Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Tegneseriefest i Stormen

Tegneseriefest i Stormen

Mindre enn to måneder etter forrige Mosjøen Comix Con blir en ny tegneseriefestival arrangert i Nordland, nærmere bestemt på Stormen bibliotek i Bodø.  Vi har intervjuet fagleder og programansvarlig Roger Johansen om arrangementet.

Hvordan kom dere på dette?

Det var min idé. Jeg er ingen ekspert på tegneserier, leste Donald, Fantomet og Sølvpilen osv. som ung som så mange andre i min generasjon (jeg er født i 1972) og som voksen jazztrommeslager har jeg alltid vært fascinert av Gary Larson og hans Far Side.

Men altså, ideen hadde sitt utspring i at Stormen bibliotek har et eget visningsrom for kunst. I lange perioder henger det profesjonelt kurert kunst der, og jeg har tenkt litt på hvordan vi kan tiltrekke oss litt nye tittere inni galleriet vårt. Tegneserier på toppnivå er visuell kunst av klasse, så min vurdering var at kanskje kunne vi noen trekke nye mennesker inn i kunstrommet om vi hang noen tegneseriestriper der inne? Men jeg hadde ikke egentlig rammeverket på plass til hva dette kunne være på dette tidspunktet. Det var egentlig sånn det begynte. Så var jeg på en inspirasjonsdag hos Berit Petersheim på Serieteket på Grünerløkka og fikk masse gode råd og tips, og lærte mye den dagen. I Oslo fant jeg også ut at finalistene fra Dagbladets tegneseriekonkurranse hadde en vandreutstilling og at andre bibliotek kunne få låne utstillingen. Som sagt så gjort. Den utstillingen er vi nå i ferd med å henge opp, og det var starten. Så er det sånn at Bodø er utrolig sterke på musikkfeltet, og har også et utrolig høyt antall festivaler i alle retninger, til tross for at det «bare» bor 50 000 mennesker her. Men tegneseriefestival, det har ikke Bodø. Så det var selvsagt viktig at det skulle være noe helt nytt som ingen andre gjør i byen.

Roger Johansen (Foto: Brynjar Erdahl. Brukt med tillatelse)

Var det et bevisst valg å ha festivalen i november? Er det et tidspunkt dere har tenkt å satse på også til framtidige festivaler?

Tidsperioden er utelukkende valgt av egne hensyn, og på bakgrunn av de øvrige festivalene på huset. Vi har en ganske stor litteraturfestival i oktober, «Det Vilde Ord». Og i desember er det fullt julekjør, så midt i november tenkte vi det ville være hyggelig å presentere dette.

Hvem er det tiltenkte publikumet for festivalen?

Vi har prøvd å programmere for å nå et så bredt spekter av befolkningen som mulig. Vi har fokus på de aller minste barna gjennom Bjørn Ousland og brødrene Nyhus, så har vi noe til ungdommene gjennom Unge Stormen og fokuset på anime. Så har vi noe for de eldste ungdommene/voksne nerdene eller andre interesserte gjennom Fredrik Rysjedal som skal snakke faglig om skjermbaserte og digitale tegneserier i vår tid, mens Anders Kvammen skal snakke mest om «Ungdomsskolen», den allerede prisbelønnede tegneserieboka han kom med i fjor. Så har vi TegneHanne på besøk, noe vi er veldig stolte av og som bør glede det brede lag av unge voksne og voksne. Så er vi også veldig glade for å kunne presentere Josef Yohannes som både skal snakke om «The Urban Legend», og også holde superheltverksted for oss, slik at man kan lage sin egen superhelt. Til de av de voksne som er historieinteresserte, har vi invitert Knut Eide, som har Norges nest største samling av tegneserier (46 000 blader…!) til å gi oss tegneseriehistorien på 60 minutter.

Fredrik Rysjedal kommer til Bodø for å snakke om skjermbaserte og digitale tegneserier.

Å arrangere en tegneseriefestival i Nord-Norge er forsøkt to ganger før, med Krusedull i Harstad og Mosjøen Comix Con. Har du noe kjennskap til disse, og hvordan vil Bodø skille seg fra dem?

Jeg har dessverre ingen kjennskap til dem. Når jeg flyttet hjem til Bodø i 2014 så var det etter 20 år utenbys, så jeg har ikke kunnskap om lignende satsinger i vår landsdel dessverre.

I følge programmet skal dere ha 1-2 innslag om dagen fra torsdag til søndag. Dette er en litt uvanlig framgangsmåte. Hva håper dere å oppnå med å spre programmet så mye utover?

I Stormen bibliotek skjer det noe hver ettermiddag hele uka hele året. Vi har valgt å spre det over noen dager både for at festivalstemningen skal vare noen dager ekstra, og fordi de tidspunktene vi har valgt de ulike dagene er tidspunkt når Bodø befolkning vet at det skjer hyggelige saker på biblioteket.

Hvordan skal dere markedsføre festivalen?

Redaksjonelle omtaler har vi allerede hatt i samtlige medier i Bodø. I tillegg er våre faste markedsføringskanaler vårt nettsted www.stormen.no, bibliotekets facebook-og instagramsider, samt våre syv infoskjermer internt i biblioteket.

Stormen bibliotek er stolte over å få TegneHanne som gjest til sin første tegneseriefestival

Hva la dere til grunn da dere utformet gjestelista? Det finnes mange serieskapere med tilknytning til Nord-Norge, også flere som er aktuelle akkurat nå. Har dere prøvd å få noen av dem?

Vi har prøvd å tenke både bredde og dybde. Noe skal være veldig smalt og for spesielt interesserte, mens andre programposter er veldig folkelige og bør favne bredt og interessere mange. De som er inviterte denne gangen er valgt ut fordi vi tenker at de har noe viktig og fint å si om tegneserier som fenomen, og ellers er relevante og aktuelle for et bredt nedslagsfelt av interesserte publikummere i alle aldre – Samt at vi har sett flere av dem «i aksjon» overfor de ulike målgruppene, og tenkte det ville være bra for tegneserieinteresserte å presentere dem. Så får vi gjennomføre dette slik vi har tenkt, og høste noen erfaringer etterpå. Det er spennende!

Festivalen, som har fått navnet Tegneseriefest i Stormen bibliotek, blir arrangert 23-26. november. Komplett program finnes her.

Serie til film: Justice League

Serie til film: Justice League

Ennå er det litt er for tidlig å si om DC har funnet sin endelige form som et filmatisk superheltunivers, men med Wonder Woman og nå Justice League er de i ferd med å finne balansen.

Det er forståelig at DC vil være noe annet enn Marvel, og at de derfor ikke kan gjøre filmene sine like uhøytidelige og muntre som Marvels. Men det er også forståelig at f.eks. Zack Snyder kan bli tung kost. Han forrige film, Batman v. Superman: Dawn of Justice (BvS), som Warner håpet skulle bli årets kinofavoritt i 2016, endte opp som en av de mest kontroversielle og splittende superheltfilmer noensinne.

