Browsed by
Forfatter: Arild Wærness

Fantomet nett no – «What’s not to like?»

Fantomet nett no – «What’s not to like?»

Med eit nokså unorsk sitat fortel eg den teikneserielesande verda at  nest siste utgåve i det Jemini år 2017 er årets beste utgåve.

Bak ei (dessverre) nokså svak forside finn vi ei frisk og spanande forteljing om Fantomets tre samanstøyt med gangsterdronninga Sin (Sin: «Synd»). Syndig, vakker og dødeleg, ja. Samla heiter historia «Den Røde Drages Pirater» og er fargelagt for fyrste gong.

Forsida er ikkje ei av Henrik Sahlstrøms beste; han har laga mange forsider dei siste åra som står seg godt og «sel» bladet, her er det dvaskt og merkeleg fargelaust. Den einaste fargen er strategisk røyk som skjuler fristerinnas former. Trist, og forsida til spesialkrøniken med denne sagaen, i svart/kvit (attgjeve på side 2) er mykje betre. Fyrste presentasjonsside i historia likeså. Karakter: 3.

Historia er ein tredelt saga av episke proporsjonar, og vi får Fantomet med islett av James Bond, Batman og Indiana Jones her. Alt er skrive av Worker og teikna av Bess, og svenskane i Reprostugan har teke seg av dramatisk og moderne fargelegging.

Fyrste saga er presentasjonen av piratdronninga Sin og hennar ynskje om å utvide til Bengal og Fantomets rike (spesielt Wambesi). Ho kjem sjølvsagt i konflikt med beskyttaren Fantomet, og sjølv om han forpurrar forretningsplanane hennar vert ho (sjølvsagt?) forelska i han. Karakter: 5.

Andre saga er hennar utspekulerte freistnad på å sikre seg Fantomets interesse og kjærleik. Heldigvis er vi her (i 1979) forbi det stadium at ei mektig og vakker kvinne går ut frå at Fantomet – sjølvsagt – skal falle som ein hesjestaur for hennar sjarm. Her skjønar Sin (via kloke rådgivarar) at Sala står i vegen, og ein kløktig og ond plan vert klekka ut. Drama og intriger hopar seg opp. Klår kandidat til årets beste enkelthistorie, slik som «Stormen» i #11. Karakter 6!

Tredje og siste innslag er også bra, men meir kaotisk. Den inneheld dei tradisjonelle dødsfellene og innslag av hat/kjærleik som toppar seg heilt i eit typisk jordskjelv som utslettar alt. Adjø, Sin! Men… er piratdronninga verkeleg død? Her er materiale for fleire historier, fram; forfattarar! Litt svakare enn dei to andre; karakter 4.

Samlanlagt gjev dette heftet ein snittkarakter på 4,5 – og eg har verkeleg byrja å få sansen for Worker/Bess-konstellasjonen, eg og, saman med andre av dagens Fantomet-fans.

 

Fantomet 12/2017
100 sider
kr 69,90
Egmont

Et sjarmerende jubileum

Et sjarmerende jubileum

Samleboken «Fantomet; Rubinbryllupet» er blitt en virkelig sjarmerende bok, det er faktisk ordet som dekker hva jeg føler.

Bak et fantastisk omslag – som har fått negative kommentarer fra andre anmeldere (min samboer utbrøt: «Wow! Endelig en Fantomet-bok jeg har lyst å lese!») finner vi redaksjonens oppsummering av Fantomets forhold og senere bryllup til sin kjære Sala.

Vi har blitt tilgodesett med riktig mange Fantomet-samlinger de seneste årene, men denne er utvilsomt den beste. Den aller største fordelen, etter mitt syn, er at den kan leses av mange, ikke bare Fantaster eller samlere. Samtidig inneholder den korrekte, men ikke overveldende redaksjonelle kommentarer til hver historie, nok en gang noe som passer for «tilfeldige lesere» som lar seg lokke av det uvante omslaget.

Innholdsrik, 144 sider i svart-hvitt (bak et gloriøst magentafarget omslag) presenterer hele ti historier fra Falks mesterperiode via hans tre hovedtegnere: Ray Moore, Wilson McCoy og Sy Barry. Og sjelden har vi fått bedre illustrasjon på disse tre illustratørenes storhet, og hva som skiller dem fra hverandre.

Fantomet + Sala har faktisk preget tegneserien helt fra starten, og Lee Falk, som en dreven operatør, har inkludert akkurat passe dose kjærlighetsintriger innimellom mystikk og spenning. Dette skiller helten Fantomet ganske mye fra lignende jamaldringer, f.eks. Tarzan, The Shadow og Batman. Kanskje bare Supermann av de gode gamle actionkarakterene er like mye preget av et kvinneforhold, Lois Lane er nok mer (universelt) kjent enn vår Sala som piken som elsker helten men irriterer seg over hans sivile identitet, mens Clark Kent er hodestups forelsket i samme jente. En mer moderne, og stadig like populær helt, er Spider-Man, hvis ulykkelige kjærlighetsforhold til diverse piker og kvinner har krydret hans tegneserietilværelse så mye at vi ikke kunne tenke oss karakteren uten sine forskjellige kjærester.

Til slutt: en annen pulp-favoritt, som både har vært i blader og tegneserier, er overmennesket Doc Savage. Hans forhold til det annet kjønn er – etter det jeg vet – ikke-eksisterende, og dermed er figuren (nok en gang etter min mening) dørgende kjedelig, uten et gram personlighet.

Oppummert: Sala er like viktig for Fantomet som alle de andre klassiske ingrediensene figuren er utstyrt med.

Boka presenterer en lang historie («Fangen i Himalaya») og to korte («Eventyr i Algerie» og «Mysteriet med pilringen») frå skyggenes mester Ray Moore. Alle historiene har vært presentert to-tre ganger tidligere, men i denne sammensetningen fungerer kjent materiale enda bedre enn før. Østens og internasjonal mystikk og renkespill, ofte med folk som vil ha Sala, koste hva det koste vil.

Den problemstillingen går igjen nokså ofte, også i Wilson McCoys historier, der baroner, filmstjerner og andre kule menn frir så det griner til den vakre Sala, uten at Fantomet får gjort annet enn å løpe etter og slukke branner. Med historiene «Det store problem» (aldri tidligere utgitt, hurra!), «Kidnapper om bord» og «Salas morfar» (aldri utgitt på norsk før, enda en gang hurra!) er McCoy i gang for godt.

Spesielt første historie viser (etter min mening) en klar overgangsstil fra Moore, og her kommer humoren mye sterkere inn i bildet, koblet med forviklinger og misforståelser, samtidig som Fantomet frir for første gang. Så smeller morens familie til for fullt, moren som egentlig aldri har godtatt maskegubben som sover på gulvet på gjesteværelset sammen med den digre hunden.

I andre historie får familien besøk at et rivjern som er enda mindre sjarmert av Fantomet, nemlig tanten (morens søster). Hun ber han regelrett ryke og reise, og prøver selvsagt å skaffe Sala nye, passende beilere. Men problemer oppstår selvsagt, og når maskemannen får rakt glørne ut av ilden er tante Elsie blitt Fantomets største fan. En morsom og spennende historie.

