Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Livet med Hilda

Livet med Hilda

Den britiske serieskaperen Luke Pearson er aktuell med Free Comic Book Day-utgivelse og en Netflix-serie under utvikling. Serienett har tatt en prat med mannen.

Den gangen du var på OCX synes jeg å huske at du snakket mye om «Everything we miss», kanskje fordi «Hilda» ikke var så godt utviklet på den tiden?

Jeg tror det var tre historier på den tiden. Men karen som jeg ble intervjuet av ville snakke om «Everything we miss», og han var ikke så gammel, heller. Han ville kanskje ha litt balanse. Siden da har jeg fått den boka mer på avstand, og den føles litt mindre viktig. Nå har Hilda blitt hovedsaken. Jeg har laget flere novelleserier, og det har alltid føles om de er mer knyttet til «Everything we miss». De er litt mer varierte enn som så, men føles likevel som deler av et hele. Men i ettertid har jeg ikke laget mye sånt, og ingen ting har vokst ut av den boka. En stund jobbet jeg like mye med serier for voksne som med Hilda, men nå sliter jeg med det.

Jo mer jeg ser tilbake på «Everything we miss», jo mindre begeistret er jeg for den. Den føltes veldig ærlig den gang da, men ikke like mye når jeg ser tilbake på den.

Du tok en pause da du var ferdig med «The Black Hound»?

Ja, mer eller mindre bevisst tok jeg et friår, fordi jeg var brent ut etter den boka. Tidligere hadde jeg påbegynt hver bok relativt kort tid etter den forrige. Jeg visste at det var et press om å lage en ny bok, men etter denne sa jeg, jeg vil ikke en gang tenke på å lage en ny i et år. Egentlig tok jeg en enda lenger pause enn planlagt. Jeg hadde planer for friåret.  Jeg fokuserte på illustrasjon og storyboarding, og jeg har jo alltid gjort illustrasjonsarbeid innimellom. Men jeg håpet også at jeg skulle få tid til å lage noen mini-tegneserier, mer eksperimentelle korte greier. Jeg ville drive med egenpublisering, og til og med lage noe litt lenger.

Men ingen ting skjedde. Hver gang jeg prøvde å begynne på noe sånt føltes det vare ikke så naturlig lenger.  Så jeg nøler mer med alt jeg gjør av slike serier nå, og jeg strever fortsatt med å finne ut av hva jeg helst vil gjøre. Egentlig ville jeg lage serier både for barn og voksne, så jeg ble litt bekymret da Hilda begynte å ta over. I utgangspunktet ville jeg ikke at det skulle bli min hovedgreie, det eneste jeg er kjent for. Men det er egentlig det som har skjedd, og det kom til et punkt der jeg måtte spørre meg selv, hvorfor plager det meg? For jeg hadde denne forestillingen om at jeg ville lage alle disse interessante seriene for voksne, men når det kommer til stykket greier jeg ikke å sette sammen noen ideer. Tydeligvis er det ingen ting der som jeg føler sterkt nok for, så jeg måtte spørre meg selv, hvorfor ville jeg dette? Kanskje jeg ikke skal lage flere serier for voksne, i alle fall ikke tvinge det fram og ikke bekymre meg. Det var greit bare å lage Hilda, og det er vel det som har skjedd. Ikke at jeg bare vil lage Hilda…

I «The Stone Forest» er Hildas mamma mer involvert i eventyre enn før

«Hilda and the stone forest “ går dypere inn på trolltemaet . Hilda besøker trollenes verden. Den er litt annerledes fordi den tar for seg ting som det er lagt opp til i tidligere bøker. Det er noe jeg har nølt med å gjøre før, fordi jeg alltid ville at hver bok skulle stå for seg selv. Men jeg forutsetter at mange av leserne vil ha lest de foregående bøkene også. Mange detaljene fra de andre bøkene vil komme tilbake.

Apropos kontinuitet og utvikling, jeg la merke til at det skjer en viss utvikling i Hildas sosiale liv. I de første to historiene var det bare henne, mammaen og en og annen av bergets skapninger. I den tredje historien prøvde hun å sosialisere med de andre ungene, men hun fikk ikke egentlig noen venner. I den fjerde historien fikk hun venner, men man fikk inntrykk av at også vennene hennes synes hun er rar. Har du planer for hvordan du kan utvikle figuren videre?

Jeg er ikke helt sikker. Det har absolutt vært en utvikling. Hilda havnet i dårlig selskap, men nå har hun funnet noen venner som likner mer på henne. I den nye boka dukker det opp et par unger fra den forrige boka, de Hilda kom best overens med, og nå er de bare vennene hennes. Og de har muligheten til å bli tilbakevendende karakterer som hun samhandler med.

Hilda er en kronisk eventyrer. Vennene hennes blir involvert, oftere nå enn tidligere (fra «The Stone Forest»).

Du har visstnok modellert Hildas hjemby Trolberg etter flere skandinaviske byer, inkludert Reykjavik, København og Bergen. Jeg synes også jeg kjente igjen Deichmanske bibliotek Grünerløkka (som Pearson besøkte under OCX) i en serierute. I tillegg er landskapet rundt Trolberg visstnok basert på landskapet rundt Odda.  Har du besøkt alle disse stedene?

Trolberg

Nei. Jeg har vært i Bergen én gang, da jeg var på ferie sammen med familien min. Det var på den ferien at dette kjærlighetsforholdet begynte, da fantasien min fikk utløp. Jeg har vært i København, og i Oslo, selvfølgelig. Men ikke Reykjavik og ikke Odda. Jeg tror jeg valgte å bruke Odda som referanse fordi jeg hadde en vag idé om hvordan jeg ville at Trolberg skulle være. Jeg visste at byen skulle være ved en fjord, for jeg nevnte det tidligere i bøkene. Så jeg prøvde vel å finne et eksempel på hvordan en by er plassert ved en fjord. Jeg fant bildene ved å google, tror jeg. Landskapet var riktig, det var det jeg lette etter, så jeg brukte det som en slags mal, men forstørret det til denne rare storbyen. Det er i en dal, omgitt av to store fjell, veldig kupert. Når det gjelder bygningene så har jeg stilisert dem på en måte som får dem til å likne på bygninger fra disse stedene. Men når det gjelder gatene så baserer jeg det på gatebildet hjemmefra. Så mye kommer fra steder jeg har bodd i England også. Jeg ville at det skulle være en miks. Deler av Trolberg ser ut som Storbritannia for meg, bare med mer trebebyggelse.

Så langt har du stort sett brukt skandinaviske myter og legender i serien?

