Browsed by
Måned: januar 2018

Goscinny i stedet for Goscinny

Goscinny i stedet for Goscinny

Forlaget Zoom bringer Iznogood tilbake til Norden med en samlebok bestående av Jean Tabarys tre siste album.

Iznogood blir ofte regnet som lillebroren blant «De Tre Store» seriene som René Goscinny skrev manus til. I motsetning til Asterix og Lucky Luke som tross alt var ganske historiefokuserte, var Iznogood nærmere en ren gagserie. Og ettersom vitsene var Goscinnys sterkeste side som forfatter, var Iznogood den serien der han fikk utløp for noen av sine villeste ideer.

Serien, som er en slags krysning av 1001 Natt og Tex Averys og Chuck Jones’ tegnefilmer, dreier seg rundt den onde storvesiren Iznogood, og hans gjentatte og (nesten) alltid fatalt mislykkete forsøk på å styrte kalifen av Bagdad – Eller å «bli kalif i stedet for kalifen». Goscinny sørget for å gjenta dette minst en gang i hver episode, og det har blitt et av fransk-belgisk tegneseriehistories mest velkjente begrep.

Iznogood er protagonisten, men han er også skurken, og ikke en særlig likandes skurk en gang. Goscinny gikk flere ganger ganske langt i å understreke hvilken hatefull j*vel Iznogood er. Når han likevel lyktes med å vekke lesernes sympati hadde det nok sammenheng med at han, like sikkert Per Ulv i tegnefilmene, alltid endte som offer for sine egne feller.

Bagdad er full av trolldom, noe som Iznogood har prøvd å utnytte gang på gang til ingen nytte.

I likhet med Asterix og Lucky Luke overlevde Iznogood sin forfatter. Tegneren Jean Tabary var dristig; ikke bare valgte han, i likhet med Uderzo, å skrive framtidige manus selv, men han hadde en preferanse for lange albumhistorier, noe som avvek fra Goscinnys novelleformat. Han oppga også stort sett Per Ulv-regelen om at Iznogood alltid måtte ende som offer for sine egne komplott. At han alltid mislyktes, fikk holde. Tabarys første egen historie, «Iznogoods Barndom», røpte at han var en svært dyktig, om ikke slående original historieforteller med større sans for det episke enn Goscinny. Det siste hadde han til felles med Uderzo.

Likevel ble «Iznogoods Barndom» det eneste av Tabarys soloalbum på norsk. To album til ble oversatt til dansk, før det sa stopp også der. Når Zoom nå velger å fortsette med Tabarys Iznogood, begynner de helt på slutten av hans soloperiode. Samleboka består av tre album:

Hvem har dræbt kalifen? (oppr. utg. 1998)

Bak denne generelle og litt villedende tittelen (kalifen er ikke på noe tidspunkt død eller antatt død) skjuler det seg et plott er så enkelt at Goscinny ville nøyd seg med å lage en korthistorie av det: Hvert femte år må kalifen gjøre en ny, militær erobring, og beslutningen om hvilket land han skal erobre, er bindende. Iznogood lurer ham til å velge sultan Pulmankars land som erobringsmål, vel vitende om at sultanens hær er overlegen, og at sultanen vil ta grusom hevn over kalifen. Problemet oppstår når kalifen oppnevner Iznogood til general for invasjonshæren.

At Iznogood vil bli kalif i stedet for kalifen, er velkjent for alle i Bagdad…unntatt kalifen.

Dette trekker Tabary ut over 44 sider, stort sett ved å fokusere på gagsene. Kanskje var det ikke så stor forskjell på Goscinnys og Tabarys fortellerstil likevel: Begge gjør ivrig bruk av ordspill og ordkløveri, behandler plottet som en mindre detalj, og ser ut til å ha en forkjærlighet for absurd og makaber (og verbal) humor. Vitsene varierer fra ganske innfløkte «mind screws» til det helt plumpe. Spesielt én scene er fullstendig på Pyton-nivå. Men bæsjehumoren går igjen i alle tre historien, så kanskje Tabary bare ville utnytte at sensuren er blitt myket opp med årene. Tilsynelatende er det også blitt litt større takhøyde for sexvitser, som jeg ikke kan huske at Goscinny noen gang tydde til i denne serien.

 
Et sympatisk uhyre (oppr. utg. 2000) 

For å pleie forholdet til Pulmankar må kalif Harun Al Pussa gå med på å henrette Iznogood. Den naive Harun, som bare tror godt om sin storvesir, advarer ham i håp om at han skal rømme. I stedet drar Iznogood til en trollmansfestival i håp om å finne en måte å bli kvitt kalifen på før henrettelsen.

