Browsed by
Forfatter: Øystein

Anbefalte barnebøker – Raptus 2016

Anbefalte barnebøker – Raptus 2016

Lørdagens sesjon “Å lage bøker for barn” med Sarah Richard, Dave Windett og Gunvor Rasmussen ble en hyggelig affære.

Dave Windett - The Kaci Bell Mysteries
Dave Windett – The Kaci Bell Mysteries
Sarah Richard - My Little Pony
Sarah Richard – My Little Pony
Gunvor Rasmussen - Fantasiboka
Gunvor Rasmussen – Fantasiboka

Mot slutten satt panelet sammen en impromtu liste over anbefalte barnebøker.
Etter beste evne er denne transkribert og presenteres her.

The Stinky Cheese Man and other fairly stupid tales (Jon Scieszka/Lane Smith)
Scary stories to tell in the dark (original artist Gammel)
The Gashlycrumb Tinies (Edward Gorey)
Addams family books (Charles Addams/H.K.Miserocchi)
Bøker av Sarah McIntyre & Philip Reeve
Scary Godmother av Jill Thompson
My Little Pony (diverse)
Bøker av Jake Parker  (Egen Youtube-kanal)
Svarte Kvitingar – Oddvar Torsheim
Feen Smørkrem tegnet og fortalt av CAM
Askepott – en tittebok – her er det bare en omtale, jeg finner dessverre ikke bilde)
Rupert Bear
BONUS: (Paul McCartney – We all stand together (The frog song) – med Rupert Bear-tema)

stories-to-tell
Scary stories to tell in the dark (original artist Gammel)
stinky
The Stinky Cheese Man and other fairly stupid tales (Jon Scieszka/Lane Smith)
the-gashlycrumb-tinies
The Gashlycrumb Tinies (Edward Gorey)
Scary Godmother - Jill Thompson
Scary Godmother – Jill Thompson

tomas

Rocky nettopp nå – 100 !!!

Rocky nettopp nå – 100 !!!

Serieskapere, skribenter og redaktører som har kommet og gått samler seg om å hylle bladet Rocky.

Av: Trond Sätre

For det er verdt å merke seg at dette utvidete jubileumsnummeret er en hyllest til bladet Rocky, mer enn figuren eller serien. Regnet fra Bladkompaniets første, norske utgave av bladet i 2003 er vi nå kommet til nr. 100 med nr. 6/2016. Bladet har gått kontinuerlig siden det startet, og vært gjennom tre forlag og ni redaktører. Flere av dem ser tilbake i dette nummeret hvor alle skal være med, i alle fall tilsynelatende alle som vil.  (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 28. august grunnet overgang til ny plattform)Rocky - dialogspill?

Rocky selv kommer litt i bakgrunnen. Hvis du hadde trodd at Martin Kellerman skulle finne på noe spennende i tide til å skildre det i dette nummerets striper, må jeg nok skuffe deg. Tvert imot kunne en nesten få inntrykk av at serieskaperen har holdt seg i ro så han ikke skulle ha noe å fortelle om som kunne ta all oppmerksomheten i # 100. Alt som skjer, er at Rocky sitter hjemme hos Magne og prater skit før han til slutt beveger seg hjem. Men månedens sekvens byr på mange gode og treffende, om ikke alltid særlig originale, betraktninger – Særlig når Magne engasjerer seg i samtalen på alvor.

Å ramse opp alle som har bidratt med gjestetegninger, artikler, kommentarer o.l. til Rockys 100 nummers jubileum ville bli å gå for langt i detalj. Ikke alt er videre interessant heller, og noe av det er repriser, selv om de tidligere bidragene til Christopher Nielsen og Karl Ove Knausgård er verdt å presentere på nytt. Blant høydepunktene kan jeg trekke fram Dag Gravems artikkel om sine erfaringer som oversetter og redaksjonell medarbeider, Lars Berger (rotta Larsern i serien) sin artikkel om musikkbransjenes utvikling og Krüger og Krogh-teamets hyllestserie. Krüger og Kroghs første sak siden «Brennpunkt Oslo», kan en faktisk si!Krüger og Krogh
Så kan dere prøve å gjette hva Krüger og Krogh er i ferd med å bivåne…

Månedens kandidat til Rockystipendet er «Kald Kaffe» av Linn Irene Ingemundsen. Det er ikke til å komme forbi at den likner litt på forrige bidrag, «Ting Jeg Gjorde». Begge serier er tegnet med strekfigurer og har en kynisk tone. Men «Kald Kaffe» har mer uttrykksfulle figurer, humoren er mer folkelig, men også moderne og smart, og mindre sær. Derfor burde den ha gode muligheter i konkurransen.

Jeg burde kanskje si at skal du bare kjøpe ett nummer av Rocky i år, må det bli dette. Men bortsett fra at stripene holder et ganske høyt nivå vil jeg tvert imot si at den tilfeldige leser vil få mer ut av en vanlig utgave av bladet. Nummer 100 er bransjens feiring av seg selv, og av Martin Kellerman. Den feiringen er dem vel unt, og alle serieinteresserte er invitert.

Rocky nr. 6/2016 (kronologisk nr. 100)
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Linn Irene Ingemundsen
100 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Lucky Luke som spaghetti-western

Lucky Luke som spaghetti-western

Danske Cobolt forlag serverer en annerledes versjon av en klassisk serie med “Manden der drepte Lucky Luke”.

