Browsed by
Kategori: Serienett

En annerledes Lucky Luke

En annerledes Lucky Luke

«Lucky Luke»-album nr. 76 skiller seg fra de tidligere. Her er det Matthieu Bonhomme som har ansvaret for tegneserien, og han har laget sin egen variant.

En av de mest berømte fransk-belgiske tegneseriene her til lands er «Lucky Luke». Historiene om den ensomme cowboyen i gul skjorte og svart vest har vært publisert i aviser, blader, julehefter og album, og mannen som trekker raskere enn sin skygge kan vise til lange utgivelsesrekker i Norge.

Det nyeste albumet er nummer 76 i rekken, og det er et spesialalbum som opprinnelig ble utgitt på fransk i 2016 i anledning tegneseriens 70-årsjubileum. Albumet skiller seg fra tidligere album både i form og uttrykk. Der Lucky Lukes skaper Morris valgte seg en humoristisk og karikert tilnærming til Det ville vesten, finner vi en mer realistisk tolkning i albumet. Det er den franske serieskaperen Matthieu Bonhomme som står bak utgivelsen, og det er både en hyllest til og en spennende bearbeidelse rundt Lucky Luke og hans verden.

Bare tittelen «Mannen som skjøt Lucky Luke» gir albumet en nerve og spennende tilnærming. Historien i seg selv er egentlig ikke så veldig original, men kombinasjonen realisme og Lucky Luke gjør likevel albumet interessant. Vi er i westernbyen Froggy Town, der Lucky Luke som besøkende får følelsen av at situasjonen ikke er som den burde være. Brødrene Bone håndterer lov og orden i byen, og det er ugler i mosen rundt hvordan det oppdraget utføres. Dermed får Lucky Luke oppgaven med å finne ut hvem som ranet dilligencen. Det blir selvsagt intriger og overraskende hendelser, og Lucky Luke får en rekke utfordringer å hanskes med.

Det er forfriskende å se Lucky Luke brukt på denne måten. Karakteren fungerer også godt i et mørkere univers enn det vi kjenner fra tegneseriene til Morris og Rene Goscinny. I tillegg brukes det humoristiske virkemidler, og det er lett å få assosiasjoner til gode spagetti-westernfilmer ved gjennomlesingen av albumet.

Matthieu Bonhomme har gjort en strålende jobb med både manuskript og tegninger. Den mer realistiske koloritten kler både karakterene og tegneserien. Vi ser tydelig at dette ikke er Morris’ verden, men samtidig er ikke dette en ren, naturalistisk fremstilling. Det er denne kombinasjonen der både historie og tegninger står med en fot i hver leir som gjør dette forsøket ekstra interessant og verdt  å se nærmere på.

 

«Mannen som skjøt Lucky Luke»

Av: Matthieu Bonhomme

68 sider

89,90 kroner

Egmont Kids Media

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 16. mars 2017.

Fantomet nettopp nå – Hvem ville vinne…?

Fantomet nettopp nå – Hvem ville vinne…?

Variert pose blanding med bare Fantomet. Nummer 3 er i handelen, og inneholder altså 4 fortellinger med Sjefen sjøl.

Først: en flott forside, malt av Henrik Sahlström. Den mannen lager de absolutt flotteste forsidene, ingen tvil. 6!

– Sidespor: Forsiden minner meg om at Fantomet er en del av tegneseriehistorien, som involverer karakterer under lisens av King Features. Jeg skulle virkelig ønske at King’s kunne løsrive seg bittelitt fra sine rigide regler om «ikke-innblanding» fra andre serieunivers, noe de tydeligvis er veldig opptatt av – og noe som jeg er sikker på hindrer figuren Fantomets spredning til nye lesere. Tenk om King’s kunne ha gjort som ERB Inc. (eieren av Tarzan) – som lot deres helt virke sammen med både Batman og Superman. Dette skjedde i heftene fra Dark Horse, forlaget som trykket Tarzan på 90/00-tallet. Det naturlige møtet mellom Tarzan og Fantomet er som skapt for en god fortelling, og skal man virkelig hente nye lesere, la helten vår leke seg sammen med både Batman og Daredevil.
– Spørsmålet stiller seg helt av seg selv: Hvem ville vinne i en trekamp: Batman, Fantomet eller Tarzan? Uten våpen, selvsagt. Alle tre er eksempler på karer i topp stand og kondisjon, med inngående kjennskap til forskjellige nærkampteknikker. Kjør debatt (basert på troverdige argument, ikke hvem du liker best av de tre…)!

Første historie er knyttet opp mot forsiden: Lothars fetter stiller som leder for de tolv folkene i jungelen, i en omstridt valgkamp. Lothar og Hojo stiller opp for å forsvare fetteren mot den korrupte motstanderen Otanko. Historien er ikke noe særlig, og tegningene, av Mike Manley, fungerer dårlig. Dette er fra en avisserie som opprinnelig har vært publisert i mikrostørrelse. Her, forstørret til bladformat, blir de for skisseaktige. Nok en gang: savner Ryans delikate strek. 3.

Neste: «Jaget!» er forsettelse av Falk/Barryhistorien fra 2016. Svart-hvit avisserie nylig fargelagt. Nydelig! Dette er Sy Barry i absolutt toppform (1966). Eneste skår i gleden er at rutene er redusert fra tidligere, for å passe til 4 rader på siden. Dette er seriekunst som burde vært blåst opp, ikke redusert. Men vi kan ikke la slikt ødelegge for mye, dette er en ren 6.

Så kommer en Reimerthi/Spadarihistorie; «Slange i paradis». En banditt, en riktig slange, invaderer øya Eden ved en tilfeldighet, og er klar til å fange sjeldne fugler og dyr for god betaling. Fy skam! En speidertropp er også på besøk på Eden. Fantomet må rydde opp, og sjelden har vi sett bedre eksempel på jungelordet «Fantomet er hard mot de harde». Artig historie: 5.

