Browsed by
Kategori: Serienett

Essensielt om tegneserier

Essensielt om tegneserier

«Hva er tegneserier» av Scott McCloud er en utmerket og sjeldent god innføring i den niende kunstart.

Den amerikanske serieskaperen Scott McCloud er mannen bak en av de viktigste fagbøkene om tegneserier. «Hva er tegneserier» ble opprinnelig utgitt som «Understanding Comics» i 1993, og boken er mye brukt som grunnlag for både akademisk arbeid og ulike diskusjoner av den niende kunstart.

Scott McCloud gjorde et meget viktig grep da han laget «Hva er tegneserier». I stedet for å lage en ren tekstbok, er «Hva er tegneserier» en fagbok i tegneserieform. Det gir McCloud et stort fortrinn. I stedet for lange ordrekker for å forklare et begrep eller en teknikk, kan han la tegningene tale for seg. Dermed blir fremstillinger og eksempler ekstra tydelige i Scott McClouds bok.

Tematikken i «Hva er tegneserier» spenner vidt. McCloud bruker plass på å forklare hvordan han kommer frem til sin definisjon på tegneserier og avgrensninger til andre kunstarter og uttrykksformer. Han gjør et dykk inn i tegneserienes historie, og han er blant dem som velger å føre historien mange århundrer tilbake i tid.

Vel så interessant er Scott McClouds forklaringer rundt tegneseriens dynamikk og mekanikk. McCloud viser blant annet hvordan mennesker reagerer på både realistiske bilder og mer ikoniske fremstillinger, og han har en del spennende forklaringer på hvordan vi tolker både enkeltbilder og sekvensielle forløp. Viktigst her er McClouds tanker om det som foregår mellom rutene og hans seks trinn for hvordan et verk blir skapt.

«Hva er tegneserier» er lagt opp som en slags dialog mellom Scott McCloud og leseren. McCloud tegner og forteller, og han lar leseren reagere og skape meninger ut fra dette. Fortellergrepet er godt og gir en god kobling mellom McCloud og leseren, men samtidig er fortelleren en autoritetsfigur i boken. Det er han som styrer utviklingen, og hans tanker og hypoteser preger dette – også innenfor tema der McClouds tanker har vekket debatt.

Mens boken er en svært god og grundig gjennomgang av trekk ved tegneserien, er den også en utmerket tegneserie. Scott McCloud kan sitt håndverk, og på en stilfull måte med særdeles god sidelay-out bringer han frem sine teser. Stilen varierer, men i hovedsak er det en innbydende og forenklet tegnestil som preger boken. McCloud skifter stil underveis for å forklare fortellergrep og stilpoenger, og det hever fremstillingen.

«Hva er tegneserier» er en av de viktigste fagbøkene om tegneserier, og den er unik i sin fremstilling av hvordan den niende kunstart fungerer. Alle som har interesse for tegneserier eller som trenger å vite mer om kunstarten bør ha lest denne boken. Minuskel forlag skal ha all mulig ros for å ha gjort denne boken tilgjengelig i norsk språkdrakt. Anbefalt på det aller sterkeste!

 

«Hva er tegneserier»

Av: Scott McCloud

Oversetter: Alexander Leborg

ISBN 978-82-92796-44-3

223 sider

269 kroner

Minuskel forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 9. februar 2017.

Pop Trip

Pop Trip

Gyldendals nye satsing på tegneserier for barn tar utgangspunkt i online-spillet “Poptropica”.

Spillet, som dreier seg om å hoppe fra øy til øy for å løse diverse oppgaver, har eksistert siden 2007, da det ble skapt av En Pingles Dagbok-forfatteren Jeff Kinney. Kinney skrev også manus til en Poptropica-tegnefilmserie om tre øyhoppende barn: Jorge (Jørgen), Oliver og Mya (Mia). Tegnefilmen ble det ikke noe av, men i stedet ble konseptet gjort om til tegneserier.

Den første Poptropica-serien, som fortsatt kan leses gratis på nettet, er ikke identisk med denne bokserien. Det var en stripeserie, uten Mia og med mer vekt på guttenes ulike personligheter: Oliver var den arrogante, kule gutten, mens Jørgen var den klossete taperen. Stripeserien hadde også en noe mer absurd humor enn bokserien.

Tegneren er imidlertid den samme på begge versjoner. Kory Merritt tegner figurene i det som må kalles for Poptropicas «hus-strek»: Hengslete kropper på ovale hoder med kolossale øyne, og ingen neser. I kontrast til dette er dyr og naturomgivelser ofte ganske realistisk tegnet.

Foreløpig er to av Poptropica-bøkene gitt ut på norsk: «Kartmysteriet» utkom i høst, mens «Ekspedisjonen som forsvant» utkom forrige uke. Beleilig nok for de norske utgiverne har begge bøker et nordisk tema: «Kartmysteriet» fører barna til en vikingøy, mens «Ekspedisjonen» fører dem, blant mye annet, til en polarøy.

Selv om stripeserien har en annen kontinuitet enn bøkene, er forbindelsen mellom de to såpass sterk at jeg mener det må være lov å sammenlikne. For aller først å ta det som fungerte bedre i stripeserien: Introduseringen.  I sistnevnte blir vi ganske raskt satt inn i handling og bakgrunn. I «Kartmysteriet» får vi bare vite at de tre hovedpersonene befinner seg på en ballongferd idet skurken Oktavian fører ballongen ut av kurs og tar dem med til Poptropica-øyene. Vi oppfatter at Oliver og Mia er søsken, men bortsett blir ingen ting forklart av verken bakgrunn, motivasjon eller figurenes forhold til hverandre. At skurken Oktavian ikke forklarer sitt motiv for å dra med seg tre unger på ferden, skal jeg heller se stort på; det er tydelig at dette er et mysterium som er ment å pirre leseren, og det fungerer.

Jørgen og Oliver har heller ikke så klart definerte personligheter som i stripeserien. Jørgen er litt dummere, men ellers er det liten forskjell på dem.

I Poptropica-serien får barna hjelp av et magisk kart, en referanse til bruken av kart i spillet

Stripeserien ble skrevet av Paul Gilligan, mens bøkene er skrevet av Poptropica-nettstedets faste medarbidere. Av de to forfatterne som er involvert i disse bøkene, Jack Chabert på «Kartmysteriet» og Mitch Krpata på «Ekspedisjonen», vil jeg si at Krpata er den beste historiefortelleren. Men ettersom han fikk bok nummer to hadde han kanskje friere tøyler til å komme med avsløringer og drive handlingen mer framover. Uansett så har begge forfattere god forståelse av både verbal og fysisk komikk. Men serien er først og fremst Kory Merritts verk. Måten han setter stiliserte spillfigurer inn i et naturalistisk realistisk landskap på, framhever både humor og dramatikk på en veldig god måte. Selv når han tegner ensformige landskap (som isødet i «Ekspedisjonen») har han blikk for detaljer. Flere steder får han utfolde seg over doble helsider som viser hvor mye spenning og atmosfære det er mulig å skape med en relativt enkel strek.  Bøkene gir ham mer anledning til dette enn stripene.

