Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Pop Trip

Pop Trip

Gyldendals nye satsing på tegneserier for barn tar utgangspunkt i online-spillet “Poptropica”.

Spillet, som dreier seg om å hoppe fra øy til øy for å løse diverse oppgaver, har eksistert siden 2007, da det ble skapt av En Pingles Dagbok-forfatteren Jeff Kinney. Kinney skrev også manus til en Poptropica-tegnefilmserie om tre øyhoppende barn: Jorge (Jørgen), Oliver og Mya (Mia). Tegnefilmen ble det ikke noe av, men i stedet ble konseptet gjort om til tegneserier.

Den første Poptropica-serien, som fortsatt kan leses gratis på nettet, er ikke identisk med denne bokserien. Det var en stripeserie, uten Mia og med mer vekt på guttenes ulike personligheter: Oliver var den arrogante, kule gutten, mens Jørgen var den klossete taperen. Stripeserien hadde også en noe mer absurd humor enn bokserien.

Tegneren er imidlertid den samme på begge versjoner. Kory Merritt tegner figurene i det som må kalles for Poptropicas «hus-strek»: Hengslete kropper på ovale hoder med kolossale øyne, og ingen neser. I kontrast til dette er dyr og naturomgivelser ofte ganske realistisk tegnet.

Foreløpig er to av Poptropica-bøkene gitt ut på norsk: «Kartmysteriet» utkom i høst, mens «Ekspedisjonen som forsvant» utkom forrige uke. Beleilig nok for de norske utgiverne har begge bøker et nordisk tema: «Kartmysteriet» fører barna til en vikingøy, mens «Ekspedisjonen» fører dem, blant mye annet, til en polarøy.

Selv om stripeserien har en annen kontinuitet enn bøkene, er forbindelsen mellom de to såpass sterk at jeg mener det må være lov å sammenlikne. For aller først å ta det som fungerte bedre i stripeserien: Introduseringen.  I sistnevnte blir vi ganske raskt satt inn i handling og bakgrunn. I «Kartmysteriet» får vi bare vite at de tre hovedpersonene befinner seg på en ballongferd idet skurken Oktavian fører ballongen ut av kurs og tar dem med til Poptropica-øyene. Vi oppfatter at Oliver og Mia er søsken, men bortsett blir ingen ting forklart av verken bakgrunn, motivasjon eller figurenes forhold til hverandre. At skurken Oktavian ikke forklarer sitt motiv for å dra med seg tre unger på ferden, skal jeg heller se stort på; det er tydelig at dette er et mysterium som er ment å pirre leseren, og det fungerer.

Jørgen og Oliver har heller ikke så klart definerte personligheter som i stripeserien. Jørgen er litt dummere, men ellers er det liten forskjell på dem.

I Poptropica-serien får barna hjelp av et magisk kart, en referanse til bruken av kart i spillet

Stripeserien ble skrevet av Paul Gilligan, mens bøkene er skrevet av Poptropica-nettstedets faste medarbidere. Av de to forfatterne som er involvert i disse bøkene, Jack Chabert på «Kartmysteriet» og Mitch Krpata på «Ekspedisjonen», vil jeg si at Krpata er den beste historiefortelleren. Men ettersom han fikk bok nummer to hadde han kanskje friere tøyler til å komme med avsløringer og drive handlingen mer framover. Uansett så har begge forfattere god forståelse av både verbal og fysisk komikk. Men serien er først og fremst Kory Merritts verk. Måten han setter stiliserte spillfigurer inn i et naturalistisk realistisk landskap på, framhever både humor og dramatikk på en veldig god måte. Selv når han tegner ensformige landskap (som isødet i «Ekspedisjonen») har han blikk for detaljer. Flere steder får han utfolde seg over doble helsider som viser hvor mye spenning og atmosfære det er mulig å skape med en relativt enkel strek.  Bøkene gir ham mer anledning til dette enn stripene.

Isbjørnen i «Ekspedisjonen» er nesten skremmende realistisk

Andre ting som bøkene er bedre på enn stripeserien, er intrige og actionsekvenser – Naturlig nok, ettersom formatet er bedre egnet for slikt. I «Kartmysteriet» virker det meste som skjer vilkårlig og tilfeldig, men mot slutten av «Ekspedisjonen» er det blitt tydelig at det ligger en gjennomtenkt historie bak, og at Poptropica er et helhetlig univers. Spenningsnivået stiger altså jevnt, selv om begge bøker er handlingsmettet fra begynnelse til slutt. Barna kommer ikke til å kjede seg når de leser «Poptropica», men i tillegg er det viktig at de får gleden av gradvis bli innlemmet i et hemmelighetsfylt univers.

Poptropica 1: Kartmysteriet
Skrevet av Jack Chabert, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491144
Poptropica 2: Ekspedisjonen som forsvant
Skrevet av Mitch Krpata, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491151
Begge oversatt av Jon Chr. Næss
115 sider (per bok)
249 kr. (per bok)
Gyldendal

 

Bladkompaniet ser tilbake

Bladkompaniet ser tilbake

I teikneseriesamanheng gjekk Bladkompaniet gikk frå ei stigande kjempe til ei fallande stjerne. Kva skjedde? Dag Lønsjø ser attende i forlagets festskrift.

