Den franske tegneserieromanens format har gitt oss flere selvbiografier som presenterer dypere innsikt i Midtøstens politikk, levesett og moderne historie. Etter «Persepolis» og «Fremtidens Araber» kommer Lewis Trondheim og kona hans nå med sistnevntes memoarer fra Irak.
Birgitte Findakly jobber som fargelegger for franske tegneserieskapere. Hun har fransk mor og arabisk far, og tilbrakte barndommen i farens hjemland, under diktatur, før familien flyttet til Frankrike da hun var i tenårene.
Birgitte Findakly vokste opp i Mosul, byen som senere skulle bli et av IS’ hovedkvarter. Det var da IS raserte oldtisbyen Hatra utenfor Mosul at hun bestemte seg for å skrive denne boka.
Med den bakgrunnen virker det uunngåelig at den selvbiografiske tegneserien hennes «Mohnblumen aus dem Irak» (Valmuer fra Irak) blir sammenliknet med Riad Sattoufs «Fremtidens Araber»-bøker (og ja, jeg vet at jeg hamrer inn det poenget med mitt valg av overskrift). Så før jeg forteller hva som er ulikt med selve bøkene, la meg først komme inn på hva som er ulikt med forfatternes oppvekst. Mens Riad Sattoufs far var en sekulær muslim og en neo-intellektuell oppkomling, var Birgittes Findaklys far en kristen (ortodoks) irakisk tannlege av fin familie. Birgittes familie levde – tilsynelatende – ganske trygt i Irak på 60-tallet, tross i flere voldelige kupp, og nøt godt av en middelklasse-levestandard på vestlig nivå.
Som tegneserie har den også sitt eget uttrykk. Der Sattouf er opptatt av å dramatisere barndomsopplevelsene sine for å gjøre dem mest mulig til en tegneserie, er «Mohnblumen» mer som en samling med episoder, kronologisk fortalt. Dialog forekommer, men det meste av historien blir formidlet av Findaklys fortellerstemme. Ekteparet Findakly/Trondheims bok er altså «tørrere» – mer dokumentarisk, og mest opptatt av å informere.
60-tallet var en politisk urolig tid i Irak
Bokas viktigste særpreg er i Lewis Trondheims tegninger. Han har lagt seg på en naivistisk og stilisert strek som er imponerende uttrykksfull i sin enkelhet. Iblant prøver han seg også med litt mer kreative visuelle fortellergrep. Bildet av irakiske soldater som løper på en rekke forekommer flere ganger i begynnelsen av boka. I et tilfelle bruker han samme bildet to ganger på samme side, men med et par av soldatene fjernet andre gangen; dette for å illustrere utrenskingene i samband med hvert nye kupp. Han kunne i grunnen gjort mer av den slags; «show don’t tell» forekommer det for lite av. Stort sett er tegningene bare nøkterne illustrasjoner av teksten.
Birgittes far forlot Irak med en feilslått optimisme om at ting ville bli bedre i hjemlandet senere
Som en illustrert memoarbok er «Mohnblumen» likevel engasjerende lesing, godt hjulpet av de mange observasjonene av kulturforskjeller og generelle merkverdigheter som kan prege dagliglivet i et diktatur. Saddam Husseins periode er bare omtalt i korthet, fordi det var etter Birgittes tid, men Irak var et underlig land, også før ham. Når Birgittes mor kjøper et ettbinds leksikon, oppdager hun at siden om Irak er klippet ut – ikke for å holde tilbake informasjon om Irak, men for å holde tilbake informasjon om Israel, som irakiske myndigheter nektet å omtale offentlig på 60-tallet. Fordi faren hennes jobber som tannlege for hæren blir telefonlinjen hans avlyttet, og privatsamtaler mellom han og kona kan plutselig bli avbrutt av en mann fra avlyttingen som klager på at de snakker fransk i stedet for arabisk. «Mohnblumen» er full av slike anekdoter, noen av dem små og pussige, andre mer komplekse og betydningsfulle. Sammenlagt utgjør de en rik og fascinerende oppveksthistorie fra en nasjon som ikke lenger ser ut til å ha noe annet enn en fortid.
Denne anmeldelsen er basert på den tyske oversettelsen av boka. Den engelske oversettelsen utkommer på Drawn & Quarterly i september
Mohnblumen aus dem Irak (Coqueliocots d’Irak)
Av Birgitte Findakly (forfatter, farger) og Lewis Trondheim (medforfatter, tegninger)
Oversatt til tysk av Ulrich Pröfrock
ISBN 9783956401206
122 sider
€ 18
Reprodukt
Ikke alle alkoholikere er voldelige. Noen av dem er gode mennesker, og er først og fremst en fare for seg selv. Dette er hovedbudskapet i svenske Sissel Gustafssons debututgivelse «Stackars Pappa».
Som serieskaper er Gustafsson et barn av manga-boomen, med forkjærlighet for chibi-aktige figurer, og utdanning fra tegneserielinjen på Kvarnby Folkhögskola i Malmø. Boka hennes utkom nylig på forlaget Rabén & Sjögren, som er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder publikasjon av nye tegneserier for barn: Heftede bøker i hendig standardformat til overkommelige priser. I dette formatet gir de ut alt fra tegneserieversjoner av populære bildebøker som Mamma Mø og Laban, via Ronja Røverdatter-manga, til nye originalserier.
