Browsed by
Forfatter: Trond Sätre

Sett fra begge sider

Sett fra begge sider

Det svenske forlaget Tusen Seriers bok-og tegneseriekatalog omfatter mye forskjellig, men er preget av et ønske om å formidle sosial samvittighet.

Tidligere har forlaget gitt ut de dokumentariske tegneseriene Fem papperslösa kvinnors historier og Fem historier om prostituerande, og tegneserieromanen Bekele, om en svenskgiftet afrikaners møte med migrasjonsverkets byråkrati.

En Andra Chans forteller en ufullendt historie om to menneskeskjebner. På den ene siden Ulysses Anderson, en afroamerikaner som ble adoptert av en svensk-amerikansk familie, og på den andre siden en ikke navngitt irakisk lege. Begge er på flukt; Ulysses fordi han deserterte fra den amerikanske hæren i Irak på grunn av samvittighetsplager, og legen fordi han ble stemplet som en forræder etter å ha reddet livet til Ulysses, en av «fienden».  Begge to ender opp i Sverige, der Ulysses innleder et forhold til en slektning av adoptivforeldrene.

Strukturen er interessant, og ikke minst fordi den muligens bare fungerer i tegneserieformat: Ulysses og den svenske kvinnens historie fortelles fra venstre til høyre, mens legens historie fortelles fra høyre til venstre, i tråd med arabisk lesemåte. De møtes på midten, både bokstavelig og narrativt. Hele serien er også tekstet simultant både på svensk og arabisk.

Selve tegneserien er altså finurlig lagt opp. Men det svikter litt i utførelsen; strukturen er mer interessant enn fortellingen. Tegningene er ved Shko Askari, en Malmø-bosatt tegner av innvandrerbakgrunn. Han er også ansvarlig for den arabiske tekstingen, så det virker sannsynlig at han føler sterkt personlig for prosjektet. Men selv om figurene hans er stiliserte, i kontrast til de fotografisk realistiske og diffuse bakgrunnene, minner tegningene hans litt vel mye om storyboarding. De er stive og blir sjelden noe mer enn et passivt akkompagnement til teksten.

Med En Andra Chans har manusforfatter Mattias Elftorp, en av ildsjelene i Malmøs tegneseriemiljø, har skrevet en historie som har potensial til å engasjere. Dessverre greier han ikke å begrense seg når målet er å uttrykke Den Sosiale Samvittighet. Moraliseringen er tung, og den emosjonelle manipuleringen blir for åpenbar, selv om meningen sikkert var god. Den svenske kvinnens refleksjoner er et rent partsinnlegg, og familien hennes er redusert til uinteressante, politiske stråmenn for å understreke budskapet ytterligere. Legens dilemma er riktignok interessant, fordi det kan ses på som en parallell til et reelt dilemma vi også har diskutert her i Norge: Burde irakere og afghanere som har bistått vestlige militære ha førsterett på asyl fordi de risikerer å bli jaget som «forrædere» i hjemlandet? Elftorps behandling av dette dilemmaet som et mer allmenngyldig samvittighetsspørsmål er interessant og viktig, men fortellingen trenger noe mer for å utgjøre et godt hele.

En Andra Chans er en meningsbærende tegneserie, og jeg vil selvsagt ikke klandre den bare for å ta et standpunkt. Men etter at den har tatt et standpunkt, gjenstår oppgaven med å formidle dette på en engasjerende måte. Det lykkes den ikke helt med.

En Andra Chans
Skrevet av av Mattias Elftorp
Tegnet, og oversatt til arabisk, av Shko Askari
ISBN 9789198302943
76 sider
100 SEK
Tusen Serier

Kan bestilles fra tusenserier.com

Dumrian på veg opp

Dumrian på veg opp

Jens K. Styve er nett kome ut med ei engelskspråkleg minisamling av stripeserien «Dunce». Det er ei god anledning til å sjå litt nærmare på seriens utvikling.

Serien som vi nå kallar for «Dunce» (Dumrian) kan sporast attende til Styves nye Patreon-prosjekt i 2014, då han begynte å sende ut engelskspråklege mini-hefter til sine «patrons» verda over. I alle fall to av desse hefta, som seinare vart samla i boka JensK Sesong 1, besto for det meste av humorstriper – underfundige, ofte absurde, og med Styves eigen, lett nevrotiske forfattar-avatar i hovudrolla. Mini-hefta innehaldt det Styve sjølv følte for å teikne og fortelje, men så skjedde det noko som ga stripene fornya merksemd: «Dunce» vann Dagbladet sin teikneseriekonkurranse.

Sigeren ga han (i tillegg til ein pengepremie) fire månader med publisering i Dagbladet. Dei er nesten oppbrukt, men med fast plass i bladet Lunch er «Dunce» ein serie på veg opp.

Tittelen på serien viser til den karakteristiske hatten som hovudpersonen bærer, ein såkalla «dunce cap» som barna før i tida måtte sitte med i skammekroken. Du har sikkert sett enten Dennis eller Tommy med ei slik ei. For mannen sin del representerer denne hatten kjensla av å vere misforstått og urettvist behandla, i følgje teiknaren sjølv. Han innrømmer også at serien har sjølvbiografiske trekk, sjølv om han, som dei fleste andre serieskaparar med slike tendensar, tek førehald om at mykje er tøv.

Seriens ikkje namngjevne hovudperson er ein fråskilt småbarnspappa og kontorist som bur i Tromsø; lokaliseringa er ikkje uvesentleg, ettersom nordlys, lange vintrar og mørketid er ytre element som ofte dukkar opp i serien. I grove trekk har ikkje humor, miljø og persongalleri endra seg mykje frå JensK-perioden, men «Dunce» er meir av ein familieserie, med fokus på forholdet mellom far og son, og son og skulevenninna hans. JensK-stripene handla meir om forholdet til kollegaer (til å halde ut), jobben (så vidt til å halde ut) og ikkje minst andre fagfolk (slett ikkje til å halde ut).

