Tidsskrift for norsk tegneserieliv

Om Serienett

Serienett gir deg siste nytt om norske tegneserie-utgivelser, anmeldelser og andre tegneserierelaterte nyheter. Nettsiden drives og redigeres av Trond Sätre.

Serienett er støttet av Norsk Kulturråd og Bergen kommune.
Norsk Kulturråd
Bergen kommune

Har du tips? Send e-post til trond@serienett.no. Sjekk også ut Serienett på Facebook. En del stoff publiseres kun der, og det er til stadighet gode og interessante menings-utvekslinger om tegneserier på Serienetts Facebook-gruppe.

Søk i Serienett

RSS / Atom

Annonser


Raptus Comics Festival Oslo Comics Expo Deichmanske Serietek

SYRISK BARNDOM ( 1.11.15 )

Riad Sattouf skulle bli framtidas arabar. I staden var han framtidas teikneserieskapar

Av: Trond Sätre

Minuskel var utvilsamt heldige med timinga på denne utgjevnaden. Midtausten er alltid eit aktuelt tema, så det skal godt gjerast å bomme fullstendig med ei bok om temaet. Men å få ut den norske omsetjinga idet flyktningstraumen frå Syria verkeleg kom på dagsordenen, var nok likevel eit større samantreff enn berekna

Den franske serieskaparen Riad Sattouf (som attpåtil har lang fartstid i Charlie Hebdo, ekstrapoeng for nyheitsbilde-relevans der) fortel om barndommens sin i Syria (mellom anna) i «Fremtidens Araber», og mottakinga tyder på at folk langt frå er lei av sjølvbiografiske teikneseriar ennå.

Det er klisjéprega, men truleg praktisk, å trekke parallellar til andre teikneseriar i same sjangeren, og tankane går raskt til Marjane Satrapis Persepolis. Begge er stilisert teikna, begge fortel om oppvekst i eit betent område av Midtausten tidleg på 80-talet, og begge er knytta til Frankrike. Men mens Satrapi involverer seg tungt i politikken, og gir inntrykk av å ha gjort det allereie mens ho var ei lita jente, portretterer Sattouf seg sjølv som ein uskuldig uvitande observatør. Ikkje så rart eigentleg, ettersom han er to år når handlinga i boka begynner og fire når den slutter.

Og akkurat det er litt distraherande når ein leser. For han skildrar alt som skjer rundt han (i ein alder av 2-6 år) så levande at eit spørsmål naturleg melder seg: Hugsar han verkeleg alt dette? Hugsar han verkeleg noko av dette? Enten hadde vesle Said ein usedvanleg tidleg utvikla hukommelse, eller så er det foreldra som har fortalt ham dette, noko som nødvendigvis må vere tilfelle med i alle fall mange av detaljane, eller så diktar han opp ting. Eg trur ikkje det er det siste, skildringane er alt for levande og realistisk til det.

Barndommen som Riad fortel om, er eit omflakkande tilvære. Faren, som er den drivande krafta bak det meste av handlinga i serien, er syrer mens mora er fransk. Men i motsetning til så mange av dagens syrarar har faren lita interesse av å vere i vesten. Han er (eg bruker presens om det som skjer i teikneserien; kva slags menneske faren er i dag er ein annan sak) pan-arabisk nasjonalist med store vyar om eit stolt, sterkt og moderne Midtausten. Han har mange av dei fordommane som vi forbinder med fundamentalistar: han misliker sjiamuslimar, kristne (rett nok berre dei kristne som framleis bur i Midtausten, men likevel), svarte og jødar (for å understreke det poenget seier han aldri «israelarar»), men er sekular muslim. Ikkje at det gjer saka så mykje betre i ettertid, når 80-tallsheltane hans er folk Saddam Hussein, Muammar Al-Gaddafi og Hafez al-Assad. Og han vil oppdra Riad til å bli den typen moderne, velutdanna og stolt arabar som han meiner er framtida, derav tittelen på boka.