«Stackars Pappa» er en selvbiografisk tegneserie der Sissel Gustafsson legger vekt på særlig to ting: Hun har alltid elsket å tegne, og hun har alltid vært veldig glad i den fraskilte helgepappaen sin – som alltid har vært en alkoholiker. At han var alkoholiker forsto hun ikke før hun kom i tenårene, for han var alltid en god far for henne. Selvsagt la hun merke til at han ofte var sløv og luktet om kveldene, men hun var vant til det. Det nedrigste han noen gang gjorde, i alle fall i følge denne serien, var en gang å «låne» Sissels bursdagspenger (for å betale regningene, men det er lett å gjette seg grunnen til at han ikke kunne betale dem).
Pappas uforklarte kveldssløvhet var noe som Sissel Gustafsson vokste opp med
– Jeg var heldig med pappa, som ble mest følelsesløs når han hadde drukket, innrømmer Sissel Gustafsson avslutningsvis. Men også subtile historier om alkoholisme fortjener å fortelles, særlig når det gjøres med så mye hjertevarme som her. Følelsene er like sterke og ekte som i mange mer dramatiske oppveksthistorier. Og tittelen er ikke minst meningsfull; farens alkoholisme varr først og fremst et problem for ham selv. Sissel var alltid skjermet. Samtidig problematiserer serien det å skulle skjerme barn for mye.
Da faren hennes var til behandling for alkoholisme, fikk Sissel så diffuse forklaringer at hun ikke var sikker på om han var syk eller i fengsel.
Strukturen er temmelig løs og episodisk, med store byks i tid, noe som var nødvendig for å holde seg til tema: Fordi faren til Sissel ikke hadde delt foreldrerett, og moren flyttet sørover med Sissel og søsteren hennes, ble det etter hvert mer sporadisk at de så hverandre.
Risikoen er kanskje ellers at tegningene blir vel søtladne for voksne lesere, som egentlig kan få like mye ut av boka som de yngre. Men også det er trolig et bevisst valg; Historien er ganske konsekvent fortalt fra ståstedet til det barnet som Sissel en gang var, og en strek som minner om barnetegninger er i samsvar med dette. Uansett burde det ikke hindre noen i å lese en vakker og tidvis også ganske morsom oppveksthistorie som «Stackars Pappa».
Viss ein seier teikneseriar og Norsk Barneblad, tenker dei fleste på to årvisse og langliva julehefte. Men sjølve bladet har i mange år vore viktig for formidling og produksjon av norske teikneseriar for barn.
I Tore Strand Olsens nye lærebok for aspirerande teikneserieskaparar, Tegn Serier!, er Norsk Barneblad nemnt, saman med Forresten, Bobla og Überantologiane, som trykksaker der serieskaparar kan prøver å seriane sine på trykk. Denne beskjedne, men likevel handfaste anerkjenninga er ei viktig påminning om Norsk Barneblad sin betydning, sjølv i dag.
Dei tre store
NB held fram med å trykke teikneseriar for barn den dag i dag. Opp gjennom åra har det blitt noko import og nyopptrykk, men sidan 90-talet har det aller mest vore nytt, og laga spesielt for bladet av norske serieskaparar. I 2017 er 8 sider med teikneseriar i eit 32 siders blad det vanlege.
«Baane-Laat» frå 1906 var den første teikneserien i Norsk Barneblad
Norske Barneblad har særs lange tradisjonar for teikneseriar. Den aller første teikneserien som sto på trykk i bladet var «Baane-Laat» av Mons Breidvik i 1906. Tilfeldigvis var det også i akkurat same nummeret at bladet første gong trykka ei teikning av Jens R. Nilssen. Nilssen skulle seinare ble den første store serieskaparen i bladet; han teikna «Smørbukk» frå 1938 og «Tuss og Troll» frå 1944. Framleis kan ein snakke om Jens R. Nilssen, Solveig Muren Sanden og Håkon Aasnes som «dei tre store» i Norsk Barneblads teikneseriehistorie. Det er epoken som begynte med sistnevnte vi skal fokusere på her.
Bygdeforteljaren
Aasnes er bygdeforteljaren framfor nokon i moderne, norske teikneseriehistorie, samstundes som han også er ein av våre mest allsidige og geskjeftige serieskaparar, og ein viktig fornyar då han kom inn Norsk Barneblad. I 1982 tok han over Smørbukk frå Solveig Muren Sanden, både i bladet og juleheftet. Frå 1988 overtok han også manusarbeidet. Aasnes hadde tidlegare erfaring som auteur frå Seidel og Tobram (ein serie han heldt fram med til 1991), og nå fekk stadig nye høve til å vise seg fram, ikkje berre som ein dyktig teiknar, men også ein habil vitse-og manusforfattar i Norsk Barneblad. Han var den første teiknaren som fekk skrive Smørbukk sjølv.
Håkopn Aasnes innførte snakkebobler i Smørbukk, og iblant prøver han å modernisere serien på andre måtar også. Ingen premie for å gjette kva Smørbukk leiter etter her.
Samstundes som han laga Smørbukk og «Seidel og Tobram» (og tidvis teikna ganske mykje anna, m.a. Olsenbanden), laga han også ein serie for Bondebladet som heitte «Vi På Eiketun». Det var ein utprega familieserie, lett humoristisk og sjølvsagt lagt til landsbygda. Og på bokmål, men nokre avsnitt blei etter kvart omsett til nynorsk og trykka i NB. I desse avsnitta blir ein av hovudpersonane, Ralle (sonen i familien som serien dreier seg rundt) kjent, seinare kjærast, med ei innflyttarjente, Annika. Dåverande redaktør Olav Norheim i NB ville ha ein eigen teikneserie med desse figurane, og Aasnes starta difor teikneserien «Annika» i 1991. Annika og Ralle var framleis saman, men dei gjekk frå å vere barn til tenåringar. Dermed fekk Aasnes fridom til å ta opp meir alvorlege og sosialrealistiske tema. T.d. er foreldra til Annika skilt, og faren hennar har store alkoholproblem. Og derifrå blir det berre verre. I ein ganske tidleg historie oppdagar ho at læraren hennar er pedofil. Ein annan historie (som blei trykt «etter grundig vurdering») handlar om sjølvmord blant unge.