Nok en Barryklassiker fra 1966 avslutter heftets fire historier. «Havgudens svarte perler» har jeg lest en del ganger, men nå altså nedfotografert (fy!) og fargelagt (hurra!). Serieklassiker til glede for alle lesere: 6!
Godt hefte; 5,2 i snitt. Løp og kjøp, det er fremdeles i salg!

Fantomet nr. 3/2016
100 sider
67 kr.
Egmont

Livet med Hilda

Livet med Hilda

Den britiske serieskaperen Luke Pearson er aktuell med Free Comic Book Day-utgivelse og en Netflix-serie under utvikling. Serienett har tatt en prat med mannen.

Den gangen du var på OCX synes jeg å huske at du snakket mye om «Everything we miss», kanskje fordi «Hilda» ikke var så godt utviklet på den tiden?

Jeg tror det var tre historier på den tiden. Men karen som jeg ble intervjuet av ville snakke om «Everything we miss», og han var ikke så gammel, heller. Han ville kanskje ha litt balanse. Siden da har jeg fått den boka mer på avstand, og den føles litt mindre viktig. Nå har Hilda blitt hovedsaken. Jeg har laget flere novelleserier, og det har alltid føles om de er mer knyttet til «Everything we miss». De er litt mer varierte enn som så, men føles likevel som deler av et hele. Men i ettertid har jeg ikke laget mye sånt, og ingen ting har vokst ut av den boka. En stund jobbet jeg like mye med serier for voksne som med Hilda, men nå sliter jeg med det.

Jo mer jeg ser tilbake på «Everything we miss», jo mindre begeistret er jeg for den. Den føltes veldig ærlig den gang da, men ikke like mye når jeg ser tilbake på den.

Du tok en pause da du var ferdig med «The Black Hound»?

Ja, mer eller mindre bevisst tok jeg et friår, fordi jeg var brent ut etter den boka. Tidligere hadde jeg påbegynt hver bok relativt kort tid etter den forrige. Jeg visste at det var et press om å lage en ny bok, men etter denne sa jeg, jeg vil ikke en gang tenke på å lage en ny i et år. Egentlig tok jeg en enda lenger pause enn planlagt. Jeg hadde planer for friåret.  Jeg fokuserte på illustrasjon og storyboarding, og jeg har jo alltid gjort illustrasjonsarbeid innimellom. Men jeg håpet også at jeg skulle få tid til å lage noen mini-tegneserier, mer eksperimentelle korte greier. Jeg ville drive med egenpublisering, og til og med lage noe litt lenger.

Men ingen ting skjedde. Hver gang jeg prøvde å begynne på noe sånt føltes det vare ikke så naturlig lenger.  Så jeg nøler mer med alt jeg gjør av slike serier nå, og jeg strever fortsatt med å finne ut av hva jeg helst vil gjøre. Egentlig ville jeg lage serier både for barn og voksne, så jeg ble litt bekymret da Hilda begynte å ta over. I utgangspunktet ville jeg ikke at det skulle bli min hovedgreie, det eneste jeg er kjent for. Men det er egentlig det som har skjedd, og det kom til et punkt der jeg måtte spørre meg selv, hvorfor plager det meg? For jeg hadde denne forestillingen om at jeg ville lage alle disse interessante seriene for voksne, men når det kommer til stykket greier jeg ikke å sette sammen noen ideer. Tydeligvis er det ingen ting der som jeg føler sterkt nok for, så jeg måtte spørre meg selv, hvorfor ville jeg dette? Kanskje jeg ikke skal lage flere serier for voksne, i alle fall ikke tvinge det fram og ikke bekymre meg. Det var greit bare å lage Hilda, og det er vel det som har skjedd. Ikke at jeg bare vil lage Hilda…

I «The Stone Forest» er Hildas mamma mer involvert i eventyre enn før

«Hilda and the stone forest “ går dypere inn på trolltemaet . Hilda besøker trollenes verden. Den er litt annerledes fordi den tar for seg ting som det er lagt opp til i tidligere bøker. Det er noe jeg har nølt med å gjøre før, fordi jeg alltid ville at hver bok skulle stå for seg selv. Men jeg forutsetter at mange av leserne vil ha lest de foregående bøkene også. Mange detaljene fra de andre bøkene vil komme tilbake.

Apropos kontinuitet og utvikling, jeg la merke til at det skjer en viss utvikling i Hildas sosiale liv. I de første to historiene var det bare henne, mammaen og en og annen av bergets skapninger. I den tredje historien prøvde hun å sosialisere med de andre ungene, men hun fikk ikke egentlig noen venner. I den fjerde historien fikk hun venner, men man fikk inntrykk av at også vennene hennes synes hun er rar. Har du planer for hvordan du kan utvikle figuren videre?

Jeg er ikke helt sikker. Det har absolutt vært en utvikling. Hilda havnet i dårlig selskap, men nå har hun funnet noen venner som likner mer på henne. I den nye boka dukker det opp et par unger fra den forrige boka, de Hilda kom best overens med, og nå er de bare vennene hennes. Og de har muligheten til å bli tilbakevendende karakterer som hun samhandler med.

Hilda er en kronisk eventyrer. Vennene hennes blir involvert, oftere nå enn tidligere (fra «The Stone Forest»).

Du har visstnok modellert Hildas hjemby Trolberg etter flere skandinaviske byer, inkludert Reykjavik, København og Bergen. Jeg synes også jeg kjente igjen Deichmanske bibliotek Grünerløkka (som Pearson besøkte under OCX) i en serierute. I tillegg er landskapet rundt Trolberg visstnok basert på landskapet rundt Odda.  Har du besøkt alle disse stedene?

