Browsed by
Forfatter: Kristian Hellesund

Kunst og forbrytelser

Kunst og forbrytelser

Berliacs «Sadbøi» skiller seg ut fra andre tegneserier utgitt i Norge det siste året. Utgivelsen er både kunst, kunstkritikk og samfunnskritikk i japansk stil.

Under Oslo Comics Expo i juni var den argentinske serieskaperen Berliac i søkelyset. Like før festivalen ble det kjent at tegneserieboken «Sadbøi» skulle utgis i engelsk språkdrakt av det kanadiske forlaget Drawn & Quarterly. Etter få dager snudde forlaget. Plutselig skulle ikke boken til Berliac utgis likevel, og det viste seg at det hadde vært en kampanje i sosiale medier for å stoppe utgivelsen.

For tiden bor Berliac i Polen. Serieskaperen har tidligere bodd i Bergen og Berlin, og da han holdt til i regnbyen var han en del av det lokale fanzinemiljøet. Berliac har i hovedsak gitt ut spanskspråklige tegneserier, men det har kommet noen drypp på andre språk også. Serieskaperens selvutgitte fanzineserie, «Seinen Crap», er kommet på engelsk, og vi har også sett enkelte tegneserier i norsk språkdrakt. Blant annet kan Berliacs bidrag til antologier som «Forresten» og «Smuss» nevnes.

«Sadbøi» er Berliacs første tegneseriebok på norsk. Den ble utgitt av Jippi forlag like før jul, og den er en videreføring av Berliacs japanskinspirerte stil som vi tidligere har sett i «Forresten». Berliac har valgt en fremtoning som kalles gekiga, som er et mer voksent og realistisk uttrykk enn det man gjerne finner i vanlige, kommersielle japanske mangautgivelser. Berliacs tegninger er uttrykksfulle i svart/hvitt med et blålig preg og bruk av raster. Lay-outen er godt bygget opp, og Berliac er dyktig til å skape stemninger som både drar opp tempoet i historien eller holder det nede. Bruken av lydeffekter er også godt utført, der de integreres i det kunstneriske uttrykket.

Boken er historien om Sadbøi. Sadbøi er en ung, foreldreløs flyktning, som endte opp i Norge. Her blir han både en utfordring og en mulighet for myndighetene. Som mindreårig tas han hånd om av barnevernet, og han vokser opp i et fosterhjem. Samtidig har han mye og viktig kontakt med saksbehandleren sin, og til tross for det slår han inn på en kriminell løpebane. Samtidig er kunsten viktig for Sadbøi, og han finner sine kunstneriske uttrykk i skjæringspunktet mellom kunst og forbrytelser.

«Sadbøi» er en tegneserie som tar opp en rekke spennende tema. Først og fremst er det en annerledes oppvekstskildring, der Berliac ser nærmere på problematikk rundt det å være nyankommet, foreldreløs flyktning i Norge. Dette bearbeides gjennom Berliacs spørsmålstegn rundt arbeidet som gjøres i integreringsarbeidet, i kriminalomsorgen og i barnevernet. Samtidig problematiserer Berliac rundt kunstens vesen. I sum blir dermed «Sadbøi» en samfunnskritisk utgivelse som drøfter flere ubehagelige problemstillinger.

Berliac er en spennende serieskaper, og «Sadbøi» er en meget interessant utgivelse som fortjener både å bli lest men også bli drøftet i samfunnsdebatten her hjemme. Som innvandrer til Norge har Berliac sett på samfunnet vårt med en annen og spennende optikk.

 

«Sadbøi»

Av: Berliac

Oversetter: Øystein Nordvik

ISBN 978-82-92226-59-9

142 sider

270 kroner

Jippi forlag

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 10. august 2017.

Trivelig gjensyn

Trivelig gjensyn

Hårek er ute med eget sommeralbum. Det er en flott presentasjon fra tegneseriens storhetstid.

Dik Browne var allerede en etablert og rutinert serieskaper da han fikk publisert de første stripene med «Hårek» i 1973. Browne hadde lenge samarbeidet med «Billy»-skaperen Mort Walker om tegneserien «Hi And Lois», som i Norge er bedre kjent som «Trixie» eller «Tønnes og Stine». Med «Hårek» stod Browne på egne bein, og med en tegneserie satt i vikingtiden med flere artige innfall og skråblikk på syttitallets virkelighet ble «Hårek» en stor suksess.