Derfor har Warner lagt visse føringer på sitt store prestisjeprosjekt, den lenge bebudete Justice League-filmen. Filmen har fått mer humor, selv om det ikke er dens mest framtredende element (det hadde, som allerede antydet, vært et knefall for Marvel). Og framfor alt måtte den ikke skulle være lenger enn to timer. Selvsagt er dette av praktiske årsaker – kortere spilletid betyr flere kinovisninger per dag. Vitsene er uansett ikke morsomme nok,  men jeg er overbevist om at den forkortede spilletiden er til filmens eget beste. Justice League er nemlig svært fokusert.

F.v. Ezra Miller, Ben Affleck og Gal Godot

Handlingen er som følger: Superman er død. Batman og Wonder Woman gjør så godt de kan for å holde håpet oppe og bekjempe ondskap, men tomrommet som deres blåkledde venn etterlot seg, er for tydelig. Batman ønsker å gi folk nytt håp ved å sette sammen et team av superhelter, som i tillegg til ham selv og Wonder Woman skal bestå av Arthur Curry (Aquaman), Victor Stone (Cyborg), og den folkesky lyngutten fra Central City, Barry Allen (Flash). Måten som disse tre sistnevnte ble introdusert på i BvS var og påklistret og svært lite subtil, og de representerte et åpenbart problem for Warner: Marvel har et enormt forsprang på dem når det gjelder å etablere et superheltunivers, og de har det derfor i overkant travelt med å introdusere alle de nødvendige figurer og elementer.

Ray Fisher som Cyborg

Også i Justice League er det tendenser til å lesse på med eksposisjon, men det meste går ganske raskt unna, og virker mindre påtrengende. Det viktigste er å etablere skurken Steppenwolfs plan for å invadere jorda, og de ulike heltens rolle i stykket. Batman er organisatoren, Wonder Woman er soldaten, Aquaman er mannemannen, Cyborg er einstøingen, og Flash er den nerdete nykomlingen.  Alle har sine oppgaver, alle har en klart definert personlighet, og ingen virker overflødige. Filmen er akkurat så ensembledrevet som den trenger å være. Hektisk blir den nødvendigvis, men ikke mer enn hva publikum er vant til også fra Marvel. Steppenwolf er ikke så verst underholdende, men han føles mer som en videospillboss og mindre som en karakter jo nærmere vi kommer filmens klimaks, og måten han beseires på føles litt vel brå og lettkjøpt.

Jason Momoa som Aquaman

Aquaman, av alle, er nestemann som får sin egen solofilm. Og selv om jeg ikke vil påstå at Jason Momoa stjeler hele showet i den rollen, har han et gigantisk scenenærvær i denne filmen, mer enn nok til å overbevise om at han kan bære sin egen film.

Som kjent måtte Snyder trekke seg som regissør da denne filmen var ¾ ferdig på grunn av en familietragedie, og Avengers-regissøren Joss Whedon trådde inn for å fullføre prosjektet. Men disse to har ganske ulik stil. Så er det endelige resultatet mer Snyder, eller mer Whedon? Umiddelbart vil jeg si femti-femti, fordi filmen føles mer som ren underholdning enn det han har laget tidligere. Men visuelt er den definitivt typisk Snyder. Landskapene er grå og svarte, ofte med apokalyptiske undertoner, og det gjøres generøs bruk av slo-mo og fyldige, detaljerte CG-bakgrunner.

Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt Justice League. Spekulasjoner omkring Supermans skjebne kan ha vært noe av forklaringen, men er en dårlig bevart hemmelighet. Ingen har trodd at Superman kan dø siden 1993, uansett. La oss bare si at Henry Cavill er i filmen, og at han for aller første gang framstår som noe av et friskt pust.

Nest etter sommerens Wonder Woman er Justice League den beste filmen i DCs nåværende filmkontinuitet, selv om det har vært en bratt læringskurve både for Zack Snyder og Warner, en som jeg ikke tror er over helt ennå. Men for første gang har forente DC-helter et cinematisk fundament som jeg kan tro på.

 

Justice League
Basert på et konsept utviklet for DC Comics av Gardner Fox
USA 2017
Regi: Zack Snyder, Joss Whedon
Manus: Chris Terrio + Zack Snyder og Joss Whedon
Skuespillere: Ben Affleck (Bruce Wayne/Batman), Gal Godot (Diana Prince/Wonder Woman), Jason Momoa (Arthur Curry/Aquaman), Ezra Miller (Barry Allen/Flash), Ray Fisher (Victor Stone/Cyborg), Henry Cavill (Clark Kent/Superman), Ciarán Hinds (Steppenwolf), Jeremy Irons (Alfred), Amy Adams (Lois Lane)
Lengde: 1 t. 59 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 15.11.2017

(NB! Justice League har bonusscener midtveis under, og etter, rulleteksten. Akkurat på det området følger de Marvels formel)

Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus Tegneseriefestival hadde besøk av mange veteraner i år, og opptil flere som har vært her tidligere. Evner festivalen fortsatt å tenke nytt? Vi ser litt nærmere på tre av inslagene fra den siste festivaldagen. 

Don Rosa er uunngåelig en gjest som personlig representerer fortiden, noen ganger også på en mer bokstavelig måte. En fordel for Rosa personlig er nemlig at han er så populær at han kan snakke om hva han vil. Og som en ivrig samler elsker han å snakke om de gamle bladene i samlingen sin. Rosa fikk åpne søndagens Raptus med et lysbildeforedrag om pussige tegneserieforsider fra 40-til 70-tallet (som var så lenge han samlet før han begynte å miste interessen). Dette er i grove trekk en reprise av et tilsvarende opptrinn han gjennomførte under sitt forrige Raptus-besøk, med mange av de samme forsidene. Men også dette trekker folk, og skapte munter stemning på søndag.

Don Rosa

Mike Collins og Janry representerer også den gamle garden, og igjen har begge vært her før, men erfaringene deres er verdifulle. På søndag møttes de to for å snakke om forskjellen mellom den amerikanske og den europeiske tegneseriebransjen (Collins er waliser, men innsikten hans i det amerikanske systemet er betydelig). Stripeformatet er en den store forskjellen, mente Janry innledningsvis. Europeiske serieskapere tenker mer som forfattere som skriver på en roman, de er fokuserte på en historie. Collins supplerte denne tankegangen med å foreslå at amerikanske tegneserier er mer som tv-serier, de er mer opptatt av kontinuitet.

Samtalen utviklet seg til å handle mye om royalties. Mens f.eks. Carl Barks fikk betalt per side produsert, har Collins en grei ordning som mangeårig DC-og Marvel-medarbeider; han eier ingen figurer han eventuelt skulle være med på å lage, men får prosenter og vederlag. Også fransk-belgiske serieskapere får prosenter av salg.