Igjen har vi å gjøre med en veldig enkel historie som blir dratt ut i det lengste, men denne er på de fleste måter mer ekstrem enn den foregående. Graden av «mind screw» kjøres opp til elleve, særlig når Iznogood møter på flere figurer og situasjoner fra tidligere historier, og metahumoren ender opp med å gripe direkte inn i historiens gang. Iznogoods slave/håndlanger Al Muliman, som vanligvis var fornuftens røst i Goscinnys historier, er her blitt en fjollet glisende bajas som konstant henveder seg direkte til leserne, tar noen ganske tåpelige avgjørelser, og snakker for mye (noe som gjør det vanskelig å skjule at han har underslått deler av bestikkelsene som Iznogood mottar).

Den fjerde veggen er som regel veldig, veldig tynn i Iznogoods verden

Etter hvert prøver Tabary å fokusere på ett plott: en trollmanskokk tilbyr Iznogood en suppe som han kan forgifte kalifen med. Det hadde nok fungert bedre som en egen historie, men ved hjelp av en deus ex machina er det nok til å ro historien i land sånn noenlunde.


Fædrenes Synder (oppr. utg. 2004)

Både «Hvem har dræbt kalifen?» og «Et sympatisk uhyre» spriker – mer eller mindre med vilje – i alle retninger. Men noen ganger innimellom kan albumene by på absurditeter som er på høyde med René Goscinny på sitt beste. Delene er mer enn helheten.

I dette tredje albumet er det derimot tydelig at Tabary vil at helheten skal telle.  Historien er delvis basert på et ganske enkelt plott om en sammensvergelse mot Iznogood innad i palasset som raskt tar en veldig farseaktig retning. Men den andre halvparten av historien dreier seg rundt en mann fra det 21. århundret, Bjørn Skinque (fransk navn Jean Bon) som har utviklet evnen til å reise i tid via slektstreplansjer (…bare vær med på det). Bjørn ønsker å glede sønnen sin, en helfrelst Iznogood-fan, ved å reise tilbake i tid og hjelpe Iznogood med å fjerne kalif Harun Al Pussas slektstre fullstendig, og dermed også kalifen. Men tidsreisene hans er ikke ufarlige, for kroppen hans framstår som død mens han foretar dem, så Bjørn er i fare for å bli levende begravet hvis han ikke fullfører dem i rimelig tid. Akkurat dette er faktisk et viktig poeng i historien.

Bjørn Skinque lever på lånt og kostbar tid når hans skal prøve å hjelpe Iznogood

Som vi ser tyr Tabary igjen til tidsreisemotiv når han skal prøve seg som en mer episk forteller. Og dermed er ringen sluttet; det hører nemlig med til historien at dette ble hans siste album. Kanskje visst han hvor det bar, og ville avslutte et liv i tegneserienes tjeneste med noe helt spesielt.  «Fædrenes Synder» er i alle fall spesiell nok: en typisk Iznogood-farse og en kontemporær, overnaturlig historie som det faktisk er mulig å ta litt alvorlig, går opp i et (om mulig) enda høyere nivå av «mind screws» enn de to foregående albumene.

Når du leser «Fædrenes Synder» kan du få inntrykk av at Tabary (som her har tegnet seg selv inn i historien) faktisk har tatt disse stoffene

Jean Tabary sine siste Iznogood-album er sammenlagt en vanvittig, noen ganger hjernelammende reise tettpakket med alt arven fra Goscinny kunne by på av absurditeter, ordspill, metavitser, digresjoner og svart humor. Som tegner var streken hans kraftfull og perfeksjonert helt til de siste, som forfatter var han ikke helt på det jevne, men han var ett oppkomme av outrerte ideer og innfall som kunne gjort Goscinny stolt.

 

Iznogood bok: Hvem har dræbt kalifen?
Av Jean Tabary
Oversatt til dansk av Per Vadmand
Forord av Thierry Capezzone
ISBN 978-87-93564-47-3
144 sider
DKK 249 (veil.)
Forlaget Zoom

Ut i okkultismen

Ut i okkultismen

De siste årene har det bergensbaserte forlaget Überpress valgt sin egen vei i det norske tegneserielandskapet. I tillegg til enkeltutgivelser med ulike norske serieskapere, har en rekke antologier med genretegneserier vært en unik satsing hos forlaget. Tidligere har Überpress blant annet gitt ut westerntegneserier, skrekk og tegneserier om vikinger, og dette har gitt norske serieskapere muligheten til å prøve seg med noe annet enn for eksempel humoristiske stripetegneserier.