Her i Norge har vi sett Hårek i både aviser, album og blader. Etter hvert valgte man å presentere tegneserien på nynorsk, og den har vært en viktig tegneserie med stor popularitet. Det handler om at Dik Browne skapte interessante karakterer med gode muligheter for gags og humoristisk friksjon seg imellom. Mye handler om familie og familieliv, men Browne hadde også en tendens til å leke seg med både absurditeter og ren slapstick. Tegnestilen er tilsynelatende enkel, men Brownes tegninger er uttrykksfulle og han har veldig god fremdrift i stripene.

«Hårek sommeralbum» kommer fra forlaget Vigmostad & Bjørke, som har overtatt tegneserien fra Egmont. Det er interessant å se, for det kan bære bud om at det tidligere Bladkompaniet (som nå er en del av Vigmostad & Bjørke) ønsker å vise tenner i tegneseriemarkedet. Albumet er en presentasjon av «Hårek»-striper fra 1975-1977 i farger. Her har tegneserien satt seg, og morsomhetene kommer på løpende bånd. Det er mye å le av i albumet, selv om Dik Browne innimellom også kunne servere enkelte blødmer.

Verdt å merke seg er at albumet er håndtekstet, og oversettelsen er gjennomført av Gard Espeland. Det er gode grep av forlaget. Espeland er en dyktig oversetter, og noen sammenligninger med tidligere publisering av dette stoffet i Norge viser at oversettelsene er bedre og mer lesverdige. I tillegg er det en fryd å se håndteksting der det for tiden er vanlig å bruke datateksting.

Et eksempel på en annen oversettelse og presentasjon av stripen over. Denne er hentet fra boken «Stripestreker». (Egmont Serieforlaget, 2005)

For «Hårek»-tilhengere er dette en flott utgivelse, som viser tegneserien i sin storhetstid. «Hårek» var en god, humoristisk tegneserie da Dik Browne laget den.

 

«Hårek sommeralbum 2017»

Av: Dik Browne

Oversetter:  Gard Espeland

44 sider

89 kroner

Vigmostad & Bjørke

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 29. juni 2017.

Lovende oppstart

Lovende oppstart

Blokk forlag er ute med sin første antologi. «Byrjing» lover godt for fortsettelsen.

Anja Dahle Øverbye har allerede satt store spor etter seg her til lands med «Hundedagar», som vant prisen Årets tegneserie i fjor. Nå er Dahle Øverbye involvert i et nytt prosjekt, og hun har slått seg sammen med Ingrid Brubaker for å starte forlagsvirksomhet.

Den første utgivelsen fra Blokk forlag var fanzinen «Hemostase», men nå er forlaget ute med antologien «Byrjing». «Byrjing» er her til lands i slekt med Jippi forlags antologi «Forresten», som også satser på mer kunstneriske tegneserier og ulike eksperimenter innen den niende kunstart.

Det er en variert samling bidragsytere fra inn- og utland til «Byrjing», og boken inneholder bidrag på både norsk, dansk og engelsk. I «Den første jobben» er Anders N. Kvammen tilbake med karakteren Aksel fra den prisbelønte tegneserieboken «Ungdomsskolen». Her serverer Kvammen en herlig og godt fortalt tegneserienovelle om da Aksel begynte å levere ut reklame. Dialogene er gode, og Kvammens tegnestil fungerer veldig godt også her.

Martin Ernstsen har tatt utgangspunkt i Knut Hamsun i «Noget småtteri». Hamsun er blitt en liten, sjarmerende tegneseriefigur med stort hode, og Ernstsen bruker utdrag fra Hamsuns delvis selvbiografiske utgivelse «På gjengrodde stier» som en artig fortelling om en underfundig, gammel mann. Tegneserienovellen er herlig lesning, og Ernstsen er inne på et konsept som absolutt har noe for seg! Tilsynelatende selvbiografisk er også Jenny Jordahls bidrag «Den nye kaffetrakteren», som tar for seg en kvinnes nye situasjon etter et samlivsbrudd. Jordahl har en tilsynelatende enkel strek, men den er effektiv og passer veldig godt til historien.