F.v. Mike Collins, Janry og Thierry Capezzone

Collins skrøt ellers av DCs som modell, som innimellom sikrer ham noen ekstrainntekter. Han fikk royalties for sin medvirkning til en Flash-historie som senere ble brukt i noen episoder av den pågående tv-serien «The Flash». En gang fikk han uten forvarsel en sjekk på 300 dollars, som viste seg å være kompensasjon fordi en av hans tegninger av Robin ble masseprodusert på et dynetrekk. Men hans syntes nå de godt kunne ha sendt ham dynetrekket også…

Samtalen kom også inn på filmatiseringer av tegneserier, der Janry beklaget at fransk filmindustri ikke tok nok sjanser. Filmene deres får mindre budsjett og mindre blest. Intervjuer Thierry Capezzone underbygget dette ved å påpeke at hjemme i Danmark hadde alle hørt om Thor og Justice League, mens f.eks. ingen visste at Lille Sprint kom som kinofilm denne høsten. Og Mike Collins mintes med gru det franske forsøket på å filmatisere Blueberry basert på den tegneserien som han regner som sin desiderte favoritt – både blant amerikanske og europeiske serier.

Vicky alias Humon var en av gjestene som gjorde minst av seg på årets festival. Ikke desto mindre viste hun seg å være svært populær og trakk nesten fullt hus og et overveidende ungdommelig publikum da hun hadde sin eneste opptreden på Raptus, tidlig søndag ettermiddag. Populariteten var nok til at intervjueren hennes kunne begynne å be om spørsmål fra salen etter et kvarter, og det kom nok spørsmål til at de ble sittende tiden ut.

Humon (f.v.)

Ikke overraskende tok hun konseptet med «Scandinavia and the World», der nasjoner er inkarnert som individuelle tegneseriefigurer, fra Hetalia.  -Jeg lagde bare en stripe på måfå, og så enda en og enda en, forklarte hun Resultatet er hennes største internasjonale suksess, en serie som kommenterer det aktuelle verdensbildet så vel som nordisk kultur og historie ved hjelp av søte chibifigurer. For å få til dette må hun bruke en del stereotypier; så langt er det amerikanerne og finnene som har blitt mest provosert. Ironisk nok er «Finland» den mest innadvendte og passive skandinaven i serien hennes.

Samtalen gikk på engelsk, utvilsomt etter Humons eget ønske, men jeg mener det er et lite nederlag hver gang nordmenn og dansker eller svensker tyr til engelsk for å snakke sammen. Men i det minste gjorde det også at en av vittighetene gled lettere: I fjor november tegnet hun en stripe der «Amerika» skifter utseende for å bli mer Trump-aktig («Miss Amerika», hans kvinnelige motstykke, har forblitt inkarnasjonen av det liberale USA). -Jeg savner den gamle Amerika, fortalte hun publikum på festivalen, – Han var en tosk, men han mente godt. Jeg vil forandre seriens Amerika tilbake til sitt gamle jeg. – So you’re going to make America great again, utbrøt en av publikummerne, til allmenn latter.

F.v. Island, Danmark, Norge, Sverige og Finland

Så hvorfor var ikke Humon mer synlig på festivalen, tross i Scandinavia and the Worlds suksess? En grunn kan være at selv om hun hadde stand på markedsplassen, manglet hun, av logistiske årsaker, bøker til salgs. En annen grunn er at hun framsto som litt folkesky sammenliknet med mange av de andre gjestene.  Men norgesbesøket har gjort inntrykk. Raspeballene som hun og de andre gjestene fikk servert på fredag…de kommer til å bli nevnt i serien, og ikke nødvendigvis på en mest mulig flatterende måte.  –Hvis jeg får servert insekter i Thailand tenker jeg, greit nok, men i Norden er vi så like at vi legger desto større merke til de små forskjellene, forklarte hun avslutningsvis.

Raptus-inntrykk 2017

Raptus-inntrykk 2017

På godt og vondt: Selv om han for lengst har pensjonert seg, er det fortsatt ingen Donald-tegner som vekker publikums interesse mer enn Don Rosa. Raptusfestivalen går denne helgen av stabelen, med både nye og mer kjente ansikter på gjestelista. 

Disney har fulgt Nicolas Keramidas helt fra begynnelsen av karrieren hans. Etter å ha fullført animasjonsstudiene i på den prestisjefylte Ecole de l’Image Les Gobelins i Paris jobbet han for Disney fra 1993. Det ga kred; da han sluttet der for å tegne fantasy-albumserien ”Luuna” fikk han kontrakt uten å ha tegnet en rute av serien først. Han har jobbet med den i over ti år, og på fredagens presentasjon hadde han vanskelig for å rive seg løs fra sine egne tegninger da han fikk se dem presentert på storskjerm.

Keramidas

«Luuna” er ikke utgitt på norsk, men det er hans frie tolkning av Mikke Mus og Donald Duck, ”Mickey’s Craziest Adventures”. Han var med på et fortsatt pågående prosjekt der serieskapere får lov til å skape friere tolkninger av Disneys mus og ender. Keramidas satset på en retro stil; hver tegneserieside er lagt opp som i en gammel søndagsavis, og han har tegnet og designet falske tegneseriecover fra 60-tallet, med slitasjemerker, pris og dato og alt. Disse Disney-seriene var også en øyeåpner for Keramidas når det gjaldt tegneseriebransjen. Han trodde Mikke Mus ville være mer populær i USA, men serien hans ble møtt med mer begeistring i Europa.

Keramidas snakker egentlig ikke så godt engelsk, men han har prøvd så godt han kan på opptredenene sine denne helgen. Likevel hadde det nok vært en fordel om han ble ledsaget av intervjuere som kunne fransk, for å hjelpe ham med å finne de rette ordene.

Don Rosa

-Når folk spør meg hvem jeg vil være i Andeby svarer jeg gjerne en av Hakkespettene, for de er kule, sier Don Rosa. Lørdag formidddag opptrådde han på Salem-senteret i Bergen sentrum. Det var første gangen Raptus har brukt dette lokalet til en av postene sine, for å sikre tilstrekklig med publikumsplass.

Når du har vært på Raptusfestivalen så mange ganger som ham, kan det være vanskelig å finne på noe nytt å snakke om, men et viktig kapittel gjensto. Rosa er jo ansvarlig for å gi utdypende forklaringer til mye som dreier seg omkring Hakkespettbevegelsen. -Ingen informerte Barks om hvor mange som faktisk leste Barks-seriene hans, langt mindre at leserne hans var interessert i å få vite mer, forklarte Rosa. Men Rosa var en av de fansene som ville vite mer. Derfor har han laget to historier som fordyper seg i Hakkespettbevegelsen, en som forklarer Hakkespettsbokas historie, og en som forteller hvordan Ole, Dole og Doffen først ble med i bevegelsen Den store avsløringen i førstnevnte historie ble ”spoilet” av de norske utgiverne gjennom coverteksten, og Rosa vitset om at slike frustrasjoner er grunnen til at han har mistet så mye hår. Men ellers hadde han bare godt å si om sine norske utgivere, og om Arild Midthun, som han mener er mer profesjonell og ordentlig enn ham selv.

