Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Den beskjedne eksibisjonisten

Den beskjedne eksibisjonisten

– Pervers er den som liker noe seksuelt som du ikke liker. Alle er perverse for noen andre. Dette er en av grunntankene bak Erika Moens nettserie-suksess «Oh Joy Sex Toy». 

Av denne grunnen kaller hun også leserne sine for «kjære perverse» («dear perverts»): – Du henger ut leserne dine, sier noen. Nei, svarer hun, jeg feirer dem.

Erika, som er kvart norsk, var på Stockholm Internationella Seriefestival forrige helg for å snakke om sine erfaringer med å være nettbasert serieskaper med seksualopplysning som spesialfelt. I 18 år har hun tegnet serier, mens OJST har vært hennes heltidsbeskjeftigelse siden 2013. – Hvis det er relatert til sex på en aller annen måte, inkludert aseksualitet, kan jeg ha det med i serien, forteller hun.

Fraværet av sexlyst er også et seksuelt tema i Oh Joy, Sex Toy

Oh Joy, Sex Toy blir ofte ansett for Erikas verk alene, en oppfatning som hun gjør sitt ytterste for å endre på: – Jeg har ikke peiling på sosiale medier, innvender hun blant annet, mannen min tar seg av det.  Og hun vil ikke slutte å snakke om hvor viktig internett har vært for henne, at hun ikke hadde hatt en karriere som serietegner i det hele tatt om det ikke var for internett. Som webserieskaper oppdaget hun også at det var lettere å få bokkontrakt: – Forleggeren tenker at denne tegneren kommer med et ferdig publikum, og nok materiale til at det er bare å gi det ut.  Og godt er det for Erika liker ikke nettserier, enda så avhengig hun er av den formidlingen, men hun elsker bøker. Så langt er det utkommet tre OJST-samlinger i bokform.

Erika Moen på scenen i Stockholm

Erika er tegneren, og skriver serien sammen med ektemannen Matthew Nolan – ettersom de får en del sexleketøy til testing må han jo ta seg av dem som er beregnet på menn – og han står også for den digitale fargeleggingen i tillegg til det tekniske, som før nevnt. Begge er kreditert for både bøkene og nettstedet, selv om det tok litt tid før Matthew var villig til å sette navnet sitt på bøkene som en likeverdig partner.

Erika og Matthew vil gjerne gi ærlig forbrukerinformasjon, og må derfor iblant innrømme at et sexleketøy kan være skuffende.

Det er uunngåelig at Erika tegner seg selv og Matthew inn i serien, men selv beskriver hun seg som en «beskjeden eksibisjonist», og forklarer det slik: – Å eksponere seg selv har konsekvenser. Selv har jeg ingen problemer med å tegne min egen fitte, men intellektuelt vet jeg at det er problematisk, for folk er fæle. Det får konsekvenser. Derfor tegner hun ofte inn substitutter i stedet, og dermed får hun også større variasjon i utseende på sexfigurene sine. – Hva slags kroppsfasong har jeg ikke tegnet på en stund, tenker Erika gjerne når hun skal tegne en ny episode.  Figurene, som hun kaller for «masturbateers» (maturbate + musketeer), kan være amalgamer av diverse nakenbilder som hun har i arkivet, men hun vil aldri tegne en spesifikk person uten deres tillatelse. Men det er ikke noe problem, mange fans betaler gjerne for å bli avtegnet som en «masturbateer».

OJST vil altså dyrke sex, men ikke idealisere det: – Sex i porno og (mainstream)film blir alltid framstilt som perfekt, mener Erika, – men OJST vil heller gjøre sex mer menneskelig og tøysete.

«Anal Safety Snails» er en påminnelse om å gå langsomt fram med «rompegreier».

Som en seksuelt frigjort, kvinnelig serieskaper skulle en tro hun ville føle seg til pass i på Stockholmsfestivalen, midt i Sveriges feministisk orienterte tegneseriemiljø. Men selv har hun et noe ambivalent forhold til begrepet:  – Jeg tror på feminisme, men jeg vil ikke kalle meg feminist, for feminister er fæle mot meg, begynner hun, og legger til: – Men det er som å si at «jeg vil ikke kalle meg for menneske fordi mennesker er fæle».

Du ser ofte Erika og Matthew i pikante situasjoner serien, men ikke så ofte nakne.

Hva er da hennes identitet? Hvem er den virkelige Erika Moen, er et spørsmål hun ofte får. Og svaret på det deler hun sjelden på nettet. Bare utvalgte biter blir presentert der. F.eks. kommer det sjelden fram der at hun er bipolar, og at hun har hatt et mentalt sammenbrudd. Eller at hun lider av irritabel tarm. Skjønt på foredraget sist søndag delte hun gjerne en av sine «beste» diaréhistorier med publikum; muligens en standard metode hun bruker for å skape høy stemning blant publikum. Det fungerte.

Oh Joy, Sex Toy blir oppdatert hver tirsdag.

Alene i hele verden

Alene i hele verden

Hva ville du foretatt deg dersom nesten alle mennesker i verden plutselig bare forsvant uten et spor, og de få som var igjen forsto like lite som deg? 

Norske serieinteresserte ble for alvor kjent med serien Seuls da tegner Bruno Gazzotti besøkte Raptusfestivalen i 2014, beleilig samme år som albumserien begynte å komme ut på engelsk.  Men først nå kommer den på norsk under tittelen Alene, takket være et mindre barne-og ungdomsbok forlaget ved navn QlturRebus.