Trolberg

Nei. Jeg har vært i Bergen én gang, da jeg var på ferie sammen med familien min. Det var på den ferien at dette kjærlighetsforholdet begynte, da fantasien min fikk utløp. Jeg har vært i København, og i Oslo, selvfølgelig. Men ikke Reykjavik og ikke Odda. Jeg tror jeg valgte å bruke Odda som referanse fordi jeg hadde en vag idé om hvordan jeg ville at Trolberg skulle være. Jeg visste at byen skulle være ved en fjord, for jeg nevnte det tidligere i bøkene. Så jeg prøvde vel å finne et eksempel på hvordan en by er plassert ved en fjord. Jeg fant bildene ved å google, tror jeg. Landskapet var riktig, det var det jeg lette etter, så jeg brukte det som en slags mal, men forstørret det til denne rare storbyen. Det er i en dal, omgitt av to store fjell, veldig kupert. Når det gjelder bygningene så har jeg stilisert dem på en måte som får dem til å likne på bygninger fra disse stedene. Men når det gjelder gatene så baserer jeg det på gatebildet hjemmefra. Så mye kommer fra steder jeg har bodd i England også. Jeg ville at det skulle være en miks. Deler av Trolberg ser ut som Storbritannia for meg, bare med mer trebebyggelse.

Så langt har du stort sett brukt skandinaviske myter og legender i serien?

Ja, hovedsakelig, det var utgangspunktet for hele prosjektet. Jeg brukte «nisse» i den fjerde historien fordi ordet «gnom» ikke ville ha de samme assosiasjonene. Det fins jo så mange forskjellige versjoner av disse skapningene, og alle har de ulike navn i ulike land. Jeg trodde at Storbritannia var litt mer atskilt, men det er mye av det samme. Det finnes husvetter i Storbritannia, men de blir vel heller kalt «brownie» eller noe sånt, men det kan også være et annet ord for fe eller alv. De glir sammen. Jeg lener meg vel mer mot det britiske nå, for det har aldri vært fullstendig skandinavisk, men det er definitivt utgangspunktet. Men det er mye i serien som ikke er det.

Hilda forhører Trolbergs mange nisser i albumet «The Black Hound»

Tove Jansson er en inspirasjonskilde du ofte nevner. Hvordan ble du kjent med hennes verker?

Jeg syntes å huske at jeg først ble kjent med Mummitrollene gjennom den japanske tegnefilmserien på 90-tallet. Eller i alle fall var det det jeg trodde, men jeg oppdaget at jeg hadde lest Tove Janssons Mummibøker på skolen. Blant annet fant jeg en stil jeg hadde skrevet om «Farlig Midtsommer».  Og jeg hadde tegnet små bilder til den også, men det hadde jeg helt glemt. Men det var en artig oppdagelse. Men det var gjennom tegnefilmene at jeg oppdaget Mummitrollene, det var så mange bilder som klistret seg fast i hodet mitt for alltid. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, men jeg gjenoppdaget dem først da tegneseriestripene ble utgitt på nytt. Da studerte jeg illustrasjon, og jeg gjenoppdaget alt dette på nytt, og det var vel da jeg først oppdaget Tove Jansson som en illustratør og forfatter. Jeg hadde ikke skikkelig peiling på alt dette før, jeg husket bare bildene fra tegnefilmene.

 Forsiden til Free Comic Book Day-utgaven av Hilda. MERK: inneholder spoiler

Les også:
Hilda fra Berget
OCX 213: Nobrow
Øye på Flying Eye

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

Aller første Suicide Squad-utgivelse fra DC Rebirth, gjør kanskje for mye ære på høstens kinofilm.

DC Comics nyeste storsatsning, Rebirth, har erstattet New 52 (2011-2016). Og med Rebirth sin første utgivelse, får de en helt ny forfatter i serien, Rob Williams. Denne gangen har Suicide Squad en påfallende likhet med David Ayers film. Om dette er en fordel eller ikke, vil jeg komme tilbake til.

Handlingen starter med at fengselsbestyreren og lederen, Amanda Waller, er kalt inn til et krisemøte hos president Obama. Han truer med å legge ned Suicide Squad, på grunn av gruppens ubalanserte og rabiate håndtering av sine siste utenlandsoppdrag. Men Waller har et trumfkort på lur: Rick Flag. Denne Rick Flag har et svært godt rykte på seg, i motsetning til de på gruppen som presidenten i det siste har holdt strengt under lupen. Fordi den redelige og høyt dekorerte Flag skal lede dem, endrer presidenten mening og gir Waller grønt lys til å sette i gang. Men lettlurt er han ikke; Obama viser klør og sier: «This colonel Flag … He’d better be everything you say he is.»

Amanda Waller er vant til å ha nervekriger med amerikanske presidenter, fra Reagan til Obama. Det skal bli veldig interessant å se henne på tomannshånd med Trump…

Medlemmene er akkurat de samme som i filmen: Rick Flag, Harley Quinn, Deadshot, Katana, Captain Boomerang, Killer Croc og Enchantress. Men El Diablo og Slipknot (som også var i med filmen) er utelatt. Så sendes de på et oppdrag: å dykke dypt ned til et hemmelig, russisk undervannsfengsel. De skal stjele The Black Vault, for å bringe det til rette hender – det amerikanske forsvaret. The Black Vault er egentlig en teleporterende kule, som kan bringe folk til The Phantom Zone (en institusjon fra Supermann-heftene, som holder intergalaktiske kriminelle fengslet). Vendepunktet blir da Supermanns fiende, Zod, kommer ut av teleportkulen for å angripe dem. Hvordan Suicide Squad skal kunne klare å kjempe mot dette, vil bli spennende lesning. Og det hintes til at The Black Vault skal være et tema også i kommende utgivelser. Neste utgivelse, vol. 2 «Going Sane», kommer 13.juni.

Rob Williams er en britisk tegneserieforfatter som er ny på Suicide Squad, men han har mange utgivelser bak seg, fra både Marvel og DC. Blant annet har han skrevet Wolverine, Judge Dredd, Deadpool og Spider-Man.

