Browsed by
Forfatter: Andreas Emil Lund

Poetisk og personlig

Poetisk og personlig

Om Anna Fiskes nyeste bok, «Trær jeg har møtt» forteller forlaget selv at hun har skapt sin egen sjanger.

Det er det vanskelig å være uenig med. Boken er dels poesi, dels bildebok, dels tegneserie men like fullt 100 % unikt sett opp mot andre ting på min radar.

«Trær jeg har møtt» er en, tilsynelatende, selvbiografisk bok om Anna Fiskes liv. Fra barnsben av til nåtiden. Ispedd nydelig utførte illustrasjoner ser man Fiske fortelle om sine ungdomsår, oppveksten i Sverige, flyttingen til Norge og mange av de hendelsene hun har opplevd på et personlig plan. Det føles som at hun virkelig blør ut følelser og det synes i tegningene. I sin blanding av teknikker og medier føles noen tegninger aggressive, noen føles behagelige men alt kjennes ekte ut. I denne boken har hun et mer organisk uttrykk enn det man kanskje kjenner fra tidligere arbeid som «Palle Puddel» eller «Vaskedamen» og det kunne ikke passet bedre. Jeg vet ikke helt hva en kunstbok er, men det føles som et av mange uttrykk som kan brukes om denne boken. Det er en melankolsk, poetisk og dypt personlig oppvekstskildring som føles litt feil å skrive en omtale av, for det kjennes litt som at jeg forteller en hemmelighet mellom meg og henne.

I hele boken trekker hun paralleller fra de poetiske erindringene fra sitt liv til trærne. Enten det er en sørgepil, farens tre eller sitt eget plommetre, som trekkes fram i bokens sørgelige konklusjon.

Enda så personlig og melankolsk som boken er, har hun klart å holde på den barnlige og sjarmerende streken som jeg setter så pris på ved henne. Midt oppi all sorgen og lengselen glimrer det en barnlig naivitet og livsglede. De tidvis overveldende skoglandskapene satt opp mot hennes sjarmerende strek, ispedd blekk- og akvarellsprut gir det et helstøpt bilde av livshendelser og deres mangefasetterte aspekter. Det være seg sorg, glede eller fortapelse. Stemningene hun formidler i tekstene og illustrasjonenes samhandling viser helt uovertruffent hvor potent dette mediet er til å gjøre nettopp det. Anna Fiske er så rå at hun trenger ikke at noen tar av seg hatten for henne, men jeg gjør det likevel.

Fiske har laget en poetisk og vakker reiseskildring gjennom livet og har en unik evne til å røre ved en. Boken kjennes som et manifest om hvor alene man kan være i livet og hvordan de små tingene som holder ved deg kan bli så utrolig viktige. I Fiskes tilfelle, trærne.

Trær jeg har møtt
ISBN 9788282550758
Av Anna Fiske
120 sider
300 kr.
No Comprendo Press

Miraklenes tid

Miraklenes tid

Geir Moen og bokdebutant Fredrik Di Fiore har levert en vanvittig julefortelling som bugner over av humor og vidd.

«Helten» i Edelgran er Dag Abrahamsen, en voksen mann som åpenbart ikke handler deretter. Han er både klønete og vimsete, til stor irritasjon for kjæresten sin. Handlingen utspiller seg på lillejulaften og han skal hente juletreet han har stående på jobben. Etter en liten krangel med kjæresten kommer han seg av sted for å plukke det opp men det viser seg at jobben har julestengt med gitter foran døren, så han kommer ikke inn. I tillegg til det mister han telefonen sin i en rist utenfor. Uten tre eller telefon går han til nærmeste pub og får låne noen penger for å kjøpe seg et nytt tre. Herfra tar historien flere elleville vendinger på Dags ferd for å skaffe seg et juletre og komme seg hjem igjen.

