Browsed by
Måned: oktober 2017

Hallo Venn, Farvel

Hallo Venn, Farvel

Aleksander Kirkwood Brown og Andreas Iversens prosa/tegneseriehybrid Edward Rubikon er ute med sitt tredje bind, «Den Siste Halloween», akkurat i tide til den omtalte høytiden.

Selv om hver bok i serien «Edward Rubikons Mysterier» så langt har stått seg bra på egen hånd, er det tendenser til universbygging. Edwards hjemby Grimsrud og Rubikon-familien får stadig mer historie, og Edwards egen lille gruppe med overnaturlige detektiver er, siden sist Serienett omtalte serien, blitt utvidet med en ny medhjelper – Nadira, som i tråd med de uskrevne reglene for representasjon i barneunderholdning, er ei jente av uspesifisert, men vagt eksotisk etnisitet.

Serien er som skapt for Halloween, og har så langt blitt markedsført særlig i samband med høytiden. I likhet Nemi er Edward en ivrig forsvarer av grøssenes festdag, noe som er et vesentlig poeng i den nye boka. Rektor på Edwards skole har vedtatt å bytte ut Halloween-feiringen med Hallo Venn – En alternativ Halloweenfeiring og et konsept fra virkeligheten, opprinnelig utviklet av kristenkonservative som ønsket å fjerne alle overnaturlige elementer fra feiringen. Dette er Edward mindre begeistret for, ikke bare på grunn av hans fascinasjon med det overnaturlige og mørke, men også fordi han mener at Grimsrud trenger feiringen for å holde de onde kreftene på avstand.

Og det viser seg selvsagt at han har rett. Uten monstermasker og effekter på plass kommer selveste Åsgårdsreia til Grimsrud på Allehelgensaften og tror det er fritt fram for dem å invadere byen. Nå vil noen kanskje innvende at Åsgårdsreia er da en myte tilknyttet jula, men slik den er brukt i denne historien virker den helt logisk. Å lage sin egen vri på eventyr og folketro er en av Aleksander Kirkwood Browns spesialiteter (han skrev manus til Askeladden – I Dovregubbens hall, som for øyeblikket går på kino), og jeg applauderer dette forsøket på å gi Halloween en nordisk vri.

Brown er fortsatt ingen dyktig prosaforfatter; det blir mest dialog og direkte beskrivelser av hva som skjer, som om han helst vil skrive manus til en tv-serie, eller i det minste en ren tegneserie. Til gjengjeld er historien mer spennende og fokusert, og mindre forutsigbar, så han har utviklet seg noe som forfatter. Men en ting som det skorter på, er karakterutvikling hos medhjelperne. Kasper og Nadira er ganske like, og ingen av dem har tilstrekkelig med særtrekk i alle fall i denne historien. Mer interessant er de to skikkelsene fra reia som vi blir kjent med, den breiale trollkjerringa Guro og den mystiske dauingen Patroclus. Det hjelper også at Andreas Iversen sparer tegneseriesidene sine til reia, som gir han mer kreative utfordringer som tegner.

Er det mulig å gi Halloween et norskere innhold? Norsk folketro mangler jo ikke grøsserhistorier.  «Den Siste Halloween» er i alle fall en bra begynnelse hvis man skal eksperimentere med norske Halloween-spesialer.

 

Edward Rubikons Mysterier: Den Siste Halloween
ISBN 9788202561437
Skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, tegnet av Andreas Iversen
128 sider
249 kr.
Cappelen Damm

 

 

Serieskaperen som forfatter

Serieskaperen som forfatter

Mandag besøkte Riad Sattouf Litteraturhuset i Oslo for å snakke om «Fremtidens Araber»bøkene. Serienett fikk sjansen til å slå av en part med ham i forkant.

Sattouf lister virkeligheten som sin viktigste inspirasjon. Han ønsker å fortelle historier fra den virkelige verden i tegneserieform. Dette bør ikke overraske noen som kjenner ham først og fremst for «Fremtidens Araber» men det har vært hans nisje helt siden han begynte å lage tegneserier. I ti år, fra 2004 til 2014, bidro han til Charlie Hebdo, selv om han ikke var med i redaksjonen, og han lagde aldri politiske tegneserier for dem. I stedet bidro han med en kolonne kalt «La Vie Secrète des Jeunes» (Ungdommens hemmelige Liv). Han fikk inspirasjon til den ved å observere folk på gata, på t-banen eller på bussen. «Jeunes» resulterte i tre samlebøker, men fristet ham likevel ikke til å fortsette; det han observerte på gata gjorde ham alltid så deprimert.

Riad Sattouf

I stedet takket han ja til et tilbud fra magasinet Les Nouvelles Observateur da de ville ha en ukentlig tegneserie fra ham. Dette var i 2014, samme året som han startet «Araber». «Les Cahiers d’Esther» (Esthers Journal), som fortsatt går i Observateur, er den kontinuerlige tegneseriebiografien til ei ung jente som heter Esther. Hun forteller ham om livet sitt, hva hun mener om politikk og samfunn, om musikk og så videre. Prosjektet går ut på å følge Esther fra hun er ni til hun er atten; med en side i uka og en bok i året. Det tredje volumet blir utgitt i november.

Les Cahiers d’Esther

-Pussig, sier Sattouf, jeg føler at jeg begynte på dette prosjektet i fjor, men sist måned tenkte jeg, herre Gud, hun er tolv alt. Da jeg møtte henne var hun ni, tida går så fort. Med Esther ønsker han å fortelle en historie om oppvekst, og vise hvordan personlighet, moral og dømmekraft utvikler seg hos en ung person.

