Strand Comics, i samarbeid med Bestselgerforlaget, har kuttet ned på antallet Rocky-blader per år, men til gjengjeld tar de ansvar og gir oss flere sommerspesialer med nye oppdagelser.

Zelda

Zeldas sommerspesial har vært en årviss tradisjon siden 2013, men akkurat som med Hjalmar overtok Strand Comics utgivelsen av denne fra Egmont i år.

Tradisjonen tro er hovedhistorien et stripesegment som blir presentert som en sammenhengende historie: Zelda drar til New York sammen med sin verdensvante venninne Nova, og gjenopptar forholdet til en gamme flamme der. Det som følger er mer av alt vi har sett før; Zelda er en kåt, polyamorøs romantiker, en skravlebøtte og en sarkastisk besserwisser, alt sammen med like stor lidenskap. Men poengene er mer enn gode nok til at variasjon over tema fungerer. I like stor grad som i «Rocky» fanger man stadig opp nye detaljer i «Zelda»-stripene ved flere gjennomlesinger.

Zelda sommerspesialer pleier å være på 36 sider (unntatt 2015-utgaven, som var utvidet fordi den inngikk i «Pondus Anbefaler»-albumserien) . Strand har lagt seg på 52 sider, til liks med Strand Comics’ andre spesialer. I tillegg til en håndfull ekstra Zelda-striper er plassen satt av til en sides New York-guide/quiz og anbefalinger av flere illustrert bøker om sterke kvinneskikkelser (inkludert «60 Damer du skulle ha møtt»). Dette er typisk for Strand Comics, at de vil så mye med hver utgivelse, men presentasjonene er innbydende og fargesterke.

Firekanta

Firekantas feriespesialer har Strand Comics allerede sørget for selv i flere år, også denne sommeren. Gagene er helt på det jevne, men Nils Axle Kanten får bare tilgi at jeg fokuserer mer på resten av bladet. Firekanta-spesialene fungerer nemlig typisk som en slags halvårsberetninger for hva Strand Comics har drevet med i det siste, og hva de snuser på. Dermed er halve bladet satt av til Firekanta (inkludert «andre serieskaperes Firekanta-favoritter»; Ida Larmos denne gangen) og den andre halvparten til presentasjoner av nye serier og årets Hjalmar-spesial, samt intervjuer.

De nye seriene viser seg å være det mest interessante.  Maren Uthaug, som vant Rockys jubileumsstipend med strekfigurserien «Ting Jeg Gjorde», lager nemlig en annen stripeserie i samme stil, men med utgangspunkt i hennes samiske bakgrunn. I tråd med prinsippet om at det er greit å vitse med din egen etniske gruppe, tuller hun med samer i en serie som har fått den treffende tittelen «Same Shit».  Humoren i stripene er stort sett like direkte og slagkraftige. Å leve i Danmark, der samer visstnok blir ansett for like eksotiske som Sølvpilen og Månestråle, har kanskje vært Maren Uthaugs inspirasjon for noen av de mer ramsalte poengene. Men for et norsk publikum er det meste forståelig selv om man bare har overflatisk kjennskap til samisk kultur.

Den andre seriepresentasjonen, «Jett» av Endre Törngren Nygaard, har også et sterkt etnisk preg, men i motsetning til «Same Shit» er den ikke like umiddelbart tilgjengelig for det brede publikum. Serien, som er lagt til et flerkulturelt skolemiljø på Oslos østkant, har en noe mer intern humor, og ofte virker det som mer arbeid er nedlagt i dialog enn i poeng. Som nisjeserie er den likevel verdt å studere; det norske innvandrermiljøet er lite utforsket i stripeserier.  Og i likhet med «Same Shit» virker «Jett» ærlig og usminket.

Zelda # 5 av Lena Neidestam
Firekanta album # 10 av Nils Axle Kanten + Maren Uthaug og Endre Törngren Nygaard
52 sider hver
Kr. 59,90 hver
Strand Comics/Bestselgerforlaget

 

Luke Pearsons Hilda er endelig ute på norsk. Det som mer litt spesielt, er hvor man har valgt å begynne.

Dette er gode nyheter, og en oversettelse jeg har etterlyst i flere år. En kommende animert serie fra Netflix fikk kanskje fart på prosessen. Oppmuntrende er det også at det er stort og veletablert forlag med god forstand på tegneserier, Cappelen Damm, som har valgt å gi ut serien. I likhet med den engelske utgaven er den norske en praktutgave i stort format. Men pussig nok har forlaget valgt å ikke begynne med den første historien, «Hilda and the Troll», men heller den andre, «Hilda and the Midnight Giant», som på norsk har fått navnet «Hilda og Midnattskjempen».