Ja, hovedsakelig, det var utgangspunktet for hele prosjektet. Jeg brukte «nisse» i den fjerde historien fordi ordet «gnom» ikke ville ha de samme assosiasjonene. Det fins jo så mange forskjellige versjoner av disse skapningene, og alle har de ulike navn i ulike land. Jeg trodde at Storbritannia var litt mer atskilt, men det er mye av det samme. Det finnes husvetter i Storbritannia, men de blir vel heller kalt «brownie» eller noe sånt, men det kan også være et annet ord for fe eller alv. De glir sammen. Jeg lener meg vel mer mot det britiske nå, for det har aldri vært fullstendig skandinavisk, men det er definitivt utgangspunktet. Men det er mye i serien som ikke er det.

Hilda forhører Trolbergs mange nisser i albumet «The Black Hound»

Tove Jansson er en inspirasjonskilde du ofte nevner. Hvordan ble du kjent med hennes verker?

Jeg syntes å huske at jeg først ble kjent med Mummitrollene gjennom den japanske tegnefilmserien på 90-tallet. Eller i alle fall var det det jeg trodde, men jeg oppdaget at jeg hadde lest Tove Janssons Mummibøker på skolen. Blant annet fant jeg en stil jeg hadde skrevet om «Farlig Midtsommer».  Og jeg hadde tegnet små bilder til den også, men det hadde jeg helt glemt. Men det var en artig oppdagelse. Men det var gjennom tegnefilmene at jeg oppdaget Mummitrollene, det var så mange bilder som klistret seg fast i hodet mitt for alltid. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, men jeg gjenoppdaget dem først da tegneseriestripene ble utgitt på nytt. Da studerte jeg illustrasjon, og jeg gjenoppdaget alt dette på nytt, og det var vel da jeg først oppdaget Tove Jansson som en illustratør og forfatter. Jeg hadde ikke skikkelig peiling på alt dette før, jeg husket bare bildene fra tegnefilmene.

 Forsiden til Free Comic Book Day-utgaven av Hilda. MERK: inneholder spoiler

Les også:
Hilda fra Berget
OCX 213: Nobrow
Øye på Flying Eye

Serie til film: Logan

Serie til film: Logan

Logan er nøyaktig den filmen som trailerne forespeilte oss: Et skitten, dystopisk nær framtid-thriller der den Wolverine vi har blitt kjent med gjennom Hugh Jackmans tolkninger i 17(!) år, endelig er i fri dressur.

Etter at X-Men: Apocalypse fikk i beste fall blandet mottakelse fra både kritikere og publikum, virker denne filmen som et naturlig neste utviklingssteg. Fox har kommet så langt de kan med superheltfilmer som følger Marvels egen formel. De trenger å finne alternative bruksområder for sine X-Men-rettigheter. Filmer som Deadpool, og nå Logan, er gode eksempler på hvordan de kan lykkes med dette. Hver på sin helt egen måte.

Vi befinner oss i 2029. Mutantene er i ferd med å dø ut, for av en eller annen grunn har det ikke blitt født flere av dem på 20 år. X-Men er gått i oppløsning; detaljene er litt uklare. Professor X er ettersøkt, og gjemmer seg i ørkenen i Mexico med Caliban som oppasser. Logan frister en anonym tilværelse som limousinsjåfør…helt til han blir oppsøkt av en meksikansk kvinne som passer på en ung jente – En jente med helt spesielle evner.

Dafne Keen. I bakgrunnen: Hugh Jackman og Patrick Stewart

Miniserien «Old Man Logan» (kan forveksles med «Wolverine: The End», som ble oversatt til norsk) er nevnt som en inspirasjonskilde. Men det er nok først og fremst noe som tegneseriens forfatter, Mark Millar (som for øvrig er konsulent for Fox’ Marvel-avdeling) vil ha folk til å tro. Bortsett fra at filmen handler om den eldre Logan, og foregår i framtiden (i forhold til hva som enn skal være de andre filmenes nåtid), har den lite til felles med Millars historie.

I stedet fokuserer den på X-23, en (ung og kvinnelig) genetisk kloning av Wolverine. Hun dukket første gang opp i en episode av tv-serien «X-Men: Evolution», og deretter i tegneserien «NYX». X-Men møtte hun første gang i Uncanny # 450, i en historie som ble oversatt til norsk på 00-tallet, da mutantene hadde et lite comeback på det norske bladmarkedet. Hun skulle etter hvert komme til å bli mer og mer viktig i tegneseriene, særlig da hun overtok (den nå antatt døde) Wolverines identitet.

Wolverine møtte X-23 for først gang i X-Men nr. 450, eller nr. 3/2006 i den norske utgaven

Er det den langsiktige planen også for filmens X-23? Hugh Jackman har jo sagt at dette blir hans siste film i denne rollen.  Samtidig virker regissør James Mangold og teamet hans uinteressert i å bygge videre på franchisen. Målet har nok vært å fortelle en solid historie med færre begrensinger, og å bekymre seg mindre for kontinuiteten.

De ytre konsekvensene av det med færre begrensinger er tydelige. De makabre detaljene som er det uunngåelige resultatet av Wolverine (og Lauras) evner, er framstilt med nådeløs tydelighet. Filmen legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder skildringen av andre voldsomheter, både naturalistiske og overnaturlige. Ellers er superheltfilmer vanligvis usannsynlig «renslige».  At Wolverine banner så mye som han gjør i denne filmen, er litt utypisk for ham, men filmens mer voksne elementer virker ikke spekulative. Filmen har en solid, stødig historie, og regien er stram. Den høye toleransen for vold og bannskap er noe filmen har gjort seg fortjent til, gjennom sin voksne, for ikke å si modne, historiefortelling.

Hugh Jackman

Jackman gir enormt av seg selv i en film som krever enormt mye av ham. Det er tydelig at han vil gjøre det meste ut av denne siste opptredenen. Også interessant er det at han legger seg tettere opp til tegneseriens Wolverine enn noen gang før, særlig i personlighet.  Om Logan er en voldsorgie, er den også en film som går mer i dybden på figuren enn noen gang. Men Patrick Stewarts innsats er om mulig enda bedre. Hans Professor X er revet ut av den komfortsonen han vanligvis hadde i filmene, og tvunget inn i en ny og usikker posisjon med en ustabil psyke. Han bærer på en smerte og en lengsel som Stewart utstråler med konsekvent overbevisning.

Patrick Stewart og Hugh Jackman

Uten tvil er Logan den beste av Wolverines solo-filmer, selv om jeg straks skal innrømme at det sier ikke så mye. Dette er en svært jevn film i en svært ujevn filmserie. Den er imidlertid også blant de beste filmene i X-Men-franchisen som et hele, selv om den knapt lar seg sammenlikne med noen av dem.

