Blant norske serieskapere er Sveen og Emberland verdensmenn, men noen ganger kan det være greit å appellere til et lokalt publikum

Etter å ha mistet sin fordelaktige posisjon hos Kickerz (tidl. Boing), ble Øyvind Sveen og Ivan Emberland nødt til å være mer kreative og ta mange ulike oppdrag, både innen tegneserier og illustrasjon. Et av disse, som har resultert i duoens ferskeste tegneseriealbum, var å lage en tegneserie som kunne fremme interesse for lokalhistorie i Rælingen kommune – begge serieskapernes barndomshjem.

Rælingen ble etablert som egen kommune i 1929, etter at den tidligere hadde vært en del av Fet kommune (dette er et lite poeng i selve serien, noe som vi skal komme tilbake til senere). Stedet er i sterk vekst, og den kommunale kulturetaten håper at tegneserien «Sagaen om Rælingene» skal inspirere nye innflyttere (og sikkert noen langvarige beboere også) til å utforske Rælingens lokalhistorie.

Albumet har en utforming og et innhold som også kan appellere til et voksent publikum, men likevel er det tydelig at det særlig retter seg mot barn. Budskapet om å gjøre historien levende og spennende er svært uttalt fra første rute, der en tørr representant fra kulturetaten kjeder en gruppe barn på omvisning ved å legge ut om gamle beiterettigheter. Heldigvis er redningen for barnas historieinteresse på vei, i form av den vakre og mystiske Mari Kollen (oppkalt etter Marikollen i Rælingen). Hun er en hulder, noe som selve serien prøver å holde hemmelig helt til slutten, men som ble «spoilet» av Sveen og Emberland på albumlanseringen.

Mari tar barna med til Huldreheim – et herskapshus som egentlig ble revet for over 50 år siden – og forteller dem de spennende, ofte mørke sagnene og historiene fra Rælingen: Om svartedauen, henrettelser og hekseprosesser, den store nordiske krig og Karl 12, andre verdenskrig og mer til. Her skal det legges til at den lokale verdenskrigstilknytningen ikke er av de mest interessante, den begrenser seg til et flydropp like før den tyske kapitulasjonen. Men det taler til Sveen og Emberlands fordel at de klarer å «selge» episoden likevel, ikke minst med humor.

Serieskaperne leverer også, utvilsomt helt i tråd med kommunens ønsker, en rask gjennomgang av kommunens kultur-og idrettstilbud for de unge, samt nasjonalparkplanene i området. Både fortid og framtid, altså, og selv om det blir en del fortelling på stikkordsform, er flyten god, og serieskaperne tar den plassen og tiden de trenger med detaljer som de finner appellerende. Litt prekener og mye rent skryt blir det, for her gjelder det å fremme bygdas sak så mye som mulig bare 30 seriesider, men oppdragsgiveren har også latt Sveen og Emberland i høyeste grad sette sitt personlige preg på produksjonen – Ikke bare ved sin sedvanlige runde og stiliserte strek, men også ved «easter eggs» i innholdet: I episoden om Eli Pedersdatter, en ung kvinne som ble henrettet for å ha drept på sitt (muligens dødfødte) uekte barn, likner dommeren på Donald Trump, mens barnets far, som unnslapp ved å verve seg, ser ut som Stomperud. Det ville heller ikke vært en ekte Sveen og Emberland-tegneserie hvis ikke det ble pekt grundig nese til noen: Når en av barna utbryter «Alle kommuner har sikkert masse spennende historie, hvis vi dykker ned i kildene», innvender fortelleren straks at de finnes ett viktig unntak, nemlig den før nevnte nabokommunen.

Spennende historie hjelper alltids, men det Sveen og Emberland beviser med dette albumet, er at det hjelper også veldig mye med en god presentasjon.

Sagaen om Rælingene – Skumring på Huldreheim
Av Øyvind Sveen og Ivan Emberland
32 sider
129 kr.
Kolofon Forlag

Les også:
Tilbake til røttene
Huldreheim gjenoppstår

På søndag ble «Sagaen om Rælingene», et tegneseriealbum av Sveen og Emberland i lokal regi, lansert på Rælingen kommunes markedsdag.  Serienett har snakket med kommunens kultursjef Rune Thieme om prosjektet.

Hva er «Sagaen om Rælingene»?

Det er en tegneserie med lokalhistorier fra Rælingen, eller rettere sagt korte biter av historien. Tanken var at det skulle være en smakebit på de mange ulike sagnene og historiene fra kommunen, et ønske fra vår side om at leserne skal bli nysgjerrige på vår lokalhistorie.

Hvordan oppsto ideen?

