Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Hater å gjøre det samme to ganger

Hater å gjøre det samme to ganger

Lørdag ettermiddag inviterte Kristian Hellesund og Kjell Steen til «Tegneserielørdag» på Sølvberget kulturhus i Stavanger sentrum med den lokal gjesten Øyvind Sagåsen og tsjekkiske Štěpánka Jislová. 

Arrangementet var kompakt, med et fire punkts program som måtte gjennomføres i Sølvbergets kjellerlokaler i løpet av to og en halv time.

Den siste delen, «De Ukjente tegneseriene», er omtalt i en egen sak som du kan lese her.

Kristian Hellesund åpnet med en sak som han allerede har presentert tidligere på Stribefeber i fjor og på årets OCX: «Picture Politics», et prosjekt som ble initiert av Goethe-Instituttet for å få tegnere til å kommentere politiske strømninger i dagens Europa. Her er det viktig å presisere at tegnerne ikke har fått pålegg fra oppdragsgiverne. Fellesnevneren som syr sammen de ulike tegningene er den lysegrønne fargen fra Goethe-Instituttets logo.

Øyvind Sagåsens kommentar til medieutviklingen, for Picture Politics

Hellesund er koordinator for den norske delen av Picture Politics, og bidrag fra Norge er levert av Ida Neverdahl, Karstein Volle, Arifur Rahman og Øyvind Sagåsen. – Å destillere en mening eller en hensikt ned til et bilde kan være veldig effektivt, mener Sagåsen, hvis bidrag kommenterer både Le Pen, Trump, og journalisme i Twitter-alderen.  Arifur Rahman var ikke til stede, men fikk spesiell omtale. Karrieren hans som politisk tegning begynte først i Norge, etter han måtte gå i eksil fordi en uskyldig ment tegning ble omtalt som «blasfemisk» i hjemlandet Bangladesh.

Alle tegningene fra Picture Politics finnes her, og kan fritt lastes ned og spres videre.

Øyvind Sagåsen på Sølvberget kulturhus sist lørdag

Øyvind Sagåsen fikk ellers tid til å presentere sin egen karriere som serieskaper, fra hvordan Norsk Seriebyrå «sjarmerte seg inn i 100 av 200 norske aviser og samtlige ukeblader», via Pyton til Radio Gaga. Det han kan love, er stripene fortsetter. Men det er vanskelig å spå når han får utgi en tredje Radio Gaga-bok, og julehefte er også usikkert. Han fikk lov til å prøve seg med et julealbum i fjor, men det hadde visse begrensinger. Albumet hans var ofte inkludert i avisenes julehefteanmeldelser, men problemet var at det – i motsetning til de «ekte» juleheftene – ikke hadde salgsperiode helt fram til julehelgen. Noen av de mest rosende anmeldelsene kom like før albumet ble tatt ut av kioskene.

Hvor liker han best å se stripene sine på trykt, ble han spurt, og svaret var ganske klart: På barer. Når folk liker en av stripene hans så godt at de ville stille den ut er det en stor ære.

Štěpánka Jislová besøkte to norske byer for å snakke om tegneseriene sine sist helg. Her er hun på biblioteket i Bergen

– Det er rart å se seriene mine oversatt, fortalte Štěpánka Jislová. Tegneserienovellene hennes er brukt i tre utgaver av Bobla. Jislová er en av de store, nye talentene innen tsjekkisk tegneserier. Tegningene hennes er ofte makabre eller surrealistiske, men noen rød tråd er ellers vanskelig å finne i arbeidet hennes. Jislovás stil er nemlig preget av at hun stadig skifter stil, simpelthen fordi hun hater å gjøre det samme to ganger. Hun liker å eksperimentere. Og hun er utålmodig. En presentasjon av sin egen prosess røpte at hun foretrekker å bare lage en grov skisse før hun begynner å tegne. Storyboards er ikke noe hun er veldig nøye med. Det eneste større prosjektet hun har på gang for tiden er tegneserieboka «1938: How Beneš Yielded to Hitler» om Münchenavtalen og Tsjekkoslovakias andre president, Edvard Beneš.

How Beneš Yielded to Hitler

Štěpánka Jislová er også involvert i Laydeez Do Comics, avdeling Praha, et symposium som blir arrangert flere steder i verden, for kvinnelige serieskapere. Men trenger de et slikt forum  i Praha? Selv hevder hun at det er flere kvinner enn menn i hennes generasjon av tsjekkiske serieskapere, og legger til «noe som er synd, egentlig».

www.jislova.com

«The Succession» av Štěpánka Jislová sto på trykk i Bobla 150
Serieheltenes framvekst

Serieheltenes framvekst

Lørdag ettermiddag inviterte Kristian Hellesund og Kjell Steen til «Tegneserielørdag» på Sølvberget kulturhus i Stavanger sentrum. Delvis var dette i anledning at Hellesund hadde fått fløyet over den tsjekkiske serieskaperen Štěpánka Jislová, men det ble også tid for Steen og Hellesund til å snakke om «de glemte tegneseriene» i norsk publikasjonshistorie.  

Kristian Hellesund fortsetter å grave i arkivene for å finne Norges ukjente serier, dvs. de som sto på trykk i ukeblader og aviser.  Disse medienes flyktighet har gjort seriene vanskeligere å katalogisere. Vi snakker her både om oversatte serier og norske originalserier. Noen av de oversatte seriene er i ettertid blitt veldig kjente, men de tidligste publiseringene er obskure.

Kjell Steen kjenner kanskje disse seriene bedre enn noen andre – fordi han vokste opp på en tid da aviser og ukeblader fortsatt var viktigere tegneserieformidlere enn de rene serieheftene. Dessuten vokste han opp på Sølvberget (et navn som stammer fra tiden før kulturhuset ble reist der) og Hølla i Stavanger sentrum.  Det var her Stabenfeldt begynte å gi ut tegneseriehelter på norsk. Jon Ronold fra Stabenfeldt hadde vært i København for å finne ut hvilke tegneserier som solgte, og deretter kontaktet han forleggerne for å sikre seg norske rettigheter på disse. Resultatet var at Ronold og Stabenfeldt ga ut sitt første seriehefte, Seriemagasinet, i 1951. Etterpå kom de tidligste forsøkene med Supermann (daværende Stålmannen) og Lynvingen. 50-tallet var en vanskelig tid da serieheftene møtte mye motbør, husker Steen. De heftene som fantes hadde ofte en mer «barnslig» profil, slik som antologiheftet «Skippern».

F.v. Kjell Steen og Kristian Hellesund på Sølvberget kulturhus lørdag

På grunn av Steens spesialfelt ble det mest snakk om oversatte seriers historie, selv om Hellesund trakk fram både nye og tidligere oppdagelser innen norsk tegneserier og proto-tegneserier – Inkludert en proto-tegneserie av selveste Henrik Wergeland, «Vademecum», og «Skisser af Reiselivet i Norge» av Carl Fredrik Diriks (som har en pussig navnelikhet med Knoll og Tott-skaperen Rudolph Dirks, skjønt noe slektskap er ikke påvist.

