Innad i Sattouf-familien blir motsetningane skjerpa i tredje bind av Fremtidens Araber.

Som ein Netflix-serie der vi får ein heil sesong på ein gong i staden for ein og ein episode, følgjer vi spent med på kvart nye, årvisse bind av Riad Sattoufs barndomsmemoarar frå Midtausten. Bind 3 strekker seg frå 1985 til 1987, og familien bur framleis Al-Assads Syria (med ein obligatorisk tur innom Frankrike).  Men stemninga begynner å bli amper. Mora til Riad spør oftare rett ut kvifor dei ikkje kan flytte til Frankrike (heimlandet hennar), eller i det minste til ein storby. Faren på si side held fram med å forsikre henne om at han har ein kremjobb på eit større universitet innan rekkevidde. Berre vent ei lita stund til…

I utforming og forteljarmåte har ikkje «Fremtidens Araber» endra seg så mykje på tre bind. Sattouf sin strek er velutvikla og rein, og den episodiske forteljarmåten måler gradvis over mange bind eit underhaldande bilde av det moderne Midtausten si historie i all si kompleksitet og tragikomedie. Sentralt står det ambivalente forholdet mellom Riad og faren.

Skal eg likevel prøve å finne eit tema for denne boka, blir det særleg kultur og religion. Til samanlikning fokuserte førre bindet meir på Riads skulegong og det syriske samfunnet generelt. Som sagt begynner mora å bli lei av livet i den syriske provinsen, og får støtte frå enkelte av faren sine slektningar. Faren på si side slit mellom respekten for tradisjonar på den eine sida og ønsket om å vere moderne og sekulær på den andre.

Dette er et tilbakevendande tema i serien som eit heile, men gir seg her særleg religionsarta utslag. Viss det å vere kulturkristen betyr å vise respekt og ærbødigheit for kristne tradisjonar utan at ein nødvendigvis er særskilt truande sjølv, kan faren kallast ein kulturmuslim. Det resulterer i nokre kleine episodar mellom han og Riad si farmor, som openbart ikkje er nøgd med at sonen berre respekterer islam utan å tru. Riad har et liknande problem; han trur meir på Julenissen enn på Gud/Allah; likavel vil han gjerne følgje islamske skikkar for å passe inn i sitt nåverande heimland.

Sjølv Riad sin franske familie på morssida, som kallar seg ikkje-religiøse og verkar tilfredse med det, er ikkje upåverka av religion. Tilnærminga til religion gir seg særs ulike og i nokre tilfelle dramatiske utslag i løpet av boka. For den unge Riad er det særleg ein episode som blir skjelsettande, ein kan godt kalle det eit klimaks for boka som eit heile; du veit kva eg snakkar om når du ser det.

Forteljarstilen i tredje bind er elles prega av at Riad på dette tidspunktet i historia er gamal nok til å ha ganske klåre minne om det han fortel. Dette fører mellom anna til at han fokuserer meir på visse detaljer. T.d. bruker han fem sider på å gjengi handlinga i Conan Barbaren-filmen frå 1982, fordi denne openbert gjorde sterkt inntrykk på den unge Riad. I alle fall dukkar den opp som eit referansepunkt fleire gonger seinare i boka.

På fleire måtar kjennest bind III som ein meir komplett historie, ettersom den dreier seg mykje rundt tre viktige hendingar i Sattouf-familen. Ikkje berre det, men det ender med ein cliffhanger – eg kan berre førestille meg at den vaksne serieskaparen Riad hadde venta lenge på eit høve til å bruke denne. Og det er snakk om ein cliffhanger som det på eit litt snedig vis blei peika fram mot tidlegare i historia; eg skal ikkje røpe meir.

Meir i detalj bør eg vel ikkje gå på noko, for boka er full av mindre og større overraskingar. I endå større grad enn dei føregåande binda er det vanskeleg å legge frå seg denne, eller å halde seg likegyldig til det som skjer.

Fremtidens Araber – Barndom i Midtøsten (Del III: 1985-1987)
Av Riad Sattouf
ISBN 978-82-92796-50-4
150 sider
269 kr.
Minuskel

Les også omtalane av dei føregåande binda:
1978-1984
Del II: 1984-1985

 

Hva er status på Mosjøen Comix Con av i dag? Vi har snakket med organisator Tom Kedar Holmen.

Aller først, hva er Mosjøen Tegne-Serieforening?

Vi er en forening for folk som er glade i å tegne, og i tegneserier. Vi oppsto etter fjorårets MCC, på et tegneseriekurs, da vi kom sammen som en liten klikk. Nå møtes vi en gang i uka for å tegne og støtte hverandre. Det ble naturlig at vi var med i organiseringen av festivalen, og det er blitt en del av foreningens virke. Men jeg tror ikke vi i foreningen følte at det var planen helt fra begynnelsen av, det bare ble sånn etter hvert. Men det er veldig spennende å være med på å organisere en tegneseriefestival.

