Browsed by
Måned: desember 2017

Julehefter 2017: Yngre Amerikana

Julehefter 2017: Yngre Amerikana

Noen av dem har ganske lange tradisjoner, andre har litt lange tradisjoner og en av dem gjør et overraskende comeback i år. I denne runden ser vi på amerikanske etterkrigsserier.

Pusur (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Pusur er en av disse halvgamle amerikanske favorittene som det er helt ålreit å se igjen sånn en gang i året. Det hjelper også at selv om den ikke er så utrolig bra, holder den seg likevel bedre enn de fleste oldis-seriene. Dermed kan heftet rettferdiggjøre det å ha med helt nytt eller ganske nytt materiale hvert år. Stripene i årets hefte er fra i fjor. Et viktig fortrinn er at serien er så visuelt uttrykksfullt at selv svake poeng kan reddes av presentasjonen. Som vanlig er det også mye julestemning i heftet.

(Trond Sätre)

 

Billy (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Humor er ofte en generasjonsgreie, og det er nok tilfelle her. Jeg vet for eksempel at naboen til mor elsker Billy og går av skaftet av en hver stripe. Det gjør ikke jeg.

Humoren er ekstremt forutsigbar og ofte er bare karakterenes personlighet hele sluttpoenget. Han general er damegal, Billy er lat, Nullet er dum, Løytnant er regelrytter, Jeger’n er også damegal og Frøken Fryd går rundt i korte skjørt hele tiden.

Fargene er døll og det virker som at det virkelig har blitt gjort en innsats for å gi sidene et kjedelig utseende. Mort Walker er også irriterende dårlig til å tegne sko som ikke står helt flatt på bakken.

Jeg vet jeg slakter en klassiker her og det finnes nok nyanser her som jeg ikke ser, men har man lest en Billy – stripe før kommer det neppe noen overraskelser i dette bladet.

(Andreas Emil Lund)

 

Hårek (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Hårek er et hefte jeg nyter først og fremst av nostalgiske årsaker, noe som er enda lettere når de går tilbake til en bra årgang som jeg kjenner fra før og husker med glede. Sånn som i år, når vi er tilbake i 1985.

Det meste her er kjent materiale, men hyggelig er det å fortsatt kunne oppdage en og annen søndagsstripe jeg ikke hadde lest før. Her er det generelt mye trivelig moro, og til og med julestemning over et par-tre sider på slutten

(Trond Sätre)

Ernie (Bladkompaniet)
44 sider
69 kr.

Da jeg var liten likte jeg Ernie godt. Som voksen liker jeg det helt greit.

Bladet består av striper og historier av variert lengde med alle karakterene fra Ernie–universet man antagelig kjenner fra før.

Heftet har noen morsomme vitser og Bud Grace vet å dra vitsene langt. Tilsynelatende drar han de innimellom så langt at han som serieskaper selv må tegne seg inn i serien og rydde opp. Et forstyrrende element egentlig, men også en litt gøyal idé. Jeg syntes det at onkel Sid har blekksprut til middag så ofte er morsomt i seg selv. Jeg syntes kannibal–stripene han tegnet i 2007 er unødvendige. Jevnt over syntes jeg dette er underholdning på sitt mest middelmådige og det er flere kjipe striper enn virkelig gøyale, men de gøyale finnes absolutt.

(Andreas Emil Lund)

Tommy og Tigern (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

At Tommy og Tigern julehefte nødvendigvis bare inneholder Tommy og Tigern-serier jeg har lest mange ganger før, er noe jeg har vent meg til nå. Serien varte bare i ti år, den kommer ikke tilbake, juleheftet vedvarer, og repriser hører jula til. Sånn er det. Og ettersom det går lenger tid mellom hver gang jeg leser de gamle bladene og bøkene igjen, er det i grunnen et hyggelig årlig gjensyn. «Alice» er derimot fortsatt et savn. «Perler For Svin» har kommet inn i stedet, og det er en god erstatter. I år har serien til og med en fornøyelig liten «hva gjør figurene fra Tommy og Tigern i dag?»-sekvens, en nådeløs påminner om hvor lenge det faktisk er siden Bill Watterson la opp. Men middelmådigheten «Bar Bikkje» er fortsatt med. Kunne de ikke byttet ut den i stedet for Alice?

(Trond Sätre)

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

For mange blir det ikkje jul utan desse figurane, og slik har det gjerne vore i generasjonar. 

Men for ein anmeldar er dei ikkje det mest interessante å skrive om. Det blir mykje av det same år etter år, særleg ettersom fleire av desse hefta lett tyr til reprisar. Etter ti år har dei fleste lesarane gløymt, og kjenner ikkje reprisane igjen uansett. Eg vil tru at dette også blir eit problem for dei som kjem tilbake og skriv fororda år etter år – særleg Fredrik Wandrup, som har det som fast oppdrag for fleire av desse klassikarane. Men det er vel den tryggleiken det gir å føle at noko er konstant og uforanderleg.

Kapteinens Jul (Bladkompaniet)
36 sider
Kr. 59,90

Etter fjorårets handlingspakka sjøferdhistorie er vi tilbake på øya i årets hefte. Thierrry Capezzone har igjen reinteikna nokre gamle Dirks-gags, opphavleg frå mellomkrigstida ein gong i følgje Dag Lønsjø i forordet. Seriane er minst like hardbarka som Knerrs Knoll og Tott, og på ein god dag kan dei vere like kreative også, men gagsa er mykje meir ujamne. Dirks var, i motsetning til Knerr, ikkje så konsistent i evna si til å bygge opp eit poeng.