Dag kunne ikke forutsett hvor mange pussige typer han møter på veien til å finne et juletre

Geir Moen, for meg kjent fra «Skinny T og den kåte Badeanda» samt «Peer Gynt» viser i denne boken at han er en allsidig illustratør. Her har han anvendt en mer sjarmerende strek enn tidligere verk og han briljerer som tegner av Di Fiores helsprø manus. Han har også gjort en god jobb med å la karakterens personlighet gjenspeiles i streken, og både trekkene Fiore har skrevet inn og som Moen har tegnet ut er lett gjenkjennelige for de fleste. Enten det er partysvenske-typen, den gamle gubben som aldri kommer til poenget, eller den sinna drosjesjåføren. For meg er Moen virkelig i sitt ess her og lever hans beste bok som tegner så langt. Han er også en lettere strek enn i for eksempel, «Skinny T» og det er gøy å se ham boltre seg i dette uttrykket.

Å bli mistenkt av politiet for å være en juletema-innbrudsstyv er ikke en gang det sprøeste som skjer Dag

Fredrik Di Fiore bokdebuterer med Edelgran, og for en debut det er. Det er vittig skrevet og det er tilsynelatende ingen ende for hvilke elendigheter og traumer han får til å påføre Dag i løpet av en lillejulaften. Heldigvis begrenser han seg til den grad at boken kan leses i ett sett uten å bli for mye. Bi-karakterene er på mange måter de store heltene i historien, og Dag blir nærmest statist i sitt eget liv slik han blir kastet rundt fra det ene stedet til det andre. Dag er en typisk «god på bunn» – fyr som, uansett hvor mye han prøver, ikke strekker til i den grad han ønsker. Mye fordi hele verden går imot ham denne lillejulaften. I hvor stor grad folk vil kjenne seg igjen i Dag vil nok variere, men uansett hvor lite selvinnsikt man måtte ha tror jeg alle må vedkjenne seg å være en klodrian iblant. Dag er herlig karakter som man fort får sympati for, men ikke så mye at man ikke kan le av elendighetene han blir utsatt for. Bare akkurat passelig med sympati. Slik som julen skal være.

Geir Moen og Fredrik Di Fiore er et radarpar og leverer med «Edelgran» essensiell julelesning på lik linje med Dickens!

 

Edelgran
Skrevet av Fredrik Di Fiore, tegnet av Geir Moen
ISBN 978-82-92796-40-5
200 sider
269 kr.
Minuskel

Reiser til hjernens indre

Reiser til hjernens indre

Tor Ærlig går bokstavelig talt dypt inn i menneskesinnet (eller dyrefigursinnet) med sin nyeste tegneserieroman, «Superfast 3000».

Vår helt Pål og hans eks-svoger Bjørn får nevene i Påls nabos støvsuger. Det er ikke en hvilken som helst støvsuger, men en Superfast 3000, amerikanernes ess i ermet om månelandingen skulle mislyktes. Superfast 3000 er nemlig et transportmiddel inn i andre folks hjerner. Og den kan støvsuge folks hjerner og lappe sammen skadde sinn, samt entre ulike lag av folks bevissthet for å rense enda dypere. Et rart ess i ermet å ha men det er nå en gang slik. Se for deg Christopher Nolans Inception med en støvsuger.

Pål er en sart og nervøs sjel hvis eneste trygghet og klippe i livet er lærdommen han får fra bunkene med selvhjelpsbøker han låner på biblioteket. Bjørn er Påls rake motsetning. Han er en breikjeftet leder for et rengjøringsfirma og harry av typen «Vi Menn–kalender fra de syv siste årene hengende på kontorveggen» – harry. Påls trygge og ensformige tilværelse blir rokket ved da Bjørn tilbyr ham en jobb i rengjøringsfirmaet.  På den måten blir Pål dratt inn i Bjørns vinningslek med denne maskinen, hvis bruk Bjørn ikke innser omfanget av.

Stilmessig tar Ærlig i bruk de fleste våpen han har tilgjengelig som serieskaper. En uflidd og røff stil når man er i Påls verden. Mørkt, gråblått, trist og kaotisk er nøkkelordene. Et renere uttrykk tas i bruk der det passer seg og røffe, taggete linjer brukes der det passer. Bokas palett endres i tråd med sinnstilstand, sted og så klart: stemning. Ærlig viser en gjennomtenkt og presis anvendelse av mediet og en solid evne til å formidle nettopp stemning. Noe denne boken bugner over av.

