Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Gaveideer 2017: Hovedbøkene

Gaveideer 2017: Hovedbøkene

Førjulsesongen bugner som vanlig over av større tegneseriebøker som nok ofte vil finne veien til juletrefoten innen den 24. Serienett ser i denne omgangen på de årlige samlingene til Norges «fire store» innen stripeserier.

Pondus – Hjerneceller & Dansefot (bok 16)
Av Frode Øverli
Forord av Lise Klaveness
176 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: tittel-temaet fungerer ikke lenger, ikke når vi er oppe i 15-16 bind. Men Frode Øverli og redaktørene hans har vel låst seg fast i dette mønsteret for lengst.

Som vanlig er det ikke noe ekstramateriale årets Pondusbok; dette er ikke en serie som trenger å by på mer enn seg selv. Delvis av samme grunn inneholder den en stor andel oppblåste striper. Pondus trenger ikke å selge på kvantitet (det ser du ikke minst i juleheftene). Og det er nå en gang sånn at utgiverne er så selvsikre med god grunn. Kvaliteten er svært høy. Pondus’ univers har vokst seg stort, men likevel lett gjenkjennelig. Frode Øverlis evne til å komme på nye vrier på typiske Pondus-situasjoner, den ene morsommere enn den andre, er ikke til å tro iblant. Man må nesten spørre seg selv hvor lenge dette kan vare. I denne boka får vi glimt fra Pondus’ og Jokkes ungdom (inkludert en Københavntur med uante konsekvenser), Chelsea-supportere får gjennomgå, Ivar kan fortsatt bare drømme om å nå Jokkes nivå engang (langt mindre Eddies), og vi får oppleve dvergkasting på høyt profesjonsnivå.

Ekstra plusspoeng for inspirert forord av Lise Klaveness (tidligere landslagspiller), som ser ut til å ha tatt mye av inspirasjonene fra Øverlis egne talegaver.

 

Nemi – Jentestreker (bok 13)
Av Lise Myhre
Forord av Unni Lindell
Ekstramateriale: Bladforsider, kommentarer
160 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

«Samler striper fra en av de fineste periodene av Nemi hittil, 2011 og litt inn i 2012», heter det i presseskrivet. Vel, det er en måte å skjønnmale det faktum at Nemi-bøkene fortsatt ligger så langt etter kronologisk. I sitt 20 års jubileum burde Nemi vært tilgodesett med to samlebøker. Lunch fikk det jo.

Men gamle striper eller ei, er dette virkelig en av de fineste periodene for serien? Dårlig er den i alle fall ikke. Nemi har her fått den entusiastiske, sympatiske personligheten som har festet seg ved henne, og har gjort serien morsommere. Persongalleriet hennes blir omsider vel etablert, noe som også gjør serien mer levende. Grimm er uinteressant i seg selv, men fungerer når han skal være et motstykke til Nemis personlighet, og det er det er vanligvis oppgaven hans. Et par steder prøver Lise Myhre å gi ham noen litt særere personlighetstrekk selv, men det er halvhjertet. Ophelia er ikke ferdig utviklet som figur på begynnelsen av samlingen, men ble det stort sett i løpet av 2012 (som for henne sto i Mayakalenderens tegn).  Så i det hele tatt fant serien sin nåværende form i løpet denne «Jentestreker»s tidsforløp.  Allerede her har Lise Myhres begynt å ty til memes (dvs. sitat og et bilde), men de er mer forseggjorte enn i dagens Nemi-striper.

 

Lunch – Ikke For å Være Negativ (bok 5)
Av Børge Lund
Forord av forfatteren
Ekstramateriale: kommentarer, forsider
190 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

I anledning Lunch’ tiårsjubileum kommer det to bøker i år (den forrige var Hva var det jeg sa?). I Negativ er vi kommet til perioden da Lunch fikk sitt eget blad, så boka inkluderer forside og bonusmateriale av typen «Kjells Gründerskole». Dermed får boka mer av et tema-og kapittelpreg. Juleheftehistorier følger selvsagt også med. Høydepunkt inkluderer Kjells forsøk innen innovasjon, og en viktig lekse om faren ved eskalerende kamper om merkevalg ved innføring av standard bedriftstelefoner. Men selv synes jeg Lunch er på sitt beste i de enkeltstående stripene. Og dem er det fortsatt mange av. Børge Lund fortsetter å ta ikke bare næringslivet, men også hele det norske arbeidslivet på kornet.

 

Kollektivet – Formfulle Høyder (bok 12)
Av Torbjørn Lien
Forord av Siri Pettersen
Ekstramateriale: Forsider, kommentarer, skisser, Blacktööth-serier
180 sider
299 kr. (veil.)
Bladkompaniet

I kontrast til Frode Øverli byr Torbjørn Lien på mest mulig av seg selv i Kollektivet-bøkene. Unntatt juleheftene for 2014-2016; ingen julehefter er inkludert i denne samlingen, fordi han satser på egenutgivelse av disse senere.  Det med å samle tidligere julehefter i egen bok er en jo en ide som har begynt å ta av i år, med Varg Veum og Arild Midthuns Donald som sesongaktuelle eksempel.

Kollektivet gjør uansett god bruk av de andre høytidene. Mer enn noen annen av disse bøkene får du følelsen av å leve gjennom et helt år når du leser den. Serien utmerker seg også med et rikt persongalleri, med humor som veksler uanstrengt mellom høy og lav, og framfor alt den før nevnte vekten på kontinuitet. Ingen ting skjer helt ut av det blå.

Perioden som denne boka omfatter, var også da Lien gjenopplivet avleggerserien «Blacktööth» (om Ronnys blackmetalband) for bladet Metal Hammer. Disse seriene følger selvsagt med.