Forlagssjef Finn Arnesen si bok «Fra Rudolf Muus til Morgan Kane: 60 års folkelesning frå Bladkompaniet» oppsummerer forlaget si historie frå 1915 til publikasjonsåret 1975. Denne kom seinare i ny, oppdatert utgåve til forlaget sitt 75-årsjubileum i 1990. Det kom ikkje ei ny oppdatert utgåve av same boka til 100-årsjubileet, men i 2016 fullførte Arnesen si dotter, forfattar Frøydis Arnesen, verket med eit tilleggsskrift: «100 års folkelesning frå Bladkompaniet – De siste 25 år».

1990-utgåva var oppdatert med informasjon om det som må kunne kallast begynnelsen på Bladkompaniet si storheitstid i teikneseriebransjen. Pyton var etablert, Tommy & Tiger’n var så vidt etablert som eige blad, og forlaget hadde ein fot innanfor i juleheftesegmentet.

Som nemnt var det teikneserieredaktør Dag Lønsjø som fekk oppgåva med å summere opp teikneseriebiten av forlagshistoria for perioden 1990-2015. To kapittel har han fått med i boka, eitt om 90-talet og eitt om 00-talet. Han gjer det, som dei fleste bidragsytarane i boka, ved å fokuserer på nøkkelpersonar. I tillegg til serieskaparane er det mange redaktørar som har kome, og i dei fleste tilfeller, gått. Nokon av dei gjekk av personlege grunnar, men dei fleste gjekk enten fordi dei fekk eit tilbod frå Egmont, eller fordi det etter kvart blei mindre for dei å gjere i Bladkompaniet.

Lønsjø sine tekstar er eit elementært, men detaljert og nyttig samandrag av nyare norsk teikneseriehistorie,  i alle fall delar av den. Han tillater seg å skryte av forlagets bidrag til mediet, men går aldri lenger enn det er grunnlag for. Bladet Tommy og Tiger’n var viktig for bransjen på 90-talet, og bladet blei «stamfar», som Lønsjø uttrykker det, til ein rekke suksessar som seinare fekk sine eigne blad. Han gir også uttrykk for ein reflektert haldning til ein annan av forlagets grunnsteinar, Pyton. På den eine sidan slår han, heilt rett, fast at mange seinare suksessar neppe hadde sett dagens lys utan Pyton-tida. På den andre sida peiker han på fallande sal og interne gnissingar, og på eit av Pytons grunnproblem – Bladet hadde til slutt ikkje fleire grenser å sprenge. Skjønt ei grense heldt dei på å sprenge ganske tidlig: Ein Tommy og Tiger’n-parodi frå 1990 førte til bråk med rettigheitsfolka, som meinte at serien i Pyton var for spekulativ til å kunne forsvarast som parodi eller satire.

Den bestselgande tittelen i denne perioden var likevel Conan, som i følgje Lønsjø sto for halvparten av den totale omsetninga i Bladkompaniets teikneserieavdeling! Men at Conan hadde ein særskilt posisjon i Norge, viste seg etter kvart å by på problem. Norske teikneserieutgjevarar har lang erfaring med å «snu bunken» med stort hell, men likevel blei det norske bladet Conan nedlagt i 2012, visstnok grunna mangel på nytt materiale.

Kapittelet om 00-talet minner oss om at Bladkompaniet, fram til for få år sidan, var ein slugger i teikneseriebransjen  og kunne vise til stor breidde. I tillegg til stripeseriane som alle kjenner, hadde dei både manga, eventyrprinsesser og Jason. Superheltseriar er knapt nemnt, kanskje fordi Bladkompaniet overtok Marvel-rettane på eit tidspunkt då interessa ver i ferd med å synke igjen.

Stripeseriane, med Pondus i spissen, får sjølvsagt mykje av plassen i dette kapittelet. Lønsjø meiner at det var begynnelsen på slutten av dei norske teikneserianes gullalder då Pondus bytta forlag i 2007. Tilsynelatande eit vel  forlagssentrisk utsegn, men det har eit visst grunnlag. For Bladkompaniet betydde overgangen at Schibsted mista mykje av interessa for serieavdelinga som eit heile; for Egmont betydde oppkjøpet av Pondus (og Nemi) at det blei mindre interessant å satse på nye titlar.

Dette er kjent stoff for teikneserieinteresserte. Men kanskje meir interessant er Lønsjø sin gjennomgang av bransjeerfaringar frå forsøk med fellesnordisk samkjøring, eventyrprinsesser utanom Disney-konsernet, og framfor alt manga. Det er særleg sistnemnte tema som han går litt meir i djupna på. Erfaringane med manga-bølgja er interessante. I nokre år var desse seriane ein verkeleg suksess i Norge; forlaget hadde ein forteneste på ein kvart million for kvar Dragonball Z-bok, og skulebiblioteka kunne melde om lange ventelister på tittelen.

Bladkompaniet får framleis førespurnader frå biblioteker som vil erstatte istykkerleste manga-bøker.

