Browsed by
Forfatter: Kristian Hellesund

Tilbake til Lauvik

Tilbake til Lauvik

En ny samlebok med Lars Lauviks «EON» viser hvilken glimrende tegner og satiriker serieskaperen er.

«EON» er tegneserien der man sjeldent får det man forventer. Lars Lauvik har laget en alt annet enn forutsigbar tegneserie, som tar for seg både trivialiteter, store filosofiske spørsmål, samfunnssatire og plump slapstick. Lauvik er en dyktig tegner med en kreativ og spennende idérikdom, og han har ikke gått av veien for å sende spark både her og der. Kjente personer glir lett inn i tegneseriene til Lars Lauvik, og de omgås Lauviks persongalleri med den største selvfølgelighet uansett hvilke utfordringer og situasjoner han skriver og tegner dem inn i.

For tiden er det lite å se fra Lars Lauvik i bladhyllene. Han bidrar fast til det månedlige «Pondus»-bladet, men «EON»-heftet er dessverre historie. Dermed er det ekstra kjekt å se at forlaget Egmont byr på en ny samling med «EON», «Game of Clowns». Denne inneholder i hovedsak tegneserier trykt i «EON»-bladet i 2011 og 2012.

Mens tidligere samlebøker har vært ute som hardcoverbøker, har Egmont denne gangen valgt myke permer og en hyggelig utsalgspris. Boken samler ulike «EON»-tegneserier. Her er det både striper og helsider.  Som vanlig er Tetra, Gonzales, Gud og resten av gjengen i toppslag sammen med Lars Lauvik. Morsomheter og absurditeter kommer på rekke og rad, og det er mye å le av. Blant annet får vi Lauviks herlige harselas med prinsesse Märtha Louises engleskole, et herlig møte mellom Lauvik og serieskaperkollega Torbjørn Lien, noen blikk på Tetras mangfoldige kjærlighetsliv og et herlig, mediekritisk syn på pressen gjennom Lars Lauviks satiriske optikk. Plass til et intervju med Lauvik selv er det også blitt.

Tegningene er som vanlig i toppklasse, der Lauvik viser at han også har stor kontroll på timing og hendelsesforløp. Han behersker også ulike stilarter, og i boken får vi se ham med stort hell leke seg med lay-out på tegneseriesidene og småhistoriene.

Lars Lauviks tegneserier fungerer veldig godt i større doser, og denne samlingen viser hvor sterkt savnet «EON»-bladet er. Anbefalt!

«EON: Game of Clowns»

Av: Lars Lauvik

120 sider

159 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 6. april 2017.

En norsk tegneserie?

En norsk tegneserie?

Hva er den første norskproduserte tegneserieutgivelsen? «Knald Bon Bon» fra 1901 er en kandidat.

Man trodde lenge at «Knold og Tot til Lands og til Vands» eller «Knold og Tot i Skole» fra 1911 var de eldste tegneserieutgivelsene her til lands. Det er ikke riktig, siden «Herr Stankelbeens mærkværdige Reiser og selsomme Eventyr til Lands og til Vands» av Rodolphe Töpffer og Julius Kell kom på det norske forlaget Feilberg & Landmark allerede i 1847. Verken Töpffer eller tegneren Julius Kell er kreditert i denne utgivelsen. I stedet oppgis Jochum Træsnider og Lars Riimsmed som opphavsmenn.

En rekke bøker utgitt på 1800-tallet har tegneserietrekk, og hvis man bruker en vid definisjon kan flere av dem regnes som tegneserier. Mange slike bøker kan også kalles bildebøker, og en slik bok med en glidende overgang mellom tegneserie og bildebok er «Knald Bon Bon» fra 1901. «Knald Bon Bon» ble utgitt på forlaget Ellingsen i Kristiania. Bokens tekster er kreditert «S.», og i «Norsk anonym- og pseudonymlexikon» av Hjalmar Pettersen fra 1924 antas det at «S.» er identisk med Skonhoft-Halvorsen. Ikke noe fornavn er oppgitt, og ingen tegner nevnes. Dette kan selvsagt være en oversatt tittel, men den kan også være norsk. Uansett kan vi snakke om en av de første, norskspråklige tegneserieutgivelsene.

