Browsed by
Forfatter: Kristian Hellesund

Full fres fra superheltene

Full fres fra superheltene

«Justice League» er de viktigste superheltene fra det amerikanske forlaget DC Comics. En samling med nyere tegneserier med superheltgruppen er ute på norsk i disse dager.

Nå for tiden er nok superhelter som Superman, Batman, Wonder Woman og Flash best kjent fra spillefilmer og fjernsynsserier, men de har alle sin opprinnelse som tegneseriefigurer. Forlaget DC Comics er sammen med Marvel Comics de største superheltforlagene i USA, og begge forlagene kan se tilbake på lange rekker av superhelttegneserier.

Egmont velger her å gå tilbake til 2011 da DCs superheltunivers ble startet opp på nytt. Forlaget valgte å legge bort gamle historierekker og kontinuitet i en satsing kalt «The New 52». Dermed måtte de ulike tegneseriefigurene gjenskapes. Noen fikk nye opprinnelseshistorier, og mange fikk et helt nytt design.

Som en del av dette måtte også superheltgruppen Justice League skapes på ny. Det er de første historiene i den nye kontinuiteten vi møter i denne norskspråklige utgivelsen fra forlaget Egmont. Her møtes heltene for første gang, og det brukes tid på å la dem bli kjent med hverandre på godt og vondt. Her krangles det, her slenges det ut replikker og her skapes det også nye vennskap når superheltene sammen må kjempe mot en invasjon ledet av superskurken Darkseid.

Manusforfatter Geoff Johns er en erfaren skikkelse innen amerikanske superhelttegneserier, og her serverer han en historie med mange ulike elementer. Det er i hovedsak action og spenning det går i, men Johns har også roligere stunder i tegneserien der både melodrama og melankoli trekkes inn. Johns får frem noen av de mer menneskelige aspektene ved superheltene, der de innimellom tviler på seg selv og sine evner og må rettferdiggjøre seg selv overfor en skeptisk allmennhet. Dialogene virker i hovedsak svulstige, men enkeltreplikker kan være mer jordnære og med en humoristisk brodd. Det er ikke rart at replikkene blir slik, selv om det kan virke kunstig. Medlemmene i Justice League skal jo tross alt redde Jorden, og det er mye som står på spill.

Tegningene til Jim Lee og tusjeren Keith Williams er lekre og effektfulle. Vi har sett dem samarbeide tidligere på norsk i Batman-historien «Hush», som gikk i tegneserieheftet «Gigant» i 2003 til 2005. I «Begynnelsen» drives handlingen videre med stor variasjon i komposisjon og lay-out, og mange enkeltsider fungerer både som handlingsdrivende og som mer statiske stopp-punkter, der heltene fremstår i en slags plakatpositurer. Lee og Williams vet hva de driver med, og det kunstneriske uttrykket er energisk og innbydende.

Dette er en god introduksjon til nyere, amerikanske superhelttegneserier, og det er flott at Egmont satser på slike utgivelser i Norge. Dog hadde det vært en fordel om forlaget hadde gått for den enda nyere nyskapelsen av DC Comics’ superheltunivers, «Rebirth» fra 2016.

«Justice League: Begynnelsen»

Av: Geoff Jones, Jim Lee og Keith Williams

ISBN 978-82-429-5690-3

178 sider

129,90 kroner

Egmont Kids Media Nordic

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 2. november 2017.

Hundre år etter

Hundre år etter

Kristian Krohg-Sørensen har tatt for seg den russiske revolusjonen i sin nyeste bok. Den slags blir det gode sakprosategneserier av.

Historiske tegneserier er blitt varemerket til Kristian Krohg-Sørensen. Han debuterte med en tegneseriebok om smugleren og motstandsmannen «Gulosten». Siden har han laget tegneserier om blant annet historien til trikken og T-banen i Oslo.

Det nyeste prosjektet til Krohg-Sørensen er nok det så langt mest ambisiøse. Han har laget tegneseriebok om den russiske revolusjonen hundre år etter. Temaet er både godt og interessant, og nordmenns kunnskaper om revolusjonen og hendelsene rundt er nok ikke det de en gang var.

