserietradisjonen. «Asterix», «Lucky Luke» og «Tintin» har sine fans, men det har også de mer realistiske tegneseriene. En av de mest kjente er «Blueberry» av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud.

Den belgiske manusforfatteren Jean-Michel Charlier lot seg inspirere av historiske hendelser, og sammen med den franske tegneren Jean Giraud skapte han tegneserien «Blueberry» i 1963. Seks år senere kom det første albumet, «Fort Navajo», ut på norsk i bladet «Tempo». Senere kom flere historier i bladet, og etter hvert dukket historiene også opp i albumform. Her til lands startet Egmont i 2006 opp en bokserie med harde permer i 17 bind som samlet alle albumene. Nå er tiden inne for en ny runde med «Blueberry», men denne gangen satser forlaget på softcoverutgivelser – nok en gang under tittelen «Legenden om Blueberry».

Og hvilken glimrende tegneserie dette er! Jean Giraud var en fabelaktig tegner, som mestret flere stilarter. Blant annet er han kjent for sine science fiction-tegneserier, der han brukte pseudonymet Moebius. I «Blueberry» går det i en realistisk stil med flotte slette- og ørkenlandskaper, glimrende gjengivelser av dyr og mennesker samt gode fremstillinger av bygninger og farkoster. Girauds tegninger er utsøkte, der både enkeltruter, sider og lengre sekvenser virker naturlige og godt utført. I første bind av «Legenden om Blueberry» er det nevnte «Fort Navajo» som sammen med albumene «Torden i vest» og «Ensomme ørn» som er trykt.

Handlingen foregår etter den amerikanske borgerkrigen i slutten av 1860-tallet. I ørkenområdene i Arizona og New Mexico møter vi Mike Blueberry, som er løytnant i det amerikanske kavalleriet. Han har en slepphendt holdning til offiserslivet og tar ting på sin egen måte. Men når faren truer, er Blueberry våken og kreativ. Han er idérik og oppfinnsom, og gang på gang redder han dagen gjennom sine krumspring. Blueberry blir involvert i indianerkrigene, og underveis får han flere oppdrag om å prøve å stoppe konflikter mellom apacheindianere og amerikanske soldater og nybyggere. De løser han på sin måte i møte med et spennende og interessant persongalleri.

Charlier og Giraud har laget en lesverdig westernfortelling. Den inneholder action, spenning, melodrama og noen doser humor. Det er lett å la seg rive med av de gode historiene og Girauds flotte tegninger, og  det er vanskelig å legge fra seg tegneserien. Første bind av «Legenden om Blueberry» er strengt tatt obligatorisk lesning innen genren. Anbefalt!

Legenden om Blueberry 1: Fort Navajo
Av: Jean-Michel Charlier og Jean Giraud
ISBN 978-82-429-5692-7
152 sider
189,90 kroner
Egmont Serieforlaget

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 7. september 2017.

Kjell i tide og utide

Kjell i tide og utide

Den femte samleboken med «Lunch» er i salg. Børge Lund står fjellstøtt i sin humoristiske behandling av kontormiljø og menneskelige relasjoner.

Børge Lunds «Lunch» har bygget seg opp som en av landets ledende stripetegneserier. Med daglig publisering i aviser samt egne blader, julehefter og bøker, er «Lunch» en tegneserie veldig mange har et forhold til.

Det som gjør «Lunch» til en god, humoristisk tegneserie er at Børge Lund gjør mye mer ut av den enn at den bare er en tegneserie om morsomheter på jobb. Gjennom flere år har Lund bygget «Lunch» opp til å bli en tegneserie som både kommenterer medmenneskelige relasjoner, organisasjonsliv, faglig stammespråk, arbeidsliv og psykologiske irrganger. «Lunch» rammer vidt, og som regel har Børge Lund både punch og faglige stikk gjennom sine morsomheter.

Den femte «Lunch»-boken har fått navnet «Ikke for å være negativ». Her spoler vi tilbake til 2013 da «Lunch» fikk seg eget blad. Dermed består boken ikke bare av striper og helsider, men det er også funnet plass til småhistorier fra de første «Lunch»-heftene samt en spesialhistorie fra juleheftet fra samme år, «Menn som stjeler fra geiter».