Tidlige, importerte tegneserier ble ofte endret betydelig i Norge. Oppfatningen at norske lesere ikke «forsto» snakkebobler var utbredt, og lenge var det vanlig å bruke opp serieruter for å sette teksten under bildet – Enten ved å gjengi dialogen, eller å skrive omskrive handlingen til prosa. Men noen spredte varianter med snakkebobler finnes også, blant annet i de tidlige, norske utgavene av Buster Brown. I mange, svært tidlige eksempler er amerikanske serier helt omtegnet i Danmark eller Norge for å slippe å betale rettigheter. Skjønt kopier som var for dårlige til å trykkes kan ha vært en like god forklaring. Steen har også en teori om at f.eks. skoleinspektøren i Knoll og Tott opprinnelig ble til Megler Smekk (som ikke er megler, og ikke hadde et egennavn i originalen) i et forsøk på å omgå opphavsretten.
30-tallet var en nybrottstid for tegneserier, både i USA, og også i Norge hvis vi fortsatt ser til ukeblader og aviser. A-Magasinet og etter hvert Arbeiderbladets lørdagsbilag «Lørdagskvelden» var de viktigste formidlerne.

«Teodor And» fra A-Magasinet 6. juli 1935

Viktor Schlytter introduserte Donald Duck i A-magasinet, som oversetter av Silly Symphony-seriene. Her ga han Donald navnet Teodor. Før bladet Donald Duck & Co ble introdusert, var det ellers uenighet om Disney-figurenes norske navn. I Al Taliaferro-stripene het han Andriksen, mens i Floyd Gottfredsons striper var han Donald Duck. Man var heller ikke enige navnet på Gottfredsons hovedfigur; noen ganger var han Mikke eller Mikki Mus, andre ganger var han Mickey Mouse. Selv Langbein het i en periode Goofy på norsk – Eller rettere sagt «Gåffi», i følge tidsvitnet Kjell Steen. En kompis av ham var så stor fan av Mickey Mouse-stripene at folk bare kjent ham som «Gåffi».

Denne Tarzan-historien av Hal Foster er et interessant frampek mot serien han senere skulle bli mest kjent for, Prins Valiant. Fra Lørdagskvelden 2. november 1935.

Lørdagskvelden lanserte blant annet Hal Fosters Tarzan på norsk, og var også tidlig ute med å trykke King of the Royal Mounted under tittelen Villmarkens Sønner (fordi de trodde det hørtes mer western-aktig ut?). Andre serier som dukket opp i Norge i denne perioden var Bob og Frank i Afrika (Tim Tyler’s Luck), Kongo-Jack (Jungle Jim, som for øvrig ikke opererte i Kongo i originalen, men i India), Lyn Gordon (Flash Gordon), Tom Trick (Brick Bradford) og Pappas Pike (Connie). Sistnevnte høres kanskje ut som en komedie, men Connie ble etter hvert en ekte eventyrerske, og i likhet med Tom Trick ble jorda for liten for henne – hun reiste etter hvert ut i verdensrommet.

Fra 1ste Mai (navnet på bladet) 27. juni 1936

Krigen gjorde slutt på i alle fall den første gullalderen for eventyrserier i Norge. Ikke bare på grunn av papirmangel og importvansker, men også fordi tegneserieheltene var for opprørske for den nazistiske sensuren. Selv fiktive helter virket for truende for virkelighetens skurker.

Årboka for kommande serieskaparar

Årboka for kommande serieskaparar

Enn så lenge finst det to skular for teikneserieutdanning i Norge, Bjerkely Folkehøyskole  (Åsnes i Hedmark) og Buskerud Folkehøgskole (Darbu i Øvre Eiker kommune). Basert på festivalobservasjonar er Bjerkely den flinkaste av desse til å markedsføre seg som skule. Men det Buskerud har utmerka seg på, er presentasjon av skulearbeidet.

Sidan 2015 har Buskerud Fhs. kome med den årvisse teikneserieantologien Deadline, ein norsk parallell til antologien Kvarnby Serier frå Kvarnby Folkhögskola/Serieskolan i Malmø. Begge er antologiar som inneheld arbeider frå elevane ved teikneserielinja, og som blir delt ut gratis på festivalar. Skilnaden er at mens Kvarnby Serier har volum og trykkekvalitet som ein telefonkatalog, og ofte inneheld gjenopptrykk frå fanziner, er Deadline trykka på godt papir med mykje fargar, og bidraga ser ut til å vere laga med antologien i tankane. Dei fleste bidraga er korte og enkel noveller, gjerne med eit forsøksvis overraskande sluttpoeng.

Entertained

Nokre klåre trender er det vanskeleg å peike på; elevane ved teikneserielinja har særs individuelle uttrykk, både som forteljarar og teiknarar. Interessa for det overnaturlege, gjerne blanda med skrekk, går igjen, men slett ikkje over alt, og variasjonen er stort blant dei som bruker slike sjangerverkemiddel.

Kjempen

I denne artikkelen kjem eg til å ta for meg dei ti mest originale, interessante eller ganske enkelt best teikna og/eller fortalte bidraga til Deadline volum 2 (2016) og 3 (2017) – og omtale både deira sterke og svake sider. Dette blir likevel ikkje nokon anmelding i vanleg forstand, for det hadde ikkje vore rettferdig å vurdere desse publikasjonane på same måten som kommersielle produkt av meir eller mindre etablerte serieskaparar. Mine orsakingar til elevar som føler seg utelatt, og til lærarar og elevars venner som meiner at den og den burde vore nemnt. Eg håper likevel at eg har greidd å få fram eit representativt tversnitt av den rike produksjonen frå Buskerud Folkehøgskole.

Fugl Rulle

Fugl Rulle (D2) av Mariell Lien Sandvik – Humoristisk novelle med eit uhøgtideleg nikk til superheltsjangeren. Styggpen malerisk strek, og sterke, kraftige fargar. Det er særleg fargane som gir serien personlegdom.

Regn

Regn (D2) av Astri Tønnesen Ballestad. Økologisk fabel om havstiging. Ballestad har ein veldig sikker strek, proft teikna og fargelagt, med stor variasjon i den visuelle presentasjonen, og ho fortel noko tilnærma ein fullenda historie på berre fire sider og med få ord. Kanskje det helheiltleg beste bidraget i desse to antologiane.

Wallbreaker

Wallbreaker (D2) av Marius Klonk Kirkerud. Superheltsatire og metahumor er to verkemiddel som har blitt klisjear i moderne teikneseriar. Wallbreaker gjer seg avhengig av begge to. Når eg likevel framhevar denne serien er det for dens dynamiske presentasjon og forteljarstil.

Kjempen (D2) av Rikke Harr Dybdahl. Ei lett surrealistisk forteljing om determinasjon og ønske om forløsning som nok kan tolkast på ulike måtar. Teikningane er utprega todimensjonale, men kan minne om ei moderne form for ikonisk kunst. Dybdahl har kanskje det mest originale visuelle uttrykket av bidragsytarane i D2-utgåva.