Primus motor i Überpress er Are Edvardsen. Edvardsen er utdannet animatør, og han har arbeidet med tegneserier i en årrekke. På nittitallet var han involvert på utgiversiden i tegneserieforlaget Dragefjellet, og han har laget diverse tegneserier som er utgitt på både større og mindre forlag. Interessen for den niende kunstart er stor for Edvardsen, og han er fast bidragsyter til podkasten «Teikneseriehovudstaden» og nå også som skribent for tegneserietidsskriftet Empirix.

Antologien «Überokkult» er en variert utgivelse. Her går det i syv historier med ulike og varierte tilnærminger til det okkulte. Kvaliteten varierer noe, men de beste bidragene er meget gode.

«Überokkult» ledsages av en lekker forside laget av Mac Ask og Andreas Håndlykken som nok er best kjent for tegneserien «4AM», som blant annet er trykt i tegneseriebladet «Kollektivet». Forsiden er knyttet opp til antologiens første historie, der Håndlykken og Ask tar for seg livet i en liten sekt i distriktsnorge. Serieskaperne byr på en lesverdig og interessant historie, og tegningene er utsøkte. Historien kan også by på en overraskende og god avslutning, og den viser at serieskaperne helt klart har mye å by på i nettopp dette formatet.

En noe røffere og annerledes tegnestil ser vi hos Jey Levang. Serieskaperen fra Sandnes leverer en flott tegneserienovelle i form av «Døren», der vi treffer en alkymistlærling. Lærlingen har sine utfordringer med læremesteren, men det er også en tegneserie om det å finne mestring i en spesiell situasjon. Tuva Røisli leker seg med humoristiske poenger i sin historie. Den har handling fra en slags speiderleir der deltakerne har overnaturlige evner. I jakten på speidermerker prøver tre av dem å fange en djevelhare. Det blir komplikasjoner underveis, og Røisli viser styrke både som forteller og tegner.

Avslutningen er det redaktøren selv som tar seg av. I en absurd og morsom «Geba»-historie møter vi Geir og Bjarne i en alt annet enn forutsigbar historie. Edvardsen bruker sin artige stil med karikerte figurer, overdreven slapstick og spennende utsnitt.

«Überokkult» er en av de bedre antologiene fra Überpress så langt. Det blir spennende å følge forlaget videre inn i andre genretegneserier, og dette utstillingsvinduet er en flott måte å bli kjent med nye og fremadstormende norske serieskapere.

 

«Überokkult»

Redaktør: Are Edvardsen

ISBN 978-82-93254-22-5

100 sider

150 kroner

Überpress

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 11. januar 2018.

Et monster av en bok

Et monster av en bok

Fjorårets beste tegneseriebok er en usedvanlig debut fra en usedvanlig serieskaper – 400 sider «storytelling» av ypperste merke.

Det første som treffer deg er omslaget og tittelen. En kvinne ser deg rett inn i øynene, bekymret? Redd? Engstelig? Bak henne: en mørklagt leiegård/bygning, fullmåne, nattestid. Og tittelen: «My favorite thing is monsters». Før du åpner boka er du MED, dette skal bli en heisatur i skumle aktiviteter. Boka er stor og tjukk, A4 bred og ikke fullt så høy, altså amerikansk standard kladdebokformat.

Og der er du ved kjernen; innmaten. Sidene består av kladdeboksider, komplett med triple permhull og spiralhull, rosa margstripe og lyseblå notatlinjer. Som godt voksen leser er du med en gang satt tilbake til ungdommens skoledager – kanskje du selv hadde en slik kladdebok, full av skisser, kruseduller og nedrablet tekst? Jeg hadde i alle fall det – men mine kladdebøker fra realskolen var på ingen måte så interessante som denne!

Hemmeligheten med en slik kladdebok er at den er spontan, ubevisst og intens. Øyeblikkets vrengebilde av sjelen på ungdomstrinn. Et forsøk på å løse en andregradsligning avbrutt av en karikatur av læreren, gjerne på utedo. Noen rockelogoer, geometrifigurer, en ny skisse (gjerne av en hemmelig klassekjærlighet), oppstarten på en hjemmestil, og så tilbake til den hersens ligningen.

Men dette er på ingen måte spontant. Det er selvbiografien til unge Karen, der hun noterer og tegner og kruseduller seg gjennom sitt unge liv i Chicago på 60-tallet. Forfatteren; Emil Ferris, tar selvsagt fatt i sine egne erfaringer og kanaliserer dette gjennom hovedpersonen. Det er forfatterens første tegneserie, selv om hun har en lang karriere som illustratør og designer, bl.a. av leketøy og reklame.

