Browsed by
Kategori: Anmeldelser

Alene i hele verden

Alene i hele verden

Hva ville du foretatt deg dersom nesten alle mennesker i verden plutselig bare forsvant uten et spor, og de få som var igjen forsto like lite som deg? 

Norske serieinteresserte ble for alvor kjent med serien Seuls da tegner Bruno Gazzotti besøkte Raptusfestivalen i 2014, beleilig samme år som albumserien begynte å komme ut på engelsk.  Men først nå kommer den på norsk under tittelen Alene, takket være et mindre barne-og ungdomsbok forlaget ved navn QlturRebus.

Serien er fortalt i klassisk fransk-belgisk stil, i periodevise album på 48 sider (første bind er litt lenger). Riktignok er formatet noe redusert i den norske utgaven, men ikke mer enn at Gazzottis tegninger fortsatt kommer til sin rett. Reduksjonen til et noe mer hendig format skyldes trolig at QlturRebus prøver å selge bøkene sine til barn og unge heller enn til tegneseriesamlere. Det er altså snakk om en bokhandlervare. Som før nevnt er dette noe vi ser stadig mer av når det gjelder tegneserier.

Grunnideen bak Alene er inspirert av «Fluenes Herre», men med storsamfunnet, heller enn et mikrosamfunn, som bakteppe. Fem barn våkner opp i samme by, og oppdager at alle andre mennesker er forsvunnet. Mysteriet blir ikke mindre av at verken tv, radio eller internett fungerer. Hva har skjedd?

Å knuse en bil er Dodjis måte å be om ro på. F.v. i siste rute: Camilla, Tommy, Lea og Ivan

Persongalleriet er klassisk i sin sammensetning, blandet både når det gjelder kjønn, etnisitet, samfunnslag og personlighet. Figurene er typer vi kjenner fra spenningsbøker for barn, den tøffe barnehjemsgutten Dodji som en kontrast til den snusfornuftige, privilegerte nerden Ivan; den sjenerte og engstelige Camilla som en kontrast til den sterke og modige Lea, og med grinete lille Tommy som halehenget til de større barna. De er arketyper, men allerede i første bind er det klare tegn til karakterutvikling for alle hovedpersonene. Barna blir formet og utviklet av de konstante prøvelsene de utsettes for.

Gazzotti tegner serien i moderne fransk-belgisk stil, sterkt inspirert av Janry, etter manus av den allsidige forfatteren Fabien Vehlmann. For norske lesere er han nok mest kjent som nåværende forfatteren av Sprint, og for albumet De 100 000 Dødes Øy, som han lagde sammen med Jason. En viktig årsak til at samarbeidet mellom disse to fungerer bra, er at begge tenker visuelt. Vehlmann har en filmatisk fortellerstil, og lar bildene fortelle historien så langt det lar seg gjøre. Slike får historien den atmosfæren av mystikk og fare som premisset krever. Selv når han tilfører historien innslag av humor, beholder serien den ampre og nervøse stemningen, som når Ivan legger fram søkte og fantasifulle teorier om hvorfor alle er forsvunnet. Gazzottis strek viser selvsagt at også han tenker visuelt, men det som gjør aller sterkest inntrykk er ansiktsuttrykkene. Følelsene og stemningene som han lar oss lese ut av ansiktene forteller halve historien alene. Særlig Dodji er karakterisert av disse.

Ivan tenker mye, men er nok ikke så smart som han tror

Når QlturRebus skulle publisere sin første rene tegneserie (bind 2 og 3 er under planlegging), er Alene et godt valg.  Spenningsnivået er høyt, og figurene er lette for barn å relatere seg til. Det samme er frykten og konfliktene, tross i den helt unike situasjonen som de utspiller seg i. Et problem er at unge lesere kan bli utålmodige i ventingen på den store avsløringen (for det er en bestemt grunn til at alle forsvant, men grunnen blir avslørt først i et senere album). Men som med alle god mysteriebasert litteratur er Alene verdt å lese for langt mer enn bare å løse mysteriet.

Alene 1 – Forsvinningen
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
ISBN 9788293569008
60 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

Aller første Suicide Squad-utgivelse fra DC Rebirth, gjør kanskje for mye ære på høstens kinofilm.

