Browsed by
Måned: desember 2017

Ambisiøst eventyr

Ambisiøst eventyr

Den norske superheltserien 7 er i rute med andre del av sitt første eventyr. I seg selv er det imponerende, men kanskje burde man ikke hatt det fullt så travelt.

Sent i fjor høst debuterte den lenge planlagte 7-serien i bokform med manus av Ole Bernt Tellefsen og Kristian Landmark, og tegninger av Kenneth Iversen.  Bok 2 er tegnet av Regine Toften Holst, som tidligere er mest kjent for å lage nettserier.

Historien fortsetter der bok 1, «Trusselen Fra Dypet», slapp. Det vil si, noen måneder må ha gått, for i mellomtida har man greid å bygge en bro over Gibraltarstredet for å kompensere for blokkeringen av Suezkanalen. Pussig nok er Catherine York – lederen for Den Sorte Orden som saboterte Suezkanalen – en slags offentlig talskvinne for broprosjektet, så her stikker det noe bak. Imens venter «De Utvalgte» superungdommene på Den Sorte Ordens neste trekk, som viser seg å være en invasjon av brennmaneter i Middelhavet.

Der bok 1 av naturlige grunner fokuserte på å presentere oss for serien univers og nøkkelpersonene, er bok 2 actiondrevet. Det er mye som skjer, og det meste av handlingen er svært kompakt. En kjennskap til de ulike karakterene, hvordan de er og hva de kan gjøre, forutsettes. Med rask framdrift og mye handling bør boka lykkes med å appellere til det unge publikummet som den søker. Samtidig er det plass til karakterskildring, både av helter, skurker og utenforstående nøkkelpersoner som NATO-admiralen Henderson, og mye humor i interaksjonen mellom alle disse. Ikke alle elementer ved historien fungerer helt som de skal. Var NATOs første og eneste plan virkelig å bombe manetinvasjonen, f.eks? Man skulle tro de ville spurt marinbiologer til råds først. Og måten skurkenes plan blir forklart på, er mildt sagt påklistret og unaturlig. Særlig ettersom historien ellers er befriende forsiktig med å overforklare ting.

Men stort sett fungerer manus utmerket. «Monstermanetene» har et åpenbart problem, men det ligger ikke der.

Norge har beskjedne tradisjoner for lokalproduserte spenningsserier, og derfor ingen egentlig «skole» for hvordan man skal tegne slike – langt mindre for hvordan man skal tegne dem raskt og rutinert. Resultatet er at en norsk tegneserieforfatter har begrenset med valgmuligheter hvis han vil få tegnet en passe lang og ambisiøs action/sci-fi/superhelt-serie. Mange, som Josef Yohannes og Future Darkness-teamet gikk til utlandet for å finne tegnere som kunne realisere visjonene deres. Ser vi bort fra auteurene (som riktignok utgjøre en stor del av serieskaperne), er Norge et land med flere tegneserieforfattere enn tegneserietegnere.

Hva jeg prøver å si, er at Regine Toften Holst ikke var klar for denne oppgaven. Ikke misforstå, hun er god på å tegne i sin egen strek. Men her prøver hun å imitere Kenneth Iversens strek, noe hun egentlig ikke får til. Dessuten mangler hun den rutinen som trengs for å gjennomføre et så omfattende prosjekt (legg merke til at Bok 2 har flere sider enn den første; 128 mot 108). Problemet melder seg straks historien begynner, med et skisseaktig og detaljfattig bilde fra grenseovergangen mellom Gibraltar og Spania, og fortsetter over de neste sidene med flere ganske nakne serieruter og få ordentlige bakgrunner. Deretter følger en lenger sekvens med helter og skurker i aksjon. Holst er bedre på å tegne mennesker enn panoramaer og bakgrunner, men mister jevnlig tråden og veksler ofte mellom detaljert og diffust fra en side til en annen.

Slik kunne jeg fortsatt. Det skal jeg ikke gjøre, men poenget er at hun burde tatt seg mer tid. Eventuelt kunne forfatterne ventet til Kenneth Iversen var klar til å fortsette. Prisverdig at Tellefsen og Landmark har ambisjoner og vilje til å få ut ett bind av «7» i året, men i praksis fungerer det ikke. De skulle ha fulgt Krüger & Krogh-teamets eksempel, og gitt tegneren den tiden vedkommende trenger til å gjøre jobben ordentlig.

Oppdatering: Etter at jeg postet denne anmeldelsen har Regine Holst påpekt at Kenneth Iversen også bidro til boka. 31 sider er helt eller delvis tegnet av ham. Han er kreditert for dette, om ikke på langt nær så tydelig som Holst. Men det er uansett mitt ansvar å fange opp slikt når jeg skriver en anmeldelse, så jeg beklager at jeg ikke så dette før.

Hovedkonklusjonen min om at tegneren(e) burde fått mer tid, står uansett fast. 

 

7 – Bok 2: Monstermanetene
Skrevet av Ole Bernt Tollefsen og Kristian Landmark, tegnet, boblet og tekstet av Regine Toften Holst med Kenneth Iversen. Fargelagt av Karstein Volle
ISBN 9788202558109
128 sider
299 kr. (nettpris 262)
Cappelen Damm

Les også:
Internasjonale helter

Hjulene ruller

Hjulene ruller

Kristian Krohg-Sørensen fullfører sin uhøytidelige trilogi om Oslo Sporveiers historie.

De siste årene har Sporveien hatt noen beleilige jubileum (selv om de runde tallene ikke alltid nødvendigvis er runde) å lage en trilogi av historisk-dokumentariske tegneserier rundt. I 2015 kom albumet med den selvforklarende tittelen «Sporveien i Oslo 1875-2015: 140 år på skinner». Året etter ble den fulgt opp av «T-Banen i Oslo» i anledning nevnte T-banes femti års jubileum. I år er det 90 år siden de første sporveisbussene begynte å gå i Oslo. Så årets album har naturlig nok den fulle tittelen «Sporveisbussen i Oslo – På hjul i 90 år»

Mannen bak samtlige av disse heftene er Kristian Krohg-Sørensen, som for lengst har etablert seg som spesialisten på historiske tegneserier. På den måten har han fått flere oppdrag; det forrige var som kjent «Den Russiske Revolusjonen» fra Manifest. Nytt av året er at i dette Sporveisalbumet har Krohg-Sørensen for første gang en partner, nemlig Kristoffer Kjølberg. Arbeidsfordelingen er den at Krohg-Sørensen lager tegneseriene på venstre side, mens Kjølberg illustrerer kommentarene på høyre side. I tillegg har førstnevnte laget en vedlagt plakat med oversikt over gamle bussmodeller mens sistnevnte har laget den doble forsiden og en tosiders julefortelling fra det gamle Oslo, «Jul på Linje 18», om en direktør som får en hyggelig overraskelse på bussen. Slutten er litt søkt, men den har også hjertelag, og det veier opp for mye nå i jula.

