Browsed by
Forfatter: Serienetts redaksjon

Julehefter 2017: Barn og familie

Julehefter 2017: Barn og familie

Serienett avsluttar gjennomgangen av årets hefter med nokre hefter for dei minste, og nokre for heile familien.   

Flåklypa (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Det er nesten så det er blitt ein vane; Flåklypas Julehefte av Haakon W. Isachsen og Thierry Cappezone er årets beste jolehefte.

Ein av dei få foredraga eg fekk med meg på Raptus i november var presentasjonen av dette heftet, der dei to + redaktør Dag Kolstad fortalte om prosessen. La det vere sagt med ein gong: la Raptus invitere til manuskurs neste år, med Haakon som leiar og inspirator!

Flåklypas Jul har vore det mest researcha og underbygde serieuniverset i moderne tid, og arbeidet dei tre gjer i prosessen er formidabelt. Å lese eit Flåklypa julehefte er ei solid oppleving; her fins hovud- og sideplott som putlar og koker parallelt og viser at dette er planlagt som den beste kriminalroman. Gunnar Staalesen ånd svevar over Flåklypa, der Solan som ein liten, svartmuska Varg Veum lurer seg rundt som mysteriepirkar (etter sjølvsagt, som Veum, å ha vakna opp etter ei solid fyllekule).

Eit anna Flåklypa-element som skal vere med er ei superkul og hyperekstrem Felgen-oppfinning. Denne gong er det ein bergsonar, og dette inngår i plottrekka. Her har vi altså hovudplottet (nifse tyskarar og bergprosjektet), kjøttmysteriet, original/kopimysteriet av kjende målarar (med innslag av ein lettare forvirra Steffen Kverneland), leigearbeidartråden o.s.v.

Etter å ha lest 10 sider (1/3 av heftet) er alle trådane presentert, og så er det berre å snurre problema og knyte det heile saman. Eg var altså så heldig å vere vitne til Isachsens innlegg om korleis eit slikt manuskript er strukturert, så med det i ferskt minne er det interessant å sjå koss alle elementa sit saman.

Korleis er teikningane, då? Thierry Cappezone er ein super arvtakar i ei spektakulær rekke av gode illustratørar. Alle har sine styrker, og TC bringer med seg sin styrke frå fransk/belgisk tradisjon. Streken i karakterane er etter mi meining noko laus, samanlikna med Aukrust og Samuelsens nitide detaljar. Dette kan ha så mange grunnar, tidspress er eit element som spelar inn, men ledig og sprelsk er streken, uansett. Ein annan sak som TC har spesielt konsentrert seg om, er å ta vare på detaljar og geografi (intern og ekstern) i Flåklypa-universet. Dette er fagleg fundert, der plassering av matbord, skatoll og kister er henta rett ut av (potensielle) doktoravhandlingar om Reodor Felgen si stove.

Historia er artig, som alle Flåklypahefte til no, og underplotta, som av og til har truga med å øydeleggje leseopplevinga (too much of a good thing, baby) sit denne gong betre. Min makker May seier det slik: «Flåklypa er som ei god roman, det er kjekt å vende attende og lese ting oppatt og sjå tinga på ein ny måte».  Slik sett er heftet ein god investering, og i ei rettferdig verd burde Flåklypas Jul kosta det doble, i staden for humorhefte som du les på ti minutt – og som kostar det same.

Oppsummering: «Otomordentlig anbefalat, som förr».

(Arild Wærness)

 

Tom og Jerry (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Historiene er berre ei nødvendig ramme, og slapsticken er det ein leser dette juleheftet for – akkurat som i dei klassiske teiknefilmane. I «Julemiddagen» (som er litt meir enn halve heftet) skal Tom, Jerry og Tuffy tilfeldigvis på juledate i det same huset. Ymse små triggarar fører til at dei ender med å slåss seg gjennom mesteparten av historia, før den ender godt til slutt – Som seg hør og bør i ei juleforteljing. Julas positivitet sigrar over Tom og Jerrys fiendeskap. «Kunstløpkonkurransen» har ein tittel som seier det meste. Tom, Jerry og Tuffy vil konkurrere i ein skeisekonkurranse, og alt som kan gå galt og morosamt når Tom og Jerry er på isen, gjer det. Ganske  Enkle historier sjølv for Tom & Jerry-nivå, men som kjent er det den visuelle humoren som er teiknar/forfattar Oscar Martin sin styrke.

(Trond Sätre)

 

Sølvpilen (Bladkompaniet)
56 sider
Kr. 59,90

Som eg tidlegare har vore inne på kan det ikkje vere så lett å skrive forord for dei same hefta år etter år; det blir mykje gjentakingar av den same historieleksa om teikneseriens opphav. Men Dag Lønsjøs korte, men detaljerte oppsummering av Sølvpilen sin historie i forordet (komplett med Arne Hjeltnes’ dikt til Månestråle) er fascinerande lesing (visste du at Falk er ein finsk innvandrar i den finske omsetjinga av serien?).  Strengt tatt er den meir interessant enn sjølve seriane.  For sjølv om historiene kan vere ambisiøse, er dei også svakt plotta med raske, lettvinte konfliktløysingar og ujamne teikningar.

Men det dei manglar i utføring prøver dei å kompenserer for med idear og personskildringar. Alle historiene er opptrykk frå Sølvpilen Sommerspesial 1973-1974, og i kvar historie finn vi Sølvpilen og Falk i eit nytt miljø, kvar gong i kamp mot skikkelig onde indianar eller skikkeleg onde kvite.  Månestråle har lite å gjere på (faktisk ser vi meir til Tinka), men til gjengjeld møter vil til og med ei tøff og handlekraftig sioux-jente i den første historia. Stort sett berre for nostalgikarar, men det var artig å få eit nytt innblikk i Sølvpilen.

(Trond Sätre)

 

Frost (Egmont)
52 sider
Kr. 59,90

Fleire sider enn i dei fleste av Egmont sine julehefter, skjønt det er ikkje sidetalet ein kjøper dette hefteT for, men dei vakre fargane, og dei pene, glatte teikningane. Italienske Disney-teiknarane står bak dette heftet, og dei veit korleis dei skal appellere til Frost-universet sitt kjernepublikum av småjenter som alltid vil ha det som skin mest.

I år handlar alle historiene om filmens mannlege hovudperson og ikkje-prins, sameguten Kristoffer. Så ver førebudd på veldig mykje eventyr ute i snø og is. Og snømannen Olaf følgjer hakk i hær, for ein må visst alltid ha med Olaf, ser det ut som. I snitt er kvar episode litt lenger enn i fjorårets hefte, men alle saman er dei eigentleg veldig enkle og trivielle.

(Trond Sätre)

 

Truls og Trine – Trollvinter (Cappelen Damm)
36 sider
69 kr.

Det fabelaktige, nye Truls og Trine-heftet frå 2015 selde diverre nokre få hundre eksemplar for lite til å halde fram. Men Cappelen Damm var villige til å overta tittelen frå Egmont i 2016, rett nok under den føresetnaden at dei berre skulle trykke opp att «Truls og Trine Redder Julen» frå 1983 og legge til ei ny, kort bildeforteljing. Eg er inneforstått med det. Det eg har mindre forståing for, er at dei i årets hefte hoppar elegant julebukk over den beste av dei originale Truls og Trine-historiene, «Julemysteriet», og i staden trykker opp att «Trolljul» (som dei har omdøypt til «Trollvinter») frå 1985. Ikkje at den er direkte dårleg, men den er berre ei samling med korte episodar som heng svakt i saman. Eg vil heller sjå igjen den blå Sørpolsnissen som deler ut gåver på Lille Julaftan!

På den andre sida – I år, som i fjor, følgjer det også med ein heilt nye forteljing, «Snøplogmysteriet»,  av teamet Kolstad/Nordberg/Midthun; ikkje ein teikneserie, men rikt illustrert i Arild Midthuns klassiske strek og med praktfargar. Ein fryd å sjå på!

(Trond Sätre)

Julehefter 2017: Disneys Ender

Julehefter 2017: Disneys Ender

Ved siden av Frost julehefte (som hører til i en annen kategori) skjer det lite nytt i Disneys julehefter. Skjønt det norske teamet glimter til i år, med en sterk og handlekraftig Dolly!