 

Knoll og Tott (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1947

I mellomtida inneheld årets Knoll og Tott julehefte som vanleg striper frå ein sein Knerr-årgang. Dei fleste har eg sett før, men nokre er nye for meg. Det i seg sjølv er godt gjort Serien var utvilsamt svært morosam på 40-talet, men det har blitt litt mykje fokus på denne perioden. Knerr jobba lenger med serien, og eit utval med striper frå 20-talet, då Knoll og Tott reiste verda rundt, hadde vore ein spanande avveksling.

 

Fiinbeck og Fia (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1950

Fiinbeck og Fia har mange aspekt ved seg som forklarer seriens haldbarheit. Art deco-stilen og veggbileta som ser ut til å leve sin eigne liv blir ofte nemnt. Wandrup trekker også fram desse i årets forord, men det må leggast til at ikkje berre bileta, men også heile serien lever sitt eige liv meir eller mindre uavhengig av kva sluttpoenget måtte bli. Dei tørrvittige kommentarane som dukkar opp over alt på sidelinja er gode eksempel på det. Attendevendande tema i årets hefte er elles Fias Trubadurix-syndrom (dvs. ho har ein grufull sangstemme, og ho er den einaste som ikkje innser det) og Fiinbecks stadige forsøk på å snike seg ned på Olsens bar for å henge samen med den gamle gjengen. Det første temaet er tynnslitt, men det andre viser seg gong på gong å ha evne til fornying. Med tanke på kor rigid seriens premiss er, er variasjonen framleis stor i McManus’ seinare år.

 

Snøfte Smith (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1971/72

Snøfte Smith var ein av denne anmeldaren sine favorittar i barndommen. Kva appellen enn var så har den forsvunne nå, men årets hefte er samanlagt ein av dei beste på nokre år. Poenga er stort sett ganske føreseielege, men nokre av dei er likevel så livlege og underhaldande levert at det ikkje gjer så mykje. Årets striper gir oss også eit ganske nyansert bilde av Snøfte sjølv. Er han berre ein egoistisk hustyrann, eller eigentleg ein omtenksam far og ektemann inst inne, når det kjem til stykket?

 

Blondie (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1949

I motsetning til dei fleste julehefta i denne kategorien er det ofte nyare søndagssider som er brukt. I år er vi tilbake til det som blir rekna som den klassiske perioden. I denne serien, og denne epoken, er oppbygging alfa og omega. Fleire av poenga er ikkje godt nok bygd opp, og blir difor litt svake. Men på sitt beste har Blondie ein utruleg nøye kalkulert struktur som leier opp mot eit hysterisk morosamt klimaks. Pluss for eit godt forord av Cappelen Damms Anne Fløtaker, som reflekterer over kvifor vi liker konfliktar i underhaldning.

 

NB: For andre år på rad kjem Skipper’n – som vanlegvis ville høyrt heime denne kategorien – ut som uoffisielt julehefte. Det vil ikkje bli omtalt.

Julehefter 2017: Assortert humor

Julehefter 2017: Assortert humor

Gary Larson er ute av det norske juleheftekjøret, men det kommer andre serier til som prøver å selge på en kjent serieskaper hjeller enn en kjent figur. I denne runden ser vi på julehefter uten navngitte hovedpersoner og med mye gags.

Don Martin Flesker Julen inn (Cappelen Damm)
52 sider
Kr. 59,90

Det er veldig lenge siden jeg har lest noe så hysterisk som dette. Jeg ble kokko. Jeg har aldri lest noe av Don Martin før, ei heller noe av Mad. Jeg må jobbe med meg selv der, merker jeg. Dette er jo julegull!

Don Martins karakterer har fantastisk fjollete positurer og er ekstremt karikerte snobber, uansett hvilket yrke de måtte inneha og karakterene er ofte morsomme i seg selv. Ingen i verden oppfører seg så absurd som Martins karakterer.

Don Martin viser tydelig at det ikke finnes noen regler, og om det gjorde det, gir han blanke. Han tar en vits til sluttpoenget og enda litt til. Hvorvidt dette er et tverrsnitt av Martins beste aner jeg ikke og det finnes sikkert klassikere her som er velkjent for fans. Når det er sagt kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor man ikke vil lese dem igjen. Det eneste jeg savner her er flere ordlyder.

(Andreas Emil Lund)

 

Rutetid (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Etter det året vi har hatt var det kanskje uunngåelig at Donald Trump skulle dukke opp på forsida av et julehefte i en eller annen sammenheng. Ikke overraskende ble det Rutetid. Men slapp av, heftets tema er noe mer nært og koselig, nemlig julespesialer på tv.

Jeg hadde forhåpninger til heftet, men temaet er ikke særlig gjennomført, og de forsøkene som gjøres er veldig variable. Skal jeg utrope noen vinner må det bli Magne Taraldsen med sitt «hva om norske klassikere var julefavoritter i andre land»-tema (forresten Magne, «Grevinnen og hovmesteren» ble innspilt for tysk og sveitsisk tv, og er aldri blitt vist i England. Men joda, jeg skjønner at det ikke er noe man kan gå ut fra at folk vet). Øyvind Langdalen får også inn noen gode poeng.

