Browsed by
Forfatter: Kristian Hellesund

Spenstig om alfabetet

Spenstig om alfabetet

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er en artig introduksjon til bokstavene.

ABC-bøkene vil alltid være knyttet til den første leseopplæringen. Gjennom introduksjonen til alfabetet har mangt et barn fått sin start på ferden inn i lesingens verden. Noen ABC-bøker har fått klassikerstatus, og mange minnes nok med glede for eksempel André Bjerkes «ABC» fra 1959 der Bjerke blandet dikt og vers om hver enkelt bokstav med illustrasjoner av Gøsta Munsterhjelm.

I dagens skole er mange av de grunnleggende lesebøkene lagt opp som ABC-bøker. Etter at man fjernet godkjenningsordningen for skolebøker i 2000, er det fritt frem for forlag og enkeltpersoner å lage egne læreverk. Dette har ført til at det er produsert skolebøker som kanskje ikke ville blitt godkjent til bruk i undervisningen etter den gamle ordningen. Lesebøkene som i dag er i bruk på 1. trinn i grunnskolen er varierte, men mange har basert seg på ABC-tenkningen.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» skiller seg fra mange andre ABC-bøker. Hun har valgt en historie om Anna og mormor som rammefortelling i bokstavpresentasjonen. De to hovedpersonene har funnet en ring som har falt ned fra himmelen. Da er oppdraget klart: De må finne eieren, og for å finne vedkommende går turen gjennom et høyhus og møter med de mange underlige personene og vesenene som bor der.

«ABC» er en bok i grenselandet mellom bildebok og tegneserier. Mari Kanstad Johnsen bruker i hovedsak dobbeltsideoppslag, men her og der er det flere tegninger i sekvens på enkeltsider. Vi finner også replikker som i form fungerer som snakkebobler, og tegneseriens formspråk er en del av presentasjonen

I fortellingen er det små stopp der hver bokstav blir presentert. I klassisk ABC-form får vi se en bokstav i kombinasjon med tegninger som kan knyttes til bokstaven. Johnsen velger å gjøre dette ut fra forbokstav, mens enkelte andre ABC-bøker gjerne også har illustrasjoner av gjenstander, dyr og mennesker der bokstaven finnes inne i ordet.

Det er varierte teknikker som er brukt gjennom boken. Mange steder finner vi akvareller, men Mari Kanstad Johnsen er heller ikke redd for å blande teknikker. Stilen er naïvistisk og tiltalende, men Johnsen har et tøff og leken tilnærming. Hovedoppslagene har mange herlige detaljer, og det er mulighet for en lesestarter til å drive litt detektivvirksomhet når man skal lete etter ord og lyder.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er et flott tilskudd til skolenes litteratur for den første lese- og skriveopplæringen. Dessverre vil den nok falle utenfor på en rekke skoler, siden man allerede har etablerte lesebøker som allerede dekker store deler av begynneropplæringen. Like fullt er dette en bok som bør være tilgjengelig på skolebibliotekene, og den vil egne seg godt til høytlesning i klassene eller på sengekanten sammen med mor og far.

 

«ABC»

Av: Mari Kanstad Johnsen

ISBN 978-82-05-49309-4

90 sider

299 kroner

Gyldendal

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 21. september 2017.

Westernklassikeren

Westernklassikeren

Egmont sender ut «Blueberry» i en ny bokserie. Westerntegneserien er noe av det bedre som er laget innen denne genren.

Frankrike og Belgia har gitt oss mang en god tegneserie. Her til lands er det tegneserieantologien «Tempo» som først og fremst har presentert album fra denne tegneserietradisjonen. «Asterix», «Lucky Luke» og «Tintin» har sine fans, men det har også de mer realistiske tegneseriene. En av de mest kjente er «Blueberry» av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud.

Den belgiske manusforfatteren Jean-Michel Charlier lot seg inspirere av historiske hendelser, og sammen med den franske tegneren Jean Giraud skapte han tegneserien «Blueberry» i 1963. Seks år senere kom det første albumet, «Fort Navajo», ut på norsk i bladet «Tempo». Senere kom flere historier i bladet, og etter hvert dukket historiene også opp i albumform. Her til lands startet Egmont i 2006 opp en bokserie med harde permer i 17 bind som samlet alle albumene. Nå er tiden inne for en ny runde med «Blueberry», men denne gangen satser forlaget på softcoverutgivelser – nok en gang under tittelen «Legenden om Blueberry».

