Browsed by
Forfatter: Arild Wærness

Et monster av en bok

Et monster av en bok

Fjorårets beste tegneseriebok er en usedvanlig debut fra en usedvanlig serieskaper – 400 sider «storytelling» av ypperste merke.

Det første som treffer deg er omslaget og tittelen. En kvinne ser deg rett inn i øynene, bekymret? Redd? Engstelig? Bak henne: en mørklagt leiegård/bygning, fullmåne, nattestid. Og tittelen: «My favorite thing is monsters». Før du åpner boka er du MED, dette skal bli en heisatur i skumle aktiviteter. Boka er stor og tjukk, A4 bred og ikke fullt så høy, altså amerikansk standard kladdebokformat.

Og der er du ved kjernen; innmaten. Sidene består av kladdeboksider, komplett med triple permhull og spiralhull, rosa margstripe og lyseblå notatlinjer. Som godt voksen leser er du med en gang satt tilbake til ungdommens skoledager – kanskje du selv hadde en slik kladdebok, full av skisser, kruseduller og nedrablet tekst? Jeg hadde i alle fall det – men mine kladdebøker fra realskolen var på ingen måte så interessante som denne!

Hemmeligheten med en slik kladdebok er at den er spontan, ubevisst og intens. Øyeblikkets vrengebilde av sjelen på ungdomstrinn. Et forsøk på å løse en andregradsligning avbrutt av en karikatur av læreren, gjerne på utedo. Noen rockelogoer, geometrifigurer, en ny skisse (gjerne av en hemmelig klassekjærlighet), oppstarten på en hjemmestil, og så tilbake til den hersens ligningen.

Men dette er på ingen måte spontant. Det er selvbiografien til unge Karen, der hun noterer og tegner og kruseduller seg gjennom sitt unge liv i Chicago på 60-tallet. Forfatteren; Emil Ferris, tar selvsagt fatt i sine egne erfaringer og kanaliserer dette gjennom hovedpersonen. Det er forfatterens første tegneserie, selv om hun har en lang karriere som illustratør og designer, bl.a. av leketøy og reklame.

Tegnestilen, altså utført i kulepenn (BIC?) kan minne en del om Robert Crumb, ved at menneskene er robuste og tydelige skapninger som ikke definerer beskrivelsen «pen», bare «levende». Unge og eldre, menn og kvinner – alle lever og er saftige. Stilen er myk og levende med gjennomgående bruk av skravering, og fargene er holdt til et minimum med lette anslag av blått og rødt, dette også via kulepenn.

Tekstingen er hennes egen håndskrift. Den er tydelig og lettlest, og innholdet presenteres både ryddig og informativt. Hun har i intervju fortalt at hun har brukt nærmere 15 år på denne boka (som er første del, den neste kommer i år). I 2001 ble hun utsatt for et sterkt virusangrep som lammet store deler av kroppen, også tegnehanda. Opptrening tok lang tid, og første del av boka ble til mens dette pågikk.

USA har en ekstra forkjærlighet for monstre. De har vært en del av deres populærkultur gjennom hele forrige århundre, og det er nok å nevne TV-serier som «Familien Addams», «Munsters» og animasjonsfilmen «Monsterbedriften», samt bøker som «My Favorite Monster» og «Where the Wild Things Are» (I Huttetuenes Land) – helt tilbake til klassiske amerikanske filmproduksjoner med Frankensteins Monster, Dracula og Ulvemannen. Nasjonens interesse for temaet er så gjennomgående at deres kommersialisering av monsterkulturen, Halloween, har tatt resten av sivilisasjonen med storm.

Monstre i tegneseriene har også preget nasjonens kulturbilde, om enn ikke i like stor grad som bøkene og filmene. Femtitallets klassiske grøsserblader preget en hel ungdomsgenerasjon og la til grunn en arv som både Marvel, DC og Warren senere utnyttet i sine tegneserier. Men man trenger ikke gå lenger enn til klassiske tegneserier for barn for å finne utallige eksempel på det samme: Lille Lulu, Hot Stuff, Casper, Count Duckula m.fl.

Man kan mene at denne elskhugen til monstrøse figurer er amerikansk eller ikke, men det nærmeste man kommer en slik tankegang hos oss er nisser eller troll, hos irene de underjordiske (som mer eller mindre er de samme som de norske) eller hos mellomeuropeere, som elsker Grimm, vampyrer og monstre (dvs. kildene til de amerikanske figurene)

M.a.o. kan vi påstå at monstre er et mer akseptert fenomen i USA enn f.eks. hos oss. «Min favoritt-nisse»? «Mitt beste troll»? Nei. Derfor er tittelen og temaet for hennes bok så perfekt: My favorite thing is monsters. En ung pike som bor i en eventyrlig boligblokk i Chicago har som sin var-karakter en vaskeekte ulvegutt med kjemmet hår og hoggtenner i beste «Teen Wolf»-stil.

Dualismen menneske/monster er innlysende selv uten å ha lest dette verket. Som barn kler man seg ut for å kunne skremme både barn og voksne – det gir frihet til å «være seg selv». Det er denne funksjonen Karen benytter seg av, hun fremstiller seg som monsteret «varulvdetektiven» for å løse en uoppklart sak i bygningen sin. Forfatteren selv forteller at hun heller ville vært et monster enn menneske. Vi snakker her om «gode» monstre versus «onde». Monsteret er masken jenta bærer.

Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen – den er ikke komplisert, men omfattende (nevnte jeg at boken er på nesten 400 sider?). Kort og godt etterforsker unge Karen et mystisk dødsfall i denne spennende boligblokka, bebodd av en rekke utsøkt bisarre menneskeskjebner. Alle har sterke personlighet og dype hemmeligheter, noen strekker seg sågar så langt tilbake som Tyskland før og under 2. verdenskrig – passende nok en periode der mennesker ble sett på som «monstre» for deres oppførsel og handlinger mot fiender, sivile og ikke minst leirfangene.

Innimellom finner vi referanser til kunst og gallerier, gamle skrekkmagasiner (flere helsider med tolkninger), jazz, horer, tatoveringer, sterke mødre og rare slektninger, overtro og katolsk anger – og gjennom dette mylderet vandrer den unge Karen, forledd i sitt eget bilde som varulv-detektiv. Hun lytter, snakker og ser, og alt hun opplever får vi servert som tolkninger av fakta eller fantasi.

Bokens omslag viser som sagt ansiktet på en vaktsom kvinne. Det er bokens egentlige hovedperson; leieboeren Anka, som bor i etasjen over Karen, hennes mor og den sprø, voksne broren Deeze (som alle kvinner elsker og som elsker alle kvinner). Deeze er hennes personlige guide til de voksnes verden, samtidig som han er hennes personlige tegnelærer. Anka blir drept, myrdet – og mesteparten av boka handler dermed om Karen/vardetektivens forsøk på å nøste opp mysteriet.

En på alle måter saftig (stor) del av boka omhandler krigstidens Tyskland, der det viser seg at Anka har syslet med alskens affærer – som leseren helst bør tilnærme seg på egen hånd. Emils tegninger og beskrivende tekst gjør uansett denne reisen til et mesterverk. Løsningen på mordmysteriet får vi i bok 2 – jeg gleder meg som besatt til mer fra Emil Ferris og Karen Vargjent.

Det er sagt mange ganger at man trenger verken mårhårpensel eller Bristolkartong for å tegne serier, alt du behøver er penn og papir (i dette tilfellet kulepenn og kladdebok). Serieskaperen Berliac praktiserer samme filosofi, og denne boka er et fantastisk og inspirerende objekt for alle unge som ønsker å fortelle en (eller sin) historie gjennom tegninger og tekst, det vil si tegneserier. Jeg kommer i alle fall til å bruke denne boka som eksempel på slikt når jeg neste gang snakker med og for unge serieinteresserte skoleelever.

