Browsed by
Måned: november 2017

Full fres fra superheltene

Full fres fra superheltene

«Justice League» er de viktigste superheltene fra det amerikanske forlaget DC Comics. En samling med nyere tegneserier med superheltgruppen er ute på norsk i disse dager.

Nå for tiden er nok superhelter som Superman, Batman, Wonder Woman og Flash best kjent fra spillefilmer og fjernsynsserier, men de har alle sin opprinnelse som tegneseriefigurer. Forlaget DC Comics er sammen med Marvel Comics de største superheltforlagene i USA, og begge forlagene kan se tilbake på lange rekker av superhelttegneserier.

Egmont velger her å gå tilbake til 2011 da DCs superheltunivers ble startet opp på nytt. Forlaget valgte å legge bort gamle historierekker og kontinuitet i en satsing kalt «The New 52». Dermed måtte de ulike tegneseriefigurene gjenskapes. Noen fikk nye opprinnelseshistorier, og mange fikk et helt nytt design.

Som en del av dette måtte også superheltgruppen Justice League skapes på ny. Det er de første historiene i den nye kontinuiteten vi møter i denne norskspråklige utgivelsen fra forlaget Egmont. Her møtes heltene for første gang, og det brukes tid på å la dem bli kjent med hverandre på godt og vondt. Her krangles det, her slenges det ut replikker og her skapes det også nye vennskap når superheltene sammen må kjempe mot en invasjon ledet av superskurken Darkseid.

Manusforfatter Geoff Johns er en erfaren skikkelse innen amerikanske superhelttegneserier, og her serverer han en historie med mange ulike elementer. Det er i hovedsak action og spenning det går i, men Johns har også roligere stunder i tegneserien der både melodrama og melankoli trekkes inn. Johns får frem noen av de mer menneskelige aspektene ved superheltene, der de innimellom tviler på seg selv og sine evner og må rettferdiggjøre seg selv overfor en skeptisk allmennhet. Dialogene virker i hovedsak svulstige, men enkeltreplikker kan være mer jordnære og med en humoristisk brodd. Det er ikke rart at replikkene blir slik, selv om det kan virke kunstig. Medlemmene i Justice League skal jo tross alt redde Jorden, og det er mye som står på spill.

Tegningene til Jim Lee og tusjeren Keith Williams er lekre og effektfulle. Vi har sett dem samarbeide tidligere på norsk i Batman-historien «Hush», som gikk i tegneserieheftet «Gigant» i 2003 til 2005. I «Begynnelsen» drives handlingen videre med stor variasjon i komposisjon og lay-out, og mange enkeltsider fungerer både som handlingsdrivende og som mer statiske stopp-punkter, der heltene fremstår i en slags plakatpositurer. Lee og Williams vet hva de driver med, og det kunstneriske uttrykket er energisk og innbydende.

Dette er en god introduksjon til nyere, amerikanske superhelttegneserier, og det er flott at Egmont satser på slike utgivelser i Norge. Dog hadde det vært en fordel om forlaget hadde gått for den enda nyere nyskapelsen av DC Comics’ superheltunivers, «Rebirth» fra 2016.

«Justice League: Begynnelsen»

Av: Geoff Jones, Jim Lee og Keith Williams

ISBN 978-82-429-5690-3

178 sider

129,90 kroner

Egmont Kids Media Nordic

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 2. november 2017.

Serie til film: Justice League

Serie til film: Justice League

Ennå er det litt er for tidlig å si om DC har funnet sin endelige form som et filmatisk superheltunivers, men med Wonder Woman og nå Justice League er de i ferd med å finne balansen.

Det er forståelig at DC vil være noe annet enn Marvel, og at de derfor ikke kan gjøre filmene sine like uhøytidelige og muntre som Marvels. Men det er også forståelig at f.eks. Zack Snyder kan bli tung kost. Han forrige film, Batman v. Superman: Dawn of Justice (BvS), som Warner håpet skulle bli årets kinofavoritt i 2016, endte opp som en av de mest kontroversielle og splittende superheltfilmer noensinne.

Derfor har Warner lagt visse føringer på sitt store prestisjeprosjekt, den lenge bebudete Justice League-filmen. Filmen har fått mer humor, selv om det ikke er dens mest framtredende element (det hadde, som allerede antydet, vært et knefall for Marvel). Og framfor alt måtte den ikke skulle være lenger enn to timer. Selvsagt er dette av praktiske årsaker – kortere spilletid betyr flere kinovisninger per dag. Vitsene er uansett ikke morsomme nok,  men jeg er overbevist om at den forkortede spilletiden er til filmens eget beste. Justice League er nemlig svært fokusert.

F.v. Ezra Miller, Ben Affleck og Gal Godot

Handlingen er som følger: Superman er død. Batman og Wonder Woman gjør så godt de kan for å holde håpet oppe og bekjempe ondskap, men tomrommet som deres blåkledde venn etterlot seg, er for tydelig. Batman ønsker å gi folk nytt håp ved å sette sammen et team av superhelter, som i tillegg til ham selv og Wonder Woman skal bestå av Arthur Curry (Aquaman), Victor Stone (Cyborg), og den folkesky lyngutten fra Central City, Barry Allen (Flash). Måten som disse tre sistnevnte ble introdusert på i BvS var og påklistret og svært lite subtil, og de representerte et åpenbart problem for Warner: Marvel har et enormt forsprang på dem når det gjelder å etablere et superheltunivers, og de har det derfor i overkant travelt med å introdusere alle de nødvendige figurer og elementer.

Ray Fisher som Cyborg

Også i Justice League er det tendenser til å lesse på med eksposisjon, men det meste går ganske raskt unna, og virker mindre påtrengende. Det viktigste er å etablere skurken Steppenwolfs plan for å invadere jorda, og de ulike heltens rolle i stykket. Batman er organisatoren, Wonder Woman er soldaten, Aquaman er mannemannen, Cyborg er einstøingen, og Flash er den nerdete nykomlingen.  Alle har sine oppgaver, alle har en klart definert personlighet, og ingen virker overflødige. Filmen er akkurat så ensembledrevet som den trenger å være. Hektisk blir den nødvendigvis, men ikke mer enn hva publikum er vant til også fra Marvel. Steppenwolf er ikke så verst underholdende, men han føles mer som en videospillboss og mindre som en karakter jo nærmere vi kommer filmens klimaks, og måten han beseires på føles litt vel brå og lettkjøpt.