Ikkje at serien har vorte så mykje meir kommers. Poeng og situasjonar er framleis ofte uføreseielege, figurane er ikkje umedelbart enkle å setje i bås, og serien omfamnar framleis absurde situasjonar som den samstundes behandlar med forfriskande subtilitet. Kontrasten mellom det trivielle og det sære er noko som Jens K. er på god veg til å perfeksjonere. Reint visuelt slo serien seg kanskje meir laus med surrealisme og metaforiske bilete i JensK-perioden. Rett nok kan også Dunce glimte til på dette feltet, skjønt ikkje så mykje i den aktuelle mini-samlinga.

Omsetjinga av stripene frå norsk til engelsk er kompetent, sjølv om den verkar vel bunden av dei norske formuleringane. Men pussig nok inkluderer samlinga ei stripe som dreier seg rundt ei bokstavtru tolking av omgrepet «gå for lut og kaldt vann». Styve innrømmer i ei fotnote at stripa ikkje fungerer så bra i omsetjinga…så kvifor bruke den då? Han har mange fleire å velje mellom.

«Dunce» er ein av dei smartaste og mest originale norske stripeseriane som har debutert i seinare tid. Eg vil sakne å kunne lese den dagleg, sjølv om dei to titlane som den snart må vike plassen for – «Værbitt» og «Puma» – også er seriar som eg har forhåpningar til. I mellomtida håper eg det snart kjem ein meir komplett samling av Dunce-striper – Ein JensK Sesong 2, om du vil.

Dunce Number One (36 sider i A5-format) kan kjøpast på Tronsmo, Outland, eller jensk.no

Les også:
Før mørketida
Eg vil ha mobiltelefonen min!

Universelt Blurb: EON

Universelt Blurb: EON

EON kommer med sin første utgivelse siden julealbumet I 2015. Anledningen? Vel, 20-årsjubileumet er neste år, og materialet er gammelt, riktignok med et nytt intervju inkludert. Så kanskje anledningen er så enkel som at Lars Lauvik ville ha et påskudd for å lage et parodicover av «Game of Thrones».

For som kjent er Lars Lauvik en av serie-Norges største popkulturentusiaster, i skarp konkurransen med Mads Eriksen. Også i likhet med Mads Eriksen måtte han etter hvert trappe ned. Den nye samlingen «Game of Clowns» har i all hovedsak hentet materialet sitt fra 2011 og 2012, som var de to siste årene av bladet EONs levetid.

«Game of Clowns» minner oss om at et stort talent gikk tapt med nedleggelsen av bladet EON, selv om Lars Lauvik fortsatt er delvis aktiv og lager EON-serier iblant. I sin glanstid hadde han en blanding av oppfinnsomhet, kløkt og hemningsløshet som var unik i norsk sammenheng. Han kunne være overraskende banal innimellom, og ofte like subtil som en ambolt i fritt fall, to trekk som jeg vanligvis anser for å være store minus i en humorserie. Men Lauvik fikk det til å fungere takket være ypperlig formuleringsevne og kreative temavinklinger – Og fordi han raskt utviklet et fleksibelt serieunivers med stor takhøyde for det absurde.

Tetra lærer en lekse som en viss Michael Jackson-låt kunne lært ham langt billigere

Ved siden av populærkulturelle referanser elsket han også dagsaktuelle referanser, noe som selvsagt alltid er et sjansespill. Ikke bare fordi det innebærer en risiko for bråk med de som føler seg uthengt (noe som Lauvik tar et skikkelig oppgjør med i det vedlagte intervjuet), men også fordi slike referanser ofte har kort holdbarhetstid. Stikkord for denne samlingen er Teletubbies, tv-serien «Trekant» og Märthas engelskole. Særlig det siste fenomenet, og kvinnen bak det, får gjennomgå i denne samlingen.  Selverklært «åndelige» mennesker har alltid vært en av Lauviks mest yndete skyteskiver, og i «Game of Clowns» må Märtha Louise tåle enda mer en Fru Peppermøs bedehusforsamling. Og det sier jo en del. Igjen er det slående usubtilt, men Lauvik vet hvordan han skal gi temaet sin helt egen vri, og referansene blir nok fortsatt forstått av de aller fleste.

Å diskutere engler rasjonelt med Märtha Louise har ikke så mye for seg

Og uansett er det de mer generelle og anvendelige temaene som dominerer, som tabloide overskrifter, kreative manifestasjoner av følelser, nyspirituelt vissvass og metahumor overalt (inkludert gjestopptredener av Torbjørn Lien). Lauviks fantasi er bunnløs.

En annen ting som fikk serien til å fungere såpass bra som den gjorde, og som også kommer klart fram i denne samlingen, er at karakterene kan være overraskende komplekse. Tetra er en naiv hakkekylling uten sosiale antenner, Freddy er en gretten kyniker, Gud er et klysete troll, og Gonzales er bare gæren. Men alle kan være mer enn det. Gonzales har sine klarsynte øyeblikk, Tetra kan være overraskende smart (selv om kløkten veldig sjelden får ham helt i mål), og Freddy og Gud prøver i alle fall noen ganger å gi de to førstnevnte en sjanse. Dermed blir serien også mindre forutsigbar, fordi det ikke bestandig er sikkert hvordan figurene kommer til å agere i alle gitte situasjoner.

Det skjer ikke så ofte, men på en god dag kan Tetra sette Gud fast

«Game of Clowns» er en samling som er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt, og en 20-årsmarkering som er verdt å ta på forskudd.

EON – Game of clowns
Av Lars Lauvik
Forord og intervju av Tormod Løkling
120 sider
Kr. 159,90
Egmont Publishing

De små blå som erobret verden

De små blå som erobret verden

Siden begynnelsen i 1958 har smurfene blitt nesten universelt gjenkjennelige figurer som har dukket opp i alle tenkelige medier og former, også på TV og kino. I den kinoaktuelle «Den Hemmelige Landsbyen» er det første gangen smurfene opptrer i en rent digitalanimert kinofilm.

Smurfene (fransk: les schtroumpfs, engelsk: smurfs) dukket første gang opp i det belgiske seriebladet Spirou i 1958, som bifigurer i en eventyrserie for barn, Johan et Pirlouit. Serien var skapt av tegneren Peyo (eg. Pierre Culliford, 1928-1992). Oppmuntret av Spirou-redaktøren Yvan Delporte ga han de små blå gnomene sin egen serie i 1959. Allerede samme år begynte man å produsere de små plastfigurene som er blitt hjørnesteinen i det etter hvert så enorme produktapparatet rundt smurfene.