Men at den er annerledes betyr ikke at den står uavhengig av de andre filmene. Tvert imot er du nødt til å ha i alle fall en viss kjennskap til filmseriene X-Men og Wolverine for å få noe særlig ut av Logan. Kontinuitet er fortsatt viktig, selv om filmen, trolig med vilje, gjør det litt vanskelig å si nøyaktig hvordan den forholder seg til kontinuiteten. Det er nemlig ikke så mye vi får forklart. Hintene om hva som egentlig har skjedd, særlig med X-Men, er subtile. Fansen kommer til å spekulere vilt.

Fra et tegneserieperspektiv er det ellers verdt å merke seg at Logan – som er den X-Men-filmen jeg minst ventet at skulle gjøre det –  ikke bare referer til selve tegneseriebladene, men faktisk bruker dem som et helt seriøst poeng i historien. Hva det består i, kan jeg selvsagt ikke røper her, men det er overraskende snedig.

Logan: The Wolverine
USA 2017
Regi: James Mangold
Manus: James Mangold, Scott Frank, Michael Green
Skuespillere: Hugh Jackman (Logan/Wolverine/James Howlett), Patrick Stewart (Charles Xavier/Professor X), Dafne Keen (Laura Kinney/X-23), Boyd Holbrook (Donald Pierce), Stephen Merchant (Caliban), Richard E. Grant (Zander Rice)
Lengde: 2 t. 12 min.
Aldersgrense: 15 år
Norsk kinopremiere: 03.03.2017

 

Kollektivet i stive permer

Kollektivet i stive permer

To veletablerte humorblader har på kort tid kunngjort endringer både i utgivelsesfrekvens og format.  Sist uke skrev vi om hvordan Rocky går over til kvartalsvise utgivelser og tjukkere nummer. Men nesten samtidig gikk Kollektivet over til annen hver måned-utgivelser i magasinformat, med albumpermer.

Torbjørn Lien sier selv i en innledende kommentar at «i min alder er det viktig å ikke bare sitte inne og tegne hele dagen.» Muligens er det også andre årsaker til endringen, men vi godtar den offisielle begrunnelsen.

Hvordan det nå enn har seg, så har Kollektivet gått over til magasinformat uten at innholdet i første omgang har endret seg særlig. Men en liten godbit har Lien satt av til dette nummeret: «Bloopers for Stripe 3010», en tresiders meta-historie der Lien tar helt av og leker seg hemningsløst med mediet.  For øvrig har hovedserien ikke noen «frekvens» i dette nummeret, bare en samling frittstående striper av forholdsvis høy kvalitet og med alle figurene godt representert.  Enn så lenge byr Lien også raust på fire nye striper per side over flere sider. I dagens publikasjonsbransje er jo den slags ødsling med nytt materiale nærmest blasfemi!

Kollektivet er også fortsatt de assorterte biseriers blad, med vekt på de nordiske. Dessverre er «04:00 AM» ikke lenger med i bladet, riktignok fordi skaperne Mac Ask og Andreas Håndlykken måtte gi serien en pause for å gjøre ferdig et annet prosjekt. Inn i stedet kommer Mike Millers «En Salig Røre» (Bless This Mess), en typisk post-Wattersonsk stripeserie. Både i strek og humor er inspirasjonen fra Tommy & Tiger’n mer enn tydelig. Men streken er stivere, og serien kan ikke sies å være på det jevne. Seriens «Tommy». Michael, er visst til enhver tid ledsaget av den klassiske klisjeduoen, hans personlige engel og djevel. De tilfører serien svært lite, så det er like greit at serien faktisk ikke ser ut til å bruke dem så mye. Iblant glimter serien til, men det er ikke deres fortjeneste.

En Salig Røre

Av biseriene for øvrig er den subtilt mørke «Death Piglet» et høydepunkt. Uten ord og med enkle, tjukke streker får den formildet mer enn de fleste seriene i bladet. «Wumo» har jevnt gode poenger, og de mer bisarre aspektene av «M» holder seg bra ennå. Når det gjelder «Snorre» så er det, etter så mange år, ennå ikke alltid like lett å se hva Karine Haaland vil med serien. Noen ganger fabler Snorre om trender og opptrer som en intellektuell streber i striper uten poeng. Andre ganger, som i dette nummeret, hengir han seg til ren, uforfalsket slapstick.

Bortsett fra formatet er Kollektivet altså som før, men en kan håpe at det nye magasinformatet vil inspirere til å skape en sterkere redaksjonell profil. Magasinformatet, der artikkelstoff og tegneserier i større grad blandes, blir stadig mer populært og særlig Lunch har gjort suksess her. En skal heller ikke kimse av den nye forbedringen i papirkvaliteten. Kollektivet har nå blitt bedre både å holde i og å samle på.

Kollektivet nr. 1/2017
Av Torbjørn Lien og diverse
44 sider
Kr. 59,90
Vigmostad & Bjørke/Bladkompaniet

Når verkelegheita fenger

Når verkelegheita fenger

Den amerikanske dokumentar-serieskaparen Sarah Glidden vitja Bergen sist helg under litteraturfestivalen «Verden i Bergen» for å snakke om sakprosa i teikneseriar. Serienett snakka med henne etter førelesingane.

Kva påverka deg til å spesialisere deg på sakprosa i teikneserieform?

Det er noko eg berre bevega meg mot, frå å gjere memoarseriar og sjølvbiografiske teikneseriar. Journalistikk og sakprosa er ganske enkelt det eg er interessert i, eg berre handla ut frå nysgjerrigheit. I dette tilfellet var eg nysgjerrig på korleis journalistikk fungerer i utgangspunktet. Så eg laga ei bok om vennene mine, som var journalistar, og følgde dei på et prosjekt som resulterte i denne boka. Ved å gjere det, lærte eg meir om korleis journalistikk blir utført, og det blei noko eg begynte å gjere sjølv. Journalistikk er ei god unnskyldning for å følgje si eiga nysgjerrigheit og lage noko på det.

Memoarer og sjølvbiografi er i same familien som journalistikk. Du fortel sanninga, skriv og teiknar kva som faktisk skjedde. For meg var det ein grei overgang, for mange av memoarane eg hadde jobba med før, var relaterte til aktuelle hendingar, Så det involverte mykje forsking, og mykje studier av det som skjer i verda utanom mitt eige liv.

Sarah fekk eit slags gjennombrot i teikneseriebransjen med boka «How to understand Israel in 60 Days or less», ei teikneseriebok som først vart utgjeven på Vertigo/DC i 2010. Denne var basert på hennar observasjonar frå ei «Birthright Israel»-reise som ho gjennomførte i 2007. Seinare har ho følgt opp denne med hennar hittil mest omfangsrike verk, «Rolling Blackouts» i 2016, om krigen i Syria og Irak.

Bortsett frå di jødiske arv, kva er det som gjer deg interessert i Midtausten?