F.v. Eirik Andreas Vik i julestemning, Tuva Røisli, Ingeborg Wiulsrød, Alexander Slotten og Are Edvardsen

Bergensbaserte ÜberPress har alltid noe til Raptus. I høst har de tre utgivelser, selv om de de to første – «ÜberSuperhelt» og «Bergen 24t 2017» – kom for noen uker siden, mens den tredje teknisk sett ikke var klar til festivalen. For å få ut ”Arild og Kjøpesenternissen” i tide måtte Are Edvarsen lage et hastetrykk i brgrenset opplag – 75 stk. – I år blir det jul, men det har ikke vært jul siden 2013, sa seriens tegner/forfatter Eirik Andreas Vik på presentasjonen lørdag ettermiddag. Så lenge har han nemlig prøvd å lage en lenger juletegneseire, noe han syntes var mangelvare i alle fall da. I de senere år har det blitt litt bedre, mener han, og viste da særlig til de tre siste Kollektivet-juleheftene. Jeg tror jeg har gått lengst over streken i denne hsitorien, innrømmet han videre. Serien hans om den troskyldige Arild er kjent for sin absurditet, og den følger sin egen ”Arild-logikk”. Julespesialen ser ut til å følge samme logikken, og Vik lover ”mye oppbygging mot en dum punchline”.

Arifur Rahman

Fordi det ikke var noen etter ham i det minste foredragsrommet, ”Kjellersmauet”, fikk Arifur Rahman lov til å sitte lenger og berette om sin dramatiske bakgrunnshistorie som serietegner. Han har planer om å lage en tegneserie om livet sitt, fortalte han på Raptus lørdag. Det kan i så fall bli den mest dramatiske selvbiografiske tegneserien noen sinne fra Norge. Etter at islamistiske agitatorer satte en egentlig uskyldig Rahman-seriestripe i samband med de mye omtalte Muhammed-karikaturene, opplevde han både fengsel, tortur og drapstrusler – for en tegning. På Raptus gikk han i detalj om noen av opplevelsene sine fra hjemlandet Bangladesh. Han lever nå i eksil i Norge, og jobber som tegne-og animasjonslærer.

Fantomet-redaksjonen. F.v. Jens E. Røsåsen, Kjell Steen og Hege Høiby

Kjell Steen har vært ”Sjefen” i bladet Fantomet siden 1984, og et orakel når det gjelder alt som har å gjøre med Ånden Som Går.På fredagen var han kommet for å fortelle om Fantomets historie. Hvorfor ble Devil til Ulv og Diana til Sala? Hvorfor gikk Fantomet-bladet inn på 50-tallet, og hvordan kom det tilbake? Alt dette er ting som Kjell Steen gjerne forteller om i detalj. Han inviterte også tilhøreren til en Stormester-quiz i avansert Fantomet-kunnskap. Øystein Bønes ble kåret til vinner i finalerundene lørdag kveld.

.

 

Selsomme sjøreiser

Selsomme sjøreiser

Øyvind Torseters Mulegutt forlater berget det blå og reiser til sjøs i sin egen versjon av Odysseen.

«Mulysses» er oppfølgeren til «Mulegutten» fra 2015. I denne foretok illustratør Øyvind Torseter en surrealistisk reise i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. I «Mulysses» møter vi igjen den titulære hovedpersonen fra forrige bok, Mulegutten, en tilbakevendende figur i Torseters underlige univers. Siden sist har han dratt til byen, men det går ikke så bra for ham. På samme dag som har får sparken fra en jobb han riktignok gjorde veldig dårlig, blir han kastete ut av leiligheten og får beskjed om at han må betale 70 000 kr for å få tilbake eiendelene sine. Heldigvis møter han på en eksentrisk millionær som tilbyr ham akkurat det beløpet for å være med på en sjøreise, og eventyret er i gang.

I boka er det, som tittelen tyder på, mulig å spore referanser både til James Joyce og Homer, men særlig sistnevnte.


«Mulysses» er et mer helstøpt verk enn forgjengeren. I større grad ligger det en plan og en historie bak, og boka føles mer som en tegneserie. Torseter underbygger dette inntrykket ved å bruke et fast fire-ruter-per-sideformat. Stadig er nok den kunstneriske friheten viktigere enn å fortelle med tegneseriemediet. Øyvind Torseter fortsetter å eksperimentere med ulike teknikker; han veksler mellom svart-hvitt og nøye overveide fargenyanser, mellom detaljerte tegninger og skisser, og han elsker å utfolde seg visuelt over helsider og iblant dobbeltsider. Helsidene er fortsatt i flertall. Dette er en fortellerstil vi ble godt kjent med i «Mulegutten». Torseter har tidligere forklart at han begynner med de store fargebildene før han kommer til teksten.


Men nesten like viktig denne gangen er den underfundige, ofte absurde humoren som er allestedsnærværende. Torseter har perfeksjonert denne praktisk talt fra første rute. Ofte driver den historien framover, da humoren gjerne kommer til uttrykk gjennom rekken med deus ex machina som blir rettferdiggjort ved at det bare er slik seriens univers konsistent fungerer: ingen ting skjer fordi det er logisk; alt skjer fordi det trenger å skje. Historien er sin egen motivasjon. «Mulysses» er ikke metafiksjonell, men boka er en svært selvbevisst sjangerlek. Mulegutten selv er en «tom» karakter av den klassiske sorten som fungerer som stedfortreder for leseren, og som derfor kan settes inn i enhver situasjon som historien måtte kreve.

For «Mulegutten» fikk Torseter kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Selv var jeg den gangen litt usikker på hvor godt boka passet for barn. Med «Mulysses» ser jeg i større grad dette. I tillegg til de humoristiske innslagene har historien et lettfattelig (men ikke forutsigbart) handlingsmønster. Samtidig er Øyvind Torseter fortsatt en kunstner og illustratør framfor alt, og «Mulysses» er i likhet med forgjengeren en øvelse i et illustratørsinns frie dressur.

 

Mulysses – Mulegutten drar til sjøs
Av Øyvind Torseter
ISBN  9788202553043
160 sider
299 kr.
Cappelen Damm

Les også:
Surrealistens Asbjørnsen og Moe

Planlegger nye Blokk-bøker

Planlegger nye Blokk-bøker

Ingrid Brubaker og Anja Dahle Øverbye har fleire planar for Blokk forlag framover, og også nokre utanom. Serienett snakka med begge to på Bergen Art Book Fair.

Bergen Art Book Fair (BABF) er, mellom anna, lanseringsstad for fanziner av alle slag. Blokk Forlag kom med to nye teikneseriefanziner til denne festivalen: «Daz» av Kai Nødland, som tidlegare har levert eit bidrag til antologien «Byrjing». Øverbye og Brubaker likte dette så godt at dei ba han om å lage meir. I utgangspunktet spurte dei Nødland om han var interessert i eit bokprosjekt, men innimellom fulltidsjobben som grafisk designar hadde han ikkje tid.

Kjært, Fælt og Sirkulært

Den andre er «Kjært, Fælt og Sirkulært» av Åge Peterson. Samarbeidet kom i stand etter at dei fekk sjå på den førre fanzina hans, «Ghost» medan dei satt ved sida av kvarandre på marknadsplassen til OCX i sommar, og lot seg begeistre av den.  Ettersom han har erfaring med risografi (ein populær trykketeknikk blant fanzineutgjevarar), trykka han den opp sjølv.