Den siste McCoy er i grunnen en kopi av den forrige, denne gangen er det bestefaren (morens pappa) som vil finne en passende beiler, bedre enn gubben på golvet. Det skjærer seg selvsagt, med skyting og nevekamp som følger, og til slutt er gamle, rike Palmer like begeistret for helten vår som hans datter Elsie. Morsom, men her ser vi et formular som kanskje er grunnen til at den aldri har vært trykket før. I boka, derimot, fungerer den som et friskt pust.

En ny tidsalder fødes ved Sy Barrys inntog på 60-tallet. De noe gammelmodige McCoy-historiene fikk et hardt tiltrengt moderne skjær, og Sala deltok i mange av disse. Men det var først på 70-tallet forholdet skjøt fart, og hele fire historier fra dette tiåret presenteres her; «Det mystiske brevet» (to gg. tidl.), «En mann ved navn K. Walker» (fire gg. tidl.), «Frieriet» (to gg. tidl.) og endelig «Bryllup i de dype skoger» (to gg. tidl.).

Som vi ser har mye av dette vært utgitt før, men her danner disse fire historiene en hel saga, og de hører sammen, selv «brevet» og «frieriet», som begge kan si å være noe enklere historier. «K. Walker» er en bauta av en historie, og når vi ser på den helt moderne «John X» skjønner vi at lesere liker svært godt sin helt som «sivilist». «Bryllupet» er selvsagt kjernen i plumpuddingen, og avslutter en fenomenal bok.

I disse fire historiene (og selvsagt ellers i denne tidsperioden) glimrer Sy Barry tegnemessig, samtidig som at (har jeg mistanke om) han tilfører ganske så mye til selve fortellingene, Falk var jo for så vidt ganske mett av dage etter over 30 år med hodeskallehistorier. Det sprudler av glede, eleganse, action og humør her.

Slik sett representerer disse tre tegnerne her hele Fantomets karriere på en svært god måte. Anbefales for alle elskere av tegneserier, og jeg tror en del biblioteker burde skaffe seg den også, kanskje flere kvinner dermed ville oppdage fortellergleden, mystikken og historikken i denne karakteren.

 

Fantomet: Rubinbryllupet
144 sider
Kr 170.- (billig!)
Egmont

Fantomet nett no – Tre nyopptrykk

Fantomet nett no – Tre nyopptrykk

Litt forsinka – men likevel: her kjem omtalen av heftet som er ute nett no (#11). Og bladet er slett ikkje verst, så her gjeld det å plukke det opp, dersom du ikkje alt har gjort det.

Eit flott omslag (Velluto/Ozzi) står som ein påle i stormen; helten sjølv i frakk (som beskyttelse mot elementa). Ettersom to av dei tre eventyra føregår til havs, er dette riktig så passande. 6 på terningen!

Fyrst ut er «Grotteøyas Hemmelighet (Worker/Bess), opprinneleg frå 1978. Eg hadde ikkje lest denne før (som tidlegare sagt er 1975-95 kunnskapen min om serien svært dårleg) men fargane gjer at dette framstår som ei nokonlunde moderne fortelling. Nokre klisjéar finn me her, for eksempel den klassiske godtruande Sy Barry-legen/professoren/forskaren med kinnbartar – og den endå meir Sy Barry dottera med hestehale og trong topp. Ho er forresten med som naudsynt utpressingselement. Ein annan klisjé er kokken som vi veit er kokk av di han har kokkelue på seg, sjølv etter å bli kasta på sjøen. Historia byr på ein moderne pirat – i direkte slekt med ein god gammal forfar-pirat. Enden på visa er at heltane reddar dottera ut av knipa ved hjelp av eit utgammalt piratskip. Vi gjer denne litt rare historia ein god 4!

Eventyr #2; «Stormen» (Worker/Bess nok ein gong) også frå 1978 er heftets beste, ein real opptur. Sjølv om crewet er det same er denne historia friskare og betre, den inneheld mange spanande element og nokre overraskingar. På mange måtar verkar dette også meir oppdatert, ettersom anledninga byr på ein tropisk storm av store dimensjonar. Etter å ha sjekka at alt står bra til med Eden-øya si går turen til ei einsam øy som fungerar som barneheim. Her burde Fantomet overtydd innbuarane om å flykte, men dei vert verande.

Attende i jungelen får me selskap av ein tidlegare pirat som vil rane «Elefant-kyrkjegarden», noko som Fantomet sjølvsagt må stoppe. Ferda går så til sjøs for å redde barna på øya, og slutten vil eg ikkje røpe i det heile teke. Eg måtte verkeleg sjekke om ikkje denne fortellinga var mykje lenger enn dei to andre, men det stemte ikkje, dei er alle ca. 33 sider. Men her er altså eit knippe eventyr som fyk av garde, like sterk som stormen som trugar dei alle. Denne fortellinga gjev eg bein 6, den fortener mange lesarar, og i år er dette ein klår kandidat til årets beste historie.

#3 er ein real nedtur. Her er det Avenell/Bade som har laga ei ordentleg røvarsoge i 1982. Teikningane er mykje råare enn Bess sine, og historia er … spesiell. Bengal har som vi alle veit verdsrekord i antal tapte folkeslag og gøymte dalar, og her får vi tre på ein gong – steinhoggarfolket og dalen dei bur i – og dalen dei må flytte til. Grunnen til at folket (berre skjeggete menn i steinalderkostymer) eksisterer er at det ein gong var nettopp dei som forbetra den naturlege fjellformasjonen som likna eit mannshovud til noko som vart Fantomets hovud; «Hodeskalleklippen». Slik sett – dersom dette er blitt kanon – har dei sin plass i Fantomets mytologi. Eit ekstra poeng er at dei snakkar ein variant av urnordisk språk, det må vere det blonde håret og skjegget, dei er nok gamle vikingar, skal du sjå.

Dette er ei nokså surrete forteljing, og det er kanskje grunnen til at den aldri har blitt trykt opp att før no. Kanskje dei burde ha spart seg arbeidet? 3 på terningen, ikkje det heilt store.

Men utgåva som heilheit står bra: 4,75 i snitt for eit reint opptrykkshefte er ikkje så verst i grunnen.

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

 Ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for teikneseriar med volum. Gjennomgongen  held fram.

  • Den (nesten) unge Blueberry

Med undertittelen «Fort Navajo» kjem dei fyrste tre Blueberry-albuma i ei samla bok. Dette er like stor teikneseriehistorie som Conan-boka, og her er berre to skaparar; Giraud og Charlier. Dei fyrste albuma kom på norsk seint på 70-talet, så denne utgjevinga har mykje for seg. Og den er heller ikkje mynta på dei som kjøpte hardcoverbøkene for ein del år tilbake.

Å sjå starten på løytnant Blueberrys karriere her er svært interessant. Ein av mine gamle westernfavorittar er serieskaparen Jijé, med sin fantastiske «Jerry Spring». Linjene frå Jijé til Giraud er lette å sjå her, spesielt i fyrste historie, der Jijé sjølv har laga forsida. Fyrst seinare skulle løytnanten få det svært karakteristiske Belmondo-fjeset sitt, her er han mykje råare i formen. Elles er det svært mykje «blåjakker» i denne boka, noko som endrar seg (heldigvis) seinare i dei komande bøkene.

Teikneseriekunst og -historie. Anbefalast alle! Også 12-åringar som (kanskje) likar teikneserier sjølv om dei ikkje lenger veit kva ein «western» eller ein «cowboy» er.