Kommentarene er ellers det som gjør denne boka til noe ekstra. Mens Lise Myhre og Børge Lund litt mer sporadisk deler sine refleksjoner omkring de tidligere stripene sine, er Torbjørn Lien overflødighetshorn på dette området. Er det en ting jeg er svak for, så er det kontekst, og på dette feltet er «Formfulle Høyder» en skikkelig godtepose

Ambisiøst eventyr

Ambisiøst eventyr

Den norske superheltserien 7 er i rute med andre del av sitt første eventyr. I seg selv er det imponerende, men kanskje burde man ikke hatt det fullt så travelt.

Sent i fjor høst debuterte den lenge planlagte 7-serien i bokform med manus av Ole Bernt Tellefsen og Kristian Landmark, og tegninger av Kenneth Iversen.  Bok 2 er tegnet av Regine Toften Holst, som tidligere er mest kjent for å lage nettserier.

Historien fortsetter der bok 1, «Trusselen Fra Dypet», slapp. Det vil si, noen måneder må ha gått, for i mellomtida har man greid å bygge en bro over Gibraltarstredet for å kompensere for blokkeringen av Suezkanalen. Pussig nok er Catherine York – lederen for Den Sorte Orden som saboterte Suezkanalen – en slags offentlig talskvinne for broprosjektet, så her stikker det noe bak. Imens venter «De Utvalgte» superungdommene på Den Sorte Ordens neste trekk, som viser seg å være en invasjon av brennmaneter i Middelhavet.

Der bok 1 av naturlige grunner fokuserte på å presentere oss for serien univers og nøkkelpersonene, er bok 2 actiondrevet. Det er mye som skjer, og det meste av handlingen er svært kompakt. En kjennskap til de ulike karakterene, hvordan de er og hva de kan gjøre, forutsettes. Med rask framdrift og mye handling bør boka lykkes med å appellere til det unge publikummet som den søker. Samtidig er det plass til karakterskildring, både av helter, skurker og utenforstående nøkkelpersoner som NATO-admiralen Henderson, og mye humor i interaksjonen mellom alle disse. Ikke alle elementer ved historien fungerer helt som de skal. Var NATOs første og eneste plan virkelig å bombe manetinvasjonen, f.eks? Man skulle tro de ville spurt marinbiologer til råds først. Og måten skurkenes plan blir forklart på, er mildt sagt påklistret og unaturlig. Særlig ettersom historien ellers er befriende forsiktig med å overforklare ting.

Men stort sett fungerer manus utmerket. «Monstermanetene» har et åpenbart problem, men det ligger ikke der.

Norge har beskjedne tradisjoner for lokalproduserte spenningsserier, og derfor ingen egentlig «skole» for hvordan man skal tegne slike – langt mindre for hvordan man skal tegne dem raskt og rutinert. Resultatet er at en norsk tegneserieforfatter har begrenset med valgmuligheter hvis han vil få tegnet en passe lang og ambisiøs action/sci-fi/superhelt-serie. Mange, som Josef Yohannes og Future Darkness-teamet gikk til utlandet for å finne tegnere som kunne realisere visjonene deres. Ser vi bort fra auteurene (som riktignok utgjøre en stor del av serieskaperne), er Norge et land med flere tegneserieforfattere enn tegneserietegnere.

Hva jeg prøver å si, er at Regine Toften Holst ikke var klar for denne oppgaven. Ikke misforstå, hun er god på å tegne i sin egen strek. Men her prøver hun å imitere Kenneth Iversens strek, noe hun egentlig ikke får til. Dessuten mangler hun den rutinen som trengs for å gjennomføre et så omfattende prosjekt (legg merke til at Bok 2 har flere sider enn den første; 128 mot 108). Problemet melder seg straks historien begynner, med et skisseaktig og detaljfattig bilde fra grenseovergangen mellom Gibraltar og Spania, og fortsetter over de neste sidene med flere ganske nakne serieruter og få ordentlige bakgrunner. Deretter følger en lenger sekvens med helter og skurker i aksjon. Holst er bedre på å tegne mennesker enn panoramaer og bakgrunner, men mister jevnlig tråden og veksler ofte mellom detaljert og diffust fra en side til en annen.

Slik kunne jeg fortsatt. Det skal jeg ikke gjøre, men poenget er at hun burde tatt seg mer tid. Eventuelt kunne forfatterne ventet til Kenneth Iversen var klar til å fortsette. Prisverdig at Tellefsen og Landmark har ambisjoner og vilje til å få ut ett bind av «7» i året, men i praksis fungerer det ikke. De skulle ha fulgt Krüger & Krogh-teamets eksempel, og gitt tegneren den tiden vedkommende trenger til å gjøre jobben ordentlig.

Oppdatering: Etter at jeg postet denne anmeldelsen har Regine Holst påpekt at Kenneth Iversen også bidro til boka. 31 sider er helt eller delvis tegnet av ham. Han er kreditert for dette, om ikke på langt nær så tydelig som Holst. Men det er uansett mitt ansvar å fange opp slikt når jeg skriver en anmeldelse, så jeg beklager at jeg ikke så dette før.

Hovedkonklusjonen min om at tegneren(e) burde fått mer tid, står uansett fast. 

 

7 – Bok 2: Monstermanetene
Skrevet av Ole Bernt Tollefsen og Kristian Landmark, tegnet, boblet og tekstet av Regine Toften Holst med Kenneth Iversen. Fargelagt av Karstein Volle
ISBN 9788202558109
128 sider
299 kr. (nettpris 262)
Cappelen Damm

Les også:
Internasjonale helter

Hjulene ruller

Hjulene ruller

Kristian Krohg-Sørensen fullfører sin uhøytidelige trilogi om Oslo Sporveiers historie.

