Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Goscinny i stedet for Goscinny

Goscinny i stedet for Goscinny

Forlaget Zoom bringer Iznogood tilbake til Norden med en samlebok bestående av Jean Tabarys tre siste album.

Iznogood blir ofte regnet som lillebroren blant «De Tre Store» seriene som René Goscinny skrev manus til. I motsetning til Asterix og Lucky Luke som tross alt var ganske historiefokuserte, var Iznogood nærmere en ren gagserie. Og ettersom vitsene var Goscinnys sterkeste side som forfatter, var Iznogood den serien der han fikk utløp for noen av sine villeste ideer.

Serien, som er en slags krysning av 1001 Natt og Tex Averys og Chuck Jones’ tegnefilmer, dreier seg rundt den onde storvesiren Iznogood, og hans gjentatte og (nesten) alltid fatalt mislykkete forsøk på å styrte kalifen av Bagdad – Eller å «bli kalif i stedet for kalifen». Goscinny sørget for å gjenta dette minst en gang i hver episode, og det har blitt et av fransk-belgisk tegneseriehistories mest velkjente begrep.

Iznogood er protagonisten, men han er også skurken, og ikke en særlig likandes skurk en gang. Goscinny gikk flere ganger ganske langt i å understreke hvilken hatefull j*vel Iznogood er. Når han likevel lyktes med å vekke lesernes sympati hadde det nok sammenheng med at han, like sikkert Per Ulv i tegnefilmene, alltid endte som offer for sine egne feller.

Bagdad er full av trolldom, noe som Iznogood har prøvd å utnytte gang på gang til ingen nytte.

I likhet med Asterix og Lucky Luke overlevde Iznogood sin forfatter. Tegneren Jean Tabary var dristig; ikke bare valgte han, i likhet med Uderzo, å skrive framtidige manus selv, men han hadde en preferanse for lange albumhistorier, noe som avvek fra Goscinnys novelleformat. Han oppga også stort sett Per Ulv-regelen om at Iznogood alltid måtte ende som offer for sine egne komplott. At han alltid mislyktes, fikk holde. Tabarys første egen historie, «Iznogoods Barndom», røpte at han var en svært dyktig, om ikke slående original historieforteller med større sans for det episke enn Goscinny. Det siste hadde han til felles med Uderzo.

Likevel ble «Iznogoods Barndom» det eneste av Tabarys soloalbum på norsk. To album til ble oversatt til dansk, før det sa stopp også der. Når Zoom nå velger å fortsette med Tabarys Iznogood, begynner de helt på slutten av hans soloperiode. Samleboka består av tre album:

Hvem har dræbt kalifen? (oppr. utg. 1998)

Bak denne generelle og litt villedende tittelen (kalifen er ikke på noe tidspunkt død eller antatt død) skjuler det seg et plott er så enkelt at Goscinny ville nøyd seg med å lage en korthistorie av det: Hvert femte år må kalifen gjøre en ny, militær erobring, og beslutningen om hvilket land han skal erobre, er bindende. Iznogood lurer ham til å velge sultan Pulmankars land som erobringsmål, vel vitende om at sultanens hær er overlegen, og at sultanen vil ta grusom hevn over kalifen. Problemet oppstår når kalifen oppnevner Iznogood til general for invasjonshæren.

At Iznogood vil bli kalif i stedet for kalifen, er velkjent for alle i Bagdad…unntatt kalifen.

Dette trekker Tabary ut over 44 sider, stort sett ved å fokusere på gagsene. Kanskje var det ikke så stor forskjell på Goscinnys og Tabarys fortellerstil likevel: Begge gjør ivrig bruk av ordspill og ordkløveri, behandler plottet som en mindre detalj, og ser ut til å ha en forkjærlighet for absurd og makaber (og verbal) humor. Vitsene varierer fra ganske innfløkte «mind screws» til det helt plumpe. Spesielt én scene er fullstendig på Pyton-nivå. Men bæsjehumoren går igjen i alle tre historien, så kanskje Tabary bare ville utnytte at sensuren er blitt myket opp med årene. Tilsynelatende er det også blitt litt større takhøyde for sexvitser, som jeg ikke kan huske at Goscinny noen gang tydde til i denne serien.

 
Et sympatisk uhyre (oppr. utg. 2000) 

For å pleie forholdet til Pulmankar må kalif Harun Al Pussa gå med på å henrette Iznogood. Den naive Harun, som bare tror godt om sin storvesir, advarer ham i håp om at han skal rømme. I stedet drar Iznogood til en trollmansfestival i håp om å finne en måte å bli kvitt kalifen på før henrettelsen.

Igjen har vi å gjøre med en veldig enkel historie som blir dratt ut i det lengste, men denne er på de fleste måter mer ekstrem enn den foregående. Graden av «mind screw» kjøres opp til elleve, særlig når Iznogood møter på flere figurer og situasjoner fra tidligere historier, og metahumoren ender opp med å gripe direkte inn i historiens gang. Iznogoods slave/håndlanger Al Muliman, som vanligvis var fornuftens røst i Goscinnys historier, er her blitt en fjollet glisende bajas som konstant henveder seg direkte til leserne, tar noen ganske tåpelige avgjørelser, og snakker for mye (noe som gjør det vanskelig å skjule at han har underslått deler av bestikkelsene som Iznogood mottar).

Den fjerde veggen er som regel veldig, veldig tynn i Iznogoods verden

Etter hvert prøver Tabary å fokusere på ett plott: en trollmanskokk tilbyr Iznogood en suppe som han kan forgifte kalifen med. Det hadde nok fungert bedre som en egen historie, men ved hjelp av en deus ex machina er det nok til å ro historien i land sånn noenlunde.


Fædrenes Synder (oppr. utg. 2004)

Både «Hvem har dræbt kalifen?» og «Et sympatisk uhyre» spriker – mer eller mindre med vilje – i alle retninger. Men noen ganger innimellom kan albumene by på absurditeter som er på høyde med René Goscinny på sitt beste. Delene er mer enn helheten.