Donald – Norske historier: Gavegrøss
Kr. 59,90
36 sider

Duoen Nærum/Nordberg har hatt stor suksess med jolehefta «Donald på norsk» (som no er blitt så etablert at dei har fått eigen samlebok med 3 eldre utgåver, ute no). Kanskje endå større suksess enn med dei «vanlege» Donald-historiane som går i sjølve bladet Donald Duck & Co.

Der Don Rosa har sitt opplagte ikon i Onkel Skrue kan vi påstå at N&M har sitt ikon i sjølve Donald Duck-figuren. Han er på mange måtar den som dannar kjerna i dei aller fleste forteljingane dei har laga saman (og det er mange).

Men i dette heftet får vi eim ny fokuskarakter, nemleg den vanlegvis utskjelte Dolly. Jenta med rosa pumps og sløyfe som berre er oppteken av fjas og syklubb. På forsida her ser vi ei heilt anna and; ho svingar modig eit balltre mot iltre og slemme leiker med Donald skjelvande i matrosdressen ved si side. Bak dei lurer ein farleg skugge, sjølvaste Fienden. Koss skal dette gå?

Svaret på det finn me i «Gavegrøss», ei vilter og morosam forteljing der altså handlekraftige Dolly er i fokus medan Donald er ein kloss og berre i vegen. Historia dreier seg om jobben som undersøkande journalist i lokalavisa (Lois Lane?) der ho interesserer seg for Onkel Skrues leikefabrikk no rett før jol. Redaktøren er fokusert på at det går gale med leikene til Skrue, produkta dett frå kvarandre og er tydelegvis av dårleg kvalitet. Der ho vil finne ut kva som skjer, så vil redaktøren ha skandalehistoriane.

Vi ser eit mønster: redaktøren har ingen tiltru til henne, Onkel Skrue likeså, og Donald er like ignorant. Dei einaste ho kan spele på lag med er Ole, Dole og Doffen. Historia utviklar seg til ei krimintrige, der Dolly viser handlekraft og kløkt i rein Batman- (Batgirl?) stil.

Dolly er også hovudperson i dei to andre historiane i albumet; ei kort krimgåte og eit lengre, ellevilt israce med jerv, hest og rådyr som ingrediensar. Gleda får ein brå slutt når Dolly finn ut at meininga med racet er at ho er fyrstepremien.

Vi ser her eit oppgjer med tidlegare innarbeidde kjønnsroller, og der vi i 60 år har sett Dolly som ein (uoppnåeleg) premievenninne for enten Anton eller Donald, er ho no si eiga kvinne og bestemmer sjølv.

Moderniseringa til Nærum og Midthun sit som ei kule, dette var moro, og eit av årets aller beste jolehefte.

(Arild Wærness)

 

Donald Duck & Co
Kr. 59,90
36 sider

I årets DD&C julehefte presenteres fire historier hvor tre av dem aldri er oversatt til norsk før, så dette er nok saftige saker for fansen.

«Isfestivalen» (tegnet av Vicar) forteller om en skattejakt på vintertid i Andeby hvor Onkel Skrue skal utkonkurrere Fetter Anton, og Donald og Dolly prøver å vinne en skøytekonkurranse. Ole, Dole og Doffen strir med sitt der de skal forsøke å få solgt kakao til deltagerne. En sjarmerende historie full av kaos og ablegøyer.

Snipp & Snapp–historien (ingen tittel, tegnet av Paul Murry) handler om at de to som har komt i ulage med deres venn, Pernille. Som om ikke det var nok er det en amorøs karakter ved navn Ego Ekorn som tar mye av Pernilles oppmerksom. Det er en snål historie full av rampestreker som antagelig vil velgjøre de fleste Snipp & Snapp – fans.

«Ski-teknikk» handler om Dolly, Donald og fetter Anton som står på ski. Denne og den neste historien, om Mikke Mus, er heftets dårligste historier, både håndverks-og historiemessig. De er rett og slett litt tynnslitte og platte.

Men alt i alt, et fint hefte.

(Andreas Emil Lund)

 

Walt Disneys Julehefte
Kr. 59,90
36 sider

Årets hefte er som vanleg samansatt av fleire kortare historier, men årets utvalg kan ikkje seiast å vere særs vellukka. Vi får som vanleg presentert fleire sider av Disneyuniverset enn det vi vanlegvis finn i DD&Co, bl.a. Skjønnheten og Udyret, Eventyrland (Alice si leikegrind) og antihelten Klodrik. Ingen av desse er meir interessant enn at ein godt kan droppe dei.

Heftets beste innslag er ei vintersoge av William van Horn, ein artist som mange har eit godt tilhøve til. Denne soga er frå 1990, kanskje van Horns beste periode, og handlar om ein av desse rare rasane som Carl Barks elska å inkludere, det er snakk om ein Terratitt (jordskjelvmakarane som lagde så store problem djupt under Skrues pengebinge). Han har forvilla seg opp i Andebys snølandskap og treng hjelp til å komme seg heim(ned)att. Ingen stor forteljing, men kjekt å sjå andre enn Don Rosa bruke Barks sine skapningar.

(Arild Wærness)

 

Donald Duck – God Gammel Årgang
Kr. 59,90
36 sider

Al Taliaferro er som vanlig serieskaperen bak julens tryggeste og meste kjedelige Disney-hefte. Sidene er fra perioden 1951-1954 og består av episoder fra Donald og nevøenes dagligliv. Dette var før Hakkespettenes tid, så Ole, Dole og Doffen kan være noen ordentlige rabbagaster, og det er i grunne litt forfriskende. Ikke noe annet hefte ligger så tett opp til humoren i de gamle Donald-tegnefilmene som dette. Når så mye er sagt, er gagsene ujevne; noen av dem blir litt søkte og antiklimatiske. Men på sitt beste var Taliaferro  utrolig dyktig til å metodisk bygge opp et gag, og det ser vi flere eksempel på her.

(Trond Sätre)  

 

Carl Barks’ Jul
Kr. 59,90
36 sider

Dette heftet presenterer fem Barks-historier av blandet lengde.

I «Pilkeeksperten» skal Donald vise nevøene sine at det er han som er fiskemesteren og nevøene må holde seg til å fiske på land. Det sier seg selv at ting ikke går etter planen for Donald og før han vet ordet av det, kommer han opp i all slags trøbbel, både til lands og til vanns.

I «Dobbel Forveksling» har Onkel Skure og Donald komt opp med samme idé for å unnslippe en knipe, nemlig å kle seg ut som hverandre. Da faller det naturlig at de begge blir dratt inn i hverandres trøbbel. Alt til et underholdende resultat.

«Ren gave» presenterer en rar Andeby–tradisjon, nemlig at tingene man får i gave MÅ man beholde. Men det passer jo bra, når nevøene får henda i et reinsdyr som de trenger for å trekke sleden deres opp bakken.

De to korteste, «Kom som du er» og Aldri fred å få», er to morsomme og koselig historier i snacks-størrelse. Jeg banner nok i kirka nå, men merker at jeg liker Barks best når han holder det kort og godt.

Barks–fans har nok lest disse historiene før, men jeg antar det er et gledelig gjensyn.  De to korteste, «Kom som du er» og Aldri fred å få», er to morsomme og koselig historier i snacks-størrelse. Jeg banner nok i kirka nå men merker at jeg liker Barks best når han holder det kort og godt.

Barks – fans har nok lest dem før, men jeg antar det er et gledelig gjensyn med historiene hans.

(Andreas Emil Lund)

 

 

Donald Ducks Julehistorier
254 sider
Kr. 85,90

Når et dusin italienske Disney-serieskapere skal prøve å skape julestemning hvert år er det ikke alltid like lett å være original. Det blir veldig mye svada om julens og Julenissens positivistiske kraft, og alle må få lov til å redde jula etter tur. Selv Guffen! Blant mye annet er Nissen også avhengig av den positivistiske kraften som ligger i kaker, nemlig. Det gir meningen i konteksten.