Serien er fortalt i klassisk fransk-belgisk stil, i periodevise album på 48 sider (første bind er litt lenger). Riktignok er formatet noe redusert i den norske utgaven, men ikke mer enn at Gazzottis tegninger fortsatt kommer til sin rett. Reduksjonen til et noe mer hendig format skyldes trolig at QlturRebus prøver å selge bøkene sine til barn og unge heller enn til tegneseriesamlere. Det er altså snakk om en bokhandlervare. Som før nevnt er dette noe vi ser stadig mer av når det gjelder tegneserier.

Grunnideen bak Alene er inspirert av «Fluenes Herre», men med storsamfunnet, heller enn et mikrosamfunn, som bakteppe. Fem barn våkner opp i samme by, og oppdager at alle andre mennesker er forsvunnet. Mysteriet blir ikke mindre av at verken tv, radio eller internett fungerer. Hva har skjedd?

Å knuse en bil er Dodjis måte å be om ro på. F.v. i siste rute: Camilla, Tommy, Lea og Ivan

Persongalleriet er klassisk i sin sammensetning, blandet både når det gjelder kjønn, etnisitet, samfunnslag og personlighet. Figurene er typer vi kjenner fra spenningsbøker for barn, den tøffe barnehjemsgutten Dodji som en kontrast til den snusfornuftige, privilegerte nerden Ivan; den sjenerte og engstelige Camilla som en kontrast til den sterke og modige Lea, og med grinete lille Tommy som halehenget til de større barna. De er arketyper, men allerede i første bind er det klare tegn til karakterutvikling for alle hovedpersonene. Barna blir formet og utviklet av de konstante prøvelsene de utsettes for.

Gazzotti tegner serien i moderne fransk-belgisk stil, sterkt inspirert av Janry, etter manus av den allsidige forfatteren Fabien Vehlmann. For norske lesere er han nok mest kjent som nåværende forfatteren av Sprint, og for albumet De 100 000 Dødes Øy, som han lagde sammen med Jason. En viktig årsak til at samarbeidet mellom disse to fungerer bra, er at begge tenker visuelt. Vehlmann har en filmatisk fortellerstil, og lar bildene fortelle historien så langt det lar seg gjøre. Slike får historien den atmosfæren av mystikk og fare som premisset krever. Selv når han tilfører historien innslag av humor, beholder serien den ampre og nervøse stemningen, som når Ivan legger fram søkte og fantasifulle teorier om hvorfor alle er forsvunnet. Gazzottis strek viser selvsagt at også han tenker visuelt, men det som gjør aller sterkest inntrykk er ansiktsuttrykkene. Følelsene og stemningene som han lar oss lese ut av ansiktene forteller halve historien alene. Særlig Dodji er karakterisert av disse.

Ivan tenker mye, men er nok ikke så smart som han tror

Når QlturRebus skulle publisere sin første rene tegneserie (bind 2 og 3 er under planlegging), er Alene et godt valg.  Spenningsnivået er høyt, og figurene er lette for barn å relatere seg til. Det samme er frykten og konfliktene, tross i den helt unike situasjonen som de utspiller seg i. Et problem er at unge lesere kan bli utålmodige i ventingen på den store avsløringen (for det er en bestemt grunn til at alle forsvant, men grunnen blir avslørt først i et senere album). Men som med alle god mysteriebasert litteratur er Alene verdt å lese for langt mer enn bare å løse mysteriet.

Alene 1 – Forsvinningen
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
ISBN 9788293569008
60 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

Studier i forfall

Studier i forfall

-Søppel gjorde en mann av meg. Etter et år som søppelkjører gjør du hva som helst for å komme deg vekk, fortalte John «Derf» Backderf sitt publikum i Stockholm denne helgen. Derf var på Stockholm Internationella Seriefestival for å presentere den svenske oversettelsen av serieromanen «Trashed».

Derf begynte med renovasjon da han bestemte seg for å slutte med kunstutdanningen. Et år senere var han tilbake på college for å studere journalistikk – mest fordi han måtte velge noe. Det han egentlig ville, var å lage tegneserie for skoleavisa.  De fikk han lov til, men måtte etter hvert slutt da seriene hans ble for kontroversielle.  – Jeg har alltid hatt en evne til å gjøre folk virkelig forbanna, mener han. Men han kunne ikke peke på noen spesiell serie som fikk begeret til å flyte over. – Det var mest generell smakløshet. Men reaksjonen var ikke så ille som de er nå, med sosiale medier. Før måtte folk ta seg bryet med å sette seg ned og skrive sinte leserbrev.

Derf Backderf på Stockholm Internationella Seriefestival

Men Derf har hatt en god karriere. Stripeserien «The City» gikk i 24 år før han bestemte seg for å satse på tegneserieromaner for fullt. – Det må være instinkt at tre av tre tegneserieromaner har vært gode til nå, tror han, og legger til: – Jeg får nok av inspirasjon fra virkeligheten.

Trashed

Et år som søppelkjører har i alle fall inspirert ham mer enn de fleste kunne forestille seg. På mange måter var det en helvetesuke som strakte seg ut over et helt år, og som er grundig dokumentert i boka «Trashed» (eller «Sopigt» på svensk). Alle hendelsene i boka er tatt fra virkeligheten, inkludert en scene der de er tvunget til å presse et piano ned i søppelbilen. Aller verst var et oppdrag på kennelen, der de var nødt til å behandle en enorm mengde med hundelortposer.  Men «Trashed» er mer enn en farse om søppelkjørerens tragikomiske liv. Noe fikk Derf kanskje ut av journaliststudiet, for boka er også en analyse av hva vi gjør med miljøet når avfallsmengden bare vokser og vokser. Derf sier det så enkelt: – Vi er alle fortapte, er budskapet i boka.

