Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Fra Røros til Aldriland

Fra Røros til Aldriland

Seriefest er barnas tegneseriefestival. En av årets festivalgjester debuterer på nyåret som serieskaper i bokform med første bind i sin barne-og ungdomsserie Nordlys. Serienett har snakket med Malin Falch.

Nordlys oppsto som en skoleoppgave mens Falch gikk på Academy of Art University i San Francisco. Det dreide seg om en designoppgave (hun studerte til å bli designer), og oppgaven besto i å ta et eksisterende eventyr og designe en ny vri på det, gjøre det til sin egen. Hun valgte Peter Pan, og vrien var at hun brukte norsk kultur og tradisjon. Piratene ble til vikinger, krokodillen ble en sjøorm, indianerne ble samer og de bortkomne guttene ble til troll. Hennes Wendy er en norsk jente ved navn Sonja, og hennes Pan heter Espen.  Ingen andre ved studiet hadde tenkt på noe liknende. Da hun begynte å tegne bare ballet det på seg, hun designet mer og mer og likte prosjektet stadig bedre.  Etter at skoleprosjektet var ferdig, hadde hun lyst til å fortsette.

Malin Falch på Serieteket under Seriefest

Falch hadde laget nettserier før hun begynte på Academy of Art. Nå som hun hadde mer erfaring, og et konsept hun likte, bestemte hun seg for å prøve igjen.  Nordlys som nettserie startet opp i 2015, og gikk i et og et halvt år før jobben hun fikk hos et firma i San Fransisco krevde for mye tid.  Da hadde hun nok sider til en første bok. Noe av materialet i det kommende første bindet er gjenbruk, men mye er tegnet om, og boka kommer også til å inneholde helt nytt materiale.  Hun holder for tiden på med å bearbeide noen av de tidlige sidene.

Sonja og den mystiske Espen

Til sammen blir første bind på ca. 150 sider.  Så langt har hun ideer til i alle fall tre bind. Ideen om å gjøre Nordlys til bok kom fra Tonje Tornes i Egmont. Selv hadde Falch lagt prosjektet på hylla for over et år siden da førstnevnte kontaktet henne. Hun flyttet nylig tilbake til Norge, og bor nå i Oslo, etter å ha vokst opp i Trondheim.

Serien Nordlys tar imidlertid utgangspunkt i Røros. Hun ville at hovedpersonen Sonja skulle være fra et ekte sted, og innrømmer at hun ikke har vært så mange steder i Norge. Men hun har vært i Røros, og følte at det var passende; hun ville at det skulle være en liten bygd, og et sted hun kjente til. – Selv om det ikke er perfekt, for jeg skulle gjerne ha reist dit igjen for å få flere referanser, legger hun til, men Røros er ikke en så stor del av historien uansett.

Snakkende dyr hører med i en klassisk fantasy

Under presentasjonen på Seriefest framhevet Malin Falch noen av likheten mellom Peter Pan og Nordlys. Men hvis noen tror at sluttresultatet kan komme til å likne for mye på Peter Pan, forsikrer hun om at dette ikke blir tilfelle:  – Det var bare basen, forteller hun, det blir veldig ulikt. Kanskje hvis man myser så ser man det. Men hadde jeg ikke nevnt det for folk så tror jeg ikke de hadde merket det. Historien er helt annerledes, karakterene er annerledes. Det finnes karakterer som er basert på den og den, men jeg følger ikke historien [til J.M. Barrie]. Folk kommer ikke til å kunne vite hva som skal skje, for det er min egen historie.

Første bind av Nordlys blir utgitt av Egmont, og kommer i bokhandelen i februar 2018.

Ikke helt alene

Ikke helt alene

Gazzotti og Vehlmanns Alene er en serie preget av rask utvikling og ikke minst rask eskalering.

Bare en uke etter at flere album i Alene-serien ble etterlyst på Seriefests seminar om tegneserier for barn og unge, lanserte QlturRebus bind to, «Knivenes Mester».

Vi møter igjen Dodji, Lea, Ivan, Camilla og Tommy, som siden forrige album har flyttet inn på byens beste hotell, for de kan like gjerne ha det behagelig mens de planlegger en større leteekspedisjon. En blanding av apokalyptisk angst og berusende, anarkistisk frihetsfølelse preger de fem barnas hverdag, og det gir seg noen svært interessante utslag: Lille Tommy, som er for ung til å skjønne alvoret i situasjonen, tar med seg alle leketøy fra et varehus og fyller en hel etasje med dem.  Ivan påtar seg det tilsynelatende sisyfosarbeid å ringe til hvert eneste nummer i telefonkatalogen i håp om at før eller siden skal noen svare. Han døyver kjedsomheten med alkohol og å skyte på blink. Camilla slites mellom frihetstrangen på den ene siden og på den andre siden pliktoppfyllenheten som har fulgt henne hele livet. Både Lea og Dodji ønsker å sørge for gruppas trygghet, men det er tydelig at bare Lea er stabil nok. Og de fem barna er ikke så alene likevel; et mystisk og truende individ med kniver og økser vandrer rundt i nabolaget.

Camilla plages av sin egen forfengelighet, hvor beskjeden den enn er.

Selv om Gazzottis strek bygger på fransk-belgiske tradisjoner, er Alene svært amerikansk i sin narrative tankegang. Begge serieskapere tenker svært filmatisk. Skjønt tv-serien er kanskje et mer naturlig medium å sammenlikne med; så langt er hvert album som en episode med en historie som står for seg selv, men med tydelig vekt på kontinuiteten.

Verdensbygging er et nøkkelord for denne serien.  Selv om vi ikke kommer så mye lenger geografisk fra det første albumet, «Forsvinningen», er «Knivenes Mester» full av karakterutvikling og hint om hva som har skjedd og hva som kommer til å skje.

Hvert eneste ledd i historiefortellingen er meningsfylt i forhold til kontinuiteten på kort og lang sikt. Dette er serien som, mer enn noe annet av det han skrevet, framhever, Fabien Vehlmanns styrke som manusforfatter: tanke for helheten og framdriften, dramatisk og humoristisk timing, og evnen til å finne den rette balansen mellom hvor mye dialogen skal fortelle i forhold til tegningene.