Isbjørnen i «Ekspedisjonen» er nesten skremmende realistisk

Andre ting som bøkene er bedre på enn stripeserien, er intrige og actionsekvenser – Naturlig nok, ettersom formatet er bedre egnet for slikt. I «Kartmysteriet» virker det meste som skjer vilkårlig og tilfeldig, men mot slutten av «Ekspedisjonen» er det blitt tydelig at det ligger en gjennomtenkt historie bak, og at Poptropica er et helhetlig univers. Spenningsnivået stiger altså jevnt, selv om begge bøker er handlingsmettet fra begynnelse til slutt. Barna kommer ikke til å kjede seg når de leser «Poptropica», men i tillegg er det viktig at de får gleden av gradvis bli innlemmet i et hemmelighetsfylt univers.

Poptropica 1: Kartmysteriet
Skrevet av Jack Chabert, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491144
Poptropica 2: Ekspedisjonen som forsvant
Skrevet av Mitch Krpata, tegnet av Kory Merritt
ISBN 9788205491151
Begge oversatt av Jon Chr. Næss
115 sider (per bok)
249 kr. (per bok)
Gyldendal

 

80 episke

80 episke

Det storslåtte tegneserie-eposet om [«norske»] Prins Valiant fyller 80 år.

Av Brian M. Kane. Oversatt av Knut Robert Knutsen og Trond Sätre

I tiden før fjernsynet, mens de fleste filmer fremdeles var i svart-hvitt, var helsides tegneserier i amerikanske søndagsaviser en oase av farger i depresjonens ellers så grå verden. I det tidlige 20. århundre var populære stripeserier sterkt salgsfremmende for avisene, så det er ikke til å undres over at skaperne av disse seriene var kjendiser.  Eposet «Prins Valiant i Kong Arthur sine dager» av Harold Rudolf «Hal» Foster debuterte i tegneserie-bilag i farger den 13. februar, 1937.  Før Prins Valiant hadde Foster tegnet romanfiguren Tarzan som svart-hvitt dagsstripe i 1928, etterfulgt av Tarzans søndagssider fra 1931 til 1937. Slik skapte han den første spenningsstripen med en voksen hovedperson.  Foster følte seg hemmet både økonomisk og kreativt, ettersom Tarzan-stripen var eid og kontrollert av E.R. Burroughs, og han selv formelt sett bare var en innleid tegner. Når dette ble for frustrerende, valgte Foster å bruke sitt fokus og sine betydelige evner som illustratør til å skape sin egen serie.  Det omfattende arbeidet sikret Prins Valiant og Hal Foster et internasjonalt renommé; 80 år senere er «Val» en av de få spennings-stripeseriene som fortsatt blir trykt.

Hal Foster

En kan vanskelig forestille seg hvor mye Fosters Prins Valiant hadde å si for 1930- og 1940-talets populærkultur.  Da Prins Valiant begynte, var Supermanns debut i Action Comics # 1 fortsatt et år inn i framtiden.  Mange i de to første generasjonene av seriehefteskapere står i stor gjeld til Foster. Unge serieheftetegnere studerte Fosters teknikker og kopierte noen ganger ruter fra seriene hans direkte.  «Avtegninger» av Fosters tegninger kan finnes i bakgrunnshistorien til Batman, [i Donald-serier tegnet av Carl Barks], i serier av Jack Kirby, med-skaperen av så mange av dagens filmhelter (inkludert Captain America, Avengers, X-Men og Thor). Framfor alt legemliggjorde Val den ridderlige morallæren og skapte en etisk standard for oppførsel som eksemplifiserte sannhet, rettferdighet og heltemot.

I februar 1937 fantes ennå ikke slike sentrale verk som Hobbiten, Sverdet i Steinen og Narnia-Krønikene. Prins Valiant hadde allerede brukt 12 år på sin monomytiske heltereise før Joseph Campbells banebrytende The Hero with a Thousand Faces kom ut. Men i motsetning til Campbell omfattet Valiants eventyr sterke, selvstendige og heroiske kvinner, noe som kan tilskrives at Hals kone Helen hadde sterk innflytelse på serien.  For dem som ikke kjenner historien, så ble Valiant, en laverestående prins av Thule, [et midtnorsk kongerike], forelsket i og senere gift med Aleta, dronningen av Tåkeøyene.  Takket være Hal og Helen ble Aleta en rollemodell for de millioner av driftige kvinner som holdt USA i gang gjennom andre verdenskrig, der hun nedkjempet skurker med sitt vidd, sin sjarme og intelligens og, noen ganger, med en dolk hun hadde spent fast til låret. Aleta slo hardt fra seg lenge før Prinsesse Leia, Katniss Everdeen eller de fleste Disney-prinsesser var påtenkt.

Fosters Prins Valiant var lagt til Kong Arthurs tid, men var likevel overraskende samtidig. Val kjempet mot hunerne under andre verdenskrig, noe som førte til at stripen ble fjernet fra tyske aviser. I 1943 ble Val venner med en gutt som hadde et svakt bein og ikke kunne «leke soldat» med de andre guttene. Gutten ble oppmuntret til å utviklet sine ferdigheter slik at han en dag kunne bli «pilmaker for Kong Arthur». Historien ble publisert ett år inn i en polio-epidemi, og 16 måneder etter Pearl Harbor, og var et kall til tjeneste til alle som ikke kunne reise i krigen. Etter krigen, etterhvert som amerikanske tropper kom hjem, reiste Val og Aleta til «den nye verden» og fikk en sønn på begynnelsen av den kommende «baby boom»-perioden. Så, etterhvert som demografien i 1950-tallets Amerika endret seg, var det flerkulturelle par som giftet seg og fikk barn i Prins Valiant-stripen, akkurat som i den populære komiserien «I Love Lucy».

Fosters Prins Valiant er ikke bare en spennings-, romantikk- eller en humorserie, selv om den er krydret med alle disse elementene.  Prins Valiant er en tegneserieroman om selve livet, der folk blir forelsket, kriger blir utkjempet, barn blir født og eldes, hjerter blir knust, venner dør i slag, par gifter seg og til og med vansirede og handikappede karakterer, unge som gamle, menn og kvinner, har en plass og et formål i denne vidunderlige verden som Foster skapte. Selv om noen kan mene at Prins Valiant er foreldet etter dagens standarder, så var kanskje seriens direkte og inkluderende budskap om «makt i rettferdighetens tjeneste» forut for sin tid. Lenge leve Valiant!

Brian M Kane, Ph.D.  er forfatteren av biografien «Hal Foster: Prince of Illustrators» som vant IPPY(Independent Publisher Book Award)-prisen. Han er også redaktør for Prins Valiant-samlebøkene fra Fantagraphics Books, som har figurert på New York Times sin bestselgerliste.

 

Bladkompaniet ser tilbake

Bladkompaniet ser tilbake

I teikneseriesamanheng gjekk Bladkompaniet gikk frå ei stigande kjempe til ei fallande stjerne. Kva skjedde? Dag Lønsjø ser attende i forlagets festskrift.

Forlagssjef Finn Arnesen si bok «Fra Rudolf Muus til Morgan Kane: 60 års folkelesning frå Bladkompaniet» oppsummerer forlaget si historie frå 1915 til publikasjonsåret 1975. Denne kom seinare i ny, oppdatert utgåve til forlaget sitt 75-årsjubileum i 1990. Det kom ikkje ei ny oppdatert utgåve av same boka til 100-årsjubileet, men i 2016 fullførte Arnesen si dotter, forfattar Frøydis Arnesen, verket med eit tilleggsskrift: «100 års folkelesning frå Bladkompaniet – De siste 25 år».

