Browsed by
Forfatter: Glenn Folkvord

Den svenske tegneseriejulen

Den svenske tegneseriejulen

For hundretusenvis av nordmenn er juleheftene en viktig tradisjon. Hygge, nostalgi, spenning og en god latter korter ned ventetiden, enten til selve julaften eller i de stille dagene i romjulen. Juleheftene omtales som en typisk norsk tradisjon, men hvordan ser foreteelsen ut hos vår nærmeste nabo?

Norge og Sverige er som nasjoner såpass like at det er lett å få inntrykket at vi har det meste felles. Dette gjelder ikke minst julen, årets største høytid som med relativt små variasjoner er et felles historisk kulturgods i hele den nordiske regionen. Eksempelvis forenes Norden av at julens viktigste dag er 24. desember, dagen før den «ordentlige» julen begynner. I vår jul er de fleste tradisjonene en kombinasjon av 150 år gammel tysk import og eldre tiders hverdag blant fattigbøndene. Det gjelder også til en viss grad juleheftene, som i over 100 år har vært en folkelig tradisjon for store og små, både i Norge og Sverige.

Adamson julehefte fra 1921

Før vi ser nærmere på den blågule varianten, må vi skille ut et konsept som ikke er relatert til tegneserier. Nordmenn på ferie eller harryhandel vet at aviser, magasiner, hefter og tegneserieblader går under fellesbegrepet «tidningar» i Sverige. Spør du derimot en svensk venn om vedkommende er interessert i jultidningar, tenker hen ikke nødvendigvis på tegneserier eller magasiner. Salg av jultidningar er en over 100 år gammel form for dørsalg for barn og unge som vil tjene lommepenger opp mot jul, men i dag inneholder postordrekatalogene som kundene plukker fra langt mer enn bare trykksaker. Leketøy, klær, godteri, film og husholdningsprodukter er vanligere, selv om både tegneserier og andre hefter er med i katalogene, kanskje litt av gammel vane. De fire store jultidningsforlagene har i gjenomsnitt drøyt 8% magasiner og hefter i sortimentet, fordelt på tegneserier og fakta- eller ukeblader. Likevel kalles den årlige høsttradisjonen «att sälja jultidningar.» For innforståtte i Sverige er begrepet for tegneserier som kommer ut til jul «julalbum», en presisering som skiller dem fra de gammeldagse litterære eller dokumentariske heftene som barn tradisjonelt har solgt til venner og bekjente.

Julstämning 2017

Går vi langt nok tilbake i den svenske historien, kan spesielle hefter og bøker til jul spores helt tilbake til 1700-tallet, da kalendere og almanakker ble populære. For å være aktuelle fra og med januar, måtte de komme ut før jul. På slutten av 1700-tallet kunne disse små bøkene selge 300.000 eksemplarer, i et land som hadde drøyt 2 millioner innbygere, hvorav mange ikke kunne lese. Utover det viktigste – kirkelige høytider og rituelle dager – kunne trykkene inneholde nyttig informasjon, for eksempel om hestekjøttets fortreffelighet som føde for en sultende befolkning. I Tyskland lå man som vanlig i forkant og der hadde kalenderne etterhvert utviklet seg til litterære publikasjoner med bidrag fra den tidens fremste forfattere. Den praktiske informasjonen om når man måtte gjøre hva i løpet av kirkeåret ble en, om ikke ubetydelig, så hvertfall bare innledende del. Det lettere innholdet spredte seg også til Sverige, takket være handel og tysk innvandring. Fra midten av 1800-tallet ble gavebøker og spesielle magasiner med oppskrifter, kunst og fortellinger vanlig til jul i noen lag av befolkningen. Den samme typen utgivelser hadde vi også hatt i Norge, hvor det første juleheftet med blandet innhold kom ut i 1817. Det eldste klassiske julemagasinet som fortsatt utgis i Sverige er Julstämning, først publisert av Åhlén & Åkerlund i 1906. Årets utgave er nr 111, utgitt av Semic.

Conny Burmans Karrikatyren fra 1885

Når det gjelder tegneserier, anses tegneren Johan Fredrik Constantin «Conny» Burman som de svenske julealbumenes forfader. I årene 1866-1894 ga han ut magasiner med blant annet korte tegneserier og illustrasjoner. Inspirasjonen kom fra Wilhelm Busch (1832 – 1908), en tysk kunstner, illustratør og tegneseriepionér som skapte rampeguttene Max og Moritz, forløperne til Rudolph Dirks`Knoll og Tott. Burmans satire var ikke beregnet på barn, men barneblader til jul dukket opp mot slutten av 1800-tallet, blant annet Snöflingan (Bonnier, 1890 – 1907) og Jultomten (Svensk läraretidnings förlag, 1891 – 1934). Tidlige svenske tegneserier var bare en del av innholdet, som Carl Larssons Kon og När lille Pontus blir smed.