«Sporveisbussen» får fram Krohg-Sørensen sterkeste sider som forteller: hans detaljerte historiekunnskap og formidling, uttrykt både i tekst og tegning, og fortalt på en levende måte med humor og varme. Gjennomgangen er grundig og kronologisk, med hver side presentert som et eget, selvstendig kapittel.

Riktignok framhever albumet også Krohg-Sørensens svakheter, først og fremst den ujevne fonten kombinert med ikke alltid like vellykte forsøk på å presse så mye informasjon som mulig inn i tekstrutene. At han ofte vil fortelle mer enn han har plass til å tegne, var også et problem som gikk igjen i før nevnte «Den Russiske Revolusjonen».

Heldigvis er det interessant stoff han (og Kjølberg) har å formilde til oss.  Innlysende nok er det snakk om en lokalhistorisk tegneserie for Oslo, men jeg har også sett albumet på Narvesenkiosker i Bergen, f.eks. Den gode historien, selv om den er lokal, er i stand til å nå langt. Og «Sporveisbussene» har mange gode historier.

 

Sporveisbussene i Oslo – På hjul i 90 år
Av Kristian Krohg-Sørensen og Kristoffer Kjølberg
Forord av Sporveissjef Cato Hellesjø
32 sider
69 kr.
Sporveien

Les også:
På sporet
Pulsen på T-banen

Rakkerungenes jul

Rakkerungenes jul

«Knoll og Tott» er et av de viktigste symbolene på norske julehefter med tegneserier. I ulike fremtoninger har vi fulgt de to rampeguttene i egne utgivelser helt siden 1911. I år feirer tegneserien 120 år.

To rampete brødre på en sydhavsøy. En mor full av kjærlighet til sine to små rakkerunger. En husholdning der både en kaptein og en megler holder til. Dette er utgangspunktet for en av de mest populære tegneseriene i Norge ved juletider, «Knoll og Tott».

I USA heter «Knoll og Tott» egentlig «The Katzenjammer Kids». Tegneserien handler om alenemoren fru Katzenjammer og hennes to sønner, Hans og Fritz. Ut fra de norske tegneseriene, skal man tro at moren til guttene er gift med husets kaptein. Slik er det ikke. Han er bare en sjømann som har slått seg til ro i huset sammen med en annen leieboer. Denne leieboeren er ingen megler. Derimot er han en skoleinspektør som aldri kom seg bort fra huset til fru Katzenjammer.

I de originale tegneseriene er alle disse karakterene av tysk avstamning. De snakker en engelsk med et tydelig tysk preg. Dette handler litt om hva «The Katzenjammer Kids» opprinnelig var. Tegneserien startet opp som en humoristisk skildring av en innvandrerfamilie i en amerikansk storby. Hans og Fritz gikk på amerikansk skole, og skolen var preget av et multikulturelt miljø med elever som hadde bakgrunn fra en rekke forskjellige land.

«The Katzenjammer Kids» ble skapt av Rudolph Dirks i 1897. Han var født i Tyskland, og som tyskspråklig innvandrer til USA hadde han en bakgrunn som gjorde det lett for ham å benytte Wilhelm Buschs klassiske barnefortelling om Max og Moritz som utgangspunkt for tegneserien sin. Den ble en stor suksess, og historiene om rakkerungene og deres opplevelser kunne leses i mange land over hele verden.

Da Rudolph Dirks valgte å ta en ferie fra tegneserien sin i 1912, kom det konflikt mellom ham og utgiverne i avissyndikatet Hearst. Det endte med at Hearst beholdt rettighetene til «The Katzenjammer Kids», mens Dirks fortsatt kunne lage tegneserier om rakkerungene under et annet navn. Navnet han valgte var «The Captain and the Kids».

«The Katzenjammer Kids» ble overtatt av Harold Knerr, og det er i hovedsak hans tegneserier vi kjenner som «Knoll og Tott». Det er som regel Knerrs fremstilling vi har sett i julehefter de siste årene, og ukebladet Hjemmet publiserte også «Knoll og Tott» i flere tiår av Harold Knerr og hans etterfølgere på tegneserien som Doc Winner og Joe Musial.

«The Captain and the Kids» ble tegnet av Rudolph Dirks frem til hans død i 1968. I mange år ble han assistert av sønnen John Dirks, og det var ham som laget tegneserien frem til den ble lagt ned i 1979. Her i Norge har denne versjonen av tegneserien først og fremst blitt trykt i juleheftene «Kapteinens jul» fra 1987.

I år er det to julehefter ute med de rampete brødrene. I «Knoll og Tott: Julen 2017» kan vi lese søndagssider fra 1947 laget av Harold Knerr. Vi er på sydhavsøyen, og Knoll og Tott gjør det de kan for å plage kapteinen og megleren. Underveis bruker de ulike dresserte dyr for å nå sine mål, og en og annen gang vanker det juling – både fortjent og ufortjent. Det er kombinasjonen av crazykomikk, fart og morsomme replikker som driver tegneserien, og Knerr var en utmerket tegner og vitsemaker. De som kjenner sin «Knoll og Tott» får ingen overraskelser. Her er det morsomheter i fulle monn.

«Kapteinens jul : Julen 2017» inneholder omtegninger av tegneseriene til Rudolph Dirks. Det er Thierry Capezzone som har utført arbeidet, og det fungerer veldig bra. Strengt tatt er dette i tråd med norsk tradisjon når det gjelder publisering av tegneseriene til Rudolph Dirks i Norge. Da «Knoll og Tott» først dukket opp i bladet «Vor Tid» i 1909, var det i form av omtegninger. Dette fortsatte Hjemmet med fra 1910 både i ukebladet og i egne spesialutgivelser, og arbeidet ble sannsynligvis utført i Danmark.

Estetikeren i meg ville fortrukket at man brukte originaltegningene til Rudolph Dirks, men både morsomhetene og hendelsene er gode humortegneserier i streken til Capezzone. Innholdet skiller seg lite fra det andre juleheftet. Vi er fortsatt på sydhavsøyen, og guttene plager sine omgivelser med sine påfunn. Det blir en vanskelig avveiing om hva som er best av «Knoll og Tott» og «Kapteinens jul» i år, men det føles som om årets utgave av Knoll og Tott er hakket morsommere.

Får man ikke nok rampegutter med dette, kan boken «Knoll og Tott: 100 år i Norge» redigert av Haakon W. Isachsen anbefales. Den inneholder mye godt bakgrunnsstoff samt massevis av tegneserieeksempler på både «The Katzenjammer Kids» og «The Captain and his Kids». Boken ble utgitt av Egmont Serieforlaget i 2011. Den danske boken «Ole og Peter» fra samme år er også verdt å se nærmere på. Den samler en rekke danskspråklige søndagssider med «The Captain and the Kids» av Rudolph Dirks. Utgiver er Forlaget Fahrenheit.