Allerede Supermann visste hvilket sjansespill det er å stole på fantomsonen…

Det har vært veldig vanlig de siste årene, i DC Comics hefter, at mange tegnere kan bidra i ett og samme historie. Den nye Suicide Squad-tegneren er Jim Lee. Han har mange gode verk på samvittigheten, og særlig kan nevnes hans markante tegninger fra «Batman: Hush» (Jeph Loeb 2002-2003). Fordi tegningene i Suicide Squad skal gjenspeile humoren, har særlig New 52-serien hatt noe lik tegnestil. Denne stilen er overført til Rebirth. Derfor har Lees tegninger i dette albumet et løsere og ledigere uttrykk, enn de dystre og skarpskårne strekene som han ellers pleier å ha. For å gjenspeile humoren, er dette Rebirth-albumet i sin helhet tegnet med et spenstig og lettbeint uttrykk.

Koseprat er ikke noe for Katana

Mye har endret seg fra New 52: Den tidligere slanke og pene Amanda Waller, er i Rebirth stor og kraftig, akkurat som i debuten 1987. Sist Rick Flag var å se i Suicide Squad, var i John Ostranders «From The Ashes» (2008). Han er nå tilbake, men var totalt fraværende i New 52. Men fordi han introduseres i Rebirth, møter han Waller og hennes gruppe med blanke ark. En reboot – Det er her første gang han møter dem. Flag skal lede dem i riktig retning, og har en ‘kom-til-saken’ holdning. Og det trengs absolutt: Captain Boomerang er også her en arrogant unnasluntrer. Harley Quinn har påfallende likhet med Margot Robbies tolkning av henne fra 2016-filmen (og det samme kan sies om Enchantress/June Moone), både på hår og klær. Også hun utfordrer Flags autoritet. Flag sier selv: «Harley? She’s chaos. 24/7.» Til og med Jokeren, i sin svært korte opptreden, er lik Jared Letos tolkning av ham fra filmen.

Si hva du vil om Jokeren, men yrkestolthet har han

Av fortellingens science fiction-referanser er noe interessant: The Black Vault (på norsk ‘Det sorte hvelv’) er et stort, teleporterende hull som fører til The Phantom Zone. Dette har referanser til teorien om liv på andre planeter: En teori om dette er at når en stjerne dør ut, dannes et sort hull i galaksen. Hvis et romskip flyr inn dit, kan de (ifølge teorien) komme til en annen galakse med potensielt liv.

Harley Quinn liker å leve farlig. Boomerang…ikke fullt så mye

Dette er et album som helt klart skiller seg fra New 52-eraen. Sett fra en skeptikers ståsted kan man gjerne beskylde dette Rebirth-albumet for å sole seg for mye i kommersialiseringen fra sensommerens kinofilm- for alt hva det er verdt. En Harley med samme hårfrisyre og klær som Margot Robbie fra filmen, og at Killer Croc på død og liv også må være med. Så fra en fan sitt ståsted: Hvorfor ikke? Vi trenger stadig nye innspill fra DCs univers, og slikt kan faktisk være et mangfold. Denne anmelder vender tommelen opp, av to grunner. Den ene er at Rebirth skal gjøre ære på karakterenes og universets omfattende og lange historie- i motsetning til New 52 sin reboot. Den andre grunnen er den samme som alltid i Suicide Squad: Portrettering av en liga som viser at skurker kan ha sine gode sider. Også i Rebirth.

Suicide Squad Vol. 1: The Black Vault
Skrevet av Rob Williams, tegnet av Jim Lee og Philip Tan + backup
ISBN 978-1401269814
160 sider
USD 17
DC Comics

Les også:
Serie til film: Suicide Squad

 

«Kollektivet» i ny innpakning

«Kollektivet» i ny innpakning

Tegneserieheftet til Torbjørn Lien har skiftet format. Nå er «Kollektivet» blitt en albumserie.

«Kollektivet» av Torbjørn Lien har holdt det gående siden 2000. Da startet tegneserien opp i tegneserieheftet «Larsons Gale Verden». Siden har det vært publisering i aviser, album og julehefter, og fra 2008 har «Kollektivet» hatt eget tegneseriehefte. Bokserie med «Kollektivet» har det også blitt, og siden 2006 er det kommet elleve bind.

I disse dager er det endringer rundt tegneserieheftet «Kollektivet». De siste årene har bladet kommer 12-13 ganger i året i vanlig hefteformat. Nå fremstår «Kollektivet» i albumformat med tykkere omslag og finere papir. Inne i bladet er mye ved det samme. Biserier som «M» av Mads Eriksen, «Snorre, verdens sinteste mann» av Karine Haaland, vitsetegningene «WuMo» og «Lindström» samt argentinske Quinos tegneserier uten tekst utgjør brorparten av biseriene. Dette er en god og variert miks av humoristiske tegneserier og enrutere.

Torbjørn Liens tegneserie er selvsagt i førersetet, og det meste er som det pleier å være i «Kollektivet». Ronny driver fortsatt med black metal-musikk og sjekker damer i det vide og brede, Tobben digger Bob Dylan og er fremdeles sammen med Ina-Stina, det lesbiske paret Gry og Emma dyrker kjærligheten men er også i konflikt med Ronny, muslimske Mounir har sine damedrømmer og et liberalt forhold til religion, og Ronnys sønn Balder er et viktig element i tegneserien med ungdommelige tanker og handling utenfor kollektivgjengens hjem.

Som alltid er Torbjørn Lien flink til å blande humoristiske elementer. Mye av humoren handler om hvordan karakterene agerer sammen, og det blir mye morsomheter av å la personlighetene kollidere både verbalt og fysisk. Det er mye å le av, og Lien leker seg også med skråblikk på hverdagslige situasjoner og hendelser. Interessant nok er de nyere stripene i dette bladet bedre enn en sekvens med klassiske «Kollektivet»-striper.