I dette tredje albumet er det derimot tydelig at Tabary vil at helheten skal telle.  Historien er delvis basert på et ganske enkelt plott om en sammensvergelse mot Iznogood innad i palasset som raskt tar en veldig farseaktig retning. Men den andre halvparten av historien dreier seg rundt en mann fra det 21. århundret, Bjørn Skinque (fransk navn Jean Bon) som har utviklet evnen til å reise i tid via slektstreplansjer (…bare vær med på det). Bjørn ønsker å glede sønnen sin, en helfrelst Iznogood-fan, ved å reise tilbake i tid og hjelpe Iznogood med å fjerne kalif Harun Al Pussas slektstre fullstendig, og dermed også kalifen. Men tidsreisene hans er ikke ufarlige, for kroppen hans framstår som død mens han foretar dem, så Bjørn er i fare for å bli levende begravet hvis han ikke fullfører dem i rimelig tid. Akkurat dette er faktisk et viktig poeng i historien.

Bjørn Skinque lever på lånt og kostbar tid når hans skal prøve å hjelpe Iznogood

Som vi ser tyr Tabary igjen til tidsreisemotiv når han skal prøve seg som en mer episk forteller. Og dermed er ringen sluttet; det hører nemlig med til historien at dette ble hans siste album. Kanskje visst han hvor det bar, og ville avslutte et liv i tegneserienes tjeneste med noe helt spesielt.  «Fædrenes Synder» er i alle fall spesiell nok: en typisk Iznogood-farse og en kontemporær, overnaturlig historie som det faktisk er mulig å ta litt alvorlig, går opp i et (om mulig) enda høyere nivå av «mind screws» enn de to foregående albumene.

Når du leser «Fædrenes Synder» kan du få inntrykk av at Tabary (som her har tegnet seg selv inn i historien) faktisk har tatt disse stoffene

Jean Tabary sine siste Iznogood-album er sammenlagt en vanvittig, noen ganger hjernelammende reise tettpakket med alt arven fra Goscinny kunne by på av absurditeter, ordspill, metavitser, digresjoner og svart humor. Som tegner var streken hans kraftfull og perfeksjonert helt til de siste, som forfatter var han ikke helt på det jevne, men han var ett oppkomme av outrerte ideer og innfall som kunne gjort Goscinny stolt.

 

Iznogood bok: Hvem har dræbt kalifen?
Av Jean Tabary
Oversatt til dansk av Per Vadmand
Forord av Thierry Capezzone
ISBN 978-87-93564-47-3
144 sider
DKK 249 (veil.)
Forlaget Zoom

Redd barna – og ulven

Redd barna – og ulven

«Mitt beste minne fra disse seriene er at jeg fikk betalt», har Frode Øverli i ettertid uttalt om informasjonsseriene han tegnet for miljøverns-og landbruksdepartementet. Men ikke alle serieskapere er i den posisjon at oppdragstegneserier er noe de en gang for alle kan legge bak seg.

For noen serieskapere, som Bjørn Ousland og Arild Midthun, har disse seriene fulgt dem gjennom karrieren. Andre trodde kanskje de hadde noe sikkert, men har oppdaget at de måtte gå tilbake til slike oppdrag.

I denne omtale skal vi se på to prosjekter som har det til felles at de er laget for barn, på oppdrag fra en idealistisk organisasjon. Begge har også øyensynlig det til felles at oppdragsgiveren har gitt serieskaperne høve til å ta seg kreative friheter, heller enn å nedvurdere barna ved levere budskapet på enklest og mest mulig direkte måte.

Rettighetsslottet
Av Tomas Drefvelin, med manushjelp og design av Erik Karlsen
2×36 sider
Redd Barna og Extrastiftelsen

Rex Rudi hadde en slags storhetstid i norske tegneserier på 00-tallet, med fast plass i Nemi, julehefter, bøker og synergi med serieskaperens band ved samme navn. Siden den tid har serieskaper Tomas Drefvelin ikke vært særlig profilert, bortsett fra i 2013, da han greide å skape noen voldsomme provokasjoner med en stripe om omskjæring av barn.

Etter det fant han en mindre splittende måte å vise sitt engasjement for barn på – I samarbeid med Redd Barna.

«Rettighetsslottet» er i enda større grad enn Rex Rudi et synergiprosjekt. Drefvelin har laget tegneserier med tilhørende oppgaver som er samlet i to album i julehefteformat, og en CD med seks sanger (plass karaokeversjoner). Alt dette er tilgjengelig gratis på nett, og det fysiske materialet kan bestilles gratis til skolebruk fra Redd Barna.

Henvisninger til sangene finnes flere steder i serien, med mulighet for å avspille sangene på de rette stedene, slik at Rettighetsslottet kan bli en slags kombinert tegneserie/musikal. Sangene er tradisjonell, overveiende akustisk, visepop (med et innslag av ska) med bl.a. Linn Skåber og Knut Reiersrud som gjestevokalister.

Selve serien er en fabel. Vi befinner oss på en jordklode, full av mørke, farer og krig. Men det finnes et fristed, en oase, for barna – Rettighetsslottet. Heldigvis for den (foreløpig) navnløse og hjemløse jenta som vi møter i begynnelsen av historien, og hennes ledsager Bosse (muligens en referanse til et av Drefvelins tidlige band, Bosses Lengsel).

Drefvelin har en forholdsvis karakteristisk strek – figurene hans beveger seg så lett at det ser ut som de leviterer, har typisk en noe hengslete fysikk, med brede munner og godt synlige bretter på klærne. Dette er lett stiliserte trekk som egner seg godt i en barneserie. Til denne serien har Drefvelin lagt til et ekstra særtrekk: barna har øyne uten pupiller. Det er noe lett subtilt med denne detaljen som kler serien som et hele. Som forteller har han i enda større grad sansen for det fiffige; han bruker av ordspill, metaforer og små absurditeter, både for å underholde og for å få fram viktige poeng. Hvorfor er Rettighetsslottet et sandslott, for eksempel? Fordi det kan fungerer som en realistisk metafor:

Budskapene er tilpasset små barns forståelsesgrunnlag, og tonen kan være belærende, men kreativiteten både i visuell og verbal framstilling er enorm. Serieskaperen tar ingen lette utveier, men gjør seg flid med alle detaljer, og viser atskillig respekt både for arbeidet til oppdragsgiveren og for det tiltenkte publikummet. Rettighetsslottet er en smart og spennende barneserie, og et oppløftende eksempel på hva norske serieskapere kan få til i denne sjangeren når bare sjansen byr seg.