DC Comics nyeste storsatsning, Rebirth, har erstattet New 52 (2011-2016). Og med Rebirth sin første utgivelse, får de en helt ny forfatter i serien, Rob Williams. Denne gangen har Suicide Squad en påfallende likhet med David Ayers film. Om dette er en fordel eller ikke, vil jeg komme tilbake til.

Handlingen starter med at fengselsbestyreren og lederen, Amanda Waller, er kalt inn til et krisemøte hos president Obama. Han truer med å legge ned Suicide Squad, på grunn av gruppens ubalanserte og rabiate håndtering av sine siste utenlandsoppdrag. Men Waller har et trumfkort på lur: Rick Flag. Denne Rick Flag har et svært godt rykte på seg, i motsetning til de på gruppen som presidenten i det siste har holdt strengt under lupen. Fordi den redelige og høyt dekorerte Flag skal lede dem, endrer presidenten mening og gir Waller grønt lys til å sette i gang. Men lettlurt er han ikke; Obama viser klør og sier: «This colonel Flag … He’d better be everything you say he is.»

Amanda Waller er vant til å ha nervekriger med amerikanske presidenter, fra Reagan til Obama. Det skal bli veldig interessant å se henne på tomannshånd med Trump…

Medlemmene er akkurat de samme som i filmen: Rick Flag, Harley Quinn, Deadshot, Katana, Captain Boomerang, Killer Croc og Enchantress. Men El Diablo og Slipknot (som også var i med filmen) er utelatt. Så sendes de på et oppdrag: å dykke dypt ned til et hemmelig, russisk undervannsfengsel. De skal stjele The Black Vault, for å bringe det til rette hender – det amerikanske forsvaret. The Black Vault er egentlig en teleporterende kule, som kan bringe folk til The Phantom Zone (en institusjon fra Supermann-heftene, som holder intergalaktiske kriminelle fengslet). Vendepunktet blir da Supermanns fiende, Zod, kommer ut av teleportkulen for å angripe dem. Hvordan Suicide Squad skal kunne klare å kjempe mot dette, vil bli spennende lesning. Og det hintes til at The Black Vault skal være et tema også i kommende utgivelser. Neste utgivelse, vol. 2 «Going Sane», kommer 13.juni.

Rob Williams er en britisk tegneserieforfatter som er ny på Suicide Squad, men han har mange utgivelser bak seg, fra både Marvel og DC. Blant annet har han skrevet Wolverine, Judge Dredd, Deadpool og Spider-Man.

Allerede Supermann visste hvilket sjansespill det er å stole på fantomsonen…

Det har vært veldig vanlig de siste årene, i DC Comics hefter, at mange tegnere kan bidra i ett og samme historie. Den nye Suicide Squad-tegneren er Jim Lee. Han har mange gode verk på samvittigheten, og særlig kan nevnes hans markante tegninger fra «Batman: Hush» (Jeph Loeb 2002-2003). Fordi tegningene i Suicide Squad skal gjenspeile humoren, har særlig New 52-serien hatt noe lik tegnestil. Denne stilen er overført til Rebirth. Derfor har Lees tegninger i dette albumet et løsere og ledigere uttrykk, enn de dystre og skarpskårne strekene som han ellers pleier å ha. For å gjenspeile humoren, er dette Rebirth-albumet i sin helhet tegnet med et spenstig og lettbeint uttrykk.

Koseprat er ikke noe for Katana

Mye har endret seg fra New 52: Den tidligere slanke og pene Amanda Waller, er i Rebirth stor og kraftig, akkurat som i debuten 1987. Sist Rick Flag var å se i Suicide Squad, var i John Ostranders «From The Ashes» (2008). Han er nå tilbake, men var totalt fraværende i New 52. Men fordi han introduseres i Rebirth, møter han Waller og hennes gruppe med blanke ark. En reboot – Det er her første gang han møter dem. Flag skal lede dem i riktig retning, og har en ‘kom-til-saken’ holdning. Og det trengs absolutt: Captain Boomerang er også her en arrogant unnasluntrer. Harley Quinn har påfallende likhet med Margot Robbies tolkning av henne fra 2016-filmen (og det samme kan sies om Enchantress/June Moone), både på hår og klær. Også hun utfordrer Flags autoritet. Flag sier selv: «Harley? She’s chaos. 24/7.» Til og med Jokeren, i sin svært korte opptreden, er lik Jared Letos tolkning av ham fra filmen.