Den unge Riad får sin store åpenbaring

Tintin var hans første, og fremdeles en av hans viktigste inspirasjoner som serieskaper. Da han bodde i denne landsbyen nær Homs i Syria, var det ingen bokhandlere i nærheten. Det var mormoren som sendte ham Tintin-album, og gjennom dem lærte han å lese. Så selvfølgelig var albumene veldig viktige for ham på den tiden, også fordi det var virkelighetsflukt. Lidenskapen til tegneserier som han fortsatt har, begynte her. Han kaller Hergé «en mester innen sekvensiell fortellerkunst», og presiserer: Hergé lager tegneserier uten filmatisk innflytelse. Det er mange måter å lage tegneserier på, og 90 % av dagens tegneserier, mener Sattouf, blir fortalt på en filmatisk måte, med finurlige kameravinklene og alt det der. Visst finnes det fantastiske tegneserier som blir fortalt på denne måten, innrømmer han, men selv er han mer påvirket av Hergés stil, som er annerledes. Du kan ikke fortelle en historie på film på samme måten som han forteller den i tegneserier. Sattouf fortsetter med å snakke om noe han kaller «tegneseriens rene stemme». Han mener at Chris Ware, som er annen av hans desiderte favoritter, er på samme måten (vår største nålevende forfatter, kaller Sattouf Ware for). -Det handler om å bruke tegninger som ord, om å tegne serier som om du er forfatter, sier han i et forsøk på å tydeliggjøre poenget.

Les Pauvres Aventures de Jérémie

«Fremtidens Araber» er ikke den første tegneserien Sattouf har laget om seg selv. Albumserien «Les Pauvres Aventures de Jérémie» (Jérémies Stakkarslige Opplevelser) var også basert på sitt eget liv. Hvordan vil han sammenlikne disse to tegneseriene? Jérémie var den første tegneserien som Sattouf både skrev og tegnet selv. Men, som han raskt påpeker, var det ikke en tegneserie om livet hans, den var ikke selvbiografisk. Den var inspirert av hendelser og venner fra virkeligheten, men noen direkte gjengivelse av virkeligheten var det ikke. – Det er dette jeg mener når jeg sier at jeg liker å bruke virkeligheten, forklarer han, fordi jeg bruker virkelige hendelser og virkelige historier, og gjør dem til tegneserier. «Araber» er den eneste tegneserien der han forteller virkelige historier som kommer fra hans egen hukommelse. I andre tegneserier bruker han virkeligheten, men uten nødvendigvis å fortelle helt sanne ting.

Apropos hukommelse: Alt det som Riad Sattouf antyder at han kan huske, er ganske utrolig, særlig med tanke på at han bare er to år gammel når det første bindet av «Araber» begynner. Og likevel beskriver han minnene så levende. Husker han virkelig alt dette? Mange, også på Litteraturhuset samme kveld, har lurt på dette.

Riad Sattouf på det tidspunktet han prøver å huske tilbake fra

-Det er sant at jeg husker veldig godt fra min tidlige barndom, begynner han, og prøver deretter å beskrive noen av inntrykkene for meg: – For eksempel, i de to første bindene [av «Araber»], er minnene mer som et dyrs minne. Ikke minner om samtaler eller handlinger, men om lukter, smaker, lyder; som vinden, bilen, havet, trærne, farger og stemning. Senere rekonstruerte jeg dialogene fra disse minnene. For eksempel forteller jeg i første bind historien om faren min som sitter i stua og leser en grønn bok av Gaddafi, og moren min står ved siden av ham og stryker. Og hun himler med øynene av ham og det som står i boka. Jeg har minnet om den hendelsen; Jeg var veldig, veldig ung på den tiden, men jeg husker dette. Men jeg husker ikke akkurat hva han leste. Den delen rekonstruerte jeg. Jeg ønsket at «Araber» skulle begynne med bare minnet mitt, selv om det er en rekonstruksjon, selv om det skulle viser seg at jeg er en schizofren eller noe, og at det ikke er sant likevel. Det viktigste er at det fortsatt kommer fra hodet mitt.

Og om han bare var to år, mener han å huske denne scenen godt

Bind tre ender med en cliffhanger, og det fjerde bindet er ikke ute ennå, ikke engang på fransk. Og historien er langt fra slutt ennå; «Araber» kommer til å utgjøre fem bøker til sammen, og Riad Sattouf er veldig forsiktig med å ikke hinte mer enn absolutt nødvendig. Når jeg prøver å snakke om hva som kan komme til å skje videre, spør han spøkefullt om jeg vil at han skal spoile «Game of Thrones» for meg også. Av samme grunn kan han ikke fortelle meg hvordan slektningene hans, særlig de syriske slektningene, har reagert på «Araber»; det ville også være en spoiler for tegneserien.

Internasjonalt er det ingen tvil om at «Fremtidens Araber» er Riad Sattoufs mest kjente tegneserie. Men hvis han kunne velge, hva vil han helst skal bli husket som hans hovedverk? – – Jeg tenker ikke på slike ting, begynner han, men jeg tror at jeg ønsker å bli husket som en fyr som skrev bøker i tegneserieform, og ikke som en fyr som lagde tegneserier. Tegneseriene mine betraktes som litteratur, betraktes som «normale bøker» og jeg er stolt av det. Jeg vil ikke lage tegneserier som bare er for fans. Jeg prøver å lage tegneserier for folk som ikke er vant til [tegneserier], fordi jeg elsker tegneserier, de er som en mystisk åpenbaring. Jeg vil spre tegneserienes kraft overalt, avslutter han, og ler litt av sin egen pretensiøse, men tilsynelatende oppriktige uttalelse.

 

Les også:
Serieskapar er min identitet (reportasje fra Litteraturhuset)

Omtaler av de tre bindene i «Fremtidens Araber»
1978-1984
Del II: 1984-1985
Del III: 1985-1987

Imponerende kursbok

Imponerende kursbok

I «Tegn serier!» forklarer Tore Strand Olsen muligheter innen den niende kunstart og gir elever i grunnskolealder et puff til å prøve seg som serieskapere.

Gjennom årene er det utgitt mange instruksjonsbøker i tegneserieskaping. De fleste av dem er ikke oversatt til norsk, og mange henvender seg til et voksent publikum.

Med «Tegn serier!» retter Tore Strand Olsen seg inn mot skoleelever, og han har laget en bok som viser hvordan tegneserier er bygget opp. Olsen tar for seg tegneseriens bestanddeler, særegenheter og kommer med flotte og inspirerende innspill til hvordan man kan lage egne tegneserier.

Tore Strand Olsen er en erfaren serieskaper, som nok er best kjent som mannen bak tegneserien «Ørn Bjørn og Jørn». Han har også laget flere prisbelønnete tegneserier, og i sin tid var han en av bidragsyterne til selveste «Pyton». Der viste han blant annet sin klasse med å tegne i ulike tegnestiler, og han har hatt det kunstneriske ansvaret for ulike tegneserieparodier der stilarten omtrent har vært identisk med den opprinnelige tegneren. Olsen har også holdt massevis av tegne- og tegneseriekurs opp gjennom årene, og han stod bak fagboken «Tegneserienes historie» sammen med Øyvind Holen.