Stained Glass Window

Stained Glass Window (D2) av Vivian Haver Figenschou (i framtida vil alle norske serieskaparar ha tre namn). Ei fin lita oppveksthistorie med rufsete strek, og dertil passande fargar. Diverre verkar serien litt usikker på seg sjølv; den er nesten heilt reint visuell, og fungerer best sånn, men gjer nokre få stader bruk av lydtekstar og snakkebobler, attpåtil i ekstra stor fontar, som er heilt unødvendige.

Entertained (D3) av Camilla Sørlie. Science-fiction-grøssar med ein rein og ganske pen strek som står i kontrast til innhaldet. På grunn av settinga er serien nesten utan bakgrunnar, så Sørlie «juksar» litt ved at vi berre får sjå korleis ho er på anatomi. Men på det feltet viser ho særs lovande takter.

Nostalgia (D3) av Ingrid Sofie Nymo. Ei kvardagsforteljing om å vende tilbake, med ein mørk klangbotn. Fargane er ujamt fordelt, så akkurat den jobben kunne vore gjort betre. Derimot er teikningane reine, klåre og jamne. Miljøet ho skildrar er avgrensa og oversikteleg, men ho gjer seg desto større flid med det.

Trappa Til Helvete

Trappa til helvete (D3) av Mikkel Hagen. Ei okkult, viktoriansk krimforteljing som er både teikna og fortalt i noko tilnærma klassisk fransk-belgisk stil. Hagen treng å øve meir på anatomi, men han har utvikla ein distinkt, detaljrik strek og forteljarmåte som fungerer godt, derfor har eg inkludert denne.

The Bravest Of Souls

The Bravest of Souls (D3) av Seboostian. Furry-teiknar på høgt nivå med særs sikker og velutvikla strek, og vakker stemning.  Enkel, ordlaus historie som utmerker seg reint visuelt.

Hjerterom (D3) av Yngvild Berg Keilen. Politisk satire rundt temaet tigging og heimløyse, av det meir tunglabba slaget, men her er det likevel mykje originalitet å spore i både tekst og teikning, og ekspressiv fargebruk.

**

Redaktør for begge utgåver er linjelærar Johann Schweder Grimsberg

Trykk for begge utgåver er Zoom Grafisk AS

For meir informasjon, gå til buskerud.fhs.no/linjene/tegneserie

Til Norge og tilbake

Til Norge og tilbake

The Urban Legend og Josef Yohannes fortsetter å skape overskrifter i media, selv om utgivelsen av nye blader ser ut til å være satt på pause. I mellomtida gjør Yohannes det beste ut av materialet han allerede har, i The Urban Legden, Sesong 2.

Presentasjonen har mye å si. Innholdsmessig går serien litt i alle retninger. Sesong 1 endte med en cliffhanger, der Malcolm T. Madiba, alias The Urban Legend, ender i fengsel, omgitt av sine tidligere motstandere. Han overlever og flykter selvsagt, i en ganske så spektakulær scene, men derfra løser den større konflikten som historien dreier seg rundt, litt for raskt og fullstendig. Den hadde vært mer interessant hvis det i alle fall var noen nevneverdige ringvirkninger.

Den neste historien, «Suburban Myth» er basert på en faktisk veldig interessant og i grunnen troverdig ide, nemlig at noen ville prøve å kopiere Urban Legend når han ble kjent og populær nok. Suburban Myth er den figuren du kunne fått dersom noen med Batmans penger og kampferdigheter, men kun motivert av sitt eget oppblåste ego, bestemte seg for å leke superhelt.  Problemet er bare at ideen ikke får tid nok til å utvikle seg. Måten konflikten kulminerer og blir løst på er en snarvei, og mye av den plassen som Yohannes har satt av til historien, går med til kampscenene.

Raskt videre til neste storyline: «Oslo Inferno». I håp om å nå et bredest mulig internasjonalt publikum gjorde Yohannes superhelten sin til amerikaner som samtidig reiser mye internasjonalt. Etter hvert fikk han også forespørsler om å sende Urban Legend til Norge, og akkurat i dette tilfellet mener jeg at han lykkes med å få både i pose og sekk. Tidlig i Suburban Myth-historien ble leserne introdusert for Lise Johansen, en norsk lærerinne på utvekslingstur, og hun ble Malcolms nye kjæreste. Så dette var noen Yohannes hadde bygd opp til. Lise og Malcolm reiser til Oslo, hvor de kommer i konfrontasjon med B-Gjengen, med alvorlige konsekvenser. Dette premisset er mer ordentlig gjennomført, noe som kanskje bekrefter teorien om at det blir bedre når du skriver om noe du kjenner til. Ikke bare kjenner Josef Yohannes Oslo, men han hevder i notatene at han fikk kontakt med B-Gjengen gjennom kjente, og fortalte dem om historien på forhånd.

I neste kapittel er Malcolm tilbake i USA, men frister en tilværelse som nomade for en stund. I historien «Small Victories» finner vi ham i den lille sørstatsbyen Crows Creek, hvor han straks får jobb som high school-lærer fordi han er mye mer kvalifisert enn noen andre som orker i bli boende i byen. Det spesielle med denne historien er at den er skrevet av tegneren Newtasty, som har valgt å fokusere mer på karakterer, og å korte ned og forenkle actionscenene. Kanskje sier dette noe om hva han selv liker best å tegne. Det er en typisk «inspirerende lærer»-historie blandet med småbykrim/horror, men uten å smøre for tjukt på med noen av klisjeene. Et ganske vellykket forsøk på å la tegneren få skrive manus, egentlig.

Ellers har Sesong 2 også ganske mye ekstramateriale, eller bonusmateriale, for å bruke Yohannes’ eget ord. Han snyter ikke bokkjøperne sine på vekta, det må sies; boka er en omfangsrik pakke. Bonustmaterialet inkluderer en spesialhistorie som ble laget til en kampanje mot mobbing. Historien er selvsagt en moraliserende søtsuppe, men man kan ikke godt stille samme krav til en holdningsskapende kampanjetegneserie, åpenbart rettet spesielt mot barn, som til et vanlig nummer av serien. Og bruken av en okse (jf. «bull/bully») som en visuell metafor for mobbere er et kreativt grep som fortjener litt heder.

For øvrig: artikler om «The Urban Legend på timeplanen», «Tilbake til startpunktet» og «Fra idé til ferdig tegneserie», den tosiders kampanjetegneserien «Stand for something», og et bildegalleri med folk som Josef Yohannes har fått til å posere med seg selv og med tegneseriene hans. Kommentarene som han har lagt til på slutten av hvert kapittel kan vel også regnes som bonusmateriale, og de er ofte svært interessante. Og endelig får vi også et intervju med The Urban Legends ellers så anonyme tegner Newtasty. Han er britisk og heter egentlig Steve Baker, viser det seg.