Av: Frank Flæsland.

Som med de alternative versjonene av Sprint, skiller dette albumet seg i historie og tematikk fra serien som den nå er, og ligner mer på Morris’ originalutgave av serien, før samarbeidet med Goscinny. Her er en mer alvorlig tone, med noen spredte tilløp tl humor, et annet moment som peker mot seriens tidligste år, før Lucky Luke stumpet røyken for godt. Tegnestilen virker også inspirert av dette, selv om den mest minner om serier som Jerome K. Jerome Bloche med lett karikerte figurer. (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 26. august grunnet overgang til ny plattform)

Den forholdsvis enkle historien er dvelende fortalt, med stemningsfulle panorama som bygger historien frem mot en klassisk duell-sekvens som vi allerede har fått resultatet av på første side. Deretter får vi opptakten til dette: vår helt ankommer Froggy Town, der han etter kort tid blir utfordret til duell. Så går det slag i slag, med stadig større problemer for “Unlucky Luke”.

I et intervju med det franske magasinet dBD sier Bonhomie blant annet: “Det har moret meg å la han bli nervøs og febril på grunn av nikotinmangel. Som tidligere storrøyker vet jeg litt om dette…” Og det er hans anstrengelser for å få tak i tobakk som bidrar til mye av humoren i serien, som ellers en klassisk western med mer inspirasjon fra filmer og tv-serier enn fra tidligere album. “Jeg liker ikke å skrive et manus i stilen til… Denne historien er ikke av Goscinny.”

Mathieu Bonhomme var et nytt beskjentskap for meg, men han står bak en rekke album og kortere serier på fransk, blant annet en videreføring av “Den Lille Prinsen” (24 album) og westernserien “Texas Cowboys” (skrevet av Lewis Trondheim), utgitt som 16-siders vedlegg til magasinet “Spirou”.

Selv om jeg nok hadde forventet en litt mindre dyster tone, som tross dette kler historien, føltes miljø og personer mer levende og ekte enn i et vanlig Lucky Luke album, med nyanser som ellers ville blitt borte i et mer karikerte ville vesten. Vi får nok av western-klisjeer (skumle indianere, ran på dilligencer, pokerspill, duell i hovedgaten mm), men de er ingredienser som passer inn i en større historie.

Om du ser etter album i Morris’ stil, bør du velge albumene fra Achdé som kommer på norsk fra tid til annen. Dette albumet går i en annen retning, og inneholder en ny og alternativ utgave av Lucky Luke, som runder 70 år i år. Og i likhet med de alternative Sprint-utgavene går jeg ut fra at den ikke kommer på norsk.

Manden Der Skød Lucky Luke
av Mathieu Bonhomme
198 DKK
Forlaget Cobolt

Zoomer: Rubine

Zoomer: Rubine

Detektimen på euroamerikansk! I august presenterer vi et knippe av albumutgivelsene til danske Zoom.

Trond Sätre

Rubine ble skapt av Jean-Claude Smit-le-Bénédicte, alias Mythic (okay, jeg skjønner hvorfor han bruker et kunstnernavn) og Francois Walthéry i 1993. De står også bak disse to albumene, sammen med hovedtegneren Dragan de Lazare og fargeleggeren Boyan. (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 28. august grunnet overgang til ny plattform)

Forlaget Zoom har så langt gitt ut sju album i denne serien. Jeg har valgt å se på de to nyeste oversettelsene, «Amerika» (oppr. fra 1998) og Farlig Ferie» (oppr. fra 2000). Til å begynne med føltes det som jeg gikk glipp av noen viktig kontekst på den måten, men etter sånn ca. 20 sider hadde jeg fått et ganske godt grep på konseptet. Kanskje er historiene med overlagt fortalt slik at det skal gå greit å begynne med hvilket som helst album. Disse to albumene har dessuten den fordelen at de viser oss hovedpersonen både på egen grunn og på barndomstrakter henholdsvis, og gir dermed leseren anledning til å lære henne enda bedre å kjenne.

Forside: Rubine Farlig Ferie
Forside: Rubine Farlig Ferie

Konseptet er uansett dette: Rubine Killarney er en beintøff politikvinne i Chicago, muligens med rangenlieutenant, for hun har tydeligvis etterforskningsmyndighet. Av en eller annen grunn vil hun ikke fortelle dette til moren sin, som tror hun jobber i et reklamebyrå. I «Amerika» blir det antydet at hun holder det hemmelig for begge foreldrene, men i «Farlig Ferie» er det tydelig at moren er det eneste hun skjuler det for.

Rubine og et knippe journalister
Rubine og et knippe journalister

Hvorfor hun absolutt må holde det hemmelig er ikke gjort tydelig, i alle fall ikke i disse to albumene. Særlig når det også kommer fram at faren hennes er politimann selv. Men antydningen er at moren er mer sosialt konservativ og ser på Rubines karriere som en fase hun må gjennom før hun tar til fornuften, gifter seg med en høyere-middelklassemann som tjener nok til å forsørge henne, og blir en lykkelig husmor. Det ser ut til å være noe av en running joke i serien som helhet.