Det finnes riktignok gode grunner til å begynne her. «Midnattskjempen» er det første ordentlige Hilda-albumet; «Hilda and the Troll» var et hefte på 24 sider, utgitt for å teste interessen for Luke Pearsons nye konsept. Senere kom historien ut i stort albumformat og med ekstramateriale, men fortsatt mye kortere.

«Midnattskjempen» er også simpelthen en bedre historie; Luke Pearson modnet enormt både som forteller med «Midnattskjempen». Ikke bare er streken mer detaljert og uttrykksfull, men det er også klare forbedringer i bruken av farger og skyggelegging. Hilda har gjennomgått en tydelig karakterutvikling, og det er i løpet av dette albumet at hun blir til den handlekraftige, unge eventyrersken man kjenner henne som. Motivasjon og konflikter er bedre forklart.  Og mens den første historien framsto som en litt tilfeldig blanding av ideer rundt nord-europeiske myter, er det en atskillig mer gjennomtenkt og utviklet verden av overnaturlige skapninger vi blir kjent med her. Pearson har gjort seg flid med å bygge opp et mytologisk univers som føles ganske komplett idet albumet er ferdig.  Oversettelsen inneholder også litt ekstramateriale som ikke var med i den engelske førsteutgaven av «Midnattskjempen»: en plansje over «Fortidens kjemper».

Så i det hele tatt, det er en bedre tegneserie om Hilda som norske lesere blir presentert for, og nye lesere kommer ganske fort og greit inn i handlingen selv om de ikke fikk med seg første episode. For helhetens og kontinuitetens skyld mener jeg likevel at den norske utgiveren burde begynt med «Hilda and the Troll». Ikke minst siden slutten på «Midnattskjempen» innebærer en viktig endring i seriens status quo. I de to første historiene bor Hilda nemlig med moren sin i ei hytte på fjellvidda, der forholdet til fjellets trollpakk og huldrefolk er sentralt i handlingen. En konflikt med småfolket er det som setter i gang historien i «Midnattskjempen».

Oversettelsen fungerer stort sett helt greit; navn på personer og vesener er fornorsket der det passer seg sånn, selv om oversetteren godt kunne slått seg enda litt mer løs i en serie som tar mye inspirasjon fra norsk geografi og norske sagn. F.eks. bruker hun et sted begrepet «det skjulet folket»; det skal svært lite research til for å finne ut at den mest presise oversettelsen av «the hidden people» er «huldrefolket» eller «de underjordiske».

Hilda er et gammelt bekjentskap for undertegnede, og «Midnattskjempen» likeså, men historien er like fascinerende og spennende som første gang jeg leste den, og stadig oppdager jeg nye detaljer. Et velkomment tilskudd til bokhandlernes tegneserieflora.

Hilda og Midnattskjempen
Av Luke Pearson
Oversatt av Ina Steinman
ISBN 978-82-02-53349-6
48 sider
249 kr.
Cappelen Damm

Les også:
Livet med Hilda
Hilda fra Berget
OCX 213: Nobrow
Øye på Flying Eye

«ÜberOkkult» blei lansert på bokkafeen Amalies Hage laurdag ettermiddag, men det var ein serieskapar utan bidrag til antologien som gjorde mest ut av lanseringa.

Til stades på kafeen til Bergen Folkebibliotek var Über-redaktør Are Edvardsen og, serieskaparane Mac Ask og Andreas Håndlykken, samt Lars Schwed Nygård og Åge Peterson. Ask og Håndlykken leverte serienovella «Savnet» til antologien, om eit ungt par som blir involvert i ei religiøs sekt. Håndlykken nemnte oppveksten sin i ein evangelisk menigheit som inspirasjon, men også Wam og Vennerød-filmen «Lasse og Geir» frå 1976. Den sette ein tone i serien som passa bra til tematikken, og ein ser då også ein 70-tallsstil på kleda til hovudpersonane, «Savnet» er den lengste historia i «ÜberOkkult», og faktisk så utvida serieskaparane den med ein lenger tidssekvens, på Are Edvardsens forslag. Til saman var det snakk om eit ganske omfattande arbeid; dei reknar med ei vekes arbeidstid på kvar side, i snitt. – Vi er perfeksjonistar, seier Håndlykken, og kunne gjerne brukt lenger tid. Men det store Mac Ask/Andreas Håndlykken-prosjektet er og blir science-fiction-serien Loop.

