Browsed by
Forfatter: Arild Wærness

Fantomet nettopp nå – Alter ego

Fantomet nettopp nå – Alter ego

Årets andre Fantomet innledes med en bra utgave – så bra at min nærbutikk var utsolgt etter kun en uke. Det inneholder både Fantomet og Thorgal, så da er det bare å glede seg. Eller?

Bak en rimelig grei forside, der Sala er et høydepunkt (tenk om! Se det for deg! Sala som i kampens hete redder en blodig og forslått Kit! Hun er mer enn kapabel til det. Vi krysser fingrene…) i en actionfylt historie lagt til San Fransisco. Henrik Sahlstrøm innfrir; 5.

Sjefens leder har en interessant og klok vri på fenomenet Alter Ego – dvs. helters hemmelige identiteter. I vårt tilfelle forklarer han kort og fyndig hvorfor Mr. Walker ER Fantomet ER Ånden Som Går. Sikkert noe mange ikke har tenkt over, vi er så vant med Parkere, Kenter og Waynes at vi tar disse hemmelige identitetene for gitt. Bra! 6!

Rassy og Bade snekrer en grei hovedhistorie, den fra San Fransisco, der spørsmålet om identiteter og hemmeligheter står i fokus. Plottet er fascinerende; gamle observasjoner og opplysninger om Waker og hans elskede fører begge i fanget på en gangster. Sala er med hele vegen, og det er et pluss. Bade tegner i en rå og lurvete stil, det er et minus.  Det kan også se ut som om vi får se «gangsteren» Doc Perry igjen, uansett har han avdekket Fantomets hemmelighet. Sånn passe: 4.

Thorgal er tilbake, som forsidens toppbjelke lover oss. Denne gang får vi ikke servert den sedvanlige magien, overtroen, gudeverdenen etc., det er et reinspikka vikingeventyr med unge og forelskede Thorgal og Aricia. Dramatisk, spennende og overdådig vikingaction. Fortellingen er litt skjemmet av at sidenes fargevalg denne gang ikke passer til å bli gjengitt på matt papir i mindre målestokk – her er mange mørke og dystre sider som er nesten uleselige. 5.

Heftet avsluttes med en fargelagt Lundstrøm/Vallvé-historie fra 1977: Slangejenta. Hva er det med Fantometforfatterne og deres forkjærlighet for hvite, blonde, blåøyde jenter/piker/prinsesser som går seg vill i jungelen og blir opphøyet til prestinner/gudinner/kultledere av overtroiske jungebeboere? Det finnes mange slike eksempel, her er enda ett. Med slanger, denne gang – blondinens spesialfelt er slangetemming. En skikkelig gammeldags røverhistorie. 4.

Heftet inneholder en påminnelse om å stemme på fjorårets beste forside, og når jeg ser disse 13 flotte forsidene blir jeg påminnet om hvor mange gode historier vi fikk i fjor. Måtte det fortsette i 2017!

Ikke topp, men heller ikke dårlig. 5+6+4+5+4 = 24/5: 4,8!

Fantomet #2 2017
100 sider
67 kr
Egmont Kids Media

Universelt blurb: Klassisk Donald Duck

Universelt blurb: Klassisk Donald Duck

Når sant skal sies, renner bladhyllene formelig over av forskjellige Disney/Duck-varianter, mer enn en stakkar kan ta inn over seg i det man haster forbi en mer eller mindre pyntelig tidsskrifthylle på ens lokale matbutikk.

Det er interessant å merke seg i hvor stor grad blad- og tegneseriekjøp har forflyttet seg i fra det man vanligvis kalte «bladforhandleren», dvs. Narvesen, over til matkjedenes utsalg. Det byr på en utfordring, ettersom tradisjonelle bladutsalg har vel etablerte rutiner for display, mens matbutikkene er avhengige av at ansvarlig ansatt bryr seg litt mer enn å bare lørje bladene opp på hyllene. Noen butikker har aldeles ufyselige bladhyller, der spesielt plastposebladene flommer, velter og strutter innimellom mer eller mindre tilfeldige hefter.

Så denne boka står der i bladhylla, litt mindre enn disse andre «klassikerne» fra Disney/Egmont. Bark/Rosa-serien, f.eks., er litt større, dvs. reint A4-format – den valgte tjukkbok-modellen fra Fantomet, Tempo etc. Samme med «sesong-bøkene» med eldre Donald, med historier fra 60-60-tallet. Format er egentlig litt spennende. Sammenlignet med de nevnte bøkene (alle til rundt 149.-) virker denne boka liten. Helt til jeg sammenlignet med et DD & Co-hefte – identisk størrelse.