Ramones på scenen i «Punk Rock and Trailer Parks»

Så det kan være et spørsmål om hvordan du forteller det. Men kanskje har Derf også vært litt heldig med de opplevelsene han kan berette om fra eget liv. Mannen tilbrakte ungdomsårene i distriktet rundt Akron, Ohio, den usannsynlige hovedstaden for den amerikanske punk-og new wave-bevegelsen. Akron var blant annet setet til artister og band som Chrissie Hynde, The Cramps , The Waitresses, Rubber City Rebels og Derfs personlige favoritt – Devo. I «Punk Rock & Trailer Parks» skildrer han dette miljøet.

Den unge Dahmer begynner å utvikle en ubehagelig fascinasjon for lik

Et miljø som lang færre kan påberope seg å ha opplevd på nært hold, er vennekretsen til den perverterte massemorderen Jeffrey Dahmer. Men Derf var en av dem som kjente Dahmer personlig da de begge var i tenårene, noen han forteller om tegneserieromanen «My Friend Dahmer». Noe varmt vennskap var det kanskje ikke snakk om. Den unge Dahmer hadde allerede da begynt å utvikle noen eiendommelige personlighetstrekk, og Derf var med i en gjeng som hang sammen med Dahmer fordi han moret dem.  De kalte seg Jeffrey Dahmers Fanklubb, og Derf hadde tittelen «propagandaminister».  – Han var så morbid, minnes Derf, – han fantaserte om lik og drakk sprit på skolen. Han likte også å simulere epileptiske anfall, og en ettermiddag betalte Derf og resten av gjengen ham 35 dollar for å gjøre en slik forestilling på det lokale kjøpesenteret.  Han holdt på i tre timer uten at noen grep inn. Derf er ikke stolt over det han var med på, men samtidig har han alltid spurt: «Hvor var de voksne?». Dahmer var en allerede åpenbart forstyrret tenåring som sank til uante nivåer av fordervelse da han verken fikk hjelp fra foreldre eller lærere.

Jeffrey Dahmers forestilling på kjøpesenteret har blitt en vandrehistorie

Da Derf bestemte seg for å skrive om ungdomstiden med Jeffrey Dahmer hadde han vanskelig for å finne en forlegger – De fleste trodde at det var en tegneserie om drapene hans, men en historie om veien dit ble for uhyggelig. Men Derf ga ikke opp, for han tvilte ikke på at det var en fantastisk historie, som ville bli en minneverdig bok. «My Friend Dahmer» er nå filmet, på autentiske locations (i Dahmers barndomshjem, til og med) med den tidligere Disney Channel-stjernen Ross Lynch i hovedrollen.  Med briller på er Lynch visstnok så lik Dahmer at Derf synes det var ubehagelig å snakke med ham. – Den er veldig tro mot boka, forsikrer Derf. Filmen hadde tre utsolgte forestillinger på Tribeca-festivalen i april, og får ordinær kinopremiere til høsten. Også «Trashed» blir film, men prosjektet er for nytt til at det foreligger noen detaljer ennå. Han jobber også med en oppfølger til «Punk Rock & Trailer Parks», samt et foreløpig hemmelig tegneserieprosjekt.

Les også:
Rocky nå og da

 

I byrjinga var antologien

I byrjinga var antologien

Blokk Forlag sin første publikasjon frå redaktørteamet Anja Dahle Øverbye og Ingrid brubaker, Byrjing, er ein antologi samansett av bidrag frå ymse norske og nordiske illustratørar som har hatt stor kunstnarisk fridom.

Dermed er det straks fristande å samanlikne med Byrjing med Forresten-serien, som har levert flest antologiar av dette slaget for den norske marknaden. Ein skilnad er at Byrjing verkar litt meir gjennomført. Historiene er jamt over lengre, og sjølv om det er stor variasjon i teiknestilen, verkar den meir rufsete, skisseprega blyantstreken dominerande. «Doktor» av Kai Nødland, «Dyr» av Line Lisberg Refstrup, «Åtte Scener» av Ina Marie Winther Åshaug, og «Fallet» av Marianne Engedal, ser ut til å passe i denne kategorien. Alle desse har litt likskap med Anja Dahle Øverbye, utan at ein skal gjere for mykje ut av dette. Alle fire har også klare, personlege trekk i teiknestilen.

Den andre, og meir konkrete skilnaden er at denne antologien har eit tema, nemleg, vel, nettopp byrjing. Rett nok er dette ikkje berre eit breitt tema, men dei fleste serieskaparane har tolka det så fritt som mogeleg, så det ofte er vanskeleg å sjå kor det med «byrjing» kjem inn i biletet. Derimot er det eit visst grunnlag for å hevde at ny byrjing er eit tema. Både Jenny Jordahl og Anders Kvammen kjem inn på dette. Det same gjer finske Mari Ahokoivu med monsterkomedien «Daddy’s Gone (Let’s Party)». Figurane og ikkje minst situasjonane deira har sjarm, noko som i stor grad bærer dei ofte litt antiklimatiske historiane.

Når den gamle vampyren er stedt til kvile, er ikkje dottera hans interessert i å halde fram den gamle konflikten med landsbymobben. Frå Mari Ahokoivus «Daddy’s Gone»

Men Martin Ernstsen har truleg det mest interessante bidraget i antologien: «Noget Småtteri» er ei teikneserienovelle om Knut Hamsuns alderdom, basert på boka «På Gjengrodde Stier», med Hamsun sjølv karikert som ein truskuldig og vennleg, men einsam mikrogubbe. Umedelbart verkar det som ein historie om slutt, mykje meir enn byrjing, men ein slags «ny byrjing»-atmosfære er det over denne også.

