Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Serie til film: Thor Ragnarok

Serie til film: Thor Ragnarok

Den tredje filmen om Marvels versjon av norrøn mytologi ønsker først og fremst å underholde. Blir det for mye komikk? Nei,  men mye blir det.

Thor: Ragnarok er hovedsakelig inspirert av Greg Paks Planet Hulk fra 2006, der Hulk blir forvist til planeten Sakaar, og ender opp som gladiator og opprørsleder, samt diverse Mighty Thor-historier om jotnen Surt (Surtur) og dennes rolle i ragnarok. I trailerne kunne man få inntrykk av at dette er en «også Hulk- film», men tittelen lyver ikke; filmen handler i første rekke om de norrøne gudene og ragnarok.

Store forventninger er knyttet til denne filmen, så la meg straks gå gjennom de viktigste av dem.

For det første, ja, den er bedre enn de to foregående Thor-filmene. Uten tvil er dette en av Marvels mest underholdende filmer noensinne, spenningskurven er jevnt høy og intens, og tross i den komiske tonen formidler historien en følelse av betydning og alvor. Regissør Taika Waititi har brukt estetikk og tone fra 80-talls actionkomedier, og det er tydelig at han forstår hva som fikk disse filmene til å fungere, og når de fungerte. 80-tallstemningen blir understøttet av filmmusikken til Mark Mothersbaugh, som er en blanding av orkestermusikk og synthpop.

Utsnitt fra Incredible Hulk (vol. 2) # 92, det første heftet i Planet Hulk-føljetongen.

For det andre, ja den er morsom. Selv om jeg synes humoren i forgjengere Thor: The Dark World (2013) er undervurdert, er den mer gjennomført og bedre timet her. Sammenlikningen med Guardians of the Galaxy-filmene virker uunngåelig; kombinasjonen av action, komedie og episk romfantasy er i ferd med å bli noe av en standard for Marvel-filmene, og det skal bli interessant å se hvordan Russo-brødrene balanserer dette i neste års Avengers: Infinity War.  Nesten alle medvirkende får minst et par minneverdige scener, og de fleste får også noen vittige replikker. Tom Hiddleston og Mark Ruffalo og særlig Chris Hemsworth har for lengst bevist at de har komisk talent, noe som Waititi vet å utnytte her. Waititi bidrar selv til noen av de vittigste scenene rollen som den chille gladiatoren Korg, mens Jeff Goldblum i rollen som Sakaars dandy hersker er en mer ambivalent figur.

Hel (Cate Blanchett) invaderer Åsgard

For det tredje, ja Hel fungerer som antagonist. Cate Blanchett hopper ikke akkurat etter Wirkola når hun skal prøve å overgå Malekith (i en sørgelig bortkastet tolkning av Christopher Eccleston) fra den forrige filmen, og jeg skal ikke påstå at hennes Hel har enormt med personlighet, hun kan være litt ensporet, men her gjelder det å se helheten. Poseringen, faktene og måten hun leverer replikkene på oser av innlevelse, og bare måten hun bruker øynene på, spiller med blikket, er ganske unikt i seg selv. Hun ser faktisk truende ut.

Av de øvrige skuespillerne er Tessa Thompson verdt å nevne, ikke minst fordi jeg ikke hadde ventet at hun skulle få så mye ut av rollen sin som en navnløs valkyrje. Men det gjør hun.  Bare Karl Urban har egentlig grunn til å føle seg snytt; rollen hans er overflødig, og han får aldri gjort stort med den.

Thor (Chris Hemsworth) og Hulk (Mark Ruffalo) utveksler noen alvorsord mellom gladiatorslagene

Når det gjelder historien så tar filmen tar seg ikke bare store friheter med den norrøne sagaskatten, men også med Marvels egen Thor, slik at selv den som kjenner sin Kirby eller Simonson vil støte på overraskelser. Såpass store overraskelser at jeg mener Marvel Studios burde holdt kortene tettere til brystet; ved å oppheve anmelderembargoen allerede for ei uke siden og utsette den amerikanske premieren til neste uke, risikerer de at det kommer til å lekke for mange spoilere fra filmen. Ikke at dette er noe som Waititi og filmteamet hans lastes for, og for de som greier å unngå spolere kommer filmen til å være desto mer givende. Trailerne røper ganske mye, men de er også delvis villedende, slik det bør være.

Thor og Odin bekjemper Surt i The Mighty Thor (vol. 1) # 353.

Nesten alt ved filmen henger nøye sammen med tidligere og kommende Marvel-filmer, og det er flere interne referanser, ikke minst til Avengers-filmene. Historien står likevel greit på egen hånd, så lenge du i det minste har en overflatisk kjennskap til superhelter og norrøn mytologi.

Thor: Ragnarok
Basert på tegneseriefigurer av Stan Lee og Jack Kirby
USA 2017
Regi: Taika Waititi
Manus: Eric Pearson, Craig Kyle, Christopher Yost
Skuespillere: Chris Hemsworth (Thor), Mark Ruffalo (Bruce Banner/Hulk), Tom Hiddleston (Loke), Kate Blanchett (Hel), Tessa Thompson (valkyrje), Jeff Goldblum (Grandmaster), Anthony Hopkins (Odin), Idris Elba (Heimdall), Karl Urban (Skurge), Benedict Cumberbatch (Dr. Stephen Strange), Taika Waititi (Korg)
Lengde: 2 t. 10 min.
Aldersgrense: 12 år

Norsk kinopremiere: 27.10.2017

Serieskapar er min identitet

Serieskapar er min identitet

-Eg ville ikkje vere han arabiskætta serieskaparen som lagar teikneseriar om arabiske saker, fortel Riad Sattouf. Likevel er han blitt mest kjent for det nå, internasjonalt. På måndag vitja skaparen av «Fremtidens Araber» Litteraturhuset i Oslo. 

Kristian Krohg-Sørensen, som sjølv er aktuell med ein teikneserie om den russiske revolusjonen, hadde fått i oppgåve å intervjue Sattouf på scenen i Litteraturhuset.