Tidlig Buster Brown-julehefte på svensk

Rene tegneseriealbum, tenkt som gaver og underholdning til jul, hadde sin spede begynnelse i 1902 med en oversatt Max och Moritz (K.G. Holms Förlag), fulgt av Richard Outcaults Buster Brown i 1907 (AB Ljus). Sistnevnte kom også ut året etter, begge gangene i et liggende format litt større enn den norske julehefteformatet. Historiene om rampegutten Buster (jada, enda en) hadde snakkebobler og strakk seg over hele sider. Disse tidlige albumene var dog ikke tenkt som tilbakevennende utgivelser, men var mer å betrakte som årbøker hvis konsept tilfeldigvis skulle bli kopiert senere. Spredte forsøk med andre typer julemagasiner som ikke primært inneholdt tegneserier fulgte, men på 1920-tallet begynte forlagene med årlige tegneseriealbum. Da hadde Knold og Tot forlystet førjulsnordmenn årlig allerede siden 1914. I 1921 utga Åhlén & Åkerlund albumet Adamson av Oscar Jacobsson, samtidig som AB Hemmet utga Dirks Knoll och Tott. To år senere fulgte Bonnier opp med Kapten Grogg och Kalle, opprinnelig tegnefilmfigurer skapt i 1916 av animatøren Victor Bergdahl. Fridolf Celinder av Knut Stangenberg dukket opp i 1924 (også på Åhlén & Åkerlund) men må ikke forveksles med Lilla Fridolf. Rune Moberg skapte ham som radiofigur i 1955, overførte ham til tegneserie året etter, for så å bli fast julealbum fra 1958 til i dag. Lilla Fridolf ble hetende Lille Bjartmar i Norge i Serie-Pocket og Blondie i 1982.

Fantomen julehefte fra 1944

På 1930- og 40-tallet ble juleheftene et etablert fenomen, på linje med den norske utviklingen. I løpet av 1930-tallet debuterte 20 titler, hvorav tre fortsatt utgis; Agust och Lotta, Kronblom og 91an (aka Stomperud), mens 40-tallet bragte Tarzan, Blixt Gordon, Fantomen, Mandrake og Prins Valiant. Av de amerikanske eventyrfigurene er det bare Fantomen som fortsatt utgis som julealbum i 2017. I samme sjanger finnes også den relativt langvarige Agent X9, som er kommet ut siden 1985 med betegnelsen «specialalbum». Disney ble innlemmet i utvalget i 1936 med Musse Piggs julbok, men ble erstattet av Kalle Ankas julbok i 1941, en tittel fortsatt kommer ut. En annen klassisk svensk «långkörare» er buskishumoren i Åsa-Nisse, som kanskje er mest kjent fra et stort antall filmer og bøker, men også fra eget serieblad. Julealbumene har kommet ut siden 1959. Vil man ha superhelter, er verdens sterkeste bjørn det nærmeste man kommer i dag; i sitt 26. år er Bamse julalbum en fast del av Sveriges kanskje største tegneseriefranchise gjennom tidene.
Av andre julealbum med flere tiår på nakken, men som nå er gått inn, kan nevnes Karl-Alfred (aka Skippern, 1936 – 1954), Musse Pigg och Jan Långben (1957 – 1993), Biffen och Bananen (1945 – 1971), Filip och Kaspersson (1937 – 2008), Flygsoldat 113 Bom (1952 – 1972), Lutfisken (1912-1966, dog ikke bare tegneserier) og Gyllenbom (aka Fiinbeck & Fia, 1931 – 1964).

Pondus’ svenske julehefte

Norske bidrag til de svenske julealbumene finnes også. Pondus fikk tre album fra 2007 – 2009, men ble ikke den store suksessen den er blitt i Norge. Mer fotball ble det derimot i Sleivdal, som kom ut på det svenske markedet som julealbum fem ganger mellom 2006 og 2014, oversatt til BK Slarvhult. Nemi ble publisert i seks julealbum på 00-tallet, men er mer etablert i sitt eget blad, som har kommet ut fast i Sverige siden 2002.