«Knald Bon Bon» viser barn i lek, og nettopp lek er en rød tråd gjennom hele boken. Hovedpersonene skifter fra scene til scene, og barna fremstår i fine klær.  Boken er kort med sine 16 sider, og noen av oppslagene er i svart/hvitt mens andre er i farger. Boken er ikke registrert i «Norsk Tegneserie Index», og den er ikke tidligere nevnt blant norske tegneserieutgivelser.

Det skal bli spennende å se om denne boken er laget av en norsk tegner og forfatter. Sannsynligvis er boken opprinnelig britisk, siden karakteren Mr. Punch er med på en av sidene.

Teksten er tidligere trykt i Sydvesten 16. februar 2017.

Stålmannen er tilbake

Stålmannen er tilbake

«Superman: Earth One» er en flott nyversjon av opprinnelseshistorien til Mannen av stål.

De siste årene har det vært minimalt av amerikanske superheltutgivelser i norsk språkdrakt. Derfor er det hyggelig å se at forlaget Egmont satser på nytt, og akkurat nå er tegneserieboken «Superman: Earth One» i salg.

Dette er en annerledes tolkning av Mannen av stål, og den inngår i en samling «Earth One»-tegneserieromaner i USA, der de mest kjente av forlaget DC Comics’ superhelter som Batman, Wonder Woman og Teen Titans også har fått egne bind.

«Superman: Earth One» er skrevet av en veteran innen bransjen. J. Michael Straczynski har skrevet for både fjernsyn og et tegneserielesende publikum, og her til lands har vi sett en rekke av hans historier med Spider-Man. Straczynski velger i denne boken å presentere en nytolkning av Supermans opprinnelse, og vi møter en ung Clark Kent som for første gang inntar storbyen Metropolis. Der prøver han flere ulike yrkesmuligheter før han ender opp som journalist i avisen Daily Planet.

Dette er et spennende valg av Straczynski, for det er ikke gitt at en person med de samme ferdighetene som Clark Kent nødvendigvis må ende opp som superhelt. Kent gjør det stort i både baseball og amerikansk fotball, og Straczynski klarer også å få frem en viss usikkerhet i hovedpersonen sin til tross for alt han mestrer.

Underveis blir det selvsagt etter hvert utfordringer både som superhelt og på det personlige planet. Clark Kent må som Superman blant annet ordne opp når Jorden blir angrepet, og det viser seg at angrepet har noe med Supermans hjemplanet Krypton å gjøre.

Michael Straczynski har skrevet en god og lesverdig historie, og Shane Davis bidrar med flotte tegninger. Davis er flink på sidelay-out, og han lager også en flott fremdrift med sine tegninger. Ansiktsuttrykk er han også flink på, og ulike actionsekvenser fungerer veldig godt.

«Superman: Earth One» er en god nyintroduksjon til amerikanske superhelttegneserier på norsk, og boken kan leses uten noen som helst forkunnskaper om verken genren eller tidligere historier. Det er en stor fordel, for det er ofte ankepunktet ved superhelttegneserier.

 

«Superman: Earth One»

Av: J. Michael Straczynski og Shane Davis

ISBN 978-82-429-5686-6

140 sider

129,90 kroner

Egmont Publishing

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 23. mars 2017.

På reise med puddelen og kaninen

På reise med puddelen og kaninen

Anna Fiske lager tegneseriebøker for både barn og voksne. «Palle Puddel drar til New York» har de minste som sin målgruppe.

En puddel som liker kunst og hater å fly. En kanin som er mer opptatt av moro er venninnen hans, og sammen utgjør de et interessant vennepar. Dette er Palle Puddel og Nina Kanin, og de er hovedpersonene i Anna Fiskes bok «Palle Puddel drar til New York».