Mangt har vært skrevet og sagt om revolusjonen, og den største utfordringen for Kristian Krohg-Sørensen må helt klart ha vært stoffutvalget. Med et begrenset antall sider til rådighet, har Krohg-Sørensen vært nødt til å fatte seg i korthet samtidig som viktige hendelser og sammenhenger må presenteres og prioriteres.

Krohg-Sørensen har valgt å gi stoffet en femdeling. Først blir det kapitler som fokuserer på henholdsvis februar 1917, tsar Nikolai, Vladimir Lenin, november 1917 samt en epilog. Vi får en konsentrert bit med russlandshistorie der både årsaker og virkninger blir ivaretatt, og historikeren Krohg-Sørensen bruker også god plass bak i boken til fotnoter, kommentarer, oversettelser av skilt og plakater og en egen litteraturliste.

Etter hvert som Kristian Krohg-Sørensen har etablert seg som serieskaper, er stilen hans blitt et viktig uttrykk. Han viderefører en tilsynelatende enkel strek med delvis karikerte ansikter og en spennende bruk av svarte flater. Bygninger og bylandskap blir stilige i streken hans, men i denne boken har han fått en ekstra utfordring: Ansiktene til flere av de viktigste karakterene er blitt ikoniske i verdenshistorien, og det krever ekstra arbeid av Krohg-Sørensen for å la dem gli inn i hans stil. Det mestrer han godt, og boken har fått et flott og distinkt, personlig uttrykk.

Boken lider til en viss grad av at det er store mengder informasjon som skal inn på få sider. Fortellerteknisk fungerer det likevel bra, selv om enkeltsider tynges ned av mye tekst. Likevel har Krohg-Sørensen gjort en utmerket jobb, for fortellingen glir lett samtidig som den inneholder mye og god faktainformasjon.

«Den russiske revolusjonen» er et spennende stykke arbeid fra Kristian Krohg-Sørensen. Den egner seg veldig godt som en introduksjon til en viktig periode i russisk historie som i tillegg fikk store konsekvenser for verdenshistorien. Med sine historiske tegneserier er Krohg-Sørensen i ferd med å skape et viktig rom både for seg selv og andre norske serieskapere. Vi trenger flere gode sakprosategneserier i Norge, og denne er med på å skape en mal for disse. Anbefalt!

«Den russiske revolusjonen»

Av: Kristian Krohg-Sørensen

ISBN 978-82-8342-044-9

68 sider

299 kroner

Forlaget Manifest

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 26. oktober 2017.

Imponerende kursbok

Imponerende kursbok

I «Tegn serier!» forklarer Tore Strand Olsen muligheter innen den niende kunstart og gir elever i grunnskolealder et puff til å prøve seg som serieskapere.

Gjennom årene er det utgitt mange instruksjonsbøker i tegneserieskaping. De fleste av dem er ikke oversatt til norsk, og mange henvender seg til et voksent publikum.

Med «Tegn serier!» retter Tore Strand Olsen seg inn mot skoleelever, og han har laget en bok som viser hvordan tegneserier er bygget opp. Olsen tar for seg tegneseriens bestanddeler, særegenheter og kommer med flotte og inspirerende innspill til hvordan man kan lage egne tegneserier.

Tore Strand Olsen er en erfaren serieskaper, som nok er best kjent som mannen bak tegneserien «Ørn Bjørn og Jørn». Han har også laget flere prisbelønnete tegneserier, og i sin tid var han en av bidragsyterne til selveste «Pyton». Der viste han blant annet sin klasse med å tegne i ulike tegnestiler, og han har hatt det kunstneriske ansvaret for ulike tegneserieparodier der stilarten omtrent har vært identisk med den opprinnelige tegneren. Olsen har også holdt massevis av tegne- og tegneseriekurs opp gjennom årene, og han stod bak fagboken «Tegneserienes historie» sammen med Øyvind Holen.

Dermed er Tore Strand Olsen en verdig kandidat til å lage en slik instruksjonsbok. I likhet med «Tegneserienes historie» er den utformet som en tegneserie, og det gir boken et fortrinn. Olsen selv figurerer som kursholder i boken, og det er et viktig og godt pedagogisk grep.