Ideen om å attskape sin eigen arabiske barndom i teikneserieform fekk Sattouf først då krigen i Syria braut ut i 2011, og han ville hjelpe nokre av sine syriske slektningar med å flykte. Før det haldt han seg unna arabiske og muslimske tema i seriane sine. Nå er «Fremtidens Araber» oppe i tre bind, også på norsk, og eit fjerde er på veg. Heile historia blir på til saman fem bind, det har han bestemt seg for. Dei første tre binda har handla om, med serieskaparens eigne ord, ein ung guts fascinasjon med faren. Den unge Riad Sattouf veks opp i Libya og i faren Abdels heimland Syria. Mora Clémentine er fransk, og trass i farens innsats blei Riad etter kvart franskmann han også. Men korleis FA-bøkene kjem til å skildre dette, veit vi ikkje ennå.

Skjønt når det gjeld identitet, seier Sattouf det slik: Føler du det fransk eller syrisk, kristen eller muslim? Nei, eg føler meg som ein serieskapar. Det er min første identitet.

Riad Sattoufs mor hadde lenge trua på at mannen skulle bli noko stort, men tålmotet hennar hadde ei grense

Men kvifor blei familien i Syria så lenge? Når skal Clémentine seie at nok er nok, er eit spørsmål som Sattouf ofte får av lesarane. Og svaret er at ho trudde lenge at Abdel skulle bli noko stort; ho ville bli rik. – Tintin er tom, forklarte Sattouf som ei likning, men han er representerer lesaren. Clémentine har noko av den same posisjonen i serien.

Om mora si dømmekraft innrømte Sattouf elles at ho ikkje har så veldig godt instinkt for når eit av verka hans blir en suksess. Ho likte den andre filmen hans, Jacky au Royaume des Filles (2014) betre enn den første, Les Beaux Gosses (2009). Beaux Gosses var ein stor suksess på kino i Frankrike, Jacky blei ein fiasko. Då karrieren hans som filmregissør såg ut til å vere over, var ho først skeptisk til Fremtidens Araber-ideen; – Eg trur ikkje det vil funke, og synes ikkje det er så interessant, skal ho ha sagt til sonen.     

Les Beaux Gosses, eng. tittel The French Kissers, var Riad Sattoufs første og hittil einaste suksess som filmskapar. F.v. Vincent LaCoste og Anthony Sonigo

Har du ein bodskap med serien, spurte Krohg-Sørensen avsluttingsvis. – Ikkje i utgangspunktet, var svaret, eg set saman fakta, og til slutt har det ei meining. Eg representerer ikkje noko anna enn min eigen barndom. Politisk hevder han at han kan ha agg både til venstre og-høgrevridde, men viss han skal summere sine politiske meiningar, har han tre hovudpunkt: For likskap mellom kvinner og menn; mot fysisk straffing av barn (dette er faktisk ganske liberalt i Frankrike, der 80 % framleis meiner at det bør vere greitt å slå barn); og for at svake menneske bør få hjelp frå samfunnet.

Etterpå var det tid til ein spørjerunde, og eit spørsmål som straks kom opp var om «Fremtidens Araber» vil bli filmatisert nokon gong? Sattouf kan stadfeste at har han fått tilbod om å lage film, men han held igjen. – Kva om filmen blir dårleg, innvender han, det er jo livet mitt. Så han vil vente med å ta ei avgjerd på dette til serien er ferdigstilt.

Sjølvbiografiske forfattarar gjer seg alltid vakre, meinte Riad Sattouf. Så gjekk det opp for han at han sjølv var veldig vakker som ung, som «ein liten Birgitte Bardot».

Ein annan ting han vil tillate først etter at serien er ferdigstilt, er at den blir omsett til arabisk. Fordi ei slik omsetjing ville vere så viktig, vil han at eit arabiskspråkleg forlag skal forplikte seg til å gi ut heile serien. I mellomtida er det mange arabarar som har lest serien på fransk eller engelsk, og som gjerne vil diskutere den med han. Dei aller fleste liker bøkene godt, og føyer gjerne til at dei har ein far eller onkel som er akkurat som Abdel. Nokre få arabarar meiner at den underbyggjer stereotypiar, men som Sattouf muntert påpeiker: desse folka begynner gjerne samtalen med orda, «Eg har ikkje lest Fremtidens Araber sjølv ennå, men…».

 

(Riad Sattouf har gitt beskjed om at han er nøye med korleis han blir avbilda. Eg har difor ikkje brukt noko bilde av han frå sjølve føredraget på Litteraturhuset)           

Festival i visuelle grenseland

Festival i visuelle grenseland

Bergen Art Book Fair har plass til eit utal av visuelle uttrykksformar, også teikneseriar, men er på sitt mest interessante når den beveger seg i grenselandet mellom den niande kunstarten og andre grafiske uttrykk. Festivalen blei arrangert i Bergen Kunsthall denne helga.   

Centrala si salsstand (under) er eit vanleg syn på europeiske teikneseriefestivalar. Det opphavleg polske forlagshuset, som nå også opererer i London, har gjort eit allsidig utval av europeiske teikneseriebøker tilgjengelege på engelsk, inkludert norske titlar som Kjære Rikard og Moskva. Deira nyaste utgjevnad er Dog Days, som sjølvsagt er ei engelsk omsetjing av Anja Dahle Øverbyes Hundedagar.

centrala.org.uk


ÜberPress hadde to nyheiter på BABF. Den første, ÜberSuperhelt, var rett nok presentert førre helg, mens den andre, Bergen 24t 2017, er ny denne helga Sistnemnte bok samlar alle bidraga frå årets 24 timars teikneseriemaraton i Bergen i september. Dette er andre året at ÜberPress samlar desse, og boka er tydeleg tjukkare enn fjorårets. Redaktør og utgjevar seier han satsar på at neste års samling blir endå større.

uberpress.no


Ola Olsen Lysgaard, som hadde salstand ved sida av, har ingen nyheiter, men tok med sine eigne seriar, i tillegg til fanzineprosjektet «Heftibox», ei samling minifanziner av andre serieskaparar som han først presenterte på OCX i år.