Bare Dodji er kampdyktig nok til å møte Knivenes Mester på nært hold

I en scene som på glimrende vis illustrert alt dette, mumler den bakfulle Ivan et fortrengt minne som kan være en ledetråd i mysteriet om hvor alle forsvant. Men den eneste som hører ham er Tommy, og han er for distrahert av ideen sin om å bruke svømmebassenget til å ta oppvasken. Et annet godt eksempel er den vesle og ganske subtile detaljen som helt på slutten av albumet gir et hint om hvordan historiens konflikt må ha oppstått.

I en serie med såpass tett kontinuitet er det ekstra viktig at hvert nye bind byr på noe genuint nytt som gjør karakterer og situasjoner enda litt mer engasjerende enn før. Så langt er dette definitivt noe som Alene får til. Skal jeg komme med noen innvending til «Knivenes Mester» må det bli at avsløringen av Dodjis bakgrunnshistorie virker i overkant påklistret og emosjonelt manipulativ.  For helheten har det imidlertid lite å si, og albumet er et utmerket eksempel på en forbedret oppfølger.

Alene 2 – Knivenes Mester
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
ISBN 978-82-93569-01-5
52 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

Les også:
Alene i hele verden

Hvis barna fikk velge

Hvis barna fikk velge

Seriefest er barnas egen tegneseriefestival i Norge, men i forkant inviterte festivalen til seminar for å drøfte den faktiske situasjonen når det gjelder tegneserier for barn.

Er det en ny giv på dette feltet, spurte Hans Ivar Stordal tilhørerne retorisk. Seminarets viktigste allmenne observasjoner kom fra Stordal, som er skribent, tegneserieredaktør oversetter, foredragsholder, japanofil og medlem av Kulturrådets vurderingsutvalg for tegneserier.

Flere av erfaringene han delte var ting som strengt tatt er opplagte for de som har fulgt med på utviklingen i tegneseriebransjen, men kanskje ikke for alle bibliotekarene som utgjorde en stor del av tilhørerne:

I Norge har tegneseriene siden 1980-tallet vokst med sitt publikum, mot det voksne og litterære. Det har vært få norske tegneserier for barn og unge, nesten ingen løpende produksjon.

Hans Ivar Stordal

Amuletten av Kazu Kibuishi er et fenomen innen moderne tegneserier for barn og ungdom, og nærmest et kapittel i seg selv. Så langt er sju bøker i serien oversatt til norsk (Fontini); de er blitt bestselgere i bokhandlerne, og bøkene har lange ventelister på bibliotekene.

Serier for barn og unge har forflyttet seg fra bladhyllene til bokhyllene. MVA-reglene gjør bøker mer lønnsomme enn blader, og ettersom salget av tegneserieblader går jevnt ned, er denne forflyttingen helt naturlig. Bladcentralen (BC) er avhengig av høye slagstall. Tegneserieforlagene blir stadig mer avhengige av påkostede samlebøker for voksne lesere. Tendensen er den samme i USA, der salget av tegneserier i bokhandlere er raskt voksende.

Kulturrådet har de siste årene satset spesielt på kultur til barn og unge innenfor alle felt. I 2017 var antallet søknader om støtte til å lage barne-og ungdomstegneserier rekordhøyt. Dette er hovedsakelig snakk om bokhandlertitler.

Apefjes

Apefjes-bøkene var en annen serie som Stordal ønsket å fokusere på, muligens fordi den er en slags trendsetter både når den gjelder både blanding av tegneserier og prosa, og når det gjelder moderne norsk barne-og ungdomslitteratur i tegneserieform. Stordal framhevet seriens fortrinn, som at den foregår i en gjenkjennelig verden, den filmatiske fortellerstilen og den varierte ruteoppsatsen.

Har «tegneserie» blitt et fy-ord? Stordal får ikke det inntrykket fra bibliotekene, men derimot fra de typiske bokforlagene, som ser ut til å unngå ordet. Det kan erstattes med f.eks. Gyldendals «ordfrie bøker» (et begrep som selvsagt bare kan brukes når tegneserien oppfyller dette helt bestemte kravet) eller mer generelle termer som «lettlest-serie», «grafisk roman», «bokserie» eller «serie i tegneserieformat». Eller en bare lar være å kalle det for noe særskilt.

Amuletten

Som sagt er Stordal, blant mye annet, også japanofil, og kom derfor inn på impulser fra Asia. Manga var på sitt største i Norge rundt 2008/2009, før boblen sprakk. En forklaring som ofte blir gitt er at ettersom manga-bøkene ikke ble solgt via bokhandlerne, var det håpløst å få kjøpt gamle nummer. Nye lesere hadde derfor begrenset med høve til å sette seg inn en føljetong med mindre de hadde fulgt med fra starten.  Bibliotekene klager fortsatt over dårlig tilgang på nye leseeksemplarer av gamle mange-bøker som er lest i stykker (selv om Zoom/Outland nylig har prøvd å gjøre noe med dette når det gjelder Dragonball-serien).

Interessen for japansk populærkultur forblir sterk hos ungdom i Norge, noe vi har sett med oppblomstring av japanofile festivaler i Oslo, Arendal og Sarpsborg.

Berit Petersheim

Både Stordal og seminarleder Berit Petersheim fra Serieteket ønsket å fokusere på hva som faktisk finnes av tegneserier for barn og ungdom, ikke minst hva som er kommet ut av nyheter i 2017: Hilo (Vigmostad & Bjørke), Poptropica (Gyldendal), Hilda (Cappelen Damm), Krohg-Sørensens Torpedert (Norsk Maritimt Museum), Superhelten Arild (Fontini), Hundemannen (Vigmostad & Bjørke), Tore Strand Olsens Tegn Serier! (Cappelen Damm), Hønsemannen (NCP), Linda og Valentin (Egmont), Øystein Rundes Stamceller (Gyldendal), The Urban Legend Sesong 2 (Gyldendal), Alene (QlturRebus) og den ferske utgivelsen Hysj (Aschehoug).