Og dit kommer Palle og Nina til tross for puddelens flyskrekk og pengemangel. Målet for reisen er Moma, som Nina Kanin antar er mormoren til Palle Puddel. I stedet viser det seg at han hele tiden har tenkt på storbyens Museum of Modern Art.

Anna Fiske har laget en artig og forfriskende fortelling. Som vanlig er den naivistiske tegnestilen fremtredende, og hun leker seg med utgangspunkt i dette uttrykket. Lay-outen er variert, men stilsikker, og Anna Fiske treffer meget godt et ungt publikum på denne måten.

Historien byr i utgangspunktet ikke på de store sprellene. Palle Puddel og Nina Kanin er klart definerte karakterer, og Anna Fiske lar dem opptre med utgangspunkt i dette. Men så kommer dette med innfall og kreativitet inn, og Anna Fiske legger inn små underfundigheter og overraskende veier underveis. Det er mye å humre av underveis, og detaljene ligger både i små poenger i tegningene og en og annen språklig artighet.

«Palle Puddel drar til New York» er nok en god tegneseriebok for barn av Anna Fiske. Den er underholdende og fengende, og det skader ikke at den i tillegg har små pedagogiske drypp inn i kunsthistorien. Anbefalt!

 

«Palle Puddel drar til New York»

Av: Anna Fiske

ISBN 978-82-8255-064-2

56 sider

240 kroner

No Comprendo Press

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 30. mars 2017.

En annerledes Lucky Luke

En annerledes Lucky Luke

«Lucky Luke»-album nr. 76 skiller seg fra de tidligere. Her er det Matthieu Bonhomme som har ansvaret for tegneserien, og han har laget sin egen variant.

En av de mest berømte fransk-belgiske tegneseriene her til lands er «Lucky Luke». Historiene om den ensomme cowboyen i gul skjorte og svart vest har vært publisert i aviser, blader, julehefter og album, og mannen som trekker raskere enn sin skygge kan vise til lange utgivelsesrekker i Norge.

Det nyeste albumet er nummer 76 i rekken, og det er et spesialalbum som opprinnelig ble utgitt på fransk i 2016 i anledning tegneseriens 70-årsjubileum. Albumet skiller seg fra tidligere album både i form og uttrykk. Der Lucky Lukes skaper Morris valgte seg en humoristisk og karikert tilnærming til Det ville vesten, finner vi en mer realistisk tolkning i albumet. Det er den franske serieskaperen Matthieu Bonhomme som står bak utgivelsen, og det er både en hyllest til og en spennende bearbeidelse rundt Lucky Luke og hans verden.

Bare tittelen «Mannen som skjøt Lucky Luke» gir albumet en nerve og spennende tilnærming. Historien i seg selv er egentlig ikke så veldig original, men kombinasjonen realisme og Lucky Luke gjør likevel albumet interessant. Vi er i westernbyen Froggy Town, der Lucky Luke som besøkende får følelsen av at situasjonen ikke er som den burde være. Brødrene Bone håndterer lov og orden i byen, og det er ugler i mosen rundt hvordan det oppdraget utføres. Dermed får Lucky Luke oppgaven med å finne ut hvem som ranet dilligencen. Det blir selvsagt intriger og overraskende hendelser, og Lucky Luke får en rekke utfordringer å hanskes med.

Det er forfriskende å se Lucky Luke brukt på denne måten. Karakteren fungerer også godt i et mørkere univers enn det vi kjenner fra tegneseriene til Morris og Rene Goscinny. I tillegg brukes det humoristiske virkemidler, og det er lett å få assosiasjoner til gode spagetti-westernfilmer ved gjennomlesingen av albumet.

Matthieu Bonhomme har gjort en strålende jobb med både manuskript og tegninger. Den mer realistiske koloritten kler både karakterene og tegneserien. Vi ser tydelig at dette ikke er Morris’ verden, men samtidig er ikke dette en ren, naturalistisk fremstilling. Det er denne kombinasjonen der både historie og tegninger står med en fot i hver leir som gjør dette forsøket ekstra interessant og verdt  å se nærmere på.