Boken er mer tekst-tung enn mange andre utgivelser, men det er med stort hell. Selv om boken er utrolig lekker er det utvilsomt teksten som er bokas store helt.  Ærlig er en utrolig dyktig skribent. Karakterene er dype og komplekse; selv om de er arketypiske har de mangefasetterte personligheter som både er tydelig og overbevisende. De blir overraskende menneskelige, med alt rusket og rasket det innebærer. Det er et interessant karaktergalleri og alle har de sine tragedier å forholde seg til. Og det er det mye av handlingen svirrer rundt. Tragedier og brokete sinn som må lappes sammen med Superfast 3000. Eller som boken beskriver det: «våre innerste og dypeste irrganger». Ærlig er en god og engasjerende skribent og skaper et univers som både er spennende, interessant, trist og morsomt. Å ha den bredden på toppen av et såpass intrikat premiss krever sin serieskaper, og Ærlig har sannelig fått det til.

Superfast 3000 er mitt første møte med Tor Ærligs tegneserier. Jeg er klar over at han ga ut det som anses som den første norske virkelige tegneserieroman. Jeg vet at han er et stort navn. Jeg har bare aldri fått lest noen av seriene hans før. Men nå er jeg veldig takknemlig for at jeg har blitt kjent med denne stemmen, for dette har gitt mersmak.

Superfast 3000
Av Tor Ærlig
ISBN 9788292226704
136 sider
280 kr.
Jippi Forlag

Assortert Kjølberg

Assortert Kjølberg

Med boken «En som het» er omsider en mengde arbeider av Kristoffer Kjølberg samlet på ett sted.

På Manglerud skole i 1997 møttes Kristoffer Kjølberg og Bendik Kaltenborn i en felles interesse for tegning. Kort tid etter dannet de det som skulle bli kunstnerkollektivet Dongery, og etter hvert kom også flere med på laget. Siden da har de gjort utstillinger, jobbet med flere uttrykksformer og laget over hundre trykksaker i Dongerys tegn. Men mest av alt er de nok forbundet med å bringe sin elleville galskap inn i tegneserierutene.

På siden av Dongery, eller omvendt, har Kjølberg utdannet seg som «art director» ved Westerdals og gitt ut to barnebøker samt illustrert flere for barn og ungdom. Han var også en av initiativtakerne til Oslo Comic Expo. Han er nok en av de mer nøytrale medlemmene i Dongery og kanskje også i tegneserie-Norge, men han har alltid hatt en stor mengde kreative springhopp. Noe denne boken er et tydelig eksempel på.

«En som het» viser frem mønstre, trykk, illustrasjoner og tegneserier laget i perioden 2007-2017. Noe av dette har man sett før i blant annet «Forresten»-antologien til Jippi forlag, samt Dongerys lørdagsspalte i Dagbladet, «Dongery Klikker». Uansett om man har sett dette før eller ikke er det likevel fint, og ikke minst på tide, at Kjølberg får seg en samlebok med all sin herlige galskap.

Bredden i innholdet vil kanskje få noen til å tenke på dette som en av «the art of»-bøkene, som tidvis kan virke udynamiske. De som i så fall gjør det, tar skammelig feil. Her er det åpenbart gjort en god jobb med både sammensetting av boken og utvelgelsen av hva som skal med.

Gjennom hele boken overrasker Kjølberg med sin kunstneriske allsidighet, men også med takten i tegneseriene sine. Han har en perfekt timing og viser den kanskje best med sine mer spontane tegneserier som brer seg ut i det hinsidige absurde. Alle har antagelig sine favorittuttrykk i Kjølbergs portfolio men jeg syntes jeg definitivt det er her han er best.

Innholdet går fra det som kan se ut som telefondrodling til mer forseggjorte ting. Som innslagene med spøkelseskarakteren hans, Duncan, og «Dongery Klikker» seriene. Kanskje også spesielt mønstrene. De er hypnotiske i sin gjentagelse og fine pusterom fra den ellers nakkebrekkende gapskrattingen jeg knep meg selv i.