Europeiske serieskapere har i det lengste beholdt ideen om USA som noe romantisk og eksotisk, men kanskje også litt mer lovløst og farlig. Rubine balanserer mellom dette og et mer moderne skråblikk. Den unngår alle fall de verste og mest utdaterte klisjeene. De kriminelle i Chicago likner ikke på Al Capone, og i den idylliske lille sørstatsbyen Beau Vallon er det ikke en eneste klansmann å se.

At det i denne serien faktisk finnes et album som bare heter «Amerika» er imidlertid er tegn på en litt gammelmodig europeisk romantisering. Selv om det for så vidt viser seg å være en konkret grunn til at akkurat dette albumet heter det, er navnet i overkant generelt. I samme album er det en kuriøs episode med en flykaprer som vil bli fløyet til Cuba. Som en av historiens hovedpersoner straks påpeker, har det for lengst begynt å gå vanlige rutefly til Havanna. Scenen er overflødig for historien, men er muligens inkludert for å ironisere over de utdaterte klisjeene som serieskaperne prøver å serien prøver å holde seg unna.Rubine - Drikke- og giftepress

For Rubine er inspirert av moderne (vel, moderne på 90-tallet) politiserier. Hvert album er bygget opp, og har samme tone, som en tv-episode. Og Miss Rubine er definitivt en mer hardkokt detektiv enn klassiske fransk-belgiske tegneseriedetektiver som f.eks. Allan Falk, Humoren forekommer mest i form av hovedpersonens tørrvittige kommentarer, og fokus er på krim og action. Som politiserie er Rubinesvært kompetent, men uten de helt store utfordringene for den krimfrelste. Først og fremst er det de Lazares stiliserte og detaljrike tegninger, og særlig de karikerte figurene, som gjør Rubine verdt å lese – Et ypperlig eksempel på klassisk, europeisk tegneseriehåndverk.

Rubine:
– Amerika
– Farlig Ferie
ISBN 978-87-93244-12-2
ISBN 978-87-93244-28-3
Av Mythic, Francois Walthéry og Dragan de Lazare og Boyan.
Oversatt til dansk av Michael Gabelgaard Nielsen
48 sider per stk.
DKK 128,- per stk.
Forlaget Zoom

Øyer i et japansk hav

Øyer i et japansk hav

Anja Dahle Øverbye og ei handfull andre europeiske serieskaparar hadde eige program på den tidlegare reint (kulturelt) japanske festivalen Natsucon denne helga.

Cosplayarar på årets Natsucon
Cosplayarar på årets Natsucon

Trond Sätre

Den viktige festivalen Komiksfest i Praha, der norske serieskaparar har vore hyppig representert, kjem ikkje til å gå av stabelen denne hausten. I staden vil festivalen i ein annan tsjekkisk by, Brno, overta mykje av programmet. Men også den beslekta festivalen Natsucon har bidrege til å halde liv i ein tsjekkisk festivalkultur. Festivalen Natsucon, som i år vart arrangert den 19-21. august, er eigentleg ei feiring av japansk populærkultur, eller i alle fall det som vestleg (inkl. sentraleuropeisk) ungdom forbinder med japansk populærkultur. Festivalen, som finn stad i fem etasjar på rekneskapsskulenVOSE i Praha, har eit tett program, men ved hjelp av litt trådtrekning vart det også plass til innslag om europeiske teikneseriar. Rett nok berre tre timar (frå kl. 11.00-14.00) på søndag den 21., og i kjellaren der ein elles viser anime-filmar under festivalen. Det korte programmet var likevel allsidig og omfangsrikt.

Kristian Hellesund
Kristian Hellesund

Kristian Hellesund, som har vore aktiv i arbeidet med å promotere norske serieskaparar på Komiksfest gjennom fleire år, hadde ansvaret for programmet som hadde fått namnet Komiksblok. Han opna med sitt standardføredrag om interessa si for dei norske teikneserianes historie, inkludert proto-teikneseriar og ur-teikneseriar frå middelalderen fram til ca. 1900.

Rufina Bazlova
Rufina Bazlova

Rufina Bazlova frå Kviterussland er truleg ein av Aust-Europas mest originale teikneseriekunstnarar av i dag, og det norske publikum hadde høve til å bli kjent med henne på Stribefeber i fjor. Til dagleg bur ho i Tsjekkia, og leverte denne søndagen ein presentasjon av nokre av sine meir spesielle teikneserieuttrykk fortald på m.a. kjolemønster og bos.

Karolina Chyżewska som forteljar under “motion comic”-presentasjonen av hennar eiga bok
Karolina Chyżewska som forteljar under “motion comic”-presentasjonen av hennar eiga bok

Karolina Chyżewska hadde ein lovande debut med teikneserieboka Fast Wie Zu Hause (Nesten som heime) i fjor. I denne teikneserien tek ho, som andre generasjons innvandrar frå Polen til Tyskland, for seg jakta på sine røter i Krakow. Natsucon representerer også på ein måte røtene hennar, ettersom ho vaks opp med manga og anime, og ho innleia presentasjonen med ein kort «motion comic» basert på ei scene frå boka hennar. Karolina begynte å teikne i 10-årsalderen, og bestemte seg for å bli proff då ho var 14. Sjølv om hennar sjølvbiografiske teikneserie er eit godt eksempel på moderne, tysk teikneserietradisjon, fekk ho ikkje napp hos nokon forleggar før ho drog til Angoulême. Så langt er Fast Wie Zu Hause utgjeve på tysk, fransk og polsk.