Mange vil nok også sette pris på at heftet tross alt inneholder et stort antall av Øverlis egne Rutetid-gags, selv om de er lite julerelevante

(Trond Sätre)

 

Firekanta (Strand Comics/Bestselgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Oppblåste gangs som fyller ei side hver står i kø, og resultatet er et av årets raskest utleste julehefter. Men mange julerelaterte gags er det, og generelt flere gags som jeg ikke har lest før.

Og to innslag bremser lesefarten: Gjesteserien «Noia» og et intervju med seriens skaper Eirik Andreas Vik. Noia, som handler om den klassiske taperens Stures forsøk inne sjekking på online og på byen, er godt fortalt og har mange original vinklinger. Samtidig er det nok en gang litt for åpenbart at Strand Comics virkelig trengte fyllstoff til årets julehefter: serien er langt fra ny, og i intervjuet innrømmer Vik at den ligger på is.

Så totalt har Firekanta julehefte bidrag fra to gode serieskapere, men sammensetningen er noe halvhjertet.

(Trond Sätre)

 

Jul på Utedassen (Cappelen Damm)
36 sider
Kr. 59,90

Med en forsidetegning som viser en kvinne med blottede bryster og en nisse i skapet som holder seg for tissen idet ektemannen åpner opp døren er det vanskelig å ikke bedømme innholdet basert på omslaget. Noe som jeg gjorde. Og mine mistanker ble umiddelbart bekreftet. Dette er elendig makkverk.

De har åpenbart slitt med å fylle sidene med innhold og bladet bugner over av fun-facts om julen, tekster om hvorfor nissen er rød og en side med bilder av dyr med julekostyme og så sier de noe rart. Det er ikke bare en helsides tegneserie, men to (!) hvor sluttpoenget er at kjøpesenternissen, som barna forteller juleønskene sine til, river av seg skjegget og sier noe slikt som at «Julenissen finnes ikke!». Ingenting har særlig sammenheng og det er trist at redaktørene for bladet åpenbart tenker: «Ja! Det norske folk vil ha vitser om driting, pissing, fyll, pupper og sex!» NEI! Det norske folk vil ikke det! Ingen vil det! Dette er mannssjåvinistisk harrysludder som ville fått Geir Schau til å dette av stolen to ganger. Sjokkerende dårlig.

Det står at bladet burde leses på dass. Jeg har en bedre idè: putt det oppi doen og spyl det nedenom og vekk for alltid.

(Andreas Emil Lund)

Julehefter 2017: Skandinavisk

Julehefter 2017: Skandinavisk

Zelda debuterer som julehefte, og noen andre kjenninger fra Sverige og Danmark prøver seg på nytt.

Zelda – Hjem til jul  (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ny originalserie, skrytes det i pressemeldingen. «Originalserie» betyr selvsagt bare et stripesegment som sammenlagt utgjør en historie, men ny er den, og rik på julestemning er den også. Ettersom den legger mer vekt på karakterskildring enn på gags, føles det også som en ordentlig historie. Zeldas venninner vender tilbake til hjembygda Eidsmark for å feire jul med familien. De tror at Zelda har reist videre fra New York (se sommeralbumet) til en surfeleir i Costa Rica og koser seg med kjæresten der. I virkeligheten har hun allerede vært flere uker i Eidsmark, hvor jobber som kommunal vaktmester. Interessant utvikling, og det eneste problemet er at det føles bare som om vi får en halv historie; Lena Niedestam gjorde bare ferdig ti sider av en historie som jeg tror hun har tenkt å fortsette på.

Ellers inneholder heftet assorterte Zelda-striper, for det meste med juletema. Litt mye moralisering, selv til Zelda å være, men jula er jo budskapenes tid. Redaksjonelt stoff inkluderer en kåring av tidenes ti beste norske julehefter. Slett ikke en dårlig ide, men at de strekker den ut over sju sider tyder på et presserende behov for fyllstoff.

 

Rocky (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ai, ai…Martin Kellerman, som er født på julaften, pleier ikke å ta høytiden så høytidelig. Likevel er det som regel litt alternativ julestemning i Rockys julehefte, enten Rocky tilbringer julaften på ei hytte langt inne i skogen, i Thailand eller på en juleåpen pub i Stockholm. Men i år? Ingen ting. Heftet inneholder 19 sider med nye striper, og halvparten av dem består i at Rocky sitter med ryggen mot oss og tenker. I noen av stripene ser du bare toppen av hodet hans. Attpåtil er forsiden gammel. I et nummer av det vanlige Rocky-bladet kunne jeg funnet denne nærmest trassige passiviteten sjarmerende, men i juleheftet føles det bare antiklimatisk. Lasse Espe gjør sitt beste for å forklare og forsvare Kellerman i forordet; alle kan ha en dårlig periode. Stripene tar seg litt opp mot slutten, og segmentet avrundes med en brukbar og fortsatt ganske aktuell #Metoo-referanse.

Også i dette heftet har redaksjonen vært nødt til å bruke fyllstoff : fem sider med Rockys oppsummering av 2017, som stadfester at ja, det har gått tregt i år. At Rocky-året skulle slutte med et livstrøtt «meh» i det såkalte juleheftet var kanskje ikke så overraskende.