 

My favorite thing is monsters, Vol. 1
Av Emil Ferris
388 sider
$39,99 (selges for rundt 380 kr. i norske butikker, bl.a. Platekompaniet)
Fantagraphics

Fantomet nett no – Ut i verda

Fantomet nett no – Ut i verda

Fyrste utgåva i 2018 startar året med toppkarakter. Ein noko svak sesong for heftet i fjor ser ut til å snu til det betre…

Ei flott framside av den alltid gode Henrik Sahlstrøm syner oss Sjefen som skodar over sine to born på veg ut i den store verda som unge vaksne; junior-Kit i Himalayas høgfjell og dotter Heloise i storbyen New York. Dette er verkeleg «farvel til de dype skoger», ja. Nydeleg og stemningsfull presentasjon av arverekkefylgjet.  Karakter: 6

Hovudhistoria tek altså for seg koss borna skal frigjere seg, og lære å stå på eigne bein. Er dette i framtida, eller har ungane alt rukke å bli unge vaksne? Mykje tyder på at dette er i «sanntid», sjølvsagt med teikneserietidsrekning (ungane var jo fødde for 40 år sidan). Vi får såleis det aller fyrste eventyret der arvingane er store nok til å forlate dei djupe skogane på eiga hand. Nåvel, heilt åleine er dei ikkje, mor fylgjer dotera til den nye privatskulen utanfor New York, og far fylgjer unge Kit på den lange vegen til opplæringa i Himalaya.

Det er ikkje behov for dei store actionsekvensane her, dette er ei karakterstudie som viser at ungane no skal klare seg sjølv, og vil vekse på det. Tidlegare har forfattar Tony DePaul skildra dottera som eit hakk kvassare enn broren, og kanskje meir skikka til å føre vidare farsarva. I dette heftet er dei meir likestilte, og for ein gongs skyld ser vi Heloise meir oppteken av shopping og jentegøy, medan unge Kit puggar legendene til dei to forfedrane som reiste til Nepal tidlegare. Her viser Kit innsatsvilje til å lære, og ser no meir ut som ein «Fantomet Jr.» enn før.

Begge ungdommane kjem ut for utfordingar på sin veg, og eg vonar sterkt at vi får sylgje dei vidare på eventyra sine utanfor heimen. Spesielt Heloise sitt opphald på internatskulen kan by på utfordringar for foreldra…

Mike Manley er den nye teiknaren av dei amerikanske dagsstripene  – og kjem frå oppgåva med glans. Den pågåande historia i USA (som vi av og til får smugkike litt på frå nettet) har faktisk ein draumesekvens der Fantomet, hardt såra, vitjar sonen i Nepal for ein samtale. Koss skal dette gå?

Kanskje dette er byrjinga på troneskiftet? Sjølv om dette vil ta fleire år – unge Kit bør få studiefred i nokre år til, uansett er han ikkje stor/sterk nok endå til å aksle drakta. Fantomet er massivt bygd, og unge Kit er mykje for spinkel enno. Veldig fin historie! Karakter: 6.

«Den ukjente kommandanten» frå 1980, av Worker og Bess er også ei flott historie. Todelt tek den for seg spørsmålet om når Fantomet gjekk frå å vere den kjende leiaren av Jungelpatruljen (han som banka Raudskjegg og løytnantane hans) til å bli den mystiske ukjende, med giftbrunn og pengeskap med falsk botn.

Det er ei dramatisk historie om det femtande Fantomet. Fyrst mister han mor si, så vert faren myrda av ein slu slange som deretter freistar å øydeleggje Jungepatruljen på oppdrag av (sjølvsagt) Singh-piratanes leiar. Det er krise i jungelen, men med mot og kløkt sigrar Fantomet til slutt, og byggjer om Jungelpatruljen til å bli slik vi kjenner den no, med oberst i leiinga og ein ukjend kommandant over han. Eit eventyr som faktisk betyr noko heilt spesielt i Fantomet-rekka.

Historia er to-delt i bladet men eg vurderer den som ei, med toppkarakter: 6!

For fyrste gong – sidan eg tok til å gi terningkast på Fantomet-hefta, får vi blank 6. Uslåeleg – og gratulerer til redaksjonen for framifrå arbeid.

Fantomet 1/2018
100 sider
70 kr.
Egmont

Fantomet nett no – «What’s not to like?»

Fantomet nett no – «What’s not to like?»

Med eit nokså unorsk sitat fortel eg den teikneserielesande verda at  nest siste utgåve i det Jemini år 2017 er årets beste utgåve.

Bak ei (dessverre) nokså svak forside finn vi ei frisk og spanande forteljing om Fantomets tre samanstøyt med gangsterdronninga Sin (Sin: «Synd»). Syndig, vakker og dødeleg, ja. Samla heiter historia «Den Røde Drages Pirater» og er fargelagt for fyrste gong.

Forsida er ikkje ei av Henrik Sahlstrøms beste; han har laga mange forsider dei siste åra som står seg godt og «sel» bladet, her er det dvaskt og merkeleg fargelaust. Den einaste fargen er strategisk røyk som skjuler fristerinnas former. Trist, og forsida til spesialkrøniken med denne sagaen, i svart/kvit (attgjeve på side 2) er mykje betre. Fyrste presentasjonsside i historia likeså. Karakter: 3.

Historia er ein tredelt saga av episke proporsjonar, og vi får Fantomet med islett av James Bond, Batman og Indiana Jones her. Alt er skrive av Worker og teikna av Bess, og svenskane i Reprostugan har teke seg av dramatisk og moderne fargelegging.

Fyrste saga er presentasjonen av piratdronninga Sin og hennar ynskje om å utvide til Bengal og Fantomets rike (spesielt Wambesi). Ho kjem sjølvsagt i konflikt med beskyttaren Fantomet, og sjølv om han forpurrar forretningsplanane hennar vert ho (sjølvsagt?) forelska i han. Karakter: 5.

Andre saga er hennar utspekulerte freistnad på å sikre seg Fantomets interesse og kjærleik. Heldigvis er vi her (i 1979) forbi det stadium at ei mektig og vakker kvinne går ut frå at Fantomet – sjølvsagt – skal falle som ein hesjestaur for hennar sjarm. Her skjønar Sin (via kloke rådgivarar) at Sala står i vegen, og ein kløktig og ond plan vert klekka ut. Drama og intriger hopar seg opp. Klår kandidat til årets beste enkelthistorie, slik som «Stormen» i #11. Karakter 6!

Tredje og siste innslag er også bra, men meir kaotisk. Den inneheld dei tradisjonelle dødsfellene og innslag av hat/kjærleik som toppar seg heilt i eit typisk jordskjelv som utslettar alt. Adjø, Sin! Men… er piratdronninga verkeleg død? Her er materiale for fleire historier, fram; forfattarar! Litt svakare enn dei to andre; karakter 4.

Samlanlagt gjev dette heftet ein snittkarakter på 4,5 – og eg har verkeleg byrja å få sansen for Worker/Bess-konstellasjonen, eg og, saman med andre av dagens Fantomet-fans.

 

Fantomet 12/2017
100 sider
kr 69,90
Egmont

Et sjarmerende jubileum

Et sjarmerende jubileum

Samleboken «Fantomet; Rubinbryllupet» er blitt en virkelig sjarmerende bok, det er faktisk ordet som dekker hva jeg føler.

Bak et fantastisk omslag – som har fått negative kommentarer fra andre anmeldere (min samboer utbrøt: «Wow! Endelig en Fantomet-bok jeg har lyst å lese!») finner vi redaksjonens oppsummering av Fantomets forhold og senere bryllup til sin kjære Sala.

Vi har blitt tilgodesett med riktig mange Fantomet-samlinger de seneste årene, men denne er utvilsomt den beste. Den aller største fordelen, etter mitt syn, er at den kan leses av mange, ikke bare Fantaster eller samlere. Samtidig inneholder den korrekte, men ikke overveldende redaksjonelle kommentarer til hver historie, nok en gang noe som passer for «tilfeldige lesere» som lar seg lokke av det uvante omslaget.

