Browsed by
Kategori: Serienett

Kulturmuslimsk fase

Kulturmuslimsk fase

Innad i Sattouf-familien blir motsetningane skjerpa i tredje bind av Fremtidens Araber.

Som ein Netflix-serie der vi får ein heil sesong på ein gong i staden for ein og ein episode, følgjer vi spent med på kvart nye, årvisse bind av Riad Sattoufs barndomsmemoarar frå Midtausten. Bind 3 strekker seg frå 1985 til 1987, og familien bur framleis Al-Assads Syria (med ein obligatorisk tur innom Frankrike).  Men stemninga begynner å bli amper. Mora til Riad spør oftare rett ut kvifor dei ikkje kan flytte til Frankrike (heimlandet hennar), eller i det minste til ein storby. Faren på si side held fram med å forsikre henne om at han har ein kremjobb på eit større universitet innan rekkevidde. Berre vent ei lita stund til…

I utforming og forteljarmåte har ikkje «Fremtidens Araber» endra seg så mykje på tre bind. Sattouf sin strek er velutvikla og rein, og den episodiske forteljarmåten måler gradvis over mange bind eit underhaldande bilde av det moderne Midtausten si historie i all si kompleksitet og tragikomedie. Sentralt står det ambivalente forholdet mellom Riad og faren.

Skal eg likevel prøve å finne eit tema for denne boka, blir det særleg kultur og religion. Til samanlikning fokuserte førre bindet meir på Riads skulegong og det syriske samfunnet generelt. Som sagt begynner mora å bli lei av livet i den syriske provinsen, og får støtte frå enkelte av faren sine slektningar. Faren på si side slit mellom respekten for tradisjonar på den eine sida og ønsket om å vere moderne og sekulær på den andre.

Riads farmor har ingen skruplar når det gjeld å gi sonen skuldkjensle

Dette er et tilbakevendande tema i serien som eit heile, men gir seg her særleg religionsarta utslag. Viss det å vere kulturkristen betyr å vise respekt og ærbødigheit for kristne tradisjonar utan at ein nødvendigvis er særskilt truande sjølv, kan faren kallast ein kulturmuslim. Det resulterer i nokre kleine episodar mellom han og Riad si farmor, som openbart ikkje er nøgd med at sonen berre respekterer islam utan å tru. Riad har et liknande problem; han trur meir på Julenissen enn på Gud/Allah; likavel vil han gjerne følgje islamske skikkar for å passe inn i sitt nåverande heimland.

Fasta ein ein prøvelse, men det er endå fleire prøvelsar i vente.

Sjølv Riad sin franske familie på morssida, som kallar seg ikkje-religiøse og verkar tilfredse med det, er ikkje upåverka av religion. Tilnærminga til religion gir seg særs ulike og i nokre tilfelle dramatiske utslag i løpet av boka. For den unge Riad er det særleg ein episode som blir skjelsettande, ein kan godt kalle det eit klimaks for boka som eit heile; du veit kva eg snakkar om når du ser det.

Om dei ikkje har nokon religion, trur Riads morfar og mormor likavel på noko overnaturleg, viser det seg

Forteljarstilen i tredje bind er elles prega av at Riad på dette tidspunktet i historia er gamal nok til å ha ganske klåre minne om det han fortel. Dette fører mellom anna til at han fokuserer meir på visse detaljer. T.d. bruker han fem sider på å gjengi handlinga i Conan Barbaren-filmen frå 1982, fordi denne openbert gjorde sterkt inntrykk på den unge Riad. I alle fall dukkar den opp som eit referansepunkt fleire gonger seinare i boka.

Lidingane til den unge Conan vekker mannen i Riad og venene hans.

På fleire måtar kjennest bind III som ein meir komplett historie, ettersom den dreier seg mykje rundt tre viktige hendingar i Sattouf-familen. Ikkje berre det, men det ender med ein cliffhanger – eg kan berre førestille meg at den vaksne serieskaparen Riad hadde venta lenge på eit høve til å bruke denne. Og det er snakk om ein cliffhanger som det på eit litt snedig vis blei peika fram mot tidlegare i historia; eg skal ikkje røpe meir.

Meir i detalj bør eg vel ikkje gå på noko, for boka er full av mindre og større overraskingar. I endå større grad enn dei føregåande binda er det vanskeleg å legge frå seg denne, eller å halde seg likegyldig til det som skjer.

Fremtidens Araber – Barndom i Midtøsten (Del III: 1985-1987)
Av Riad Sattouf
ISBN 978-82-92796-50-4
150 sider
269 kr.
Minuskel

Les også omtalane av dei føregåande binda:
1978-1984
Del II: 1984-1985

 

Festival under utvikling

Festival under utvikling

Hva er status på Mosjøen Comix Con av i dag? Vi har snakket med organisator Tom Kedar Holmen.

Aller først, hva er Mosjøen Tegne-Serieforening?

Vi er en forening for folk som er glade i å tegne, og i tegneserier. Vi oppsto etter fjorårets MCC, på et tegneseriekurs, da vi kom sammen som en liten klikk. Nå møtes vi en gang i uka for å tegne og støtte hverandre. Det ble naturlig at vi var med i organiseringen av festivalen, og det er blitt en del av foreningens virke. Men jeg tror ikke vi i foreningen følte at det var planen helt fra begynnelsen av, det bare ble sånn etter hvert. Men det er veldig spennende å være med på å organisere en tegneseriefestival.

Første året ble MCC arrangert om i april, i fjor var den i desember, og i år er festivalen i oktober. Hvorfor så forskjellige tidspunkter fra år til år?