1990-utgåva var oppdatert med informasjon om det som må kunne kallast begynnelsen på Bladkompaniet si storheitstid i teikneseriebransjen. Pyton var etablert, Tommy & Tiger’n var så vidt etablert som eige blad, og forlaget hadde ein fot innanfor i juleheftesegmentet.

Som nemnt var det teikneserieredaktør Dag Lønsjø som fekk oppgåva med å summere opp teikneseriebiten av forlagshistoria for perioden 1990-2015. To kapittel har han fått med i boka, eitt om 90-talet og eitt om 00-talet. Han gjer det, som dei fleste bidragsytarane i boka, ved å fokuserer på nøkkelpersonar. I tillegg til serieskaparane er det mange redaktørar som har kome, og i dei fleste tilfeller, gått. Nokon av dei gjekk av personlege grunnar, men dei fleste gjekk enten fordi dei fekk eit tilbod frå Egmont, eller fordi det etter kvart blei mindre for dei å gjere i Bladkompaniet.

Lønsjø sine tekstar er eit elementært, men detaljert og nyttig samandrag av nyare norsk teikneseriehistorie,  i alle fall delar av den. Han tillater seg å skryte av forlagets bidrag til mediet, men går aldri lenger enn det er grunnlag for. Bladet Tommy og Tiger’n var viktig for bransjen på 90-talet, og bladet blei «stamfar», som Lønsjø uttrykker det, til ein rekke suksessar som seinare fekk sine eigne blad. Han gir også uttrykk for ein reflektert haldning til ein annan av forlagets grunnsteinar, Pyton. På den eine sidan slår han, heilt rett, fast at mange seinare suksessar neppe hadde sett dagens lys utan Pyton-tida. På den andre sida peiker han på fallande sal og interne gnissingar, og på eit av Pytons grunnproblem – Bladet hadde til slutt ikkje fleire grenser å sprenge. Skjønt ei grense heldt dei på å sprenge ganske tidlig: Ein Tommy og Tiger’n-parodi frå 1990 førte til bråk med rettigheitsfolka, som meinte at serien i Pyton var for spekulativ til å kunne forsvarast som parodi eller satire.

Den bestselgande tittelen i denne perioden var likevel Conan, som i følgje Lønsjø sto for halvparten av den totale omsetninga i Bladkompaniets teikneserieavdeling! Men at Conan hadde ein særskilt posisjon i Norge, viste seg etter kvart å by på problem. Norske teikneserieutgjevarar har lang erfaring med å «snu bunken» med stort hell, men likevel blei det norske bladet Conan nedlagt i 2012, visstnok grunna mangel på nytt materiale.

Kapittelet om 00-talet minner oss om at Bladkompaniet, fram til for få år sidan, var ein slugger i teikneseriebransjen  og kunne vise til stor breidde. I tillegg til stripeseriane som alle kjenner, hadde dei både manga, eventyrprinsesser og Jason. Superheltseriar er knapt nemnt, kanskje fordi Bladkompaniet overtok Marvel-rettane på eit tidspunkt då interessa ver i ferd med å synke igjen.

Stripeseriane, med Pondus i spissen, får sjølvsagt mykje av plassen i dette kapittelet. Lønsjø meiner at det var begynnelsen på slutten av dei norske teikneserianes gullalder då Pondus bytta forlag i 2007. Tilsynelatande eit vel  forlagssentrisk utsegn, men det har eit visst grunnlag. For Bladkompaniet betydde overgangen at Schibsted mista mykje av interessa for serieavdelinga som eit heile; for Egmont betydde oppkjøpet av Pondus (og Nemi) at det blei mindre interessant å satse på nye titlar.

Dette er kjent stoff for teikneserieinteresserte. Men kanskje meir interessant er Lønsjø sin gjennomgang av bransjeerfaringar frå forsøk med fellesnordisk samkjøring, eventyrprinsesser utanom Disney-konsernet, og framfor alt manga. Det er særleg sistnemnte tema som han går litt meir i djupna på. Erfaringane med manga-bølgja er interessante. I nokre år var desse seriane ein verkeleg suksess i Norge; forlaget hadde ein forteneste på ein kvart million for kvar Dragonball Z-bok, og skulebiblioteka kunne melde om lange ventelister på tittelen.

Bladkompaniet får framleis førespurnader frå biblioteker som vil erstatte istykkerleste manga-bøker.

Grunna forholdet mellom Bladkompaniet og Schibsted blei ikkje Dragonball Z seld gjennom bokhandlen, slik som i Sverige og Danmark. Imidlertid var det ikkje slike detaljar som tok livet av det norske manga-eventyret. Det skuldtest ei alt for rask auke i titlar, både frå Bladkompaniet og andre forleggarar, meiner Lønsjø, noko som igjen kom av at forlaga kappast om å ta inn nye seriar før konkurrentane tok dei.

Han trur for øvrig, og her har han nok mange med seg, at Bladkompaniets julehefter gjennomgjekk det same problemet på 00-talet: For mange titlar var i ferd med å drepe interessa, og måtte reduserast til nokre få godt etablert titlar.

Mads Eriksen og M for æra av å avslutte teikneseriedelen, og her tillater Lønsjø seg å skryte litt ekstra av Ms suksess og Mads Eriksens innsats. Kanskje følte han seg litt sentimental mot slutten av sitt tilbakeblikk? På tidspunktet då Pondus meldte overgang framsto M kanskje som ein redningsplanke for humorseriar i Bladkompaniet. Men Mads behaldt dagjobben i ein bokhandel mens han auka produksjonen av seriar, og insisterte også på å fargelegge sjølv. Kanskje ikkje så rart då, at han ble utbrent. Lønsjø avsluttar sitt segment med eit lite håp om at Mads Eriksen ein dag skal gjere comeback

Spansklekse fra skråplanet

Spansklekse fra skråplanet

I 2013 fikk svensk-chilenske Amalia Alvarez utgitt sin første bok «Fem papperslösa kvinnors historier», en tegneserie basert på intervjuer med fem kvinner som bor eller har bodd illegalt i Sverige. I sin nyeste bok gjentar hun dette formatet i «Fem historier om prostituerande».

Utgiveren for begge bøker er Tusen Serier, en svensk label for alternative tegneseriepublikasjoner.  Som en skjønner ut fra kontekst og tittel er «Fem historier om prostituerande» basert på fem intervjuer med individer som kjenner sexkjøpsbransjen – fire prostituerte og en «klient». Anonymiserte, selvsagt.

Tusen Serier har utgitt flere tospråklige bøker og album.  «Fem historier» er trespråklig, både spansk, engelsk og svensk. Den flerspråklige teksten gir også anledning til å få fram flere nyanser; f.eks. kan en mannlig prostituert på spansk (serieskaperens morsmål) omtales som «puto», som er den maskuline formen av «puta» (=hore).

Alvarez understreker at ingen av intervjuobjektene er avhengige av noe, verken narkotika, sex eller luksusvarer, og ingen av dem har noen psykiske lidelser. Dette er viktig, fordi det forklarer hvorfor serieskaperen får ganske allsidige svar som vitner om innsikt. De fleste har en pragmatisk holdning til de de holder på med, og ikke minst gir de inntrykk av å forstå mye.