Tegnestilen, altså utført i kulepenn (BIC?) kan minne en del om Robert Crumb, ved at menneskene er robuste og tydelige skapninger som ikke definerer beskrivelsen «pen», bare «levende». Unge og eldre, menn og kvinner – alle lever og er saftige. Stilen er myk og levende med gjennomgående bruk av skravering, og fargene er holdt til et minimum med lette anslag av blått og rødt, dette også via kulepenn.

Tekstingen er hennes egen håndskrift. Den er tydelig og lettlest, og innholdet presenteres både ryddig og informativt. Hun har i intervju fortalt at hun har brukt nærmere 15 år på denne boka (som er første del, den neste kommer i år). I 2001 ble hun utsatt for et sterkt virusangrep som lammet store deler av kroppen, også tegnehanda. Opptrening tok lang tid, og første del av boka ble til mens dette pågikk.

USA har en ekstra forkjærlighet for monstre. De har vært en del av deres populærkultur gjennom hele forrige århundre, og det er nok å nevne TV-serier som «Familien Addams», «Munsters» og animasjonsfilmen «Monsterbedriften», samt bøker som «My Favorite Monster» og «Where the Wild Things Are» (I Huttetuenes Land) – helt tilbake til klassiske amerikanske filmproduksjoner med Frankensteins Monster, Dracula og Ulvemannen. Nasjonens interesse for temaet er så gjennomgående at deres kommersialisering av monsterkulturen, Halloween, har tatt resten av sivilisasjonen med storm.

Monstre i tegneseriene har også preget nasjonens kulturbilde, om enn ikke i like stor grad som bøkene og filmene. Femtitallets klassiske grøsserblader preget en hel ungdomsgenerasjon og la til grunn en arv som både Marvel, DC og Warren senere utnyttet i sine tegneserier. Men man trenger ikke gå lenger enn til klassiske tegneserier for barn for å finne utallige eksempel på det samme: Lille Lulu, Hot Stuff, Casper, Count Duckula m.fl.

Man kan mene at denne elskhugen til monstrøse figurer er amerikansk eller ikke, men det nærmeste man kommer en slik tankegang hos oss er nisser eller troll, hos irene de underjordiske (som mer eller mindre er de samme som de norske) eller hos mellomeuropeere, som elsker Grimm, vampyrer og monstre (dvs. kildene til de amerikanske figurene)

M.a.o. kan vi påstå at monstre er et mer akseptert fenomen i USA enn f.eks. hos oss. «Min favoritt-nisse»? «Mitt beste troll»? Nei. Derfor er tittelen og temaet for hennes bok så perfekt: My favorite thing is monsters. En ung pike som bor i en eventyrlig boligblokk i Chicago har som sin var-karakter en vaskeekte ulvegutt med kjemmet hår og hoggtenner i beste «Teen Wolf»-stil.

Dualismen menneske/monster er innlysende selv uten å ha lest dette verket. Som barn kler man seg ut for å kunne skremme både barn og voksne – det gir frihet til å «være seg selv». Det er denne funksjonen Karen benytter seg av, hun fremstiller seg som monsteret «varulvdetektiven» for å løse en uoppklart sak i bygningen sin. Forfatteren selv forteller at hun heller ville vært et monster enn menneske. Vi snakker her om «gode» monstre versus «onde». Monsteret er masken jenta bærer.

Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen – den er ikke komplisert, men omfattende (nevnte jeg at boken er på nesten 400 sider?). Kort og godt etterforsker unge Karen et mystisk dødsfall i denne spennende boligblokka, bebodd av en rekke utsøkt bisarre menneskeskjebner. Alle har sterke personlighet og dype hemmeligheter, noen strekker seg sågar så langt tilbake som Tyskland før og under 2. verdenskrig – passende nok en periode der mennesker ble sett på som «monstre» for deres oppførsel og handlinger mot fiender, sivile og ikke minst leirfangene.

Innimellom finner vi referanser til kunst og gallerier, gamle skrekkmagasiner (flere helsider med tolkninger), jazz, horer, tatoveringer, sterke mødre og rare slektninger, overtro og katolsk anger – og gjennom dette mylderet vandrer den unge Karen, forledd i sitt eget bilde som varulv-detektiv. Hun lytter, snakker og ser, og alt hun opplever får vi servert som tolkninger av fakta eller fantasi.

Bokens omslag viser som sagt ansiktet på en vaktsom kvinne. Det er bokens egentlige hovedperson; leieboeren Anka, som bor i etasjen over Karen, hennes mor og den sprø, voksne broren Deeze (som alle kvinner elsker og som elsker alle kvinner). Deeze er hennes personlige guide til de voksnes verden, samtidig som han er hennes personlige tegnelærer. Anka blir drept, myrdet – og mesteparten av boka handler dermed om Karen/vardetektivens forsøk på å nøste opp mysteriet.