Innholdsrik, 144 sider i svart-hvitt (bak et gloriøst magentafarget omslag) presenterer hele ti historier fra Falks mesterperiode via hans tre hovedtegnere: Ray Moore, Wilson McCoy og Sy Barry. Og sjelden har vi fått bedre illustrasjon på disse tre illustratørenes storhet, og hva som skiller dem fra hverandre.

Fantomet + Sala har faktisk preget tegneserien helt fra starten, og Lee Falk, som en dreven operatør, har inkludert akkurat passe dose kjærlighetsintriger innimellom mystikk og spenning. Dette skiller helten Fantomet ganske mye fra lignende jamaldringer, f.eks. Tarzan, The Shadow og Batman. Kanskje bare Supermann av de gode gamle actionkarakterene er like mye preget av et kvinneforhold, Lois Lane er nok mer (universelt) kjent enn vår Sala som piken som elsker helten men irriterer seg over hans sivile identitet, mens Clark Kent er hodestups forelsket i samme jente. En mer moderne, og stadig like populær helt, er Spider-Man, hvis ulykkelige kjærlighetsforhold til diverse piker og kvinner har krydret hans tegneserietilværelse så mye at vi ikke kunne tenke oss karakteren uten sine forskjellige kjærester.

Til slutt: en annen pulp-favoritt, som både har vært i blader og tegneserier, er overmennesket Doc Savage. Hans forhold til det annet kjønn er – etter det jeg vet – ikke-eksisterende, og dermed er figuren (nok en gang etter min mening) dørgende kjedelig, uten et gram personlighet.

Oppummert: Sala er like viktig for Fantomet som alle de andre klassiske ingrediensene figuren er utstyrt med.

Boka presenterer en lang historie («Fangen i Himalaya») og to korte («Eventyr i Algerie» og «Mysteriet med pilringen») frå skyggenes mester Ray Moore. Alle historiene har vært presentert to-tre ganger tidligere, men i denne sammensetningen fungerer kjent materiale enda bedre enn før. Østens og internasjonal mystikk og renkespill, ofte med folk som vil ha Sala, koste hva det koste vil.

Den problemstillingen går igjen nokså ofte, også i Wilson McCoys historier, der baroner, filmstjerner og andre kule menn frir så det griner til den vakre Sala, uten at Fantomet får gjort annet enn å løpe etter og slukke branner. Med historiene «Det store problem» (aldri tidligere utgitt, hurra!), «Kidnapper om bord» og «Salas morfar» (aldri utgitt på norsk før, enda en gang hurra!) er McCoy i gang for godt.

Spesielt første historie viser (etter min mening) en klar overgangsstil fra Moore, og her kommer humoren mye sterkere inn i bildet, koblet med forviklinger og misforståelser, samtidig som Fantomet frir for første gang. Så smeller morens familie til for fullt, moren som egentlig aldri har godtatt maskegubben som sover på gulvet på gjesteværelset sammen med den digre hunden.

I andre historie får familien besøk at et rivjern som er enda mindre sjarmert av Fantomet, nemlig tanten (morens søster). Hun ber han regelrett ryke og reise, og prøver selvsagt å skaffe Sala nye, passende beilere. Men problemer oppstår selvsagt, og når maskemannen får rakt glørne ut av ilden er tante Elsie blitt Fantomets største fan. En morsom og spennende historie.

Den siste McCoy er i grunnen en kopi av den forrige, denne gangen er det bestefaren (morens pappa) som vil finne en passende beiler, bedre enn gubben på golvet. Det skjærer seg selvsagt, med skyting og nevekamp som følger, og til slutt er gamle, rike Palmer like begeistret for helten vår som hans datter Elsie. Morsom, men her ser vi et formular som kanskje er grunnen til at den aldri har vært trykket før. I boka, derimot, fungerer den som et friskt pust.

En ny tidsalder fødes ved Sy Barrys inntog på 60-tallet. De noe gammelmodige McCoy-historiene fikk et hardt tiltrengt moderne skjær, og Sala deltok i mange av disse. Men det var først på 70-tallet forholdet skjøt fart, og hele fire historier fra dette tiåret presenteres her; «Det mystiske brevet» (to gg. tidl.), «En mann ved navn K. Walker» (fire gg. tidl.), «Frieriet» (to gg. tidl.) og endelig «Bryllup i de dype skoger» (to gg. tidl.).

Som vi ser har mye av dette vært utgitt før, men her danner disse fire historiene en hel saga, og de hører sammen, selv «brevet» og «frieriet», som begge kan si å være noe enklere historier. «K. Walker» er en bauta av en historie, og når vi ser på den helt moderne «John X» skjønner vi at lesere liker svært godt sin helt som «sivilist». «Bryllupet» er selvsagt kjernen i plumpuddingen, og avslutter en fenomenal bok.

I disse fire historiene (og selvsagt ellers i denne tidsperioden) glimrer Sy Barry tegnemessig, samtidig som at (har jeg mistanke om) han tilfører ganske så mye til selve fortellingene, Falk var jo for så vidt ganske mett av dage etter over 30 år med hodeskallehistorier. Det sprudler av glede, eleganse, action og humør her.

Slik sett representerer disse tre tegnerne her hele Fantomets karriere på en svært god måte. Anbefales for alle elskere av tegneserier, og jeg tror en del biblioteker burde skaffe seg den også, kanskje flere kvinner dermed ville oppdage fortellergleden, mystikken og historikken i denne karakteren.

 

Fantomet: Rubinbryllupet
144 sider
Kr 170.- (billig!)
Egmont

Fantomet nett no – Tre nyopptrykk

Fantomet nett no – Tre nyopptrykk

Litt forsinka – men likevel: her kjem omtalen av heftet som er ute nett no (#11). Og bladet er slett ikkje verst, så her gjeld det å plukke det opp, dersom du ikkje alt har gjort det.

Eit flott omslag (Velluto/Ozzi) står som ein påle i stormen; helten sjølv i frakk (som beskyttelse mot elementa). Ettersom to av dei tre eventyra føregår til havs, er dette riktig så passande. 6 på terningen!

Fyrst ut er «Grotteøyas Hemmelighet (Worker/Bess), opprinneleg frå 1978. Eg hadde ikkje lest denne før (som tidlegare sagt er 1975-95 kunnskapen min om serien svært dårleg) men fargane gjer at dette framstår som ei nokonlunde moderne fortelling. Nokre klisjéar finn me her, for eksempel den klassiske godtruande Sy Barry-legen/professoren/forskaren med kinnbartar – og den endå meir Sy Barry dottera med hestehale og trong topp. Ho er forresten med som naudsynt utpressingselement. Ein annan klisjé er kokken som vi veit er kokk av di han har kokkelue på seg, sjølv etter å bli kasta på sjøen. Historia byr på ein moderne pirat – i direkte slekt med ein god gammal forfar-pirat. Enden på visa er at heltane reddar dottera ut av knipa ved hjelp av eit utgammalt piratskip. Vi gjer denne litt rare historia ein god 4!

Eventyr #2; «Stormen» (Worker/Bess nok ein gong) også frå 1978 er heftets beste, ein real opptur. Sjølv om crewet er det same er denne historia friskare og betre, den inneheld mange spanande element og nokre overraskingar. På mange måtar verkar dette også meir oppdatert, ettersom anledninga byr på ein tropisk storm av store dimensjonar. Etter å ha sjekka at alt står bra til med Eden-øya si går turen til ei einsam øy som fungerar som barneheim. Her burde Fantomet overtydd innbuarane om å flykte, men dei vert verande.

Attende i jungelen får me selskap av ein tidlegare pirat som vil rane «Elefant-kyrkjegarden», noko som Fantomet sjølvsagt må stoppe. Ferda går så til sjøs for å redde barna på øya, og slutten vil eg ikkje røpe i det heile teke. Eg måtte verkeleg sjekke om ikkje denne fortellinga var mykje lenger enn dei to andre, men det stemte ikkje, dei er alle ca. 33 sider. Men her er altså eit knippe eventyr som fyk av garde, like sterk som stormen som trugar dei alle. Denne fortellinga gjev eg bein 6, den fortener mange lesarar, og i år er dette ein klår kandidat til årets beste historie.