Lars Schwed Nygård, opphavsmann til webserien Ontonauts har ikkje bidrege til «ÜberOkkult», men til gjengjeld har han ganske mykje å fortelje om temaet okkultisme, og det heng også saman med hans store konsept. Der Are Edvardsen innleia heile seansen (unnskyld det impliserte ordspelet) med å snakke om okkultismeomgrepets opphav i det gamle romarriket, hadde Nygård tydelegvis sett seg endå nøyare inn i okkulte filosofiar og fagomgrep. Han innleia med sjølvopplevde eksempel på Jungs synkronitetar, også kjent som «meiningsfulle samantreff», før han kom inn på teoriane til diktaren og mystikaren Robert Anton Wilson. Og her er det at det oppstår ein samanheng mellom okkult teori og Nygårds eige, ambisiøse Ontonaut-teikneserieunivers: Wilson opererte mykje med omgrepet «reality tunnels», dvs. individets subjektive oppfatning av verkelegheita, trussystemet som det er umogeleg for eit menneske å bevege seg utanfor. Ontonautane er agentar som kan bevege seg utanfor desse tunnelane, og som derfor kan bevege seg mellom dei talrike, ulike verkelegheitane.

Serien til desse agentane heiter Shadow Trippers, men meir nyleg kom Nygård også med to hefter i ein avleggarserie, Lost Files. Desse inneheld frittståande historier sett til de ulike verkelegheitane som Shadow Trippers beveger seg i. «Under God», teikna av Ingar Krabbestig, føregår i ei verd der katolske dogmer er objektivt sanne, og den katolske kyrkja herskar over verda. «Pax Aeterna» finn stad i ei verd der dei romerske gudane er verkelege, og hjelpte romarriket med å erobre heile jordkloden. Eit multivers-konsept opnar for uavgrensa moglegheiter, men som ein raud tråd føregår kvar historie i ein versjon av Washington D.C. Slik opprettheld Nygård også den potensielle internasjonal appellen  (alle seriane hans er på engelsk).

Lars Schwed Nygård bruker også det okkulte omgrepet kaosmagi i samband med seriane sine; kaosmagi står for udogmatisk og pragmatisk bruk av magi, der hovudsaka er kva utøvaren synes gir best resultat. Starcrow frå Ontonautane er ein slik kaosmagikar, og han har planar om å gi henne sin eigen serie. Teiknaren kjem til å bli annonsert innan kort tid. For å slutte ringen kunne han annonsere at også Mac Ask og Andreas Håndlykken kjem til å teikne ein Ontonaut-serie, «Dog World». Du kan sikkert gjette kva som er særprega med den verda.

Siste opptreden var ved illustratør og frilansar Åge Peterson. Han var heller ikkje representert i «ÜberOkkult», men han har  bidrege til antologien «ÜberHorror» med serienovella «»Langfjes», og prøver å få tid til teikneseriar innimellom dei vanlege oppdraga sine. Truleg hans mest interessante prosjekt innan mediet så langt er konseptuelle plakatar der han gjenforteljer sekvensar frå kjente filmar (og her framheva han «The Shining») i teikneserieform. Han er ferdig med prosjektet nå, men har lyst til å lage fleire slike plakatar. Umiddelbart har han planar om eit anna teikneserieprosjekt,  ein fantasy/science fiction-serie som han vil prøve å få ut på eit engelskspråkleg forlag. – Eg har aldri jobba så strukturert med eit manus før, fortel han. Konseptet vil han ikkje vil gå i detalj på ennå, men han håper å få teikne serien ferdig i sommar.

strekinstinkt.com
ontonauts.com
aagepeterson.no

Les også:
Mykje mellom himmel og jord
Det kreative klokkeslett

Tema for den nyaste Über-antologien ser ut til å ha vore inspirerande.

I omtalen av førre antologien, «ÜberKrig», nemnte eg at bidragsytarane er blitt mindre eksperimentelle i teiknestilen. Denne tendensen held seg i den nyaste Über-antologien, på godt og vondt. På godt fordi det kan bety meir fokus på historieforteljing, noko som ser ut til å vere tilfelle i alle fall i denne gongen.