Mari Ahokoivu fra Finland er et spennende navn. Hun har laget en annerledes vampyrfortelling med rufsete penneførsel, men den er både underfundig og herlig tegnet. Kai Nødland serverer en blyanttegnet science fiction-fortelling, som i likhet med et par av de andre bidragene bringer tankene mot tegnestilen til Anja Dahle Øverbye. Nødland velger å servere sin historie uten ord, og den står seg godt selv om den krever flere gjennomlesninger.

Det eksperimentelle er også tatt vare på i «Byrjing». Kay Arne Kirkebø serverer en samling arkitektoniske tegninger som gir assosiasjoner til bergenske Kim Ng Tvedts tegneserier. Sunniva Sunde Krogseth har med «Vinter, vinter, vår» laget en spennende helhet av lyrikk, enkelttegninger og små sekvenser, mens Ina Marie Winther Åshaug står for naturtablåer kombinert med en svensk bokside i «Åtte scener».

«Byrjing» forteller at Blokk forlag har mye å fare med, og som gjennomarbeidet antologi gir utgivelsen et meget godt førsteinntrykk av forlaget.

 

«Byrjing»

Redaktører: Anja Dahle Øverbye og Ingrid Brubaker

ISBN 978-82-93583-00-4

130 sider

220 kroner

Blokk forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 15. juni 2017.

Underholdende fakta

Underholdende fakta

Øystein Runde har laget en flott sakprosabok om stamceller. Den er et godt tilskudd til både skolebiblioteker og forskningsinteresserte barn.

Hva er egentlig stamceller? Hvordan kan forskning foregå? Dette er to av spørsmålene man kan få svar på i Øystein Rundes nyeste bok «Stamceller: Kroppens superheltar». Der beveger Runde seg bort fra morsom og handlingsspekket steampunk i «De fire store» og vikingscenariene i «Olav Sleggja» til sakprosaens verden.

Øystein Runde har valgt å presentere fagboken sin i et blandet format. Her er det både tegneseriesekvenser og bildeboksider. Presentasjonen er god, og Runde har valgt en tiltalende tegnestil der stamceller, hudceller, blodplater og andre av kroppens byggematerialer fremstilles på en ikonisk måte.

Det hele begynner med at Øystein Runde presenterer seg selv og forskeren Cecilie Gjerde. Gjerde blir en viktig gjennomgangsperson i boken, for hennes forskning på stamceller har gitt viktige funn.  Rundes fremstilling er en slags dialog med leseren, der han bytter på å legge frem rent faktastoff om stamceller og kroppen samt bakgrunnsstoff om stamcelleforskningen. Det hele fungerer veldig godt i en variert fremstilling, der de fleste segmentene er piffet opp med humoristiske virkemidler. Små, absurde og visuelle skråblikk kombinert med for eksempel artige kommentarer fra de ulike cellene krydrer fremstillingen, og boken får en herlig variasjon.

Målgruppen er først og fremst unge lesere, men boken fungerer veldig godt også for en eldre leserkrets. Nyere fakta rundt stamcelleforskning er ikke så veldig utbredt, og Runde presenterer sine fakta på en lettfattelig måte for både yngre og eldre. I disse dager der dybdelæring er et viktig begrep i skolen, er en sakprosabok som denne både nyttig og viktig. Unge lesere får temaet presentert på en god og artig måte, og boken innbyr til bruk i skolen der elever kan bruke ulike lesestrategier underveis.

Øystein Runde er en meget dyktig serieskaper med mange interessante prosjekter bak seg. Her går han opp nye og spennende stier i sitt forfatterskap. «Stamceller» er en utmerket bok, og den fortjener et stort publikum som definitivt vil lære noe gjennom leseopplevelsen. Anbefalt!

 

«Stamceller: Kroppens superheltar»

Av: Øystein Runde

ISBN 978-82-05-49873-2

56 sider

249 kroner

Gyldendal Norsk Forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 1. juni 2017.

Tegneserier som sakprosa

Tegneserier som sakprosa

Tegneserier finnes i mange genrer. Her til lands har den niende kunstart blant annet vært brukt som sakprosa i aviser.