Mora til Annika prøver som best ho kan å forsørge dottera ordentleg, men ho har ein tendens til å seie ja til tilbod eller førespurnader ho ikkje burde sagt ja til. Slik starter mange av Annika sine problem.
25 år med Annika
Tydelegvis blei ikkje dette for vaksent for Norsk Barneblad sine lesarar. I 1997 hevda dåverande redaktør Gard Espeland at «Annika er den mest populære serien NB nokon gong har hatt». I ei lesarundersøking frå 2000 svara meir enn halvparten at Annika var favorittinnslaget deira i bladet.
Men tidene skifter. Annika hadde ei lang fartstid i bladet, heile 25 år, og då bladet reduserte talte på utgjevnader i året, kompenserte Aasnes med å levere fire sider til kvart nummer. Men i fjor fekk han beskjed om NB ikkje skulle ha serien meir. Grunngjevinga var at serien hadde blitt for vaksen for elleveåringar.
Av den store, 25 år lange produksjonen er dessverre berre ein historie samla, i eit album som fekk den i overkant tabloide tittelen «Den Nifse Natta!» (1997)
Håkon Aasnes er framleis forfattar/teiknar på Smørbukk. Han er også opphavsmannen til «Hanna», ein gagserie om i lita jente med overivrig fantasi. Hanna dukka første opp i medlemsbladet til 4H, men fekk plass i NB frå 1993. Hanna går framleis i bladet.
Tilfeldig eller ikkje, Hanna starta opp på eit tidspunkt då Tommy & Tiger’n var på sitt mest populære
Andre markante, norske serieskaparar som har bidrege regelmessige med teikneseriar til NB i moderne tid inkluderer:
Inkalill
Ingalill Røsbergs første framhaldsserie, romfartsoperaen «Eldflygaren», debuterte i NB i 1990. Derifrå var vegen eigentleg ganske kort til gjennombrotet med «Ridderne av Dor», men ho held fram med å lage funny animal-serien «Felina» for aviser og tidsskrift i fleire år, både som eventyrserie og som rein gagserie. Felina-seriane i NB var mest av det første slaget. Felina-historiene blei seinare samla, på bokmål, i Felina-bøkene (2012-2013)
Jorunn Hanto-Haugse
Som innfødt harding, bonde, og serieskapar med nynorsk som hovudmål, var Hanto-Haugse den perfekte match for Norsk Barneblad. Ho har laga fleire seriar, hovudsakleg striper og gags, for ymse tidsskrift og aviser. For Norsk Barneblad teikna ho humorserien «Skulen» frå 2008 til 2015. Seinare har ho trappa ned på teiknserieproduksjonen.
«Skulen» var ein av fleire stripeseriar som Jorunn Hanto-Haugse starta
Ida Neverdahl
«Jojo» er Ida Neverdahl sin første teikneserie på nynorsk, oppkalla etter guten som har hovudrolla. Han dukka først opp i NB tidleg i 2016. Serien har elles litt til felles med Ida sine «Gelé»-historier i Nemi; Akkurat som Idas mest kjente heltinne, Lulu, møter Jojo ofte på underlege skapningar, og situasjonane utartar gjerne i lett surrealisme. Ideane er stort sett nye, men ein kjent Gelé-historie, den der Lulu kjøper ei gås som legger kinderegg, er teikna om att i eit Jojo-avsnitt.
Gåsa som legg dei berømmelege tre ønskene på ein gong var ein for god idé til at Lulu fekk ha den for seg sjølv.
Jojo går framleis i NB, og serien blir neste år samla i ei eiga bok.
Sveen og Emberland
Lenge, svært lenge, hadde Øyvind Sveen og Ivan Emberland det privilegiet å ha både eit etablert forlag – Stabenfeldt – og ein klubb – Boing – i ryggen. Dette utnytta dei for alt det var verdt. Etter å ha skapt den humoristiske fotballteikneserien «Sleivdal IL» i 1995 produserte dei i åra som følgde, ei enorm mengd med Sleivdal-seriar i album, pocketbøker, julehefter og til medlemsbladet Boing. Men i 2013 blei Stabenfeldt kjøpt opp av svenske Cydonia Development, som etter kvart konkluderte med at målgruppa dei ønska seg for fotballblader ikkje «forsto» teikneseriar. Dermed var det ut med Sleivdal på tampen av 2015.
Overgangen til NB har visst gjort Hallvar Thorkildsen til ein mildare mann
Sidan den gongen har Sveen og Emberland leita etter ein ny heim til Sleivdal, og har i alle fall funne det ein plass – I Norsk Barneblad. «Sleivdal jr.» debuterte i NB nr. 10/2016. Sleivdals lilleputtlag, som berre hadde spela ei birolle i Sleivdal tidlegare, fekk hovudrolla. Behovet for å selje inn ei «snillare» og mindre kynisk utgåve av Sleivdal hadde kanskje noko med det å gjere. I eit avsnitt gir trenar Hallvar Thorkildsen til og med ein bjørnefamilie ly i idrettshallen, berre av rein barmhjertigheit. Det hadde han neppe gjort i Boing-perioden.
Sleivdal jr. går framleis i NB.