 

 
Grønnhette – Et moderne eventyr om ulven
Av Ivan Emberland og Øyvind Sveen
40 sider
WWF Verdens Naturfond

Dette er en bildebok, ikke en tegneserie. Når jeg likevel omtaler den, er det delvis fordi den passet å ta med i samme slengen, og delvis fordi boka er knyttet til Tiril, en tegneserie som Sveen & Emberland lager for WWFs barneblad, Pandabladet. Heltinnen og tittelfiguren Tiril (som er en panda, selvsagt), spiller en viktig birolle i boka.

Ulvedebatten ser ut til å være mer brennbar enn noen gang i disse dager, men Sveen og Emberland hevder at de verken mottar klager fra Senterpartiet eller bondeorganisasjonene for sin framstilling av saken gjennom flere år. Det kan i hvert fall ikke skyldes at de har vært for subtile. Ingen norske serieskapere, ikke en gang Lise Myhre, har tatt et klarere standpunkt for rovdyrvern enn Sveen og Emberland.

Som tittelen antyder er dette en alternativ versjon av eventyret om Rødhette og Ulven, med ulvungen Vargtass og bestemoren hans i rollene som Rødhette og bestemor, «Krypskyttertrollet» – en ulvejeger og politisk stråmann – i rollen som ulven, og Tiril i rollen som den heroiske jegeren.


Boka renner over av sarkasme, og mye av det vil sannsynligvis gå over hodet på barna («Jeg trodde dere ulver kan lese kart? Sier Tirli. Mange synes at ulver bør det» / «Vi mangler kanskje kultur, men nytt og dyrt kulturhus har vi!»). Det topper seg selvsagt i scenen som imiterer rødhettes møte med den forkledde ulven:

  • Hvorfor har du så tettsittende øyne, bestemor…?
  • For at jeg kan ha tunnelsyn og bare se det jeg vil se.
  • Hvorfor har du så små ører?
  • For å slippe å høre på gode argumenter.

Og så videre. Deretter kommer Tirli inn for å gi krypskytteren juling og en saftig moralpreken. Med knallhard satire og et kompromissløst budskap skal ulven reddes. Men jeg lurer på om det ikke blir mer satire enn den tiltenkte målgruppa for ei bildebok greier å oppfatte.

Det mest interessante ved boka er de visuelle løsningene. Mens Sveen og Emerland har tegnet selve figurene i sin vanlige stil, er store deler av bakgrunnene laget med digital klipping og liming av fotografier.  I tillegg til å være et stilistisk spennende grep gir det boka mer atmosfære, og understreker det mer generelle økologiske budskapet som også finnes i «Grønnhette».

KVA ER SERIEFERIE?

KVA ER SERIEFERIE?

Tore Strand Olsen og Berit Petersheim tenker lenger enn berre til Serieteket. Dei vil gjere 2018 til SerieFeries år.

eit seminar som blei arrangert i samband med Seriefest i november 2017 var det at serieskapar og kurshaldar Tore Strand Olsen, samen med dagleg leiar for Serieteket, Berit Petersheim, kunngjorde planane for eit ambisiøst kursprosjekt. SerieFerie er meint å vere eit teikneseriekurs for barn og unge som ikkje reiser vekk i skuleferiane.

Berit Petersheim på Seriefest

Petersheim har begynt å sende ut invitasjonar og informasjon om SerieFerie til bibliotek, kulturhus, fritidsklubbar og liknande institusjonar. Dei som måtte vere interesserte får tilsendt kursmateriell, og initiativstakarane håper at dei første SerieFerie-kursa kan vere klare til sommarferien 2018.

Det dei kan tilby interessentane, i tillegg til kursmaterialet, er kontakt med profesjonelle kurshaldarar, teikneseriehefter og tilbod om publisering av dei resulterande teikneseriane på nett, Til det sistnemnte føremålet ønskjer Olsen og Petersheim å opprette ein SerieFerie-nettstad. Arrangørane må sjølve søke om middel til å arrangere kurs og til å lønne kurshaldarane.

I fjor ga Tore Strand Olsen som kjent ut «Tegn Serier!», ein grunnleggande innføring i korleis ein lager teikneseriar. I år han eit skritt vidare med sine pedagogiske prosjekt,

Målet er vidare å involvere så mykje som mogeleg av Teikneserie-Norge. I byar som Oslo, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Mosjøen (kanskje etter kvart også Trondheim, Tromsø, Bodø og Akkerhaugen) finst det miljø for serieinteresserte og/eller serieskaparar. SerieFerie ønskjer å samarbeide med desse miljøa. I 2018 er det dessutan planar om å presentere SerieFerie på så mange festivalar som mogeleg, inkludert OCX, Raptus, Comnicon, Stribefeber, Seriefest og Mosjøen Comix Con (med førehald om at alle desse vert arrangert etter planen i år).

SerieFerie er ein måte å gjere Seriefest nasjonalt på, forklarte Tore Strand Olsen på Seriefest-seminaret i november. Han legg ikkje skjul på eit av siktemåla med SerieFerie er å opprette eit nytt antologiblad med teikneseriar for barn og unge. Tidlegare var han involvert i «Propell», eit stranda forsøk på å opprette eit barneblad med nye, norske barneseriar (det resulterte i ei enkelt bok, i 2006). Bladet som Olsen og Petersheim ser for seg, skal kome ut tre gonger i året, til haust, vinter, og sommarferien, men kjem etter alt å døme ikkje til å trykke kursseriar. I staden ser han for seg at dei skal innehalde seriar laga av profesjonelle serieskaparar. Men bladet skal også ha seriar av nye talent, og bidrag frå lesarane, i form av t.d. historiar og manus skrive av barn, og teikna av profesjonelle serieskaparar. Her skal det ikkje nølast lenger enn strengt nødvendig: Eit prøvenummer kjem til sommarferien 2018, og første ordinære utgåva kjem til haustferien.

«Bloksberg» var ein av to seriar som Tore Strand Olsen var involvert i med Propell-prosjektet

Alle teikneserieblad for barn er merkevarer i dag, ingen er norske, forklarte Tore Strand Olsen på Seriefest. – Norske teikneseriebøker for barn finst, men ikkje blader. Er det mogeleg å konkurrere med Donald Duck?

Draumen om eit heilnorsk teikneserieblad for barn er altså ikkje lagt daud ennå.

 

Syk julekos

Syk julekos

Ser du etter et alternativt julehefte er alternativene få i år, men «Arild og Kjøpesenternisse» er dristigere enn det meste.