Skal man komme med noen ønsker til julehefteutgiverne for neste år, så hadde det vært flott om Bladkompaniet kunne funnet frem til mer originalt materiale av Rudolph Dirks til «Kapteinens jul». John Dirks’ arkiv befinner seg i Tyskland, og der finnes det både originaltegninger og ulike trykkgrunnlag. Dette skal være utgangspunktet for en utstilling i Rudolph Dirks’ fødeby Heide i 2018. Overfor Egmont har jeg et ønske om mer «Knoll og Tott» i andre omgivelser enn sydhavsøyen. Det er massevis av historier med rakkerungene på reise rundt omkring i verden. I tillegg hadde det vært spennende å se nærmere på storbylivet i det multikulturelle USA slik det i sin tid ble fremstilt i tegneserien.

 

Knoll og Tott: Julen 2017

Av: Harold Knerr

32 sider

57,90 kroner

Egmont Kids Media Nordic

 

Kapteinens jul: Julen 2017

Av: Rudolph Dirks og Thierry Capezzone

32 sider

59,90 kroner

Bladkompaniet

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 7. desember 2017.

Les mer om Knoll og Totts oppstart i Norge her:  http://serienett.no/arkiv2016/www.serienett.no/article/2141/knoll-og-totts-norske-oppstart.html

 

Julehefter 2017: Barn og familie

Julehefter 2017: Barn og familie

Serienett avsluttar gjennomgangen av årets hefter med nokre hefter for dei minste, og nokre for heile familien.   

Flåklypa (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Det er nesten så det er blitt ein vane; Flåklypas Julehefte av Haakon W. Isachsen og Thierry Cappezone er årets beste jolehefte.

Ein av dei få foredraga eg fekk med meg på Raptus i november var presentasjonen av dette heftet, der dei to + redaktør Dag Kolstad fortalte om prosessen. La det vere sagt med ein gong: la Raptus invitere til manuskurs neste år, med Haakon som leiar og inspirator!

Flåklypas Jul har vore det mest researcha og underbygde serieuniverset i moderne tid, og arbeidet dei tre gjer i prosessen er formidabelt. Å lese eit Flåklypa julehefte er ei solid oppleving; her fins hovud- og sideplott som putlar og koker parallelt og viser at dette er planlagt som den beste kriminalroman. Gunnar Staalesen ånd svevar over Flåklypa, der Solan som ein liten, svartmuska Varg Veum lurer seg rundt som mysteriepirkar (etter sjølvsagt, som Veum, å ha vakna opp etter ei solid fyllekule).

Eit anna Flåklypa-element som skal vere med er ei superkul og hyperekstrem Felgen-oppfinning. Denne gong er det ein bergsonar, og dette inngår i plottrekka. Her har vi altså hovudplottet (nifse tyskarar og bergprosjektet), kjøttmysteriet, original/kopimysteriet av kjende målarar (med innslag av ein lettare forvirra Steffen Kverneland), leigearbeidartråden o.s.v.

Etter å ha lest 10 sider (1/3 av heftet) er alle trådane presentert, og så er det berre å snurre problema og knyte det heile saman. Eg var altså så heldig å vere vitne til Isachsens innlegg om korleis eit slikt manuskript er strukturert, så med det i ferskt minne er det interessant å sjå koss alle elementa sit saman.

Korleis er teikningane, då? Thierry Cappezone er ein super arvtakar i ei spektakulær rekke av gode illustratørar. Alle har sine styrker, og TC bringer med seg sin styrke frå fransk/belgisk tradisjon. Streken i karakterane er etter mi meining noko laus, samanlikna med Aukrust og Samuelsens nitide detaljar. Dette kan ha så mange grunnar, tidspress er eit element som spelar inn, men ledig og sprelsk er streken, uansett. Ein annan sak som TC har spesielt konsentrert seg om, er å ta vare på detaljar og geografi (intern og ekstern) i Flåklypa-universet. Dette er fagleg fundert, der plassering av matbord, skatoll og kister er henta rett ut av (potensielle) doktoravhandlingar om Reodor Felgen si stove.

Historia er artig, som alle Flåklypahefte til no, og underplotta, som av og til har truga med å øydeleggje leseopplevinga (too much of a good thing, baby) sit denne gong betre. Min makker May seier det slik: «Flåklypa er som ei god roman, det er kjekt å vende attende og lese ting oppatt og sjå tinga på ein ny måte».  Slik sett er heftet ein god investering, og i ei rettferdig verd burde Flåklypas Jul kosta det doble, i staden for humorhefte som du les på ti minutt – og som kostar det same.

Oppsummering: «Otomordentlig anbefalat, som förr».

(Arild Wærness)

 

Tom og Jerry (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Historiene er berre ei nødvendig ramme, og slapsticken er det ein leser dette juleheftet for – akkurat som i dei klassiske teiknefilmane. I «Julemiddagen» (som er litt meir enn halve heftet) skal Tom, Jerry og Tuffy tilfeldigvis på juledate i det same huset. Ymse små triggarar fører til at dei ender med å slåss seg gjennom mesteparten av historia, før den ender godt til slutt – Som seg hør og bør i ei juleforteljing. Julas positivitet sigrar over Tom og Jerrys fiendeskap. «Kunstløpkonkurransen» har ein tittel som seier det meste. Tom, Jerry og Tuffy vil konkurrere i ein skeisekonkurranse, og alt som kan gå galt og morosamt når Tom og Jerry er på isen, gjer det. Ganske  Enkle historier sjølv for Tom & Jerry-nivå, men som kjent er det den visuelle humoren som er teiknar/forfattar Oscar Martin sin styrke.

(Trond Sätre)

 

Sølvpilen (Bladkompaniet)
56 sider
Kr. 59,90

Som eg tidlegare har vore inne på kan det ikkje vere så lett å skrive forord for dei same hefta år etter år; det blir mykje gjentakingar av den same historieleksa om teikneseriens opphav. Men Dag Lønsjøs korte, men detaljerte oppsummering av Sølvpilen sin historie i forordet (komplett med Arne Hjeltnes’ dikt til Månestråle) er fascinerande lesing (visste du at Falk er ein finsk innvandrar i den finske omsetjinga av serien?).  Strengt tatt er den meir interessant enn sjølve seriane.  For sjølv om historiene kan vere ambisiøse, er dei også svakt plotta med raske, lettvinte konfliktløysingar og ujamne teikningar.

Men det dei manglar i utføring prøver dei å kompenserer for med idear og personskildringar. Alle historiene er opptrykk frå Sølvpilen Sommerspesial 1973-1974, og i kvar historie finn vi Sølvpilen og Falk i eit nytt miljø, kvar gong i kamp mot skikkelig onde indianar eller skikkeleg onde kvite.  Månestråle har lite å gjere på (faktisk ser vi meir til Tinka), men til gjengjeld møter vil til og med ei tøff og handlekraftig sioux-jente i den første historia. Stort sett berre for nostalgikarar, men det var artig å få eit nytt innblikk i Sølvpilen.