 

«Mannen som skjøt Lucky Luke»

Av: Matthieu Bonhomme

68 sider

89,90 kroner

Egmont Kids Media

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 16. mars 2017.

«Kollektivet» i ny innpakning

«Kollektivet» i ny innpakning

Tegneserieheftet til Torbjørn Lien har skiftet format. Nå er «Kollektivet» blitt en albumserie.

«Kollektivet» av Torbjørn Lien har holdt det gående siden 2000. Da startet tegneserien opp i tegneserieheftet «Larsons Gale Verden». Siden har det vært publisering i aviser, album og julehefter, og fra 2008 har «Kollektivet» hatt eget tegneseriehefte. Bokserie med «Kollektivet» har det også blitt, og siden 2006 er det kommet elleve bind.

I disse dager er det endringer rundt tegneserieheftet «Kollektivet». De siste årene har bladet kommer 12-13 ganger i året i vanlig hefteformat. Nå fremstår «Kollektivet» i albumformat med tykkere omslag og finere papir. Inne i bladet er mye ved det samme. Biserier som «M» av Mads Eriksen, «Snorre, verdens sinteste mann» av Karine Haaland, vitsetegningene «WuMo» og «Lindström» samt argentinske Quinos tegneserier uten tekst utgjør brorparten av biseriene. Dette er en god og variert miks av humoristiske tegneserier og enrutere.

Torbjørn Liens tegneserie er selvsagt i førersetet, og det meste er som det pleier å være i «Kollektivet». Ronny driver fortsatt med black metal-musikk og sjekker damer i det vide og brede, Tobben digger Bob Dylan og er fremdeles sammen med Ina-Stina, det lesbiske paret Gry og Emma dyrker kjærligheten men er også i konflikt med Ronny, muslimske Mounir har sine damedrømmer og et liberalt forhold til religion, og Ronnys sønn Balder er et viktig element i tegneserien med ungdommelige tanker og handling utenfor kollektivgjengens hjem.

Som alltid er Torbjørn Lien flink til å blande humoristiske elementer. Mye av humoren handler om hvordan karakterene agerer sammen, og det blir mye morsomheter av å la personlighetene kollidere både verbalt og fysisk. Det er mye å le av, og Lien leker seg også med skråblikk på hverdagslige situasjoner og hendelser. Interessant nok er de nyere stripene i dette bladet bedre enn en sekvens med klassiske «Kollektivet»-striper.

Ny i «Kollektivet»-heftet er «En salig røre» av Mike S. Miller. Tegneserien får en flott introduksjon, og så bærer det løs med tegneseriestriper der familielivet står i sentrum. Det går ellevilt for seg med sprø innfall og hendelser forårsaket av familiens yngste, og det er en humoristisk tegneserie som definitivt slår fra seg. Dette var et meget godt tilskudd til «Kollektivet»-heftet.

2017 starter godt for «Kollektivet» med en flott endring til albumformat og et greit innhold. Utgivelsesfrekvensen for bladet reduseres i forbindelse med endringen, og i år vil «Kollektivet» komme ut seks ganger. I tillegg blir det også julehefte og sommeralbum.

 

«Kollektivet» nr. 1/2017

Av: Torbjørn Lien m.fl.

ISBN 978-82-335-0022-1

44 sider

59,90 kroner

Vigmostad & Bjørke/Bladkompaniet

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 23. februar 2017.

Besøk fra mesteren

Besøk fra mesteren

«Rocky» nr. 1/2017 setter Martin Kellermans tegneserier i baksetet. Dette er et hefte dominert av Hugo Pratts «Corto Maltese».