Josef Yohannes og Steve Baker, alias Newtasty

Men når vi igjen kommer inn på tegneren, vil jeg avslutningsvis får peke på noe jeg synes er litt påfallende. Newtasty (som i tillegg til å tegne alle historiene også skrev en av dem, som nevnt) er ikke kreditert, verken på permene eller ryggen. Kanskje hadde Yohannes avtalt dette med ham på forhånd, men det gjør det ikke rettferdig. Med barnebøker kan man saktens diskutere hvor mange bilder det kan være i den uten av illustratøren får navnet sitt på permen, men med en tegneserie er det ikke egentlig noe å diskutere: En tegneserie er like mye tegnerens verk som forfatterens, minst.

The Urban Legend Sesong 2 – Ingen vei tilbake!
Av Josef Tzegai Yohannes og Newtasty
ISBN 9788205500631
230 sider
299 kr.
Gyldendal

Serie til film: Valerian

Serie til film: Valerian

Luc Besson gjørt en utmerket jobb med å gjenskape Linda og Valentins univers på kinolerretet i «Valerian and the City of a Thousand Planets». Det han ikke gjør en like god jobb med, er å gjenskape Linda og Valentin selv. 

Forbindelsene mellom den europeiske George Lucas, Luc Besson, og tegneserien «Valerian & Laureline» (på norsk kjent som Linda & Valentin) er sterke. Tegneserien har vært en inspirasjonskilde for Besson helt siden han oppdaget den i tiårsalderen, og seriens tegner Jean-Claude Mézières jobbet med ham på hans første sci-fi-epos, «Det Femte Element» (1997). «Hvorfor filmatiserer du ikke Linda og Valentin?», spurte Mézières ham, og Bessons svar var at teknologien var ikke god nok til å lage en film med så mange ulike romvesener. Først da han så James Camerons «Avatar» fikk han troen på at det var mulig.

Og inspirasjonen fra sistnevnte film er da også tydelig fra første stund (skjønt med tanke på hvor gammel tegneserien er, har inspirasjonen sikkert har gått begge veier). Etter en innledende montasje som viser oss hvordan menneskeheten erobret verdensrommet ved hjelp av den stadig voksende romstasjonen Alpha, blir vi tatt med til en idyllisk planet befolket av primitive, men lykkelige og intelligente skapninger som minner mye om Na’viene fra Avatar. Idyllen blir brutt når de havner i kryssilden til en stjernekrig som ødelegger planeten. Alt dette viser seg å være Valerians (Valentins) drøm, men vi skjønner selvsagt at det kommer til å bli betydningsfullt senere. Dette er et kløktig fortellergrep, og interessen min er vekket.

Den paradisiske planeten Müls undergang

Så begynner straks filmens to store problem. Valerian har fått det for seg at det han vil gifte seg med sin partner Laureline (Linda), og begynner straks å mase på henne. Laureline er ikke så interessert, for Valerian er en notorisk skjørtejeger som har problemer med å binde seg. Klisjeaktig? Ja, men det er ikke problemet. Problemet er at Besson vil ha oss være interesserte i denne krampaktige romansen uten først å bygge opp interessen for figurene og kjemien mellom dem. Tenk hvor påtatt det ville vært om den aller første Spider-Manfilmen fra 2002 begynte med at Peter Parker maser på Mary Jane om at hun skal gifte seg med ham.

Valerian (Dane DeHaan, f.v.) og Laureline (Cara Delevingne) sliter litt med kjemien

Som sagt, jeg har ikke lest alle albumene, men ut fra de jeg har lest, får jeg inntrykk av det til enhver tid finnes en seksuell spenning mellom Linda og Valentin, men at det er opp til leseren å gjette hvor nære de egentlig er. Det hadde vært interessant å se gjengitt på film, men tydeligvis var det for subtilt for Luc Besson, som lar Valerians frieri gå som en rød tråd gjennom hele filmen.

Laureline (Cara Delevingne, midten) legger seg ofte ut med sine overordnede.

Dane DeHaan, i rollen som Valerian, er i seg selv det andre store problemet. Med sløvt blikk og sløv stemme går han rundt og virker i grunnen ganske uinteressert i alt som skjer. Han mangler den oppvakte sjarmen til sitt forbilde i tegneserien, noe som gjør det enda vanskeligere å tro på at han har forført så mange kvinner. Han er ikke særlig veltalende, en gang. Cara Delevingne som Laureline er mer troverdig, ikke minst som actionheltinne, selv om også hun mangler originalens modenhet.

Doghan-Daguiene er nyttige, men upålitelige informanter

Hvis du kan se forbi problemene med hovedpersonene – og tross i alle innvendinger mener jeg at man bør prøve det – er «Valerian and the City of a Thousand Planets» likevel verdt din tid. For filmens vanvittig høye prislapp har Besson mant fram alle de fantasirike romvesener og vakre, overdådige eller groteske bilder han kunne få plass til. Kjennskapen til tegneseriens univers skinner gjennom i hver eneste scene. Hvis målet var å gjøre like god bruk av 3D-formatet som «Avatar», så kommer ikke «Valerian» helt i mål, men den nærmer seg. Og selv om dette er Luc Besson, er den heller ikke så overlesset, campy og selvtilfreds som filmene hans bruker å være. Tegneseriens stemning, humor og ikke minst humanistiske budskap er det han prøver å formilde. Historien er konvensjonell som sci-fi, men solid nok til å rettferdiggjøre drøye to timers spilletid.  Den tror jeg på, selv om jeg ikke tror på Dane DeHaan.

Valerian and the City of a Thousand Planets
Basert på en tegneserie av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières
Frankrike 2017
Regi og manus: Luc Besson
Skuespillere: Dane DeHaan (Valerian/Valentin), Cara Delevingne (Laureline/Linda), Sam Spruell (general Okto-Bar), Clive Owen (kommandør Filitt), Herbie Hancock (ministeren), Ethan Hawke (Jolly), Rihanna (Bubble)
Lengde: 2 t. 16 min.
Aldersgrense: 9 år
Norsk kinopremiere: 04.08.2017

«Valerian» har førpremiere på Sentrum Scene i kveld klokka 22.00:
Rock Cinema – Valerian and the City of a Thousand Planets

Maos lille traktor

Maos lille traktor

Det svenske tegneserieforlaget Tusen Serier spesialiserer seg på en internasjonal profil. Serieskaperen Emei Burell, som er født i Uppsala, men har bodd i flere land og dessuten har en kinesisk mor som var del i kulturrevolusjonen, virker som en perfekt match. Hennes debutbok «Berättelser om Yunnan» forteller morens historie.

Da hun var ung ble Yuan sendt fra Beijing til en gummiplantasje i provinsen Yunnan, langt sør i Kina. Arbeidet hennes var til å begynne med rutinepreget: hun vendte jord oppe i bergsiden slik at den kunne sås på nytt. Men gjennom en blanding av flaks og sjarme endte hun opp som sjåfør med ansvar for gummitransporten, først i traktor, senere i lastebil.