Kalle Anka Vinterspecial 2017

Totalt antas svenske forlag å ha publisert ca 210 ulike julealbum siden tidlig på 1900-tallet, alt fra Jukan til ymse Disney. Bare et fåtall fikk et langt liv. Det meste har vært forsøkt: Samlede søndagsstriper, amerikanske superhelter, hjemlige eventyrserier, lokal og importert humor, barneserier og oppdragende infotainment. Svenskenes svar på Lyn Gordon og Ingeniør Knut Berg, Allan Kämpe, ble julealbum i 1948, 1950 og 1951, hvorav de to første utgavene hadde et liggende format tilsvarende det tradisjonelt norske. De fleste album som kom ut i Sverige fram til 1970-tallet var nettopp julealbum. Først med Tintin i 1968 (et forsøk i 1960 – 62 floppet) og Asterix fra og med 1970 utviklet markedet seg for andre typer selvstendige album og albumserier. På det tidspunktet hadde julealbumene også gjort en annen jobb; banet vei for tegneserieblader. I Sverige debuterte tegneserier som striper i ukeblader, men det var julealbumene som for alvor gjorde at tegneserier fikk fotfeste som selvstendige produkter. Musse Pigg-tidningen (1937) regnes som Sveriges første tegneserieblad, men det gikk inn etter 23 utgaver. Først i 1948 fikk seriebladene fotfeste med Kalle Anka & Co og Seriemagasinet. Da hadde julealbum allerede vært Sveriges eneste rendyrkede seriemedium i en generasjon.

Lilla Fridolf 2017

Den svenske julealbumhistorien kan med andre ord sammenliknes med de norske juleheftene på flere punkter. For eksempel er den folkelige humoren i 91an Karlsson/Stomperud blant de mest solgte titlene i begge land. I lang tid har det likevel vært forskjell nok til at vi snakker om to ulike trær i den samme skogen. Dette i motsetning til andre populærkulturelle områder, som de nesten identiske skandinaviske markedene for superheltfilmer og kriminallitteratur. Forskjellene ligger både i omfang, formater og innhold. Det er ikke uten grunn at julealbum er korrekt terminologi. Med få unntak har de fleste albumene vært, og fortsetter å være, nettopp klassisk stående, rygglimte album. I 2017 kommer Herman Hedning & Co. og Kalle Ankas julbok ut i et liggende A5-format, mens en Hälge-bok fås i et tilnærmet rektangulært format, kalt «stora boken». Et formatmessig unntak i år er den 384 sider tykke boka Lilla Fridolf – Alla årsalbum 1958-1970, hvor 12 julealbum er samlet. Med en utsalgspris på nesten 400 kr og hard perm faller ikke boka inn i julealbumkategorien, men som nostalgi for samlere er nok ikke utgivelsen i november en tilfeldighet. Sånn sett på linje med andre opptrykk til jul.

En annen og påfallende karakteristika er antall titler. Mens nordmenn i år kan velge mellom 46 ulike julehefter, sakprosahefter ikke medregnet, må svenskene nøye seg med tredjeparten, og det med en generøs definisjon av hva som regnes som julealbum. I kiosker og dagligvarebutikker i Sundsvall, en middels stor by, er det oppdrevet 17 julealbum i år, inkludert en Disney-pocket med juletema. Med den strengeste definisjonen – album som selges i jultidningsforlagenes kataloger – teller årets utgivelser 14, som må regnes som et slags offisielt tall. Tegneserieforeningen Seriefrämjandet fører statistikk over julealbum, som viser at 2008 var et toppår i nyere tid, med 19 album. Med tanke på at Sverige er et dobbelt så stort marked, og har en publiseringstradisjon som går nesten like langt tilbake som den norske, er denne forskjellen talende for hvor spesiell juleheftetradisjonen er i Norge. Dette reflekteres ikke bare i opplag og omfang, men også i medieomtale. Mens Flåklypa, Vangsgutane og Jens von Bustenskjold anmeldes i norske aviser og analyseres som fenomen i reportasjer (Egmont alene sender ut 80 fulle anmelderpakker hvert år), og til og med er tatt inn i varmen hos bokhandlerne, merkes ingen eller lav interesse for albumene i hverken det svenske tegneseriemiljøet eller i medier. De svært få anmeldelsene som finnes er både gamle og godt gjemte. Selv Seriefrämjandet har ikke anmeldt ett eneste julealbum i år. Trolig finnes det bare én svensk publikasjon som noenlunde systematisk tar for seg julealbumene; hobbybloggen Toppraffel skrevet av tegneserieforfatteren Pidde Anderson. Han kom med dette hjertesukket for to år siden: «De har kommit ut varje år i decennier, ibland i mer än ett halvsekel. Ändå är det aldrig någon som skriver om dem, de recenseras aldrig. Jag pratar förstås om julalbumen. De liksom bara finns där.» Har svenskene rasjonalisert bort gammeldags kos, eller kan det klassiske albumformatet være en del av forklaringen? Julealbumene likner øvrige album og er således knyttet mindre til jul enn spesialformater. Nørdebloggeren og undergrunntegneserieskaperen Daniel Lenneérs kommentar til Fantomens julealbum i 2016 kan kanskje oppsummere ståa: «Vad är grejen med julalbum egentligen? Det har jag ärligt talat aldrig fattat. Ska man läsa dem på jul? Ska man ge bort dem i julklapp? Är det bara distributionen som gör det till en jultidning. Jag förstår inte.» Med jultidningskatalogene som viktigste salgskanal er anmeldelser og omtaler offisielt et ikketema i markedsføringen.