Første året ble MCC arrangert om i april, i fjor var den i desember, og i år er festivalen i oktober. Hvorfor så forskjellige tidspunkter fra år til år?

Dette er et lite sted, så det er begrenset hva man kan trekke av folk. Vi har prøvd å få det til å bli optimalt, og har flyttet rundt for å få det til å bli så bra som mulig. I år har vi prøvd å samarbeid med HelgeLAN, og det har fungert veldig bra.

Kan det hende at dere fortsetter å flytte på tidspunktet for festivalen senere?

Det må vi nødvendigvis se an. Vi snakket også om å samarbeide med Galleria, en kunstfestival som avholdes om sommeren. Men det falt i fisk, og så virket det naturlig å gå i lag med HelgeLAN, ettersom de hadde et ønske om å samarbeide med andre, for å få et bredere program.

Hva slags festival er HelgeLAN?

Et stor-LAN, en datafest for regionen. Det startet opp da jeg gikk på ungdomsskolen, men da var det ganske beskjedent, på en lokal ungdomsklubb. Da jeg kom tilbake etter mange år, hadde det blitt en stor greie for hele regionen. Rundt 200 stykker er med nå.

Er det noen dere har ønsket til Mosjøen Comix Con som ikke kunne komme?

I år prøvde vi ikke å få Frode Øverli, som vi prøvde de to foregående årene, men det går vel egentlig ikke an. Vi spurte Lise Myhre i år, men fikk ikke tak i henne heller.

I år har dere hatt tegneseriekurs med både Tore Strand Olsen og Johann Grimstvedt. Hvordan synes dere det har fungert?

Det har fungert strålende. Vi holdt to ulike kurs på grunn av den kulturelle skolesekken; det første kurset var som sagt for ungdomskolelever, mens Grimstvedts kurs var for andre interesserte. Det sistnevnte ble holdt her på taket av Mosjøhall-kiosken; da var vi ti stykker. Det er plass til tolv her oppe, så vi var nesten fulltallige.

På Strands kurs var det to ungdomsskoleklasser, til sammen 60 stykker. To dager, to grupper. Strand er jo rå til å holde workshopkurs. Dette kurset var i samarbeid med skolen, men det var i høstferien, så elevene brukte fritiden sin på dette.

Les også:
Klare for Mosjø Comix Con
Høstferie med MCC

Norges foreløpig nyeste tegneseriefestival, Mosjøen Comix Con (2015-), prøver stadig å finne fasongen. Årets nye grep er å kombinere seriefestivalen med spillfestivalen HelgeLAN i den nordnorske høstferien.

Tegneseriekurs med godt oppmøte, under ledelse av Tore Strand Olsen, ble holdt på Vefsn Bibliotek i Mosjøen sentrum tidligere i uka. Johann Grimstvedt fra Buskerud folkehøyskole holdt også tegneseriekurs, i idrettsarenaen Mosjøhallen. En tegnekonkurranse med tre kategorier har gått kontinuerlig hele uka. I Mosjøhallen var det også at postene under tegneseriefestivalen ble arrangert, alle sammen på fredag, samtidig med at LAN-deltakere fikk utfolde seg i samme hall.

Elise Syvertsen fikk æren av å åpne den offisielle delen av tegneserieprogrammet med en presentasjon av «Spike», furry-serien hennes i Nemi.  Denne var sist med i sommernummeret, og dukker opp igjen til jul. Hun leverer når hun har noe, eller blir spurt om å komme med noe, men seriene hennes er ikke i hvert nummer. Syvertsen regner med at hun kommer til å holde på med «Spike» lenge ennå, men på fredagens opptreden presenterte hun også flere andre seriekonsepter.

Noe tydelig tema for festivalen var det vanskelig å få øye på, og MCC er ennå ikke en festival for lansering av nyheter. Siv Nordsveen har ikke gitt ut noe nytt av tegneserier siden Ting Vi Trenger 2016. Heller ikke ga hun inntrykk av å ha noen nye tegneserier under utvikling, selv om hjemmesiden hennes, som hun påpekte, inneholder mye spennende og forskjellig. Så hun brukte sin MCC-opptreden til å fortelle om prosessen rundt nevnte tegneserieroman.

John Jamtli fra Mo i Rana har derimot et nytt prosjekt på gang, men tross i den lokale tilknytningen kunne han ikke være til stede på Mosjøen under årets festival. Festivalen ville ha ham med uansett, og sørget for Skype-overføring. Som offentliggjort på stand på OCX i år er Jamtli aktuell med Sabotør, en tegneseriebok i fransk-belgisk stil om Asbjørn Sunde og Osvald-gruppa under andre verdenskrig. Til Skype-presentasjonen kunne Jamtli offentliggjøre flere nye bilder fra serien, med vekt på lokal beliggenheter inkludert Mosjøen.