Hovedkapittelet handler om hvordan Yuan endte opp i Yunnan, og hvordan hun ble sjåfør. Det er en tekstdrevet historie, men Burell har god nok forståelse av tegneserier som et visuelt medium til å levendegjøre den. Bildespråket er svært variert. Best er hun på naturlandskap og på mennesker, individuelle eller i grupper. Svakest er hun på større menneskemengder og byer. Historiematerialet er tilpasset de sterke sidene hennes som tegner. Vektlegging av jordfarger forsterker stemningen.

Historien er i tre deler, atskilt ikke bare i tema og tidsepoke, men også i tegnestil. Den første delen er en generell innledning til hovedhistorien, mens det siste kapitlet er et sidespor om barndomsminner knyttet til melon-saftis. Begge er tegnet i en lettere og mer humoristisk strek, sørlig den sistnevnte.

Politisk har Tusen Serier en tendens til å helle mot venstresiden. «Berättelser om Yunnan» prøver å holde politikken, inkludert maoismen, på avstand ved å fokusere på det praktiske dagliglivet, der idelogi har fått en birolle. Selv kveldsmøtene, der den politiske indoktrineringen fant sted, var sterkt forkortet i Yuans avdeling fordi avdelingen med ansvar for gummitrærne måtte grytidlig opp.  Noen vil kanskje innvende at historien likevel idylliserer kulturrevolusjonen, men det er mulig at en mer komplett biografi hadde kommet inn på revolusjonens mørke sider.

For som biografisk tegneserie er «Yunnan» fragmentarisk. Historien om hvordan Yuan ble sjåfør føles mer som et kapittel i en ufullendt bok enn som konklusjonen. Man sitter igjen med inntrykket av at det var en lenger fortelling her som Burell ønsket å fortelle, men som hun manglet tid eller overskudd til. Men det hun har illustrert av morens ungdomsberetninger, gjør hun en god jobb med.

Berättelser om Yunnan
Av Emei Burlell
ISBN 9789198302967
96 sider
150 SEK
Tusen Serier

www.tusenserier.com

Sikter mot stjernene

Sikter mot stjernene

Vi låner en hel kunstform fra vesten, men vi fusjonerer den kunstformen med våre egne historier, sier den sørafrikanske serieskaperen Loyiso Mkize. Med superheltserien «Kwezi» prøver han å skape et distinkt afrikansk uttrykk innen genrens konvensjoner. Serienett snakket med ham på årets Comic Con i Cape Town.

Hva fikk deg til å prøve deg på tegneserier?

Jeg vokste opp med tegneserier, og var fan av superhelter fra jeg var liten. Jeg kommer fra Butterworth, en liten by i Eastern Cape [provins i Sør-Afrika]. Når vi dro til East London [by i nærområdet], til vår nærmeste C & A, som på den tiden solgte tegneserier, fikk jeg bladene mine derfra. Min første kjennskap til noen form for illustrasjon kom fra tegneserier, og da jeg ble eldre, introduserte foreldrene mine meg også for kunst, typiske kunsthistoriske ting. Jeg ble interessert i tegneserier, antar jeg bare på grunn av alderen min. Da jeg var sju eller åtte, tegnet og kopierte jeg fra Superman, Spider-Man og X-Men, og utviklet meg videre derfra.

Loyiso Mkize

Hovedpersonen din heter Kwezi. Kan du forklare betydningen av det navnet?

Kwezi betyr «stjerne» på xhosa og zulu. Ideen er at Kwezi, og noen andre personer, får krefter fra en stjerne – Når denne stjernen står i en bestemt konstellasjon. Jeg tenkte at å gi ham navnet Kwezi gjorde tilknytningen enda tydeligere. Jeg tror navnet kom av at jeg gjorde litt research på afrikansk historie og kulturer, og merket meg Dogon-folket i Mali. De er interessert i stjerner, konstellasjoner og kartlegging av himmelen. Så jeg lurte på nøyaktig hvilken kunnskap de har, hvor langt den kunnskapen går, og hvor den kom fra i dette ganske primitive samfunnet.

Det var en av disse oppsiktsvekkende, men inspirerende detaljene jeg oppdaget, og som jeg spurte meg selv hvordan jeg kunne bruke. Hva kan vi fortelle av historier om oss selv, om vår kultur, arv og historie? For meg var det naturlig å trekke inn all denne inspirasjonen, alle disse ideene, inn i superheltgenren. Jeg trengte vel bare en unnskyldning for å gjøre det. Men jeg forteller en veldig moderne historie med moderne figurer, og Kwezi selv er en veldig ung fyr. Men jeg bruker alle disse forskjellige elementene fra våre kulturer – Så mange ting som kan skrives om, og bli fortalt.

Så du tar inspirasjon fra afrikansk tradisjon og kultur. Men vil du også si at du tar inspirasjon mer direkte fra klassikerne i genren?

Selvfølgelig! Altså, vi låner en hel kunstform fra vesten. Det kommer alltid til å være tilfelle, men vi fusjonerer den kunstformen med våre egne historier. Utfordringen er vel at, ja, vi lager superhelter, men hva gjør dem forskjellige fra det som kommer fra vesten? Hvordan kan vi tilpasse våre egne historier til genren? For meg ble det veldig enkelt da jeg skjønte at alt jeg trengte å gjøre var å være sørafrikaner og bruke det jeg kjenner til. Du går ut på gata i Sør-Afrika, og bare rent geografisk gjør det en forskjell, der har du straks grunnlaget for å fortelle en annen slags historie. Du trenger ikke å tenke for mye på hvordan du skal gjøre det, du går bare ut, møter unge mennesker og møter eldre mennesker, og du begynner å interessere deg for dem. Alt du trenger å gjøre er å være ditt beste selv. For til sjuende og sist har superhelter alltid handlet om oss, om å utforske våre beste egenskaper som mennesker og våre største ambisjoner, og tillegge dem disse figurene.

Du har bygd opp noe av et utvidet univers her, men tror du at du vil fortsette å fokusere på Kwezi selv?

Det er potensial for spin-offs. Når jeg kommuniserer med folk som leser «Kwezi» ser jeg at det er interesse for en spin-off med den kvinnelige figuren Azania, for eksempel. Jeg ville ikke være imot det. Men det aller viktigste for meg er å sørge for at denne tegneserien kommer så langt som mulig i bransjen – bryter nye grenser, skaper nye normer hva den sør-afrikanske tegneseriebransjen angår. Hvis jeg kan skape så mange milepæler som mulig med Kwezi, blir det lettere for alt annet som kommer fra stallen min for å lykkes. Materialet må være tilgjengelig og relaterbart. Tilgjengelighet er nøkkelen.

Apropos tilgjengelighet, i Norge, er det vanligste fortsatt å kjøpe tegneserier i kiosken eller supermarkedet. Hvor har du funnet distribusjonskanaler for Kwezi?