Sannheten er nok heller den at det er den norske juleheftetradisjonen som er uvanlig stor, ikke at den svenske er uvanlig liten. Det svenske markedet for julealbum holdt seg relativt stabilt i 70 år, før dippene på 90- og 00-tallet desimerte tegneserieutgivelser generelt. Færre av både nye og eldre titler indikerer lavere interesse blant forlag såvel som lesere, men når Pressbyrån (liknende Narvesen), uavhengige kiosker og postordre likevel kan skilte med 17 ulike julealbum, er dette en vesentlig mindre reduksjon enn det øvrige svenske markedet har sett de siste 30 årene. «Julealbumene har en fremtid. Vi har flere sterke titler i vårt sortiment, hvorav julealbumene kommer til å være en viktig del fremover. Samtidig utvikler vi bøker med både solister og kortere serier, som langsiktig kommer til å stå for en økende andel av omsetningen vår», sier Måns Gahrton, forlagssjef i Semic.

Kalle Ankas Julbok 2017

Den største forskjellen på norsk og svensk tegneserieseriehygge er at de svenske julalbumene nesten uten unntak byr på repriser, eller i beste fall gammelt materiale som ikke er utgitt tidligere. I årets Agent X9 tilbys tidligere uutgitte episoder med Johnny Hazard, og i bredformatalbumet Kalle Ankas julbok er gamle søndagsstriper trykket kronologisk. «Noen av dem er så godt som nye i Sverige», i følge en redaktør i Egmont. Forøvrig er alle årets utgivelser fra det dominerende forlaget Semic fylt med gjensyn. Selv ikke i Fantomens julelbum, der redaksjonen har tilgang til Team Fantomen som stadig vekk holder månedsbladet med nye historier, er noen av de tre historiene nye for året. Den norske nyproduksjonen kan til sammenlikning kalles omfattende, muliggjort av høye salgstall. Ingen løfter på øyenbrynene dersom et norsk julehefte selger 100-150.000 eksemplarer. De svenske salgstallene oppgis ikke, men samlet selger julealbumene noen hundre tusen eksemplarer. Vitseboka Dassboken (i Norge kjent som Dassboka) er kanskje ikke helt representativ når den på begynnelsen av 00-tallet ble kjøpt av 85.000 jultidningskunder, mot 3500 i høst. Mobiltelefonenes inntog som toalettforstrøelse kan muligens forklare nedgangen, men i 2018 skal selv Kalles stripebok vurderes for fremtiden. Ikke engang klassisk Disney holder nødvendigvis koken over kjølen. Men det finnes også en annen forklaring til valg av innhold. De svenske albumene redigeres i den gamle albumtradisjonen hvor man samler materiale som er blitt populært gjennom annen spredning, som dagspresse, tidsskrifter og ukeblader. I et marked som Semic betegner som konservativt fungerer dette. Gjenutgivelse av Fantomens julalbum fra 50 år siden, som én av tre deler i de moderne albumene, kan sees på som en tjeneste for de mange lesere som neppe sitter på så gamle album. Selv om Jonny Nordlund eller Gert Lozell tegner nye omslag til noen av albumene, er den svenske julen såpass tradisjonsbundet at totalt sett gjenspeiler publiseringene lesernes ønsker, hvertfall så langt forlagenes analyser går. Kanskje påvirkes innholdet av kundegruppene også. Både barn, ungdom og vokse antas å lese albumene, men andelen menn er merkbart større enn kvinner.