Målet er fortsatt å ha Sabotør klar til neste sommer. På dette tidspunktet har John 24 sider igjen, men han må begynne å ta mer betalt arbeid ved siden av.

Ida Neverdahl og Øystein Runde har som kjent en nyhet klar mye tidligere – reiseskildringen Los Angeles, som de to har skrevet og tegnet sammen. Denne ble bare så vidt nevnt, og de to innrømmet at de ennå holder kortene tett til brystet. Likevel delte de erfaringer fra vinterens Amerika-reise med publikum på MCC, i en opptreden som var ment å handle om Ida Neverdahl – Runde var på podiet for å intervjue henne. I stedet ble det snakket om Neverdahls kickstarter for å få utgitt en Gelé-samling i USA, om den alternative påskekrimmen hennes i Stavanger Aftenblad som førte til at hun fikk besøk fra gruppa Stavangerkameratene på bursdagen, og om animasjonsteknikk.

– Jeg trodde først ikke jeg hadde ideer for mer enn et år, fortalte Torbjørn Lien om oppstarten av «Kollektivet» i 2000.  Han trådte barneskoene sine i Mosjøen, og er kanskje et opplagt valg av MCC-gjest. Som vanlig var han kommet for å snakke om «Kollektivet», men er opptatt av at det stadig skal skje nye ting der. I år har det vært to brudd i serien: forholdet mellom Mounir og Magda, samt det muligens noe sunnere forholdet mellom Tobben og Ina-Stina. Han kan også røpe at det blir bok i høst (men ikke neste høst, fordi bøkene er i ferd med å bli for kronologisk oppdaterte), og at det igjen blir julehefte med bare nytt materiale – Men ikke en ny, lang historie tilsvarende Juleheftene i «Nordpoltrilogien» fra 2014-2016.

Øystein Runde har utvilsomt den beste scenepersonligheten av årets gjester. Han fikk avslutte MCCs program med en presentasjon av tegneserien og barneboka Stamceller – Kroppens Superhelter, en presentasjon som han hevder å ha holdt kontinuerlig i tre uker. – Jeg har aldri forenkla så mye i en bok, og jeg har aldri laget en bok som fungerte så bra heller, sa han om sin pedagogiske innføring i stamcellenes funksjon. Men Runde fikk også anledning til å fortelle i detalj om «Margarin», «Futen» og «Olav Sleggja». Sistnevnte kommer snart med sitt andre bind, nesten ni år etter det første.

Vinnerne av festivalens tegnekonkurranse ble Jonathan Nicolaisen for beste stripe, Silje Bårdsen for beste karakterdesign og Johanne Enger for beste fan art (av Obi-Wan Kenobi).

Sprint vender tilbake til røttene sine, til en tid da man virkelig hadde behov for helter.

Egmont skal ha heder for at de gir eksperimentelle album en sjanse, i alle fall så lenge disse albumene tar utgangspunkt i en kjent og kjær figur. Tidligere i år har vi sett norske utgaver av Mannen Som Skjøt Lucky Luke og det alternative Sprint-albumet Borneos Blikk. Men mens sistnevnte album kunne vært plassert inn i seriens nåværende kontinuitet, er det nye Sprint-albumet Operasjon Flaggermus definitivt i et alternativt univers – samtidig som det går tilbake til seriens røtter. Sprint debuterte i 1938 og ble tegnet av Jijé til like etter krigens slutt. Franquin kom inn i 1946.

Operasjon Flaggermus er skrevet av de franske tegneserieveteranene Olivier Schwartz (tegninger) og Yannick «Yann» le Pennetier (manus). Så spørsmålet seriens stiller er: Hvilken rolle kunne Sprint og Kvikk spilt i krigens gang?

Innledningsvis vil svaret kanskje overraske deg. For serien går så til de grader tilbake til seriens røtter at Sprint, verdens mest berømte pikkolouniform-bærer, faktisk jobber på hotell. Men vi befinner oss i Brussel under 2. verdenskrig, midt i okkupasjonstida, og dessverre er hotellet der Sprint jobber okkupert av Gestapo. Attpåtil er han nødt til å bære en pikkolouniform i naziuniformenes farger. Han prøver som best han kan å gjøre nytte som dobbeltagent, men for den belgiske sivilbefolkningen, inkludert Kvikk, er han i beste fall «stripete».

I personlighet er Sprint og Kvikk stort sett seg selv like – Sprint er den idealistiske, men fornuftige hverdagshelten, mens Kvikk er litt mer innbilsk og selvsentrert og temperamentsfull, men til syvende og sist like idealistisk. Men fordi omgivelsene er helt annerledes, har serieskaperne fått anledning til virkelig å slå seg løs med referanser og mer eller mindre interne vittigheter.

