«Tåke over Svartøy» vil gjerne være en norsk Cthulhu-saga, men mangler nerven til å gjennomføre det slik.

Er det et langt steg fra å lære barn omsorg for planeten til å lære dem hva døden egentlig er, og hvordan den rammer?

Kva, ENDÅ eit ragnarok? Korleis kan Ida Neverdahl gjere noko som helst originalt med temaet på dette tidspunktet? Svaret er: Ved å vere seg sjølv lik. For Floke er ein veldig Ida Neverdahl serie.

«Elastico» kunne blitt eit heiderleg forsøk på å revitalisere fotballteikneserien, men framstår som spøkelset av ein daud sjanger. 

Krypto-serien var var på sitt beste i bok 1, “Ned i dypet”, og selv ikke da var den spesielt god. Oppfølgeren “Orkanen” er både uengasjerende og tegneteknisk svak. 

I påvente av en ny «Amuletten»-bok satser forlaget Fontini på Tim Proberts helt ferske fantasyserie for alle aldre, «Lightfall».

Victoria H. Hamres solodebut «Miso» er enkel og koselig historie med et litt forvirrende budskap.

Barns fantasilek tas på alvor i Bjørn Ouslands nye univers. Eventyrelementene stikker også dypt.

Skumle hekser, en rampete bestemor og en navnløs gutt. Pénélope Bagieu har laget en versjon av «Heksene» for millenialenes barn.

Det er litt av et prosjekt Frode Øverli har gitt seg i kast med, men han går helt og fullt inn for det.  Og snubler bare litt i overgangen.