Ny i «Kollektivet»-heftet er «En salig røre» av Mike S. Miller. Tegneserien får en flott introduksjon, og så bærer det løs med tegneseriestriper der familielivet står i sentrum. Det går ellevilt for seg med sprø innfall og hendelser forårsaket av familiens yngste, og det er en humoristisk tegneserie som definitivt slår fra seg. Dette var et meget godt tilskudd til «Kollektivet»-heftet.

2017 starter godt for «Kollektivet» med en flott endring til albumformat og et greit innhold. Utgivelsesfrekvensen for bladet reduseres i forbindelse med endringen, og i år vil «Kollektivet» komme ut seks ganger. I tillegg blir det også julehefte og sommeralbum.

 

«Kollektivet» nr. 1/2017

Av: Torbjørn Lien m.fl.

ISBN 978-82-335-0022-1

44 sider

59,90 kroner

Vigmostad & Bjørke/Bladkompaniet

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 23. februar 2017.

Besøk fra mesteren

Besøk fra mesteren

«Rocky» nr. 1/2017 setter Martin Kellermans tegneserier i baksetet. Dette er et hefte dominert av Hugo Pratts «Corto Maltese».

Rocky-heftet ruller videre, og denne gangen får vi servert en rekke nye striper av den svenske selvbiografiske tegneserien. Martin Kellerman er i godt slag, og Rocky selv opplever en hyttetur sammen med Inge. Inne i den mørke skogen blir det både tid til både mørkekjøring, jamming og bålbrenning innimellom noen doser med hverdagsfilosofering. Som vanlig er det både underholdende og tankevekkende, og Kellerman kjører på i kjent stil.

Som vanlig er det plass til en gjestetegneserie i bladet. Siden Minuskel forlag for tiden utgir tegneseriene om «Corto Maltese» album for album i kronologisk rekkefølge på norsk, er et utdrag av denne tegneserien biserie.

Og for et godt valg det er! «Corto Maltese» av den italienske serieskaperen Hugo Pratt har et særdeles godt omdømme. Tegneseriene om den omreisende sjømannen fra Malta er både små tidskapsler fra steder, epoker og konflikter rundt omkring på kloden. I tillegg er «Corto Maltese» en tegneserie som presenterer og psykologiserer rundt ulike mennesker og deres møter. Samtidig finnes det mytologiske, metafysiske og uforklarlige lag med tegneserien, der den enkelte ganger lar drømmeverdenen og ulike skapninger med menneskelige egenskaper ikke bare være en del av handlingen, men noen ganger også får en avgjørende effekt på viktige situasjoner.

Hugo Pratt var en leken tegner som ofte var mer opptatt av hentydninger og assosiasjoner i sine tegninger enn å gi leserne en mer tradisjonell rett frem-fortellermåte. Pratt kunne sitt håndverk. «Corto Maltese» er en utsøkt tegneserie kunstnerisk sett.

Historien med «Corto Maltese» i «Rocky» nr. 1/2017 fører oss til Irland og slutten av 1. verdenskrig. Det er en intens thriller der Corto Maltese får oppleve det britiske nærværet på kloss hold med blant annet møter med okkupasjonsmakten og Sinn Fein. Dette er både en spenningshistorie og en skildring av menneskesjelen. Og tittelen på historien er særdeles god: «Konsert i o-moll for harpe og nitroglyserin». Dessverre er ikke hele historien i bladet, og den avbrytes brått. Heldigvis kan denne glimrende tegneserienovellen leses i sin helhet i «Corto Maltese»-albumet «Keltiske ballader».

«Rocky»-bladet har fokusert på kvinnelige serieskapere den siste tiden, og i løpet av våren skal et Rockys jubileumsstipend deles ut til en serieskaper som har vist potensial «til å utmerke seg med en stripeserie». De nominerte er Frida Malmgren, Maren Uthaug, Linn Irene Ingemundsen, Mari Burheim, Ida Neverdahl og Ida Larmo. Vinnerne utropes i en kommende utgave av «Rocky».

Fremover blir det endringer med Rocky-bladet, selv om utgiverne fortsetter med gjestespill fra ulike tegneserier. Utgivelsesfrekvensen går ned, men det blir et tykkere blad flere Rocky-striper i hver utgivelse.

 

Rocky nr. 1/2017

Av: Martin Kellerman, Hugo Pratt m.fl.

68 sider

69,90 kroner

Strand Comics/Bestselgerforlaget

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 2. mars 2017.

De ukjente kvinnene

De ukjente kvinnene

Hvem var de kvinnelige pionérene innen den norske tegneseriebransjen? Her ser vi litt på kvinnelige serieskapere som var aktive på 1910- og 1920-tallet.

Tegneseriebransjen har på mange måter vært et domene for menn. Menn har dominert som både manusforfattere, tegnere og på forlagssiden. Et av de store skiftene innen bransjen de siste tiårene har vært hvordan kvinner har fått viktige posisjoner både som serieskapere og som utgivere.

I omtaler av norsk tegneseriehistorie, fortelles det lite om kvinner. Det skyldes at det i stor grad var menn som laget og ga ut tegneserier. Solveig Muren Sanden, som blant annet tegnet «Smørbukk» og «Tuss og Troll» fra 1957, trekkes ofte frem som den første viktige, kvinnelige serieskaperen her til lands. Men hun var ikke alene som kvinnelig serieskaper, og hun var heller ikke først.

«Kari, Per og Søren» gikk i bladene «For Hus og Hjem» og «Hver 8. Dag» . I 1913 kom en egen bok med tegneserien.

Ser vi nærmere på utgivelser, ser vi at flere kvinner var involvert i bransjen enda tidligere. Nanna With var i alle fall utgiver av både ukeblader og en bok der tegneserien «Kari, Per og Søren» var trykt. Det er ikke usannsynlig at hun også laget manus til tegneserien, men hun skrev ikke om det i sin selvbiografi. I samtiden ble tegneren Gunnar Tandberg trukket frem da tegneserien ble publisert, og With ble ikke nevnt i det hele tatt. I ettertid er Tandberg bedre kjent som teatermaler enn som serieskaper.

