Det storslåtte tegneserie-eposet om [«norske»] Prins Valiant fyller 80 år.

Av Brian M. Kane. Oversatt av Knut Robert Knutsen og Trond Sätre

I tiden før fjernsynet, mens de fleste filmer fremdeles var i svart-hvitt, var helsides tegneserier i amerikanske søndagsaviser en oase av farger i depresjonens ellers så grå verden. I det tidlige 20. århundre var populære stripeserier sterkt salgsfremmende for avisene, så det er ikke til å undres over at skaperne av disse seriene var kjendiser.  Eposet «Prins Valiant i Kong Arthur sine dager» av Harold Rudolf «Hal» Foster debuterte i tegneserie-bilag i farger den 13. februar, 1937.  Før Prins Valiant hadde Foster tegnet romanfiguren Tarzan som svart-hvitt dagsstripe i 1928, etterfulgt av Tarzans søndagssider fra 1931 til 1937. Slik skapte han den første spenningsstripen med en voksen hovedperson.  Foster følte seg hemmet både økonomisk og kreativt, ettersom Tarzan-stripen var eid og kontrollert av E.R. Burroughs, og han selv formelt sett bare var en innleid tegner. Når dette ble for frustrerende, valgte Foster å bruke sitt fokus og sine betydelige evner som illustratør til å skape sin egen serie.  Det omfattende arbeidet sikret Prins Valiant og Hal Foster et internasjonalt renommé; 80 år senere er «Val» en av de få spennings-stripeseriene som fortsatt blir trykt.

En kan vanskelig forestille seg hvor mye Fosters Prins Valiant hadde å si for 1930- og 1940-talets populærkultur.  Da Prins Valiant begynte, var Supermanns debut i Action Comics # 1 fortsatt et år inn i framtiden.  Mange i de to første generasjonene av seriehefteskapere står i stor gjeld til Foster. Unge serieheftetegnere studerte Fosters teknikker og kopierte noen ganger ruter fra seriene hans direkte.  «Avtegninger» av Fosters tegninger kan finnes i bakgrunnshistorien til Batman, [i Donald-serier tegnet av Carl Barks], i serier av Jack Kirby, med-skaperen av så mange av dagens filmhelter (inkludert Captain America, Avengers, X-Men og Thor). Framfor alt legemliggjorde Val den ridderlige morallæren og skapte en etisk standard for oppførsel som eksemplifiserte sannhet, rettferdighet og heltemot.

I februar 1937 fantes ennå ikke slike sentrale verk som Hobbiten, Sverdet i Steinen og Narnia-Krønikene. Prins Valiant hadde allerede brukt 12 år på sin monomytiske heltereise før Joseph Campbells banebrytende The Hero with a Thousand Faces kom ut. Men i motsetning til Campbell omfattet Valiants eventyr sterke, selvstendige og heroiske kvinner, noe som kan tilskrives at Hals kone Helen hadde sterk innflytelse på serien.  For dem som ikke kjenner historien, så ble Valiant, en laverestående prins av Thule, [et midtnorsk kongerike], forelsket i og senere gift med Aleta, dronningen av Tåkeøyene.  Takket være Hal og Helen ble Aleta en rollemodell for de millioner av driftige kvinner som holdt USA i gang gjennom andre verdenskrig, der hun nedkjempet skurker med sitt vidd, sin sjarme og intelligens og, noen ganger, med en dolk hun hadde spent fast til låret. Aleta slo hardt fra seg lenge før Prinsesse Leia, Katniss Everdeen eller de fleste Disney-prinsesser var påtenkt.

Fosters Prins Valiant var lagt til Kong Arthurs tid, men var likevel overraskende samtidig. Val kjempet mot hunerne under andre verdenskrig, noe som førte til at stripen ble fjernet fra tyske aviser. I 1943 ble Val venner med en gutt som hadde et svakt bein og ikke kunne «leke soldat» med de andre guttene. Gutten ble oppmuntret til å utviklet sine ferdigheter slik at han en dag kunne bli «pilmaker for Kong Arthur». Historien ble publisert ett år inn i en polio-epidemi, og 16 måneder etter Pearl Harbor, og var et kall til tjeneste til alle som ikke kunne reise i krigen. Etter krigen, etterhvert som amerikanske tropper kom hjem, reiste Val og Aleta til «den nye verden» og fikk en sønn på begynnelsen av den kommende «baby boom»-perioden. Så, etterhvert som demografien i 1950-tallets Amerika endret seg, var det flerkulturelle par som giftet seg og fikk barn i Prins Valiant-stripen, akkurat som i den populære komiserien «I Love Lucy».