Den aldrande Hamsun i Martin Ernstsens tolking.

Andre bidrag er elles meir tvitydige. Både Nødland, Refstrup og Winther uttrykker seg helst gjennom tause og intense, nokon gonger surrealistiske bilete. Skjønt det bidraget som er mest opent og lettfatteleg, «No Ser Eg Atter» av Kjersti Johanne Barli, har også eit av dei mest surrealistiske bildespråka. Bidraget som skil seg mest ut er Kay Arne Kirkebøs «Åtte Scener», ein serie arkitektoniske studiar i same stil som Tim Ng Tvedt. Men eg lurer på om norske teikneseriekultur har plass til meir enn teiknar med eit så særmerkt uttrykk.

«No Ser Eg Atter» av Kjersti Johanne Barli

Byrjing skil seg forresten også ut frå tilsvarande teikneserieantologiar ved at den har eit prosabidrag, «Spettet» av Victoria Kielland (ein forfattar som for så vidt er tilknytta seriemiljøet i Oslo frå før, ved at debutromanen hennar kom ut på No Comprendo Press) – Eit enkelt grep som gir ein litt annleis innfallsport og ei slags ramme.

Antologien er elles verdt å merke seg fordi den inneheld fleire bidrag av illustratørar som ikkje har laga teikneseriar før – Og som dermed er med på å rettferdiggjere tittelen. Debutantane Nødland, Engedal, Åshaug og Barli verkar som dei har funne sine ulike formspråk innan teikneseriemediet allereie. Siste teikneseriedebutanten, Sunniva Sunde Krogseth med «Vinter, vinter, vår» kan sjå ut som ho framleis jobbar med formspråket, ei blanding av breie penslar og lyrikk, men ho jobbar seg fram mot noko som etter kvart kan bli spennande og særmerkt.

«Vinter, vinter, vår» av Sunniva Sunde Krogseth

Endeleg kan ein jo sjå på tittelen Byrjing som ei byrjing for Blokk Forlag sjølv. Ein antologi er eit greitt og passeleg ambisiøst format å byrje med, men det er også utfordrande fordi det er vanskeleg å få eit jamt resultat. Byrjing er ikkje heilt på det jamne den heller, men ein viktigare prestasjon for forleggarduoen Brubaker og Øverbye trur eg det var å presentere nye uttrykk, både frå vante serieskaparar ( i alle fall Ernstsen og Jordahl har kome opp med noko som for så vidt er nytt og originalt for dei) og frå teikneseriedebutantar innad i kunstnar-og illustratørmiljøet.

Byrjing
Av diverse (sjå detaljar i teksten)
ISBN 9788293583004
130 sider
220 kr.
Blokk Forlag

Kroppen Din med Øystein

Kroppen Din med Øystein

Øystein Runde vil lære barna om det seinaste i stamcelleforsking.

Det er blitt hevda at skilnaden på eit talent og eit geni er at eit talent gjer kva han enn vil, mens eit geni gjer berre det han er verkeleg god til. Viss det er sant, så er Øystein Runde definitivt meir talent enn geni. Runde er Norges største tusenkunstnar innan teikneseriar, og det kan sjå ut som han gjer kva enn han vil.

Akkurat nå vil han visst vere Trond-Viggo Torgersen.

Hans nyaste barnebok (ja han har laga barnbok før) er ei reise i kroppen, og eit forsøk på å forklare barna noko dei kanskje lurer på, og som foreldra kanskje ikkje kan gi eit så klart svar på som dei trudde: Kva er stamceller?

Boka Stamceller, Kroppens Superheltar er ei hybrid teikneserie/bildebok, og som det går fram  av tittelen, er vinklinga at stamceller er som ein slags superheltar blant cellene i kroppen din. Det skal seiast til Rundes fordel at han ikkje gjer alt for mykje ut av denne samanlikninga. I ei slik bok vil det alltid vere ein vanskeleg balansegong mellom underhaldande og informativt. Runde er veldig flink med denne balansen, viser det seg. Boka har mykje humor og kreative visualiseringar av cellenes funksjonar At han har brukt nokre av de profesjonelle konsulentane sine (særskilt forskar Cecilie Gjerde) som figurar i boka, hjelper også til med å gjere stoffet levande. Skjønt på slutten er det merkbart færre teikneseriestriper og mindre komikk, noko som kan tyde på at han etter kvart fekk det travelt med å klemme inn all informasjonen han ville ha med.

Øystein Runde (nederst) med sin konsulent Cecilie Gjerde, som også er tannkirurg

Men undervisningsnivået er det ikkje noko å seie på. Det er noko av det nyaste og mest lovande innan forskinga som Runde prøver å formidle, ikkje berre det grunnleggande. Litt meir avansert enn før nemnte Trond-Viggo, altså. Og sjølv om språket er tilrettelagt for barna, er det ganske avanserte ting han prøver å forklare dei. Også større barn, og sikkert ganske mange vaksne, kan ha nytte av Stamceller.

Stamceller, Kroppens Superheltar
Av Øystein Runde
ISBN 9788205498372
56 sider
249 kr.
Gyldendal

En studie i rødt – og andre fargenyanser

En studie i rødt – og andre fargenyanser

“I’m a girl, it’s fantastic» er en studie av utviklingen hos en serieskaper som trolig ennå har sine beste år foran seg.