Takk til:
Redaktør Nana Rise-Lynum
Håkon Aasnes
Ida Neverdahl Skrinet med det rare i – Norsk Barneblad 125 år av Erik Helleve (Norsk Barneblads Forlag, 2012) Sleivdal IL – Tabellen er lang! av Sveen & Emberland (Kolofon Forlag, 2016)
Nemi feirer 20 år. Det blir nok ikke et jubileum med like mye ståhei som Pondus i 2015, men i høst blir det salgsutstilling med originalkunst. Og i sommer er jubileumsboka i butikken.
Den måtte komme ut i juli. Tegneserien Nemi, som helt i begynnelsen hadde tittelen «Den Svarte Siden», debuterte i bladet Larsons Gale Verden i juli 1997. Jubileumsboka er selvsagt kronologisk innrettet, åpner med den spede begynnelsen fra juli 1997, og fører oss gjennom alt som Nemi er av striper, album-og juleheftehistorier, illustrerte dikt, forsider og pinups.
Og det er mye essensielt her, av striper og historier som er med på å forme og definere Nemi som karakter. Vi får innblikk i utviklingen hennes fra en kynisk og bedrevitende hedonist til en mer snål og sympatisk hedonist. Noen kuriosa er det også blitt plass til, som en signert tegning av Robert Englund.
Jubileumsboka virker imidlertid som den er satt sammen litt på impuls og innfall. Den inneholder lite redaksjonelt stoff, enda mindre nytt redaksjonelt stoff (et intervju med Lise fra 2002 er inkludert), få kommentarer, og i det hele tatt lite kontekst for en bok som skal oppsummere 20 år. Et godt eksempel på et innslag som skriker etter litt mer kontekst er f.eks. en historie der Nemi møter sin nye stemor. Faren til Nemi kjenner vi jo godt, særlig i senere år, men i dag lever han i et homofilt samliv. Har det ganske enkelt vært en kontinuitetsendring (noe som selvsagt må være lov) eller har noe skjedd i mellomtiden? En liten kommentar i margen, bare? I en samlebok som tross alt ikke er så omfangsrik, er det også satt av veldig mye plass til forsider og pinups. Visst ser de tøffe ut, men fantes det ikke tegneseriesider eller redaksjonelle sider som kunne hatt mer bruk for plassen?
For øvrig er det overraskende at så mye av stripeplassen er satt av til å gjengi tre stripesekvenser med Grimm – de som forteller om hvordan han og Nemi ble sammen, hvorfor de slo opp, og hvordan de ble sammen igjen senere – i sin helhet. Men jeg tror at dette kan ha vært et personlig valg fra Lise Myhres side (selv om hun i forordet presiserer at det er redaktøren som har satt sammen boka). Og i alle fall den første av disse sekvensene viser oss en viktig funksjon han kunne ha i serien, nemlig at han med sitt nærvær gjorde Nemi selv mer underholdende (og også Cyan, i kraft av hvordan hun reagerer på hvordan Nemi reagerer):
Som sagt, jeg forventer ikke et jubileum på linje med Pondus’, men jeg hadde håpet på noe litt mer helhetlig. Nemi-bladets utvidete sommernummer (som kommer ut samme uka) er et godt alternativ hvis du vil gjøre litt stas på seriens 20-årsmarkering.
Nemi – Jubileumsboka
Av Lise Myhre
Forord av forfatteren
124 sider
Kr. 159,90
Egmont
Etter et par harde år begynte ting å gå så bra for Martin Kellerman at han vurderte å gi opp tegneserier. Rockypedia, bind 2 forteller om hvordan dette gikk til, og hvordan han kom seg tilbake på rett spor.
Bind 1 dekket årene 1998-1999; bind 2 dekker 2000-2003. Hvorfor en dobbelt så lang periode? Fordi Kellerman la ned serien sommeren 2000. Boka inneholder 15 sider med striper fra dette året, og disse ble laget mens han jobbet med et teaterstykke. 2001 tilbrakte han i sin helhet med å lete etter nye, kunstneriske karriereveier. Teaterstykket dro på turné (mange år senere ble det også satt opp i Norge), han hadde ambisjoner om å bli romanforfatter, og jobbet med både tv-og filmmanus.
Men da det store gjennombruddet lot vente på seg, takket han ja til et tilbud fra trendmagasinet Bon om å lage et intervju med hip hop-artisten Petter i tegneserieform (en klassisk, spisset Rocky-kommentar om magasinets profil fikk de med på kjøpet). Dette intervjuet er bokas eneste materiale fra 2001; fra 2002 begynte Kellerman sakte og sikkert å bygge opp igjen serien.
Jeg har hatt en forestilling om at Rocky veldig lenge var en rølpeserie (en inspirert rølpeserie, men likevel) som stort sett handlet om fyll, dårlig sex man får, og god sex man ikke får. Denne boka minner meg om at jeg husker feil.
I seriens tidligste år blandet Kellerman ofte inn mye som hadde skjedd i hans tidligere ungdomsår, med det resultat at serien ble handlingsmettet og ganske vilter. Alt foregikk ute på byn, eller på et party. Allerede i 2000 er det tegn til at han begynner å fokusere mer på hva som skjer i livet hans der og da. Resultatet er at serien ikke lenger er så drøy og utagerende, og tempoet senkes noe. Men fordelen er at Kellerman går over til å fokusere på det som er hans sterke sider, nemlig konversasjonshumor, replikkvitser, ordkløveri og spissformuleringer. Serien føles også mer realistisk, for, som serieskaperen selv forklarer i kommentarene, den blir mer realistisk.