Det er som sagt på tide at denne boken finnes. Både som en annerkjennelse av Kjølbergs fullkommenhet som illustratør, samt for langvarige fans og for nye.

En Som Het
Av Kristoffer Kjølberg
ISBN 9788282550796
174 sider
240 kr
No Comprendo Press

Min bestefar, byplanleggeren

Min bestefar, byplanleggeren

Arsène Schrauwen er den belgiske serieskaperen Olivier Schrauwens tredje No Comprendo-utgivelse. Det råder liten tvil om at dette også er hans mest fullkomne bok hittil.

Boken forteller historien om Oliviers fiktive bestefar, Arsène, som drar til Kongo for å besøke sin eksentriske fetter, Roger Desmet. Det blir etter hvert klart at Desmet har en klar misjon: å bygge en fantastisk by i jungelen. Det ambisiøse prosjektet kaller han «frihetsbyen», og Desmet legger stadig til nye bygg og lager flere planer. Prosjektet blir etter hvert så stort og trykkende at Desmet går fra forstanden. Da blir det opp til Arsène å ta over roret. Det byr på problemer, ikke bare fordi han får føle på sin egen utilstrekkelighet, men også fordi han faller hodestups for Desmets ektefelle Marieke.

Historien er kompleks og stappfull av underligheter, men det går ikke på bekostning av leservennlighet. Historien er sammenhengende, og den unngår å kollapse under sitt eksperimentelle utseende. Den er rar, morsom og har flere innslag som er oppriktig gufne og skumle. Den vekker et bredt spekter av følelser, men den største av alle er forundring og nysgjerrighet på hva det neste som vil skje er. Feberfantasi og realitet flyter inn i hverandre og skaper en verden hvor alt kan fremtre i det ville landskapet.

Boken foregår stort sett i rødt og blått, som ytterligere øker følelsen av at det hele er en fjern drøm. Fargene brukes også for å være toneangivende i flere scener, og med stort hell. Et annet interessant grep er hvordan Schrauwen holder på det viktige for historien og reduserer alt annet. Fokuset er stort sett på Arsène selv, og arbeiderne og omgivelsene blir redusert til lettleselige former, for å holde oppmerksomheten på det som er viktig for denne elleville feberfabelen. Han legger også inn pauser i boken hvor leseren bes om å vente en periode før man fortsetter å lese. Det er en lang bok, og overeksponering av det utrolige vil gjøre det normalt. Disse pausene er interessante og effektive grep som viser en uovertruffen forståelse av historiefortelling og et reelt ønske om å overraske leseren.  Schrauwen presenterer flere fortellergrep som man kanskje har sett andre steder før, men sjeldent så vellykket som i denne boken. Det er summen av alle disse småtingene som gjør den til en fryd å lese.

Det hele har også et urent utseende, noe som forlaget fortjener mye av skrytet for. Det har blitt anvendt en nitidig prosess for å få den grafiske tilretteleggingen og tekstingen så riktig som mulig, og det har de sannelig fått til. Tidvis kan bøker som oversettes ikke være stort mer enn en bok med norsk tekst. Det er derfor herlig at det finnes norske forlag som ikke bare tør å gi ut denne typen kunstnerisk ambisiøse bøker, men at de også tar seg tid til å gjøre det ordentlig. Stående applaus.

Schrauwens bakgrunn i animasjon får også florere her. Det er imponerende å se hvor mye positurene og bevegelsene som han velger å fryse sier. Han viser en unik evne til å fange kroppsspråk som fungerer alene, uten behov for «kveppestreker» eller andre kjente tegneseriegrep for å vise følelser.

Det er sjeldent jeg har blitt så oppslukt i en bok som jeg har med denne. Arsène Schrauwen er en delirisk berg- og dalbane fra perm til perm, og er umulig å legge fra seg. Dette er en sann virkelighetsflukt. Bare synd at den slutter.