Jason Momoa som Aquaman

Aquaman, av alle, er nestemann som får sin egen solofilm. Og selv om jeg ikke vil påstå at Jason Momoa stjeler hele showet i den rollen, har han et gigantisk scenenærvær i denne filmen, mer enn nok til å overbevise om at han kan bære sin egen film.

Som kjent måtte Snyder trekke seg som regissør da denne filmen var ¾ ferdig på grunn av en familietragedie, og Avengers-regissøren Joss Whedon trådde inn for å fullføre prosjektet. Men disse to har ganske ulik stil. Så er det endelige resultatet mer Snyder, eller mer Whedon? Umiddelbart vil jeg si femti-femti, fordi filmen føles mer som ren underholdning enn det han har laget tidligere. Men visuelt er den definitivt typisk Snyder. Landskapene er grå og svarte, ofte med apokalyptiske undertoner, og det gjøres generøs bruk av slo-mo og fyldige, detaljerte CG-bakgrunner.

Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt Justice League. Spekulasjoner omkring Supermans skjebne kan ha vært noe av forklaringen, men er en dårlig bevart hemmelighet. Ingen har trodd at Superman kan dø siden 1993, uansett. La oss bare si at Henry Cavill er i filmen, og at han for aller første gang framstår som noe av et friskt pust.

Nest etter sommerens Wonder Woman er Justice League den beste filmen i DCs nåværende filmkontinuitet, selv om det har vært en bratt læringskurve både for Zack Snyder og Warner, en som jeg ikke tror er over helt ennå. Men for første gang har forente DC-helter et cinematisk fundament som jeg kan tro på.

 

Justice League
Basert på et konsept utviklet for DC Comics av Gardner Fox
USA 2017
Regi: Zack Snyder, Joss Whedon
Manus: Chris Terrio + Zack Snyder og Joss Whedon
Skuespillere: Ben Affleck (Bruce Wayne/Batman), Gal Godot (Diana Prince/Wonder Woman), Jason Momoa (Arthur Curry/Aquaman), Ezra Miller (Barry Allen/Flash), Ray Fisher (Victor Stone/Cyborg), Henry Cavill (Clark Kent/Superman), Ciarán Hinds (Steppenwolf), Jeremy Irons (Alfred), Amy Adams (Lois Lane)
Lengde: 1 t. 59 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 15.11.2017

(NB! Justice League har bonusscener midtveis under, og etter, rulleteksten. Akkurat på det området følger de Marvels formel)

Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus Tegneseriefestival hadde besøk av mange veteraner i år, og opptil flere som har vært her tidligere. Evner festivalen fortsatt å tenke nytt? Vi ser litt nærmere på tre av inslagene fra den siste festivaldagen. 

Don Rosa er uunngåelig en gjest som personlig representerer fortiden, noen ganger også på en mer bokstavelig måte. En fordel for Rosa personlig er nemlig at han er så populær at han kan snakke om hva han vil. Og som en ivrig samler elsker han å snakke om de gamle bladene i samlingen sin. Rosa fikk åpne søndagens Raptus med et lysbildeforedrag om pussige tegneserieforsider fra 40-til 70-tallet (som var så lenge han samlet før han begynte å miste interessen). Dette er i grove trekk en reprise av et tilsvarende opptrinn han gjennomførte under sitt forrige Raptus-besøk, med mange av de samme forsidene. Men også dette trekker folk, og skapte munter stemning på søndag.

Don Rosa

Mike Collins og Janry representerer også den gamle garden, og igjen har begge vært her før, men erfaringene deres er verdifulle. På søndag møttes de to for å snakke om forskjellen mellom den amerikanske og den europeiske tegneseriebransjen (Collins er waliser, men innsikten hans i det amerikanske systemet er betydelig). Stripeformatet er en den store forskjellen, mente Janry innledningsvis. Europeiske serieskapere tenker mer som forfattere som skriver på en roman, de er fokuserte på en historie. Collins supplerte denne tankegangen med å foreslå at amerikanske tegneserier er mer som tv-serier, de er mer opptatt av kontinuitet.

Samtalen utviklet seg til å handle mye om royalties. Mens f.eks. Carl Barks fikk betalt per side produsert, har Collins en grei ordning som mangeårig DC-og Marvel-medarbeider; han eier ingen figurer han eventuelt skulle være med på å lage, men får prosenter og vederlag. Også fransk-belgiske serieskapere får prosenter av salg.

F.v. Mike Collins, Janry og Thierry Capezzone

Collins skrøt ellers av DCs som modell, som innimellom sikrer ham noen ekstrainntekter. Han fikk royalties for sin medvirkning til en Flash-historie som senere ble brukt i noen episoder av den pågående tv-serien «The Flash». En gang fikk han uten forvarsel en sjekk på 300 dollars, som viste seg å være kompensasjon fordi en av hans tegninger av Robin ble masseprodusert på et dynetrekk. Men hans syntes nå de godt kunne ha sendt ham dynetrekket også…

Samtalen kom også inn på filmatiseringer av tegneserier, der Janry beklaget at fransk filmindustri ikke tok nok sjanser. Filmene deres får mindre budsjett og mindre blest. Intervjuer Thierry Capezzone underbygget dette ved å påpeke at hjemme i Danmark hadde alle hørt om Thor og Justice League, mens f.eks. ingen visste at Lille Sprint kom som kinofilm denne høsten. Og Mike Collins mintes med gru det franske forsøket på å filmatisere Blueberry basert på den tegneserien som han regner som sin desiderte favoritt – både blant amerikanske og europeiske serier.

Vicky alias Humon var en av gjestene som gjorde minst av seg på årets festival. Ikke desto mindre viste hun seg å være svært populær og trakk nesten fullt hus og et overveiende ungdommelig publikum da hun hadde sin eneste opptreden på Raptus, tidlig søndag ettermiddag. Populariteten var nok til at intervjueren hennes kunne begynne å be om spørsmål fra salen etter et kvarter, og det kom nok spørsmål til at de ble sittende tiden ut.

Humon (f.v.)