«Serge» innrømmer at han får kunder fordi han er en ung mann som ser ut som en ung gutt, og avkler den svenske illusjonen om at prostitusjon er et sosialt problem som landet stort sett er blitt kvitt. «Anna» reflekterer videre over det svenske forbudet med sexkjøp og hva som er alternativet, samt over sitt valg om å bli surrogatmor. «Mei», som insisterer på å kalle klientene sine for «prostituyentes» («prostituerande» på svensk og «prostituters» på engelsk) interesserer seg for bakgrunnen og motivasjonen til sine «prostituyentes» – Og mener at hun har forstått det meste. «Corona» er mer opptatt av å snakke om hva klientene vil ha.

Det siste intervjuobjektet, som ikke en gang er benevnt med et alias, er altså det vi tradisjonelt ville kalle en horekunde. For det er disse boka egentlig handler om, noe som framgår av den lille, språklige nyansen i tittelen. Det er laget så mange dokumentarer og reportasjer, og skrevet så mange bøker om de prostituertes kår, men Alvarez ønsker tydeligvis å presentere et bredere bilde.

Det kan være flere grunner til at hun likevel ikke intervjuet flere «prostituerande». Den mest sannsynlige er at de prostituerte kjenner flere typer kunder enn deres egne kunder gjør, naturlig nok.  Perspektivet til nummer fem var likevel helt nødvendig for å gi et bredt nok bilde. Mens de fire prostituerte gir inntrykk, i alle fall gjennom ordbruk og innstilling, av å ha et venstrevridd verdensbilde, bruker kunden en noe mer høyrevridd argumentasjon. Boka som helhet presenterer et venstrevridd verdensbilde, men ikke et tradisjonelt feministisk-venstreradikalt verdensbilde, og kunden argumenterer på en like innsiktsfullt og intelligent måte som de prostituerte.  Han er altså ikke tatt med for å presentere «feil» synspunkt, og blir ikke gjort til stråmann.

Alvarez er selvlært som tegner, og det syns. Tegningene hennes er skisseaktige og ujevne, nærbildene dominerer og det er få bakgrunner.  Tross i mye tekst og A5-format er det også store mengder med svarte felt på de fleste sidene. Måten Alvarez kompenserer for dette er da ved å lage dokumentariske tegneserier der det som blir sagt, er det interessante. Og tross i mangelfulle tegneferdigheter lykkes hun med å få fram ulikheter i intervjuobjektenes personligheter gjennom skildring av kroppsspråk. Dermed har det sin misjon å presentere disse intervjuene i tegneserieform.  Men bokas viktigste misjon er selvsagt de alternative perspektivene den kan bringe inn i en vanskelig og viktig, for ikke å nevne tidløs debatt.

Fem historier om prostituerande
Cinco historias sobre prostituyentes
Five stories about prostituers
Av Amalia Alvarez
Oversatt til svensk av Martin Larsson’
Oversatt til engelsk av Mattias Elftorp
ISBN 9789198302905
116 sider
100 SEK
Tusen Serier

Ordløs Ask

Ordløs Ask

«Du» er Lene Asks bidrag til serien Ordfrie bøker. Det er en interessant bok som krever noe av sin leser.

Med Ordfrie bøker ønsker forlaget Gyldendal å presentere noe annerledes til unge lesere. Tanken er at barn som sliter med avkoding og syntese av grafemer skal få lesestoff som tar hensyn til dette. Dermed vil Ordfrie bøker være et tilbud fra forlaget for å skape leselyst hos barn som ellers får avsmak av tekstsider.

En av de nyeste bøkene i serien er «Du» av Lene Ask. Mens flere av de andre bøkene må regnes som tegneserier både utseendemessig og ut fra definisjonen til Morten Harper, fremstår «Du» mer som en bildebok. Like fullt er dette en bok som peker på svakheten i Harpers definisjon. Når tegneserier er bilder i sekvens med eller uten tekst, vil det ikke være noen vesensforskjell mellom tegneserier og bildebøker ut fra denne definisjonen.

Lene Ask har brukt vannfarger denne gangen, og det er blitt et flott uttrykk som skiller seg fra den mer naivistiske stilen i tegneserieboken «Hitler, Jesus og farfar» –  for ikke snakke om de realistiske og vakre blyanttegningene i den følelsesladede «Kjære Rikard». Her velger Ask å bre seg over enkeltsider og dobbeltsideoppslag. Det hele er nydelig, og det er et tegn på at Ask har veldig mye å spille på grafisk sett.

Uten ord mangler den stødige fortellerstemmen vi er vant til fra Lene Ask. I stedet står bildene og sekvensene på egenhånd og krever tolkning og medskaping fra leserne. Hovedpersonen er en jente som ser ut til å bo sammen med moren og en bror. Hun bor ved en skog, og skogen blir et viktig referansepunkt for handlingen. Underveis viser Lene Ask små episoder og tablåer som har en indre rekkefølge og samtidig skaper kontraster. Det blir opp til leseren å skape en forståelse av hva boken egentlig handler om, og dette blir et slags interaktivt arbeid der leserens fantasi er et viktig virkemiddel.

Med «Du» har Lene Ask skapt en meget interessant bildebok som har et mye større nedslagsfelt enn barn som sliter med lesingen. Du er en vakker og stemningsfull bok som utfordrer lesere uansett leseferdighet, for det er medskapingen som er bokens største utfordring.

 

«Du»

Av: Lene Ask

ISBN 978-82-05-49306-3

40 sider

249 kroner

Gyldendal

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 26. januar 2017. Anmelderen har tidligere omtalt Ordfrie bøker i Sydvesten 16. august 2016. Anmeldelsen kan også leses på avisens nettsider.

Fantomet nettopp nå – Alter ego

Fantomet nettopp nå – Alter ego

Årets andre Fantomet innledes med en bra utgave – så bra at min nærbutikk var utsolgt etter kun en uke. Det inneholder både Fantomet og Thorgal, så da er det bare å glede seg. Eller?

Bak en rimelig grei forside, der Sala er et høydepunkt (tenk om! Se det for deg! Sala som i kampens hete redder en blodig og forslått Kit! Hun er mer enn kapabel til det. Vi krysser fingrene…) i en actionfylt historie lagt til San Fransisco. Henrik Sahlstrøm innfrir; 5.

Sjefens leder har en interessant og klok vri på fenomenet Alter Ego – dvs. helters hemmelige identiteter. I vårt tilfelle forklarer han kort og fyndig hvorfor Mr. Walker ER Fantomet ER Ånden Som Går. Sikkert noe mange ikke har tenkt over, vi er så vant med Parkere, Kenter og Waynes at vi tar disse hemmelige identitetene for gitt. Bra! 6!

Rassy og Bade snekrer en grei hovedhistorie, den fra San Fransisco, der spørsmålet om identiteter og hemmeligheter står i fokus. Plottet er fascinerende; gamle observasjoner og opplysninger om Waker og hans elskede fører begge i fanget på en gangster. Sala er med hele vegen, og det er et pluss. Bade tegner i en rå og lurvete stil, det er et minus.  Det kan også se ut som om vi får se «gangsteren» Doc Perry igjen, uansett har han avdekket Fantomets hemmelighet. Sånn passe: 4.

Thorgal er tilbake, som forsidens toppbjelke lover oss. Denne gang får vi ikke servert den sedvanlige magien, overtroen, gudeverdenen etc., det er et reinspikka vikingeventyr med unge og forelskede Thorgal og Aricia. Dramatisk, spennende og overdådig vikingaction. Fortellingen er litt skjemmet av at sidenes fargevalg denne gang ikke passer til å bli gjengitt på matt papir i mindre målestokk – her er mange mørke og dystre sider som er nesten uleselige. 5.