Fosters Prins Valiant er ikke bare en spennings-, romantikk- eller en humorserie, selv om den er krydret med alle disse elementene.  Prins Valiant er en tegneserieroman om selve livet, der folk blir forelsket, kriger blir utkjempet, barn blir født og eldes, hjerter blir knust, venner dør i slag, par gifter seg og til og med vansirede og handikappede karakterer, unge som gamle, menn og kvinner, har en plass og et formål i denne vidunderlige verden som Foster skapte. Selv om noen kan mene at Prins Valiant er foreldet etter dagens standarder, så var kanskje seriens direkte og inkluderende budskap om «makt i rettferdighetens tjeneste» forut for sin tid. Lenge leve Valiant!

Brian M Kane, Ph.D.  er forfatteren av biografien «Hal Foster: Prince of Illustrators» som vant IPPY(Independent Publisher Book Award)-prisen. Han er også redaktør for Prins Valiant-samlebøkene fra Fantagraphics Books, som har figurert på New York Times sin bestselgerliste.

 

Norske høytider og ferier knyttes helst til landlige omgivelser: Påske forbindes med fjellet, sommer med skjærgården. Norsk jul forbindes gjerne med bygda og skogen. I denne omgangen ser vi på et variert utvalg av julehefter, gamle og ikke fullt så gamle, med tilknytning til landsbygda. 

 

Smørbukk
Av Håkon Aasnes (ny historie) og Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden (reprise)
32 Sider
Kr. 59,90
Norsk Barneblad/Egmont

Smørbukk køyrer på to situasjonar der guten  hamnar i endelause konfliktar. Aasnes let Smørbukk redde ei erle som har sett seg fast i ein tråd,  før han så hamnar opp i meir og meir sprøe og utrulege vanskar på veg for å finne ut korleis han kan hjelpe fuglen.

Farestveit og Sanden sender Smørbukk først på isbading og så ad omvegar ut i vanskar med ein gjenstridig geitebukk.

I begge tilfella så er det handlingsfylt og godt oppbygd,  så lenge ein let seg berre henge på. Det er eit tynt skilje  mellom spanande og berre masete her, men eg synast det funkar. Ein ser lite til  seriens vanlege bifiguar på vegen, så det er veldig drive av ein straum med gags, men eg skal ikkje klage for mykje.  Kjapp lesing.

(Knut Robert Knutsen)

 

Jens von Bustenskjold
Av Sigurd Lybeck og Anders Bjørgaard.
36 Sider
Kr. 59,90
Bladkompaniet

Årets Bustenskjold har to hovudhistoriar,  «Fiskekonkurransen» med Plassbakk-kallen i hovudrolla og «Julekaken» med Myreng-gubben. I tillegg kjem novella «En kveldsstund i Ræiskattlia»

Det er dei vanlege bygdehumor-historiene med forfengelege og irritable gamle menn i ei verd som har gått dei forbi. Som tidsbilete så er der jo humor i ein del av dei gamaldagse haldningane deira, men det vert fort slitsamt.

Serien har alltid vore pent illustrert, men der kjem eit punkt der det vert for påtakande at bileta og teksten fortel nett same historia og at bileta strengt ikkje er naudsynte. Dei maleriske personskildringane og dialogen berer serien og teikningane vert eit antiklimaks. Det er drama og spenning i situasjonane , men det manglande samspelet mellom tekst og teikning her forflatar dramaturgien heller enn å forbetre den.

For dei som framleis les Bustenskjold med glede, så er årets hefte av dei betre, men ikkje så attraktivt for nye lesarar.

(Knut Robert Knutsen)

 

Fjorden Cowboys
Av Arild Wærness og Bjørnar K. Meisler
36 sider
80 kr.
Havfruo Forlag

Fjorden Cowboys er visstnok et fenomen som jeg ikke hadde fått med meg i det hele tatt. De to hovedpersonene, Lothepus og Joar, er to sabla harry karer fra Hardanger. Jobben deres går ut på å sprenge ting i luften, og røyke, drikke og banne.