(Trond Sätre)

 

Frost (Egmont)
52 sider
Kr. 59,90

Fleire sider enn i dei fleste av Egmont sine julehefter, skjønt det er ikkje sidetalet ein kjøper dette hefteT for, men dei vakre fargane, og dei pene, glatte teikningane. Italienske Disney-teiknarane står bak dette heftet, og dei veit korleis dei skal appellere til Frost-universet sitt kjernepublikum av småjenter som alltid vil ha det som skin mest.

I år handlar alle historiene om filmens mannlege hovudperson og ikkje-prins, sameguten Kristoffer. Så ver førebudd på veldig mykje eventyr ute i snø og is. Og snømannen Olaf følgjer hakk i hær, for ein må visst alltid ha med Olaf, ser det ut som. I snitt er kvar episode litt lenger enn i fjorårets hefte, men alle saman er dei eigentleg veldig enkle og trivielle.

(Trond Sätre)

 

Truls og Trine – Trollvinter (Cappelen Damm)
36 sider
69 kr.

Det fabelaktige, nye Truls og Trine-heftet frå 2015 selde diverre nokre få hundre eksemplar for lite til å halde fram. Men Cappelen Damm var villige til å overta tittelen frå Egmont i 2016, rett nok under den føresetnaden at dei berre skulle trykke opp att «Truls og Trine Redder Julen» frå 1983 og legge til ei ny, kort bildeforteljing. Eg er inneforstått med det. Det eg har mindre forståing for, er at dei i årets hefte hoppar elegant julebukk over den beste av dei originale Truls og Trine-historiene, «Julemysteriet», og i staden trykker opp att «Trolljul» (som dei har omdøypt til «Trollvinter») frå 1985. Ikkje at den er direkte dårleg, men den er berre ei samling med korte episodar som heng svakt i saman. Eg vil heller sjå igjen den blå Sørpolsnissen som deler ut gåver på Lille Julaftan!

På den andre sida – I år, som i fjor, følgjer det også med ein heilt nye forteljing, «Snøplogmysteriet»,  av teamet Kolstad/Nordberg/Midthun; ikkje ein teikneserie, men rikt illustrert i Arild Midthuns klassiske strek og med praktfargar. Ein fryd å sjå på!

(Trond Sätre)

Julehefter 2017: Disneys Ender

Julehefter 2017: Disneys Ender

Ved siden av Frost julehefte (som hører til i en annen kategori) skjer det lite nytt i Disneys julehefter. Skjønt det norske teamet glimter til i år, med en sterk og handlekraftig Dolly!

Donald – Norske historier: Gavegrøss
Kr. 59,90
36 sider

Duoen Nærum/Nordberg har hatt stor suksess med jolehefta «Donald på norsk» (som no er blitt så etablert at dei har fått eigen samlebok med 3 eldre utgåver, ute no). Kanskje endå større suksess enn med dei «vanlege» Donald-historiane som går i sjølve bladet Donald Duck & Co.

Der Don Rosa har sitt opplagte ikon i Onkel Skrue kan vi påstå at N&M har sitt ikon i sjølve Donald Duck-figuren. Han er på mange måtar den som dannar kjerna i dei aller fleste forteljingane dei har laga saman (og det er mange).

Men i dette heftet får vi eim ny fokuskarakter, nemleg den vanlegvis utskjelte Dolly. Jenta med rosa pumps og sløyfe som berre er oppteken av fjas og syklubb. På forsida her ser vi ei heilt anna and; ho svingar modig eit balltre mot iltre og slemme leiker med Donald skjelvande i matrosdressen ved si side. Bak dei lurer ein farleg skugge, sjølvaste Fienden. Koss skal dette gå?

Svaret på det finn me i «Gavegrøss», ei vilter og morosam forteljing der altså handlekraftige Dolly er i fokus medan Donald er ein kloss og berre i vegen. Historia dreier seg om jobben som undersøkande journalist i lokalavisa (Lois Lane?) der ho interesserer seg for Onkel Skrues leikefabrikk no rett før jol. Redaktøren er fokusert på at det går gale med leikene til Skrue, produkta dett frå kvarandre og er tydelegvis av dårleg kvalitet. Der ho vil finne ut kva som skjer, så vil redaktøren ha skandalehistoriane.

Vi ser eit mønster: redaktøren har ingen tiltru til henne, Onkel Skrue likeså, og Donald er like ignorant. Dei einaste ho kan spele på lag med er Ole, Dole og Doffen. Historia utviklar seg til ei krimintrige, der Dolly viser handlekraft og kløkt i rein Batman- (Batgirl?) stil.

Dolly er også hovudperson i dei to andre historiane i albumet; ei kort krimgåte og eit lengre, ellevilt israce med jerv, hest og rådyr som ingrediensar. Gleda får ein brå slutt når Dolly finn ut at meininga med racet er at ho er fyrstepremien.

Vi ser her eit oppgjer med tidlegare innarbeidde kjønnsroller, og der vi i 60 år har sett Dolly som ein (uoppnåeleg) premievenninne for enten Anton eller Donald, er ho no si eiga kvinne og bestemmer sjølv.

Moderniseringa til Nærum og Midthun sit som ei kule, dette var moro, og eit av årets aller beste jolehefte.

(Arild Wærness)

 

Donald Duck & Co
Kr. 59,90
36 sider

I årets DD&C julehefte presenteres fire historier hvor tre av dem aldri er oversatt til norsk før, så dette er nok saftige saker for fansen.

«Isfestivalen» (tegnet av Vicar) forteller om en skattejakt på vintertid i Andeby hvor Onkel Skrue skal utkonkurrere Fetter Anton, og Donald og Dolly prøver å vinne en skøytekonkurranse. Ole, Dole og Doffen strir med sitt der de skal forsøke å få solgt kakao til deltagerne. En sjarmerende historie full av kaos og ablegøyer.

Snipp & Snapp–historien (ingen tittel, tegnet av Paul Murry) handler om at de to som har komt i ulage med deres venn, Pernille. Som om ikke det var nok er det en amorøs karakter ved navn Ego Ekorn som tar mye av Pernilles oppmerksom. Det er en snål historie full av rampestreker som antagelig vil velgjøre de fleste Snipp & Snapp – fans.

«Ski-teknikk» handler om Dolly, Donald og fetter Anton som står på ski. Denne og den neste historien, om Mikke Mus, er heftets dårligste historier, både håndverks-og historiemessig. De er rett og slett litt tynnslitte og platte.

Men alt i alt, et fint hefte.

(Andreas Emil Lund)

 

Walt Disneys Julehefte
Kr. 59,90
36 sider

Årets hefte er som vanleg samansatt av fleire kortare historier, men årets utvalg kan ikkje seiast å vere særs vellukka. Vi får som vanleg presentert fleire sider av Disneyuniverset enn det vi vanlegvis finn i DD&Co, bl.a. Skjønnheten og Udyret, Eventyrland (Alice si leikegrind) og antihelten Klodrik. Ingen av desse er meir interessant enn at ein godt kan droppe dei.