2614
Det falt lett for meg å bruke situasjonar frå livet mitt, fortalde Karolina på presentasjonen. – Alle går gjennom identifikasjonsproblem. Hennar er kanskje forsterka av det faktum at ho er den einaste i familien som er fødd i Tyskland. Nå bur ho i Berlin, der ho oppdaga at boka har fått mest merksemd frå russiske og tyrkiske innvandrarbarn. Hennar neste prosjekt er ei samling med kortare historier, og ho venter også på eit manus frå ein polsk forfattar.

Anja Dahle Øverbye var som sagt den norske festivalrepresentanten i Praha i år. Ettersom «Hundedagar» ennå ikkje har blitt omsett til tsjekkisk, måtte ho sjølvsagt presentere serien frå botnen av. Men presentasjonen hennar opna med ei påminning til det tsjekkiske publikum om at Anja vann den første «Årets Tegneserie»-prisen på OCX i år. På spørsmålet om kva ho skulle bruke prispengane på, svara ho «å kjøpe meg tid». Mykje tyder på at Anja kjem til å bli meir involvert i teikneseriebransjen framover, sjølv om ho på arrangementet innrømmer at ho framleis ikkje les mykje teikneseriar. I mars i år flytta ho (med mann og barn) frå Kongsberg til Oslo, og kort tid før Praha-reisa kunngjorde ho opprettinga av eit nytt forlag, Blokk, med Ingrid Brubaker. Av meir konkrete planar arbeider ho med ein teikneserieroman tilsvarande «Hundedagar» frå studietida si i Bergen. Dessutan kjem lagar ho ein kort science fiction-serie saman med Anders Kvammen. Det vil seie, historia har dei laga saman, mens av sjølve serien lagar dei halvparten, 12+12 sider, kvar.

Elles vart det sjølvsagt mykje snakk om dei sjølvbiografiske trekka i serieproduksjonen hennar – Eg fortel om meg sjølv fordi det er det eg synes er interessant å dele, fortalte ho, men innrømme at det ikkje alltid fungerer så bra i ettertid. – Nokre gonger kan du angre deg, og vil ikkje snakke om det du har, men føler at du må.

Anja Dahle Øverbye (t.v.)
Anja Dahle Øverbye (t.v.)

Kvinnelege serieskaparar er stadig eit heitt tema, og vart uunngåeleg eit tema då Kristian Hellesund, tru mot vanen, avslutta programmet med ein paneldebatt. Deltakarane var i tillegg til dei tre tidlegare nemnte gjestene, Kristian sjølv og Tereza Drahoňovská, teikneseriejournalisten bak bloggen Laydeez Do Comics Praha .

Er det eit stigma mot kvinnelege teikneserieskaparar, ville Kristian vite, men fekk diffuse svar. Paneldeltakarane ga ikkje inntrykk av å ha merka så mykje til dette. – Berre journalistar spør om sånt, meinte Anja. Tereza Drahoňovská fekk ideen til Laydeez Do Comics Praha frå ein britisk blogg med same namnet, som presenterer seg som det første kvinneleia teikneserieforumet i UK. Ho oppretta ei tilsvarande blogg på tsjekkisk fordi ho ville snakke med andre jenter om teikning. Ho vil rekruttere jenter til teikneseriemiljøet, og har planar om å arrangere faste møter, men understreker at ho ser meir på dette som ei sosial greie enn som ei «kjønnsgreie».

Andre tema som vart tekne opp var format – med vekt på fråveret av ruter i delar av Anjas arbeid, og Rufinas bruk av alternative materiale. Festivalar – Anjas råd er å ikkje prøve å gjere seg større enn ein er, og framheva elles behovet for gode utstillingar. På det heilt konkrete spørsmålet om kva serieskaparane gjer med originalane sine, svarte alle saman at dei har dei heime, skjønt Anja la til (som eit slags apropos til siste tema) at ho hadde også prøvd å legge dei ut for utstilling og sal.

F.v. Kristian Hellesund, Karolina Chyżewska, Anja Dahle Øverbye, Rufina Bazlova og Tereza Drahoňovská
F.v. Kristian Hellesund, Karolina Chyżewska, Anja Dahle Øverbye, Rufina Bazlova og Tereza Drahoňovská

Sjølvbiografiske seriar var eit anna uunngåeleg tema, sjølv om mykje var sagt før, på dei individuelle presentasjonane – Mora mi gret av glede då ho fekk sjå boka mi, og det gjorde meg svært lukkeleg, fortalde Karolina. – Nå er eg berømt, sa mora, og la nok urealistisk mykje vekt på gjennomslagskrafta til ein debutants teikneserie. Faren kommenterte at ho kunne då teikne han betre enn dette.

Frå salen fekk den tsjekkiske teikneserieveteranen Lucie Lomová inn eit spørsmål kva paneldeltakarane liker best av å skrive eller teikne. – Å lages skisser, det er som ei pusleoppgåve, som sodoku, svara Anja. Når eg har historia klar er den beste følelsen, svara Karolina, – for å planlegge ei historie tek like lang tid for meg som å teikne den. – Leite etter idear, og finne gode idear, svara Rufina.