En på alle måter saftig (stor) del av boka omhandler krigstidens Tyskland, der det viser seg at Anka har syslet med alskens affærer – som leseren helst bør tilnærme seg på egen hånd. Emils tegninger og beskrivende tekst gjør uansett denne reisen til et mesterverk. Løsningen på mordmysteriet får vi i bok 2 – jeg gleder meg som besatt til mer fra Emil Ferris og Karen Vargjent.

Det er sagt mange ganger at man trenger verken mårhårpensel eller Bristolkartong for å tegne serier, alt du behøver er penn og papir (i dette tilfellet kulepenn og kladdebok). Serieskaperen Berliac praktiserer samme filosofi, og denne boka er et fantastisk og inspirerende objekt for alle unge som ønsker å fortelle en (eller sin) historie gjennom tegninger og tekst, det vil si tegneserier. Jeg kommer i alle fall til å bruke denne boka som eksempel på slikt når jeg neste gang snakker med og for unge serieinteresserte skoleelever.

 

My favorite thing is monsters, Vol. 1
Av Emil Ferris
388 sider
$39,99 (selges for rundt 380 kr. i norske butikker, bl.a. Platekompaniet)
Fantagraphics

Redd barna – og ulven

Redd barna – og ulven

«Mitt beste minne fra disse seriene er at jeg fikk betalt», har Frode Øverli i ettertid uttalt om informasjonsseriene han tegnet for miljøverns-og landbruksdepartementet. Men ikke alle serieskapere er i den posisjon at oppdragstegneserier er noe de en gang for alle kan legge bak seg.

For noen serieskapere, som Bjørn Ousland og Arild Midthun, har disse seriene fulgt dem gjennom karrieren. Andre trodde kanskje de hadde noe sikkert, men har oppdaget at de måtte gå tilbake til slike oppdrag.

I denne omtale skal vi se på to prosjekter som har det til felles at de er laget for barn, på oppdrag fra en idealistisk organisasjon. Begge har også øyensynlig det til felles at oppdragsgiveren har gitt serieskaperne høve til å ta seg kreative friheter, heller enn å nedvurdere barna ved levere budskapet på enklest og mest mulig direkte måte.

Rettighetsslottet
Av Tomas Drefvelin, med manushjelp og design av Erik Karlsen
2×36 sider
Redd Barna og Extrastiftelsen

Rex Rudi hadde en slags storhetstid i norske tegneserier på 00-tallet, med fast plass i Nemi, julehefter, bøker og synergi med serieskaperens band ved samme navn. Siden den tid har serieskaper Tomas Drefvelin ikke vært særlig profilert, bortsett fra i 2013, da han greide å skape noen voldsomme provokasjoner med en stripe om omskjæring av barn.

Etter det fant han en mindre splittende måte å vise sitt engasjement for barn på – I samarbeid med Redd Barna.

«Rettighetsslottet» er i enda større grad enn Rex Rudi et synergiprosjekt. Drefvelin har laget tegneserier med tilhørende oppgaver som er samlet i to album i julehefteformat, og en CD med seks sanger (plass karaokeversjoner). Alt dette er tilgjengelig gratis på nett, og det fysiske materialet kan bestilles gratis til skolebruk fra Redd Barna.

Henvisninger til sangene finnes flere steder i serien, med mulighet for å avspille sangene på de rette stedene, slik at Rettighetsslottet kan bli en slags kombinert tegneserie/musikal. Sangene er tradisjonell, overveiende akustisk, visepop (med et innslag av ska) med bl.a. Linn Skåber og Knut Reiersrud som gjestevokalister.

Selve serien er en fabel. Vi befinner oss på en jordklode, full av mørke, farer og krig. Men det finnes et fristed, en oase, for barna – Rettighetsslottet. Heldigvis for den (foreløpig) navnløse og hjemløse jenta som vi møter i begynnelsen av historien, og hennes ledsager Bosse (muligens en referanse til et av Drefvelins tidlige band, Bosses Lengsel).