I år blir det jul, men det har ikke vært jul siden 2013, sa Eirik Andreas Vik på årets Raptus Tegneseriefestival. Så lenge hadde han nemlig prøvd å lage en lenger juletegneserie, noe han syntes var mangelvare i alle fall da. I de senere år har det blitt litt bedre, mener han, og viste da særlig til de tre siste Kollektivet-juleheftene.

Vi snakker om et gjensyn med den norske Svampebob Firkant, Arild, en troskyldig ung mann som for så vidt skjønner at han befinner seg i en gal verden, men som likevel beholder sin optimisme og sin barnslige begeistring for egentlig det meste. I «Kjøpesenternissen» leter han etter en julegave til sin venn Tommen. Etter å ha smittet kjøpesenternissen med forkjølelsen sin, får Tommen jobb som ny senternisse og Arild får jobb som alven hans. Så langt høres det ikke for sært ut, men fra det øyeblikket Tommen setter seg i Julenissens sete, tar historien noen ganske spesielle vendinger.


-Jeg tror jeg har gått lengst over streken i denne historien, nevnte Vik også på Raptus. Og i alle fall på et ganske viktig punkt i historien går han synlig langt over streken. Jeg skal ikke røpe for mye, men det involverer ei jente ved navn Agnes, og hadde kanskje ikke passert dersom dette var en film eller en tv-produksjon. Det er likevel et element følger Arild-seriens egen absurde logikk, og slett ikke virker malplassert i seriens kontekst.  Serien har definitivt en syk humor, men den er også sykt kreativ.

«Arild» er ikke en serie for alle – stripeserien hans «Noia» var atskillig mer folkelig, tross i noen sære vitser – men seriens konsekvent uforutsigbare og skruppelløse humor gjør serien vanskelig å legge fra seg; man blir så nysgjerrig hvor dette bærer hen.

Hvor det bærer hen, har Vik også prøvd å fortelle oss på forhånd: «Arild og Kjøpesenternissen» har mye oppbygging mot en dum punchline. Men før vi er kommet så langt har historien også fått en ordentlig konklusjon med en slags lykkelig slutt for de fleste involverte.  Som før antydet så har serien en slags egen logikk, og selv om handlingsforløpet kan virke som en rekke med innfall, er det en metode i galskapen, for å parafrasere Shakespeare.  Vik er svært profesjonell, både på tegninger på manussiden. Streken hans er pen, solid og veldig sikker, og fargene er en nytelse. Kort sagt er dette en på overflaten vellaget, søt og koselig tegneserie med en mørk slagside.

160 kr. er mye for en 48 siders julehistorie, skjønt boka også inneholder rikelig med ekstramateriale: en fire siders avhandling om «Hvordan lage din egen Arild-julehistorie», diverse gjestetegninger og en to siders tegneserie om den voksne Arild. Sammenlagt er det ikke så verst, men for å investere i boka er den en fordel om du er litt inne i Arilds (og/eller Eirik Andreas Viks) univers på forhånd.

Arild og Kjøpesenternissen
Av Eirik Andreas Vik
68 sider
160 kr.
Überpress

Gaveideer 2017: Hovedbøkene

Gaveideer 2017: Hovedbøkene

Førjulsesongen bugner som vanlig over av større tegneseriebøker som nok ofte vil finne veien til juletrefoten innen den 24. Serienett ser i denne omgangen på de årlige samlingene til Norges «fire store» innen stripeserier.

Pondus – Hjerneceller & Dansefot (bok 16)
Av Frode Øverli
Forord av Lise Klaveness
176 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: tittel-temaet fungerer ikke lenger, ikke når vi er oppe i 15-16 bind. Men Frode Øverli og redaktørene hans har vel låst seg fast i dette mønsteret for lengst.

Som vanlig er det ikke noe ekstramateriale årets Pondusbok; dette er ikke en serie som trenger å by på mer enn seg selv. Delvis av samme grunn inneholder den en stor andel oppblåste striper. Pondus trenger ikke å selge på kvantitet (det ser du ikke minst i juleheftene). Og det er nå en gang sånn at utgiverne er så selvsikre med god grunn. Kvaliteten er svært høy. Pondus’ univers har vokst seg stort, men likevel lett gjenkjennelig. Frode Øverlis evne til å komme på nye vrier på typiske Pondus-situasjoner, den ene morsommere enn den andre, er ikke til å tro iblant. Man må nesten spørre seg selv hvor lenge dette kan vare. I denne boka får vi glimt fra Pondus’ og Jokkes ungdom (inkludert en Københavntur med uante konsekvenser), Chelsea-supportere får gjennomgå, Ivar kan fortsatt bare drømme om å nå Jokkes nivå engang (langt mindre Eddies), og vi får oppleve dvergkasting på høyt profesjonsnivå.

Ekstra plusspoeng for inspirert forord av Lise Klaveness (tidligere landslagspiller), som ser ut til å ha tatt mye av inspirasjonene fra Øverlis egne talegaver.

 

Nemi – Jentestreker (bok 13)
Av Lise Myhre
Forord av Unni Lindell
Ekstramateriale: Bladforsider, kommentarer
160 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

«Samler striper fra en av de fineste periodene av Nemi hittil, 2011 og litt inn i 2012», heter det i presseskrivet. Vel, det er en måte å skjønnmale det faktum at Nemi-bøkene fortsatt ligger så langt etter kronologisk. I sitt 20 års jubileum burde Nemi vært tilgodesett med to samlebøker. Lunch fikk det jo.

Men gamle striper eller ei, er dette virkelig en av de fineste periodene for serien? Dårlig er den i alle fall ikke. Nemi har her fått den entusiastiske, sympatiske personligheten som har festet seg ved henne, og har gjort serien morsommere. Persongalleriet hennes blir omsider vel etablert, noe som også gjør serien mer levende. Grimm er uinteressant i seg selv, men fungerer når han skal være et motstykke til Nemis personlighet, og det er det er vanligvis oppgaven hans. Et par steder prøver Lise Myhre å gi ham noen litt særere personlighetstrekk selv, men det er halvhjertet. Ophelia er ikke ferdig utviklet som figur på begynnelsen av samlingen, men ble det stort sett i løpet av 2012 (som for henne sto i Mayakalenderens tegn).  Så i det hele tatt fant serien sin nåværende form i løpet denne «Jentestreker»s tidsforløp.  Allerede her har Lise Myhres begynt å ty til memes (dvs. sitat og et bilde), men de er mer forseggjorte enn i dagens Nemi-striper.