Grunna forholdet mellom Bladkompaniet og Schibsted blei ikkje Dragonball Z seld gjennom bokhandlen, slik som i Sverige og Danmark. Imidlertid var det ikkje slike detaljar som tok livet av det norske manga-eventyret. Det skuldtest ei alt for rask auke i titlar, både frå Bladkompaniet og andre forleggarar, meiner Lønsjø, noko som igjen kom av at forlaga kappast om å ta inn nye seriar før konkurrentane tok dei.

Han trur for øvrig, og her har han nok mange med seg, at Bladkompaniets julehefter gjennomgjekk det same problemet på 00-talet: For mange titlar var i ferd med å drepe interessa, og måtte reduserast til nokre få godt etablert titlar.

Mads Eriksen og M for æra av å avslutte teikneseriedelen, og her tillater Lønsjø seg å skryte litt ekstra av Ms suksess og Mads Eriksens innsats. Kanskje følte han seg litt sentimental mot slutten av sitt tilbakeblikk? På tidspunktet då Pondus meldte overgang framsto M kanskje som ein redningsplanke for humorseriar i Bladkompaniet. Men Mads behaldt dagjobben i ein bokhandel mens han auka produksjonen av seriar, og insisterte også på å fargelegge sjølv. Kanskje ikkje så rart då, at han ble utbrent. Lønsjø avsluttar sitt segment med eit lite håp om at Mads Eriksen ein dag skal gjere comeback

Spansklekse fra skråplanet

Spansklekse fra skråplanet

I 2013 fikk svensk-chilenske Amalia Alvarez utgitt sin første bok «Fem papperslösa kvinnors historier», en tegneserie basert på intervjuer med fem kvinner som bor eller har bodd illegalt i Sverige. I sin nyeste bok gjentar hun dette formatet i «Fem historier om prostituerande».

Utgiveren for begge bøker er Tusen Serier, en svensk label for alternative tegneseriepublikasjoner.  Som en skjønner ut fra kontekst og tittel er «Fem historier om prostituerande» basert på fem intervjuer med individer som kjenner sexkjøpsbransjen – fire prostituerte og en «klient». Anonymiserte, selvsagt.

Tusen Serier har utgitt flere tospråklige bøker og album.  «Fem historier» er trespråklig, både spansk, engelsk og svensk. Den flerspråklige teksten gir også anledning til å få fram flere nyanser; f.eks. kan en mannlig prostituert på spansk (serieskaperens morsmål) omtales som «puto», som er den maskuline formen av «puta» (=hore).

Alvarez understreker at ingen av intervjuobjektene er avhengige av noe, verken narkotika, sex eller luksusvarer, og ingen av dem har noen psykiske lidelser. Dette er viktig, fordi det forklarer hvorfor serieskaperen får ganske allsidige svar som vitner om innsikt. De fleste har en pragmatisk holdning til de de holder på med, og ikke minst gir de inntrykk av å forstå mye.

«Serge» innrømmer at han får kunder fordi han er en ung mann som ser ut som en ung gutt, og avkler den svenske illusjonen om at prostitusjon er et sosialt problem som landet stort sett er blitt kvitt. «Anna» reflekterer videre over det svenske forbudet med sexkjøp og hva som er alternativet, samt over sitt valg om å bli surrogatmor. «Mei», som insisterer på å kalle klientene sine for «prostituyentes» («prostituerande» på svensk og «prostituters» på engelsk) interesserer seg for bakgrunnen og motivasjonen til sine «prostituyentes» – Og mener at hun har forstått det meste. «Corona» er mer opptatt av å snakke om hva klientene vil ha.

Det siste intervjuobjektet, som ikke en gang er benevnt med et alias, er altså det vi tradisjonelt ville kalle en horekunde. For det er disse boka egentlig handler om, noe som framgår av den lille, språklige nyansen i tittelen. Det er laget så mange dokumentarer og reportasjer, og skrevet så mange bøker om de prostituertes kår, men Alvarez ønsker tydeligvis å presentere et bredere bilde.

Det kan være flere grunner til at hun likevel ikke intervjuet flere «prostituerande». Den mest sannsynlige er at de prostituerte kjenner flere typer kunder enn deres egne kunder gjør, naturlig nok.  Perspektivet til nummer fem var likevel helt nødvendig for å gi et bredt nok bilde. Mens de fire prostituerte gir inntrykk, i alle fall gjennom ordbruk og innstilling, av å ha et venstrevridd verdensbilde, bruker kunden en noe mer høyrevridd argumentasjon. Boka som helhet presenterer et venstrevridd verdensbilde, men ikke et tradisjonelt feministisk-venstreradikalt verdensbilde, og kunden argumenterer på en like innsiktsfullt og intelligent måte som de prostituerte.  Han er altså ikke tatt med for å presentere «feil» synspunkt, og blir ikke gjort til stråmann.

Alvarez er selvlært som tegner, og det syns. Tegningene hennes er skisseaktige og ujevne, nærbildene dominerer og det er få bakgrunner.  Tross i mye tekst og A5-format er det også store mengder med svarte felt på de fleste sidene. Måten Alvarez kompenserer for dette er da ved å lage dokumentariske tegneserier der det som blir sagt, er det interessante. Og tross i mangelfulle tegneferdigheter lykkes hun med å få fram ulikheter i intervjuobjektenes personligheter gjennom skildring av kroppsspråk. Dermed har det sin misjon å presentere disse intervjuene i tegneserieform.  Men bokas viktigste misjon er selvsagt de alternative perspektivene den kan bringe inn i en vanskelig og viktig, for ikke å nevne tidløs debatt.