Rocky-heftet ruller videre, og denne gangen får vi servert en rekke nye striper av den svenske selvbiografiske tegneserien. Martin Kellerman er i godt slag, og Rocky selv opplever en hyttetur sammen med Inge. Inne i den mørke skogen blir det både tid til både mørkekjøring, jamming og bålbrenning innimellom noen doser med hverdagsfilosofering. Som vanlig er det både underholdende og tankevekkende, og Kellerman kjører på i kjent stil.

Som vanlig er det plass til en gjestetegneserie i bladet. Siden Minuskel forlag for tiden utgir tegneseriene om «Corto Maltese» album for album i kronologisk rekkefølge på norsk, er et utdrag av denne tegneserien biserie.

Og for et godt valg det er! «Corto Maltese» av den italienske serieskaperen Hugo Pratt har et særdeles godt omdømme. Tegneseriene om den omreisende sjømannen fra Malta er både små tidskapsler fra steder, epoker og konflikter rundt omkring på kloden. I tillegg er «Corto Maltese» en tegneserie som presenterer og psykologiserer rundt ulike mennesker og deres møter. Samtidig finnes det mytologiske, metafysiske og uforklarlige lag med tegneserien, der den enkelte ganger lar drømmeverdenen og ulike skapninger med menneskelige egenskaper ikke bare være en del av handlingen, men noen ganger også får en avgjørende effekt på viktige situasjoner.

Hugo Pratt var en leken tegner som ofte var mer opptatt av hentydninger og assosiasjoner i sine tegninger enn å gi leserne en mer tradisjonell rett frem-fortellermåte. Pratt kunne sitt håndverk. «Corto Maltese» er en utsøkt tegneserie kunstnerisk sett.

Historien med «Corto Maltese» i «Rocky» nr. 1/2017 fører oss til Irland og slutten av 1. verdenskrig. Det er en intens thriller der Corto Maltese får oppleve det britiske nærværet på kloss hold med blant annet møter med okkupasjonsmakten og Sinn Fein. Dette er både en spenningshistorie og en skildring av menneskesjelen. Og tittelen på historien er særdeles god: «Konsert i o-moll for harpe og nitroglyserin». Dessverre er ikke hele historien i bladet, og den avbrytes brått. Heldigvis kan denne glimrende tegneserienovellen leses i sin helhet i «Corto Maltese»-albumet «Keltiske ballader».

«Rocky»-bladet har fokusert på kvinnelige serieskapere den siste tiden, og i løpet av våren skal et Rockys jubileumsstipend deles ut til en serieskaper som har vist potensial «til å utmerke seg med en stripeserie». De nominerte er Frida Malmgren, Maren Uthaug, Linn Irene Ingemundsen, Mari Burheim, Ida Neverdahl og Ida Larmo. Vinnerne utropes i en kommende utgave av «Rocky».

Fremover blir det endringer med Rocky-bladet, selv om utgiverne fortsetter med gjestespill fra ulike tegneserier. Utgivelsesfrekvensen går ned, men det blir et tykkere blad flere Rocky-striper i hver utgivelse.

 

Rocky nr. 1/2017

Av: Martin Kellerman, Hugo Pratt m.fl.

68 sider

69,90 kroner

Strand Comics/Bestselgerforlaget

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 2. mars 2017.

De ukjente kvinnene

De ukjente kvinnene

Hvem var de kvinnelige pionérene innen den norske tegneseriebransjen? Her ser vi litt på kvinnelige serieskapere som var aktive på 1910- og 1920-tallet.

Tegneseriebransjen har på mange måter vært et domene for menn. Menn har dominert som både manusforfattere, tegnere og på forlagssiden. Et av de store skiftene innen bransjen de siste tiårene har vært hvordan kvinner har fått viktige posisjoner både som serieskapere og som utgivere.

I omtaler av norsk tegneseriehistorie, fortelles det lite om kvinner. Det skyldes at det i stor grad var menn som laget og ga ut tegneserier. Solveig Muren Sanden, som blant annet tegnet «Smørbukk» og «Tuss og Troll» fra 1957, trekkes ofte frem som den første viktige, kvinnelige serieskaperen her til lands. Men hun var ikke alene som kvinnelig serieskaper, og hun var heller ikke først.