Tegneserien er unik som sammensatt tekst, der den kan kombinere ord og bilder. Det gir serieskaperne muligheter som ikke finnes i andre kunstarter. For eksempel er tegneserien ideell til bruksanvisninger, og det er ikke uten grunn at flyselskapene bruker tegneserier i sine sikkerhetsbrosjyrer og at IKEA går for den niende kunstart når bedriften skal skildre hvordan ulike møbler skal settes sammen.

Fra en bananreklame laget av Aterlier E-O. (Faksimile: Bergens Tidende, 31. oktober 1928)

Sakprosategneserier har fått en del oppmerksomhet i Norge de siste årene. Selvsagt var det en milepæl at Steffen Kvernelands «Munch» ble hedret med Brageprisen i kategorien sakprosa, men Kverneland har sammen med Lars Fiske også stått for andre viktige verk innen sakprosategneserier. Sammen laget de blant annet «Olaf G.», som både var en biografi over den norske kunstneren og en selvbiografisk fortelling om de to serieskaperne. Andre viktige bidrag til sakprosategneseriene her til lands de siste årene er «Kjære Rikard» av Lene Ask, «Gulosten» og tegneseriene om Oslo Sporveier og T-banen av Kristian Krohg-Sørensen, Bjørn Ouslands bøker om polarekspedisjonene og Lars Fiskes bøker «Automobilfabrikken Fiske» og «Herr Merz».

Ellen Auensen tegnet fast i Morgenbladet. Her er en politisk tegneserie hun hadde på trykk i avisen 27. desember 1972.

Sakprosategneserier har også hatt en plass i norske aviser. Først og fremst er det de politiske tegnerne som innimellom har valgt å presentere sitt blikk på verden gjennom sekvensielle tegninger. Noen tegnearbeider grenser opp til tegneserien. «Pedros ukerevy», som gikk i flere tiår i VG, har tegneserietrekk, men strengt tatt blir ikke den eller andre tilsvarende nedslag i enkelthendelser tegneserier. Derimot har man gjennom årene sett ulike bruksanvisninger og forklaringer av fenomener som tegneserier i norske aviser.

Fra en tegneserie om førstehjelp. (Faksimile: Nordlands Avis, 19. juli 1957)

Noen serieskapere har hatt jevnlig publisering med sakprosa i norske aviser. Den som har vært mest aktiv er den danske tegneren Børge Pramvig. Hans tegneserier var å se i mange aviser på femti- og sekstitallet. Blant annet hadde han et eget tegnekurs i tegneserieform, og han laget også ulike tegneserier med hendelser fra norsk og amerikansk historie. Pramvig laget også pedagogiske tegneserier som skulle forklare ulike fenomener. «Hele verden» er et slikt eksempel, og den laget Børge Pramvig sammen med manusforfatterne Aase Hauck og Erik Villum. «Hele verden» er en forløper for den danske tegneserien «Kaleidoskop», som også tok for seg fenomener rundt omkring i verden på en pedagogisk måte. «Kaleidoskop» ble laget av Helge Hansen, og tegneserien var trykt i flere norske aviser på femti- og sekstitallet.

«Hele verden» er en pedagogisk tegneserie tegnet av Børge Pramvig. (Faksimile: Halden Arbeiderblad, 20. juli 1955)

«Barna våre» var også en pedagogisk tegneserie. Den var laget i Danmark, og opphavspersonene er ikke kreditert. Det spesielle med «Barna våre», er at dette er en slags håndbok i barneoppdragelse for foreldre. En annen håndbok i tegneserieform var «Huslegen», der den danske doktoren Lasse Hessel kom med helseråd i Dagbladet på syttitallet.

Et eksempel på «Per og Kari gjør allting selv» fra A-Magasinet 18. november 1933.

Et tidlig eksempel på bruksanvisninger i tegneserieform var «Per og Kari gjør allting selv». Denne var på trykk i A-Magasinet i 1933 og viste to barn som laget ulike gjenstander. Tegneserien var ikke kreditert, men det kan ha vært Aftenpostens faste tegner William Guttormsen som stod bak den. Tegnekurset «La oss tegne» i A-Magasinet i 1939 var dog kreditert, men signaturene Tulla og tante Marthemor sier ikke så mye den dag i dag. Ellers har det vært tegneserier om både fotball og skisport på trykk i norske aviser, og man har også kunnet lese ulike biografiske tegneserier om for eksempel Leiv Eriksson, doktor Livingstone og Joseph Haydn. VG hadde også en periode på åttitallet en tegneserie med rekorder fra «Guinness rekordbok».