Når så mye er sagt er det årets Donald Julepocket faktisk passelig allsidig, og byr på litt mer enn bare variasjoner over amerikanske julespesialklisjeer. Nissen er ikke en gang den eneste gavebringeren vi blir kjent med; Jesper Skauen er tilbake også i år (har italienske serieskapere fått det for seg at de vil ha en julehistorie med denne ur-hillbillyen hvert år, eller bruker de ham mye resten av året også?), og denne gangen hjelper han Juleheksa med å ta innersvingen på selveste Skrue. Og nei, Juleheksa er ikke noe som serieskaperne har funnet på for anledningen. Snarere er hun et av de mer sjarmerende utslagene av den italienske provinsialismen som alltid har vært til stede i Donald-pocketene. Italienske barn tror nemlig på La Befana, en heks som deler ut godter til snille barn og kull til slemme barn på Helligtrekongersdag, og historien handler om hennes forsøk på å tilpasse seg den nye tid.

Men årets mest original innslag er utvilsomt «Under Snø», en fornøyelig liten episode der Andeby er så nedsnødd at gjennom hele historien ser vi kun hattene til figurene (og en hånd, et par ganger). Slike kreative innfall er ikke dagligdags i Donald-seriene.

(Trond Sätre)

 

Samtlige hefter er utgitt av Egmont

Julehefter 2017: Yngre Amerikana

Julehefter 2017: Yngre Amerikana

Noen av dem har ganske lange tradisjoner, andre har litt lange tradisjoner og en av dem gjør et overraskende comeback i år. I denne runden ser vi på amerikanske etterkrigsserier.

Pusur (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Pusur er en av disse halvgamle amerikanske favorittene som det er helt ålreit å se igjen sånn en gang i året. Det hjelper også at selv om den ikke er så utrolig bra, holder den seg likevel bedre enn de fleste oldis-seriene. Dermed kan heftet rettferdiggjøre det å ha med helt nytt eller ganske nytt materiale hvert år. Stripene i årets hefte er fra i fjor. Et viktig fortrinn er at serien er så visuelt uttrykksfullt at selv svake poeng kan reddes av presentasjonen. Som vanlig er det også mye julestemning i heftet.

(Trond Sätre)

 

Billy (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Humor er ofte en generasjonsgreie, og det er nok tilfelle her. Jeg vet for eksempel at naboen til mor elsker Billy og går av skaftet av en hver stripe. Det gjør ikke jeg.

Humoren er ekstremt forutsigbar og ofte er bare karakterenes personlighet hele sluttpoenget. Han general er damegal, Billy er lat, Nullet er dum, Løytnant er regelrytter, Jeger’n er også damegal og Frøken Fryd går rundt i korte skjørt hele tiden.

Fargene er døll og det virker som at det virkelig har blitt gjort en innsats for å gi sidene et kjedelig utseende. Mort Walker er også irriterende dårlig til å tegne sko som ikke står helt flatt på bakken.

Jeg vet jeg slakter en klassiker her og det finnes nok nyanser her som jeg ikke ser, men har man lest en Billy – stripe før kommer det neppe noen overraskelser i dette bladet.

(Andreas Emil Lund)

 

Hårek (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Hårek er et hefte jeg nyter først og fremst av nostalgiske årsaker, noe som er enda lettere når de går tilbake til en bra årgang som jeg kjenner fra før og husker med glede. Sånn som i år, når vi er tilbake i 1985.

Det meste her er kjent materiale, men hyggelig er det å fortsatt kunne oppdage en og annen søndagsstripe jeg ikke hadde lest før. Her er det generelt mye trivelig moro, og til og med julestemning over et par-tre sider på slutten

(Trond Sätre)

Ernie (Bladkompaniet)
44 sider
69 kr.

Da jeg var liten likte jeg Ernie godt. Som voksen liker jeg det helt greit.

Bladet består av striper og historier av variert lengde med alle karakterene fra Ernie–universet man antagelig kjenner fra før.

Heftet har noen morsomme vitser og Bud Grace vet å dra vitsene langt. Tilsynelatende drar han de innimellom så langt at han som serieskaper selv må tegne seg inn i serien og rydde opp. Et forstyrrende element egentlig, men også en litt gøyal idé. Jeg syntes det at onkel Sid har blekksprut til middag så ofte er morsomt i seg selv. Jeg syntes kannibal–stripene han tegnet i 2007 er unødvendige. Jevnt over syntes jeg dette er underholdning på sitt mest middelmådige og det er flere kjipe striper enn virkelig gøyale, men de gøyale finnes absolutt.

(Andreas Emil Lund)

Tommy og Tigern (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

At Tommy og Tigern julehefte nødvendigvis bare inneholder Tommy og Tigern-serier jeg har lest mange ganger før, er noe jeg har vent meg til nå. Serien varte bare i ti år, den kommer ikke tilbake, juleheftet vedvarer, og repriser hører jula til. Sånn er det. Og ettersom det går lenger tid mellom hver gang jeg leser de gamle bladene og bøkene igjen, er det i grunnen et hyggelig årlig gjensyn. «Alice» er derimot fortsatt et savn. «Perler For Svin» har kommet inn i stedet, og det er en god erstatter. I år har serien til og med en fornøyelig liten «hva gjør figurene fra Tommy og Tigern i dag?»-sekvens, en nådeløs påminner om hvor lenge det faktisk er siden Bill Watterson la opp. Men middelmådigheten «Bar Bikkje» er fortsatt med. Kunne de ikke byttet ut den i stedet for Alice?

(Trond Sätre)

Julehefter 2017: Assortert humor

Julehefter 2017: Assortert humor

Gary Larson er ute av det norske juleheftekjøret, men det kommer andre serier til som prøver å selge på en kjent serieskaper hjeller enn en kjent figur. I denne runden ser vi på julehefter uten navngitte hovedpersoner og med mye gags.

Don Martin Flesker Julen inn (Cappelen Damm)
52 sider
Kr. 59,90

Det er veldig lenge siden jeg har lest noe så hysterisk som dette. Jeg ble kokko. Jeg har aldri lest noe av Don Martin før, ei heller noe av Mad. Jeg må jobbe med meg selv der, merker jeg. Dette er jo julegull!

Don Martins karakterer har fantastisk fjollete positurer og er ekstremt karikerte snobber, uansett hvilket yrke de måtte inneha og karakterene er ofte morsomme i seg selv. Ingen i verden oppfører seg så absurd som Martins karakterer.

Don Martin viser tydelig at det ikke finnes noen regler, og om det gjorde det, gir han blanke. Han tar en vits til sluttpoenget og enda litt til. Hvorvidt dette er et tverrsnitt av Martins beste aner jeg ikke og det finnes sikkert klassikere her som er velkjent for fans. Når det er sagt kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor man ikke vil lese dem igjen. Det eneste jeg savner her er flere ordlyder.

(Andreas Emil Lund)

 

Rutetid (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Etter det året vi har hatt var det kanskje uunngåelig at Donald Trump skulle dukke opp på forsida av et julehefte i en eller annen sammenheng. Ikke overraskende ble det Rutetid. Men slapp av, heftets tema er noe mer nært og koselig, nemlig julespesialer på tv.

Jeg hadde forhåpninger til heftet, men temaet er ikke særlig gjennomført, og de forsøkene som gjøres er veldig variable. Skal jeg utrope noen vinner må det bli Magne Taraldsen med sitt «hva om norske klassikere var julefavoritter i andre land»-tema (forresten Magne, «Grevinnen og hovmesteren» ble innspilt for tysk og sveitsisk tv, og er aldri blitt vist i England. Men joda, jeg skjønner at det ikke er noe man kan gå ut fra at folk vet). Øyvind Langdalen får også inn noen gode poeng.

Mange vil nok også sette pris på at heftet tross alt inneholder et stort antall av Øverlis egne Rutetid-gags, selv om de er lite julerelevante

(Trond Sätre)

 

Firekanta (Strand Comics/Bestselgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Oppblåste gangs som fyller ei side hver står i kø, og resultatet er et av årets raskest utleste julehefter. Men mange julerelaterte gags er det, og generelt flere gags som jeg ikke har lest før.