Boka er forsynt med ei herleg historisk gjennomgang av nettopp desse to uttrykka.

Legenden om Blueberry; Fort Navajo, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 190.- (1,25 pr. side).

  • Den Alternative Supermann

Så er vi alt komne til bok 2 i DC/Egmonts «Earth One»-serie. Som i fyrste bind er det konsonantglade J. M. Straczynski som skriv og den mindre kjende Shane Davis som teiknar. Serien er riktig flott, med ein alternativ vri på den velkjende historia om Stålmannen. Namna er dei same – men folka heilt annleis. Det er Supermann i «den verkelege verda», med reelle problem. Skurken, ein ny variant av Parasitten, er riktig fæl og effektiv som motstandar.

Eg har litt problem med den noko emo-sutrande Clark med tidsrett bustesveis, men serien viser vel eigentleg kor vanskeleg det ville vore for kven som helst å hanskast med at ein har superkrefter. Ikkje minst i erotisk samspel med andre…

Bra bokserie som fortener mange lesarar!

Superman Earth One Bok 2, Egmont 2017, 156 sider (fargar), kr. 130.- (0,85 pr. side)

  • Pen og pynteleg Tarzan vender attende

Nok ei flott bok i den nye Tarzan-serien, teikna av Russ Manning etter originalmanuskripta til opphavsmannen Burroughs. Som sist: vakre menneske har spanande eventyr i eit parkliknande landskap. Men eventyra denne gong er villare og meir fantastiske, Tarzan får familie (Korak og Jane), krigen har kome til Afrika med fæle tyskarar og Tarzan oppdagar ei gløymt og gøymt rike med prinsesser og farlege dinosaurar. Altså ekte flotte action-teikneserier, nokså nøyaktig 50 år gamle no.

Manning er ein stilist av verdsklasse, og boka bør finne mange lesarar, også dei som berre kjenner figuren frå Disneyfilmen. Sånn sett må desse teikneseriane verke mystisk framande på nye lesarar…

Tarzan, tegnet av Russ Manning Bok 2, Egmont 2017, 154 sider (fargar), 170.- (1,10 pr. side)

  • Donald i mellomformat

Ei slik liste hadde ikkje vore komplett utan litt Donald Duck, og her er vi komne fram til bok 7 i denne artige (for meg) serien. I desse bøkene veit du aldri kva du får, men du kan rekne med at det er litt spesielt artige og gode forteljingar, vanlegvis frå kjende serieskaparar. Redaksjonen ser bort frå Don Rosa (bra! Han er godt representert frå før) – dei burde sjå meir bort frå Carl Barks (av same grunn), og etter mitt ynskje fokusere meir på store europeiske stilistar som Scarpa, Verhagen og Heymans. Og prøve å unngå historier som har vore utgjevne i bøker før, som t.d. Hall of Fame-serien. Det har dei ikkje greidd. Likevel har dei komme med fine samlingar som viser den enorme kvalitetsbreidda Disney-universet kan by på. Denne gongen er Branca representert med to historier og Vicar med ein. I tillegg til ein fin forteljing av Paul Murry og ein flott sak frå Van Horn. Og noko merkeleg frå ein for meg ukjend Pujol.

For ei stund sidan kom eg over ei samling strøykne Donald-hefte frå tidleg 90-tal, altså 25 år gamle eller så. Og vart overraska over det høge nivået på ein god del av forteljingane frå den tida, og då snakkar eg ikkje berre om Rosa eller Rota. Tykkjer nivået den gong var mykje høgare enn dagens, så her er det mykje bra stoff ein kan velje og vrake i…

Eit lite minus: redaksjonen burde også notere når og kor fyrste utgjeving av historia kom, ikkje berre når den kom i Noreg. Bøkene er framifrå hylleprakt, og egnar seg godt for å ta med på hytta eller ferie.

Klassisk Donald Duck & Co nr. 7, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 150.- (0,97 pr. side).

  • Sprint i nygammal drakt

Vi oppsummerer med noko som ikkje er ei tjukkbok, heller eit «vanleg» seriealbum, men boka føyer seg så vakkert inn i denne rankinglista frå den flotte teikneseriesommarhausten at eg måtte ta den med.

Sprintkjennarar og -elskarar får ha meg unnskyldt, men eg har ingen tilhøve til Sprint og hans verd. Eg kjenner til den, og har eit visst kjennskap til Champingnac og Spiralis (sistnemnde er så visst ein fantastisk skapning), men veit altså like lite om serien som andre; Iznogood, Viggo eller Flipp & Flopp. Tølpar, javel.

«Og slike skal kalle seg teikneseriefans?» spør du kanskje. Vel, nok ein gong hevdar eg at serier du vert fanga og oppteken av må treffe deg på rett tidspunkt. Superheltane frå Marvel og DC traff meg som 12-åring, Donald har vore med meg i heile livet, og «vaksne» franskbelgiske serier traff meg i studieåra. Tempo gjekk meg hus forbi, og stornase/funnyfaceseriane eg har nemnd her likeså. Bortsett frå Asterix, då. Det fins alltid unntak. Og Tintin byrja eg fyrst å lese då albuma kom til Noreg (Aller/Semic) då eg var vaksen og kunne verdsetje Hergés meisterverk på retta.

Så; attende til Sprint under krigen. Dette er eit flott album. Heilt frå forsida, i sine avstemte «krigsfargar» får vi Tintin-kjensla av drama. Og rosina i pylsa er vel naziflagget Sprint heisar seg nedover, den raude fliken bak han er teikna som Supermanns kappe. Sprint som actionhelt og frelsar? Jau, i kamp mot nazistane viser den unge pikkoloen stor kløkt og mot.

Til sine tider får vi også dosar med humor og slapstick, noko som vi også finn hjå Hergés helt Tintin. Boka inneheld svært dramatiske avsnitt, det er bombing og skyting i Brüssel slik det høver seg for ei dramatisk okkupasjonsforteljing. Og forføreriske kvinner som både Sprint og hans ven Kvikk vert utsett for, ikkje minst ei langbeint tysk blondine…

Språket i albumet er eit kapittel for seg. Arvid Skancke-Knutsen har skapt eit svært fritt og feiande «krigsspråk», med tydelege låneord frå norsk (krigs)samtid. Språket, fargane, teikningane og historia får alle topp karakter frå meg.

I Noreg må vi vel til «Gulosten» og hans eskapader under krigen for å finne noko tilsvarande dramatisk, men der Yann og Schwartz diktar fritt med laussleppen penn vil nok Kristian Krogh-Sørensen legge seg meir mot realitetane. No ynskjer eg meg mest av alt Ny Gulost…

Sprint Spesial nr. 2, Egmont 2017, 64 s., kr. 100.- (1,56 pr. side).


Oppsummering: ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for alle som likar tjukkbøker. Og prisen pr. side er det lite å sei på – kva får du for ei krone i dag? Sistnemnde bok har høgast sidepris, vi får tru det er Skancke-Knutsen som utgjer differansen her, men med sitt flotte språkarbeid er han verdt den ekstra 50-øringen!

Gode tider for «fat comic»-venner (første runde)

Gode tider for «fat comic»-venner (første runde)

Svært gode tider, ja. For alle som samlar, les og elskar teikneserier i Noreg har Egmont i det siste gjeve ut eit ras med flotte samlingar, eller «fat comics» som Howard Chaykin døypte «softcoversamlingar» på Raptus ein gong.