Fram til i fjor var Kwezi for det meste selvutgitt. Kanskje det er annerledes i statene, for eksempel, men her i Sør-Afrika ønsker folk, for det første lett tilgang. For det andre er de ikke så interesserte i å kjøpe digitale kopier av en tegneserie. Folk vil fortsatt ha de håndgripelige eksemplarene. Så jeg måtte finne en utgiver, David Philip, og nå har vi også fått landsomfattende distribusjon på bokhandlerkjeden Exclusive Books. De tilbyr god eksponering og tilgjengelighet.

Jeg har sett noen parodiske superserier her på Cape Town Comic Con. Er en seriøs sørafrikansk superhelt noe nytt?

Det er definitivt nytt. De har alltid vært satiriske, det har jeg sett. Jeg tror at vi bare ikke hadde funnet en måte å presentere superhelter på en seriøs måte. Vi hadde ikke funnet et språk, en aksent, hadde ikke funnet ut hvordan man kan nå det sørafrikanske publikummet på en autentisk måte. Det er ikke det at folk ikke er klare for en seriøs tilnærming når det gjelder sørafrikanske superhelter. Jeg tror bare det handler om hvordan vi utrykker det, hvordan vi kommuniserer med de menneskene vi lager seriene for. Ignorerer vi at de trenger en superhelt som ser ut som dem, snakker som dem, og ikke ser ned på dem? Jeg vil at de skal lese som om de leser om seg selv. Jeg har virkelig gått inn for å lage tegneserier for sørafrikanere, om ting de kan kjenne seg igjen i.

Og utover det blir det lettere for utlendinger, for når de plukker opp denne serien ser de noe som er eksotisk for dem. Fordi måten vi forteller historien er så annerledes, fordi de ved å lese denne superserien får en smakebit av vår kultur. De får et innblikk i hvem vi er, hvordan vi oppfører oss, hva som er vår moral, våre sterke sider, vår tro, våre normer – Alt dette nyansert gjennom en tegneserie. Disse vurderingene motiverer meg til ikke å prøve å lage en ny Spider-Man. For vi har allerede en Spider-Man, som er en vellykket eksport av deres kultur til oss, og nå kjenner vi deres kultur på en slik måte at vi kan bruke deres kunstformer til å gjøre gjengjeld.

Loyiso på Cape Town Comic Con

Hvordan har mottakelsen vært?

Det har vært fantastisk! Da jeg begynte å utgi Kwezi i 2014 husker jeg at en av de første responsene jeg fikk var at «endelig har vi vår egen superhelt!» Nå har dette utviklet seg til «Hvor langt kan disse gutta nå? For de gjør det veldig bra, men når kommer tegnefilmserien? Når kommer spillefilmen?» Så høy er standarden de har satt for denne tegneserien, så stor tillit har de til konseptet. Og vi har vært lenge vært i denne bransjen, vi vet hvordan en god tegneserie ser ut, og vi vil at kvaliteten skal være så høy at vi får den typen responser. Men ingen kan forberede deg på hva slags respons du får fra hvermannsen, fra folk som ikke nødvendigvis kjøper tegneserier fra før, men kjenner superhelter fra tv. Vi har trigget et marked i Sør-Afrika. Det mange ikke skjønner, er at utenfor tegneseriefestivalene finnes det millioner av mennesker som venter på å bli introdusert for tegneserier. Det trenger ikke å være nisje for en liten gruppe. Det finnes mange mennesker som er mottakelige for dette, for alle trenger en virkelighetsflukt, alle trenger noe som kan får dem til å utbryte, wow man, dette er virkelig kult. Spesielt barn i alderen mellom åtte og femten gir veldig troverdig og inspirerende respons på Kwezi. På grunn av arbeidet vi har gjort så langt, har vi lagt lista veldig høyt for oss selv. Jobben vår er bare for å sørge for at vi opprettholder nivået, og fortsett å produsere.

 

Fortidens Iraker

Fortidens Iraker

Den franske tegneserieromanens format har gitt oss flere selvbiografier som presenterer dypere innsikt i Midtøstens politikk, levesett og moderne historie. Etter «Persepolis» og «Fremtidens Araber» kommer Lewis Trondheim og kona hans nå med sistnevntes memoarer fra Irak. 

Birgitte Findakly jobber som fargelegger for franske tegneserieskapere. Hun har fransk mor og arabisk far, og tilbrakte barndommen i farens hjemland, under diktatur, før familien flyttet til Frankrike da hun var i tenårene.

Birgitte Findakly vokste opp i Mosul, byen som senere skulle bli et av IS’ hovedkvarter. Det var da IS raserte oldtisbyen Hatra utenfor Mosul at hun bestemte seg for å skrive denne boka.

Med den bakgrunnen virker det uunngåelig at den selvbiografiske tegneserien hennes «Mohnblumen aus dem Irak» (Valmuer fra Irak) blir sammenliknet med Riad Sattoufs «Fremtidens Araber»-bøker (og ja, jeg vet at jeg hamrer inn det poenget med mitt valg av overskrift). Så før jeg forteller hva som er ulikt med selve bøkene, la meg først komme inn på hva som er ulikt med forfatternes oppvekst. Mens Riad Sattoufs far var en sekulær muslim og en neo-intellektuell oppkomling, var Birgittes Findaklys far en kristen (ortodoks) irakisk tannlege av fin familie. Birgittes familie levde – tilsynelatende – ganske trygt i Irak på 60-tallet, tross i flere voldelige kupp, og nøt godt av en middelklasse-levestandard på vestlig nivå.

Som tegneserie har den også sitt eget uttrykk. Der Sattouf er opptatt av å dramatisere barndomsopplevelsene sine for å gjøre dem mest mulig til en tegneserie, er «Mohnblumen» mer som en samling med episoder, kronologisk fortalt. Dialog forekommer, men det meste av historien blir formidlet av Findaklys fortellerstemme. Ekteparet Findakly/Trondheims bok er altså «tørrere» – mer dokumentarisk, og mest opptatt av å informere.

60-tallet var en politisk urolig tid i Irak

Bokas viktigste særpreg er i Lewis Trondheims tegninger. Han har lagt seg på en naivistisk og stilisert strek som er imponerende uttrykksfull i sin enkelhet. Iblant prøver han seg også med litt mer kreative visuelle fortellergrep. Bildet av irakiske soldater som løper på en rekke forekommer flere ganger i begynnelsen av boka.  I et tilfelle bruker han samme bildet to ganger på samme side, men med et par av soldatene fjernet andre gangen; dette for å illustrere utrenskingene i samband med hvert nye kupp.  Han kunne i grunnen gjort mer av den slags; «show don’t tell» forekommer det for lite av. Stort sett er tegningene bare nøkterne illustrasjoner av teksten.