Og to innslag bremser lesefarten: Gjesteserien «Noia» og et intervju med seriens skaper Eirik Andreas Vik. Noia, som handler om den klassiske taperens Stures forsøk inne sjekking på online og på byen, er godt fortalt og har mange original vinklinger. Samtidig er det nok en gang litt for åpenbart at Strand Comics virkelig trengte fyllstoff til årets julehefter: serien er langt fra ny, og i intervjuet innrømmer Vik at den ligger på is.

Så totalt har Firekanta julehefte bidrag fra to gode serieskapere, men sammensetningen er noe halvhjertet.

(Trond Sätre)

 

Jul på Utedassen (Cappelen Damm)
36 sider
Kr. 59,90

Med en forsidetegning som viser en kvinne med blottede bryster og en nisse i skapet som holder seg for tissen idet ektemannen åpner opp døren er det vanskelig å ikke bedømme innholdet basert på omslaget. Noe som jeg gjorde. Og mine mistanker ble umiddelbart bekreftet. Dette er elendig makkverk.

De har åpenbart slitt med å fylle sidene med innhold og bladet bugner over av fun-facts om julen, tekster om hvorfor nissen er rød og en side med bilder av dyr med julekostyme og så sier de noe rart. Det er ikke bare en helsides tegneserie, men to (!) hvor sluttpoenget er at kjøpesenternissen, som barna forteller juleønskene sine til, river av seg skjegget og sier noe slikt som at «Julenissen finnes ikke!». Ingenting har særlig sammenheng og det er trist at redaktørene for bladet åpenbart tenker: «Ja! Det norske folk vil ha vitser om driting, pissing, fyll, pupper og sex!» NEI! Det norske folk vil ikke det! Ingen vil det! Dette er mannssjåvinistisk harrysludder som ville fått Geir Schau til å dette av stolen to ganger. Sjokkerende dårlig.

Det står at bladet burde leses på dass. Jeg har en bedre idè: putt det oppi doen og spyl det nedenom og vekk for alltid.

(Andreas Emil Lund)

Julehefter 2017: Norske klassikarar

Julehefter 2017: Norske klassikarar

Ingen jul utan desse? Dette er norske seriar med lange, svært lange, tradisjonar. Mykje repriser, men også ein del nytt.

Smørbukk (Egmont/Norsk Barneblad)
36 sider
Kr. 57,90

Me byrjar med go’guten Smørbukk. Håkon Aasnes har teikna og fortalt sogene i joleheftet i 36 år (!!!) og held like sterkt fram enno. Han har i lengre tid modernisert karen, noko som kjem tydeleg fram når me ser siste avdelinga i heftet, eit opptrykk frå 1967 av Solveig Muren Sanden. Dette med å trykke opp eit 50 år gammalt hefte bakerst i årets nye er ein flott tradisjon, for desse gamle hefta er vanskeleg å finne i dag.

Men attende til Håkon si soge. Denne gong kjem Smørbukk ut for ei ellevill forvekslingsfarse, der han fyrst berre ska gå ei kjapt ærend for mor til butikken og kjøpe rosiner til jolebaksten. Der vert han forveksla med ein annan gut, og så er vi i gang. Ein laushund stel pølser, Smørbukk spring etter hunden, kaos på pizzabakeriet, ribbe vert kjøpt på billegsal og ein sovande bjørn vaknar. Ei fantasifull og frodig forteljing som viser at Håkon absolutt er på høgda framleis. Teikningane viser eit Vinter-Noreg på det beste, så her er det både bygdeliv og jolestemning i fullt monn.

Solveig sin Smørbukk i «den gamle» delen av heftet er eit flott bevis på moderniseringa som ho og Johannes Farestveit gjorde med figuren då ho tok over etter Jens R. Nilssen. Her har ho teikna i ca. 10 år, og «eig» figuren totalt. Serien er eit fotografisk opptrykk, ein faksimile, og er kanskje litt grell i fargane. Teksten (under rutene) er også liten og tett og lese for oss eldre. Men forteljinga, ein høgdramatisk vintertur med nyskapinga snøscooter er rett og slett ein glott teikneserie. Eit godt og solid hefte, ein norsk klassikar leverer varene i år også.

(Arild Wærness)

Tuss og Troll (Egmont/Norsk Barneblad)
36 sider
Kr. 57,90

Me får servert 3 småsoger i den nye delen, to av Håkon Aasnes og ei av dei meir ukjende eldre karane Ytreland og Heinum. Håkon sine er nok av ein heilt annan kvalitet, for forteljinga frå «nykommarane» er både svakt fortald og teikna. Merkeleg val, for dette kunne mange norske serieskaparar gjort så mykje betre. Dette er både stivt og klønete, ei merkeleg oppleving. Så langt frå arva etter Jens R, Solveig og Håkon som det er mogeleg å komme.

Håkon sine to «eventyr» er som vanleg skrivne av Gard Espeland. Den fyrste er ein liten stilstudie frå norsk 1800-tals småbruksliv vinterstid, med ungdommeleg kjærleik som bonus til slutt. Den andre soga; «Huldrebrudlaupet» er lenger og er ein riktig nifs sak, som viser kor farlege dei «underjordiske» kunne oppfattast på denne tida (nok ei gong eit uspesifisert 1800-tal), der trua på nissar, hulder, troll og vetter var ein vesentleg del av norsk folkeliv. Men ungdommeleg kjærleik sigrar nok ein gong, og tussane må rømme attende til haugane sine.

Opptrykket bakerst, frå 1967, er ei fantastisk reise i Solveig Muren Sandens eventyrverd. Johannes Farestveit har skrive to tilretteleggingar av norske eventyr, rettare sagt sin eigen vri på gamle folke-eventyr. Det er jo slik at det einaste du treng er ei fin jente/prinsesse, ein gretten storbonde/konge, ein frisk og kjekk gut/Askeladd, nokre gode hjelparar og magiske artiklar – så kan du snekre saman ein frisk vri på gamle eventyr.

Det har dei gjort her, og dei to 8-siders eventyra er norsk folkeliv og -kultur på det aller beste. Eg brukte å lese frå desse Solveig-hefta til mine born når dei var små, og dei elska alle dei gode, tradisjonelle ingrediensane. Dei er også på plass her, så ta heftet fatt og les! Heftet kan brukast heile året, og så er det berre å grave fram dei gamle og starte på nytt. Og no, når norsk film har fått sine nye, data-animerte Askeladdar og troll er desse fine hefta eit kjærkommen variant til dei superkule og tekniske filmane.

(Arild Wærness)

Vangsgutane (Fonna)
36 sider
60 kr.

Manusforfattar Nils Nordberg sin bakgrunn frå krimlitteraturen skin gjennom i årets Vangsgutane, som fokuserer mykje på eit klassisk guttebok-kriminalmysterium der vi følgjer Kåre, Steinar og kompani på ein dramatisk Oslotur. Nordberg har til og med gitt ei viktig birolle til ein karakter som tydeleg er Knut Gribb, men som berre blir omtala som «Oslo-detektiven» (kva, var det så vanskeleg å få rettane til å bruke namnet?)

Eg er ikkje særskilt nostalgisk for Vangsgutane, dei var ikkje ei viktig del av min barndoms julehefter, men gjenopptrykket i årets hefte har likevel noko som den nye serien manglar. Litt meir karakter (Larris er redusert til bere ein klønete «comic relief» i den nye serien, i de gamle avsnitta har han meir av ein eigen personlegdom), og meir djupn og spenst i teikningane til Jens R. Nilssen. Då gjer det ikkje så mykje at situasjonane er meir kvardagslege. Teikningane til Ivar Andreassen er kompetente, men flate, stive og stundom litt pussige  I ei litt rute av Andreassen har Larris plumpa ut i vatnet, og når han kjem seg opp igjen, ser «vatnet» han er dekka av ut som maling.

Så sjølv om eg generelt vil oppmuntre til ansiktsløftingar av veldig gamle, norske teikneseriar, er klassisk Vangsgutane best i år.

(Trond Sätre)

Ingeniør Knut Berg (Fonna)
40 sider
60 kr.