Heldigvis er det nok som skjer i Rockys liv i denne perioden. Forhold kommer og går, med dumme tabber på sjekkern innimellom, flere utenlandsreiser, og som før nevnt, karrieren hans går opp og ned. Selv om han gir inntrykk av å trives med å være tilbake i tegneseriebransjen, er Rocky den første til å innrømme at det gir begrenset med respekt, både før og etter «sabbatsåret».
Broren hans (som heter Daniel i serien, men sjelden blir nevnt ved navn) kom til å spille en viktig rolle i denne perioden, særlig 2003. Han ble kastet ut av en leilighet som Martin hadde skaffet ham, og ble senere institusjonalisert og fengslet (et lavsikkerhets fengsel riktignoknok). På slutten av året ser vi ham snylte på hovedpersonen. Kellerman legger ikke fingrene imellom når han skildrer hvilken døgenikt broren er (eller var, får vi håpe), men stripene formidler samtidig atskillig med søskenkjærlighet.
Bind 2 er mer lettlest enn det første, delvis fordi stripeproduksjonen var mer irregulær i denne perioden, men like mye fordi Kellerman begynte med faste søndagssider i 2002. Det gir mer «pusterom» mellom endeløse remser av dagsstriper. Stripene er fortsatt trykket i for lite format i forhold til tekstmengden, men kan gå an. Stikkordregisteret er fortsatt meningsløst, og en gimmick jeg ser ikke vitsen med – Bortsett fra at det er litt morsomt når boka antyder at «Blinkende kuk med hakekors på» er et søkeord som noen kunne finne på å slå opp av seg selv. Kommentarene til Martin Kellerman er derimot nyttige, selv om det åpenbart byr på litt forvirring når han i kommentarene viser til noe svensk som oversetteren har fornorsket i den aktuelle stripa.
Rockypedia 2 viser oss en serieskaper som brukte overraskende kort tid, inkludert et sabbatsår, på å modnes og finne formen, både i innhold og strek. Livet gikk videre både for Martin og Rocky, men allerede her er den Rocky vi kjenner igjen 14 år senere.
Rockypedia bind 2
Av Martin Kellerman
Oversatt av Dag Gravem
ISBN 7023060024819
170 sider
159 kr.
Bestselgerforlaget/Pelikanen
Kan photo comics, også kjent som fotonoveller, regnes som tegneserier? I de aller fleste land vil nok dette være et irrelevant og i beste fall kuriøst spørsmål. Men i ett land har denne formen for sekvensiell bildefortelling tradisjonelt hatt en framskutt plass.
Definisjonen er ikke entydig. Går vil til Tor Edvin Dahls definisjon fra Tegneseriene – Verdens Mest Populære Lesestoff (1977) er tegneserier «en historie, fortalt i en fortløpende rekke tegnede bilder, med eller uten tekst». Ordet tegnede bortdefinerer da fotonoveller. Går vi litt lenger fram i tid har derimot Scott McCloud en definisjon som åpner for å inkludere disse. I Understanding Comics (1993) definerer han tegneserier som (i Aleksander Leborgs oversettelse fra 2016) «Tegnede og andre bilder [min utheving] plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren».
Selv Kulturrådets nye definisjon åpner for den samme, bredere tolkningen: «Med ‘tegneserie’ menes her fysiske publikasjoner der tegnede eller andre grafiske elementer [min utheving] i sekvens formilder et budskap som et helhetlig verk».
Samler Pieter Miller (f.h.) under årets Comic Con i Cape Town
Nå er dette selvsagt mest et teoretisk spørsmål. Det virker lite sannsynlig at Kulturrådet får mange, eller noen som helst, forespørsler fra «serieskapere» som vil lage en grafisk fotoroman, og som ønsker å kalle det for en tegneserie. Fotonoveller blir regnet som en død medieform, og selv da den var en realitet, ble den for det meste forbundet med romantisk melodrama og porno.
I Sør-Afrika ble den forbundet med mer. Mye, mye mer.
Fotonoveller var lenge en erstatning for tv i Sør-Afrika
Fotonovelleblader eller photo comics fantes også i Italia og Storbritannia, og selv i Norge hadde vi spredte forsøk i f.eks. romantikkbladet Michelle. Men det var på det afrikanske kontinentet at de hadde sin største utbredelse. Fra 1960-til 1980-tallet var disse bladene det mest populære og folkelige lesestoffet blant sør-afrikanere. Photo comics ble utgitt på engelsk og afrikaans. De kom i alle sjangrer, men mest populære var de typiske actionsjangrene: western, krim, spioner og superhelter. Imitasjoner av både Tarzan, Fantomet, Modesty Blaise og James Bond fantes. Det meste var iscenesatt av sør-afrikanske utgivere, og altså laget spesielt for bladene, men de kunne også «jukse» ved å bruke stills fra kjente filmer.
Spionbladet «Tessa» var befolket av actiondamer som påfallende ofte måtte utføre heltegjerningene sine i bikini
Formatets gullalder var på 70-tallet, da de mest populære bladene solgte rundt 180 000 eksemplarer hver i måneden. Dette i et land som hadde en befolkning på 25 millioner midt på 70-tallet, og der det meste som ble produsert av slike blader siktet seg inn mot et hvitt mindretallspublikum. Men den ivrige photo comic-samleren Pieter Miller hevder at photo comics gikk på tvers av raseskillet. Særlig kenyanske og nigerianske forlagshus diktet opp flere svarte actionhelter som også fant veien til sør-afrikanske bladhyller. Den mest populære var den svarte superspionen Lance Spearman, som ble portrettert av sør-afrikaneren Jore Mkwanazi. Photo comics var også tidlig ute med å introdusere det sør-afrikanske publikum for en kvinnelig svart, superhelt i form av Wonder Woman-etterlikningen She.