Hvis dette bare var en historie om Sprint og Kvikk under okkupasjonen, hadde det vært mer enn underholdende nok, for manuset er en berg-og dalbane av action, gags og intriger, full av de mest populære og nazi-og okkupasjonsklisjeene, og krones med et ganske artig og finurlig sluttpoeng i klimakset. Men i tillegg er albumet fullt av referanser, eller «easter eggs» om du vil, til fransk-belgiske tegneserier og tegneseriehistorie. Kanskje er det bare ihuga seriefans fra disse to landene som greier å se alle sammen, men langt flere vil nok dra kjensel på f.eks. Dr. Müller fra «Tintin» som Gestapo-forhørsmann, mens figurer fra «Finn og Fiffi» dukker opp som plyndrere. Apropos Tintin har Yann også funnet plass til en, i historiens lys, interessant diskusjon om hvorvidt Hergé er krigskollaboratør. I tillegg har serien gjesteopptredener av historiske personer som Violette Morris og Andrée de Jongh.

Jeg vet ikke hvor mange slike detaljer som Olivier Schwartz kan ta æren for, men han har den skarpheten og øyet for detaljer som denne historien især krever. Stilen hans er retro, og slekter både på Jijé og en tidlig Franquin. Arvid Skancke-Knutsen viser seg å være den ideelle oversetter av et såpass spesielt album. Han krydrer dialogen med tidsriktige referanser, sosiolekter og slang som gjør oversettelsen svært levende.

«Operasjon Flaggermus» er det mest fascinerende, velskrevne og mangefasetterte Sprint-albumet som har blitt oversatt til norsk på mange år. Og tidsforskyvingen til tross, albumet fungerer faktisk som en god «origin story» for Sprint-serien, til sjuende og sist. Dette har vært et godt år for norske oversettelser av europeiske album, men ingen ting overgår dette så langt.

Sprint Spesial Nr. 2: Operasjon Flaggermus
Skrevet av Yann, tegnet av Olivier Schwartz
Oversatt av Arvid Skancke-Knutsen
64 sider
100 kr.
Egmont

Vi venta på eit framtidssjokk. Var det verd ventinga?

Tekst: Arild Wærness.

Forsida fyrst: ein av dei betre på lang, lang tid, og Ruiz har fått fram noko riktig dynamisk og spanande som fortener 6 på skalaen. Topp!

I det vesle Facebook-universet dedikert til Fantomet og hans fans har det ei stund versert eit folkekrav om at vi må få «tredje og siste del av «Framtidsfantom»-historia. Dei to fyrste delane kom for over eit år sida, fortald av Reimerthi og med teikningar av Paul Ryan (begge historiene? Det er så lenge sidan at eg ikkje hugsar det klart lenger). Uansett, med Paul Ryans død vart vel avslutninga utsett ein del, men å vente så lenge som vi i Noreg måtte er uhaldbart. Denne slutten har visst vore trykt i Sveriges «Fantomen» for ei god stund sidan. Eit lesarbrev i dette nummeret peikar på dette mishaldet, noko som Sjefen elegant unngår å svare på (forseinkinga, meiner eg).

Saka er at Reimerthi har dikta opp ei tenkt framtid, med fleire store utfordringar for det bengalske samfunnet. Ein tsunami har valda store herjingar på land, noko som gjer at folk må flytte på seg for å overleve (klimaflyktningar, nok vi må bu oss meir og meir på heretter). Det fører til strid og uro i jungelen, stammane imellom. Skruppellause karar veit å utnytte dette til å rane til seg makt … som vanleg.

Midt oppi dette forsvinn Fantomet under mystiske omstende. Hans to vaksne born, som begge har trent på å ta over farsjobben, møter utfordringane på ulikt vis. Tidlegare har vi sett at jenta, Heloïse, løyser sakene betre enn sin noko impulsive bror Kit, og det vert rykta at sjølvaste Lee Falk hadde antyda at jenta var hans favoritt til å overta Hovudskalletrona når den ein gong vart ledig.

I desse hefta skjer det same – begge borna løyser eigentleg problema nokså dårleg – og begge er avhengige av utanforståande reddande krefter – men jenta verkar eit lag kvassare enn guten. Heile tida. Og ingen av dei to utpeiker seg i nokon stor grad som eit velfungerande Fantom. Litt rart å tenkje på, når ein ser via krønikene at 20 generasjonar av unge menn har greidd overgangen nokonlunde smertefritt. No er det altså tungt som berre det.

Mystikken i dei fyrste to historiene (spesielt den fyrste) vert avløyst av nokså prosaiske avklaringar i siste del, det heng dårleg saman, og eit litt snedig byggverk viste seg å stå på leire. Ein mystisk og skremmande trollmann som greier å blinde gamle Moz visar seg å vere … innbilling? Ein sidetråd med ein utgravingsekspedisjon fører ingen stad av garde.