Anja Dahle Øverbye og Ingrid Brubaker på Bergen Art Book Festival

BABF var også staden der «Dog Days», den engelske omsetjinga av Øverbyes «Hundedagar» blei sloppe for første gong. Forlaget Central, som tidlegare også har fått«Kjære Rikard» og «Moskva» omsett til engelsk, står bak denne.

Når ein norske serieskapar har utgjeve ei populær, kritikarrost, kanskje til og med prislønna teikneseriebok, kjem spørsmålet om ein oppfølgar gjerne ganske fort. Anja Dahle Øverbye har for lengst begynt planlegginga av ein slik oppfølgar til «Hundedagar», nemlig teikneserieboka om tida hennar på Kunsthøgskolen i Bergen. Ho føler seg trygg på at denne er klar til OCX neste år, sjølv om ho innrømmer at det er mykje arbeid igjen.

I mellomtida held Brubaker og Øverbye det gåande med «Ustabil», ein podcast om mental helse og depresjon – Tema som opptek dei to personleg. Som kjent har Anja Dahle Øverbye vore utleverande før om sin angst, og også i «Ustabil» tek dei utgangspunkt i deira eigne historiar og anekdotar. Ideen til podcasten fekk dei på veg til årets teikneseriefestival i Stockholm, då dei satt i baksetet på Jippi-bilen og idémyldra.  Mottakinga har vore veldig positiv, og lyttartalene har vore høge ut frå kva dei forventa. Og sjølvsagt har dei fått mange gode tilbakemeldingar; både frå folk som har likt å høyre på, men også belyst at det er eit veldig viktig tema å snakke om. Mange kjenner seg igjen.

Ser me litt framover har Blokk Forlag eit par nye utgjevnader på gong.  Gina Wynbrandts «Someone please have sex with me» kjem til å heite «Kan noen være så snille å ligge med meg» i den norske omsetjinga. Den er under arbeid nå; Brubaker har omsett den, og sendt det norske manuset til Wynbrandt. For det litt spesielle med denne omsetjinga er at dei får den amerikanske serieskaparen til å skrive den norske teksten. – Gina Wynbrandt har ei karakteristisk handskrift som ser veldig bra ut på trykk i originalen, forklarer Brubaker, så vi ville ha det same. Så ho sit og knotar med det nå; forhåpentlegvis skjøner ho norske ordelingsreglar.

Gina Wynbrandts sjekketips blir snart å sjå i norsk språkdrakt

Mens den første Blokk-antologien «Byrjing» var ein bortimot rein teikneseriepublikasjon, blir neste bind meir blanda – Vi har søkt støtte til ein teikneserieantologi som går litt utover det vanlege formatet, fortel Brubaker. Den kjem også til å innehalde andre skjønnlitterære og visuelle verkemiddel og bidrag, men i hovudsak ein teikneserieantologi. – Vi har ikkje fått støtte til prosjektet ennå, innrømmer Øverbye. Av den grunn vil dei halde tilbake namna på dei involverte mens dei venter. Men bidragsytarane blir som førre gong, både serieskaparar og folk som ikkje har laga teikneseriar før.

-Viss vi får støtte, kjem det til å gå radig, då får vi ut antologien før neste OCX; på våren, anslår Brubaker.

Les også:
Festival i visuelle grenseland

Ny, norsk mytologi

Ny, norsk mytologi

Eit norsk forlag utgir ein antologi med superheltseriar som ikkje berre er banale minimumsreferanse-parodiar. Og meir enn halvparten av bidragsytarane er jenter. Jepp, nittitalet kjennest som eit veldig fjernt minne.

ÜberSuperhelt skil seg i utgangspunktet frå dei andre antologiane i serien ved at alle historiane er meint å vere lagt til Norge, mange av dei ganske speifikt. Den norske tilknytinga blir poengert snøggast råd i den første historia, Katarina Strømsvågs «Karriere-Mål», der heltinna Gaupe (ei atletisk amasone med Batman-fakter) svingar seg frå lyktestolpe til lyktestolpe med Nidarosdomen i bakgrunnen. Som kjent har superheltar eit nært forhold til landemerker, særleg katedralar og skyskraparar, men når så mykje er sagt er det ein god grunn til at Domen er der. «Karriere-Mål» er elles ein veldig enkel og sympatisk superheltparodi som legg vekt på det visuelle, med poseringar og elegante akrobatiske rørsler i store ruter. Strømvåg og figurane hennar var også eit opplagt og ideelt val når det gjaldt val av omslagsillustrasjon.

Karriere-Mål

Fullt så enkelt er ikkje neste bidrag, Kristoffer Lindseths «Den Nye Nattskygge». Har du følgt ÜberPress i nokre år, hugsar du kanskje Lindseths teikneseriebok «Den Dødelige Nattskygge» som eit ganske heiderleg forsøk på å bygge opp eit vel fundert og passe komplekst superheltunivers på berre 100 sider. Dette er oppfølgaren. Heltane er forsvunne, og skurken har overtatt verda. Godt utgangspunkt det, ein klassikar, og det begynner lovande, med mange vellukka poeng.  Førehandskunnskap om sjølve serien er eigentleg ikkje naudsynt i det heile, men sofistikert kunnskap om sjangeren er eit pluss, for dette er superheltsatire på sitt mest postmoderne og sjølvreferansielle. Heile greia er praktfullt teikna, med elegante sveipande strekar. Problemet er at historia ikkje har mykje av eit poeng, og den flyter ut. Når nokon begynner å siterer fleire verselinjer av ein Black Debbath-låt midt under ein kamp, tyder det på idétørke. «Den Nye Nattskygge» verkar meir som ein smakebit på neste bok Nattskygge-serie enn som ein eigen historie. Men kanskje det var meininga…

Den Nye Nattskygge

«Den Avgjerande Boss-Mann» av Trine Normann er ei økologisk superheltforteljing. Eg er usikker på om den er meint å vere meir ein  parodi eller meir ein nostalgisk homage til Blekkulf. Poenget er i alle fall at Blekkulf (eller Ulfblekk, som han heiter her) har vorte for gamal for økologiske heltegjerningar, og må overlate feltarbeidet til den ein meir atletisk fiskemann. Teikningane er nydelege, og i seg sjølv noko av det aller proffaste i antologien, men på manussida er igjen avsluttinga litt svak; den vil for mykje.

Den Avgjerande Boss-Mann

Det aller meste av teikningane i ÜberSuperhelt ser i det heile tatt ganske pene ut. «Vargen» av  Alexander Slotten er eit merkbart unntak. Denne trufaste Über-bidragsytaren er alltid ein av dei som skil seg mest ut i den til eikvar tid aktuelle antologien med si palettaktige, figurative stil. Historia trekker inn samisk mytologi og blandar Wolverine med Marvels Thor, og Slotten vil tydelegvis veldig mykje med serien. Utføringa blir litt rotete, men serieskaparen har mange gode idear.

Vargen

Leitinga etter eit nytt aspekt ved sjangeren er ei vanleg øving innan superheltseriar (Kurt Busieks «Astro City», t.d., er dedikert til dette). «Jeg vant» av Victoria Lindquist og Gaute Knutsen, har det motsette utgangspunktet av «Den Nye Nattskygge»: Kva om helten får sin erkefiende i fengsel, og han blir der? Ei slik historie hadde typisk fokusert på kor keisamt det er å vere ein superhelt utan ein erkefiende, men denne serien har eit meir personleg fokus, noko som gjer den meir interessant.