Der er – for å si det pent – mye ompakking av eldre stoff fra Disney/Egmont, og det er vel en del av poenget. Så lenge salget av det regulære bladet synker i et ubønnhørlig tempo, vil det være interessant å hente inn kroner i ompakking. Så lenge det sikrer økonomien og gir tilstrekkelig gevinst, er det helt OK. Alt står og faller på utvalget av historier (for de som er litt-mer opptatt av Disney-tegneserier enn folk flest – som bare snapper noe med seg som lektyre…)

Så – hvordan fungerer denne boka (154 sider/150.-)? Bok # 4 fungerer riktig så bra etter min mening (og det er den som teller her…). Jeg bladde igjennom sidene og falt for kjøpetrangen. Samtidig oppdaget jeg #3 bak bunken med #4, og etter en kjapp runde med meg sjøl og lommeboka mi kjøpte jeg den også. Jeg begynte faktisk å lure på hvorfor jeg ikke hadde kjøpt 1-2 tidligere (svaret på dette får du i et seinere blurb).

Hvorfor? Har du ikke lest nok Disney/Ducks til å vare hele livet? Joda, og Barks, Rosa, Vicar med flere trenger vi strengt tatt ikke i enda flere tapninger. Likevel ble jeg sjarmert av denne utgaven. Hvorfor, nok en gang? Svaret er enkelt: Hollandsk Disney. På 80-tallet oppdaget jeg noe som endret mitt syn på Disney: Blant alt rælet som kom fra AS Hjemmet i Donald Duck & Co i perioden 1970-1990 fantes det flotte gullkorn fra, for meg, til da, helt ukjente serieskapere. De var som regel ikke navngitte, men en ting hadde de felles: en dyp og hengiven tilnærming til kildene (Carl Barks), gode historier og deilige, sprelske tegninger.

Daan Jippes. Freddy Milton (Okay, han er dansk, men i ånden er han halvt nederlandsk). Ben Verhagen. Italieneren Marco Rota og brødrene Heymans. Fortellingene deres raget milevis over den sedvanlige sausen fra Disney/Hjemmet, og de var sørgelig alene før Don Rosa dukket opp fra sitt Gladstonske gjemme. Jeg beklager hvis jeg støter fans som mener at Branca og Vicar er på samme nivå – de laget bra historier, det er rett – men de er så forankret i det man kan kalle statisk Donaldisme at de blir små i forhold til disse ville, sprelske europeiske fortellingene.

Jeg skulle ønske jeg kunne komme på noen bedre adjektiv enn dette, men det aller viktigste for meg er at disse fortellingene er annerledes. De skiller seg ut fra det jeg litt nedlatende kaller statisk Donaldisme, småborgerlige Andebyhistorier som vi har lest så mange av fra før-. Og tegningene er annerledes så det holder. Nyansene er tydelige, noen ganger (som hos Verhagen) ganske brutale, og de skiller seg så avgjort ut fra mye annet. Carl Barks’ ånd svever som en Sterke-Tor over hver eneste rute, men ellers har de fått lov til å utvikle seg og blomstre på egen hånd. Kan det skyldes at de er utviklet i et helt eget felleskap, det nederlandske forlaget Oberon?

Arild Midthun har tidligere fortalt hvordan hans tegninger (det gjaldt den gang forsidene i DD & Co, som han startet med) ble utsatt for nitidig internkontroll fra Europeisk Disney (basert i Barcelona?). Alt skulle være på linje, «on form», og for meg høres det mest ut som et korporativt ønske om å beskytte varemerket og figurene. Tegn slik eller dropp det! Skjønner at man i disse dager er mest opptatt av å verne merkevaren, men pengetellerne ser ikke poenget: uten egen identitet forsvinner særpreget og alt blir likt, striglet; som Gilde-kjøtt eller Tine-ost. Greit, men uspennende!