#3 er ein real nedtur. Her er det Avenell/Bade som har laga ei ordentleg røvarsoge i 1982. Teikningane er mykje råare enn Bess sine, og historia er … spesiell. Bengal har som vi alle veit verdsrekord i antal tapte folkeslag og gøymte dalar, og her får vi tre på ein gong – steinhoggarfolket og dalen dei bur i – og dalen dei må flytte til. Grunnen til at folket (berre skjeggete menn i steinalderkostymer) eksisterer er at det ein gong var nettopp dei som forbetra den naturlege fjellformasjonen som likna eit mannshovud til noko som vart Fantomets hovud; «Hodeskalleklippen». Slik sett – dersom dette er blitt kanon – har dei sin plass i Fantomets mytologi. Eit ekstra poeng er at dei snakkar ein variant av urnordisk språk, det må vere det blonde håret og skjegget, dei er nok gamle vikingar, skal du sjå.

Dette er ei nokså surrete forteljing, og det er kanskje grunnen til at den aldri har blitt trykt opp att før no. Kanskje dei burde ha spart seg arbeidet? 3 på terningen, ikkje det heilt store.

Men utgåva som heilheit står bra: 4,75 i snitt for eit reint opptrykkshefte er ikkje så verst i grunnen.

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

 Ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for teikneseriar med volum. Gjennomgongen  held fram.

  • Den (nesten) unge Blueberry

Med undertittelen «Fort Navajo» kjem dei fyrste tre Blueberry-albuma i ei samla bok. Dette er like stor teikneseriehistorie som Conan-boka, og her er berre to skaparar; Giraud og Charlier. Dei fyrste albuma kom på norsk seint på 70-talet, så denne utgjevinga har mykje for seg. Og den er heller ikkje mynta på dei som kjøpte hardcoverbøkene for ein del år tilbake.

Å sjå starten på løytnant Blueberrys karriere her er svært interessant. Ein av mine gamle westernfavorittar er serieskaparen Jijé, med sin fantastiske «Jerry Spring». Linjene frå Jijé til Giraud er lette å sjå her, spesielt i fyrste historie, der Jijé sjølv har laga forsida. Fyrst seinare skulle løytnanten få det svært karakteristiske Belmondo-fjeset sitt, her er han mykje råare i formen. Elles er det svært mykje «blåjakker» i denne boka, noko som endrar seg (heldigvis) seinare i dei komande bøkene.

Teikneseriekunst og -historie. Anbefalast alle! Også 12-åringar som (kanskje) likar teikneserier sjølv om dei ikkje lenger veit kva ein «western» eller ein «cowboy» er.

Boka er forsynt med ei herleg historisk gjennomgang av nettopp desse to uttrykka.

Legenden om Blueberry; Fort Navajo, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 190.- (1,25 pr. side).

  • Den Alternative Supermann

Så er vi alt komne til bok 2 i DC/Egmonts «Earth One»-serie. Som i fyrste bind er det konsonantglade J. M. Straczynski som skriv og den mindre kjende Shane Davis som teiknar. Serien er riktig flott, med ein alternativ vri på den velkjende historia om Stålmannen. Namna er dei same – men folka heilt annleis. Det er Supermann i «den verkelege verda», med reelle problem. Skurken, ein ny variant av Parasitten, er riktig fæl og effektiv som motstandar.

Eg har litt problem med den noko emo-sutrande Clark med tidsrett bustesveis, men serien viser vel eigentleg kor vanskeleg det ville vore for kven som helst å hanskast med at ein har superkrefter. Ikkje minst i erotisk samspel med andre…

Bra bokserie som fortener mange lesarar!

Superman Earth One Bok 2, Egmont 2017, 156 sider (fargar), kr. 130.- (0,85 pr. side)

  • Pen og pynteleg Tarzan vender attende

Nok ei flott bok i den nye Tarzan-serien, teikna av Russ Manning etter originalmanuskripta til opphavsmannen Burroughs. Som sist: vakre menneske har spanande eventyr i eit parkliknande landskap. Men eventyra denne gong er villare og meir fantastiske, Tarzan får familie (Korak og Jane), krigen har kome til Afrika med fæle tyskarar og Tarzan oppdagar ei gløymt og gøymt rike med prinsesser og farlege dinosaurar. Altså ekte flotte action-teikneserier, nokså nøyaktig 50 år gamle no.

Manning er ein stilist av verdsklasse, og boka bør finne mange lesarar, også dei som berre kjenner figuren frå Disneyfilmen. Sånn sett må desse teikneseriane verke mystisk framande på nye lesarar…

Tarzan, tegnet av Russ Manning Bok 2, Egmont 2017, 154 sider (fargar), 170.- (1,10 pr. side)

  • Donald i mellomformat

Ei slik liste hadde ikkje vore komplett utan litt Donald Duck, og her er vi komne fram til bok 7 i denne artige (for meg) serien. I desse bøkene veit du aldri kva du får, men du kan rekne med at det er litt spesielt artige og gode forteljingar, vanlegvis frå kjende serieskaparar. Redaksjonen ser bort frå Don Rosa (bra! Han er godt representert frå før) – dei burde sjå meir bort frå Carl Barks (av same grunn), og etter mitt ynskje fokusere meir på store europeiske stilistar som Scarpa, Verhagen og Heymans. Og prøve å unngå historier som har vore utgjevne i bøker før, som t.d. Hall of Fame-serien. Det har dei ikkje greidd. Likevel har dei komme med fine samlingar som viser den enorme kvalitetsbreidda Disney-universet kan by på. Denne gongen er Branca representert med to historier og Vicar med ein. I tillegg til ein fin forteljing av Paul Murry og ein flott sak frå Van Horn. Og noko merkeleg frå ein for meg ukjend Pujol.

For ei stund sidan kom eg over ei samling strøykne Donald-hefte frå tidleg 90-tal, altså 25 år gamle eller så. Og vart overraska over det høge nivået på ein god del av forteljingane frå den tida, og då snakkar eg ikkje berre om Rosa eller Rota. Tykkjer nivået den gong var mykje høgare enn dagens, så her er det mykje bra stoff ein kan velje og vrake i…

Eit lite minus: redaksjonen burde også notere når og kor fyrste utgjeving av historia kom, ikkje berre når den kom i Noreg. Bøkene er framifrå hylleprakt, og egnar seg godt for å ta med på hytta eller ferie.

Klassisk Donald Duck & Co nr. 7, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 150.- (0,97 pr. side).

  • Sprint i nygammal drakt

Vi oppsummerer med noko som ikkje er ei tjukkbok, heller eit «vanleg» seriealbum, men boka føyer seg så vakkert inn i denne rankinglista frå den flotte teikneseriesommarhausten at eg måtte ta den med.

Sprintkjennarar og -elskarar får ha meg unnskyldt, men eg har ingen tilhøve til Sprint og hans verd. Eg kjenner til den, og har eit visst kjennskap til Champingnac og Spiralis (sistnemnde er så visst ein fantastisk skapning), men veit altså like lite om serien som andre; Iznogood, Viggo eller Flipp & Flopp. Tølpar, javel.

«Og slike skal kalle seg teikneseriefans?» spør du kanskje. Vel, nok ein gong hevdar eg at serier du vert fanga og oppteken av må treffe deg på rett tidspunkt. Superheltane frå Marvel og DC traff meg som 12-åring, Donald har vore med meg i heile livet, og «vaksne» franskbelgiske serier traff meg i studieåra. Tempo gjekk meg hus forbi, og stornase/funnyfaceseriane eg har nemnd her likeså. Bortsett frå Asterix, då. Det fins alltid unntak. Og Tintin byrja eg fyrst å lese då albuma kom til Noreg (Aller/Semic) då eg var vaksen og kunne verdsetje Hergés meisterverk på retta.