Det var vel egentlig litt tilfeldig at vi for et par år siden ble klar over at Øyvind [Sveen] og Ivan [Emberland] var så hyppig hjemme i Rælingen. Vi kjente jo til dem fra oppveksten og sånn, og vet at de har hatt de vi kan kalle et kunstnerisk virke innenfor feltet tegneserier, i mange år. Så startet vi Fjerdingbyfestivalen for et par år siden. I den forbindelse kom vi kontakt med dem og fikk dem til å holde en workshop om tegneserier som historiefortelling. Og det var starten.

Hvilke kilder har dere brukt?

I Rælingen har vi to historiebøker. Den nyeste er om gårdshistorie, og er nok den historisk mest korrekte, kall det gjerne det. Den første boka ble redigert av Rælingens første ordfører, Asbjørn Dørumsgaard, og baserer seg på historisk fakta, men også på en god del sagn og historier herfra – Alt fra Karl 12, geologi, huldra, hvordan det var å gå til skolen på Kongeveien for 300 år siden, den type ting.

Vi ga Ivan og Øyvind veldig frie tøyler til å plukke i historier og finne en måte å fortelle dem på. Og før vi visste ordet av det så kom de opp med ideen om å bruke jaktslottet Huldreheim [revet i 1958] ved Ramstadsjøen som utgangspunkt, og en hulder som forteller, gjennomgangsfiguren som drar leseren gjennom historien.

Før de begynte sa vi til dem at vi ønsket et hefte som også kunne brukes på skolen. Ikke som en lærebok, men som et sted å begynne for å bli nysgjerrig på rælingshistorien, og som man kunne bruke i klasserommet for å gå nærmere inn på de ulike historiene. Vi har flere prosjekter i den kulturelle skolesekken hvor elevene er ute, blant annet her på Bygdetunet og ser på samlingen og museet her. De besøker også Kongeveien, med en skuespiller i fortellerteater, hvor de også får høre noen av de samme historiene. Elevene møter, og kjenner jo til mange av de figurene og historiene som er i dette heftet.

Opplaget er på 5000. Hvordan skal distribusjonen foregå?  

Akkurat nå så er bøkene til salgs i bokhandelen. I tillegg skal den selges på rådhuset, og på museet her Bygdetunet. Så fikk vi spørsmål fra kunstforeningen om de kunne få lov til selge den der de har utstillinger, i Sandviksstua. Så vi har noen kjære og kjente knutepunkter i kommunen vår i tillegg til bokhandelen. Vi gir også et klassesett til hver skole, så elevene kan jobbe med det i skoletida. Vi kaller inn kulturkontaktene på skolene, gjennomgår læremateriellet og viser til hvordan de kan bruke det som utgangspunkt for undervisning i skolen.

Du er påtroppende kultursjef i Rælingen kommune. Hvor involvert har du vært i prosjektet?

Jeg har vært involvert helt fra starten av, fra vi ble kjent med Ivan og Øyvind på nytt. Det var jeg som dro dem inn for å gjøre den tegneserieworkshopen jeg nevnte tidligere. Og som oppsummering av den satte vi oss ned sammen og drodla litt rundt, snakket om hva de hadde gjort av prosjekter tidligere, hva kunne de kanskje gjøre for oss. Vi har hatt dette ønsket om å aktualisere kommunens historie for nye lesere, og for barn og unge spesielt. Det tente de veldig på, og de fikk oppdraget.

Hva håper dere i kulturetaten å oppnå med dette prosjektet?

Vi vet at Rælingen er en populær kommune med mange innflyttere som ikke kjenner historien vår og stedene våre. Vi håper at dette skal være en inspirasjon til å dykke ned i lokalhistorien.

Les også:
Tilbake til røttene

Sveen og Emberland gjorde ære på hjembygda da de søndag lanserte sitt nyeste tegneseriealbum «Sagaen om Rælingene» på Rælingen Bygdetuns markedsdag.  

Øyvind Sveen og Ivan Emberland bor på hvert sitt kontinent (henholdsvis i Vietnam og Brasil), men begge to gikk sine barnesko i Rælingen på Romerike. De møtes i Norge i gjennomsnitt tre ganger i året, så det er nok ikke helt uvant for dem å treffes igjen på gamle trakter. Mer uvanlig er det at de møtes i samband med en tegneserie som er laget spesifikt for gamle trakter.

Rælingen er en kommune i vekst, og kultur-og fritidssektoren ønsket seg en tegneserie som kunne vekke interessen for kommunens kultur og historie. Resultatet er tegneseriealbumet «Sagaen om Rælingene», som Sveen og Emberland lanserte på Rælingen Bygdetun. Tunet er drevet av det lokale historielaget, og fungerer både som museum, kafé og kulturelt møtested. Albumlanseringen var en del av programmet for den kulturelle markedsdagen som markerer slutten på Kulturuka i Rælingen. I tillegg til «Sagen om Rælingene» sto magedans i heksekostymer og flere lokale kor og artister på programmet.