Hvor hadde Disney-universet vært i dag uten rebeller og fortellere med sterk og tydelig identitet? Don Rosa var nok hatet i visse kretser da han kom, men fansen ville ha hans serier, så til de grader at forlaget måtte bøye seg for folkekravet. Barks sine tre klassiske stadier, Solar Donaldisme, sågar Klodrismen(!), Jack Bradbury, Gottfredsson, Murry … alt dette er fortellere som satte sitt preg på en av verdens største eventyrsamlinger. Bare for å ha nevnt noen…

OK – Bok # 4 i serien «Klassisk Donald Duck», med etiketten «de gode historiene» (hva? Er de andre historiene mindre gode? Sågar dårlige? Det får vi nok aldri svar på…) er en flott introduksjon til serien. Kanskje den beste i rekka, så jeg gleder meg allerede til #5 som kommer i mars. 15 sider, fordelt på 7 historier. Hvis man kan si at redaksjonen har valgt et tema for utvalget, kan det kanskje være eventyr. Altså action og utforsking, noe som har karakterisert noen av de aller beste Barks-historiene. Forsiden er hentet fra Mau Heymans åpningshistorie «Mirakelmedisinen», og antyder at her skal det gå unna i full fart. I denne serien med anmeldelser skal jeg ta meg friheten med å sette karakter på historiene, slik jeg gjør i «Fantomet nettopp nå». Bare fordi jeg har lyst! Og noe sier meg at her blir det nesten full pott.

«Mirakelmedisinen» av Heyman

Mau Heymans åpner som sagt ballet med en feiende frisk historie; «Mirakelmedisinen». Onkel Skrue har drukket en mikstur for såre tellefingre, og blitt blå over det hele. Dette fører til en klassisk oppdagelsesreise til et glemt og gjemt land for å finne botemiddel. Med på ferden er Svinesen/McSvor, en av Barks verste/beste skurker – og hans håndlangere, den klønete B-Gjengen. Naturscenene er fabelaktige, akkurat slik vi ønsker å se tåkefjell i Sør-Amerika, og endene er tatt helt på kornet.  Energiske, friske og sprø. En noe enkel historie løftes enormt av gode tegninger. 5!

«Mysteriet i Surklemark-sumpene» av Carl Barks

Så stuper vi rett inn i en tilsvarende oppdagelsesreise, med en av Carl Barks’ aller beste fortellinger; «Mysteriet i Surklemark-sumpene». Denne har vært utgitt et utall ganger før, men tåler absolutt en gjenlesning. En av de aller beste i Barks’ rekke av småfolk-fortellinger. Klar 6!

Så – en av mine hollandske favoritter, Ben Verhagen, her med en surrealistisk og vill SF-historie: «Du Milde Måne». Både fortelling og tegninger er sjarmerende, ikke minst fordi det er så utypisk – ikke midtlinje-Disney i det hele tatt. Full fart for flere sære historier! 6!

«Onkel Skrue og Sjørøverøya» av Marco Rota

Over til en gammel kjenning; Marco Rota. Hans spesielle, organiske stil er ikke helt utviklet ennå i denne gamle historien fra 1981: «Onkel Skrue og Sjørøverøya». Naturscener, hav og båter, og ikke minst en fabelaktig sjørøverborg stjeler historien her, som ellers er litt tynn. Marco Rota blir aldri feil. 5.

Carl Barks tilbake med en kort seks-siders novelle; «Trylleblekket». En historie som ikke er så godt kjent for de fleste, et lite kammerspill mellom en iherdig selger (Barks elsker dørselgere!), Skrue og Donald. 4.

«Jorden rundt på 80 dager» av Ben Verhagen

Ben Verhagen tilbake med en lang ekspedisjonshistorie; «Jorden rundt på 80 dager». Påskuddet for jordomseglingen er nok en tåpelig krangel mellom Anton og Donald. Hovedpoenget er et oppdrag for Skrue om å besøke en variant av Mongolia. Her får vi det eksotiske indre Asia i fullt monn, i en lang og dramatisk historie. Tegningene er temmelig rå og upolerte, noe som kler den røffe historien. Fetter Antons ukledelige sluhet blir en liten byrde i intrigen, han er temmelig endimensjonal og ondskapsfull her. Men det er så mye fabelaktig som skjer i dette dramaet, så vi gir en god 5 her.

Boka avsluttes med et Mikke/Langbein-mysterium; «Mikke og den underlige virvelstrømmen». Fallbergs manus er som skapt for Paul Murry, men her er det Dick Moores som er tegneren. Ikke like bra som Murry, men får godkjent. En vitenskapsmann/utforsker og Svarte-Petter er selvsagt med i en klassisk Mikke-historie som ikke når helt opp denne gang 4.

Sammenlagt får vi 7 historier med samlet poengsum 35, som gir snittkarakter 5. Veldig bra! En flott innføring i de lengre og spesielle Disney-eventyrene, spesielt for de som ikke har lest så mye av dette før.