Og hvilken glimrende tegneserie dette er! Jean Giraud var en fabelaktig tegner, som mestret flere stilarter. Blant annet er han kjent for sine science fiction-tegneserier, der han brukte pseudonymet Moebius. I «Blueberry» går det i en realistisk stil med flotte slette- og ørkenlandskaper, glimrende gjengivelser av dyr og mennesker samt gode fremstillinger av bygninger og farkoster. Girauds tegninger er utsøkte, der både enkeltruter, sider og lengre sekvenser virker naturlige og godt utført. I første bind av «Legenden om Blueberry» er det nevnte «Fort Navajo» som sammen med albumene «Torden i vest» og «Ensomme ørn» som er trykt.

Handlingen foregår etter den amerikanske borgerkrigen i slutten av 1860-tallet. I ørkenområdene i Arizona og New Mexico møter vi Mike Blueberry, som er løytnant i det amerikanske kavalleriet. Han har en slepphendt holdning til offiserslivet og tar ting på sin egen måte. Men når faren truer, er Blueberry våken og kreativ. Han er idérik og oppfinnsom, og gang på gang redder han dagen gjennom sine krumspring. Blueberry blir involvert i indianerkrigene, og underveis får han flere oppdrag om å prøve å stoppe konflikter mellom apacheindianere og amerikanske soldater og nybyggere. De løser han på sin måte i møte med et spennende og interessant persongalleri.

Charlier og Giraud har laget en lesverdig westernfortelling. Den inneholder action, spenning, melodrama og noen doser humor. Det er lett å la seg rive med av de gode historiene og Girauds flotte tegninger, og  det er vanskelig å legge fra seg tegneserien. Første bind av «Legenden om Blueberry» er strengt tatt obligatorisk lesning innen genren. Anbefalt!

Legenden om Blueberry 1: Fort Navajo
Av: Jean-Michel Charlier og Jean Giraud
ISBN 978-82-429-5692-7
152 sider
189,90 kroner
Egmont Serieforlaget

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 7. september 2017.

Kjell i tide og utide

Kjell i tide og utide

Den femte samleboken med «Lunch» er i salg. Børge Lund står fjellstøtt i sin humoristiske behandling av kontormiljø og menneskelige relasjoner.

Børge Lunds «Lunch» har bygget seg opp som en av landets ledende stripetegneserier. Med daglig publisering i aviser samt egne blader, julehefter og bøker, er «Lunch» en tegneserie veldig mange har et forhold til.

Det som gjør «Lunch» til en god, humoristisk tegneserie er at Børge Lund gjør mye mer ut av den enn at den bare er en tegneserie om morsomheter på jobb. Gjennom flere år har Lund bygget «Lunch» opp til å bli en tegneserie som både kommenterer medmenneskelige relasjoner, organisasjonsliv, faglig stammespråk, arbeidsliv og psykologiske irrganger. «Lunch» rammer vidt, og som regel har Børge Lund både punch og faglige stikk gjennom sine morsomheter.

Den femte «Lunch»-boken har fått navnet «Ikke for å være negativ». Her spoler vi tilbake til 2013 da «Lunch» fikk seg eget blad. Dermed består boken ikke bare av striper og helsider, men det er også funnet plass til småhistorier fra de første «Lunch»-heftene samt en spesialhistorie fra juleheftet fra samme år, «Menn som stjeler fra geiter».

Det som slår en når man leser boken, er hvor avhengig tegneserien er av Kjell. Den uforbederlige unnasluntreren og møteplageren er i utgangspunktet en god karikatur over alle arbeidsplassers marerittskollega. Samtidig viser han også flere og mer menneskelige sider, og Kjell blir dermed en karakter man ikke nødvendigvis tar avstand fra. Ellers har Lund bygget opp et godt og variert persongalleri der mange av morsomhetene handler om møter mellom mennesker som i mange settinger står for å være personlige eller meningsmessige ytterpunkter. Han har fått tid og mulighet til å bygge dem opp, så de fremstår som troverdige i sitt miljø.

«Lunch» har fått et eget uttrykk og stilpreg som fungerer veldig godt. Børge Lund har helt klart videreutviklet stilen sin fra de aller første «Lunch»-tegneseriene, men i hovedsak handler det om tilsynelatende enkle streker i et digitalt fargelandskap. Lund er veldig god på oppbygging av poenger, ansiktsuttrykk og overtegninger, og han viser gang på gang hvor viktige tegningene er for å utfylle en punchline i en tegneseriestripe.

Denne boken oppleves som en flott dokumentasjon over da tegneserien «Lunch» for alvor tok av med eget blad. Børge Lund fikk sannsynligvis en ekstra piff av dette, og det merkes i boken. Dette er så langt den beste samleboken med tegneserien.