olalys.com


Den franske underground-utgjevaren Atelier Turut og deira antologi «Freak Show Comix» er kanskje det reinaste teikneserieprosjektet av alle dei utanlandske utstillarane som hadde eigen stand på årets BABF. Turut var representert av serieskaparane Cécilia Pepper (avbilda) og Zirozino. Pepper har bidrege med ei teikneserienovelle basert på den sanne historia om korleis koristen Philippe Reniche frå det parisiske punkbandet Bérurier Noir blei drepen på bestialsk vis. Zirizino bidreg med ein teikneserie laga rundt teksten til gruppa Suicides «Cheree».

ceciliapepper.com
atelier-turut.com


Kunstnaren Kay Arne Kirkebø lager fanziner som ligg i grenselandet mellom teikneseriar og bildande kunst. Då han begynte med dette formatet var det meint som ei litt forsiktig overgang til å plassere teikningane inn i eit format som publikum kunne ta med seg. Etter kvart som mengda med fanziner veks, såg han potensialet i å lage ei bok ut av alt saman. Resultatet er «All is Lost», ei teikna bok nesten utan ord (unntatt titlane på kapitla)  -Eigentleg er det mange små historiar om det å vere litt fortapt, eller å vere i ei litt håplaus situasjon, forklarer Kirkebø. – Det kan sjåast på som ein samanhengande forteljing, av måten alle bilda er sett saman på. Men eg vil også at lesaren kan opne boka kor som helst, og få eit par historiar ut av det. Kvart bilde er ei individuell, lita historie.

kayarne.net


Kinesiske Yilei Wang studerte ved Kunsthøgskolen i Bergen, og har budd i Norge i åtte år. På BABF var ho for å representere både Northing, ein organisasjon som promoterer norsk kunst-og designkultur i Kina (og omvendt), og kulturinstitusjonen Meridian Space i Beijing. Meridian hadde fleire kinesiske teikneseriefanziner på utstilling under BABF.

www.meridian-online.com/space
www.northing.no


Liu Yng-Chieh frå Taiwan er ein fantastisk grafisk kunstnar, her avbilda saman med mange av sine kunstbøker og pamflettar. Opptil fleire av kunst-trykka og bøkene hennar brukar teikneseriens forteljarform.

liuyingchieh.com


Sandra March frå Barcelona var ein av dei mest allsidig kunstnarane på årets BABF. Som vi ser av bakgrunnen låner ho også få teikneserianes ikonografi. Under imprinten Perdita METABUK formilder ho sine uttrykk ikkje berre på plakatar, postkort og i fanziner, men på så ulike plattformar som terningspel og view-master.

www.perditametabuk.com


Narves1biblioteket har blitt eit vanleg syn på marknadsplassen til OCX. På laurdag hadde dei fanzineworkshop på formidlingsrommet til Bergen Kunsthall. Alle deltakarar fekk ein arbeidsavtale og, på slutten av det 15-30 minuttar lange kurset, ein pensjonsavtale. Prøvetida var delt i: enkel kjøkkenteneste, avdeling for å lage tidsskriftshaldar til fanziner, avdeling for å lage og trykke fanzine, avdeling for å lage potetstempel, mellomleiarstilling, og til slutt avgang med kake og pensjon.


Den særs fordelaktige standplassen som er den første ein ser når ein kjem inn i stands-og utstillingslokalet, var først okkupert av Blokk Forlags Ingrid Brubaker og Anja Dahle Øverbye (øvst). Dei var kome særleg for å presentere to nye fanziner; «Kjært, Fælt og Sirkulært» av Åge Peterson og «Daz» av Kai Nødland. På søndag var standen overteke av Narves1biblioteket (nedst). Avbilda er (frå venstre) medarbeidarane Herman Breda Enkerud og Christa Barlinn Korvald.

www.narves1biblioteket.no
blokkforlag.no

Rocky nettopp nå – Med høstens nyheter

Rocky nettopp nå – Med høstens nyheter

Mens Rocky og Kellerman spekulerer på hva han skal gjøre med industrilokalet han nylig har kjøpt, er bladet deres satt av til to etterlengtede nyheter fra norsk serieskapere

Da Rocky reduserte antallet utgivelser tidligere i år, ble vi lovet mer Rocky i hvert nummer. Folk er vel innforstått med at det er bare sånt man sier når et blad må redusere antallet årlige utgivelser, men i dette nummeret er Rocky faktisk redusert til ett segment (25 sider).

Til gjengjeld har nr. 4/17 det beste coveret på veldig, veldig lenge – En fantastisk illustrasjon av Rocky og Martins passivitet, gjort med stor visuell oppfinnsomhet og varme farger.

Passivitet er også nøkkelordet i stripesegmentet. I den første halvparten sitter Rocky og prater med kompisene over ei flaske vin, i den andre er han alene med tankene sine mens han ligger i senga eller tar en spasertur. I en av stripene reflekterer han til og med over hvor lite han har tatt seg til denne sommeren. Ikke at slike «tankestriper» nødvendigvis er mindre morsomme, men denne gangen blir det mer tankespinn enn vittigheter. Igjen ser vi at Rocky trenger selskap av Inge (og denne gangen også Magne) for å stimulere hjernevinningene skikkelig.

Selv den kreative oversetter og artikkelskribent Dag Gravem virker litt opprådd når det gjelder å skrive en artikkel tilknyttet det aktuelle segmentet. Så han gjør ikke det. I stedet gjengir han en liten smakebit fra Leif Høghaugs nye oversettelse av Joyces «Finnegan’s Wake» (under utarbeidelse). Interessant vinkling, men hans sliter med å finne relevansen, og artikkelen må kalles et overskuddsprosjekt.