Tegneserier kan også hjelpe med barneoppdragelse. Dette er et eksempel på tegneserien «Barna våre». (Faksimile: Adresseavisen: 6. april 1957)

Eyvin Ovrum og Atelier E-O stod for tegneserier til en rekke norske aviser fra tyvetallet og fremover. I hovedsak var disse tegnet av Kaare Bratung. En av tegneseriene til Atelier E-O var «Fru og frøken Flink», og den var trykt i blant annet Nationen på femtitallet. I «Fru og frøken Flink» serverte Bratung og Ovrum ulike matoppskrifter i tegneseriestripeform. Ovrum var heller ikke ukjent med å bruke tegneserier i reklame, og Atelier E-O produserte en rekke annonser i tegneserieform for ulike aviser og ukeblader. Noen historiske tegneserier laget også Atelier E-O, og i tegneserieheftet «Se og les» startet for eksempel «Jøngehøvdingen» og «Stifinner» opp i 1945. Tegneseriene ble senere trykt i norske aviser.

«Fru og frøken Flink» er sannsynligvis tegnet av Kaare Bratung. Tegneserien gikk i flere norske aviser på femti- og sekstitallet. (Faksimile: Sandefjords Blad, 29. januar 1954)

Utenom forklarende tegneserier til ulike avissaker har det vært lite sakprosategneserier i norske aviser de siste årene. Men kanskje det er her redaktørene burde sett muligheter. Det hadde vært spennende om en norsk serieskaper kunne laget en lengre sakprosategneserie som kunne vært publisert side for side i en norsk avis og som senere kunne samles. Det fungerte jo flott med Flu Hartberg og hans «Moderator» i Dagbladet.

 

Teksten er tidligere trykt i Bobla nr. 153.

Jentegjeng med varierende sjarm

Jentegjeng med varierende sjarm

En ny norsk, superhelttegneserie er i salg. «S.A.M.-gjengen» hamler opp med ulike utfordringer i Oslo.

«S.A.M.-gjengen» hørtes mye mer spennende og interessant ut i forhåndsomtalen enn som tegneserie. Her møter vi de tre skolejentene Sakeena, Amina og Memoona. De har alle minoritetsbakgrunn, og de møter ulike hverdagsproblemer i og utenfor skolehverdagen.

Til daglig opplever de og ser hverdagsrasisme og fordommer, men i motsetning til andre har de muligheten til å hamle opp med urettferdighet når de tar på seg superhelthabittene og bruker sine overmenneskelige krefter.

Grafisk sett har «S.A.M.-gjengen» mye til felles med moderne animasjonsfilmer som vises på kanaler som Disney Channel og Cartoon Network. Her er det slapstickelementer og overdrivelser i både handling og uttrykk. Fargene er signalklare, og tegnestilen er tilsynelatende enkel og digital med få detaljer i bakgrunner. Tegningene virker ofte statiske, og det er lite driv over dem.

Historiene er variable. Det er flere morsomheter og artige vrier underveis, men i det store og hele er dessverre ikke S.A.M.-gjengen den store leseopplevelsen. I tillegg må det være verdt å stille spørsmålstegn ved et moralsk dilemma ved tegneserien. Mens den på en fin måte tar opp tema som rasisme og fordommer for et ungt publikum, fremmer tegneserien også trakassering. Det er i orden for de tre unge superheltene å plage en lærer, og de slemme motstanderne Ruccola, Ole og Tore får en straff som bærer preg av erting.

Konseptet «S.A.M.-gjengen» har mye for seg, men det trenger en enda bedre bearbeidelse. Karakterene er mer som sjablonger, og en fremmedkulturell bakgrunn og ønsket om å gjøre noe bra og godt er ikke nok til å gjøre dem interessante. Selv som superhelter er de lite definert, selv om Memoona fremstår med superfart og S.A.M.-gjengen sammen kan lage trylledrikker.