Arsène Schrauwen
Av Olivier Schrauwen
ISBN 9788282550734
258 sider
300 kr.
No Comprendo Press

Les også:

Tilgjengelig barneoppdragelse
Mowglis vei

Krogh-Sørensen til sjøs igjen

Krogh-Sørensen til sjøs igjen

Norsk Maritimt Museum har nylig gitt ut et hefte i forbindelse med utstillingen Torpedert. Heftet gir en kortfattet innføring i krigsseileres liv under 1. verdenskrig og er, passende nok, ført i pennen av Kristian Krohg-Sørensen.

Heftet bygger på en sann historie om skipet «Gurre», som ble senket av en tysk ubåt i 1917. Historien fortelles stort sett gjennom øynene til den 16 år gamle messegutten Bernhard, som søkte jobb på skipet under krigens harde kår. Flere skip har tidligere blitt senket av tyske ubåter langs strekningen «Gurre» kjører på, og stemningen på skipet er anspent. 1. mars skjer det som alle fryktet. Skipet blir torpedert av en tysk ubåt. Kun Bernhard og to andre fra skipet overlevde, de 18 resterende omkom.

Kristian Krohg-Sørensen har raskt blitt etablert som en tegner av gamle dager. Hans første bok om krigsseileren og spritsmugleren Gulosten fikk stor oppmerksomhet, og høstet mange lovord da den kom ut. Etter det har han gitt ut jubileumshefte for sporveiene, og tatt for seg både T-banens og trikkens historie. Og nå i år kom altså Torpedert.

Da Gulosten – Liv i Helvete kom ut i 2015, hadde den et markant uttrykk. Den var tegnet i sort/hvitt, med en mengde skravering som gjorde det hele slagkraftig, mørkt og dystert. Det var derfor interessant å se ham jobbe med farger i trikk- og T-baneheftene, men med Torpedert har han virkelig funnet en vellykket fusjon av sin karakteristiske sort/hvitt-strek og farger. Det kan jo ha noe med kildematerialet å gjøre, men denne boken virket mer visuelt vellykket og fullkommen enn de to foregående. Han tillater seg også å jobbe med mer interessante sidekomposisjoner enn han tidligere har gjort, noe som er en berikelse til historien og antagelig et tegn på at Krohg-Sørensen har vokst som serieskaper siden 2015. Om man ser på dette heftet opp mot Gulosten, kan man også ane en sterk forbedring i strek. Krohg-Sørensen presenterer flere sider av seg selv som man kanskje ikke har sett så mye til i tidligere utgivelser, men forhåpentlig får vi se mer av det i fremtidige utgivelser. For dette er lekkert.

Heftet, med sine snaue 12 sider, tar nesten kortere tid å lese enn denne teksten, men jeg mistenker likevel at dette kan være en utgivelse som noen kanskje ikke vil ta seg tid til. Det burde de. Krohg-Sørensen tegner en dramatisk og lekker fortelling som presenterer historie akkurat slik jeg liker det. Kort, konkret og spennende.

Torpedert – Dampskipet Gurres Siste Ferd
Av Kristian Krohg-Sørensen
ISBN 0200000124113
16 sider
79 kr
Norsk Maritimt Museum

Østlig mystikk i verdensklasse

Østlig mystikk i verdensklasse

Da Tenreiro presenterte sin nyeste bok, «Nedzuz Lykter» under Oslo Comic Expo i fjor, så den veldig fin ut. Hvem skulle tro at da den omsider kom ut viser det seg å være noe av det beste utgitt på i Norge på lang tid?

«Nedzus Lykter» forteller historien om krabbetrenerne Okoye og Efe. De er fra hver sin landsby, Okoye fra Nedzu og Efe fra Adaeze. De møtes under krabbekampen mellom de to landsbyene, hvilket er noe innbyggerne fra begge sider satser store penger på. Etter en soleklar seier til Okoye, og en påfølgende feiring, møtes de to. Det tar ikke lang tid før de blir forelsket. Det er imidlertid få som liker det nye forholdet, minst av alt Asagware, Okoyes trofaste og kjærlige kampkrabbe, som fort blir glemt.