Lunch: Ikke for å være negativ (bok 5)
Av: Børge Lund
ISBN 978-82-429-5625-5
192 sider
349 kroner
Egmont Publishing

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 14. september 2017.

Fantastiske Mikke

Fantastiske Mikke

«Mickey’s Craziest Adventure» viser at Mikke Mus den dag i dag kan være en interessant og spennende karakter som det kan spinnes gode historier rundt.

Nye og oppdaterte utgaver av ulike tegneserier er i vinden i Frankrike og Belgia. Her til lands har vi blant annet fått se «Sprint» og «Lucky Luke» i nye versjoner med serieskapere og uttrykk som har vært svært så annerledes for de ulike tegneseriene. Dette har vært en suksess for de fransk-belgiske utgiverne, og dermed var det ikke unaturlig at det franske forlaget Glénat også ville prøve seg på andre kjente tegneseriefigurer. Glénat så mot USA og karakterene til Walt Disney, og dermed ble flere serieskapere utfordret til å lage nye spesialutgivelser med blant andre Mikke Mus, Donald Duck og Langbein.

«Mickey’s Craziest Adventure» er ett av to Disney-spesialalbum ute på norsk akkurat nå. Her er det Lewis Trondheim som har ansvaret for manuskriptet, mens Raptus-aktuelle Keramidas tar seg av tegningene. Resultatet er både kreativt, spennende, underholdende og nostalgisk på en gang. Trondheim har laget seg en metafortelling rundt albumet. En gang fantes det nå ukjente bladet «Mickey’s Quest», der en føljetong med Mikke Mus ble trykt med en side i hvert nummer. Dermed fremstår «Mickey’s Craziest Adventure» som en rekonstruksjon av en historie fra «Mickey’s Quest». Ikke alle sidene fra den fiktive originalen finnes, og det gjør at albumet blir en slags felles innsats fra serieskapere og lesere til å skape mening fra enkeltside til enkeltside.

Konseptet er veldig godt laget, og Trondheim og Keramidas vet hvordan de skal underholde sine lesere. Her er det futt fra start til slutt. Hver side har massevis av handling, morsomheter av ymse slag og korte poenger på slutten av sidene som driver handlingen videre. Interaksjonen mellom de ulike Disney-karakterene er verdt å følge, og her spiller man på arketypene som tegneseriefigurene opprinnelig er bygget opp som. Samtidig ser vi at det er den opprinnelige Mikke Mus fra trettitallets tegneserier denne utgivelsen legger seg opp mot, og da er Mikke Mus først og fremst en eventyrer.

Lewis Trondheim er en dyktig tegner, og han har helt sikkert hatt tanker om både design, grafisk uttrykk og historiens oppbygning. Like fullt er det Keramidas som er kunstnerisk ansvarlig, og han har valgt en stil som er inspirert av klassisk Mikke Mus á la Floyd Gottfredson. Keramidas er spesielt dyktig på ansiktsuttrykk, kroppsspråk og actionsekvenser, og utgivelsen er en fryd for øyet. Sidene er gjengitt som om de er hentet fra gamle tegneserieblader, og det gir utgivelsen et nostalgisk preg. Det er valgt et tykkere kvalitetspapir, og i tillegg er albumet gitt stive permer. Dette er helt klart et kvalitetsprodukt både innholdsmessig og i utførelse.

«Mickey’s Craziest Adventure» er en av de beste Mikke Mus-historiene denne anmelder har lest på lange tider. Det kan lønne seg å la dyktige serieskapere prøve seg på konsepter og karakterer de vanligvis ikke arbeider med, og i dette tilfellet har det blitt en innertier.

 

«Mickey’s Craziest Adventure»

Av: Lewis Trondheim og Keramidas

Oversetter: Svein Erik Søland

ISBN 978-82-429-5644-6

52 sider

249 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 24. august 2017.

Mange sider av Neverdahl

Mange sider av Neverdahl

Ida Neverdahl skiller seg fra andre serieskapere. Så langt har hun gitt ut to tegneseriebøker på egenhånd, og de gir begge gode innfallsporter til Neverdahls kreative og mangfoldige verden.

Idéflommen til Ida Neverdahl er stor. Det samme er kreativiteten, underfundighetene og variasjonene. Neverdahl har til tross for sin unge alder gjort seg godt bemerket i det norske tegneserielandskapet. I tillegg til at hun over lengre tid har hatt tegneserier fast på trykk i blader og antologier som «Nemi», «Norsk barneblad» og «Forresten», har hun også et stort publikum på internett. Under navnet Jellyvampire har Ida Neverdahl publisert mange nett-tegneserier, og det har skapt et publikum som leser de engelskspråklige tegneseriene til Neverdahl enten på hennes egen nettside eller gjennom den kanadiske nettsiden VICE.