Så; attende til Sprint under krigen. Dette er eit flott album. Heilt frå forsida, i sine avstemte «krigsfargar» får vi Tintin-kjensla av drama. Og rosina i pylsa er vel naziflagget Sprint heisar seg nedover, den raude fliken bak han er teikna som Supermanns kappe. Sprint som actionhelt og frelsar? Jau, i kamp mot nazistane viser den unge pikkoloen stor kløkt og mot.

Til sine tider får vi også dosar med humor og slapstick, noko som vi også finn hjå Hergés helt Tintin. Boka inneheld svært dramatiske avsnitt, det er bombing og skyting i Brüssel slik det høver seg for ei dramatisk okkupasjonsforteljing. Og forføreriske kvinner som både Sprint og hans ven Kvikk vert utsett for, ikkje minst ei langbeint tysk blondine…

Språket i albumet er eit kapittel for seg. Arvid Skancke-Knutsen har skapt eit svært fritt og feiande «krigsspråk», med tydelege låneord frå norsk (krigs)samtid. Språket, fargane, teikningane og historia får alle topp karakter frå meg.

I Noreg må vi vel til «Gulosten» og hans eskapader under krigen for å finne noko tilsvarande dramatisk, men der Yann og Schwartz diktar fritt med laussleppen penn vil nok Kristian Krogh-Sørensen legge seg meir mot realitetane. No ynskjer eg meg mest av alt Ny Gulost…

Sprint Spesial nr. 2, Egmont 2017, 64 s., kr. 100.- (1,56 pr. side).


Oppsummering: ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for alle som likar tjukkbøker. Og prisen pr. side er det lite å sei på – kva får du for ei krone i dag? Sistnemnde bok har høgast sidepris, vi får tru det er Skancke-Knutsen som utgjer differansen her, men med sitt flotte språkarbeid er han verdt den ekstra 50-øringen!

Gode tider for «fat comic»-venner (første runde)

Gode tider for «fat comic»-venner (første runde)

Svært gode tider, ja. For alle som samlar, les og elskar teikneserier i Noreg har Egmont i det siste gjeve ut eit ras med flotte samlingar, eller «fat comics» som Howard Chaykin døypte «softcoversamlingar» på Raptus ein gong.

Hans tanke var at det slimsne småblada hadde utspelt si rolle for lengst, heilt sidan det berre kosta lommepengar (10-25 cent) for eit hefte. Dagens prisar øydelegg totalt for kjøping av eit hefte, dermed burde alle forlag gå over til saftigare, feite samlingar som kostar mykje mindre (pr. teikneserieside) enn eit hefte. «More value for money», ifylgje Howard.

Pondus, Nemi, Kollektivet, Donald Duck & Co og Fantomet (mellom andre) kjem støtt nokon lunde kvar månad eller så, men satsinga på tjukkbøker har teke fart frå Egmont så det monnar. Min spådom er at Fantomet forsvinn som månadshefte ein eller annan gong, for å bli erstatta som kvartalsbok i Fat Comic-format. Jamvel Donald kan lide same lagnad, spør du meg – min lokale Meny tek inn 5 (fem!) hefte annakvar veke, mot 20-30 for berre nokre år sidan. Og fjortendagars-heftet druknar fullstendig i mengda av Donald-Pockets i ymse utgåver.

Nåvel. Det er gode tider, og her kjem ei rask og kjapp oversikt over fatcomics som er ute no, eller har vore ute ei stund, det er ei imponerande liste.

  • Conan som teikneseriemeister

Klyp meg baklengs inni fuglekassa om dette ikkje er årets beste teikneseriebok i Noreg. Innhaldet er så bra – både tekstleg og ikkje minst teiknemessig, at det held til gull, sjølv utanfor VM-Bergen. I desse forteljingane (Savage Sword of Conan #13-19) har John Buscema funne oppskrifta på korleis dette skal gjerast. Eksperimenteringa i dei fyrste hefta er borte – her er berre teikneseriemeisterskap att. Historiene er også på usedvanleg høgt nivå, fortalt av Roy Thomas i storform. I tillegg får vi besøk av to absolutte meistarar i teikning, Gil Kane og Neal Adams. Sistnemnde sitt bidrag er av usedvanleg høg klasse.

Flottaste forsida til no også. Og meisterverket «The Devil in Iron» er her. Alfredo Alcala frå Filippinane er utvilsamt Johns beste tusjar på denne serien, og tusjar alle Johns fem serier i boka. «People of the Black Circle». Kan tusj gjerast betre enn dette? Det er som koparetsingar frå hundre år tidlegare.

Ei kjempebok, kort sagt.

Legenden om Conan Bok 3, Egmont 2017, 264 sider (svart/kvitt), kr. 200.- (0,75 pr. side)

  • Linda og Valentin i det psykedeliske landskap

Dette er ei fabelaktig bok frå parhestane Christin og Mézières sitt SF-univers. Linda og Valentin (ja, eg er utgammal) sine tidlege eventyr er her på nytt, også eit som ikkje har vore utgitt på norsk før.

Nå vi snakkar alder på gamle anmeldarar kjem her eit hjartesukk: tenk om ein serieglad ungdom på ein tredjedel av min alder) kunne skrive om sine fyrste møte med desse flotte bøkene – i staden for meg (og dessverre mange kjøparar på min alder eller under) som konstant vil referere til sine fyrste møte med seriane ein eller annan gong for over 40 år sidan. Dobbeltsukk.

No skal eg sei at eg aldri har vore nokon stor L&V-fan eller lesar nokonsinne – albuma kom på dansk og norsk då eg var oppteken med heilt andre ting enn teikneserier (hint, det rimar på spiker, lim og tang).  Men eg kjende då til serien, nok til at eg kunne finne på å brøle «Velkommen til Alflolol!» når eg var i ekstra godt lune.

Serien har ein spesiell karakteristikk ved at teiknaren Mézières illustrerte heltane og andre personar i litt «funnyface»-tradisjon medan universet rundt dei var teikna SF-realistisk. Det var ei greie eg aldri fekk til å like noko særleg. Men denne tradisjonen er jo velkjend for alle som likar eller har kjennskap til det altomfattande omgrepet «fransk-belgiske serier».

Nåvel. Dette er SF på høgt nivå, og det er ikkje vanskeleg å sjå koss Besson og Lucas let seg inspirere til filmane sine frå dette. Morosamt nok las eg på ei amerikansk film/serieside at dei tykte «Valerian» likna for mykje på «Star Wars». Sukk.

Fyrste forteljing; «Mareritt» er endå meir funnyface enn det som kom etter, det er altså starten på eventyret, det som førte dei to saman. Rått og enkelt, men flott. Andre forteljing; «De tusen Planeters Imperium» er soga som filmen bygger på. Den er dessverre skjemma av dialogtunge ruter og sider, det er mykje å fortære her. I siste forteljing; «Skyggenes Ambassadør» har serien funne fin balanse mellom tekst og teikning. Pur og elegant SF.

Og hovudpersonane L&V finn eg mykje meir sjarmerande enn filmen sitt par.  Nok ein gong: det er å vone at nye lesarar som ikkje kjenner serien eller fransk/belgiske SF-teikneserier får augo opp for dette flotte verket med filmen i friskt minne.

Valerian – tegneserien bak filmen, Egmont 2017, 128 sider (fargar), kr. 170.- (1,33 pr. side)

    • Fantomet i nostalgiformat

 Bak den beste forsida i denne serien til no finn me fire hefte frå 1966-67. Fire flotte og klassiske McCoy-forteljingar med forfattar Falk i storform. Vi har lest desse historiene mange gonger, men i 66-67 var det nok nytt for mange.

Av spesiell interesse kan vi merke oss at på desse 4 heftas andre omslagsside, altså i faksimile  – under overskrifta «Legenden om Fantomet» er illustrasjonane av «nykommaren» Sy Barry som starta med avisstripene 5 år før desse blada kom, medan heftet elles har 20-25 år gamle forteljingar frå Wilson McCoy.

Boka har også mykje stoff om desse historiene og deira heilt spesielle status i Noreg under krigen, der tyskarane stengde aviser og forbaud «imperialistisk» USA-stoff.

