Browsed by
Måned: oktober 2017

Kulturmuslimsk fase

Kulturmuslimsk fase

Innad i Sattouf-familien blir motsetningane skjerpa i tredje bind av Fremtidens Araber.

Som ein Netflix-serie der vi får ein heil sesong på ein gong i staden for ein og ein episode, følgjer vi spent med på kvart nye, årvisse bind av Riad Sattoufs barndomsmemoarar frå Midtausten. Bind 3 strekker seg frå 1985 til 1987, og familien bur framleis Al-Assads Syria (med ein obligatorisk tur innom Frankrike).  Men stemninga begynner å bli amper. Mora til Riad spør oftare rett ut kvifor dei ikkje kan flytte til Frankrike (heimlandet hennar), eller i det minste til ein storby. Faren på si side held fram med å forsikre henne om at han har ein kremjobb på eit større universitet innan rekkevidde. Berre vent ei lita stund til…

I utforming og forteljarmåte har ikkje «Fremtidens Araber» endra seg så mykje på tre bind. Sattouf sin strek er velutvikla og rein, og den episodiske forteljarmåten måler gradvis over mange bind eit underhaldande bilde av det moderne Midtausten si historie i all si kompleksitet og tragikomedie. Sentralt står det ambivalente forholdet mellom Riad og faren.

Skal eg likevel prøve å finne eit tema for denne boka, blir det særleg kultur og religion. Til samanlikning fokuserte førre bindet meir på Riads skulegong og det syriske samfunnet generelt. Som sagt begynner mora å bli lei av livet i den syriske provinsen, og får støtte frå enkelte av faren sine slektningar. Faren på si side slit mellom respekten for tradisjonar på den eine sida og ønsket om å vere moderne og sekulær på den andre.

Riads farmor har ingen skruplar når det gjeld å gi sonen skuldkjensle

Dette er et tilbakevendande tema i serien som eit heile, men gir seg her særleg religionsarta utslag. Viss det å vere kulturkristen betyr å vise respekt og ærbødigheit for kristne tradisjonar utan at ein nødvendigvis er særskilt truande sjølv, kan faren kallast ein kulturmuslim. Det resulterer i nokre kleine episodar mellom han og Riad si farmor, som openbart ikkje er nøgd med at sonen berre respekterer islam utan å tru. Riad har et liknande problem; han trur meir på Julenissen enn på Gud/Allah; likavel vil han gjerne følgje islamske skikkar for å passe inn i sitt nåverande heimland.

Fasta ein ein prøvelse, men det er endå fleire prøvelsar i vente.

Sjølv Riad sin franske familie på morssida, som kallar seg ikkje-religiøse og verkar tilfredse med det, er ikkje upåverka av religion. Tilnærminga til religion gir seg særs ulike og i nokre tilfelle dramatiske utslag i løpet av boka. For den unge Riad er det særleg ein episode som blir skjelsettande, ein kan godt kalle det eit klimaks for boka som eit heile; du veit kva eg snakkar om når du ser det.

Om dei ikkje har nokon religion, trur Riads morfar og mormor likavel på noko overnaturleg, viser det seg

Forteljarstilen i tredje bind er elles prega av at Riad på dette tidspunktet i historia er gamal nok til å ha ganske klåre minne om det han fortel. Dette fører mellom anna til at han fokuserer meir på visse detaljer. T.d. bruker han fem sider på å gjengi handlinga i Conan Barbaren-filmen frå 1982, fordi denne openbert gjorde sterkt inntrykk på den unge Riad. I alle fall dukkar den opp som eit referansepunkt fleire gonger seinare i boka.

Lidingane til den unge Conan vekker mannen i Riad og venene hans.

På fleire måtar kjennest bind III som ein meir komplett historie, ettersom den dreier seg mykje rundt tre viktige hendingar i Sattouf-familen. Ikkje berre det, men det ender med ein cliffhanger – eg kan berre førestille meg at den vaksne serieskaparen Riad hadde venta lenge på eit høve til å bruke denne. Og det er snakk om ein cliffhanger som det på eit litt snedig vis blei peika fram mot tidlegare i historia; eg skal ikkje røpe meir.