De siste årene har Sporveien hatt noen beleilige jubileum (selv om de runde tallene ikke alltid nødvendigvis er runde) å lage en trilogi av historisk-dokumentariske tegneserier rundt. I 2015 kom albumet med den selvforklarende tittelen «Sporveien i Oslo 1875-2015: 140 år på skinner». Året etter ble den fulgt opp av «T-Banen i Oslo» i anledning nevnte T-banes femti års jubileum. I år er det 90 år siden de første sporveisbussene begynte å gå i Oslo. Så årets album har naturlig nok den fulle tittelen «Sporveisbussen i Oslo – På hjul i 90 år»

Mannen bak samtlige av disse heftene er Kristian Krohg-Sørensen, som for lengst har etablert seg som spesialisten på historiske tegneserier. På den måten har han fått flere oppdrag; det forrige var som kjent «Den Russiske Revolusjonen» fra Manifest. Nytt av året er at i dette Sporveisalbumet har Krohg-Sørensen for første gang en partner, nemlig Kristoffer Kjølberg. Arbeidsfordelingen er den at Krohg-Sørensen lager tegneseriene på venstre side, mens Kjølberg illustrerer kommentarene på høyre side. I tillegg har førstnevnte laget en vedlagt plakat med oversikt over gamle bussmodeller mens sistnevnte har laget den doble forsiden og en tosiders julefortelling fra det gamle Oslo, «Jul på Linje 18», om en direktør som får en hyggelig overraskelse på bussen. Slutten er litt søkt, men den har også hjertelag, og det veier opp for mye nå i jula.

«Sporveisbussen» får fram Krohg-Sørensen sterkeste sider som forteller: hans detaljerte historiekunnskap og formidling, uttrykt både i tekst og tegning, og fortalt på en levende måte med humor og varme. Gjennomgangen er grundig og kronologisk, med hver side presentert som et eget, selvstendig kapittel.

Riktignok framhever albumet også Krohg-Sørensens svakheter, først og fremst den ujevne fonten kombinert med ikke alltid like vellykte forsøk på å presse så mye informasjon som mulig inn i tekstrutene. At han ofte vil fortelle mer enn han har plass til å tegne, var også et problem som gikk igjen i før nevnte «Den Russiske Revolusjonen».

Heldigvis er det interessant stoff han (og Kjølberg) har å formilde til oss.  Innlysende nok er det snakk om en lokalhistorisk tegneserie for Oslo, men jeg har også sett albumet på Narvesenkiosker i Bergen, f.eks. Den gode historien, selv om den er lokal, er i stand til å nå langt. Og «Sporveisbussene» har mange gode historier.

 

Sporveisbussene i Oslo – På hjul i 90 år
Av Kristian Krohg-Sørensen og Kristoffer Kjølberg
Forord av Sporveissjef Cato Hellesjø
32 sider
69 kr.
Sporveien

Les også:
På sporet
Pulsen på T-banen

Gaveideer 2017

Gaveideer 2017

Førjulsesongen bugner som vanlig over av større tegneseriebøker som nok ofte vil finne veien til juletrefoten innen den 24. Serienett skal i to omganger se på denne sesongens allsidige utvalg av nye humorseriebøker.

Dunce – Førstebossen
Av Jens K. Styve
Forord av Frode Øverli
Ekstramateriale: Julehistorie, forsider. tidlig proto-historie
124 sider
159 kr.
Egmont

Så er den første Dunce-boka her endelig, skjønt så lang tid tok det vel ikke. Alle stripene er her så vidt jeg kan se, og mange av dem måtte likevel blåses opp og støttes av ekstramateriale for å fylle en typisk Egmont «mellomstørrelse-bok» (dvs. lenger enn et album, men kortere enn de typiske bokhandleutgavene). Likevel kan det ikke være tvil om at det var Jens K. Styves og Dunces tur. Etter at han vendte tilbake til tegneseriene, har Jens K. Styve gradvis bygget opp omdømmet til sitt spisshattbærende alter ego. Som kjent løsnet det da han vant Dagbladets tegneseriekonkurranse i fjor, og seriens popularitet er i sterk vekst.

Det er kanskje ikke umiddelbart lett å forklare hva som gjør serien så sjarmerende og vittig. Dunce er ganske ulike det meste som har kommet til og blitt populært av norske stripeserier siden 90-tallet. Den låner noe av fortellerstilen og humoren til Tommy & Tigern, men er åpenbart noe helt annet enn det også. Seriens underfundige og reflekterte formidlingsmåte gjør den til et friskt pust. Med unntak den malplasserte og overtydelige Trump-karikaturen som selvsagt også er inkludert i samlingen, kan serien være overraskende subtil. Og selv når satiren er tydelig, som i den populære stripesekvensen der Styves figur må slite med en personlig robot som kun kan utføre sosiale media-tjenester, er det noe underforstått med Styves humor. Kanskje det er den vedvarende surrealistiske følelsen som gjør forskjellen. Uansett, Dunce har, så lenge det varer, fortsatt en konsistent evne til å overraske og tvinge leseren til å tenke seg om – med potensielt store belønninger. Denne boka representerer, og samler, en av de viktigste norske tegneseriene, uansett sjanger, i 2017.

 

 

Rockypedia 3
Av Martin Kellerman
Oversatt av Dag Gravem
Ekstramateriale: To årsoppsummeringer
172 sider
Kr. 189,90
Bestselgerforlaget/Pelikanen

Strand Comics har visst fått det litt travlere med å samle Rocky. Bare et halvt år etter bind to fortsetter oppsummeringen og vi er kommet til 2004-2005. Rocky er blitt et etablert navn i tegneseriebransjen; han passerer 30, han prøver å få seriøse forhold til å fungere, reiser mye (iblant på businessclass, til og med) blant annet to ganger til henholdsvis USA og Thailand, og kjøper hus.  Men han er ikke fornøyd, noe Kellerman reflekterer over i kommentarene. Som han uttrykker det: «Jeg tror jeg tegnet den første smilende Rockyfiguren da jeg var 39 år gammel». Den mest irriterende selvmedlidenheten er det slutt på, men Rocky er ganske riktig misfornøyd ennå. Heldigvis for seriens livskraft er konfliktnivået fortsatt høyt, og han gjør mange av de samme feilene som i ungdommen. Han får ikke forholdene til å vare, og i en episode fra Bergen må han overnatte på glattcelle etter å ha dratt til en kar i pubkø. Tørrpratet (som riktignok ofte var noe av det morsomste, allerede den gangen) dominerer, men Kellermans trettiårskrise har mange aspekter, og de fleste av dem kaller på latteren.