«Kari, Per og Søren» gikk i bladene «For Hus og Hjem» og «Hver 8. Dag» . I 1913 kom en egen bok med tegneserien.

Ser vi nærmere på utgivelser, ser vi at flere kvinner var involvert i bransjen enda tidligere. Nanna With var i alle fall utgiver av både ukeblader og en bok der tegneserien «Kari, Per og Søren» var trykt. Det er ikke usannsynlig at hun også laget manus til tegneserien, men hun skrev ikke om det i sin selvbiografi. I samtiden ble tegneren Gunnar Tandberg trukket frem da tegneserien ble publisert, og With ble ikke nevnt i det hele tatt. I ettertid er Tandberg bedre kjent som teatermaler enn som serieskaper.

Fra «Eventyr i billeder» tegnet av Jan Lunde. Molla Dahl var en av manusforfatterne.

Vi vet at Molla Dahl arbeidet som redaktør i Bladkompaniet på tyve- og trettitallet. I denne perioden var hun sammen med Kristen Gundelach involvert som manusforfatter på tegneserien «Eventyr i billeder», som tok for seg norske folkeeventyr. Tegner var Jan Lunde, og det første «Eventyr i billeder» ble utgitt i 1923. Det er ikke kjent om Dahl laget manus til andre tegneserier.

Omtrent samtidig arbeidet Marie Walle som tegner i reklamebyrået Atelier E-O. Reklamebyrået var stiftet av tegneren Eyvin Ovrum, som i sin tid også var en av stifterne av Tegnerforbundet. Ovrum hadde bodd og arbeidet i USA i en lang rekke år, og han var inspirert av det han hadde sett og opplevd der. Derfor ble reklame i tegneserieform blant det Atelier E-O kunne tilby sine kunder. Noen ganger tegnet Ovrum selv, mens andre ganger overlot han arbeidet til en av sine ansatte. Tegneseriene er ofte kreditert Atelier E-O, og fordi Eyvin Ovrum behersket mange stilarter er det vanskelig å se hva som er laget av hvem. Men like fullt er det enkeltarbeider som er kreditert Marie Walle, og det er ikke usannsynlig at hun også tegnet mange av reklametegneseriene produsert av Atelier E-O.

Utdrag fra «Eventyr fra Dukkeland» av Signe Sivertsen.

Selv om vi vet mye om norske tegneserieutgivelser, og svært mange av utgivelsene er katalogisert i for eksempel «Norsk Tegneserie Index», er det også enkelte mangler. En som ikke er nevnt i de første utgavene, er bergenske Signe Sivertsen. I 1924 ga hun ut «Eventyr fra Dukkeland» på forlaget Gyldendal. Boken er av enkelte litteraturvitere klassifisert som en bildebok, men sidene er typiske for norske tegneserier fra samme tid. Vi finner sider med fire tegninger i samme størrelse med tekst under rutene. Historien tar for seg den uheldige sjømannen Pelle i jakten på kjærligheten. Det er ikke lett for ham, og det blir mange utfordringer for ham underveis.

Noen sider fra Magnhild Haavardsholms «Pers forunderlige reise».

Det viser seg at det også er en annen tegneserieutgivelse laget av en norsk kvinne som er eldre enn «Eventyr fra Dukkeland». Magnhild Haavardsholm ga ut «Pers forunderlige reise» i 1922. Også denne utgivelsen er av enkelte kategorisert som en bildebok, men et sideoppsett med som regel to bilder på hver side gjør at denne utgivelsen må regnes som en tegneserie. Den er for øvrig ikke registert i «Norsk Tegneserie Index».

Dette er en redigert utgave av en sak trykt i Sydvesten 2. februar 2017.

-Interessante tegninger

-Interessante tegninger

Hvilke tanker har utenlandske utgivere om norske tegneserier? Vi tok en prat med to forleggere som har utgitt norske tegneserier i utlandet.