Min personlege favoritt i boka er fyrste forteljing; «Det unge Fantomet», som eg hadde lese i Vi Menn nokre år før (den gong i moderne grå-grøn/lakseraud fargelegging).

Fantomet kronologisk, Egmont 2017, 134 sider (svart/kvitt), kr. 149.- (1,12 pr. side)

Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Trist som Gufas? Nei, ikke helt, goddammit!

Omtrykket av Kaptein Mark i bokform har både styrker og svakheter.

Relanseringen av gamle serier fra Egmont tar ingen ende, og vi er virkelig midt i en «gullalder» når det gjelder ny tilgjengelighet av klassisk materiale. Kvaliteten på nevnte klassikere kan nok diskuteres, men var man ca. 12 år gammel da seriene debuterte vil man selvsagt nikke jublende til omtrykkene og si «bilder fra mitt liv!».

Nok en gang må man surmaget minne om at nye lesere for slike serier finnes omtrent ikke – dette er produkter som fengte ungdom i en tid uten fjernsyn (Miki/Davy) og bare én kanal i svart-hvitt (Kaptein Mark etc.). Så vi ender opp med et potensielt nostalgibehov dersom man nøkternt sett kan påstå at seriene er både naive, enkle og kanskje litt kjedelige sett med dagens øyne. Det samme kan for øvrig sies om omtrykkene av gamle Fantomet…

Mitt eget forhold til «sjekkheftebladene» er nokså vagt. Av en eller annen grunn dukket verken Miki eller Davy opp hjemme hos meg, mens det florerte av Donald, Superman, Batman og Superboy. Jeg ble egentlig både paff og imponert da jeg for første gang fikk se en skoeskesamling av Miki, på besøk hos min noe eldre fetter – I all sin brune, grønne og sorte trykkprakt.

Senere ble det vel til at jeg kjøpte et og annet hefte, men ble aldri komfortabel med de korte episodiske fortellingene. Det var alltid et «neste gang…» eller «forrige gang» – jeg ville ha en hel historie NÅ! Å kjøpe ett hver uke for å få med meg hele sammenhengen hadde jeg ikke verken råd til, eller interesse av. Når jeg tenker meg godt om og mange år tilbake, var eneste gangen jeg koste meg med Miki da jeg kjøpte en liten «Kaptein Miki-bok» i «Kamp-serien»-størrelse fra Se-Bladene. Elendig innbinding gjorde at sidene ble et puslespill etter hvert, men jeg fikk da en hel, uavbrutt historie. Og Windy og Salasso var verdt hver eneste sekund jeg måtte lide meg igjennom hovedfigurens gutteaktige prektighet.

EsseGesse-heltene samlet på ett sted

Nuvel! Mike og Davy gjennomgikk en omveltning til magasinstørrelse, og ble så avløst av to nye karer; Allan Kjempe og Kaptein Mark. Førstnevnte husker jeg ingenting fra, men Mark minnes jeg som noe bedre tegnet enn forgjengerne. Han hadde også beste sidekick siden Windy og Salasso: Triste Gufas. Bare navnet gjør at man husker karakteren! Den andre sidemannen; Mister Bluff, var en mer tradisjonell kar, som egentlig hadde som eneste varemerke uttalelsen «ved min bestemors skjegg!». Ikke lite, bare det.

En stund var jeg også fascinert over forskjellene på tegneseriene og heltene i bladet «Texas» (som jeg likte mye bedre) og bladene «Vill Vest» og «Præriebladet». Førstnevntes historier var avsluttede, vanligvis 4 eventyr med hver sin faste helt («Kit Carson», «Billy the Kid» etc.). Da jeg senere kikket nærmere på «Kamp-Serien» gikk det opp for meg at Texas-gjengen og Kamp-gutta var produsert samme sted, i England, av dyktige, men noe samlebåndspregede serieskapere.

Samtidig hadde jeg innsett at sjekkhefte-bladene var laget av samme tegner(e) med en litt annen, røffere stil, også disse nokså samlebåndspreget . Først mange år senere, da jeg begynte å «forske» litt på fenomenet italienske westernserier – fikk jeg vite at småbladenes serier var produsert på en «westernfabrikk»; EsseGesse. Deres produkter var annerledes enn de andre italienske seriene fra forlaget Bonelli. Oppskriften følges hele tiden: kjekk, sterk og fryktløs helt, sammen med litt komiske sidemenn, kjemper mot gjennomgående onde og skruppelløse fiender, overgripere, mordere og ransmann.

Grande Blek, eller «Davy Crockett», i kamp mot udugelige rødjakkeklovner er et klassisk EssseGesse-motiv

I Davys og Marks tilfelle er det disse klisjeaktige «rødjakkene», som symboliserer alt ondt ved en fiende. I sine tåpelige og upraktiske uniformer, komplett med parykk (!) er de enkel match for skogens fryktløse og ærbare menn som kjemper for friheten, mot tyranniet. Antrekk og parykk, samt et vedvarende sveklingspreg, gjør at rødjakkene mest av alt fungerer som «aliens» fra en annen verden (England). Fiendebildet er så komplett, totalt uten formildende trekk, at de like godt kunne kommet fra Mars.

To the point, goddammit! Nå er boka om «Kaptein Mark og Ontarios ulver» ute, sånn ca. 50 år etter at serien debuterte. Riktig pen sak, i flotte farger. Det sies ikke hvem som har fargelagt disse opprinnelig svart-hvite historiene, om det er gjort i Italia, eller her hjemme av Egmont. Uansett er fargene gjennomgående bra, med duse, avdempete farger som kler Canadas skogsmiljø godt. For det foregår i Canada, ved Ontario-sjøen, der kampen mellom Amerikas frigjøringshær og invasjonsstyrkene til «Mad King George» foregår.

Nok et sidesprang: Den historiske Davy Crockett, stifinneren fra Baltimore som faktisk har levd (og døde i kamp mot meksikanerne ved Alamo i Texas) ble som bok-, film- og tegneseriehelt skildret i sitt riktige miljø; overgangen mellom Sydstatene og Midt-Vesten i nybyggertida. Præriebladets Davy deler bare navn (og beverskinnslue) med stifinneren, og opererer mye lenger nord, i grenseområdene Canada/USA – også han i kamp mot ansiktsløse rødjakker. Det var ingen av oss tidlig på 60-tallet som så det motstridende her…

Boka er inndelt i tre avdelinger: to tegneseriehistorier og et omfattende redaksjonelt innslag. Sistnevnte først! Det er skrevet av en italiener og litt dårlig oversatt til norsk. Blant annet blandes Davy Crockett og «Il Grande Blek» (hans opprinnelige navn) sammen flere ganger. Innslaget tar for seg italiensk tegneseriehistorie på en svært grundig måte, selvsagt med fokus på de tre EsseGesse-karene. Det er grundig, ja, kanskje litt for mye informasjon for en standard norsk serieleser, men et funn for de historisk interesserte.

Det florerer med italienske seriepersoner (alle menn, selvsagt) og mengden av navn virker nokså forvirrende. Vår egen Jostein Hansen hadde nok sikkert kunne skrive et mer tilpasset norsk forord, men bevares, dette er solide saker. Ikke bare de fire EsseGesse-seriene som jeg har nevnt her belyses, også andre, parallelle italienske serieutgivelser drøftes. Flotte faksimiler av sider og forsider gjengis. Meget bra! Jeg gir dette en solid 5.

Så var det seriene, da. Fra topp til bånn, rett ut sagt. Vi starter med første historie fra 1966, der vi blir ført inn i Marks univers. Kampen mot rødjakkene er i gang for fullt, og vi blir presentert for hovedpersonene og motstanderne på en grei og rett-fram måte. Men det er ensporet og ensformig, og ganske langtekkelig. Guttebok-romantikk. Heltene er kjekke og prektige, skurkene er som sagt avskyelige, nesten umenneskelige. Triste Gufas’ pessimisme er så overdrevet at det blir litt parodisk. Tegningene er solide, men klisjéfylte. Og historien er kjedelig, dessverre.