Et nytt tegneseriealbum er på vei, og dette kan bli enda bedre og mer interessant hvis serieskaperne arbeider videre med karakterutvikling og hva man baserer historiene i. Vi trenger minoritetshelter også i Norge, og «S.A.M.-gjengen» har et godt utgangspunkt.

 

«S.A.M.-gjengen: Operasjon smilefjes og andre historier»

Av: Mohammad T. Hussain, Tore Remi Christensen, Satya B. Sharma og Moula Sara

ISBN 978-82-690637-0-7

32 sider

69 kroner

Milad forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 25. mai 2017.

Mørke idéer

Mørke idéer

Franquins «Sorte sider» er samlet på norsk.

Den belgiske serieskaperen André Franquin var en av de mest markante skikkelsene innen den fransk-belgiske tegneseriescenen. Franquin tegnet «Sprint» fra 1949 til 1967, og dette blir gjerne sett på som denne tegneseriens storhetstid. Albumene til Franquin blir sett på som klassikere innen sin genre, og Franquins skikkelse Spiralis er en kjent og kjær tegneseriefigur.

André Franquins «Sprint»-tegneserier kombinerte humor og spenning i et lengre format, men serieskaperen laget også tegneserien «Viggo» der gags og morsomheter ble skildret i hovedsak i halvsider og helsider.

Med «Viggo» og «Sprint» i ballasten er det ikke rart at Franquin trengte utløp for andre og annerledes idéer. Det fikk han til gangs i tegneserien som på norsk har fått navnet «Sorte sider». Her brøt Franquin med det han var kjent for og laget tegneserier for et voksent publikum.

«Sorte sider» dukket først opp i Frankrike og Belgia i 1977. Et album kom på norsk i 1983, og det ble fulgt opp av en pocketbok med det samme materialet i 1990. Nå er en ny hardcoversamlebok ute. Den tar med stoff som ikke tidligere er trykt på norsk og viser «Sorte sider» i sin helhet.

Franquins «Sorte sider» er svart og bitende satire. Franquin tar opp tema som atomkraft, krig, egoisme, samfunnsproblemer og politikk, og han bruker virkemidler som skiller seg kraftig fra det vi finner i «Sprint»-albumene. Temaene får en røff behandling, og Franquin vandrer stadig på kanten med hva som man bør spøke med.

Tegningene er en historie for seg. Her bruker Franquin bare svart og hvitt. Figurer og miljø skildres i svart mot hvite bakgrunner, og dette understreker de ulike tematikkene som tas opp. Samtidig ser vi hvilken glimrende tegner André Franquin var.

«Sorte sider» er en viktig del av katalogen til Franquin. Det er flott at tegneserien nå er tilgjengelig på norsk i sin helhet. Anbefalt!

 

«Sorte sider»

Av: André Franquin

ISBN 978-82-42954-57-2

72 sider

249 kroner

Egmont

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 4. mai 2017.

Variert mangfold

Variert mangfold

Den nyeste «Forresten»-antologien viser frem nye, gode smakebiter fra tegneserienorge.

«Forresten» er blitt en slags tegneserienorges årbok. Her samler Jippi forlag nye tegneserier fra først og fremst norske serieskapere, men det er også rom til mer internasjonale bidrag.

I «Forresten» nr. 30 er det flere, solide godbiter. Forsiden er laget av Anja Dahle Øverbye, og hun har sammen med Anders N. Kvammen laget en science fiction-tegneserie i to deler. Øverbye tar for seg første del, mens Kvammen skildrer en fortsettelse sytti år inn i fremtiden. Dahle Øverbyes blyantstreker er váre og vakre, og hun viser at god science fiction egentlig handler om følelser og menneskelighet. Tusjstrekene til Kvammen fungerer godt i romlandskapet, og også han leverer en flott skildring.

Det er mye spennende arbeid i utgivelsen, men her er det bare plass til å nevne noen. Martin Ernstsen har med tegneserienovellen «Victoria» med handling fra Nord-Norge, der han blant annet tar for seg kontraster mellom Østlandet og bygdenorge. Samtidig fordyper han seg også litt i kjærlighetens mysterier. Historien er engasjerende og godt tegnet, og den fremstår som et av de bedre bidragene i boken.

Utdrag fra «Kjærleik» av Karstein Volle.