Ridder Johan og væpneren Pirlouit oppdager smurfene

I årene som fulgte skrev og tegnet Peyo flere tegneseriealbum om smurfene. Selv ville han helst jobbe med Johan et Pirlouit, en serie som han da også fortsatte med. Men smurfene krevde hans oppmerksomhet, selv om et helt studio bidro til jobben, og han utviklet et eget univers for figurene. I likhet med Johan lever smurfene i noe som likner et mytisk middelalder-Europa. De bor i en landsby laget av uthulte sopper (eller hus som er laget for å likne på sopper), er i følge Peyo «tre epler høye» (en beskrivelse som neppe skal tas for bokstavelig; sett i forhold til et menneske ser en smurf vanligvis mindre ut enn som så), og har et eget språk der verb og substantiv stadig blir byttet ut med ordet «smurf» (f.eks. «hva smurfer han med, egentlig?»).

Smurfenes «høvding», Gammelsmurf, (fransk: Le Grand Schtroumpf, engelsk: Papa Smurf) skiller seg ut fra resten av landsbyen ved at han går kledd i rødt i stedet for hvitt, og har skjegg. I likhet med Miraculix i Asterix-albumene har han rollen som landsbyens vismann og en trollmann som beleilig nok kan lage et hvilket som helst tryllemiddel når historien krever det. De øvrige smurfene ser helt like ut, men blir identifisert ut fra sine personligheter (Sursmurfen, Skøyersmurfen, Jålesmurfen, osv). Mennesker kan visstnok ikke komme til smurfelandsbyen med mindre en smurf leder dem dit. Det er derfor deres erkefiende, den onde trollmannen Gargamel, ikke uten videre kan finne dem. Hva Gargamel egentlig vil med smurfene er ikke alltid gjort like tydelig, men den vanligste forklaringen er at han kan bruke dem til å lage gull, på en eller annen måte.

Et kuriøst fenomen i smurfenes verden er Smurfeline, som lenge var den eneste kvinnelige smurfen. Både i tegneserien, tegnefilmene og i filmene fra tidlig 2010-tall er historien hennes at hun ble skapt, kunstig, ved hjelp av tryllemidler, av Gargamel for å så splid i smurfelandsbyen.  Antydningen er dermed at det egentlig ikke finnes kvinnelige smurfer, i alle fall ikke noen som er naturlig skapte. Men hvor kommer smurfer fra, da? Reproduserer de seg aseksuelt? Og i så fall, hvorfor blir alle de mannlige smurfene forelsket i Smurfeline? Peyos sønn Thierry Culliford fant til slutt ut at han skulle gjøre slutt på spekulasjonene ved å introdusere flere jentesmurfer i tegneserien.

Smurfene het opprinnelig nurkene på norsk, og det første norske nurk-tegneseriealbumet kom i 1974. Men da smurfefeberen for alvor kom til Norge, noen år senere, var det strengt tatt ikke tegneseriens fortjeneste. Det skyldtes smurfesangene til Geir Børresen og den nederlandske slagekomponisten Pierre Kartner. Den første smurfeplaten ble spilt inn på flere språk og gikk til topps i 16 land – Inkludert i Norge, hvor Børresen fikk sin største suksess med albumet I Smurfeland i 1978. Alt neste år begynte Allers å gi ut tegneseriealbumene på norsk. Seks album kom ut fra 1979 til 1981, før interessen begynte å synke igjen.

Men i mellomtida hadde ting begynt å skje på den andre siden av Atlanteren. Alt på 70-tallet var smurfene godt synlige i amerikanske leketøysbutikker, og tv-direktøren Fred Silverman kom på ideen om å gjøre dem til en tv-serie, visstnok etter å ha kjøpt en smurfedukke til datteren sin. Tegnefilmserien var laget av Hanna-Barbera Productions, og gikk på NBC i ni sesonger, fra 1981 til 1989. Fem videospill ble produsert i samme periode. Slik ble smurfene et begrep for en hel generasjon av amerikanske barn, og de er fortsatt en referanseramme i moderne, amerikansk kultur. Smurfene hadde oppnådd verdensherredømme.

Likevel skulle det ta langt til før smurfene kunne ta skrittet videre til det store lerretet (med unntak av noen mindre produksjoner på 80-tallet som for det meste var sammenklipte tv-episoder). Den første store smurfefilmen var laget av Sony, og ble sluppet i 2011. I samband med filmlanseringen gjorde smurfene comeback i norske bladhyller, etter at albumene så vidt hadde vært forsøkt lansert på nytt på midten av 90-tallet. Denne gangen kom de i bladform i stedet for som album. Bladutgivelsene varte like lenge som den nye filmserien, nemlig fra 2011 til 2013.

Kritikerne var ikke overbegeistret for den nye smurfefilmen, som fikk 22 % på rottentomates.com. Og gamlefansen var skuffet. De mente det var unødvendig å lage filmen med levende skuespillere (Hank Azaria spilte Gargamel), selv om smurfene selv fortsatt var animerte. Og det var i alle fall unødvendig å på magisk vis transportere smurfene til vår verden (nærmere bestemt til New York – selvfølgelig).  Men filmen ble populær nok til at Sony i all hast slapp en oppfølger i 2013, laget over samme lest. Kritikerne var enda mer negative andre gang, men samme år kom Sony også med en halloween-spesial og en julespesial som fokuserte bare på smurfene selv. Den ble bedre mottatt av fansen, og humøret steg da meldingen kom om at Sony var i ferd med å lage en rent digitalanimert smurfefilm: Den Hemmelige Landsbyen.

Mye tyder på at filmen vil tilby en alternativ forklaring på kjønnsubalansen i smurfelandsbyen. Historien begynner nemlig med at Smurfeline, nysgjerrig på hvorfor hun tilsynelatende er den eneste kvinnelige smurfen, begir seg ut på oppdagelsesferd for å finne annen, mystisk landsby dypt inne i skogen.