Heftet avsluttes med en fargelagt Lundstrøm/Vallvé-historie fra 1977: Slangejenta. Hva er det med Fantometforfatterne og deres forkjærlighet for hvite, blonde, blåøyde jenter/piker/prinsesser som går seg vill i jungelen og blir opphøyet til prestinner/gudinner/kultledere av overtroiske jungebeboere? Det finnes mange slike eksempel, her er enda ett. Med slanger, denne gang – blondinens spesialfelt er slangetemming. En skikkelig gammeldags røverhistorie. 4.

Heftet inneholder en påminnelse om å stemme på fjorårets beste forside, og når jeg ser disse 13 flotte forsidene blir jeg påminnet om hvor mange gode historier vi fikk i fjor. Måtte det fortsette i 2017!

Ikke topp, men heller ikke dårlig. 5+6+4+5+4 = 24/5: 4,8!

Fantomet #2 2017
100 sider
67 kr
Egmont Kids Media

Fra hetero-alibi til homseikon

Fra hetero-alibi til homseikon

Batwoman er en sterk og standhaftig kvinne, en figur som helt klart har markert seg de siste årene. Hun er også en av de svært få homoseksuelle superheltene. I februar 2017 blir hun del av DC Rebirth. La oss ta et tilbakeblikk på denne heltinnen.

Historikken

Kathy Kane, alias Batwoman, dukket første gang opp i Detective Comics nr. 233 (1956) – forfatter Edmond Hamilton og tegner Sheldon Moldoff. Hun ble introdusert fordi Fredric Wertham kom med påstander om at Batmanbladene hadde homofil symbolikk. Av denne grunn skulle Kathy Kane, og hennes niese Betty Kane, sette i gang et heterofilt formål for Batman og Robin. Heretter var det ikke bare to menn som skulle skildres. Betty Kane (som kom i 1961) var den aller første Batgirl, med Robins farger: Rødt og grønt på et kvinnelig flaggermus-kostyme.

Men disse to kvinnene forsvant nesten like etterpå, for i 1964 skulle redaktør Julius Schwartz fjerne vekk de komiske elementene fra serien. Han mente at disse to kvinnene hadde noe latterlig ved seg, og fjernet dem sammen med hunden Ace, og alven Bat-Mite. Verdt å merke, er at selv om Batwoman lå i dvale, hadde hun hatt noen svært få gjesteopptredener senere. Videre konsekvenser var at en helt ny Batgirl (Barbara Gordon) kom i 1967- men det er en annen historie.

I 2006 kom en helt ny Batwoman, og samlet sett er hennes skapere oppgitt å være Geoff Johns, Grant Morrison, Greg Rucka, Mark Waid og Ken Lashley. Hennes første opptreden var i «Batman 52» nr. 7 (2006). Her heter hun ikke Kathy, men Kate Kane. Hun er hardhendt og mørk til sinns, med en svart og rød drakt. Og det var her første gang DC fremstilte henne som lesbisk. Ikke Betty, men Bette Kane er også med, men de er ikke tante/niese, som på 50-tallet. De er her i stedet kusiner. Bette Kane hadde en mislykket start som Flamebird, der hun ble skadet. Men hun lærte av sine feil og briljerte som Hawkfire i stedet.

I 2010 fikk hun sitt eget blad skrevet av hovedsakelig Greg Rucka. Og The New 52 som kom i 2011, valgte å beholde denne lesbiske og røffe Kate Kane. I stedet for å gjøre en reboot av henne, bygget de heller videre på det som hadde vært. De som overtar etter Greg Rucka er J.H. Williams og W. Haden Blackman.

I desember 2014 kom det hittil siste nummeret som inngikk i hennes egen tittel. I 2017 gjør hun et comeback som inngår i DC Rebirth.

Karakteren Batwoman, og ulike tolkninger

Pre-Crisis

I hennes aller første opptreden, i Detective Comics nr. 233 (Edmond Hamilton 1956), var det slik at hun ikke spurte om lov til å få bli med på Batman og Robins oppdrag. Hun trengte seg på. Mens Batman hadde sitt Bat-belte, hadde hun sin Bat-veske, med en rekke våpen: sminkepudder som røykbombe, armbånd som håndjern, minispeil til å blende skurkene nært lamper, og et mega-hårnett som fangstgarn. Hennes navn er Kathy Kane, og var i sin fortid en sirkusakrobat (også god på motorsykkelstunts). Omsider arvet hun sin onkels formue. Dette førte til at hun som ganske rik kjøpte seg en villa – som mistenkelig nok var like over en nedlagt gruvetunnel. Akkurat som Bruce Wayne, hadde hun tenkt seg til at hun måtte spille en overfladisk riking for ikke å få folk til å mistenke henne for å være Batwoman.

Men fordi Batman ville beskytte henne, overtalte han henne til å slutte. Dette fordi hun ikke hadde samme ferdigheter som ham, og fordi hennes skjulested i gruvetunnelen ikke var godt nok. Med andre ord kunne folk etter hvert gjennomskue hennes sanne identitet. Hun sluttet mens leken var god. Robin gjorde ære på henne avslutningsvis: «I wonder if we’ll ever fight crime with her … as the Dynamic Trio?» (Hamilton 1956, s.12)

New 52

For å ta et gigantisk hopp fremover i tid, der Batwoman ‘sto opp fra dvale’ i 2006 som Kate Kane, skal jeg her komme med noen betraktninger fra da hun hadde sitt eget blad (2010-2015). I «Batwoman: Elegy» (Greg Rucka, 2010), har tegneren J.H. Williams en meget eksperimentell og oppsiktsvekkende tegnestil. I Batwomans nattlige oppdrag er folk tegnet med skarpskårne trekk, med dype skyggelegginger over fjesene, fargene er mørke. Men om dagen er tegnestilen en annen, og friske datafarger bidrar til å fremstille det som ‘solskinnsdager’. Prisverdig er det når Kates barndom skildres. For her er det påfallende likt tegnestilen til David Mazzuchelli og fargeleggingen til Richmond Lewis fra Frank Millers «Batman: Year One» (1987). Såpass stor likhet at man skulle tro sistnevnte illustratører står bak. Surrealistiske mareritt-tegninger brukes også, og rutenes rekkefølge kan bryte med den logiske rekkefølge som ellers gjelder. For eksempel kan en marerittsekvens gå i sirkel, tvers over to hele sider.

Når det kommer til personskildringer er det mange likheter med Bruce Waynes tilværelse, men med modifikasjoner:

Kates far, Jacob Kane, er en tidligere oberst. Han fungerer som en ‘Alfred’ for henne, ved at han er hennes rådgiver, støtteperson, og bistår henne over radio/video ved supercomputeren. Han har også en Lucious Fox-funksjon, ved at han har fått insidere fra forsvaret til å lage alle våpnene og utstyrene som Batwoman trenger. Disse utstyrene befinner seg i Kane-cave, som er i en helt vanlig middelklasse-leilighet, riktignok ‘gjemt i kjelleren’.