Neverdahls første bokutgivelse var reiseskildringen «Moskva», som hun laget sammen med Øystein Runde. Neste bok ut kom fra Minuskel forlags underetikett Kickasscomics i fjor. I «Gelé» samlet man striper, ensidere og ulike historier med Neverdahls tegneserie med samme navn. Stoffet har tidligere vært trykt i bladet «Nemi». Hovedpersonen er jenten Lulu, som kommer ut for de merkeligste og rareste opplevelser – samtidig som tegneserien også kan være temmelig jordnær og personlig. Neverdahls sterkeste side er at hun er fullstendig uforutsigbar. Alt kan gå an i Lulus univers, og dette spiller Neverdahl på. Det er sjeldent at man kan se verken poenger eller hvilke irrganger historiene skal innom, og på toppen av det hele blander Neverdahl gjerne inn for eksempel enhjørninger som et slags gjennomgående motiv – både som en del av handlingen eller bare for effektens skyld.

Tegningene til Neverdahl er fargerike, og hun bruker en variert fargepalett. Hun har laget seg en stil i «Gelé» der ansikter og de fleste figurene er tilsynelatende enkelt bygget opp, men kreativ bruk av farger og bakgrunner gjør arbeidet ekstra interessant. Uttrykket er søtt, men innholdet trenger ikke være det, og dermed blir arbeidene til Neverdahl ekstra kontrastfulle og interessante.

«I’m a girl, it’s fantastic» ble utgitt av Jippi forlag tidligere i år. Boken samler fire av Ida Neverdahls tegneserienoveller, og de strekker seg fra 2014 til 2016. I «Polarnatt» forteller Neverdahl om en serieskapers arbeidsprosess, og det blir et flott innblikk i kreativitetens verden. «Sulten» har tidligere vært på trykk i «Forresten», og tegneserienovellen er en delvis naturalistisk og delvis fantastisk fortelling om spiseforstyrrelser. «Tormented ghost cum» er en tilsynelatende selvbiografisk historie om en reise til Gent i Belgia, der en drosjetur og fantastiske elementer om drømmer og sex er viktige ingredienser. Den siste fortellingen i boken er tittelnovellen, der Ida Neverdahl hyller det kvinnelige.

Tegnestilen varierer gjennom boken, men vi finner trekkene fra «Gelé» selv om Neverdahl er mye mer eksperimentell her. Spesielt i «I’m a girl, it’s fantastic» er uttrykket mer lekent og ja, uforutsigbart. Samtidig utnytter hun rommet helsider og flere sider gir henne på en spennende måte.

Neverdahl er ennå tidlig i sin karriere, men det hun presenterer i «Gelé» og «I’m a girl, it’s fantastic» viser at hun er en av våre viktigste serieskapere. Variasjonen i tegneserienovellesamlingen og en del spennende og uberegnelige grep hun gjør i disse fortellingene, gjør at «I’m a girl, it’s fantastic» er den viktigste av disse to utgivelsene. Neverdahl er helt klart annerledes enn andre serieskapere, og tegneseriene hun byr på spenner veldig vidt.

«Gelé» er en flott introduksjon til Ida Neverdahls verden, mens «I’m a girl, it’s fantastic» på mange måter er neste steg for en spennende serieskaper som heldigvis har mange år og gode tegneserier foran seg.

 

«Gelé»

Av: Ida Neverdahl

ISBN 978-82-92796-34-4

160 sider

269 kroner

Kickasscomics

 

«I’m a girl, it’s fantastic»

Av: Ida Neverdahl

ISBN 978-82-92226-65-0

92 sider

240 kroner

Jippi Forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 17. august 2017.

Kunst og forbrytelser

Kunst og forbrytelser

Berliacs «Sadbøi» skiller seg ut fra andre tegneserier utgitt i Norge det siste året. Utgivelsen er både kunst, kunstkritikk og samfunnskritikk i japansk stil.

Under Oslo Comics Expo i juni var den argentinske serieskaperen Berliac i søkelyset. Like før festivalen ble det kjent at tegneserieboken «Sadbøi» skulle utgis i engelsk språkdrakt av det kanadiske forlaget Drawn & Quarterly. Etter få dager snudde forlaget. Plutselig skulle ikke boken til Berliac utgis likevel, og det viste seg at det hadde vært en kampanje i sosiale medier for å stoppe utgivelsen.