Hans tanke var at det slimsne småblada hadde utspelt si rolle for lengst, heilt sidan det berre kosta lommepengar (10-25 cent) for eit hefte. Dagens prisar øydelegg totalt for kjøping av eit hefte, dermed burde alle forlag gå over til saftigare, feite samlingar som kostar mykje mindre (pr. teikneserieside) enn eit hefte. «More value for money», ifylgje Howard.

Pondus, Nemi, Kollektivet, Donald Duck & Co og Fantomet (mellom andre) kjem støtt nokon lunde kvar månad eller så, men satsinga på tjukkbøker har teke fart frå Egmont så det monnar. Min spådom er at Fantomet forsvinn som månadshefte ein eller annan gong, for å bli erstatta som kvartalsbok i Fat Comic-format. Jamvel Donald kan lide same lagnad, spør du meg – min lokale Meny tek inn 5 (fem!) hefte annakvar veke, mot 20-30 for berre nokre år sidan. Og fjortendagars-heftet druknar fullstendig i mengda av Donald-Pockets i ymse utgåver.

Nåvel. Det er gode tider, og her kjem ei rask og kjapp oversikt over fatcomics som er ute no, eller har vore ute ei stund, det er ei imponerande liste.

  • Conan som teikneseriemeister

Klyp meg baklengs inni fuglekassa om dette ikkje er årets beste teikneseriebok i Noreg. Innhaldet er så bra – både tekstleg og ikkje minst teiknemessig, at det held til gull, sjølv utanfor VM-Bergen. I desse forteljingane (Savage Sword of Conan #13-19) har John Buscema funne oppskrifta på korleis dette skal gjerast. Eksperimenteringa i dei fyrste hefta er borte – her er berre teikneseriemeisterskap att. Historiene er også på usedvanleg høgt nivå, fortalt av Roy Thomas i storform. I tillegg får vi besøk av to absolutte meistarar i teikning, Gil Kane og Neal Adams. Sistnemnde sitt bidrag er av usedvanleg høg klasse.

Flottaste forsida til no også. Og meisterverket «The Devil in Iron» er her. Alfredo Alcala frå Filippinane er utvilsamt Johns beste tusjar på denne serien, og tusjar alle Johns fem serier i boka. «People of the Black Circle». Kan tusj gjerast betre enn dette? Det er som koparetsingar frå hundre år tidlegare.

Ei kjempebok, kort sagt.

Legenden om Conan Bok 3, Egmont 2017, 264 sider (svart/kvitt), kr. 200.- (0,75 pr. side)

  • Linda og Valentin i det psykedeliske landskap

Dette er ei fabelaktig bok frå parhestane Christin og Mézières sitt SF-univers. Linda og Valentin (ja, eg er utgammal) sine tidlege eventyr er her på nytt, også eit som ikkje har vore utgitt på norsk før.

Nå vi snakkar alder på gamle anmeldarar kjem her eit hjartesukk: tenk om ein serieglad ungdom på ein tredjedel av min alder) kunne skrive om sine fyrste møte med desse flotte bøkene – i staden for meg (og dessverre mange kjøparar på min alder eller under) som konstant vil referere til sine fyrste møte med seriane ein eller annan gong for over 40 år sidan. Dobbeltsukk.

No skal eg sei at eg aldri har vore nokon stor L&V-fan eller lesar nokonsinne – albuma kom på dansk og norsk då eg var oppteken med heilt andre ting enn teikneserier (hint, det rimar på spiker, lim og tang).  Men eg kjende då til serien, nok til at eg kunne finne på å brøle «Velkommen til Alflolol!» når eg var i ekstra godt lune.

Serien har ein spesiell karakteristikk ved at teiknaren Mézières illustrerte heltane og andre personar i litt «funnyface»-tradisjon medan universet rundt dei var teikna SF-realistisk. Det var ei greie eg aldri fekk til å like noko særleg. Men denne tradisjonen er jo velkjend for alle som likar eller har kjennskap til det altomfattande omgrepet «fransk-belgiske serier».

Nåvel. Dette er SF på høgt nivå, og det er ikkje vanskeleg å sjå koss Besson og Lucas let seg inspirere til filmane sine frå dette. Morosamt nok las eg på ei amerikansk film/serieside at dei tykte «Valerian» likna for mykje på «Star Wars». Sukk.

Fyrste forteljing; «Mareritt» er endå meir funnyface enn det som kom etter, det er altså starten på eventyret, det som førte dei to saman. Rått og enkelt, men flott. Andre forteljing; «De tusen Planeters Imperium» er soga som filmen bygger på. Den er dessverre skjemma av dialogtunge ruter og sider, det er mykje å fortære her. I siste forteljing; «Skyggenes Ambassadør» har serien funne fin balanse mellom tekst og teikning. Pur og elegant SF.

Og hovudpersonane L&V finn eg mykje meir sjarmerande enn filmen sitt par.  Nok ein gong: det er å vone at nye lesarar som ikkje kjenner serien eller fransk/belgiske SF-teikneserier får augo opp for dette flotte verket med filmen i friskt minne.

Valerian – tegneserien bak filmen, Egmont 2017, 128 sider (fargar), kr. 170.- (1,33 pr. side)

    • Fantomet i nostalgiformat

 Bak den beste forsida i denne serien til no finn me fire hefte frå 1966-67. Fire flotte og klassiske McCoy-forteljingar med forfattar Falk i storform. Vi har lest desse historiene mange gonger, men i 66-67 var det nok nytt for mange.

Av spesiell interesse kan vi merke oss at på desse 4 heftas andre omslagsside, altså i faksimile  – under overskrifta «Legenden om Fantomet» er illustrasjonane av «nykommaren» Sy Barry som starta med avisstripene 5 år før desse blada kom, medan heftet elles har 20-25 år gamle forteljingar frå Wilson McCoy.

Boka har også mykje stoff om desse historiene og deira heilt spesielle status i Noreg under krigen, der tyskarane stengde aviser og forbaud «imperialistisk» USA-stoff.

Min personlege favoritt i boka er fyrste forteljing; «Det unge Fantomet», som eg hadde lese i Vi Menn nokre år før (den gong i moderne grå-grøn/lakseraud fargelegging).

Fantomet kronologisk, Egmont 2017, 134 sider (svart/kvitt), kr. 149.- (1,12 pr. side)

Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Omtrykket av Kaptein Mark i bokform har både styrker og svakheter.

Relanseringen av gamle serier fra Egmont tar ingen ende, og vi er virkelig midt i en «gullalder» når det gjelder ny tilgjengelighet av klassisk materiale. Kvaliteten på nevnte klassikere kan nok diskuteres, men var man ca. 12 år gammel da seriene debuterte vil man selvsagt nikke jublende til omtrykkene og si «bilder fra mitt liv!».

