Browsed by
Forfatter: Lars Bendik Klev Furnes

Atter en Nattens Ridder

Atter en Nattens Ridder

Den har blitt lovet utgitt ganske lenge, men endelig kom boken som har samlet de til sammen ni delene i den tredje og avsluttende delen av Millers saga om en aldrende Batman i et fremtids-Gotham.

Da Frank Millers «Batman: The Dark Knight Returns» kom ut i 1986, klarte den å reformere Batman ved å gjenskape og videreutvikle Bob Kane og Bill Fingers egentlige visjon for helten: En mørk vigilante som kjempet mot gale kriminelle i et dystopisk Gotham. Miller-stilen påvirket også andre tegneserier: Mørke og fabulerende tanker ble skildret i tekstbokser i stedet for tenkebobler. Miller hadde en røff og særegen tegnestil, og Lynn Varley fargela med tidkrevende akvarellmaling. Mange andre superhelter skulle også være med på denne trenden, og det ble vanlig at slike omfattende, kunstneriske verk tok mye tid.

Miller har fått æren av å skildre Batmans unge debut i «Batman:Year One» (1987) og Batmans alderdom (og tilsynelatende siste dager) i «Batman: The Dark Knight Returns» (1986). Men det som skjer i mellom disse to epokene er overlatt til andre serieskapere. Oppfølgeren «Batman: The Dark Knight Strikes Again» (2002) ble slaktet av både fans og kritikere. En av de mange svakhetene var den kaotisk utførte innblandingen fra en rekke superhelter.

Uansett, i 2015 annonserte DC at Frank Miller og Brian Azzarello ville lage enda oppfølger, denne gangen kalt: «Batman: The Dark Knight: Master Race». Det aller siste heftet, del 9, kom ut i juni 2017. Denne høsten ble de samlet i ett bind.

I handlingen er det gått tre år siden Lex Luthor og Jokeren døde, etter at de sist ble sett i Millers «Batman: The Dark Knight Strikes Again» (2002). Bruce Wayne har ikke vært sett siden. Superman er av en eller annen grunn nedfryst, satt på en trone i sin gjenoppbygde «Fortress of Solitude». Men kanskje har verden bruk for ham allikevel? Tilbake i Gotham, vurderer den innbitte Batman-motstanderen politisjef Ellen Yindel, å finne ut av om Batman faktisk kan være i live.

Inn kommer den ond Kryptonieren Quar. Han ønsker å ta over verden, og Batman og Carrie innser at de trenger hjelp fra andre superhelter til å bekjempe denne eneherskeren fra Krypton. Supermann, Wonder Woman, Flash, Aquaman, og flere helter ruster seg klare.

Frank Miller kom i ung alder, på slutten av 70-tallet, inn i tegneseriebransjen og utmerket seg som et lovende talent. Han kjennetegnes av en kortfattet og røff fortellerstemme, med en tilsvarende røff tegnestil. Tusjeren Klaus Janson har fulgt Miller så å si helt siden de to gikk inn i bransjen, også i denne boken.

Akkurat som da Jerry Robinson og Dick Sprang på 40-tallet ble bedt om å imitere Bob Kanes tegnestil, så har Andy Kubert tatt på seg æren av å imitere Millers strek, samtidig som Miller selv bidrar med egne tegninger i tie-ins, innimellom alle de ni delene der hovedsakelig Kubert er tegneren.

Denne gangen er fargeleggingen mye friskere og klarere enn før, trolig fordi det ikke bare er den dystre Batman som er i fokus. Og i tillegg til tankebeskrivelser har denne futuristiske historien også SMS og Twitter-meldinger oppført i tekstboksene.