 

Wumos Gale Verden (Bladkompaniet)
42 sider
69 kr.

Wumos…Gale Verden? Skal vi liksom kalle den for det nå? Det smaker av desperat markedsføring, men okay. Uansett så har Wumos julehefte skiftet forlegger igjen, etter tidligere å vært innom Cappelen Damm og Egmont, og innimellom tatt pauser.

Danskene Mikael Wulff og Anders Morgenthaler har i den senere tid gjort internasjonal suksess med Wumo, og i underveis ble de nødt til å tone ned noen av de drøyeste vitsene, særlig inne temaene sex, religion og kroppsfunksjoner.  Hvor godt de taklet det kan det være delte meninger om, men personlig synes jeg de har greid seg veldig bra. De er blitt mer subtile (i utgangspunktet var de riktignok like subtile som et jordskjelv i en amboltfabrikk), og poengene deres er fortsatt smartere og mer treffende enn hos de fleste av Larsons mange, mange avleggere. Wulffmorgenthalers største svakhet er deres avhengighet av livsstils- og trendvitser, men også her har de beholdt en viss evne til fornyelse.

Så Bladkompaniet kan konkurrere på kvalitet, men de ser ut til å ville konkurrere på mengde i stedet, med ekstra sidetall og tre striper på ¾ av sidene. Det er mye god latter for pengene, bak en kjedelig forside.

Poetisk og personlig

Poetisk og personlig

Om Anna Fiskes nyeste bok, «Trær jeg har møtt» forteller forlaget selv at hun har skapt sin egen sjanger.

Det er det vanskelig å være uenig med. Boken er dels poesi, dels bildebok, dels tegneserie men like fullt 100 % unikt sett opp mot andre ting på min radar.

«Trær jeg har møtt» er en, tilsynelatende, selvbiografisk bok om Anna Fiskes liv. Fra barnsben av til nåtiden. Ispedd nydelig utførte illustrasjoner ser man Fiske fortelle om sine ungdomsår, oppveksten i Sverige, flyttingen til Norge og mange av de hendelsene hun har opplevd på et personlig plan. Det føles som at hun virkelig blør ut følelser og det synes i tegningene. I sin blanding av teknikker og medier føles noen tegninger aggressive, noen føles behagelige men alt kjennes ekte ut. I denne boken har hun et mer organisk uttrykk enn det man kanskje kjenner fra tidligere arbeid som «Palle Puddel» eller «Vaskedamen» og det kunne ikke passet bedre. Jeg vet ikke helt hva en kunstbok er, men det føles som et av mange uttrykk som kan brukes om denne boken. Det er en melankolsk, poetisk og dypt personlig oppvekstskildring som føles litt feil å skrive en omtale av, for det kjennes litt som at jeg forteller en hemmelighet mellom meg og henne.

I hele boken trekker hun paralleller fra de poetiske erindringene fra sitt liv til trærne. Enten det er en sørgepil, farens tre eller sitt eget plommetre, som trekkes fram i bokens sørgelige konklusjon.

Enda så personlig og melankolsk som boken er, har hun klart å holde på den barnlige og sjarmerende streken som jeg setter så pris på ved henne. Midt oppi all sorgen og lengselen glimrer det en barnlig naivitet og livsglede. De tidvis overveldende skoglandskapene satt opp mot hennes sjarmerende strek, ispedd blekk- og akvarellsprut gir det et helstøpt bilde av livshendelser og deres mangefasetterte aspekter. Det være seg sorg, glede eller fortapelse. Stemningene hun formidler i tekstene og illustrasjonenes samhandling viser helt uovertruffent hvor potent dette mediet er til å gjøre nettopp det. Anna Fiske er så rå at hun trenger ikke at noen tar av seg hatten for henne, men jeg gjør det likevel.

Fiske har laget en poetisk og vakker reiseskildring gjennom livet og har en unik evne til å røre ved en. Boken kjennes som et manifest om hvor alene man kan være i livet og hvordan de små tingene som holder ved deg kan bli så utrolig viktige. I Fiskes tilfelle, trærne.

Trær jeg har møtt
ISBN 9788282550758
Av Anna Fiske
120 sider
300 kr.
No Comprendo Press

Julehefter 2017: Norske klassikarar

Julehefter 2017: Norske klassikarar

Ingen jul utan desse? Dette er norske seriar med lange, svært lange, tradisjonar. Mykje repriser, men også ein del nytt.

Smørbukk (Egmont/Norsk Barneblad)
36 sider
Kr. 57,90

Me byrjar med go’guten Smørbukk. Håkon Aasnes har teikna og fortalt sogene i joleheftet i 36 år (!!!) og held like sterkt fram enno. Han har i lengre tid modernisert karen, noko som kjem tydeleg fram når me ser siste avdelinga i heftet, eit opptrykk frå 1967 av Solveig Muren Sanden. Dette med å trykke opp eit 50 år gammalt hefte bakerst i årets nye er ein flott tradisjon, for desse gamle hefta er vanskeleg å finne i dag.