Tegningene er fine de og passer bra, men man kan nok få problemer med å sitte pris på historiene med mindre man har et forhold til disse to skyeglade karene fra før. De virker som usympatiske mannegriser hvis eneste egenskap er å blåse ting til himmels. Og det er også stort sett det de gjør.

Det vil nok være mye morro i dette for folk som allerede liker serien, men for oss andre kan det nok bli et sjokk å bli dyttet inn i denne absurde verden.

(Andreas Lund)

 

Nr. 91 Stomperud
Av Håkon Aasnes
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

91 Stomperuds julehefte er som svineribbe og lutefisk: Jeg vokste ikke selv opp med det, men har likevel lært å assosiere det med jul. Håkon Aasnes har gjort en grei jobb med svært forsiktig å modernisere serien og tilføre den litt vitalitet, men humoren ligger fortsatt for det meste i gammeldagse farsesituasjoner.  Forsøk på å gjøre serien mer aktuell har svært blandete resultater. I år, f.eks., kommer Stomperud inn på temaene terrorfrykt og segways. Det førstnevnte fungerer greit, men segways er for lengst oppbrukt.

Ingen episoder utmerker seg nevneverdig i år. Men Nr. 91 Stomperuds styrke ligger uansett i å overbevise leseren om at enkelte ting aldri forandrer seg og at samme hvor mye kaos som oppstår, så blir det ordentlig jul i år også. Og det er det Aasnes leverer her: Først kaos, og så trygghet.

(Trond Sätre)

 

Sleivdal IL
Av Øyvind Sveen og Ivan Emberland
12 sider
45 kr.
Egenutgivelse

Her har vi en serie som desidert ikke kan anklages for å idyllisere norsk bygdeliv.

Årets julehefte er faktisk det 20. i rekka. For å være ærlig er det veldig lite og skrint sammenliknet med de første 19, og attpåtil er det trykket i et svært begrenset opplag og kan bare bestilles rett fra serieskaperne (meningen er at juleheftet skal følge med når du kjøper et eksemplar eller ti av den store Sleivdal-boka til jul, men det kan også bestilles individuelt)

På den annen side er det faktisk er det første Sleivdal julehefte jeg har fått i tide til jul! De foregående heftene ble nemlig kun sendt ut til medlemmer av Boing-klubben, og undertegnede var derfor nødt til å vente til det ble lagt ut på bruktmarkedet på nyåret.

Ettersom plassen er begrenset, inneholder heftet kun den årvisse historien om det tradisjonelle juleoppgjøret mellom Sleivdal IL og nabobygdas fotballag, Sprellskog/Gjøndalen. I Sleivdal heter det seg at det blir ikke ordentlig jul uten seier i juleoppgjøret mot Sprellskog/Gjøndalen. Det er bare to problemer med dette: For det første har Sleivdals befolkning i alle år tatt dette slagordet litt for bokstavelig. Skulle de tape, innstiller de seg på å ha en dårlig jul. For det andre taper Sleivdal alltid. Eller nesten alltid; de vant tre ganger mellom 1900 og 1923, og to ganger i juleheftene.

Årets hefte framstår mest som en formalitet, en hyggelig bonus. De lange og mer betydningsfulle julehistoriene fra Sleivdal IL kom i 2011 og 2015. denne historien er ganske standard, selv om Sveen og Emberland også i år har greid å finne en ny liten vri på det tradisjonelle juleoppgjøret fra bygda der juleoppgjør er mer enn blodig alvor.

(Trond Sätre)

Ved siden av de etablerte stripesuksessene dukker det stadig opp nye, norske humortitler i juleheftefloraen.  I år er det kommet to nye eksempler på denne sorten, og i denne runden ser vi på disse to, samt et par andre relativt ferske, norske humorjulehefter.

 

Julekongen Din
Av Odd-Magnus Williamson og Kristoffer Kjølberg og Sindre Goksøyr
32 sider
Kr. 69,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

«Tenk at det allerede er ti år siden vi klagde over at julemarsipanen 2006 allerede var i butikkene.»

Det første Kongen Din-juleheftet (teknisk sett nr. 2 i en albumserie) er full av slike underfundige, sarkastiske og ofte litt nonsensaktige utsagn. Kongen Din-teamet tillegger hans majestet en sjarmerende barnslig, men også overraskende klok form for humor. Gagene er full av jule-og vinterstemning, og selvsagt også nyttårsstemning. I tillegg til gagene inneholder «Julekongen Din» også en ny julehistorie som utnytter slottets arkitektur på en ganske så finurlig måte.