Fra «Eventyr i billeder» tegnet av Jan Lunde. Molla Dahl var en av manusforfatterne.

Vi vet at Molla Dahl arbeidet som redaktør i Bladkompaniet på tyve- og trettitallet. I denne perioden var hun sammen med Kristen Gundelach involvert som manusforfatter på tegneserien «Eventyr i billeder», som tok for seg norske folkeeventyr. Tegner var Jan Lunde, og det første «Eventyr i billeder» ble utgitt i 1923. Det er ikke kjent om Dahl laget manus til andre tegneserier.

Omtrent samtidig arbeidet Marie Walle som tegner i reklamebyrået Atelier E-O. Reklamebyrået var stiftet av tegneren Eyvin Ovrum, som i sin tid også var en av stifterne av Tegnerforbundet. Ovrum hadde bodd og arbeidet i USA i en lang rekke år, og han var inspirert av det han hadde sett og opplevd der. Derfor ble reklame i tegneserieform blant det Atelier E-O kunne tilby sine kunder. Noen ganger tegnet Ovrum selv, mens andre ganger overlot han arbeidet til en av sine ansatte. Tegneseriene er ofte kreditert Atelier E-O, og fordi Eyvin Ovrum behersket mange stilarter er det vanskelig å se hva som er laget av hvem. Men like fullt er det enkeltarbeider som er kreditert Marie Walle, og det er ikke usannsynlig at hun også tegnet mange av reklametegneseriene produsert av Atelier E-O.

Utdrag fra «Eventyr fra Dukkeland» av Signe Sivertsen.

Selv om vi vet mye om norske tegneserieutgivelser, og svært mange av utgivelsene er katalogisert i for eksempel «Norsk Tegneserie Index», er det også enkelte mangler. En som ikke er nevnt i de første utgavene, er bergenske Signe Sivertsen. I 1924 ga hun ut «Eventyr fra Dukkeland» på forlaget Gyldendal. Boken er av enkelte litteraturvitere klassifisert som en bildebok, men sidene er typiske for norske tegneserier fra samme tid. Vi finner sider med fire tegninger i samme størrelse med tekst under rutene. Historien tar for seg den uheldige sjømannen Pelle i jakten på kjærligheten. Det er ikke lett for ham, og det blir mange utfordringer for ham underveis.

Noen sider fra Magnhild Haavardsholms «Pers forunderlige reise».

Det viser seg at det også er en annen tegneserieutgivelse laget av en norsk kvinne som er eldre enn «Eventyr fra Dukkeland». Magnhild Haavardsholm ga ut «Pers forunderlige reise» i 1922. Også denne utgivelsen er av enkelte kategorisert som en bildebok, men et sideoppsett med som regel to bilder på hver side gjør at denne utgivelsen må regnes som en tegneserie. Den er for øvrig ikke registert i «Norsk Tegneserie Index».

Dette er en redigert utgave av en sak trykt i Sydvesten 2. februar 2017.

-Interessante tegninger

-Interessante tegninger

Hvilke tanker har utenlandske utgivere om norske tegneserier? Vi tok en prat med to forleggere som har utgitt norske tegneserier i utlandet.

Norske tegneserier har gode dager for tiden. Her til lands har vi både en kommersiell og kunstnerisk suksess, og flere norske tegneserier har blitt lagt merke til og er også utgitt i utlandet.

Etter alt å dømme er «Brumle» av Haaken Christensen den første norske tegneserien oversatt til et fremmedspråk. Juleheftene fra 1935 og 1936 kom nemlig ut i Sverige i henholdsvis 1936 og 1937. Brumle beholdt sitt norske navn, mens utgivelsene fikk de svenske titlene «Brumle och Mor och Far på Solbacken» og «Brumle och Michel sätter bo». Sissel Solems «Hobby Hipp» og «Peer Gynt» av Arne Opøien og Arne Øverland hadde avispublisering i utlandet på seksti- og syttitallet. «Peer Gynt» gikk i danske, svenske og tyske aviser, mens «Hobby Hipp» kunne leses i Storbritannia, Sverige, Danmark og Norge.

Fra 2010 har vi sett en blanding av tegneserier utgitt i utlandet. «Nemi» av Lise Myhre og Frode Øverlis «Pondus» kan leses i flere land, og begge tegneseriene har eget hefte i Sverige. «Lunch» av Børge Lund har også et utenlandsk publikum, mens Jason er den norske serieskaperen med oversettelser til flest fremmedspråk. Ellers er blant annet viktige tegneserier som «Olaf G.» av Steffen Kverneland og Lars Fiske, «Kjære Rikard» av Lene Ask, «Moskva» av Øystein Runde og Ida Neverdahl og «Liker stilen» av Bendik Kaltenborn blant norske tegneserier utgitt i utlandet de siste årene. Kaltenborn er for øvrig en del av tegneseriekollektivet Dongery, som har fått stor oppmerksomhet i inn- og utland. Blant annet hadde Dongery en utstilling på en viktig tegneseriefestival i Sveits i 2014, og mange av kollektivets tegneserier er utgitt på engelsk.

Johann Ulrich holder til i Berlin og er forlegger i Avant Verlag. Forlaget har en bred satsing på tegneserieromaner, og det utgis både tyske og oversatte titler. Blant annet har Avant Verlag gitt ut «Munch» av Steffen Kverne land og «Herr Merz» av Lars Fiske på tysk. I tillegg er også samarbeidsprosjektet «Olaf G.» utgitt av Ulrichs forlag. Responsen på utgivelsene har vært god, og «Munch» har allerede solgt ut to opplag mens «Herr Merz» er tilgjengelig i sitt andre opplag akkurat nå.