Men attende til Håkon si soge. Denne gong kjem Smørbukk ut for ei ellevill forvekslingsfarse, der han fyrst berre ska gå ei kjapt ærend for mor til butikken og kjøpe rosiner til jolebaksten. Der vert han forveksla med ein annan gut, og så er vi i gang. Ein laushund stel pølser, Smørbukk spring etter hunden, kaos på pizzabakeriet, ribbe vert kjøpt på billegsal og ein sovande bjørn vaknar. Ei fantasifull og frodig forteljing som viser at Håkon absolutt er på høgda framleis. Teikningane viser eit Vinter-Noreg på det beste, så her er det både bygdeliv og jolestemning i fullt monn.

Solveig sin Smørbukk i «den gamle» delen av heftet er eit flott bevis på moderniseringa som ho og Johannes Farestveit gjorde med figuren då ho tok over etter Jens R. Nilssen. Her har ho teikna i ca. 10 år, og «eig» figuren totalt. Serien er eit fotografisk opptrykk, ein faksimile, og er kanskje litt grell i fargane. Teksten (under rutene) er også liten og tett og lese for oss eldre. Men forteljinga, ein høgdramatisk vintertur med nyskapinga snøscooter er rett og slett ein glott teikneserie. Eit godt og solid hefte, ein norsk klassikar leverer varene i år også.

(Arild Wærness)

Tuss og Troll (Egmont/Norsk Barneblad)
36 sider
Kr. 57,90

Me får servert 3 småsoger i den nye delen, to av Håkon Aasnes og ei av dei meir ukjende eldre karane Ytreland og Heinum. Håkon sine er nok av ein heilt annan kvalitet, for forteljinga frå «nykommarane» er både svakt fortald og teikna. Merkeleg val, for dette kunne mange norske serieskaparar gjort så mykje betre. Dette er både stivt og klønete, ei merkeleg oppleving. Så langt frå arva etter Jens R, Solveig og Håkon som det er mogeleg å komme.

Håkon sine to «eventyr» er som vanleg skrivne av Gard Espeland. Den fyrste er ein liten stilstudie frå norsk 1800-tals småbruksliv vinterstid, med ungdommeleg kjærleik som bonus til slutt. Den andre soga; «Huldrebrudlaupet» er lenger og er ein riktig nifs sak, som viser kor farlege dei «underjordiske» kunne oppfattast på denne tida (nok ei gong eit uspesifisert 1800-tal), der trua på nissar, hulder, troll og vetter var ein vesentleg del av norsk folkeliv. Men ungdommeleg kjærleik sigrar nok ein gong, og tussane må rømme attende til haugane sine.

Opptrykket bakerst, frå 1967, er ei fantastisk reise i Solveig Muren Sandens eventyrverd. Johannes Farestveit har skrive to tilretteleggingar av norske eventyr, rettare sagt sin eigen vri på gamle folke-eventyr. Det er jo slik at det einaste du treng er ei fin jente/prinsesse, ein gretten storbonde/konge, ein frisk og kjekk gut/Askeladd, nokre gode hjelparar og magiske artiklar – så kan du snekre saman ein frisk vri på gamle eventyr.

Det har dei gjort her, og dei to 8-siders eventyra er norsk folkeliv og -kultur på det aller beste. Eg brukte å lese frå desse Solveig-hefta til mine born når dei var små, og dei elska alle dei gode, tradisjonelle ingrediensane. Dei er også på plass her, så ta heftet fatt og les! Heftet kan brukast heile året, og så er det berre å grave fram dei gamle og starte på nytt. Og no, når norsk film har fått sine nye, data-animerte Askeladdar og troll er desse fine hefta eit kjærkommen variant til dei superkule og tekniske filmane.

(Arild Wærness)

Vangsgutane (Fonna)
36 sider
60 kr.

Manusforfattar Nils Nordberg sin bakgrunn frå krimlitteraturen skin gjennom i årets Vangsgutane, som fokuserer mykje på eit klassisk guttebok-kriminalmysterium der vi følgjer Kåre, Steinar og kompani på ein dramatisk Oslotur. Nordberg har til og med gitt ei viktig birolle til ein karakter som tydeleg er Knut Gribb, men som berre blir omtala som «Oslo-detektiven» (kva, var det så vanskeleg å få rettane til å bruke namnet?)

Eg er ikkje særskilt nostalgisk for Vangsgutane, dei var ikkje ei viktig del av min barndoms julehefter, men gjenopptrykket i årets hefte har likevel noko som den nye serien manglar. Litt meir karakter (Larris er redusert til bere ein klønete «comic relief» i den nye serien, i de gamle avsnitta har han meir av ein eigen personlegdom), og meir djupn og spenst i teikningane til Jens R. Nilssen. Då gjer det ikkje så mykje at situasjonane er meir kvardagslege. Teikningane til Ivar Andreassen er kompetente, men flate, stive og stundom litt pussige  I ei litt rute av Andreassen har Larris plumpa ut i vatnet, og når han kjem seg opp igjen, ser «vatnet» han er dekka av ut som maling.

Så sjølv om eg generelt vil oppmuntre til ansiktsløftingar av veldig gamle, norske teikneseriar, er klassisk Vangsgutane best i år.

(Trond Sätre)

Ingeniør Knut Berg (Fonna)
40 sider
60 kr.

Årets Knut berg-julehefte begynner midt i ein historie og slutter midt i ein annan. Det er problemet med å setje samen eit julehefte av ein spenningsserie som gjekk året rundt i eit vekeblad. Men det seier også litt om kor tettpakka denne serien var. Så mykje handling og spenning finn ein ikkje i dei nylaga julehefta  – ikkje ein gong i årets Vangsgutane, sjølv om Nordberg altså gjer sitt beste.