Men til bladets hovedoppslag: To av høstens mest forventede nyheter blir behørig presentert i denne utgaven. Mest plass får Kristin Krohg-Sørensens nye tegneserie om den russiske revolusjonen, som selvsagt sammenfaller med 100 års-markeringen. Initiativet til en norsk tegneserie om Lenins revolusjon kom fra Manifest forlag. Krohg-Sørensen er utdannet som Russland-viter, så hvis en norsk serieskaper skulle lage bok om dette temaet, er han det naturlige valget. Boka blir lansert på Tronsmo den 25. oktober.

 

Rockys presentasjon av boka er det ingen ting å si på. I tillegg til en ni siders smakebit fra boka, har bladet et utmerket tre siders intervju med Krohg-Sørensen og et 12 siders galleri med sovjetrussiske plakater (med fortløpende kommentarer), de fleste fra 20-tallet. Utdraget fra selve serien tyder på at «Den Russiske Revolusjonen» (for Krohg-Sørensens bok heter ganske enkelt det) blir en nøktern, faktabasert historiegjengivelse. Ikke for det, illustrasjonene er varierte, og streken er solid. Du får inntrykk av at serieskaperen har tatt seg god tid med dem. Derimot er tekstingen ujevn og virker som et hastverksarbeid, preget av behovet for å presse mye informasjon inn i hver eneste rute.

De mer observante har for lengst fått med seg at Ida Neverdahl og Øystein Rundes snart er aktuelle med en reiseskildring fra begge serieskaperes opphold i Los Angeles i vinter. Som en kontrast til «Den Russiske Revolusjonen» er «Los Angeles» svært nær og personlig, ja faktisk ganske utleverende, i tillegg til å være drømmende og innfallsbasert. I alle fall er det en passende beskrivelse på de sju sidene signert Ida Neverdahl som du kan finne i Rocky nr. 4/2017 Om dette er typisk for boka som helhet gjenstår å se, men den første smakebiten er fascinerende og gir et sterkt inntrykk. Ikke minst gir det inntrykk av at Ida Neverdahl har modnet både som tegner, forteller og kanskje også som menneske siden «Moskva». Den tiltagende politiske uroen som hun befant seg midt oppe i da, satte sitt preg på henne også personlig.

Siste gjesteinnslaget er noe mer overraskende. Så langt tilbake som i 2012 kom det ut to bøker (dobbeltutgivelse) på det svenske forlaget Orosdi-Back ved navn «Traedmark – The art of spotting a fake». Disse inneholder fotografier av falske merkevarer fra bybildet i Kairo. Utvilsomt en fascinerende ide til en fotobok, og bildene er også av høy kvalitet, men det må igjen sees på som et rent overskuddsprosjekt at Lasse Espe kunne sette av 14 sider (inkludert en side med presentasjon) til dette – i et allerede ganske overfylt nummer. Du får ikke følelsen av at Martin Kellerman bryr seg noe særlig for tida. La oss håpe at han tar det igjen i juleheftet.

Rocky 4/2017
Av Martin Kellerman + Kristian Krohg-Sørensen og Ida Neverdahl
84 sider
Kr. 89,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Les også:
Anmeldelse av forrige nummer

Beisfjordleiren fram i lyset

Beisfjordleiren fram i lyset

Leirene for slaviske krigsfanger er et kjent kapittel i norske krigshistorie. Mindre kjent er det kanskje at det også fantes en dødsleir i Norge. Journalist og serietegner Ingebjørg Jensen er aktuell med et tegneseriealbum om Beisfjord fangeleir utenfor Narvik.

«Dødsleiren» (med undertittelen «SS konsentrasjonsleir i Beisfjord 1942») er fjerde album i en uoffisiell serie om krigsbarns skjebner. Tidligere har Jensen researchet, skrevet og tegnet «Bomber over barneskolen» (Westwind, 2006) om bombingen av Holen skole i Laksevåg, «Flukt og flammer» (Sprekstrek, 2009) om brenningen av Finnmark, og «Nazistempelet» (Sprekstrek, 2015) om NS-barna.

Torsdag kveld var Ingebjørg Jensen på BarBarista i Bergen for å presentere «Dødsleiren»

Ingebjørg Jensen med Arild Wærness på BarBarista

24. juni 1942 kom skipene inn i Narvik med jugoslaviske fanger som ble sendt til en leir i Beisfjord. Albumet følger især tre av fangene, Mile, Steva og Simo, to av dem unge gutter. Men hun har vært opptatt av at serien skal skildre mange ulike mennesketyper og menneskeskjebner: bygdefolket som prøvde å hjelpe, de kriminelle fangene som var tyskernes kollaboratører, den hemmelige leirfangeledelsen bestående av partisaner, SS-kommandørene og lokale vakter som den beinharde Bjarne og den velmenende «passive Per».

Per kan ikke tillate at bygdefolket gir fangene for mye mat

Fangene jobbet fra klokka fem om morgenen til åtte om kvelden, med bar overkropp (fordi «det herder dem»), og måtte sove på golvet. Leiren var åsted for Beisfjordsmassakren, der 288 fanger ble drept etter ordre fra Terboven. De overlevende fangene ble forflyttet samme høst (for 75 år siden, nesten nøyaktig på dagen), og russiske krigsfanger kom inn i stedet. Men det er jugoslavenes skjebne som Ingebjørg Jensen forteller om.

Hun hadde drevet med undervisning for Raftostiftelsen, og tilbød seg å lage noe mer i samarbeid med dem. Så kom en forespørsel fra Narviksenteret om å lage noe basert på hendelsene i Beisfjord. Jensen innrømmet på torsdagens presentasjon at hun faktisk ikke hadde hørt om leiren i Beisfjord før, og det må være lov å påstå at hun har over gjennomsnittlig kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Hvorfor vet vi ikke om dette, spurte hun seg selv. Men Narviksenteret var ikke rause med økonomisk støtte; etter å ha brukt opp startkapitalen fra Fritt Ord, begynte bygdefolket i Beisfjord med kronerulling. Deres innsats gjorde henne i stand til å holde prosjektet gående lenge nok i påvente av annen støtte.

«Tyfusepidemi» var den offisielle begrunnelsen for massakren. En sørgelig velbegrunnet panikk begynte å spre seg blant de syke fangene like før hendelsen.