Über-antologiane har variert mykje i sidetal, men Are Edvardsen har utrykt eit ønskje om ha kvar utgåve på 90-100 sider heretter. Eit potensielt problem med den ambisjonen er at det kan bli mykje fyllstoff som må til for å oppfylle målsettinga. Men i «ÜberOkkult» – som er på 98 sider, ikkje inkludert permar – er ikkje dette noko problem. Samlinga inneheld berre sju historier, og ingen av dei er kortare enn åtte sider. Ikkje at Über-publikasjonane ikkje kan innehalde gode korte serienoveller også, men dei lange, i nokon grad også dei halvlange, er vanlegvis dei mest interessante.

Eit anna mogeleg problem, akkurat denne gongen, er at temaet «okkultisme» har ein tendens til å resultere i den same, gamle klisjeen om ungdommar som leiker seanse og ikkje aner (før det er for seint) kva slags krefter dei leiker med. Heldigvis er ikkje dette tilfelle; bidragsytarane har mange ulike, til dels ganske interessante idear.

Antologien opnar med sitt magnum opus, «Savnet» av Mac Ask og Andreas Håndlykken. 4:AM-teamet bidrog med ein seks siders historie i førre antologien, men tok seg fri frå 4:AM i ein lenger periode for å fullføre denne 20 siders serienovella, som dei har gitt inntrykk av å vere særs stolte av. Ikkje utan grunn, for teikningar og fargar er praktfulle, og historia har både ein smart oppbygging og ein tilfredsstillande konklusjon. Shyamalan-syndromet gjer seg gjeldande her; serieskaparane vil gjerne overraske lesarane, og eg skal innrømme at det er ikkje så lett å gjette seg til slutten.

Jey Levang er ein serieteiknar på veg opp, som vi nyleg fekk stadfesta med meldinga om at ho har skal teikne ein miniserie for Boom studios. Bidraget hennar denne gongen er ei novelle om magilærlingar, «Døren». Akkurat som sist gong leverer ho ein serie med sikker, spenstig strek og plass til karakterutvikling. Sjølve historia er litt enklare denne gongen, og har ein litt føreseieleg vri på slutten, men det eit solid arbeidsstykke.

Langt frå like sikker og rutinert i streken er Ingeborg Karlsby Wiulsbø, noko som overraskar, for «Moebius», hennar bidrag til den førre antologien, var mykje betre teikna. Bidraget hennar denne gongen, «Løgneren» er skisseprega, manglar bakgrunnar og verkar i det heile tatt som hastverksarbeid. Kanskje nettopp det var problemet, at ho var seint ute til ei deadline? Til gjengjeld er sjølve historieideen (eit tragisk «catch-22» for ein spådomskunstnar) god, og heilt greitt utført, med tydeleg entusiasme.

Også «Etterpå» av Graple Seed-teamet Håvard Heggenhougen og Eddie Jensen verkar som det er teikna i hast, sjølv om streken til Jensen er mykje meir rutinert uansett. Og historia, om ein spiritist og eit spøkelsesgut som hjelper andre spøkelse med å komme seg til «den andre sida», har nokre særs interessante aspekt. Historia begynner ganske uskuldig, med to unge «spøkelseshjelparar» på eventyr (eit bra konsept for ein teiknefilmserie, noko også som passar med teiknestilen), men spør ganske snart: kor lenge kan ein slik søt historie halde fram før den ikkje er søt lenger? Kor lenge kan eit usliteleg vennskap vare før det er slite? Heggenhougen handsamer denne ideen på emosjonelt overtydande måte, og det hjelper at han dyktig på dialog også.

«Djevelharen» av Über-debutant Tuva Røisli er ein av desse seriane der det kjennest som om ein kjem inn i eit ferdig spikra univers utan å ha fått all den nødvendige bakgrunnsinformasjonen.  Den er lagt til ein speidarleir, men i ei verd der tydelegvis ikkje alle folk er menneske, og der det okkulte ser ut til å vere ein smule kvardagsleg.  Viss du er med på alt dette, fungerer historia likevel tåleleg bra; den morosame dialogen hjelper.

Ein Über-bidragsytar som du kan stole på at alltid gjer noko heilt nytt kvar gong, både i stil og innhald, er Erland Hjortland Sandøy.  Han held fram å eksperimentere med mediet og filosofere, denne gongen over religion, hedonisme og sekularisme, i serien «Kristina», og forfriskande nok unngår han å gi overtydelege svar. Rett nok tyr han til metafiksjon for å ro det heile i land, noko som i seg sjølv eit billig poeng, men han får det til å passe inn i samanhengen.