Drefvelin har en forholdsvis karakteristisk strek – figurene hans beveger seg så lett at det ser ut som de leviterer, har typisk en noe hengslete fysikk, med brede munner og godt synlige bretter på klærne. Dette er lett stiliserte trekk som egner seg godt i en barneserie. Til denne serien har Drefvelin lagt til et ekstra særtrekk: barna har øyne uten pupiller. Det er noe lett subtilt med denne detaljen som kler serien som et hele. Som forteller har han i enda større grad sansen for det fiffige; han bruker av ordspill, metaforer og små absurditeter, både for å underholde og for å få fram viktige poeng. Hvorfor er Rettighetsslottet et sandslott, for eksempel? Fordi det kan fungerer som en realistisk metafor:

Budskapene er tilpasset små barns forståelsesgrunnlag, og tonen kan være belærende, men kreativiteten både i visuell og verbal framstilling er enorm. Serieskaperen tar ingen lette utveier, men gjør seg flid med alle detaljer, og viser atskillig respekt både for arbeidet til oppdragsgiveren og for det tiltenkte publikummet. Rettighetsslottet er en smart og spennende barneserie, og et oppløftende eksempel på hva norske serieskapere kan få til i denne sjangeren når bare sjansen byr seg.

 

 
Grønnhette – Et moderne eventyr om ulven
Av Ivan Emberland og Øyvind Sveen
40 sider
WWF Verdens Naturfond

Dette er en bildebok, ikke en tegneserie. Når jeg likevel omtaler den, er det delvis fordi den passet å ta med i samme slengen, og delvis fordi boka er knyttet til Tiril, en tegneserie som Sveen & Emberland lager for WWFs barneblad, Pandabladet. Heltinnen og tittelfiguren Tiril (som er en panda, selvsagt), spiller en viktig birolle i boka.

Ulvedebatten ser ut til å være mer brennbar enn noen gang i disse dager, men Sveen og Emberland hevder at de verken mottar klager fra Senterpartiet eller bondeorganisasjonene for sin framstilling av saken gjennom flere år. Det kan i hvert fall ikke skyldes at de har vært for subtile. Ingen norske serieskapere, ikke en gang Lise Myhre, har tatt et klarere standpunkt for rovdyrvern enn Sveen og Emberland.

Som tittelen antyder er dette en alternativ versjon av eventyret om Rødhette og Ulven, med ulvungen Vargtass og bestemoren hans i rollene som Rødhette og bestemor, «Krypskyttertrollet» – en ulvejeger og politisk stråmann – i rollen som ulven, og Tiril i rollen som den heroiske jegeren.


Boka renner over av sarkasme, og mye av det vil sannsynligvis gå over hodet på barna («Jeg trodde dere ulver kan lese kart? Sier Tirli. Mange synes at ulver bør det» / «Vi mangler kanskje kultur, men nytt og dyrt kulturhus har vi!»). Det topper seg selvsagt i scenen som imiterer rødhettes møte med den forkledde ulven:

  • Hvorfor har du så tettsittende øyne, bestemor…?
  • For at jeg kan ha tunnelsyn og bare se det jeg vil se.
  • Hvorfor har du så små ører?
  • For å slippe å høre på gode argumenter.

Og så videre. Deretter kommer Tirli inn for å gi krypskytteren juling og en saftig moralpreken. Med knallhard satire og et kompromissløst budskap skal ulven reddes. Men jeg lurer på om det ikke blir mer satire enn den tiltenkte målgruppa for ei bildebok greier å oppfatte.

Det mest interessante ved boka er de visuelle løsningene. Mens Sveen og Emerland har tegnet selve figurene i sin vanlige stil, er store deler av bakgrunnene laget med digital klipping og liming av fotografier.  I tillegg til å være et stilistisk spennende grep gir det boka mer atmosfære, og understreker det mer generelle økologiske budskapet som også finnes i «Grønnhette».

KVA ER SERIEFERIE?

KVA ER SERIEFERIE?

Tore Strand Olsen og Berit Petersheim tenker lenger enn berre til Serieteket. Dei vil gjere 2018 til SerieFeries år.

eit seminar som blei arrangert i samband med Seriefest i november 2017 var det at serieskapar og kurshaldar Tore Strand Olsen, samen med dagleg leiar for Serieteket, Berit Petersheim, kunngjorde planane for eit ambisiøst kursprosjekt. SerieFerie er meint å vere eit teikneseriekurs for barn og unge som ikkje reiser vekk i skuleferiane.

Berit Petersheim på Seriefest

Petersheim har begynt å sende ut invitasjonar og informasjon om SerieFerie til bibliotek, kulturhus, fritidsklubbar og liknande institusjonar. Dei som måtte vere interesserte får tilsendt kursmateriell, og initiativstakarane håper at dei første SerieFerie-kursa kan vere klare til sommarferien 2018.

Det dei kan tilby interessentane, i tillegg til kursmaterialet, er kontakt med profesjonelle kurshaldarar, teikneseriehefter og tilbod om publisering av dei resulterande teikneseriane på nett, Til det sistnemnte føremålet ønskjer Olsen og Petersheim å opprette ein SerieFerie-nettstad. Arrangørane må sjølve søke om middel til å arrangere kurs og til å lønne kurshaldarane.