Hilo

I tillegg kommer de seriene som startet opp i tidligere år, men som har kommet (eller er planlagt å komme) med nye bind i år, som Edward Rubikon (Cappelen Damm), 7 (Cappelen Damm), Barnevaktklubben (Fontini), den før nevnte Amuletten og InkaLills Miranda (egenutgivelse)

Kommende utgivelser som også ble nevnt og anbefalt på seminaret er en ny, norsk utgave av Bone (Outland), John Jamtlis Sabotør (Cappelen Damm) og Malin Falchs Nordlys (Egmont).

En mørk framtid

En mørk framtid

Raptus 2017 var den første tegneseriefestivalen der publikum fikk anledning til å bli kjent den overnaturlige dystopien Future Darkness, om ikke via foredrag så i alle fall på stand. Serienett slo av en prat med skaperne.  

Mennene bak serien er Patrik Sahlström fra Oslo, bosatt i Malmø, Niels E. Wisth fra Oslo, og Nyoman Kertayasa fra Bali i Indonesia. Kertayasa var ikke til stede på Raptusfestivalen. Ideen til denne mørke sagaen kommer fra Sahlström. Han forklarer:

Future Darkness er mine visjoner om hvor fullstendig på trynet verden kan ende opp med å være i framtida, krydra med ting som jeg synes er gøy, som varulver, demoner, hekser og sånne ting.  Historien dreier seg rundt en ung heks, Elizabeth, som jaktes på av den onde og korrupte kirken som vil slå klørne i henne og hennes krefter.  Det begynte mens jeg jobba som papirdytter i politiet. Kollegene mine merket hvor lite jeg trivdes,. De var bekymret for at jeg skulle klikke en vakker dag og gå berserk. Derfor oppfordret de meg til å satse på skrivingen. Da jeg senere fikk sparken etter prøvdeida og ble gående arbeidsledig, uten å få en ny jobb straks, var det noe å fylle tida med, rett og slett. Jeg satt meg ned og satset seriøst på skrivinga.

F.v. Patrik Sahlström og Niels E. Wisth på Raptus

Hittil har Sahlström skrevet to romaner i Future Darkness-serien, «Frost Moon» og «Prodigal Queen», med Wisth som redaktør og forlegger gjennom sistnevntes firma, NEW Productions AS. Wisth forteller:

-Jeg satt en dag og tenkte, hvordan kan vi klare å få formidlet denne historien på en enda bedre måte? Jo tegneserie, det passer den perfekt til. Bak Patriks rygg fikk jeg fire test-tegnere til å lese boka, og lot dem velge selv hva de ville tegne for en betaling på 100 dollar stykket. Da jeg hadde fått inn alle tegningene kalt jeg inn Patrik og viste ham sidene. Han ble ganske overrasket (gledelig overrasket, legger Sahlström til). Så skrev jeg om boka til et tegneseriemanus, kokte det ned til 64 sider og sendte det til tegneren vi hadde valgt, Nyoman Kertayasa. Vi har jobbet sammen siden oppstart, det tok vel ca. tre kvart år å få alle tegningene ferdige før jeg fikk dem redigert og tekstet.

Albumet «Future Darkness Volume 1» ble lansert på spillfestivalen ARCON like før sommeren. Raptus 2017 var den første tegneseriefestivalen der skaperne viste fram albumet. Utgiveren NEW Productions er et kommunikasjonsbyrå som til daglig leverer film, foto, tekster og grafisk design til bedriftskunder. Wisth beskriver Future Darkness som et tapsprosjekt, i motsetning til resten av det de driver med. Men et album gjør dem i alle fall i stand til å formidle historien til flere. Det viktigste de ønsker å oppnå med dette opplaget, er å få feedback.

Og opplaget ble solgt ut på Raptus, godt hjulpet av en hyggelig introduksjonspris på 50 kr. Albumet har også en vedlagt link til et spørreskjema bakerst i bladet, og serieskaperne håper at de som leser vil ta seg tid til å gå inn på den og uttrykke sin mening, så de kan ta dette med i beretningen når de lager «Volume 2».

Hvis publikumsinteressen er stor nok til å fortsette, hevder Sahlström at han i utgangspunktet har ubegrenset materiale. Med to romaner ute har de ferdig bakgrunnsmateriale for én episode til. Han skriver for tiden på bok tre og fire. – Jeg blir neppe fornøyd selv før vi nærmer oss 15-20, konkluderer han.

Hjemmeside

Fargerike Texer i salg nå

Fargerike Texer i salg nå

Tex Willer i farger ser ut til å være en indikator på større kunsterisk frihet, selv om kvaliteten kan variere.

Av Arild Wærness

Denne uka finner vi mange utgaver av Tex Willer i bladhylla. Jeg skal ta for meg de to jeg kjøpte (jeg kjøper ikke «Tex Kronologisk», og vanlig standard s/h Tex kjøper jeg aldri – bortsett fra forrige nummer, med Mastantuono på tegning. Men mer om det senere…).

Dette er det niende i en skikkelig bra serie som jeg har likt helt siden starten. Det pleier å komme 2-3 hvert år, og er et flott innslag i en bladkjøpers hverdag. Heftene gir oss en hovedperson fri for historiske tilknytninger og hensyn til hovedseriens univers. I stedet fokuseres det mer på mytene om ensomme jegere som jakter på skurker. Som oftest foregår historiene i et goldt, men vakkert ørkendistrikt, sannsynligvis Nevada/Arizona/New Mexico og traktene rundt. I de tilfellene der fortellingene omfatter områdets indianere er disse ofte preget av myter og «overnaturlige» hendelser. Disse fortellingene har tidligere vært av de beste i heftene, så også denne gang. Til slutt må nevnes at når forfatterne slipper seg løs fra hoveduniversets regler, gjør tegnerne likeså. De inspireres tydelig til å ta sjanser med det meste, slik at sekvensene blir både fargerike og løsslupne.