Dermed er Tore Strand Olsen en verdig kandidat til å lage en slik instruksjonsbok. I likhet med «Tegneserienes historie» er den utformet som en tegneserie, og det gir boken et fortrinn. Olsen selv figurerer som kursholder i boken, og det er et viktig og godt pedagogisk grep.

Tekstene er grundige, oppklarende og engasjerende, og Olsen har funnet en form der han i dialog med leseren både informerer og inspirerer. De fleste sidene rundt tegneserier kommer Olsen inn på. Her er det tanker om idéer, manuskript, tegning, fargelegging og samarbeid med andre. Han viser teknikker, arbeidsmåter, effekter og kommer med forslag på hvordan man kan få vist frem tegneseriene til et publikum. Også digitale uttrykk og publiseringsformer viser Olsen frem.

«Tegn serier!» er blitt en svært god innfallsport til det å lage tegneserier. Tore Strand Olsen har laget en meget god og pedagogisk oppbygget bok. Her er det mye å lære, og lærestoffet er både innbydende og lettlest. Selvsagt bør denne boken finnes i alle skolebibliotek, og den bør helt klart være en del av lærernes fagmateriale for undervisning i sammensatte tekster. Anbefalt!

 

«Tegn serier!»

Av: Tore Strand Olsen

ISBN 978-82-02-53985-6

100 sider

249 kroner

Cappelen Damm

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 19. oktober 2017.

Norske seriar dominerer

Norske seriar dominerer

Alle vil ha Pondus, men kva elles går i norske aviser per av i dag? Er teikneseriane på veg ut, eller held lesarane (og redaktørane) fast ved favorittane sine? Vi har sett på tala for teikneseriesidene.  

Denne gjennomgangen av seriar i norske aviser er basert på tal frå 2016, så Serienett tek førehald om endringar. T.d. slutta Bergens Tidende med søndagsutgåva med utvida teikneseriesider same året, noko som ikkje er reflektert i tala. Tala betyr heller ikkje alltid at serien er i avisa kvar dag; i nokre tilfelle går den berre i helgeutgåvene.

Kor profilert ein teikneserie er har sjølvsagt ikkje berre med talet på aviser å gjere heller, men også kva aviser går i. Opplagstala (som også er frå 2016, så her er det igjen førehald om endringar) viser at den mest selde avisa er Aftenposten, som er den einaste med eit sekssifra opplag (147 000).  Eit godt stykke bak, men på ein suveren andreplass finn me VG (93 000), og endå eit godt stykke bak er Dagbladet og dei største regionsavisene (45-55 000). Adresseavisen er den tredje mest selde norske avisa (og dermed den mest selde regionsavisa) takka vere ei relativt låg opplagssenking.  Dei fleste avisene har si eiga ordning når det gjeld redigering av teikneseriesida, men Adresseavisen og Stavanger Aftenblad er fullstendig samkjørte.


Moderne norske
Dei tre øvste seriane på lista har det til felles at dei er moderne norske (her definert som oppstått på 90-talet eller seinare) og at dei er ganske suverene. Ikkje overraskande tronar Pondus øvst på lista med 51 aviser, langt framfor andreplassen Nemi med 33 aviser. Men også Nemi er ganske suveren, med ti aviser meir enn tredjeplassen,  Lunch. Like under Lunch begynner det å bli litt trongare på pallen, men Børge Lunds kontorserie ligg også langt framfor dei neste norske seriane på lista, som er Rutetid med ni* aviser, Hjalmar og Kollektivet** med åtte kvar og Firekanta med seks*. Nils Axle Kanten og Torbjørn Lien har altså skaffa seg ein ganske trygg posisjon i midten av det norske stripe-og rutehierarkiet. Topp tre har Dagbladet som si viktigaste riksavis og Bergens Tidende og Adresseavisen som sine viktigaste regionsaviser.

Radio Gaga går i to aviser (inkl. Aftenposten), mens moderne norske stripeseriars søtladne stesøsken, Barnas Planet, går framleis i fire aviser. Norske stipeseriar som har fast plass i i alle fall ei avis inkluderer Oppgulp, Eon, Helt Nils, Fagprat, Skarpe Kanter, Trendz, Nobelkomiteen, Ting Jeg Gjorde og Dagbladets gjesteserie.


Amerikanske
Den langvarige dominansen til amerikanske stripeseriar blei gradvis redusert i norske aviser gjennom 00-talet. Plassen til teikneseriar i norske aviser vaks jo ikkje, så etter kvart som Pondus og Nemi blei suksessar som alle ville ha i sin eiga avis, måtte nokre av dei gamle seriane vike. Då andre norske teikneseriar dukke opp i kjølvatnet av desse, blei spelerommet til gamle, amerikanske favorittar ytterlegare redusert.

Men nokre redaksjonar held stadig fast ved eit par av sine favorittar. Hårek går i 20 aviser og Fantomet i 13. Men den mest trykte amerikanske stripeserien av i dag er faktisk av langt nyare dato: Zits går i 22 aviser, inkl. Aftenposten, og er dermed den fjerde mest trykte serien i norske aviser per av i dag. Billy går i sju aviser, men ingen av dei store riks-eller regionsavisene. Andre populære amerikanar er sterkt redusert: Tommy & Tiger’n og Al Taliaferros Donald Duck har fire, Ernie og Lagunen tre, Pels & Poter, Knøttene og Dilbert to. Dagsavisen, som rett nok ikkje hadde den beste teikneseriesida til å begynne med, men som framleis har ei god dekking av teikneseriesaker, er redusert til berre å trykke Ernie.


Tradisjonelle norske
Også gamle og meir eller mindre gode norske teikneseriar har vorte nøydde til å stille plassane sine til rådigheit for yngre krefter. Nationen var lenge den fremste pådrivaren for å bevare og resirkulere dei gamle, norske stripeseriane, men i dag er det berre Jens von Bustenskjold igjen av seriesida deira. Bustenskjold tviheld på plassen sin i seks aviser totalt, mens Dagros går i tre og Professoren i to.