Det avsluttande spørsmålet var om det er nokre tema som er tabu for serieskaparane. – Nei, ikkje frå mitt eige liv, svara Anja. – Pedofili, svara Karolina først, men etter eit sekunds tenking la ho til at ho vel meinte å svare det same som Anja. Rufina svara avsluttingsvis: – Veit ikkje, vi får sjå. Men presise, sjølvbiografiske teikneseriar vil eg ikkje lage.

Fantomet nettopp nå – den tomme tronen

Fantomet nettopp nå – den tomme tronen

Hvem blir den 22. Fantomet? En etterlengtet historie, med blandet resultat. (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 16.august grunnet overgang til ny plattform)

Forside - Fantomet 9/2016
Den tomme tronen – hvem kan erstatte en udødelig ånd?

Av: Arild Wærness

Så er årets mest omtalte Fantomethefte endelig i handelen. Vi har sett en god del forhåndsomtale og -spekulasjoner vedr. historien «Den tomme tronen», som altså skal foregå i en tenkt fremtid med to voksne arvinger.

Claes Reimerthi har tatt oppdraget med å fortelle en lengre historie, og Paul Ryan tegner første episode. Om det var meningen at han skulle tegne alle vites ikke, uansett døde han like etter at dette første kapittelet ble ferdig.

Hvordan har de så lykkes med oppgaven? Tiden vi uansett vise hvordan hele historien henger sammen, foreløpig får vi en slags opptakt, egentlig kun en forsmak.

Først: Forsiden! Under toppbjelken som forteller oss at «en ny generasjon trer fram!» ser vi de nå voksne tvillingene stirre hverandre i senk. Egentlig en slående og effektiv illustrasjon, selv om jeg synes Henrik Sahlstrøm ikke treffer godt på Heloises ansiktstrekk – her ser hun ut som en ung gutt, absolutt ikke som en voksen kvinne. Likevel, en av årets aller beste forsider, og noe som selger bladet (og det er oppgaven!); karakter: 6.

Så over til Del 1 : «Den tomme tronen». Og det er akkurat det som beskriver fortellingen, den er dominert av Fantomets legendariske Hodeskalletrone, som står spøkelsesaktig og tom. Sjefen er vekk og har faktisk vært forsvunnet i et år. Hva har skjedd? Det fortelles at et jordskjelv har ødelagt hovedstaden Morristown, og byen har falt i hendene på den evige maktgriske Bababu. Jungelen er i opprør pga. jordskjelvet, og stammer står mot hverandre. Det bygger til krig i jungelen!

Midt i dette har altså Fantomet forsvunnet – den eneste som kan opprette fred igjen. Guran kontakter barna (som nå er fullt voksne) – som bor i USA. Et tilbakeblikk åtte måneder tidligere viser at de virker merkelig uaffektert av at deres far forsvant sporløst fire måneder før. Dette tilbakeblikket viser også at Kit muligens er uskikket til å overta etter faren, og han blir i løpet av fortellingen både slått ned og overmannet lett av enkle banditter. Heloise er forståelig nok veldig skuffet, ikke bare over hans skjødesløshet, men også over hans overbevisning om at han, som gutt/mann, er den eneste som kan overta stillingen.

Parallelt med dette får vi et innblikk i et jungelmysterium; forskere blir drept på mystisk måte ved noen ruiner, og Jungelpatruljen må hanskes med noe som de helst så at Kommandanten tok seg av. Men han er jo vekk!

Historien er preget av en livløs surmuling og kjekling barna imellom, der de absolutt ikke er på talefot med hverandre. Episoden åtte måneder før virker ikke alvorlig nok til å så slik dyp mistro dem imellom, så det er kanskje andre ting som preger deres holdninger. Vi får se hvordan dette utvikler seg! Men – sutrende unge pene voksne (tenk Justin Bieber med muskler og maske) er ikke en god måte å skildre dilemmaet de står overfor; den tomme tronen, en stilling som skal fylles – av en eller begge tvillingene. Må si Lee Falk ga sine etterfølgere en skikkelig nøtt å bryne seg på.

Ikke ueffent anslag, men sutringa gikk meg på nervene. Og – her ser vi Ryans kanskje største svakhet. Jeg har tidligere kommentert hans noe monotone ansiktsuttrykk, med bistre, lukkede og bestemte fjes, om det er Fantomet, venner eller skurker. Men når ungdommene utstyres med like lukkede, bistre fjes blir det for mye. Topp tiltak dras litt ned av uheldig tone og tegning. Karakter: 5.

Så kommer neste Thorgal-installasjon med den uforlignelige Kriss fra Valnor; Rød som Raheborg», del 1. Manus av Sente, tegninger av De Vita. Denne gangen er jeg ikke så blåst vekk av glede – fortellingen er overkompleks og fordrer godt kjennskap til tidligere historier. Vi er havnet midt i en masete og blodig krig mellom riker og religioner, og Kriss, sammen med Thorgals sønn; Jolan, prøver å løse flokene og samtidig overleve.

Tegningene er flotte, selv om de utrolig detaljerte sidene hadde sett så mye bedre ut i full størrelse og på albumpapir! – men det har vi ikke her. Uansett sliter man med å følge med, og til slutt ender man opp med nokså likegyldig å legge historien fra seg – den griper ikke, slik tidligere installasjoner så absolutt ha gjort. Denne gangen ble det «too much», dessverre. Kaos-karakter: 4.