Heftets beste innslag er ei vintersoge av William van Horn, ein artist som mange har eit godt tilhøve til. Denne soga er frå 1990, kanskje van Horns beste periode, og handlar om ein av desse rare rasane som Carl Barks elska å inkludere, det er snakk om ein Terratitt (jordskjelvmakarane som lagde så store problem djupt under Skrues pengebinge). Han har forvilla seg opp i Andebys snølandskap og treng hjelp til å komme seg heim(ned)att. Ingen stor forteljing, men kjekt å sjå andre enn Don Rosa bruke Barks sine skapningar.

(Arild Wærness)

 

Donald Duck – God Gammel Årgang
Kr. 59,90
36 sider

Al Taliaferro er som vanlig serieskaperen bak julens tryggeste og meste kjedelige Disney-hefte. Sidene er fra perioden 1951-1954 og består av episoder fra Donald og nevøenes dagligliv. Dette var før Hakkespettenes tid, så Ole, Dole og Doffen kan være noen ordentlige rabbagaster, og det er i grunne litt forfriskende. Ikke noe annet hefte ligger så tett opp til humoren i de gamle Donald-tegnefilmene som dette. Når så mye er sagt, er gagsene ujevne; noen av dem blir litt søkte og antiklimatiske. Men på sitt beste var Taliaferro  utrolig dyktig til å metodisk bygge opp et gag, og det ser vi flere eksempel på her.

(Trond Sätre)  

 

Carl Barks’ Jul
Kr. 59,90
36 sider

Dette heftet presenterer fem Barks-historier av blandet lengde.

I «Pilkeeksperten» skal Donald vise nevøene sine at det er han som er fiskemesteren og nevøene må holde seg til å fiske på land. Det sier seg selv at ting ikke går etter planen for Donald og før han vet ordet av det, kommer han opp i all slags trøbbel, både til lands og til vanns.

I «Dobbel Forveksling» har Onkel Skure og Donald komt opp med samme idé for å unnslippe en knipe, nemlig å kle seg ut som hverandre. Da faller det naturlig at de begge blir dratt inn i hverandres trøbbel. Alt til et underholdende resultat.

«Ren gave» presenterer en rar Andeby–tradisjon, nemlig at tingene man får i gave MÅ man beholde. Men det passer jo bra, når nevøene får henda i et reinsdyr som de trenger for å trekke sleden deres opp bakken.

De to korteste, «Kom som du er» og Aldri fred å få», er to morsomme og koselig historier i snacks-størrelse. Jeg banner nok i kirka nå, men merker at jeg liker Barks best når han holder det kort og godt.

Barks–fans har nok lest disse historiene før, men jeg antar det er et gledelig gjensyn.  De to korteste, «Kom som du er» og Aldri fred å få», er to morsomme og koselig historier i snacks-størrelse. Jeg banner nok i kirka nå men merker at jeg liker Barks best når han holder det kort og godt.

Barks – fans har nok lest dem før, men jeg antar det er et gledelig gjensyn med historiene hans.

(Andreas Emil Lund)

 

 

Donald Ducks Julehistorier
254 sider
Kr. 85,90

Når et dusin italienske Disney-serieskapere skal prøve å skape julestemning hvert år er det ikke alltid like lett å være original. Det blir veldig mye svada om julens og Julenissens positivistiske kraft, og alle må få lov til å redde jula etter tur. Selv Guffen! Blant mye annet er Nissen også avhengig av den positivistiske kraften som ligger i kaker, nemlig. Det gir meningen i konteksten.

Når så mye er sagt er det årets Donald Julepocket faktisk passelig allsidig, og byr på litt mer enn bare variasjoner over amerikanske julespesialklisjeer. Nissen er ikke en gang den eneste gavebringeren vi blir kjent med; Jesper Skauen er tilbake også i år (har italienske serieskapere fått det for seg at de vil ha en julehistorie med denne ur-hillbillyen hvert år, eller bruker de ham mye resten av året også?), og denne gangen hjelper han Juleheksa med å ta innersvingen på selveste Skrue. Og nei, Juleheksa er ikke noe som serieskaperne har funnet på for anledningen. Snarere er hun et av de mer sjarmerende utslagene av den italienske provinsialismen som alltid har vært til stede i Donald-pocketene. Italienske barn tror nemlig på La Befana, en heks som deler ut godter til snille barn og kull til slemme barn på Helligtrekongersdag, og historien handler om hennes forsøk på å tilpasse seg den nye tid.

Men årets mest original innslag er utvilsomt «Under Snø», en fornøyelig liten episode der Andeby er så nedsnødd at gjennom hele historien ser vi kun hattene til figurene (og en hånd, et par ganger). Slike kreative innfall er ikke dagligdags i Donald-seriene.

(Trond Sätre)

 

Samtlige hefter er utgitt av Egmont

Gaveideer 2017

Gaveideer 2017

Førjulsesongen bugner som vanlig over av større tegneseriebøker som nok ofte vil finne veien til juletrefoten innen den 24. Serienett skal i to omganger se på denne sesongens allsidige utvalg av nye humorseriebøker.

Dunce – Førstebossen
Av Jens K. Styve
Forord av Frode Øverli
Ekstramateriale: Julehistorie, forsider. tidlig proto-historie
124 sider
159 kr.
Egmont

Så er den første Dunce-boka her endelig, skjønt så lang tid tok det vel ikke. Alle stripene er her så vidt jeg kan se, og mange av dem måtte likevel blåses opp og støttes av ekstramateriale for å fylle en typisk Egmont «mellomstørrelse-bok» (dvs. lenger enn et album, men kortere enn de typiske bokhandleutgavene). Likevel kan det ikke være tvil om at det var Jens K. Styves og Dunces tur. Etter at han vendte tilbake til tegneseriene, har Jens K. Styve gradvis bygget opp omdømmet til sitt spisshattbærende alter ego. Som kjent løsnet det da han vant Dagbladets tegneseriekonkurranse i fjor, og seriens popularitet er i sterk vekst.

Det er kanskje ikke umiddelbart lett å forklare hva som gjør serien så sjarmerende og vittig. Dunce er ganske ulike det meste som har kommet til og blitt populært av norske stripeserier siden 90-tallet. Den låner noe av fortellerstilen og humoren til Tommy & Tigern, men er åpenbart noe helt annet enn det også. Seriens underfundige og reflekterte formidlingsmåte gjør den til et friskt pust. Med unntak den malplasserte og overtydelige Trump-karikaturen som selvsagt også er inkludert i samlingen, kan serien være overraskende subtil. Og selv når satiren er tydelig, som i den populære stripesekvensen der Styves figur må slite med en personlig robot som kun kan utføre sosiale media-tjenester, er det noe underforstått med Styves humor. Kanskje det er den vedvarende surrealistiske følelsen som gjør forskjellen. Uansett, Dunce har, så lenge det varer, fortsatt en konsistent evne til å overraske og tvinge leseren til å tenke seg om – med potensielt store belønninger. Denne boka representerer, og samler, en av de viktigste norske tegneseriene, uansett sjanger, i 2017.