«Master Race» er en veldig kompleks fortelling, og den krever en oppmerksom leser som bør vite en del om DC’s gigantiske superheltgalleri. Sikkert ganske bevisst for at denne Batmanfortellingen skal ha enda flere strenger å spille på. Mens «The Dark Knight Returns» (1986) hadde så å si bare Green Arrow og Supermann som gjestehelter (og de var heller ikke så fremtredende), hadde «The Dark Knight Strikes Again» (2002) enda flere. Og denne gangen i 2017, enda, enda flere. Såpass at Batman kommer i skyggen av dem (noe som heller ikke er første gang). For mens Batman ser at verden herjes av onde metamennesker, sier han til Carrie Kelley: «We can’t do this all alone». Om dette kan ha inspirert den berømte taglinen til den nye Justice League-filmen, vites ikke.

Og da blir også spørsmålet: Hvorfor har denne boken kun med Batman i tittelen og på coveret, når det egentlig kunne vært en Justice League-fortelling i stedet? Mens jeg vurderer kompleksiteten som en styrke, kunne andre ha betraktet det som kaotisk. Kompleksitet er en styrke, men jeg mener Millers styrke ligger i «Batman: Year One» (1987), som er en mørk, kortfattet og konkret fortelling på 104 sider, kokt ned til forholdet mellom Batman og politimannen Gordon, og omtrent bare det. Miller må aldri glemmes for hans Batman-genistreker på 80-tallet, men der skulle det nok også ha sluttet mens leken var god. For det er kvaliteten det helst skal gå på.

Batman: The Dark Knight: Master Race.
Skrevet av Frank Miller og Brian Azzarello
Tegnet av Frank Miller, Andy Kubert, Klaus Janson og Eduardo Risso
ISBN: 978-1-4012-6513-7
376 sider
DC Comics

Universelt blurb: Batman Earth One

Universelt blurb: Batman Earth One

Det finnes mange ulike beretninger om Bruce Waynes lange reise til å bli Batman, også da han tok på seg drakten for første gang. Skjønt det ligger et noenlunde fast mønster, som de også klarte å gjenskape på en formidabel måte i «Batman Begins» (Christopher Nolan, 2005). Men DC er kjent for å lage mange alternative historier; vil denne tegneserieboken holde mål?

Earth One er en pågående serie grafiske romaner fra DC som gjenforteller debuten til kjente karakterer fra DC, blant annet Batman, Supermann og Wonder Woman. Dette året har flere av heftene i denne serien blitt oversatt til norsk, og er å finne i butikkene. Dette er en anmeldelse av den norske oversettelsen.

Earth One-serien finner sted i en fase som frigjør seg fra kontinuiteten i DC. Dette blant annet for å forenkle, og å gjøre en lang og avansert bakgrunnshistorie enda kortere og forenklet –  for de som ikke kjenner DCs univers så godt. Men det er like mye myntet på barn og ungdom som ble født på 2000-tallet, og som ikke levde under superheltenes gamle glansdager. Noen vil si at Earth One-serien ikke er forenklet, og det finnes også motstandere av slike gjenfortellinger og endringer i DCs univers.

Fortellingen åpner med at Bruce Wayne har tatt på seg Batmandrakten for første gang. Men han er fullt ut et vanlig menneske, og feiler. Hans entrehake-pistol, som han skal bruke å klatre opp bygninger, slår seg fullstendig vrang, og da må han hoppe over tak på den vanskelige måten; dette var ikke lurt. Da er det godt at det finnes folk som Lucius Fox, teknikergeniet som senere kommer til å lage alle Batmans utstyr. Bruce Waynes foreldre blir som vanlig drept i hans barndom, men i denne versjonen er ikke raneren Joe Chill alene om det; drapet har nemlig forgreninger helt opp til det korrupte byrådet. Der Pingvinen er borgermester.

Og unge Bruce står ovenfor en enda større fallgruve enn før; han er i fare for å havne på et hvilket som helst barnehjem, hvis ikke noen ønsker å være fosterforeldre. Og her kommer Alfred Pennyworth inn i bildet. For i denne fortellingen finnes det ingen overdådig og pedagogisk butler som bodde med familien før Bruce ble født. Alfred Pennyworth banket på døren til familien den skjebnesvangre kvelden som en tidligere venn av Bruces far. Da foreldrene døde, måtte barnevernet overtale Alfred til å ta hånd om unge Bruce. Alfred følte det som en plikt til å ta på seg dette ansvaret. Ikke fordi han var familiens lojale butler, for denne Alfred er ingen butler i det hele tatt, men en tidligere kommandosoldat. En tøffing med skjegg, som virkelig slår hardt fra seg. Han trener Bruce mye mer enn det den tradisjonelle Alfred gjorde. Til tross for Alfreds tøffe væremåte, klarer han allikevel å bestå rollen som fosterfar.