Eg trur USA er besatt av Midtøsten; nokon gonger på bekostning av andre stader. Det som skjer i Latin-Amerika, for eksempel  – Sjølv om vi har vore veldig politisk involvert i Latin-Amerika i lang tid. Men det er Midtausten media fokuserer på. Sjølv om eg ikkje hadde vore jødisk, kjem eg frå ein stad der det er i nyheitene kvar dag. Vi har krigar der, som vi starta, har vi ressursar der som vi gjerne vil utnytte. Så det er ein stad og en region som USA har generelt stor interesse av. For meg begynte interessa å vekse etter 11. september [2001]. Vi begynte straks å snakke om å gå til krig. Eg var 21 på den tida, og eigentleg ikkje så veldig med på kva som føregjekk. Eg visste ikkje mykje om politikk, og reaksjonen min på angrepet og mediedekkinga av det var: Kva har landet vårt gjort Midtausten, kvifor skjer dette? Så eg ønska å sjå nærare på politikken i regionen, og korleis USA har vært involvert der. Du veit, den slags ting som ikkje kjem fram i nyheitene kvar dag, men du treng den konteksten for å skjøne kva som skjer.

Lene Ask (midten) med Sarah Glidden (t.v.) og konferansier Øyvind Vågnes (t.h.) på Litteraturhuset

Kva gjorde deg interessert i å lage teikneseriar i det heile tatt?

Eg har alltid teikna. Eg visste alltid at eg ønska å bli ein slags kunstnar heilt sidan eg var liten, men eg var ikkje heilt sikker på kva slags. Nå for tida har unge jenter mange fleire teikneseriar som dei kan identifisere seg med. Men då eg vaks opp, var det ikkje mange teikneseriar som ei jente kunne føle var laga for henne. Og då snakkar eg ikkje ein gong om «jenteseriar».  Det fanst gutteseriar, men ikkje kjønnsnøytrale teikneseriar. I alle fall var det slik i USA, eg trur det er annleis i Europa. Nå er det tonnevis, men då eg vaks opp, var det ikkje noko eg syntes var interessant og som eg kunne lage. Eg var ikkje interessert i superheltar, og det var først på college at eg begynte å lese ting som Maus, Persepolis og arbeider av Joe Sacco, og då skjønte eg: Teikneseriar kan handle om alvorlege ting, dei kan handle om det verkelege livet. Ikkje sånn å forstå at eg leste Sacco og tenkte: Åh, det kan eg også gjere. Snarare var det sånn at eg leste desse seriane, og derifrå oppdaga eg arbeider av folk som laga journalbaserte teikneseriar – som James Kochalka, som laga «American Elf», ein dag til dag-teikneserie om sitt eige liv. Det var då jeg sa til meg sjølv: Okay, det er kanskje noko eg kan gjere også. Eg kan lage teikneseriar om livet mitt, om ting frå verkelegheita. Og så det var ikkje før seinare, då eg hadde drive på med dette ei stund, at eg følte eg var klar til å handtere meir alvorlege tema.

Tittelen «Rolling Blackouts» viser til strømsparing som fører til at bydelane veksler på å bli mørklagde. Her frå Sarahs opphold i den irakisk-kurdiske byen Sulaymaniyah

Foruten Sacco og Kochalka, er det nokon du vil framheve som inspirasjonskjelder?

Eg leser faktisk ikkje så mykje teikneseriar, eg leser meir prosa. Og så mange av dei største påverknadene på det arbeidet som eg gjer nå, er journalistar og forfattarar. David Foster Wallace sitt syn på verda har verkeleg påverka meg mykje, berre på grunn av måten han kunne sjå ting frå utsida, samstundes som han også hadde ein masse empati for menneske, han var ikkje nedlatande.

Saken med journalister er at de ikkje så ofte blir berømte på same måten som t.d. romanforfattarar. Men eg elskar verkeleg god narrativ journalistikk,  som arbeidet til Lawrence Wright; han skreiv ei bok om scientologi og ei anna om Al-Qaida. Journalistar som jobbar med veldig kompliserte saker, og gjer dei lettare tilgjengelege for et breitt publikum.

Ein grunn til at Sarah tek bilder av mest mogleg, er at det aldri er godt å seie kva ho vil framheve. Ein plaststol. t.d., er ein detalj som for vestlege lesarar kan gjere eit framand miljø litt mindre framand.

Under foredraget på Litteraturhuset, forklarte Glidden korleis ho jobbar når ho er ute i felten: Ho gjer opptak av så mykje som mogeleg, ho teiknar veldig raske skisser når hun er på ein stad der bruk av kamera er avgrensa, og tek elles fotografi av alt. For sjølv om streken hennar er forenkla, vil ho at alt skal være attkjenneleg, slik at eit gatehjørne i Damaskus, for eksempel, ser likeeins ut i teikneserien som det gjer i verkelegheita.

Men når ho kjem heim, med alle sine innspelingar, skisser og bileter, kor går ho derifrå?

Eg startar med å transkribere ting, sjølv om eg ikkje transkriberer alt, slik eg gjorde då eg arbeida med Rolling Blackouts, men eg går gjennom alle opptak og notater og prøver å organisere ting i forskjellige seksjonar, kategorisere referansematerialet. Det er som å løyse opp ein stor knute. Og det er ikkje alltid berre eitt inngangspunkt, du kan du jobbe med det frå mange forskjellige vinklingar. Du har samla ei materialmengde og prøver å oppdage kva slags historie du kan få ut av den – Kva vinklinga di er, og kva universelle tema du kan peike på. Eg trur at narrativ sakprosa ikkje berre handlar om den openberre historia; den handlar også om andre ting som er meir universelle, den kan røre ved andre saker i tillegg til det som du rapporterer.

Sarah Glidden har ein aversjon mot å la figurane sine uttryke seg på eit anna språk enn det dei brukte då ho møtte dei i verkelegheita.

Trur du det er lettare å få folks tillit når dei veit at du berre kjem til å offentleggjere dei i relativt enkel strek?

Det er lettare å få folks tillit, trur eg, fordi dei ikkje tek deg på alvor – Kanskje som ein teikneserieskapar, men også som ei kvinne. Mange gonger, spesielt når du snakkar med menn, blir dei ikkje så skremt av deg. Du er berre ei dame med ei skissebok, og kanskje trur dei ikkje ein gong at du kjem til å publisere dette. Så eg har oppdaga at det er lettare å komme folk inn på livet og få dei til å snakke ærleg med deg, fordi de ikkje er redde for deg, liksom. Og det er fint, men det ville også vere fint å få litt respekt nokre gonger.