Det som slår en når man leser boken, er hvor avhengig tegneserien er av Kjell. Den uforbederlige unnasluntreren og møteplageren er i utgangspunktet en god karikatur over alle arbeidsplassers marerittskollega. Samtidig viser han også flere og mer menneskelige sider, og Kjell blir dermed en karakter man ikke nødvendigvis tar avstand fra. Ellers har Lund bygget opp et godt og variert persongalleri der mange av morsomhetene handler om møter mellom mennesker som i mange settinger står for å være personlige eller meningsmessige ytterpunkter. Han har fått tid og mulighet til å bygge dem opp, så de fremstår som troverdige i sitt miljø.

«Lunch» har fått et eget uttrykk og stilpreg som fungerer veldig godt. Børge Lund har helt klart videreutviklet stilen sin fra de aller første «Lunch»-tegneseriene, men i hovedsak handler det om tilsynelatende enkle streker i et digitalt fargelandskap. Lund er veldig god på oppbygging av poenger, ansiktsuttrykk og overtegninger, og han viser gang på gang hvor viktige tegningene er for å utfylle en punchline i en tegneseriestripe.

Denne boken oppleves som en flott dokumentasjon over da tegneserien «Lunch» for alvor tok av med eget blad. Børge Lund fikk sannsynligvis en ekstra piff av dette, og det merkes i boken. Dette er så langt den beste samleboken med tegneserien.

Lunch: Ikke for å være negativ (bok 5)
Av: Børge Lund
ISBN 978-82-429-5625-5
192 sider
349 kroner
Egmont Publishing

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 14. september 2017.

Rik historiefortelling

Rik historiefortelling

Blant norske serieskapere er Sveen og Emberland verdensmenn, men noen ganger kan det være greit å appellere til et lokalt publikum

Etter å ha mistet sin fordelaktige posisjon hos Kickerz (tidl. Boing), ble Øyvind Sveen og Ivan Emberland nødt til å være mer kreative og ta mange ulike oppdrag, både innen tegneserier og illustrasjon. Et av disse, som har resultert i duoens ferskeste tegneseriealbum, var å lage en tegneserie som kunne fremme interesse for lokalhistorie i Rælingen kommune – begge serieskapernes barndomshjem.

Rælingen ble etablert som egen kommune i 1929, etter at den tidligere hadde vært en del av Fet kommune (dette er et lite poeng i selve serien, noe som vi skal komme tilbake til senere). Stedet er i sterk vekst, og den kommunale kulturetaten håper at tegneserien «Sagaen om Rælingene» skal inspirere nye innflyttere (og sikkert noen langvarige beboere også) til å utforske Rælingens lokalhistorie.

Albumet har en utforming og et innhold som også kan appellere til et voksent publikum, men likevel er det tydelig at det særlig retter seg mot barn. Budskapet om å gjøre historien levende og spennende er svært uttalt fra første rute, der en tørr representant fra kulturetaten kjeder en gruppe barn på omvisning ved å legge ut om gamle beiterettigheter. Heldigvis er redningen for barnas historieinteresse på vei, i form av den vakre og mystiske Mari Kollen (oppkalt etter Marikollen i Rælingen). Hun er en hulder, noe som selve serien prøver å holde hemmelig helt til slutten, men som ble «spoilet» av Sveen og Emberland på albumlanseringen.

Mari tar barna med til Huldreheim – et herskapshus som egentlig ble revet for over 50 år siden – og forteller dem de spennende, ofte mørke sagnene og historiene fra Rælingen: Om svartedauen, henrettelser og hekseprosesser, den store nordiske krig og Karl 12, andre verdenskrig og mer til. Her skal det legges til at den lokale verdenskrigstilknytningen ikke er av de mest interessante, den begrenser seg til et flydropp like før den tyske kapitulasjonen. Men det taler til Sveen og Emberlands fordel at de klarer å «selge» episoden likevel, ikke minst med humor.

Serieskaperne leverer også, utvilsomt helt i tråd med kommunens ønsker, en rask gjennomgang av kommunens kultur-og idrettstilbud for de unge, samt nasjonalparkplanene i området. Både fortid og framtid, altså, og selv om det blir en del fortelling på stikkordsform, er flyten god, og serieskaperne tar den plassen og tiden de trenger med detaljer som de finner appellerende. Litt prekener og mye rent skryt blir det, for her gjelder det å fremme bygdas sak så mye som mulig bare 30 seriesider, men oppdragsgiveren har også latt Sveen og Emberland i høyeste grad sette sitt personlige preg på produksjonen – Ikke bare ved sin sedvanlige runde og stiliserte strek, men også ved «easter eggs» i innholdet: I episoden om Eli Pedersdatter, en ung kvinne som ble henrettet for å ha drept på sitt (muligens dødfødte) uekte barn, likner dommeren på Donald Trump, mens barnets far, som unnslapp ved å verve seg, ser ut som Stomperud. Det ville heller ikke vært en ekte Sveen og Emberland-tegneserie hvis ikke det ble pekt grundig nese til noen: Når en av barna utbryter «Alle kommuner har sikkert masse spennende historie, hvis vi dykker ned i kildene», innvender fortelleren straks at de finnes ett viktig unntak, nemlig den før nevnte nabokommunen.