 

Lunch – Ikke For å Være Negativ (bok 5)
Av Børge Lund
Forord av forfatteren
Ekstramateriale: kommentarer, forsider
190 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

I anledning Lunch’ tiårsjubileum kommer det to bøker i år (den forrige var Hva var det jeg sa?). I Negativ er vi kommet til perioden da Lunch fikk sitt eget blad, så boka inkluderer forside og bonusmateriale av typen «Kjells Gründerskole». Dermed får boka mer av et tema-og kapittelpreg. Juleheftehistorier følger selvsagt også med. Høydepunkt inkluderer Kjells forsøk innen innovasjon, og en viktig lekse om faren ved eskalerende kamper om merkevalg ved innføring av standard bedriftstelefoner. Men selv synes jeg Lunch er på sitt beste i de enkeltstående stripene. Og dem er det fortsatt mange av. Børge Lund fortsetter å ta ikke bare næringslivet, men også hele det norske arbeidslivet på kornet.

 

Kollektivet – Formfulle Høyder (bok 12)
Av Torbjørn Lien
Forord av Siri Pettersen
Ekstramateriale: Forsider, kommentarer, skisser, Blacktööth-serier
180 sider
299 kr. (veil.)
Bladkompaniet

I kontrast til Frode Øverli byr Torbjørn Lien på mest mulig av seg selv i Kollektivet-bøkene. Unntatt juleheftene for 2014-2016; ingen julehefter er inkludert i denne samlingen, fordi han satser på egenutgivelse av disse senere.  Det med å samle tidligere julehefter i egen bok er en jo en ide som har begynt å ta av i år, med Varg Veum og Arild Midthuns Donald som sesongaktuelle eksempel.

Kollektivet gjør uansett god bruk av de andre høytidene. Mer enn noen annen av disse bøkene får du følelsen av å leve gjennom et helt år når du leser den. Serien utmerker seg også med et rikt persongalleri, med humor som veksler uanstrengt mellom høy og lav, og framfor alt den før nevnte vekten på kontinuitet. Ingen ting skjer helt ut av det blå.

Perioden som denne boka omfatter, var også da Lien gjenopplivet avleggerserien «Blacktööth» (om Ronnys blackmetalband) for bladet Metal Hammer. Disse seriene følger selvsagt med.

Kommentarene er ellers det som gjør denne boka til noe ekstra. Mens Lise Myhre og Børge Lund litt mer sporadisk deler sine refleksjoner omkring de tidligere stripene sine, er Torbjørn Lien overflødighetshorn på dette området. Er det en ting jeg er svak for, så er det kontekst, og på dette feltet er «Formfulle Høyder» en skikkelig godtepose

Ambisiøst eventyr

Ambisiøst eventyr

Den norske superheltserien 7 er i rute med andre del av sitt første eventyr. I seg selv er det imponerende, men kanskje burde man ikke hatt det fullt så travelt.

Sent i fjor høst debuterte den lenge planlagte 7-serien i bokform med manus av Ole Bernt Tellefsen og Kristian Landmark, og tegninger av Kenneth Iversen.  Bok 2 er tegnet av Regine Toften Holst, som tidligere er mest kjent for å lage nettserier.

Historien fortsetter der bok 1, «Trusselen Fra Dypet», slapp. Det vil si, noen måneder må ha gått, for i mellomtida har man greid å bygge en bro over Gibraltarstredet for å kompensere for blokkeringen av Suezkanalen. Pussig nok er Catherine York – lederen for Den Sorte Orden som saboterte Suezkanalen – en slags offentlig talskvinne for broprosjektet, så her stikker det noe bak. Imens venter «De Utvalgte» superungdommene på Den Sorte Ordens neste trekk, som viser seg å være en invasjon av brennmaneter i Middelhavet.

Der bok 1 av naturlige grunner fokuserte på å presentere oss for serien univers og nøkkelpersonene, er bok 2 actiondrevet. Det er mye som skjer, og det meste av handlingen er svært kompakt. En kjennskap til de ulike karakterene, hvordan de er og hva de kan gjøre, forutsettes. Med rask framdrift og mye handling bør boka lykkes med å appellere til det unge publikummet som den søker. Samtidig er det plass til karakterskildring, både av helter, skurker og utenforstående nøkkelpersoner som NATO-admiralen Henderson, og mye humor i interaksjonen mellom alle disse. Ikke alle elementer ved historien fungerer helt som de skal. Var NATOs første og eneste plan virkelig å bombe manetinvasjonen, f.eks? Man skulle tro de ville spurt marinbiologer til råds først. Og måten skurkenes plan blir forklart på, er mildt sagt påklistret og unaturlig. Særlig ettersom historien ellers er befriende forsiktig med å overforklare ting.

Men stort sett fungerer manus utmerket. «Monstermanetene» har et åpenbart problem, men det ligger ikke der.

Norge har beskjedne tradisjoner for lokalproduserte spenningsserier, og derfor ingen egentlig «skole» for hvordan man skal tegne slike – langt mindre for hvordan man skal tegne dem raskt og rutinert. Resultatet er at en norsk tegneserieforfatter har begrenset med valgmuligheter hvis han vil få tegnet en passe lang og ambisiøs action/sci-fi/superhelt-serie. Mange, som Josef Yohannes og Future Darkness-teamet gikk til utlandet for å finne tegnere som kunne realisere visjonene deres. Ser vi bort fra auteurene (som riktignok utgjøre en stor del av serieskaperne), er Norge et land med flere tegneserieforfattere enn tegneserietegnere.

Hva jeg prøver å si, er at Regine Toften Holst ikke var klar for denne oppgaven. Ikke misforstå, hun er god på å tegne i sin egen strek. Men her prøver hun å imitere Kenneth Iversens strek, noe hun egentlig ikke får til. Dessuten mangler hun den rutinen som trengs for å gjennomføre et så omfattende prosjekt (legg merke til at Bok 2 har flere sider enn den første; 128 mot 108). Problemet melder seg straks historien begynner, med et skisseaktig og detaljfattig bilde fra grenseovergangen mellom Gibraltar og Spania, og fortsetter over de neste sidene med flere ganske nakne serieruter og få ordentlige bakgrunner. Deretter følger en lenger sekvens med helter og skurker i aksjon. Holst er bedre på å tegne mennesker enn panoramaer og bakgrunner, men mister jevnlig tråden og veksler ofte mellom detaljert og diffust fra en side til en annen.