Plottet i «Sagaen» er enkelt: En gruppe barn får lokalhistorisk omvisning av en litt tørr og uinspirerende representant for kulturetaten før omvisningen blir overtatt av en mystisk kvinne ved navn Mari Kollen – Et navn som skapte allmenn humring i forsamlingen; Marikollen er et sted like i nærheten, mest kjent for sin idrettspark. Mari er et hulder, ung av utseende, men ukjent av alder, og et orakel av lokalhistorisk kunnskap.

-Det finnes mye spennende av sagn og legender i Rælingen, fortalte serieskaperne fra scenen på bygdetunet, og la til at de liker det som er skummelt. Noe som albumet også bærer preg av.  En bygdebok fra 1955 har vært den viktigste kilden, men de trekker også inn ting som foregår i dag, og framhever kjente rælinger. Albumet ble beskrevet som «en kortreist tegneserie».

Som kjent har de fleste lokalhistoriske skrifter et begrenset, men trofast og spandabelt publikum. I løpet av dagen signerte og solgte Sveen og Emberland  rundt 150 eksemplarer av «Sagen om Rælingene» fra standen til Rælingen folkebibliotek, noe som så ut til å kunne tilsvare publikumsoppmøtet på Bygdetunet denne dagen. Albumet vil være til salgs hos flere lokale institusjoner framover.

(Øverst: Rælingens kommunevåpen)

Les også:
Huldreheim gjenoppstår

For andre år på rad gjennomføres en 24 timers tegneseriemaraton i Bergen. 

Konseptet er å la serieskapere utfordre seg selv ved å lage en 24 sider lang tegneserie, fra bunnen av, i løpet av 24 timer. Ideen ble unnfanget av Scott McCloud i 1990. Til å begynne med var det snakk om en individuell øvelse, men fra 2004 ble den første kollektive «24-Hour Comics Day» arrangert i USA. Alle interesserte møtes i samme lokale og blir sittende og arbeide i et døgn, eller til jobben er gjort. Siden har dette blitt gjennomført regelmessig flere steder i verden.

Maratonen ble i Norge først arrangert i Oslo, som en oppvarming til OCX. Første gang et slikt prosjekt ble gjennomført i Bergen var i fjor. Überpress-redaktør Are Edvardsen var initiativstaker, og resultatet ble utgitt i en egen antologi fra Überpress.

24 Timers-Maratonen foregår på tegnebutikken/atelieret Blekk i Bergen, og begynte i dag klokka 08:00 om morgenen. Serienett var innom på en visitt like etter tolv i dag, og ba serieskaperne fortelle med egne ord hva deres respektive 24-timers prosjekt går ut på.

Aleidis Houthoofd
– Jeg prøver bare å tegne kropper på en abstrakt måte. Historien handler om hvordan ekstremt dårlige erfaringer påvirker forholdet en har til egen kropp.

Lars Helgemo
-En historie om et lite monsterbarn som har kommet til verden, men har ikke noe mat. I søken etter mat kommer han i masse trøbbel.

Frida Annette Strømme
-Det handler om et spøkelse og en hund. Spøkelset prøver å bli et individ, fordi det bare er hunden som kan se det.

Frida jobber digitalt

Birgithe Solstrand
– En astronaut på skattejakt i verdensrommet.

Emmelie Salomonsson
-Tar utgangspunkt i mitt tantebarn som gir meg inspirasjon; han har kommet med tips. Det handler om en dinosaur som lever sammen med ham (altså tantebarnet)

Are Edvardsen
-Siden jeg er med på å arrangere, har rigget opp og sørget for at alle har det koselig her, er jeg ikke kommet så langt, jeg har nettopp startet. Jeg lagde et oppsett, men har ikke kommet så langt i min historie. Men i korte trekk så handler det om en mann som vikarierer for heksen som sitter fast i en trestubbe (jf. Asbjørnsen og Moe)

Elise Møystad
-Det handler om en gjeng barn som spiller «Boksen Går«.

Elise jobber digtalt.

Espen Tennebekk
-Det er en eldre bestemor som tar opp sverd og skjold for å redde barnebarna sine.

Espen jobber også digitalt.

Agnes Guttormsgard
Agnes så ut til å være kommet ganske langt allerede. Hun hadde tegnet flere ruter med skogbilder,og det ser ut til å være hele settingen:

– Det er en dialog mellom to mennesker i en skog

Irene Alterskjær
-Jeg har en historie som handler om å være nysgjerrig på verden, og utforske nye steder. Med dyrefigurer.