Spennende historie hjelper alltids, men det Sveen og Emberland beviser med dette albumet, er at det hjelper også veldig mye med en god presentasjon.

Sagaen om Rælingene – Skumring på Huldreheim
Av Øyvind Sveen og Ivan Emberland
32 sider
129 kr.
Kolofon Forlag

Les også:
Tilbake til røttene
Huldreheim gjenoppstår

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

 Ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for teikneseriar med volum. Gjennomgongen  held fram.

  • Den (nesten) unge Blueberry

Med undertittelen «Fort Navajo» kjem dei fyrste tre Blueberry-albuma i ei samla bok. Dette er like stor teikneseriehistorie som Conan-boka, og her er berre to skaparar; Giraud og Charlier. Dei fyrste albuma kom på norsk seint på 70-talet, så denne utgjevinga har mykje for seg. Og den er heller ikkje mynta på dei som kjøpte hardcoverbøkene for ein del år tilbake.

Å sjå starten på løytnant Blueberrys karriere her er svært interessant. Ein av mine gamle westernfavorittar er serieskaparen Jijé, med sin fantastiske «Jerry Spring». Linjene frå Jijé til Giraud er lette å sjå her, spesielt i fyrste historie, der Jijé sjølv har laga forsida. Fyrst seinare skulle løytnanten få det svært karakteristiske Belmondo-fjeset sitt, her er han mykje råare i formen. Elles er det svært mykje «blåjakker» i denne boka, noko som endrar seg (heldigvis) seinare i dei komande bøkene.

Teikneseriekunst og -historie. Anbefalast alle! Også 12-åringar som (kanskje) likar teikneserier sjølv om dei ikkje lenger veit kva ein «western» eller ein «cowboy» er.

Boka er forsynt med ei herleg historisk gjennomgang av nettopp desse to uttrykka.

Legenden om Blueberry; Fort Navajo, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 190.- (1,25 pr. side).

  • Den Alternative Supermann

Så er vi alt komne til bok 2 i DC/Egmonts «Earth One»-serie. Som i fyrste bind er det konsonantglade J. M. Straczynski som skriv og den mindre kjende Shane Davis som teiknar. Serien er riktig flott, med ein alternativ vri på den velkjende historia om Stålmannen. Namna er dei same – men folka heilt annleis. Det er Supermann i «den verkelege verda», med reelle problem. Skurken, ein ny variant av Parasitten, er riktig fæl og effektiv som motstandar.

Eg har litt problem med den noko emo-sutrande Clark med tidsrett bustesveis, men serien viser vel eigentleg kor vanskeleg det ville vore for kven som helst å hanskast med at ein har superkrefter. Ikkje minst i erotisk samspel med andre…

Bra bokserie som fortener mange lesarar!

Superman Earth One Bok 2, Egmont 2017, 156 sider (fargar), kr. 130.- (0,85 pr. side)

  • Pen og pynteleg Tarzan vender attende

Nok ei flott bok i den nye Tarzan-serien, teikna av Russ Manning etter originalmanuskripta til opphavsmannen Burroughs. Som sist: vakre menneske har spanande eventyr i eit parkliknande landskap. Men eventyra denne gong er villare og meir fantastiske, Tarzan får familie (Korak og Jane), krigen har kome til Afrika med fæle tyskarar og Tarzan oppdagar ei gløymt og gøymt rike med prinsesser og farlege dinosaurar. Altså ekte flotte action-teikneserier, nokså nøyaktig 50 år gamle no.