Gjennom fotoserieblader ble det sør-afrikanske publikum, midt under apartheid, kjent med flere svarte superhelter
Hvorfor var photo comics så populært? En indirekte, men trolig svært viktig forklaring ligger i at Sør-Afrika ikke innførte tv før i 1976, som et bevisst ledd i en reaksjonær kulturpolitikk. Fjernsyn ble beskyldt for å undergrave alt fra raseskillet til alminnelig samfunnsmoral og det afrikaanse språk. Etter hvert som den nye medievirkeligheten tvang seg fram, begynte utgiverne å bruke fargebilder – for bladene nøyde seg lenge med svart-hvite fotografier – men formatet som helhet kunne ikke holde tritt med den raske medieutviklingen.
Photo comics er stort sett borte nå, men ikke glemt. Selv et ganske fillete eksemplar av et svart-hvitt spionblad fra 70-tallet kan komme opp i nærmere 200 Rand (125 kr) på samlers marked. Og en mann som er spesielt oppsatt på at formatet ikke må bli glemt, er den før nevnte Pieter Miller. Han var en av initiativstakerne til å lage en helt ny photo comic, med nytt manus og innleide skuespillere, i klassisk stil. Valget falt på en westerntittel fra bladenes gullalder, Ruiter in Swart, og det var kanskje oppfyllelsen av en gammel ungdomsdrøm da han også fikk spille en sentral rolle i fotonovellen.
Pieter Miller (med hatt) i en typisk photo comic-slåsskamp. Fra nye «Ruiter in Swart»
Nye Ruiter in Swart blir solgt i bokhandlerne, ikke i kioskene. Miller sier at han vil prøve å få produsert flere av disse, men tror at det blir mest en nostalgisk øvelse – Det er likevel en døende sjanger, mener mannen som kanskje er sjangerens største fan.
Norske lesere kjenner henne som skaperen av stripeserien Lille Berlin, men Ellen Ekman tegner bare én stripe i uka (det er altså en grunn til den relativt sparsommelige bruken av Lille Berlin-striper i bladet Lunch). Dette gir Ekman tid til å jobbe med andre prosjekter ved siden av.
Nylig slapp hun Homeparty Med Gudrun, en liten tegneseriebok der hun gjør rede for ideene til den svenske politikeren Gudrun Schyman.
Gudrun Schyman var leder i svenske Vänsterpartiet (som tilsvarte daværende RV i Norge) på midten av 90-tallet, og ledet partiet i en mindre dogmatisk retning ved å ta avstand fra kommunismen. Senere forlot hun partiet for å fokusere på feministsaken, og var med på å stifte Feministisk Initiativ.
F.v. Ellen Ekman, Gudrun Schyman og moderator Sofia Olsson på Stockholmsfestivalen
Gudrun Schyman, som også har holdt foredrag i Norge, er tydeligvis etterspurt; i alle fall måtte hun dra igjen kort tid etter å ha signert noen eksemplarer av boka på Stockholm Internationella Seriefestival. Men vi fikk en liten prat med Ellen Ekman.
Det norske publikum kjenner vel ikke dette konseptet like godt som det svenske, så kan du bare raskt gi oss en liten innføring?
Feministisk Initiativ fikk mange spørsmål om å holde møter. Og ettersom de er en frivillig organisasjon, for de er ikke i Riksdagen og har ikke penger til å arrangere det, fant Gudrun på at om en var minst 25 personer og ville booke henne, ville hun komme og forelese. Da gir hun dem 90 minutter med feministisk grunnkurs. Du har selv uttrykt feministiske sympatier i «Lille Berlin», selv om de nok ikke er så tydelige som i f.eks. «Zelda». Hva betyr feminisme for deg?
Det er et veldig stort spørsmål. Men feminismen som bevegelse ser jeg på som motsatsen til høyrepopulismen.
Regner du deg selv som feminist?
Ja.
Hvor tett har du og Gudrun Schyman samarbeidet på denne boken?
Ganske tett, men jeg har tolket forelesningene hennes fritt. Det er jeg som har skrevet manuset og formulert, men det er hennes materiale, og det bygger helt på forelesningene. Hun lot meg gjøre hva jeg ville. Hun kikket på manus, men kommenterte bare teksten, ikke bildene. Hvordan har mottakelsen vært?
Bra, men den er jo knapt kommet ut. De som har lest den allerede har lest den, liker både meg og Gudrun fra før, så de er positive. Vi får se hva meningsmotstanderne sier. Det er jo ikke en bok som handler om Feministisk Initiativ, men om Gudruns feministiske teori.
Apropos initiativ, hvem tok initiativet til denne boka?
Det var Leopard Förlag som ville ha Gudrun til å skrive en bok, men da svarte hun at hun ikke hadde tid. I stedet foreslo hun at de skulle lage en tegneseriebok, og deretter kontaktet de meg.
Bladkompaniet? Schibsted? Nei, nå heiter det Vigmostad & Bjørke, og om dei er aldri så akterutsigla i teikneseriebransjen, byd dei likevel på to sommarspesialar. Ein som var venta og ein litt meir overraskande.
Kollektivet er sjølvsagt den gamle kjenningen, og ein årviss tradisjon i alle fall sidan 2009. Årstida for badedrakter og andre tynne klede får Torbjørn Lien til å miste endå fleire hemmingar enn vanleg (til liks med meg bur Torbjørn på vestlandet, så eg vil tru at han tek ein del fantasi til hjelp når han skildrar sommar, sol og strender med slik innleving). Ikkje at alt handlar om sex og sjekking, men veldig, veldig mykje gjer det. Ofte blir det litt for masete for meg, men som vanleg glimter serien til fleire stader med inspirerte augneblink.