Si hva du vil om Jokeren, men yrkestolthet har han

Av fortellingens science fiction-referanser er noe interessant: The Black Vault (på norsk ‘Det sorte hvelv’) er et stort, teleporterende hull som fører til The Phantom Zone. Dette har referanser til teorien om liv på andre planeter: En teori om dette er at når en stjerne dør ut, dannes et sort hull i galaksen. Hvis et romskip flyr inn dit, kan de (ifølge teorien) komme til en annen galakse med potensielt liv.

Harley Quinn liker å leve farlig. Boomerang…ikke fullt så mye

Dette er et album som helt klart skiller seg fra New 52-eraen. Sett fra en skeptikers ståsted kan man gjerne beskylde dette Rebirth-albumet for å sole seg for mye i kommersialiseringen fra sensommerens kinofilm- for alt hva det er verdt. En Harley med samme hårfrisyre og klær som Margot Robbie fra filmen, og at Killer Croc på død og liv også må være med. Så fra en fan sitt ståsted: Hvorfor ikke? Vi trenger stadig nye innspill fra DCs univers, og slikt kan faktisk være et mangfold. Denne anmelder vender tommelen opp, av to grunner. Den ene er at Rebirth skal gjøre ære på karakterenes og universets omfattende og lange historie- i motsetning til New 52 sin reboot. Den andre grunnen er den samme som alltid i Suicide Squad: Portrettering av en liga som viser at skurker kan ha sine gode sider. Også i Rebirth.

Suicide Squad Vol. 1: The Black Vault
Skrevet av Rob Williams, tegnet av Jim Lee og Philip Tan + backup
ISBN 978-1401269814
160 sider
USD 17
DC Comics

Les også:
Serie til film: Suicide Squad

 

Rocky nettopp nå – en overgang

Rocky nettopp nå – en overgang

Det er tidens løsen, og tidens tegn, at tegneserieheftene endrer utgivelsesfrekvens og til en viss grad utseende for å greie seg på markedet. Nå følger Rocky etter, men begynner året med en siste runde av det gamle formatet.

Fra og med 2017 blir antall utgaver i året redusert til det halve (4-5). Nr. 2/2017 kommer derfor først ut etter påske; til gjengjeld vil bladet være tjukkere, og kommer også til å inneholde mer av tittelserien. Det sistnevnte har vi hørt før, men løftene om mer Rocky er såpass konkrete at vi får stole på dem.

I mellomtida er Inge og Rocky i skogen, for en gangs skyld uten at det er snø. Også ganske uvanlig er det mye aktivitet denne gangen. Serien er mer visuell enn på lenge, og Inge er like aktiv, både fysisk og i kjeften som seriens hovedperson.  De sedvanlige lange, spissformulerte samtalene blir avvekslet med mer uforutsigbare og surrealistiske situasjoner. En stripe handler bare om at Inge avbryter Rocky midt i dusjingen for å kunngjøre at han «prater med kattugla», før han løper ut igjen for å lage fuglelyder. Dette er i det hele tatt en litt annerledes leseopplevelse som ikke nødvendigvis framkaller mer latter enn vanlig, men som er atskillig mer variert – ikke minst visuelt, som sagt.

I sekvensen nevner Rocky på et tidspunkt Medel-Svensson (gjennomsnitts-svensken), og som samvittighetsfulle oversetteren han er, kan ikke Dag Gravem unnlate å skrive en artikkel for å forklare hvorfor han beholdt dette. Og som vanlig velger han å utbrodere temaet i en framifrå kulturhistorisk artikkel preget av førsteklasses researcharbeid.

Stripesekvensen henger også sammen med en utstilling som Martin Kellerman åpnet på Djurgården kort tid før dette bladet kom ut. Skal vi tro den håndfullen med bilder som bladet gjengir, er denne utstillingen absolutt verdt å få med seg hvis du er innom Stockholm i år.

Ellers oppsummerer bladet Rockys jubileumsstipend med en gjennomgang av de seks kandidatseriene, samt en oppfordring om å stemme fram din favoritt. I tillegg supplerer bladet dette med å intervjue tegneserieredaktørene i Dagbladet, VG og Aftenposten; igjen, førsteklasses redaksjonelt arbeid.