Hun har for øvrig et lesbisk forhold til politidamen Maggie Sawyer: De traff hverandre på et ball for menn og kvinner. Alle damene gikk i kjoler, unntatt Kate og Maggie – de gikk kledd i dress. Attpåtil danset de. Som at ikke dette er nok, må Kate finne seg i å danse med en mann- men da morsker hun seg åpenlyst.

Men som den ambulerende tilværelsen er for både oberst Jacob og Kate, må de ‘hjem’. For Batwoman skal nå kjempe mot den grusomme Alice. I sin konfrontasjon med henne, bemerker Batwoman at Gotham har nok av Lewis Carroll-påvirkede skurker (hint til Batman-fienden Mad Hatter). Alice er som Jokeren, hun dreper hvem som helst, også de samarbeidspartnere hun ikke trenger lenger. Men Alice vil spare livet til Batwoman, for hun vil så gjerne ha Batwoman rasende etter seg mens hun ser ting ødelegges. Jacob har også lært Kate å følge Batmans æreskodeks: «Ingen drap, ingen pistol». MEN: Allerede i det første albumet i Elegy, får vi vite at Alice er søsteren til Batwoman, før kalt Beth. De var nemlig eneggede tvillinger, begge med rødt hår. Begge pratsomme og fysisk aktive. De ble født inn i en militærfamilie, og nok gikk deres mor til og med rundt i grønn kamuflasje-uniform på kjøkkenet (!) Som en velferdsgode de hadde i forsvaret, flyttet hele familien til Belgia, for de hadde fått jobb i NATOs hovedkvarter der nede. Der skjedde det skjebnesvangre: Noen kriminelle drepte moren deres, og kidnappet søsteren Beth. Kate og Jacob visste aldri hvor Beth befant seg, men de hadde aldri i tankene at hun var blitt til den grusomme Alice. Det var etter Alice hadde sagt til Batwoman «You have our father’s eyes», at hun fikk ideen til å etterforske et mulig slektskap.

Kate satset på en karriere i hæren, men ønsket å slutte der. Dette fordi homoseksualitet er forbudt i det amerikanske forsvaret. Faren hennes, som selv var oberst, respekterte hennes legning. Men Kate mente også at man ikke trengte å være soldat for å gjøre verden til et bedre sted å leve, så hun søkte en annen vei. Vendepunktet kom da hun ble truet av en pøbel i mørket. Hun fikk øye på Batman, som så at hun kunne klare seg selv. Etter at hun slo ned pøbelen, strakk Batman ut sin hånd til henne. Da fikk hun et kall: Hun skulle bli til Batwoman. Faren hennes støtter henne hundre prosent i dette. Og Bette Kane er også her den kvinnelige Robin-skikkelsen, Flamebird. Batwoman er bekymret for henne, og sier at hun ikke er erfaren nok. Riktignok ble hun skadet, men lærte av sine feil, og briljerte som Hawkfire.

I Batwoman-albumene “Hydrology” (2013), “To Drown The World” (2013) og “Worlds Finest” (2014), alle skrevet av J.H. Williams og W. Haden Blackman, er det mange mytiske skikkelser:

  • La Llorona, en latinamerikansk mytisk skikkelse. I Batwoman er dette en ond makt som drukner folk i havet.
  • Bloody Mary. I Batwoman sies det at hvis man står foran speilet, med lyset av, fire tente stearinlys, skriver Bloody Mary med rødt i speilet og sier Bloody Mary tre ganger, kommer hun ut av speilet.
  • Den før nevnte Alice, søsteren til Batwoman. Hun agerer som en ond versjon av hovedpersonen i Alice i Eventyrland av Lewis Carroll.
  • Medusa, opprinnelig en av Wonder Womans mytologisk inspirerte fiender, en kvinne som kan forvandle folk til stein. I Batwoman-sammenheng er hun leder av et kriminelt nettverk som også heter Medusa.
  • Hydra, Uhyret fra Lerna var et kjempestort sjøuhyre i gresk mytologi. Den versjonen som Batwoman bekjemper er selveste Killer Croc (kjent fra Batman og Suicide Squad), som Medusa har skap om til en hydra.

Batwoman innser at vel er hun en av de beste i Gotham, men for å nedkjempe slike overnaturlige monstre trenger hun hjelp fra Wonder Woman. De hadde et godt samarbeid i «World’s Finest» (2013).

I ovenfornevnte album er også en sentral organisasjon, DEO (Department of Extranormal Operations). De holder tilsyn med metamennesker, også superhelter som er på lovens side. I denne serien er lederen av DEO den kyniske Mr. Bones. Han ligner Black Mask, og er en underlig grå skjelettmann. Hans høyre hånd Cameron Chase er like kynisk. De kan dikte opp eller overdrive historier om folk for å presse dem til å samarbeide med dem, og da til DEO’s egen vinning. De klarte å finne ut av at Kate var Batwoman, og brukte både faren Jacob og hennes forhold til Maggie Sawyer som pressmiddel. De trengte henne til å hjelpe dem med å avvikle Medusas onde nettverk. Om Kate ikke lystret, skulle de ødelegge for henne. Batman hjalp henne heldigvis i denne tunge tiden. Men Batwoman er ikke SÅ ydmyk; Hun ødela et overvåkingskamera for dem, med unnskyldningen om at det ble knust i kampens hete, i «World’s Finest» (2013). Bones har nemlig en agenda, og det er å avsløre Batmans identitet, for å styre ham til egen vinning. Dette skulle bli svært vanskelig, men han trodde han kunne bruke Batwoman som et ledd i å oppnå dette. Hvordan Batwoman skal klare å gå imot DEO’s kyniske Bones og Chase, vil bli spennende lesning i ovenfornevnte album om Batwoman i New 52.

I «Batwoman vol.5: Webs» (Marc Andreyko, 2014) får hun nye trusler å kjempe mot. Evan Blake er skurken Wolf Spider, med karakteristikker som kan minne om Spider-Man. Men han er ikke like godhjertet, for han stjeler mye kunst, og kaster giftige pigger på sine motstandere. Han er ellers homofil, og sier selv: «I’m seeing lots of special guys, usually just once. For a few hours each.» (Andreyko 2014)

-Batwoman og Wolf Spider er i voldsomme konflikter, der de får hver sine blåmerker.

-Kate og Evan har hyggelige samtaler, og selv med synlige blåmerker, klarer de to ikke å forstå at de kvelden før, var i kraftig håndgemeng som maskerte rivaler av hverandre.

En annen trussel er Natalia «Nocturna» Mitternacht. Hun involverer seg i forholdet mellom Kate og Maggie. Først står Maggie i fare for å miste foreldreretten over sin datter, på grunn av sin homofobe eksmann, og Kate tror de må ha en pause for at denne rettssaken løser seg. Dette utnytter Nocturna ved å hypnotisere Kate. Kate blir nå manipulert til å lystre alt som Nocturna ber henne om, og gjør henne til vampyr (Nocturna er selv halvvampyr). Maggie er rasende over Kates lettpåvirkelighet. I «Batwoman vol.6: The Unknowns» (Marc Andreyko 2015) ender New 52-eraen med noe svært paradoksalt:

Alice vender tilbake, men nå som en godhjertet kvinne omdøpt til Red Alice. Hun har gjennomskuet Nocturnas agenda. Red Alice vil gjøre Batwoman normal igjen. Men da måtte hun stikke en stake i brystet på henne, slik man tradisjonelt gjør med vampyrer – og Batwoman blir til støv. Da blir det svært spennende å se henne i DC Rebirth, og finne ut hvordan hun gjenoppstår.