For tiden bor Berliac i Polen. Serieskaperen har tidligere bodd i Bergen og Berlin, og da han holdt til i regnbyen var han en del av det lokale fanzinemiljøet. Berliac har i hovedsak gitt ut spanskspråklige tegneserier, men det har kommet noen drypp på andre språk også. Serieskaperens selvutgitte fanzineserie, «Seinen Crap», er kommet på engelsk, og vi har også sett enkelte tegneserier i norsk språkdrakt. Blant annet kan Berliacs bidrag til antologier som «Forresten» og «Smuss» nevnes.

«Sadbøi» er Berliacs første tegneseriebok på norsk. Den ble utgitt av Jippi forlag like før jul, og den er en videreføring av Berliacs japanskinspirerte stil som vi tidligere har sett i «Forresten». Berliac har valgt en fremtoning som kalles gekiga, som er et mer voksent og realistisk uttrykk enn det man gjerne finner i vanlige, kommersielle japanske mangautgivelser. Berliacs tegninger er uttrykksfulle i svart/hvitt med et blålig preg og bruk av raster. Lay-outen er godt bygget opp, og Berliac er dyktig til å skape stemninger som både drar opp tempoet i historien eller holder det nede. Bruken av lydeffekter er også godt utført, der de integreres i det kunstneriske uttrykket.

Boken er historien om Sadbøi. Sadbøi er en ung, foreldreløs flyktning, som endte opp i Norge. Her blir han både en utfordring og en mulighet for myndighetene. Som mindreårig tas han hånd om av barnevernet, og han vokser opp i et fosterhjem. Samtidig har han mye og viktig kontakt med saksbehandleren sin, og til tross for det slår han inn på en kriminell løpebane. Samtidig er kunsten viktig for Sadbøi, og han finner sine kunstneriske uttrykk i skjæringspunktet mellom kunst og forbrytelser.

«Sadbøi» er en tegneserie som tar opp en rekke spennende tema. Først og fremst er det en annerledes oppvekstskildring, der Berliac ser nærmere på problematikk rundt det å være nyankommet, foreldreløs flyktning i Norge. Dette bearbeides gjennom Berliacs spørsmålstegn rundt arbeidet som gjøres i integreringsarbeidet, i kriminalomsorgen og i barnevernet. Samtidig problematiserer Berliac rundt kunstens vesen. I sum blir dermed «Sadbøi» en samfunnskritisk utgivelse som drøfter flere ubehagelige problemstillinger.

Berliac er en spennende serieskaper, og «Sadbøi» er en meget interessant utgivelse som fortjener både å bli lest men også bli drøftet i samfunnsdebatten her hjemme. Som innvandrer til Norge har Berliac sett på samfunnet vårt med en annen og spennende optikk.

 

«Sadbøi»

Av: Berliac

Oversetter: Øystein Nordvik

ISBN 978-82-92226-59-9

142 sider

270 kroner

Jippi forlag

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 10. august 2017.

Trivelig gjensyn

Trivelig gjensyn

Hårek er ute med eget sommeralbum. Det er en flott presentasjon fra tegneseriens storhetstid.

Dik Browne var allerede en etablert og rutinert serieskaper da han fikk publisert de første stripene med «Hårek» i 1973. Browne hadde lenge samarbeidet med «Billy»-skaperen Mort Walker om tegneserien «Hi And Lois», som i Norge er bedre kjent som «Trixie» eller «Tønnes og Stine». Med «Hårek» stod Browne på egne bein, og med en tegneserie satt i vikingtiden med flere artige innfall og skråblikk på syttitallets virkelighet ble «Hårek» en stor suksess.

Her i Norge har vi sett Hårek i både aviser, album og blader. Etter hvert valgte man å presentere tegneserien på nynorsk, og den har vært en viktig tegneserie med stor popularitet. Det handler om at Dik Browne skapte interessante karakterer med gode muligheter for gags og humoristisk friksjon seg imellom. Mye handler om familie og familieliv, men Browne hadde også en tendens til å leke seg med både absurditeter og ren slapstick. Tegnestilen er tilsynelatende enkel, men Brownes tegninger er uttrykksfulle og han har veldig god fremdrift i stripene.