Nordiske
Som venta er Rocky den mest populære svenske serien med seks aviser, men Zelda ligg hakk i hæl med fem. Kellermannen og elgen Helge finst framleis i to norske regions-og lokalaviser kvar. Lille Berlin er ute av Dagbladet, men inne i iTromsø. Danske seriar har ikkje same status, men Klassekampen held fast ved Statsministeren, og VG trykker dagleg to seriar av den same danske duoen Wullf & Morgenthaler: Wumo og Truth Facts.

Oppsummert
Utviklinga sidan seint nitti-tal har gått i retning av fleire nye norske teikneseriar i norske aviser. Sjølv om nokre få titlar dominerer, kjem det langsamt nye norske seriar til. Dagbladet står framleis i ei særstilling når det gjelder formidling av moderne norske og svenske stripeseriar, og presentasjon av nye.  Amerikanske seriar har mista sin dominerande stilling, men dei 3-4 aller mest populære held det framleis gåande i fleire aviser over heile landet. Jamt over er det blitt færre reprisar i norske aviser: Dei gamle, «tradisjonsrike» norske teikneseriane er nesten borte. Amerikanske teikneseriar som også berre finst som opptrykk, er blitt tilsvarande marginaliserte.  Spalteplassen til teikneseriar er blitt mindre, særleg i lokalavisene, men også mange større aviser, men «alle» vil ha dei mest populære norske teikneseriane, og set difor av litt spalteplass. I nokre få tilfelle betyr det at berre er Pondus får komme på trykt, men vanlegvis er det plass til fleire

Takk til Strand Comics for levering av statistikken som ligg til grunn for denne artikkelen

*Oppdatert tal etter nedlegginga av BT søndag

**Basert på ny informasjon, korrigert frå tidlegare tal

Serie til film: Thor Ragnarok

Serie til film: Thor Ragnarok

Den tredje filmen om Marvels versjon av norrøn mytologi ønsker først og fremst å underholde. Blir det for mye komikk? Nei,  men mye blir det.

Thor: Ragnarok er hovedsakelig inspirert av Greg Paks Planet Hulk fra 2006, der Hulk blir forvist til planeten Sakaar, og ender opp som gladiator og opprørsleder, samt diverse Mighty Thor-historier om jotnen Surt (Surtur) og dennes rolle i ragnarok. I trailerne kunne man få inntrykk av at dette er en «også Hulk- film», men tittelen lyver ikke; filmen handler i første rekke om de norrøne gudene og ragnarok.

Store forventninger er knyttet til denne filmen, så la meg straks gå gjennom de viktigste av dem.

For det første, ja, den er bedre enn de to foregående Thor-filmene. Uten tvil er dette en av Marvels mest underholdende filmer noensinne, spenningskurven er jevnt høy og intens, og tross i den komiske tonen formidler historien en følelse av betydning og alvor. Regissør Taika Waititi har brukt estetikk og tone fra 80-talls actionkomedier, og det er tydelig at han forstår hva som fikk disse filmene til å fungere, og når de fungerte. 80-tallstemningen blir understøttet av filmmusikken til Mark Mothersbaugh, som er en blanding av orkestermusikk og synthpop.

Utsnitt fra Incredible Hulk (vol. 2) # 92, det første heftet i Planet Hulk-føljetongen.

For det andre, ja den er morsom. Selv om jeg synes humoren i forgjengere Thor: The Dark World (2013) er undervurdert, er den mer gjennomført og bedre timet her. Sammenlikningen med Guardians of the Galaxy-filmene virker uunngåelig; kombinasjonen av action, komedie og episk romfantasy er i ferd med å bli noe av en standard for Marvel-filmene, og det skal bli interessant å se hvordan Russo-brødrene balanserer dette i neste års Avengers: Infinity War.  Nesten alle medvirkende får minst et par minneverdige scener, og de fleste får også noen vittige replikker. Tom Hiddleston og Mark Ruffalo og særlig Chris Hemsworth har for lengst bevist at de har komisk talent, noe som Waititi vet å utnytte her. Waititi bidrar selv til noen av de vittigste scenene rollen som den chille gladiatoren Korg, mens Jeff Goldblum i rollen som Sakaars dandy hersker er en mer ambivalent figur.

Hel (Cate Blanchett) invaderer Åsgard

For det tredje, ja Hel fungerer som antagonist. Cate Blanchett hopper ikke akkurat etter Wirkola når hun skal prøve å overgå Malekith (i en sørgelig bortkastet tolkning av Christopher Eccleston) fra den forrige filmen, og jeg skal ikke påstå at hennes Hel har enormt med personlighet, hun kan være litt ensporet, men her gjelder det å se helheten. Poseringen, faktene og måten hun leverer replikkene på oser av innlevelse, og bare måten hun bruker øynene på, spiller med blikket, er ganske unikt i seg selv. Hun ser faktisk truende ut.

Av de øvrige skuespillerne er Tessa Thompson verdt å nevne, ikke minst fordi jeg ikke hadde ventet at hun skulle få så mye ut av rollen sin som en navnløs valkyrje. Men det gjør hun.  Bare Karl Urban har egentlig grunn til å føle seg snytt; rollen hans er overflødig, og han får aldri gjort stort med den.

Thor (Chris Hemsworth) og Hulk (Mark Ruffalo) utveksler noen alvorsord mellom gladiatorslagene

Når det gjelder historien så tar filmen tar seg ikke bare store friheter med den norrøne sagaskatten, men også med Marvels egen Thor, slik at selv den som kjenner sin Kirby eller Simonson vil støte på overraskelser. Såpass store overraskelser at jeg mener Marvel Studios burde holdt kortene tettere til brystet; ved å oppheve anmelderembargoen allerede for ei uke siden og utsette den amerikanske premieren til neste uke, risikerer de at det kommer til å lekke for mange spoilere fra filmen. Ikke at dette er noe som Waititi og filmteamet hans lastes for, og for de som greier å unngå spolere kommer filmen til å være desto mer givende. Trailerne røper ganske mye, men de er også delvis villedende, slik det bør være.

Thor og Odin bekjemper Surt i The Mighty Thor (vol. 1) # 353.

Nesten alt ved filmen henger nøye sammen med tidligere og kommende Marvel-filmer, og det er flere interne referanser, ikke minst til Avengers-filmene. Historien står likevel greit på egen hånd, så lenge du i det minste har en overflatisk kjennskap til superhelter og norrøn mytologi.