Årets Knut berg-julehefte begynner midt i ein historie og slutter midt i ein annan. Det er problemet med å setje samen eit julehefte av ein spenningsserie som gjekk året rundt i eit vekeblad. Men det seier også litt om kor tettpakka denne serien var. Så mykje handling og spenning finn ein ikkje i dei nylaga julehefta  – ikkje ein gong i årets Vangsgutane, sjølv om Nordberg altså gjer sitt beste.

Årets hefte er eit opptrykk frå 1947. Knut Berg og Aima er framleis på jorda, men kjem bort frå kvarandre under dramatiske omstende i Sydhavet. Dei ender begge i Australia, der dei møter både aboriginarar, diamantskjerparar, gullgravar og sjølvsagt Dr. Panga – nokre venner, men dei fleste skurkar. Både teikningane, verdssynet og det høgnynorske språket er ganske arkaisk, men det er noko av sjarmen. Dette er klassisk spenning frå ei meir uskuldig tid. Og sjølv om eg har avgrensa kjennskap til serien frå før, fant eg det lett å komme inn i handlinga.

Knut Westad, som i ein periode jobba på den moderniserte Knut Berg saman med Bing og Bringsværd, døydde tidlegare i år. Årets hefte inkluderer difor ein liten hyllest til han.

Jens von Bustenskjold (Bladkompaniet)
34 sider
Kr. 59,90

Årets mest tradisjonsrike julehefte, kallar redaktør Dag Lønsjø dette heftet for i forordet. Vel, tradisjonsrikt kan bety så mykje, men for ordens skuld: Jens von Bustenskjold blei julehefte først på 70-tallet (og først i 1986 begynte ein å merke hefta med «Julen»). Tradisjonsrik kan sjølve teikneserien godt kallast (meir så enn dens julehefte), men den er for lengst blitt ein antikvarisk kuriositet, og ikkje ein særleg interessant ein, heller.

Jens von Bustenskjold er utvilsamt særs gamaldags i form, men seriens verkeleg problem er at den truleg er norgeshistorias minst visuelle teikneserie. Teikningane til Anders Bjørgaard er alt for nøkterne, og det er sjeldan at dei tilfører historiene eller karakterar noko anna enn det som teksten gir fullt belegg for, og knapt nok det. Litt utvikling er det likevel å spore. Som vanleg består heftet av to teikna forteljingar og ei (rett nok sporadisk illustrert) novelle. Alle handlar i år om jakta på kjærleiken, som menn i Oladalen trur mykje om, men veit svært lite om, med resultat som blir deretter. I «Mjølkelaus», der dei romantiske krumspringa begynner med noko så banalt som at Plassbakk-Kallen vil kjøpe eit spann med mjølk, er Bjørgaard sin strek einspora og rutene små. I «Drømmen» er rutene større og streken er fyldigare og meir livat.

(Trond Sätre)

Nr. 91 Stomperud (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Me avslutter denne stunda med nyaste Nr. 91 Stomperud, nok ein gong frå multiforfattaren Håkon Aasnes. Han har hatt ansvaret for klassikaren i berre 12 år no, men det er vanskeleg å sjå kven som skulle kunne ta over når Aasnes gjer seg. Han har gjort dette heftet så absolutt til SITT, og forteljingar, humor og strek er tydeleg Aasnesk heile vegen.

Årets hefte er merka med «80 års jubileum», men ellers er alt ved det vanlege. Utruleg nok maktar Aasnes å gje stadig nytt liv til ein eldgammal seriefigur. I tillegg er teamet så ut-på-dato som mogeleg i Noreg – livet på moen. No er det vel strengt teke berre folk over 50 som har opplevd dette i større món, likevel fengjer heftet og figuren nesten like mykje som tidlegare, då «alle» unge menn måtte ta fyrstegongstenesta.

Årets hefte føyer seg flott inn i Håkons rekke av gode «91’arar». Det består av smålange sekvensar over 3-4 sider kvar , altså ikkje ei side med vits og sluttpoeng. Skumle spionar forvekslar posen med kart og foto med ein bag full av drittbleier, obersten viser nok ein gong oppfinnartalentet sitt, arge bier stik i alle kantar (men ikkje verken 87 eller 91), mor til 87 kjem røykande i miniskjørt på leirbesøk og lagar forvekslingsdrama – og sistesidene får ein uventa vri med besøk av eit vaskeekte norsk rockeband i løa på Sørum.

Triveleg hefte, og 91 og laget hans er framleis i gode hender hjå Håkon Aasnes.

(Arild Wærness)

 

 

80 episke

80 episke

Det storslåtte tegneserie-eposet om [«norske»] Prins Valiant fyller 80 år.

Av Brian M. Kane. Oversatt av Knut Robert Knutsen og Trond Sätre

I tiden før fjernsynet, mens de fleste filmer fremdeles var i svart-hvitt, var helsides tegneserier i amerikanske søndagsaviser en oase av farger i depresjonens ellers så grå verden. I det tidlige 20. århundre var populære stripeserier sterkt salgsfremmende for avisene, så det er ikke til å undres over at skaperne av disse seriene var kjendiser.  Eposet «Prins Valiant i Kong Arthur sine dager» av Harold Rudolf «Hal» Foster debuterte i tegneserie-bilag i farger den 13. februar, 1937.  Før Prins Valiant hadde Foster tegnet romanfiguren Tarzan som svart-hvitt dagsstripe i 1928, etterfulgt av Tarzans søndagssider fra 1931 til 1937. Slik skapte han den første spenningsstripen med en voksen hovedperson.  Foster følte seg hemmet både økonomisk og kreativt, ettersom Tarzan-stripen var eid og kontrollert av E.R. Burroughs, og han selv formelt sett bare var en innleid tegner. Når dette ble for frustrerende, valgte Foster å bruke sitt fokus og sine betydelige evner som illustratør til å skape sin egen serie.  Det omfattende arbeidet sikret Prins Valiant og Hal Foster et internasjonalt renommé; 80 år senere er «Val» en av de få spennings-stripeseriene som fortsatt blir trykt.

Hal Foster

En kan vanskelig forestille seg hvor mye Fosters Prins Valiant hadde å si for 1930- og 1940-talets populærkultur.  Da Prins Valiant begynte, var Supermanns debut i Action Comics # 1 fortsatt et år inn i framtiden.  Mange i de to første generasjonene av seriehefteskapere står i stor gjeld til Foster. Unge serieheftetegnere studerte Fosters teknikker og kopierte noen ganger ruter fra seriene hans direkte.  «Avtegninger» av Fosters tegninger kan finnes i bakgrunnshistorien til Batman, [i Donald-serier tegnet av Carl Barks], i serier av Jack Kirby, med-skaperen av så mange av dagens filmhelter (inkludert Captain America, Avengers, X-Men og Thor). Framfor alt legemliggjorde Val den ridderlige morallæren og skapte en etisk standard for oppførsel som eksemplifiserte sannhet, rettferdighet og heltemot.

I februar 1937 fantes ennå ikke slike sentrale verk som Hobbiten, Sverdet i Steinen og Narnia-Krønikene. Prins Valiant hadde allerede brukt 12 år på sin monomytiske heltereise før Joseph Campbells banebrytende The Hero with a Thousand Faces kom ut. Men i motsetning til Campbell omfattet Valiants eventyr sterke, selvstendige og heroiske kvinner, noe som kan tilskrives at Hals kone Helen hadde sterk innflytelse på serien.  For dem som ikke kjenner historien, så ble Valiant, en laverestående prins av Thule, [et midtnorsk kongerike], forelsket i og senere gift med Aleta, dronningen av Tåkeøyene.  Takket være Hal og Helen ble Aleta en rollemodell for de millioner av driftige kvinner som holdt USA i gang gjennom andre verdenskrig, der hun nedkjempet skurker med sitt vidd, sin sjarme og intelligens og, noen ganger, med en dolk hun hadde spent fast til låret. Aleta slo hardt fra seg lenge før Prinsesse Leia, Katniss Everdeen eller de fleste Disney-prinsesser var påtenkt.