Johann Ulrich valgte ut verkene til Fiske og Kverneland siden dette er kunstnerbiografier.

-I tillegg er Lars Fiske og Steffen Kverneland to av de beste serieskaperne som en forlegger kan ønske seg, legger han til.

-Hva synes du om ryktet til norske tegneserier?

-Jeg er ikke sikker på om norske tegneserier har noe rykte. Bøkene til Fiske og Kverneland selger godt fordi de har kjente tema. Jeg tror de fant et publikum siden det var kunstnerbiografier mer enn at det var norske serieskapere, forteller han. Ulrich legger til at han synes at hele Dongery-kollektivet er unike.

-Den sære humoren og blandingen av detaljerte og skisseaktige tegninger er veldig spesielt. Er det typisk for Norge? undrer han seg.

I Polen er Pawel Timofiejuk forlegger for forlaget Timof. Forlaget satser også på varierte utgivelser, og både polske og oversatte titler er en del av forlagskatalogen. Timof forlag i Warszawa har gitt ut «Munch» av Steffen Kverneland på polsk sammen med «Moskva» av Ida Neverdahl og Øystein Runde.

Pawel Timofiejuk synes norske tegneserier blir ansett som merkelige, men med interessante tegninger.

-For meg er Jason en unik serieskaper. Han lager tegneserier uten ord der en visjon av omverdenen kommer tydelig frem. Tegneseriene hans viser oss bruddstykker fra livet i kontraster, sier Timofiejuk.

Han forteller at de norske utgivelsene han har gitt ut har fått en moderat respons fra det polske markedet, men kjøperne har vært imponert og satt pris på utgivelsene.

-Jeg valgte å gi ut «Moskva» fordi den handler om Russland og tegneseriefestivalen KomMissia. Jeg kjenner godt til både landet og festivalen, og det var grunnen til at jeg valgte denne utgivelsen. I tillegg var humoren viktig. «Munch» ga jeg ut fordi det var en kunstnerbiografi, og den hadde en interessant vinkling rundt kunstneren, avslutter Timofiejuk.

Saken er tidligere publisert i avisen Sydvesten 19. januar 2017.

Serie til film: Logan

Serie til film: Logan

Logan er nøyaktig den filmen som trailerne forespeilte oss: Et skitten, dystopisk nær framtid-thriller der den Wolverine vi har blitt kjent med gjennom Hugh Jackmans tolkninger i 17(!) år, endelig er i fri dressur.

Etter at X-Men: Apocalypse fikk i beste fall blandet mottakelse fra både kritikere og publikum, virker denne filmen som et naturlig neste utviklingssteg. Fox har kommet så langt de kan med superheltfilmer som følger Marvels egen formel. De trenger å finne alternative bruksområder for sine X-Men-rettigheter. Filmer som Deadpool, og nå Logan, er gode eksempler på hvordan de kan lykkes med dette. Hver på sin helt egen måte.

Vi befinner oss i 2029. Mutantene er i ferd med å dø ut, for av en eller annen grunn har det ikke blitt født flere av dem på 20 år. X-Men er gått i oppløsning; detaljene er litt uklare. Professor X er ettersøkt, og gjemmer seg i ørkenen i Mexico med Caliban som oppasser. Logan frister en anonym tilværelse som limousinsjåfør…helt til han blir oppsøkt av en meksikansk kvinne som passer på en ung jente – En jente med helt spesielle evner.

Dafne Keen. I bakgrunnen: Hugh Jackman og Patrick Stewart

Miniserien «Old Man Logan» (kan forveksles med «Wolverine: The End», som ble oversatt til norsk) er nevnt som en inspirasjonskilde. Men det er nok først og fremst noe som tegneseriens forfatter, Mark Millar (som for øvrig er konsulent for Fox’ Marvel-avdeling) vil ha folk til å tro. Bortsett fra at filmen handler om den eldre Logan, og foregår i framtiden (i forhold til hva som enn skal være de andre filmenes nåtid), har den lite til felles med Millars historie.

I stedet fokuserer den på X-23, en (ung og kvinnelig) genetisk kloning av Wolverine. Hun dukket første gang opp i en episode av tv-serien «X-Men: Evolution», og deretter i tegneserien «NYX». X-Men møtte hun første gang i Uncanny # 450, i en historie som ble oversatt til norsk på 00-tallet, da mutantene hadde et lite comeback på det norske bladmarkedet. Hun skulle etter hvert komme til å bli mer og mer viktig i tegneseriene, særlig da hun overtok (den nå antatt døde) Wolverines identitet.

Wolverine møtte X-23 for først gang i X-Men nr. 450, eller nr. 3/2006 i den norske utgaven

Er det den langsiktige planen også for filmens X-23? Hugh Jackman har jo sagt at dette blir hans siste film i denne rollen.  Samtidig virker regissør James Mangold og teamet hans uinteressert i å bygge videre på franchisen. Målet har nok vært å fortelle en solid historie med færre begrensinger, og å bekymre seg mindre for kontinuiteten.

De ytre konsekvensene av det med færre begrensinger er tydelige. De makabre detaljene som er det uunngåelige resultatet av Wolverine (og Lauras) evner, er framstilt med nådeløs tydelighet. Filmen legger heller ikke fingrene i mellom når det gjelder skildringen av andre voldsomheter, både naturalistiske og overnaturlige. Ellers er superheltfilmer vanligvis usannsynlig «renslige».  At Wolverine banner så mye som han gjør i denne filmen, er litt utypisk for ham, men filmens mer voksne elementer virker ikke spekulative. Filmen har en solid, stødig historie, og regien er stram. Den høye toleransen for vold og bannskap er noe filmen har gjort seg fortjent til, gjennom sin voksne, for ikke å si modne, historiefortelling.