Tekstene er grundige, oppklarende og engasjerende, og Olsen har funnet en form der han i dialog med leseren både informerer og inspirerer. De fleste sidene rundt tegneserier kommer Olsen inn på. Her er det tanker om idéer, manuskript, tegning, fargelegging og samarbeid med andre. Han viser teknikker, arbeidsmåter, effekter og kommer med forslag på hvordan man kan få vist frem tegneseriene til et publikum. Også digitale uttrykk og publiseringsformer viser Olsen frem.

«Tegn serier!» er blitt en svært god innfallsport til det å lage tegneserier. Tore Strand Olsen har laget en meget god og pedagogisk oppbygget bok. Her er det mye å lære, og lærestoffet er både innbydende og lettlest. Selvsagt bør denne boken finnes i alle skolebibliotek, og den bør helt klart være en del av lærernes fagmateriale for undervisning i sammensatte tekster. Anbefalt!

 

«Tegn serier!»

Av: Tore Strand Olsen

ISBN 978-82-02-53985-6

100 sider

249 kroner

Cappelen Damm

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 19. oktober 2017.

Øverli før og nå

Øverli før og nå

«Pondus» er Frode Øverlis største suksess, men husker du «Riskhospitalet»?

Av: Kristian Hellesund

Hvordan ville den norske tegneseriebransjen vært uten Frode Øverli? Det er heldigvis et kontrafaktisk spørsmål, men Øverli har vært en viktig brikke i det som har vært en spennende dominoeffekt siden 1995. Dette var året da tegneserieantologien «Pyton» ble lagt ned, og en rekke av bidragsyterne måtte finne andre prosjekter som inntektsgrunnlag. Frode Øverli startet opp «Pondus». Først var tegneserien på trykk i avisen Vestnytt. Siden gikk veien til biseriestatus i tegneserieheftet «Ernie», avispublisering i «Dagbladet» og etter hvert flere aviser, egne julehefter, spesialalbum, bokserier og eget tegneseriehefte. Øverlis suksess med «Pondus» ansporte forlag og aviser til å satse på andre norske tegneserier, og det er vanskelig å tenke seg dagens status for tegneserier som «Nemi» av Lise Myhre, «Kollektivet» av Torbjørn Lien og «Lunch» av Børge Lund uten «Pondus».

Frode Øverlis har flere styrker som lar seg kombinere når han lager tegneserier. Først og fremst er han en humoristisk og treffende kommentator til samfunnslivet, trivialiteter, mellommenneskelig kontakt og annet som opptar folk flest. Dernest er han en stor humorist med mye å spille på. Både slapstick, satire og ordspill mestrer han godt, og han har en timing for oppbyggingen av stripene sine som er unik. I tillegg har han en tegnestil som fungerer veldig godt. I skjæringspunktet mellom forenklinger, overtegninger og anatomisk ukorrekthet har Frode Øverli funnet et uttrykk som både er typisk for ham med imponerende slagkraftighet og særdeles uttrykksfullt.

Den sekstende (og nyeste) boken i «Pondus»-bokserien har fått tittelen «16 hjerneceller & dansefot». Her møter vi den moderne «Pondus»-tegneserien, der hovedpersonen selv for lengst er på plass som bareier. Frode Øverlis store og varierte persongalleri gir ham muligheter til å finne nye poenger og settinger for både karakterene og humoren. Øverli har ikke vært redd for å videreutvikle tegneserien sin, og det har gjort at den stadig er forfriskende selv om det noen ganger virker som om enkelte situasjoner og momenter kan bli resirkulert. Like fullt er det veldig mye å le av, og bok 16 er ikke noe feil sted å starte sin «Pondus»-lesing.

De første årene med «Pondus» hadde Frode Øverli tegneserien «Riskhospitalet» som et sideprosjekt. Tegneserien startet opp i bladet «Geek» i 1997 og fikk senere både avispublisering og egne album. Det kom også en samlebok i 2004 med tegneserien.

I år er Egmont ute med en ny samlebok i anledning tyveårsjubiléet til «Riskhospitalet», og boken finnes i både hardcover- og softcoverutgaver. Her samles rubbel og bit med tegneserien samt noen nye striper fra Frode Øverlis hånd. Tegneserien er helt klart ikke av samme standard som «Pondus», der den i sitt sykehusmiljø kombinerer alt fra lytehumor til crazykomikk. Det er mye å le av her også, men «Pondus» fremstår som en bedre og mer bearbeidet tegneserie. Og det er bare bra. Det er godt vi slipper å tenke på kontrafaktisk historie der Øverli la ned «Pondus» for å konsentrere seg om «Riskhospitalet».