Dette er et lite sted, så det er begrenset hva man kan trekke av folk. Vi har prøvd å få det til å bli optimalt, og har flyttet rundt for å få det til å bli så bra som mulig. I år har vi prøvd å samarbeid med HelgeLAN, og det har fungert veldig bra.

Tom Kedar Holmen

Kan det hende at dere fortsetter å flytte på tidspunktet for festivalen senere?

Det må vi nødvendigvis se an. Vi snakket også om å samarbeide med Galleria, en kunstfestival som avholdes om sommeren. Men det falt i fisk, og så virket det naturlig å gå i lag med HelgeLAN, ettersom de hadde et ønske om å samarbeide med andre, for å få et bredere program.

Hva slags festival er HelgeLAN?

Et stor-LAN, en datafest for regionen. Det startet opp da jeg gikk på ungdomsskolen, men da var det ganske beskjedent, på en lokal ungdomsklubb. Da jeg kom tilbake etter mange år, hadde det blitt en stor greie for hele regionen. Rundt 200 stykker er med nå.

Er det noen dere har ønsket til Mosjøen Comix Con som ikke kunne komme?

I år prøvde vi ikke å få Frode Øverli, som vi prøvde de to foregående årene, men det går vel egentlig ikke an. Vi spurte Lise Myhre i år, men fikk ikke tak i henne heller.

I år har dere hatt tegneseriekurs med både Tore Strand Olsen og Johann Grimstvedt. Hvordan synes dere det har fungert?

Det har fungert strålende. Vi holdt to ulike kurs på grunn av den kulturelle skolesekken; det første kurset var som sagt for ungdomskolelever, mens Grimstvedts kurs var for andre interesserte. Det sistnevnte ble holdt her på taket av Mosjøhall-kiosken; da var vi ti stykker. Det er plass til tolv her oppe, så vi var nesten fulltallige.

På Strands kurs var det to ungdomsskoleklasser, til sammen 60 stykker. To dager, to grupper. Strand er jo rå til å holde workshopkurs. Dette kurset var i samarbeid med skolen, men det var i høstferien, så elevene brukte fritiden sin på dette.

Les også:
Klare for Mosjø Comix Con
Høstferie med MCC

Høstferie med MCC

Høstferie med MCC

Norges foreløpig nyeste tegneseriefestival, Mosjøen Comix Con (2015-), prøver stadig å finne fasongen. Årets nye grep er å kombinere seriefestivalen med spillfestivalen HelgeLAN i den nordnorske høstferien.

Tegneseriekurs med godt oppmøte, under ledelse av Tore Strand Olsen, ble holdt på Vefsn Bibliotek i Mosjøen sentrum tidligere i uka. Johann Grimstvedt fra Buskerud folkehøyskole holdt også tegneseriekurs, i idrettsarenaen Mosjøhallen. En tegnekonkurranse med tre kategorier har gått kontinuerlig hele uka. I Mosjøhallen var det også at postene under tegneseriefestivalen ble arrangert, alle sammen på fredag, samtidig med at LAN-deltakere fikk utfolde seg i samme hall.

Elise Syvertsen fikk æren av å åpne den offisielle delen av tegneserieprogrammet med en presentasjon av «Spike», furry-serien hennes i Nemi.  Denne var sist med i sommernummeret, og dukker opp igjen til jul. Hun leverer når hun har noe, eller blir spurt om å komme med noe, men seriene hennes er ikke i hvert nummer. Syvertsen regner med at hun kommer til å holde på med «Spike» lenge ennå, men på fredagens opptreden presenterte hun også flere andre seriekonsepter.

Siv Nordsveen

Noe tydelig tema for festivalen var det vanskelig å få øye på, og MCC er ennå ikke en festival for lansering av nyheter. Siv Nordsveen har ikke gitt ut noe nytt av tegneserier siden Ting Vi Trenger 2016. Heller ikke ga hun inntrykk av å ha noen nye tegneserier under utvikling, selv om hjemmesiden hennes, som hun påpekte, inneholder mye spennende og forskjellig. Så hun brukte sin MCC-opptreden til å fortelle om prosessen rundt nevnte tegneserieroman.

John Jamtli på Skype

John Jamtli fra Mo i Rana har derimot et nytt prosjekt på gang, men tross i den lokale tilknytningen kunne han ikke være til stede på Mosjøen under årets festival. Festivalen ville ha ham med uansett, og sørget for Skype-overføring. Som offentliggjort på stand på OCX i år er Jamtli aktuell med Sabotør, en tegneseriebok i fransk-belgisk stil om Asbjørn Sunde og Osvald-gruppa under andre verdenskrig. Til Skype-presentasjonen kunne Jamtli offentliggjøre flere nye bilder fra serien, med vekt på lokal beliggenheter inkludert Mosjøen.

Målet er fortsatt å ha Sabotør klar til neste sommer. På dette tidspunktet har John 24 sider igjen, men han må begynne å ta mer betalt arbeid ved siden av.

F.v. Øystein Runde og Ida Neverdahl

Ida Neverdahl og Øystein Runde har som kjent en nyhet klar mye tidligere – reiseskildringen Los Angeles, som de to har skrevet og tegnet sammen. Denne ble bare så vidt nevnt, og de to innrømmet at de ennå holder kortene tett til brystet. Likevel delte de erfaringer fra vinterens Amerika-reise med publikum på MCC, i en opptreden som var ment å handle om Ida Neverdahl – Runde var på podiet for å intervjue henne. I stedet ble det snakket om Neverdahls kickstarter for å få utgitt en Gelé-samling i USA, om den alternative påskekrimmen hennes i Stavanger Aftenblad som førte til at hun fikk besøk fra gruppa Stavangerkameratene på bursdagen, og om animasjonsteknikk.