Årets hefte er eit opptrykk frå 1947. Knut Berg og Aima er framleis på jorda, men kjem bort frå kvarandre under dramatiske omstende i Sydhavet. Dei ender begge i Australia, der dei møter både aboriginarar, diamantskjerparar, gullgravar og sjølvsagt Dr. Panga – nokre venner, men dei fleste skurkar. Både teikningane, verdssynet og det høgnynorske språket er ganske arkaisk, men det er noko av sjarmen. Dette er klassisk spenning frå ei meir uskuldig tid. Og sjølv om eg har avgrensa kjennskap til serien frå før, fant eg det lett å komme inn i handlinga.

Knut Westad, som i ein periode jobba på den moderniserte Knut Berg saman med Bing og Bringsværd, døydde tidlegare i år. Årets hefte inkluderer difor ein liten hyllest til han.

Jens von Bustenskjold (Bladkompaniet)
34 sider
Kr. 59,90

Årets mest tradisjonsrike julehefte, kallar redaktør Dag Lønsjø dette heftet for i forordet. Vel, tradisjonsrikt kan bety så mykje, men for ordens skuld: Jens von Bustenskjold blei julehefte først på 70-tallet (og først i 1986 begynte ein å merke hefta med «Julen»). Tradisjonsrik kan sjølve teikneserien godt kallast (meir så enn dens julehefte), men den er for lengst blitt ein antikvarisk kuriositet, og ikkje ein særleg interessant ein, heller.

Jens von Bustenskjold er utvilsamt særs gamaldags i form, men seriens verkeleg problem er at den truleg er norgeshistorias minst visuelle teikneserie. Teikningane til Anders Bjørgaard er alt for nøkterne, og det er sjeldan at dei tilfører historiene eller karakterar noko anna enn det som teksten gir fullt belegg for, og knapt nok det. Litt utvikling er det likevel å spore. Som vanleg består heftet av to teikna forteljingar og ei (rett nok sporadisk illustrert) novelle. Alle handlar i år om jakta på kjærleiken, som menn i Oladalen trur mykje om, men veit svært lite om, med resultat som blir deretter. I «Mjølkelaus», der dei romantiske krumspringa begynner med noko så banalt som at Plassbakk-Kallen vil kjøpe eit spann med mjølk, er Bjørgaard sin strek einspora og rutene små. I «Drømmen» er rutene større og streken er fyldigare og meir livat.

(Trond Sätre)

Nr. 91 Stomperud (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Me avslutter denne stunda med nyaste Nr. 91 Stomperud, nok ein gong frå multiforfattaren Håkon Aasnes. Han har hatt ansvaret for klassikaren i berre 12 år no, men det er vanskeleg å sjå kven som skulle kunne ta over når Aasnes gjer seg. Han har gjort dette heftet så absolutt til SITT, og forteljingar, humor og strek er tydeleg Aasnesk heile vegen.

Årets hefte er merka med «80 års jubileum», men ellers er alt ved det vanlege. Utruleg nok maktar Aasnes å gje stadig nytt liv til ein eldgammal seriefigur. I tillegg er teamet så ut-på-dato som mogeleg i Noreg – livet på moen. No er det vel strengt teke berre folk over 50 som har opplevd dette i større món, likevel fengjer heftet og figuren nesten like mykje som tidlegare, då «alle» unge menn måtte ta fyrstegongstenesta.

Årets hefte føyer seg flott inn i Håkons rekke av gode «91’arar». Det består av smålange sekvensar over 3-4 sider kvar , altså ikkje ei side med vits og sluttpoeng. Skumle spionar forvekslar posen med kart og foto med ein bag full av drittbleier, obersten viser nok ein gong oppfinnartalentet sitt, arge bier stik i alle kantar (men ikkje verken 87 eller 91), mor til 87 kjem røykande i miniskjørt på leirbesøk og lagar forvekslingsdrama – og sistesidene får ein uventa vri med besøk av eit vaskeekte norsk rockeband i løa på Sørum.

Triveleg hefte, og 91 og laget hans er framleis i gode hender hjå Håkon Aasnes.

(Arild Wærness)

 

 

Julehefter 2017: Moderne norske

Julehefter 2017: Moderne norske

Vi begynner årets gjennomgang med de «fire store» i norske stripeserier og den oppdaterte Stomperud.

Pondus (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Frode Øverli byr som vanlig på sesongens striper, en per side. Jule-og vinterfaktoren er høy, og de fleste stripene er virkelig morsomme. Den plassen som Øverli ikke greier å fylle opp med striper han måtte lage uansett, pleier å inneholde kryssord, quiz og artikler.  Kryssordet og den obligatoriske quizen er der, men nytt av året er at hele fire av biseriene flesker til med hver sin julespesial: Eon (Lars Lauvik), Storefri (Marius Henriksen), Bestis (Kenneth Larsen) og Radio Gaga (Øyvind Sagåsen). Store variasjoner i tema, og også i balansen mellom det kyniske og hjertevarme. Noe for enhver smak og forventning, og utmerket felles innsats!