Ida Woldsund
-Det handler om en mark som kommer opp av en vask

Andreas Pilskog
Andreas så ut til å ha tusjet flere ganske detaljerte tegninger allerede. Ikke desto mindre var historien litt opp i lufta ennå. Han forklarte om fortellerprosessen:

– Er litt usikker på historien fortsatt. Jeg gjør det visuelle først, og så tenkte jeg å basere dialogen på noe helt annet.

Bergen 24 timers tegneseriemaraton avsluttes i morgen tidlig kl. 08:00. Are Edvardsen regner med å samle de nye seriene i en antologi fra Überpress allerede i oktober.

 

 

Mari Kanstad Johnsen bruker sitt særmerkte uttrykk til å oppdatere ABC-boka.

Reint kunstnarisk var Mari Kanstad Johnsen den mest interessante av bidragsytarane til Gyldendals «ordfrie bøker» i fjor. Med den poetiske og underfundige «Jeg Rømmer» framsto ho som ein sjelfull illustratør i grenselandet mellom teikneserie og bildebok.

Hennar nyaste bok frå Gyldendal heiter ganske enkelt «ABC», og oppheld seg i det same grenselandet. Den består nesten berre av heilsider eller dobbeltsider, men er konstruert som ein teikneserie. Ettersom boka er for førskulebarn, er plottet enkelt: Vesle Anna og (den eigentleg litt androgyne) mormora hennar må finne ut kven av bebuarane i ei blokk som har mista ein ring. Kvar leilegheit representerer sjølvsagt ein bokstav.

Johnsen slår seg laus med fantasifulle motiv og figurar for kvar bokstav. Ettersom som boka også er pedagogisk, blir det mykje peikeboklesing, der barna må prøve å setje namn på ein heil masse ting som begynner på same bokstaven. Men den er meir enn som så; boka har bokstavrim og gags, og inkluderer også relevante ord frå andre ordklassar enn substantiv. Stundom utfordrar den også dei små med litt meir avanserte ord som «origami» og «Picasso», sjølv om det aller meste er på førskulenivå. Og nokre gonger leiker Johnsen seg med allitterasjonar på ein verkelg kreativ og artig måte, som i leilegheit «L»:

Som illustratør har Mari Kanstad Johnsen ein særmerkt stil, med mykje vassfargar og klare kontrastar  – både mellom breie penslar og tynne, sirlige linjer, og mellom sterke fargar og minimalistiske kvite bakgrunnar. Formatet i denne boka eigner seg særskilt til å la illustratøren utfolde seg med breie penselstrok, som gjer boka endå meir kontrastrik. Stilen er lite kommersiell, men lett å gripe, fengande og umedelbart tiltalande.

Måten boka ender på er i seg sjølv ganske kreativ, og set krona på verket i eit både visuelt og verbal solid bildebok. Frå ein vaksen sitt perspektiv kunne kanskje forfattaren/illustratøren slått seg endå meir laus med motiver og ordleiker, men Johnsen har funne ein god balanse mellom moderne og tradisjonell formidling av pedagogisk underhaldning for barn.

ABC
Av Mari Kanstad Johnsen
ISBN 9788205493094
96 sider
299 kr.
Gyldendal

Les også:
Mellom fugl og fisk

Blueberry er an av klassikerne som fortjener å få litt fornyet oppmerksomhet med jevne mellomrom. Nå er de tre første albumene samlet i ny utgave.

(Oppdatert 7/9/2017 med opplsyninger om hardcoverserien)

Kavaleriløytnant Mike Blueberry, en westernhelt med den noe spesielle bakgrunnen som reveljeblåser, har lang fartstid i Norge. Han debuterte på norsk i Tempo nr. 44/1969, da under navnet Løytnant Winston.  Albumserien hans gikk fra 1977 til 2005, og selv en spin-offserie, «Den Unge Blueberry/Blueberrys Unge År», holdt ut en god stund på norsk. En serie med innbundne samlebøker ble utgitt fra 2006 til 2008. I det hele tatt er det ingen mangel på Blueberry-opptrykk. Med 9 års pause er det nok likevel en sjanse for at den nye utgaven kan fange opp noen nye lesere.

«Legenden om Blueberry 1» samler de tre første albumene: «Fort Navajo», «Torden i Vest», og «Ensomme Ørn». Dette tilsvarer bind 2  i hardcoverserien. Historien som albumene forteller er sammenhengende, og blir ikke fullført i denne boka en gang.  Så her kan vi snakke om noe av et filmatisk epos i tegneserieform, som sprenger grensene for det vanlige albumformatet.