Ikke overraskende tok hun konseptet med «Scandinavia and the World», der nasjoner er inkarnert som individuelle tegneseriefigurer, fra Hetalia.  -Jeg lagde bare en stripe på måfå, og så enda en og enda en, forklarte hun Resultatet er hennes største internasjonale suksess, en serie som kommenterer det aktuelle verdensbildet så vel som nordisk kultur og historie ved hjelp av søte chibifigurer. For å få til dette må hun bruke en del stereotypier; så langt er det amerikanerne og finnene som har blitt mest provosert. Ironisk nok er «Finland» den mest innadvendte og passive skandinaven i serien hennes.

Samtalen gikk på engelsk, utvilsomt etter Humons eget ønske, men jeg mener det er et lite nederlag hver gang nordmenn og dansker eller svensker tyr til engelsk for å snakke sammen. Men i det minste gjorde det også at en av vittighetene gled lettere: I fjor november tegnet hun en stripe der «Amerika» skifter utseende for å bli mer Trump-aktig («Miss Amerika», hans kvinnelige motstykke, har forblitt inkarnasjonen av det liberale USA). -Jeg savner den gamle Amerika, fortalte hun publikum på festivalen, – Han var en tosk, men han mente godt. Jeg vil forandre seriens Amerika tilbake til sitt gamle jeg. – So you’re going to make America great again, utbrøt en av publikummerne, til allmenn latter.

F.v. Island, Danmark, Norge, Sverige og Finland

Så hvorfor var ikke Humon mer synlig på festivalen, tross i Scandinavia and the Worlds suksess? En grunn kan være at selv om hun hadde stand på markedsplassen, manglet hun, av logistiske årsaker, bøker til salgs. En annen grunn er at hun framsto som litt folkesky sammenliknet med mange av de andre gjestene.  Men norgesbesøket har gjort inntrykk. Raspeballene som hun og de andre gjestene fikk servert på fredag…de kommer til å bli nevnt i serien, og ikke nødvendigvis på en mest mulig flatterende måte.  –Hvis jeg får servert insekter i Thailand tenker jeg, greit nok, men i Norden er vi så like at vi legger desto større merke til de små forskjellene, forklarte hun avslutningsvis.

Raptus-inntrykk 2017

Raptus-inntrykk 2017

På godt og vondt: Selv om han for lengst har pensjonert seg, er det fortsatt ingen Donald-tegner som vekker publikums interesse mer enn Don Rosa. Raptusfestivalen går denne helgen av stabelen, med både nye og mer kjente ansikter på gjestelista. 

Disney har fulgt Nicolas Keramidas helt fra begynnelsen av karrieren hans. Etter å ha fullført animasjonsstudiene i på den prestisjefylte Ecole de l’Image Les Gobelins i Paris jobbet han for Disney fra 1993. Det ga kred; da han sluttet der for å tegne fantasy-albumserien ”Luuna” fikk han kontrakt uten å ha tegnet en rute av serien først. Han har jobbet med den i over ti år, og på fredagens presentasjon hadde han vanskelig for å rive seg løs fra sine egne tegninger da han fikk se dem presentert på storskjerm.

Keramidas

«Luuna” er ikke utgitt på norsk, men det er hans frie tolkning av Mikke Mus og Donald Duck, ”Mickey’s Craziest Adventures”. Han var med på et fortsatt pågående prosjekt der serieskapere får lov til å skape friere tolkninger av Disneys mus og ender. Keramidas satset på en retro stil; hver tegneserieside er lagt opp som i en gammel søndagsavis, og han har tegnet og designet falske tegneseriecover fra 60-tallet, med slitasjemerker, pris og dato og alt. Disse Disney-seriene var også en øyeåpner for Keramidas når det gjaldt tegneseriebransjen. Han trodde Mikke Mus ville være mer populær i USA, men serien hans ble møtt med mer begeistring i Europa.

Keramidas snakker egentlig ikke så godt engelsk, men han har prøvd så godt han kan på opptredenene sine denne helgen. Likevel hadde det nok vært en fordel om han ble ledsaget av intervjuere som kunne fransk, for å hjelpe ham med å finne de rette ordene.

Don Rosa

-Når folk spør meg hvem jeg vil være i Andeby svarer jeg gjerne en av Hakkespettene, for de er kule, sier Don Rosa. Lørdag formidddag opptrådde han på Salem-senteret i Bergen sentrum. Det var første gangen Raptus har brukt dette lokalet til en av postene sine, for å sikre tilstrekklig med publikumsplass.

Når du har vært på Raptusfestivalen så mange ganger som ham, kan det være vanskelig å finne på noe nytt å snakke om, men et viktig kapittel gjensto. Rosa er jo ansvarlig for å gi utdypende forklaringer til mye som dreier seg omkring Hakkespettbevegelsen. -Ingen informerte Barks om hvor mange som faktisk leste Barks-seriene hans, langt mindre at leserne hans var interessert i å få vite mer, forklarte Rosa. Men Rosa var en av de fansene som ville vite mer. Derfor har han laget to historier som fordyper seg i Hakkespettbevegelsen, en som forklarer Hakkespettsbokas historie, og en som forteller hvordan Ole, Dole og Doffen først ble med i bevegelsen Den store avsløringen i førstnevnte historie ble ”spoilet” av de norske utgiverne gjennom coverteksten, og Rosa vitset om at slike frustrasjoner er grunnen til at han har mistet så mye hår. Men ellers hadde han bare godt å si om sine norske utgivere, og om Arild Midthun, som han mener er mer profesjonell og ordentlig enn ham selv.

F.v. Eirik Andreas Vik i julestemning, Tuva Røisli, Ingeborg Wiulsrød, Alexander Slotten og Are Edvardsen

Bergensbaserte ÜberPress har alltid noe til Raptus. I høst har de tre utgivelser, selv om de de to første – «ÜberSuperhelt» og «Bergen 24t 2017» – kom for noen uker siden, mens den tredje teknisk sett ikke var klar til festivalen. For å få ut ”Arild og Kjøpesenternissen” i tide måtte Are Edvarsen lage et hastetrykk i brgrenset opplag – 75 stk. – I år blir det jul, men det har ikke vært jul siden 2013, sa seriens tegner/forfatter Eirik Andreas Vik på presentasjonen lørdag ettermiddag. Så lenge har han nemlig prøvd å lage en lenger juletegneseire, noe han syntes var mangelvare i alle fall da. I de senere år har det blitt litt bedre, mener han, og viste da særlig til de tre siste Kollektivet-juleheftene. Jeg tror jeg har gått lengst over streken i denne hsitorien, innrømmet han videre. Serien hans om den troskyldige Arild er kjent for sin absurditet, og den følger sin egen ”Arild-logikk”. Julespesialen ser ut til å følge samme logikken, og Vik lover ”mye oppbygging mot en dum punchline”.