Forordet forteller at opphavsmennene ikke hadde til hensikt å revolusjonere tegneseriemediet med nyskapende og kreative løsninger, de ville kun underholde. Men her er intriger og spenning nokså uteblivende, og som første lanseringshistorie er den så tam at den ikke fungerer, etter mitt skjønn. Merkverdig at ikke karakterbygging og en viss utvikling ikke er til stede i en lanseringshistorie. En Blek (!) 2 på gaffelen.

Så kommer seriens eventyr nr. 100, med en jubileumshistorie om hvordan det hele startet. Jeg gruet meg som Gufas til å lese den, og tenkte å droppe den helt, dersom det skulle vise seg som mer av det samme. Og tok skammelig feil! Det er et skikkelig friskt og flott eventyr, både spennende og gripende på samme tid. En oppvekst-historie, eller «coming-of-age story» på engelsk. Som f.eks. «Slyngel» av Kverneland eller «Tarzan of the Apes» av Burroughs. Greit, det er ikke høyverdig litteratur eller tegneseriekunst, det er et guttebokromantisk drama. Som sådan er det av prima kvalitet. Og på samme måte som Tarzan blir opplært både av aper og mennesker (Paul D’Arnot) blir Mark opplært av sine indianske venner samt sin fosterfar, en fransk adelsmann.

Og her ser vi sannheten i ordtaket «en helt er ikke interessant hvis han ikke har en likeverdig fiende» eller noe slikt (det er i alle fall hva Stan Lee brukte for alt det var verdt, f.eks. i hans Spider-Man. Her får den voksne Mark en nemesis, den tvers igjennom onde og grusomme engelske general Stone. Han må tas, av meget gode grunner. I tillegg unngår denne fortellingen en sedvane som mer eller mindre blitt enerådende i slike serier: helten slipper å drepe fienden ved at skurken faller/snubler/drukner/brenner i hjel/får en stein eller tre over seg etc. etc. (dette er jo noe vi gjentatt ser i Fantomet også). Det sies også i forordet at EsseGesses helter ALDRI drepte, de bare stoppet fiendene sine (som deretter ble truffet av lynet eller noe slikt). Jeg forventet at det samme skulle skje her, men ble hyggelig overrasket. Klar 6!

På alle måter en flott historie, og sammen med det prima forordet veier det godt opp for den slappe innledningshistorien. Boka anbefales for seriesamlere, spesielt de som ønsker bedre innblikk i (deler av) Italias meget interessante seriehistorie.
Vi ender opp med en snittkarakter på 4,3, som vi regelrett høyner opp til en 5 pga. det flotte trykket.

Kaptein Mark og Ontarios ulver
Forord av Luca Boschi
192 sider
190 kr.
Egmont

Nostalgi og underfundige historier

Nostalgi og underfundige historier

Det er gode dager for (eldre?) serielesere og samlere nå: på samme lørdag kunne man plukke opp ikke mindre enn tre splitter nye omtrykksbøker fra Egmont, med stoff hentet fra 60- og 70-tallet: Kaptein Mark 1 og Conan 2, samt Fantomet (kronologisk) bok 2. Det er sistnevnte vi skal kikke litt på her.

Første bok i serien fikk god omtale her av undertegnede, og serien fortsetter i samme, trygge spor som før. Fire hefter fra 1964 og -65 presenteres, komplett med småstoff, filmdill og noen biografiske opplysninger. Noen samlere er lei seg for at biseriene ikke er med; for meg er Texas Jim uvesentlig. Så her er det Fantomet i Wilson McCoys uforlignelige, enkle strek, med historier fra 50-tallet.

Det er for så vidt interessant at den norske utgiveren (Normic Press i Stavanger, venner av SE-Bladene?) valgte 10-15 år gamle serier ved lanseringen av det nye bladet, når det faktisk var flere år etter at Sy Barry fullstendig revolusjonerte strek og serie (sammen med Falk, selvsagt) – noe som begynte i 1961. Kanskje heftet hadde fått bedre kår i 1965 (det kom bare to blader det året, lite å bygge en fanskare på) hvis de nye, dynamiske seriene fra Falk/Barry hadde fått plass, i stedet for disse godmodige, men gammeldagse McCoy-historiene. Men forlaget hadde kanskje ikke rettigheter til det nye, aktuelle stoffet?

Jeg brukte ordet «underfundig», det beskriver disse fire fortellingene godt. Fantomet-mytene er på plass, men ikke så forankret og utbygd som Falk/Barry fikk til senere. Jungelen er som et parklignende landskap, med sletter og skogholt, befolket av et riktig rasistisk illustrert samfunn som bor i gresshytter. «N-ordet» er faktisk i bruk et sted også… Hodejegere, overtroiske buskmenn og storleppede hytteinnbyggere er hva Falk og McCoy leverte som opprinnelige afrikanere på 50-tallet.

Jungelpatruljen er på plass, om enn i en meget primitiv versjon, og jeg skulle tro at «Den mystiske skatten» må ha en veldig tidlig presentasjon av Oberst Weeks. Skurkene er klassiske McCoy-bøller, og alle røyker, med siggen hengende nonchalant fra underleppa («sjå kor eg bryr meg!»). Sala er vakker som få, og Fantomet er velsignet med godt humør ganske ofte. Fjellfyrstene er dumme og hovmodige. Professoren er naiv men godhjertet. Med andre ord: alle ingrediensene for klassiske Falk/McCoy-eventyr er på plass.

Eventyrene er forbausende sprelske og oppfinnsomme, og Falk kan virkelig koke en morsom suppe på den enkleste idé. Bare forslaget om at Ulv bør (og kan) ri på Hero skaper en historie som ender opp i den villeste harselas, noe som får Fantomet til å le så han griner. I en annen fortelling utsetter Fantomet seg for umenneskelige prøvelser for å redde Sala, selvsagt på grunn av en arrogant fjellfyrste.

Reproduksjonen er så som så; de første tre historiene har en hvitkledd hovedperson, først i siste fortelling får han den rastrerte, grå drakten. Raster og gråtoner overtar for sorte linjer på hvitt papir, og gir rutene mer dybde og smell.

I tillegg til de fire bladenes hovedfortellinger inneholder boka en del redaksjonelt småplukk og informasjon. Som bonus får vi noen rare filmfortellinger – «Fantomets Mini-kino»; obskure filmer fortalt i bildeserier. Og så samlebildene av nokså ukjente amerikanske Hollywoodstjerner, da. Hvor ellers kunne man finne pressefoto av størrelser som Efrem Zimbalist Jr. og Ernest Borgnine? Filmhelter man aldri hadde hørt om (i alle fall oss som ikke vokste opp med svensk TV) og som man bare kunne drømme om TV-seriene de var med i…

Dette er en bokserie for oss litt eldre serielesere! Hva de yngre måtte mene om disse historiene kunne faktisk vært interessant å vite…

Fantomet Kronologisk Bok 2
Skrevet av Lee Falk, tegnet av Wilson McCoy
148 sider
149 kr
Egmont

Les også:
Universelt blurb: Fantomet Kronologisk

Gjensyn med tegneseriehistorie

Gjensyn med tegneseriehistorie

1970-tallet var tegneserieforlaget Marvel sitt kreative høydepunkt, med lansering av nye hefter, skikkelser og temaer. 1960-tallet var en eneste lang eksplosjon av nye tanker og serier som revolusjonerte fullstendig hvordan bransjen og folk flest betraktet seriemediet – et medium som de aller fleste hadde avskrevet som blodfattig og utdatert.

På 70-tallet som en rekke nye serieskapere på banen, folk som hadde vokst opp med Lee/Kirby sine revolusjonerende tanker og serier. Stan Lee trakk seg mer og mer ut og viet kreftene til aktivitet i Hollywood, og Roy Thomas entret banen som ny sjefredaktør. Han brakte inn nye tanker, tegnere og forfattere som hadde et mer nyansert syn på serieunderholdning.