Det store bruddet i Kollektivet 6/2017

– Jeg trodde først ikke jeg hadde ideer for mer enn et år, fortalte Torbjørn Lien om oppstarten av «Kollektivet» i 2000.  Han trådte barneskoene sine i Mosjøen, og er kanskje et opplagt valg av MCC-gjest. Som vanlig var han kommet for å snakke om «Kollektivet», men er opptatt av at det stadig skal skje nye ting der. I år har det vært to brudd i serien: forholdet mellom Mounir og Magda, samt det muligens noe sunnere forholdet mellom Tobben og Ina-Stina. Han kan også røpe at det blir bok i høst (men ikke neste høst, fordi bøkene er i ferd med å bli for kronologisk oppdaterte), og at det igjen blir julehefte med bare nytt materiale – Men ikke en ny, lang historie tilsvarende Juleheftene i «Nordpoltrilogien» fra 2014-2016.

Øystein Runde

Øystein Runde har utvilsomt den beste scenepersonligheten av årets gjester. Han fikk avslutte MCCs program med en presentasjon av tegneserien og barneboka Stamceller – Kroppens Superhelter, en presentasjon som han hevder å ha holdt kontinuerlig i tre uker. – Jeg har aldri forenkla så mye i en bok, og jeg har aldri laget en bok som fungerte så bra heller, sa han om sin pedagogiske innføring i stamcellenes funksjon. Men Runde fikk også anledning til å fortelle i detalj om «Margarin», «Futen» og «Olav Sleggja». Sistnevnte kommer snart med sitt andre bind, nesten ni år etter det første.

Vinnerne av festivalens tegnekonkurranse ble Jonathan Nicolaisen for beste stripe, Silje Bårdsen for beste karakterdesign og Johanne Enger for beste fan art (av Obi-Wan Kenobi).

Spenstig om alfabetet

Spenstig om alfabetet

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er en artig introduksjon til bokstavene.

ABC-bøkene vil alltid være knyttet til den første leseopplæringen. Gjennom introduksjonen til alfabetet har mangt et barn fått sin start på ferden inn i lesingens verden. Noen ABC-bøker har fått klassikerstatus, og mange minnes nok med glede for eksempel André Bjerkes «ABC» fra 1959 der Bjerke blandet dikt og vers om hver enkelt bokstav med illustrasjoner av Gøsta Munsterhjelm.

I dagens skole er mange av de grunnleggende lesebøkene lagt opp som ABC-bøker. Etter at man fjernet godkjenningsordningen for skolebøker i 2000, er det fritt frem for forlag og enkeltpersoner å lage egne læreverk. Dette har ført til at det er produsert skolebøker som kanskje ikke ville blitt godkjent til bruk i undervisningen etter den gamle ordningen. Lesebøkene som i dag er i bruk på 1. trinn i grunnskolen er varierte, men mange har basert seg på ABC-tenkningen.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» skiller seg fra mange andre ABC-bøker. Hun har valgt en historie om Anna og mormor som rammefortelling i bokstavpresentasjonen. De to hovedpersonene har funnet en ring som har falt ned fra himmelen. Da er oppdraget klart: De må finne eieren, og for å finne vedkommende går turen gjennom et høyhus og møter med de mange underlige personene og vesenene som bor der.

«ABC» er en bok i grenselandet mellom bildebok og tegneserier. Mari Kanstad Johnsen bruker i hovedsak dobbeltsideoppslag, men her og der er det flere tegninger i sekvens på enkeltsider. Vi finner også replikker som i form fungerer som snakkebobler, og tegneseriens formspråk er en del av presentasjonen

I fortellingen er det små stopp der hver bokstav blir presentert. I klassisk ABC-form får vi se en bokstav i kombinasjon med tegninger som kan knyttes til bokstaven. Johnsen velger å gjøre dette ut fra forbokstav, mens enkelte andre ABC-bøker gjerne også har illustrasjoner av gjenstander, dyr og mennesker der bokstaven finnes inne i ordet.

Det er varierte teknikker som er brukt gjennom boken. Mange steder finner vi akvareller, men Mari Kanstad Johnsen er heller ikke redd for å blande teknikker. Stilen er naïvistisk og tiltalende, men Johnsen har et tøff og leken tilnærming. Hovedoppslagene har mange herlige detaljer, og det er mulighet for en lesestarter til å drive litt detektivvirksomhet når man skal lete etter ord og lyder.

Mari Kanstad Johnsens «ABC» er et flott tilskudd til skolenes litteratur for den første lese- og skriveopplæringen. Dessverre vil den nok falle utenfor på en rekke skoler, siden man allerede har etablerte lesebøker som allerede dekker store deler av begynneropplæringen. Like fullt er dette en bok som bør være tilgjengelig på skolebibliotekene, og den vil egne seg godt til høytlesning i klassene eller på sengekanten sammen med mor og far.

 

«ABC»

Av: Mari Kanstad Johnsen

ISBN 978-82-05-49309-4

90 sider

299 kroner

Gyldendal

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 21. september 2017.

Sprints hjemmefront

Sprints hjemmefront

Sprint vender tilbake til røttene sine, til en tid da man virkelig hadde behov for helter.