Nei, dette var ein tom og flat avslutning på noko som vi måtte vente alt for lenge på – så lenge at vi ikkje lenger bryr oss så fælt. Teikningane til Ruiz er uansett flotte og har ei god sidedynamikk. Teiknaren har eg skrytt av tidlegare, og han skuffar ikkje her heller, og det dreg opp karakteren frå ein 3’ar. Og «Fantomet den Eldre» er framleis Missing in Action. Så ingen svar der heller, sjølv om forsida lovar «Det 22. Fantomet – en avklaring».

Opp som ein hjort… som folk seier. Problemet med historier som så tydeleg og forklart er «tenkte historier» er at dei ikkje betyr noko som helst, og når historia til slutt segnar av sin eigen tyngde vert den uinteressant. Dessverre; karakter: 4.

Thorgal kjem med nytt album. Sente og Rosinski har laga ein mørk og blodig (bokstaveleg talt) sak som dessverre ikkje dreg opp mine negative haldningar frå førre gong. Sidene er så fargemetta (illustrasjonane er måla i tunge fargar) at dei rett og slett er vanskelege å lese. Dette albumet hadde vore moro å sjå i originalt albumformat på kvitt papir. Her er det nedfotografert til bladformat og trykt på sugande, matt papir. Ikkje noko å gjere med det – så lenge dette er einaste måten å få lese Thorgal, men det må vere lov å sei at dette gjekk tungt. Tyngre enn før, det er blod, magi og død. Dei leikande, spretne og beint fram sinnsjuke historiene med Kriss saknar eg no.

Er eg gått lei av dramatiske og blodige lagnadstunge Thorgal? Veit ikkje, men her er det 3, midt på treet, og eigentleg er eg skuffa.

Avslutninga på heftet er betre, ein klassisk «kampen om tronen»-saga som nok ein gong handlar om Rex i Baronkhan, komplett med lorgnettar og paradeuniformer oppe i fjellfyrstanes riker. Reimerthi har snekra ein enkel og artig sak, teikna av Saviuk med sin vanlege superheltdynamikk.
Ikkje noko meisterverk eller utanom det vanlege, men ei drivande grei Fantomethistorie. 4!

Heftet hamnar «så där», med 4,25 i snitt.

Fantomet #10/2017
100 sider
67 kr.
Egmont

Blant norske serieskapere er Sveen og Emberland verdensmenn, men noen ganger kan det være greit å appellere til et lokalt publikum

Etter å ha mistet sin fordelaktige posisjon hos Kickerz (tidl. Boing), ble Øyvind Sveen og Ivan Emberland nødt til å være mer kreative og ta mange ulike oppdrag, både innen tegneserier og illustrasjon. Et av disse, som har resultert i duoens ferskeste tegneseriealbum, var å lage en tegneserie som kunne fremme interesse for lokalhistorie i Rælingen kommune – begge serieskapernes barndomshjem.

Rælingen ble etablert som egen kommune i 1929, etter at den tidligere hadde vært en del av Fet kommune (dette er et lite poeng i selve serien, noe som vi skal komme tilbake til senere). Stedet er i sterk vekst, og den kommunale kulturetaten håper at tegneserien «Sagaen om Rælingene» skal inspirere nye innflyttere (og sikkert noen langvarige beboere også) til å utforske Rælingens lokalhistorie.

Albumet har en utforming og et innhold som også kan appellere til et voksent publikum, men likevel er det tydelig at det særlig retter seg mot barn. Budskapet om å gjøre historien levende og spennende er svært uttalt fra første rute, der en tørr representant fra kulturetaten kjeder en gruppe barn på omvisning ved å legge ut om gamle beiterettigheter. Heldigvis er redningen for barnas historieinteresse på vei, i form av den vakre og mystiske Mari Kollen (oppkalt etter Marikollen i Rælingen). Hun er en hulder, noe som selve serien prøver å holde hemmelig helt til slutten, men som ble «spoilet» av Sveen og Emberland på albumlanseringen.

Mari tar barna med til Huldreheim – et herskapshus som egentlig ble revet for over 50 år siden – og forteller dem de spennende, ofte mørke sagnene og historiene fra Rælingen: Om svartedauen, henrettelser og hekseprosesser, den store nordiske krig og Karl 12, andre verdenskrig og mer til. Her skal det legges til at den lokale verdenskrigstilknytningen ikke er av de mest interessante, den begrenser seg til et flydropp like før den tyske kapitulasjonen. Men det taler til Sveen og Emberlands fordel at de klarer å «selge» episoden likevel, ikke minst med humor.