Torbjørn Lien har levert fem sider med nye seriar, to føreseielege gags og ein surrealistisk, og ganske artig sak om Mounir i samtale med eit grillkol (det gir meining i konteksten). Sluttpoenget er svakt, men oppbygginga er særs underhaldande.
Ein serieskapar som ofte let sluttpoenget forsvinne i kaotisk surrealisme, er Karine Haaland. Hennar Snorre har ein åtte siders gjestespel i årets sommarspesial, der tre ulike sekvensar er blanda saman. Det verkar for kalkulert til å vere ein feil under redigeringa, men kva det skal vere godt for, er ikkje lett å seie. Snorre-serien er forvirrande nok frå før, utan dette på toppen av det heile, sjølv om enkelte av poenga fungerer.
Overraskinga er Hårek. Eg trudde «bytteleiken» var ferdig for lengst, men nå dukkar altså Hårek plutseleg opp som sommarspesial på forlaget tidlegare kjent som Bladkompaniet (dette får inga innverknad på juleheftet, som framleis vil bli utgjeve av Egmont). Men heller enn å plukke eit tilfeldig utval har V&B, i sakas anledning, grava fram dei gamle omsetjingane frå tida før Hårek begynte å figurere i Billy og i eige blad. Stripene er frå perioden 1975-1977, då serien hadde funne formen.
Gard Espeland har visstnok omsett desse stripene, som viser han frå ei meir eksperimentell og eigenrådig side som omsetjar. Innimellom tok han seg store fridomar med stoffet – Vanlegvis berre for at innhaldet skulle følast meir norsk eller norrønt, men iblant endra han også på heile poenget i same slengen. Han kunne t.d. drøfte religion på ein måte som Dik Browne neppe hadde same fridomen til å gjere, og tillot seg endå fleire anakronismar og meir metahumor. Ein kan nesten seie at Gard Espeland var for Hårek det Amundsen og Kvil var for Pusur.
Klassisk Hårek er alltid eit velkomment gjensyn, men klassisk omsetjing gir stripene ein ekstra dimensjon.
Kollektivet Sommerspesial 2017
Av Torbjørn Lien
42 sider
60 kr.
Vigmostad & Bjørke
Hårek Sommeralbum 2017
Av Dik Browne
Omsett av Gard Espeland
42 sider
89 kr.
Vigmostad & Bjørke
Så er altså Spider-Man rebootet nok en gang, og filmselskapenes politikk når det gjelder den vevsvingende superhelten har for lengst utviklet seg til en farse. Men kan «Homecoming» rettferdiggjøre alt dette?
For det meste, ja. Spider-Mans nye cinematiske kontinuitet er forskjellig nok til fra de foregående til å ha egenverdi (noe som egentlig ikke var tilfelle med Marc Webbs Amazing Spider-Manfilmer). Riktignok viser endringene å være litt blandete fornøyelser. For det første, og det mest opplagte, dette er en film i Marvels eget kinounivers, og Marvel vil ikke la noen glemme det. Etter at «Amazing Spider-Man 2» (2014) fikk en noe lunken mottakelsen, kunngjorde Sony at de ville samarbeide med Marvel Studios (som solgte filmrettighetene til Spider-Man for lenge siden) om framtidige filmer. Så denne filmen føles utvilsomt som en seier for sistnevnte, og de hamrer inn Marvelunivers-tilknytningen alt de kan. På den ene siden er dette et vesentlig, og ganske virkningsfullt plottelement. Filmens Spider-Man lever nå i et univers der han ikke lenger er den eneste superhelten. Ikke bare det, men han er nybegynner og amatør i forhold til de andre heltene, og blir derfor påtvunget en god porsjon ydmykhet. I en sekvens får filmskaperne fram, på en ganske så effektiv og illustrerende måte, at Spider-Man krefter møter på store begrensinger straks han er utenfor Manhattans skyskraperjungel, for eksempel. «Bratt læringskurve» er nøkkelord.
På den andre siden betyr dette at Avengers, representert av Iron Man og Peters oppasser Happy Hogan, er konstant i bakgrunnen, og nesten alt som finnes av intriger i filmen henger sammen med de andre Marvel-filmene. «Homecoming» får aldri lov til å stå på egne bein. Blodfansen henger utvilsom med i svingene, men for det brede kinopublikum kan kontinuiteten bli vel mye å forholde seg til.
En annen viktig detalj som distingverer «Homecoming», er fokuset på high school-årene. Begge de to foregående filmseriene begynte på high school, men beveget seg bort fra dette ganske raskt, ettersom både Tobey Maguire og Andrew Garfield var sent i 20-årene da de debuterte i rollen som Peter Parker. Tom Holland har fordelen av å begynne i yngre alder. En følge av dette er at filmen låner fra Ultimate Spider-Man-tegneserien når den skal skildre Peters dagligliv – Både fra Peter Parker-perioden, Mile Morales-perioden og fra tegnefilmserien. Resultatet er at Peters medlever har blitt en blanding av gammelt og nytt, men mest nytt: Ned Leeds er ikke Ned Leeds, Flash Thompson er ikke Flash Thompson (han er fortsatt en bølle, men en helt annen slags bølle enn i de tidligere filmene), og Mary Jane er bokstavelig talt ikke Mary Jane. Jevnt over er disse endringene interessante og litt friske, men Ned er for det meste en slitsom og litt usympatisk «comic relief». Til neste film håper jeg han blir erstattet av Harry Osborn.