Nok en gang må man surmaget minne om at nye lesere for slike serier finnes omtrent ikke – dette er produkter som fengte ungdom i en tid uten fjernsyn (Miki/Davy) og bare én kanal i svart-hvitt (Kaptein Mark etc.). Så vi ender opp med et potensielt nostalgibehov dersom man nøkternt sett kan påstå at seriene er både naive, enkle og kanskje litt kjedelige sett med dagens øyne. Det samme kan for øvrig sies om omtrykkene av gamle Fantomet…

Mitt eget forhold til «sjekkheftebladene» er nokså vagt. Av en eller annen grunn dukket verken Miki eller Davy opp hjemme hos meg, mens det florerte av Donald, Superman, Batman og Superboy. Jeg ble egentlig både paff og imponert da jeg for første gang fikk se en skoeskesamling av Miki, på besøk hos min noe eldre fetter – I all sin brune, grønne og sorte trykkprakt.

Senere ble det vel til at jeg kjøpte et og annet hefte, men ble aldri komfortabel med de korte episodiske fortellingene. Det var alltid et «neste gang…» eller «forrige gang» – jeg ville ha en hel historie NÅ! Å kjøpe ett hver uke for å få med meg hele sammenhengen hadde jeg ikke verken råd til, eller interesse av. Når jeg tenker meg godt om og mange år tilbake, var eneste gangen jeg koste meg med Miki da jeg kjøpte en liten «Kaptein Miki-bok» i «Kamp-serien»-størrelse fra Se-Bladene. Elendig innbinding gjorde at sidene ble et puslespill etter hvert, men jeg fikk da en hel, uavbrutt historie. Og Windy og Salasso var verdt hver eneste sekund jeg måtte lide meg igjennom hovedfigurens gutteaktige prektighet.

EsseGesse-heltene samlet på ett sted

Nuvel! Mike og Davy gjennomgikk en omveltning til magasinstørrelse, og ble så avløst av to nye karer; Allan Kjempe og Kaptein Mark. Førstnevnte husker jeg ingenting fra, men Mark minnes jeg som noe bedre tegnet enn forgjengerne. Han hadde også beste sidekick siden Windy og Salasso: Triste Gufas. Bare navnet gjør at man husker karakteren! Den andre sidemannen; Mister Bluff, var en mer tradisjonell kar, som egentlig hadde som eneste varemerke uttalelsen «ved min bestemors skjegg!». Ikke lite, bare det.

En stund var jeg også fascinert over forskjellene på tegneseriene og heltene i bladet «Texas» (som jeg likte mye bedre) og bladene «Vill Vest» og «Præriebladet». Førstnevntes historier var avsluttede, vanligvis 4 eventyr med hver sin faste helt («Kit Carson», «Billy the Kid» etc.). Da jeg senere kikket nærmere på «Kamp-Serien» gikk det opp for meg at Texas-gjengen og Kamp-gutta var produsert samme sted, i England, av dyktige, men noe samlebåndspregede serieskapere.

Samtidig hadde jeg innsett at sjekkhefte-bladene var laget av samme tegner(e) med en litt annen, røffere stil, også disse nokså samlebåndspreget . Først mange år senere, da jeg begynte å «forske» litt på fenomenet italienske westernserier – fikk jeg vite at småbladenes serier var produsert på en «westernfabrikk»; EsseGesse. Deres produkter var annerledes enn de andre italienske seriene fra forlaget Bonelli. Oppskriften følges hele tiden: kjekk, sterk og fryktløs helt, sammen med litt komiske sidemenn, kjemper mot gjennomgående onde og skruppelløse fiender, overgripere, mordere og ransmann.

Grande Blek, eller «Davy Crockett», i kamp mot udugelige rødjakkeklovner er et klassisk EssseGesse-motiv

I Davys og Marks tilfelle er det disse klisjeaktige «rødjakkene», som symboliserer alt ondt ved en fiende. I sine tåpelige og upraktiske uniformer, komplett med parykk (!) er de enkel match for skogens fryktløse og ærbare menn som kjemper for friheten, mot tyranniet. Antrekk og parykk, samt et vedvarende sveklingspreg, gjør at rødjakkene mest av alt fungerer som «aliens» fra en annen verden (England). Fiendebildet er så komplett, totalt uten formildende trekk, at de like godt kunne kommet fra Mars.

To the point, goddammit! Nå er boka om «Kaptein Mark og Ontarios ulver» ute, sånn ca. 50 år etter at serien debuterte. Riktig pen sak, i flotte farger. Det sies ikke hvem som har fargelagt disse opprinnelig svart-hvite historiene, om det er gjort i Italia, eller her hjemme av Egmont. Uansett er fargene gjennomgående bra, med duse, avdempete farger som kler Canadas skogsmiljø godt. For det foregår i Canada, ved Ontario-sjøen, der kampen mellom Amerikas frigjøringshær og invasjonsstyrkene til «Mad King George» foregår.

Nok et sidesprang: Den historiske Davy Crockett, stifinneren fra Baltimore som faktisk har levd (og døde i kamp mot meksikanerne ved Alamo i Texas) ble som bok-, film- og tegneseriehelt skildret i sitt riktige miljø; overgangen mellom Sydstatene og Midt-Vesten i nybyggertida. Præriebladets Davy deler bare navn (og beverskinnslue) med stifinneren, og opererer mye lenger nord, i grenseområdene Canada/USA – også han i kamp mot ansiktsløse rødjakker. Det var ingen av oss tidlig på 60-tallet som så det motstridende her…

Boka er inndelt i tre avdelinger: to tegneseriehistorier og et omfattende redaksjonelt innslag. Sistnevnte først! Det er skrevet av en italiener og litt dårlig oversatt til norsk. Blant annet blandes Davy Crockett og «Il Grande Blek» (hans opprinnelige navn) sammen flere ganger. Innslaget tar for seg italiensk tegneseriehistorie på en svært grundig måte, selvsagt med fokus på de tre EsseGesse-karene. Det er grundig, ja, kanskje litt for mye informasjon for en standard norsk serieleser, men et funn for de historisk interesserte.

Det florerer med italienske seriepersoner (alle menn, selvsagt) og mengden av navn virker nokså forvirrende. Vår egen Jostein Hansen hadde nok sikkert kunne skrive et mer tilpasset norsk forord, men bevares, dette er solide saker. Ikke bare de fire EsseGesse-seriene som jeg har nevnt her belyses, også andre, parallelle italienske serieutgivelser drøftes. Flotte faksimiler av sider og forsider gjengis. Meget bra! Jeg gir dette en solid 5.

Så var det seriene, da. Fra topp til bånn, rett ut sagt. Vi starter med første historie fra 1966, der vi blir ført inn i Marks univers. Kampen mot rødjakkene er i gang for fullt, og vi blir presentert for hovedpersonene og motstanderne på en grei og rett-fram måte. Men det er ensporet og ensformig, og ganske langtekkelig. Guttebok-romantikk. Heltene er kjekke og prektige, skurkene er som sagt avskyelige, nesten umenneskelige. Triste Gufas’ pessimisme er så overdrevet at det blir litt parodisk. Tegningene er solide, men klisjéfylte. Og historien er kjedelig, dessverre.

Forordet forteller at opphavsmennene ikke hadde til hensikt å revolusjonere tegneseriemediet med nyskapende og kreative løsninger, de ville kun underholde. Men her er intriger og spenning nokså uteblivende, og som første lanseringshistorie er den så tam at den ikke fungerer, etter mitt skjønn. Merkverdig at ikke karakterbygging og en viss utvikling ikke er til stede i en lanseringshistorie. En Blek (!) 2 på gaffelen.