 

Pondus: 16 hjerneceller & dansefot
Av Frode Øverli
ISBN 978-82-429-5626-2
176 sider
349 kroner
Egmont Publishing

Riskhospitalet: Ingen bedring
Av Frode Øverli
ISBN 978-82-429-5784-9
152 sider
299 kroner
Egmont Kids Media

 

Anmeldelsen er tidligere publisert i Sydvesten 5. oktober 2017.

Bryllupsfeiring – 40 år etter

Bryllupsfeiring – 40 år etter

Fantomet fikk endelig sin Sala i 1977. I år markeres rubinbryllupet med et eget spesialalbum.

Det var stort da Fantomet og Sala Palmer endelig giftet seg. Mange tiår hadde gått siden de to møtte hverandre for første gang, og tegneserien om Fantomet har da også vært en slags såpeopera om forholdet mellom disse to tegneseriefigurene.

I desember er det førti år siden stripen der Sala og Fantomet sa ja til hverandre ble publisert i USA. Det markerer Egmont Serieforlaget med et eget tegneseriealbum. Her har forlaget valgt ut historier som viser utviklingen i forholdet mellom de to karakterene, og vi får blant annet overvære frieriet og selve bryllupet.

Når man ser nærmere på tegneserien, viser det seg at det opp gjennom årene har vært flere frierier. I tillegg har ekteparet møtt på flere potensielle kjærester. I ett tilfelle var for eksempel Sala klar for å gifte seg, men Fantomet dukket opp under bryllupet og kidnappet den vordende bruden.

Som album er dette en flott samling med Fantomet-historier fra trettitallet og frem til bryllupshistorien fra 1977. Her har forfatter Lee Falk samarbeidet med Ray Moore i de eldste historiene. Vi får også smakebiter fra Wilson McCoys tid som Fantomet-tegner, mens tegneserier tegnet av Sy Barry utgjør den siste halvparten av albumet.

Slik så det ut da Fantomet og Sala giftet seg i norske aviser i 1978. Mens tegneserien hadde snakkebobler i bladene, brukte avisene tekster under rutene. (Faksimile: Aftenposten, 19. august 1978)

Flere av historiene er av topp klasse, og det er spennende å se karakterenes utvikling. «Fangen i Himalaya», som åpner albumet, er både spennende og morsom og en flott innfallsport til de eldste Fantomet-tegneseriene. «En mann ved navn K. Walker», der Fantomet selv frasier seg hodeskalletronen og prøver seg som en vanlig mann i stedet, er en av de aller beste Fantomet-tegneseriene noen sinne. Som vanlig er den veltegnet av Sy Barry.

Egmont har gjennom flere år gitt oss gode Fantomet-samlinger som denne, og den er verdt å plukke med seg. Dette er gode actiontegneserier. Dessverre er forsiden ikke noe særlig, og forlaget kunne med fordel valgt et annet motiv.

 

«Fantomet: Rubinbryllupet»

Av: Lee Falk, Ray Moore, Wilson McCoy og Sy Barry

ISBN 978-82-429-5824-2

148 sider

169,90 kroner

Egmont Kids Media

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 12. oktober 2017.

Spenstig om alfabetet

Spenstig om alfabetet

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er en artig introduksjon til bokstavene.

ABC-bøkene vil alltid være knyttet til den første leseopplæringen. Gjennom introduksjonen til alfabetet har mangt et barn fått sin start på ferden inn i lesingens verden. Noen ABC-bøker har fått klassikerstatus, og mange minnes nok med glede for eksempel André Bjerkes «ABC» fra 1959 der Bjerke blandet dikt og vers om hver enkelt bokstav med illustrasjoner av Gøsta Munsterhjelm.