Slik kunne jeg fortsatt. Det skal jeg ikke gjøre, men poenget er at hun burde tatt seg mer tid. Eventuelt kunne forfatterne ventet til Kenneth Iversen var klar til å fortsette. Prisverdig at Tellefsen og Landmark har ambisjoner og vilje til å få ut ett bind av «7» i året, men i praksis fungerer det ikke. De skulle ha fulgt Krüger & Krogh-teamets eksempel, og gitt tegneren den tiden vedkommende trenger til å gjøre jobben ordentlig.

Oppdatering: Etter at jeg postet denne anmeldelsen har Regine Holst påpekt at Kenneth Iversen også bidro til boka. 31 sider er helt eller delvis tegnet av ham. Han er kreditert for dette, om ikke på langt nær så tydelig som Holst. Men det er uansett mitt ansvar å fange opp slikt når jeg skriver en anmeldelse, så jeg beklager at jeg ikke så dette før.

Hovedkonklusjonen min om at tegneren(e) burde fått mer tid, står uansett fast. 

 

7 – Bok 2: Monstermanetene
Skrevet av Ole Bernt Tollefsen og Kristian Landmark, tegnet, boblet og tekstet av Regine Toften Holst med Kenneth Iversen. Fargelagt av Karstein Volle
ISBN 9788202558109
128 sider
299 kr. (nettpris 262)
Cappelen Damm

Les også:
Internasjonale helter

Hjulene ruller

Hjulene ruller

Kristian Krohg-Sørensen fullfører sin uhøytidelige trilogi om Oslo Sporveiers historie.

De siste årene har Sporveien hatt noen beleilige jubileum (selv om de runde tallene ikke alltid nødvendigvis er runde) å lage en trilogi av historisk-dokumentariske tegneserier rundt. I 2015 kom albumet med den selvforklarende tittelen «Sporveien i Oslo 1875-2015: 140 år på skinner». Året etter ble den fulgt opp av «T-Banen i Oslo» i anledning nevnte T-banes femti års jubileum. I år er det 90 år siden de første sporveisbussene begynte å gå i Oslo. Så årets album har naturlig nok den fulle tittelen «Sporveisbussen i Oslo – På hjul i 90 år»

Mannen bak samtlige av disse heftene er Kristian Krohg-Sørensen, som for lengst har etablert seg som spesialisten på historiske tegneserier. På den måten har han fått flere oppdrag; det forrige var som kjent «Den Russiske Revolusjonen» fra Manifest. Nytt av året er at i dette Sporveisalbumet har Krohg-Sørensen for første gang en partner, nemlig Kristoffer Kjølberg. Arbeidsfordelingen er den at Krohg-Sørensen lager tegneseriene på venstre side, mens Kjølberg illustrerer kommentarene på høyre side. I tillegg har førstnevnte laget en vedlagt plakat med oversikt over gamle bussmodeller mens sistnevnte har laget den doble forsiden og en tosiders julefortelling fra det gamle Oslo, «Jul på Linje 18», om en direktør som får en hyggelig overraskelse på bussen. Slutten er litt søkt, men den har også hjertelag, og det veier opp for mye nå i jula.

«Sporveisbussen» får fram Krohg-Sørensen sterkeste sider som forteller: hans detaljerte historiekunnskap og formidling, uttrykt både i tekst og tegning, og fortalt på en levende måte med humor og varme. Gjennomgangen er grundig og kronologisk, med hver side presentert som et eget, selvstendig kapittel.

Riktignok framhever albumet også Krohg-Sørensens svakheter, først og fremst den ujevne fonten kombinert med ikke alltid like vellykte forsøk på å presse så mye informasjon som mulig inn i tekstrutene. At han ofte vil fortelle mer enn han har plass til å tegne, var også et problem som gikk igjen i før nevnte «Den Russiske Revolusjonen».

Heldigvis er det interessant stoff han (og Kjølberg) har å formilde til oss.  Innlysende nok er det snakk om en lokalhistorisk tegneserie for Oslo, men jeg har også sett albumet på Narvesenkiosker i Bergen, f.eks. Den gode historien, selv om den er lokal, er i stand til å nå langt. Og «Sporveisbussene» har mange gode historier.

 

Sporveisbussene i Oslo – På hjul i 90 år
Av Kristian Krohg-Sørensen og Kristoffer Kjølberg
Forord av Sporveissjef Cato Hellesjø
32 sider
69 kr.
Sporveien

Les også:
På sporet
Pulsen på T-banen

Gaveideer 2017

Gaveideer 2017

Førjulsesongen bugner som vanlig over av større tegneseriebøker som nok ofte vil finne veien til juletrefoten innen den 24. Serienett skal i to omganger se på denne sesongens allsidige utvalg av nye humorseriebøker.

Dunce – Førstebossen
Av Jens K. Styve
Forord av Frode Øverli
Ekstramateriale: Julehistorie, forsider. tidlig proto-historie
124 sider
159 kr.
Egmont

Så er den første Dunce-boka her endelig, skjønt så lang tid tok det vel ikke. Alle stripene er her så vidt jeg kan se, og mange av dem måtte likevel blåses opp og støttes av ekstramateriale for å fylle en typisk Egmont «mellomstørrelse-bok» (dvs. lenger enn et album, men kortere enn de typiske bokhandleutgavene). Likevel kan det ikke være tvil om at det var Jens K. Styves og Dunces tur. Etter at han vendte tilbake til tegneseriene, har Jens K. Styve gradvis bygget opp omdømmet til sitt spisshattbærende alter ego. Som kjent løsnet det da han vant Dagbladets tegneseriekonkurranse i fjor, og seriens popularitet er i sterk vekst.