En annen interessant karakter de har snudd på hodet, er Harvey Bullock. Fra tegneseriene, men like mye TV-serien «Gotham» (2014-), er han en godt erfaren, men lurvete politimann, som må overse flere kriminelle handlinger for å få en vanskelig kabal til å gå opp. Allikevel er han en lovlydig politimann som er på Gordons side. Mens i denne Earth One-beretningen, er han skildret som en ung, pen og sjarmerende gentleman, som er utrolig naiv. Han tror at kriminaliteten i Gotham er utryddet i en håndvending, noe som han smertelig må erfare at overhodet ikke er tilfelle. Han er den nye makkeren til Gordon, og deres samarbeid er preget av mange irritasjonsmomenter, der Bullock ikke klarer å innse hvor farlig byen egentlig er. For Gotham er en by gjennomsyret av korrupsjon, vold og galskap.

Forfatter Geoff Johns har skrevet manus til en rekke superheltfortellinger fra DC. Og han er blitt Chief Creative Officer i DC, samt at han er medprodusent for DC Extended Universe-filmatiseringene. Han har med andre ord stor innflytelse. Tegner Gary Frank har også god erfaring, og har tegnet for både Marvel og DC.

Som tidligere nevnt, er det gjort drastiske grep, med forvandlingene av både Alfred og Harvey Bullock. Man kan kalle det å snu deler av persongalleriet på hodet, men det er ikke overraskende at DC gjør dette, siden de er kjent for å ha mange ulike versjoner av personene. Men en stor styrke i manuset er at Johns har gjort det til et virkelighetsnært og rått Gotham. Et uhyggelig innslag er den grusomme skurken Ray Salinger, «Bursdagsgutten», som kidnapper barn. Og at Pingvinen, i kraft av å være borgermester, organiserer slike folk – det er nifst. At Batman i sin unge alder har mye å lære, og at det er en tøff jobb å være vigilante, er også skildret godt av Johns.

Dette er en alternativ gjenfortelling av Batmans unge debut, og selv om det er snakk om markante endringer av Alfred og Harvey Bullock, er det en god og kortfattet versjon av opprinnelseshistorien til en superhelt, der det heller ikke kreves så mye forkunnskaper om Batman. Den tar ca. 40 minutter å lese, men er faktisk såpass detaljert at den trenger flere gjennomlesninger. Den er som en kinesisk eske, der selv den tredje gangen man leser den, vil leseren legge merke til enda nye detaljer.

Batman: Earth One
Skrevet av Geoff Johns, tegnet av Gary Frank
Oversatt av Tom-Erik Fure.
144 sider
Kr. 129,90
Egmont

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

Aller første Suicide Squad-utgivelse fra DC Rebirth, gjør kanskje for mye ære på høstens kinofilm.

DC Comics nyeste storsatsning, Rebirth, har erstattet New 52 (2011-2016). Og med Rebirth sin første utgivelse, får de en helt ny forfatter i serien, Rob Williams. Denne gangen har Suicide Squad en påfallende likhet med David Ayers film. Om dette er en fordel eller ikke, vil jeg komme tilbake til.

Handlingen starter med at fengselsbestyreren og lederen, Amanda Waller, er kalt inn til et krisemøte hos president Obama. Han truer med å legge ned Suicide Squad, på grunn av gruppens ubalanserte og rabiate håndtering av sine siste utenlandsoppdrag. Men Waller har et trumfkort på lur: Rick Flag. Denne Rick Flag har et svært godt rykte på seg, i motsetning til de på gruppen som presidenten i det siste har holdt strengt under lupen. Fordi den redelige og høyt dekorerte Flag skal lede dem, endrer presidenten mening og gir Waller grønt lys til å sette i gang. Men lettlurt er han ikke; Obama viser klør og sier: «This colonel Flag … He’d better be everything you say he is.»