Meir i detalj bør eg vel ikkje gå på noko, for boka er full av mindre og større overraskingar. I endå større grad enn dei føregåande binda er det vanskeleg å legge frå seg denne, eller å halde seg likegyldig til det som skjer.

Fremtidens Araber – Barndom i Midtøsten (Del III: 1985-1987)
Av Riad Sattouf
ISBN 978-82-92796-50-4
150 sider
269 kr.
Minuskel

Les også omtalane av dei føregåande binda:
1978-1984
Del II: 1984-1985

 

Festival under utvikling

Festival under utvikling

Hva er status på Mosjøen Comix Con av i dag? Vi har snakket med organisator Tom Kedar Holmen.

Aller først, hva er Mosjøen Tegne-Serieforening?

Vi er en forening for folk som er glade i å tegne, og i tegneserier. Vi oppsto etter fjorårets MCC, på et tegneseriekurs, da vi kom sammen som en liten klikk. Nå møtes vi en gang i uka for å tegne og støtte hverandre. Det ble naturlig at vi var med i organiseringen av festivalen, og det er blitt en del av foreningens virke. Men jeg tror ikke vi i foreningen følte at det var planen helt fra begynnelsen av, det bare ble sånn etter hvert. Men det er veldig spennende å være med på å organisere en tegneseriefestival.

Første året ble MCC arrangert om i april, i fjor var den i desember, og i år er festivalen i oktober. Hvorfor så forskjellige tidspunkter fra år til år?

Dette er et lite sted, så det er begrenset hva man kan trekke av folk. Vi har prøvd å få det til å bli optimalt, og har flyttet rundt for å få det til å bli så bra som mulig. I år har vi prøvd å samarbeid med HelgeLAN, og det har fungert veldig bra.

Tom Kedar Holmen

Kan det hende at dere fortsetter å flytte på tidspunktet for festivalen senere?

Det må vi nødvendigvis se an. Vi snakket også om å samarbeide med Galleria, en kunstfestival som avholdes om sommeren. Men det falt i fisk, og så virket det naturlig å gå i lag med HelgeLAN, ettersom de hadde et ønske om å samarbeide med andre, for å få et bredere program.

Hva slags festival er HelgeLAN?

Et stor-LAN, en datafest for regionen. Det startet opp da jeg gikk på ungdomsskolen, men da var det ganske beskjedent, på en lokal ungdomsklubb. Da jeg kom tilbake etter mange år, hadde det blitt en stor greie for hele regionen. Rundt 200 stykker er med nå.

Er det noen dere har ønsket til Mosjøen Comix Con som ikke kunne komme?

I år prøvde vi ikke å få Frode Øverli, som vi prøvde de to foregående årene, men det går vel egentlig ikke an. Vi spurte Lise Myhre i år, men fikk ikke tak i henne heller.

I år har dere hatt tegneseriekurs med både Tore Strand Olsen og Johann Grimstvedt. Hvordan synes dere det har fungert?

Det har fungert strålende. Vi holdt to ulike kurs på grunn av den kulturelle skolesekken; det første kurset var som sagt for ungdomskolelever, mens Grimstvedts kurs var for andre interesserte. Det sistnevnte ble holdt her på taket av Mosjøhall-kiosken; da var vi ti stykker. Det er plass til tolv her oppe, så vi var nesten fulltallige.

På Strands kurs var det to ungdomsskoleklasser, til sammen 60 stykker. To dager, to grupper. Strand er jo rå til å holde workshopkurs. Dette kurset var i samarbeid med skolen, men det var i høstferien, så elevene brukte fritiden sin på dette.

Les også:
Klare for Mosjø Comix Con
Høstferie med MCC

Høstferie med MCC

Høstferie med MCC

Norges foreløpig nyeste tegneseriefestival, Mosjøen Comix Con (2015-), prøver stadig å finne fasongen. Årets nye grep er å kombinere seriefestivalen med spillfestivalen HelgeLAN i den nordnorske høstferien.