Egmont skal ha heder for at de gir eksperimentelle album en sjanse, i alle fall så lenge disse albumene tar utgangspunkt i en kjent og kjær figur. Tidligere i år har vi sett norske utgaver av Mannen Som Skjøt Lucky Luke og det alternative Sprint-albumet Borneos Blikk. Men mens sistnevnte album kunne vært plassert inn i seriens nåværende kontinuitet, er det nye Sprint-albumet Operasjon Flaggermus definitivt i et alternativt univers – samtidig som det går tilbake til seriens røtter. Sprint debuterte i 1938 og ble tegnet av Jijé til like etter krigens slutt. Franquin kom inn i 1946.

Operasjon Flaggermus er skrevet av de franske tegneserieveteranene Olivier Schwartz (tegninger) og Yannick «Yann» le Pennetier (manus). Så spørsmålet seriens stiller er: Hvilken rolle kunne Sprint og Kvikk spilt i krigens gang?

Innledningsvis vil svaret kanskje overraske deg. For serien går så til de grader tilbake til seriens røtter at Sprint, verdens mest berømte pikkolouniform-bærer, faktisk jobber på hotell. Men vi befinner oss i Brussel under 2. verdenskrig, midt i okkupasjonstida, og dessverre er hotellet der Sprint jobber okkupert av Gestapo. Attpåtil er han nødt til å bære en pikkolouniform i naziuniformenes farger. Han prøver som best han kan å gjøre nytte som dobbeltagent, men for den belgiske sivilbefolkningen, inkludert Kvikk, er han i beste fall «stripete».

I personlighet er Sprint og Kvikk stort sett seg selv like – Sprint er den idealistiske, men fornuftige hverdagshelten, mens Kvikk er litt mer innbilsk og selvsentrert og temperamentsfull, men til syvende og sist like idealistisk. Men fordi omgivelsene er helt annerledes, har serieskaperne fått anledning til virkelig å slå seg løs med referanser og mer eller mindre interne vittigheter.

Hvis dette bare var en historie om Sprint og Kvikk under okkupasjonen, hadde det vært mer enn underholdende nok, for manuset er en berg-og dalbane av action, gags og intriger, full av de mest populære og nazi-og okkupasjonsklisjeene, og krones med et ganske artig og finurlig sluttpoeng i klimakset. Men i tillegg er albumet fullt av referanser, eller «easter eggs» om du vil, til fransk-belgiske tegneserier og tegneseriehistorie. Kanskje er det bare ihuga seriefans fra disse to landene som greier å se alle sammen, men langt flere vil nok dra kjensel på f.eks. Dr. Müller fra «Tintin» som Gestapo-forhørsmann, mens figurer fra «Finn og Fiffi» dukker opp som plyndrere. Apropos Tintin har Yann også funnet plass til en, i historiens lys, interessant diskusjon om hvorvidt Hergé er krigskollaboratør. I tillegg har serien gjesteopptredener av historiske personer som Violette Morris og Andrée de Jongh.

Jeg vet ikke hvor mange slike detaljer som Olivier Schwartz kan ta æren for, men han har den skarpheten og øyet for detaljer som denne historien især krever. Stilen hans er retro, og slekter både på Jijé og en tidlig Franquin. Arvid Skancke-Knutsen viser seg å være den ideelle oversetter av et såpass spesielt album. Han krydrer dialogen med tidsriktige referanser, sosiolekter og slang som gjør oversettelsen svært levende.

«Operasjon Flaggermus» er det mest fascinerende, velskrevne og mangefasetterte Sprint-albumet som har blitt oversatt til norsk på mange år. Og tidsforskyvingen til tross, albumet fungerer faktisk som en god «origin story» for Sprint-serien, til sjuende og sist. Dette har vært et godt år for norske oversettelser av europeiske album, men ingen ting overgår dette så langt.

Sprint Spesial Nr. 2: Operasjon Flaggermus
Skrevet av Yann, tegnet av Olivier Schwartz
Oversatt av Arvid Skancke-Knutsen
64 sider
100 kr.
Egmont

Fantomet nettopp nå

Fantomet nettopp nå

Vi venta på eit framtidssjokk. Var det verd ventinga?

Tekst: Arild Wærness.

Forsida fyrst: ein av dei betre på lang, lang tid, og Ruiz har fått fram noko riktig dynamisk og spanande som fortener 6 på skalaen. Topp!

I det vesle Facebook-universet dedikert til Fantomet og hans fans har det ei stund versert eit folkekrav om at vi må få «tredje og siste del av «Framtidsfantom»-historia. Dei to fyrste delane kom for over eit år sida, fortald av Reimerthi og med teikningar av Paul Ryan (begge historiene? Det er så lenge sidan at eg ikkje hugsar det klart lenger). Uansett, med Paul Ryans død vart vel avslutninga utsett ein del, men å vente så lenge som vi i Noreg måtte er uhaldbart. Denne slutten har visst vore trykt i Sveriges «Fantomen» for ei god stund sidan. Eit lesarbrev i dette nummeret peikar på dette mishaldet, noko som Sjefen elegant unngår å svare på (forseinkinga, meiner eg).

Saka er at Reimerthi har dikta opp ei tenkt framtid, med fleire store utfordringar for det bengalske samfunnet. Ein tsunami har valda store herjingar på land, noko som gjer at folk må flytte på seg for å overleve (klimaflyktningar, nok vi må bu oss meir og meir på heretter). Det fører til strid og uro i jungelen, stammane imellom. Skruppellause karar veit å utnytte dette til å rane til seg makt … som vanleg.