Serieskaperne leverer også, utvilsomt helt i tråd med kommunens ønsker, en rask gjennomgang av kommunens kultur-og idrettstilbud for de unge, samt nasjonalparkplanene i området. Både fortid og framtid, altså, og selv om det blir en del fortelling på stikkordsform, er flyten god, og serieskaperne tar den plassen og tiden de trenger med detaljer som de finner appellerende. Litt prekener og mye rent skryt blir det, for her gjelder det å fremme bygdas sak så mye som mulig bare 30 seriesider, men oppdragsgiveren har også latt Sveen og Emberland i høyeste grad sette sitt personlige preg på produksjonen – Ikke bare ved sin sedvanlige runde og stiliserte strek, men også ved «easter eggs» i innholdet: I episoden om Eli Pedersdatter, en ung kvinne som ble henrettet for å ha drept på sitt (muligens dødfødte) uekte barn, likner dommeren på Donald Trump, mens barnets far, som unnslapp ved å verve seg, ser ut som Stomperud. Det ville heller ikke vært en ekte Sveen og Emberland-tegneserie hvis ikke det ble pekt grundig nese til noen: Når en av barna utbryter «Alle kommuner har sikkert masse spennende historie, hvis vi dykker ned i kildene», innvender fortelleren straks at de finnes ett viktig unntak, nemlig den før nevnte nabokommunen.

Spennende historie hjelper alltids, men det Sveen og Emberland beviser med dette albumet, er at det hjelper også veldig mye med en god presentasjon.

Sagaen om Rælingene – Skumring på Huldreheim
Av Øyvind Sveen og Ivan Emberland
32 sider
129 kr.
Kolofon Forlag

Les også:
Tilbake til røttene
Huldreheim gjenoppstår

På søndag ble «Sagaen om Rælingene», et tegneseriealbum av Sveen og Emberland i lokal regi, lansert på Rælingen kommunes markedsdag.  Serienett har snakket med kommunens kultursjef Rune Thieme om prosjektet.

Hva er «Sagaen om Rælingene»?

Det er en tegneserie med lokalhistorier fra Rælingen, eller rettere sagt korte biter av historien. Tanken var at det skulle være en smakebit på de mange ulike sagnene og historiene fra kommunen, et ønske fra vår side om at leserne skal bli nysgjerrige på vår lokalhistorie.

Hvordan oppsto ideen?

Det var vel egentlig litt tilfeldig at vi for et par år siden ble klar over at Øyvind [Sveen] og Ivan [Emberland] var så hyppig hjemme i Rælingen. Vi kjente jo til dem fra oppveksten og sånn, og vet at de har hatt de vi kan kalle et kunstnerisk virke innenfor feltet tegneserier, i mange år. Så startet vi Fjerdingbyfestivalen for et par år siden. I den forbindelse kom vi kontakt med dem og fikk dem til å holde en workshop om tegneserier som historiefortelling. Og det var starten.

Hvilke kilder har dere brukt?

I Rælingen har vi to historiebøker. Den nyeste er om gårdshistorie, og er nok den historisk mest korrekte, kall det gjerne det. Den første boka ble redigert av Rælingens første ordfører, Asbjørn Dørumsgaard, og baserer seg på historisk fakta, men også på en god del sagn og historier herfra – Alt fra Karl 12, geologi, huldra, hvordan det var å gå til skolen på Kongeveien for 300 år siden, den type ting.

Vi ga Ivan og Øyvind veldig frie tøyler til å plukke i historier og finne en måte å fortelle dem på. Og før vi visste ordet av det så kom de opp med ideen om å bruke jaktslottet Huldreheim [revet i 1958] ved Ramstadsjøen som utgangspunkt, og en hulder som forteller, gjennomgangsfiguren som drar leseren gjennom historien.

Før de begynte sa vi til dem at vi ønsket et hefte som også kunne brukes på skolen. Ikke som en lærebok, men som et sted å begynne for å bli nysgjerrig på rælingshistorien, og som man kunne bruke i klasserommet for å gå nærmere inn på de ulike historiene. Vi har flere prosjekter i den kulturelle skolesekken hvor elevene er ute, blant annet her på Bygdetunet og ser på samlingen og museet her. De besøker også Kongeveien, med en skuespiller i fortellerteater, hvor de også får høre noen av de samme historiene. Elevene møter, og kjenner jo til mange av de figurene og historiene som er i dette heftet.

Opplaget er på 5000. Hvordan skal distribusjonen foregå?  

Akkurat nå så er bøkene til salgs i bokhandelen. I tillegg skal den selges på rådhuset, og på museet her Bygdetunet. Så fikk vi spørsmål fra kunstforeningen om de kunne få lov til selge den der de har utstillinger, i Sandviksstua. Så vi har noen kjære og kjente knutepunkter i kommunen vår i tillegg til bokhandelen. Vi gir også et klassesett til hver skole, så elevene kan jobbe med det i skoletida. Vi kaller inn kulturkontaktene på skolene, gjennomgår læremateriellet og viser til hvordan de kan bruke det som utgangspunkt for undervisning i skolen.

Du er påtroppende kultursjef i Rælingen kommune. Hvor involvert har du vært i prosjektet?