Heftet er et oppkomme av gullkorn, og vel verdt å sjekke ut. Riktignok er det også raskt utlest, og av en aller annen grunn ti kroner dyrere enn nesten alle andre julehefter (inkludert de andre fra Bestselgerforlaget). Men de fleste sjekker vel ikke prisen når de handler inn julehefter, uansett.

(Trond Sätre)

 

Rutetid
Av Frode Øverli og diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Frode Øverli har holdt det gående i mange år nå, og med enruterne hans i «Rutetid» begynner han å synge på siste verset, kan det virke som i dette bladet. De fleste vitsene han lager foregår enten på legekontoret, i en metallband eller i hendelser hvor det meste av vitsen er et rart navn. Som f.eks. Ståle-Ronny. Det er et vitseblad og det er enrutere, men litt variasjon må man like vel kunne forvente.

Hva gjesteseriene angår er det skuffende mange som ser ut som en renere versjon av Øverlis tegninger, men i motsetning til Øverli har de noe med julen å gjøre. Riktignok er det også en del bidrag som skiller seg ut, og det er forfriskende å se.

Stripeserier og enrutere vil alltid ha veldig dårlig plass på å fortelle en vits. Noen gjør det ekstremt bra, men som nevnt: Øverlis vitser virker ganske resirkulert.

Tilsynelatende et ganske strømlinjeformet blad med et ganske gjennomgående likt utseende. De beste bidragene kommer fra Karstein Volle, Kaia Nyhus, Tore Strand Olsen og Andreas Iversen, de to sistnevnte med manus av Aleksander Kirkwood Brown.

(Andreas Lund)

 

Firekanta
av Nils Axle Kanten + Marthea Mjanger
36 Sider
Kr. 59,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Godt jule-orientert nummer av Firekanta, med Nils Axle Kanten sine fortreffelege einrutarar. Saman med den første tresideren i hans spanande nye humorserie «Veikingane» så er dette klart for toppen av juleheftebunken.

Heftet har og ein presentasjon av ein av dei yngste bidragsytarane til årets teikneseriekonkuranse i Dagbladet. Lovande takter i serien «Kags» frå ein 14-åring, Marthea Mjanger. Eg kan sjå kvifor redaksjonen meiner ho har talent, håpar å sjå meir frå den kanten om nokre år.

Elles positivt at det vert nytta plass i slike utgivingar til å profilere nye talent.

(Knut Robert Knutsen)

 

TegneHannes Pizzajul
Av Hanne Sigbjørnsen
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

I omtalen min av den nye boka spekulerte jeg på om det er en ulempe eller ei at den absurde tonen i «TegneHanne» er tonet noe ned. I juleheftet er det en utvilsom klar fordel. Hannes refleksjoner omkring temaet jul gjør henne bare mer relaterbar. Situasjoner som f.eks. «hvordan feire jul når du har kveldsvakt på sykehuset julaften» (se ill. øverst) er strengt tatt ikke noe alle kan relatere seg til, men det er uansett fascinerende, og gjør bare heftet mer allsidig. Og hvem kan unngå å bli sjarmert av Hannes konklusjon om at manglende interesse for å kose med en godslig hund er det endelige beviset på at du er død innvending?

Heftet avsluttes med en serie tanker omkring Jesus, Nissen og gaver som burde bli en høytlesingsfavoritt i mange familieselskaper på årets julaften.

(Trond Sätre)

I dei seinare år har denne seksjonen av julehefter vore dominert av figurane til Anne-Cath. Vestly. I år er desse «forvist» til ei samlebok, og det ville diverre vere feil å påstå at noko nytt og spennande er kome inn i staden. Men la oss sjå kva som framleis finst av meir familievennlege juleheftetilbod.

 

Truls og Trine Redder Julen
Skrive av Terje Nordberg og Dag E. Kolstad, teina av Arild Midthun
36 sider
Kr. 59,90
Cappelen Damm

Fjorårets hefte comeback-hefte for Truls og Trine, «Dragehornet», var ein kritikarfavoritt (også for denne kritikaren), men selde ikkje godt nok til at Egmont ville satse på tittelen. Kanskje var det for lenge sidan sist? Uansett, Cappelen Damm var viljuge til å gi Truls og Trine ein ny sjanse, men i første omgang berre med eit gjenopptrykk av det første heftet frå 1983.  Dette har eg faktisk aldri lest før, men det er jo ein slags klassikar i norske teikneseriehistorie?