Fem historier om prostituerande
Cinco historias sobre prostituyentes
Five stories about prostituers
Av Amalia Alvarez
Oversatt til svensk av Martin Larsson’
Oversatt til engelsk av Mattias Elftorp
ISBN 9789198302905
116 sider
100 SEK
Tusen Serier

Serie til film: Lego Batman

Serie til film: Lego Batman

I større grad enn noen tidligere produksjon med den kappekledde korsfareren er Lego Batman-Filmen en hyllest til Batman som en franchise. Det er ikke nødvendigvis et problem. Batman er for lengst forbi det stadiet der han bare er en figur, og denne filmen er en naturlig konsekvens av dette. 

Den er også i mangt og mye en oppfølger til Legofilmen (2015), der vi første gang ble kjent med denne lett karikerte Batman. I likhet med denne filmen har LBF et voldsomt tempo, og er dominert av en humor som er sofistikert nok til at voksne kan sette pris på den, men tøysete nok til at barn ikke kjeder seg.

Men det er en vanskelig balansegang. LBF vil være humoristisk selvbevisst og selvparodisk, men vil også unngå å likne for mye både på Legofilmen og fjorårets Deadpool-film, som trolig vil være de mest naturlige sammenlikningene (Batmans kommentarer til fortitlene i sin egen film, for eksempel, bringer lett tankene over på Deadpool). Løsningen har blitt å fokusere på moralen, som er noe i dur med «sterkest er ikke den som står alene», «alle trenger en familie» og «en gruppe av gode venner kan også være som en familie».  Og hvis det høres mye ut, så er dette da også en film som bruker mye tid og energi på å formidle budskap – samtidig som den sjelden slutter å være morsom. Tidvis hylende morsom.

Filmens Batman er en einstøing, selvopptatt og hoven (riktignok med god grunn, for han er minst like kompetent som den «seriøse» Batman). Men han er ikke alene, og filmen handler i stor grad om å få ham til å innse det (for det første foregår filmen i et tilnærmet komplett DC-univers). Selv verdens råeste superhelt trenger støtte og vennskap.

Det er vanskelig å forklare handlingen i noen detalj uten å spolere for mye, men la oss bare si at det omfatter en ny «origin story» for Robin, Barbara Gordon som ny politimester i Gotham og en ny diabolsk mesterplan fra Jokerens hånd. Referanser til Batman i alle hans inkarnasjoner kommer tett som hagl – LBF tar seg nemlig den unike friheten å antyde at alt som har skjedd med Batman på film og i tegneserier, helt siden 1939, er kanon. Selv svorne Batman-fans kan bli nødt til å se filmen flere ganger for å få med seg alle referansene. I tråd med Mel Brooks’ prinsipp om at du må like det du parodierer, er dette både en ektefølt kjærlighetserklæring og den perfekte parodi.

Lego Batman Filmen
Regi: Chris McKay
Manus: Seth Grahame-Smith
Norsk kinopremiere: 10.02.2017
Lengde: 1 t. 38 min.
Aldersgrense: 6 år
Basert på figurer av Bob Kane og Bill Finger, m.fl.

Nyanser av rødt

Nyanser av rødt

Blod, eller mer nøyaktig, å blø, er temaet for den nyeste C’est Bon-antologien (CBA). I tråd med den feministiske tankegangen som preger mye av Sveriges alternative tegneserie r, betyr dette selvsagt at temaet menstruasjon står sentralt, allerede i coverillustrasjonen og forordet. Heller ikke overraskende er det at menstruasjon får et politisk poeng.  Men antologien rommer langt mer enn bare det.

CBA har denne gangen mer vekt på historier enn på det grafiske, men også to rene kunstprosjekt er inkludert: Den stilrent surrealistiske «Comfort» av Mai Northcote og «My Friend D» av Susanne Johansson. Johansson er først og fremst en collagekunstner, og fikk i 2016 utgitt en kunstbok, «Void» på CBKs partnerforlag Tusen Serier. Hennes status som serieskaper i teknisk forstander høst diskutabel, og vil nok bli avvist av de fleste ennå, men «My Friend D» er sterk og uttrykksfull.

My Friend D av Susanne Johansson

Mens «Medication» av Mattias Elftorp (en geskjeftig person i Malmøs seriemiljø, og også tidligere bidragsyter) bruker menstruasjon i en heller enkel og brutal kontekst, gir sanmarinske Darkam temaet en bredere og umiddelbart mer interessant behandling i «»The 32 Perfections» , der det settes i sammenheng med kvinnens posisjon i både religions-og samfunnsperspektiv.