70-årene er blitt av mange vurdert som forlaget (og tegneseriene generelt?) sitt beste og mest kreative tiår. Superhelter, som for det meste dominerte 60-tallet, ga mer plass til andre typer serier, som f.eks. kung-fu, fantasy og SF. Robert E. Howards figur Conan (the Barbarian) var en slik nykomling, og ble en klar suksess alt fra starten av som fargehefte i 1970. Roy Thomas sine fantasifulle adapsjoner av Howards opprinnelige noveller og historier, koblet med de unike illustrasjonene til nykommeren Barry Smith, skapte en fabelaktig fantasiverden ut av Conans mytiske herredømme.

Da Smith etter hvert ga seg ble tegnejobben overlevert til veteranen John Buscema, som skapte sin egen, mer muskuløse versjon av Conan. Byer, landskap, kvinner, konger og soldater ble like nennsomt tegnet som før, men Smiths romantiske versjon ble forlatt til et noe mer realistisk «barbarisk» landskap.

70-tallet brakte også en annen nykommer på banen innen amerikanske tegneserier: magasinet. Stan Lee hadde lenge okket seg over hvordan distribusjonsapparatet hemmet og forvansket formidling av heftene ut i landet, der forlagene var helt avhengig av effektiv transport og fremvisning av varene. Tilfeldigheter som dårlig vær på veiene kunne faktisk dømme en serie til kansellering, ettersom bladene ikke kom frem i tide. Så hadde man problemet med forsinket fakturering, som betød at forlaget ikke fikk se salgsresultatene før mange måneder senere, som medførte at man ikke visste hvordan serien slo an (eller ikke). Salgsstedene var (overveiende) bladkaruseller på lokale drugstores og ved aviskiosker.

Prisen pr. hefte, vanligvis 12-15-20-25 cent pr hefte, ga en svært liten gevinst for selger, noe som forvansket salgspotensialet da nedleggingen av «Mom & Pop»-butikker på hjørnet forsvant og kjedene og supermarkedene tok over. Disse nye salgsstedene var ikke like velvillige overfor bladkaruseller som de mindre butikkene, som var avhengige av et nært og godt forhold til lokale kunder – selv snørrete guttunger som kom en gang i uka med en halvdollar for sine fire faste hefter.

Salg av småhefter begynte å stupe – og tok seg faktisk ikke opp igjen før innføringen av rene tegneseriebutikker et stykke ut på 70-tallet. Midt oppi dette fikk Lee & co. en briljant idé: et nytt produkt, et tegneserieMAGASIN. Høyere pris og «voksent» utseende og innhold ville gjøre at aviskioskene kunne selge disse ved siden av TIME og Newsweek – de var ikke avhengige av de litt simple bladkarusellene lenger. At bladenes innhold og utseende skulle få et «seriøst» preg var også noe Lee hadde drømt om lenge.
Men hva skulle magasinene inneholde? Svaret var enkelt: flere superhelter, SF og fantasy. Stan Lee prøvde allerede i 1971 markedet, og startet med fantasy, med heftet SAVAGE TALES. Ka-Zar, Conan og andre dukket opp her. Forlagssjef Goodman var uenig i tiltaket, så det ble med dette ene heftet. Da han takket for seg (eller ble skjøvet ut døra av Lee & Thomas) startet de opp igjen noen år senere, samtidig som de prøvde superhelter (Thor), horror (Man-Thing), action (Man-God) og SF (Star-Lord). Alle heftene, inklusive Savage Tales og Savage Sword of Conan hadde malte forsider, med helter i heroiske positurer, ofte minnet de sterkt om «vanlige» herremagasiner dedikert til krig, kamp og action (sikkert bevisst valg!).

Jeg vandret rundt i England en sommer for 42 år siden og plukket med stor interesse med meg en bunke Marvel-magasiner, bl.a. titlene jeg har nevnt ovenfor. Samt de første 10 numrene av SSoC…

Da er vi endelig kommet fram til poenget med denne alt for lange introduksjonen: den eneste sjangeren som overlevde som magasin var fantasy, med karakteren Conan. Heftet hadde en ubrutt publisering i over 20 år, noe som må tilskrives gode historier og eminente illustrasjoner. Karakteren Conan traff markedet midt i blinken, og der superhelter og andre karakterer måtte vende slukøret tilbake til firfargehefte kunne barbaren svinge sverdet i svart-hvitt i mange år fremover. På en måte er dette lett å forstå i ettertid. Superhelter hadde 35 år i gilde farger på baken, og passet liksom aldri inn i et A4-sorthvitt magasinformat. Conan, derimot, fikk et hjem som på mange måter passet ham bedre enn fargeheftet han sprang ut fra.

Det norske Conan-heftet hadde også mange gode år her hjemme.

Nå kommer Egmonts omtrykk av SSoC, basert på Dark Horse sine utgaver fra en del år tilbake. Det er blitt et velkomment gjensyn med tegneseriehistoriske godbiter. Tykke, fine bøker! Første bok starter (selvsagt) med begynnelsen; SSoC # 1 fra 1974.

Jeg har full forståelse for formatet (nedfotografert til standard heftestørrelse) – dette gjorde jo Dark Horse også, og norske (gamle) Conan-lesere er nok på kjent område. Men for meg blir det vel smått. De store magasinene lot tegnekunsten virkelig skinne samtidig som de nitide tynne tusjlinjene fikk nødvendig «punch». Her blir det smått og trangt, og det er lett å se at dette er opprinnelig ment for større format. Men, det er ingen kritikk, kun en kommentar.

Verre er det med gjengivelsen. Andre på Serienetts Facebook-sider har kommentert den rett sagt svake reproduksjonen av et par historier. Spesielt mesterverket «A witch shall be born» (originalt: «Tree of death») lider av helt utvaskede sider og detaljer. Jeg har originalheftet og kan bekrefte at streken er tydelig og klar på alle måter. Men tusjingen og gråtonene i spesielt denne historien har gitt omtrykkerne problemer, noe de absolutt ikke har mestret. Jeg tror at Egmont her har jobbet med for dårlig utgangspunkt, noe som ikke burde ha skjedd. Originalene er trykket med blysats på kraftig, men absorberende papir, mens man i dag (selvsagt) bruker superhvitt kvalitetspapir og offset. Det blir ikke det samme.

Så å si alle historiene er svakere reprodusert enn i originalene, og selv om jeg aldri kjøpte det norske Conan-bladet tror jeg at disse hadde bedre trykk. Hvordan Dark Horse-utgivelsene er har jeg ikke sjekket.

Sett bort fra disse (viktige!) detaljene er boka et flott produkt, og passer godt inn i dagens Egmont-satsing på opptrykk og nostalgi. Her er også er svært bra etterord, forfattet av orakelet Jostein Hansen, som beskriver både originalbladet og ikke minst sjefstegneren John Buscema. I disse historiene briljerer han som aldri før, John fortalte meg (på Raptus i 1999) at han slapp seg totalt løs her og skildret kamp og blod (og antydet at Conan også likte trioen «piker, vin og seng») for første gang – utenfor fargeheftenes selvpålagte Comics Code-sensur. Hans eneste innvendinger fra denne perioden var at alt for mange av historiene hans hadde dårlige tusjere… Han likte også best å tegne i svart-hvitt, og syntes at fargeleggingen i «småbladene» ofte forkludret det som opprinnelig var klare linjer og tydelige tegninger.

Roy Thomas var forfatter og redaktør av ca. de 60 første heftene, og Buscema og andre giganter tegnet, så med seks hefter i hver bok skulle man være trygg på å kjøpe de 10 første i denne serien.

Anbefales på det varmeste. Boka er (i Bergen) for det meste utsolgt, men kan nok skaffes fra forlagets utsalg serie.no. Bok 2 er like om hjørnet!

Legenden om Conan, Bok 1
Skrevet av Roy Thomas, tegnet av John Buscema m.fl.
Etterord av Jostein Hansen
265 sider
200 kr.
Egmont