Norske tegneserier har gode dager for tiden. Her til lands har vi både en kommersiell og kunstnerisk suksess, og flere norske tegneserier har blitt lagt merke til og er også utgitt i utlandet.

Etter alt å dømme er «Brumle» av Haaken Christensen den første norske tegneserien oversatt til et fremmedspråk. Juleheftene fra 1935 og 1936 kom nemlig ut i Sverige i henholdsvis 1936 og 1937. Brumle beholdt sitt norske navn, mens utgivelsene fikk de svenske titlene «Brumle och Mor och Far på Solbacken» og «Brumle och Michel sätter bo». Sissel Solems «Hobby Hipp» og «Peer Gynt» av Arne Opøien og Arne Øverland hadde avispublisering i utlandet på seksti- og syttitallet. «Peer Gynt» gikk i danske, svenske og tyske aviser, mens «Hobby Hipp» kunne leses i Storbritannia, Sverige, Danmark og Norge.

Fra 2010 har vi sett en blanding av tegneserier utgitt i utlandet. «Nemi» av Lise Myhre og Frode Øverlis «Pondus» kan leses i flere land, og begge tegneseriene har eget hefte i Sverige. «Lunch» av Børge Lund har også et utenlandsk publikum, mens Jason er den norske serieskaperen med oversettelser til flest fremmedspråk. Ellers er blant annet viktige tegneserier som «Olaf G.» av Steffen Kverneland og Lars Fiske, «Kjære Rikard» av Lene Ask, «Moskva» av Øystein Runde og Ida Neverdahl og «Liker stilen» av Bendik Kaltenborn blant norske tegneserier utgitt i utlandet de siste årene. Kaltenborn er for øvrig en del av tegneseriekollektivet Dongery, som har fått stor oppmerksomhet i inn- og utland. Blant annet hadde Dongery en utstilling på en viktig tegneseriefestival i Sveits i 2014, og mange av kollektivets tegneserier er utgitt på engelsk.

Johann Ulrich holder til i Berlin og er forlegger i Avant Verlag. Forlaget har en bred satsing på tegneserieromaner, og det utgis både tyske og oversatte titler. Blant annet har Avant Verlag gitt ut «Munch» av Steffen Kverne land og «Herr Merz» av Lars Fiske på tysk. I tillegg er også samarbeidsprosjektet «Olaf G.» utgitt av Ulrichs forlag. Responsen på utgivelsene har vært god, og «Munch» har allerede solgt ut to opplag mens «Herr Merz» er tilgjengelig i sitt andre opplag akkurat nå.

Johann Ulrich valgte ut verkene til Fiske og Kverneland siden dette er kunstnerbiografier.

-I tillegg er Lars Fiske og Steffen Kverneland to av de beste serieskaperne som en forlegger kan ønske seg, legger han til.

-Hva synes du om ryktet til norske tegneserier?

-Jeg er ikke sikker på om norske tegneserier har noe rykte. Bøkene til Fiske og Kverneland selger godt fordi de har kjente tema. Jeg tror de fant et publikum siden det var kunstnerbiografier mer enn at det var norske serieskapere, forteller han. Ulrich legger til at han synes at hele Dongery-kollektivet er unike.

-Den sære humoren og blandingen av detaljerte og skisseaktige tegninger er veldig spesielt. Er det typisk for Norge? undrer han seg.

I Polen er Pawel Timofiejuk forlegger for forlaget Timof. Forlaget satser også på varierte utgivelser, og både polske og oversatte titler er en del av forlagskatalogen. Timof forlag i Warszawa har gitt ut «Munch» av Steffen Kverneland på polsk sammen med «Moskva» av Ida Neverdahl og Øystein Runde.

Pawel Timofiejuk synes norske tegneserier blir ansett som merkelige, men med interessante tegninger.

-For meg er Jason en unik serieskaper. Han lager tegneserier uten ord der en visjon av omverdenen kommer tydelig frem. Tegneseriene hans viser oss bruddstykker fra livet i kontraster, sier Timofiejuk.