Smurfenes samfunn og hele univers er spesielt nok til at det har skapt mange spekulasjoner. Smurfene har blitt anklaget for å være alt fra et kommunistkollektiv til Ku Kux Klan, og Gargamel er blitt beskyldt for å være en antisemittisk stereotyp. For ikke å snakke om de svarte smurfene – som er ville, hjernedøde zombier – og hvordan det er blitt tolket. Når en barneserie blir populær nok, er det tydeligvis vanskelig bare å se på den bare som en barneserie.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Kinomagasinet)

Serie til film: Ghost in the Shell

Serie til film: Ghost in the Shell

Masamune Shirows manga/anime-univers er gjenskapt i all sin kybernetiske storslagenhet.  

Ghost in the Shell er en av de store klassikerne innen moderne manga. Den ble første gang utgitt på japansk i 1989, og oversatt til engelsk for Dark Horse Comics i 1995, samme år som serien ble lansert som animert langfilm. Serien rakk aldri å utkomme på norsk under den store manga-boomen, men ble utgitt på dansk som albumserie. Senere er det blitt tv-serier, OVA-serier og nye langfilmer, alle animerte.  Dette er den første realfilmversjonen.

Innspillingen har vært gjenstand en del kontrovers, først og fremst fordi flere av de opprinnelig japanske figurene blir spilt av hvite – deriblant Scarlett Johansson i hovedrollen som den ikoniske «Majoren». Ettersom det er snakk om en Hollywood-produksjon, riktignok i samarbeid med asiatiske selskaper, må dette ses på som en pragmatisk endring fra filmselskapets side for å treffe et bredest mulig internasjonalt publikum.

For sikkerhets skyld er ikke filmen veldig nøye med å presisere hvor den foregår. Den bruker ikke en gang bynavnet fra mangaen, New Port City, men det er ganske lett å se at det er snakk om en asiatisk framtidsby – Antakelig i Japan, men mye av byens design er også tatt fra Hong Kong. Det er tydeligvis også en multi-etnisk by, noe som er et greit påskudd for å bruke flere amerikanske og europeiske skuespillere. En interessant detalj er at en av de japanske hovedfigurene, politikommisær Aramaki, konsekvent snakker japansk til alle, selv om han får svar på engelsk. Det kan tyde på at i filmens univers har engelsk overtatt som omgangsspråk i denne antatt japanske byen.

I likhet med filmens Mystique (X-Men) har filmens Major et særpreget «naken, men ikke eksponert»-design.

Vi befinner et stykke inn i framtiden. Cyberteknologien har nådd nye høyder, og roboter og kyborger fins overalt. En av disse er Mira Killian (Johansson), som våkner opp med hjernen sin overført til en fullstendig kunstig kropp. Med vage minner om sitt tidligere liv blir hun trent opp til å bli den perfekte kybernetiske politikvinne, «Majoren». Når noen systematisk begynner å drepe ansatte i megakonsernet Hanka Robotics, kommer Mira på sporet av en livsfarlig hacker samtidig begynner hun å huske detaljer fra sitt tidligere liv. Kanskje er hun tettere knyttet til cyberterroristen enn hun ante.

Holografisk reklame dominerer bybildet i New Port City

For ordens skyld: Tittelen «Ghost in the Shell» referer til ånden – «Ghost», eller sjelen om du vil, som gjemmer seg inn kyborgens kunstige skall – «the shell».

Poetisk. Men filmen fungerer best når den ikke prøver å være poetisk. Regien er ved Rupert Sanders, som ikke har en fryktelig lang merittliste når det gjelder spillefilmer – fra før av har han bare laget den moderat populære «Snow White and the Huntsman». Jeg går ut fra at han fikk denne jobben først og fremst for sine gode, tekniske evner som regissør. For «Ghost in the Shell» er et fantastisk skue. Skyline’en i New Port City, som konstruksjoner og rekonstruksjoner av Majorens robotkropp er visuelle høydepunkter i en estetisk imponerende film. Ikke siden «Blade Runner» har jeg sett en så perfekt cyberpunk-verden gjenskapt på film. Filmskaperne har for egen regning lagt til et eget visuelt påfunn som er såpass smart at det burde vært hentet fra mangaen: «Solidgrams», kolossale reklamehologrammer som dominerer bybildet.

Kommisær Aramaki (Takeshi Kitano, t.v.) har vanligvis en tilbaketrukken lederolle. Helt til situasjonen blir kritisk.

Utvilsomt er slike grandiose manga/cyberpunk-visjoner fortsatt populære; det så jeg på det store antallet unge studenter som var møtt opp på den aktuelle pressevisningen. Så det er forståelig at Sanders ville prioritere å gjenskape disse visjonene. Men det går på bekostning av historien, som begynner ganske intrigerikt og besnærende, men blir stadig mer forutsigbart før den kulminerer med et forhastet klimaks. De fleste hovedrollene, inkludert Johansson, presterer for det meste et kjølig underspill som kler både rollene deres og historien. Av birollene gir danske Pilou Asbæk den beste tolkningen i rollen som den garvede seniorpartneren, men Juliette Binoche er skuffende stiv og unaturlig. Takeshi Kitano gjør en svært god figur som Aramaki så lenge han forblir i rollen som den forsiktige lederskikkelsen – noe han stort sett er, med unntak par desperate siste liten-scener som prøver å gjøre ham tøffere.

Historien, ikke minst intrigen, kunne det altså vært jobbet litt med. For fans av mangaen, anime’en eller cyberpunk generelt er filmen likevel obligatorisk, og den må absolutt ses på kinoskjerm, helst i 3D, for å gi ordentlig utbytte. På streaming eller DVD vil veldig, veldig mye av nytelsen forsvinne.

Ghost in the Shell
Basert på en manga skapt av Masamune Shirow
USA 2017
Regi: Rupert Sanders
Manus: Jamie Moss, William Wheeler
Skuespillere: Scarlett Johansson (Majoren), Serie til film: Takeshi Kitano (Aramaki),  Pilou Asbæk (Batou), Juliette Binoche (Dr. Ouelet), Chin Han (Togusa), Michael Pitt (Kuze), Peter Ferdinando (Cutter)
Lengde: 1 t. 47 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 31.03.2017

Universelt blurb: Superman Earth One

Universelt blurb: Superman Earth One

Supermann begynner – igjen!