Amanda Waller er vant til å ha nervekriger med amerikanske presidenter, fra Reagan til Obama. Det skal bli veldig interessant å se henne på tomannshånd med Trump…

Medlemmene er akkurat de samme som i filmen: Rick Flag, Harley Quinn, Deadshot, Katana, Captain Boomerang, Killer Croc og Enchantress. Men El Diablo og Slipknot (som også var i med filmen) er utelatt. Så sendes de på et oppdrag: å dykke dypt ned til et hemmelig, russisk undervannsfengsel. De skal stjele The Black Vault, for å bringe det til rette hender – det amerikanske forsvaret. The Black Vault er egentlig en teleporterende kule, som kan bringe folk til The Phantom Zone (en institusjon fra Supermann-heftene, som holder intergalaktiske kriminelle fengslet). Vendepunktet blir da Supermanns fiende, Zod, kommer ut av teleportkulen for å angripe dem. Hvordan Suicide Squad skal kunne klare å kjempe mot dette, vil bli spennende lesning. Og det hintes til at The Black Vault skal være et tema også i kommende utgivelser. Neste utgivelse, vol. 2 «Going Sane», kommer 13.juni.

Rob Williams er en britisk tegneserieforfatter som er ny på Suicide Squad, men han har mange utgivelser bak seg, fra både Marvel og DC. Blant annet har han skrevet Wolverine, Judge Dredd, Deadpool og Spider-Man.

Allerede Supermann visste hvilket sjansespill det er å stole på fantomsonen…

Det har vært veldig vanlig de siste årene, i DC Comics hefter, at mange tegnere kan bidra i ett og samme historie. Den nye Suicide Squad-tegneren er Jim Lee. Han har mange gode verk på samvittigheten, og særlig kan nevnes hans markante tegninger fra «Batman: Hush» (Jeph Loeb 2002-2003). Fordi tegningene i Suicide Squad skal gjenspeile humoren, har særlig New 52-serien hatt noe lik tegnestil. Denne stilen er overført til Rebirth. Derfor har Lees tegninger i dette albumet et løsere og ledigere uttrykk, enn de dystre og skarpskårne strekene som han ellers pleier å ha. For å gjenspeile humoren, er dette Rebirth-albumet i sin helhet tegnet med et spenstig og lettbeint uttrykk.

Koseprat er ikke noe for Katana

Mye har endret seg fra New 52: Den tidligere slanke og pene Amanda Waller, er i Rebirth stor og kraftig, akkurat som i debuten 1987. Sist Rick Flag var å se i Suicide Squad, var i John Ostranders «From The Ashes» (2008). Han er nå tilbake, men var totalt fraværende i New 52. Men fordi han introduseres i Rebirth, møter han Waller og hennes gruppe med blanke ark. En reboot – Det er her første gang han møter dem. Flag skal lede dem i riktig retning, og har en ‘kom-til-saken’ holdning. Og det trengs absolutt: Captain Boomerang er også her en arrogant unnasluntrer. Harley Quinn har påfallende likhet med Margot Robbies tolkning av henne fra 2016-filmen (og det samme kan sies om Enchantress/June Moone), både på hår og klær. Også hun utfordrer Flags autoritet. Flag sier selv: «Harley? She’s chaos. 24/7.» Til og med Jokeren, i sin svært korte opptreden, er lik Jared Letos tolkning av ham fra filmen.

Si hva du vil om Jokeren, men yrkestolthet har han

Av fortellingens science fiction-referanser er noe interessant: The Black Vault (på norsk ‘Det sorte hvelv’) er et stort, teleporterende hull som fører til The Phantom Zone. Dette har referanser til teorien om liv på andre planeter: En teori om dette er at når en stjerne dør ut, dannes et sort hull i galaksen. Hvis et romskip flyr inn dit, kan de (ifølge teorien) komme til en annen galakse med potensielt liv.