Jeg Vant

«Wonder Boy» av Tuva Røisli spelar på trivialiseringa av superheltar. Igjen er sluttpoenget litt svakt, men historieforteljinga er meir solid, og held nesten til heilt på slutten. Vi er i eit univers der det finst eigne superheltskular, og der mutantar (i Marvels tyding av ordet, dvs. alle som er fødde med latente superkrefter) er vanlege. Og den sjølvutnemnte Wonder Boy er ein slik mutant; han er telekinetisk. Men han manglar ei velutvikla moralsk dømmekraft.

Wonderboy

«Supper-helt» (eit ordspel som diverre er like svakt i historien som i overskrifta) av Ingeborg K. Wiulsrød er lagt spesifikt til Bergen, noko som eg såg alt i første rute. Akkurat som med Gaupe så gjer den lokale tilknytinga det lettare å spele på sjarmen. Og akkurat som i «Wonder Boy» er hovudpersonen ein ung jypling som manglar sjølvkontroll. Samstundes er sluttpoenget noko av det same som i «Jeg vant»: Heltane treng skurkane meir enn omvendt. Poenget er mykje tydelegare og enklare her, men det treffer godt. Wiulsrød teiknar også tydeleg betre denne gongen samanlikna med førre antologien. Ikkje minst gjer ho meir med bakgrunnane denne gongen.

Supper-helt

«Stål-Kvinnen» av Johanne Bergill handlar igjen om trivialiseringa av superheltar, i form av ei beintøff og resultatorientert superheltinne sine forsøk på å skjule den hemmelege identiteten for kjærasten sin. Mange av historiane bruker humor, men denne gjer det mest vellukka. Bergill står for ei av dei penare teikna historiane i antologien, skjønt det kunne vore jobba meir med bakgrunnar, kanskje også med fargar. Den visuelle presentasjonen er likevel det mest underhaldande ved serien, men det hjelper også at den har eit litt overraskande sluttpoeng.

Stål-Kvinnen

Dei aller fleste bidraga spelar på lag med sjangerens eigne konvensjonar, og legger til personlege vriar. Men den avsluttande stubben «Kaptein Høvel» av Erlend Sandøy er av det litt meir surrealistiske slaget som bringer tankane til nittitalet. Tilsynelatande prøver historien å sobert avvise superheltkonseptet totalt, før den likevel går over i den meir nonsensaktige retninga som det først blei hinta om. To-tre til av det slaget hadde blitt anstrengande og pretensiøst, men når den står for seg sjølv sånn, kjennest den forfriskande.

Kaptein Manhatt… æh, Høvel

Når ÜberPress utgir denne antologien, er det på overtid. Det var ei tid då norske serieskaparar ikkje forsto superheltsjangeren godt nok til å fordjupe seg i den, men dei har vore klare i mange år nå. Det er for seint å gjere noko originalt; sjangeren har vorte dekonstruert så ofte at det er vanskeleg å finne nye perspektiv på den. Men fordelen med at sjangeren tross alt har så mange konvensjonar, er at antologien kjennest som eit meir heilskapleg verk. Der andre Überantologiar er som eit lappeteppe, er ÜberSuperhelt meir som eit felles arbeid mot eit felles mål om å skape eit litt uhøgtidleg superheltmytologi spesielt for Norge.

ÜberSuperhelt
Av diverse. Redaktør: Are Edvardsen
98 sider
150 kr.
ÜberPress

Hallo Venn, Farvel

Hallo Venn, Farvel

Aleksander Kirkwood Brown og Andreas Iversens prosa/tegneseriehybrid Edward Rubikon er ute med sitt tredje bind, «Den Siste Halloween», akkurat i tide til den omtalte høytiden.

Selv om hver bok i serien «Edward Rubikons Mysterier» så langt har stått seg bra på egen hånd, er det tendenser til universbygging. Edwards hjemby Grimsrud og Rubikon-familien får stadig mer historie, og Edwards egen lille gruppe med overnaturlige detektiver er, siden sist Serienett omtalte serien, blitt utvidet med en ny medhjelper – Nadira, som i tråd med de uskrevne reglene for representasjon i barneunderholdning, er ei jente av uspesifisert, men vagt eksotisk etnisitet.

Serien er som skapt for Halloween, og har så langt blitt markedsført særlig i samband med høytiden. I likhet Nemi er Edward en ivrig forsvarer av grøssenes festdag, noe som er et vesentlig poeng i den nye boka. Rektor på Edwards skole har vedtatt å bytte ut Halloween-feiringen med Hallo Venn – En alternativ Halloweenfeiring og et konsept fra virkeligheten, opprinnelig utviklet av kristenkonservative som ønsket å fjerne alle overnaturlige elementer fra feiringen. Dette er Edward mindre begeistret for, ikke bare på grunn av hans fascinasjon med det overnaturlige og mørke, men også fordi han mener at Grimsrud trenger feiringen for å holde de onde kreftene på avstand.

Og det viser seg selvsagt at han har rett. Uten monstermasker og effekter på plass kommer selveste Åsgårdsreia til Grimsrud på Allehelgensaften og tror det er fritt fram for dem å invadere byen. Nå vil noen kanskje innvende at Åsgårdsreia er da en myte tilknyttet jula, men slik den er brukt i denne historien virker den helt logisk. Å lage sin egen vri på eventyr og folketro er en av Aleksander Kirkwood Browns spesialiteter (han skrev manus til Askeladden – I Dovregubbens hall, som for øyeblikket går på kino), og jeg applauderer dette forsøket på å gi Halloween en nordisk vri.

Brown er fortsatt ingen dyktig prosaforfatter; det blir mest dialog og direkte beskrivelser av hva som skjer, som om han helst vil skrive manus til en tv-serie, eller i det minste en ren tegneserie. Til gjengjeld er historien mer spennende og fokusert, og mindre forutsigbar, så han har utviklet seg noe som forfatter. Men en ting som det skorter på, er karakterutvikling hos medhjelperne. Kasper og Nadira er ganske like, og ingen av dem har tilstrekkelig med særtrekk i alle fall i denne historien. Mer interessant er de to skikkelsene fra reia som vi blir kjent med, den breiale trollkjerringa Guro og den mystiske dauingen Patroclus. Det hjelper også at Andreas Iversen sparer tegneseriesidene sine til reia, som gir han mer kreative utfordringer som tegner.

Er det mulig å gi Halloween et norskere innhold? Norsk folketro mangler jo ikke grøsserhistorier.  «Den Siste Halloween» er i alle fall en bra begynnelse hvis man skal eksperimentere med norske Halloween-spesialer.

 

Edward Rubikons Mysterier: Den Siste Halloween
ISBN 9788202561437
Skrevet av Aleksander Kirkwood Brown, tegnet av Andreas Iversen
128 sider
249 kr.
Cappelen Damm

 

 

Serieskaperen som forfatter

Serieskaperen som forfatter

Mandag besøkte Riad Sattouf Litteraturhuset i Oslo for å snakke om «Fremtidens Araber»bøkene. Serienett fikk sjansen til å slå av en part med ham i forkant.