Publikasjon av superserier har alltid vært en vanskelig øvelse for norske forlag. Hvis vi ser bort fra aktivitetsblader for barn, blir superhelter stadig sjeldnere i norske bladhyller. Sist gang det ble gjort et seriøst forsøk på å utgi DC superserier på norsk, var med Batman-spesialen Batman & Sønn i 2008; før det gjorde Egmont noen ganske prisverdige forsøk med nye Gigant tidlig på 00-tallet.

Når Marvel eller DC i det hele tatt utgis på norsk, i vår tid, skjer det vanligvis i samband med filmlanseringer. Egmonts nye satsing på DCs Earth One-spesialer kan muligens ses i sammenheng med DCs stadig sterkere engasjement i Hollywood, men satsingen på Earth One virker ikke spesielt opportunistisk (kanskje med unntak av Wonder Woman-hefte som Egmont har planlagt å utgi i mai). Tvert imot er det et konsept som ser ut til å rette seg mot garvede superheltfans som kjenner historiene fra før, og som ønsker seg en ny og alternativ tolkning.

Superman: Earth One var et drømmeprosjekt for J. Michael Straczynski, i følge ham selv, og utgangspunktet er greit nok; Hva om Clark Kent ville gjøre noe helt annet med kreftene sine enn å bli superhelt? Ikke at Straczynski gjør så mye med dette utgangspunktet; historien utviklet seg raskt til en standard «origin story», der poenget ser ut til å være at det er hans skjebne å bli Supermann uansett – og å bli journalist. Straczynski har riktignok lagt til en viktig ny detalj i denne nye gjenfortellingen om Supermanns opphav, en detalj som jeg synes er en ganske god idé, og som jeg ikke kan tro at ingen har brukt før. Det han ellers har å tilføre historien, er en større heroisering av journalistyrket enn jeg kan huske å ha sett i noen Supermann-historie før. Både Lois Lane og særlig Jimmy Olsen er mye tøffere enn vanlig, og deres innsats er viktig, om ikke for hovedhistorien, så i alle fall for budskapet. Her bør det nevnes at Straczynski selv er tidligere journalist, og det har tydelig påvirket vinklingen hans.

(For ordens skyld: Den norsk oversettelsen har nå gått over til å kalle figuren for «Superman» med én n) 

Fordi Straczynski går den tradisjonelle ruten når han skal gjenskape Supermanns opphav, er han selvsagt også tvunget til å finne en svada-forklaring på hvorfor Clark Kent ikke bruker noen annen «forkledning» enn briller. Den likner i grunnen litt på Mark Waids forklaring i «Birthright», og plusser på med aspekter av Quentin Tarantinos «Clark Kent er Supermanns maske»-teorien fra Kill Bill 2.

Tegneren Shane Davis er bedre kjent for enkeltprosjekter som dette enn langvarige engasjementer. Nærkampscenene hans er litt slappe, men han utmerker seg både i dialogscener og i de mer spektakulære slagscenene. Han har en solid, detaljert strek, men det er den gode fargeleggingen som virkelig løfter tegningene hans.

Superman: Earth One er ikke den mest alternative «origin story» om Supermann som er utgitt på norsk en gang; i grunnen er dette en veldig standard superhelthistorie. Imidlertid er det en historie som viser J. Michael Straczynski, en egentlig ganske ujevn tegneserieforfatter, på sitt mest inspirerte. Han er hauset opp, men kan være svært dyktig når han prøver.

Superman: Earth One
Skrevet av J. Michael Straczynski, tegnet av Shane Davis og rentegnet av Sandra Hope
Fargelagt av Barbara Ciardo
Oversatt av Tom-Erik Fure
136 sider
Kr. 129,90
Egmont Kids media

Universelt blurb: Fantomet kronologisk

Universelt blurb: Fantomet kronologisk

Da det ble kjent at Egmont skulle utgi enda en omtrykksbok med Fantomet var det ikke bare jeg som stønnet og sukket – Krønikebøkene er ikke gamle! Men da boken dukket opp ble jeg mildere stemt.

De fire første heftene fra 1964 gjengis, mer eller mindre i sin helhet. Det eneste som mangler er biseriene «Texas Jim» og «Sheriffen». En arg leser fortalte meg hvor irritert han var over dette, for han ville ha bladene komplett, altså med biseriene også. Jeg har ingen problemer i så måte, fire Fantomethistorier, noen annonser, litt fakta og repro av gamle filmhelter gir oss en pen bok på 130 sider.

Prisen er det heller ikke noe å si på. Dette er formatet vi etter hvert er blitt vant med fra Egmont når det gjelder omtrykk; softcover, 130-150 sider til priser mellom 100 og 150.

Jeg husker godt da jeg kjøpte # 1 i 1964. Bak en spennende forside fikk jeg en litt rar og uvant Fantomet, tegnet av svensken Bertil Wilhelmsson. Og det gjentar seg i hefte 2 og 3, først i hefte 4/1964 fikk kom den Fantomet jeg kjente fra midtsidene i Vi Menn, utført av Wilson McCoy, som var min tegner.

BW har en pussig og enkel, nesten barnslig stil, men likevel – det fungerer på ett eller annen sett. Nå skal det sies at Fantomet – Ånden som går – er en så bra karakter at den tåler mange slags tolkninger, også disse litt keitete tegningene. I tillegg må det også nevnes at BWs strek og (mangel på) dynamikk er ganske representativ for actionserier på 60-tallet. Det finnes mange eksempler på litt keitete serier både fra DC, Marvel, Charlton og ikke minst Red Circle/Archie Comics fra denne epoken. Sammenlignet med mye av dette fremtrer f.eks. seriene fra EC (Iskalde Grøss på norsk) som rene mesterverk.

Selve seriene er altså rimelig bra underholdning, og koblet med nostalgifaktoren er dette et riktig bra produkt. Fantomet anno 1964 er et helt annet dyr enn det Fantomet som tok landet med storm en del år senere; det var vel ikke før 70-tallet, da Sy Barry for alvor kom på trykk, at bladet ble «allemannseie». Da jeg var i militæret i 1972 var det uansett etablert og fantes på alle mannskapsrom. Historie # 4 av Wilson McCoy skulle det uansett gå mange, mange år før jeg fikk lese igjen, da i de små Semic-seriepocketene.