Jeg har vært involvert helt fra starten av, fra vi ble kjent med Ivan og Øyvind på nytt. Det var jeg som dro dem inn for å gjøre den tegneserieworkshopen jeg nevnte tidligere. Og som oppsummering av den satte vi oss ned sammen og drodla litt rundt, snakket om hva de hadde gjort av prosjekter tidligere, hva kunne de kanskje gjøre for oss. Vi har hatt dette ønsket om å aktualisere kommunens historie for nye lesere, og for barn og unge spesielt. Det tente de veldig på, og de fikk oppdraget.

Hva håper dere i kulturetaten å oppnå med dette prosjektet?

Vi vet at Rælingen er en populær kommune med mange innflyttere som ikke kjenner historien vår og stedene våre. Vi håper at dette skal være en inspirasjon til å dykke ned i lokalhistorien.

Les også:
Tilbake til røttene

Sveen og Emberland gjorde ære på hjembygda da de søndag lanserte sitt nyeste tegneseriealbum «Sagaen om Rælingene» på Rælingen Bygdetuns markedsdag.  

Øyvind Sveen og Ivan Emberland bor på hvert sitt kontinent (henholdsvis i Vietnam og Brasil), men begge to gikk sine barnesko i Rælingen på Romerike. De møtes i Norge i gjennomsnitt tre ganger i året, så det er nok ikke helt uvant for dem å treffes igjen på gamle trakter. Mer uvanlig er det at de møtes i samband med en tegneserie som er laget spesifikt for gamle trakter.

Rælingen er en kommune i vekst, og kultur-og fritidssektoren ønsket seg en tegneserie som kunne vekke interessen for kommunens kultur og historie. Resultatet er tegneseriealbumet «Sagaen om Rælingene», som Sveen og Emberland lanserte på Rælingen Bygdetun. Tunet er drevet av det lokale historielaget, og fungerer både som museum, kafé og kulturelt møtested. Albumlanseringen var en del av programmet for den kulturelle markedsdagen som markerer slutten på Kulturuka i Rælingen. I tillegg til «Sagen om Rælingene» sto magedans i heksekostymer og flere lokale kor og artister på programmet.

Plottet i «Sagaen» er enkelt: En gruppe barn får lokalhistorisk omvisning av en litt tørr og uinspirerende representant for kulturetaten før omvisningen blir overtatt av en mystisk kvinne ved navn Mari Kollen – Et navn som skapte allmenn humring i forsamlingen; Marikollen er et sted like i nærheten, mest kjent for sin idrettspark. Mari er et hulder, ung av utseende, men ukjent av alder, og et orakel av lokalhistorisk kunnskap.

-Det finnes mye spennende av sagn og legender i Rælingen, fortalte serieskaperne fra scenen på bygdetunet, og la til at de liker det som er skummelt. Noe som albumet også bærer preg av.  En bygdebok fra 1955 har vært den viktigste kilden, men de trekker også inn ting som foregår i dag, og framhever kjente rælinger. Albumet ble beskrevet som «en kortreist tegneserie».

Som kjent har de fleste lokalhistoriske skrifter et begrenset, men trofast og spandabelt publikum. I løpet av dagen signerte og solgte Sveen og Emberland  rundt 150 eksemplarer av «Sagen om Rælingene» fra standen til Rælingen folkebibliotek, noe som så ut til å kunne tilsvare publikumsoppmøtet på Bygdetunet denne dagen. Albumet vil være til salgs hos flere lokale institusjoner framover.

(Øverst: Rælingens kommunevåpen)

Les også:
Huldreheim gjenoppstår

For andre år på rad gjennomføres en 24 timers tegneseriemaraton i Bergen. 

Konseptet er å la serieskapere utfordre seg selv ved å lage en 24 sider lang tegneserie, fra bunnen av, i løpet av 24 timer. Ideen ble unnfanget av Scott McCloud i 1990. Til å begynne med var det snakk om en individuell øvelse, men fra 2004 ble den første kollektive «24-Hour Comics Day» arrangert i USA. Alle interesserte møtes i samme lokale og blir sittende og arbeide i et døgn, eller til jobben er gjort. Siden har dette blitt gjennomført regelmessig flere steder i verden.

Maratonen ble i Norge først arrangert i Oslo, som en oppvarming til OCX. Første gang et slikt prosjekt ble gjennomført i Bergen var i fjor. Überpress-redaktør Are Edvardsen var initiativstaker, og resultatet ble utgitt i en egen antologi fra Überpress.

24 Timers-Maratonen foregår på tegnebutikken/atelieret Blekk i Bergen, og begynte i dag klokka 08:00 om morgenen. Serienett var innom på en visitt like etter tolv i dag, og ba serieskaperne fortelle med egne ord hva deres respektive 24-timers prosjekt går ut på.

Aleidis Houthoofd
– Jeg prøver bare å tegne kropper på en abstrakt måte. Historien handler om hvordan ekstremt dårlige erfaringer påvirker forholdet en har til egen kropp.