Så kommer seriens eventyr nr. 100, med en jubileumshistorie om hvordan det hele startet. Jeg gruet meg som Gufas til å lese den, og tenkte å droppe den helt, dersom det skulle vise seg som mer av det samme. Og tok skammelig feil! Det er et skikkelig friskt og flott eventyr, både spennende og gripende på samme tid. En oppvekst-historie, eller «coming-of-age story» på engelsk. Som f.eks. «Slyngel» av Kverneland eller «Tarzan of the Apes» av Burroughs. Greit, det er ikke høyverdig litteratur eller tegneseriekunst, det er et guttebokromantisk drama. Som sådan er det av prima kvalitet. Og på samme måte som Tarzan blir opplært både av aper og mennesker (Paul D’Arnot) blir Mark opplært av sine indianske venner samt sin fosterfar, en fransk adelsmann.

Og her ser vi sannheten i ordtaket «en helt er ikke interessant hvis han ikke har en likeverdig fiende» eller noe slikt (det er i alle fall hva Stan Lee brukte for alt det var verdt, f.eks. i hans Spider-Man. Her får den voksne Mark en nemesis, den tvers igjennom onde og grusomme engelske general Stone. Han må tas, av meget gode grunner. I tillegg unngår denne fortellingen en sedvane som mer eller mindre blitt enerådende i slike serier: helten slipper å drepe fienden ved at skurken faller/snubler/drukner/brenner i hjel/får en stein eller tre over seg etc. etc. (dette er jo noe vi gjentatt ser i Fantomet også). Det sies også i forordet at EsseGesses helter ALDRI drepte, de bare stoppet fiendene sine (som deretter ble truffet av lynet eller noe slikt). Jeg forventet at det samme skulle skje her, men ble hyggelig overrasket. Klar 6!

På alle måter en flott historie, og sammen med det prima forordet veier det godt opp for den slappe innledningshistorien. Boka anbefales for seriesamlere, spesielt de som ønsker bedre innblikk i (deler av) Italias meget interessante seriehistorie.
Vi ender opp med en snittkarakter på 4,3, som vi regelrett høyner opp til en 5 pga. det flotte trykket.

Kaptein Mark og Ontarios ulver
Forord av Luca Boschi
192 sider
190 kr.
Egmont

Nostalgi og underfundige historier

Nostalgi og underfundige historier

Det er gode dager for (eldre?) serielesere og samlere nå: på samme lørdag kunne man plukke opp ikke mindre enn tre splitter nye omtrykksbøker fra Egmont, med stoff hentet fra 60- og 70-tallet: Kaptein Mark 1 og Conan 2, samt Fantomet (kronologisk) bok 2. Det er sistnevnte vi skal kikke litt på her.

Første bok i serien fikk god omtale her av undertegnede, og serien fortsetter i samme, trygge spor som før. Fire hefter fra 1964 og -65 presenteres, komplett med småstoff, filmdill og noen biografiske opplysninger. Noen samlere er lei seg for at biseriene ikke er med; for meg er Texas Jim uvesentlig. Så her er det Fantomet i Wilson McCoys uforlignelige, enkle strek, med historier fra 50-tallet.

Det er for så vidt interessant at den norske utgiveren (Normic Press i Stavanger, venner av SE-Bladene?) valgte 10-15 år gamle serier ved lanseringen av det nye bladet, når det faktisk var flere år etter at Sy Barry fullstendig revolusjonerte strek og serie (sammen med Falk, selvsagt) – noe som begynte i 1961. Kanskje heftet hadde fått bedre kår i 1965 (det kom bare to blader det året, lite å bygge en fanskare på) hvis de nye, dynamiske seriene fra Falk/Barry hadde fått plass, i stedet for disse godmodige, men gammeldagse McCoy-historiene. Men forlaget hadde kanskje ikke rettigheter til det nye, aktuelle stoffet?

Jeg brukte ordet «underfundig», det beskriver disse fire fortellingene godt. Fantomet-mytene er på plass, men ikke så forankret og utbygd som Falk/Barry fikk til senere. Jungelen er som et parklignende landskap, med sletter og skogholt, befolket av et riktig rasistisk illustrert samfunn som bor i gresshytter. «N-ordet» er faktisk i bruk et sted også… Hodejegere, overtroiske buskmenn og storleppede hytteinnbyggere er hva Falk og McCoy leverte som opprinnelige afrikanere på 50-tallet.

Jungelpatruljen er på plass, om enn i en meget primitiv versjon, og jeg skulle tro at «Den mystiske skatten» må ha en veldig tidlig presentasjon av Oberst Weeks. Skurkene er klassiske McCoy-bøller, og alle røyker, med siggen hengende nonchalant fra underleppa («sjå kor eg bryr meg!»). Sala er vakker som få, og Fantomet er velsignet med godt humør ganske ofte. Fjellfyrstene er dumme og hovmodige. Professoren er naiv men godhjertet. Med andre ord: alle ingrediensene for klassiske Falk/McCoy-eventyr er på plass.

Eventyrene er forbausende sprelske og oppfinnsomme, og Falk kan virkelig koke en morsom suppe på den enkleste idé. Bare forslaget om at Ulv bør (og kan) ri på Hero skaper en historie som ender opp i den villeste harselas, noe som får Fantomet til å le så han griner. I en annen fortelling utsetter Fantomet seg for umenneskelige prøvelser for å redde Sala, selvsagt på grunn av en arrogant fjellfyrste.

Reproduksjonen er så som så; de første tre historiene har en hvitkledd hovedperson, først i siste fortelling får han den rastrerte, grå drakten. Raster og gråtoner overtar for sorte linjer på hvitt papir, og gir rutene mer dybde og smell.

I tillegg til de fire bladenes hovedfortellinger inneholder boka en del redaksjonelt småplukk og informasjon. Som bonus får vi noen rare filmfortellinger – «Fantomets Mini-kino»; obskure filmer fortalt i bildeserier. Og så samlebildene av nokså ukjente amerikanske Hollywoodstjerner, da. Hvor ellers kunne man finne pressefoto av størrelser som Efrem Zimbalist Jr. og Ernest Borgnine? Filmhelter man aldri hadde hørt om (i alle fall oss som ikke vokste opp med svensk TV) og som man bare kunne drømme om TV-seriene de var med i…

Dette er en bokserie for oss litt eldre serielesere! Hva de yngre måtte mene om disse historiene kunne faktisk vært interessant å vite…

Fantomet Kronologisk Bok 2
Skrevet av Lee Falk, tegnet av Wilson McCoy
148 sider
149 kr
Egmont

Les også:
Universelt blurb: Fantomet Kronologisk

Gjensyn med tegneseriehistorie

Gjensyn med tegneseriehistorie

1970-tallet var tegneserieforlaget Marvel sitt kreative høydepunkt, med lansering av nye hefter, skikkelser og temaer. 1960-tallet var en eneste lang eksplosjon av nye tanker og serier som revolusjonerte fullstendig hvordan bransjen og folk flest betraktet seriemediet – et medium som de aller fleste hadde avskrevet som blodfattig og utdatert.

På 70-tallet som en rekke nye serieskapere på banen, folk som hadde vokst opp med Lee/Kirby sine revolusjonerende tanker og serier. Stan Lee trakk seg mer og mer ut og viet kreftene til aktivitet i Hollywood, og Roy Thomas entret banen som ny sjefredaktør. Han brakte inn nye tanker, tegnere og forfattere som hadde et mer nyansert syn på serieunderholdning.