Tenreiro har tidligere gitt ut «Trost», «Museum» og «Høytiden» på Jippi Forlag. De er alle tre rare, drømmende og eventyraktige, men med «Nedzus Lykter» tar han det til et nytt nivå. Tenreiro har tilsynelatende latt seg inspirere av japansk fortellerkultur, og har laget et vakkert folkeeventyr, hvor hver stemme i hver generasjon som har fortalt det har satt sitt preg på den. Det føles som en nedtegnelse av noe som har levd lenge, i en annen fjern kultur, og først nå fanges på papir. Det er vanskelig å komme på fiksjon så gjennomført og helstøpt som dette. Det er tidløst. Det er fabelaktig.

Tenreiro har en allsidig strek, som er like enkel og løs som den er kalkulert og presis. Det er enkle figurer plassert i et komplisert og intrikat univers. Det meste foregår på natten, og bygden der skog møter sjø tegnes med dunkle farger, kun opplyst av månen i det fjerne. Og så klart; lyktene.  Det er vanskelig å ikke dvele ved de detaljerte omgivelsene og de rolige bildene. Man ender opp med å studere dem nøye og suge til seg all den nattlige mystikken som befinner seg i dem. Det er visuell poesi og en mediterende takt på fortellingen. I «Nedzus Lykter» finner leseren et oppslukende og appellerende univers, og samtidig som det er eventyrlig og åpenbart fiksjon, føles det troverdig. Små ting Tenreiro har tegnet inn, som at det selges gjæret bark på torget og at røkefisk er en hverdagssnacks i denne lune bygda ved sjøen, gir følelsen av at det hele er levende.

Kjærlighet er et gjennomgående tema, og da spesielt forbudt kjærlighet. Samfunnet rundt aksepterer ikke deres kjærlighet for hverandre. De har ikke respekt for tanken om at man kan elske dem man vil – Enten det er kvinne eller krabbe. Våre helter må elske i nattens mørke, i ly for lyktene. Det gjøres ikke et stort poeng av dette, men det er der i aller høyeste grad. Med tematikken som kan leses inn i denne boken er den, på tross av at det har tatt flere år å lage den, fortsatt aktuell i dag. På denne måten blir det noe mer enn en fin historie. Det er en veldig slagkraft gjemt bak de vakre tegningene til Tenreiro. Enten det er med vilje eller ikke.

«Nedzus Lykter» er en triumf i visuell fortellerteknikk. Dette er nok noe av det beste som er gitt ut på norsk på veldig lenge, og Tenreiro har laget en bok man virkelig blir oppslukt i. En virkelighetsflukt som samtidig er virkelighetsnært. Det er et mesterverk.

Det er også en konseptuell tanke bak boka. Det er laget et soundtrack til den som dessverre ikke er tilgjengelig enda (via Nedzu.com) og det er det eneste negative med denne boka. Når det omsider blir tilgjengelig, kan «Nedzus Lykter» med glede leses igjen. Og igjen. Og igjen.

Nedzus Lykter
Av Rui Tenreiro
ISBN 9788292226605
116 sider
280 kr.
Jippi

 

Nye takter for Corto

Nye takter for Corto

«Keltiske Ballader» og «Afrikas Horn» føles annerledes enn forgjengerne i den forstand de ikke inneholder like mye skattejakt og mystikk som de fire forrige Corto-bøkene. Til gjengjeld har de mengder med action. Noe som ikke nødvendigvis er en fordel.

«Keltiske Ballader» foregår i årene 1917-1918 i Europa, og åpner med Corto i Italia, nærmere bestemt Venezia. Her er han på utkikk etter Cibolas syv byer. Det som til å begynne med virker som en helaftens eventyrfortelling om skatter og tapte byer, ender fort med at Corto skyter ned et østerriksk fly, hvorpå han kjapt blir kastet ut i krigsintriger, spioner og møter med farlige damer. Og det meste av boken holder det sporet. Corto ender opp i kriger i Frankrike, England og Irland. Der, blant irer, australiere og østerrikere opererer han som tilskuer, antihelt og nomade uten agenda. Og for å være ærlig er det hele skuffende gjentagende.