I dagens skole er mange av de grunnleggende lesebøkene lagt opp som ABC-bøker. Etter at man fjernet godkjenningsordningen for skolebøker i 2000, er det fritt frem for forlag og enkeltpersoner å lage egne læreverk. Dette har ført til at det er produsert skolebøker som kanskje ikke ville blitt godkjent til bruk i undervisningen etter den gamle ordningen. Lesebøkene som i dag er i bruk på 1. trinn i grunnskolen er varierte, men mange har basert seg på ABC-tenkningen.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» skiller seg fra mange andre ABC-bøker. Hun har valgt en historie om Anna og mormor som rammefortelling i bokstavpresentasjonen. De to hovedpersonene har funnet en ring som har falt ned fra himmelen. Da er oppdraget klart: De må finne eieren, og for å finne vedkommende går turen gjennom et høyhus og møter med de mange underlige personene og vesenene som bor der.

«ABC» er en bok i grenselandet mellom bildebok og tegneserier. Mari Kanstad Johnsen bruker i hovedsak dobbeltsideoppslag, men her og der er det flere tegninger i sekvens på enkeltsider. Vi finner også replikker som i form fungerer som snakkebobler, og tegneseriens formspråk er en del av presentasjonen

I fortellingen er det små stopp der hver bokstav blir presentert. I klassisk ABC-form får vi se en bokstav i kombinasjon med tegninger som kan knyttes til bokstaven. Johnsen velger å gjøre dette ut fra forbokstav, mens enkelte andre ABC-bøker gjerne også har illustrasjoner av gjenstander, dyr og mennesker der bokstaven finnes inne i ordet.

Det er varierte teknikker som er brukt gjennom boken. Mange steder finner vi akvareller, men Mari Kanstad Johnsen er heller ikke redd for å blande teknikker. Stilen er naïvistisk og tiltalende, men Johnsen har et tøff og leken tilnærming. Hovedoppslagene har mange herlige detaljer, og det er mulighet for en lesestarter til å drive litt detektivvirksomhet når man skal lete etter ord og lyder.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er et flott tilskudd til skolenes litteratur for den første lese- og skriveopplæringen. Dessverre vil den nok falle utenfor på en rekke skoler, siden man allerede har etablerte lesebøker som allerede dekker store deler av begynneropplæringen. Like fullt er dette en bok som bør være tilgjengelig på skolebibliotekene, og den vil egne seg godt til høytlesning i klassene eller på sengekanten sammen med mor og far.

 

«ABC»

Av: Mari Kanstad Johnsen

ISBN 978-82-05-49309-4

90 sider

299 kroner

Gyldendal

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 21. september 2017.

Westernklassikeren

Westernklassikeren

Egmont sender ut «Blueberry» i en ny bokserie. Westerntegneserien er noe av det bedre som er laget innen denne genren.

Frankrike og Belgia har gitt oss mang en god tegneserie. Her til lands er det tegneserieantologien «Tempo» som først og fremst har presentert album fra denne tegneserietradisjonen. «Asterix», «Lucky Luke» og «Tintin» har sine fans, men det har også de mer realistiske tegneseriene. En av de mest kjente er «Blueberry» av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud.

Den belgiske manusforfatteren Jean-Michel Charlier lot seg inspirere av historiske hendelser, og sammen med den franske tegneren Jean Giraud skapte han tegneserien «Blueberry» i 1963. Seks år senere kom det første albumet, «Fort Navajo», ut på norsk i bladet «Tempo». Senere kom flere historier i bladet, og etter hvert dukket historiene også opp i albumform. Her til lands startet Egmont i 2006 opp en bokserie med harde permer i 17 bind som samlet alle albumene. Nå er tiden inne for en ny runde med «Blueberry», men denne gangen satser forlaget på softcoverutgivelser – nok en gang under tittelen «Legenden om Blueberry».

Og hvilken glimrende tegneserie dette er! Jean Giraud var en fabelaktig tegner, som mestret flere stilarter. Blant annet er han kjent for sine science fiction-tegneserier, der han brukte pseudonymet Moebius. I «Blueberry» går det i en realistisk stil med flotte slette- og ørkenlandskaper, glimrende gjengivelser av dyr og mennesker samt gode fremstillinger av bygninger og farkoster. Girauds tegninger er utsøkte, der både enkeltruter, sider og lengre sekvenser virker naturlige og godt utført. I første bind av «Legenden om Blueberry» er det nevnte «Fort Navajo» som sammen med albumene «Torden i vest» og «Ensomme ørn» som er trykt.