Boka er forsynt med en del originaloppslag om TV-helter og filmer fra den gang. Samt artikler om Wilhelmsson, Fantomets ankomst til Norge (som avisserie) og første del av en kronologisk oversikt over avisseriene. Ikke minst må jeg nevne de særdeles flotte forsidene som er med. På mange måter er dette norsk tegneseriehistorie, og boka burde vært tilgjengelig på skolebiblioteker for å gi ungdommen innsikt i en forgangen, men spennende tid.

Fantomet Kronologisk – 1964 (bok 1)
132 sider
120 kr
Egmont Publishing

Livet med Hilda

Livet med Hilda

Den britiske serieskaperen Luke Pearson er aktuell med Free Comic Book Day-utgivelse og en Netflix-serie under utvikling. Serienett har tatt en prat med mannen.

Den gangen du var på OCX synes jeg å huske at du snakket mye om «Everything we miss», kanskje fordi «Hilda» ikke var så godt utviklet på den tiden?

Jeg tror det var tre historier på den tiden. Men karen som jeg ble intervjuet av ville snakke om «Everything we miss», og han var ikke så gammel, heller. Han ville kanskje ha litt balanse. Siden da har jeg fått den boka mer på avstand, og den føles litt mindre viktig. Nå har Hilda blitt hovedsaken. Jeg har laget flere novelleserier, og det har alltid føles om de er mer knyttet til «Everything we miss». De er litt mer varierte enn som så, men føles likevel som deler av et hele. Men i ettertid har jeg ikke laget mye sånt, og ingen ting har vokst ut av den boka. En stund jobbet jeg like mye med serier for voksne som med Hilda, men nå sliter jeg med det.

Jo mer jeg ser tilbake på «Everything we miss», jo mindre begeistret er jeg for den. Den føltes veldig ærlig den gang da, men ikke like mye når jeg ser tilbake på den.

Du tok en pause da du var ferdig med «The Black Hound»?

Ja, mer eller mindre bevisst tok jeg et friår, fordi jeg var brent ut etter den boka. Tidligere hadde jeg påbegynt hver bok relativt kort tid etter den forrige. Jeg visste at det var et press om å lage en ny bok, men etter denne sa jeg, jeg vil ikke en gang tenke på å lage en ny i et år. Egentlig tok jeg en enda lenger pause enn planlagt. Jeg hadde planer for friåret.  Jeg fokuserte på illustrasjon og storyboarding, og jeg har jo alltid gjort illustrasjonsarbeid innimellom. Men jeg håpet også at jeg skulle få tid til å lage noen mini-tegneserier, mer eksperimentelle korte greier. Jeg ville drive med egenpublisering, og til og med lage noe litt lenger.

Men ingen ting skjedde. Hver gang jeg prøvde å begynne på noe sånt føltes det vare ikke så naturlig lenger.  Så jeg nøler mer med alt jeg gjør av slike serier nå, og jeg strever fortsatt med å finne ut av hva jeg helst vil gjøre. Egentlig ville jeg lage serier både for barn og voksne, så jeg ble litt bekymret da Hilda begynte å ta over. I utgangspunktet ville jeg ikke at det skulle bli min hovedgreie, det eneste jeg er kjent for. Men det er egentlig det som har skjedd, og det kom til et punkt der jeg måtte spørre meg selv, hvorfor plager det meg? For jeg hadde denne forestillingen om at jeg ville lage alle disse interessante seriene for voksne, men når det kommer til stykket greier jeg ikke å sette sammen noen ideer. Tydeligvis er det ingen ting der som jeg føler sterkt nok for, så jeg måtte spørre meg selv, hvorfor ville jeg dette? Kanskje jeg ikke skal lage flere serier for voksne, i alle fall ikke tvinge det fram og ikke bekymre meg. Det var greit bare å lage Hilda, og det er vel det som har skjedd. Ikke at jeg bare vil lage Hilda…

I «The Stone Forest» er Hildas mamma mer involvert i eventyre enn før

«Hilda and the stone forest “ går dypere inn på trolltemaet . Hilda besøker trollenes verden. Den er litt annerledes fordi den tar for seg ting som det er lagt opp til i tidligere bøker. Det er noe jeg har nølt med å gjøre før, fordi jeg alltid ville at hver bok skulle stå for seg selv. Men jeg forutsetter at mange av leserne vil ha lest de foregående bøkene også. Mange detaljene fra de andre bøkene vil komme tilbake.

Apropos kontinuitet og utvikling, jeg la merke til at det skjer en viss utvikling i Hildas sosiale liv. I de første to historiene var det bare henne, mammaen og en og annen av bergets skapninger. I den tredje historien prøvde hun å sosialisere med de andre ungene, men hun fikk ikke egentlig noen venner. I den fjerde historien fikk hun venner, men man fikk inntrykk av at også vennene hennes synes hun er rar. Har du planer for hvordan du kan utvikle figuren videre?

Jeg er ikke helt sikker. Det har absolutt vært en utvikling. Hilda havnet i dårlig selskap, men nå har hun funnet noen venner som likner mer på henne. I den nye boka dukker det opp et par unger fra den forrige boka, de Hilda kom best overens med, og nå er de bare vennene hennes. Og de har muligheten til å bli tilbakevendende karakterer som hun samhandler med.

Hilda er en kronisk eventyrer. Vennene hennes blir involvert, oftere nå enn tidligere (fra «The Stone Forest»).

Du har visstnok modellert Hildas hjemby Trolberg etter flere skandinaviske byer, inkludert Reykjavik, København og Bergen. Jeg synes også jeg kjente igjen Deichmanske bibliotek Grünerløkka (som Pearson besøkte under OCX) i en serierute. I tillegg er landskapet rundt Trolberg visstnok basert på landskapet rundt Odda.  Har du besøkt alle disse stedene?