Siden sist har de kuttet ut stikkordregisteret, noe som selvsagt bare er en fordel, for det var meningsløst.  Stripeformatet er fortsatt alt annet enn ideelt for en serie med så mye tekst i snakkeboblene, men en venner seg til det. Og når du, eller gavemottakeren, har gjort det, har vedkommende lesing nok for hele romjula.

 

TegneHanne: Blod, Svette og Tress-Is
Av Hanne Sigbjørnsen
Forord av forfatteren
Nytt materiale
176 sider
349 kr. (veil.)
Egmont

TegneHanne julehefte av 2016 solgte øyensynlig ikke godt nok til en gjentakelse i 2017, men vi får håpe og tro at bøkene hennes greier seg godt på markedet. Ikke minst ettersom hun strekker seg litt lenger enn stripetegnerne i Egmonts stall for å levere noe spesielt til årets bok: «Blod, Svette og Tress-Is» er Hanne Sigbjørnsens oppsummering av livet hennes som sykepleier, fra hun søkte seg inn på det aktuelle studiet til hun sa opp for å jobbe heltid med å lage artige små tekster og tegneserier. Biografiske tegneserier har alltid vært hennes felt, men for første gang ser kan vi snakke om et gjennomført biografisk verk fra TegneHannes hånd.

Så veldig fokusert er den likevel ikke. Selv om Hanne stort sett holder seg til tema, forteller hun fortsatt etter noe som minner om innfallsmetoden. Et kapitel heter f.eks. «Ninjamåken», en referanse til en kortvarig og kuriøs episode fra praksisperioden hennes, og en tittel som bare gir mening i konteksten. Men det gjør bare historiene hennes mer menneskelige, og også mer fornøyelige. At tidligere og nåværende forhold dissekeres opp og ned og i mente innimellom anekdotene fra sykepleien er en naturlig del av helheten.

Dokumentasjon av tidligere yrkesliv er ikke særlig vanlig blant norske serieskapere, så konseptet er interessant i seg selv. Men grunnen til at du burde sette pris på å få denne til jul er simpelthen at den er utrolig underholdende. Hannes evne til å få maksimalt med komisk effekt ut av en mest mulig minimalistisk strek er fortsatt uovertruffen. Du trenger ikke å jobbe på sykehus eller kjenne noen som jobber på sykehus for å få utbytte av boka, men…nei, bare det, punktum.

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

Julehefter 2017: Eldre Amerikana

For mange blir det ikkje jul utan desse figurane, og slik har det gjerne vore i generasjonar. 

Men for ein anmeldar er dei ikkje det mest interessante å skrive om. Det blir mykje av det same år etter år, særleg ettersom fleire av desse hefta lett tyr til reprisar. Etter ti år har dei fleste lesarane gløymt, og kjenner ikkje reprisane igjen uansett. Eg vil tru at dette også blir eit problem for dei som kjem tilbake og skriv fororda år etter år – særleg Fredrik Wandrup, som har det som fast oppdrag for fleire av desse klassikarane. Men det er vel den tryggleiken det gir å føle at noko er konstant og uforanderleg.

Kapteinens Jul (Bladkompaniet)
36 sider
Kr. 59,90

Etter fjorårets handlingspakka sjøferdhistorie er vi tilbake på øya i årets hefte. Thierrry Capezzone har igjen reinteikna nokre gamle Dirks-gags, opphavleg frå mellomkrigstida ein gong i følgje Dag Lønsjø i forordet. Seriane er minst like hardbarka som Knerrs Knoll og Tott, og på ein god dag kan dei vere like kreative også, men gagsa er mykje meir ujamne. Dirks var, i motsetning til Knerr, ikkje så konsistent i evna si til å bygge opp eit poeng.

 

Knoll og Tott (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1947

I mellomtida inneheld årets Knoll og Tott julehefte som vanleg striper frå ein sein Knerr-årgang. Dei fleste har eg sett før, men nokre er nye for meg. Det i seg sjølv er godt gjort Serien var utvilsamt svært morosam på 40-talet, men det har blitt litt mykje fokus på denne perioden. Knerr jobba lenger med serien, og eit utval med striper frå 20-talet, då Knoll og Tott reiste verda rundt, hadde vore ein spanande avveksling.

 

Fiinbeck og Fia (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1950

Fiinbeck og Fia har mange aspekt ved seg som forklarer seriens haldbarheit. Art deco-stilen og veggbileta som ser ut til å leve sin eigne liv blir ofte nemnt. Wandrup trekker også fram desse i årets forord, men det må leggast til at ikkje berre bileta, men også heile serien lever sitt eige liv meir eller mindre uavhengig av kva sluttpoenget måtte bli. Dei tørrvittige kommentarane som dukkar opp over alt på sidelinja er gode eksempel på det. Attendevendande tema i årets hefte er elles Fias Trubadurix-syndrom (dvs. ho har ein grufull sangstemme, og ho er den einaste som ikkje innser det) og Fiinbecks stadige forsøk på å snike seg ned på Olsens bar for å henge samen med den gamle gjengen. Det første temaet er tynnslitt, men det andre viser seg gong på gong å ha evne til fornying. Med tanke på kor rigid seriens premiss er, er variasjonen framleis stor i McManus’ seinare år.