Gjesteserien er Corto Maltese, nærmere bestemt en smakebit fra albumet «Keltiske Ballader». Avsnittet er godt valgt, det er handlingsmettet, forklarende, og fungerer bra som en introdusering til albumet. Selvsagt blir det geleidet av en artikkel som presenterer både serien selv om Minuskel sine planer om å utgi Corto Maltese komplett.  Alt vel og bra, og selvsagt fortjener både serien og prosjektet en omtale.  Men…det er gammelt nytt. Var det en sak de hadde liggende i reserve? Så lenge bladet har vært publisert av Strand og Bestselgerforlaget, har Rockys gjesteserier utmerket seg ved at de er presentasjoner enten av nyheter (kommer snart fra NCP/Jippi/Minuskel e.l.) eller av kuriositeter (kommer neppe på norsk, men er verdt å sjekke ut, og du kan kjøpe den svenske eller amerikanske utgaven på Tronsmo).

Den typen gjesteserier sørget alltid for velkommen variasjon i bladet, og jeg håper virkelig at de fortsetter med dette i Rocky etter omleggingen. Og med Dag Gravems artikler, selvsagt.

Rocky nr. 1/2017
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Hugo Pratt
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Forrige nummer

Fantomet nett no

Fantomet nett no

Heftet avsluttar eit svært godt år på topp!

Ja, det har vore eit svært bra år for hefteserien «Fantomet». Nokre av utgåvene har vore mellom det aller beste ein kan forvente i dag, og redaksjonen jobbar steingodt med å setje saman velkomponerte samlingar. Ikkje alle nummer held like god kvalitet, men jamt over er dette framifrå arbeid frå ein god redaksjon.

Og når dei har det beste materialet tilgjengeleg, vert det endå betre. Denne gongen vert det ikkje full pott, berre nesten.

Framsida? Noko kjedeleg, vår mann i posisjon – klar til kamp. Sal Velluto har snekra denne, og eg saknar alt dei svenske malte framsidene, full av mystikk og drama. Denne vert for «super-aktig» og faktisk litt gammaldags. Karakter: 3.

Leiaren presenterer ein riktig kuriositet; ein veggbunad ein stad i Oslo, som ber umiskjennelege «Ånden som går»-preg. Interessant folkeopplysning; karakter: 5.

00_fa-ivy-crow

Hovudhistoria heiter «Mysteriet på Ivy Crown». Herr og fru Walker vitjar vener på Amerikas austkyst og får eit mysterium i hendene. Ein elev ved eit velrenommert universitet har forsvunne. Ting tyder på at universitetet ikkje er så reinhårig som alle trur, bl.a. er det tale om hemmelege ritual og brorskap – slikt som me har høyrt er ein del av maktstrukturen i det kvite USA. Ting vert riktig utriveleg for mange, også vår helt, men det endar nokonlunde godt til slutt. Bra manus frå svenske Silverbo og teikningar av spanske Ruiz – karakter 5.

00_fa-walkers-table-coverSå kjem 4 sider Fantomet Fakta – ein riktig godbit som tek for seg Fantomet globale historie – i alle land som har utgjeve serien. Det er overraskande mange og eksotiske variantar av både hefte, figur og serie. Pussig at det indiske Fantomet-bladet, som har både vestleg og Hindi tittel, er gløymt her. Karakter: 5.

Det er funne plass til ein tosidar frå 80-talet (her skal det jubilerast!) men dette er berre ein kuriositet for komplettistar. Karakter: 2.

Endeleg er livsfarlege og vakre Kriss (frå Valnor) attende. I ein forteljing som er mindre prega av (sedvanleg) krig og maktkamp, meir regulær Fantasy denne gongen. Det er nesten som eit kvileskjer i Kriss-historierekka. Dramatisk, om noko vi kan kalle «Dei fortapte borns hemmelege øy». Her vert det synsing, men Kriss og Thorgal-universet er alltid å rekne med. Karakter: 4.

Eit godt og solid hefte som avsluttar ein verkeleg bra årgang av bladet. Samla karakter: 3+5+5+5+2+4; 24, fordelt på 6 = blank 4.

Denne meldaren gler seg til neste år, der vi kanskje får ei utvikling av «Den tomme trona» samt flotte sideserier, som neste gongs «Undertaker».