Arifur Rahman

Fordi det ikke var noen etter ham i det minste foredragsrommet, ”Kjellersmauet”, fikk Arifur Rahman lov til å sitte lenger og berette om sin dramatiske bakgrunnshistorie som serietegner. Han har planer om å lage en tegneserie om livet sitt, fortalte han på Raptus lørdag. Det kan i så fall bli den mest dramatiske selvbiografiske tegneserien noen sinne fra Norge. Etter at islamistiske agitatorer satte en egentlig uskyldig Rahman-seriestripe i samband med de mye omtalte Muhammed-karikaturene, opplevde han både fengsel, tortur og drapstrusler – for en tegning. På Raptus gikk han i detalj om noen av opplevelsene sine fra hjemlandet Bangladesh. Han lever nå i eksil i Norge, og jobber som tegne-og animasjonslærer.

Fantomet-redaksjonen. F.v. Jens E. Røsåsen, Kjell Steen og Hege Høiby

Kjell Steen har vært ”Sjefen” i bladet Fantomet siden 1984, og et orakel når det gjelder alt som har å gjøre med Ånden Som Går.På fredagen var han kommet for å fortelle om Fantomets historie. Hvorfor ble Devil til Ulv og Diana til Sala? Hvorfor gikk Fantomet-bladet inn på 50-tallet, og hvordan kom det tilbake? Alt dette er ting som Kjell Steen gjerne forteller om i detalj. Han inviterte også tilhøreren til en Stormester-quiz i avansert Fantomet-kunnskap. Øystein Bønes ble kåret til vinner i finalerundene lørdag kveld.

.

 

Selsomme sjøreiser

Selsomme sjøreiser

Øyvind Torseters Mulegutt forlater berget det blå og reiser til sjøs i sin egen versjon av Odysseen.

«Mulysses» er oppfølgeren til «Mulegutten» fra 2015. I denne foretok illustratør Øyvind Torseter en surrealistisk reise i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. I «Mulysses» møter vi igjen den titulære hovedpersonen fra forrige bok, Mulegutten, en tilbakevendende figur i Torseters underlige univers. Siden sist har han dratt til byen, men det går ikke så bra for ham. På samme dag som har får sparken fra en jobb han riktignok gjorde veldig dårlig, blir han kastete ut av leiligheten og får beskjed om at han må betale 70 000 kr for å få tilbake eiendelene sine. Heldigvis møter han på en eksentrisk millionær som tilbyr ham akkurat det beløpet for å være med på en sjøreise, og eventyret er i gang.

I boka er det, som tittelen tyder på, mulig å spore referanser både til James Joyce og Homer, men særlig sistnevnte.


«Mulysses» er et mer helstøpt verk enn forgjengeren. I større grad ligger det en plan og en historie bak, og boka føles mer som en tegneserie. Torseter underbygger dette inntrykket ved å bruke et fast fire-ruter-per-sideformat. Stadig er nok den kunstneriske friheten viktigere enn å fortelle med tegneseriemediet. Øyvind Torseter fortsetter å eksperimentere med ulike teknikker; han veksler mellom svart-hvitt og nøye overveide fargenyanser, mellom detaljerte tegninger og skisser, og han elsker å utfolde seg visuelt over helsider og iblant dobbeltsider. Helsidene er fortsatt i flertall. Dette er en fortellerstil vi ble godt kjent med i «Mulegutten». Torseter har tidligere forklart at han begynner med de store fargebildene før han kommer til teksten.


Men nesten like viktig denne gangen er den underfundige, ofte absurde humoren som er allestedsnærværende. Torseter har perfeksjonert denne praktisk talt fra første rute. Ofte driver den historien framover, da humoren gjerne kommer til uttrykk gjennom rekken med deus ex machina som blir rettferdiggjort ved at det bare er slik seriens univers konsistent fungerer: ingen ting skjer fordi det er logisk; alt skjer fordi det trenger å skje. Historien er sin egen motivasjon. «Mulysses» er ikke metafiksjonell, men boka er en svært selvbevisst sjangerlek. Mulegutten selv er en «tom» karakter av den klassiske sorten som fungerer som stedfortreder for leseren, og som derfor kan settes inn i enhver situasjon som historien måtte kreve.

For «Mulegutten» fikk Torseter kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Selv var jeg den gangen litt usikker på hvor godt boka passet for barn. Med «Mulysses» ser jeg i større grad dette. I tillegg til de humoristiske innslagene har historien et lettfattelig (men ikke forutsigbart) handlingsmønster. Samtidig er Øyvind Torseter fortsatt en kunstner og illustratør framfor alt, og «Mulysses» er i likhet med forgjengeren en øvelse i et illustratørsinns frie dressur.

 

Mulysses – Mulegutten drar til sjøs
Av Øyvind Torseter
ISBN  9788202553043
160 sider
299 kr.
Cappelen Damm

Les også:
Surrealistens Asbjørnsen og Moe

Planlegger nye Blokk-bøker

Planlegger nye Blokk-bøker

Ingrid Brubaker og Anja Dahle Øverbye har fleire planar for Blokk forlag framover, og også nokre utanom. Serienett snakka med begge to på Bergen Art Book Fair.

Bergen Art Book Fair (BABF) er, mellom anna, lanseringsstad for fanziner av alle slag. Blokk Forlag kom med to nye teikneseriefanziner til denne festivalen: «Daz» av Kai Nødland, som tidlegare har levert eit bidrag til antologien «Byrjing». Øverbye og Brubaker likte dette så godt at dei ba han om å lage meir. I utgangspunktet spurte dei Nødland om han var interessert i eit bokprosjekt, men innimellom fulltidsjobben som grafisk designar hadde han ikkje tid.