Manning er ein stilist av verdsklasse, og boka bør finne mange lesarar, også dei som berre kjenner figuren frå Disneyfilmen. Sånn sett må desse teikneseriane verke mystisk framande på nye lesarar…

Tarzan, tegnet av Russ Manning Bok 2, Egmont 2017, 154 sider (fargar), 170.- (1,10 pr. side)

  • Donald i mellomformat

Ei slik liste hadde ikkje vore komplett utan litt Donald Duck, og her er vi komne fram til bok 7 i denne artige (for meg) serien. I desse bøkene veit du aldri kva du får, men du kan rekne med at det er litt spesielt artige og gode forteljingar, vanlegvis frå kjende serieskaparar. Redaksjonen ser bort frå Don Rosa (bra! Han er godt representert frå før) – dei burde sjå meir bort frå Carl Barks (av same grunn), og etter mitt ynskje fokusere meir på store europeiske stilistar som Scarpa, Verhagen og Heymans. Og prøve å unngå historier som har vore utgjevne i bøker før, som t.d. Hall of Fame-serien. Det har dei ikkje greidd. Likevel har dei komme med fine samlingar som viser den enorme kvalitetsbreidda Disney-universet kan by på. Denne gongen er Branca representert med to historier og Vicar med ein. I tillegg til ein fin forteljing av Paul Murry og ein flott sak frå Van Horn. Og noko merkeleg frå ein for meg ukjend Pujol.

For ei stund sidan kom eg over ei samling strøykne Donald-hefte frå tidleg 90-tal, altså 25 år gamle eller så. Og vart overraska over det høge nivået på ein god del av forteljingane frå den tida, og då snakkar eg ikkje berre om Rosa eller Rota. Tykkjer nivået den gong var mykje høgare enn dagens, så her er det mykje bra stoff ein kan velje og vrake i…

Eit lite minus: redaksjonen burde også notere når og kor fyrste utgjeving av historia kom, ikkje berre når den kom i Noreg. Bøkene er framifrå hylleprakt, og egnar seg godt for å ta med på hytta eller ferie.

Klassisk Donald Duck & Co nr. 7, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 150.- (0,97 pr. side).

  • Sprint i nygammal drakt

Vi oppsummerer med noko som ikkje er ei tjukkbok, heller eit «vanleg» seriealbum, men boka føyer seg så vakkert inn i denne rankinglista frå den flotte teikneseriesommarhausten at eg måtte ta den med.

Sprintkjennarar og -elskarar får ha meg unnskyldt, men eg har ingen tilhøve til Sprint og hans verd. Eg kjenner til den, og har eit visst kjennskap til Champingnac og Spiralis (sistnemnde er så visst ein fantastisk skapning), men veit altså like lite om serien som andre; Iznogood, Viggo eller Flipp & Flopp. Tølpar, javel.

«Og slike skal kalle seg teikneseriefans?» spør du kanskje. Vel, nok ein gong hevdar eg at serier du vert fanga og oppteken av må treffe deg på rett tidspunkt. Superheltane frå Marvel og DC traff meg som 12-åring, Donald har vore med meg i heile livet, og «vaksne» franskbelgiske serier traff meg i studieåra. Tempo gjekk meg hus forbi, og stornase/funnyfaceseriane eg har nemnd her likeså. Bortsett frå Asterix, då. Det fins alltid unntak. Og Tintin byrja eg fyrst å lese då albuma kom til Noreg (Aller/Semic) då eg var vaksen og kunne verdsetje Hergés meisterverk på retta.

Så; attende til Sprint under krigen. Dette er eit flott album. Heilt frå forsida, i sine avstemte «krigsfargar» får vi Tintin-kjensla av drama. Og rosina i pylsa er vel naziflagget Sprint heisar seg nedover, den raude fliken bak han er teikna som Supermanns kappe. Sprint som actionhelt og frelsar? Jau, i kamp mot nazistane viser den unge pikkoloen stor kløkt og mot.

Til sine tider får vi også dosar med humor og slapstick, noko som vi også finn hjå Hergés helt Tintin. Boka inneheld svært dramatiske avsnitt, det er bombing og skyting i Brüssel slik det høver seg for ei dramatisk okkupasjonsforteljing. Og forføreriske kvinner som både Sprint og hans ven Kvikk vert utsett for, ikkje minst ei langbeint tysk blondine…

Språket i albumet er eit kapittel for seg. Arvid Skancke-Knutsen har skapt eit svært fritt og feiande «krigsspråk», med tydelege låneord frå norsk (krigs)samtid. Språket, fargane, teikningane og historia får alle topp karakter frå meg.

I Noreg må vi vel til «Gulosten» og hans eskapader under krigen for å finne noko tilsvarande dramatisk, men der Yann og Schwartz diktar fritt med laussleppen penn vil nok Kristian Krogh-Sørensen legge seg meir mot realitetane. No ynskjer eg meg mest av alt Ny Gulost…

Sprint Spesial nr. 2, Egmont 2017, 64 s., kr. 100.- (1,56 pr. side).