En viss kontrovers var knyttet til kunngjøringen om at Michael Keaton skulle spille Vulture. Ikke minst fordi Keaton hadde tatt et slags oppgjør med sin superheltfilm-fortid i den Oscarvinnende filmen «Birdman» (2014). Men i tråd med prinsippet om at «det finnes ikke dårlige skurker, bare dårlige tolkninger» har Keaton og filmskaperne gjort Adrian Toomes til en figur med velutviklet personlighet og ordentlig motivasjon. Der de typiske Marvel-filmskurker blir overmodige straks de får tilgang på supervåpen eller superkrefter, har Toomes drevet med ulovlig salg av våpen som han har plyndret fra superheltkamper – Diskret, og i årevis. Han er med andre ord en gribb i overført betydning (og ikke bare fordi han kan fly). Det er en fiffig detalj, og en viktig symbolikk. Historien har også et annet, uhyre viktig element knyttet til ham, men hva det består i, skal jeg ikke røpe her og nå.
Den nye regissøren Jon Watts mangler noe av Sam Raimis dramatiske sans, selv om han er like dyktig på det narrative som sistnevnte. En fikk følelsen av at det var mer på spill i Raimis filmer, fordi han formidlet alvor og krisefølelse bedre. Han var også bedre på actionkoreografi – Actionscenene i «Homecoming» er ofte noe amputerte. Jeg så filmen i 3D, men fikk aldri inntrykk av at jeg ville gått glipp av noe om den var i 2D i stedet. «Homecoming» føles derfor som litt «lettere» underholdning enn de første Spider-Manfilmene. Mindre melodrama, men også mindre følelser. Og mindre fare.
Uten tvil er dette likevel den beste filmatiseringen av Edderkoppen siden «Spider-Man 2» (den med Dr. Octopus, 2004). Sannsynligvis revolusjonerer den verken Marvels filmunivers eller figuren Spider-Man, men den gir sistnevnte en ny, frisk start og en sårt tiltrengt ansiktsløfting.
Spider-Man: Homecoming
Basert på en tegneserie av Stan Lee og Steve Ditko
USA 2017
Regi: Jon Watts
Manus: John Francis Daley og Jonathan M. Goldstein
Skuespillere: Tom Holland (Peter Parker/Spider-Man), Michael Keaton (Adrian Toomes/Vulture), Marisa Tomei (May Parker), Jacob Batalon (Ned Leeds), Laura Harrier (Liz Allan), Tony Revolori (Flash Thompson), Robert Downey jr. (Tony Stark/Iron Man), Jon Favreau (Happy Hogan)
Lengde: 2 t. 13 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 07.07.2017
Frode Øverlis Riskhospitalet markerer 20 år i år. Jubileet i seg selv er ikke så veldig interessant, men det finnes andre gode grunner til å gi ut en ny samling av denne serien.
For det første er det ganske lenge siden sist gang Riskhospitalet ble samlet sist; helt tilbake i 2004. Siden den gangen har Frode Øverli sikkert fått mange fans som enten ikke kjenner serien eller ikke kan finne den gamle samleutgaven. Som kjent måtte Frode gi opp serien da det ble klart at framtiden hans lå i Pondus.
For det andre har inneholder den nye utgaven litt ekstramateriale, i form av et nytt intervju med Frode, informasjon om Riskhospitalets publikasjonshistorie, tidlig legehumor fra Frodes Pyton-periode, bonussegmenter med henholdsvis Beate og Dr. Zimmerknaben (Jokkes psykolog, du vet, han med trallalaen) og til og med to helt nye striper (i tillegg til at forsida åpenbart også er ny) – Slik at utgiverne med hånden på hjertet kan si at serien har holdt på i 20 år.
Så hvordan hadde Riskhospitalet sett ut dersom serien hadde holdt på helt til i dag? Vel, for det første hadde nok streken vært mer detaljert. Og figurene hadde myst mer, ser det ut til.
Presentasjonen er viktig, og presentasjonen er skikkelig og solid i denne nye utgaven. Men serien alene, hvordan står den seg? Ved en ny gjennomlesing er inntrykket at Riskhospitalet var litt ujevn, men stort sett brukbar. På sitt beste var den treffsikker og oppfinnsom, noen ganger genial i sin enkelhet. Men iblant var den bare banal i sin enkelhet, belemret med dårlige, fremtvungne ordspill. Tross alt ble serien skapt på et tidspunkt da Pondus var i oppstartsfasen, og Frode ikke var sikker på at det var sistnevnte serie som ville slå an. Så han eksperimenterte litt. I Riskhospitalet prøvde han seg, i tillegg til det faste persongalleriet med sine standardvitser, på en sekvens om et Frankensteimonster, for eksempel.
Det ble liksom mer fres over Frode Øverlis ordspill da han begynte med Rutetid.
Serien gikk også i flere veldig ulike publikasjoner, fra det feilsåtte via Herman Hedning til Dagbladets helgebilag «Magasinet», så kanskje han syntes han hadde frihet til å prøve ulike tilnærminger. Da serien begynte i Magasinet gikk den over til rent helsideformat, noe som fikk ser ut til å ha hatt en positiv innvirkning på Øverlis kreativitet, ikke minst på talentet hans for oppbygging av et poeng.
Er det virkelig ikke Jokke som deler lukket avdeling med Alberto der?
Pressemeldingen antyder at denne boka finnes en innbundet utgave med 16 sider ekstra. Den utgaven har jeg foreløpig ikke sett noe sted. Uansett er paperbackutgaven fyldig, variert, og sikkert mer enn god nok for de fleste.
Riskhospitalet – Ingen Bedring (20 år)
Av Frode Øverli
Forord av Trond-Viggo Torgersen
ISBN 788242957832
140 sider
169 kr.
Egmont