 


Nemi (Egmont)
36 sider
Kr. 59.90

Nemi og Lise Myhre er som vanlig den fra stripetegnernes a-lag som har minst nytt å by på. Til gjengjeld har Nemi julehefte alltid det fortrinnet at det inneholder flere striper enn de andre, og at serien generelt sett er veldig god på å framelske julestemning. Så også i år. Morsommere enn i fjor er de også. Ekstra pluss for Nemis forslag til gavekort (av typen «rett til å velge kjøremusikk» eller «overbærende filmdate»). Til vanlig er Nemi-serien blitt litt for avhengig av memes av typen «stripe med et sitat og en enkelt tegning», men disse gavekortene viser at Myhre er i stand til å lage kreative og morsomme memes også.

Men jeg må gi trekk for en usedvanlig kjedelig og uinspirert forside. Vi forlanger ikke mye nytt fra deg Lise, men en litt sprekere (og mer julete) julehefteforside kunne du vel gitt oss?

 


Kollektivet (Bladkompaniet)
36 sider
59,90

Etter tre år med «Nordpolstrilogien» i Kollektivet julehefte syntes Torbjørn Lien det var på tide å roe ned. Men virkningene av trilogien føles ennå; det mest spesielle med årets hefte er nemlig hvor mye vekt den legger på kontinuiteten, og det refereres flittig, ikke bare til Nordpolshistoriene, men også til Mayakalender-historien fra juleheftet i 2012.

Tung kontinuitet til tross, årets hefte består av korte historier og gags som er lette å sette seg inn i. Men igjen er alt sammen helt nytt, noe som ser ut til å være en æressak for Lien, og alltid beundringsverdig.  En litt blandet fornøyelse er det, men flere av historiene fungerer bedre enn jeg ville trodd i utgangspunktet. I åpningshistorien, f.eks., møter vi Tobbens mor, som viser seg å være en slitsom og forutsigbar new age/neo-hippiearketype, men historien tar noen små vendinger som gjør den mer interessant.  Likeens eskalerer en historie om alternative tekster til «Glade Jul» på en særs fornøyelig måte. Mounirs krasjkurs i norsk julemat er også et høydepunkt.

 


Lunch (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Selv om han ikke produserer like mye til jul som Torbjørn Lien, kan du alltid stole på at Børge Lund har (minst) en ny, eksklusiv julehistorie i hvert julehefte. I «Siste Gave i Boks» er Kjell Secret Santa og vil på død og liv kjøpe nettopp en rød DAB-radio til Nico. Men det er faktisk en slags god grunn til at han har denne besettelsen, og i mellomtida gjør Lund maksimalt ut av plottet i en ypperlig koordinert og timet farse. Alene gjør den Lunch julehefte til et must.

Resten av heftet er fylt opp med diverse striper, flertallet av dem blåste opp. Men de fleste av dem er av nyere dato, og julerelevansen er høy, så dette holder i massevis. Bare en slapp og tilfeldig sammensnekret artikkel om uønskete gaver skuffer. Vi er jo vant til gode artikler fra Lunch-bladet.

 


Stomperud på Eventyr (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Det er kanskje bare noe jeg innbiller meg på grunn av settingen i årets hefte, men jeg synes «Stomperud på Eventyr» likner mer og mer på Asterix. Serieskaperne gjør til og med en helt brukbar jobb med å imitere den galliske klassikeren. Magne Taraldsen har perfeksjonert en sin stadig mer ekspressive og detaljerte strek, mens Terje Nordberg boltrer seg i historiske vittigheter.

Vi skal tilbake til Harald Hardråde og slaget ved Stamford Bridge, og det er tydelig at Nordberg liker å brife med research og historiekunnskaper, og at han vet hvordan han best kan utnytte dem i seriens kontekst. De i alle fall delvis historisk korrekte forviklingene har noen få vaklende poenger, men sluttresultatet er igjen et av årets beste julehefter.

Troll mot mobbing

Troll mot mobbing

«Bakketoppen barneskole» er et av prosjektene til Trond J. Stavås. Egenutgivelsen «Fjodor troller skolen» er ute nå.

Trond J. Stavås er en serieskaper på vei oppover i det norske tegneseriemiljøet. Han har vært aktiv i miljøet rundt tegneserieportalen nettserier.no, og han har også hatt en synlig profilering av tegneseriene sine på internett gjennom blant annet egen nettside.

Serieskaperen fra Trøndelag har hele veien vært aktiv med å få tegneseriene sine på trykk. Det har gitt resultater, og Stavås har hatt faste oppdrag for flere lokalaviser samt at han har hatt gjestespill i større tegneserieblader. Ved siden av dette har Trond J. Stavås også satset på egenpublisering. Den nå nedlagte stripeserien «Walk of Life» er kommet i flere egne blader, og Stavås våget seg også ut på en egen tegneseriealbumutgivelse i form av «Floppy Fish».  Et av de nyeste prosjektene til Trond J. Stavås er stripetegneserien «Bakketoppen barneskole». Tegneserien går allerede fast i flere lokalaviser i Trøndelag, og den tar for seg dagliglivet på en norsk grunnskole.

Stavås har laget et godt og variert persongalleri, der selvsagt både tilsatte og elever skaper utgangspunkt for humoristiske muligheter. Det er så langt ingen karakter som skiller seg ut som hovedperson, men både den mannlige rektoren og den førtiårskriserammede læreren Rolf trer frem som spesielt viktige i tegneserien.