Oppsummering: ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for alle som likar tjukkbøker. Og prisen pr. side er det lite å sei på – kva får du for ei krone i dag? Sistnemnde bok har høgast sidepris, vi får tru det er Skancke-Knutsen som utgjer differansen her, men med sitt flotte språkarbeid er han verdt den ekstra 50-øringen!

Gode tider for «fat comic»-venner (første runde)

Gode tider for «fat comic»-venner (første runde)

Svært gode tider, ja. For alle som samlar, les og elskar teikneserier i Noreg har Egmont i det siste gjeve ut eit ras med flotte samlingar, eller «fat comics» som Howard Chaykin døypte «softcoversamlingar» på Raptus ein gong.

Hans tanke var at det slimsne småblada hadde utspelt si rolle for lengst, heilt sidan det berre kosta lommepengar (10-25 cent) for eit hefte. Dagens prisar øydelegg totalt for kjøping av eit hefte, dermed burde alle forlag gå over til saftigare, feite samlingar som kostar mykje mindre (pr. teikneserieside) enn eit hefte. «More value for money», ifylgje Howard.

Pondus, Nemi, Kollektivet, Donald Duck & Co og Fantomet (mellom andre) kjem støtt nokon lunde kvar månad eller så, men satsinga på tjukkbøker har teke fart frå Egmont så det monnar. Min spådom er at Fantomet forsvinn som månadshefte ein eller annan gong, for å bli erstatta som kvartalsbok i Fat Comic-format. Jamvel Donald kan lide same lagnad, spør du meg – min lokale Meny tek inn 5 (fem!) hefte annakvar veke, mot 20-30 for berre nokre år sidan. Og fjortendagars-heftet druknar fullstendig i mengda av Donald-Pockets i ymse utgåver.

Nåvel. Det er gode tider, og her kjem ei rask og kjapp oversikt over fatcomics som er ute no, eller har vore ute ei stund, det er ei imponerande liste.

  • Conan som teikneseriemeister

Klyp meg baklengs inni fuglekassa om dette ikkje er årets beste teikneseriebok i Noreg. Innhaldet er så bra – både tekstleg og ikkje minst teiknemessig, at det held til gull, sjølv utanfor VM-Bergen. I desse forteljingane (Savage Sword of Conan #13-19) har John Buscema funne oppskrifta på korleis dette skal gjerast. Eksperimenteringa i dei fyrste hefta er borte – her er berre teikneseriemeisterskap att. Historiene er også på usedvanleg høgt nivå, fortalt av Roy Thomas i storform. I tillegg får vi besøk av to absolutte meistarar i teikning, Gil Kane og Neal Adams. Sistnemnde sitt bidrag er av usedvanleg høg klasse.

Flottaste forsida til no også. Og meisterverket «The Devil in Iron» er her. Alfredo Alcala frå Filippinane er utvilsamt Johns beste tusjar på denne serien, og tusjar alle Johns fem serier i boka. «People of the Black Circle». Kan tusj gjerast betre enn dette? Det er som koparetsingar frå hundre år tidlegare.

Ei kjempebok, kort sagt.

Legenden om Conan Bok 3, Egmont 2017, 264 sider (svart/kvitt), kr. 200.- (0,75 pr. side)

  • Linda og Valentin i det psykedeliske landskap

Dette er ei fabelaktig bok frå parhestane Christin og Mézières sitt SF-univers. Linda og Valentin (ja, eg er utgammal) sine tidlege eventyr er her på nytt, også eit som ikkje har vore utgitt på norsk før.

Nå vi snakkar alder på gamle anmeldarar kjem her eit hjartesukk: tenk om ein serieglad ungdom på ein tredjedel av min alder) kunne skrive om sine fyrste møte med desse flotte bøkene – i staden for meg (og dessverre mange kjøparar på min alder eller under) som konstant vil referere til sine fyrste møte med seriane ein eller annan gong for over 40 år sidan. Dobbeltsukk.

No skal eg sei at eg aldri har vore nokon stor L&V-fan eller lesar nokonsinne – albuma kom på dansk og norsk då eg var oppteken med heilt andre ting enn teikneserier (hint, det rimar på spiker, lim og tang).  Men eg kjende då til serien, nok til at eg kunne finne på å brøle «Velkommen til Alflolol!» når eg var i ekstra godt lune.

Serien har ein spesiell karakteristikk ved at teiknaren Mézières illustrerte heltane og andre personar i litt «funnyface»-tradisjon medan universet rundt dei var teikna SF-realistisk. Det var ei greie eg aldri fekk til å like noko særleg. Men denne tradisjonen er jo velkjend for alle som likar eller har kjennskap til det altomfattande omgrepet «fransk-belgiske serier».