Trolberg

Nei. Jeg har vært i Bergen én gang, da jeg var på ferie sammen med familien min. Det var på den ferien at dette kjærlighetsforholdet begynte, da fantasien min fikk utløp. Jeg har vært i København, og i Oslo, selvfølgelig. Men ikke Reykjavik og ikke Odda. Jeg tror jeg valgte å bruke Odda som referanse fordi jeg hadde en vag idé om hvordan jeg ville at Trolberg skulle være. Jeg visste at byen skulle være ved en fjord, for jeg nevnte det tidligere i bøkene. Så jeg prøvde vel å finne et eksempel på hvordan en by er plassert ved en fjord. Jeg fant bildene ved å google, tror jeg. Landskapet var riktig, det var det jeg lette etter, så jeg brukte det som en slags mal, men forstørret det til denne rare storbyen. Det er i en dal, omgitt av to store fjell, veldig kupert. Når det gjelder bygningene så har jeg stilisert dem på en måte som får dem til å likne på bygninger fra disse stedene. Men når det gjelder gatene så baserer jeg det på gatebildet hjemmefra. Så mye kommer fra steder jeg har bodd i England også. Jeg ville at det skulle være en miks. Deler av Trolberg ser ut som Storbritannia for meg, bare med mer trebebyggelse.

Så langt har du stort sett brukt skandinaviske myter og legender i serien?

Ja, hovedsakelig, det var utgangspunktet for hele prosjektet. Jeg brukte «nisse» i den fjerde historien fordi ordet «gnom» ikke ville ha de samme assosiasjonene. Det fins jo så mange forskjellige versjoner av disse skapningene, og alle har de ulike navn i ulike land. Jeg trodde at Storbritannia var litt mer atskilt, men det er mye av det samme. Det finnes husvetter i Storbritannia, men de blir vel heller kalt «brownie» eller noe sånt, men det kan også være et annet ord for fe eller alv. De glir sammen. Jeg lener meg vel mer mot det britiske nå, for det har aldri vært fullstendig skandinavisk, men det er definitivt utgangspunktet. Men det er mye i serien som ikke er det.

Hilda forhører Trolbergs mange nisser i albumet «The Black Hound»

Tove Jansson er en inspirasjonskilde du ofte nevner. Hvordan ble du kjent med hennes verker?

Jeg syntes å huske at jeg først ble kjent med Mummitrollene gjennom den japanske tegnefilmserien på 90-tallet. Eller i alle fall var det det jeg trodde, men jeg oppdaget at jeg hadde lest Tove Janssons Mummibøker på skolen. Blant annet fant jeg en stil jeg hadde skrevet om «Farlig Midtsommer».  Og jeg hadde tegnet små bilder til den også, men det hadde jeg helt glemt. Men det var en artig oppdagelse. Men det var gjennom tegnefilmene at jeg oppdaget Mummitrollene, det var så mange bilder som klistret seg fast i hodet mitt for alltid. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, men jeg gjenoppdaget dem først da tegneseriestripene ble utgitt på nytt. Da studerte jeg illustrasjon, og jeg gjenoppdaget alt dette på nytt, og det var vel da jeg først oppdaget Tove Jansson som en illustratør og forfatter. Jeg hadde ikke skikkelig peiling på alt dette før, jeg husket bare bildene fra tegnefilmene.

 Forsiden til Free Comic Book Day-utgaven av Hilda. MERK: inneholder spoiler

Les også:
Hilda fra Berget
OCX 213: Nobrow
Øye på Flying Eye

Serie til film: Logan

Serie til film: Logan

Logan er nøyaktig den filmen som trailerne forespeilte oss: Et skitten, dystopisk nær framtid-thriller der den Wolverine vi har blitt kjent med gjennom Hugh Jackmans tolkninger i 17(!) år, endelig er i fri dressur.

Etter at X-Men: Apocalypse fikk i beste fall blandet mottakelse fra både kritikere og publikum, virker denne filmen som et naturlig neste utviklingssteg. Fox har kommet så langt de kan med superheltfilmer som følger Marvels egen formel. De trenger å finne alternative bruksområder for sine X-Men-rettigheter. Filmer som Deadpool, og nå Logan, er gode eksempler på hvordan de kan lykkes med dette. Hver på sin helt egen måte.

Vi befinner oss i 2029. Mutantene er i ferd med å dø ut, for av en eller annen grunn har det ikke blitt født flere av dem på 20 år. X-Men er gått i oppløsning; detaljene er litt uklare. Professor X er ettersøkt, og gjemmer seg i ørkenen i Mexico med Caliban som oppasser. Logan frister en anonym tilværelse som limousinsjåfør…helt til han blir oppsøkt av en meksikansk kvinne som passer på en ung jente – En jente med helt spesielle evner.

Dafne Keen. I bakgrunnen: Hugh Jackman og Patrick Stewart

Miniserien «Old Man Logan» (kan forveksles med «Wolverine: The End», som ble oversatt til norsk) er nevnt som en inspirasjonskilde. Men det er nok først og fremst noe som tegneseriens forfatter, Mark Millar (som for øvrig er konsulent for Fox’ Marvel-avdeling) vil ha folk til å tro. Bortsett fra at filmen handler om den eldre Logan, og foregår i framtiden (i forhold til hva som enn skal være de andre filmenes nåtid), har den lite til felles med Millars historie.

I stedet fokuserer den på X-23, en (ung og kvinnelig) genetisk kloning av Wolverine. Hun dukket første gang opp i en episode av tv-serien «X-Men: Evolution», og deretter i tegneserien «NYX». X-Men møtte hun første gang i Uncanny # 450, i en historie som ble oversatt til norsk på 00-tallet, da mutantene hadde et lite comeback på det norske bladmarkedet. Hun skulle etter hvert komme til å bli mer og mer viktig i tegneseriene, særlig da hun overtok (den nå antatt døde) Wolverines identitet.

Wolverine møtte X-23 for først gang i X-Men nr. 450, eller nr. 3/2006 i den norske utgaven

Er det den langsiktige planen også for filmens X-23? Hugh Jackman har jo sagt at dette blir hans siste film i denne rollen.  Samtidig virker regissør James Mangold og teamet hans uinteressert i å bygge videre på franchisen. Målet har nok vært å fortelle en solid historie med færre begrensinger, og å bekymre seg mindre for kontinuiteten.

De ytre konsekvensene av det med færre begrensinger er tydelige. De makabre detaljene som er det uunngåelige resultatet av Wolverine (og Lauras) evner, er framstilt med nådeløs tydelighet. Filmen legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder skildringen av andre voldsomheter, både naturalistiske og overnaturlige. Ellers er superheltfilmer vanligvis usannsynlig «renslige».  At Wolverine banner så mye som han gjør i denne filmen, er litt utypisk for ham, men filmens mer voksne elementer virker ikke spekulative. Filmen har en solid, stødig historie, og regien er stram. Den høye toleransen for vold og bannskap er noe filmen har gjort seg fortjent til, gjennom sin voksne, for ikke å si modne, historiefortelling.