Tegneseriekurs med godt oppmøte, under ledelse av Tore Strand Olsen, ble holdt på Vefsn Bibliotek i Mosjøen sentrum tidligere i uka. Johann Grimstvedt fra Buskerud folkehøyskole holdt også tegneseriekurs, i idrettsarenaen Mosjøhallen. En tegnekonkurranse med tre kategorier har gått kontinuerlig hele uka. I Mosjøhallen var det også at postene under tegneseriefestivalen ble arrangert, alle sammen på fredag, samtidig med at LAN-deltakere fikk utfolde seg i samme hall.

Elise Syvertsen fikk æren av å åpne den offisielle delen av tegneserieprogrammet med en presentasjon av «Spike», furry-serien hennes i Nemi.  Denne var sist med i sommernummeret, og dukker opp igjen til jul. Hun leverer når hun har noe, eller blir spurt om å komme med noe, men seriene hennes er ikke i hvert nummer. Syvertsen regner med at hun kommer til å holde på med «Spike» lenge ennå, men på fredagens opptreden presenterte hun også flere andre seriekonsepter.

Siv Nordsveen

Noe tydelig tema for festivalen var det vanskelig å få øye på, og MCC er ennå ikke en festival for lansering av nyheter. Siv Nordsveen har ikke gitt ut noe nytt av tegneserier siden Ting Vi Trenger 2016. Heller ikke ga hun inntrykk av å ha noen nye tegneserier under utvikling, selv om hjemmesiden hennes, som hun påpekte, inneholder mye spennende og forskjellig. Så hun brukte sin MCC-opptreden til å fortelle om prosessen rundt nevnte tegneserieroman.

John Jamtli på Skype

John Jamtli fra Mo i Rana har derimot et nytt prosjekt på gang, men tross i den lokale tilknytningen kunne han ikke være til stede på Mosjøen under årets festival. Festivalen ville ha ham med uansett, og sørget for Skype-overføring. Som offentliggjort på stand på OCX i år er Jamtli aktuell med Sabotør, en tegneseriebok i fransk-belgisk stil om Asbjørn Sunde og Osvald-gruppa under andre verdenskrig. Til Skype-presentasjonen kunne Jamtli offentliggjøre flere nye bilder fra serien, med vekt på lokal beliggenheter inkludert Mosjøen.

Målet er fortsatt å ha Sabotør klar til neste sommer. På dette tidspunktet har John 24 sider igjen, men han må begynne å ta mer betalt arbeid ved siden av.

F.v. Øystein Runde og Ida Neverdahl

Ida Neverdahl og Øystein Runde har som kjent en nyhet klar mye tidligere – reiseskildringen Los Angeles, som de to har skrevet og tegnet sammen. Denne ble bare så vidt nevnt, og de to innrømmet at de ennå holder kortene tett til brystet. Likevel delte de erfaringer fra vinterens Amerika-reise med publikum på MCC, i en opptreden som var ment å handle om Ida Neverdahl – Runde var på podiet for å intervjue henne. I stedet ble det snakket om Neverdahls kickstarter for å få utgitt en Gelé-samling i USA, om den alternative påskekrimmen hennes i Stavanger Aftenblad som førte til at hun fikk besøk fra gruppa Stavangerkameratene på bursdagen, og om animasjonsteknikk.

Det store bruddet i Kollektivet 6/2017

– Jeg trodde først ikke jeg hadde ideer for mer enn et år, fortalte Torbjørn Lien om oppstarten av «Kollektivet» i 2000.  Han trådte barneskoene sine i Mosjøen, og er kanskje et opplagt valg av MCC-gjest. Som vanlig var han kommet for å snakke om «Kollektivet», men er opptatt av at det stadig skal skje nye ting der. I år har det vært to brudd i serien: forholdet mellom Mounir og Magda, samt det muligens noe sunnere forholdet mellom Tobben og Ina-Stina. Han kan også røpe at det blir bok i høst (men ikke neste høst, fordi bøkene er i ferd med å bli for kronologisk oppdaterte), og at det igjen blir julehefte med bare nytt materiale – Men ikke en ny, lang historie tilsvarende Juleheftene i «Nordpoltrilogien» fra 2014-2016.