Handlingen foregår etter den amerikanske borgerkrigen i slutten av 1860-tallet. I ørkenområdene i Arizona og New Mexico møter vi Mike Blueberry, som er løytnant i det amerikanske kavalleriet. Han har en slepphendt holdning til offiserslivet og tar ting på sin egen måte. Men når faren truer, er Blueberry våken og kreativ. Han er idérik og oppfinnsom, og gang på gang redder han dagen gjennom sine krumspring. Blueberry blir involvert i indianerkrigene, og underveis får han flere oppdrag om å prøve å stoppe konflikter mellom apacheindianere og amerikanske soldater og nybyggere. De løser han på sin måte i møte med et spennende og interessant persongalleri.

Charlier og Giraud har laget en lesverdig westernfortelling. Den inneholder action, spenning, melodrama og noen doser humor. Det er lett å la seg rive med av de gode historiene og Girauds flotte tegninger, og  det er vanskelig å legge fra seg tegneserien. Første bind av «Legenden om Blueberry» er strengt tatt obligatorisk lesning innen genren. Anbefalt!

Legenden om Blueberry 1: Fort Navajo
Av: Jean-Michel Charlier og Jean Giraud
ISBN 978-82-429-5692-7
152 sider
189,90 kroner
Egmont Serieforlaget

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 7. september 2017.

Kjell i tide og utide

Kjell i tide og utide

Den femte samleboken med «Lunch» er i salg. Børge Lund står fjellstøtt i sin humoristiske behandling av kontormiljø og menneskelige relasjoner.

Børge Lunds «Lunch» har bygget seg opp som en av landets ledende stripetegneserier. Med daglig publisering i aviser samt egne blader, julehefter og bøker, er «Lunch» en tegneserie veldig mange har et forhold til.

Det som gjør «Lunch» til en god, humoristisk tegneserie er at Børge Lund gjør mye mer ut av den enn at den bare er en tegneserie om morsomheter på jobb. Gjennom flere år har Lund bygget «Lunch» opp til å bli en tegneserie som både kommenterer medmenneskelige relasjoner, organisasjonsliv, faglig stammespråk, arbeidsliv og psykologiske irrganger. «Lunch» rammer vidt, og som regel har Børge Lund både punch og faglige stikk gjennom sine morsomheter.

Den femte «Lunch»-boken har fått navnet «Ikke for å være negativ». Her spoler vi tilbake til 2013 da «Lunch» fikk seg eget blad. Dermed består boken ikke bare av striper og helsider, men det er også funnet plass til småhistorier fra de første «Lunch»-heftene samt en spesialhistorie fra juleheftet fra samme år, «Menn som stjeler fra geiter».

Det som slår en når man leser boken, er hvor avhengig tegneserien er av Kjell. Den uforbederlige unnasluntreren og møteplageren er i utgangspunktet en god karikatur over alle arbeidsplassers marerittskollega. Samtidig viser han også flere og mer menneskelige sider, og Kjell blir dermed en karakter man ikke nødvendigvis tar avstand fra. Ellers har Lund bygget opp et godt og variert persongalleri der mange av morsomhetene handler om møter mellom mennesker som i mange settinger står for å være personlige eller meningsmessige ytterpunkter. Han har fått tid og mulighet til å bygge dem opp, så de fremstår som troverdige i sitt miljø.

«Lunch» har fått et eget uttrykk og stilpreg som fungerer veldig godt. Børge Lund har helt klart videreutviklet stilen sin fra de aller første «Lunch»-tegneseriene, men i hovedsak handler det om tilsynelatende enkle streker i et digitalt fargelandskap. Lund er veldig god på oppbygging av poenger, ansiktsuttrykk og overtegninger, og han viser gang på gang hvor viktige tegningene er for å utfylle en punchline i en tegneseriestripe.

Denne boken oppleves som en flott dokumentasjon over da tegneserien «Lunch» for alvor tok av med eget blad. Børge Lund fikk sannsynligvis en ekstra piff av dette, og det merkes i boken. Dette er så langt den beste samleboken med tegneserien.