Harley Quinn liker å leve farlig. Boomerang…ikke fullt så mye

Dette er et album som helt klart skiller seg fra New 52-eraen. Sett fra en skeptikers ståsted kan man gjerne beskylde dette Rebirth-albumet for å sole seg for mye i kommersialiseringen fra sensommerens kinofilm- for alt hva det er verdt. En Harley med samme hårfrisyre og klær som Margot Robbie fra filmen, og at Killer Croc på død og liv også må være med. Så fra en fan sitt ståsted: Hvorfor ikke? Vi trenger stadig nye innspill fra DCs univers, og slikt kan faktisk være et mangfold. Denne anmelder vender tommelen opp, av to grunner. Den ene er at Rebirth skal gjøre ære på karakterenes og universets omfattende og lange historie- i motsetning til New 52 sin reboot. Den andre grunnen er den samme som alltid i Suicide Squad: Portrettering av en liga som viser at skurker kan ha sine gode sider. Også i Rebirth.

Suicide Squad Vol. 1: The Black Vault
Skrevet av Rob Williams, tegnet av Jim Lee og Philip Tan + backup
ISBN 978-1401269814
160 sider
USD 17
DC Comics

Les også:
Serie til film: Suicide Squad

 

Fra hetero-alibi til homseikon

Fra hetero-alibi til homseikon

Batwoman er en sterk og standhaftig kvinne, en figur som helt klart har markert seg de siste årene. Hun er også en av de svært få homoseksuelle superheltene. I februar 2017 blir hun del av DC Rebirth. La oss ta et tilbakeblikk på denne heltinnen.

Historikken

Kathy Kane, alias Batwoman, dukket første gang opp i Detective Comics nr. 233 (1956) – forfatter Edmond Hamilton og tegner Sheldon Moldoff. Hun ble introdusert fordi Fredric Wertham kom med påstander om at Batmanbladene hadde homofil symbolikk. Av denne grunn skulle Kathy Kane, og hennes niese Betty Kane, sette i gang et heterofilt formål for Batman og Robin. Heretter var det ikke bare to menn som skulle skildres. Betty Kane (som kom i 1961) var den aller første Batgirl, med Robins farger: Rødt og grønt på et kvinnelig flaggermus-kostyme.

Men disse to kvinnene forsvant nesten like etterpå, for i 1964 skulle redaktør Julius Schwartz fjerne vekk de komiske elementene fra serien. Han mente at disse to kvinnene hadde noe latterlig ved seg, og fjernet dem sammen med hunden Ace, og alven Bat-Mite. Verdt å merke, er at selv om Batwoman lå i dvale, hadde hun hatt noen svært få gjesteopptredener senere. Videre konsekvenser var at en helt ny Batgirl (Barbara Gordon) kom i 1967- men det er en annen historie.

I 2006 kom en helt ny Batwoman, og samlet sett er hennes skapere oppgitt å være Geoff Johns, Grant Morrison, Greg Rucka, Mark Waid og Ken Lashley. Hennes første opptreden var i «Batman 52» nr. 7 (2006). Her heter hun ikke Kathy, men Kate Kane. Hun er hardhendt og mørk til sinns, med en svart og rød drakt. Og det var her første gang DC fremstilte henne som lesbisk. Ikke Betty, men Bette Kane er også med, men de er ikke tante/niese, som på 50-tallet. De er her i stedet kusiner. Bette Kane hadde en mislykket start som Flamebird, der hun ble skadet. Men hun lærte av sine feil og briljerte som Hawkfire i stedet.

I 2010 fikk hun sitt eget blad skrevet av hovedsakelig Greg Rucka. Og The New 52 som kom i 2011, valgte å beholde denne lesbiske og røffe Kate Kane. I stedet for å gjøre en reboot av henne, bygget de heller videre på det som hadde vært. De som overtar etter Greg Rucka er J.H. Williams og W. Haden Blackman.