Selve historiene er nokså på det jevne —

  • En nokså sprø historie, tegnet i en realistisk stil, der Tex hjelper en bekjent som er offer for overnaturlig/monstrøs påvirkning. Her får de faglig assistanse av en kar som ellers har vært med i seriene før; magikeren Morisco. OK.
  • En flott akvarell (!!!)-illustrert historie om en hvit kvinne bortført av en apache-høvding. Bittersøt og rar historie, utrolig flott og drømmende illustrert av Tisselli.
  • En mer tradisjonell historie om Tex i kamp mot banditter som vil sette fri sin fangede bandesjef. OK.
    Heftets beste innslag; der Tex og Tiger Jack forfølger banditter som har utryddet en hopi-familie og kidnappet datteren. Historien har overnaturlig karakter, slik hopienes kultur er full av, og glitrende illustrert av Vannini.

Bra hefte, og enda et godt innslag i en god serie som fortjener mange lesere.

Tex Willer Fargebok 9: Skyggene truer
132 sider
Kr. 129,90
Egmont

Det neste er et stort fargealbum, altså tradisjonell A4-format, 48 sider, en slags nummer to i en uoffisiell serie, der første hefte fra i vår; «Painted Desert» var svært bra. Tittelen gjenspeiler at handlingen foregår ved grensen mellom USA og Mexico.

Dette heftet ligner «Painted Desert», og Mauro Boselli (forfatter) er jo selve sjefskokken når det gjelder alt som heter Tex. Illustratøren Alberti utfører her europeisk albumkunst i toppklasse, veldig ulikt den noe trauste Tex Willer fra hovedserien i svart/hvitt.

Historien viser en yngre Tex, som faktisk er i et meksikansk fengsel, uskyldig (sjølsagt!) sonende med hardt straffarbeid i sola. Han blir befridd på snedig manér av en vakker kvinne som har en uforrettet sak hun trenger hjelp til, og Tex er mannen. Samtidig får han en anledning til å rette opp gammel gjeld. Fabelaktig illustrert, som sagt, men noen nattescener over flere sider har fått en tanke for mørkt trykk, slik at detaljene (og de er der) er vanskelige å oppfatte.

En meget spenstig historie og et album i toppklasse, der formatet virkelig lar fortelling og ikke minst illustrasjoner skinne. Synd at de øket prisen med en tier siden «Painted Desert».

Ellers har kunnige eksperter på Facebook informert oss om at disse storalbumene er med i noe som forlaget Bonelli kaller «Forfatternes Tex», dvs. at utvalgte forfattere (og illustratører) får lov til å boltre seg i et utvidet univers, fri for kontinuitet og annet som legger bånd på fortellingene. For meg virker det som om den lille utgaven er en slags halvbror til dette frie universet. Det er kanskje derfor jeg syns at disse seriene er verdt å investere i .

Tex: FronterA!
Av Mauro Boselli og Mario Alberti
52 sider
Kr. 99,90
Egmont

Antikkens sprøeste vognrace

Antikkens sprøeste vognrace

«Asterix – Italia rundt på tvers» er utvilsomt ganske italiensk, men et av Asterix og Obelix’ mest anmassenede og minst substansielle reisebrev.

Etter å ha lest «Cæsars Papyrus» var jeg overbevist om at Ferri og Conrads Asterix blir progressivt bedre for hvert nytt album. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Utgangspunktet for «Italia Rundt På Tvers» er utmerket: Cæsars samferdselsansvarlige, senator Lactus Bifidus, blir med rette beskyldt for å la de romerske veiene forfalle fordi han bruker veimidlene til å finansiere orgiene sine. Men Bifidus er litt mer snartenkt enn han ser ut til, og kunngjør et vognløp, åpent for alle folkeslag i den kjente verden, over den italiske halvøy for å bevise at veiene er gode nok. Julius Cæsar liker ideen, men Bifidus må værsågo’ sørge for at en romer vinner løpet.  På en annen kant av romerriket blir Obelix lest i hendene av en spåkone som forteller ham at han kommer til å vinne et vognløp, og han får en fiks ide om å kjøpe vogn og være med på det transitaliske løpet.

Pavarotti opptrer i rollen som en krovert som ikke er forberedt på Obelix’ appetitt

Med andre ord legges det opp til en road trip-historie sentrert rundt et kappløp. Ferri og Conrad følger Goscinny og Uderzos mønster med å legge annen hver Asterix-historie rundt gallerlandsbyen og annen hver historie til en reise. Turen er kommet til en av de sistnevnte, og dette er så godt et utgangspunkt som noe. At reisen denne gangen går til Italia, er interessant. Asterix og Obelix har vært mange ganger i Roma, men vi har ikke tidligere fått inntrykk av at Italia kan være mer enn bare Roma. Så dette er en ny idé med mye potensial.

«Italia Rundt På Tvers» er det visuelt sprekeste av post Uderzo-albumene; Didier Conrad slår seg virkelig løs med heseblesende vognløpscener og framfor alt med fargerike skildringer av de mange ulike folkeslagene som deltar i løpet, inkludert germanere, nordboere, slavere, briter, afrikanere og iberere.

Ordspillene kommer tett, og de er noe av det som fungerer best i denne historien, selv om jeg bare kan vurdere dem ut fra oversetters gjendikting. Oversetteren er også kreativ når det gjelder å gi navn til de mange nye bifigurene som dukker opp, og kreative navneoversettelser er ikke noe vi alltid har kunnet ta for gitt i norske Asterix-album («Masogtjasix», anyone?)

Til høyre: Senator Bifidus. Til venstre: To avslappede lusitanere (portugisere) som også deltar i løpet.

Samtidig nøyer Jean-Yves Ferri seg med en litt for løs fortellerstil; straks løpet er i gang går han over til å jobbe seg rutinemessig gjennom en sjekkliste over obligatoriske historiske og populærkulturelle italienske referanser.  Noen av dem er morsomme, men de fleste virker som de er tatt med bare fordi de være der i en eller annen kontekst (Mona Lisa, for eksempel). Goscinny brukte også slike referanser flittig når han lot gallerne reise utenlands, men han hadde alltid en mening med det. Ferris Italiareise er mer en løsrevet samling ideer med svake røde tråder som til slutt leder fram mot en ganske tynn avslutting. Det handler visst om internasjonal forbrødring eller noe sånt. Banalt levert, om enn ganske sympatisk (for ordens skyld: manuset gir inntrykk av å være spikret før Brexit-avstemningen).