Lunch: Ikke for å være negativ (bok 5)
Av: Børge Lund
ISBN 978-82-429-5625-5
192 sider
349 kroner
Egmont Publishing

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 14. september 2017.

Fantastiske Mikke

Fantastiske Mikke

«Mickey’s Craziest Adventure» viser at Mikke Mus den dag i dag kan være en interessant og spennende karakter som det kan spinnes gode historier rundt.

Nye og oppdaterte utgaver av ulike tegneserier er i vinden i Frankrike og Belgia. Her til lands har vi blant annet fått se «Sprint» og «Lucky Luke» i nye versjoner med serieskapere og uttrykk som har vært svært så annerledes for de ulike tegneseriene. Dette har vært en suksess for de fransk-belgiske utgiverne, og dermed var det ikke unaturlig at det franske forlaget Glénat også ville prøve seg på andre kjente tegneseriefigurer. Glénat så mot USA og karakterene til Walt Disney, og dermed ble flere serieskapere utfordret til å lage nye spesialutgivelser med blant andre Mikke Mus, Donald Duck og Langbein.

«Mickey’s Craziest Adventure» er ett av to Disney-spesialalbum ute på norsk akkurat nå. Her er det Lewis Trondheim som har ansvaret for manuskriptet, mens Raptus-aktuelle Keramidas tar seg av tegningene. Resultatet er både kreativt, spennende, underholdende og nostalgisk på en gang. Trondheim har laget seg en metafortelling rundt albumet. En gang fantes det nå ukjente bladet «Mickey’s Quest», der en føljetong med Mikke Mus ble trykt med en side i hvert nummer. Dermed fremstår «Mickey’s Craziest Adventure» som en rekonstruksjon av en historie fra «Mickey’s Quest». Ikke alle sidene fra den fiktive originalen finnes, og det gjør at albumet blir en slags felles innsats fra serieskapere og lesere til å skape mening fra enkeltside til enkeltside.

Konseptet er veldig godt laget, og Trondheim og Keramidas vet hvordan de skal underholde sine lesere. Her er det futt fra start til slutt. Hver side har massevis av handling, morsomheter av ymse slag og korte poenger på slutten av sidene som driver handlingen videre. Interaksjonen mellom de ulike Disney-karakterene er verdt å følge, og her spiller man på arketypene som tegneseriefigurene opprinnelig er bygget opp som. Samtidig ser vi at det er den opprinnelige Mikke Mus fra trettitallets tegneserier denne utgivelsen legger seg opp mot, og da er Mikke Mus først og fremst en eventyrer.

Lewis Trondheim er en dyktig tegner, og han har helt sikkert hatt tanker om både design, grafisk uttrykk og historiens oppbygning. Like fullt er det Keramidas som er kunstnerisk ansvarlig, og han har valgt en stil som er inspirert av klassisk Mikke Mus á la Floyd Gottfredson. Keramidas er spesielt dyktig på ansiktsuttrykk, kroppsspråk og actionsekvenser, og utgivelsen er en fryd for øyet. Sidene er gjengitt som om de er hentet fra gamle tegneserieblader, og det gir utgivelsen et nostalgisk preg. Det er valgt et tykkere kvalitetspapir, og i tillegg er albumet gitt stive permer. Dette er helt klart et kvalitetsprodukt både innholdsmessig og i utførelse.

«Mickey’s Craziest Adventure» er en av de beste Mikke Mus-historiene denne anmelder har lest på lange tider. Det kan lønne seg å la dyktige serieskapere prøve seg på konsepter og karakterer de vanligvis ikke arbeider med, og i dette tilfellet har det blitt en innertier.

 

«Mickey’s Craziest Adventure»

Av: Lewis Trondheim og Keramidas

Oversetter: Svein Erik Søland

ISBN 978-82-429-5644-6

52 sider

249 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 24. august 2017.

Mange sider av Neverdahl

Mange sider av Neverdahl

Ida Neverdahl skiller seg fra andre serieskapere. Så langt har hun gitt ut to tegneseriebøker på egenhånd, og de gir begge gode innfallsporter til Neverdahls kreative og mangfoldige verden.