«Hårek sommeralbum» kommer fra forlaget Vigmostad & Bjørke, som har overtatt tegneserien fra Egmont. Det er interessant å se, for det kan bære bud om at det tidligere Bladkompaniet (som nå er en del av Vigmostad & Bjørke) ønsker å vise tenner i tegneseriemarkedet. Albumet er en presentasjon av «Hårek»-striper fra 1975-1977 i farger. Her har tegneserien satt seg, og morsomhetene kommer på løpende bånd. Det er mye å le av i albumet, selv om Dik Browne innimellom også kunne servere enkelte blødmer.

Verdt å merke seg er at albumet er håndtekstet, og oversettelsen er gjennomført av Gard Espeland. Det er gode grep av forlaget. Espeland er en dyktig oversetter, og noen sammenligninger med tidligere publisering av dette stoffet i Norge viser at oversettelsene er bedre og mer lesverdige. I tillegg er det en fryd å se håndteksting der det for tiden er vanlig å bruke datateksting.

Et eksempel på en annen oversettelse og presentasjon av stripen over. Denne er hentet fra boken «Stripestreker». (Egmont Serieforlaget, 2005)

For «Hårek»-tilhengere er dette en flott utgivelse, som viser tegneserien i sin storhetstid. «Hårek» var en god, humoristisk tegneserie da Dik Browne laget den.

 

«Hårek sommeralbum 2017»

Av: Dik Browne

Oversetter:  Gard Espeland

44 sider

89 kroner

Vigmostad & Bjørke

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 29. juni 2017.

Lovende oppstart

Lovende oppstart

Blokk forlag er ute med sin første antologi. «Byrjing» lover godt for fortsettelsen.

Anja Dahle Øverbye har allerede satt store spor etter seg her til lands med «Hundedagar», som vant prisen Årets tegneserie i fjor. Nå er Dahle Øverbye involvert i et nytt prosjekt, og hun har slått seg sammen med Ingrid Brubaker for å starte forlagsvirksomhet.

Den første utgivelsen fra Blokk forlag var fanzinen «Hemostase», men nå er forlaget ute med antologien «Byrjing». «Byrjing» er her til lands i slekt med Jippi forlags antologi «Forresten», som også satser på mer kunstneriske tegneserier og ulike eksperimenter innen den niende kunstart.

Det er en variert samling bidragsytere fra inn- og utland til «Byrjing», og boken inneholder bidrag på både norsk, dansk og engelsk. I «Den første jobben» er Anders N. Kvammen tilbake med karakteren Aksel fra den prisbelønte tegneserieboken «Ungdomsskolen». Her serverer Kvammen en herlig og godt fortalt tegneserienovelle om da Aksel begynte å levere ut reklame. Dialogene er gode, og Kvammens tegnestil fungerer veldig godt også her.

Martin Ernstsen har tatt utgangspunkt i Knut Hamsun i «Noget småtteri». Hamsun er blitt en liten, sjarmerende tegneseriefigur med stort hode, og Ernstsen bruker utdrag fra Hamsuns delvis selvbiografiske utgivelse «På gjengrodde stier» som en artig fortelling om en underfundig, gammel mann. Tegneserienovellen er herlig lesning, og Ernstsen er inne på et konsept som absolutt har noe for seg! Tilsynelatende selvbiografisk er også Jenny Jordahls bidrag «Den nye kaffetrakteren», som tar for seg en kvinnes nye situasjon etter et samlivsbrudd. Jordahl har en tilsynelatende enkel strek, men den er effektiv og passer veldig godt til historien.

Mari Ahokoivu fra Finland er et spennende navn. Hun har laget en annerledes vampyrfortelling med rufsete penneførsel, men den er både underfundig og herlig tegnet. Kai Nødland serverer en blyanttegnet science fiction-fortelling, som i likhet med et par av de andre bidragene bringer tankene mot tegnestilen til Anja Dahle Øverbye. Nødland velger å servere sin historie uten ord, og den står seg godt selv om den krever flere gjennomlesninger.

Det eksperimentelle er også tatt vare på i «Byrjing». Kay Arne Kirkebø serverer en samling arkitektoniske tegninger som gir assosiasjoner til bergenske Kim Ng Tvedts tegneserier. Sunniva Sunde Krogseth har med «Vinter, vinter, vår» laget en spennende helhet av lyrikk, enkelttegninger og små sekvenser, mens Ina Marie Winther Åshaug står for naturtablåer kombinert med en svensk bokside i «Åtte scener».

«Byrjing» forteller at Blokk forlag har mye å fare med, og som gjennomarbeidet antologi gir utgivelsen et meget godt førsteinntrykk av forlaget.

 

«Byrjing»

Redaktører: Anja Dahle Øverbye og Ingrid Brubaker

ISBN 978-82-93583-00-4

130 sider

220 kroner

Blokk forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 15. juni 2017.