Til slutt

Batwoman var den mørke og mystiske kvinnen vi ikke fikk sett så særlig mye til. Femtitallets Batwoman skulle få bukt med rykter og påstander om homofili i Batmanbladene. I vår tid har DC tvert imot prøvd å gjorde henne til et homofilt ikon. Homofili er i dag allment akseptert, og for folk flest helt naturlig. Modig er det, av DC, å skildre en helt på en måte som var bannlyst i «The Golden Age of Comics». Men tidene forandrer seg, også for Batwoman. New 52 er nå over. Men med en DC Rebirth-versjon av Batwoman på trappene, blir det spennende å se hva som skjer på den fronten.

(Batwoman: Rebirth # 1 utkommer 15. februar)

Serie til film: Lego Batman

Serie til film: Lego Batman

I større grad enn noen tidligere produksjon med den kappekledde korsfareren er Lego Batman-Filmen en hyllest til Batman som en franchise. Det er ikke nødvendigvis et problem. Batman er for lengst forbi det stadiet der han bare er en figur, og denne filmen er en naturlig konsekvens av dette. 

Den er også i mangt og mye en oppfølger til Legofilmen (2015), der vi første gang ble kjent med denne lett karikerte Batman. I likhet med denne filmen har LBF et voldsomt tempo, og er dominert av en humor som er sofistikert nok til at voksne kan sette pris på den, men tøysete nok til at barn ikke kjeder seg.

Men det er en vanskelig balansegang. LBF vil være humoristisk selvbevisst og selvparodisk, men vil også unngå å likne for mye både på Legofilmen og fjorårets Deadpool-film, som trolig vil være de mest naturlige sammenlikningene (Batmans kommentarer til fortitlene i sin egen film, for eksempel, bringer lett tankene over på Deadpool). Løsningen har blitt å fokusere på moralen, som er noe i dur med «sterkest er ikke den som står alene», «alle trenger en familie» og «en gruppe av gode venner kan også være som en familie».  Og hvis det høres mye ut, så er dette da også en film som bruker mye tid og energi på å formidle budskap – samtidig som den sjelden slutter å være morsom. Tidvis hylende morsom.

Filmens Batman er en einstøing, selvopptatt og hoven (riktignok med god grunn, for han er minst like kompetent som den «seriøse» Batman). Men han er ikke alene, og filmen handler i stor grad om å få ham til å innse det (for det første foregår filmen i et tilnærmet komplett DC-univers). Selv verdens råeste superhelt trenger støtte og vennskap.

Det er vanskelig å forklare handlingen i noen detalj uten å spolere for mye, men la oss bare si at det omfatter en ny «origin story» for Robin, Barbara Gordon som ny politimester i Gotham og en ny diabolsk mesterplan fra Jokerens hånd. Referanser til Batman i alle hans inkarnasjoner kommer tett som hagl – LBF tar seg nemlig den unike friheten å antyde at alt som har skjedd med Batman på film og i tegneserier, helt siden 1939, er kanon. Selv svorne Batman-fans kan bli nødt til å se filmen flere ganger for å få med seg alle referansene. I tråd med Mel Brooks’ prinsipp om at du må like det du parodierer, er dette både en ektefølt kjærlighetserklæring og den perfekte parodi.

Lego Batman Filmen
Regi: Chris McKay
Manus: Seth Grahame-Smith
Norsk kinopremiere: 10.02.2017
Lengde: 1 t. 38 min.
Aldersgrense: 6 år
Basert på figurer av Bob Kane og Bill Finger, m.fl.

Universelt blurb: Klassisk Donald Duck

Universelt blurb: Klassisk Donald Duck

Når sant skal sies, renner bladhyllene formelig over av forskjellige Disney/Duck-varianter, mer enn en stakkar kan ta inn over seg i det man haster forbi en mer eller mindre pyntelig tidsskrifthylle på ens lokale matbutikk.

Det er interessant å merke seg i hvor stor grad blad- og tegneseriekjøp har forflyttet seg i fra det man vanligvis kalte «bladforhandleren», dvs. Narvesen, over til matkjedenes utsalg. Det byr på en utfordring, ettersom tradisjonelle bladutsalg har vel etablerte rutiner for display, mens matbutikkene er avhengige av at ansvarlig ansatt bryr seg litt mer enn å bare lørje bladene opp på hyllene. Noen butikker har aldeles ufyselige bladhyller, der spesielt plastposebladene flommer, velter og strutter innimellom mer eller mindre tilfeldige hefter.

Så denne boka står der i bladhylla, litt mindre enn disse andre «klassikerne» fra Disney/Egmont. Bark/Rosa-serien, f.eks., er litt større, dvs. reint A4-format – den valgte tjukkbok-modellen fra Fantomet, Tempo etc. Samme med «sesong-bøkene» med eldre Donald, med historier fra 60-60-tallet. Format er egentlig litt spennende. Sammenlignet med de nevnte bøkene (alle til rundt 149.-) virker denne boka liten. Helt til jeg sammenlignet med et DD & Co-hefte – identisk størrelse.

Der er – for å si det pent – mye ompakking av eldre stoff fra Disney/Egmont, og det er vel en del av poenget. Så lenge salget av det regulære bladet synker i et ubønnhørlig tempo, vil det være interessant å hente inn kroner i ompakking. Så lenge det sikrer økonomien og gir tilstrekkelig gevinst, er det helt OK. Alt står og faller på utvalget av historier (for de som er litt-mer opptatt av Disney-tegneserier enn folk flest – som bare snapper noe med seg som lektyre…)

Så – hvordan fungerer denne boka (154 sider/150.-)? Bok # 4 fungerer riktig så bra etter min mening (og det er den som teller her…). Jeg bladde igjennom sidene og falt for kjøpetrangen. Samtidig oppdaget jeg #3 bak bunken med #4, og etter en kjapp runde med meg sjøl og lommeboka mi kjøpte jeg den også. Jeg begynte faktisk å lure på hvorfor jeg ikke hadde kjøpt 1-2 tidligere (svaret på dette får du i et seinere blurb).

Hvorfor? Har du ikke lest nok Disney/Ducks til å vare hele livet? Joda, og Barks, Rosa, Vicar med flere trenger vi strengt tatt ikke i enda flere tapninger. Likevel ble jeg sjarmert av denne utgaven. Hvorfor, nok en gang? Svaret er enkelt: Hollandsk Disney. På 80-tallet oppdaget jeg noe som endret mitt syn på Disney: Blant alt rælet som kom fra AS Hjemmet i Donald Duck & Co i perioden 1970-1990 fantes det flotte gullkorn fra, for meg, til da, helt ukjente serieskapere. De var som regel ikke navngitte, men en ting hadde de felles: en dyp og hengiven tilnærming til kildene (Carl Barks), gode historier og deilige, sprelske tegninger.

Daan Jippes. Freddy Milton (Okay, han er dansk, men i ånden er han halvt nederlandsk). Ben Verhagen. Italieneren Marco Rota og brødrene Heymans. Fortellingene deres raget milevis over den sedvanlige sausen fra Disney/Hjemmet, og de var sørgelig alene før Don Rosa dukket opp fra sitt Gladstonske gjemme. Jeg beklager hvis jeg støter fans som mener at Branca og Vicar er på samme nivå – de laget bra historier, det er rett – men de er så forankret i det man kan kalle statisk Donaldisme at de blir små i forhold til disse ville, sprelske europeiske fortellingene.