Midt oppi dette forsvinn Fantomet under mystiske omstende. Hans to vaksne born, som begge har trent på å ta over farsjobben, møter utfordringane på ulikt vis. Tidlegare har vi sett at jenta, Heloïse, løyser sakene betre enn sin noko impulsive bror Kit, og det vert rykta at sjølvaste Lee Falk hadde antyda at jenta var hans favoritt til å overta Hovudskalletrona når den ein gong vart ledig.

I desse hefta skjer det same – begge borna løyser eigentleg problema nokså dårleg – og begge er avhengige av utanforståande reddande krefter – men jenta verkar eit lag kvassare enn guten. Heile tida. Og ingen av dei to utpeiker seg i nokon stor grad som eit velfungerande Fantom. Litt rart å tenkje på, når ein ser via krønikene at 20 generasjonar av unge menn har greidd overgangen nokonlunde smertefritt. No er det altså tungt som berre det.

Mystikken i dei fyrste to historiene (spesielt den fyrste) vert avløyst av nokså prosaiske avklaringar i siste del, det heng dårleg saman, og eit litt snedig byggverk viste seg å stå på leire. Ein mystisk og skremmande trollmann som greier å blinde gamle Moz visar seg å vere … innbilling? Ein sidetråd med ein utgravingsekspedisjon fører ingen stad av garde.

Nei, dette var ein tom og flat avslutning på noko som vi måtte vente alt for lenge på – så lenge at vi ikkje lenger bryr oss så fælt. Teikningane til Ruiz er uansett flotte og har ei god sidedynamikk. Teiknaren har eg skrytt av tidlegare, og han skuffar ikkje her heller, og det dreg opp karakteren frå ein 3’ar. Og «Fantomet den Eldre» er framleis Missing in Action. Så ingen svar der heller, sjølv om forsida lovar «Det 22. Fantomet – en avklaring».

Opp som ein hjort… som folk seier. Problemet med historier som så tydeleg og forklart er «tenkte historier» er at dei ikkje betyr noko som helst, og når historia til slutt segnar av sin eigen tyngde vert den uinteressant. Dessverre; karakter: 4.

Thorgal kjem med nytt album. Sente og Rosinski har laga ein mørk og blodig (bokstaveleg talt) sak som dessverre ikkje dreg opp mine negative haldningar frå førre gong. Sidene er så fargemetta (illustrasjonane er måla i tunge fargar) at dei rett og slett er vanskelege å lese. Dette albumet hadde vore moro å sjå i originalt albumformat på kvitt papir. Her er det nedfotografert til bladformat og trykt på sugande, matt papir. Ikkje noko å gjere med det – så lenge dette er einaste måten å få lese Thorgal, men det må vere lov å sei at dette gjekk tungt. Tyngre enn før, det er blod, magi og død. Dei leikande, spretne og beint fram sinnsjuke historiene med Kriss saknar eg no.

Er eg gått lei av dramatiske og blodige lagnadstunge Thorgal? Veit ikkje, men her er det 3, midt på treet, og eigentleg er eg skuffa.

Avslutninga på heftet er betre, ein klassisk «kampen om tronen»-saga som nok ein gong handlar om Rex i Baronkhan, komplett med lorgnettar og paradeuniformer oppe i fjellfyrstanes riker. Reimerthi har snekra ein enkel og artig sak, teikna av Saviuk med sin vanlege superheltdynamikk.
Ikkje noko meisterverk eller utanom det vanlege, men ei drivande grei Fantomethistorie. 4!

Heftet hamnar «så där», med 4,25 i snitt.

Fantomet #10/2017
100 sider
67 kr.
Egmont

Westernklassikeren

Westernklassikeren

Egmont sender ut «Blueberry» i en ny bokserie. Westerntegneserien er noe av det bedre som er laget innen denne genren.

Frankrike og Belgia har gitt oss mang en god tegneserie. Her til lands er det tegneserieantologien «Tempo» som først og fremst har presentert album fra denne tegneserietradisjonen. «Asterix», «Lucky Luke» og «Tintin» har sine fans, men det har også de mer realistiske tegneseriene. En av de mest kjente er «Blueberry» av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud.

Den belgiske manusforfatteren Jean-Michel Charlier lot seg inspirere av historiske hendelser, og sammen med den franske tegneren Jean Giraud skapte han tegneserien «Blueberry» i 1963. Seks år senere kom det første albumet, «Fort Navajo», ut på norsk i bladet «Tempo». Senere kom flere historier i bladet, og etter hvert dukket historiene også opp i albumform. Her til lands startet Egmont i 2006 opp en bokserie med harde permer i 17 bind som samlet alle albumene. Nå er tiden inne for en ny runde med «Blueberry», men denne gangen satser forlaget på softcoverutgivelser – nok en gang under tittelen «Legenden om Blueberry».

Og hvilken glimrende tegneserie dette er! Jean Giraud var en fabelaktig tegner, som mestret flere stilarter. Blant annet er han kjent for sine science fiction-tegneserier, der han brukte pseudonymet Moebius. I «Blueberry» går det i en realistisk stil med flotte slette- og ørkenlandskaper, glimrende gjengivelser av dyr og mennesker samt gode fremstillinger av bygninger og farkoster. Girauds tegninger er utsøkte, der både enkeltruter, sider og lengre sekvenser virker naturlige og godt utført. I første bind av «Legenden om Blueberry» er det nevnte «Fort Navajo» som sammen med albumene «Torden i vest» og «Ensomme ørn» som er trykt.