Underholdende fakta

Underholdende fakta

Øystein Runde har laget en flott sakprosabok om stamceller. Den er et godt tilskudd til både skolebiblioteker og forskningsinteresserte barn.

Hva er egentlig stamceller? Hvordan kan forskning foregå? Dette er to av spørsmålene man kan få svar på i Øystein Rundes nyeste bok «Stamceller: Kroppens superheltar». Der beveger Runde seg bort fra morsom og handlingsspekket steampunk i «De fire store» og vikingscenariene i «Olav Sleggja» til sakprosaens verden.

Øystein Runde har valgt å presentere fagboken sin i et blandet format. Her er det både tegneseriesekvenser og bildeboksider. Presentasjonen er god, og Runde har valgt en tiltalende tegnestil der stamceller, hudceller, blodplater og andre av kroppens byggematerialer fremstilles på en ikonisk måte.

Det hele begynner med at Øystein Runde presenterer seg selv og forskeren Cecilie Gjerde. Gjerde blir en viktig gjennomgangsperson i boken, for hennes forskning på stamceller har gitt viktige funn.  Rundes fremstilling er en slags dialog med leseren, der han bytter på å legge frem rent faktastoff om stamceller og kroppen samt bakgrunnsstoff om stamcelleforskningen. Det hele fungerer veldig godt i en variert fremstilling, der de fleste segmentene er piffet opp med humoristiske virkemidler. Små, absurde og visuelle skråblikk kombinert med for eksempel artige kommentarer fra de ulike cellene krydrer fremstillingen, og boken får en herlig variasjon.

Målgruppen er først og fremst unge lesere, men boken fungerer veldig godt også for en eldre leserkrets. Nyere fakta rundt stamcelleforskning er ikke så veldig utbredt, og Runde presenterer sine fakta på en lettfattelig måte for både yngre og eldre. I disse dager der dybdelæring er et viktig begrep i skolen, er en sakprosabok som denne både nyttig og viktig. Unge lesere får temaet presentert på en god og artig måte, og boken innbyr til bruk i skolen der elever kan bruke ulike lesestrategier underveis.

Øystein Runde er en meget dyktig serieskaper med mange interessante prosjekter bak seg. Her går han opp nye og spennende stier i sitt forfatterskap. «Stamceller» er en utmerket bok, og den fortjener et stort publikum som definitivt vil lære noe gjennom leseopplevelsen. Anbefalt!

 

«Stamceller: Kroppens superheltar»

Av: Øystein Runde

ISBN 978-82-05-49873-2

56 sider

249 kroner

Gyldendal Norsk Forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 1. juni 2017.

Tegneserier som sakprosa

Tegneserier som sakprosa

Tegneserier finnes i mange genrer. Her til lands har den niende kunstart blant annet vært brukt som sakprosa i aviser.

Tegneserien er unik som sammensatt tekst, der den kan kombinere ord og bilder. Det gir serieskaperne muligheter som ikke finnes i andre kunstarter. For eksempel er tegneserien ideell til bruksanvisninger, og det er ikke uten grunn at flyselskapene bruker tegneserier i sine sikkerhetsbrosjyrer og at IKEA går for den niende kunstart når bedriften skal skildre hvordan ulike møbler skal settes sammen.

Fra en bananreklame laget av Aterlier E-O. (Faksimile: Bergens Tidende, 31. oktober 1928)

Sakprosategneserier har fått en del oppmerksomhet i Norge de siste årene. Selvsagt var det en milepæl at Steffen Kvernelands «Munch» ble hedret med Brageprisen i kategorien sakprosa, men Kverneland har sammen med Lars Fiske også stått for andre viktige verk innen sakprosategneserier. Sammen laget de blant annet «Olaf G.», som både var en biografi over den norske kunstneren og en selvbiografisk fortelling om de to serieskaperne. Andre viktige bidrag til sakprosategneseriene her til lands de siste årene er «Kjære Rikard» av Lene Ask, «Gulosten» og tegneseriene om Oslo Sporveier og T-banen av Kristian Krohg-Sørensen, Bjørn Ouslands bøker om polarekspedisjonene og Lars Fiskes bøker «Automobilfabrikken Fiske» og «Herr Merz».

Ellen Auensen tegnet fast i Morgenbladet. Her er en politisk tegneserie hun hadde på trykk i avisen 27. desember 1972.