Ida Eva Neverdahl har ennå til gode å lage den store, norske tegneserieromanen, men i løpet av få år har hun en imponerende produksjon bak seg: Reiseskildringen «Moskva» sammen med Øystein Runde, en lang periode med faste bidrag til bladet Nemi, bidrag som ble samlet i fjorårets Gelé-samling, samt en mengde med annet materiale som ennå ikke er samlet i bokform.

Den nye samlingen «I’m a girl, it’s fantastic» skraper bare overflaten. På den andre siden er det tydelig at formålet ikke er å samle flest mulig av tegneseriene hennes men å få fram et representativt utvalg som viser oss Ida Neverdahl på sitt beste som forteller.

«Fantastic» består av fire tegneserienoveller laget til ulike anledninger i tidsrommet 2014-2016. Den første novellen, «Polarnatt» var et bidrag til tegneseriefestivalen i Oulu (Finland) sin tegneseriekonkurranse, og er den mest visuelt spektakulære og fargesterke av novellene i boka; en Gaimansk historie om ideer og kreativitet, pakket inn i et strålende vakkert potpourri av arktiske farger og surrealistiske visjoner. Samtidig er «Polarnatt» et godt eksempel på Neverdahl i et tidlig stadium. Dyrkingen av det grensesprengende og fantasifulle er der, men figurene hennes har ennå ikke fått den formen vi senere forbinder med henne. Historien er dessuten ganske rett fram sammenliknet med de krumspringene vi snart skulle komme til å få se.

Den andre novellen, «Sulten» ble laget til samme festivals konkurranse i 2015, men har også stått på trykk i Forresten 29. Noe som gjør den til den eneste novellen i samlingen som er allment tilgjengelig fra før. «Sulten» handler om spiseforstyrrelser. Symbolikken er sterk, men budskapet er fortsatt ganske direkte. Her ser vi imidlertid en rund og flytende strek som begynner å minne mer om den Ida Neverdahl vi kjenner.

Den tredje novellen har ikke vært publisert før. Men med en tittel som «Tormented Ghost Cum» vet du at den kommer til å bli noe utenom det vanlige. Her er det slutt på å være direkte; historien tar flere sidespor, tydelig markert med variasjoner i fargebruk, og symbolikken dreier seg rundt menstruasjonsblod (så vel som andre kroppsvæsker, slik tittelen antyder). Denne krever mer av leseren, som til sist vil bli belønnet med en vakker, men også vanskelig og tankevekkende kjærlighetshistorie der kroppsvæsker blir opphøyd til et symbol på kjærligheten.

Boka er oppkalt etter den fjerde novellen i samlingen, «I’m a girl, it’s fantastic». Det må være lov å hevde at dette er en litt tungvint tittel på boka som et hele, men den viser kanskje like mye til serieskaperen som til historien. Novellen ble laget i samband med OCX’ 24H Challenge og er derfor litt enklere i strek og farger, naturlig nok.  Men akkurat når det gjelder streken er ikke dette noe problem, for på dette tidspunktet er det tydelig at Ida Neverdahl var blitt så sikker i formidling og uttrykk at hun var i stand til å frambringe en original og visuelt sterk tegneserienovelle på 24 timer.  Deler av innholdet virker riktignok improvisert, men hun har nok ideer og formuleringer til å samle trådene. Tema er denne gangen solidaritet mellom jenter, igjen med menstruasjonsblodet som det symbolske hovedelementet. Ikke bare er det ganske logisk i denne sammenhengen, men det er også enklere og mer virkningsfull for det visuelle aspektet ved historiefortellingen; den eneste fargen hun trenger for å understreke poenget, er rødt…

«Fantastic» er kanskje ikke den samlingen som best illustrerer mangfoldet i Ida Neverdahls tegneserieproduksjon, men den representerer essensen i hennes særegne uttrykk. Framfor alt er det en studie i utviklingen hos en serieskaper som er så lovende, men så ung, at hun trolig ennå har til gode å nå sitt kunstneriske toppunkt.

Og det er fantastisk.

 

I’m a girl, it’s fantastic
Av Ida Eva Neverdahl
Forord av Ola Olsen Lysgaard
ISBN 978-82-92226-65-0
92 sider
240 kr.
Jippi Forlag

Les også:
Lærebok i sprellets filosofi

 

Latteren i halsen

Latteren i halsen

I samband med 40-årsjubileet er André Franquins “Sorte Sider” samlet på norsk.

Serien kom første gang ut på norsk i 1983, da i et standard 52 siders album, og ble gjenutgitt som pocket i 1990. En mer komplett utgave på 72 sider er utgitt på dansk flere ganger, men dette er første gangen den kommer på norsk.

André Franquin startet konseptet Sorte Sider i 1977, sammen med manusforfatter og redaktør Yvan Delporte. Innen denne rammen hadde de to større frihet til å vitse med mer tabubelagte temaer og krysse flere grenser. Det hører med til historien at Franquin periodevis led av sterke depresjoner, særlig på denne tiden.