Det er kanskje ikke umiddelbart lett å forklare hva som gjør serien så sjarmerende og vittig. Dunce er ganske ulike det meste som har kommet til og blitt populært av norske stripeserier siden 90-tallet. Den låner noe av fortellerstilen og humoren til Tommy & Tigern, men er åpenbart noe helt annet enn det også. Seriens underfundige og reflekterte formidlingsmåte gjør den til et friskt pust. Med unntak den malplasserte og overtydelige Trump-karikaturen som selvsagt også er inkludert i samlingen, kan serien være overraskende subtil. Og selv når satiren er tydelig, som i den populære stripesekvensen der Styves figur må slite med en personlig robot som kun kan utføre sosiale media-tjenester, er det noe underforstått med Styves humor. Kanskje det er den vedvarende surrealistiske følelsen som gjør forskjellen. Uansett, Dunce har, så lenge det varer, fortsatt en konsistent evne til å overraske og tvinge leseren til å tenke seg om – med potensielt store belønninger. Denne boka representerer, og samler, en av de viktigste norske tegneseriene, uansett sjanger, i 2017.

 

 

Rockypedia 3
Av Martin Kellerman
Oversatt av Dag Gravem
Ekstramateriale: To årsoppsummeringer
172 sider
Kr. 189,90
Bestselgerforlaget/Pelikanen

Strand Comics har visst fått det litt travlere med å samle Rocky. Bare et halvt år etter bind to fortsetter oppsummeringen og vi er kommet til 2004-2005. Rocky er blitt et etablert navn i tegneseriebransjen; han passerer 30, han prøver å få seriøse forhold til å fungere, reiser mye (iblant på businessclass, til og med) blant annet to ganger til henholdsvis USA og Thailand, og kjøper hus.  Men han er ikke fornøyd, noe Kellerman reflekterer over i kommentarene. Som han uttrykker det: «Jeg tror jeg tegnet den første smilende Rockyfiguren da jeg var 39 år gammel». Den mest irriterende selvmedlidenheten er det slutt på, men Rocky er ganske riktig misfornøyd ennå. Heldigvis for seriens livskraft er konfliktnivået fortsatt høyt, og han gjør mange av de samme feilene som i ungdommen. Han får ikke forholdene til å vare, og i en episode fra Bergen må han overnatte på glattcelle etter å ha dratt til en kar i pubkø. Tørrpratet (som riktignok ofte var noe av det morsomste, allerede den gangen) dominerer, men Kellermans trettiårskrise har mange aspekter, og de fleste av dem kaller på latteren.

Siden sist har de kuttet ut stikkordregisteret, noe som selvsagt bare er en fordel, for det var meningsløst.  Stripeformatet er fortsatt alt annet enn ideelt for en serie med så mye tekst i snakkeboblene, men en venner seg til det. Og når du, eller gavemottakeren, har gjort det, har vedkommende lesing nok for hele romjula.

 

TegneHanne: Blod, Svette og Tress-Is
Av Hanne Sigbjørnsen
Forord av forfatteren
Nytt materiale
176 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

TegneHanne julehefte av 2016 solgte øyensynlig ikke godt nok til en gjentakelse i 2017, men vi får håpe og tro at bøkene hennes greier seg godt på markedet. Ikke minst ettersom hun strekker seg litt lenger enn stripetegnerne i Egmonts stall for å levere noe spesielt til årets bok: «Blod, Svette og Tress-Is» er Hanne Sigbjørnsens oppsummering av livet hennes som sykepleier, fra hun søkte seg inn på det aktuelle studiet til hun sa opp for å jobbe heltid med å lage artige små tekster og tegneserier. Biografiske tegneserier har alltid vært hennes felt, men for første gang ser kan vi snakke om et gjennomført biografisk verk fra TegneHannes hånd.

Så veldig fokusert er den likevel ikke. Selv om Hanne stort sett holder seg til tema, forteller hun fortsatt etter noe som minner om innfallsmetoden. Et kapitel heter f.eks. «Ninjamåken», en referanse til en kortvarig og kuriøs episode fra praksisperioden hennes, og en tittel som bare gir mening i konteksten. Men det gjør bare historiene hennes mer menneskelige, og også mer fornøyelige. At tidligere og nåværende forhold dissekeres opp og ned og i mente innimellom anekdotene fra sykepleien er en naturlig del av helheten.

Dokumentasjon av tidligere yrkesliv er ikke særlig vanlig blant norske serieskapere, så konseptet er interessant i seg selv. Men grunnen til at du burde sette pris på å få denne til jul er simpelthen at den er utrolig underholdende. Hannes evne til å få maksimalt med komisk effekt ut av en mest mulig minimalistisk strek er fortsatt uovertruffen. Du trenger ikke å jobbe på sykehus eller kjenne noen som jobber på sykehus for å få utbytte av boka, men…nei, bare det, punktum.

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

For mange blir det ikkje jul utan desse figurane, og slik har det gjerne vore i generasjonar. 

Men for ein anmeldar er dei ikkje det mest interessante å skrive om. Det blir mykje av det same år etter år, særleg ettersom fleire av desse hefta lett tyr til reprisar. Etter ti år har dei fleste lesarane gløymt, og kjenner ikkje reprisane igjen uansett. Eg vil tru at dette også blir eit problem for dei som kjem tilbake og skriv fororda år etter år – særleg Fredrik Wandrup, som har det som fast oppdrag for fleire av desse klassikarane. Men det er vel den tryggleiken det gir å føle at noko er konstant og uforanderleg.

Kapteinens Jul (Bladkompaniet)
36 sider
Kr. 59,90

Etter fjorårets handlingspakka sjøferdhistorie er vi tilbake på øya i årets hefte. Thierrry Capezzone har igjen reinteikna nokre gamle Dirks-gags, opphavleg frå mellomkrigstida ein gong i følgje Dag Lønsjø i forordet. Seriane er minst like hardbarka som Knerrs Knoll og Tott, og på ein god dag kan dei vere like kreative også, men gagsa er mykje meir ujamne. Dirks var, i motsetning til Knerr, ikkje så konsistent i evna si til å bygge opp eit poeng.

 

Knoll og Tott (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1947

I mellomtida inneheld årets Knoll og Tott julehefte som vanleg striper frå ein sein Knerr-årgang. Dei fleste har eg sett før, men nokre er nye for meg. Det i seg sjølv er godt gjort Serien var utvilsamt svært morosam på 40-talet, men det har blitt litt mykje fokus på denne perioden. Knerr jobba lenger med serien, og eit utval med striper frå 20-talet, då Knoll og Tott reiste verda rundt, hadde vore ein spanande avveksling.