Über-sjefen Are Edvardsen avrunder det heile med «Geba: 30 dagers varsel», ein serie som ikkje handlar så mykje om okkultisme (sjølv om han prøver å vri det i den retninga) som om serieskaparens eige absurdhumoristiske univers. «Pylsegeneralen», den gale pølsemakaren frå «ÜberEventyr» er attende i ein historie som ein treng eit flytskjema for å forklare ordentleg. La meg berre konkludere med at Ares eige, forskrudde teikneserieunivers er underhaldande og originalt nok til å rettferdiggjere ein plass i Über-antologiane nå og då.

Kombinasjonen av alt som verkeleg fungerer i dette albumet er nok til å gjere «ÜberOkkult» til ein av dei beste Über-antologiane nokon sinne. Fokuset på lange og halvlange seriar hjelper, stor variasjon innan tema hjelper, og vekt på historieforteljing og dialog hjelper. Teikneserieantologiar er uansett svært sjeldan på det jamne, men denne kjem litt nærmare enn de fleste.

ÜberOkkult
Av diverse
ISBN 978-82-03254-22-5
100 sider
150 kr.
ÜberPress

Les også:
Reiser i trussystem

Etter at Tore Strand Olsen kom med standardverket «Tegneserienes Historie» i 2015, er det naturlige neste skritt et standardverk om hvordan man lager tegneserier selv.

Ikke minst fordi Olsen har lang erfaring som kursholder i tegneserietegning. Her er han en av spesialistene, i alle fall etter norsk målestokk, og på veldig trygg grunn. Boka, som har fått den kjekke tittelen «Tegn Serier!», bærer preg av dette.

Derfor rår han også grunnen alene her. Mens «Tegneserienes Historie» var laget i kompaniskap med Øyvind Holen, og brukte oppdiktede figurer til å undervise leserne, er det serieskaperens egen avatar leder oss gjennom «Tegn Serier!»  Boka går svært systematisk til verks, fra strekfigurer til publisering, og videre derfra også. Bruk av både tradisjonelle og digitale virkemidler gjennomgås i korte trekk, og strukturen er så pedagogisk at du kan begynne å tegne en serie menes du leser boka. Underveis gir forfatteren oss hele tida enkle, nyttige begrep og praktiske eksempler på hvordan du kan begynne på, og videreutvikle, en enkel tegneserie.

Et viktig poeng er at kurset konsekvent er i tegneserieform, noe som selvsagt gjør presentasjonen mer levende og underholdende (selv om han nødvendigvis blir mer teknisk etter hvert, særlig fra kapittel 6 og utover).  For ikke å overvelde nybegynnere forblir strek og detaljer enkle, med figurer og avatar i svart-hvitt på ensfargete bakgrunner (fargeinndelt etter kapitler). En smart og kokett detalj som jeg innbiller meg at Tore Strand Olsen må ha insistert på mer enn forlaget, er at til og med forsida er i svart-hvitt, trolig for å holde boka på et gjennomført basisnivå.

Akkurat som med «Tegneserienes Historie» er dette et grunnkurs, og de fleste kommer til å bli fortalt noe, kanskje ganske mye, de visste fra før. Dette er selvsagt helt nødvendig; det finnes svært få lærebøker i tegneserietegning på norsk, noe som Olsen også er inne på i denne boka, og han har valgt å tilpasse «Tegn Serier!» til nybegynnere. Lærebøker for viderekommende, i alle fall på norsk og for norske forhold, har vi ennå til gode å se. Men i mellomtida er «Tegn Serier» det ideelle, norske grunnkurset i serietegning. Så praktisk er boka at forlaget bør vurdere en paperbackutgave for bredere distribusjon. Enn så lenge anbefales alle grunnskoler å kjøpe inn noen eksemplarer over sommeren.

Tegn Serier!
Av Tore Strand Olsen
ISBN 978-82-02-53985-6
100 sider
249 kr.
Cappelen Damm

Les også:
Fortreffelig frisk feiring av den 9. kunstart

 

Etter å ha fullført den store DASS-boka er John S. Jamtli godt i gang med en røverhistorie fra krigens dager, «Sabotør». Serienett har snakket med ham om nåværende og framtidige prosjekter. 