Så kanskje det er noe i myten om den lidende kunstner. Ikke minst viktig for disse sorte sidenes klassikerstatus er nemlig at de ble laget på et tidspunkt da Franquin var kunstnerisk på høyden. Han hadde utviklet sin helt egen tegnestil, smidig, dynamisk og usannsynlig detaljrik. Måten han overfører denne stilen perfekt til Sorte Sider på, er fascinerende: På de fleste (skjønt ikke alle) sidene er figurene tegnet i svart på hvit bakgrunn, enten som en slags silhuetter, eller i en permanent skygge, eller bare sotete. Dette gjør Franquin uten å gå på akkord med detaljrikdommen i streken. Fliden med detaljer er like omhyggelig enten sidene er hvitt på svart eller svart på hvitt. Faktisk kommer detaljene klarere fram med svarte figurer på hvit bakgrunn. Effekten kan minne om fotonegativer i tegneserieform, og er såpass unikt at få serietegnere har våget seg på å imitere det.

Det er lenge siden sist jeg leste Sorte Sider, og jeg husket det som en utrolig tunglabbet øvelse i moralisering. Ved ny gjennomlesing nå er dette bildet blitt mer nyansert. Ikke for det, serien kan utvilsomt bli overtydelig, men Franquin har også mye kløkt og oppfinnsomhet i måten han framfører sitt budskap på. Vi snakker simpelthen om god satire her. Sorte Sider slår både som en ambolt og som en gummihanske. Serien tilhører samme tradisjon som MAD og EC Comics’ Iskalde Grøss-serier, der satire og seriøse budskap går hånd i hånd med sjokkeffekter og svart humor.

Tyngst går Franquin til verks når han tar for seg tema som dyrevern (en viktig sak for ham, som kjent), atomkrig (her er oppfinnsomheten ekstra stor, både når det gjelder ideer og visualisering, og desto mer uhyggelig) og dødsstraff (effektivt illustrert med giljotinen i den frankofone verden). Andre ganger er budskapene mer diffuse og tidvis surrealistiske, og atter andre ganger er det ingen dypere mening. Iblant er en makaber vits bare en makaber vits.

Men først og fremst virker det som om Franquin ville advare menneskene mot vår dårskap. Tross i all depresjon og håpløshet forble han en dyktig humorist, og er det fullt mulig, kanskje til og med fristende, å le av håpløsheten. Men latteren setter seg fast i halsen.

Sorte Sider
Av André Franquin m/Yvan Delporte
ISBN 978-82-429-5457-2
Oversatt av Jon Gisle og Haakon W. Isachsen
72 sider
249 kr.
Egmont Publishing

 

Tett på nordiske kvinner

Tett på nordiske kvinner

Amalies Hage på hovedbiblioteket i Bergen sentrum har på kort tid blitt en viktig kulturinstitusjon i byen, i alle fall for de mindre kompliserte arrangementene. På torsdag arrangerte SeriX og biblioteket et fellesnordisk møte for serieskapere under vignetten «Livet i Rutene».

Tilstede i panelet, med konferansier Kristian Hellesund, var:

Malin Biller (Sverige)

Biller tegner mest i striper og ruter, der hun har utmerket seg som skarp satiriker som utfordrer tabuer. Men hun har også skildret alkoholisme, mobbing og seksuelle overgrep i den selvbiografiske tegneserieromanen «Om någon vrålar i skogen». Biller ble mobbet mye oppveksten, og å lage serie om det ble en slags terapi. Det har hjulpet, forteller hun. – Da jeg begynte som serieskaper, ble jeg fortalt at selvbiografisk tegneserie måtte jeg ikke lage, for det er ute. Så det ville jeg gjøre!

Tegneserieromanen fikk den svenske prisen Urhunden for beste tegneserie i 2011. Biller er også hedret med Adamson-statuetten i 2015.  Biller gjør stort sett hva hun vil. – Jeg kan ikke velge én sjanger, forklarte hun innledningsvis. I tillegg til den ovenfor nevnte tegneserieromanen er hun også kjent for to produksjoner som har utgangspunkt i svenske klassikere – «I värje droppe en edelsten» er en samling illustrerte dikt av den svenske lyrikeren Gustaf Fröding (1860-1911), mens «Kvartetten som sprängdes» er basert på Birger Sjöbergs roman fra 1924.

På kveldens treff ble flere temaer tatt opp, blant annet arbeid med andres manus/ideer kontra auteur-status. Samtlige paneldeltakere fortrekker å jobbe alene, men har erfaring med å samarbeide. Med et oppgitt smil fortalte Biller om denne prosessen: – Når du får manus, sier de: «Du har helt fire hender, gjør som du vil!» Men etter at de får se det ferdige arbeidet, sier de: «Det var ikke slike jeg ville ha det!»

For tida jobber Malin Biller på sin første rene roman, og ved siden av fortsetter hun å tegne satiriske striper og ta illustrasjonsjobber.

F.v. Malin Biller, Ina Korneliussen og Torhild Mikkelsen i Amalies Hage

Ina Korneliussen (Danmark)

Et muntert blikk på gamle og nye definisjoner. Strek: Ina Korneliussen

Korneliussen bruker egne opplevelser i sine nett-tegneserier og fanziner. Hun ble nominert til den danske Ping-prisen for tegneserieboken «Små dyr» i 2013. Denne boka ga hun undertittelen «En grafisk novellesamling» fordi, som hun forklarte på kveldens treff, det blir feil å bruke begrepet «grafisk roman» om en samling med historier. At alle historiene i boka er ordløse gjør bruken av ordet «grafisk» enda mer meningsfull. Hun er også tegner/forfatter av undervisningsheftet «At læse tegneserier/ At lave tegneserier».