På grunn av faren reiser familien altså mykje mens Riad er veldig liten. I boka er dette fargekoda: Blått for Frankrike, oransje for Libya og raudrosa for Syria. «Trefargarprinsippet» ser ein ikkje ofte i teikneseriar lenger, men det er framleis ein enkel og effektiv måte å gi meir visuell dybde og liv til teikningane.

Boka er delt inn i fire kapittel, der Syria er like langt som dei andre kapitla til samen. Forteljinga frå Syria er den mest personlege og innsiktsfulle delen av boka – Kanskje fordi den tek for seg ein periode der det er teoretisk mogleg at Riad kan ha hugsa noko, så inntrykka er veldig direkte og intense, som ein kan vente frå eit barn. Og skildringane derifrå er viktige, fordi dette er formative år. Den er også imponerande balansert, endå så mykje syrisk elendigheit og tristesse som teikneserien viser, ganske usminka.

Skjønt det er historiene frå Libya som har den største underhaldningsverdien, mest fordi Gaddafis eksperimentelle «folkedemokrati» er ei mykje særare oppleving en Assads einsformige, sovjetinspirerte diktatur. Straks familien til Riad har kome til Libya får dei tildelt eit gratis hus, men haka er at kven som helst kan ta huset deira mens dei er ute fordi den private eigendomsretten er avskaffa, og ingen har lov til å låse huset sitt utanfrå. Rasjoneringskontora sørgjer for at alle få nok mat, men forsyningane kan bli einsformige: ein periode går det mykje i egg, ein annan er det nesten berre bananar å få. I Libya får også mora si mest minneverdige scene når ho prøver seg som nyheitsopplesar på libysk radio, men ikkje greier å sitere ein av Gaddafis personlege truslar mot USA utan å le seg fillete.

Familien til vesle Riad var nesten nøydde til å flytte frå Libya berre for at det skulle bli noko anna enn komedie av oppvekstforteljinga hans.

Sattouf høyrer den moderne, franske skulen av humorteikning, med svært karikerte figurar. Denne kontrasten mellom stilisert teikning og realistiske oppvekstskildringar er sjølvsagt inga nyheit i sjølvbiografiske teikneseriar. Tvert om er den eitt av dei vanlegaste verkemidla i sjangeren, fordi det gir slike seriar eit interessant uttrykk som elles lett kunne blitt tørt om ein i staden brukte meir realistiske teikningar. Men teikningane til Sattouf har meir eleganse, symmetri og stilsikkerheit enn det meste eg har sett av slike biografiar. I «Fremtidens Araber» er dette ekstra viktig, fordi boka er ganske tekstrik og forklarande. Teikningane kunne lett ha kome i bakgrunnen om dei ikkje var så tiltalande.

Dette er bind 1. Slutten tilsynelatande antiklimatisk, eit naturleg følgje av at heile boka har eit episodisk preg, men ansiktsuttrykket til vesle Riad i dei to siste rutene gir den meir nerve.

Boka balanserar heile tid mellom intim på den eine sida og storpolitikk på den andre, men heldigvis med mest vekt på det første. Synsvinkelen til eit lite barn er det som gir innleving og engasjement til «Fremtidens Araber», sjølv om den politiske konteksten ytterlegare aukar fascinasjonen.

Fremtidens Araber
Av Riad Sattouf
Omsett av Alexander Leborg
ISBN 978-82-92796-30-6
kr. 269
160 sider
Minuskel Forlag

divider
  Textile Hjelp

<- Eldre | Nyere ->

Siste kommentarer
Trond Sätre (ROCKY NETTOPP NÅ – 100!!)
håkon strand (ROCKY NETTOPP NÅ – 100!!)
Jostein Hansen (TEGNESERIER SOM SAKPROSA)
IpComics (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Bjoulv (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Thomas Askjellerud (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Jostein Hansen (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
arild (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Paul Andreas Jonassen (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
arild (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)