 

Snøfte Smith (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1971/72

Snøfte Smith var ein av denne anmeldaren sine favorittar i barndommen. Kva appellen enn var så har den forsvunne nå, men årets hefte er samanlagt ein av dei beste på nokre år. Poenga er stort sett ganske føreseielege, men nokre av dei er likevel så livlege og underhaldande levert at det ikkje gjer så mykje. Årets striper gir oss også eit ganske nyansert bilde av Snøfte sjølv. Er han berre ein egoistisk hustyrann, eller eigentleg ein omtenksam far og ektemann inst inne, når det kjem til stykket?

 

Blondie (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90
Årgang 1949

I motsetning til dei fleste julehefta i denne kategorien er det ofte nyare søndagssider som er brukt. I år er vi tilbake til det som blir rekna som den klassiske perioden. I denne serien, og denne epoken, er oppbygging alfa og omega. Fleire av poenga er ikkje godt nok bygd opp, og blir difor litt svake. Men på sitt beste har Blondie ein utruleg nøye kalkulert struktur som leier opp mot eit hysterisk morosamt klimaks. Pluss for eit godt forord av Cappelen Damms Anne Fløtaker, som reflekterer over kvifor vi liker konfliktar i underhaldning.

 

NB: For andre år på rad kjem Skipper’n – som vanlegvis ville høyrt heime denne kategorien – ut som uoffisielt julehefte. Det vil ikkje bli omtalt.

Julehefter 2017: Skandinavisk

Julehefter 2017: Skandinavisk

Zelda debuterer som julehefte, og noen andre kjenninger fra Sverige og Danmark prøver seg på nytt.

Zelda – Hjem til jul  (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ny originalserie, skrytes det i pressemeldingen. «Originalserie» betyr selvsagt bare et stripesegment som sammenlagt utgjør en historie, men ny er den, og rik på julestemning er den også. Ettersom den legger mer vekt på karakterskildring enn på gags, føles det også som en ordentlig historie. Zeldas venninner vender tilbake til hjembygda Eidsmark for å feire jul med familien. De tror at Zelda har reist videre fra New York (se sommeralbumet) til en surfeleir i Costa Rica og koser seg med kjæresten der. I virkeligheten har hun allerede vært flere uker i Eidsmark, hvor jobber som kommunal vaktmester. Interessant utvikling, og det eneste problemet er at det føles bare som om vi får en halv historie; Lena Niedestam gjorde bare ferdig ti sider av en historie som jeg tror hun har tenkt å fortsette på.

Ellers inneholder heftet assorterte Zelda-striper, for det meste med juletema. Litt mye moralisering, selv til Zelda å være, men jula er jo budskapenes tid. Redaksjonelt stoff inkluderer en kåring av tidenes ti beste norske julehefter. Slett ikke en dårlig ide, men at de strekker den ut over sju sider tyder på et presserende behov for fyllstoff.

 

Rocky (Strand Comics/Bestelgerforlaget)
36 sider
Kr. 64,90

Ai, ai…Martin Kellerman, som er født på julaften, pleier ikke å ta høytiden så høytidelig. Likevel er det som regel litt alternativ julestemning i Rockys julehefte, enten Rocky tilbringer julaften på ei hytte langt inne i skogen, i Thailand eller på en juleåpen pub i Stockholm. Men i år? Ingen ting. Heftet inneholder 19 sider med nye striper, og halvparten av dem består i at Rocky sitter med ryggen mot oss og tenker. I noen av stripene ser du bare toppen av hodet hans. Attpåtil er forsiden gammel. I et nummer av det vanlige Rocky-bladet kunne jeg funnet denne nærmest trassige passiviteten sjarmerende, men i juleheftet føles det bare antiklimatisk. Lasse Espe gjør sitt beste for å forklare og forsvare Kellerman i forordet; alle kan ha en dårlig periode. Stripene tar seg litt opp mot slutten, og segmentet avrundes med en brukbar og fortsatt ganske aktuell #Metoo-referanse.

Også i dette heftet har redaksjonen vært nødt til å bruke fyllstoff : fem sider med Rockys oppsummering av 2017, som stadfester at ja, det har gått tregt i år. At Rocky-året skulle slutte med et livstrøtt «meh» i det såkalte juleheftet var kanskje ikke så overraskende.

 

Wumos Gale Verden (Bladkompaniet)
42 sider
69 kr.

Wumos…Gale Verden? Skal vi liksom kalle den for det nå? Det smaker av desperat markedsføring, men okay. Uansett så har Wumos julehefte skiftet forlegger igjen, etter tidligere å vært innom Cappelen Damm og Egmont, og innimellom tatt pauser.

Danskene Mikael Wulff og Anders Morgenthaler har i den senere tid gjort internasjonal suksess med Wumo, og i underveis ble de nødt til å tone ned noen av de drøyeste vitsene, særlig inne temaene sex, religion og kroppsfunksjoner.  Hvor godt de taklet det kan det være delte meninger om, men personlig synes jeg de har greid seg veldig bra. De er blitt mer subtile (i utgangspunktet var de riktignok like subtile som et jordskjelv i en amboltfabrikk), og poengene deres er fortsatt smartere og mer treffende enn hos de fleste av Larsons mange, mange avleggere. Wulffmorgenthalers største svakhet er deres avhengighet av livsstils- og trendvitser, men også her har de beholdt en viss evne til fornyelse.

Så Bladkompaniet kan konkurrere på kvalitet, men de ser ut til å ville konkurrere på mengde i stedet, med ekstra sidetall og tre striper på ¾ av sidene. Det er mye god latter for pengene, bak en kjedelig forside.

Julehefter 2017: Moderne norske

Julehefter 2017: Moderne norske

Vi begynner årets gjennomgang med de «fire store» i norske stripeserier og den oppdaterte Stomperud.