Siste fortelling er også en helt fersk historie, fortalt av Semb (Nils Johan?) og illustrert av en fersk Fantomet-tegner (som også presenteres fremst i bladet); Rafa Ruiz.

«Atomterroristene» er den tidsriktige tittelen, der vår mann må kjempe desperat for å stoppe terrorister, og faktisk også for å berge livet. Historien er mørk og intens, og helten har virkelig hendene fulle. Det er en mer variert og spennende fortelling enn vi ofte har blitt servert i det siste, så Semb får Vel Bestått!

Og Ruiz? Han greier seg også godt. En del bom i noen rare ansiktstrekk (hos skurkene, ikke hos Sjefen, heldigvis!), en del enkle løsninger og manglende bakgrunner drar litt ned. Men der ansikter og figurer sitter godt, og det er tatt tid til å tegne natur, maskiner og bygninger – så blir det veldig bra. Jeg og min lokale Fantomet-entusiast på Meny gir tomlene opp for Ruiz og ønsker ham velkommen igjen så fort som mulig. Karakter: 5.

Denne gang har jeg droppet å sette karakterer på tekstsider, og vil nok fortsette med det. En salgbar forside og fortellingene er det viktigste.

Snitt: 6+5+4+5 = 20/4: 5! Meget bra! Fortsatt holder denne årgangen koken som en mulig klassiker.

Fantomet nr. 9/2016
100 sider
67 kr.
Egmont Publishing

Å føle seg anderledes

Å føle seg anderledes

Daniela Schreiter er diagnostisert med Aspergers syndrom. Hun har laget tegneserier om hvordan det er å leve med en slik diagnose. (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 11.august grunnet overgang til ny plattform)

Forside - Schattenspringer
Wie es ist, anders zu sein

Av: Kristian Hellesund

Tegneserien er et sterkt og virkningsfullt medium. Den kan brukes til å få frem fortellinger som ellers ikke kunne vært skildret, og tegneseriens egenart gjør at det finnes muligheter i den niende kunstart som ikke eksisterer i andre kunstformer. En som har sett disse mulighetene, er den tyske juristen Daniela Schreiter. Gjennom tegneserier har hun skildret livet sitt som autist i en bokserie kalt «Schattenspringer». Første bind har undertittelen «Wie es ist, anders zu sein».Hvordan hun møtes som autist

Schreiter har diagnosen Aspergers syndrom. Det betyr at hun befinner seg innenfor autismespekteret. Hun ble diagnostisert i voksen alder, og derfor har hun bak seg en oppvekst der hun i stor grad følte seg annerledes og misforstått. Siden det innenfor autismespekteret finnes store variasjoner, er Daniela Schreiter selv frempå og advarer mot generaliseringer. Derfor bruker hun sine opplevelser og oppfatninger som et eksempel.

Täglichen Ritualen
De daglige ritualer

Schreiter sliter i ulike settinger, og det er ikke alltid gitt at andre forstår henne. I mange tilfeller foretrekker hun selskap av dyr fremfor mennesker. Hun er opptatt av logikk og orden, og hun trenger systemer og rutiner i hverdagen. Dermed er det ikke lett for henne å improvisere eller å gå en annen vei til T-banen. Lyder kan være problematisk for henne, og hun oppfatter seg selv som ekstra følsom overfor støy. Det er ikke alltid lett å omgås andre, og Schreiter forklarer at hun ikke mestrer smalltalk. I tillegg har hun problemer med å se på den hun har en samtale med. Hun blir dermed sett på som spesiell av andre, og hun har vansker med å slippe folk innpå seg. Dermed er det ikke lett for henne å få seg venner.

Boken er delt i fem kapitler og en innledning. De tar for seg hendelser i oppveksten til Daniela Schreiter og betraktninger rundt hvordan hun opplever verden rundt seg. Det er flere sterke øyeblikk. Mens Schreiter skildrer tiden i barnehage som god, er det ikke like hyggelig å lese om hverdagen hennes på småskolen. Erindringer fra svømmeundervisningen er også sterk lesning, mens Schreiter er en fascinerende og medrivende forteller når hun beskriver hvordan spill og musikk har fenget henne opp gjennom livet. På mange måter er dette en positiv bok. Schreiter ønsker å dele, slik at andre lettere kan forstå henne og andre som ikke oppfatter hverdagen slik som flertallet.

I «Schattenspringer: Wie es ist, anders zu sein» har Daniela Schreiter valgt en karikaturpreget fremstilling. Hun blander det realistiske med morsomheter og overdrivelser, og til tider har hun små drypp der hun beveger seg inn på det metafysiske planet. Hun leker med mulighetene i den niende kunstart, og bruken av tegneseriens virkemidler gir fremstillingen hennes noe ekstra. Den er innbydende og har noe universielt over seg. Boken passer best for barn i puberteten, siden den forteller så mye om det å være menneske og hvordan man selv må finne sin egen vei i verden.

Daniela Schreiter er en spennende serieskaper, som så langt bare finnes tilgjengelig i tysk språkdrakt. Denne boken viser at «Schattenspringer»-bøkene bør oversettes til flere språk, for hun har et budskap som trenger å komme ut til flere. Dette er en bok som hadde passet i undervisningen i norsk skole, for den er lett tilgjengelig og med et viktig budskap. Er det lov å håpe på en oversettelse?