Handlingen foregår etter den amerikanske borgerkrigen i slutten av 1860-tallet. I ørkenområdene i Arizona og New Mexico møter vi Mike Blueberry, som er løytnant i det amerikanske kavalleriet. Han har en slepphendt holdning til offiserslivet og tar ting på sin egen måte. Men når faren truer, er Blueberry våken og kreativ. Han er idérik og oppfinnsom, og gang på gang redder han dagen gjennom sine krumspring. Blueberry blir involvert i indianerkrigene, og underveis får han flere oppdrag om å prøve å stoppe konflikter mellom apacheindianere og amerikanske soldater og nybyggere. De løser han på sin måte i møte med et spennende og interessant persongalleri.

Charlier og Giraud har laget en lesverdig westernfortelling. Den inneholder action, spenning, melodrama og noen doser humor. Det er lett å la seg rive med av de gode historiene og Girauds flotte tegninger, og  det er vanskelig å legge fra seg tegneserien. Første bind av «Legenden om Blueberry» er strengt tatt obligatorisk lesning innen genren. Anbefalt!

Legenden om Blueberry 1: Fort Navajo
Av: Jean-Michel Charlier og Jean Giraud
ISBN 978-82-429-5692-7
152 sider
189,90 kroner
Egmont Serieforlaget

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 7. september 2017.

Kjell i tide og utide

Kjell i tide og utide

Den femte samleboken med «Lunch» er i salg. Børge Lund står fjellstøtt i sin humoristiske behandling av kontormiljø og menneskelige relasjoner.

Børge Lunds «Lunch» har bygget seg opp som en av landets ledende stripetegneserier. Med daglig publisering i aviser samt egne blader, julehefter og bøker, er «Lunch» en tegneserie veldig mange har et forhold til.

Det som gjør «Lunch» til en god, humoristisk tegneserie er at Børge Lund gjør mye mer ut av den enn at den bare er en tegneserie om morsomheter på jobb. Gjennom flere år har Lund bygget «Lunch» opp til å bli en tegneserie som både kommenterer medmenneskelige relasjoner, organisasjonsliv, faglig stammespråk, arbeidsliv og psykologiske irrganger. «Lunch» rammer vidt, og som regel har Børge Lund både punch og faglige stikk gjennom sine morsomheter.

Den femte «Lunch»-boken har fått navnet «Ikke for å være negativ». Her spoler vi tilbake til 2013 da «Lunch» fikk seg eget blad. Dermed består boken ikke bare av striper og helsider, men det er også funnet plass til småhistorier fra de første «Lunch»-heftene samt en spesialhistorie fra juleheftet fra samme år, «Menn som stjeler fra geiter».

Det som slår en når man leser boken, er hvor avhengig tegneserien er av Kjell. Den uforbederlige unnasluntreren og møteplageren er i utgangspunktet en god karikatur over alle arbeidsplassers marerittskollega. Samtidig viser han også flere og mer menneskelige sider, og Kjell blir dermed en karakter man ikke nødvendigvis tar avstand fra. Ellers har Lund bygget opp et godt og variert persongalleri der mange av morsomhetene handler om møter mellom mennesker som i mange settinger står for å være personlige eller meningsmessige ytterpunkter. Han har fått tid og mulighet til å bygge dem opp, så de fremstår som troverdige i sitt miljø.

«Lunch» har fått et eget uttrykk og stilpreg som fungerer veldig godt. Børge Lund har helt klart videreutviklet stilen sin fra de aller første «Lunch»-tegneseriene, men i hovedsak handler det om tilsynelatende enkle streker i et digitalt fargelandskap. Lund er veldig god på oppbygging av poenger, ansiktsuttrykk og overtegninger, og han viser gang på gang hvor viktige tegningene er for å utfylle en punchline i en tegneseriestripe.

Denne boken oppleves som en flott dokumentasjon over da tegneserien «Lunch» for alvor tok av med eget blad. Børge Lund fikk sannsynligvis en ekstra piff av dette, og det merkes i boken. Dette er så langt den beste samleboken med tegneserien.

Lunch: Ikke for å være negativ (bok 5)
Av: Børge Lund
ISBN 978-82-429-5625-5
192 sider
349 kroner
Egmont Publishing

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 14. september 2017.

Rik historiefortelling

Rik historiefortelling

Blant norske serieskapere er Sveen og Emberland verdensmenn, men noen ganger kan det være greit å appellere til et lokalt publikum

Etter å ha mistet sin fordelaktige posisjon hos Kickerz (tidl. Boing), ble Øyvind Sveen og Ivan Emberland nødt til å være mer kreative og ta mange ulike oppdrag, både innen tegneserier og illustrasjon. Et av disse, som har resultert i duoens ferskeste tegneseriealbum, var å lage en tegneserie som kunne fremme interesse for lokalhistorie i Rælingen kommune – begge serieskapernes barndomshjem.

Rælingen ble etablert som egen kommune i 1929, etter at den tidligere hadde vært en del av Fet kommune (dette er et lite poeng i selve serien, noe som vi skal komme tilbake til senere). Stedet er i sterk vekst, og den kommunale kulturetaten håper at tegneserien «Sagaen om Rælingene» skal inspirere nye innflyttere (og sikkert noen langvarige beboere også) til å utforske Rælingens lokalhistorie.

Albumet har en utforming og et innhold som også kan appellere til et voksent publikum, men likevel er det tydelig at det særlig retter seg mot barn. Budskapet om å gjøre historien levende og spennende er svært uttalt fra første rute, der en tørr representant fra kulturetaten kjeder en gruppe barn på omvisning ved å legge ut om gamle beiterettigheter. Heldigvis er redningen for barnas historieinteresse på vei, i form av den vakre og mystiske Mari Kollen (oppkalt etter Marikollen i Rælingen). Hun er en hulder, noe som selve serien prøver å holde hemmelig helt til slutten, men som ble «spoilet» av Sveen og Emberland på albumlanseringen.