 

Fiinbeck og Fia (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1950

Fiinbeck og Fia har mange aspekt ved seg som forklarer seriens haldbarheit. Art deco-stilen og veggbileta som ser ut til å leve sin eigne liv blir ofte nemnt. Wandrup trekker også fram desse i årets forord, men det må leggast til at ikkje berre bileta, men også heile serien lever sitt eige liv meir eller mindre uavhengig av kva sluttpoenget måtte bli. Dei tørrvittige kommentarane som dukkar opp over alt på sidelinja er gode eksempel på det. Attendevendande tema i årets hefte er elles Fias Trubadurix-syndrom (dvs. ho har ein grufull sangstemme, og ho er den einaste som ikkje innser det) og Fiinbecks stadige forsøk på å snike seg ned på Olsens bar for å henge samen med den gamle gjengen. Det første temaet er tynnslitt, men det andre viser seg gong på gong å ha evne til fornying. Med tanke på kor rigid seriens premiss er, er variasjonen framleis stor i McManus’ seinare år.

 

Snøfte Smith (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1971/72

Snøfte Smith var ein av denne anmeldaren sine favorittar i barndommen. Kva appellen enn var så har den forsvunne nå, men årets hefte er samanlagt ein av dei beste på nokre år. Poenga er stort sett ganske føreseielege, men nokre av dei er likevel så livlege og underhaldande levert at det ikkje gjer så mykje. Årets striper gir oss også eit ganske nyansert bilde av Snøfte sjølv. Er han berre ein egoistisk hustyrann, eller eigentleg ein omtenksam far og ektemann inst inne, når det kjem til stykket?

 

Blondie (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1949

I motsetning til dei fleste julehefta i denne kategorien er det ofte nyare søndagssider som er brukt. I år er vi tilbake til det som blir rekna som den klassiske perioden. I denne serien, og denne epoken, er oppbygging alfa og omega. Fleire av poenga er ikkje godt nok bygd opp, og blir difor litt svake. Men på sitt beste har Blondie ein utruleg nøye kalkulert struktur som leier opp mot eit hysterisk morosamt klimaks. Pluss for eit godt forord av Cappelen Damms Anne Fløtaker, som reflekterer over kvifor vi liker konfliktar i underhaldning.

 

NB: For andre år på rad kjem Skipper’n – som vanlegvis ville høyrt heime denne kategorien – ut som uoffisielt julehefte. Det vil ikkje bli omtalt.

Julehefter 2017: Skandinavisk

Julehefter 2017: Skandinavisk

Zelda debuterer som julehefte, og noen andre kjenninger fra Sverige og Danmark prøver seg på nytt.

Zelda – Hjem til jul  (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ny originalserie, skrytes det i pressemeldingen. «Originalserie» betyr selvsagt bare et stripesegment som sammenlagt utgjør en historie, men ny er den, og rik på julestemning er den også. Ettersom den legger mer vekt på karakterskildring enn på gags, føles det også som en ordentlig historie. Zeldas venninner vender tilbake til hjembygda Eidsmark for å feire jul med familien. De tror at Zelda har reist videre fra New York (se sommeralbumet) til en surfeleir i Costa Rica og koser seg med kjæresten der. I virkeligheten har hun allerede vært flere uker i Eidsmark, hvor jobber som kommunal vaktmester. Interessant utvikling, og det eneste problemet er at det føles bare som om vi får en halv historie; Lena Niedestam gjorde bare ferdig ti sider av en historie som jeg tror hun har tenkt å fortsette på.

Ellers inneholder heftet assorterte Zelda-striper, for det meste med juletema. Litt mye moralisering, selv til Zelda å være, men jula er jo budskapenes tid. Redaksjonelt stoff inkluderer en kåring av tidenes ti beste norske julehefter. Slett ikke en dårlig ide, men at de strekker den ut over sju sider tyder på et presserende behov for fyllstoff.

 

Rocky (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ai, ai…Martin Kellerman, som er født på julaften, pleier ikke å ta høytiden så høytidelig. Likevel er det som regel litt alternativ julestemning i Rockys julehefte, enten Rocky tilbringer julaften på ei hytte langt inne i skogen, i Thailand eller på en juleåpen pub i Stockholm. Men i år? Ingen ting. Heftet inneholder 19 sider med nye striper, og halvparten av dem består i at Rocky sitter med ryggen mot oss og tenker. I noen av stripene ser du bare toppen av hodet hans. Attpåtil er forsiden gammel. I et nummer av det vanlige Rocky-bladet kunne jeg funnet denne nærmest trassige passiviteten sjarmerende, men i juleheftet føles det bare antiklimatisk. Lasse Espe gjør sitt beste for å forklare og forsvare Kellerman i forordet; alle kan ha en dårlig periode. Stripene tar seg litt opp mot slutten, og segmentet avrundes med en brukbar og fortsatt ganske aktuell #Metoo-referanse.

Også i dette heftet har redaksjonen vært nødt til å bruke fyllstoff : fem sider med Rockys oppsummering av 2017, som stadfester at ja, det har gått tregt i år. At Rocky-året skulle slutte med et livstrøtt «meh» i det såkalte juleheftet var kanskje ikke så overraskende.

 

Wumos Gale Verden (Bladkompaniet)
42 sider
69 kr.

Wumos…Gale Verden? Skal vi liksom kalle den for det nå? Det smaker av desperat markedsføring, men okay. Uansett så har Wumos julehefte skiftet forlegger igjen, etter tidligere å vært innom Cappelen Damm og Egmont, og innimellom tatt pauser.

Danskene Mikael Wulff og Anders Morgenthaler har i den senere tid gjort internasjonal suksess med Wumo, og i underveis ble de nødt til å tone ned noen av de drøyeste vitsene, særlig inne temaene sex, religion og kroppsfunksjoner.  Hvor godt de taklet det kan det være delte meninger om, men personlig synes jeg de har greid seg veldig bra. De er blitt mer subtile (i utgangspunktet var de riktignok like subtile som et jordskjelv i en amboltfabrikk), og poengene deres er fortsatt smartere og mer treffende enn hos de fleste av Larsons mange, mange avleggere. Wulffmorgenthalers største svakhet er deres avhengighet av livsstils- og trendvitser, men også her har de beholdt en viss evne til fornyelse.

Så Bladkompaniet kan konkurrere på kvalitet, men de ser ut til å ville konkurrere på mengde i stedet, med ekstra sidetall og tre striper på ¾ av sidene. Det er mye god latter for pengene, bak en kjedelig forside.