Birgittes far forlot Irak med en feilslått optimisme om at ting ville bli bedre i hjemlandet senere

Som en illustrert memoarbok er «Mohnblumen» likevel engasjerende lesing, godt hjulpet av de mange observasjonene av kulturforskjeller og generelle merkverdigheter som kan prege dagliglivet i et diktatur. Saddam Husseins periode er bare omtalt i korthet, fordi det var etter Birgittes tid, men Irak var et underlig land, også før ham. Når Birgittes mor kjøper et ettbinds leksikon, oppdager hun at siden om Irak er klippet ut – ikke for å holde tilbake informasjon om Irak, men for å holde tilbake informasjon om Israel, som irakiske myndigheter nektet å omtale offentlig på 60-tallet. Fordi faren hennes jobber som tannlege for hæren blir telefonlinjen hans avlyttet, og privatsamtaler mellom han og kona kan plutselig bli avbrutt av en mann fra avlyttingen som klager på at de snakker fransk i stedet for arabisk. «Mohnblumen» er full av slike anekdoter, noen av dem små og pussige, andre mer komplekse og betydningsfulle. Sammenlagt utgjør de en rik og fascinerende oppveksthistorie fra en nasjon som ikke lenger ser ut til å ha noe annet enn en fortid.

Denne anmeldelsen er basert på den tyske oversettelsen av boka. Den engelske oversettelsen utkommer på Drawn & Quarterly i september

Mohnblumen aus dem Irak (Coqueliocots d’Irak)
Av Birgitte Findakly (forfatter, farger) og Lewis Trondheim (medforfatter, tegninger)
Oversatt til tysk av Ulrich Pröfrock
ISBN 9783956401206
122 sider
€ 18
Reprodukt

Farskjærlighet bak sløret blikk

Farskjærlighet bak sløret blikk

Ikke alle alkoholikere er voldelige. Noen av dem er gode mennesker, og er først og fremst en fare for seg selv. Dette er hovedbudskapet i svenske Sissel Gustafssons debututgivelse «Stackars Pappa».  

Som serieskaper er Gustafsson et barn av manga-boomen, med forkjærlighet for chibi-aktige figurer, og utdanning fra tegneserielinjen på Kvarnby Folkhögskola i Malmø. Boka hennes utkom nylig på forlaget Rabén & Sjögren, som er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder publikasjon av nye tegneserier for barn: Heftede bøker i hendig standardformat til overkommelige priser. I dette formatet gir de ut alt fra tegneserieversjoner av populære bildebøker som Mamma Mø og Laban, via Ronja Røverdatter-manga, til nye originalserier.

«Stackars Pappa» er en selvbiografisk tegneserie der Sissel Gustafsson legger vekt på særlig to ting: Hun har alltid elsket å tegne, og hun har alltid vært veldig glad i den fraskilte helgepappaen sin – som alltid har vært en alkoholiker. At han var alkoholiker forsto hun ikke før hun kom i tenårene, for han var alltid en god far for henne. Selvsagt la hun merke til at han ofte var sløv og luktet om kveldene, men hun var vant til det. Det nedrigste han noen gang gjorde, i alle fall i følge denne serien, var en gang å «låne» Sissels bursdagspenger (for å betale regningene, men det er lett å gjette seg grunnen til at han ikke kunne betale dem).

Pappas uforklarte kveldssløvhet var noe som Sissel Gustafsson vokste opp med

– Jeg var heldig med pappa, som ble mest følelsesløs når han hadde drukket, innrømmer Sissel Gustafsson avslutningsvis. Men også subtile historier om alkoholisme fortjener å fortelles, særlig når det gjøres med så mye hjertevarme som her. Følelsene er like sterke og ekte som i mange mer dramatiske oppveksthistorier. Og tittelen er ikke minst meningsfull; farens alkoholisme varr først og fremst et problem for ham selv. Sissel var alltid skjermet. Samtidig problematiserer serien det å skulle skjerme barn for mye.

Da faren hennes var til behandling for alkoholisme, fikk Sissel så diffuse forklaringer at hun ikke var sikker på om han var syk eller i fengsel.

Strukturen er temmelig løs og episodisk, med store byks i tid, noe som var nødvendig for å holde seg til tema: Fordi faren til Sissel ikke hadde delt foreldrerett, og moren flyttet sørover med Sissel og søsteren hennes, ble det etter hvert mer sporadisk at de så hverandre.

Risikoen er kanskje ellers at tegningene blir vel søtladne for voksne lesere, som egentlig kan få like mye ut av boka som de yngre. Men også det er trolig et bevisst valg; Historien er ganske konsekvent fortalt fra ståstedet til det barnet som Sissel en gang var, og en strek som minner om barnetegninger er i samsvar med dette.  Uansett burde det ikke hindre noen i å lese en vakker og tidvis også ganske morsom oppveksthistorie som «Stackars Pappa».

Stackars Pappa
Av Sissel Gustafsson
100 sider
SEK 104,-
Rabén & Sjögren

Serieformidling i 111 år

Serieformidling i 111 år

Viss ein seier teikneseriar og Norsk Barneblad, tenker dei fleste på to årvisse og langliva julehefte. Men sjølve bladet har i mange år vore viktig for formidling og produksjon av norske teikneseriar for barn.

I Tore Strand Olsens nye lærebok for aspirerande teikneserieskaparar, Tegn Serier!, er Norsk Barneblad nemnt, saman med Forresten, Bobla og Überantologiane, som trykksaker der serieskaparar kan prøver å seriane sine på trykk. Denne beskjedne, men likevel handfaste anerkjenninga er ei viktig påminning om Norsk Barneblad sin betydning, sjølv i dag.

Dei tre store
NB held fram med å trykke teikneseriar for barn den dag i dag. Opp gjennom åra har det blitt noko import og nyopptrykk, men sidan 90-talet har det aller mest vore nytt, og laga spesielt for bladet av norske serieskaparar. I 2017 er 8 sider med teikneseriar i eit 32 siders blad det vanlege.

«Baane-Laat» frå 1906 var den første teikneserien i Norsk Barneblad

Norske Barneblad har særs lange tradisjonar for teikneseriar. Den aller første teikneserien som sto på trykk i bladet var «Baane-Laat» av Mons Breidvik i 1906. Tilfeldigvis var det også i akkurat same nummeret at bladet første gong trykka ei teikning av Jens R. Nilssen. Nilssen skulle seinare ble den første store serieskaparen i bladet; han teikna «Smørbukk» frå 1938 og «Tuss og Troll» frå 1944.  Framleis kan ein snakke om Jens R. Nilssen, Solveig Muren Sanden og Håkon Aasnes som «dei tre store» i Norsk Barneblads teikneseriehistorie. Det er epoken som begynte med sistnevnte vi skal fokusere på her.

Bygdeforteljaren
Aasnes er bygdeforteljaren framfor nokon i moderne, norske teikneseriehistorie, samstundes som han også er ein av våre mest allsidige og geskjeftige serieskaparar, og ein viktig fornyar då han kom inn Norsk Barneblad. I 1982 tok han over Smørbukk frå Solveig Muren Sanden, både i bladet og juleheftet. Frå 1988 overtok han også manusarbeidet. Aasnes hadde tidlegare erfaring som auteur frå Seidel og Tobram (ein serie han heldt fram med til 1991), og nå fekk stadig nye høve til å vise seg fram, ikkje berre som ein dyktig teiknar, men også ein habil vitse-og manusforfattar i Norsk Barneblad. Han var den første teiknaren som fekk skrive Smørbukk sjølv.