Blueberry, som ble startet i 1963 av manusforfatter Jean-Michel Charlier og tegneren Jean Giraud, senere best kjent som Moebius, er den definitive fransk-belgiske westernserien.  Noe av årsaken til Blueberrys suksess tror jeg ligger serien fra første stund kombinerer klassiske westernmotiv med sofistikert historiefortelling. Hovedpersonen eksemplifiserer dette: Blueberry trekker raskt og med presisjon, men han er også en pragmatisk humanist. Han foretrekker å holde hodet kaldt og bruke kløkt, og som regel fungerer det best sånn. Intrigen i de første albumene dreier seg rundt en indianerkrig som utløses av at en ranch blir angrepet og brent ned, tilsynelatende av apasjer. For å forbli tro mot sine idealer både som soldat og som medmenneske må løytnant Blueberry være handlekraftig og smart i møte med krigshissere på begge sider av den eskalerende konflikten.

Giraud kan selvsagt også ta mye av æren for seriens suksess; allerede i første albumet ser vi en nærmest fullt utviklet strek, utsøkt og detaljert, og med en svært Remingtonsk atmosfære. Han er den perfekte western-tegner. Charlier påbegynte serien kort tid etter en USA-reise og det er tydelig at han da hadde satt seg grundig inn i ville vesten både som sjanger og historisk periode. Som Giraud hadde også han en velutviklet stil fra begynnelsen av, men man merker en gradvis utvikling mot et mer sofistikert fortellernivå allerede i løpet av de tre første albumene.

En annen som også har satt seg grundig inn i det gamle vestens historie, er forordforfatter Harry Hansen, Han vet sikkert mye om Blueberry som serie også, men det er det generelle historiske aspektet som interesserer ham, selv om han prøver å trekke inn Blueberry der han kan.

Alle albumene er selvsagt utgitt på norsk før, tre ganger (fire ganger hvis du teller med føljetongene i Tempo), og føyer seg således inn rekka av nostalgisk gjenbruk fra Egmonts side. Men Blueberry er langt mer enn et hyggelig, nostalgisk gjensyn for gamle lesere; den er en klassiker i toppsjiktet, og burde være obligatorisk lesing for alle med interesse for fransk-belgiske serier og/eller western som sjanger.

Legenden om Blueberry 1 – Fort Navajo
Skrevet av Jean-Michel Charlier, tegnet av Jean Giraud
Forord av Harry Hansen
152 sider
Kr. 189,90
Egmont

Serietegner Marius Henriksen ble nylig ferdig utdannet som lærer. Egmont feirer begivenheten med å gi ham sin første bok. 

Henriksen har fått til mye på ganske kort tid i denne bransjen. Han sendte inn tegneserien «Søppel» til Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2009, og vant Egmonts tegneseriekonkurranse i 2012 for «Storefri». Per av i dag har han fast plass to blader: I Pondus med «Storefri» og i Rutetid med enruteren «Hurtigmat».

Så det var hans tur til å få sin egen bok. Når så mye er sagt, sliter Henriksen med et åpenbart problem som tegner, noe som også går fram av denne samlingen: Han har ikke utviklet en egen stil, men kopierer fortsatt Frode Øverli (med visse trekk fra Øyvind Sagåsen). Dette er distraherende. Selvsagt er det vanlig at serietegnere begynner med å kopiere sine helter; for mange er det en del av læringsprosessen. Men de fleste utvikler seg videre derfra. Han har også problemer med å tydeliggjøre aldersforskjell mellom lærere og elever. Ikke for alle karakterene, men for mange nok.

Til å begynne med var humoren til Henriksen også i overkant avhengig av det verbale, men her er det en viss utvikling å spore; han har blitt bedre på å fortelle visuelt. Og han har andre fortrinn, som at han er en svært habil humorist, dyktig på både formuleringer og timing. De gode poengene kommer tett.

Figurene er arketyper: Du har den sarkastiske grinebiteren Sigbjørn, den umodne døgenikten Vidar, den fornuftige og velmenende Ann-Beate, den konservative mannemannen Jon-Anders (han er gymlærer, selvsagt), den komplette idioten Roybert og den avmektige lederskikkelsen rektor Franz. De er enkle, men det finnes fordeler med dette også. På godt og vondt blir de fleste stripeserier litt rundere i kantene når karakterene har fått utviklet seg. «Storefri» kan tillate seg å være mer kynisk, og det er mye bra komikk i kynisme.

Dessuten handler det om identifikasjon. Alle har jo gått på skole, og de fleste husker vel at medelevene, eventuelt også en selv, kunne være litt rølpete. Så seriens tidvis plumpe humor virker helt naturlig. Blant elevene finnes det få faste karakterer, men strengt tatt er det ikke plass til det uansett. At elevene stort sett er tilgodesett med én vits pro persona, fungerer derfor helt greit.

Som sagt, Marius Henriksen har to serier som går fast i norske humorblader. I tillegg til «Storefri» inneholder boka også flere sider med «Hurtigmat». Generelt burde det være lettere å lage en god enruterserie enn en god stripeserie, fordi man ikke er bundet av noen faste figurer eller miljø. Bare fantasien setter grenser. Men også innen denne subsjangeren finnes det ulike nivå, som vi kan se i Rutetid. Og akkurat i det bladet er Henriksen en av de bedre.