Pondus (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Frode Øverli byr som vanlig på sesongens striper, en per side. Jule-og vinterfaktoren er høy, og de fleste stripene er virkelig morsomme. Den plassen som Øverli ikke greier å fylle opp med striper han måtte lage uansett, pleier å inneholde kryssord, quiz og artikler.  Kryssordet og den obligatoriske quizen er der, men nytt av året er at hele fire av biseriene flesker til med hver sin julespesial: Eon (Lars Lauvik), Storefri (Marius Henriksen), Bestis (Kenneth Larsen) og Radio Gaga (Øyvind Sagåsen). Store variasjoner i tema, og også i balansen mellom det kyniske og hjertevarme. Noe for enhver smak og forventning, og utmerket felles innsats!

 


Nemi (Egmont)
36 sider
Kr. 59.90

Nemi og Lise Myhre er som vanlig den fra stripetegnernes a-lag som har minst nytt å by på. Til gjengjeld har Nemi julehefte alltid det fortrinnet at det inneholder flere striper enn de andre, og at serien generelt sett er veldig god på å framelske julestemning. Så også i år. Morsommere enn i fjor er de også. Ekstra pluss for Nemis forslag til gavekort (av typen «rett til å velge kjøremusikk» eller «overbærende filmdate»). Til vanlig er Nemi-serien blitt litt for avhengig av memes av typen «stripe med et sitat og en enkelt tegning», men disse gavekortene viser at Myhre er i stand til å lage kreative og morsomme memes også.

Men jeg må gi trekk for en usedvanlig kjedelig og uinspirert forside. Vi forlanger ikke mye nytt fra deg Lise, men en litt sprekere (og mer julete) julehefteforside kunne du vel gitt oss?

 


Kollektivet (Bladkompaniet)
36 sider
59,90

Etter tre år med «Nordpolstrilogien» i Kollektivet julehefte syntes Torbjørn Lien det var på tide å roe ned. Men virkningene av trilogien føles ennå; det mest spesielle med årets hefte er nemlig hvor mye vekt den legger på kontinuiteten, og det refereres flittig, ikke bare til Nordpolshistoriene, men også til Mayakalender-historien fra juleheftet i 2012.

Tung kontinuitet til tross, årets hefte består av korte historier og gags som er lette å sette seg inn i. Men igjen er alt sammen helt nytt, noe som ser ut til å være en æressak for Lien, og alltid beundringsverdig.  En litt blandet fornøyelse er det, men flere av historiene fungerer bedre enn jeg ville trodd i utgangspunktet. I åpningshistorien, f.eks., møter vi Tobbens mor, som viser seg å være en slitsom og forutsigbar new age/neo-hippiearketype, men historien tar noen små vendinger som gjør den mer interessant.  Likeens eskalerer en historie om alternative tekster til «Glade Jul» på en særs fornøyelig måte. Mounirs krasjkurs i norsk julemat er også et høydepunkt.

 


Lunch (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Selv om han ikke produserer like mye til jul som Torbjørn Lien, kan du alltid stole på at Børge Lund har (minst) en ny, eksklusiv julehistorie i hvert julehefte. I «Siste Gave i Boks» er Kjell Secret Santa og vil på død og liv kjøpe nettopp en rød DAB-radio til Nico. Men det er faktisk en slags god grunn til at han har denne besettelsen, og i mellomtida gjør Lund maksimalt ut av plottet i en ypperlig koordinert og timet farse. Alene gjør den Lunch julehefte til et must.

Resten av heftet er fylt opp med diverse striper, flertallet av dem blåste opp. Men de fleste av dem er av nyere dato, og julerelevansen er høy, så dette holder i massevis. Bare en slapp og tilfeldig sammensnekret artikkel om uønskete gaver skuffer. Vi er jo vant til gode artikler fra Lunch-bladet.

 


Stomperud på Eventyr (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Det er kanskje bare noe jeg innbiller meg på grunn av settingen i årets hefte, men jeg synes «Stomperud på Eventyr» likner mer og mer på Asterix. Serieskaperne gjør til og med en helt brukbar jobb med å imitere den galliske klassikeren. Magne Taraldsen har perfeksjonert en sin stadig mer ekspressive og detaljerte strek, mens Terje Nordberg boltrer seg i historiske vittigheter.

Vi skal tilbake til Harald Hardråde og slaget ved Stamford Bridge, og det er tydelig at Nordberg liker å brife med research og historiekunnskaper, og at han vet hvordan han best kan utnytte dem i seriens kontekst. De i alle fall delvis historisk korrekte forviklingene har noen få vaklende poenger, men sluttresultatet er igjen et av årets beste julehefter.

Fra Røros til Aldriland

Fra Røros til Aldriland

Seriefest er barnas tegneseriefestival. En av årets festivalgjester debuterer på nyåret som serieskaper i bokform med første bind i sin barne-og ungdomsserie Nordlys. Serienett har snakket med Malin Falch.

Nordlys oppsto som en skoleoppgave mens Falch gikk på Academy of Art University i San Francisco. Det dreide seg om en designoppgave (hun studerte til å bli designer), og oppgaven besto i å ta et eksisterende eventyr og designe en ny vri på det, gjøre det til sin egen. Hun valgte Peter Pan, og vrien var at hun brukte norsk kultur og tradisjon. Piratene ble til vikinger, krokodillen ble en sjøorm, indianerne ble samer og de bortkomne guttene ble til troll. Hennes Wendy er en norsk jente ved navn Sonja, og hennes Pan heter Espen.  Ingen andre ved studiet hadde tenkt på noe liknende. Da hun begynte å tegne bare ballet det på seg, hun designet mer og mer og likte prosjektet stadig bedre.  Etter at skoleprosjektet var ferdig, hadde hun lyst til å fortsette.