Øystein Runde

Øystein Runde har utvilsomt den beste scenepersonligheten av årets gjester. Han fikk avslutte MCCs program med en presentasjon av tegneserien og barneboka Stamceller – Kroppens Superhelter, en presentasjon som han hevder å ha holdt kontinuerlig i tre uker. – Jeg har aldri forenkla så mye i en bok, og jeg har aldri laget en bok som fungerte så bra heller, sa han om sin pedagogiske innføring i stamcellenes funksjon. Men Runde fikk også anledning til å fortelle i detalj om «Margarin», «Futen» og «Olav Sleggja». Sistnevnte kommer snart med sitt andre bind, nesten ni år etter det første.

Vinnerne av festivalens tegnekonkurranse ble Jonathan Nicolaisen for beste stripe, Silje Bårdsen for beste karakterdesign og Johanne Enger for beste fan art (av Obi-Wan Kenobi).

Spenstig om alfabetet

Spenstig om alfabetet

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er en artig introduksjon til bokstavene.

ABC-bøkene vil alltid være knyttet til den første leseopplæringen. Gjennom introduksjonen til alfabetet har mangt et barn fått sin start på ferden inn i lesingens verden. Noen ABC-bøker har fått klassikerstatus, og mange minnes nok med glede for eksempel André Bjerkes «ABC» fra 1959 der Bjerke blandet dikt og vers om hver enkelt bokstav med illustrasjoner av Gøsta Munsterhjelm.

I dagens skole er mange av de grunnleggende lesebøkene lagt opp som ABC-bøker. Etter at man fjernet godkjenningsordningen for skolebøker i 2000, er det fritt frem for forlag og enkeltpersoner å lage egne læreverk. Dette har ført til at det er produsert skolebøker som kanskje ikke ville blitt godkjent til bruk i undervisningen etter den gamle ordningen. Lesebøkene som i dag er i bruk på 1. trinn i grunnskolen er varierte, men mange har basert seg på ABC-tenkningen.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» skiller seg fra mange andre ABC-bøker. Hun har valgt en historie om Anna og mormor som rammefortelling i bokstavpresentasjonen. De to hovedpersonene har funnet en ring som har falt ned fra himmelen. Da er oppdraget klart: De må finne eieren, og for å finne vedkommende går turen gjennom et høyhus og møter med de mange underlige personene og vesenene som bor der.

«ABC» er en bok i grenselandet mellom bildebok og tegneserier. Mari Kanstad Johnsen bruker i hovedsak dobbeltsideoppslag, men her og der er det flere tegninger i sekvens på enkeltsider. Vi finner også replikker som i form fungerer som snakkebobler, og tegneseriens formspråk er en del av presentasjonen

I fortellingen er det små stopp der hver bokstav blir presentert. I klassisk ABC-form får vi se en bokstav i kombinasjon med tegninger som kan knyttes til bokstaven. Johnsen velger å gjøre dette ut fra forbokstav, mens enkelte andre ABC-bøker gjerne også har illustrasjoner av gjenstander, dyr og mennesker der bokstaven finnes inne i ordet.

Det er varierte teknikker som er brukt gjennom boken. Mange steder finner vi akvareller, men Mari Kanstad Johnsen er heller ikke redd for å blande teknikker. Stilen er naïvistisk og tiltalende, men Johnsen har et tøff og leken tilnærming. Hovedoppslagene har mange herlige detaljer, og det er mulighet for en lesestarter til å drive litt detektivvirksomhet når man skal lete etter ord og lyder.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er et flott tilskudd til skolenes litteratur for den første lese- og skriveopplæringen. Dessverre vil den nok falle utenfor på en rekke skoler, siden man allerede har etablerte lesebøker som allerede dekker store deler av begynneropplæringen. Like fullt er dette en bok som bør være tilgjengelig på skolebibliotekene, og den vil egne seg godt til høytlesning i klassene eller på sengekanten sammen med mor og far.

 

«ABC»

Av: Mari Kanstad Johnsen

ISBN 978-82-05-49309-4

90 sider

299 kroner

Gyldendal

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 21. september 2017.