Fantomet 13/2016
100 sider
67 kr.
Egmont Kids Media

Julehefter 2016: Norske eventyrere

Julehefter 2016: Norske eventyrere

Juleheftene er mer enn bare humor! Mer enn bare ren humor, i alle fall. Mens vi venter på at Tarzan og Fantomet skal gjøre julehefte-comeback (igjen), her er en håndfull norske juleheftehelter som markerer høytida med mer spennende opplevelser.   

 

varg-veumVarg Veum: Stengte dører
Av Gunnar Staalesen m/ Arild Wærness og Mike Collins
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Varg får en jobb som sikkerhetsvakt på en utstilling Permanenter holder med «gamle viking-greier». Utstillingen blir stjålet, og det blir Vargs jobb å løse saken. På veien stifter han nye bekjentskaper som er til god hjelp, samtidig som hans fortid spiller en viktigere rolle enn han noensinne kunne forestilt seg.

Historien i årets hefte sitter bedre enn i fjor. Det er høyere spenning og avslutningen var overraskende. Collins’ tegninger er også bedre enn i fjorårets men de henger ikke helt på greip. Hender er noen ganger for små og bakgrunnene ser ut som redigerte Google Street-View bilder. Det er riktignok slik Collins tegner, men det virker forstyrrende på historien; for kornete og spontant til at det kan nytes i fulle trekk.

Synd. For som sagt, historien er spennende i år.

(Andreas Lund)

 

knut-bergIngeniør Knut Berg
Av Hallvard Sandnes og Jostein Ragnvald Øvrelid
36 sider
56 kr.
Fonna Forlag

Knut Bergs historie er tilsynelatende endeløs. Dette heftet fortsetter der det forrige slapp, som igjen fortsatte der det forrige slapp. Det hele kan virke som en salig suppe av hendelser, hvor Knut Berg, Aima og Tala til stadighet kommer opp i trøbbel. I dette heftet oftere enn i det forrige. Her er det fiender på alle kanter og det går knapt fem ruter før forfatterne pøser på med spenning og action igjen. Enten det er en fjell-løve som plutselig bykser frem eller to mystiske karer som sniker seg ut fra et kratt kan du banne på at det skjer.

Det er tidvis slitsomt å se hvor mye action de klarte å pakke inn i en historie men det er likevel underholdende. Antagelig et av de mest utfordrende heftene i år, men underholdende like vel.

Ferden deres går fra Kilimanko til en sydhavsøy, med alle slags farer man kan tenke seg at de kan snuble over. Seige saker, men verdt å få med seg.

(Andreas Lund)

 

vangsgutaneVangsgutane
Av Nils Nordberg og Ivar Andreassen (ny historie) og Leif Halse og Jens R. Nilssen (reprise)
36 sider
56 kr.
Fonna Forlag

I tradisjon tro kommer årets hefte med en helt ny historie og en gammel. Det er merkverdig hvordan et så gammeldags format som Vangsgutane opererer med fortsatt klarer å være interessant og gøy å lese. Men det er altså den nye historien i år. Den fortsetter der fjorårets hefte slapp med Lin som kommer i trøbbel og det gjør selvsagt Vangsgutane også. Med god hjelp fra Sterk-Ola og Larris kommer de alle helskinnet ut av det. Det er proppfullt av bygdespenning og den nye historien holder seg til de gamle historienes tematikk. Det vil si ressurssterke barn som overraskes over det meste, men kommer seg ut av de vanskeligste situasjoner.

En god flyt i bladet, med en ny historie og en fra 1952. Perfekt for både gamle og nye fans, innbiller jeg meg.

(Andreas Lund)

 

stomperudStomperud på eventyr: I Fremmedlegionen – Julen 1872
Av Terje Nordberg og Magne Taraldsen
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Spoiler: Det ender ikke i kakebua i år. Og det ville jo vært litt begredelig om det skulle ende i med jul i kakebua hvert år i disse heftene, så alle er sikre glade til. Nok en gang minnes August Stomperud opplevelsene til en av sine forfedre, denne gangen tipp-tippoldefaren som ble dimmitert fra den norske hæren i 1872, for deretter å havne i den franske fremmedlegionen

Disse heftene har vært en viktig «lærlingeplass» for Magne Taraldsen, og det begynner å gi resultater. Han har en skarpere og mer detaljert strek på lenge. Framgangen er betydelig, bare fra i fjor til i år. Tidsbildene fra det gamle Christiania især er imponerende. Omsider ser det ut til at tegningene hans kan matche Terje Nordbergs fantasifullhet. Når så mye er sagt er Nordbergs historie kanskje litt mindre hvass enn fjorårets, med en mer antiklimatisk avslutning, men «Stomperud på eventyr» er også i år et av de desiderte høydepunktene.