Kjærlighet er også temaet i Karstein Volles tegneserienovelle «Kjærleik». Der tar han for seg dagens datingvirkelighet der sosiale medier spiller en stor rolle. Volles tankevekkende sekvens er godt laget, og det er spesielt artig måten han får frem karakterenes baktanker gjennom omtegninger av hodene. Artig er også argentinske Berliacs «Moriyamas hund», der en serieskaper får seg en helt annen virkelighet etter å ha funnet seg en spesiell muse.

Olav Sleggja fortsetter sin vandring med spedbarn på ryggen i Øystein Rundes tegneserie. Avsnittet i antologien har fokus rundt Sleggjas duell med et uvanlig menneske. Underveis blir det både underfundigheter og møter med jomsvikinger i nok en lesverdig historie fra Runde. Lesverdig er også avsnittet med Ida Neverdahls «Puma», der tegneserien denne gang ikke er i stripeform. Puma selv får prise menstruasjon, og det gjøres på en kreativ og spennende måte av Neverdahl.

Anders Nilsen er både i det kreative og eksperimentelle hjørnet i sitt bidrag. Han har laget en slags selvbiografisk tegneserie som også er en slags menneskesentrert verdenshistorie med fremtidsvisjoner. Grafisk sett er fremstillingen spennende, og bidraget er høyst interessant.

«Forresten» er landets ledende tegneserieantologi, og mangfoldet og variasjoner viser at norske tegneserier eksisterer i et bredt og interessant spekter.

Forresten nr. 30
Redaktør: Erik Falk
ISBN 978-82-92226-63-6
164 sider
160 kroner
Jippi forlag

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 11. mai 2017.

Anmeldelser av tidligere utgaver:
Forresten 27
Forresten 28
Forresten 29

Absurd rehabilitering

Absurd rehabilitering

Anna Haifisch er en spennende serieskaper. Hennes første bok, «Von Spatz», viser at hun lager interessante, humoristiske og tankevekkende tegneserier.

Den tyske serieskaperen Anna Haifisch er aktiv på flere arenaer. Hun er en av stifterne av den årlige tegneseriefestivalen The Millionaires Club i Leipzig, hun er involvert i minicomicsprosjektet «Tiny Masters» sammen med flere markante skikkelser i det tyske tegneseriemiljøet, og hun har hatt en fast føljetong med tegneserien «The Artist» på den kanadiske nettsiden Vice.

Debutboken til Anna Haifisch kom i 2015. Den heter «Von Spatz» og er så langt bare tilgjengelig i tysk språkdrakt. Boken tar for seg livet til tre tegnere på et sanatorium i California. Vi møter Walt Disney, Toni Ungerer og Saul Steinberg, som alle har vært nødt til å legge seg inn på Von Spatz-senteret for rehabilitering. Haifisch gir også sanatoriet en mytologi. En rekke kjente kunstnere har vært innlagt her, og stedet fremstår som et sted der man både får hvile og muligheten til å komme seg til hektene.

Anna Haifisch har en egen rammehistorie rundt Von Spatz-senteret. Det er stiftet av etterkommere fra den østerrikske adelsfamilien Von Spatz, som måtte flykte fra Wien i forbindelse med Anschluss Österreich.

Anna Haifisch leker seg med karakterene sine. De omgås hverandre, og Walt Disney fremstår i utgangspunktet ikke som favoritten til verken Ungerer eller Steinberg. Hun har valgt å gi dem antropomorf utforming. Walt Disney er en høy, tynn gås med bart og cowboyhatt, Saul Steinberg er blitt en katt, og Toni Ungerer fremstår som en mus. Vi får se dem i tilsynelatende trivielle situasjoner, og innimellom må de også vise frem sine kunstneriske ferdigheter i form av blant annet tegninger og tegneserier de lager i løpet av oppholdet. Disse er en del av handlingen og gir mer bakgrunn til både historien og karakterene.

Walt Disney ser tilbake på tidligere hendelser under oppholdet på rehabiliteringssenteret Von Spatz. Er han sitt eget eller andres mareritt? Eller begge deler?