Kjært, Fælt og Sirkulært

Den andre er «Kjært, Fælt og Sirkulært» av Åge Peterson. Samarbeidet kom i stand etter at dei fekk sjå på den førre fanzina hans, «Ghost» medan dei satt ved sida av kvarandre på marknadsplassen til OCX i sommar, og lot seg begeistre av den.  Ettersom han har erfaring med risografi (ein populær trykketeknikk blant fanzineutgjevarar), trykka han den opp sjølv.

Anja Dahle Øverbye og Ingrid Brubaker på Bergen Art Book Festival

BABF var også staden der «Dog Days», den engelske omsetjinga av Øverbyes «Hundedagar» blei sloppe for første gong. Forlaget Central, som tidlegare også har fått«Kjære Rikard» og «Moskva» omsett til engelsk, står bak denne.

Når ein norske serieskapar har utgjeve ei populær, kritikarrost, kanskje til og med prislønna teikneseriebok, kjem spørsmålet om ein oppfølgar gjerne ganske fort. Anja Dahle Øverbye har for lengst begynt planlegginga av ein slik oppfølgar til «Hundedagar», nemlig teikneserieboka om tida hennar på Kunsthøgskolen i Bergen. Ho føler seg trygg på at denne er klar til OCX neste år, sjølv om ho innrømmer at det er mykje arbeid igjen.

I mellomtida held Brubaker og Øverbye det gåande med «Ustabil», ein podcast om mental helse og depresjon – Tema som opptek dei to personleg. Som kjent har Anja Dahle Øverbye vore utleverande før om sin angst, og også i «Ustabil» tek dei utgangspunkt i deira eigne historiar og anekdotar. Ideen til podcasten fekk dei på veg til årets teikneseriefestival i Stockholm, då dei satt i baksetet på Jippi-bilen og idémyldra.  Mottakinga har vore veldig positiv, og lyttartalene har vore høge ut frå kva dei forventa. Og sjølvsagt har dei fått mange gode tilbakemeldingar; både frå folk som har likt å høyre på, men også belyst at det er eit veldig viktig tema å snakke om. Mange kjenner seg igjen.

Ser me litt framover har Blokk Forlag eit par nye utgjevnader på gong.  Gina Wynbrandts «Someone please have sex with me» kjem til å heite «Kan noen være så snille å ligge med meg» i den norske omsetjinga. Den er under arbeid nå; Brubaker har omsett den, og sendt det norske manuset til Wynbrandt. For det litt spesielle med denne omsetjinga er at dei får den amerikanske serieskaparen til å skrive den norske teksten. – Gina Wynbrandt har ei karakteristisk handskrift som ser veldig bra ut på trykk i originalen, forklarer Brubaker, så vi ville ha det same. Så ho sit og knotar med det nå; forhåpentlegvis skjøner ho norske ordelingsreglar.

Gina Wynbrandts sjekketips blir snart å sjå i norsk språkdrakt

Mens den første Blokk-antologien «Byrjing» var ein bortimot rein teikneseriepublikasjon, blir neste bind meir blanda – Vi har søkt støtte til ein teikneserieantologi som går litt utover det vanlege formatet, fortel Brubaker. Den kjem også til å innehalde andre skjønnlitterære og visuelle verkemiddel og bidrag, men i hovudsak ein teikneserieantologi. – Vi har ikkje fått støtte til prosjektet ennå, innrømmer Øverbye. Av den grunn vil dei halde tilbake namna på dei involverte mens dei venter. Men bidragsytarane blir som førre gong, både serieskaparar og folk som ikkje har laga teikneseriar før.

-Viss vi får støtte, kjem det til å gå radig, då får vi ut antologien før neste OCX; på våren, anslår Brubaker.

Les også:
Festival i visuelle grenseland

Ny, norsk mytologi

Ny, norsk mytologi

Eit norsk forlag utgir ein antologi med superheltseriar som ikkje berre er banale minimumsreferanse-parodiar. Og meir enn halvparten av bidragsytarane er jenter. Jepp, nittitalet kjennest som eit veldig fjernt minne.

ÜberSuperhelt skil seg i utgangspunktet frå dei andre antologiane i serien ved at alle historiane er meint å vere lagt til Norge, mange av dei ganske speifikt. Den norske tilknytinga blir poengert snøggast råd i den første historia, Katarina Strømsvågs «Karriere-Mål», der heltinna Gaupe (ei atletisk amasone med Batman-fakter) svingar seg frå lyktestolpe til lyktestolpe med Nidarosdomen i bakgrunnen. Som kjent har superheltar eit nært forhold til landemerker, særleg katedralar og skyskraparar, men når så mykje er sagt er det ein god grunn til at Domen er der. «Karriere-Mål» er elles ein veldig enkel og sympatisk superheltparodi som legg vekt på det visuelle, med poseringar og elegante akrobatiske rørsler i store ruter. Strømvåg og figurane hennar var også eit opplagt og ideelt val når det gjaldt val av omslagsillustrasjon.

Karriere-Mål

Fullt så enkelt er ikkje neste bidrag, Kristoffer Lindseths «Den Nye Nattskygge». Har du følgt ÜberPress i nokre år, hugsar du kanskje Lindseths teikneseriebok «Den Dødelige Nattskygge» som eit ganske heiderleg forsøk på å bygge opp eit vel fundert og passe komplekst superheltunivers på berre 100 sider. Dette er oppfølgaren. Heltane er forsvunne, og skurken har overtatt verda. Godt utgangspunkt det, ein klassikar, og det begynner lovande, med mange vellukka poeng.  Førehandskunnskap om sjølve serien er eigentleg ikkje naudsynt i det heile, men sofistikert kunnskap om sjangeren er eit pluss, for dette er superheltsatire på sitt mest postmoderne og sjølvreferansielle. Heile greia er praktfullt teikna, med elegante sveipande strekar. Problemet er at historia ikkje har mykje av eit poeng, og den flyter ut. Når nokon begynner å siterer fleire verselinjer av ein Black Debbath-låt midt under ein kamp, tyder det på idétørke. «Den Nye Nattskygge» verkar meir som ein smakebit på neste bok Nattskygge-serie enn som ein eigen historie. Men kanskje det var meininga…

Den Nye Nattskygge

«Den Avgjerande Boss-Mann» av Trine Normann er ei økologisk superheltforteljing. Eg er usikker på om den er meint å vere meir ein  parodi eller meir ein nostalgisk homage til Blekkulf. Poenget er i alle fall at Blekkulf (eller Ulfblekk, som han heiter her) har vorte for gamal for økologiske heltegjerningar, og må overlate feltarbeidet til den ein meir atletisk fiskemann. Teikningane er nydelege, og i seg sjølv noko av det aller proffaste i antologien, men på manussida er igjen avsluttinga litt svak; den vil for mykje.