Sakprosategneserier har også hatt en plass i norske aviser. Først og fremst er det de politiske tegnerne som innimellom har valgt å presentere sitt blikk på verden gjennom sekvensielle tegninger. Noen tegnearbeider grenser opp til tegneserien. «Pedros ukerevy», som gikk i flere tiår i VG, har tegneserietrekk, men strengt tatt blir ikke den eller andre tilsvarende nedslag i enkelthendelser tegneserier. Derimot har man gjennom årene sett ulike bruksanvisninger og forklaringer av fenomener som tegneserier i norske aviser.

Fra en tegneserie om førstehjelp. (Faksimile: Nordlands Avis, 19. juli 1957)

Noen serieskapere har hatt jevnlig publisering med sakprosa i norske aviser. Den som har vært mest aktiv er den danske tegneren Børge Pramvig. Hans tegneserier var å se i mange aviser på femti- og sekstitallet. Blant annet hadde han et eget tegnekurs i tegneserieform, og han laget også ulike tegneserier med hendelser fra norsk og amerikansk historie. Pramvig laget også pedagogiske tegneserier som skulle forklare ulike fenomener. «Hele verden» er et slikt eksempel, og den laget Børge Pramvig sammen med manusforfatterne Aase Hauck og Erik Villum. «Hele verden» er en forløper for den danske tegneserien «Kaleidoskop», som også tok for seg fenomener rundt omkring i verden på en pedagogisk måte. «Kaleidoskop» ble laget av Helge Hansen, og tegneserien var trykt i flere norske aviser på femti- og sekstitallet.

«Hele verden» er en pedagogisk tegneserie tegnet av Børge Pramvig. (Faksimile: Halden Arbeiderblad, 20. juli 1955)

«Barna våre» var også en pedagogisk tegneserie. Den var laget i Danmark, og opphavspersonene er ikke kreditert. Det spesielle med «Barna våre», er at dette er en slags håndbok i barneoppdragelse for foreldre. En annen håndbok i tegneserieform var «Huslegen», der den danske doktoren Lasse Hessel kom med helseråd i Dagbladet på syttitallet.

Et eksempel på «Per og Kari gjør allting selv» fra A-Magasinet 18. november 1933.

Et tidlig eksempel på bruksanvisninger i tegneserieform var «Per og Kari gjør allting selv». Denne var på trykk i A-Magasinet i 1933 og viste to barn som laget ulike gjenstander. Tegneserien var ikke kreditert, men det kan ha vært Aftenpostens faste tegner William Guttormsen som stod bak den. Tegnekurset «La oss tegne» i A-Magasinet i 1939 var dog kreditert, men signaturene Tulla og tante Marthemor sier ikke så mye den dag i dag. Ellers har det vært tegneserier om både fotball og skisport på trykk i norske aviser, og man har også kunnet lese ulike biografiske tegneserier om for eksempel Leiv Eriksson, doktor Livingstone og Joseph Haydn. VG hadde også en periode på åttitallet en tegneserie med rekorder fra «Guinness rekordbok».

Tegneserier kan også hjelpe med barneoppdragelse. Dette er et eksempel på tegneserien «Barna våre». (Faksimile: Adresseavisen: 6. april 1957)

Eyvin Ovrum og Atelier E-O stod for tegneserier til en rekke norske aviser fra tyvetallet og fremover. I hovedsak var disse tegnet av Kaare Bratung. En av tegneseriene til Atelier E-O var «Fru og frøken Flink», og den var trykt i blant annet Nationen på femtitallet. I «Fru og frøken Flink» serverte Bratung og Ovrum ulike matoppskrifter i tegneseriestripeform. Ovrum var heller ikke ukjent med å bruke tegneserier i reklame, og Atelier E-O produserte en rekke annonser i tegneserieform for ulike aviser og ukeblader. Noen historiske tegneserier laget også Atelier E-O, og i tegneserieheftet «Se og les» startet for eksempel «Jøngehøvdingen» og «Stifinner» opp i 1945. Tegneseriene ble senere trykt i norske aviser.

«Fru og frøken Flink» er sannsynligvis tegnet av Kaare Bratung. Tegneserien gikk i flere norske aviser på femti- og sekstitallet. (Faksimile: Sandefjords Blad, 29. januar 1954)

Utenom forklarende tegneserier til ulike avissaker har det vært lite sakprosategneserier i norske aviser de siste årene. Men kanskje det er her redaktørene burde sett muligheter. Det hadde vært spennende om en norsk serieskaper kunne laget en lengre sakprosategneserie som kunne vært publisert side for side i en norsk avis og som senere kunne samles. Det fungerte jo flott med Flu Hartberg og hans «Moderator» i Dagbladet.

 

Teksten er tidligere trykt i Bobla nr. 153.