I fjor ga Tore Strand Olsen som kjent ut «Tegn Serier!», ein grunnleggande innføring i korleis ein lager teikneseriar. I år han eit skritt vidare med sine pedagogiske prosjekt,

Målet er vidare å involvere så mykje som mogeleg av Teikneserie-Norge. I byar som Oslo, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Mosjøen (kanskje etter kvart også Trondheim, Tromsø, Bodø og Akkerhaugen) finst det miljø for serieinteresserte og/eller serieskaparar. SerieFerie ønskjer å samarbeide med desse miljøa. I 2018 er det dessutan planar om å presentere SerieFerie på så mange festivalar som mogeleg, inkludert OCX, Raptus, Comnicon, Stribefeber, Seriefest og Mosjøen Comix Con (med førehald om at alle desse vert arrangert etter planen i år).

SerieFerie er ein måte å gjere Seriefest nasjonalt på, forklarte Tore Strand Olsen på Seriefest-seminaret i november. Han legg ikkje skjul på eit av siktemåla med SerieFerie er å opprette eit nytt antologiblad med teikneseriar for barn og unge. Tidlegare var han involvert i «Propell», eit stranda forsøk på å opprette eit barneblad med nye, norske barneseriar (det resulterte i ei enkelt bok, i 2006). Bladet som Olsen og Petersheim ser for seg, skal kome ut tre gonger i året, til haust, vinter, og sommarferien, men kjem etter alt å døme ikkje til å trykke kursseriar. I staden ser han for seg at dei skal innehalde seriar laga av profesjonelle serieskaparar. Men bladet skal også ha seriar av nye talent, og bidrag frå lesarane, i form av t.d. historiar og manus skrive av barn, og teikna av profesjonelle serieskaparar. Her skal det ikkje nølast lenger enn strengt nødvendig: Eit prøvenummer kjem til sommarferien 2018, og første ordinære utgåva kjem til haustferien.

«Bloksberg» var ein av to seriar som Tore Strand Olsen var involvert i med Propell-prosjektet

Alle teikneserieblad for barn er merkevarer i dag, ingen er norske, forklarte Tore Strand Olsen på Seriefest. – Norske teikneseriebøker for barn finst, men ikkje blader. Er det mogeleg å konkurrere med Donald Duck?

Draumen om eit heilnorsk teikneserieblad for barn er altså ikkje lagt daud ennå.

 

Fantomet nett no – Ut i verda

Fantomet nett no – Ut i verda

Fyrste utgåva i 2018 startar året med toppkarakter. Ein noko svak sesong for heftet i fjor ser ut til å snu til det betre…

Ei flott framside av den alltid gode Henrik Sahlstrøm syner oss Sjefen som skodar over sine to born på veg ut i den store verda som unge vaksne; junior-Kit i Himalayas høgfjell og dotter Heloise i storbyen New York. Dette er verkeleg «farvel til de dype skoger», ja. Nydeleg og stemningsfull presentasjon av arverekkefylgjet.  Karakter: 6

Hovudhistoria tek altså for seg koss borna skal frigjere seg, og lære å stå på eigne bein. Er dette i framtida, eller har ungane alt rukke å bli unge vaksne? Mykje tyder på at dette er i «sanntid», sjølvsagt med teikneserietidsrekning (ungane var jo fødde for 40 år sidan). Vi får såleis det aller fyrste eventyret der arvingane er store nok til å forlate dei djupe skogane på eiga hand. Nåvel, heilt åleine er dei ikkje, mor fylgjer dotera til den nye privatskulen utanfor New York, og far fylgjer unge Kit på den lange vegen til opplæringa i Himalaya.

Det er ikkje behov for dei store actionsekvensane her, dette er ei karakterstudie som viser at ungane no skal klare seg sjølv, og vil vekse på det. Tidlegare har forfattar Tony DePaul skildra dottera som eit hakk kvassare enn broren, og kanskje meir skikka til å føre vidare farsarva. I dette heftet er dei meir likestilte, og for ein gongs skyld ser vi Heloise meir oppteken av shopping og jentegøy, medan unge Kit puggar legendene til dei to forfedrane som reiste til Nepal tidlegare. Her viser Kit innsatsvilje til å lære, og ser no meir ut som ein «Fantomet Jr.» enn før.