Den Avgjerande Boss-Mann

Det aller meste av teikningane i ÜberSuperhelt ser i det heile tatt ganske pene ut. «Vargen» av  Alexander Slotten er eit merkbart unntak. Denne trufaste Über-bidragsytaren er alltid ein av dei som skil seg mest ut i den til eikvar tid aktuelle antologien med si palettaktige, figurative stil. Historia trekker inn samisk mytologi og blandar Wolverine med Marvels Thor, og Slotten vil tydelegvis veldig mykje med serien. Utføringa blir litt rotete, men serieskaparen har mange gode idear.

Vargen

Leitinga etter eit nytt aspekt ved sjangeren er ei vanleg øving innan superheltseriar (Kurt Busieks «Astro City», t.d., er dedikert til dette). «Jeg vant» av Victoria Lindquist og Gaute Knutsen, har det motsette utgangspunktet av «Den Nye Nattskygge»: Kva om helten får sin erkefiende i fengsel, og han blir der? Ei slik historie hadde typisk fokusert på kor keisamt det er å vere ein superhelt utan ein erkefiende, men denne serien har eit meir personleg fokus, noko som gjer den meir interessant.

Jeg Vant

«Wonder Boy» av Tuva Røisli spelar på trivialiseringa av superheltar. Igjen er sluttpoenget litt svakt, men historieforteljinga er meir solid, og held nesten til heilt på slutten. Vi er i eit univers der det finst eigne superheltskular, og der mutantar (i Marvels tyding av ordet, dvs. alle som er fødde med latente superkrefter) er vanlege. Og den sjølvutnemnte Wonder Boy er ein slik mutant; han er telekinetisk. Men han manglar ei velutvikla moralsk dømmekraft.

Wonderboy

«Supper-helt» (eit ordspel som diverre er like svakt i historien som i overskrifta) av Ingeborg K. Wiulsrød er lagt spesifikt til Bergen, noko som eg såg alt i første rute. Akkurat som med Gaupe så gjer den lokale tilknytinga det lettare å spele på sjarmen. Og akkurat som i «Wonder Boy» er hovudpersonen ein ung jypling som manglar sjølvkontroll. Samstundes er sluttpoenget noko av det same som i «Jeg vant»: Heltane treng skurkane meir enn omvendt. Poenget er mykje tydelegare og enklare her, men det treffer godt. Wiulsrød teiknar også tydeleg betre denne gongen samanlikna med førre antologien. Ikkje minst gjer ho meir med bakgrunnane denne gongen.

Supper-helt

«Stål-Kvinnen» av Johanne Bergill handlar igjen om trivialiseringa av superheltar, i form av ei beintøff og resultatorientert superheltinne sine forsøk på å skjule den hemmelege identiteten for kjærasten sin. Mange av historiane bruker humor, men denne gjer det mest vellukka. Bergill står for ei av dei penare teikna historiane i antologien, skjønt det kunne vore jobba meir med bakgrunnar, kanskje også med fargar. Den visuelle presentasjonen er likevel det mest underhaldande ved serien, men det hjelper også at den har eit litt overraskande sluttpoeng.

Stål-Kvinnen

Dei aller fleste bidraga spelar på lag med sjangerens eigne konvensjonar, og legger til personlege vriar. Men den avsluttande stubben «Kaptein Høvel» av Erlend Sandøy er av det litt meir surrealistiske slaget som bringer tankane til nittitalet. Tilsynelatande prøver historien å sobert avvise superheltkonseptet totalt, før den likevel går over i den meir nonsensaktige retninga som det først blei hinta om. To-tre til av det slaget hadde blitt anstrengande og pretensiøst, men når den står for seg sjølv sånn, kjennest den forfriskande.

Kaptein Manhatt… æh, Høvel

Når ÜberPress utgir denne antologien, er det på overtid. Det var ei tid då norske serieskaparar ikkje forsto superheltsjangeren godt nok til å fordjupe seg i den, men dei har vore klare i mange år nå. Det er for seint å gjere noko originalt; sjangeren har vorte dekonstruert så ofte at det er vanskeleg å finne nye perspektiv på den. Men fordelen med at sjangeren tross alt har så mange konvensjonar, er at antologien kjennest som eit meir heilskapleg verk. Der andre Überantologiar er som eit lappeteppe, er ÜberSuperhelt meir som eit felles arbeid mot eit felles mål om å skape eit litt uhøgtidleg superheltmytologi spesielt for Norge.

ÜberSuperhelt
Av diverse. Redaktør: Are Edvardsen
98 sider
150 kr.
ÜberPress

Hundre år etter

Hundre år etter

Kristian Krohg-Sørensen har tatt for seg den russiske revolusjonen i sin nyeste bok. Den slags blir det gode sakprosategneserier av.

Historiske tegneserier er blitt varemerket til Kristian Krohg-Sørensen. Han debuterte med en tegneseriebok om smugleren og motstandsmannen «Gulosten». Siden har han laget tegneserier om blant annet historien til trikken og T-banen i Oslo.

Det nyeste prosjektet til Krohg-Sørensen er nok det så langt mest ambisiøse. Han har laget tegneseriebok om den russiske revolusjonen hundre år etter. Temaet er både godt og interessant, og nordmenns kunnskaper om revolusjonen og hendelsene rundt er nok ikke det de en gang var.

Mangt har vært skrevet og sagt om revolusjonen, og den største utfordringen for Kristian Krohg-Sørensen må helt klart ha vært stoffutvalget. Med et begrenset antall sider til rådighet, har Krohg-Sørensen vært nødt til å fatte seg i korthet samtidig som viktige hendelser og sammenhenger må presenteres og prioriteres.