The 32 Perfections av Darkam

Av konkrete temaer i tillegg til menstruasjon dukker temaet vampyrer opp flere ganger, og hever antologien som helhet. Antologiens grafisk vakreste serie, «The Last Act» av finske Ella Eiranto, er en tvetydig vampyrhistorie lagt til et drømmeaktig landskap med apokalyptiske undertoner. Derimot er det ingen ting tvetydig ved svensk Stefan Petrinis «The Sanguinarians»; her har forholdet mellom vampyrer og mennesker tydelige klassemetaforer.  Redaktør Kinga Dukajs bidrag «Bloody Mary» står i kontrast til disse, da den er mer direkte og brutal i handling, og abstrakt i grafisk utforming.

The Last Act av Ella Eiranto

Noen av seriene er først og fremst banale, og litt for forutsigbare til å gjøre noe inntrykk. «One day you’ll understand» av danske Rakel Stammer har et lettvint og litt for dvelende budskap om «å ha blod på hendene». I finske Henna Räsänens «Stadtbad» er selvskading temaet i en overtydelig politisk metafor. «What the blood clot» av spanske Gonzo Rodher er en klisjepreget metaforisk komedie om kroppens reaksjon på hasj, selv om den i alle fall er ganske visuelt sprelsk, i tillegg til at den tilfører denne dystre antologien en anelse humor.

The Sanguinarians av Stefan Petrini

Blod-temaet brukes for det meste ganske konkret, men i et par tilfeller må leseren legge en god del velvilje til for å se noen tydelig sammenheng. «The Executioner and the Jester» av Nicolas Krizan og «Laika» av Magda Boreysza er begge fabler med kun en indirekte tilknytning til tema, men bare den sistnevnte innbyr til virkelig refleksjon.

På 100 sider er dette den fyldigste CBA vi har omtalt hittil, og spennvidden er stort, både i kunstnerisk og narrativt uttrykk. Valget av temaet «blø» har resultert i en noe mer fokusert antologi enn forrige antologi – de aller fleste historiene handler faktisk temmelig konkret om blod. Dette har ikke lagt noen demper på fantasien og kreativiteten hos bidragsyterne, enkelte ujevne innslag til tross.

CBA Vol 35 – Bleed
Av diverse. Redaktør og forord: Kinga Dukaj
ISBN: 978-91-87825-10-1
100 sider
70 SEK
CBK

Les om de tidligere utgivelsene:
Nyanser av blått (vol 32+33)
Tegneserier som kunst, eller omvendt (vol 34)

Serie til TV: Riverdale

Serie til TV: Riverdale

Det blir alvor for Archie – igjen. Den nye tv-serien Riverdale har ingen veldig god grunn til å handle om Archie og hans persongalleri, men den er en naturlig videreføring av utviklingen som tegneserien har vært gjennom i senere år. 

Archie Comics har en brokete historie innen film og tv. Ser vi bort fra tegnefilmene har det vært laget to tv-piloter og en tv-film, Archie: To Riverdale and Back Again (1990, utgitt på VHS i Norge under tittelen «Archie»). Legger vi til spinoff-titler ble det laget en film av Josie & The Pussycats (2001) og en tv-serie av Sabrina (1996-2003). Førstnevnte ble en dundrende fiasko; sistnevnte var i alle fall kommersielt vellykket. Men en tv-serie, eventuelt kinofilm, om Archie og hans nærmeste, med levende skuespillere, ble det aldri noe av, tross i flere forsøk. Før nå.

Og når Archie-franchisen omsider har kommet så langt, er tiden for komedie over. Riverdale søker ikke noen gylden middelvei; dette er seriøst tenåringsdrama, for sikkerhets skyld med et kriminalmysterium som ramme. Selvsagt kan den ha glimt i øyet, men i grove trekk skiller den seg ikke ut i mengden. Mens tv-seriene om Daredevil og Luke Cage ikke kunne fungert på samme måten dersom hovedpersonene var vanlige detektiver i stedet for superhelter, er premisset for Riverdale helt uavhengig av at det er nettopp disse 70 år gamle tegneseriefigurene som har hovedrollene.

Tilknytningen til tegneserien er likevel sterk – Manus er ved Roberto Aguirre-Sacasa, som i tillegg til å være kreativ leder for Archie Comics, også er forfatter av serien Afterlife With Archie (2013-). Sistnevnte er en helt uparodisk serie om Archies eventyr under zombieapokalypsen, så allerede da fikk vi et hint om retningen han ville føre Archie i.  Tendensen ble bekreftet av Archie-seriens «ansiktsløfting» i 2015, året etter at serien Archie: The Married Life (2010-2014) var fullført. Begge disse er eksempler på at det gikk an å gjøre Archie som et seriøst drama – og lykkes med det. Å gjøre tv-serien Riverdale til noe i stil med «Gossip Girl møter Twin Peaks» er derfor en avgjørelse som det ligger erfaring bak.

Og det er de klassiske figurene fra seriebladene vi møter i denne serien…mer eller mindre. Archie, Betty og Veronica (Doris) er nokså lett gjenkjennelige, og har hovedfokus i den første episoden, sammen med Cheryl Blossom, som har fått en framskutt plass av grunner som straks blir tydelige.  Jughead (Krona) har bare en liten opptreden i første episode, men er likevel klart definert i en slags kombinert mentor/gresk kor-rolle.