Cappelen Damm har påtatt seg å utgi Jamtlis nye prosjekt, et 100 siders tegneseriealbum som i følge serieskaperen selv blir ekstremt inspirert av fransk-belgisk stil. Pamfletten som forlaget lanserte til OCX i år, tyder også på dette. I nevnte pamflett er det videre lett å se at andre verdenskrig er tema.  – Vi følger tre karer som roter seg inn i ei sabotørgruppe som heter Osvald-gruppen, forteller Jamtli. – Denne gruppa var kjent for å rane banker for å finansiere motstandskampen.  De var ikke en godkjent militærorganisasjon, de jobbet utenfor det, og de var styrt av en kommunist som het Asbjørn Sunde, en infamøs «Rambo-skikkelse» fra krigen som gjorde over hundre oppdrag mot tyskerne. Jeg har kalt det før en røverhistorie.

Betyr det at dette blir mye skrøner, spør jeg. – Nei, jeg ville ikke si at det er skrøner på samme måte som i «Dass», svarer serieskaperen, men det er mange ting fra andre verdenskrig som jeg har hatt lyst til å lage tegneserie av. Så i stedet for å sitte og lage tegneserier på hvert tema i 20 år, valgte han å sy flere historier og hendelser sammen til en. Vi følger en fiktiv karakter som går gjennom flere, ekte hendelser.  Denne karakteren er fra Helgeland, så igjen har Jamtli funnet en hovedperson fra hjemtraktene. Serien har fått pre-produksjonsstøtte, og i april i fjor reiste han rundt til de plassene i Norge som er med i tegneserien.

Målet er å ha «Sabotør» lanseringsklar til OCX 2018, med forbehold om at den kan bli ferdig først senere samme år. – Jeg er realistisk, jeg er frilanser, forklarer Jamtli. – Hvis pengene tar slutt må jeg ordne med noen oppdrag.

Dass var som kjent et samarbeidsprosjekt med Vegard A. Skogmo og gjestespill fra diverse norske serietegnere. «Sabotør», derimot, skriver og tegner Jamtli helt alene. Betyr det at han er ferdig med Dass? – Nei, svarer han, jeg har flere ideer, men ikke noe som står på prioriteringslista. Men hvis jeg gjør noe mer med Dass, kommer jeg sannsynligvis til å gjøre det alene. Så mange folk var involvert i Dass at det ikke helt føltes som hans eget verk. Han har et par historier til om Dass, men de vil han fortelle akkurat på den måten han har lyst til.  Det blir nok sannsynligvis en mer fransk-belgisk stil over det også, i så fall. Og i farger, for han har lyst til å få med midnattssola denne gangen. Et skikkelig Helgelands-reisebrev, altså.

Mens «Sabotør» har en utgiver, leter Jamtli fortsatt etter noen som kan publisere «Norges Ninjakommandør» et 32 siders hefte han har lyst til å få ut til Raptus i år. Han prøver å finne støtte, men det er ikke så enkelt, for Kulturrådet vil at et tegneserieprosjekt skal ha minst 48 sider. Men serien er laget, og på OCX kunne man se en prototype av heftet på serieskaperens egen stand (se foto). Serien er en prequel til filmen «Kommandør Treholt & Ninjatroppen» fra 2010, men heftet er ment å være en homage til 80-talls og tidlig 90-talls actiontegneserier i stil med G.I. Joe. Kanskje vil han lage flere nummer av «Ninjakommandør» senere, men han venter og ser på responsen.

Oppdatering: Jamtli har nå fått bekreftet av kulturrådet at grensen ikke er 48 sider og at han derfor kan søke på støtte til «Norges Ninjakommandør».

«Den Fjerde Veggen» er en historie som bare kan fortelles én gang, i alle fall på norsk.

Vår navnløse heltinne våkner opp ved et flykrasj midt i ørkenen, uten å kunne huske noe, og følgelig uten å forstå hva som har skjedd, og hvordan. Og det er ikke det eneste som er galt. Av en eller annen grunn føles det som om livet hennes nettopp er begynt, og selv landskapet rundt henne gir ingen mening, ved nærmere øyensyn.

Slik begynner debutanten Thomas Falla Eriksens tegneseriealbum, «Den Fjerde Veggen», og om ikke tittelen alt hadde røpet det, forstår leseren veldig fort hva som er seriens tema: Figurer som vet at de befinner seg i en tegneserie. Ikke at ordet «tegneserie» brukes, men ordet «serie» forekommer flere ganger. Historien er ikke subtil, og det kan den heller ikke tillate seg å være, for alt handler om metakonteksten.

Et åpenbart problem med bruk av metakontekst i tegneserier er at det er ikke så oppfinnsomt som det høres ut til. Virkemiddelet er gammelt, og de fleste varianter av meta er allerede prøvd ut i dette mediet. Falla Eriksens innfallsvinkel er å gjøre serien til en historie om heltenes flukt fra serien, og dermed også fra tegneren. Vår heltinne møter en garvet veteran fra mange serier, «Ed», og sammen legger de en fluktplan.