00_venezia

Gjentagende i den forstand at selv om rammefortellingene til de forskjellige historiene er ulike, er likevel essensen det samme. Det er farlige damer, agenter, dobbeltagenter, spioner og Cortos tilsynelatende likegyldighet og hans lunefulle nærvær.

I tillegg er det veldig mange skyttergraver og veldig mye røyk i denne boken. Pratts pensel går berserk og avbilder krigens elendighet akkurat slik man skal: skittent. Men skittent er ikke særlig pent, og noen deler av boken har så uinteressant historie og så mye kruttrøyk at man nesten er fristet til å bare bla videre.

00_afrikas-horncover«Afrikas Horn» er på sett og vis relativt lik i den forstand at det er konflikt som er det hovedfokuset i historiene. Pratt gir seg selv likevel muligheten til å leke litt med mystikk, og fordype seg i Cortos vennskap med hans nye medreisende, Cush. Om man ikke var så begeistret for tonen «Keltiske Ballader» tok, er dette boken man kan puste lettet ut i. Her er det mer av det som er «Corto Maltese» for en novise som meg. Mystiske stammer, uforståelige vennskap, hodeskaller på staker og flere nærbilder av folk som smiler lurt. En lunere stemning og et betraktelig mindre kaotisk bilde enn forløperen. Som tittelen sier, befinner han seg nå i Afrika, hvor stammer kriger om kidnappede kvinner, og den mystiske gjengen Leopardmennene skaper uro, og ikke minst: Opprørslederen med det perfekte skurkenavnet «The Mad Mullah» lager trøbbel.

00_afrikas-horn

Konflikter er så klart en del av den tiden Pratt skildrer, og med disse bøkene, spesielt «Keltiske Ballader», virker det som Pratt får frem sin misnøye over menneskenes tåpelige hang til å være uenig om det som på utsiden kan virke som bagateller. Jeg har aldri sett på Pratts tidligere bøker som spesielt politiske eller kritiske til noe som helst. Han bryter riktignok med samtidsskapernes trender hva kjønnsroller, raseskildring og kanskje også menneskeverd generelt angår. Men Pratt var en mann av mange kulturer, og han hadde nok bare en tanke om at alle har noe de skulle ha sagt. Men her tar han serien til et nytt nivå, med noe som kan leses som en ganske grandios krigskritikk. Noen vil kanskje se på mer action som et stort pluss, men jeg liker min Pratt mystisk og eventyrlig fremfor grov og kaotisk.

Corto Maltese 5: Keltiske Ballader
Av Hugo Pratt
Oversatt av Jon Rognlien
ISBN 9788292796429
134 sider
269 kr.
Minuskel

Corto Maltese 6: Afrikas Horn
Av Hugo Pratt
Oversatt av Jon Rognlien
ISBN 9788292796436
109 sider
229 kr.
Minuskel

Roen langs pilegrimsveien

Roen langs pilegrimsveien

Jason har laget en fantastisk reiseskildring. Den handler like mye om ham som individ som det gjør pilegrimsveien.

I 2015 fylte Jason 50 år og ville markere det på en måte. Han endte opp med å gå pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania. En 800 km lang tur. Denne boka er hans reiseskildring.

Vi får et innblikk i hvordan turen er, hvordan menneskene er, og ikke minst hvordan Jason forholder seg til alt og alle. En hjertevarm, jordnær og mer nøktern bok enn det han ellers gir ut.

Jasons modus operandi har stort sett vært å plassere en handling i et popkulturelt univers. Enten det er en zombie-kjærlighetshistorie eller musketerer på mars kan det virke som litteratur og film alltid har vært Jasons hovedinspirasjoner. Det er nok av det her også, men det blir sekundært til det som er virkelig viktig og bra med denne boka, nemlig Jasons interaksjoner med andre, hvordan han ter seg og forholder seg til omverdenen. Hva han tenker på.

En av Jasons store styrker er å bryte ned et øyeblikk i ruter. Med perfekt rytme åpner han øyeblikket for leseren slik at vi kan føle det på oss hvordan det var å være der. Og det er en styrke han virkelig anvender i denne boka. Den pinlige stillheten etter et mislykket forsøk på å starte en samtale, den fredelige stillheten når man nyter naturen. Stille overveielse av situasjonen han befinner seg i. I denne boka finner man generelt mye stillhet og gåing. Men det er også det som gjør den så bra. Det er en fredelig og underholdene bok. Det er slow-reading.