Vi har sett før av Ferri kan levere solide historier før, men reisebrevsformen er ikke en ideell fortellerramme for ham, selv om den fungerer for Conrad.

 

Asterix – Italia rundt på tvers (album 37)
Skrevet av Jean-Yves Ferri, tegnet av Didier Conrad
Oversatte av Sven Erik Søland
52 sider
Kr. 79,90
Egmont

Tegneseriefest i Stormen

Tegneseriefest i Stormen

Mindre enn to måneder etter forrige Mosjøen Comix Con blir en ny tegneseriefestival arrangert i Nordland, nærmere bestemt på Stormen bibliotek i Bodø.  Vi har intervjuet fagleder og programansvarlig Roger Johansen om arrangementet.

Hvordan kom dere på dette?

Det var min idé. Jeg er ingen ekspert på tegneserier, leste Donald, Fantomet og Sølvpilen osv. som ung som så mange andre i min generasjon (jeg er født i 1972) og som voksen jazztrommeslager har jeg alltid vært fascinert av Gary Larson og hans Far Side.

Men altså, ideen hadde sitt utspring i at Stormen bibliotek har et eget visningsrom for kunst. I lange perioder henger det profesjonelt kurert kunst der, og jeg har tenkt litt på hvordan vi kan tiltrekke oss litt nye tittere inni galleriet vårt. Tegneserier på toppnivå er visuell kunst av klasse, så min vurdering var at kanskje kunne vi noen trekke nye mennesker inn i kunstrommet om vi hang noen tegneseriestriper der inne? Men jeg hadde ikke egentlig rammeverket på plass til hva dette kunne være på dette tidspunktet. Det var egentlig sånn det begynte. Så var jeg på en inspirasjonsdag hos Berit Petersheim på Serieteket på Grünerløkka og fikk masse gode råd og tips, og lærte mye den dagen. I Oslo fant jeg også ut at finalistene fra Dagbladets tegneseriekonkurranse hadde en vandreutstilling og at andre bibliotek kunne få låne utstillingen. Som sagt så gjort. Den utstillingen er vi nå i ferd med å henge opp, og det var starten. Så er det sånn at Bodø er utrolig sterke på musikkfeltet, og har også et utrolig høyt antall festivaler i alle retninger, til tross for at det «bare» bor 50 000 mennesker her. Men tegneseriefestival, det har ikke Bodø. Så det var selvsagt viktig at det skulle være noe helt nytt som ingen andre gjør i byen.

Roger Johansen (Foto: Brynjar Erdahl. Brukt med tillatelse)

Var det et bevisst valg å ha festivalen i november? Er det et tidspunkt dere har tenkt å satse på også til framtidige festivaler?

Tidsperioden er utelukkende valgt av egne hensyn, og på bakgrunn av de øvrige festivalene på huset. Vi har en ganske stor litteraturfestival i oktober, «Det Vilde Ord». Og i desember er det fullt julekjør, så midt i november tenkte vi det ville være hyggelig å presentere dette.

Hvem er det tiltenkte publikumet for festivalen?

Vi har prøvd å programmere for å nå et så bredt spekter av befolkningen som mulig. Vi har fokus på de aller minste barna gjennom Bjørn Ousland og brødrene Nyhus, så har vi noe til ungdommene gjennom Unge Stormen og fokuset på anime. Så har vi noe for de eldste ungdommene/voksne nerdene eller andre interesserte gjennom Fredrik Rysjedal som skal snakke faglig om skjermbaserte og digitale tegneserier i vår tid, mens Anders Kvammen skal snakke mest om «Ungdomsskolen», den allerede prisbelønnede tegneserieboka han kom med i fjor. Så har vi TegneHanne på besøk, noe vi er veldig stolte av og som bør glede det brede lag av unge voksne og voksne. Så er vi også veldig glade for å kunne presentere Josef Yohannes som både skal snakke om «The Urban Legend», og også holde superheltverksted for oss, slik at man kan lage sin egen superhelt. Til de av de voksne som er historieinteresserte, har vi invitert Knut Eide, som har Norges nest største samling av tegneserier (46 000 blader…!) til å gi oss tegneseriehistorien på 60 minutter.

Fredrik Rysjedal kommer til Bodø for å snakke om skjermbaserte og digitale tegneserier.

Å arrangere en tegneseriefestival i Nord-Norge er forsøkt to ganger før, med Krusedull i Harstad og Mosjøen Comix Con. Har du noe kjennskap til disse, og hvordan vil Bodø skille seg fra dem?

Jeg har dessverre ingen kjennskap til dem. Når jeg flyttet hjem til Bodø i 2014 så var det etter 20 år utenbys, så jeg har ikke kunnskap om lignende satsinger i vår landsdel dessverre.

I følge programmet skal dere ha 1-2 innslag om dagen fra torsdag til søndag. Dette er en litt uvanlig framgangsmåte. Hva håper dere å oppnå med å spre programmet så mye utover?

I Stormen bibliotek skjer det noe hver ettermiddag hele uka hele året. Vi har valgt å spre det over noen dager både for at festivalstemningen skal vare noen dager ekstra, og fordi de tidspunktene vi har valgt de ulike dagene er tidspunkt når Bodø befolkning vet at det skjer hyggelige saker på biblioteket.

Hvordan skal dere markedsføre festivalen?

Redaksjonelle omtaler har vi allerede hatt i samtlige medier i Bodø. I tillegg er våre faste markedsføringskanaler vårt nettsted www.stormen.no, bibliotekets facebook-og instagramsider, samt våre syv infoskjermer internt i biblioteket.

Stormen bibliotek er stolte over å få TegneHanne som gjest til sin første tegneseriefestival

Hva la dere til grunn da dere utformet gjestelista? Det finnes mange serieskapere med tilknytning til Nord-Norge, også flere som er aktuelle akkurat nå. Har dere prøvd å få noen av dem?