Dette er ikke første gangen Jensen har offisielt lansert «Dødsleiren», og det blir heller ikke siste (neste gang blir på årets Raptus). Boka ble lansert i Nord-Norge alt i juli, men som hun litt muntert bemerket, det er jo som et annet land. Boka ble også presentert i at annet land, nemlig på Det Norske Hus utenfor Beograd. De jugoslaviske fangene som ble sendt til Norge var jo for en stor del serbere, og det er planer om en serbisk oversettelse av boka. Dessverre kan det virke som om historien føles mindre relevant i Norge enn i Serbia; det er mange historier fra krigen i Norge som ikke har gått inn i den felles bevissthet, mener Jensen. Tendensen har alltid vært å fokusere på Milorg og aksjonene omkrig Oslo.

Faktiske kriminelle blant Beisfjord-fangene samarbeidet med SS for å oppnå fordeler. De ble senere likvidert i en annen leir.

På lanseringen i Nord-Norge møtte hun for øvrig en mann som husker leiren godt; da han var 13 år var han øyenvitne til det som skjedde der. Det var interessant å møte ham, men også frustrerende at hun ikke fikk høve til snakke med ham under arbeidet med selve tegneserien; hun manglet gode øyenvitner.

Etter hvert kan det virke som om Ingebjørg Jensen har skapt seg en nisje med disse dokumentariske tegneseriealbumene om krigen. Hun har ikke planer om flere slike for øyeblikket, men som hun sa avslutningsvis på torsdag:

-Da jeg var ferdig med «Nazistemplet» trodde jeg aldri at jeg skulle lage noen noe mer om krigen. Det tror jeg ikke lenger.

Kulturmuslimsk fase

Kulturmuslimsk fase

Innad i Sattouf-familien blir motsetningane skjerpa i tredje bind av Fremtidens Araber.

Som ein Netflix-serie der vi får ein heil sesong på ein gong i staden for ein og ein episode, følgjer vi spent med på kvart nye, årvisse bind av Riad Sattoufs barndomsmemoarar frå Midtausten. Bind 3 strekker seg frå 1985 til 1987, og familien bur framleis Al-Assads Syria (med ein obligatorisk tur innom Frankrike).  Men stemninga begynner å bli amper. Mora til Riad spør oftare rett ut kvifor dei ikkje kan flytte til Frankrike (heimlandet hennar), eller i det minste til ein storby. Faren på si side held fram med å forsikre henne om at han har ein kremjobb på eit større universitet innan rekkevidde. Berre vent ei lita stund til…

I utforming og forteljarmåte har ikkje «Fremtidens Araber» endra seg så mykje på tre bind. Sattouf sin strek er velutvikla og rein, og den episodiske forteljarmåten måler gradvis over mange bind eit underhaldande bilde av det moderne Midtausten si historie i all si kompleksitet og tragikomedie. Sentralt står det ambivalente forholdet mellom Riad og faren.

Skal eg likevel prøve å finne eit tema for denne boka, blir det særleg kultur og religion. Til samanlikning fokuserte førre bindet meir på Riads skulegong og det syriske samfunnet generelt. Som sagt begynner mora å bli lei av livet i den syriske provinsen, og får støtte frå enkelte av faren sine slektningar. Faren på si side slit mellom respekten for tradisjonar på den eine sida og ønsket om å vere moderne og sekulær på den andre.

Riads farmor har ingen skruplar når det gjeld å gi sonen skuldkjensle

Dette er et tilbakevendande tema i serien som eit heile, men gir seg her særleg religionsarta utslag. Viss det å vere kulturkristen betyr å vise respekt og ærbødigheit for kristne tradisjonar utan at ein nødvendigvis er særskilt truande sjølv, kan faren kallast ein kulturmuslim. Det resulterer i nokre kleine episodar mellom han og Riad si farmor, som openbart ikkje er nøgd med at sonen berre respekterer islam utan å tru. Riad har et liknande problem; han trur meir på Julenissen enn på Gud/Allah; likavel vil han gjerne følgje islamske skikkar for å passe inn i sitt nåverande heimland.

Fasta ein ein prøvelse, men det er endå fleire prøvelsar i vente.

Sjølv Riad sin franske familie på morssida, som kallar seg ikkje-religiøse og verkar tilfredse med det, er ikkje upåverka av religion. Tilnærminga til religion gir seg særs ulike og i nokre tilfelle dramatiske utslag i løpet av boka. For den unge Riad er det særleg ein episode som blir skjelsettande, ein kan godt kalle det eit klimaks for boka som eit heile; du veit kva eg snakkar om når du ser det.

Om dei ikkje har nokon religion, trur Riads morfar og mormor likavel på noko overnaturleg, viser det seg

Forteljarstilen i tredje bind er elles prega av at Riad på dette tidspunktet i historia er gamal nok til å ha ganske klåre minne om det han fortel. Dette fører mellom anna til at han fokuserer meir på visse detaljer. T.d. bruker han fem sider på å gjengi handlinga i Conan Barbaren-filmen frå 1982, fordi denne openbert gjorde sterkt inntrykk på den unge Riad. I alle fall dukkar den opp som eit referansepunkt fleire gonger seinare i boka.

Lidingane til den unge Conan vekker mannen i Riad og venene hans.

På fleire måtar kjennest bind III som ein meir komplett historie, ettersom den dreier seg mykje rundt tre viktige hendingar i Sattouf-familen. Ikkje berre det, men det ender med ein cliffhanger – eg kan berre førestille meg at den vaksne serieskaparen Riad hadde venta lenge på eit høve til å bruke denne. Og det er snakk om ein cliffhanger som det på eit litt snedig vis blei peika fram mot tidlegare i historia; eg skal ikkje røpe meir.

Meir i detalj bør eg vel ikkje gå på noko, for boka er full av mindre og større overraskingar. I endå større grad enn dei føregåande binda er det vanskeleg å legge frå seg denne, eller å halde seg likegyldig til det som skjer.