Gliddens neste store prosjekt handlar om klimaendringar :

Det er framleis i ein ganske tidleg fase, men eg er interessert i å gjere eit omfattande arbeid på dette temaet. Eg trur at teikneseriar har evne til å få folk til å legge merke til noko som dei elles kanskje ville ignorert. Det er mange artiklar, bileter og tekst overalt i våre dagar, men eit handteikna bilete får framleis folk til å stoppe opp, og kanskje det kan lure dei til å lese noko. Og eg trur at klimaendringane er, i alle fall heime i USA, noko som folk enten nekter for at skjer, eller dei veit at det skjer, men de ønskjer ikkje å forholde seg til det, fordi det er for stort, for trist eller skremmande. Så eg vil bruke teikneseriar til å fortelje om korleis det allereie påverkar menneske over hele verda. Også i USA blir folk allereie fordrive av klimaendringar , stormar og tørke.

 

Rocky nettopp nå – en overgang

Rocky nettopp nå – en overgang

Det er tidens løsen, og tidens tegn, at tegneserieheftene endrer utgivelsesfrekvens og til en viss grad utseende for å greie seg på markedet. Nå følger Rocky etter, men begynner året med en siste runde av det gamle formatet.

Fra og med 2017 blir antall utgaver i året redusert til det halve (4-5). Nr. 2/2017 kommer derfor først ut etter påske; til gjengjeld vil bladet være tjukkere, og kommer også til å inneholde mer av tittelserien. Det sistnevnte har vi hørt før, men løftene om mer Rocky er såpass konkrete at vi får stole på dem.

I mellomtida er Inge og Rocky i skogen, for en gangs skyld uten at det er snø. Også ganske uvanlig er det mye aktivitet denne gangen. Serien er mer visuell enn på lenge, og Inge er like aktiv, både fysisk og i kjeften som seriens hovedperson.  De sedvanlige lange, spissformulerte samtalene blir avvekslet med mer uforutsigbare og surrealistiske situasjoner. En stripe handler bare om at Inge avbryter Rocky midt i dusjingen for å kunngjøre at han «prater med kattugla», før han løper ut igjen for å lage fuglelyder. Dette er i det hele tatt en litt annerledes leseopplevelse som ikke nødvendigvis framkaller mer latter enn vanlig, men som er atskillig mer variert – ikke minst visuelt, som sagt.

I sekvensen nevner Rocky på et tidspunkt Medel-Svensson (gjennomsnitts-svensken), og som samvittighetsfulle oversetteren han er, kan ikke Dag Gravem unnlate å skrive en artikkel for å forklare hvorfor han beholdt dette. Og som vanlig velger han å utbrodere temaet i en framifrå kulturhistorisk artikkel preget av førsteklasses researcharbeid.

Stripesekvensen henger også sammen med en utstilling som Martin Kellerman åpnet på Djurgården kort tid før dette bladet kom ut. Skal vi tro den håndfullen med bilder som bladet gjengir, er denne utstillingen absolutt verdt å få med seg hvis du er innom Stockholm i år.

Ellers oppsummerer bladet Rockys jubileumsstipend med en gjennomgang av de seks kandidatseriene, samt en oppfordring om å stemme fram din favoritt. I tillegg supplerer bladet dette med å intervjue tegneserieredaktørene i Dagbladet, VG og Aftenposten; igjen, førsteklasses redaksjonelt arbeid.

Gjesteserien er Corto Maltese, nærmere bestemt en smakebit fra albumet «Keltiske Ballader». Avsnittet er godt valgt, det er handlingsmettet, forklarende, og fungerer bra som en introdusering til albumet. Selvsagt blir det geleidet av en artikkel som presenterer både serien selv om Minuskel sine planer om å utgi Corto Maltese komplett.  Alt vel og bra, og selvsagt fortjener både serien og prosjektet en omtale.  Men…det er gammelt nytt. Var det en sak de hadde liggende i reserve? Så lenge bladet har vært publisert av Strand og Bestselgerforlaget, har Rockys gjesteserier utmerket seg ved at de er presentasjoner enten av nyheter (kommer snart fra NCP/Jippi/Minuskel e.l.) eller av kuriositeter (kommer neppe på norsk, men er verdt å sjekke ut, og du kan kjøpe den svenske eller amerikanske utgaven på Tronsmo).

Den typen gjesteserier sørget alltid for velkommen variasjon i bladet, og jeg håper virkelig at de fortsetter med dette i Rocky etter omleggingen. Og med Dag Gravems artikler, selvsagt.

Rocky nr. 1/2017
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Hugo Pratt
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Forrige nummer

Frå serieskapar til forfattar

Frå serieskapar til forfattar

Laurdag ettermiddag opptrådde Lene Ask og den amerikanske teikneseriejournalisten Sarah Glidden saman på Litteraturhuset i Bergen under vignetten «Teikna Sakprosa».

Lene Ask har laga fire teikneserieromanar, og tre av desse er til ei viss grad dokumentariske: Hitler, Jesus og Farfar (2006), Da jeg reddet verden (2009) og Kjære Rikard (2014). Til liks med Glidden bruker ho også fotografi som utgangspunkt når ho lager teikneseriebøker. Ho jobba som fotograf før ho oppdaga farfarens hemmelege historie – Noko som sjølvsagt var utgangspunktet for Hitler, Jesus og Farfar.

Lene Ask (midten) med Sarah Glidden (t.v.) og konferansier Øyvind Vågnes (t.h.) på Litteraturhuset

I ein samtale med både Glidden og Ask kom det også fram at dei hadde noko av den same erfaringa når det gjelder å vere kvinner som samlar inn materiale med teikneblokk, like gjerne som med kamera. Ho husker frå den gongen ho arbeida med Da jeg reddet verden:

– Eg reiste i Tanzania for å gjere eit prosjekt om naudhjelp til kvinner og barn. Vi intervjua kvinner om fødsler og omskjering. Eg satt der og tok notater, og var så glad for at eg ikkje trengte å ha eit kamera. For det ville øydelagt heile situasjonen. Eg kunne berre sitte der og sjå på dei, og ikkje føle avstand. Viss du tek fram kamera, endrer situasjonen seg heilt. Eg kunne berre vere denne personen som snakka direkte til dei.

Men Kjære Rikard er den boka som det oftast blir referert nå for tida, og det var også den som fekk fokus under Ask sin presentasjon på laurdag. Utgangspunktet var at Lene ville bli misjonær då ho var liten. Sidan mista ho trua, men interessa for misjonshistoria behaldt ho. Det førte henne til misjonsarkivet i Stavanger, der ho oppdage ein gamal korrespondanse mellom ein misjonær på forlenga kallreise i Madagaskar, og sonen hans som måtte bu på ein barneheim medan han var utanlands.
Breva vart sensurerte, forklarte ho på foredraget, så ein må lese mellom linjene. Det er mykje Rikard har uttrykt som han ikkje kunne seie rett ut. Eg ser på teksten og spør: Kor er det plass for meg å vere på? Bruken av korrespondansebrev gjorde dette lettare. Det ho leste mellom linjene kunne ho illustrere.