Begge serier byr på en litt barskere humor enn det som er blitt normen blant norske stripeserier av i dag. Ikke akkurat på Pyton-nivå, men mer på et passelig politisk ukorrekt mellomnivå.  Vi trenger sånt. Jeg ønsker derfor Marius Henriksen lykke til med å finne en lærerjobb som gir ham ytterligere inspirasjon.

Storefri: Lær Ting!
Av Marius Henriksen
Forord av forfatteren
120 sider
159 kr.
Egmont

På årets OCX satt en mann på stand med en telefonkatalog av en tegneserieroman. Denne mannen var Andreas Rønning, og boka hans, «Z for Zombie: A Christmas Carol», var et prøvetrykk, ikke til salgs. Men han håper å kunne utgi den ganske snart. Serienett slo av en prat med mannen.

-«Z for Zombie» begynte som en ide som jeg skrev til en spillefilm i 2010. Som manusforfatter vet jeg at det aller meste blir jo ikke laget, men jeg tenkte at det ville vært gøy å få realisert noe, å ta ett lite steg til med et manus. Jeg lenget etter å ha noe fysisk bevis på det jeg holder på med. Så da tok jeg tak i en som jeg hadde jobbet masse storyboard med, Trond Kulterud, og fikk ham til å tegne.

Bokas fulle navn er «Z for Zombie:A Christmas Carol». En forhåndskikk som du kan finne her, tyder på at den opphavelige Julenissen, den hellige biskop Nikolas, kan være en av zombiene. Noe som i så fall forklarer sammenhengen mellom zombier og jul. Om tittelen forklarer Rønning videre:   

– Orson Welles hadde en film som het «F for Fake», så det var egentlig derfra «Z for Zombie» kom. Jeg ville han en tittel som skiller seg litt ut, men som likevel er rett i kjernen. Når det gjelder «Christmas» så er det bakteppet for hele historien – Julen, det å bli født på ny, det religiøse ved det, er et tema som ligger bak. Dessuten jobbet jeg på Narvesen da jeg var ung, så jeg sto og solgte disse juleheftene i alle år, og synes egentlig at det har blitt litt utdatert, det med julehefter. Mange kjøper de samme hvert år uten å lese dem. Så dette er julehefte for en ny generasjon.

Hva så med selve historien? Etter hvert må det vel bli vanskelig å finne på noe nytt med zombiesjangeren?

-Historien handler om en skurk som desperat vil bli helt, og om en helt som ikke vil være helt. Det er kjernen i historien, og det er et ganske tungt drama i bunnen, egentlig. Hvis du fjerner det med zombiene er det fortsatt en historie som står på egne bein. Skurken lider av noe som heter «Munchausen by proxy-syndrom»; han først skader mennesker, og deretter redder dem, for å bli en helt. Og han er et geni. Vi er i en science fiction-verden her, så han finner opp zombiegenet – «The Immortality gene». Han injiserer mennesker og sender dem ut i verden…og det går til helvete.

Rønning har jobbet med serien i sju år nå. Lenge nok, faktisk til at han har begynt med å holde foredrag om prosessen. Serieskaperne hadde en kickstarter i april, og den har muliggjort produksjonen av tusen kopier. Det blir egenutgivelse. Men han møtte noen interessenter på OCX, og skal bl.a. få selge boka på Outland.

-Jeg har ikke turt å tenke utgivelse ennå, for det har vært så mye jobbing med selve innholdet, så jeg har skjøvet og skjøvet på det. Men nå har vi kommet så langt, og er nesten ferdige. Så i sommer trykker vi eksemplarene, og skal begynne å selge dem til høsten. Jeg har aldri vært involvert i dette her før. Nå har jeg noe, nå er jeg her og får vist meg fram.

Rønning har aldri vært med i seriskapermiljøet, men han har en langvarig interesse for tegneserier:

–Jeg har samla på tegneserier siden jeg var liten gutt, og har en ganske stor samling. Så jeg leser veldig mye tegneserier, og jeg elsker formatet. Men jeg visste ikke at det var så mye jobb og så vanskelig, så det har vært en ganske bratt læringskurve. Jeg har lært veldig mye, så den neste blir ikke så omfattende.

I april var han på WonderCon (Anaheim, California) for å skape blest om kickstarteren. Slik beskriver han det:

-Jeg fikk et innblikk i en helt sinnssyk verden, da jeg oppdaget hvor svært tegneserier og sånt er i USA. Kickstarteren suksess er nok takket være WonderCon. Det var mange der som ville støtte. Økonomisk var det helt galskap, men nå blir det serie, takket være det besøket, for nå er den funda og kan gå i trykken.