Nåvel. Dette er SF på høgt nivå, og det er ikkje vanskeleg å sjå koss Besson og Lucas let seg inspirere til filmane sine frå dette. Morosamt nok las eg på ei amerikansk film/serieside at dei tykte «Valerian» likna for mykje på «Star Wars». Sukk.

Fyrste forteljing; «Mareritt» er endå meir funnyface enn det som kom etter, det er altså starten på eventyret, det som førte dei to saman. Rått og enkelt, men flott. Andre forteljing; «De tusen Planeters Imperium» er soga som filmen bygger på. Den er dessverre skjemma av dialogtunge ruter og sider, det er mykje å fortære her. I siste forteljing; «Skyggenes Ambassadør» har serien funne fin balanse mellom tekst og teikning. Pur og elegant SF.

Og hovudpersonane L&V finn eg mykje meir sjarmerande enn filmen sitt par.  Nok ein gong: det er å vone at nye lesarar som ikkje kjenner serien eller fransk/belgiske SF-teikneserier får augo opp for dette flotte verket med filmen i friskt minne.

Valerian – tegneserien bak filmen, Egmont 2017, 128 sider (fargar), kr. 170.- (1,33 pr. side)

    • Fantomet i nostalgiformat

 Bak den beste forsida i denne serien til no finn me fire hefte frå 1966-67. Fire flotte og klassiske McCoy-forteljingar med forfattar Falk i storform. Vi har lest desse historiene mange gonger, men i 66-67 var det nok nytt for mange.

Av spesiell interesse kan vi merke oss at på desse 4 heftas andre omslagsside, altså i faksimile  – under overskrifta «Legenden om Fantomet» er illustrasjonane av «nykommaren» Sy Barry som starta med avisstripene 5 år før desse blada kom, medan heftet elles har 20-25 år gamle forteljingar frå Wilson McCoy.

Boka har også mykje stoff om desse historiene og deira heilt spesielle status i Noreg under krigen, der tyskarane stengde aviser og forbaud «imperialistisk» USA-stoff.

Min personlege favoritt i boka er fyrste forteljing; «Det unge Fantomet», som eg hadde lese i Vi Menn nokre år før (den gong i moderne grå-grøn/lakseraud fargelegging).

Fantomet kronologisk, Egmont 2017, 134 sider (svart/kvitt), kr. 149.- (1,12 pr. side)

Huldreheim gjenoppstår

Huldreheim gjenoppstår

På søndag ble «Sagaen om Rælingene», et tegneseriealbum av Sveen og Emberland i lokal regi, lansert på Rælingen kommunes markedsdag.  Serienett har snakket med kommunens kultursjef Rune Thieme om prosjektet.

Hva er «Sagaen om Rælingene»?

Det er en tegneserie med lokalhistorier fra Rælingen, eller rettere sagt korte biter av historien. Tanken var at det skulle være en smakebit på de mange ulike sagnene og historiene fra kommunen, et ønske fra vår side om at leserne skal bli nysgjerrige på vår lokalhistorie.

Hvordan oppsto ideen?

Det var vel egentlig litt tilfeldig at vi for et par år siden ble klar over at Øyvind [Sveen] og Ivan [Emberland] var så hyppig hjemme i Rælingen. Vi kjente jo til dem fra oppveksten og sånn, og vet at de har hatt de vi kan kalle et kunstnerisk virke innenfor feltet tegneserier, i mange år. Så startet vi Fjerdingbyfestivalen for et par år siden. I den forbindelse kom vi kontakt med dem og fikk dem til å holde en workshop om tegneserier som historiefortelling. Og det var starten.

Rune Thieme foran hovedbygget på Rælingen Bygdetun

Hvilke kilder har dere brukt?

I Rælingen har vi to historiebøker. Den nyeste er om gårdshistorie, og er nok den historisk mest korrekte, kall det gjerne det. Den første boka ble redigert av Rælingens første ordfører, Asbjørn Dørumsgaard, og baserer seg på historisk fakta, men også på en god del sagn og historier herfra – Alt fra Karl 12, geologi, huldra, hvordan det var å gå til skolen på Kongeveien for 300 år siden, den type ting.

Vi ga Ivan og Øyvind veldig frie tøyler til å plukke i historier og finne en måte å fortelle dem på. Og før vi visste ordet av det så kom de opp med ideen om å bruke jaktslottet Huldreheim [revet i 1958] ved Ramstadsjøen som utgangspunkt, og en hulder som forteller, gjennomgangsfiguren som drar leseren gjennom historien.