Fosters Prins Valiant var lagt til Kong Arthurs tid, men var likevel overraskende samtidig. Val kjempet mot hunerne under andre verdenskrig, noe som førte til at stripen ble fjernet fra tyske aviser. I 1943 ble Val venner med en gutt som hadde et svakt bein og ikke kunne «leke soldat» med de andre guttene. Gutten ble oppmuntret til å utviklet sine ferdigheter slik at han en dag kunne bli «pilmaker for Kong Arthur». Historien ble publisert ett år inn i en polio-epidemi, og 16 måneder etter Pearl Harbor, og var et kall til tjeneste til alle som ikke kunne reise i krigen. Etter krigen, etterhvert som amerikanske tropper kom hjem, reiste Val og Aleta til «den nye verden» og fikk en sønn på begynnelsen av den kommende «baby boom»-perioden. Så, etterhvert som demografien i 1950-tallets Amerika endret seg, var det flerkulturelle par som giftet seg og fikk barn i Prins Valiant-stripen, akkurat som i den populære komiserien «I Love Lucy».

Fosters Prins Valiant er ikke bare en spennings-, romantikk- eller en humorserie, selv om den er krydret med alle disse elementene.  Prins Valiant er en tegneserieroman om selve livet, der folk blir forelsket, kriger blir utkjempet, barn blir født og eldes, hjerter blir knust, venner dør i slag, par gifter seg og til og med vansirede og handikappede karakterer, unge som gamle, menn og kvinner, har en plass og et formål i denne vidunderlige verden som Foster skapte. Selv om noen kan mene at Prins Valiant er foreldet etter dagens standarder, så var kanskje seriens direkte og inkluderende budskap om «makt i rettferdighetens tjeneste» forut for sin tid. Lenge leve Valiant!

Brian M Kane, Ph.D.  er forfatteren av biografien «Hal Foster: Prince of Illustrators» som vant IPPY(Independent Publisher Book Award)-prisen. Han er også redaktør for Prins Valiant-samlebøkene fra Fantagraphics Books, som har figurert på New York Times sin bestselgerliste.

 

Julehefter 2016: Norske eventyrere

Julehefter 2016: Norske eventyrere

Juleheftene er mer enn bare humor! Mer enn bare ren humor, i alle fall. Mens vi venter på at Tarzan og Fantomet skal gjøre julehefte-comeback (igjen), her er en håndfull norske juleheftehelter som markerer høytida med mer spennende opplevelser.   

 

varg-veumVarg Veum: Stengte dører
Av Gunnar Staalesen m/ Arild Wærness og Mike Collins
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Varg får en jobb som sikkerhetsvakt på en utstilling Permanenter holder med «gamle viking-greier». Utstillingen blir stjålet, og det blir Vargs jobb å løse saken. På veien stifter han nye bekjentskaper som er til god hjelp, samtidig som hans fortid spiller en viktigere rolle enn han noensinne kunne forestilt seg.

Historien i årets hefte sitter bedre enn i fjor. Det er høyere spenning og avslutningen var overraskende. Collins’ tegninger er også bedre enn i fjorårets men de henger ikke helt på greip. Hender er noen ganger for små og bakgrunnene ser ut som redigerte Google Street-View bilder. Det er riktignok slik Collins tegner, men det virker forstyrrende på historien; for kornete og spontant til at det kan nytes i fulle trekk.

Synd. For som sagt, historien er spennende i år.

(Andreas Lund)

 

knut-bergIngeniør Knut Berg
Av Hallvard Sandnes og Jostein Ragnvald Øvrelid
36 sider
56 kr.
Fonna Forlag

Knut Bergs historie er tilsynelatende endeløs. Dette heftet fortsetter der det forrige slapp, som igjen fortsatte der det forrige slapp. Det hele kan virke som en salig suppe av hendelser, hvor Knut Berg, Aima og Tala til stadighet kommer opp i trøbbel. I dette heftet oftere enn i det forrige. Her er det fiender på alle kanter og det går knapt fem ruter før forfatterne pøser på med spenning og action igjen. Enten det er en fjell-løve som plutselig bykser frem eller to mystiske karer som sniker seg ut fra et kratt kan du banne på at det skjer.

Det er tidvis slitsomt å se hvor mye action de klarte å pakke inn i en historie men det er likevel underholdende. Antagelig et av de mest utfordrende heftene i år, men underholdende like vel.

Ferden deres går fra Kilimanko til en sydhavsøy, med alle slags farer man kan tenke seg at de kan snuble over. Seige saker, men verdt å få med seg.

(Andreas Lund)

 

vangsgutaneVangsgutane
Av Nils Nordberg og Ivar Andreassen (ny historie) og Leif Halse og Jens R. Nilssen (reprise)
36 sider
56 kr.
Fonna Forlag

I tradisjon tro kommer årets hefte med en helt ny historie og en gammel. Det er merkverdig hvordan et så gammeldags format som Vangsgutane opererer med fortsatt klarer å være interessant og gøy å lese. Men det er altså den nye historien i år. Den fortsetter der fjorårets hefte slapp med Lin som kommer i trøbbel og det gjør selvsagt Vangsgutane også. Med god hjelp fra Sterk-Ola og Larris kommer de alle helskinnet ut av det. Det er proppfullt av bygdespenning og den nye historien holder seg til de gamle historienes tematikk. Det vil si ressurssterke barn som overraskes over det meste, men kommer seg ut av de vanskeligste situasjoner.

En god flyt i bladet, med en ny historie og en fra 1952. Perfekt for både gamle og nye fans, innbiller jeg meg.

(Andreas Lund)

 

stomperudStomperud på eventyr: I Fremmedlegionen – Julen 1872
Av Terje Nordberg og Magne Taraldsen
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Spoiler: Det ender ikke i kakebua i år. Og det ville jo vært litt begredelig om det skulle ende i med jul i kakebua hvert år i disse heftene, så alle er sikre glade til. Nok en gang minnes August Stomperud opplevelsene til en av sine forfedre, denne gangen tipp-tippoldefaren som ble dimmitert fra den norske hæren i 1872, for deretter å havne i den franske fremmedlegionen

Disse heftene har vært en viktig «lærlingeplass» for Magne Taraldsen, og det begynner å gi resultater. Han har en skarpere og mer detaljert strek på lenge. Framgangen er betydelig, bare fra i fjor til i år. Tidsbildene fra det gamle Christiania især er imponerende. Omsider ser det ut til at tegningene hans kan matche Terje Nordbergs fantasifullhet. Når så mye er sagt er Nordbergs historie kanskje litt mindre hvass enn fjorårets, med en mer antiklimatisk avslutning, men «Stomperud på eventyr» er også i år et av de desiderte høydepunktene.

(Trond Sätre)

 

flaklypaFlåklypa (Aukrusts Jul)
Av Haakon W. Isachsen og Thierry Capezzone
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Også i år prøver Isachsen å sjonglere flere handlingsforløp i sin videreføring av Kjell Aukrusts univers. Iblant blir det litt vel mye rot av det, men i år fungerer det.

At handlingene går litt på siden av hverandre, hjelper kanskje. Først og fremst handler det om Slidre Dampysteri og dets bestyrer Ollvar Kleppevold. Historien kommer dermed et år for sent til å utnytte synergieffekten fra filmen Herfra Til Flåklypa, der ysteriet og Kleppevold også spiller en vesentlig rolle. I denne serien er det imidlertid ikke Kleppevold som er skurken, men heller en sleip spekulant som prøver å slå kloa i ysteriet. Samtidig gjør islandske nisser ugagn i bygda, og Solan får skylda. Det er for øvrig en viktig grunn til at nissene er nettopp islandske, og det har å gjøre med at Isachsen trekker inn islandske sagn om den fryktelige julevetta Gryla. Referanser til gammel folketro og moderne finanskriminalitet går altså hånd i hånd her. Intrigen er så tett at det blir mindre plass til komedie, men historiefortellingen er solid.

Thierry Capezzones tegninger er veldig runde og befinner seg et godt stykke fra både Aukrust og Samuelsen, men han prøver å nærme seg, og leverer et tilfredsstillende resultat også i år.

(Trond Sätre)

Julehefter 2016: Bygdeliv

Julehefter 2016: Bygdeliv

Norske høytider og ferier knyttes helst til landlige omgivelser: Påske forbindes med fjellet, sommer med skjærgården. Norsk jul forbindes gjerne med bygda og skogen. I denne omgangen ser vi på et variert utvalg av julehefter, gamle og ikke fullt så gamle, med tilknytning til landsbygda. 