I ettertid verkar «Truls og Trine Redder Julen» både sentimental og klisjéprega, og Arild Midthuns teiknestil verkar «skitten» samanlikna med det han har gjort seinare, men historia må sjåast i lys av når det vart laga – I ei tid då det ikkje var så mange julespesialar med tilhøyrande klisjear.  Dessutan er historia full av artige detaljer og situasjonar, og ein visuell tour de force for unge Arild Midthun. Alt dette er verdt eit gjensyn.

Som trøyst for dei som håpa på noko nytt inneheld heftet også ein ny 8 siders historie, ikkje teikneserie, men rikt og flott illustrert. Av Arild Midthun, sjølvsagt.

(Trond Sätre)

 

Frost
Skrive av Alessandro Ferrari, illustrert av diverse
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Basert på førehandsomtalen og omslaget kunne ein nesten få inntrykk av at dette heftet kom til å innehalde filmadapsjonen frå fjorårets hefte ein gong til, berre med eit nytt omslag. Så drygt er det heldigvis ikkje; Frost julehefte for 2016 består av ymse små historier, dei fleste med den fortrylla snømannen Olaf i hovudrolla. Ettersom det er Disney Italia som står bak, er teikningane sjølvsagt praktfulle, og fargelegginga likeså. Historiene er enkel og banale, sjølv samanlikna med andre seriar i denne kategorien, og både visuelt og innhaldsmessig blir dette for «glætt» for dei fleste over 10 år. Men målgruppa er openbart små barn, og for dei er nok dette perfekt.

(Trond Sätre)

 

Asterix & Obelix – O sport med din glede
Av Rene Goscinny, Albert Uderzo, Jean-Yves Ferri og Didier Conrad
52 Sider
Kr. 59,90
Egmont

Dette er eit hefte som lett kan verke anten kynisk og overflødig eller som ein utmerka aperitiff, alt etter kva målgruppa er meint å vere.

Heftet er på 52 sider og soleis eit av dei tjukkaste juleheftene.  Samstundes er det sjølvsagt både velteikna og velskrive då det er eit sportsspesial saksa saman av korte sekvensar på alt frå ei halv side til 3 sider frå diverse Asterix-album, inkludert ein sekvens frå Didier Conrad sitt «Asterix hos Pikterne».

For faste lesarar av Asterix er det ikkje noko nytt, og kanskje meir irriterande, men for nye lesarar så kan det kanskje vekke appetitten til å dykke ned i albumserien, då ein får veldig gode smakebitar av så mange sentrale album.

Mest for nye lesarar, altså, men for dei så kan det anbefalast på det sterkaste.

(Knut Robert Knutsen)

 

Tuss og Troll
Av Gard Espeland og Håkon Aasnes (nytt materiale) og Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden (reprise)
36 sider
Kr. 57,90
Norsk Barneblad/Egmont

Ein kan ikkje klage over manglande julestemning på forsida av Tuss og Troll i år, i alle fall. Både snø, nissar og graut, og alt saman er relevant for årets hovudhistorie, «Då fjøsnissane ordna opp».  Det er elles snakk om ein ganske ambisiøs historie med mange gode idear, men problemet kjem når den skal avrundast. Den raude tråden held ikkje heilt, og soga slutter med ein romanse og ein «lukkeleg alle sine dagar» som kjem litt ut av ingen stads.

Elles består andre halvdelen som vanleg av gamle Solveig Muren Sanden-historier, i år frå 1966-heftet. Dei er på det jamne, men heilskapsinntrykket er at årets Tuss og Troll ikkje treng å prioriterast.

(Trond Sätre)

 

Tom og Jerry
Av Oscar Martin
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Hovudhistoria i årets hefte er ein Tom og Jerry-versjon av Dickens’ juleforteljing, og forfattar/teiknar har valt å lage ein mest mulig streit versjon. Dette er fornuftig; inversjonar og parodiar er gjort til daude. Det finst ingen nye idear til kva ein kan gjere med denne historia, så greitt å vere litt sentimental. Særleg når du skal appellere til ei lesargruppe som ofte ikkje skjøner ironi. For øvrig greier Oscar Martin seg som vanleg bra, då han har den rette balansen mellom T&J-teiknefilmanes slapstick og teikneserianes meir verbale humor.