Jughead (Cole Sprouse, f.v.) finner Archie som vanlig på hamburgerbaren

Andre figurer er foreløpig litt vagere definert, trolig på grunn av tidspresset i første episode. Serien har for mange figurer til at alle kan vente en ordentlig introduksjon i første episode.  De voksne karakterene for det meste svært forskjellige fra sine inspirasjonskilder. Archies lærerinne Ms. Grundy, som er ca. 60 i tegneserien, er til og med blitt en trettiåring! Som vi raskt erfarer, er det også en veldig god, om enn noe kontroversiell, grunn til det.

Kevin Keller, den eneste figuren av nyere dato som er brukt i tv-serien, har også fått en framskutt plass, uten at han foreløpig bruker den til stort annet enn å minne publikum om at han er den homofile. Og nettopp dette er vel et av de få områdene der en tv-serie fortsatt har et fortrinn over Archie-tegneseriene: Den kan tillate seg å ha et mer åpent forhold til sex, noe den utnytter til gangs. Men serien tillater seg også å gjøre narr av sitt eget potensial for sensasjonalisme, for eksempel i en scene der Betty og Veronica kliner (det gir mening i konteksten).

Archie (K.J. Apa, f.v.) er igjen i ferd med å bli klemt mellom barken og veden – også kjent som Betty og Veronica

Første episode slutter med en cliffhanger som fungerer greit nok til at undertegnede kommer tilbake i alle fall for et par episoder til, også for å se om noen av de andre figurene blir tilgodesett med en viss utvikling.  Potensialet er der, og Aguirre-Sacasa har en velutviklet sans for drama som han kombinerer med kjærlighet til Riverdales verden.

Riverdale blir i Norge distribuert av Netflix, men produsert av The CW. Ny episode blir lagt ut hver fredag fra 27. januar.

Riverdale
Konsept og manus: Roberto Aguirre-Sacasa
12 episoder á 45 minutter

Skuespillere: K.J. Apa (Archie), Lili Reinhart (Betty), Camilla Mendes (Veronica/Doris), Cole Sprouse (Jughead/Krona), Madelaine Petsch (Cheryl Blossom), Casey Cott (Kevin Keller), Ross Butler (Reggie), Cody Kearsley (Moose/Elgern)

Basert på figurene fra Archie Comics

Les også:
Archie rekonstruert

«Barry Ween» for barna

«Barry Ween» for barna

I Serienett har vi tidligere vært inne på hvordan barneserier ofte ikke blir markedsført som tegneserier i Norge, men heller som barnebøker. Vigmostad & Bjørke er de siste som slår seg på denne trenden med en norsk oversettelse av Judd Winicks Hilo.

Tegneseriefans vil ha ulike assosiasjoner til navnet Judd Winick. Mange forbinder ham først og fremst med ymse DC-serier (kun forfatter), andre med kultserien «Barry Ween, Boy Genius» (forfatter og tegner).  Barry Ween bemerker seg ved at den ser ut som en barneserie, men er det absolutt ikke.  Det er derimot «Hilo, Gutten Som Styrtet Til Jorda», en serie som ellers har visse utseendemessige likheter med Barry Ween. Den er også Winicks nyeste prosjekt, først utgitt på engelsk i 2015, og planlagt å utkomme i seks bind. Winick har innrømmet at han skapte serien for at den vesle sønnen hans skulle kunne lese noe han hadde laget.

Hilo tilegner seg sin første kunnskap om jorda ved å memorisere et leksikon

Det ville være feil å hevde at Hilo representerer noe veldig nyskapende innen barneserier. Når det gjelder tegnestil befinner Winick seg trygt innenfor Bill Watterson-skolen. Premisset er den klassiske «normalt barn får en eventyrlig venn»: DJ (Daniel Jackson) Lim er den normale gjennomsnittsgutten, og hans fantastiske venn er den titulære gutten som styrtet til jorda. Hilo ser normal ut, men både DJ og leserne skjønner straks at han ikke kan være noe menneske.

«En ellevill krysning mellom E.T. og Tommy & Tigern», kaller forlaget serie for. En lettvint beskrivelse, men egentlig ganske treffende. Skjønt Winick låner også mye fra superheltsjangeren, ikke helt overraskende med tanke på bakgrunnen hans. I det hele tatt skinner Winicks erfaring med bransjen igjennom. Han plukker og velger i det som han prøvd før, og som han vet fungerer: mye komikk, enda mer action, og litt om mellommenneskelige forhold. Men i grunnen er det påfallende hvor fort alvoret kommer over historien, og hvor dominerende action-elementene blir.  Det er tydelig at Winick ikke vil ta sjansen på å kjede barna.  Boka har til og med en in medias res-åpning som straks setter tonen for hele serien på en svært effektiv måte.

Serien vektlegger det visuelle og unngår å forklare for mye om gangen, men pirrer gjentatte ganger lesernes nysgjerrighet med litt og litt informasjon.  Et enkelt, men godt grep for å rettferdiggjøre denne fortellermåten er å gi Hilo selv hukommelsestap. Dermed har han samme utgangspunkt som leserne, og vi lærer mer om ham i samme tempo som han selv lærer. Lesernes identifikasjonsfigur er nok likevel ment å være DJ. «Greia hans» er at han er den eneste gjennomsnittlige i en streberfamilie, og han representerer dermed frykten for ikke å strekke til. Budskapet er subtilt, men forståelig og lett gjenkjennelig for barna.