Idéflommen til Ida Neverdahl er stor. Det samme er kreativiteten, underfundighetene og variasjonene. Neverdahl har til tross for sin unge alder gjort seg godt bemerket i det norske tegneserielandskapet. I tillegg til at hun over lengre tid har hatt tegneserier fast på trykk i blader og antologier som «Nemi», «Norsk barneblad» og «Forresten», har hun også et stort publikum på internett. Under navnet Jellyvampire har Ida Neverdahl publisert mange nett-tegneserier, og det har skapt et publikum som leser de engelskspråklige tegneseriene til Neverdahl enten på hennes egen nettside eller gjennom den kanadiske nettsiden VICE.

Neverdahls første bokutgivelse var reiseskildringen «Moskva», som hun laget sammen med Øystein Runde. Neste bok ut kom fra Minuskel forlags underetikett Kickasscomics i fjor. I «Gelé» samlet man striper, ensidere og ulike historier med Neverdahls tegneserie med samme navn. Stoffet har tidligere vært trykt i bladet «Nemi». Hovedpersonen er jenten Lulu, som kommer ut for de merkeligste og rareste opplevelser – samtidig som tegneserien også kan være temmelig jordnær og personlig. Neverdahls sterkeste side er at hun er fullstendig uforutsigbar. Alt kan gå an i Lulus univers, og dette spiller Neverdahl på. Det er sjeldent at man kan se verken poenger eller hvilke irrganger historiene skal innom, og på toppen av det hele blander Neverdahl gjerne inn for eksempel enhjørninger som et slags gjennomgående motiv – både som en del av handlingen eller bare for effektens skyld.

Tegningene til Neverdahl er fargerike, og hun bruker en variert fargepalett. Hun har laget seg en stil i «Gelé» der ansikter og de fleste figurene er tilsynelatende enkelt bygget opp, men kreativ bruk av farger og bakgrunner gjør arbeidet ekstra interessant. Uttrykket er søtt, men innholdet trenger ikke være det, og dermed blir arbeidene til Neverdahl ekstra kontrastfulle og interessante.

«I’m a girl, it’s fantastic» ble utgitt av Jippi forlag tidligere i år. Boken samler fire av Ida Neverdahls tegneserienoveller, og de strekker seg fra 2014 til 2016. I «Polarnatt» forteller Neverdahl om en serieskapers arbeidsprosess, og det blir et flott innblikk i kreativitetens verden. «Sulten» har tidligere vært på trykk i «Forresten», og tegneserienovellen er en delvis naturalistisk og delvis fantastisk fortelling om spiseforstyrrelser. «Tormented ghost cum» er en tilsynelatende selvbiografisk historie om en reise til Gent i Belgia, der en drosjetur og fantastiske elementer om drømmer og sex er viktige ingredienser. Den siste fortellingen i boken er tittelnovellen, der Ida Neverdahl hyller det kvinnelige.

Tegnestilen varierer gjennom boken, men vi finner trekkene fra «Gelé» selv om Neverdahl er mye mer eksperimentell her. Spesielt i «I’m a girl, it’s fantastic» er uttrykket mer lekent og ja, uforutsigbart. Samtidig utnytter hun rommet helsider og flere sider gir henne på en spennende måte.

Neverdahl er ennå tidlig i sin karriere, men det hun presenterer i «Gelé» og «I’m a girl, it’s fantastic» viser at hun er en av våre viktigste serieskapere. Variasjonen i tegneserienovellesamlingen og en del spennende og uberegnelige grep hun gjør i disse fortellingene, gjør at «I’m a girl, it’s fantastic» er den viktigste av disse to utgivelsene. Neverdahl er helt klart annerledes enn andre serieskapere, og tegneseriene hun byr på spenner veldig vidt.

«Gelé» er en flott introduksjon til Ida Neverdahls verden, mens «I’m a girl, it’s fantastic» på mange måter er neste steg for en spennende serieskaper som heldigvis har mange år og gode tegneserier foran seg.

 

«Gelé»

Av: Ida Neverdahl

ISBN 978-82-92796-34-4

160 sider

269 kroner

Kickasscomics

 

«I’m a girl, it’s fantastic»

Av: Ida Neverdahl

ISBN 978-82-92226-65-0

92 sider

240 kroner

Jippi Forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 17. august 2017.