 

 

Rockypedia 3
Av Martin Kellerman
Oversatt av Dag Gravem
Ekstramateriale: To årsoppsummeringer
172 sider
Kr. 189,90
Bestselgerforlaget/Pelikanen

Strand Comics har visst fått det litt travlere med å samle Rocky. Bare et halvt år etter bind to fortsetter oppsummeringen og vi er kommet til 2004-2005. Rocky er blitt et etablert navn i tegneseriebransjen; han passerer 30, han prøver å få seriøse forhold til å fungere, reiser mye (iblant på businessclass, til og med) blant annet to ganger til henholdsvis USA og Thailand, og kjøper hus.  Men han er ikke fornøyd, noe Kellerman reflekterer over i kommentarene. Som han uttrykker det: «Jeg tror jeg tegnet den første smilende Rockyfiguren da jeg var 39 år gammel». Den mest irriterende selvmedlidenheten er det slutt på, men Rocky er ganske riktig misfornøyd ennå. Heldigvis for seriens livskraft er konfliktnivået fortsatt høyt, og han gjør mange av de samme feilene som i ungdommen. Han får ikke forholdene til å vare, og i en episode fra Bergen må han overnatte på glattcelle etter å ha dratt til en kar i pubkø. Tørrpratet (som riktignok ofte var noe av det morsomste, allerede den gangen) dominerer, men Kellermans trettiårskrise har mange aspekter, og de fleste av dem kaller på latteren.

Siden sist har de kuttet ut stikkordregisteret, noe som selvsagt bare er en fordel, for det var meningsløst.  Stripeformatet er fortsatt alt annet enn ideelt for en serie med så mye tekst i snakkeboblene, men en venner seg til det. Og når du, eller gavemottakeren, har gjort det, har vedkommende lesing nok for hele romjula.

 

TegneHanne: Blod, Svette og Tress-Is
Av Hanne Sigbjørnsen
Forord av forfatteren
Nytt materiale
176 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

TegneHanne julehefte av 2016 solgte øyensynlig ikke godt nok til en gjentakelse i 2017, men vi får håpe og tro at bøkene hennes greier seg godt på markedet. Ikke minst ettersom hun strekker seg litt lenger enn stripetegnerne i Egmonts stall for å levere noe spesielt til årets bok: «Blod, Svette og Tress-Is» er Hanne Sigbjørnsens oppsummering av livet hennes som sykepleier, fra hun søkte seg inn på det aktuelle studiet til hun sa opp for å jobbe heltid med å lage artige små tekster og tegneserier. Biografiske tegneserier har alltid vært hennes felt, men for første gang ser kan vi snakke om et gjennomført biografisk verk fra TegneHannes hånd.

Så veldig fokusert er den likevel ikke. Selv om Hanne stort sett holder seg til tema, forteller hun fortsatt etter noe som minner om innfallsmetoden. Et kapitel heter f.eks. «Ninjamåken», en referanse til en kortvarig og kuriøs episode fra praksisperioden hennes, og en tittel som bare gir mening i konteksten. Men det gjør bare historiene hennes mer menneskelige, og også mer fornøyelige. At tidligere og nåværende forhold dissekeres opp og ned og i mente innimellom anekdotene fra sykepleien er en naturlig del av helheten.

Dokumentasjon av tidligere yrkesliv er ikke særlig vanlig blant norske serieskapere, så konseptet er interessant i seg selv. Men grunnen til at du burde sette pris på å få denne til jul er simpelthen at den er utrolig underholdende. Hannes evne til å få maksimalt med komisk effekt ut av en mest mulig minimalistisk strek er fortsatt uovertruffen. Du trenger ikke å jobbe på sykehus eller kjenne noen som jobber på sykehus for å få utbytte av boka, men…nei, bare det, punktum.

Julehefter 2017: Yngre Amerikana

Julehefter 2017: Yngre Amerikana

Noen av dem har ganske lange tradisjoner, andre har litt lange tradisjoner og en av dem gjør et overraskende comeback i år. I denne runden ser vi på amerikanske etterkrigsserier.

Pusur (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Pusur er en av disse halvgamle amerikanske favorittene som det er helt ålreit å se igjen sånn en gang i året. Det hjelper også at selv om den ikke er så utrolig bra, holder den seg likevel bedre enn de fleste oldis-seriene. Dermed kan heftet rettferdiggjøre det å ha med helt nytt eller ganske nytt materiale hvert år. Stripene i årets hefte er fra i fjor. Et viktig fortrinn er at serien er så visuelt uttrykksfullt at selv svake poeng kan reddes av presentasjonen. Som vanlig er det også mye julestemning i heftet.

(Trond Sätre)

 

Billy (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Humor er ofte en generasjonsgreie, og det er nok tilfelle her. Jeg vet for eksempel at naboen til mor elsker Billy og går av skaftet av en hver stripe. Det gjør ikke jeg.

Humoren er ekstremt forutsigbar og ofte er bare karakterenes personlighet hele sluttpoenget. Han general er damegal, Billy er lat, Nullet er dum, Løytnant er regelrytter, Jeger’n er også damegal og Frøken Fryd går rundt i korte skjørt hele tiden.

Fargene er døll og det virker som at det virkelig har blitt gjort en innsats for å gi sidene et kjedelig utseende. Mort Walker er også irriterende dårlig til å tegne sko som ikke står helt flatt på bakken.

Jeg vet jeg slakter en klassiker her og det finnes nok nyanser her som jeg ikke ser, men har man lest en Billy – stripe før kommer det neppe noen overraskelser i dette bladet.

(Andreas Emil Lund)

 

Hårek (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Hårek er et hefte jeg nyter først og fremst av nostalgiske årsaker, noe som er enda lettere når de går tilbake til en bra årgang som jeg kjenner fra før og husker med glede. Sånn som i år, når vi er tilbake i 1985.

Det meste her er kjent materiale, men hyggelig er det å fortsatt kunne oppdage en og annen søndagsstripe jeg ikke hadde lest før. Her er det generelt mye trivelig moro, og til og med julestemning over et par-tre sider på slutten

(Trond Sätre)

Ernie (Bladkompaniet)
44 sider
69 kr.

Da jeg var liten likte jeg Ernie godt. Som voksen liker jeg det helt greit.

Bladet består av striper og historier av variert lengde med alle karakterene fra Ernie–universet man antagelig kjenner fra før.

Heftet har noen morsomme vitser og Bud Grace vet å dra vitsene langt. Tilsynelatende drar han de innimellom så langt at han som serieskaper selv må tegne seg inn i serien og rydde opp. Et forstyrrende element egentlig, men også en litt gøyal idé. Jeg syntes det at onkel Sid har blekksprut til middag så ofte er morsomt i seg selv. Jeg syntes kannibal–stripene han tegnet i 2007 er unødvendige. Jevnt over syntes jeg dette er underholdning på sitt mest middelmådige og det er flere kjipe striper enn virkelig gøyale, men de gøyale finnes absolutt.