Håkopn Aasnes innførte snakkebobler i Smørbukk, og iblant prøver han å modernisere serien på andre måtar også. Ingen premie for å gjette kva Smørbukk leiter etter her.

Samstundes som han laga Smørbukk og «Seidel og Tobram» (og tidvis teikna ganske mykje anna, m.a. Olsenbanden), laga han også ein serie for Bondebladet som heitte «Vi På Eiketun». Det var ein utprega familieserie, lett humoristisk og sjølvsagt lagt til landsbygda. Og på bokmål, men nokre avsnitt blei etter kvart omsett til nynorsk og trykka i NB. I desse avsnitta blir ein av hovudpersonane, Ralle (sonen i familien som serien dreier seg rundt) kjent, seinare kjærast, med ei innflyttarjente, Annika. Dåverande redaktør Olav Norheim i NB ville ha ein eigen teikneserie med desse figurane, og Aasnes starta difor teikneserien «Annika» i 1991. Annika og Ralle var framleis saman, men dei gjekk frå å vere barn til tenåringar. Dermed fekk Aasnes fridom til å ta opp meir alvorlege og sosialrealistiske tema. T.d. er foreldra til Annika skilt, og faren hennar har store alkoholproblem. Og derifrå blir det berre verre. I ein ganske tidleg historie oppdagar ho at læraren hennar er pedofil. Ein annan historie (som blei trykt «etter grundig vurdering») handlar om sjølvmord blant unge.

Mora til Annika prøver som best ho kan å forsørge dottera ordentleg, men ho har ein tendens til å seie ja til tilbod eller førespurnader ho ikkje burde sagt ja til. Slik starter mange av Annika sine problem.

25 år med Annika
Tydelegvis blei ikkje dette for vaksent for Norsk Barneblad sine lesarar. I 1997 hevda dåverande redaktør Gard Espeland at «Annika er den mest populære serien NB nokon gong har hatt». I ei lesarundersøking frå 2000 svara meir enn halvparten at Annika var favorittinnslaget deira i bladet.

Men tidene skifter. Annika hadde ei lang fartstid i bladet, heile 25 år, og då bladet reduserte talte på utgjevnader i året, kompenserte Aasnes med å levere fire sider til kvart nummer. Men i fjor fekk han beskjed om NB ikkje skulle ha serien meir. Grunngjevinga var at serien hadde blitt for vaksen for elleveåringar.

Av den store, 25 år lange produksjonen er dessverre berre ein historie samla, i eit album som fekk den i overkant tabloide tittelen «Den Nifse Natta!» (1997)

Håkon Aasnes er framleis forfattar/teiknar på Smørbukk. Han er også opphavsmannen til «Hanna», ein gagserie om i lita jente med overivrig fantasi. Hanna dukka første opp i medlemsbladet til 4H, men fekk plass i NB frå 1993. Hanna går framleis i bladet.

Tilfeldig eller ikkje, Hanna starta opp på eit tidspunkt då Tommy & Tiger’n var på sitt mest populære

Andre markante, norske serieskaparar som har bidrege regelmessige med teikneseriar til NB i moderne tid inkluderer:

Inkalill
Ingalill Røsbergs første framhaldsserie, romfartsoperaen «Eldflygaren», debuterte i NB i 1990. Derifrå var vegen eigentleg ganske kort til gjennombrotet med «Ridderne av Dor», men ho held fram med å lage funny animal-serien «Felina» for aviser og tidsskrift i fleire år, både som eventyrserie og som rein gagserie. Felina-seriane i NB var mest av det første slaget. Felina-historiene blei seinare samla, på bokmål, i Felina-bøkene (2012-2013)

 

Jorunn Hanto-Haugse
Som innfødt harding, bonde, og serieskapar med nynorsk som hovudmål, var Hanto-Haugse den perfekte match for Norsk Barneblad. Ho har laga fleire seriar, hovudsakleg striper og gags, for ymse tidsskrift og aviser. For Norsk Barneblad teikna ho humorserien «Skulen» frå 2008 til 2015. Seinare har ho trappa ned på teiknserieproduksjonen.

«Skulen» var ein av fleire stripeseriar som Jorunn Hanto-Haugse starta

Ida Neverdahl
«Jojo» er Ida Neverdahl sin første teikneserie på nynorsk, oppkalla etter guten som har hovudrolla. Han dukka først opp i NB tidleg i 2016. Serien har elles litt til felles med Ida sine «Gelé»-historier i Nemi; Akkurat som Idas mest kjente heltinne, Lulu, møter Jojo ofte på underlege skapningar, og situasjonane utartar gjerne i lett surrealisme. Ideane er stort sett nye, men ein kjent Gelé-historie, den der Lulu kjøper ei gås som legger kinderegg, er teikna om att i eit Jojo-avsnitt.

Gåsa som legg dei berømmelege tre ønskene på ein gong var ein for god idé til at Lulu fekk ha den for seg sjølv.

Jojo går framleis i NB, og serien blir neste år samla i ei eiga bok.

Sveen og Emberland
Lenge, svært lenge, hadde Øyvind Sveen og Ivan Emberland det privilegiet å ha både eit etablert forlag – Stabenfeldt – og ein klubb – Boing – i ryggen. Dette utnytta dei for alt det var verdt. Etter å ha skapt den humoristiske fotballteikneserien «Sleivdal IL» i 1995 produserte dei i åra som følgde, ei enorm mengd med Sleivdal-seriar i album, pocketbøker, julehefter og til medlemsbladet Boing. Men i 2013 blei Stabenfeldt kjøpt opp av svenske Cydonia Development, som etter kvart konkluderte med at målgruppa dei ønska seg for fotballblader ikkje «forsto» teikneseriar. Dermed var det ut med Sleivdal på tampen av 2015.

Overgangen til NB har visst gjort Hallvar Thorkildsen til ein mildare mann

Sidan den gongen har Sveen og Emberland leita etter ein ny heim til Sleivdal, og har i alle fall funne det ein plass – I Norsk Barneblad. «Sleivdal jr.» debuterte i NB nr. 10/2016. Sleivdals lilleputtlag, som berre hadde spela ei birolle i Sleivdal tidlegare, fekk hovudrolla. Behovet for å selje inn ei «snillare»  og mindre kynisk utgåve av Sleivdal hadde kanskje noko med det å gjere. I eit avsnitt gir trenar Hallvar Thorkildsen til og med ein bjørnefamilie ly i idrettshallen, berre av rein barmhjertigheit. Det hadde han neppe gjort i Boing-perioden.

Sleivdal jr. går framleis i NB.

 

Takk til:
Redaktør Nana Rise-Lynum
Håkon Aasnes
Ida Neverdahl
Skrinet med det rare i – Norsk Barneblad 125 år av Erik Helleve (Norsk Barneblads Forlag, 2012)
Sleivdal IL – Tabellen er lang! av Sveen & Emberland (Kolofon Forlag, 2016)