(Trond Sätre)

 

Amerikanske stripeseriar mister grepet om juleheftemarkanden, litt etter litt, og moderne norske seriar tek over. Dei etablerte stripeseriane (inkludert ein svensk) er det alltid interesse for, sjølv om det varierer kor mykje nytt julehefta deira har å by på.

Pondus
Av Frode Øverli
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Det redaksjonelle stoffet i årets hefte er skuffande samanlikna med fjoråret. Berre ein quiz og et kryssord i tillegg til ein artikkel om hygiene i gamle dagar med en litt tynn juletilknyting. Gjestespel av biserien Storefri var vel heller ikkje naudsynt. Men Frode Øverlis eigne striper held et høgt nivå (sjølv om du har fått med deg essensen i «hovudhistoria» berre ved å sjå på omslaget). Med den sedvanlege ei per side-policyen går det ganske kjapt å pløye seg gjennom stripene, men ein sekvens om Elses julebryting utnytter sidekapasiteten litt betre.

(Trond Sätre)

Kollektivet
Av Torbjørn Lien
36 Sider
Kroner 59,90
Bladkompaniet

Torbjørn Lien har fylt heftet med smanhengjande spesialhistorier dei siste 3 åra.  Der han tidlegare har gått utanfor si komfortsone og latt kjerna i kollektivet sitt persongalleri få kvile så samlar han dei her i ein trykk-kokar for ein kjapp velkonstruert farse.

Lien viser her at han har meistra overgangen til langformatet og at han klarar å halde trykket jamnt oppe over 32 sider utan å miste seriens humor, snert og timing.  At han vel å avslutte sin jule-trilogi med eit kammerspel er dristig, men eit lurt val.

Lien vel òg å nytte julehefte-formatet til å sleppe seg laus og nytte store oversiktsbilete. For nokon kan det vere uvant å gå frå stripesamlingane med 16-ruters sider til dette formatet der Lien nokon gonger berre har 2-3 ruter på ei side, Det let historien puste, men kune fort ha fått historien til å verke for kjapp. Lien meistrer òg dette bra, og den kjensla på slutten av at dette vil ein ha meir av kjem ikkje av at ein har fått for lite, men at det er så bra.

Toppen av bunken, Folkens.

(Knut Robert Knutsen)

Nemi
Av Lise Myhre
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Sei kva du vil om Nemi, men det er ein figur som verkeleg har julestemninga, og juleheftet hennar har vanlegvis litt fleire striper i snitt per side. I år er det imidlertid ein tendens som går igjen. Serien har alltid vore litt moraliserande, noko som kan ha si sjarm, også i årets hefte. Ein liten gut som fantaserer om at politiet skal kome og gi den stressa mammaen ordre om å leike med han, er vanskeleg å motstå. Men i år vert det veldig mykje av refleksjonar, velmeinte bodskap og poesi, og litt lite moro.

Lise Myhre og Egmont tilbyr i år også «Juleboka», ei samling med julehistorier frå tidlegare år da Nemis julehefter baud på meir nytt.

(Trond Sätre)

Lunch
Av Børge Lund
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Enn så lenge byd Lunch julehefte framleis på ny spesialhistorie i kvart julehefte. «Den Utvalgte» alluderer juleevangeliet i ein sylskarp satire over norsk næringsliv.  Dette er Børge Lund på sitt mest inspirerte.

Resten av heftet byd på jamt over gode striper, men anstrengar seg tydelegvis litt for å fylle opp plassen – mellom anna med ein dobbel midtsideteikning. Men Lunch-redaktør Tonje Tornes sørgjer for god heilskapspakke med ein artikkel om bedriftsjulekalendrar.

(Trond Sätre)

Rocky
Av Martin Kellermann
36 Sider
Kroner 59,90
Bestselgerforlaget

Heftets hovudhistorie krinsar rundt ei minnemarkering for musikaren Onda frå hiphopgruppa Sthlm Inkasso, som har gitt oversetjar Dag Gravem såpasse med hovudbry at han gav opp å flytte Rocky frå Stockhom til Oslo for denne historia.

Ei melankolsk julehistorie i sedvanlig laid-back Rocky stil, utan dei store overraskingane , men velgjort som vanleg.

(Knut Robert Knutsen)