I desember 2014 kom det hittil siste nummeret som inngikk i hennes egen tittel. I 2017 gjør hun et comeback som inngår i DC Rebirth.

Karakteren Batwoman, og ulike tolkninger

Pre-Crisis

I hennes aller første opptreden, i Detective Comics nr. 233 (Edmond Hamilton 1956), var det slik at hun ikke spurte om lov til å få bli med på Batman og Robins oppdrag. Hun trengte seg på. Mens Batman hadde sitt Bat-belte, hadde hun sin Bat-veske, med en rekke våpen: sminkepudder som røykbombe, armbånd som håndjern, minispeil til å blende skurkene nært lamper, og et mega-hårnett som fangstgarn. Hennes navn er Kathy Kane, og var i sin fortid en sirkusakrobat (også god på motorsykkelstunts). Omsider arvet hun sin onkels formue. Dette førte til at hun som ganske rik kjøpte seg en villa – som mistenkelig nok var like over en nedlagt gruvetunnel. Akkurat som Bruce Wayne, hadde hun tenkt seg til at hun måtte spille en overfladisk riking for ikke å få folk til å mistenke henne for å være Batwoman.

Men fordi Batman ville beskytte henne, overtalte han henne til å slutte. Dette fordi hun ikke hadde samme ferdigheter som ham, og fordi hennes skjulested i gruvetunnelen ikke var godt nok. Med andre ord kunne folk etter hvert gjennomskue hennes sanne identitet. Hun sluttet mens leken var god. Robin gjorde ære på henne avslutningsvis: «I wonder if we’ll ever fight crime with her … as the Dynamic Trio?» (Hamilton 1956, s.12)

New 52

For å ta et gigantisk hopp fremover i tid, der Batwoman ‘sto opp fra dvale’ i 2006 som Kate Kane, skal jeg her komme med noen betraktninger fra da hun hadde sitt eget blad (2010-2015). I «Batwoman: Elegy» (Greg Rucka, 2010), har tegneren J.H. Williams en meget eksperimentell og oppsiktsvekkende tegnestil. I Batwomans nattlige oppdrag er folk tegnet med skarpskårne trekk, med dype skyggelegginger over fjesene, fargene er mørke. Men om dagen er tegnestilen en annen, og friske datafarger bidrar til å fremstille det som ‘solskinnsdager’. Prisverdig er det når Kates barndom skildres. For her er det påfallende likt tegnestilen til David Mazzuchelli og fargeleggingen til Richmond Lewis fra Frank Millers «Batman: Year One» (1987). Såpass stor likhet at man skulle tro sistnevnte illustratører står bak. Surrealistiske mareritt-tegninger brukes også, og rutenes rekkefølge kan bryte med den logiske rekkefølge som ellers gjelder. For eksempel kan en marerittsekvens gå i sirkel, tvers over to hele sider.

Når det kommer til personskildringer er det mange likheter med Bruce Waynes tilværelse, men med modifikasjoner:

Kates far, Jacob Kane, er en tidligere oberst. Han fungerer som en ‘Alfred’ for henne, ved at han er hennes rådgiver, støtteperson, og bistår henne over radio/video ved supercomputeren. Han har også en Lucious Fox-funksjon, ved at han har fått insidere fra forsvaret til å lage alle våpnene og utstyrene som Batwoman trenger. Disse utstyrene befinner seg i Kane-cave, som er i en helt vanlig middelklasse-leilighet, riktignok ‘gjemt i kjelleren’.

Hun har for øvrig et lesbisk forhold til politidamen Maggie Sawyer: De traff hverandre på et ball for menn og kvinner. Alle damene gikk i kjoler, unntatt Kate og Maggie – de gikk kledd i dress. Attpåtil danset de. Som at ikke dette er nok, må Kate finne seg i å danse med en mann- men da morsker hun seg åpenlyst.