Hugh Jackman

Jackman gir enormt av seg selv i en film som krever enormt mye av ham. Det er tydelig at han vil gjøre det meste ut av denne siste opptredenen. Også interessant er det at han legger seg tettere opp til tegneseriens Wolverine enn noen gang før, særlig i personlighet.  Om Logan er en voldsorgie, er den også en film som går mer i dybden på figuren enn noen gang. Men Patrick Stewarts innsats er om mulig enda bedre. Hans Professor X er revet ut av den komfortsonen han vanligvis hadde i filmene, og tvunget inn i en ny og usikker posisjon med en ustabil psyke. Han bærer på en smerte og en lengsel som Stewart utstråler med konsekvent overbevisning.

Patrick Stewart og Hugh Jackman

Uten tvil er Logan den beste av Wolverines solo-filmer, selv om jeg straks skal innrømme at det sier ikke så mye. Dette er en svært jevn film i en svært ujevn filmserie. Den er imidlertid også blant de beste filmene i X-Men-franchisen som et hele, selv om den knapt lar seg sammenlikne med noen av dem.

Men at den er annerledes betyr ikke at den står uavhengig av de andre filmene. Tvert imot er du nødt til å ha i alle fall en viss kjennskap til filmseriene X-Men og Wolverine for å få noe særlig ut av Logan. Kontinuitet er fortsatt viktig, selv om filmen, trolig med vilje, gjør det litt vanskelig å si nøyaktig hvordan den forholder seg til kontinuiteten. Det er nemlig ikke så mye vi får forklart. Hintene om hva som egentlig har skjedd, særlig med X-Men, er subtile. Fansen kommer til å spekulere vilt.

Fra et tegneserieperspektiv er det ellers verdt å merke seg at Logan – som er den X-Men-filmen jeg minst ventet at skulle gjøre det –  ikke bare referer til selve tegneseriebladene, men faktisk bruker dem som et helt seriøst poeng i historien. Hva det består i, kan jeg selvsagt ikke røper her, men det er overraskende snedig.

Logan: The Wolverine
USA 2017
Regi: James Mangold
Manus: James Mangold, Scott Frank, Michael Green
Skuespillere: Hugh Jackman (Logan/Wolverine/James Howlett), Patrick Stewart (Charles Xavier/Professor X), Dafne Keen (Laura Kinney/X-23), Boyd Holbrook (Donald Pierce), Stephen Merchant (Caliban), Richard E. Grant (Zander Rice)
Lengde: 2 t. 12 min.
Aldersgrense: 15 år
Norsk kinopremiere: 03.03.2017

 

Kollektivet i stive permer

Kollektivet i stive permer

To veletablerte humorblader har på kort tid kunngjort endringer både i utgivelsesfrekvens og format.  Sist uke skrev vi om hvordan Rocky går over til kvartalsvise utgivelser og tjukkere nummer. Men nesten samtidig gikk Kollektivet over til annen hver måned-utgivelser i magasinformat, med albumpermer.

Torbjørn Lien sier selv i en innledende kommentar at «i min alder er det viktig å ikke bare sitte inne og tegne hele dagen.» Muligens er det også andre årsaker til endringen, men vi godtar den offisielle begrunnelsen.

Hvordan det nå enn har seg, så har Kollektivet gått over til magasinformat uten at innholdet i første omgang har endret seg særlig. Men en liten godbit har Lien satt av til dette nummeret: «Bloopers for Stripe 3010», en tresiders meta-historie der Lien tar helt av og leker seg hemningsløst med mediet.  For øvrig har hovedserien ikke noen «frekvens» i dette nummeret, bare en samling frittstående striper av forholdsvis høy kvalitet og med alle figurene godt representert.  Enn så lenge byr Lien også raust på fire nye striper per side over flere sider. I dagens publikasjonsbransje er jo den slags ødsling med nytt materiale nærmest blasfemi!

Kollektivet er også fortsatt de assorterte biseriers blad, med vekt på de nordiske. Dessverre er «04:00 AM» ikke lenger med i bladet, riktignok fordi skaperne Mac Ask og Andreas Håndlykken måtte gi serien en pause for å gjøre ferdig et annet prosjekt. Inn i stedet kommer Mike Millers «En Salig Røre» (Bless This Mess), en typisk post-Wattersonsk stripeserie. Både i strek og humor er inspirasjonen fra Tommy & Tiger’n mer enn tydelig. Men streken er stivere, og serien kan ikke sies å være på det jevne. Seriens «Tommy». Michael, er visst til enhver tid ledsaget av den klassiske klisjeduoen, hans personlige engel og djevel. De tilfører serien svært lite, så det er like greit at serien faktisk ikke ser ut til å bruke dem så mye. Iblant glimter serien til, men det er ikke deres fortjeneste.

En Salig Røre

Av biseriene for øvrig er den subtilt mørke «Death Piglet» et høydepunkt. Uten ord og med enkle, tjukke streker får den formildet mer enn de fleste seriene i bladet. «Wumo» har jevnt gode poenger, og de mer bisarre aspektene av «M» holder seg bra ennå. Når det gjelder «Snorre» så er det, etter så mange år, ennå ikke alltid like lett å se hva Karine Haaland vil med serien. Noen ganger fabler Snorre om trender og opptrer som en intellektuell streber i striper uten poeng. Andre ganger, som i dette nummeret, hengir han seg til ren, uforfalsket slapstick.

Bortsett fra formatet er Kollektivet altså som før, men en kan håpe at det nye magasinformatet vil inspirere til å skape en sterkere redaksjonell profil. Magasinformatet, der artikkelstoff og tegneserier i større grad blandes, blir stadig mer populært og særlig Lunch har gjort suksess her. En skal heller ikke kimse av den nye forbedringen i papirkvaliteten. Kollektivet har nå blitt bedre både å holde i og å samle på.

Kollektivet nr. 1/2017
Av Torbjørn Lien og diverse
44 sider
Kr. 59,90
Vigmostad & Bjørke/Bladkompaniet