70-årene er blitt av mange vurdert som forlaget (og tegneseriene generelt?) sitt beste og mest kreative tiår. Superhelter, som for det meste dominerte 60-tallet, ga mer plass til andre typer serier, som f.eks. kung-fu, fantasy og SF. Robert E. Howards figur Conan (the Barbarian) var en slik nykomling, og ble en klar suksess alt fra starten av som fargehefte i 1970. Roy Thomas sine fantasifulle adapsjoner av Howards opprinnelige noveller og historier, koblet med de unike illustrasjonene til nykommeren Barry Smith, skapte en fabelaktig fantasiverden ut av Conans mytiske herredømme.

Da Smith etter hvert ga seg ble tegnejobben overlevert til veteranen John Buscema, som skapte sin egen, mer muskuløse versjon av Conan. Byer, landskap, kvinner, konger og soldater ble like nennsomt tegnet som før, men Smiths romantiske versjon ble forlatt til et noe mer realistisk «barbarisk» landskap.

70-tallet brakte også en annen nykommer på banen innen amerikanske tegneserier: magasinet. Stan Lee hadde lenge okket seg over hvordan distribusjonsapparatet hemmet og forvansket formidling av heftene ut i landet, der forlagene var helt avhengig av effektiv transport og fremvisning av varene. Tilfeldigheter som dårlig vær på veiene kunne faktisk dømme en serie til kansellering, ettersom bladene ikke kom frem i tide. Så hadde man problemet med forsinket fakturering, som betød at forlaget ikke fikk se salgsresultatene før mange måneder senere, som medførte at man ikke visste hvordan serien slo an (eller ikke). Salgsstedene var (overveiende) bladkaruseller på lokale drugstores og ved aviskiosker.

Prisen pr. hefte, vanligvis 12-15-20-25 cent pr hefte, ga en svært liten gevinst for selger, noe som forvansket salgspotensialet da nedleggingen av «Mom & Pop»-butikker på hjørnet forsvant og kjedene og supermarkedene tok over. Disse nye salgsstedene var ikke like velvillige overfor bladkaruseller som de mindre butikkene, som var avhengige av et nært og godt forhold til lokale kunder – selv snørrete guttunger som kom en gang i uka med en halvdollar for sine fire faste hefter.

Salg av småhefter begynte å stupe – og tok seg faktisk ikke opp igjen før innføringen av rene tegneseriebutikker et stykke ut på 70-tallet. Midt oppi dette fikk Lee & co. en briljant idé: et nytt produkt, et tegneserieMAGASIN. Høyere pris og «voksent» utseende og innhold ville gjøre at aviskioskene kunne selge disse ved siden av TIME og Newsweek – de var ikke avhengige av de litt simple bladkarusellene lenger. At bladenes innhold og utseende skulle få et «seriøst» preg var også noe Lee hadde drømt om lenge.
Men hva skulle magasinene inneholde? Svaret var enkelt: flere superhelter, SF og fantasy. Stan Lee prøvde allerede i 1971 markedet, og startet med fantasy, med heftet SAVAGE TALES. Ka-Zar, Conan og andre dukket opp her. Forlagssjef Goodman var uenig i tiltaket, så det ble med dette ene heftet. Da han takket for seg (eller ble skjøvet ut døra av Lee & Thomas) startet de opp igjen noen år senere, samtidig som de prøvde superhelter (Thor), horror (Man-Thing), action (Man-God) og SF (Star-Lord). Alle heftene, inklusive Savage Tales og Savage Sword of Conan hadde malte forsider, med helter i heroiske positurer, ofte minnet de sterkt om «vanlige» herremagasiner dedikert til krig, kamp og action (sikkert bevisst valg!).

Jeg vandret rundt i England en sommer for 42 år siden og plukket med stor interesse med meg en bunke Marvel-magasiner, bl.a. titlene jeg har nevnt ovenfor. Samt de første 10 numrene av SSoC…

Da er vi endelig kommet fram til poenget med denne alt for lange introduksjonen: den eneste sjangeren som overlevde som magasin var fantasy, med karakteren Conan. Heftet hadde en ubrutt publisering i over 20 år, noe som må tilskrives gode historier og eminente illustrasjoner. Karakteren Conan traff markedet midt i blinken, og der superhelter og andre karakterer måtte vende slukøret tilbake til firfargehefte kunne barbaren svinge sverdet i svart-hvitt i mange år fremover. På en måte er dette lett å forstå i ettertid. Superhelter hadde 35 år i gilde farger på baken, og passet liksom aldri inn i et A4-sorthvitt magasinformat. Conan, derimot, fikk et hjem som på mange måter passet ham bedre enn fargeheftet han sprang ut fra.

Det norske Conan-heftet hadde også mange gode år her hjemme.

Nå kommer Egmonts omtrykk av SSoC, basert på Dark Horse sine utgaver fra en del år tilbake. Det er blitt et velkomment gjensyn med tegneseriehistoriske godbiter. Tykke, fine bøker! Første bok starter (selvsagt) med begynnelsen; SSoC # 1 fra 1974.

Jeg har full forståelse for formatet (nedfotografert til standard heftestørrelse) – dette gjorde jo Dark Horse også, og norske (gamle) Conan-lesere er nok på kjent område. Men for meg blir det vel smått. De store magasinene lot tegnekunsten virkelig skinne samtidig som de nitide tynne tusjlinjene fikk nødvendig «punch». Her blir det smått og trangt, og det er lett å se at dette er opprinnelig ment for større format. Men, det er ingen kritikk, kun en kommentar.

Verre er det med gjengivelsen. Andre på Serienetts Facebook-sider har kommentert den rett sagt svake reproduksjonen av et par historier. Spesielt mesterverket «A witch shall be born» (originalt: «Tree of death») lider av helt utvaskede sider og detaljer. Jeg har originalheftet og kan bekrefte at streken er tydelig og klar på alle måter. Men tusjingen og gråtonene i spesielt denne historien har gitt omtrykkerne problemer, noe de absolutt ikke har mestret. Jeg tror at Egmont her har jobbet med for dårlig utgangspunkt, noe som ikke burde ha skjedd. Originalene er trykket med blysats på kraftig, men absorberende papir, mens man i dag (selvsagt) bruker superhvitt kvalitetspapir og offset. Det blir ikke det samme.

Så å si alle historiene er svakere reprodusert enn i originalene, og selv om jeg aldri kjøpte det norske Conan-bladet tror jeg at disse hadde bedre trykk. Hvordan Dark Horse-utgivelsene er har jeg ikke sjekket.

Sett bort fra disse (viktige!) detaljene er boka et flott produkt, og passer godt inn i dagens Egmont-satsing på opptrykk og nostalgi. Her er også er svært bra etterord, forfattet av orakelet Jostein Hansen, som beskriver både originalbladet og ikke minst sjefstegneren John Buscema. I disse historiene briljerer han som aldri før, John fortalte meg (på Raptus i 1999) at han slapp seg totalt løs her og skildret kamp og blod (og antydet at Conan også likte trioen «piker, vin og seng») for første gang – utenfor fargeheftenes selvpålagte Comics Code-sensur. Hans eneste innvendinger fra denne perioden var at alt for mange av historiene hans hadde dårlige tusjere… Han likte også best å tegne i svart-hvitt, og syntes at fargeleggingen i «småbladene» ofte forkludret det som opprinnelig var klare linjer og tydelige tegninger.