Men som den ambulerende tilværelsen er for både oberst Jacob og Kate, må de ‘hjem’. For Batwoman skal nå kjempe mot den grusomme Alice. I sin konfrontasjon med henne, bemerker Batwoman at Gotham har nok av Lewis Carroll-påvirkede skurker (hint til Batman-fienden Mad Hatter). Alice er som Jokeren, hun dreper hvem som helst, også de samarbeidspartnere hun ikke trenger lenger. Men Alice vil spare livet til Batwoman, for hun vil så gjerne ha Batwoman rasende etter seg mens hun ser ting ødelegges. Jacob har også lært Kate å følge Batmans æreskodeks: «Ingen drap, ingen pistol». MEN: Allerede i det første albumet i Elegy, får vi vite at Alice er søsteren til Batwoman, før kalt Beth. De var nemlig eneggede tvillinger, begge med rødt hår. Begge pratsomme og fysisk aktive. De ble født inn i en militærfamilie, og nok gikk deres mor til og med rundt i grønn kamuflasje-uniform på kjøkkenet (!) Som en velferdsgode de hadde i forsvaret, flyttet hele familien til Belgia, for de hadde fått jobb i NATOs hovedkvarter der nede. Der skjedde det skjebnesvangre: Noen kriminelle drepte moren deres, og kidnappet søsteren Beth. Kate og Jacob visste aldri hvor Beth befant seg, men de hadde aldri i tankene at hun var blitt til den grusomme Alice. Det var etter Alice hadde sagt til Batwoman «You have our father’s eyes», at hun fikk ideen til å etterforske et mulig slektskap.

Kate satset på en karriere i hæren, men ønsket å slutte der. Dette fordi homoseksualitet er forbudt i det amerikanske forsvaret. Faren hennes, som selv var oberst, respekterte hennes legning. Men Kate mente også at man ikke trengte å være soldat for å gjøre verden til et bedre sted å leve, så hun søkte en annen vei. Vendepunktet kom da hun ble truet av en pøbel i mørket. Hun fikk øye på Batman, som så at hun kunne klare seg selv. Etter at hun slo ned pøbelen, strakk Batman ut sin hånd til henne. Da fikk hun et kall: Hun skulle bli til Batwoman. Faren hennes støtter henne hundre prosent i dette. Og Bette Kane er også her den kvinnelige Robin-skikkelsen, Flamebird. Batwoman er bekymret for henne, og sier at hun ikke er erfaren nok. Riktignok ble hun skadet, men lærte av sine feil, og briljerte som Hawkfire.

I Batwoman-albumene “Hydrology” (2013), “To Drown The World” (2013) og “Worlds Finest” (2014), alle skrevet av J.H. Williams og W. Haden Blackman, er det mange mytiske skikkelser:

  • La Llorona, en latinamerikansk mytisk skikkelse. I Batwoman er dette en ond makt som drukner folk i havet.
  • Bloody Mary. I Batwoman sies det at hvis man står foran speilet, med lyset av, fire tente stearinlys, skriver Bloody Mary med rødt i speilet og sier Bloody Mary tre ganger, kommer hun ut av speilet.
  • Den før nevnte Alice, søsteren til Batwoman. Hun agerer som en ond versjon av hovedpersonen i Alice i Eventyrland av Lewis Carroll.
  • Medusa, opprinnelig en av Wonder Womans mytologisk inspirerte fiender, en kvinne som kan forvandle folk til stein. I Batwoman-sammenheng er hun leder av et kriminelt nettverk som også heter Medusa.
  • Hydra, Uhyret fra Lerna var et kjempestort sjøuhyre i gresk mytologi. Den versjonen som Batwoman bekjemper er selveste Killer Croc (kjent fra Batman og Suicide Squad), som Medusa har skap om til en hydra.

Batwoman innser at vel er hun en av de beste i Gotham, men for å nedkjempe slike overnaturlige monstre trenger hun hjelp fra Wonder Woman. De hadde et godt samarbeid i «World’s Finest» (2013).