I likhet med Malin Biller har også hun gitt seg i kast med de nordiske klassikerne: For tida holder hun på med en tegneserieadapsjon av Halldór Laxness’ roman «Sin Egen Herre». Utenom det tegner hun hver dag i en dagbok, i håp om at noe skal samle seg til et verk.
Selvportrett, Ina Korneliussen

Torhild Mikkelsen (Norge)

Mikkelsen er, eller i alle fall var, stripetegner, mest kjent for serien «Tilde». Den har gått både i aviser og blader i tillegg til stripepocketer.  – Å fortelle en lang historie i løpet av tre-fire ruter har alltid fascinert meg, forklarte hun om sin hang til striper. Og fascinasjonen for striper ser ut til å ligge til familien: Den yngste sønnen hennes lærte seg engelsk av å lese «Baby Blues» stripesamlinger. Hun hadde også overraskende suksess med å selge stripesamlinger; da hun begynte å gi ut Tilde pocketer på eget forlag, var ambisjonen bare å «break even», men hun tjente faktisk noe penger.

Det åpenbare spørsmålet hun, som trebarnsmor, har fått mens hun lagde en serie om en trebarnsmor, er hvor mye i Tilde som er selvbiografisk. – Hun er en blanding av meg og venninner, er svaret, og hun overfører situasjoner hun har opplevd med venninnene til serien. I motsetning til Tilde er hun gift og skilt igjen. Det er nok mye av eksmannen i Tildes mann Todd, men hun har likevel latt Todd forbli en sympatisk figur.

De fleste kjenner nok Mikkelsen bare for Tilde, men hun var også involvert i en annen stripe, BØ. Serien har ingen fast figur, bare diverse generelle skumle figurer, og ble til workshop med sønnen Bjørnar Øvstedal (han tegnet).  Serien kom til seminfinalen i Dagbladets tegneseriekonkurranse 2009, ble utgitt i egen pocketbok, og fortsatte helt til sønnen flyttet hjemmefra.

For tiden lager Torhild Mikkelsen ingen tegneserier, da hun, av hensyn til helsa, ikke vil forholde seg til deadlines.

Gratis – Men verdt det?

Gratis – Men verdt det?

Free Comic Book Day vert igjen markert i norske Outlandbutikkar, med det same utvalet som i dei amerikanske. Ettersom det er gratis uansett, kan det vere fristande å ta med seg heile bunken, men kva er eigentleg verdt å lese? Her er nokre anbefalingar på førehand, basert på smakebitar, magekjensle, litt subjektivitet, og litt logikk.

 

MERK:

  • Mange hefter er satt saman av forlaget for å markedsføre så mange av seriane deira som mogeleg samstundes. Eit hefte inneheld derfor ikkje nødvendigvis berre den serien det blir avertert med.
  • Utvalet av hefter kan variere frå butikk til butikk. Alle butikkar som er med på samarbeidet er pålagte å føre dei hefta som har «Gold»-status (merka G nedenfor), men for dei som har «Silver»-status er det meir opp til den enkelte forhandlaren

 

Wonder Woman (G)
Av Greg Rucka og Nicola Scott
DC

Kvifor plukke den opp? Viss du verkeleg er interessert har du for lengst lest Wonder Woman Rebirth, men viss ikkje er dette ein bra plass å starte i påvente av filmen. Rett nok er det eit nyopptrykk av WW Rebirth # 2, men det byr på ein ny «origin story» for mirakelkvinna.

**

 


I hate Image (G)

Av Skottie Young
Image

Kvifor plukke den opp? Image Comics legger ikkje naturleg opp til crossovers på same måten som i gamle dagar (90-talet). Men denne spesialversjonen av Skottie Youngs eventyr-splatterkomedie I Hate Fairyland er eit skeivt nikk til tida då alle kjente alle i Image, og ein grei introduksjon til den serien især. Eventyrlands mare, den psykotiske Gertrude, slår og slakter seg gjennom kjente Imageseriar på leit etter ein hemmeleg passasje som kan føre henne heim. Definitivt årets mest lovande kuriosa-hefte frå FCBD-bunken.

**


Secret Empire (G)

Av Nick Spencer og Andrea Sorrentino
Marvel

Kvifor plukke den opp? Okay, den overfornemnte crossoveren verkar meir lovande, den gjer det. Store forlagscrossover som går over fleire titlar har for lengst mista sjarmen; i grunnen er det overraskande at Marvel framleis driv på med dette. Og reaksjonen frå fansen kan tyde på at mange synes dei politiske metaforane som ein legger opp til i «Secret Empire» blir i tyngste laget. Men det er nå ein gong Marvel Comics’ store event for året, og siden heftet er gratis, er det eit greit høve til å sjå om det er ein event som har noko for seg.

**


Bad Machinery

Av John Allison og Sarah Stern
Oni Press

Kvifor plukke den opp? Fordi John Allisons Giant Days er ein av dei beste humorseriane på heftemarkedet i dag. Figurane og den absurde, underfurndige humoren hans er vel verdt å bli kjent med. Bad Machinery er ein del at det såkalte Bobbinsverse som Allison bygde opp gjennom fleire nettseriar, men noko grundig  førehandskunnskap ser ikkje ut til å vere nødvendig for dette heftet.

**

 

X-O Manowar (G)
Av Matt Kindt og Doug Braithwaite
Valiant

Kvifor plukke den opp? Rebooten av Valiants superheltunivers frå 90-talet går så det suser, og Valiant har på nytt blitt ein fan-favoritt. Her kan det sjå ut som det blir meir smakebitar enn fulle historiar, dessverre, men nylanseringa av X-O Manowar har eit særs lovande konsept.