Kjære Rikard

Etter Rikard har Lene hatt litt problem med å fullføre eit nytt teikneserieprosjekt . Det næmaste ho har kome er bildeboka Du i 2016, som inngår i Gyldendals nye serie med «ordfrie bøker».

– Eg veit veldig mykje som eg vil drive med, svarer ho på spørsmålet om ho vil lage fleire teikneseriar, – Eg har lyst til å jobbe meir med tekst og bilde på same måten som i Rikard, men eg har inga [teikneserie]bok klar ennå. Eg gjer masse ting, men har ikkje kome fram til noko som er bra nok.

Medan ho leiter etter det neste prosjektet som er godt nok til å bli en teikneseriebok, har Lene nok å sysle med. Ho har illustrert barnebøker, i nokre tilfelle både skrive og illustrert bildebøker. Men i seinare tid har ho tatt eit skritt vidare og skrive bildebøker som ho fekk andre til å illustrere, som D Som Tiger (2015, ill. Mari Kanstad Johnsen). Endå litt seinare har ho utgjeve ein uillustrerte ungdomsroman, Det Hjelper Ikke Å Blunke (2016). Overgangen frå teiknar/forfattar til berre forfattar har gått smidig:

– Eg synes at prosessen er veldig lik, eigentleg. Eg bygger opp historia på same måten, og sjølv om eg jobbar med tekst ser eg likevel for meg scenane på same måten som viss eg jobba med teikneserie.

Les også:
Ordløs Ask (anmelding av Du)
Når kommer du Hjem, far? (anmelding av Kjære Rikard)

 

Pop Trip

Pop Trip

Gyldendals nye satsing på tegneserier for barn tar utgangspunkt i online-spillet “Poptropica”.

Spillet, som dreier seg om å hoppe fra øy til øy for å løse diverse oppgaver, har eksistert siden 2007, da det ble skapt av En Pingles Dagbok-forfatteren Jeff Kinney. Kinney skrev også manus til en Poptropica-tegnefilmserie om tre øyhoppende barn: Jorge (Jørgen), Oliver og Mya (Mia). Tegnefilmen ble det ikke noe av, men i stedet ble konseptet gjort om til tegneserier.

Den første Poptropica-serien, som fortsatt kan leses gratis på nettet, er ikke identisk med denne bokserien. Det var en stripeserie, uten Mia og med mer vekt på guttenes ulike personligheter: Oliver var den arrogante, kule gutten, mens Jørgen var den klossete taperen. Stripeserien hadde også en noe mer absurd humor enn bokserien.

Tegneren er imidlertid den samme på begge versjoner. Kory Merritt tegner figurene i det som må kalles for Poptropicas «hus-strek»: Hengslete kropper på ovale hoder med kolossale øyne, og ingen neser. I kontrast til dette er dyr og naturomgivelser ofte ganske realistisk tegnet.

Foreløpig er to av Poptropica-bøkene gitt ut på norsk: «Kartmysteriet» utkom i høst, mens «Ekspedisjonen som forsvant» utkom forrige uke. Beleilig nok for de norske utgiverne har begge bøker et nordisk tema: «Kartmysteriet» fører barna til en vikingøy, mens «Ekspedisjonen» fører dem, blant mye annet, til en polarøy.

Selv om stripeserien har en annen kontinuitet enn bøkene, er forbindelsen mellom de to såpass sterk at jeg mener det må være lov å sammenlikne. For aller først å ta det som fungerte bedre i stripeserien: Introduseringen.  I sistnevnte blir vi ganske raskt satt inn i handling og bakgrunn. I «Kartmysteriet» får vi bare vite at de tre hovedpersonene befinner seg på en ballongferd idet skurken Oktavian fører ballongen ut av kurs og tar dem med til Poptropica-øyene. Vi oppfatter at Oliver og Mia er søsken, men bortsett blir ingen ting forklart av verken bakgrunn, motivasjon eller figurenes forhold til hverandre. At skurken Oktavian ikke forklarer sitt motiv for å dra med seg tre unger på ferden, skal jeg heller se stort på; det er tydelig at dette er et mysterium som er ment å pirre leseren, og det fungerer.

Jørgen og Oliver har heller ikke så klart definerte personligheter som i stripeserien. Jørgen er litt dummere, men ellers er det liten forskjell på dem.

I Poptropica-serien får barna hjelp av et magisk kart, en referanse til bruken av kart i spillet

Stripeserien ble skrevet av Paul Gilligan, mens bøkene er skrevet av Poptropica-nettstedets faste medarbidere. Av de to forfatterne som er involvert i disse bøkene, Jack Chabert på «Kartmysteriet» og Mitch Krpata på «Ekspedisjonen», vil jeg si at Krpata er den beste historiefortelleren. Men ettersom han fikk bok nummer to hadde han kanskje friere tøyler til å komme med avsløringer og drive handlingen mer framover. Uansett så har begge forfattere god forståelse av både verbal og fysisk komikk. Men serien er først og fremst Kory Merritts verk. Måten han setter stiliserte spillfigurer inn i et naturalistisk realistisk landskap på, framhever både humor og dramatikk på en veldig god måte. Selv når han tegner ensformige landskap (som isødet i «Ekspedisjonen») har han blikk for detaljer. Flere steder får han utfolde seg over doble helsider som viser hvor mye spenning og atmosfære det er mulig å skape med en relativt enkel strek.  Bøkene gir ham mer anledning til dette enn stripene.

Isbjørnen i «Ekspedisjonen» er nesten skremmende realistisk

Andre ting som bøkene er bedre på enn stripeserien, er intrige og actionsekvenser – Naturlig nok, ettersom formatet er bedre egnet for slikt. I «Kartmysteriet» virker det meste som skjer vilkårlig og tilfeldig, men mot slutten av «Ekspedisjonen» er det blitt tydelig at det ligger en gjennomtenkt historie bak, og at Poptropica er et helhetlig univers. Spenningsnivået stiger altså jevnt, selv om begge bøker er handlingsmettet fra begynnelse til slutt. Barna kommer ikke til å kjede seg når de leser «Poptropica», men i tillegg er det viktig at de får gleden av gradvis bli innlemmet i et hemmelighetsfylt univers.

Poptropica 1: Kartmysteriet
Skrevet av Jack Chabert, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491144
Poptropica 2: Ekspedisjonen som forsvant
Skrevet av Mitch Krpata, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491151
Begge oversatt av Jon Chr. Næss
115 sider (per bok)
249 kr. (per bok)
Gyldendal

 

Bladkompaniet ser tilbake

Bladkompaniet ser tilbake

I teikneseriesamanheng gjekk Bladkompaniet gikk frå ei stigande kjempe til ei fallande stjerne. Kva skjedde? Dag Lønsjø ser attende i forlagets festskrift.