Mari tar barna med til Huldreheim – et herskapshus som egentlig ble revet for over 50 år siden – og forteller dem de spennende, ofte mørke sagnene og historiene fra Rælingen: Om svartedauen, henrettelser og hekseprosesser, den store nordiske krig og Karl 12, andre verdenskrig og mer til. Her skal det legges til at den lokale verdenskrigstilknytningen ikke er av de mest interessante, den begrenser seg til et flydropp like før den tyske kapitulasjonen. Men det taler til Sveen og Emberlands fordel at de klarer å «selge» episoden likevel, ikke minst med humor.

Serieskaperne leverer også, utvilsomt helt i tråd med kommunens ønsker, en rask gjennomgang av kommunens kultur-og idrettstilbud for de unge, samt nasjonalparkplanene i området. Både fortid og framtid, altså, og selv om det blir en del fortelling på stikkordsform, er flyten god, og serieskaperne tar den plassen og tiden de trenger med detaljer som de finner appellerende. Litt prekener og mye rent skryt blir det, for her gjelder det å fremme bygdas sak så mye som mulig bare 30 seriesider, men oppdragsgiveren har også latt Sveen og Emberland i høyeste grad sette sitt personlige preg på produksjonen – Ikke bare ved sin sedvanlige runde og stiliserte strek, men også ved «easter eggs» i innholdet: I episoden om Eli Pedersdatter, en ung kvinne som ble henrettet for å ha drept på sitt (muligens dødfødte) uekte barn, likner dommeren på Donald Trump, mens barnets far, som unnslapp ved å verve seg, ser ut som Stomperud. Det ville heller ikke vært en ekte Sveen og Emberland-tegneserie hvis ikke det ble pekt grundig nese til noen: Når en av barna utbryter «Alle kommuner har sikkert masse spennende historie, hvis vi dykker ned i kildene», innvender fortelleren straks at de finnes ett viktig unntak, nemlig den før nevnte nabokommunen.

Spennende historie hjelper alltids, men det Sveen og Emberland beviser med dette albumet, er at det hjelper også veldig mye med en god presentasjon.

Sagaen om Rælingene – Skumring på Huldreheim
Av Øyvind Sveen og Ivan Emberland
32 sider
129 kr.
Kolofon Forlag

Les også:
Tilbake til røttene
Huldreheim gjenoppstår

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

Gode tider for «fat comic»-venner (andre runde)

 Ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for teikneseriar med volum. Gjennomgongen  held fram.

  • Den (nesten) unge Blueberry

Med undertittelen «Fort Navajo» kjem dei fyrste tre Blueberry-albuma i ei samla bok. Dette er like stor teikneseriehistorie som Conan-boka, og her er berre to skaparar; Giraud og Charlier. Dei fyrste albuma kom på norsk seint på 70-talet, så denne utgjevinga har mykje for seg. Og den er heller ikkje mynta på dei som kjøpte hardcoverbøkene for ein del år tilbake.

Å sjå starten på løytnant Blueberrys karriere her er svært interessant. Ein av mine gamle westernfavorittar er serieskaparen Jijé, med sin fantastiske «Jerry Spring». Linjene frå Jijé til Giraud er lette å sjå her, spesielt i fyrste historie, der Jijé sjølv har laga forsida. Fyrst seinare skulle løytnanten få det svært karakteristiske Belmondo-fjeset sitt, her er han mykje råare i formen. Elles er det svært mykje «blåjakker» i denne boka, noko som endrar seg (heldigvis) seinare i dei komande bøkene.

Teikneseriekunst og -historie. Anbefalast alle! Også 12-åringar som (kanskje) likar teikneserier sjølv om dei ikkje lenger veit kva ein «western» eller ein «cowboy» er.

Boka er forsynt med ei herleg historisk gjennomgang av nettopp desse to uttrykka.

Legenden om Blueberry; Fort Navajo, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 190.- (1,25 pr. side).

  • Den Alternative Supermann

Så er vi alt komne til bok 2 i DC/Egmonts «Earth One»-serie. Som i fyrste bind er det konsonantglade J. M. Straczynski som skriv og den mindre kjende Shane Davis som teiknar. Serien er riktig flott, med ein alternativ vri på den velkjende historia om Stålmannen. Namna er dei same – men folka heilt annleis. Det er Supermann i «den verkelege verda», med reelle problem. Skurken, ein ny variant av Parasitten, er riktig fæl og effektiv som motstandar.

Eg har litt problem med den noko emo-sutrande Clark med tidsrett bustesveis, men serien viser vel eigentleg kor vanskeleg det ville vore for kven som helst å hanskast med at ein har superkrefter. Ikkje minst i erotisk samspel med andre…

Bra bokserie som fortener mange lesarar!

Superman Earth One Bok 2, Egmont 2017, 156 sider (fargar), kr. 130.- (0,85 pr. side)

  • Pen og pynteleg Tarzan vender attende

Nok ei flott bok i den nye Tarzan-serien, teikna av Russ Manning etter originalmanuskripta til opphavsmannen Burroughs. Som sist: vakre menneske har spanande eventyr i eit parkliknande landskap. Men eventyra denne gong er villare og meir fantastiske, Tarzan får familie (Korak og Jane), krigen har kome til Afrika med fæle tyskarar og Tarzan oppdagar ei gløymt og gøymt rike med prinsesser og farlege dinosaurar. Altså ekte flotte action-teikneserier, nokså nøyaktig 50 år gamle no.