Begge ungdommane kjem ut for utfordingar på sin veg, og eg vonar sterkt at vi får sylgje dei vidare på eventyra sine utanfor heimen. Spesielt Heloise sitt opphald på internatskulen kan by på utfordringar for foreldra…

Mike Manley er den nye teiknaren av dei amerikanske dagsstripene  – og kjem frå oppgåva med glans. Den pågåande historia i USA (som vi av og til får smugkike litt på frå nettet) har faktisk ein draumesekvens der Fantomet, hardt såra, vitjar sonen i Nepal for ein samtale. Koss skal dette gå?

Kanskje dette er byrjinga på troneskiftet? Sjølv om dette vil ta fleire år – unge Kit bør få studiefred i nokre år til, uansett er han ikkje stor/sterk nok endå til å aksle drakta. Fantomet er massivt bygd, og unge Kit er mykje for spinkel enno. Veldig fin historie! Karakter: 6.

«Den ukjente kommandanten» frå 1980, av Worker og Bess er også ei flott historie. Todelt tek den for seg spørsmålet om når Fantomet gjekk frå å vere den kjende leiaren av Jungelpatruljen (han som banka Raudskjegg og løytnantane hans) til å bli den mystiske ukjende, med giftbrunn og pengeskap med falsk botn.

Det er ei dramatisk historie om det femtande Fantomet. Fyrst mister han mor si, så vert faren myrda av ein slu slange som deretter freistar å øydeleggje Jungepatruljen på oppdrag av (sjølvsagt) Singh-piratanes leiar. Det er krise i jungelen, men med mot og kløkt sigrar Fantomet til slutt, og byggjer om Jungelpatruljen til å bli slik vi kjenner den no, med oberst i leiinga og ein ukjend kommandant over han. Eit eventyr som faktisk betyr noko heilt spesielt i Fantomet-rekka.

Historia er to-delt i bladet men eg vurderer den som ei, med toppkarakter: 6!

For fyrste gong – sidan eg tok til å gi terningkast på Fantomet-hefta, får vi blank 6. Uslåeleg – og gratulerer til redaksjonen for framifrå arbeid.

Fantomet 1/2018
100 sider
70 kr.
Egmont

Veiaction i støvlelandet

Veiaction i støvlelandet

Det tredje «Asterix»-albumet til Jean-Yves Ferri og Didier Conrad er i salg. Serieskaperne sender Asterix og Obelix rundt omkring i Italia.

For mange er «Asterix» en kvalitetstegneserie. Det er ikke rart. Mange av de beste «Asterix»-historiene til René Goscinny (manus) og Albert Uderzo regnes som klassikere innen den niende kunstart den dag i dag. De blandet gode og morsomme fortellinger, noen doser samfunnssatire og herlig bruk av ordspill for å lage en helhet som strengt tatt ble veldig gode tegneserier.

Etter at Goscinny døde, overtok Uderzo «Asterix»-tegneserien alene. Det gikk ikke alltid så bra. De fleste av Uderzos soloalbum med «Asterix» er ikke verdt å bruke tid på, så på mange måter var det greit at han ga fra seg «Asterix»-tegneserien til andre serieskapere. De utvalgte var Jean-Yves Ferri (manus) og Didier Conrad (tegninger), som så langt har laget tre album. De arbeider under oppsyn av den pensjonerte «Asterix»-tegneren, og dermed kan man legge seg tett opptil det som fungerte med den klassiske tegneserien.

Det nyeste albumet, «Italia rundt på tvers», har i seg veldig mye av det som er det beste med «Asterix». Her er det mange morsomme gags, en lesverdig historie, godt utførte tegninger og noen doser små stikk til ulike nasjonaliteter og regionale spesialiteter fra Italia.

Plottet er ikke så veldig avansert. Det skal arrangeres et hesteveddeløp Italia rundt. Obelix får med seg Asterix til å delta på vegne av Gallia. Ellers dukker det opp representanter fra andre deler av den antikke verden, og selvsagt stiller det også opp en romersk representant som har en tilknytning til selveste Cæsar. Albumet blir en artig rundtur på den italienske halvøyen.

Didier Conrad er en dyktig tegner, som i stor grad tegner som om det var Uderzo selv som skulle gjort det. Manuset til Jean-Yves Ferri er sprekt, og det kunne like gjerne vært hentet fra et av syttitallets gode manuskripter av René Goscinny. Det er noe nostalgisk og godt ved å lese dette albumet. Man er tilbake til tegneseriens røtter, og det er god og fin lesning.

Det er lett å være skeptisk til nyversjoner av klassiske tegneserier. I dette tilfellet trenger man ikke være det. «Italia rundt på tvers» er et utmerket «Asterix»-album!

 

«Asterix: Italia rundt på tvers»

Av: Jean-Yves Ferri og Didier Conrad

ISBN 978-82-42957-86-3

52 sider

79,90 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 28. desember 2017.