«Schattenspringer: Wie es ist, anders zu sein»
Av: Daniela Schreiter
ISBN 978-3-86201-950-2
164 sider
19,99 Euro
Panini Comics

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 5. juli 2016.

ZOOMER: KID LUCKY

ZOOMER: KID LUCKY

Lucky Lukes «origin story» endelig avslørt! I august presenterer vi et knippe av albumutgivelsene til danske Zoom.

(NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 6.august grunnet overgang til ny plattform)

Forside til Kid Lucky-albumet
Kid Lucky: Cowboylærlingen

Trond Sätre

Konseptet med «barneversjoner» av kjente og populære figurer er veldig gammelt, også innen fransk-belgiske tegneserier. I tilfelle Lucky Luke er dette for lengst forsøkt før: Albumet «Lucky Kid» kom i 1995, som nr. 1 i en ny serie. Det ble fulgt opp av «Oklahoma Jim» i 1999, riktignok som den del av den ordinære Lucky Luke-albumserien. Bare to album om denne versjonen av Lucky Lukes barndom ble laget, før serien startet på nytt igjen i 2011.

«Kid Lucky: Cowboylærlingen» er i praksis en reboot av den opprinnelige «Lucky Kid»-serien. En helt ny barndomshistorie med helt nye bifigurer, som fungerer best om en leser den uavhengig av «Lucky Kid» og «Oklahoma Jim».

Navning av Lucky Luke
Eventyret om hvorfor Lucky fikk bokstaven sin

Det er Achdé som tegner, og han gjør en førsteklasses jobb med tegningene. Når det gjelder historien så inneholder dette albumet kanskje det mest grundige forsøket på å gi Lucky Luke det som på tegneserienes fagspråk kalles en «origin story» (opphavshistorie). Vi får vite hvordan Luke ble funnet på prærien og adoptert av sheriffen (selvsagt!) i Nothing Gulch (selvsagt!) og hans strenge, men forstandige frue.

Denne historien er det beste ved albumet. Resten består av ensides gags, som ikke er Achdés sterke side. Han håper kanskje at han skal vokse med oppgaven, slik Tome og Janry gjorde med Lille Sprint. Men Tome og Janry var bedre, helt fra begynnelsen. De helt geniale poengene uteblir, men Achdé kompenserer med gode tegninger, med og til dels med god oppbygging. Jeg sier til dels, for i noen tilfeller blir poengene en smule overforklarende. For eksempel i sekvensen nedenunder. Alle vet hva som er greia med gribber, særlig i tegneserier, så den vesle ruta øverst til høyre er unødvendig for å forstå det som ellers er et visuelt veldig godt poeng.Åtseleterne

Lille Sprint, ja. I større grad enn «Lucky Kid» prøver «Kid Lucky» å imitere nevnte konsept. De fleste seriene i albumet er av typen en side, et gag, og Achdé har skape flere barndomsvenner som ikke har noen direkte forbindelse til den vanlige Lucky Luke-serien (skjønt den ene, Hurricane Lisette, likner veldig på en ung Calamity Jane). Men ingen av dem utvikler noen nevneverdig personlighet, ikke i dette første albumet i alle fall. De voksne bifigurene er de mest interessante. Ellers er det mange mytologiske gags, dvs. gags som refererer til originalserien, og her er Achdé på tryggere grunn.

Det er visse tegn til idétørke her, men det første albumet har nok variasjon til at jeg har tro på konseptet. Achdés «ordinære» Lucky Luke-album har vært temmelig ujevne (på manussiden), så Kid Lucky-albumene føles ikke som bortkastet tid for ham.

Zoom har planer om å utgi minst to flere album i denne serien (dvs. de to som finnes så langt). De kommer også til å utgi alle tre album på norsk, samlet i en bok

Kid Lucky: Cowboylærlingen
ISBN 978-87-93244-51-1
Av Achdé
Oversatt til dansk av Michael Gabelgaard Nielsen
48 sider
DKK 128,-
Forlaget Zoom

SERIE TIL FILM: SUICIDE SQUAD

SERIE TIL FILM: SUICIDE SQUAD

Filmposter for filmen Suicide Squad
Suicide Squad – poster med klare drag til tegneseriesjangeren.

Det tredje kapittelet i DCs nye filmunivers legger mer vekt på karakterer enn på historie. (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 3.august grunnet overgant til ny plattform)

Trond Sätre

 

En merker tydelig at DC har det travelt med å etablere et filmunivers tilsvarende Marvels. Batman v. Superman: Dawn of Justice introduserte både Batman, Wonder Woman, Flash, Aquaman, Cyborg og (underforstått) hele Jack Kirbys Fourth World-mytologi. Suicide Squad introduserer et A-lag av superskurker…skjønt med noen B-, C- og D-representanter også.

Suicide Squad har sine røtter i de amerikanske tegneserienes sølvalder, men i dag forbindes navnet først og fremst med John Ostranders konsept fra 1987. Sentralt står regjeringsagenten Amanda Waller og kommandosoldaten Rick Flag jr., sønn av lederen for den opprinnelige Suicide Squad. Det «nye» Suicide Squad var et program som skulle utnytte evnene til beryktete superskurker ved å sende dem ut på topphemmelige, farlige oppdrag i bytte for straffereduksjon. Dette hadde den åpenbare fordelen at det ga Ostrander (og senere andre tegneserieforfattere) anledning til å la superskurker komme i søkelyset. Dessuten var det også en beleilig forklaring på det evige spørsmålet i tegneseriene: Hvorfor greier politiet aldri å holde skurkene innelåst?