Boka blir på 288 sider, med over 3000 tegninger, basert på et spillefilmmanus på 102 sider. Samtidig gir han ikke opp håpet om at historien likevel kan bli film en dag:

-Jeg føler at dette her er lettere å lese enn et spillefilmmanus. Sånn sett er den ganske tilgjengelig, den er storyboarda ut, på en måte. Mye av jobben er gjort for å visualisere det, så jeg føler at jeg har skapt en verden som er ganske kul. Og jeg tenker at hvis noen gang har lyst til det, så ligger den der. Hvis ikke så er det en tegneserie, og jeg er fornøyd med det. Nå har jeg fått den laget, kan ha den i bokhylla, og kan gå videre.

 

Fort andre gang i år satser Hollywood på en tegneseriefilm med en kjent manga som forelegg. Denne gangen med større hell.

Den overnaturlige thrilleren «Death Note» er nok kjent også for mange norske serielesere.  Mangaen ble utgitt i Norge fra 2008 til 2009, og fordi den bare gikk over 12 bind, rakk den å bli fullført før slutten på den nordiske manga-boomen. Da hadde den allerede blitt adaptert til en anime-serie på 37 episoder, samt to realfilmer. En tv-serie med levende skuespillere, fortsatt laget i Japan, kom i 2015.

En vesentlig forskjell mellom denne nye filmen og alle tidligere versjoner, er at handlingen er flyttet fra Japan til USA (nærmere bestemt til Seattle, der nedbørsmengden er med på å sette den rette stemningen).  Dette har vist seg å være en bedre løsning enn i «Ghost in the Shell», der handlingen fortsatt er lagt til Asia, men de fleste av karakterene ikke lenger var asiater. Regissør Adam Wingard gjør god bruk av den friheten som denne omplasseringen har gitt ham.

Utgangspunktet for filmen er det samme som i mangaen: Den smarte og litt emo tenåringen Light Turner (Light Yagami i tidligere versjoner) får fatt i en magisk bok som lar ham ta livet av enhver han måtte ønske, hvordan han måtte ønske, bare så lenge han har offerets navn og bilde. Men så lenge han eier den, blir han forfulgt av en shinigami (dødsgud) ved navn Ryuk. Denne figuren gir ham veiledning i hvordan han skal bruke boka, men ser ellers ut til å ha sin egen, uklare agenda. Men beruset av makten begynner Light, etter hvert med assistanse fra kjæresten Mia, å leke Gud, tar livet av stadig flere navngitte mordere, gangstere og terrorister, og etterlater seg signaturen «Kira». Dette til begeistring for en stadig voksende internasjonal kult som dyrker den ukjente «dødsengelen» Kira, men til frustrasjon for internasjonalt politi. Light tror han er umulig å spore, men den mystiske etterforskeren «L» er uenig.

Å komprimere handlingen i en tolv binds manga til en spillefilm er ikke lett. Vær klar over at handlingen i denne ikke særlig lange spillefilmen er tett, og at deler av historien er redusert til en montasje. Likevel lykkes det, takket være en stram og nøye regi. Wingards utrolige selvdisiplin (og hans disiplin over filmteamet) som filmatisk forteller er prisverdig, og hans evne til å holde på seerens oppmerksomhet gjennom en stadig mer komplisert intrige, er forbløffende. Mot slutten av filmen føles det ikke som om han har gapet over for mye. Historien inneholder ellers nok overraskelser til å resultere i en svært tilfredsstillende slutt, så det er snakk om en kombinasjon av godt manus og sterk regi her.

Selv om filmens handling er flyttet til Seattle, er det fortsatt japanske elementer i historien, og det beste med dette er at elementene ikke er lagt til bare som nikk til originalen eller inside jokes; snarere passer de naturlig inn i handlingen. At Light velger seg det tvetydige aliaset «Kira» er for eksempel et viktig utgangspunkt for den katt og mus-leken han etter hvert skal spille med politiet.

Ryuk er brukt heller sparsommelig, uvisst av hvilken grunn. Han er atskillig mer overbevisende enn den plastiske Ryuk fra spillefilmene, og en imponerende framtoning. Kanskje Wingard har sterk tro på «less is more»-prinsippet. Kanskje spesialeffektbudsjettet ikke holdt til å gi ham mer scenetid. Eller kanskje det ikke var tid til å gi ham den nødvendige, mytologiske forhistorien. Så mye som jeg ellers synes fungerer, er forholdet mellom Light og Ryuk underutviklet.

Trofaste fans av mangaen har gitt denne filmen svært blandet mottakelse, så det er mulig den mangler noen vesentlige elementer som jeg har vært villig til å se gjennom fingrene med. Men Wingards fortellerevner kompenserer etter min mening tilstrekkelig for mangler i forhold til originalen.