Før de begynte sa vi til dem at vi ønsket et hefte som også kunne brukes på skolen. Ikke som en lærebok, men som et sted å begynne for å bli nysgjerrig på rælingshistorien, og som man kunne bruke i klasserommet for å gå nærmere inn på de ulike historiene. Vi har flere prosjekter i den kulturelle skolesekken hvor elevene er ute, blant annet her på Bygdetunet og ser på samlingen og museet her. De besøker også Kongeveien, med en skuespiller i fortellerteater, hvor de også får høre noen av de samme historiene. Elevene møter, og kjenner jo til mange av de figurene og historiene som er i dette heftet.

Opplaget er på 5000. Hvordan skal distribusjonen foregå?  

Akkurat nå så er bøkene til salgs i bokhandelen. I tillegg skal den selges på rådhuset, og på museet her Bygdetunet. Så fikk vi spørsmål fra kunstforeningen om de kunne få lov til selge den der de har utstillinger, i Sandviksstua. Så vi har noen kjære og kjente knutepunkter i kommunen vår i tillegg til bokhandelen. Vi gir også et klassesett til hver skole, så elevene kan jobbe med det i skoletida. Vi kaller inn kulturkontaktene på skolene, gjennomgår læremateriellet og viser til hvordan de kan bruke det som utgangspunkt for undervisning i skolen.

Du er påtroppende kultursjef i Rælingen kommune. Hvor involvert har du vært i prosjektet?

Jeg har vært involvert helt fra starten av, fra vi ble kjent med Ivan og Øyvind på nytt. Det var jeg som dro dem inn for å gjøre den tegneserieworkshopen jeg nevnte tidligere. Og som oppsummering av den satte vi oss ned sammen og drodla litt rundt, snakket om hva de hadde gjort av prosjekter tidligere, hva kunne de kanskje gjøre for oss. Vi har hatt dette ønsket om å aktualisere kommunens historie for nye lesere, og for barn og unge spesielt. Det tente de veldig på, og de fikk oppdraget.

Hva håper dere i kulturetaten å oppnå med dette prosjektet?

Vi vet at Rælingen er en populær kommune med mange innflyttere som ikke kjenner historien vår og stedene våre. Vi håper at dette skal være en inspirasjon til å dykke ned i lokalhistorien.

Les også:
Tilbake til røttene

Tilbake til røttene

Tilbake til røttene

Sveen og Emberland gjorde ære på hjembygda da de søndag lanserte sitt nyeste tegneseriealbum «Sagaen om Rælingene» på Rælingen Bygdetuns markedsdag.  

Øyvind Sveen og Ivan Emberland bor på hvert sitt kontinent (henholdsvis i Vietnam og Brasil), men begge to gikk sine barnesko i Rælingen på Romerike. De møtes i Norge i gjennomsnitt tre ganger i året, så det er nok ikke helt uvant for dem å treffes igjen på gamle trakter. Mer uvanlig er det at de møtes i samband med en tegneserie som er laget spesifikt for gamle trakter.

Rælingen Bygdetun

Rælingen er en kommune i vekst, og kultur-og fritidssektoren ønsket seg en tegneserie som kunne vekke interessen for kommunens kultur og historie. Resultatet er tegneseriealbumet «Sagaen om Rælingene», som Sveen og Emberland lanserte på Rælingen Bygdetun. Tunet er drevet av det lokale historielaget, og fungerer både som museum, kafé og kulturelt møtested. Albumlanseringen var en del av programmet for den kulturelle markedsdagen som markerer slutten på Kulturuka i Rælingen. I tillegg til «Sagen om Rælingene» sto magedans i heksekostymer og flere lokale kor og artister på programmet.

Plottet i «Sagaen» er enkelt: En gruppe barn får lokalhistorisk omvisning av en litt tørr og uinspirerende representant for kulturetaten før omvisningen blir overtatt av en mystisk kvinne ved navn Mari Kollen – Et navn som skapte allmenn humring i forsamlingen; Marikollen er et sted like i nærheten, mest kjent for sin idrettspark. Mari er et hulder, ung av utseende, men ukjent av alder, og et orakel av lokalhistorisk kunnskap.

F.v. Øyvind Sveen, Ivan Emberland og kulturkonsulent Synne Uddmo Ask

-Det finnes mye spennende av sagn og legender i Rælingen, fortalte serieskaperne fra scenen på bygdetunet, og la til at de liker det som er skummelt. Noe som albumet også bærer preg av.  En bygdebok fra 1955 har vært den viktigste kilden, men de trekker også inn ting som foregår i dag, og framhever kjente rælinger. Albumet ble beskrevet som «en kortreist tegneserie».