00_santiago01

Det er også tilfredsstillende å se Jason i sort-hvitt igjen. I de fleste bøkene hans fra senere år er det den franske serieskaperen Hubert som har gjort fargene for ham. De to sammen har skapt et utseende som vi har blitt godt vant til og som fungerer bra. Jasons klare linje og Hubert flate farger er mye av det som for meg har gjort Jasons tidligere bøker så lekre. Når det er sagt er ikke farger et savn i denne boken. Den ser ut akkurat som den skal se ut. Tegningene er stille og tilbakelent, akkurat som handlingen.

Det er generelt mye av Jasons suksessresept som mangler her. Den er varmere, mer jordnær og ekte enn det tidligere har vært. Noe som gjør at den stikker seg ut som en unik perle i en ellers tematisk lik bibliografi.

På veien til Santiago
Av Jason
ISBN 9788292863725
192 sider
289 kr.
Magikon Forlag

Les også:
Rocky nettopp nå – På tur 

Ekko av barneliv

Ekko av barneliv

Med «Nulteliv» har Fredrik Larsen og Espen Friberg laget noe rart, tullete og ekstremt morsomt.

Bokas handling svirrer rundt en gjeng fjerdeklassinger og øyeblikk fra deres liv. Et liv som stort sett handler om lek og moro, TV-spill og godteri. Boka deles inn i rundt 14 hendelser i deres liv, og vi får se dem leke krig og hvilke konflikter som kommer ut av det, eller vi får se dem planlegge et attentat på kongen. De barnslige konfliktene som blomstrer ut av det meste de gjør er fantastisk å bevitne. Både fordi det morsomt selvsagt, men også fordi det minner om ens egen barndom. Alt vi får se er ustyrtelig morsomt og prakteksempler på at barn ikke alltid er de mest kreative, bare ordentlig dumme.

00_nulteliv-2

Tegneren Espen Friberg var i sin tid med å starte Yokoland, et designstudio som vinner priser for det meste de tar henda i. Fribergs figurer er bygget opp av snodige former og fasonger. Man kan kalle det avanserte strekmenn. Stilen er enkel og uten ruter, men åpenbart gjort av en stilbevisst tegner som har stålkontroll på hva han gjør, for stilistisk fungerer dette ekstremt bra. Det er også kult å se en bok i Billy-pocket format trykket i rødt og sort. Det hele virker som et sykt og abstrakt minne, eller en drøm dirigert av to praktfolk som kun er ute etter å få deg til å flire deg fjollete. Og det får Larsen og Friberg sannelig til.

«Nulteliv» er også nostalgisk opplevelse på mange måter. Den er ekko av levde barneliv på seint 80- og 90-tallet. Boka benytter seg stort sett mye av den kollektive hukommelsen til barn på den tiden. Det mest åpenbare eksemplet på dette er tittelen «Nulteliv», som referer til når du spiller tv-spill og det står 0 på antall liv man har igjen. Tittelen er altså en god pekepinn på hva man begir seg ut på. En reise tilbake til barndommen.

Den tar også for seg ting som kan virke universelt i alle barneliv. Krangling om penger man har fått for å hjelpe noen, eller det første møtet med rappere som banner og steiker på et språk man ikke skjønner, men digger det likevel.

00_nulteliv-1

«Nulteliv» er en fin reise tilbake til barndommen. Samtidig som det er ufattelig morsomt, er det også synd at det slutter, og man må takke farvel til barndomsminnene som disse to har klart å fange. Men heldigvis er dette bare bok en. La oss håpe det kommer mer snart, for på tampen av året har de to gitt ut årets morsomste bok, og man kan ikke få nok.

Nulteliv
Skrevet av Fredrik Larsen, tegnet av Espen Friberg
ISBN 978-82-8255-072-7
96 sider
170 kr.
No Comprendo Press