Thor: Ragnarok
Basert på tegneseriefigurer av Stan Lee og Jack Kirby
USA 2017
Regi: Taika Waititi
Manus: Eric Pearson, Craig Kyle, Christopher Yost
Skuespillere: Chris Hemsworth (Thor), Mark Ruffalo (Bruce Banner/Hulk), Tom Hiddleston (Loke), Kate Blanchett (Hel), Tessa Thompson (valkyrje), Jeff Goldblum (Grandmaster), Anthony Hopkins (Odin), Idris Elba (Heimdall), Karl Urban (Skurge), Benedict Cumberbatch (Dr. Stephen Strange), Taika Waititi (Korg)
Lengde: 2 t. 10 min.
Aldersgrense: 12 år

Norsk kinopremiere: 27.10.2017

Serieskapar er min identitet

Serieskapar er min identitet

-Eg ville ikkje vere han arabiskætta serieskaparen som lagar teikneseriar om arabiske saker, fortel Riad Sattouf. Likevel er han blitt mest kjent for det nå, internasjonalt. På måndag vitja skaparen av «Fremtidens Araber» Litteraturhuset i Oslo. 

Kristian Krohg-Sørensen, som sjølv er aktuell med ein teikneserie om den russiske revolusjonen, hadde fått i oppgåve å intervjue Sattouf på scenen i Litteraturhuset.

Ideen om å attskape sin eigen arabiske barndom i teikneserieform fekk Sattouf først då krigen i Syria braut ut i 2011, og han ville hjelpe nokre av sine syriske slektningar med å flykte. Før det haldt han seg unna arabiske og muslimske tema i seriane sine. Nå er «Fremtidens Araber» oppe i tre bind, også på norsk, og eit fjerde er på veg. Heile historia blir på til saman fem bind, det har han bestemt seg for. Dei første tre binda har handla om, med serieskaparens eigne ord, ein ung guts fascinasjon med faren. Den unge Riad Sattouf veks opp i Libya og i faren Abdels heimland Syria. Mora Clémentine er fransk, og trass i farens innsats blei Riad etter kvart franskmann han også. Men korleis FA-bøkene kjem til å skildre dette, veit vi ikkje ennå.

Skjønt når det gjeld identitet, seier Sattouf det slik: Føler du det fransk eller syrisk, kristen eller muslim? Nei, eg føler meg som ein serieskapar. Det er min første identitet.

Riad Sattoufs mor hadde lenge trua på at mannen skulle bli noko stort, men tålmotet hennar hadde ei grense

Men kvifor blei familien i Syria så lenge? Når skal Clémentine seie at nok er nok, er eit spørsmål som Sattouf ofte får av lesarane. Og svaret er at ho trudde lenge at Abdel skulle bli noko stort; ho ville bli rik. – Tintin er tom, forklarte Sattouf som ei likning, men han er representerer lesaren. Clémentine har noko av den same posisjonen i serien.

Om mora si dømmekraft innrømte Sattouf elles at ho ikkje har så veldig godt instinkt for når eit av verka hans blir en suksess. Ho likte den andre filmen hans, Jacky au Royaume des Filles (2014) betre enn den første, Les Beaux Gosses (2009). Beaux Gosses var ein stor suksess på kino i Frankrike, Jacky blei ein fiasko. Då karrieren hans som filmregissør såg ut til å vere over, var ho først skeptisk til Fremtidens Araber-ideen; – Eg trur ikkje det vil funke, og synes ikkje det er så interessant, skal ho ha sagt til sonen.     

Les Beaux Gosses, eng. tittel The French Kissers, var Riad Sattoufs første og hittil einaste suksess som filmskapar. F.v. Vincent LaCoste og Anthony Sonigo

Har du ein bodskap med serien, spurte Krohg-Sørensen avsluttingsvis. – Ikkje i utgangspunktet, var svaret, eg set saman fakta, og til slutt har det ei meining. Eg representerer ikkje noko anna enn min eigen barndom. Politisk hevder han at han kan ha agg både til venstre og-høgrevridde, men viss han skal summere sine politiske meiningar, har han tre hovudpunkt: For likskap mellom kvinner og menn; mot fysisk straffing av barn (dette er faktisk ganske liberalt i Frankrike, der 80 % framleis meiner at det bør vere greitt å slå barn); og for at svake menneske bør få hjelp frå samfunnet.

Etterpå var det tid til ein spørjerunde, og eit spørsmål som straks kom opp var om «Fremtidens Araber» vil bli filmatisert nokon gong? Sattouf kan stadfeste at har han fått tilbod om å lage film, men han held igjen. – Kva om filmen blir dårleg, innvender han, det er jo livet mitt. Så han vil vente med å ta ei avgjerd på dette til serien er ferdigstilt.

Sjølvbiografiske forfattarar gjer seg alltid vakre, meinte Riad Sattouf. Så gjekk det opp for han at han sjølv var veldig vakker som ung, som «ein liten Birgitte Bardot».

Ein annan ting han vil tillate først etter at serien er ferdigstilt, er at den blir omsett til arabisk. Fordi ei slik omsetjing ville vere så viktig, vil han at eit arabiskspråkleg forlag skal forplikte seg til å gi ut heile serien. I mellomtida er det mange arabarar som har lest serien på fransk eller engelsk, og som gjerne vil diskutere den med han. Dei aller fleste liker bøkene godt, og føyer gjerne til at dei har ein far eller onkel som er akkurat som Abdel. Nokre få arabarar meiner at den underbyggjer stereotypiar, men som Sattouf muntert påpeiker: desse folka begynner gjerne samtalen med orda, «Eg har ikkje lest Fremtidens Araber sjølv ennå, men…».

 

(Riad Sattouf har gitt beskjed om at han er nøye med korleis han blir avbilda. Eg har difor ikkje brukt noko bilde av han frå sjølve føredraget på Litteraturhuset)           

Festival i visuelle grenseland

Festival i visuelle grenseland

Bergen Art Book Fair har plass til eit utal av visuelle uttrykksformar, også teikneseriar, men er på sitt mest interessante når den beveger seg i grenselandet mellom den niande kunstarten og andre grafiske uttrykk. Festivalen blei arrangert i Bergen Kunsthall denne helga.   