Lars Helgemo
-En historie om et lite monsterbarn som har kommet til verden, men har ikke noe mat. I søken etter mat kommer han i masse trøbbel.

Frida Annette Strømme
-Det handler om et spøkelse og en hund. Spøkelset prøver å bli et individ, fordi det bare er hunden som kan se det.

Frida jobber digitalt

Birgithe Solstrand
– En astronaut på skattejakt i verdensrommet.

Emmelie Salomonsson
-Tar utgangspunkt i mitt tantebarn som gir meg inspirasjon; han har kommet med tips. Det handler om en dinosaur som lever sammen med ham (altså tantebarnet)

Are Edvardsen
-Siden jeg er med på å arrangere, har rigget opp og sørget for at alle har det koselig her, er jeg ikke kommet så langt, jeg har nettopp startet. Jeg lagde et oppsett, men har ikke kommet så langt i min historie. Men i korte trekk så handler det om en mann som vikarierer for heksen som sitter fast i en trestubbe (jf. Asbjørnsen og Moe)

Elise Møystad
-Det handler om en gjeng barn som spiller «Boksen Går«.

Elise jobber digtalt.

Espen Tennebekk
-Det er en eldre bestemor som tar opp sverd og skjold for å redde barnebarna sine.

Espen jobber også digitalt.

Agnes Guttormsgard
Agnes så ut til å være kommet ganske langt allerede. Hun hadde tegnet flere ruter med skogbilder,og det ser ut til å være hele settingen:

– Det er en dialog mellom to mennesker i en skog

Irene Alterskjær
-Jeg har en historie som handler om å være nysgjerrig på verden, og utforske nye steder. Med dyrefigurer.

Ida Woldsund
-Det handler om en mark som kommer opp av en vask

Andreas Pilskog
Andreas så ut til å ha tusjet flere ganske detaljerte tegninger allerede. Ikke desto mindre var historien litt opp i lufta ennå. Han forklarte om fortellerprosessen:

– Er litt usikker på historien fortsatt. Jeg gjør det visuelle først, og så tenkte jeg å basere dialogen på noe helt annet.

Bergen 24 timers tegneseriemaraton avsluttes i morgen tidlig kl. 08:00. Are Edvardsen regner med å samle de nye seriene i en antologi fra Überpress allerede i oktober.

 

 

Mari Kanstad Johnsen bruker sitt særmerkte uttrykk til å oppdatere ABC-boka.

Reint kunstnarisk var Mari Kanstad Johnsen den mest interessante av bidragsytarane til Gyldendals «ordfrie bøker» i fjor. Med den poetiske og underfundige «Jeg Rømmer» framsto ho som ein sjelfull illustratør i grenselandet mellom teikneserie og bildebok.

Hennar nyaste bok frå Gyldendal heiter ganske enkelt «ABC», og oppheld seg i det same grenselandet. Den består nesten berre av heilsider eller dobbeltsider, men er konstruert som ein teikneserie. Ettersom boka er for førskulebarn, er plottet enkelt: Vesle Anna og (den eigentleg litt androgyne) mormora hennar må finne ut kven av bebuarane i ei blokk som har mista ein ring. Kvar leilegheit representerer sjølvsagt ein bokstav.

Johnsen slår seg laus med fantasifulle motiv og figurar for kvar bokstav. Ettersom som boka også er pedagogisk, blir det mykje peikeboklesing, der barna må prøve å setje namn på ein heil masse ting som begynner på same bokstaven. Men den er meir enn som så; boka har bokstavrim og gags, og inkluderer også relevante ord frå andre ordklassar enn substantiv. Stundom utfordrar den også dei små med litt meir avanserte ord som «origami» og «Picasso», sjølv om det aller meste er på førskulenivå. Og nokre gonger leiker Johnsen seg med allitterasjonar på ein verkelg kreativ og artig måte, som i leilegheit «L»:

Som illustratør har Mari Kanstad Johnsen ein særmerkt stil, med mykje vassfargar og klare kontrastar  – både mellom breie penslar og tynne, sirlige linjer, og mellom sterke fargar og minimalistiske kvite bakgrunnar. Formatet i denne boka eigner seg særskilt til å la illustratøren utfolde seg med breie penselstrok, som gjer boka endå meir kontrastrik. Stilen er lite kommersiell, men lett å gripe, fengande og umedelbart tiltalande.

Måten boka ender på er i seg sjølv ganske kreativ, og set krona på verket i eit både visuelt og verbal solid bildebok. Frå ein vaksen sitt perspektiv kunne kanskje forfattaren/illustratøren slått seg endå meir laus med motiver og ordleiker, men Johnsen har funne ein god balanse mellom moderne og tradisjonell formidling av pedagogisk underhaldning for barn.

ABC
Av Mari Kanstad Johnsen
ISBN 9788205493094
96 sider
299 kr.
Gyldendal

Les også:
Mellom fugl og fisk