Jeg tror serieskaperen er klar over at historien har begrenset verdi utover selve ideen. Derfor handler alt om selve ideen. I de fleste tegneserier som har slike innslag er meta bare et virkemiddel, eller en «twist». Men ved å lage en serie som utelukkende dreier seg rundt mediebevissthet, og hva figurene gjør med denne bevisstheten, har Thomas Falla Eriksen greid å produsere noe som er litt mer unikt.  Unikt nok, i alle fall, til at historien som sagt bare fortelles én gang.

Er dette nok til å gjøre «Den Fjerde Veggen» til en interessant tegneserie? Til det vil jeg si et lett tja. Serieskaperen utnytter metakontekstens virkemidler for alt det er verdt, og historien har en god dramaturgisk oppbygging med noen små overraskelser her og der. Men straks leserne er innforstått med konseptet, kan de forutse historien i grove trekk.

Et annet problem med en historie som «Den Fjerde Veggen», er at det er nærmest umulig å lage en «twist ending» når serien er bundet opp mot meta-konseptet. Falla Eriksen prøver likevel, på de aller siste sidene, men uten å komme opp med noe som overrasker eller tvinger leseren til å tenke seg om. Jeg tror jeg forstår hvor serieskaperen vil; heltinnen tror det er mulig for henne å flykte til den virkelige verden, noe som det i tråd med seriens egen logikk ikke er, men han lykkes ikke med å så tvil om dette.

Når så mye er sagt har Thomas Falla Eriksen andre virkemidler som bidrar til leseopplevelsen. Tegningene hans, f.eks. er utsøkte. De minner mest av alt om forsiktig modernisert popkunst, og er akkurat stiliserte nok til å underbygge det uvirkelige ved historien. Et annet retro-aspekt ved serien som det er lett å falle for, er oppbyggingen av selve historien som en klassisk actionserie, noe som også synes i tegnestilen, selvsagt. Uten at jeg vet hva tegneren har lest, virker europeiske spenningsserier fra Tempo-perioden og framover som et naturlig referansepunkt.  Kjærligheten til mediet skinner klart igjennom. Stilistisk er ikke «Den Fjerde Veggen» like original i tegning som i konsept, men Falla Eriksens visuelle valg er svært viktige for den tiltalende helheten.

 

Den Fjerde Veggen
Av Thomas Falla Eriksen
ISBN 978-82-922226-68-1
80 sider
220 kr.
Jippi Forlag

Bombastisk og selvhøytidelig, men spektakulært og vakkert – Sigfrid gjør ære på sin inspirasjonskilde, Richard Wagner.

Som allerede nevnt blir Zoom/Outland en stadig viktigere leverandør av fransk-belgiske serier på norsk. Denne måneden utgir de for første gang en albumserie som ikke har vært oversatt til norsk før – Franske Alex Alices Sigfrid.

Seriens forelegg er Wagners operasyklus Nibelungenringen, som igjen er basert på en blanding av norrøn mytologi og sagn, kombinert med det tyske helteeposet Niebelungelied. Vi møter den klassiske helteskikkelsen Sigfrid (også kjent som Siegfried eller Sigurd), som uvitende er sønn av Odins opprørske datter og en dødelig kriger. Han ble adoptert av smeden Mime, en flyktning fra Nibelungs underjordiske rike, som ble utslettet av dens hersker, dragen Fafnir. I alle år har Mime isolert ham fra både guder og mennesker, med bare ulvene i skogen som selskap utenom ham selv. Men Odin vil ikke la Sigfrid bli snytt for sin skjebne om å bli dragedreper.

Historien er selvsagt mer komplisert enn som så, men for ikke å ta seg fullstendig vann over hodet har Alice begynt historien sin med den tredje operaen i sekvensen, Siegfried (1871). Det som har skjedd før i syklusen er oppsummert på en rask og lettfattelig måte innledningsvis, og forkunnskap om opera og middelalderdiktning er ikke nødvendig for å forstå tegneserien.  Alt du trenger å vite er at Wagner i Alex Alices strek er blitt en episk fantasyserie av godt gammelt, kontinentalt merke. Landskapene er majestetiske og overveldende vakkert tegnet, scenene er nøye koreografert, med filmatisk presisjon. Ingen to ruter er like eller statiske. Hver side er som et kunstverk, og gjør dette til et album du vil lese igjen og igjen for å studere strek, farger og oppbygging.