Centrala si salsstand (under) er eit vanleg syn på europeiske teikneseriefestivalar. Det opphavleg polske forlagshuset, som nå også opererer i London, har gjort eit allsidig utval av europeiske teikneseriebøker tilgjengelege på engelsk, inkludert norske titlar som Kjære Rikard og Moskva. Deira nyaste utgjevnad er Dog Days, som sjølvsagt er ei engelsk omsetjing av Anja Dahle Øverbyes Hundedagar.

centrala.org.uk


ÜberPress hadde to nyheiter på BABF. Den første, ÜberSuperhelt, var rett nok presentert førre helg, mens den andre, Bergen 24t 2017, er ny denne helga Sistnemnte bok samlar alle bidraga frå årets 24 timars teikneseriemaraton i Bergen i september. Dette er andre året at ÜberPress samlar desse, og boka er tydeleg tjukkare enn fjorårets. Redaktør og utgjevar seier han satsar på at neste års samling blir endå større.

uberpress.no


Ola Olsen Lysgaard, som hadde salstand ved sida av, har ingen nyheiter, men tok med sine eigne seriar, i tillegg til fanzineprosjektet «Heftibox», ei samling minifanziner av andre serieskaparar som han først presenterte på OCX i år.

olalys.com


Den franske underground-utgjevaren Atelier Turut og deira antologi «Freak Show Comix» er kanskje det reinaste teikneserieprosjektet av alle dei utanlandske utstillarane som hadde eigen stand på årets BABF. Turut var representert av serieskaparane Cécilia Pepper (avbilda) og Zirozino. Pepper har bidrege med ei teikneserienovelle basert på den sanne historia om korleis koristen Philippe Reniche frå det parisiske punkbandet Bérurier Noir blei drepen på bestialsk vis. Zirizino bidreg med ein teikneserie laga rundt teksten til gruppa Suicides «Cheree».

ceciliapepper.com
atelier-turut.com


Kunstnaren Kay Arne Kirkebø lager fanziner som ligg i grenselandet mellom teikneseriar og bildande kunst. Då han begynte med dette formatet var det meint som ei litt forsiktig overgang til å plassere teikningane inn i eit format som publikum kunne ta med seg. Etter kvart som mengda med fanziner veks, såg han potensialet i å lage ei bok ut av alt saman. Resultatet er «All is Lost», ei teikna bok nesten utan ord (unntatt titlane på kapitla)  -Eigentleg er det mange små historiar om det å vere litt fortapt, eller å vere i ei litt håplaus situasjon, forklarer Kirkebø. – Det kan sjåast på som ein samanhengande forteljing, av måten alle bilda er sett saman på. Men eg vil også at lesaren kan opne boka kor som helst, og få eit par historiar ut av det. Kvart bilde er ei individuell, lita historie.

kayarne.net


Kinesiske Yilei Wang studerte ved Kunsthøgskolen i Bergen, og har budd i Norge i åtte år. På BABF var ho for å representere både Northing, ein organisasjon som promoterer norsk kunst-og designkultur i Kina (og omvendt), og kulturinstitusjonen Meridian Space i Beijing. Meridian hadde fleire kinesiske teikneseriefanziner på utstilling under BABF.

www.meridian-online.com/space
www.northing.no


Liu Yng-Chieh frå Taiwan er ein fantastisk grafisk kunstnar, her avbilda saman med mange av sine kunstbøker og pamflettar. Opptil fleire av kunst-trykka og bøkene hennar brukar teikneseriens forteljarform.

liuyingchieh.com


Sandra March frå Barcelona var ein av dei mest allsidig kunstnarane på årets BABF. Som vi ser av bakgrunnen låner ho også få teikneserianes ikonografi. Under imprinten Perdita METABUK formilder ho sine uttrykk ikkje berre på plakatar, postkort og i fanziner, men på så ulike plattformar som terningspel og view-master.

www.perditametabuk.com


Narves1biblioteket har blitt eit vanleg syn på marknadsplassen til OCX. På laurdag hadde dei fanzineworkshop på formidlingsrommet til Bergen Kunsthall. Alle deltakarar fekk ein arbeidsavtale og, på slutten av det 15-30 minuttar lange kurset, ein pensjonsavtale. Prøvetida var delt i: enkel kjøkkenteneste, avdeling for å lage tidsskriftshaldar til fanziner, avdeling for å lage og trykke fanzine, avdeling for å lage potetstempel, mellomleiarstilling, og til slutt avgang med kake og pensjon.


Den særs fordelaktige standplassen som er den første ein ser når ein kjem inn i stands-og utstillingslokalet, var først okkupert av Blokk Forlags Ingrid Brubaker og Anja Dahle Øverbye (øvst). Dei var kome særleg for å presentere to nye fanziner; «Kjært, Fælt og Sirkulært» av Åge Peterson og «Daz» av Kai Nødland. På søndag var standen overteke av Narves1biblioteket (nedst). Avbilda er (frå venstre) medarbeidarane Herman Breda Enkerud og Christa Barlinn Korvald.

www.narves1biblioteket.no
blokkforlag.no

Rocky nettopp nå – Med høstens nyheter

Rocky nettopp nå – Med høstens nyheter

Mens Rocky og Kellerman spekulerer på hva han skal gjøre med industrilokalet han nylig har kjøpt, er bladet deres satt av til to etterlengtede nyheter fra norsk serieskapere

Da Rocky reduserte antallet utgivelser tidligere i år, ble vi lovet mer Rocky i hvert nummer. Folk er vel innforstått med at det er bare sånt man sier når et blad må redusere antallet årlige utgivelser, men i dette nummeret er Rocky faktisk redusert til ett segment (25 sider).

Til gjengjeld har nr. 4/17 det beste coveret på veldig, veldig lenge – En fantastisk illustrasjon av Rocky og Martins passivitet, gjort med stor visuell oppfinnsomhet og varme farger.

Passivitet er også nøkkelordet i stripesegmentet. I den første halvparten sitter Rocky og prater med kompisene over ei flaske vin, i den andre er han alene med tankene sine mens han ligger i senga eller tar en spasertur. I en av stripene reflekterer han til og med over hvor lite han har tatt seg til denne sommeren. Ikke at slike «tankestriper» nødvendigvis er mindre morsomme, men denne gangen blir det mer tankespinn enn vittigheter. Igjen ser vi at Rocky trenger selskap av Inge (og denne gangen også Magne) for å stimulere hjernevinningene skikkelig.