**

 

 

Hostage/Poppies
Av Guy Delisle og Lewis Trondheim
Drawn & Quarterly

Kvifor plukke den opp? Fordi den presenterer to nye teikneserieromanar av henholdsvis Guy Delisle og Lewis Trondheim, begge omsett til engelsk for første gongen. Hostage av Delisle fortel historien til eit gissel i fangenskap i kaukasus-regionen, medan Poppies of Iraq er Iraks moderne historie, sett gjennom auga til eksilirakaren Brigitte Findakly, teikna av Trondheim.

**

 

Hilda’s Back
Av Luke Pearson
Nobrow Press

Kvifor plukke den opp? Det siste Hilda-albumet «The Stone Forest» endte med ein cliffhanger, og skal ein tru omslaget på dette heftet (som er ein ganske stor spoiler), kan det vere at det held fram der albumet slapp. Uansett er det eit bra høve til å bli kjent med Hilda, som truleg fekk denne sjansen i år fordi Netflix-serien hennar debuterer tidleg neste år.

**

 

Malika- Warrior Queen
Av Roye Okupe, Ayodele Elegba, og Chima Kalu
Youneek Studios

Kvifor plukke den opp? For eit sjelden innblikk i moderne, afrikansk teikneserieindustri. Nigerianske Youneek har allereie sitt eige teikneserieunivers, og ikkje berre med superheltar: Malika byd på historisk fantasy frå 1500-talets Afrika.

**

 

 

World’s Greatest Cartoonists
Av diverse (sjå detaljer nedenunder)
Fantagraphics Books

Kvifor plukke den opp? Fordi tittelen ikkje er fullstendig overdrive. Fantagraphics har knytta til seg usannsynleg mange store, internasjonale namn, inkludert vår eigen Jason. Viss du ikkje har utforska dei tidlegare OCX-gjestene Ed Piskor og Simon Hanselmann ennå, får du ein ny sjanse her, og for øvrig inneheld heftet bidrag av  Noah Van Sciver, Liz Suburbia, Dash Shaw, Richard Sala og Emil Ferris.

Universelt blurb: Eliteserien 18

Universelt blurb: Eliteserien 18

Pondus’ «standard» samlebøker er vel fortsatt bestselgerne, men det finnes nok av gode argumenter for å prioritere Eliteserien-bøkene. 

Tross i oppblåste striper og flere helsider med cover og spesialtegninger, er stripemengden omtrent den samme. Legg til assortert artikkelmateriale, og du får en god del mer lesestoff, totalt.

Eliteserien 18 dekker perioden fra juni 2012 t.o.m. april 2013. Og her er det viktig å understreke dekker, ettersom boka, så langt det lar seg gjøre, prøver å krønikere alt som hadde å gjøre med Pondus og Frode Øverli i den aktuelle perioden. I tillegg til komplette striper med kommentarer omfatter samlingen smakebiter av Pondus På Din Dialekt-albumene, gjesteopptredener av Frode Øverli i Rocky og EON, gjengivelser fra Pondus-losjen på Brann Stadion, smakebiter fra Else & Günthers Samlivsguide, samtlige kalenderforsider (jule-, måneds-, og dag for dag-) for både Pondus og Rutetid, og raust med smakebiter fra kuriosaboka Elvis Likte Ikke Fisk – og 999 andre ting du ikke trenger å vite (forfattet sammen med Atle Nielsen). Artikkelmaterialet er av variabel kvalitet, men tegner sammenlagt et bilde av en serie i rivende utvikling, og bidrar til å forklare hvordan Pondus ble folkeeie. Særlig Walter Wehus korte artikkel i samband med kåringen av «12 norske serieklassikere» setter ting på plass.

Tito og Baltazar fronter den nyeste utgaven av Eliteserien. Det var ikke i denne årgangen de debuterte, og i stripeutvalget er de vel ikke mer profilerte enn vanlig. Pondus har simpelthen så mange gode bifigurer på dette tidspunktet at selv to ganske utagerende homser ikke tar for mye av oppmerksomheten. Men de er tilgodesett med en lenger, ny artikkel signert Tore Bjørkeli.

Eliteserien 18 viser oss ellers en serie som for lengst har funnet formen. Bifigurene er som sagt mange, og framfor alt godt utviklede. Tito og Baltazar er ikke de eneste som er karikerte nok til å være morsomme, og samtidig varierte nok til å ha personligheter.  Serien forblir, i tillegg til å være svært morsom, svært oppfinnsom og treffende, både visuelt og i gagvalg. Nivået er imponerende høyt. Riktignok tok Øverli en «Pusur» i april 2013 og gjorde det plutselig til Bjarnes hovedbeskjeftigelse å jage postbud (selv en kommentar i boka antyder at dette er en smule anakronistisk), men slike klisjeer hører til unntakene. Øverli er på et nivå der han til og med kan tillate seg å være litt meta, når han kommenterer sin egen trang til å finne på tullenavn – først på engelske fotballspillere (klassisk Pondus!), og senere på damelag i Camillas liga.

Pondus’ (både figuren og serien) sitt forhold til sport blir stadig mer sofistikert, og Liverpools åttendeplass i Premiere League 2011/12 ligger som en skygge over serien våren/sommeren 2012. Selv med den kunnskapen kan visse ting gå over hodet på den enkelte, men i denne boka får vi f.eks. forklaringen på hvorfor Pondus roper «KENNY!» i en høysommerstripe.  Selv i en tidløst morsom serie kan det være en god porsjon samtidshistorie.

Pondus – Eliteserien 18
Av Frode Øverli
Forord av Tonje Tornes, artikkelbidrag av diverse
192 sider
399 kr (veil.)
Egmont Publishing