(Andreas Emil Lund)

Tommy og Tigern (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

At Tommy og Tigern julehefte nødvendigvis bare inneholder Tommy og Tigern-serier jeg har lest mange ganger før, er noe jeg har vent meg til nå. Serien varte bare i ti år, den kommer ikke tilbake, juleheftet vedvarer, og repriser hører jula til. Sånn er det. Og ettersom det går lenger tid mellom hver gang jeg leser de gamle bladene og bøkene igjen, er det i grunnen et hyggelig årlig gjensyn. «Alice» er derimot fortsatt et savn. «Perler For Svin» har kommet inn i stedet, og det er en god erstatter. I år har serien til og med en fornøyelig liten «hva gjør figurene fra Tommy og Tigern i dag?»-sekvens, en nådeløs påminner om hvor lenge det faktisk er siden Bill Watterson la opp. Men middelmådigheten «Bar Bikkje» er fortsatt med. Kunne de ikke byttet ut den i stedet for Alice?

(Trond Sätre)

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

For mange blir det ikkje jul utan desse figurane, og slik har det gjerne vore i generasjonar. 

Men for ein anmeldar er dei ikkje det mest interessante å skrive om. Det blir mykje av det same år etter år, særleg ettersom fleire av desse hefta lett tyr til reprisar. Etter ti år har dei fleste lesarane gløymt, og kjenner ikkje reprisane igjen uansett. Eg vil tru at dette også blir eit problem for dei som kjem tilbake og skriv fororda år etter år – særleg Fredrik Wandrup, som har det som fast oppdrag for fleire av desse klassikarane. Men det er vel den tryggleiken det gir å føle at noko er konstant og uforanderleg.

Kapteinens Jul (Bladkompaniet)
36 sider
Kr. 59,90

Etter fjorårets handlingspakka sjøferdhistorie er vi tilbake på øya i årets hefte. Thierrry Capezzone har igjen reinteikna nokre gamle Dirks-gags, opphavleg frå mellomkrigstida ein gong i følgje Dag Lønsjø i forordet. Seriane er minst like hardbarka som Knerrs Knoll og Tott, og på ein god dag kan dei vere like kreative også, men gagsa er mykje meir ujamne. Dirks var, i motsetning til Knerr, ikkje så konsistent i evna si til å bygge opp eit poeng.

 

Knoll og Tott (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1947

I mellomtida inneheld årets Knoll og Tott julehefte som vanleg striper frå ein sein Knerr-årgang. Dei fleste har eg sett før, men nokre er nye for meg. Det i seg sjølv er godt gjort Serien var utvilsamt svært morosam på 40-talet, men det har blitt litt mykje fokus på denne perioden. Knerr jobba lenger med serien, og eit utval med striper frå 20-talet, då Knoll og Tott reiste verda rundt, hadde vore ein spanande avveksling.

 

Fiinbeck og Fia (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1950

Fiinbeck og Fia har mange aspekt ved seg som forklarer seriens haldbarheit. Art deco-stilen og veggbileta som ser ut til å leve sin eigne liv blir ofte nemnt. Wandrup trekker også fram desse i årets forord, men det må leggast til at ikkje berre bileta, men også heile serien lever sitt eige liv meir eller mindre uavhengig av kva sluttpoenget måtte bli. Dei tørrvittige kommentarane som dukkar opp over alt på sidelinja er gode eksempel på det. Attendevendande tema i årets hefte er elles Fias Trubadurix-syndrom (dvs. ho har ein grufull sangstemme, og ho er den einaste som ikkje innser det) og Fiinbecks stadige forsøk på å snike seg ned på Olsens bar for å henge samen med den gamle gjengen. Det første temaet er tynnslitt, men det andre viser seg gong på gong å ha evne til fornying. Med tanke på kor rigid seriens premiss er, er variasjonen framleis stor i McManus’ seinare år.

 

Snøfte Smith (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1971/72

Snøfte Smith var ein av denne anmeldaren sine favorittar i barndommen. Kva appellen enn var så har den forsvunne nå, men årets hefte er samanlagt ein av dei beste på nokre år. Poenga er stort sett ganske føreseielege, men nokre av dei er likevel så livlege og underhaldande levert at det ikkje gjer så mykje. Årets striper gir oss også eit ganske nyansert bilde av Snøfte sjølv. Er han berre ein egoistisk hustyrann, eller eigentleg ein omtenksam far og ektemann inst inne, når det kjem til stykket?

 

Blondie (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1949

I motsetning til dei fleste julehefta i denne kategorien er det ofte nyare søndagssider som er brukt. I år er vi tilbake til det som blir rekna som den klassiske perioden. I denne serien, og denne epoken, er oppbygging alfa og omega. Fleire av poenga er ikkje godt nok bygd opp, og blir difor litt svake. Men på sitt beste har Blondie ein utruleg nøye kalkulert struktur som leier opp mot eit hysterisk morosamt klimaks. Pluss for eit godt forord av Cappelen Damms Anne Fløtaker, som reflekterer over kvifor vi liker konfliktar i underhaldning.

 

NB: For andre år på rad kjem Skipper’n – som vanlegvis ville høyrt heime denne kategorien – ut som uoffisielt julehefte. Det vil ikkje bli omtalt.

Julehefter 2017: Assortert humor

Julehefter 2017: Assortert humor

Gary Larson er ute av det norske juleheftekjøret, men det kommer andre serier til som prøver å selge på en kjent serieskaper hjeller enn en kjent figur. I denne runden ser vi på julehefter uten navngitte hovedpersoner og med mye gags.

Don Martin Flesker Julen inn (Cappelen Damm)
52 sider
Kr. 59,90

Det er veldig lenge siden jeg har lest noe så hysterisk som dette. Jeg ble kokko. Jeg har aldri lest noe av Don Martin før, ei heller noe av Mad. Jeg må jobbe med meg selv der, merker jeg. Dette er jo julegull!

Don Martins karakterer har fantastisk fjollete positurer og er ekstremt karikerte snobber, uansett hvilket yrke de måtte inneha og karakterene er ofte morsomme i seg selv. Ingen i verden oppfører seg så absurd som Martins karakterer.

Don Martin viser tydelig at det ikke finnes noen regler, og om det gjorde det, gir han blanke. Han tar en vits til sluttpoenget og enda litt til. Hvorvidt dette er et tverrsnitt av Martins beste aner jeg ikke og det finnes sikkert klassikere her som er velkjent for fans. Når det er sagt kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor man ikke vil lese dem igjen. Det eneste jeg savner her er flere ordlyder.

(Andreas Emil Lund)

 

Rutetid (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Etter det året vi har hatt var det kanskje uunngåelig at Donald Trump skulle dukke opp på forsida av et julehefte i en eller annen sammenheng. Ikke overraskende ble det Rutetid. Men slapp av, heftets tema er noe mer nært og koselig, nemlig julespesialer på tv.