Men det er nok spenningsnivået som vil appellere til seriens tiltenkte målgruppe. Uten blod, men med en følelse av blodig alvor bak en fasade av tøys og slapstick, har den alle de rette elementene en slik serie trenger for å lykkes.

Hilo – Gutten Som Styrtet Til Jorda (bok 1)
Av Judd Winick
Farger av Guy Major
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
ISBN: 978-82-516-8631-0
208 sider
199 kr.
Vigmostad & Bjørke

Rocky nettopp nå – Kunstreisen

Rocky nettopp nå – Kunstreisen

I det som teknisk sett er 2016s siste nummer, kommer Rocky seg litt ut for en gangs skyld, og røper sin kunstinteresse. Mens fjorårets kampanje for å få flere jenter blant stripetegnerne avsluttes med et lovende konsept.

Det er ikke i hvert nummer at Rocky har reelt plott, men i dette nummeret er han heldig. Eksen Edith ringer og vil ha ham med på reisen når hun skal legge seg inn på et avrusningssenter i Grimstad. Det er et ypperlig utgangspunkt, selv om historien kommer litt tregt i gang. Rocky tilbringer mye av første halvdel med å ligge i senga ved siden av en sovende Edith og snakke med (eller tenke for) seg selv. Men når de kommer seg ut av senga glimter de til. De fleste kvinner bringer ikke (lenger) fram kreativiteten i Rocky, men Edith ser ut til å greie det, uten å prøve.

Månedens oversetterfrihet er at Rocky benytter anledningen til å besøke Theodor Kittelsen-museet på ferden. I originalen besøker han Döderhultarmuseet i Oskarshamn, dedikert til den svenske treskulptøren Axel Petersson, med kunstnernavnet Döderhultarn. Visuelt sett burde det være et uoverkommelig problem, ettersom Kittelsen ikke drev med treskjæring. Men oversetter Dag Gravem har også denne gangen greid å finne en utvei, som han tradisjonen tro forklarer og utbroderer i en lenger artikkel.

Månedens gjest er Rockys berømte forgjenger blant stockholmske besserwissere/dyrefigurer, nemlig Arne And. Hans skaper Charlie Christensen lar figuren leve videre i album, og månedens smakebit er fra den nyeste av disse «Mentala Selfies». Her blandes en standard moderne politisk diskusjon om islamistisk kontra høyreekstrem vold med en historie fra renessansens Firenze. Sistnevnte er en interessant vri, men den vesle smakebiten er ikke nok til å sette den i en forståelig kontekst. Diskusjonene i Arne And kan være spissformulerte, men litt for faktabaserte til å ha samme underholdningsverdi som Rocky. Samtidig er Arne og Krilles diskusjon om terrorister faktisk litt banal, de kommer sjelden lenger enn til grunntrekkene. Så totalt sett ikke et helt vellykket gjensyn.

Endelig har vi siste bidraget til Rockystipendet 2016, «Værbitt», en Nord-Norgebasert stripeserie fra illustratør og serieskaper Ida Larmo. Trolig er dette favoritten min av de seks stipendkandidatene. Ikke fordi den nødvendigvis er så utrolig morsom hele tida, flere av poengene vakler litt, men fordi den er mer karakterdrevet enn de andre bidragene, og fordi karakterene faktisk er litt engasjerende og relaterbare.  Klisjeer om både nordlendinger og snobbete «søringa» vris på og lekes med, som regel med gode resultater.  Som når Ida, det nærmeste serien kommer en urban hipster, klager over at kjærestens sambygdingsvenner har for snåle matvaner.

Rocky nr. 9/2016
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Charlie Christensen og Ida Larmo
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Les om forrige nummer

Den nådeløse dadaisten

Den nådeløse dadaisten

Selv om han har en av serie-Norges mest særmerkte tegnestiler, har Lars Fiske vist en beundringsverdig evne til fornyelse og variasjon. Automobilfabrikken Fiske var et ypperlig eksempel på dette. Nå får vi igjen bevis på Fiskes evne til å fornye seg både i tema og visuell presentasjon.

Hans nye verk, Grosz. Berlin – New York er et prosjekt som har vært under utarbeidelse en god stund. Allerede i antologien Smuss (2014) fikk vi en smakebit, Ecce Homo, på verket som skulle komme. I høst ble dette fulgt opp med den obligatoriske presentasjonen i Rocky, før det ble stille rundt utgivelsen en liten stund; boka var nemlig forsinket fra trykkeriet. Nå er den klar.

George Grosz (1893-1959) var en venstreradikal dadaist, maler, illustratør og samfunnsrefser, og en av de mange tyske kunstnerne som måtte forlate landet da nazistene avskrev deres kunst som «degenerert». Han rømte til New York, noe som må ha passet ham utmerket – På det tidspunktet hadde han for lengst skiftet navn fra Georg til George for å uttrykke sin forakt for hjemlandet og sin kjærlighet til det amerikanske.