Sattouf lister virkeligheten som sin viktigste inspirasjon. Han ønsker å fortelle historier fra den virkelige verden i tegneserieform. Dette bør ikke overraske noen som kjenner ham først og fremst for «Fremtidens Araber» men det har vært hans nisje helt siden han begynte å lage tegneserier. I ti år, fra 2004 til 2014, bidro han til Charlie Hebdo, selv om han ikke var med i redaksjonen, og han lagde aldri politiske tegneserier for dem. I stedet bidro han med en kolonne kalt «La Vie Secrète des Jeunes» (Ungdommens hemmelige Liv). Han fikk inspirasjon til den ved å observere folk på gata, på t-banen eller på bussen. «Jeunes» resulterte i tre samlebøker, men fristet ham likevel ikke til å fortsette; det han observerte på gata gjorde ham alltid så deprimert.

Riad Sattouf

I stedet takket han ja til et tilbud fra magasinet Les Nouvelles Observateur da de ville ha en ukentlig tegneserie fra ham. Dette var i 2014, samme året som han startet «Araber». «Les Cahiers d’Esther» (Esthers Journal), som fortsatt går i Observateur, er den kontinuerlige tegneseriebiografien til ei ung jente som heter Esther. Hun forteller ham om livet sitt, hva hun mener om politikk og samfunn, om musikk og så videre. Prosjektet går ut på å følge Esther fra hun er ni til hun er atten; med en side i uka og en bok i året. Det tredje volumet blir utgitt i november.

Les Cahiers d’Esther

-Pussig, sier Sattouf, jeg føler at jeg begynte på dette prosjektet i fjor, men sist måned tenkte jeg, herre Gud, hun er tolv alt. Da jeg møtte henne var hun ni, tida går så fort. Med Esther ønsker han å fortelle en historie om oppvekst, og vise hvordan personlighet, moral og dømmekraft utvikler seg hos en ung person.

Den unge Riad får sin store åpenbaring

Tintin var hans første, og fremdeles en av hans viktigste inspirasjoner som serieskaper. Da han bodde i denne landsbyen nær Homs i Syria, var det ingen bokhandlere i nærheten. Det var mormoren som sendte ham Tintin-album, og gjennom dem lærte han å lese. Så selvfølgelig var albumene veldig viktige for ham på den tiden, også fordi det var virkelighetsflukt. Lidenskapen til tegneserier som han fortsatt har, begynte her. Han kaller Hergé «en mester innen sekvensiell fortellerkunst», og presiserer: Hergé lager tegneserier uten filmatisk innflytelse. Det er mange måter å lage tegneserier på, og 90 % av dagens tegneserier, mener Sattouf, blir fortalt på en filmatisk måte, med finurlige kameravinklene og alt det der. Visst finnes det fantastiske tegneserier som blir fortalt på denne måten, innrømmer han, men selv er han mer påvirket av Hergés stil, som er annerledes. Du kan ikke fortelle en historie på film på samme måten som han forteller den i tegneserier. Sattouf fortsetter med å snakke om noe han kaller «tegneseriens rene stemme». Han mener at Chris Ware, som er annen av hans desiderte favoritter, er på samme måten (vår største nålevende forfatter, kaller Sattouf Ware for). -Det handler om å bruke tegninger som ord, om å tegne serier som om du er forfatter, sier han i et forsøk på å tydeliggjøre poenget.

Les Pauvres Aventures de Jérémie

«Fremtidens Araber» er ikke den første tegneserien Sattouf har laget om seg selv. Albumserien «Les Pauvres Aventures de Jérémie» (Jérémies Stakkarslige Opplevelser) var også basert på sitt eget liv. Hvordan vil han sammenlikne disse to tegneseriene? Jérémie var den første tegneserien som Sattouf både skrev og tegnet selv. Men, som han raskt påpeker, var det ikke en tegneserie om livet hans, den var ikke selvbiografisk. Den var inspirert av hendelser og venner fra virkeligheten, men noen direkte gjengivelse av virkeligheten var det ikke. – Det er dette jeg mener når jeg sier at jeg liker å bruke virkeligheten, forklarer han, fordi jeg bruker virkelige hendelser og virkelige historier, og gjør dem til tegneserier. «Araber» er den eneste tegneserien der han forteller virkelige historier som kommer fra hans egen hukommelse. I andre tegneserier bruker han virkeligheten, men uten nødvendigvis å fortelle helt sanne ting.

Apropos hukommelse: Alt det som Riad Sattouf antyder at han kan huske, er ganske utrolig, særlig med tanke på at han bare er to år gammel når det første bindet av «Araber» begynner. Og likevel beskriver han minnene så levende. Husker han virkelig alt dette? Mange, også på Litteraturhuset samme kveld, har lurt på dette.

Riad Sattouf på det tidspunktet han prøver å huske tilbake fra

-Det er sant at jeg husker veldig godt fra min tidlige barndom, begynner han, og prøver deretter å beskrive noen av inntrykkene for meg: – For eksempel, i de to første bindene [av «Araber»], er minnene mer som et dyrs minne. Ikke minner om samtaler eller handlinger, men om lukter, smaker, lyder; som vinden, bilen, havet, trærne, farger og stemning. Senere rekonstruerte jeg dialogene fra disse minnene. For eksempel forteller jeg i første bind historien om faren min som sitter i stua og leser en grønn bok av Gaddafi, og moren min står ved siden av ham og stryker. Og hun himler med øynene av ham og det som står i boka. Jeg har minnet om den hendelsen; Jeg var veldig, veldig ung på den tiden, men jeg husker dette. Men jeg husker ikke akkurat hva han leste. Den delen rekonstruerte jeg. Jeg ønsket at «Araber» skulle begynne med bare minnet mitt, selv om det er en rekonstruksjon, selv om det skulle viser seg at jeg er en schizofren eller noe, og at det ikke er sant likevel. Det viktigste er at det fortsatt kommer fra hodet mitt.

Og om han bare var to år, mener han å huske denne scenen godt

Bind tre ender med en cliffhanger, og det fjerde bindet er ikke ute ennå, ikke engang på fransk. Og historien er langt fra slutt ennå; «Araber» kommer til å utgjøre fem bøker til sammen, og Riad Sattouf er veldig forsiktig med å ikke hinte mer enn absolutt nødvendig. Når jeg prøver å snakke om hva som kan komme til å skje videre, spør han spøkefullt om jeg vil at han skal spoile «Game of Thrones» for meg også. Av samme grunn kan han ikke fortelle meg hvordan slektningene hans, særlig de syriske slektningene, har reagert på «Araber»; det ville også være en spoiler for tegneserien.