Roy Thomas var forfatter og redaktør av ca. de 60 første heftene, og Buscema og andre giganter tegnet, så med seks hefter i hver bok skulle man være trygg på å kjøpe de 10 første i denne serien.

Anbefales på det varmeste. Boka er (i Bergen) for det meste utsolgt, men kan nok skaffes fra forlagets utsalg serie.no. Bok 2 er like om hjørnet!

Legenden om Conan, Bok 1
Skrevet av Roy Thomas, tegnet av John Buscema m.fl.
Etterord av Jostein Hansen
265 sider
200 kr.
Egmont

Fantomet nettopp nå – og da

Fantomet nettopp nå – og da

Årgang 2016 må trekkes frem som en sann klassiker, med mange topphistorier. Inneværende år holder dessverre ikke samme skyhøye nivå, og flere utgaver i det siste har skuffet, så også siste nummer.

For ordens skyld: Av diverse årsaker hadde jeg ikke anledning til å anmelde nr. 4 og 5 i år, men for komplettister gir jeg herved karakter på heftene, uten videre kommentar.

4-2017; 4,25

5-2017; 3,5

Som vi ser, langt svakere innhold (etter anmelderens mening) enn de aller fleste i 2016. Kan det være savnet av Ryan som alt har begynt å melde seg? Vi får ta en nærmere kikk på mai/juni-heftet, nummer 6 i år.

Forsiden er beklageligvis rotete og unødig kompleks, med en situasjon hentet fra lederhistorien. Jeg savner virkelig de malte forsidene fra tidligere! Karakter: 2.

Første historie er en «forfar-saga», hentet fra Konstantinopel 1895. Fantomet er på besøk i det osmanske rikets hovedstad, og dumper tilfeldigvis oppi et komplott for å styrte sultanen, det store rikets enehersker. Maddens historie er direkte svak, med et plott snekret sammen på gutterommet, fullt av tilfeldigheter og logiske brister. Boix sine tegninger er ikke stort bedre, men er uansett stemningsfulle. Karakter: En skuffende 3.

Fantomets fakta er som vanlig glimrende, og denne gang en skikkelig innføring i det osmanske/tyrkiske rikets problemfylte forhold til armenerne Karakter: 5

Thorgals Verden/Ylva er det lengste innslaget i heftet denne gang. «Svartalvenes Rike» skuffer dessverre også. Tegningene av Surzhenko er fabelaktige, men Yanns manus er knotete og komplekst. Ylva er på eventyr i den magiske verden, og det finnes nesten ingen menneskelige innslag (bortsett fra noen korte innstikk med moren Aricia). Her er dverger og nisser, guder og halvguder, alver og djevler i en sann røre. Alle babler og mener noe om alt, og til slutt blir det nesten meningsløst – hva skjer? Betyr det noe som helst? At den har åpen avslutning gjør det ikke bedre, dette er en megahistorie over mange bind. Denne episoden var ikke blant de beste, så det ble (for meg) nok en trist 3.

Knut Westads bortgang omtales som seg hør og bør, og noe mindre enn karakter 6 skal ikke denne hedersmannen av en kunstner ha.

Siste Fantomet-historie i heftet er nok en forfar-sak, denne gang fra 1751. Tid for store hatter, langt hår og firkant-briller! Fantomet er på sjøfart hjemover, og får selskap av en broket bande medpassasjerer. I tillegg en hard kaptein og ulykkelige sjøfolk. Et spøkelsesskip dukker opp – og det er tid for mystiske mord. Reimerthi skriver på rutinen, og Bade har en slarkete strek som ikke kler de små, tette rutene i fortellingen. Fargerikt, men ujevnt. Nok en karakter 3.

Samlet får vi en snittkarakter (3,7) som ligger midt imellom de to foregående heftene, så en viss jevnhet finnes det da i all tristessen. Vi får håpe neste hefte (i salg rundt slutten av juni) byr på bedre varer; de skilter i alle fall med en Paul Ryan-historie, og det gleder jeg meg til. Dette heftets høydepunkt var faktisk annonsen på baksida, som forteller at det snart kommer en bokserie med «Savage Sword of Conan» i kronologisk utgivelse. John Buscema! Hurra!

Fantomet 6/2017
100 sider
67 kr.
Egmont Publishing

Holder koken i farger

Holder koken i farger

Tex Willer i farger er western for flere enn bare westernfans.

Jeg innrømmer det glatt – jeg har aldri vært noen særlig Tex Willer-fan. Selv om det har vært det eneste lesestoffet på en støvete påskehytte har jeg prøvd å finne annet å gjøre. Det er noe med den litt flate karakteren, en slags Supermann i salen, usårlig, hardtslående, alltid flink, alltid rettferdig, som skurrer. Hvor er det menneskelige, det feilbarlige? Dette er en granittblokk i gul skjorte.

Dette gjelder for det meste «den vanlige», opprinnelige serien i «Tex Willer-format». I sort-hvitt. Jeg var og er aldri fristet, dessverre.

De nye fargebøkene, derimot, er en helt annen suppe. Med (som regel) sterkt fokus på andre karakterer og skjebner enn den firkanta sluggeren i gul skjorte er disse bøkene verdt å få med seg, også for de som ikke er så interessert i «westernserier». Her finner du flotte menneskeskildringer, overdådige lanskapsillustrasjoner og spennende situasjoner med helter, skurker og andre i kamp på liv og død.

Som andre i denne serien fokuserer også bok 7 en del på indianerne, som en viktig del i historiene om grådighet og svik hvite menn imellom. Denne gang jager Tex en banditt som skjuler seg ved å ta hyre i et mannskap som fører en stor kvegflokk i området Texas/Oklahoma/Wyoming. Gjennom indianerterritoriet går buføringa, og dette får dramatiske følger for Tex og mannskapet han er blitt en del av. Tex deltar for å finne ut hvem skurken egentlig er, men like mye for å hjelpe cowboyene med å føre hjorden trygt fram. Han er faktisk en dugande cowboy, den gode Tex.

Historien har en overraskende slutt som ikke skal røpes. Underveis får vi som sagt innblikk i indianernes liv, en solid skildring av cowboyers harde liv, og noen særdeles vakre natur- og landskapsillustrasjoner. Det eneste som kanskje kan trekke ned er noen langtekkelige skuddvekslinger i skogen, der menn bak trær og steiner plaffer løs på hverandre side etter side. Det er som tegnet film, slik sett er det en interessant øvelse.

Jeg har tidligere anmeldt to av disse utgavene, og anbefaler herved serien til alle som liker gode tegneserier. For hvorfor skal man skille mellom western-, kjærlighet-, science fiction-, fantasy- eller krigsserier? En god tegneserie er en god tegneserie, syns nå jeg. «Hater« man Tex Willer så gjør man det, men man kan ikke ta ifra disse utgivelsene at de leverer varene så det holder, og mere til.

 

Tex Willer (fargeserien) bok 7: På sporet av Tom Carrell
160 sider,
Kr. 129,90
Egmont

Les også:
En velkommen gjest i bladhyllene