Spesialutgivelsen «Fjodor troller skolen» er en avsluttet historie med striper fra «Bakketoppen barneskole». Det er en historie der skolelyset og mobbeofferet Fjodor stikker av fra skolen etter å ha vært utsatt for ulike krenkelser. Ute i skogen møter han på et troll, og etter å ha hjulpet trollet dukker det opp muligheter for Fjodor til å slå tilbake mot mobberne.

Trond J. Stavås kjører en blanding av crazykomikk og viktige samfunnsspørsmål i denne utgivelsen. Mens historien i seg selv går etter en tradisjonell mal om den undertrykte som skal bekjempe sine undertrykkere, bruker Stavås ulike humoristiske elementer for å holde historien mest mulig morsom. Underveis tar han også opp menneskelige relasjoner, og selv om han blander inn overnaturlige fenomener holdes det hele temmelig jordnært.

Det har vært en veldig positiv utvikling i tegnearbeidet til Trond J. Stavås fra den første «Walk of Life»-utgivelsen til «Fjodor troller skolen». Han har en effektiv karikaturstil som fungerer veldig godt på ansiktsuttrykk og bevegelser, og han er flink til å bygge opp gags. I tillegg er Stavås en dyktig fargelegger.

Temaet mobbing er sårt, men det er nødvendig å drøfte det også i at humoristisk format. Slik sett er «Fjodor troller skolen» en vellykket treatise der alvorlig tematikk og humor blandes. Utgivelsen er med sine 16 sider ganske kort, og det hadde nok vært en fordel å ta med enda mer stoff fra «Bakketoppen barneskole» for å fylle ut heftet. Det hadde også gavnet Stavås, som har laget enda mer og bedre stoff med nettopp denne tegneserien.

 

Fjodor troller skolen
Av: Trond J. Stavås
16 sider
69 kroner
Eget forlag (stavaastegneserier.com)

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 23. november 2017.

Miraklenes tid

Miraklenes tid

Geir Moen og bokdebutant Fredrik Di Fiore har levert en vanvittig julefortelling som bugner over av humor og vidd.

«Helten» i Edelgran er Dag Abrahamsen, en voksen mann som åpenbart ikke handler deretter. Han er både klønete og vimsete, til stor irritasjon for kjæresten sin. Handlingen utspiller seg på lillejulaften og han skal hente juletreet han har stående på jobben. Etter en liten krangel med kjæresten kommer han seg av sted for å plukke det opp men det viser seg at jobben har julestengt med gitter foran døren, så han kommer ikke inn. I tillegg til det mister han telefonen sin i en rist utenfor. Uten tre eller telefon går han til nærmeste pub og får låne noen penger for å kjøpe seg et nytt tre. Herfra tar historien flere elleville vendinger på Dags ferd for å skaffe seg et juletre og komme seg hjem igjen.

Dag kunne ikke forutsett hvor mange pussige typer han møter på veien til å finne et juletre

Geir Moen, for meg kjent fra «Skinny T og den kåte Badeanda» samt «Peer Gynt» viser i denne boken at han er en allsidig illustratør. Her har han anvendt en mer sjarmerende strek enn tidligere verk og han briljerer som tegner av Di Fiores helsprø manus. Han har også gjort en god jobb med å la karakterens personlighet gjenspeiles i streken, og både trekkene Fiore har skrevet inn og som Moen har tegnet ut er lett gjenkjennelige for de fleste. Enten det er partysvenske-typen, den gamle gubben som aldri kommer til poenget, eller den sinna drosjesjåføren. For meg er Moen virkelig i sitt ess her og lever hans beste bok som tegner så langt. Han er også en lettere strek enn i for eksempel, «Skinny T» og det er gøy å se ham boltre seg i dette uttrykket.

Å bli mistenkt av politiet for å være en juletema-innbrudsstyv er ikke en gang det sprøeste som skjer Dag

Fredrik Di Fiore bokdebuterer med Edelgran, og for en debut det er. Det er vittig skrevet og det er tilsynelatende ingen ende for hvilke elendigheter og traumer han får til å påføre Dag i løpet av en lillejulaften. Heldigvis begrenser han seg til den grad at boken kan leses i ett sett uten å bli for mye. Bi-karakterene er på mange måter de store heltene i historien, og Dag blir nærmest statist i sitt eget liv slik han blir kastet rundt fra det ene stedet til det andre. Dag er en typisk «god på bunn» – fyr som, uansett hvor mye han prøver, ikke strekker til i den grad han ønsker. Mye fordi hele verden går imot ham denne lillejulaften. I hvor stor grad folk vil kjenne seg igjen i Dag vil nok variere, men uansett hvor lite selvinnsikt man måtte ha tror jeg alle må vedkjenne seg å være en klodrian iblant. Dag er herlig karakter som man fort får sympati for, men ikke så mye at man ikke kan le av elendighetene han blir utsatt for. Bare akkurat passelig med sympati. Slik som julen skal være.

Geir Moen og Fredrik Di Fiore er et radarpar og leverer med «Edelgran» essensiell julelesning på lik linje med Dickens!

 

Edelgran
Skrevet av Fredrik Di Fiore, tegnet av Geir Moen
ISBN 978-82-92796-40-5
200 sider
269 kr.
Minuskel