Forlagssjef Finn Arnesen si bok «Fra Rudolf Muus til Morgan Kane: 60 års folkelesning frå Bladkompaniet» oppsummerer forlaget si historie frå 1915 til publikasjonsåret 1975. Denne kom seinare i ny, oppdatert utgåve til forlaget sitt 75-årsjubileum i 1990. Det kom ikkje ei ny oppdatert utgåve av same boka til 100-årsjubileet, men i 2016 fullførte Arnesen si dotter, forfattar Frøydis Arnesen, verket med eit tilleggsskrift: «100 års folkelesning frå Bladkompaniet – De siste 25 år».

1990-utgåva var oppdatert med informasjon om det som må kunne kallast begynnelsen på Bladkompaniet si storheitstid i teikneseriebransjen. Pyton var etablert, Tommy & Tiger’n var så vidt etablert som eige blad, og forlaget hadde ein fot innanfor i juleheftesegmentet.

Som nemnt var det teikneserieredaktør Dag Lønsjø som fekk oppgåva med å summere opp teikneseriebiten av forlagshistoria for perioden 1990-2015. To kapittel har han fått med i boka, eitt om 90-talet og eitt om 00-talet. Han gjer det, som dei fleste bidragsytarane i boka, ved å fokuserer på nøkkelpersonar. I tillegg til serieskaparane er det mange redaktørar som har kome, og i dei fleste tilfeller, gått. Nokon av dei gjekk av personlege grunnar, men dei fleste gjekk enten fordi dei fekk eit tilbod frå Egmont, eller fordi det etter kvart blei mindre for dei å gjere i Bladkompaniet.

Lønsjø sine tekstar er eit elementært, men detaljert og nyttig samandrag av nyare norsk teikneseriehistorie,  i alle fall delar av den. Han tillater seg å skryte av forlagets bidrag til mediet, men går aldri lenger enn det er grunnlag for. Bladet Tommy og Tiger’n var viktig for bransjen på 90-talet, og bladet blei «stamfar», som Lønsjø uttrykker det, til ein rekke suksessar som seinare fekk sine eigne blad. Han gir også uttrykk for ein reflektert haldning til ein annan av forlagets grunnsteinar, Pyton. På den eine sidan slår han, heilt rett, fast at mange seinare suksessar neppe hadde sett dagens lys utan Pyton-tida. På den andre sida peiker han på fallande sal og interne gnissingar, og på eit av Pytons grunnproblem – Bladet hadde til slutt ikkje fleire grenser å sprenge. Skjønt ei grense heldt dei på å sprenge ganske tidlig: Ein Tommy og Tiger’n-parodi frå 1990 førte til bråk med rettigheitsfolka, som meinte at serien i Pyton var for spekulativ til å kunne forsvarast som parodi eller satire.

Den bestselgande tittelen i denne perioden var likevel Conan, som i følgje Lønsjø sto for halvparten av den totale omsetninga i Bladkompaniets teikneserieavdeling! Men at Conan hadde ein særskilt posisjon i Norge, viste seg etter kvart å by på problem. Norske teikneserieutgjevarar har lang erfaring med å «snu bunken» med stort hell, men likevel blei det norske bladet Conan nedlagt i 2012, visstnok grunna mangel på nytt materiale.

Kapittelet om 00-talet minner oss om at Bladkompaniet, fram til for få år sidan, var ein slugger i teikneseriebransjen  og kunne vise til stor breidde. I tillegg til stripeseriane som alle kjenner, hadde dei både manga, eventyrprinsesser og Jason. Superheltseriar er knapt nemnt, kanskje fordi Bladkompaniet overtok Marvel-rettane på eit tidspunkt då interessa ver i ferd med å synke igjen.

Stripeseriane, med Pondus i spissen, får sjølvsagt mykje av plassen i dette kapittelet. Lønsjø meiner at det var begynnelsen på slutten av dei norske teikneserianes gullalder då Pondus bytta forlag i 2007. Tilsynelatande eit vel  forlagssentrisk utsegn, men det har eit visst grunnlag. For Bladkompaniet betydde overgangen at Schibsted mista mykje av interessa for serieavdelinga som eit heile; for Egmont betydde oppkjøpet av Pondus (og Nemi) at det blei mindre interessant å satse på nye titlar.

Dette er kjent stoff for teikneserieinteresserte. Men kanskje meir interessant er Lønsjø sin gjennomgang av bransjeerfaringar frå forsøk med fellesnordisk samkjøring, eventyrprinsesser utanom Disney-konsernet, og framfor alt manga. Det er særleg sistnemnte tema som han går litt meir i djupna på. Erfaringane med manga-bølgja er interessante. I nokre år var desse seriane ein verkeleg suksess i Norge; forlaget hadde ein forteneste på ein kvart million for kvar Dragonball Z-bok, og skulebiblioteka kunne melde om lange ventelister på tittelen.

Bladkompaniet får framleis førespurnader frå biblioteker som vil erstatte istykkerleste manga-bøker.

Grunna forholdet mellom Bladkompaniet og Schibsted blei ikkje Dragonball Z seld gjennom bokhandlen, slik som i Sverige og Danmark. Imidlertid var det ikkje slike detaljar som tok livet av det norske manga-eventyret. Det skuldtest ei alt for rask auke i titlar, både frå Bladkompaniet og andre forleggarar, meiner Lønsjø, noko som igjen kom av at forlaga kappast om å ta inn nye seriar før konkurrentane tok dei.

Han trur for øvrig, og her har han nok mange med seg, at Bladkompaniets julehefter gjennomgjekk det same problemet på 00-talet: For mange titlar var i ferd med å drepe interessa, og måtte reduserast til nokre få godt etablert titlar.

Mads Eriksen og M for æra av å avslutte teikneseriedelen, og her tillater Lønsjø seg å skryte litt ekstra av Ms suksess og Mads Eriksens innsats. Kanskje følte han seg litt sentimental mot slutten av sitt tilbakeblikk? På tidspunktet då Pondus meldte overgang framsto M kanskje som ein redningsplanke for humorseriar i Bladkompaniet. Men Mads behaldt dagjobben i ein bokhandel mens han auka produksjonen av seriar, og insisterte også på å fargelegge sjølv. Kanskje ikkje så rart då, at han ble utbrent. Lønsjø avsluttar sitt segment med eit lite håp om at Mads Eriksen ein dag skal gjere comeback

Spansklekse fra skråplanet

Spansklekse fra skråplanet

I 2013 fikk svensk-chilenske Amalia Alvarez utgitt sin første bok «Fem papperslösa kvinnors historier», en tegneserie basert på intervjuer med fem kvinner som bor eller har bodd illegalt i Sverige. I sin nyeste bok gjentar hun dette formatet i «Fem historier om prostituerande».