Albumsignering

Som kjent har de fleste lokalhistoriske skrifter et begrenset, men trofast og spandabelt publikum. I løpet av dagen signerte og solgte Sveen og Emberland  rundt 150 eksemplarer av «Sagen om Rælingene» fra standen til Rælingen folkebibliotek, noe som så ut til å kunne tilsvare publikumsoppmøtet på Bygdetunet denne dagen. Albumet vil være til salgs hos flere lokale institusjoner framover.

(Øverst: Rælingens kommunevåpen)

Les også:
Huldreheim gjenoppstår

24 Timer med Blekk

24 Timer med Blekk

For andre år på rad gjennomføres en 24 timers tegneseriemaraton i Bergen. 

Konseptet er å la serieskapere utfordre seg selv ved å lage en 24 sider lang tegneserie, fra bunnen av, i løpet av 24 timer. Ideen ble unnfanget av Scott McCloud i 1990. Til å begynne med var det snakk om en individuell øvelse, men fra 2004 ble den første kollektive «24-Hour Comics Day» arrangert i USA. Alle interesserte møtes i samme lokale og blir sittende og arbeide i et døgn, eller til jobben er gjort. Siden har dette blitt gjennomført regelmessig flere steder i verden.

Maratonen ble i Norge først arrangert i Oslo, som en oppvarming til OCX. Første gang et slikt prosjekt ble gjennomført i Bergen var i fjor. Überpress-redaktør Are Edvardsen var initiativstaker, og resultatet ble utgitt i en egen antologi fra Überpress.

24 Timers-Maratonen foregår på tegnebutikken/atelieret Blekk i Bergen, og begynte i dag klokka 08:00 om morgenen. Serienett var innom på en visitt like etter tolv i dag, og ba serieskaperne fortelle med egne ord hva deres respektive 24-timers prosjekt går ut på.

Aleidis Houthoofd
– Jeg prøver bare å tegne kropper på en abstrakt måte. Historien handler om hvordan ekstremt dårlige erfaringer påvirker forholdet en har til egen kropp.

Lars Helgemo
-En historie om et lite monsterbarn som har kommet til verden, men har ikke noe mat. I søken etter mat kommer han i masse trøbbel.

Frida Annette Strømme
-Det handler om et spøkelse og en hund. Spøkelset prøver å bli et individ, fordi det bare er hunden som kan se det.

Frida jobber digitalt

Birgithe Solstrand
– En astronaut på skattejakt i verdensrommet.

Emmelie Salomonsson
-Tar utgangspunkt i mitt tantebarn som gir meg inspirasjon; han har kommet med tips. Det handler om en dinosaur som lever sammen med ham (altså tantebarnet)

Are Edvardsen
-Siden jeg er med på å arrangere, har rigget opp og sørget for at alle har det koselig her, er jeg ikke kommet så langt, jeg har nettopp startet. Jeg lagde et oppsett, men har ikke kommet så langt i min historie. Men i korte trekk så handler det om en mann som vikarierer for heksen som sitter fast i en trestubbe (jf. Asbjørnsen og Moe)

Elise Møystad
-Det handler om en gjeng barn som spiller «Boksen Går«.

Elise jobber digtalt.

Espen Tennebekk
-Det er en eldre bestemor som tar opp sverd og skjold for å redde barnebarna sine.

Espen jobber også digitalt.

Agnes Guttormsgard
Agnes så ut til å være kommet ganske langt allerede. Hun hadde tegnet flere ruter med skogbilder,og det ser ut til å være hele settingen:

– Det er en dialog mellom to mennesker i en skog

Irene Alterskjær
-Jeg har en historie som handler om å være nysgjerrig på verden, og utforske nye steder. Med dyrefigurer.

Ida Woldsund
-Det handler om en mark som kommer opp av en vask

Andreas Pilskog
Andreas så ut til å ha tusjet flere ganske detaljerte tegninger allerede. Ikke desto mindre var historien litt opp i lufta ennå. Han forklarte om fortellerprosessen:

– Er litt usikker på historien fortsatt. Jeg gjør det visuelle først, og så tenkte jeg å basere dialogen på noe helt annet.

Bergen 24 timers tegneseriemaraton avsluttes i morgen tidlig kl. 08:00. Are Edvardsen regner med å samle de nye seriene i en antologi fra Überpress allerede i oktober.