 

smorbukkSmørbukk
Av Håkon Aasnes (ny historie) og Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden (reprise)
32 Sider
Kr. 59,90
Norsk Barneblad/Egmont

Smørbukk køyrer på to situasjonar der guten  hamnar i endelause konfliktar. Aasnes let Smørbukk redde ei erle som har sett seg fast i ein tråd,  før han så hamnar opp i meir og meir sprøe og utrulege vanskar på veg for å finne ut korleis han kan hjelpe fuglen.

Farestveit og Sanden sender Smørbukk først på isbading og så ad omvegar ut i vanskar med ein gjenstridig geitebukk.

I begge tilfella så er det handlingsfylt og godt oppbygd,  så lenge ein let seg berre henge på. Det er eit tynt skilje  mellom spanande og berre masete her, men eg synast det funkar. Ein ser lite til  seriens vanlege bifiguar på vegen, så det er veldig drive av ein straum med gags, men eg skal ikkje klage for mykje.  Kjapp lesing.

(Knut Robert Knutsen)

 

bustenskjoldJens von Bustenskjold
Av Sigurd Lybeck og Anders Bjørgaard.
36 Sider
Kr. 59,90
Bladkompaniet

Årets Bustenskjold har to hovudhistoriar,  «Fiskekonkurransen» med Plassbakk-kallen i hovudrolla og «Julekaken» med Myreng-gubben. I tillegg kjem novella «En kveldsstund i Ræiskattlia»

Det er dei vanlege bygdehumor-historiene med forfengelege og irritable gamle menn i ei verd som har gått dei forbi. Som tidsbilete så er der jo humor i ein del av dei gamaldagse haldningane deira, men det vert fort slitsamt.

Serien har alltid vore pent illustrert, men der kjem eit punkt der det vert for påtakande at bileta og teksten fortel nett same historia og at bileta strengt ikkje er naudsynte. Dei maleriske personskildringane og dialogen berer serien og teikningane vert eit antiklimaks. Det er drama og spenning i situasjonane , men det manglande samspelet mellom tekst og teikning her forflatar dramaturgien heller enn å forbetre den.

For dei som framleis les Bustenskjold med glede, så er årets hefte av dei betre, men ikkje så attraktivt for nye lesarar.

(Knut Robert Knutsen)

 

fjorden-cowboysFjorden Cowboys
Av Arild Wærness og Bjørnar K. Meisler
36 sider
80 kr.
Havfruo Forlag

Fjorden Cowboys er visstnok et fenomen som jeg ikke hadde fått med meg i det hele tatt. De to hovedpersonene, Lothepus og Joar, er to sabla harry karer fra Hardanger. Jobben deres går ut på å sprenge ting i luften, og røyke, drikke og banne.

Tegningene er fine de og passer bra, men man kan nok få problemer med å sitte pris på historiene med mindre man har et forhold til disse to skyeglade karene fra før. De virker som usympatiske mannegriser hvis eneste egenskap er å blåse ting til himmels. Og det er også stort sett det de gjør.

Det vil nok være mye morro i dette for folk som allerede liker serien, men for oss andre kan det nok bli et sjokk å bli dyttet inn i denne absurde verden.

(Andreas Lund)

 

91-stomperudNr. 91 Stomperud
Av Håkon Aasnes
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

91 Stomperuds julehefte er som svineribbe og lutefisk: Jeg vokste ikke selv opp med det, men har likevel lært å assosiere det med jul. Håkon Aasnes har gjort en grei jobb med svært forsiktig å modernisere serien og tilføre den litt vitalitet, men humoren ligger fortsatt for det meste i gammeldagse farsesituasjoner.  Forsøk på å gjøre serien mer aktuell har svært blandete resultater. I år, f.eks., kommer Stomperud inn på temaene terrorfrykt og segways. Det førstnevnte fungerer greit, men segways er for lengst oppbrukt.

Ingen episoder utmerker seg nevneverdig i år. Men Nr. 91 Stomperuds styrke ligger uansett i å overbevise leseren om at enkelte ting aldri forandrer seg og at samme hvor mye kaos som oppstår, så blir det ordentlig jul i år også. Og det er det Aasnes leverer her: Først kaos, og så trygghet.

(Trond Sätre)

 

sleivdalSleivdal IL
Av Øyvind Sveen og Ivan Emberland
12 sider
45 kr.
Egenutgivelse

Her har vi en serie som desidert ikke kan anklages for å idyllisere norsk bygdeliv.

Årets julehefte er faktisk det 20. i rekka. For å være ærlig er det veldig lite og skrint sammenliknet med de første 19, og attpåtil er det trykket i et svært begrenset opplag og kan bare bestilles rett fra serieskaperne (meningen er at juleheftet skal følge med når du kjøper et eksemplar eller ti av den store Sleivdal-boka til jul, men det kan også bestilles individuelt)

På den annen side er det faktisk er det første Sleivdal julehefte jeg har fått i tide til jul! De foregående heftene ble nemlig kun sendt ut til medlemmer av Boing-klubben, og undertegnede var derfor nødt til å vente til det ble lagt ut på bruktmarkedet på nyåret.

Ettersom plassen er begrenset, inneholder heftet kun den årvisse historien om det tradisjonelle juleoppgjøret mellom Sleivdal IL og nabobygdas fotballag, Sprellskog/Gjøndalen. I Sleivdal heter det seg at det blir ikke ordentlig jul uten seier i juleoppgjøret mot Sprellskog/Gjøndalen. Det er bare to problemer med dette: For det første har Sleivdals befolkning i alle år tatt dette slagordet litt for bokstavelig. Skulle de tape, innstiller de seg på å ha en dårlig jul. For det andre taper Sleivdal alltid. Eller nesten alltid; de vant tre ganger mellom 1900 og 1923, og to ganger i juleheftene.

Årets hefte framstår mest som en formalitet, en hyggelig bonus. De lange og mer betydningsfulle julehistoriene fra Sleivdal IL kom i 2011 og 2015. denne historien er ganske standard, selv om Sveen og Emberland også i år har greid å finne en ny liten vri på det tradisjonelle juleoppgjøret fra bygda der juleoppgjør er mer enn blodig alvor.

(Trond Sätre)

Julehefter 2016: Ny, norsk humor

Julehefter 2016: Ny, norsk humor

Ved siden av de etablerte stripesuksessene dukker det stadig opp nye, norske humortitler i juleheftefloraen.  I år er det kommet to nye eksempler på denne sorten, og i denne runden ser vi på disse to, samt et par andre relativt ferske, norske humorjulehefter.

 

kongen-dinJulekongen Din
Av Odd-Magnus Williamson og Kristoffer Kjølberg og Sindre Goksøyr
32 sider
Kr. 69,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

«Tenk at det allerede er ti år siden vi klagde over at julemarsipanen 2006 allerede var i butikkene.»

Det første Kongen Din-juleheftet (teknisk sett nr. 2 i en albumserie) er full av slike underfundige, sarkastiske og ofte litt nonsensaktige utsagn. Kongen Din-teamet tillegger hans majestet en sjarmerende barnslig, men også overraskende klok form for humor. Gagene er full av jule-og vinterstemning, og selvsagt også nyttårsstemning. I tillegg til gagene inneholder «Julekongen Din» også en ny julehistorie som utnytter slottets arkitektur på en ganske så finurlig måte.

Heftet er et oppkomme av gullkorn, og vel verdt å sjekke ut. Riktignok er det også raskt utlest, og av en aller annen grunn ti kroner dyrere enn nesten alle andre julehefter (inkludert de andre fra Bestselgerforlaget). Men de fleste sjekker vel ikke prisen når de handler inn julehefter, uansett.

(Trond Sätre)

 

rutetidRutetid
Av Frode Øverli og diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Frode Øverli har holdt det gående i mange år nå, og med enruterne hans i «Rutetid» begynner han å synge på siste verset, kan det virke som i dette bladet. De fleste vitsene han lager foregår enten på legekontoret, i en metallband eller i hendelser hvor det meste av vitsen er et rart navn. Som f.eks. Ståle-Ronny. Det er et vitseblad og det er enrutere, men litt variasjon må man like vel kunne forvente.