I ovenfornevnte album er også en sentral organisasjon, DEO (Department of Extranormal Operations). De holder tilsyn med metamennesker, også superhelter som er på lovens side. I denne serien er lederen av DEO den kyniske Mr. Bones. Han ligner Black Mask, og er en underlig grå skjelettmann. Hans høyre hånd Cameron Chase er like kynisk. De kan dikte opp eller overdrive historier om folk for å presse dem til å samarbeide med dem, og da til DEO’s egen vinning. De klarte å finne ut av at Kate var Batwoman, og brukte både faren Jacob og hennes forhold til Maggie Sawyer som pressmiddel. De trengte henne til å hjelpe dem med å avvikle Medusas onde nettverk. Om Kate ikke lystret, skulle de ødelegge for henne. Batman hjalp henne heldigvis i denne tunge tiden. Men Batwoman er ikke SÅ ydmyk; Hun ødela et overvåkingskamera for dem, med unnskyldningen om at det ble knust i kampens hete, i «World’s Finest» (2013). Bones har nemlig en agenda, og det er å avsløre Batmans identitet, for å styre ham til egen vinning. Dette skulle bli svært vanskelig, men han trodde han kunne bruke Batwoman som et ledd i å oppnå dette. Hvordan Batwoman skal klare å gå imot DEO’s kyniske Bones og Chase, vil bli spennende lesning i ovenfornevnte album om Batwoman i New 52.

I «Batwoman vol.5: Webs» (Marc Andreyko, 2014) får hun nye trusler å kjempe mot. Evan Blake er skurken Wolf Spider, med karakteristikker som kan minne om Spider-Man. Men han er ikke like godhjertet, for han stjeler mye kunst, og kaster giftige pigger på sine motstandere. Han er ellers homofil, og sier selv: «I’m seeing lots of special guys, usually just once. For a few hours each.» (Andreyko 2014)

-Batwoman og Wolf Spider er i voldsomme konflikter, der de får hver sine blåmerker.

-Kate og Evan har hyggelige samtaler, og selv med synlige blåmerker, klarer de to ikke å forstå at de kvelden før, var i kraftig håndgemeng som maskerte rivaler av hverandre.

En annen trussel er Natalia «Nocturna» Mitternacht. Hun involverer seg i forholdet mellom Kate og Maggie. Først står Maggie i fare for å miste foreldreretten over sin datter, på grunn av sin homofobe eksmann, og Kate tror de må ha en pause for at denne rettssaken løser seg. Dette utnytter Nocturna ved å hypnotisere Kate. Kate blir nå manipulert til å lystre alt som Nocturna ber henne om, og gjør henne til vampyr (Nocturna er selv halvvampyr). Maggie er rasende over Kates lettpåvirkelighet. I «Batwoman vol.6: The Unknowns» (Marc Andreyko 2015) ender New 52-eraen med noe svært paradoksalt:

Alice vender tilbake, men nå som en godhjertet kvinne omdøpt til Red Alice. Hun har gjennomskuet Nocturnas agenda. Red Alice vil gjøre Batwoman normal igjen. Men da måtte hun stikke en stake i brystet på henne, slik man tradisjonelt gjør med vampyrer – og Batwoman blir til støv. Da blir det svært spennende å se henne i DC Rebirth, og finne ut hvordan hun gjenoppstår.

Til slutt

Batwoman var den mørke og mystiske kvinnen vi ikke fikk sett så særlig mye til. Femtitallets Batwoman skulle få bukt med rykter og påstander om homofili i Batmanbladene. I vår tid har DC tvert imot prøvd å gjorde henne til et homofilt ikon. Homofili er i dag allment akseptert, og for folk flest helt naturlig. Modig er det, av DC, å skildre en helt på en måte som var bannlyst i «The Golden Age of Comics». Men tidene forandrer seg, også for Batwoman. New 52 er nå over. Men med en DC Rebirth-versjon av Batwoman på trappene, blir det spennende å se hva som skjer på den fronten.

(Batwoman: Rebirth # 1 utkommer 15. februar)