Suicide Squad pent (?) oppstilt.
F.v. med klokka: Harley Quinn (Margot Robbie), Killer Croc (Adewale Akinnuoye-Agbaje), Rick Flag (Joel Kinnaman), Deadshot (Will Smith), Captain Boomerang (Jai Courtney), og Katana (Karen Fukuhara)

I kontrast til den mørke og innfløkte Batman v. Superman: Dawn of Justice har Suicide Squad både en lysere tone og en langt enklere historie. I motsetning til hva som er vanlig i superheltfilmer, har ikke denne noen «tredje akt»; første halvdel går med til å introdusere hovedpersonene, andre halvdel til et oppdrag som går litt i ett. Dette er både en ulempe og en fordel. Den episke historiefortellingen som er vanlig i superheltfilmer savnes, men filmen har et høyt driv, og to timer går på et blunk. Jeg så ikke på klokka en eneste gang.

I senere tid har den populære Harley Quinn vært fast inventar i tegneserien Suicide Squad, noe som ga filmskaperne en god unnskyldning til å involvere Gotham City og hele Batmans univers filmversjonen. Fra det ferdige resultatet er det tydelig at DC og Warner håper at Harley i Margot Robbies skikkelse skal bli en favoritt i DCs filmunivers slik hun har blitt i tegneseriene. Hun får svært mye fokus, Robbie tar helt av i rollen som Gothams sexy psykopat, og spiller ekstremt utagerende. I det hele tatt er det skuespillet som redder filmen, men Margot Robbie er ikke det desiderte høydepunktet. Det er i første rekke Viola Davis, som med sitt myndige oppsyn er den perfekte Amanda Waller, og utstråler den samme skruppelløse autoriteten som i tegneseriene. Will Smith som leiemorderen Deadshot gjør en av sine beste roller på flere år. Joel Kinnaman som Rick Flag kunne lett blitt anonym blant slike skikkelser, men også hans Rick Flag har en sterk og dynamisk personlighet.

Deadshot utfordrer Rick Flags autoritet
Deadshot utfordrer Rick Flags autoritet

Hovedpersonene, enten de er skurker eller ei, har altså sin sjarm. Men det er et problem at verken de eller filmen selv er farlig nok. Etter å ha brukt mye tid på etablere at disse typene er de verste av de verste, glir de litt for lett inn i rollen som helter. Å utvikle en sosial samvittighet så raskt, rimer dårlig med personligheten til flere av de involverte. At så få av dem dør underveis, tar også bort mye av brodden. Og hvem det ene av dødsofrene er, gjetter du straks vedkommende viser seg. Ettersom noe av poenget med Suicide Squad er at «hvem som helst kan dø, hvem som helst kan ofres», er filmens utfall feigt. Folk dør som fluer, men ikke de folkene som har navn.

Katana
Karen Fukuharas opptreden som den moderne samuraien Katana er visuelt god, men får altfor liten tid til å utvikle seg til noe interessant.

Ikke overraskende er det Jokeren som står bak mange av de anonyme dødsfallene. Jared Leto kommer ikke til å stå igjen som en av de beste Joker-tolkerne, men det er ikke bare hans feil. Han får for lite å spille på. Her er det for lite av hans maniske og anarkistiske personlighet. Filmen virker mer interessert i å portrettere ham som en gangsterboss. En gangsterboss som bare er motivert av forelskelse. Noe som igjen er et eksempel på ufarliggjøring: I tegneseriene var forholdet mellom Jokeren og Harley Quinn ment å illustrere problemer med vold og utbytting i nære relasjoner. Ble dette for sensitivt? I filmen er de mer som turtelduer, og det er ikke like interessant.

Harleen Quinzel og Jokeren
Begynnelsen på katastrofen: Dr. Harleen Quinzel forelsker seg i en viss psyko-klovn

Tross i sine feil er Suicide Squad likevel en bedre inngangsport til DCs superheltunivers enn Batman v. Superman. Følelsen av at vi besøker et helhetlig univers som vi kanskje ikke forstår alt av, men nok til å bli underholdt, er i større grad til stede. Suicide Squad bryter ikke ny grunn innen superheltfilmen som sjanger, men den kan komme til å redde DCs framtid innen sjangeren.

Suicide Squad

Regi: David Ayer

Norsk kinopremiere: 05.08.2016

Lengde: 2 t. 2 min.

Aldersgrense: 12 år

Skuespillere: Margot Robbie (Harley Quinn) Will Smith (Floyd Lawton/Deadshot), Joel Kinnaman (Rick Flag), Viola Davis (Amanda Waller), Jai Courtney (Digger Harkness/Captain Boomerang), Jay Hernandez (Chato Santana/El Diablo), Adewale Akinnuoye-Agbaje (Waylon Jones/Killer Croc), Cara Delevingne (June Moon), Karen Fukuhara (Tatsu Yamashiro/Katana), Adam Beach (Christopher Weiss/Slipknot), Jared Leto (Jokeren), Ben Affleck (Bruce Wayne/Batman)

Basert på en konsept av John Ostrander, med diverse figurer fra DC Comics.

Les også:
Som klippet ut av filmen