Han forteller at de norske utgivelsene han har gitt ut har fått en moderat respons fra det polske markedet, men kjøperne har vært imponert og satt pris på utgivelsene.

-Jeg valgte å gi ut «Moskva» fordi den handler om Russland og tegneseriefestivalen KomMissia. Jeg kjenner godt til både landet og festivalen, og det var grunnen til at jeg valgte denne utgivelsen. I tillegg var humoren viktig. «Munch» ga jeg ut fordi det var en kunstnerbiografi, og den hadde en interessant vinkling rundt kunstneren, avslutter Timofiejuk.

Saken er tidligere publisert i avisen Sydvesten 19. januar 2017.

Essensielt om tegneserier

Essensielt om tegneserier

«Hva er tegneserier» av Scott McCloud er en utmerket og sjeldent god innføring i den niende kunstart.

Den amerikanske serieskaperen Scott McCloud er mannen bak en av de viktigste fagbøkene om tegneserier. «Hva er tegneserier» ble opprinnelig utgitt som «Understanding Comics» i 1993, og boken er mye brukt som grunnlag for både akademisk arbeid og ulike diskusjoner av den niende kunstart.

Scott McCloud gjorde et meget viktig grep da han laget «Hva er tegneserier». I stedet for å lage en ren tekstbok, er «Hva er tegneserier» en fagbok i tegneserieform. Det gir McCloud et stort fortrinn. I stedet for lange ordrekker for å forklare et begrep eller en teknikk, kan han la tegningene tale for seg. Dermed blir fremstillinger og eksempler ekstra tydelige i Scott McClouds bok.

Tematikken i «Hva er tegneserier» spenner vidt. McCloud bruker plass på å forklare hvordan han kommer frem til sin definisjon på tegneserier og avgrensninger til andre kunstarter og uttrykksformer. Han gjør et dykk inn i tegneserienes historie, og han er blant dem som velger å føre historien mange århundrer tilbake i tid.

Vel så interessant er Scott McClouds forklaringer rundt tegneseriens dynamikk og mekanikk. McCloud viser blant annet hvordan mennesker reagerer på både realistiske bilder og mer ikoniske fremstillinger, og han har en del spennende forklaringer på hvordan vi tolker både enkeltbilder og sekvensielle forløp. Viktigst her er McClouds tanker om det som foregår mellom rutene og hans seks trinn for hvordan et verk blir skapt.

«Hva er tegneserier» er lagt opp som en slags dialog mellom Scott McCloud og leseren. McCloud tegner og forteller, og han lar leseren reagere og skape meninger ut fra dette. Fortellergrepet er godt og gir en god kobling mellom McCloud og leseren, men samtidig er fortelleren en autoritetsfigur i boken. Det er han som styrer utviklingen, og hans tanker og hypoteser preger dette – også innenfor tema der McClouds tanker har vekket debatt.

Mens boken er en svært god og grundig gjennomgang av trekk ved tegneserien, er den også en utmerket tegneserie. Scott McCloud kan sitt håndverk, og på en stilfull måte med særdeles god sidelay-out bringer han frem sine teser. Stilen varierer, men i hovedsak er det en innbydende og forenklet tegnestil som preger boken. McCloud skifter stil underveis for å forklare fortellergrep og stilpoenger, og det hever fremstillingen.

«Hva er tegneserier» er en av de viktigste fagbøkene om tegneserier, og den er unik i sin fremstilling av hvordan den niende kunstart fungerer. Alle som har interesse for tegneserier eller som trenger å vite mer om kunstarten bør ha lest denne boken. Minuskel forlag skal ha all mulig ros for å ha gjort denne boken tilgjengelig i norsk språkdrakt. Anbefalt på det aller sterkeste!

 

«Hva er tegneserier»

Av: Scott McCloud

Oversetter: Alexander Leborg

ISBN 978-82-92796-44-3

223 sider

269 kroner

Minuskel forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 9. februar 2017.