Selv den kreative oversetter og artikkelskribent Dag Gravem virker litt opprådd når det gjelder å skrive en artikkel tilknyttet det aktuelle segmentet. Så han gjør ikke det. I stedet gjengir han en liten smakebit fra Leif Høghaugs nye oversettelse av Joyces «Finnegan’s Wake» (under utarbeidelse). Interessant vinkling, men hans sliter med å finne relevansen, og artikkelen må kalles et overskuddsprosjekt.

Men til bladets hovedoppslag: To av høstens mest forventede nyheter blir behørig presentert i denne utgaven. Mest plass får Kristin Krohg-Sørensens nye tegneserie om den russiske revolusjonen, som selvsagt sammenfaller med 100 års-markeringen. Initiativet til en norsk tegneserie om Lenins revolusjon kom fra Manifest forlag. Krohg-Sørensen er utdannet som Russland-viter, så hvis en norsk serieskaper skulle lage bok om dette temaet, er han det naturlige valget. Boka blir lansert på Tronsmo den 25. oktober.

 

Rockys presentasjon av boka er det ingen ting å si på. I tillegg til en ni siders smakebit fra boka, har bladet et utmerket tre siders intervju med Krohg-Sørensen og et 12 siders galleri med sovjetrussiske plakater (med fortløpende kommentarer), de fleste fra 20-tallet. Utdraget fra selve serien tyder på at «Den Russiske Revolusjonen» (for Krohg-Sørensens bok heter ganske enkelt det) blir en nøktern, faktabasert historiegjengivelse. Ikke for det, illustrasjonene er varierte, og streken er solid. Du får inntrykk av at serieskaperen har tatt seg god tid med dem. Derimot er tekstingen ujevn og virker som et hastverksarbeid, preget av behovet for å presse mye informasjon inn i hver eneste rute.

De mer observante har for lengst fått med seg at Ida Neverdahl og Øystein Rundes snart er aktuelle med en reiseskildring fra begge serieskaperes opphold i Los Angeles i vinter. Som en kontrast til «Den Russiske Revolusjonen» er «Los Angeles» svært nær og personlig, ja faktisk ganske utleverende, i tillegg til å være drømmende og innfallsbasert. I alle fall er det en passende beskrivelse på de sju sidene signert Ida Neverdahl som du kan finne i Rocky nr. 4/2017 Om dette er typisk for boka som helhet gjenstår å se, men den første smakebiten er fascinerende og gir et sterkt inntrykk. Ikke minst gir det inntrykk av at Ida Neverdahl har modnet både som tegner, forteller og kanskje også som menneske siden «Moskva». Den tiltagende politiske uroen som hun befant seg midt oppe i da, satte sitt preg på henne også personlig.

Siste gjesteinnslaget er noe mer overraskende. Så langt tilbake som i 2012 kom det ut to bøker (dobbeltutgivelse) på det svenske forlaget Orosdi-Back ved navn «Traedmark – The art of spotting a fake». Disse inneholder fotografier av falske merkevarer fra bybildet i Kairo. Utvilsomt en fascinerende ide til en fotobok, og bildene er også av høy kvalitet, men det må igjen sees på som et rent overskuddsprosjekt at Lasse Espe kunne sette av 14 sider (inkludert en side med presentasjon) til dette – i et allerede ganske overfylt nummer. Du får ikke følelsen av at Martin Kellerman bryr seg noe særlig for tida. La oss håpe at han tar det igjen i juleheftet.

Rocky 4/2017
Av Martin Kellerman + Kristian Krohg-Sørensen og Ida Neverdahl
84 sider
Kr. 89,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Les også:
Anmeldelse av forrige nummer

Øverli før og nå

Øverli før og nå

«Pondus» er Frode Øverlis største suksess, men husker du «Riskhospitalet»?

Av: Kristian Hellesund

Hvordan ville den norske tegneseriebransjen vært uten Frode Øverli? Det er heldigvis et kontrafaktisk spørsmål, men Øverli har vært en viktig brikke i det som har vært en spennende dominoeffekt siden 1995. Dette var året da tegneserieantologien «Pyton» ble lagt ned, og en rekke av bidragsyterne måtte finne andre prosjekter som inntektsgrunnlag. Frode Øverli startet opp «Pondus». Først var tegneserien på trykk i avisen Vestnytt. Siden gikk veien til biseriestatus i tegneserieheftet «Ernie», avispublisering i «Dagbladet» og etter hvert flere aviser, egne julehefter, spesialalbum, bokserier og eget tegneseriehefte. Øverlis suksess med «Pondus» ansporte forlag og aviser til å satse på andre norske tegneserier, og det er vanskelig å tenke seg dagens status for tegneserier som «Nemi» av Lise Myhre, «Kollektivet» av Torbjørn Lien og «Lunch» av Børge Lund uten «Pondus».

Frode Øverlis har flere styrker som lar seg kombinere når han lager tegneserier. Først og fremst er han en humoristisk og treffende kommentator til samfunnslivet, trivialiteter, mellommenneskelig kontakt og annet som opptar folk flest. Dernest er han en stor humorist med mye å spille på. Både slapstick, satire og ordspill mestrer han godt, og han har en timing for oppbyggingen av stripene sine som er unik. I tillegg har han en tegnestil som fungerer veldig godt. I skjæringspunktet mellom forenklinger, overtegninger og anatomisk ukorrekthet har Frode Øverli funnet et uttrykk som både er typisk for ham med imponerende slagkraftighet og særdeles uttrykksfullt.

Den sekstende (og nyeste) boken i «Pondus»-bokserien har fått tittelen «16 hjerneceller & dansefot». Her møter vi den moderne «Pondus»-tegneserien, der hovedpersonen selv for lengst er på plass som bareier. Frode Øverlis store og varierte persongalleri gir ham muligheter til å finne nye poenger og settinger for både karakterene og humoren. Øverli har ikke vært redd for å videreutvikle tegneserien sin, og det har gjort at den stadig er forfriskende selv om det noen ganger virker som om enkelte situasjoner og momenter kan bli resirkulert. Like fullt er det veldig mye å le av, og bok 16 er ikke noe feil sted å starte sin «Pondus»-lesing.