Death Note
Basert på en manga av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata
USA 2017
Regi: Adam Wingard
Manus:Charley og Vlas Parlapanides, Jeremy Slater
Skuespillere: Nat Wolff (Light Turner/Kira), Willem Dafoe (Ryuk), Keith Stanfield (L), Margaret Qualley (Mia Sutton), Shea Whigham (James Turner), Paul Nakauchi (Watari)
Lengde: 1 t. 40 min.
Norgespremiere (streaming): 26.08.2017

Se filmen her

– Vi vil prøve å få verden til å assosiere “The Li’l Five” med Sør-Afrika, og vise dem hva vi kan gjøre her, sier den tidligere Supa Strikas-tegneren Karl Mostert. Serienett har snakket med ham om hans ambisiøse funny animal-albumserie. 

Strika Entertainment ringte Mostert mens han studerte på polyteknisk institutt i Cape Town. De hadde fått nummeret hans fra en av foreleserne på instituttet hvor han ofte kom i trøbbel for å tegne under forelesingene. – Jeg studerte grafisk design, så det var ikke nødvendigvis illustratør jeg skulle bli, forteller han. – Jeg begynte å illustrere lenge før det, men ble mye bedre på Strikas Entertainment fordi jeg var omgitt av andre tegnere som jeg kunne lære av.

Strika Entertainment er oppkalt etter studioets flaggskiptittel, fotballserien Supa Strikas. Supa Strikas er Sør-Afrikas mest kjente varemerke innen tegneserier og tegnefilm; den er utbredt på fem kontinenter. I Norge var det fotballklubben Boing som utga serien, og nylig begynte Boings etterfølger, Kickerz, å trykke serien igjen, enda klubben har redusert satsingen på tegneserier generelt.

Tegneseriebransjen i Sør-Afrika er ikke for stor, men Mostert så seg likevel om etter andre tilbud. Han dro til Mamba Media, en rivaliserende tegneseriebedrift som også lagde fotballserier. For Mamba lagde han tegneserien Vusi Vuzela, Soccer Warrior. Deretter fortsatte han videre til Media24, der han tegnet Unicity, en spenningsserie om en ung reporter, for tegneserieheftet Mshana.  – Det var nok det beste stedet jeg jobbet, og sannsynligvis den beste tegneserien jeg kunne få til på det tidspunktet, mener han.

Da Mshana ble lagt ned, ble ham med i studioet They Did This! Studioet består av tegnere som ønsker å gjøre sine egne ting Men i Sør-Afrika tjener du ikke mye stort på å gjøre dine egne ting. – Det er vanskelig å stole på publikum, det er ikke noe stort marked i Sør-Afrika for tegneserier, spesielt ikke nye tegneserier, forteller Mostert. Så han gikk tilbake til å gjøre leie-og frilansarbeid. Men They Did This! består, og det gjør også studioets store prosjekt, The Li’l Five.

Serien er en funny animal eventyrserie i albumformat, og tittelen viser til de fem store som du finner i afrikansk dyreliv: løve, neshorn, leopard, elefant og bøffel. Men de fem hovedpersonene, som altså er hver sin representant for de fem store, er ungdommer – Derav navnet på serien. Indiana Jones-type eventyr, kaller Mostert det, men legger til: – Selv om serien har mer av en Tintin /Asterix-vibe.

Og i følge seriens hjemmeside er målet med serien å gjøre The Li’l Five like synonymt med Sør-Afrika som Asterix er med Frankrike og Tintin er med Belgia. Er dette fortsatt en ambisjon dere har?  – Ja, det har vi, svarer Karl Mostert, vi vil vise dem hva vi kan gjøre her. Men han innrømmer at det har gått litt tregere siste året fordi flere av de involverte har vært opptatt med å stifte familie.

Karl Mostert tegner serien. Moray Rhoda skriver den med innspill fra alle de andre i studioet, Ryan Carolisen tusjer, mens Andrew Cramer fargelegger og tekster. Det er studioarbeid, selv om serieskaperne opererer som et «virtuelt studio» for øyeblikket, fordi They Did This! ikke har egne lokaler.

For tiden holder de på med et nytt full-lengdes album (48 sider), som blir det tredje i rekken. I tillegg har de produsert to kortere historier. Bare det første full-lengdes albumet, «The Secret of the Black Cave» er tilgjengelig via Comixology. Har They Did This! tenkt å gjøre noe med den internasjonale distribusjonen?  Mostert innrømmer at de har ikke kommet særlig langt – Jeg mener, vi selger over hele verden, og jeg vet at vi har sendt mange album utenlands. Vi har bare ikke hatt tid og anledning til å snakke med utgivere, og vi vet ikke hvor vi skal begynne. Men jeg er sikker på at vi skal finne ut av det i nær framtid.

The Li’l Five på Facebook