Til ettertanke ser jeg at denne bokserien er en slags «Best of» fra Hall of Fame-bøkene. Det er kanskje like greit, for HoF representerer noe av det aller beste fra Disney-universet. Og folk som handler på matbutikken er kanskje ikke så kjent med denne bokserien som seriefolket ellers. Jeg håper at redaksjonen dyrker det spesielle og uhøvlete, slik jeg nevnte innledningsvis. Ikke for mye Barks, og se bort fra Don Rosa, som er nokså overrepresentert ellers. Bring de rare, skakke, spennende historiene som vi ikke ser så alt for ofte!

Bra tiltak og jeg gleder meg til # 5, som kommer snart. I mellomtiden skal jeg kikke nærmere på #1-3, og se hvordan de måler seg mot denne flotte utgivelsen.

 

Klassisk Donald Duck Nr. 4
Av diverse (se detaljer i teksten)
156 sider
150 kr.
Egmont Kids Media Nordic

Fantomet nett no

Fantomet nett no

Heftet avsluttar eit svært godt år på topp!

Ja, det har vore eit svært bra år for hefteserien «Fantomet». Nokre av utgåvene har vore mellom det aller beste ein kan forvente i dag, og redaksjonen jobbar steingodt med å setje saman velkomponerte samlingar. Ikkje alle nummer held like god kvalitet, men jamt over er dette framifrå arbeid frå ein god redaksjon.

Og når dei har det beste materialet tilgjengeleg, vert det endå betre. Denne gongen vert det ikkje full pott, berre nesten.

Framsida? Noko kjedeleg, vår mann i posisjon – klar til kamp. Sal Velluto har snekra denne, og eg saknar alt dei svenske malte framsidene, full av mystikk og drama. Denne vert for «super-aktig» og faktisk litt gammaldags. Karakter: 3.

Leiaren presenterer ein riktig kuriositet; ein veggbunad ein stad i Oslo, som ber umiskjennelege «Ånden som går»-preg. Interessant folkeopplysning; karakter: 5.

00_fa-ivy-crow

Hovudhistoria heiter «Mysteriet på Ivy Crown». Herr og fru Walker vitjar vener på Amerikas austkyst og får eit mysterium i hendene. Ein elev ved eit velrenommert universitet har forsvunne. Ting tyder på at universitetet ikkje er så reinhårig som alle trur, bl.a. er det tale om hemmelege ritual og brorskap – slikt som me har høyrt er ein del av maktstrukturen i det kvite USA. Ting vert riktig utriveleg for mange, også vår helt, men det endar nokonlunde godt til slutt. Bra manus frå svenske Silverbo og teikningar av spanske Ruiz – karakter 5.

00_fa-walkers-table-coverSå kjem 4 sider Fantomet Fakta – ein riktig godbit som tek for seg Fantomet globale historie – i alle land som har utgjeve serien. Det er overraskande mange og eksotiske variantar av både hefte, figur og serie. Pussig at det indiske Fantomet-bladet, som har både vestleg og Hindi tittel, er gløymt her. Karakter: 5.

Det er funne plass til ein tosidar frå 80-talet (her skal det jubilerast!) men dette er berre ein kuriositet for komplettistar. Karakter: 2.

Endeleg er livsfarlege og vakre Kriss (frå Valnor) attende. I ein forteljing som er mindre prega av (sedvanleg) krig og maktkamp, meir regulær Fantasy denne gongen. Det er nesten som eit kvileskjer i Kriss-historierekka. Dramatisk, om noko vi kan kalle «Dei fortapte borns hemmelege øy». Her vert det synsing, men Kriss og Thorgal-universet er alltid å rekne med. Karakter: 4.

Eit godt og solid hefte som avsluttar ein verkeleg bra årgang av bladet. Samla karakter: 3+5+5+5+2+4; 24, fordelt på 6 = blank 4.

Denne meldaren gler seg til neste år, der vi kanskje får ei utvikling av «Den tomme trona» samt flotte sideserier, som neste gongs «Undertaker».

Fantomet 13/2016
100 sider
67 kr.
Egmont Kids Media

Fantomet nett no

Fantomet nett no

I siste liten kjem ei kjærleikserklæring til Paul Ryan og elles ein del skryt av Fantomet si novemberutgåve.