Utgiveren for begge bøker er Tusen Serier, en svensk label for alternative tegneseriepublikasjoner.  Som en skjønner ut fra kontekst og tittel er «Fem historier om prostituerande» basert på fem intervjuer med individer som kjenner sexkjøpsbransjen – fire prostituerte og en «klient». Anonymiserte, selvsagt.

Tusen Serier har utgitt flere tospråklige bøker og album.  «Fem historier» er trespråklig, både spansk, engelsk og svensk. Den flerspråklige teksten gir også anledning til å få fram flere nyanser; f.eks. kan en mannlig prostituert på spansk (serieskaperens morsmål) omtales som «puto», som er den maskuline formen av «puta» (=hore).

Alvarez understreker at ingen av intervjuobjektene er avhengige av noe, verken narkotika, sex eller luksusvarer, og ingen av dem har noen psykiske lidelser. Dette er viktig, fordi det forklarer hvorfor serieskaperen får ganske allsidige svar som vitner om innsikt. De fleste har en pragmatisk holdning til de de holder på med, og ikke minst gir de inntrykk av å forstå mye.

«Serge» innrømmer at han får kunder fordi han er en ung mann som ser ut som en ung gutt, og avkler den svenske illusjonen om at prostitusjon er et sosialt problem som landet stort sett er blitt kvitt. «Anna» reflekterer videre over det svenske forbudet med sexkjøp og hva som er alternativet, samt over sitt valg om å bli surrogatmor. «Mei», som insisterer på å kalle klientene sine for «prostituyentes» («prostituerande» på svensk og «prostituters» på engelsk) interesserer seg for bakgrunnen og motivasjonen til sine «prostituyentes» – Og mener at hun har forstått det meste. «Corona» er mer opptatt av å snakke om hva klientene vil ha.

Det siste intervjuobjektet, som ikke en gang er benevnt med et alias, er altså det vi tradisjonelt ville kalle en horekunde. For det er disse boka egentlig handler om, noe som framgår av den lille, språklige nyansen i tittelen. Det er laget så mange dokumentarer og reportasjer, og skrevet så mange bøker om de prostituertes kår, men Alvarez ønsker tydeligvis å presentere et bredere bilde.

Det kan være flere grunner til at hun likevel ikke intervjuet flere «prostituerande». Den mest sannsynlige er at de prostituerte kjenner flere typer kunder enn deres egne kunder gjør, naturlig nok.  Perspektivet til nummer fem var likevel helt nødvendig for å gi et bredt nok bilde. Mens de fire prostituerte gir inntrykk, i alle fall gjennom ordbruk og innstilling, av å ha et venstrevridd verdensbilde, bruker kunden en noe mer høyrevridd argumentasjon. Boka som helhet presenterer et venstrevridd verdensbilde, men ikke et tradisjonelt feministisk-venstreradikalt verdensbilde, og kunden argumenterer på en like innsiktsfullt og intelligent måte som de prostituerte.  Han er altså ikke tatt med for å presentere «feil» synspunkt, og blir ikke gjort til stråmann.

Alvarez er selvlært som tegner, og det syns. Tegningene hennes er skisseaktige og ujevne, nærbildene dominerer og det er få bakgrunner.  Tross i mye tekst og A5-format er det også store mengder med svarte felt på de fleste sidene. Måten Alvarez kompenserer for dette er da ved å lage dokumentariske tegneserier der det som blir sagt, er det interessante. Og tross i mangelfulle tegneferdigheter lykkes hun med å få fram ulikheter i intervjuobjektenes personligheter gjennom skildring av kroppsspråk. Dermed har det sin misjon å presentere disse intervjuene i tegneserieform.  Men bokas viktigste misjon er selvsagt de alternative perspektivene den kan bringe inn i en vanskelig og viktig, for ikke å nevne tidløs debatt.

Fem historier om prostituerande
Cinco historias sobre prostituyentes
Five stories about prostituers
Av Amalia Alvarez
Oversatt til svensk av Martin Larsson’
Oversatt til engelsk av Mattias Elftorp
ISBN 9789198302905
116 sider
100 SEK
Tusen Serier

Serie til film: Lego Batman

Serie til film: Lego Batman

I større grad enn noen tidligere produksjon med den kappekledde korsfareren er Lego Batman-Filmen en hyllest til Batman som en franchise. Det er ikke nødvendigvis et problem. Batman er for lengst forbi det stadiet der han bare er en figur, og denne filmen er en naturlig konsekvens av dette. 

Den er også i mangt og mye en oppfølger til Legofilmen (2015), der vi første gang ble kjent med denne lett karikerte Batman. I likhet med denne filmen har LBF et voldsomt tempo, og er dominert av en humor som er sofistikert nok til at voksne kan sette pris på den, men tøysete nok til at barn ikke kjeder seg.

Men det er en vanskelig balansegang. LBF vil være humoristisk selvbevisst og selvparodisk, men vil også unngå å likne for mye både på Legofilmen og fjorårets Deadpool-film, som trolig vil være de mest naturlige sammenlikningene (Batmans kommentarer til fortitlene i sin egen film, for eksempel, bringer lett tankene over på Deadpool). Løsningen har blitt å fokusere på moralen, som er noe i dur med «sterkest er ikke den som står alene», «alle trenger en familie» og «en gruppe av gode venner kan også være som en familie».  Og hvis det høres mye ut, så er dette da også en film som bruker mye tid og energi på å formidle budskap – samtidig som den sjelden slutter å være morsom. Tidvis hylende morsom.

Filmens Batman er en einstøing, selvopptatt og hoven (riktignok med god grunn, for han er minst like kompetent som den «seriøse» Batman). Men han er ikke alene, og filmen handler i stor grad om å få ham til å innse det (for det første foregår filmen i et tilnærmet komplett DC-univers). Selv verdens råeste superhelt trenger støtte og vennskap.

Det er vanskelig å forklare handlingen i noen detalj uten å spolere for mye, men la oss bare si at det omfatter en ny «origin story» for Robin, Barbara Gordon som ny politimester i Gotham og en ny diabolsk mesterplan fra Jokerens hånd. Referanser til Batman i alle hans inkarnasjoner kommer tett som hagl – LBF tar seg nemlig den unike friheten å antyde at alt som har skjedd med Batman på film og i tegneserier, helt siden 1939, er kanon. Selv svorne Batman-fans kan bli nødt til å se filmen flere ganger for å få med seg alle referansene. I tråd med Mel Brooks’ prinsipp om at du må like det du parodierer, er dette både en ektefølt kjærlighetserklæring og den perfekte parodi.

Lego Batman Filmen
Regi: Chris McKay
Manus: Seth Grahame-Smith
Norsk kinopremiere: 10.02.2017
Lengde: 1 t. 38 min.
Aldersgrense: 6 år
Basert på figurer av Bob Kane og Bill Finger, m.fl.