Vi har prøvd å tenke både bredde og dybde. Noe skal være veldig smalt og for spesielt interesserte, mens andre programposter er veldig folkelige og bør favne bredt og interessere mange. De som er inviterte denne gangen er valgt ut fordi vi tenker at de har noe viktig og fint å si om tegneserier som fenomen, og ellers er relevante og aktuelle for et bredt nedslagsfelt av interesserte publikummere i alle aldre – Samt at vi har sett flere av dem «i aksjon» overfor de ulike målgruppene, og tenkte det ville være bra for tegneserieinteresserte å presentere dem. Så får vi gjennomføre dette slik vi har tenkt, og høste noen erfaringer etterpå. Det er spennende!

Festivalen, som har fått navnet Tegneseriefest i Stormen bibliotek, blir arrangert 23-26. november. Komplett program finnes her.

Serie til film: Justice League

Serie til film: Justice League

Ennå er det litt er for tidlig å si om DC har funnet sin endelige form som et filmatisk superheltunivers, men med Wonder Woman og nå Justice League er de i ferd med å finne balansen.

Det er forståelig at DC vil være noe annet enn Marvel, og at de derfor ikke kan gjøre filmene sine like uhøytidelige og muntre som Marvels. Men det er også forståelig at f.eks. Zack Snyder kan bli tung kost. Han forrige film, Batman v. Superman: Dawn of Justice (BvS), som Warner håpet skulle bli årets kinofavoritt i 2016, endte opp som en av de mest kontroversielle og splittende superheltfilmer noensinne.

Derfor har Warner lagt visse føringer på sitt store prestisjeprosjekt, den lenge bebudete Justice League-filmen. Filmen har fått mer humor, selv om det ikke er dens mest framtredende element (det hadde, som allerede antydet, vært et knefall for Marvel). Og framfor alt måtte den ikke skulle være lenger enn to timer. Selvsagt er dette av praktiske årsaker – kortere spilletid betyr flere kinovisninger per dag. Vitsene er uansett ikke morsomme nok,  men jeg er overbevist om at den forkortede spilletiden er til filmens eget beste. Justice League er nemlig svært fokusert.

F.v. Ezra Miller, Ben Affleck og Gal Godot

Handlingen er som følger: Superman er død. Batman og Wonder Woman gjør så godt de kan for å holde håpet oppe og bekjempe ondskap, men tomrommet som deres blåkledde venn etterlot seg, er for tydelig. Batman ønsker å gi folk nytt håp ved å sette sammen et team av superhelter, som i tillegg til ham selv og Wonder Woman skal bestå av Arthur Curry (Aquaman), Victor Stone (Cyborg), og den folkesky lyngutten fra Central City, Barry Allen (Flash). Måten som disse tre sistnevnte ble introdusert på i BvS var og påklistret og svært lite subtil, og de representerte et åpenbart problem for Warner: Marvel har et enormt forsprang på dem når det gjelder å etablere et superheltunivers, og de har det derfor i overkant travelt med å introdusere alle de nødvendige figurer og elementer.

Ray Fisher som Cyborg

Også i Justice League er det tendenser til å lesse på med eksposisjon, men det meste går ganske raskt unna, og virker mindre påtrengende. Det viktigste er å etablere skurken Steppenwolfs plan for å invadere jorda, og de ulike heltens rolle i stykket. Batman er organisatoren, Wonder Woman er soldaten, Aquaman er mannemannen, Cyborg er einstøingen, og Flash er den nerdete nykomlingen.  Alle har sine oppgaver, alle har en klart definert personlighet, og ingen virker overflødige. Filmen er akkurat så ensembledrevet som den trenger å være. Hektisk blir den nødvendigvis, men ikke mer enn hva publikum er vant til også fra Marvel. Steppenwolf er ikke så verst underholdende, men han føles mer som en videospillboss og mindre som en karakter jo nærmere vi kommer filmens klimaks, og måten han beseires på føles litt vel brå og lettkjøpt.

Jason Momoa som Aquaman

Aquaman, av alle, er nestemann som får sin egen solofilm. Og selv om jeg ikke vil påstå at Jason Momoa stjeler hele showet i den rollen, har han et gigantisk scenenærvær i denne filmen, mer enn nok til å overbevise om at han kan bære sin egen film.

Som kjent måtte Snyder trekke seg som regissør da denne filmen var ¾ ferdig på grunn av en familietragedie, og Avengers-regissøren Joss Whedon trådde inn for å fullføre prosjektet. Men disse to har ganske ulik stil. Så er det endelige resultatet mer Snyder, eller mer Whedon? Umiddelbart vil jeg si femti-femti, fordi filmen føles mer som ren underholdning enn det han har laget tidligere. Men visuelt er den definitivt typisk Snyder. Landskapene er grå og svarte, ofte med apokalyptiske undertoner, og det gjøres generøs bruk av slo-mo og fyldige, detaljerte CG-bakgrunner.

Det har vært mye hemmelighetskremmeri rundt Justice League. Spekulasjoner omkring Supermans skjebne kan ha vært noe av forklaringen, men er en dårlig bevart hemmelighet. Ingen har trodd at Superman kan dø siden 1993, uansett. La oss bare si at Henry Cavill er i filmen, og at han for aller første gang framstår som noe av et friskt pust.

Nest etter sommerens Wonder Woman er Justice League den beste filmen i DCs nåværende filmkontinuitet, selv om det har vært en bratt læringskurve både for Zack Snyder og Warner, en som jeg ikke tror er over helt ennå. Men for første gang har forente DC-helter et cinematisk fundament som jeg kan tro på.

 

Justice League
Basert på et konsept utviklet for DC Comics av Gardner Fox
USA 2017
Regi: Zack Snyder, Joss Whedon
Manus: Chris Terrio + Zack Snyder og Joss Whedon
Skuespillere: Ben Affleck (Bruce Wayne/Batman), Gal Godot (Diana Prince/Wonder Woman), Jason Momoa (Arthur Curry/Aquaman), Ezra Miller (Barry Allen/Flash), Ray Fisher (Victor Stone/Cyborg), Henry Cavill (Clark Kent/Superman), Ciarán Hinds (Steppenwolf), Jeremy Irons (Alfred), Amy Adams (Lois Lane)
Lengde: 1 t. 59 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 15.11.2017

(NB! Justice League har bonusscener midtveis under, og etter, rulleteksten. Akkurat på det området følger de Marvels formel)

Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus-inntrykk 2017, del to

Raptus Tegneseriefestival hadde besøk av mange veteraner i år, og opptil flere som har vært her tidligere. Evner festivalen fortsatt å tenke nytt? Vi ser litt nærmere på tre av inslagene fra den siste festivaldagen. 