Me har i dei siste åra vore bortskjemde med flotte, stemningsfulle forsider på bladet vårt, der især svenske illustratørar har gitt oss dystre, dramatiske og kraftfulle forsider. Her får vi ei forside som er eit tilbakesteg, veldig 80-90-tals, illustrert av Sal Velluto, inspirert av den originale (og mykje dårlegare) forsida av Bob McLeod. Karakter: 4

Originale, sa eg? Jau, for hovudforteljinga er eit opptrykk av noko som kom på denne sida av 2000-årsskiftet. Eg hugsar godt historia, så det må vere etter at eg tok oppatt tradisjonen med å lese Fantomet (etter mange, mange års vandring i den Ånd-lause villmarka). Det spesielle er at eg ikkje finn referansar til når «Vrakplyndrerne på Kinloch Island» kom fyrste gong, det står faktisk ikkje nemnt at dette er eit opptrykk. Så referansane til forsidas tekst «Jubileumsserie spesial 2000-tallet!» er einaste peikepinnen her.

Historia tek for seg den utbreidde landbaserte piratverksemda i Europa på 1700-talet, der øybuarar og kystfolk rana lasteskip i storm ved å tenne falske signalbål på stranda eller på eit utkikspunkt. Dermed leidde dei skipet mot farefulle skjer, der besetninga som overlevde forliset vart hogge ned og gitt til fiskane, medan lasta vart teken vare på og seld vidare. Trur nok dette skjedde i Noreg også, ein brutal praksis. Her er me i England, der Fantomet sjølvsagt har eit oppgjer med denne uhamslege piratverksemda. Og får kjærast med på kjøpet. Underhistoria er faktisk eit klassisk søskendrama, der Fantomets gunst står i fokus.

Fargane er merkeleg grelle, og kler ikkje den dystre historia i det heile teke; fargebiletet minnar faktisk mest om dagens superseriar – i gult, blått og raudt. Me det er flott teikna, og Reimerthi har snekra ei bra forteljing. Karakter: 5 (ingen trekk for at det er omtrykk, historia står godt framleis).

Bladets leiar peiker rett mot neste historie, og fortel om kva fenomenet «John Doe» står for, det vi på norsk kjenner som NN (ukjend). Fin innføring: karakter 5.

Men først skal me innom litt fakta; ei opprekning av det merkelege 2000-talet. Her skjedde det mykje i bladet, og dette vert svært godt presentert av Sjefen og hans svenske Guran; Andreas Eriksson. Karakter: 5.

Så kjem ei fantastisk forteljing; «John X» av DePaul og Ryan. Her får eg det endelege beviset: Ryan er Sy Barrys ektefødde etterfylgjar, og serien minner meg om kor mykje eg alt saknar teiknaren, som døydde så alt for tidleg.

Kit Walker misser minnet etter eit farefullt oppgjer med bandittar, og vandrar rundt i skogen, utan maske og andre klede utan å vite kven han er. Han endar opp i Jungelpatruljens hovudkvarter der han etter kvart søkjer om opptak, som «John X», den ukjende. Historia er lang og innhaldsrik, der er humor, spaning, fortvila slekt og ein forvirra Guran, ein nesten leikande Walker som trivst som plomma i egget som patruljemann, ein undrande leiar Worubu og (litt) kjærleikssjuke patruljekvinner. Teikningane er fabelaktige, og vi saknar ikkje «maskemannen» eit sekund, vi trivst godt med den solbrillebrukande John, som ikkje ein gong kjenner att Ulv’en sin som diltar etter han. Perfekt på alle måtar.

Dette er min klåre favoritt til beste Fantomet-historie i år; karakter (tullar du?): blank 6.

I saman med «Walker»-mysteriet i denne historia kjem Sjefen med ei forklaring på kva slektsnamnet Walker eigentleg kjem frå. Denne bisarre informasjonen var heilt ny for meg og viser at saman med Sjefen har alle noko å lære, same kor gammal ein er blitt. Karakter: 6.

Heftet vert avslutta av ein McCoy-vignett; «Brødrene Gibs» (ikkje Gibb, det hadde blitt FOR sært) – 5 kjappe sider der store, sterke karar herjar i barane på kaien i gamle, tåkete Morristown, alle flyktar i panikk, berre Fantomet stiller opp og gjev dei bank. Dei lærer leksa si og vert gode gutar. Har sjølvsagt vore trykt ein del gonger før, klassisk McCoy, som sagt, karakter 4.

Eit svært flott blad som det framleis er råd å skaffe seg – spesielt for «John X».

Totalkarakter: 4 + 5 + 5 + 5 + 6 + 4: 29/6 = 4,8. Bravo!

Fantomet 12/2016
100 sider
67 kr
Egmont Serieforlaget