Hugh Jackman

Jackman gir enormt av seg selv i en film som krever enormt mye av ham. Det er tydelig at han vil gjøre det meste ut av denne siste opptredenen. Også interessant er det at han legger seg tettere opp til tegneseriens Wolverine enn noen gang før, særlig i personlighet.  Om Logan er en voldsorgie, er den også en film som går mer i dybden på figuren enn noen gang. Men Patrick Stewarts innsats er om mulig enda bedre. Hans Professor X er revet ut av den komfortsonen han vanligvis hadde i filmene, og tvunget inn i en ny og usikker posisjon med en ustabil psyke. Han bærer på en smerte og en lengsel som Stewart utstråler med konsekvent overbevisning.

Patrick Stewart og Hugh Jackman

Uten tvil er Logan den beste av Wolverines solo-filmer, selv om jeg straks skal innrømme at det sier ikke så mye. Dette er en svært jevn film i en svært ujevn filmserie. Den er imidlertid også blant de beste filmene i X-Men-franchisen som et hele, selv om den knapt lar seg sammenlikne med noen av dem.

Men at den er annerledes betyr ikke at den står uavhengig av de andre filmene. Tvert imot er du nødt til å ha i alle fall en viss kjennskap til filmseriene X-Men og Wolverine for å få noe særlig ut av Logan. Kontinuitet er fortsatt viktig, selv om filmen, trolig med vilje, gjør det litt vanskelig å si nøyaktig hvordan den forholder seg til kontinuiteten. Det er nemlig ikke så mye vi får forklart. Hintene om hva som egentlig har skjedd, særlig med X-Men, er subtile. Fansen kommer til å spekulere vilt.

Fra et tegneserieperspektiv er det ellers verdt å merke seg at Logan – som er den X-Men-filmen jeg minst ventet at skulle gjøre det –  ikke bare referer til selve tegneseriebladene, men faktisk bruker dem som et helt seriøst poeng i historien. Hva det består i, kan jeg selvsagt ikke røper her, men det er overraskende snedig.

Logan: The Wolverine
USA 2017
Regi: James Mangold
Manus: James Mangold, Scott Frank, Michael Green
Skuespillere: Hugh Jackman (Logan/Wolverine/James Howlett), Patrick Stewart (Charles Xavier/Professor X), Dafne Keen (Laura Kinney/X-23), Boyd Holbrook (Donald Pierce), Stephen Merchant (Caliban), Richard E. Grant (Zander Rice)
Lengde: 2 t. 12 min.
Aldersgrense: 15 år
Norsk kinopremiere: 03.03.2017

 

Kollektivet i stive permer

Kollektivet i stive permer

To veletablerte humorblader har på kort tid kunngjort endringer både i utgivelsesfrekvens og format.  Sist uke skrev vi om hvordan Rocky går over til kvartalsvise utgivelser og tjukkere nummer. Men nesten samtidig gikk Kollektivet over til annen hver måned-utgivelser i magasinformat, med albumpermer.

Torbjørn Lien sier selv i en innledende kommentar at «i min alder er det viktig å ikke bare sitte inne og tegne hele dagen.» Muligens er det også andre årsaker til endringen, men vi godtar den offisielle begrunnelsen.

Hvordan det nå enn har seg, så har Kollektivet gått over til magasinformat uten at innholdet i første omgang har endret seg særlig. Men en liten godbit har Lien satt av til dette nummeret: «Bloopers for Stripe 3010», en tresiders meta-historie der Lien tar helt av og leker seg hemningsløst med mediet.  For øvrig har hovedserien ikke noen «frekvens» i dette nummeret, bare en samling frittstående striper av forholdsvis høy kvalitet og med alle figurene godt representert.  Enn så lenge byr Lien også raust på fire nye striper per side over flere sider. I dagens publikasjonsbransje er jo den slags ødsling med nytt materiale nærmest blasfemi!

Kollektivet er også fortsatt de assorterte biseriers blad, med vekt på de nordiske. Dessverre er «04:00 AM» ikke lenger med i bladet, riktignok fordi skaperne Mac Ask og Andreas Håndlykken måtte gi serien en pause for å gjøre ferdig et annet prosjekt. Inn i stedet kommer Mike Millers «En Salig Røre» (Bless This Mess), en typisk post-Wattersonsk stripeserie. Både i strek og humor er inspirasjonen fra Tommy & Tiger’n mer enn tydelig. Men streken er stivere, og serien kan ikke sies å være på det jevne. Seriens «Tommy». Michael, er visst til enhver tid ledsaget av den klassiske klisjeduoen, hans personlige engel og djevel. De tilfører serien svært lite, så det er like greit at serien faktisk ikke ser ut til å bruke dem så mye. Iblant glimter serien til, men det er ikke deres fortjeneste.

En Salig Røre

Av biseriene for øvrig er den subtilt mørke «Death Piglet» et høydepunkt. Uten ord og med enkle, tjukke streker får den formildet mer enn de fleste seriene i bladet. «Wumo» har jevnt gode poenger, og de mer bisarre aspektene av «M» holder seg bra ennå. Når det gjelder «Snorre» så er det, etter så mange år, ennå ikke alltid like lett å se hva Karine Haaland vil med serien. Noen ganger fabler Snorre om trender og opptrer som en intellektuell streber i striper uten poeng. Andre ganger, som i dette nummeret, hengir han seg til ren, uforfalsket slapstick.

Bortsett fra formatet er Kollektivet altså som før, men en kan håpe at det nye magasinformatet vil inspirere til å skape en sterkere redaksjonell profil. Magasinformatet, der artikkelstoff og tegneserier i større grad blandes, blir stadig mer populært og særlig Lunch har gjort suksess her. En skal heller ikke kimse av den nye forbedringen i papirkvaliteten. Kollektivet har nå blitt bedre både å holde i og å samle på.

Kollektivet nr. 1/2017
Av Torbjørn Lien og diverse
44 sider
Kr. 59,90
Vigmostad & Bjørke/Bladkompaniet