Malin Falch på Serieteket under Seriefest

Falch hadde laget nettserier før hun begynte på Academy of Art. Nå som hun hadde mer erfaring, og et konsept hun likte, bestemte hun seg for å prøve igjen.  Nordlys som nettserie startet opp i 2015, og gikk i et og et halvt år før jobben hun fikk hos et firma i San Fransisco krevde for mye tid.  Da hadde hun nok sider til en første bok. Noe av materialet i det kommende første bindet er gjenbruk, men mye er tegnet om, og boka kommer også til å inneholde helt nytt materiale.  Hun holder for tiden på med å bearbeide noen av de tidlige sidene.

Sonja og den mystiske Espen

Til sammen blir første bind på ca. 150 sider.  Så langt har hun ideer til i alle fall tre bind. Ideen om å gjøre Nordlys til bok kom fra Tonje Tornes i Egmont. Selv hadde Falch lagt prosjektet på hylla for over et år siden da førstnevnte kontaktet henne. Hun flyttet nylig tilbake til Norge, og bor nå i Oslo, etter å ha vokst opp i Trondheim.

Serien Nordlys tar imidlertid utgangspunkt i Røros. Hun ville at hovedpersonen Sonja skulle være fra et ekte sted, og innrømmer at hun ikke har vært så mange steder i Norge. Men hun har vært i Røros, og følte at det var passende; hun ville at det skulle være en liten bygd, og et sted hun kjente til. – Selv om det ikke er perfekt, for jeg skulle gjerne ha reist dit igjen for å få flere referanser, legger hun til, men Røros er ikke en så stor del av historien uansett.

Snakkende dyr hører med i en klassisk fantasy

Under presentasjonen på Seriefest framhevet Malin Falch noen av likheten mellom Peter Pan og Nordlys. Men hvis noen tror at sluttresultatet kan komme til å likne for mye på Peter Pan, forsikrer hun om at dette ikke blir tilfelle:  – Det var bare basen, forteller hun, det blir veldig ulikt. Kanskje hvis man myser så ser man det. Men hadde jeg ikke nevnt det for folk så tror jeg ikke de hadde merket det. Historien er helt annerledes, karakterene er annerledes. Det finnes karakterer som er basert på den og den, men jeg følger ikke historien [til J.M. Barrie]. Folk kommer ikke til å kunne vite hva som skal skje, for det er min egen historie.

Første bind av Nordlys blir utgitt av Egmont, og kommer i bokhandelen i februar 2018.

Ikke helt alene

Ikke helt alene

Gazzotti og Vehlmanns Alene er en serie preget av rask utvikling og ikke minst rask eskalering.

Bare en uke etter at flere album i Alene-serien ble etterlyst på Seriefests seminar om tegneserier for barn og unge, lanserte QlturRebus bind to, «Knivenes Mester».

Vi møter igjen Dodji, Lea, Ivan, Camilla og Tommy, som siden forrige album har flyttet inn på byens beste hotell, for de kan like gjerne ha det behagelig mens de planlegger en større leteekspedisjon. En blanding av apokalyptisk angst og berusende, anarkistisk frihetsfølelse preger de fem barnas hverdag, og det gir seg noen svært interessante utslag: Lille Tommy, som er for ung til å skjønne alvoret i situasjonen, tar med seg alle leketøy fra et varehus og fyller en hel etasje med dem.  Ivan påtar seg det tilsynelatende sisyfosarbeid å ringe til hvert eneste nummer i telefonkatalogen i håp om at før eller siden skal noen svare. Han døyver kjedsomheten med alkohol og å skyte på blink. Camilla slites mellom frihetstrangen på den ene siden og på den andre siden pliktoppfyllenheten som har fulgt henne hele livet. Både Lea og Dodji ønsker å sørge for gruppas trygghet, men det er tydelig at bare Lea er stabil nok. Og de fem barna er ikke så alene likevel; et mystisk og truende individ med kniver og økser vandrer rundt i nabolaget.

Camilla plages av sin egen forfengelighet, hvor beskjeden den enn er.

Selv om Gazzottis strek bygger på fransk-belgiske tradisjoner, er Alene svært amerikansk i sin narrative tankegang. Begge serieskapere tenker svært filmatisk. Skjønt tv-serien er kanskje et mer naturlig medium å sammenlikne med; så langt er hvert album som en episode med en historie som står for seg selv, men med tydelig vekt på kontinuiteten.

Verdensbygging er et nøkkelord for denne serien.  Selv om vi ikke kommer så mye lenger geografisk fra det første albumet, «Forsvinningen», er «Knivenes Mester» full av karakterutvikling og hint om hva som har skjedd og hva som kommer til å skje.

Hvert eneste ledd i historiefortellingen er meningsfylt i forhold til kontinuiteten på kort og lang sikt. Dette er serien som, mer enn noe annet av det han skrevet, framhever, Fabien Vehlmanns styrke som manusforfatter: tanke for helheten og framdriften, dramatisk og humoristisk timing, og evnen til å finne den rette balansen mellom hvor mye dialogen skal fortelle i forhold til tegningene.

Bare Dodji er kampdyktig nok til å møte Knivenes Mester på nært hold

I en scene som på glimrende vis illustrert alt dette, mumler den bakfulle Ivan et fortrengt minne som kan være en ledetråd i mysteriet om hvor alle forsvant. Men den eneste som hører ham er Tommy, og han er for distrahert av ideen sin om å bruke svømmebassenget til å ta oppvasken. Et annet godt eksempel er den vesle og ganske subtile detaljen som helt på slutten av albumet gir et hint om hvordan historiens konflikt må ha oppstått.