Flere episoder i boken har basis i virkeligheten, og Anna Haifisch bruker for eksempel Walt Disneys uenigheter med tegnerne sine for det det er verdt i historien. Derfra legger hun på noen gir, og «Von Spatz» fremstår som en absurd og humoristisk skildring av mennesker i ulike former for kriser. Flere av hendelsene er alt annet enn forutsigbare, og Haifisch har underfundigheter liggende som et fast og viktig lag i denne tegneserieboken.

Tegningene til Anna Haifisch har et naivistisk preg. Hun velger en tilsynelatende enkel form med lite bakgrunner, men det ligger en energi og kraft i arbeidet hennes. Dette understrekes også av en begrenset fargepalett med lyse farger. Her er det mye gult, oransje, lilla og lyseblått i kontraster mot hvitt og svart. Det gir henne et spennende og personlig uttrykk.

«Von Spatz» er en utmerket tegneseriebok fra en meget interessant serieskaper. Nylig ble det klart at Anna Haifisch er en av gjestene på årets utgave av tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo. Det er et meget godt valg av festivalarrangørene.

«Von Spatz»
Av Anna Haifisch
ISBN 978-3-940304-97-1
68 sider
18 Euro
Rotopolpress

Tarzan er tilbake

Tarzan er tilbake

Russ Manning tegnet «Tarzan» på sekstitallet. Nå er en samling av hans første «Tarzan»-tegneserier ute på norsk.

Jungeltegneserier var en gang svært populære her til lands, og «Tarzan» holdt lenge fortet som den viktigste og mest populære. «Tarzan»-tegneserier har vi sett i Norge helt tilbake til 1930, da Arbeiderbladet startet med tegneserien i helgebilaget «Lørdagskvelden». Eget tegneserieblad og julehefter  har «Tarzan» også hatt, men det er lenge siden vi har sett jungelhelten i norske bladhyller nå. Derfor var det en hyggelig overraskelse når Egmont i disse dager gir ut tegneserieboken «Tarzan tegnet av Russ Manning». Utgivelsen er merket med «bok 1», og et nytt bind kan ventes i september.

De som leste det norske «Tarzan»-heftet på sekstitallet vil nikke anerkjennende til både Russ Manning og hans «Tarzan»-tegneserier. Alle historiene i boken har vært ute på norsk tidligere, og de var å finne i «Tarzan»-bladet i 1967 og 1968. Historiene ble opprinnelig utgitt i USA i 1965 og 1966, men de er restaurert og nyoversatt til denne utgivelsen .

«Tarzan» er selvsagt knyttet til forfatteren Edgar Rice Burroughs. Burroughs’ bøker om «Tarzan» var kjempepopulære, og de skapte en stor interesse for jungelhelten. Siden de første «Tarzan»-fortellingene på 1910-tallet har historiene blitt adaptert til andre formater, og det er laget både radioprogrammer, teaterstykker, spillefilmer og animasjonsfilmer om karakteren. Hal Foster, som senere skapte «Prins Valiant», var den første som laget tegneserier om «Tarzan», og siden ble han fulgt av en lang rekke andre serieskapere som har laget «Tarzan»-tegneserier både for aviser og tegneseriehefter.

Manusforfatter Gaylord DuBois tok utgangspunkt i de første romanene til Edgar Rice Burroughs da han skulle samarbeide med Russ Manning om «Tarzan»-tegneseriene i denne boken. Her får vi historiene «Tarzan – apenes konge», «Tarzan vender tilbake» og «Opars juveler» i tegneserieform. Fortellingene er et konsentrat av Burroughs’ romaner, men like fullt er de både spennende og underholdende. Russ Manning kunne sin tegnekunst, der han skaper gode progresjoner i handlingen med god sidelay-out. Mennesker og landskap er realistiske, men Manning gjør ikke så veldig mye ut av bakgrunnene. Like fullt fungerer tegneserien veldig bra, og den er et godt eksempel på en god spenningstegneserie fra 1960-årene.

«Tarzan tegnet av Russ Manning» er en flott nostalgitripp som helt klart gir mersmak. Både kjennere av jungelhelten og tilhengere av actiontegneserier vil få mye å glede seg over i denne utgivelsen.

 

«Tarzan tegnet av Russ Manning»

Av: Gaylord DuBois og Russ Manning (etter romanene til Edgar Rice Burroughs)

Oversetter: John Berge

ISBN 978-82-429-5760-3

136 sider

169,90 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 20. april 2017.