Don Rosa er uunngåelig en gjest som personlig representerer fortiden, noen ganger også på en mer bokstavelig måte. En fordel for Rosa personlig er nemlig at han er så populær at han kan snakke om hva han vil. Og som en ivrig samler elsker han å snakke om de gamle bladene i samlingen sin. Rosa fikk åpne søndagens Raptus med et lysbildeforedrag om pussige tegneserieforsider fra 40-til 70-tallet (som var så lenge han samlet før han begynte å miste interessen). Dette er i grove trekk en reprise av et tilsvarende opptrinn han gjennomførte under sitt forrige Raptus-besøk, med mange av de samme forsidene. Men også dette trekker folk, og skapte munter stemning på søndag.

Don Rosa

Mike Collins og Janry representerer også den gamle garden, og igjen har begge vært her før, men erfaringene deres er verdifulle. På søndag møttes de to for å snakke om forskjellen mellom den amerikanske og den europeiske tegneseriebransjen (Collins er waliser, men innsikten hans i det amerikanske systemet er betydelig). Stripeformatet er en den store forskjellen, mente Janry innledningsvis. Europeiske serieskapere tenker mer som forfattere som skriver på en roman, de er fokuserte på en historie. Collins supplerte denne tankegangen med å foreslå at amerikanske tegneserier er mer som tv-serier, de er mer opptatt av kontinuitet.

Samtalen utviklet seg til å handle mye om royalties. Mens f.eks. Carl Barks fikk betalt per side produsert, har Collins en grei ordning som mangeårig DC-og Marvel-medarbeider; han eier ingen figurer han eventuelt skulle være med på å lage, men får prosenter og vederlag. Også fransk-belgiske serieskapere får prosenter av salg.

F.v. Mike Collins, Janry og Thierry Capezzone

Collins skrøt ellers av DCs som modell, som innimellom sikrer ham noen ekstrainntekter. Han fikk royalties for sin medvirkning til en Flash-historie som senere ble brukt i noen episoder av den pågående tv-serien «The Flash». En gang fikk han uten forvarsel en sjekk på 300 dollars, som viste seg å være kompensasjon fordi en av hans tegninger av Robin ble masseprodusert på et dynetrekk. Men hans syntes nå de godt kunne ha sendt ham dynetrekket også…

Samtalen kom også inn på filmatiseringer av tegneserier, der Janry beklaget at fransk filmindustri ikke tok nok sjanser. Filmene deres får mindre budsjett og mindre blest. Intervjuer Thierry Capezzone underbygget dette ved å påpeke at hjemme i Danmark hadde alle hørt om Thor og Justice League, mens f.eks. ingen visste at Lille Sprint kom som kinofilm denne høsten. Og Mike Collins mintes med gru det franske forsøket på å filmatisere Blueberry basert på den tegneserien som han regner som sin desiderte favoritt – både blant amerikanske og europeiske serier.

Vicky alias Humon var en av gjestene som gjorde minst av seg på årets festival. Ikke desto mindre viste hun seg å være svært populær og trakk nesten fullt hus og et overveiende ungdommelig publikum da hun hadde sin eneste opptreden på Raptus, tidlig søndag ettermiddag. Populariteten var nok til at intervjueren hennes kunne begynne å be om spørsmål fra salen etter et kvarter, og det kom nok spørsmål til at de ble sittende tiden ut.

Humon (f.v.)

Ikke overraskende tok hun konseptet med «Scandinavia and the World», der nasjoner er inkarnert som individuelle tegneseriefigurer, fra Hetalia.  -Jeg lagde bare en stripe på måfå, og så enda en og enda en, forklarte hun Resultatet er hennes største internasjonale suksess, en serie som kommenterer det aktuelle verdensbildet så vel som nordisk kultur og historie ved hjelp av søte chibifigurer. For å få til dette må hun bruke en del stereotypier; så langt er det amerikanerne og finnene som har blitt mest provosert. Ironisk nok er «Finland» den mest innadvendte og passive skandinaven i serien hennes.

Samtalen gikk på engelsk, utvilsomt etter Humons eget ønske, men jeg mener det er et lite nederlag hver gang nordmenn og dansker eller svensker tyr til engelsk for å snakke sammen. Men i det minste gjorde det også at en av vittighetene gled lettere: I fjor november tegnet hun en stripe der «Amerika» skifter utseende for å bli mer Trump-aktig («Miss Amerika», hans kvinnelige motstykke, har forblitt inkarnasjonen av det liberale USA). -Jeg savner den gamle Amerika, fortalte hun publikum på festivalen, – Han var en tosk, men han mente godt. Jeg vil forandre seriens Amerika tilbake til sitt gamle jeg. – So you’re going to make America great again, utbrøt en av publikummerne, til allmenn latter.

F.v. Island, Danmark, Norge, Sverige og Finland

Så hvorfor var ikke Humon mer synlig på festivalen, tross i Scandinavia and the Worlds suksess? En grunn kan være at selv om hun hadde stand på markedsplassen, manglet hun, av logistiske årsaker, bøker til salgs. En annen grunn er at hun framsto som litt folkesky sammenliknet med mange av de andre gjestene.  Men norgesbesøket har gjort inntrykk. Raspeballene som hun og de andre gjestene fikk servert på fredag…de kommer til å bli nevnt i serien, og ikke nødvendigvis på en mest mulig flatterende måte.  –Hvis jeg får servert insekter i Thailand tenker jeg, greit nok, men i Norden er vi så like at vi legger desto større merke til de små forskjellene, forklarte hun avslutningsvis.