Krohg-Sørensen har valgt å gi stoffet en femdeling. Først blir det kapitler som fokuserer på henholdsvis februar 1917, tsar Nikolai, Vladimir Lenin, november 1917 samt en epilog. Vi får en konsentrert bit med russlandshistorie der både årsaker og virkninger blir ivaretatt, og historikeren Krohg-Sørensen bruker også god plass bak i boken til fotnoter, kommentarer, oversettelser av skilt og plakater og en egen litteraturliste.

Etter hvert som Kristian Krohg-Sørensen har etablert seg som serieskaper, er stilen hans blitt et viktig uttrykk. Han viderefører en tilsynelatende enkel strek med delvis karikerte ansikter og en spennende bruk av svarte flater. Bygninger og bylandskap blir stilige i streken hans, men i denne boken har han fått en ekstra utfordring: Ansiktene til flere av de viktigste karakterene er blitt ikoniske i verdenshistorien, og det krever ekstra arbeid av Krohg-Sørensen for å la dem gli inn i hans stil. Det mestrer han godt, og boken har fått et flott og distinkt, personlig uttrykk.

Boken lider til en viss grad av at det er store mengder informasjon som skal inn på få sider. Fortellerteknisk fungerer det likevel bra, selv om enkeltsider tynges ned av mye tekst. Likevel har Krohg-Sørensen gjort en utmerket jobb, for fortellingen glir lett samtidig som den inneholder mye og god faktainformasjon.

«Den russiske revolusjonen» er et spennende stykke arbeid fra Kristian Krohg-Sørensen. Den egner seg veldig godt som en introduksjon til en viktig periode i russisk historie som i tillegg fikk store konsekvenser for verdenshistorien. Med sine historiske tegneserier er Krohg-Sørensen i ferd med å skape et viktig rom både for seg selv og andre norske serieskapere. Vi trenger flere gode sakprosategneserier i Norge, og denne er med på å skape en mal for disse. Anbefalt!

«Den russiske revolusjonen»

Av: Kristian Krohg-Sørensen

ISBN 978-82-8342-044-9

68 sider

299 kroner

Forlaget Manifest

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 26. oktober 2017.

Et sjarmerende jubileum

Et sjarmerende jubileum

Samleboken «Fantomet; Rubinbryllupet» er blitt en virkelig sjarmerende bok, det er faktisk ordet som dekker hva jeg føler.

Bak et fantastisk omslag – som har fått negative kommentarer fra andre anmeldere (min samboer utbrøt: «Wow! Endelig en Fantomet-bok jeg har lyst å lese!») finner vi redaksjonens oppsummering av Fantomets forhold og senere bryllup til sin kjære Sala.

Vi har blitt tilgodesett med riktig mange Fantomet-samlinger de seneste årene, men denne er utvilsomt den beste. Den aller største fordelen, etter mitt syn, er at den kan leses av mange, ikke bare Fantaster eller samlere. Samtidig inneholder den korrekte, men ikke overveldende redaksjonelle kommentarer til hver historie, nok en gang noe som passer for «tilfeldige lesere» som lar seg lokke av det uvante omslaget.

Innholdsrik, 144 sider i svart-hvitt (bak et gloriøst magentafarget omslag) presenterer hele ti historier fra Falks mesterperiode via hans tre hovedtegnere: Ray Moore, Wilson McCoy og Sy Barry. Og sjelden har vi fått bedre illustrasjon på disse tre illustratørenes storhet, og hva som skiller dem fra hverandre.

Fantomet + Sala har faktisk preget tegneserien helt fra starten, og Lee Falk, som en dreven operatør, har inkludert akkurat passe dose kjærlighetsintriger innimellom mystikk og spenning. Dette skiller helten Fantomet ganske mye fra lignende jamaldringer, f.eks. Tarzan, The Shadow og Batman. Kanskje bare Supermann av de gode gamle actionkarakterene er like mye preget av et kvinneforhold, Lois Lane er nok mer (universelt) kjent enn vår Sala som piken som elsker helten men irriterer seg over hans sivile identitet, mens Clark Kent er hodestups forelsket i samme jente. En mer moderne, og stadig like populær helt, er Spider-Man, hvis ulykkelige kjærlighetsforhold til diverse piker og kvinner har krydret hans tegneserietilværelse så mye at vi ikke kunne tenke oss karakteren uten sine forskjellige kjærester.

Til slutt: en annen pulp-favoritt, som både har vært i blader og tegneserier, er overmennesket Doc Savage. Hans forhold til det annet kjønn er – etter det jeg vet – ikke-eksisterende, og dermed er figuren (nok en gang etter min mening) dørgende kjedelig, uten et gram personlighet.

Oppummert: Sala er like viktig for Fantomet som alle de andre klassiske ingrediensene figuren er utstyrt med.

Boka presenterer en lang historie («Fangen i Himalaya») og to korte («Eventyr i Algerie» og «Mysteriet med pilringen») frå skyggenes mester Ray Moore. Alle historiene har vært presentert to-tre ganger tidligere, men i denne sammensetningen fungerer kjent materiale enda bedre enn før. Østens og internasjonal mystikk og renkespill, ofte med folk som vil ha Sala, koste hva det koste vil.

Den problemstillingen går igjen nokså ofte, også i Wilson McCoys historier, der baroner, filmstjerner og andre kule menn frir så det griner til den vakre Sala, uten at Fantomet får gjort annet enn å løpe etter og slukke branner. Med historiene «Det store problem» (aldri tidligere utgitt, hurra!), «Kidnapper om bord» og «Salas morfar» (aldri utgitt på norsk før, enda en gang hurra!) er McCoy i gang for godt.

Spesielt første historie viser (etter min mening) en klar overgangsstil fra Moore, og her kommer humoren mye sterkere inn i bildet, koblet med forviklinger og misforståelser, samtidig som Fantomet frir for første gang. Så smeller morens familie til for fullt, moren som egentlig aldri har godtatt maskegubben som sover på gulvet på gjesteværelset sammen med den digre hunden.

I andre historie får familien besøk at et rivjern som er enda mindre sjarmert av Fantomet, nemlig tanten (morens søster). Hun ber han regelrett ryke og reise, og prøver selvsagt å skaffe Sala nye, passende beilere. Men problemer oppstår selvsagt, og når maskemannen får rakt glørne ut av ilden er tante Elsie blitt Fantomets største fan. En morsom og spennende historie.