Fremtidens Araber – Barndom i Midtøsten (Del III: 1985-1987)
Av Riad Sattouf
ISBN 978-82-92796-50-4
150 sider
269 kr.
Minuskel

Les også omtalane av dei føregåande binda:
1978-1984
Del II: 1984-1985

 

Festival under utvikling

Festival under utvikling

Hva er status på Mosjøen Comix Con av i dag? Vi har snakket med organisator Tom Kedar Holmen.

Aller først, hva er Mosjøen Tegne-Serieforening?

Vi er en forening for folk som er glade i å tegne, og i tegneserier. Vi oppsto etter fjorårets MCC, på et tegneseriekurs, da vi kom sammen som en liten klikk. Nå møtes vi en gang i uka for å tegne og støtte hverandre. Det ble naturlig at vi var med i organiseringen av festivalen, og det er blitt en del av foreningens virke. Men jeg tror ikke vi i foreningen følte at det var planen helt fra begynnelsen av, det bare ble sånn etter hvert. Men det er veldig spennende å være med på å organisere en tegneseriefestival.

Første året ble MCC arrangert om i april, i fjor var den i desember, og i år er festivalen i oktober. Hvorfor så forskjellige tidspunkter fra år til år?

Dette er et lite sted, så det er begrenset hva man kan trekke av folk. Vi har prøvd å få det til å bli optimalt, og har flyttet rundt for å få det til å bli så bra som mulig. I år har vi prøvd å samarbeid med HelgeLAN, og det har fungert veldig bra.

Tom Kedar Holmen

Kan det hende at dere fortsetter å flytte på tidspunktet for festivalen senere?

Det må vi nødvendigvis se an. Vi snakket også om å samarbeide med Galleria, en kunstfestival som avholdes om sommeren. Men det falt i fisk, og så virket det naturlig å gå i lag med HelgeLAN, ettersom de hadde et ønske om å samarbeide med andre, for å få et bredere program.

Hva slags festival er HelgeLAN?

Et stor-LAN, en datafest for regionen. Det startet opp da jeg gikk på ungdomsskolen, men da var det ganske beskjedent, på en lokal ungdomsklubb. Da jeg kom tilbake etter mange år, hadde det blitt en stor greie for hele regionen. Rundt 200 stykker er med nå.

Er det noen dere har ønsket til Mosjøen Comix Con som ikke kunne komme?

I år prøvde vi ikke å få Frode Øverli, som vi prøvde de to foregående årene, men det går vel egentlig ikke an. Vi spurte Lise Myhre i år, men fikk ikke tak i henne heller.

I år har dere hatt tegneseriekurs med både Tore Strand Olsen og Johann Grimstvedt. Hvordan synes dere det har fungert?

Det har fungert strålende. Vi holdt to ulike kurs på grunn av den kulturelle skolesekken; det første kurset var som sagt for ungdomskolelever, mens Grimstvedts kurs var for andre interesserte. Det sistnevnte ble holdt her på taket av Mosjøhall-kiosken; da var vi ti stykker. Det er plass til tolv her oppe, så vi var nesten fulltallige.

På Strands kurs var det to ungdomsskoleklasser, til sammen 60 stykker. To dager, to grupper. Strand er jo rå til å holde workshopkurs. Dette kurset var i samarbeid med skolen, men det var i høstferien, så elevene brukte fritiden sin på dette.

Les også:
Klare for Mosjø Comix Con
Høstferie med MCC

Høstferie med MCC

Høstferie med MCC

Norges foreløpig nyeste tegneseriefestival, Mosjøen Comix Con (2015-), prøver stadig å finne fasongen. Årets nye grep er å kombinere seriefestivalen med spillfestivalen HelgeLAN i den nordnorske høstferien.

Tegneseriekurs med godt oppmøte, under ledelse av Tore Strand Olsen, ble holdt på Vefsn Bibliotek i Mosjøen sentrum tidligere i uka. Johann Grimstvedt fra Buskerud folkehøyskole holdt også tegneseriekurs, i idrettsarenaen Mosjøhallen. En tegnekonkurranse med tre kategorier har gått kontinuerlig hele uka. I Mosjøhallen var det også at postene under tegneseriefestivalen ble arrangert, alle sammen på fredag, samtidig med at LAN-deltakere fikk utfolde seg i samme hall.

Elise Syvertsen fikk æren av å åpne den offisielle delen av tegneserieprogrammet med en presentasjon av «Spike», furry-serien hennes i Nemi.  Denne var sist med i sommernummeret, og dukker opp igjen til jul. Hun leverer når hun har noe, eller blir spurt om å komme med noe, men seriene hennes er ikke i hvert nummer. Syvertsen regner med at hun kommer til å holde på med «Spike» lenge ennå, men på fredagens opptreden presenterte hun også flere andre seriekonsepter.

Siv Nordsveen

Noe tydelig tema for festivalen var det vanskelig å få øye på, og MCC er ennå ikke en festival for lansering av nyheter. Siv Nordsveen har ikke gitt ut noe nytt av tegneserier siden Ting Vi Trenger 2016. Heller ikke ga hun inntrykk av å ha noen nye tegneserier under utvikling, selv om hjemmesiden hennes, som hun påpekte, inneholder mye spennende og forskjellig. Så hun brukte sin MCC-opptreden til å fortelle om prosessen rundt nevnte tegneserieroman.

John Jamtli på Skype

John Jamtli fra Mo i Rana har derimot et nytt prosjekt på gang, men tross i den lokale tilknytningen kunne han ikke være til stede på Mosjøen under årets festival. Festivalen ville ha ham med uansett, og sørget for Skype-overføring. Som offentliggjort på stand på OCX i år er Jamtli aktuell med Sabotør, en tegneseriebok i fransk-belgisk stil om Asbjørn Sunde og Osvald-gruppa under andre verdenskrig. Til Skype-presentasjonen kunne Jamtli offentliggjøre flere nye bilder fra serien, med vekt på lokal beliggenheter inkludert Mosjøen.