Internasjonalt er det ingen tvil om at «Fremtidens Araber» er Riad Sattoufs mest kjente tegneserie. Men hvis han kunne velge, hva vil han helst skal bli husket som hans hovedverk? – – Jeg tenker ikke på slike ting, begynner han, men jeg tror at jeg ønsker å bli husket som en fyr som skrev bøker i tegneserieform, og ikke som en fyr som lagde tegneserier. Tegneseriene mine betraktes som litteratur, betraktes som «normale bøker» og jeg er stolt av det. Jeg vil ikke lage tegneserier som bare er for fans. Jeg prøver å lage tegneserier for folk som ikke er vant til [tegneserier], fordi jeg elsker tegneserier, de er som en mystisk åpenbaring. Jeg vil spre tegneserienes kraft overalt, avslutter han, og ler litt av sin egen pretensiøse, men tilsynelatende oppriktige uttalelse.

 

Les også:
Serieskapar er min identitet (reportasje fra Litteraturhuset)

Omtaler av de tre bindene i «Fremtidens Araber»
1978-1984
Del II: 1984-1985
Del III: 1985-1987

Norske seriar dominerer

Norske seriar dominerer

Alle vil ha Pondus, men kva elles går i norske aviser per av i dag? Er teikneseriane på veg ut, eller held lesarane (og redaktørane) fast ved favorittane sine? Vi har sett på tala for teikneseriesidene.  

Denne gjennomgangen av seriar i norske aviser er basert på tal frå 2016, så Serienett tek førehald om endringar. T.d. slutta Bergens Tidende med søndagsutgåva med utvida teikneseriesider same året, noko som ikkje er reflektert i tala. Tala betyr heller ikkje alltid at serien er i avisa kvar dag; i nokre tilfelle går den berre i helgeutgåvene.

Kor profilert ein teikneserie er har sjølvsagt ikkje berre med talet på aviser å gjere heller, men også kva aviser går i. Opplagstala (som også er frå 2016, så her er det igjen førehald om endringar) viser at den mest selde avisa er Aftenposten, som er den einaste med eit sekssifra opplag (147 000).  Eit godt stykke bak, men på ein suveren andreplass finn me VG (93 000), og endå eit godt stykke bak er Dagbladet og dei største regionsavisene (45-55 000). Adresseavisen er den tredje mest selde norske avisa (og dermed den mest selde regionsavisa) takka vere ei relativt låg opplagssenking.  Dei fleste avisene har si eiga ordning når det gjeld redigering av teikneseriesida, men Adresseavisen og Stavanger Aftenblad er fullstendig samkjørte.


Moderne norske
Dei tre øvste seriane på lista har det til felles at dei er moderne norske (her definert som oppstått på 90-talet eller seinare) og at dei er ganske suverene. Ikkje overraskande tronar Pondus øvst på lista med 51 aviser, langt framfor andreplassen Nemi med 33 aviser. Men også Nemi er ganske suveren, med ti aviser meir enn tredjeplassen,  Lunch. Like under Lunch begynner det å bli litt trongare på pallen, men Børge Lunds kontorserie ligg også langt framfor dei neste norske seriane på lista, som er Rutetid med ni* aviser, Hjalmar og Kollektivet** med åtte kvar og Firekanta med seks*. Nils Axle Kanten og Torbjørn Lien har altså skaffa seg ein ganske trygg posisjon i midten av det norske stripe-og rutehierarkiet. Topp tre har Dagbladet som si viktigaste riksavis og Bergens Tidende og Adresseavisen som sine viktigaste regionsaviser.

Radio Gaga går i to aviser (inkl. Aftenposten), mens moderne norske stripeseriars søtladne stesøsken, Barnas Planet, går framleis i fire aviser. Norske stipeseriar som har fast plass i i alle fall ei avis inkluderer Oppgulp, Eon, Helt Nils, Fagprat, Skarpe Kanter, Trendz, Nobelkomiteen, Ting Jeg Gjorde og Dagbladets gjesteserie.


Amerikanske
Den langvarige dominansen til amerikanske stripeseriar blei gradvis redusert i norske aviser gjennom 00-talet. Plassen til teikneseriar i norske aviser vaks jo ikkje, så etter kvart som Pondus og Nemi blei suksessar som alle ville ha i sin eiga avis, måtte nokre av dei gamle seriane vike. Då andre norske teikneseriar dukke opp i kjølvatnet av desse, blei spelerommet til gamle, amerikanske favorittar ytterlegare redusert.

Men nokre redaksjonar held stadig fast ved eit par av sine favorittar. Hårek går i 20 aviser og Fantomet i 13. Men den mest trykte amerikanske stripeserien av i dag er faktisk av langt nyare dato: Zits går i 22 aviser, inkl. Aftenposten, og er dermed den fjerde mest trykte serien i norske aviser per av i dag. Billy går i sju aviser, men ingen av dei store riks-eller regionsavisene. Andre populære amerikanar er sterkt redusert: Tommy & Tiger’n og Al Taliaferros Donald Duck har fire, Ernie og Lagunen tre, Pels & Poter, Knøttene og Dilbert to. Dagsavisen, som rett nok ikkje hadde den beste teikneseriesida til å begynne med, men som framleis har ei god dekking av teikneseriesaker, er redusert til berre å trykke Ernie.


Tradisjonelle norske
Også gamle og meir eller mindre gode norske teikneseriar har vorte nøydde til å stille plassane sine til rådigheit for yngre krefter. Nationen var lenge den fremste pådrivaren for å bevare og resirkulere dei gamle, norske stripeseriane, men i dag er det berre Jens von Bustenskjold igjen av seriesida deira. Bustenskjold tviheld på plassen sin i seks aviser totalt, mens Dagros går i tre og Professoren i to.


Nordiske
Som venta er Rocky den mest populære svenske serien med seks aviser, men Zelda ligg hakk i hæl med fem. Kellermannen og elgen Helge finst framleis i to norske regions-og lokalaviser kvar. Lille Berlin er ute av Dagbladet, men inne i iTromsø. Danske seriar har ikkje same status, men Klassekampen held fast ved Statsministeren, og VG trykker dagleg to seriar av den same danske duoen Wullf & Morgenthaler: Wumo og Truth Facts.

Oppsummert
Utviklinga sidan seint nitti-tal har gått i retning av fleire nye norske teikneseriar i norske aviser. Sjølv om nokre få titlar dominerer, kjem det langsamt nye norske seriar til. Dagbladet står framleis i ei særstilling når det gjelder formidling av moderne norske og svenske stripeseriar, og presentasjon av nye.  Amerikanske seriar har mista sin dominerande stilling, men dei 3-4 aller mest populære held det framleis gåande i fleire aviser over heile landet. Jamt over er det blitt færre reprisar i norske aviser: Dei gamle, «tradisjonsrike» norske teikneseriane er nesten borte. Amerikanske teikneseriar som også berre finst som opptrykk, er blitt tilsvarande marginaliserte.  Spalteplassen til teikneseriar er blitt mindre, særleg i lokalavisene, men også mange større aviser, men «alle» vil ha dei mest populære norske teikneseriane, og set difor av litt spalteplass. I nokre få tilfelle betyr det at berre er Pondus får komme på trykt, men vanlegvis er det plass til fleire

Takk til Strand Comics for levering av statistikken som ligg til grunn for denne artikkelen

*Oppdatert tal etter nedlegginga av BT søndag

**Basert på ny informasjon, korrigert frå tidlegare tal