Hva gjesteseriene angår er det skuffende mange som ser ut som en renere versjon av Øverlis tegninger, men i motsetning til Øverli har de noe med julen å gjøre. Riktignok er det også en del bidrag som skiller seg ut, og det er forfriskende å se.

Stripeserier og enrutere vil alltid ha veldig dårlig plass på å fortelle en vits. Noen gjør det ekstremt bra, men som nevnt: Øverlis vitser virker ganske resirkulert.

Tilsynelatende et ganske strømlinjeformet blad med et ganske gjennomgående likt utseende. De beste bidragene kommer fra Karstein Volle, Kaia Nyhus, Tore Strand Olsen og Andreas Iversen, de to sistnevnte med manus av Aleksander Kirkwood Brown.

(Andreas Lund)

 

firekantaFirekanta
av Nils Axle Kanten + Marthea Mjanger
36 Sider
Kr. 59,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Godt jule-orientert nummer av Firekanta, med Nils Axle Kanten sine fortreffelege einrutarar. Saman med den første tresideren i hans spanande nye humorserie «Veikingane» så er dette klart for toppen av juleheftebunken.

Heftet har og ein presentasjon av ein av dei yngste bidragsytarane til årets teikneseriekonkuranse i Dagbladet. Lovande takter i serien «Kags» frå ein 14-åring, Marthea Mjanger. Eg kan sjå kvifor redaksjonen meiner ho har talent, håpar å sjå meir frå den kanten om nokre år.

Elles positivt at det vert nytta plass i slike utgivingar til å profilere nye talent.

(Knut Robert Knutsen)

 

tegnehanneTegneHannes Pizzajul
Av Hanne Sigbjørnsen
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

I omtalen min av den nye boka spekulerte jeg på om det er en ulempe eller ei at den absurde tonen i «TegneHanne» er tonet noe ned. I juleheftet er det en utvilsom klar fordel. Hannes refleksjoner omkring temaet jul gjør henne bare mer relaterbar. Situasjoner som f.eks. «hvordan feire jul når du har kveldsvakt på sykehuset julaften» (se ill. øverst) er strengt tatt ikke noe alle kan relatere seg til, men det er uansett fascinerende, og gjør bare heftet mer allsidig. Og hvem kan unngå å bli sjarmert av Hannes konklusjon om at manglende interesse for å kose med en godslig hund er det endelige beviset på at du er død innvending?

Heftet avsluttes med en serie tanker omkring Jesus, Nissen og gaver som burde bli en høytlesingsfavoritt i mange familieselskaper på årets julaften.

(Trond Sätre)

Julehefter 2016: Barn og familie

Julehefter 2016: Barn og familie

I dei seinare år har denne seksjonen av julehefter vore dominert av figurane til Anne-Cath. Vestly. I år er desse «forvist» til ei samlebok, og det ville diverre vere feil å påstå at noko nytt og spennande er kome inn i staden. Men la oss sjå kva som framleis finst av meir familievennlege juleheftetilbod.

 

truls-og-trineTruls og Trine Redder Julen
Skrive av Terje Nordberg og Dag E. Kolstad, teina av Arild Midthun
36 sider
Kr. 59,90
Cappelen Damm

Fjorårets hefte comeback-hefte for Truls og Trine, «Dragehornet», var ein kritikarfavoritt (også for denne kritikaren), men selde ikkje godt nok til at Egmont ville satse på tittelen. Kanskje var det for lenge sidan sist? Uansett, Cappelen Damm var viljuge til å gi Truls og Trine ein ny sjanse, men i første omgang berre med eit gjenopptrykk av det første heftet frå 1983.  Dette har eg faktisk aldri lest før, men det er jo ein slags klassikar i norske teikneseriehistorie?

I ettertid verkar «Truls og Trine Redder Julen» både sentimental og klisjéprega, og Arild Midthuns teiknestil verkar «skitten» samanlikna med det han har gjort seinare, men historia må sjåast i lys av når det vart laga – I ei tid då det ikkje var så mange julespesialar med tilhøyrande klisjear.  Dessutan er historia full av artige detaljer og situasjonar, og ein visuell tour de force for unge Arild Midthun. Alt dette er verdt eit gjensyn.

Som trøyst for dei som håpa på noko nytt inneheld heftet også ein ny 8 siders historie, ikkje teikneserie, men rikt og flott illustrert. Av Arild Midthun, sjølvsagt.

(Trond Sätre)

 

frostFrost
Skrive av Alessandro Ferrari, illustrert av diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Basert på førehandsomtalen og omslaget kunne ein nesten få inntrykk av at dette heftet kom til å innehalde filmadapsjonen frå fjorårets hefte ein gong til, berre med eit nytt omslag. Så drygt er det heldigvis ikkje; Frost julehefte for 2016 består av ymse små historier, dei fleste med den fortrylla snømannen Olaf i hovudrolla. Ettersom det er Disney Italia som står bak, er teikningane sjølvsagt praktfulle, og fargelegginga likeså. Historiene er enkel og banale, sjølv samanlikna med andre seriar i denne kategorien, og både visuelt og innhaldsmessig blir dette for «glætt» for dei fleste over 10 år. Men målgruppa er openbart små barn, og for dei er nok dette perfekt.

(Trond Sätre)

 

asterixAsterix & Obelix – O sport med din glede
Av Rene Goscinny, Albert Uderzo, Jean-Yves Ferri og Didier Conrad
52 Sider
Kr. 59,90
Egmont

Dette er eit hefte som lett kan verke anten kynisk og overflødig eller som ein utmerka aperitiff, alt etter kva målgruppa er meint å vere.

Heftet er på 52 sider og soleis eit av dei tjukkaste juleheftene.  Samstundes er det sjølvsagt både velteikna og velskrive då det er eit sportsspesial saksa saman av korte sekvensar på alt frå ei halv side til 3 sider frå diverse Asterix-album, inkludert ein sekvens frå Didier Conrad sitt «Asterix hos Pikterne».

For faste lesarar av Asterix er det ikkje noko nytt, og kanskje meir irriterande, men for nye lesarar så kan det kanskje vekke appetitten til å dykke ned i albumserien, då ein får veldig gode smakebitar av så mange sentrale album.

Mest for nye lesarar, altså, men for dei så kan det anbefalast på det sterkaste.

(Knut Robert Knutsen)

 

tuss-og-trollTuss og Troll
Av Gard Espeland og Håkon Aasnes (nytt materiale) og Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden (reprise)
36 sider
Kr. 57,90
Norsk Barneblad/Egmont

Ein kan ikkje klage over manglande julestemning på forsida av Tuss og Troll i år, i alle fall. Både snø, nissar og graut, og alt saman er relevant for årets hovudhistorie, «Då fjøsnissane ordna opp».  Det er elles snakk om ein ganske ambisiøs historie med mange gode idear, men problemet kjem når den skal avrundast. Den raude tråden held ikkje heilt, og soga slutter med ein romanse og ein «lukkeleg alle sine dagar» som kjem litt ut av ingen stads.

Elles består andre halvdelen som vanleg av gamle Solveig Muren Sanden-historier, i år frå 1966-heftet. Dei er på det jamne, men heilskapsinntrykket er at årets Tuss og Troll ikkje treng å prioriterast.

(Trond Sätre)

 

tom-og-jerryTom og Jerry
Av Oscar Martin
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Hovudhistoria i årets hefte er ein Tom og Jerry-versjon av Dickens’ juleforteljing, og forfattar/teiknar har valt å lage ein mest mulig streit versjon. Dette er fornuftig; inversjonar og parodiar er gjort til daude. Det finst ingen nye idear til kva ein kan gjere med denne historia, så greitt å vere litt sentimental. Særleg når du skal appellere til ei lesargruppe som ofte ikkje skjøner ironi. For øvrig greier Oscar Martin seg som vanleg bra, då han har den rette balansen mellom T&J-teiknefilmanes slapstick og teikneserianes meir verbale humor.

(Trond Sätre)