I en serie med såpass tett kontinuitet er det ekstra viktig at hvert nye bind byr på noe genuint nytt som gjør karakterer og situasjoner enda litt mer engasjerende enn før. Så langt er dette definitivt noe som Alene får til. Skal jeg komme med noen innvending til «Knivenes Mester» må det bli at avsløringen av Dodjis bakgrunnshistorie virker i overkant påklistret og emosjonelt manipulativ.  For helheten har det imidlertid lite å si, og albumet er et utmerket eksempel på en forbedret oppfølger.

Alene 2 – Knivenes Mester
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
ISBN 978-82-93569-01-5
52 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

Les også:
Alene i hele verden

Hvis barna fikk velge

Hvis barna fikk velge

Seriefest er barnas egen tegneseriefestival i Norge, men i forkant inviterte festivalen til seminar for å drøfte den faktiske situasjonen når det gjelder tegneserier for barn.

Er det en ny giv på dette feltet, spurte Hans Ivar Stordal tilhørerne retorisk. Seminarets viktigste allmenne observasjoner kom fra Stordal, som er skribent, tegneserieredaktør oversetter, foredragsholder, japanofil og medlem av Kulturrådets vurderingsutvalg for tegneserier.

Flere av erfaringene han delte var ting som strengt tatt er opplagte for de som har fulgt med på utviklingen i tegneseriebransjen, men kanskje ikke for alle bibliotekarene som utgjorde en stor del av tilhørerne:

I Norge har tegneseriene siden 1980-tallet vokst med sitt publikum, mot det voksne og litterære. Det har vært få norske tegneserier for barn og unge, nesten ingen løpende produksjon.

Hans Ivar Stordal

Amuletten av Kazu Kibuishi er et fenomen innen moderne tegneserier for barn og ungdom, og nærmest et kapittel i seg selv. Så langt er sju bøker i serien oversatt til norsk (Fontini); de er blitt bestselgere i bokhandlerne, og bøkene har lange ventelister på bibliotekene.

Serier for barn og unge har forflyttet seg fra bladhyllene til bokhyllene. MVA-reglene gjør bøker mer lønnsomme enn blader, og ettersom salget av tegneserieblader går jevnt ned, er denne forflyttingen helt naturlig. Bladcentralen (BC) er avhengig av høye slagstall. Tegneserieforlagene blir stadig mer avhengige av påkostede samlebøker for voksne lesere. Tendensen er den samme i USA, der salget av tegneserier i bokhandlere er raskt voksende.

Kulturrådet har de siste årene satset spesielt på kultur til barn og unge innenfor alle felt. I 2017 var antallet søknader om støtte til å lage barne-og ungdomstegneserier rekordhøyt. Dette er hovedsakelig snakk om bokhandlertitler.

Apefjes

Apefjes-bøkene var en annen serie som Stordal ønsket å fokusere på, muligens fordi den er en slags trendsetter både når den gjelder både blanding av tegneserier og prosa, og når det gjelder moderne norsk barne-og ungdomslitteratur i tegneserieform. Stordal framhevet seriens fortrinn, som at den foregår i en gjenkjennelig verden, den filmatiske fortellerstilen og den varierte ruteoppsatsen.

Har «tegneserie» blitt et fy-ord? Stordal får ikke det inntrykket fra bibliotekene, men derimot fra de typiske bokforlagene, som ser ut til å unngå ordet. Det kan erstattes med f.eks. Gyldendals «ordfrie bøker» (et begrep som selvsagt bare kan brukes når tegneserien oppfyller dette helt bestemte kravet) eller mer generelle termer som «lettlest-serie», «grafisk roman», «bokserie» eller «serie i tegneserieformat». Eller en bare lar være å kalle det for noe særskilt.

Amuletten

Som sagt er Stordal, blant mye annet, også japanofil, og kom derfor inn på impulser fra Asia. Manga var på sitt største i Norge rundt 2008/2009, før boblen sprakk. En forklaring som ofte blir gitt er at ettersom manga-bøkene ikke ble solgt via bokhandlerne, var det håpløst å få kjøpt gamle nummer. Nye lesere hadde derfor begrenset med høve til å sette seg inn en føljetong med mindre de hadde fulgt med fra starten.  Bibliotekene klager fortsatt over dårlig tilgang på nye leseeksemplarer av gamle mange-bøker som er lest i stykker (selv om Zoom/Outland nylig har prøvd å gjøre noe med dette når det gjelder Dragonball-serien).

Interessen for japansk populærkultur forblir sterk hos ungdom i Norge, noe vi har sett med oppblomstring av japanofile festivaler i Oslo, Arendal og Sarpsborg.

Berit Petersheim

Både Stordal og seminarleder Berit Petersheim fra Serieteket ønsket å fokusere på hva som faktisk finnes av tegneserier for barn og ungdom, ikke minst hva som er kommet ut av nyheter i 2017: Hilo (Vigmostad & Bjørke), Poptropica (Gyldendal), Hilda (Cappelen Damm), Krohg-Sørensens Torpedert (Norsk Maritimt Museum), Superhelten Arild (Fontini), Hundemannen (Vigmostad & Bjørke), Tore Strand Olsens Tegn Serier! (Cappelen Damm), Hønsemannen (NCP), Linda og Valentin (Egmont), Øystein Rundes Stamceller (Gyldendal), The Urban Legend Sesong 2 (Gyldendal), Alene (QlturRebus) og den ferske utgivelsen Hysj (Aschehoug).

Hilo

I tillegg kommer de seriene som startet opp i tidligere år, men som har kommet (eller er planlagt å komme) med nye bind i år, som Edward Rubikon (Cappelen Damm), 7 (Cappelen Damm), Barnevaktklubben (Fontini), den før nevnte Amuletten og InkaLills Miranda (egenutgivelse)

Kommende utgivelser som også ble nevnt og anbefalt på seminaret er en ny, norsk utgave av Bone (Outland), John Jamtlis Sabotør (Cappelen Damm) og Malin Falchs Nordlys (Egmont).