Grosz i et for ham stadig mer fremmedgjort Tyskland

Fiskes bok er en dialogfri biografi om denne kunstneren, med vekt på hans virke fra første til andre verdenskrig.  Det er naturlig at nettopp Lars Fiske skulle finne på å lage en slik hyllest; I Grosz’ tegninger, som er preget av stiliserte figurer og ofte skarpe kanter, er det et åpenbart fellesskap med den norske serieskaperen. De to illustratørenes streker smelter her sammen til et perfekt hele fullt av utsøkte detaljer.  «Leser» du denne boka riktig, kan du bruke like langt til på å studere de mange og utsøkte detaljene som du ville brukt på å lese en side med en normal mengde tekst. Dekadansen, fattigdommen, sensuren og den politiske uroen i Weimar-republikkens Tyskland er skildret med nerve, men også med betydelige mengder stil og eleganse.

Eksempel på samfunnskritikken i en en original Grosz

Med tekstlig hjelp bare fra navne-og årtallsanmerkninger, samt skilter og dokumenter, er det også svært lett å følge historien.  Historien er ispedd Grosz-sitater som ikke er nødvendige for å forstå handlingen, men som gir leseren større innsikt i mannens motivasjon, ideologi og handlemåte. Det eneste boka mangler for å føles komplett, er en smidig overgang mellom andre verdenskrig og sommeren 1959, da han døde under et besøk i sin gamle hjemby Berlin. Kanskje var det ikke så mye interessant å si om tiden imellom?

Selv om det var beklagelig at Grosz ikke kom til jul, har Lars Fiske i alle fall skaffet seg én fordel har ved at publiseringen ble utsatt: Han har, allerede i januar, satt et visuelt kunstnerisk toppmål for norske tegneserier i 2017 som skal bli vanskelig å overgå.

Grosz. Berlin – New York
Av Lars Fiske
ISBN 9788282550710
80 sider
280 kr.
No Comprendo Press

Lansering av Grosz.Berlin-New York finner sted på Bar Robinet Gurrik førstkommende mandag

Essensen i tegneserier

Essensen i tegneserier

Under tittelen «Hva er tegneserier» er Scott McClouds mest kjente verk endelig oversatt til norsk.

Da McClouds bok «Understanding Comics», en tegneserie som prøver å forklare tegneseriers natur, kom ut første gang i 1993, ble den raskt en klassiker.  Boka ble hyllet av størrelser som Will Eisner, Art Spiegelmann, Alan Moore og Neil Gaiman, vant både Harvey-og Eisnerpriser, og de svenske og franske oversettelsene vant også priser.

Den svenske oversettelsen kom i 1995, den danske alt i 1994, men den norske oversettelsen lot vente på seg. Ikke noe nytt der, altså.  Men gleden over endelig å få den på norsk overskygger raskt ydmykelsen ved å få den så sent.

For selv om McCloud senere har skrevet og tegnet to oppfølgere, «Reinventing Comics» (2000) og «Making Comics» (2006), er den første boka stadig tidløs og konstant relevant. Vi følger McClouds avatar på en svært så allsidig reise gjennom tegneserienes formspråk og ikonografi. Tonen er til enhver tid pedagogisk, men stoffet er levendegjort i et dynamisk samspill mellom tekst og bilder. Det er kort sagt en lærebok om tegneserie som vet å utnytte tegneserier som ekspressivt medium. Samtidig forblir det en fagbok tvers gjennom.  Den er tekst-tung, og dersom du vil lese den over f.eks. juleferien har du lesestoff som varer en stund.
hva-er-t_01«Understanding Comics» er også boka som etablerte definisjonen av tegneserier som bilder i sekvens. Definisjonen er noe omdiskutert, men det teoretiske materialet står støtt, og den faglige tyngden er god nok til at boka, nå som den endelig er på norsk, burde tas inn i skolene. Gjerne på videregående nivå, minst. I alle fall burde den være obligatorisk pensum ved de to tegneseriestudiene vi har her i landet.

Selvsagt er grundig arbeid lagt ned i oversettelsen av en så viktig bok. Alexander Leborg har hatt konsulenthjelp av Morten Harper og Hans Ivar Stordal. At den norske tittelen er formulert som et spørsmål uten spørsmålstegn, kan sikkert tolkes på flere måter. Undertegnede mener vi bør se på bokas iver etter å gi svar heller enn å formulere spørsmålene. McClouds avatar er tørrvittig, men snakker ikke ned til leseren, og foredrar mer enn han forklarer.hva-er-t_02Jeg kan ikke får understrekt nok hvor betydningsfull denne utgivelsen er. Hvis du ikke har lest den før, men har nevneverdig interesse for tegneserier, burde det være selvfølge at du plukker den opp nå. Og hvis du har lest den før, enten på engelsk, dansk eller hva det skulle være, få med deg denne nye utgaven. Det vil føles som et gjensyn med en kjær gammel venn, og sjansene er store for at du vil gjøre nye oppdagelser.

Hva er tegneserier
Av Scott McCloud
Oversatt av Alexander Leborg
225 sider
269 kr.
Minuskel