Målet er fortsatt å ha Sabotør klar til neste sommer. På dette tidspunktet har John 24 sider igjen, men han må begynne å ta mer betalt arbeid ved siden av.

F.v. Øystein Runde og Ida Neverdahl

Ida Neverdahl og Øystein Runde har som kjent en nyhet klar mye tidligere – reiseskildringen Los Angeles, som de to har skrevet og tegnet sammen. Denne ble bare så vidt nevnt, og de to innrømmet at de ennå holder kortene tett til brystet. Likevel delte de erfaringer fra vinterens Amerika-reise med publikum på MCC, i en opptreden som var ment å handle om Ida Neverdahl – Runde var på podiet for å intervjue henne. I stedet ble det snakket om Neverdahls kickstarter for å få utgitt en Gelé-samling i USA, om den alternative påskekrimmen hennes i Stavanger Aftenblad som førte til at hun fikk besøk fra gruppa Stavangerkameratene på bursdagen, og om animasjonsteknikk.

Det store bruddet i Kollektivet 6/2017

– Jeg trodde først ikke jeg hadde ideer for mer enn et år, fortalte Torbjørn Lien om oppstarten av «Kollektivet» i 2000.  Han trådte barneskoene sine i Mosjøen, og er kanskje et opplagt valg av MCC-gjest. Som vanlig var han kommet for å snakke om «Kollektivet», men er opptatt av at det stadig skal skje nye ting der. I år har det vært to brudd i serien: forholdet mellom Mounir og Magda, samt det muligens noe sunnere forholdet mellom Tobben og Ina-Stina. Han kan også røpe at det blir bok i høst (men ikke neste høst, fordi bøkene er i ferd med å bli for kronologisk oppdaterte), og at det igjen blir julehefte med bare nytt materiale – Men ikke en ny, lang historie tilsvarende Juleheftene i «Nordpoltrilogien» fra 2014-2016.

Øystein Runde

Øystein Runde har utvilsomt den beste scenepersonligheten av årets gjester. Han fikk avslutte MCCs program med en presentasjon av tegneserien og barneboka Stamceller – Kroppens Superhelter, en presentasjon som han hevder å ha holdt kontinuerlig i tre uker. – Jeg har aldri forenkla så mye i en bok, og jeg har aldri laget en bok som fungerte så bra heller, sa han om sin pedagogiske innføring i stamcellenes funksjon. Men Runde fikk også anledning til å fortelle i detalj om «Margarin», «Futen» og «Olav Sleggja». Sistnevnte kommer snart med sitt andre bind, nesten ni år etter det første.

Vinnerne av festivalens tegnekonkurranse ble Jonathan Nicolaisen for beste stripe, Silje Bårdsen for beste karakterdesign og Johanne Enger for beste fan art (av Obi-Wan Kenobi).

Sprints hjemmefront

Sprints hjemmefront

Sprint vender tilbake til røttene sine, til en tid da man virkelig hadde behov for helter.

Egmont skal ha heder for at de gir eksperimentelle album en sjanse, i alle fall så lenge disse albumene tar utgangspunkt i en kjent og kjær figur. Tidligere i år har vi sett norske utgaver av Mannen Som Skjøt Lucky Luke og det alternative Sprint-albumet Borneos Blikk. Men mens sistnevnte album kunne vært plassert inn i seriens nåværende kontinuitet, er det nye Sprint-albumet Operasjon Flaggermus definitivt i et alternativt univers – samtidig som det går tilbake til seriens røtter. Sprint debuterte i 1938 og ble tegnet av Jijé til like etter krigens slutt. Franquin kom inn i 1946.

Operasjon Flaggermus er skrevet av de franske tegneserieveteranene Olivier Schwartz (tegninger) og Yannick «Yann» le Pennetier (manus). Så spørsmålet seriens stiller er: Hvilken rolle kunne Sprint og Kvikk spilt i krigens gang?

Innledningsvis vil svaret kanskje overraske deg. For serien går så til de grader tilbake til seriens røtter at Sprint, verdens mest berømte pikkolouniform-bærer, faktisk jobber på hotell. Men vi befinner oss i Brussel under 2. verdenskrig, midt i okkupasjonstida, og dessverre er hotellet der Sprint jobber okkupert av Gestapo. Attpåtil er han nødt til å bære en pikkolouniform i naziuniformenes farger. Han prøver som best han kan å gjøre nytte som dobbeltagent, men for den belgiske sivilbefolkningen, inkludert Kvikk, er han i beste fall «stripete».

I personlighet er Sprint og Kvikk stort sett seg selv like – Sprint er den idealistiske, men fornuftige hverdagshelten, mens Kvikk er litt mer innbilsk og selvsentrert og temperamentsfull, men til syvende og sist like idealistisk. Men fordi omgivelsene er helt annerledes, har serieskaperne fått anledning til virkelig å slå seg løs med referanser og mer eller mindre interne vittigheter.

Hvis dette bare var en historie om Sprint og Kvikk under okkupasjonen, hadde det vært mer enn underholdende nok, for manuset er en berg-og dalbane av action, gags og intriger, full av de mest populære og nazi-og okkupasjonsklisjeene, og krones med et ganske artig og finurlig sluttpoeng i klimakset. Men i tillegg er albumet fullt av referanser, eller «easter eggs» om du vil, til fransk-belgiske tegneserier og tegneseriehistorie. Kanskje er det bare ihuga seriefans fra disse to landene som greier å se alle sammen, men langt flere vil nok dra kjensel på f.eks. Dr. Müller fra «Tintin» som Gestapo-forhørsmann, mens figurer fra «Finn og Fiffi» dukker opp som plyndrere. Apropos Tintin har Yann også funnet plass til en, i historiens lys, interessant diskusjon om hvorvidt Hergé er krigskollaboratør. I tillegg har serien gjesteopptredener av historiske personer som Violette Morris og Andrée de Jongh.