De første årene med «Pondus» hadde Frode Øverli tegneserien «Riskhospitalet» som et sideprosjekt. Tegneserien startet opp i bladet «Geek» i 1997 og fikk senere både avispublisering og egne album. Det kom også en samlebok i 2004 med tegneserien.

I år er Egmont ute med en ny samlebok i anledning tyveårsjubiléet til «Riskhospitalet», og boken finnes i både hardcover- og softcoverutgaver. Her samles rubbel og bit med tegneserien samt noen nye striper fra Frode Øverlis hånd. Tegneserien er helt klart ikke av samme standard som «Pondus», der den i sitt sykehusmiljø kombinerer alt fra lytehumor til crazykomikk. Det er mye å le av her også, men «Pondus» fremstår som en bedre og mer bearbeidet tegneserie. Og det er bare bra. Det er godt vi slipper å tenke på kontrafaktisk historie der Øverli la ned «Pondus» for å konsentrere seg om «Riskhospitalet».

 

Pondus: 16 hjerneceller & dansefot
Av Frode Øverli
ISBN 978-82-429-5626-2
176 sider
349 kroner
Egmont Publishing

Riskhospitalet: Ingen bedring
Av Frode Øverli
ISBN 978-82-429-5784-9
152 sider
299 kroner
Egmont Kids Media

 

Anmeldelsen er tidligere publisert i Sydvesten 5. oktober 2017.

Beisfjordleiren fram i lyset

Beisfjordleiren fram i lyset

Leirene for slaviske krigsfanger er et kjent kapittel i norske krigshistorie. Mindre kjent er det kanskje at det også fantes en dødsleir i Norge. Journalist og serietegner Ingebjørg Jensen er aktuell med et tegneseriealbum om Beisfjord fangeleir utenfor Narvik.

«Dødsleiren» (med undertittelen «SS konsentrasjonsleir i Beisfjord 1942») er fjerde album i en uoffisiell serie om krigsbarns skjebner. Tidligere har Jensen researchet, skrevet og tegnet «Bomber over barneskolen» (Westwind, 2006) om bombingen av Holen skole i Laksevåg, «Flukt og flammer» (Sprekstrek, 2009) om brenningen av Finnmark, og «Nazistempelet» (Sprekstrek, 2015) om NS-barna.

Torsdag kveld var Ingebjørg Jensen på BarBarista i Bergen for å presentere «Dødsleiren»

Ingebjørg Jensen med Arild Wærness på BarBarista

24. juni 1942 kom skipene inn i Narvik med jugoslaviske fanger som ble sendt til en leir i Beisfjord. Albumet følger især tre av fangene, Mile, Steva og Simo, to av dem unge gutter. Men hun har vært opptatt av at serien skal skildre mange ulike mennesketyper og menneskeskjebner: bygdefolket som prøvde å hjelpe, de kriminelle fangene som var tyskernes kollaboratører, den hemmelige leirfangeledelsen bestående av partisaner, SS-kommandørene og lokale vakter som den beinharde Bjarne og den velmenende «passive Per».

Per kan ikke tillate at bygdefolket gir fangene for mye mat

Fangene jobbet fra klokka fem om morgenen til åtte om kvelden, med bar overkropp (fordi «det herder dem»), og måtte sove på golvet. Leiren var åsted for Beisfjordsmassakren, der 288 fanger ble drept etter ordre fra Terboven. De overlevende fangene ble forflyttet samme høst (for 75 år siden, nesten nøyaktig på dagen), og russiske krigsfanger kom inn i stedet. Men det er jugoslavenes skjebne som Ingebjørg Jensen forteller om.

Hun hadde drevet med undervisning for Raftostiftelsen, og tilbød seg å lage noe mer i samarbeid med dem. Så kom en forespørsel fra Narviksenteret om å lage noe basert på hendelsene i Beisfjord. Jensen innrømmet på torsdagens presentasjon at hun faktisk ikke hadde hørt om leiren i Beisfjord før, og det må være lov å påstå at hun har over gjennomsnittlig kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Hvorfor vet vi ikke om dette, spurte hun seg selv. Men Narviksenteret var ikke rause med økonomisk støtte; etter å ha brukt opp startkapitalen fra Fritt Ord, begynte bygdefolket i Beisfjord med kronerulling. Deres innsats gjorde henne i stand til å holde prosjektet gående lenge nok i påvente av annen støtte.

«Tyfusepidemi» var den offisielle begrunnelsen for massakren. En sørgelig velbegrunnet panikk begynte å spre seg blant de syke fangene like før hendelsen.

Dette er ikke første gangen Jensen har offisielt lansert «Dødsleiren», og det blir heller ikke siste (neste gang blir på årets Raptus). Boka ble lansert i Nord-Norge alt i juli, men som hun litt muntert bemerket, det er jo som et annet land. Boka ble også presentert i at annet land, nemlig på Det Norske Hus utenfor Beograd. De jugoslaviske fangene som ble sendt til Norge var jo for en stor del serbere, og det er planer om en serbisk oversettelse av boka. Dessverre kan det virke som om historien føles mindre relevant i Norge enn i Serbia; det er mange historier fra krigen i Norge som ikke har gått inn i den felles bevissthet, mener Jensen. Tendensen har alltid vært å fokusere på Milorg og aksjonene omkrig Oslo.

Faktiske kriminelle blant Beisfjord-fangene samarbeidet med SS for å oppnå fordeler. De ble senere likvidert i en annen leir.

På lanseringen i Nord-Norge møtte hun for øvrig en mann som husker leiren godt; da han var 13 år var han øyenvitne til det som skjedde der. Det var interessant å møte ham, men også frustrerende at hun ikke fikk høve til snakke med ham under arbeidet med selve tegneserien; hun manglet gode øyenvitner.

Etter hvert kan det virke som om Ingebjørg Jensen har skapt seg en nisje med disse dokumentariske tegneseriealbumene om krigen. Hun har ikke planer om flere slike for øyeblikket, men som hun sa avslutningsvis på torsdag:

-Da jeg var ferdig med «Nazistemplet» trodde jeg aldri at jeg skulle lage noen noe mer om krigen. Det tror jeg ikke lenger.