Raptus-inntrykk 2017

Raptus-inntrykk 2017

På godt og vondt: Selv om han for lengst har pensjonert seg, er det fortsatt ingen Donald-tegner som vekker publikums interesse mer enn Don Rosa. Raptusfestivalen går denne helgen av stabelen, med både nye og mer kjente ansikter på gjestelista. 

Disney har fulgt Nicolas Keramidas helt fra begynnelsen av karrieren hans. Etter å ha fullført animasjonsstudiene i på den prestisjefylte Ecole de l’Image Les Gobelins i Paris jobbet han for Disney fra 1993. Det ga kred; da han sluttet der for å tegne fantasy-albumserien ”Luuna” fikk han kontrakt uten å ha tegnet en rute av serien først. Han har jobbet med den i over ti år, og på fredagens presentasjon hadde han vanskelig for å rive seg løs fra sine egne tegninger da han fikk se dem presentert på storskjerm.

Keramidas

«Luuna” er ikke utgitt på norsk, men det er hans frie tolkning av Mikke Mus og Donald Duck, ”Mickey’s Craziest Adventures”. Han var med på et fortsatt pågående prosjekt der serieskapere får lov til å skape friere tolkninger av Disneys mus og ender. Keramidas satset på en retro stil; hver tegneserieside er lagt opp som i en gammel søndagsavis, og han har tegnet og designet falske tegneseriecover fra 60-tallet, med slitasjemerker, pris og dato og alt. Disse Disney-seriene var også en øyeåpner for Keramidas når det gjaldt tegneseriebransjen. Han trodde Mikke Mus ville være mer populær i USA, men serien hans ble møtt med mer begeistring i Europa.

Keramidas snakker egentlig ikke så godt engelsk, men han har prøvd så godt han kan på opptredenene sine denne helgen. Likevel hadde det nok vært en fordel om han ble ledsaget av intervjuere som kunne fransk, for å hjelpe ham med å finne de rette ordene.

Don Rosa

-Når folk spør meg hvem jeg vil være i Andeby svarer jeg gjerne en av Hakkespettene, for de er kule, sier Don Rosa. Lørdag formidddag opptrådde han på Salem-senteret i Bergen sentrum. Det var første gangen Raptus har brukt dette lokalet til en av postene sine, for å sikre tilstrekklig med publikumsplass.

Når du har vært på Raptusfestivalen så mange ganger som ham, kan det være vanskelig å finne på noe nytt å snakke om, men et viktig kapittel gjensto. Rosa er jo ansvarlig for å gi utdypende forklaringer til mye som dreier seg omkring Hakkespettbevegelsen. -Ingen informerte Barks om hvor mange som faktisk leste Barks-seriene hans, langt mindre at leserne hans var interessert i å få vite mer, forklarte Rosa. Men Rosa var en av de fansene som ville vite mer. Derfor har han laget to historier som fordyper seg i Hakkespettbevegelsen, en som forklarer Hakkespettsbokas historie, og en som forteller hvordan Ole, Dole og Doffen først ble med i bevegelsen Den store avsløringen i førstnevnte historie ble ”spoilet” av de norske utgiverne gjennom coverteksten, og Rosa vitset om at slike frustrasjoner er grunnen til at han har mistet så mye hår. Men ellers hadde han bare godt å si om sine norske utgivere, og om Arild Midthun, som han mener er mer profesjonell og ordentlig enn ham selv.

F.v. Eirik Andreas Vik i julestemning, Tuva Røisli, Ingeborg Wiulsrød, Alexander Slotten og Are Edvardsen

Bergensbaserte ÜberPress har alltid noe til Raptus. I høst har de tre utgivelser, selv om de de to første – «ÜberSuperhelt» og «Bergen 24t 2017» – kom for noen uker siden, mens den tredje teknisk sett ikke var klar til festivalen. For å få ut ”Arild og Kjøpesenternissen” i tide måtte Are Edvarsen lage et hastetrykk i brgrenset opplag – 75 stk. – I år blir det jul, men det har ikke vært jul siden 2013, sa seriens tegner/forfatter Eirik Andreas Vik på presentasjonen lørdag ettermiddag. Så lenge har han nemlig prøvd å lage en lenger juletegneseire, noe han syntes var mangelvare i alle fall da. I de senere år har det blitt litt bedre, mener han, og viste da særlig til de tre siste Kollektivet-juleheftene. Jeg tror jeg har gått lengst over streken i denne hsitorien, innrømmet han videre. Serien hans om den troskyldige Arild er kjent for sin absurditet, og den følger sin egen ”Arild-logikk”. Julespesialen ser ut til å følge samme logikken, og Vik lover ”mye oppbygging mot en dum punchline”.

Arifur Rahman

Fordi det ikke var noen etter ham i det minste foredragsrommet, ”Kjellersmauet”, fikk Arifur Rahman lov til å sitte lenger og berette om sin dramatiske bakgrunnshistorie som serietegner. Han har planer om å lage en tegneserie om livet sitt, fortalte han på Raptus lørdag. Det kan i så fall bli den mest dramatiske selvbiografiske tegneserien noen sinne fra Norge. Etter at islamistiske agitatorer satte en egentlig uskyldig Rahman-seriestripe i samband med de mye omtalte Muhammed-karikaturene, opplevde han både fengsel, tortur og drapstrusler – for en tegning. På Raptus gikk han i detalj om noen av opplevelsene sine fra hjemlandet Bangladesh. Han lever nå i eksil i Norge, og jobber som tegne-og animasjonslærer.

Fantomet-redaksjonen. F.v. Jens E. Røsåsen, Kjell Steen og Hege Høiby

Kjell Steen har vært ”Sjefen” i bladet Fantomet siden 1984, og et orakel når det gjelder alt som har å gjøre med Ånden Som Går.På fredagen var han kommet for å fortelle om Fantomets historie. Hvorfor ble Devil til Ulv og Diana til Sala? Hvorfor gikk Fantomet-bladet inn på 50-tallet, og hvordan kom det tilbake? Alt dette er ting som Kjell Steen gjerne forteller om i detalj. Han inviterte også tilhøreren til en Stormester-quiz i avansert Fantomet-kunnskap. Øystein Bønes ble kåret til vinner i finalerundene lørdag kveld.

.