PEER GYNT I RUTENE (18.09.14 )
Geir Moen gikk ikke utenom. Tre år tok det, men nå har han fullført en klassiker.
En ny versjon av Peer Gynt, uavhengig av medium, er en av de minst originale ideene i norsk kulturliv. Men tegneseriemediet burde likevel absolutt prøve å få til noe slikt. Historien har fortsatt muligheter, ikke minst i visuelle medium. Ideen er prøvd før; Knut Westad jobbet med sin egen versjon av Peer Gynt, og jeg fikk selv anledning til å se noen sider på Vossastreken i 2006, men den ble aldri fullført, langt mindre utgitt
Jeg er glad for at det var Minuskel som fikk det til først, i stedet for en av de mer etablerte bokforlagene. De trenger den eksponeringen som en slik utgivelse vil gi. Når Minuskel kommer med sin første norske tegneserieproduksjon, er dette et kulturelt klokt valg.
Boka inngår på en måte i en serie med mer kunstneriske tolkninger av klassikere fra Minuskel – Forlaget har tidligere utgitt Forbrytelse og Straff, Prosessen og Mørkest Hjerte på denne måten. I likhet med disse er Peer Gynt tilrettelagt for tegneserie av David Zane Mairowitz. De kom imidlertid i paperback, mens denne, av naturlige grunner, har fått hardcover.
Geir Moen har en noe stiv strek, og figurene hans er ofte lite animerte. Så også her. På den annen side har han også en detaljert og uttrykksfull strek, noe som kommer godt med i denne historien. Kreativiteten hans er stor, og respekten og begeistringen hans for stykket skinner hele tida igjennom. Etter eget utsagn har han «hentet en million referansebilder» fra teksten.
Peer Gynt var opprinnelig ment å leses, ikke å framføres på scenen, men i ettertid er den blitt til en visuelt sterk historie med mange burleske og fantasirike påfunn. Så Moen forplikter seg ovenfor tradisjonene, samtidig som han og Mairowitz forplikter seg til å fornye den.
Et mønster gjør seg snart gjeldende når du begynner å lese: Det som (trolig) bare er Peers fantasier er i sterke farger, mens det som er virkelig er farget matt. Men akkurat i det du har vent deg til dette mønsteret blir det mer uforutsigbart igjen. Scenen med Anitra og fra Dårekisten, for eksempel, er i matt, mens hele hjemkomsten (som riktignok inneholder enkelte surrealistiske bilder) er i farger. Skillet mellom fantasi og virkelighet, og hva som symboliserer hva, blir mer tvetydig, og leseren utfordres. Dette er grep som gjør fortellingen mer interessant.
Tegneserien har også en internasjonal klang. Noe av det er nok takket være Mairowitz’ innspill, men Moen har en viss internasjonal fingerspissfølelse selv. Mange av Gynt-skikkelsene hans bringer tankene på mørkemenn fra Vertigo-tegneserier, inkludert Den Fremmede og Knappestøperen. Trollene i Dovregubbens hall likner mer på demoner fra middelalderkunst enn på noe Kittelsen kunne laget. Dovregubben selv er tydeligvis Ibsen, og han likner mer jo lenger ut i historien vi kommer. Moen og Mairowitz er altså neppe tilhengere av den litteraturanalytiske teorien om at Den Fremmede er Ibsens litterære avatar i stykket (Den Fremmede likner ikke på han i det hele tatt).
Kjenner du originalen godt, vil du ellers glede deg over å se hvor lite amputert denne versjonen er. Alle viktige scener er tatt med, og flyten er beholdt. Mairowitz har gjort en særs god jobb med å holde på flyten. Dansk-norske stavemåter er modernisert, men rytmen og rimene har for det meste latt seg redde.
Hele tegneserie-Norge puster vel lettet ut i disse dager, selv om vi nok hadde tillit til Geir Moen hele tida: En av Norges nasjonalverker har bestått overgangen til tegneserieformatet med glans.
Peer Gynt
Manus tilrettelagt av David Zane Mairowitz etter Henrik Ibsen, tegnet av Geir Moen
Etterord av David Zane Mairowitz
ISBN 978-82-92796-27-6
130 sider
299 kroner
Minuskel Forlag
MOT RAPTUS MED SERIETREFF <- Eldre | Nyere -> PODKAST MED RAPTUS-OPPVARMING