Jeg vet ikke hvor mange slike detaljer som Olivier Schwartz kan ta æren for, men han har den skarpheten og øyet for detaljer som denne historien især krever. Stilen hans er retro, og slekter både på Jijé og en tidlig Franquin. Arvid Skancke-Knutsen viser seg å være den ideelle oversetter av et såpass spesielt album. Han krydrer dialogen med tidsriktige referanser, sosiolekter og slang som gjør oversettelsen svært levende.

«Operasjon Flaggermus» er det mest fascinerende, velskrevne og mangefasetterte Sprint-albumet som har blitt oversatt til norsk på mange år. Og tidsforskyvingen til tross, albumet fungerer faktisk som en god «origin story» for Sprint-serien, til sjuende og sist. Dette har vært et godt år for norske oversettelser av europeiske album, men ingen ting overgår dette så langt.

Sprint Spesial Nr. 2: Operasjon Flaggermus
Skrevet av Yann, tegnet av Olivier Schwartz
Oversatt av Arvid Skancke-Knutsen
64 sider
100 kr.
Egmont

Fantomet nettopp nå

Fantomet nettopp nå

Vi venta på eit framtidssjokk. Var det verd ventinga?

Tekst: Arild Wærness.

Forsida fyrst: ein av dei betre på lang, lang tid, og Ruiz har fått fram noko riktig dynamisk og spanande som fortener 6 på skalaen. Topp!

I det vesle Facebook-universet dedikert til Fantomet og hans fans har det ei stund versert eit folkekrav om at vi må få «tredje og siste del av «Framtidsfantom»-historia. Dei to fyrste delane kom for over eit år sida, fortald av Reimerthi og med teikningar av Paul Ryan (begge historiene? Det er så lenge sidan at eg ikkje hugsar det klart lenger). Uansett, med Paul Ryans død vart vel avslutninga utsett ein del, men å vente så lenge som vi i Noreg måtte er uhaldbart. Denne slutten har visst vore trykt i Sveriges «Fantomen» for ei god stund sidan. Eit lesarbrev i dette nummeret peikar på dette mishaldet, noko som Sjefen elegant unngår å svare på (forseinkinga, meiner eg).

Saka er at Reimerthi har dikta opp ei tenkt framtid, med fleire store utfordringar for det bengalske samfunnet. Ein tsunami har valda store herjingar på land, noko som gjer at folk må flytte på seg for å overleve (klimaflyktningar, nok vi må bu oss meir og meir på heretter). Det fører til strid og uro i jungelen, stammane imellom. Skruppellause karar veit å utnytte dette til å rane til seg makt … som vanleg.

Midt oppi dette forsvinn Fantomet under mystiske omstende. Hans to vaksne born, som begge har trent på å ta over farsjobben, møter utfordringane på ulikt vis. Tidlegare har vi sett at jenta, Heloïse, løyser sakene betre enn sin noko impulsive bror Kit, og det vert rykta at sjølvaste Lee Falk hadde antyda at jenta var hans favoritt til å overta Hovudskalletrona når den ein gong vart ledig.

I desse hefta skjer det same – begge borna løyser eigentleg problema nokså dårleg – og begge er avhengige av utanforståande reddande krefter – men jenta verkar eit lag kvassare enn guten. Heile tida. Og ingen av dei to utpeiker seg i nokon stor grad som eit velfungerande Fantom. Litt rart å tenkje på, når ein ser via krønikene at 20 generasjonar av unge menn har greidd overgangen nokonlunde smertefritt. No er det altså tungt som berre det.

Mystikken i dei fyrste to historiene (spesielt den fyrste) vert avløyst av nokså prosaiske avklaringar i siste del, det heng dårleg saman, og eit litt snedig byggverk viste seg å stå på leire. Ein mystisk og skremmande trollmann som greier å blinde gamle Moz visar seg å vere … innbilling? Ein sidetråd med ein utgravingsekspedisjon fører ingen stad av garde.

Nei, dette var ein tom og flat avslutning på noko som vi måtte vente alt for lenge på – så lenge at vi ikkje lenger bryr oss så fælt. Teikningane til Ruiz er uansett flotte og har ei god sidedynamikk. Teiknaren har eg skrytt av tidlegare, og han skuffar ikkje her heller, og det dreg opp karakteren frå ein 3’ar. Og «Fantomet den Eldre» er framleis Missing in Action. Så ingen svar der heller, sjølv om forsida lovar «Det 22. Fantomet – en avklaring».

Opp som ein hjort… som folk seier. Problemet med historier som så tydeleg og forklart er «tenkte historier» er at dei ikkje betyr noko som helst, og når historia til slutt segnar av sin eigen tyngde vert den uinteressant. Dessverre; karakter: 4.

Thorgal kjem med nytt album. Sente og Rosinski har laga ein mørk og blodig (bokstaveleg talt) sak som dessverre ikkje dreg opp mine negative haldningar frå førre gong. Sidene er så fargemetta (illustrasjonane er måla i tunge fargar) at dei rett og slett er vanskelege å lese. Dette albumet hadde vore moro å sjå i originalt albumformat på kvitt papir. Her er det nedfotografert til bladformat og trykt på sugande, matt papir. Ikkje noko å gjere med det – så lenge dette er einaste måten å få lese Thorgal, men det må vere lov å sei at dette gjekk tungt. Tyngre enn før, det er blod, magi og død. Dei leikande, spretne og beint fram sinnsjuke historiene med Kriss saknar eg no.

Er eg gått lei av dramatiske og blodige lagnadstunge Thorgal? Veit ikkje, men her er det 3, midt på treet, og eigentleg er eg skuffa.

Avslutninga på heftet er betre, ein klassisk «kampen om tronen»-saga som nok ein gong handlar om Rex i Baronkhan, komplett med lorgnettar og paradeuniformer oppe i fjellfyrstanes riker. Reimerthi har snekra ein enkel og artig sak, teikna av Saviuk med sin vanlege superheltdynamikk.
Ikkje noko meisterverk eller utanom det vanlege, men ei drivande grei Fantomethistorie. 4!

Heftet hamnar «så där», med 4,25 i snitt.

Fantomet #10/2017
100 sider
67 kr.
Egmont