Åsa-Nisse 2017

Som i Norge inneholder enkelte av julealbumene vinter- eller juletema. Gjennom årene har nok de fleste tegneserier tatt for seg julen, og det er billig å samle disse historiene i julealbum, men etter hvert har også julealbumene brukt opp det lageret. Åpningshistorien i Kalle Anka Vinterspecial, en historie skrevet av Disney-veteranene Patrick og Shelly Block, er blitt publisert to ganger tidligere, i 1999 og 2010. Løsningen for den som vil ha mer julestemning kan eventuelt være å kjøpe småbladene, eller for å være nøyaktig; 91an. I år skilter bladets førjulsnummer med både en nissehistorie og en luciafortelling, tilsammen 29 sider. Til sammenlikning har årets 91an-album ubetydelig julefokus i bare den siste av 46 ensiders historier. Det samme er tilfelle med Kronblom, men med tanke på at episodene følger årstidene, finnes det en logikk bak. Åsa-Nisse er i sitt album vesentlig mer julete, med hele 10 sider om høytiden.

Julealbumene reflekterer sine forlags øvrige tegneseriesatsninger. Humor dominerer, også i julesjokkselgerne, med Fantomen og Agent X9 som unntak. I Sverige utgir de store forlagene få eller ingen action-, western- eller fantasytitler, mens vi i Norge for tiden kan lese Tarzan, Conan, Tex Willer, Tempo, Blueberry og Star Wars i til dels langvarige blad- og bokserier. Riktignok ofte i repriseopplag og med ett dominerende forlag. Svenskenes bredt distribuerte serieblader begrenser seg stort sett til prinsesse-, barne- og Disneyblader pakket i plastomslag fullt av billig leketøy. Tegneserier for voksne finnes, men besørges av mindre forlag som Kartago (eid av Bonnier) og de uavhengige forlagene Cobolt, Apart, Albumförlaget og Ades Media, som alle utgir album eller storpocket. De mindre forlagene utgir i praksis ikke serieblader, og har heller aldri publisert julealbum, men flere av dem oppgir at det slett ikke er en fremmed idé å gjøre det. Et problem de mindre forlagene møter er å få innpass i de ovennevnte postordrekatalogene, som eies av mediekonglomerater eller større forlag. De fleste julealbumene er da også et samarbeid mellom jultidningsforlag som distributører og tradisjonelle forlag som utgivere. Et pussig utslag av dette samarbeidet er at selv om Egmont også i Sverige eier rettighetene til Kalle Anka, Fantomen, Herman Hedning og flere av de andre titlene, er det konkurrenten Bonniers datterforlag Semic som gir ut julealbumene. Bokförlaget Semic er en videreføring av 80-tallets tegneseriegigant Semic, men da tegneserierettighetene ble solgt til Egmont i 1997, fulgte ikke rettighetene til julealbumene med. De ble værende hos Semic/Bonnier, hvis tidsskrift- og seriepublikasjon har røtter i et av de opprinnelige albumforlagene, Åhlén & Åkerlund, grunnlagt 1906.

En annen tradisjon Norge og Sverige har felles, og som muligens kan være en delforklaring til tanken om at tegneserier er relevant i julen, er Disney-kavalkaden på julaftens ettermiddag. I Norge har kavalkaden vært en årlig og populær tradisjon siden 1979, men i Sverige startet den i 1960 og er et av årets mest sette programmer, uansett kategori. I hundretusenvis av svenske hjem dikterer Kalle Anka och hans vänner önskar God Jul hva som skal skje når på julaften. De siste 20 årene har programmet vært blant Sveriges aller mest sette TV-program, og har aldri vært dårligere enn femteplass siden de moderne målingene startet i 1996. Både kavalkaden og tradisjonen med tegneserier opp mot jul appellerer til nostalgiske følelser, og har delvis samme innhold. Kan det ene ha inspirert det andre?

Forskjeller og likheter til tross – det viktigste er at uansett om du feirer jul i Norge eller i Sverige, kan du lese din barndoms tegneserier, hvilken alder du enn måtte ha.

Årets svenske julealbum (med stort og smått):
91an Karlsson
Uti vår hage
Knasen (Billy)
Åsa-Nisse
Lilla Fridolf
Fantomen
Agust och Lotta
Kronblom
Agent X9
Herman Hedning
Kalle Ankas julbok
Kalle Anka Vinterspecial *
Kalle Anka Julkul (ukebladformat) *
Kalle Ankas julpocket *
Hälge
Hälge – Stora boken om granskott
Bamse julalbum

* Regnes ikke som offisielle julealbum, men har i praksis samme innhold og funksjon som albumene