Manning er ein stilist av verdsklasse, og boka bør finne mange lesarar, også dei som berre kjenner figuren frå Disneyfilmen. Sånn sett må desse teikneseriane verke mystisk framande på nye lesarar…

Tarzan, tegnet av Russ Manning Bok 2, Egmont 2017, 154 sider (fargar), 170.- (1,10 pr. side)

  • Donald i mellomformat

Ei slik liste hadde ikkje vore komplett utan litt Donald Duck, og her er vi komne fram til bok 7 i denne artige (for meg) serien. I desse bøkene veit du aldri kva du får, men du kan rekne med at det er litt spesielt artige og gode forteljingar, vanlegvis frå kjende serieskaparar. Redaksjonen ser bort frå Don Rosa (bra! Han er godt representert frå før) – dei burde sjå meir bort frå Carl Barks (av same grunn), og etter mitt ynskje fokusere meir på store europeiske stilistar som Scarpa, Verhagen og Heymans. Og prøve å unngå historier som har vore utgjevne i bøker før, som t.d. Hall of Fame-serien. Det har dei ikkje greidd. Likevel har dei komme med fine samlingar som viser den enorme kvalitetsbreidda Disney-universet kan by på. Denne gongen er Branca representert med to historier og Vicar med ein. I tillegg til ein fin forteljing av Paul Murry og ein flott sak frå Van Horn. Og noko merkeleg frå ein for meg ukjend Pujol.

For ei stund sidan kom eg over ei samling strøykne Donald-hefte frå tidleg 90-tal, altså 25 år gamle eller så. Og vart overraska over det høge nivået på ein god del av forteljingane frå den tida, og då snakkar eg ikkje berre om Rosa eller Rota. Tykkjer nivået den gong var mykje høgare enn dagens, så her er det mykje bra stoff ein kan velje og vrake i…

Eit lite minus: redaksjonen burde også notere når og kor fyrste utgjeving av historia kom, ikkje berre når den kom i Noreg. Bøkene er framifrå hylleprakt, og egnar seg godt for å ta med på hytta eller ferie.

Klassisk Donald Duck & Co nr. 7, Egmont 2017, 154 sider (fargar), kr. 150.- (0,97 pr. side).

  • Sprint i nygammal drakt

Vi oppsummerer med noko som ikkje er ei tjukkbok, heller eit «vanleg» seriealbum, men boka føyer seg så vakkert inn i denne rankinglista frå den flotte teikneseriesommarhausten at eg måtte ta den med.

Sprintkjennarar og -elskarar får ha meg unnskyldt, men eg har ingen tilhøve til Sprint og hans verd. Eg kjenner til den, og har eit visst kjennskap til Champingnac og Spiralis (sistnemnde er så visst ein fantastisk skapning), men veit altså like lite om serien som andre; Iznogood, Viggo eller Flipp & Flopp. Tølpar, javel.

«Og slike skal kalle seg teikneseriefans?» spør du kanskje. Vel, nok ein gong hevdar eg at serier du vert fanga og oppteken av må treffe deg på rett tidspunkt. Superheltane frå Marvel og DC traff meg som 12-åring, Donald har vore med meg i heile livet, og «vaksne» franskbelgiske serier traff meg i studieåra. Tempo gjekk meg hus forbi, og stornase/funnyfaceseriane eg har nemnd her likeså. Bortsett frå Asterix, då. Det fins alltid unntak. Og Tintin byrja eg fyrst å lese då albuma kom til Noreg (Aller/Semic) då eg var vaksen og kunne verdsetje Hergés meisterverk på retta.

Så; attende til Sprint under krigen. Dette er eit flott album. Heilt frå forsida, i sine avstemte «krigsfargar» får vi Tintin-kjensla av drama. Og rosina i pylsa er vel naziflagget Sprint heisar seg nedover, den raude fliken bak han er teikna som Supermanns kappe. Sprint som actionhelt og frelsar? Jau, i kamp mot nazistane viser den unge pikkoloen stor kløkt og mot.

Til sine tider får vi også dosar med humor og slapstick, noko som vi også finn hjå Hergés helt Tintin. Boka inneheld svært dramatiske avsnitt, det er bombing og skyting i Brüssel slik det høver seg for ei dramatisk okkupasjonsforteljing. Og forføreriske kvinner som både Sprint og hans ven Kvikk vert utsett for, ikkje minst ei langbeint tysk blondine…

Språket i albumet er eit kapittel for seg. Arvid Skancke-Knutsen har skapt eit svært fritt og feiande «krigsspråk», med tydelege låneord frå norsk (krigs)samtid. Språket, fargane, teikningane og historia får alle topp karakter frå meg.

I Noreg må vi vel til «Gulosten» og hans eskapader under krigen for å finne noko tilsvarande dramatisk, men der Yann og Schwartz diktar fritt med laussleppen penn vil nok Kristian Krogh-Sørensen legge seg meir mot realitetane. No ynskjer eg meg mest av alt Ny Gulost…

Sprint Spesial nr. 2, Egmont 2017, 64 s., kr. 100.- (1,56 pr. side).


Oppsummering: ein fabelaktig teikneseriesommar/haust for alle som likar tjukkbøker. Og prisen pr. side er det lite å sei på – kva får du for ei krone i dag? Sistnemnde bok har høgast sidepris, vi får tru det er Skancke-Knutsen som utgjer differansen her, men med sitt flotte språkarbeid er han verdt den ekstra 50-øringen!