Jeg hadde forhåpninger til heftet, men temaet er ikke særlig gjennomført, og de forsøkene som gjøres er veldig variable. Skal jeg utrope noen vinner må det bli Magne Taraldsen med sitt «hva om norske klassikere var julefavoritter i andre land»-tema (forresten Magne, «Grevinnen og hovmesteren» ble innspilt for tysk og sveitsisk tv, og er aldri blitt vist i England. Men joda, jeg skjønner at det ikke er noe man kan gå ut fra at folk vet). Øyvind Langdalen får også inn noen gode poeng.

Mange vil nok også sette pris på at heftet tross alt inneholder et stort antall av Øverlis egne Rutetid-gags, selv om de er lite julerelevante

(Trond Sätre)

 

Firekanta (Strand Comics/Bestselgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Oppblåste gangs som fyller ei side hver står i kø, og resultatet er et av årets raskest utleste julehefter. Men mange julerelaterte gags er det, og generelt flere gags som jeg ikke har lest før.

Og to innslag bremser lesefarten: Gjesteserien «Noia» og et intervju med seriens skaper Eirik Andreas Vik. Noia, som handler om den klassiske taperens Stures forsøk inne sjekking på online og på byen, er godt fortalt og har mange original vinklinger. Samtidig er det nok en gang litt for åpenbart at Strand Comics virkelig trengte fyllstoff til årets julehefter: serien er langt fra ny, og i intervjuet innrømmer Vik at den ligger på is.

Så totalt har Firekanta julehefte bidrag fra to gode serieskapere, men sammensetningen er noe halvhjertet.

(Trond Sätre)

 

Jul på Utedassen (Cappelen Damm)
36 sider
Kr. 59,90

Med en forsidetegning som viser en kvinne med blottede bryster og en nisse i skapet som holder seg for tissen idet ektemannen åpner opp døren er det vanskelig å ikke bedømme innholdet basert på omslaget. Noe som jeg gjorde. Og mine mistanker ble umiddelbart bekreftet. Dette er elendig makkverk.

De har åpenbart slitt med å fylle sidene med innhold og bladet bugner over av fun-facts om julen, tekster om hvorfor nissen er rød og en side med bilder av dyr med julekostyme og så sier de noe rart. Det er ikke bare en helsides tegneserie, men to (!) hvor sluttpoenget er at kjøpesenternissen, som barna forteller juleønskene sine til, river av seg skjegget og sier noe slikt som at «Julenissen finnes ikke!». Ingenting har særlig sammenheng og det er trist at redaktørene for bladet åpenbart tenker: «Ja! Det norske folk vil ha vitser om driting, pissing, fyll, pupper og sex!» NEI! Det norske folk vil ikke det! Ingen vil det! Dette er mannssjåvinistisk harrysludder som ville fått Geir Schau til å dette av stolen to ganger. Sjokkerende dårlig.

Det står at bladet burde leses på dass. Jeg har en bedre idè: putt det oppi doen og spyl det nedenom og vekk for alltid.

(Andreas Emil Lund)

Julehefter 2017: Skandinavisk

Julehefter 2017: Skandinavisk

Zelda debuterer som julehefte, og noen andre kjenninger fra Sverige og Danmark prøver seg på nytt.

Zelda – Hjem til jul  (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ny originalserie, skrytes det i pressemeldingen. «Originalserie» betyr selvsagt bare et stripesegment som sammenlagt utgjør en historie, men ny er den, og rik på julestemning er den også. Ettersom den legger mer vekt på karakterskildring enn på gags, føles det også som en ordentlig historie. Zeldas venninner vender tilbake til hjembygda Eidsmark for å feire jul med familien. De tror at Zelda har reist videre fra New York (se sommeralbumet) til en surfeleir i Costa Rica og koser seg med kjæresten der. I virkeligheten har hun allerede vært flere uker i Eidsmark, hvor jobber som kommunal vaktmester. Interessant utvikling, og det eneste problemet er at det føles bare som om vi får en halv historie; Lena Niedestam gjorde bare ferdig ti sider av en historie som jeg tror hun har tenkt å fortsette på.

Ellers inneholder heftet assorterte Zelda-striper, for det meste med juletema. Litt mye moralisering, selv til Zelda å være, men jula er jo budskapenes tid. Redaksjonelt stoff inkluderer en kåring av tidenes ti beste norske julehefter. Slett ikke en dårlig ide, men at de strekker den ut over sju sider tyder på et presserende behov for fyllstoff.

 

Rocky (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ai, ai…Martin Kellerman, som er født på julaften, pleier ikke å ta høytiden så høytidelig. Likevel er det som regel litt alternativ julestemning i Rockys julehefte, enten Rocky tilbringer julaften på ei hytte langt inne i skogen, i Thailand eller på en juleåpen pub i Stockholm. Men i år? Ingen ting. Heftet inneholder 19 sider med nye striper, og halvparten av dem består i at Rocky sitter med ryggen mot oss og tenker. I noen av stripene ser du bare toppen av hodet hans. Attpåtil er forsiden gammel. I et nummer av det vanlige Rocky-bladet kunne jeg funnet denne nærmest trassige passiviteten sjarmerende, men i juleheftet føles det bare antiklimatisk. Lasse Espe gjør sitt beste for å forklare og forsvare Kellerman i forordet; alle kan ha en dårlig periode. Stripene tar seg litt opp mot slutten, og segmentet avrundes med en brukbar og fortsatt ganske aktuell #Metoo-referanse.

Også i dette heftet har redaksjonen vært nødt til å bruke fyllstoff : fem sider med Rockys oppsummering av 2017, som stadfester at ja, det har gått tregt i år. At Rocky-året skulle slutte med et livstrøtt «meh» i det såkalte juleheftet var kanskje ikke så overraskende.

 

Wumos Gale Verden (Bladkompaniet)
42 sider
69 kr.

Wumos…Gale Verden? Skal vi liksom kalle den for det nå? Det smaker av desperat markedsføring, men okay. Uansett så har Wumos julehefte skiftet forlegger igjen, etter tidligere å vært innom Cappelen Damm og Egmont, og innimellom tatt pauser.

Danskene Mikael Wulff og Anders Morgenthaler har i den senere tid gjort internasjonal suksess med Wumo, og i underveis ble de nødt til å tone ned noen av de drøyeste vitsene, særlig inne temaene sex, religion og kroppsfunksjoner.  Hvor godt de taklet det kan det være delte meninger om, men personlig synes jeg de har greid seg veldig bra. De er blitt mer subtile (i utgangspunktet var de riktignok like subtile som et jordskjelv i en amboltfabrikk), og poengene deres er fortsatt smartere og mer treffende enn hos de fleste av Larsons mange, mange avleggere. Wulffmorgenthalers største svakhet er deres avhengighet av livsstils- og trendvitser, men også her har de beholdt en viss evne til fornyelse.

Så Bladkompaniet kan konkurrere på kvalitet, men de ser ut til å ville konkurrere på mengde i stedet, med ekstra sidetall og tre striper på ¾ av sidene. Det er mye god latter for pengene, bak en kjedelig forside.