Jeg skulle ønske jeg kunne komme på noen bedre adjektiv enn dette, men det aller viktigste for meg er at disse fortellingene er annerledes. De skiller seg ut fra det jeg litt nedlatende kaller statisk Donaldisme, småborgerlige Andebyhistorier som vi har lest så mange av fra før-. Og tegningene er annerledes så det holder. Nyansene er tydelige, noen ganger (som hos Verhagen) ganske brutale, og de skiller seg så avgjort ut fra mye annet. Carl Barks’ ånd svever som en Sterke-Tor over hver eneste rute, men ellers har de fått lov til å utvikle seg og blomstre på egen hånd. Kan det skyldes at de er utviklet i et helt eget felleskap, det nederlandske forlaget Oberon?

Arild Midthun har tidligere fortalt hvordan hans tegninger (det gjaldt den gang forsidene i DD & Co, som han startet med) ble utsatt for nitidig internkontroll fra Europeisk Disney (basert i Barcelona?). Alt skulle være på linje, «on form», og for meg høres det mest ut som et korporativt ønske om å beskytte varemerket og figurene. Tegn slik eller dropp det! Skjønner at man i disse dager er mest opptatt av å verne merkevaren, men pengetellerne ser ikke poenget: uten egen identitet forsvinner særpreget og alt blir likt, striglet; som Gilde-kjøtt eller Tine-ost. Greit, men uspennende!

Hvor hadde Disney-universet vært i dag uten rebeller og fortellere med sterk og tydelig identitet? Don Rosa var nok hatet i visse kretser da han kom, men fansen ville ha hans serier, så til de grader at forlaget måtte bøye seg for folkekravet. Barks sine tre klassiske stadier, Solar Donaldisme, sågar Klodrismen(!), Jack Bradbury, Gottfredsson, Murry … alt dette er fortellere som satte sitt preg på en av verdens største eventyrsamlinger. Bare for å ha nevnt noen…

OK – Bok # 4 i serien «Klassisk Donald Duck», med etiketten «de gode historiene» (hva? Er de andre historiene mindre gode? Sågar dårlige? Det får vi nok aldri svar på…) er en flott introduksjon til serien. Kanskje den beste i rekka, så jeg gleder meg allerede til #5 som kommer i mars. 15 sider, fordelt på 7 historier. Hvis man kan si at redaksjonen har valgt et tema for utvalget, kan det kanskje være eventyr. Altså action og utforsking, noe som har karakterisert noen av de aller beste Barks-historiene. Forsiden er hentet fra Mau Heymans åpningshistorie «Mirakelmedisinen», og antyder at her skal det gå unna i full fart. I denne serien med anmeldelser skal jeg ta meg friheten med å sette karakter på historiene, slik jeg gjør i «Fantomet nettopp nå». Bare fordi jeg har lyst! Og noe sier meg at her blir det nesten full pott.

«Mirakelmedisinen» av Heyman

Mau Heymans åpner som sagt ballet med en feiende frisk historie; «Mirakelmedisinen». Onkel Skrue har drukket en mikstur for såre tellefingre, og blitt blå over det hele. Dette fører til en klassisk oppdagelsesreise til et glemt og gjemt land for å finne botemiddel. Med på ferden er Svinesen/McSvor, en av Barks verste/beste skurker – og hans håndlangere, den klønete B-Gjengen. Naturscenene er fabelaktige, akkurat slik vi ønsker å se tåkefjell i Sør-Amerika, og endene er tatt helt på kornet.  Energiske, friske og sprø. En noe enkel historie løftes enormt av gode tegninger. 5!

«Mysteriet i Surklemark-sumpene» av Carl Barks

Så stuper vi rett inn i en tilsvarende oppdagelsesreise, med en av Carl Barks’ aller beste fortellinger; «Mysteriet i Surklemark-sumpene». Denne har vært utgitt et utall ganger før, men tåler absolutt en gjenlesning. En av de aller beste i Barks’ rekke av småfolk-fortellinger. Klar 6!

Så – en av mine hollandske favoritter, Ben Verhagen, her med en surrealistisk og vill SF-historie: «Du Milde Måne». Både fortelling og tegninger er sjarmerende, ikke minst fordi det er så utypisk – ikke midtlinje-Disney i det hele tatt. Full fart for flere sære historier! 6!

«Onkel Skrue og Sjørøverøya» av Marco Rota

Over til en gammel kjenning; Marco Rota. Hans spesielle, organiske stil er ikke helt utviklet ennå i denne gamle historien fra 1981: «Onkel Skrue og Sjørøverøya». Naturscener, hav og båter, og ikke minst en fabelaktig sjørøverborg stjeler historien her, som ellers er litt tynn. Marco Rota blir aldri feil. 5.

Carl Barks tilbake med en kort seks-siders novelle; «Trylleblekket». En historie som ikke er så godt kjent for de fleste, et lite kammerspill mellom en iherdig selger (Barks elsker dørselgere!), Skrue og Donald. 4.

«Jorden rundt på 80 dager» av Ben Verhagen

Ben Verhagen tilbake med en lang ekspedisjonshistorie; «Jorden rundt på 80 dager». Påskuddet for jordomseglingen er nok en tåpelig krangel mellom Anton og Donald. Hovedpoenget er et oppdrag for Skrue om å besøke en variant av Mongolia. Her får vi det eksotiske indre Asia i fullt monn, i en lang og dramatisk historie. Tegningene er temmelig rå og upolerte, noe som kler den røffe historien. Fetter Antons ukledelige sluhet blir en liten byrde i intrigen, han er temmelig endimensjonal og ondskapsfull her. Men det er så mye fabelaktig som skjer i dette dramaet, så vi gir en god 5 her.

Boka avsluttes med et Mikke/Langbein-mysterium; «Mikke og den underlige virvelstrømmen». Fallbergs manus er som skapt for Paul Murry, men her er det Dick Moores som er tegneren. Ikke like bra som Murry, men får godkjent. En vitenskapsmann/utforsker og Svarte-Petter er selvsagt med i en klassisk Mikke-historie som ikke når helt opp denne gang 4.

Sammenlagt får vi 7 historier med samlet poengsum 35, som gir snittkarakter 5. Veldig bra! En flott innføring i de lengre og spesielle Disney-eventyrene, spesielt for de som ikke har lest så mye av dette før.

Til ettertanke ser jeg at denne bokserien er en slags «Best of» fra Hall of Fame-bøkene. Det er kanskje like greit, for HoF representerer noe av det aller beste fra Disney-universet. Og folk som handler på matbutikken er kanskje ikke så kjent med denne bokserien som seriefolket ellers. Jeg håper at redaksjonen dyrker det spesielle og uhøvlete, slik jeg nevnte innledningsvis. Ikke for mye Barks, og se bort fra Don Rosa, som er nokså overrepresentert ellers. Bring de rare, skakke, spennende historiene som vi ikke ser så alt for ofte!

Bra tiltak og jeg gleder meg til # 5, som kommer snart. I mellomtiden skal jeg kikke nærmere på #1-3, og se hvordan de måler seg mot denne flotte utgivelsen.

 

Klassisk Donald Duck Nr. 4
Av diverse (se detaljer i teksten)
156 sider
150 kr.
Egmont Kids Media Nordic