Mime er det eneste svake leddet. Han ser ut som en muppet, eller som en goblin fra en billig 80-tallstegnefilm. Å tegne overbevisende mytiske vesener ser ut til å være et vanlig problem for franske fantasy-serietegnere, skjønt Alice gjør en bra versjon av Fafnir. Så hvorfor han absolutt skulle tegne Mime som en barne-tv-figur skjønner jeg ikke helt; muligens var det et bevisst, stilistisk valg, men det er litt distraherende. Han er vel det nærmeste serien kommer en komisk figur, men det er ikke noe som definerer ham, akkurat.

Sigfrid består av tre bind, noe som høres overkommelig ut for en norsk forlegger-fersking. Samtidig er det noe mindre ambisiøs enn sitt musikalske forelegg, alt i alt. Men følelsen av å bli innviet i noe virkelig episk griper leseren fra første side og slipper aldri taket. Selv om dette første albumet egentlig bare er en innledning, er det en rik og fullgod leseopplevelse.

Sigfrid
Av Alex Alice
Oversatt av Ann-Louis Nerem
ISBN 978-87-93244-96-2
80 sider
229 kr (nettbutikk: 183)
Outland/Zoom

Aslag Guttormsgaard bringer Hønsemannen tilbake med hjelp av No Comprendo. Bringer hvem tilbake, spør du kanskje?

Hønsemannen var en humoristisk superheltfigur som første gang dukket opp i NRK Barnas Supershow i 2005, oppfunnet og spilt av entertaineren og Duplex Records-musikeren Aslag Guttormsgaard. Han fikk bare et år på skjermen, og hadde nok snart vært glemt om ikke No Comprendos Cis-Doris Andreassen fikk den ideen å videreføre figuren i tegneserie. Så Guttormsgaard slo seg sammen med tegneren Ronny Haugeland, mest kjent for serien «Downs Duck», men også en mangeårig medarbeider i Duplex Records.  Tidligere har de laget «Familien Ost» sammen, og alle som husker den skjønner at dette kan nok bli veldig tøvete.

Å parodiere superheltsjangeren er ikke så enkelt som det en gang var – en gang i tiden trengte du bare en billig Supermann-imitator og et par vitser om telefonkiosker, så var du i mål. Nå forventes det en viss kjennskap til sjangerens troper og konvensjoner. Jeg skal ikke påstå at Hønsemannen er på nivå med Dødelige Nattskygge eller Fantastisk-Mann når det gjelder å dekonstruere sjangeren, og det ville da heller ikke kledd serien. Den er først og fremst for barn, og barnslige voksne. Men alt tøyset er faktisk pakket inn i en nokså jevn og grundig oppbygd historie med mye sjangerlek og satire. F.eks. finnes det et eget superheltkontor, og det ligger i «Hybrisgate». Hønsemannen viser seg å være en feiging, men gjør vanligvis det rette ved rene uhell. Sidekick’en hans er av den typen som tydeligvis er både smartere og mer handlingsdyktig enn helten, men som likevel er naiv nok til å gi helten æren («Genialt/smart/lurt, Hønsemannen!» er hennes faste uttrykk). Og skurken Røykemannen viser seg å ha en gimmick og en breial personlighet som får ham til å fungere både som en karikatur og som en klassisk superskurk.

Tegningene til Ronny Haugeland passer perfekt til serien, spastiske, elastiske og stiliserte som de er. Figurene hans er ekstremt ekspressive, og han boltrer seg i detaljer. Selv om handlingen kan trekke ut så skjer det alltid noe, ingen ruter føles bortkastet.

Om dette stort sett høres ganske positivt ut, så må det legges til at forventningene mine var veldig lave i utgangspunktet. På presentasjonen under OCX la Guttormsgaard og Haugeland vekt på at Hønsemannens fremste våpen er å tisse i buksa av skrekk. Ikke lovende. Heldigvis har serien vist seg å være mer interessant enn som så (tisse-i-buksa-vitsen brukes faktisk bare en gang). Selvsagt er serien plump, og plumpheten er et viktig poeng minst et par steder i albumet. Men det er mye mer ved «Hønsemannen» enn vitser om kroppsfunksjoner.

Hønsemannen
Skrevet av Aslag Guttormsgaard, tegnet av Ronny Haugeland
ISBN 978-82-82255-062-8
58 sider
200 kr
No Comprendo Press