Den siste McCoy er i grunnen en kopi av den forrige, denne gangen er det bestefaren (morens pappa) som vil finne en passende beiler, bedre enn gubben på golvet. Det skjærer seg selvsagt, med skyting og nevekamp som følger, og til slutt er gamle, rike Palmer like begeistret for helten vår som hans datter Elsie. Morsom, men her ser vi et formular som kanskje er grunnen til at den aldri har vært trykket før. I boka, derimot, fungerer den som et friskt pust.

En ny tidsalder fødes ved Sy Barrys inntog på 60-tallet. De noe gammelmodige McCoy-historiene fikk et hardt tiltrengt moderne skjær, og Sala deltok i mange av disse. Men det var først på 70-tallet forholdet skjøt fart, og hele fire historier fra dette tiåret presenteres her; «Det mystiske brevet» (to gg. tidl.), «En mann ved navn K. Walker» (fire gg. tidl.), «Frieriet» (to gg. tidl.) og endelig «Bryllup i de dype skoger» (to gg. tidl.).

Som vi ser har mye av dette vært utgitt før, men her danner disse fire historiene en hel saga, og de hører sammen, selv «brevet» og «frieriet», som begge kan si å være noe enklere historier. «K. Walker» er en bauta av en historie, og når vi ser på den helt moderne «John X» skjønner vi at lesere liker svært godt sin helt som «sivilist». «Bryllupet» er selvsagt kjernen i plumpuddingen, og avslutter en fenomenal bok.

I disse fire historiene (og selvsagt ellers i denne tidsperioden) glimrer Sy Barry tegnemessig, samtidig som at (har jeg mistanke om) han tilfører ganske så mye til selve fortellingene, Falk var jo for så vidt ganske mett av dage etter over 30 år med hodeskallehistorier. Det sprudler av glede, eleganse, action og humør her.

Slik sett representerer disse tre tegnerne her hele Fantomets karriere på en svært god måte. Anbefales for alle elskere av tegneserier, og jeg tror en del biblioteker burde skaffe seg den også, kanskje flere kvinner dermed ville oppdage fortellergleden, mystikken og historikken i denne karakteren.

 

Fantomet: Rubinbryllupet
144 sider
Kr 170.- (billig!)
Egmont

Fantomet nett no – Tre nyopptrykk

Fantomet nett no – Tre nyopptrykk

Litt forsinka – men likevel: her kjem omtalen av heftet som er ute nett no (#11). Og bladet er slett ikkje verst, så her gjeld det å plukke det opp, dersom du ikkje alt har gjort det.

Eit flott omslag (Velluto/Ozzi) står som ein påle i stormen; helten sjølv i frakk (som beskyttelse mot elementa). Ettersom to av dei tre eventyra føregår til havs, er dette riktig så passande. 6 på terningen!

Fyrst ut er «Grotteøyas Hemmelighet (Worker/Bess), opprinneleg frå 1978. Eg hadde ikkje lest denne før (som tidlegare sagt er 1975-95 kunnskapen min om serien svært dårleg) men fargane gjer at dette framstår som ei nokonlunde moderne fortelling. Nokre klisjéar finn me her, for eksempel den klassiske godtruande Sy Barry-legen/professoren/forskaren med kinnbartar – og den endå meir Sy Barry dottera med hestehale og trong topp. Ho er forresten med som naudsynt utpressingselement. Ein annan klisjé er kokken som vi veit er kokk av di han har kokkelue på seg, sjølv etter å bli kasta på sjøen. Historia byr på ein moderne pirat – i direkte slekt med ein god gammal forfar-pirat. Enden på visa er at heltane reddar dottera ut av knipa ved hjelp av eit utgammalt piratskip. Vi gjer denne litt rare historia ein god 4!

Eventyr #2; «Stormen» (Worker/Bess nok ein gong) også frå 1978 er heftets beste, ein real opptur. Sjølv om crewet er det same er denne historia friskare og betre, den inneheld mange spanande element og nokre overraskingar. På mange måtar verkar dette også meir oppdatert, ettersom anledninga byr på ein tropisk storm av store dimensjonar. Etter å ha sjekka at alt står bra til med Eden-øya si går turen til ei einsam øy som fungerar som barneheim. Her burde Fantomet overtydd innbuarane om å flykte, men dei vert verande.

Attende i jungelen får me selskap av ein tidlegare pirat som vil rane «Elefant-kyrkjegarden», noko som Fantomet sjølvsagt må stoppe. Ferda går så til sjøs for å redde barna på øya, og slutten vil eg ikkje røpe i det heile teke. Eg måtte verkeleg sjekke om ikkje denne fortellinga var mykje lenger enn dei to andre, men det stemte ikkje, dei er alle ca. 33 sider. Men her er altså eit knippe eventyr som fyk av garde, like sterk som stormen som trugar dei alle. Denne fortellinga gjev eg bein 6, den fortener mange lesarar, og i år er dette ein klår kandidat til årets beste historie.

#3 er ein real nedtur. Her er det Avenell/Bade som har laga ei ordentleg røvarsoge i 1982. Teikningane er mykje råare enn Bess sine, og historia er … spesiell. Bengal har som vi alle veit verdsrekord i antal tapte folkeslag og gøymte dalar, og her får vi tre på ein gong – steinhoggarfolket og dalen dei bur i – og dalen dei må flytte til. Grunnen til at folket (berre skjeggete menn i steinalderkostymer) eksisterer er at det ein gong var nettopp dei som forbetra den naturlege fjellformasjonen som likna eit mannshovud til noko som vart Fantomets hovud; «Hodeskalleklippen». Slik sett – dersom dette er blitt kanon – har dei sin plass i Fantomets mytologi. Eit ekstra poeng er at dei snakkar ein variant av urnordisk språk, det må vere det blonde håret og skjegget, dei er nok gamle vikingar, skal du sjå.

Dette er ei nokså surrete forteljing, og det er kanskje grunnen til at den aldri har blitt trykt opp att før no. Kanskje dei burde ha spart seg arbeidet? 3 på terningen, ikkje det heilt store.

Men utgåva som heilheit står bra: 4,75 i snitt for eit reint opptrykkshefte er ikkje så verst i grunnen.