(Trond Sätre)

 

flaklypaFlåklypa (Aukrusts Jul)
Av Haakon W. Isachsen og Thierry Capezzone
36 sider
Kr. 59,90
Egmont

Også i år prøver Isachsen å sjonglere flere handlingsforløp i sin videreføring av Kjell Aukrusts univers. Iblant blir det litt vel mye rot av det, men i år fungerer det.

At handlingene går litt på siden av hverandre, hjelper kanskje. Først og fremst handler det om Slidre Dampysteri og dets bestyrer Ollvar Kleppevold. Historien kommer dermed et år for sent til å utnytte synergieffekten fra filmen Herfra Til Flåklypa, der ysteriet og Kleppevold også spiller en vesentlig rolle. I denne serien er det imidlertid ikke Kleppevold som er skurken, men heller en sleip spekulant som prøver å slå kloa i ysteriet. Samtidig gjør islandske nisser ugagn i bygda, og Solan får skylda. Det er for øvrig en viktig grunn til at nissene er nettopp islandske, og det har å gjøre med at Isachsen trekker inn islandske sagn om den fryktelige julevetta Gryla. Referanser til gammel folketro og moderne finanskriminalitet går altså hånd i hånd her. Intrigen er så tett at det blir mindre plass til komedie, men historiefortellingen er solid.

Thierry Capezzones tegninger er veldig runde og befinner seg et godt stykke fra både Aukrust og Samuelsen, men han prøver å nærme seg, og leverer et tilfredsstillende resultat også i år.

(Trond Sätre)

Internasjonale helter

Internasjonale helter

En norsk superheltserie er ikke helt unikt. En uten noe ironisk tilsnitt er ganske unikt, og en superheltserie med ambisjoner om universbygging enda mer.

7: Trusselen fra dypet er kulminasjonen av et tegneserieprosjekt som har vært under utvikling i flere år. I en bokhøst der science fiction-tegneserier er mer profilert enn på lenge (se Moderator, Trigrammaton, og Mellom Planeter) finner denne sin naturlige plass. Rett nok med den forskjellen at denne henvender seg spesielt til barn og ungdom. Men historien er intelligent nok til at den også kan nytes av mer voksne lesere.

Opphavsmennene Ole Bernt Tollefsen og Kristian Landmark ville først gi ut historien om «7» som roman, men fikk høre fra Cappelen Damm at den egnet seg bedre som tegneserie. Først etter å ha snakket med Josef Yohannes på Stribefeber i 2013, løsnet det, og de kom i kontakt med tegner Kenneth Iversen fra Kristiansand tegneserieverksted. Det er snakk om et prosjekt som har hatt god tid til å vokse seg stort og ambisiøst. For norske serier kan dette fort bli et problem; ofte kan det skorte, både på plass til å fortelle den historien som forfatteren ønsker, og på tid for tegneren til å levere alle sidene som trengs.

7: Trusselen fra dypet har fått drøyt 100 sider. Det er en bra start, men det mest imponerende er likevel at skaperne tar seg såpass god tid med historien, og likevel klarer å sette leserne så grundig inn i 7s univers før boka er omme. Lesernes identifikasjonsfigur er liksom ment å være Oscar fra Kristiansand i Norge. Men noen utpreget provinsialisme er det ikke snakk om. Veldig raskt blir fokusert internasjonalt, og flere av de andre karakterene er blitt like godt utviklet som ham i løpet av 100 sider.

Den obligatoriske "velkommen, la meg fortelle dere hvorfor dere er her"-scenen
Den obligatoriske «velkommen, la meg fortelle dere hvorfor dere er her»-scenen

Konseptet er i grove trekk som følger: Oscar er en av «De Utvalgte» en liten gruppe barn i 12-årsalderen fra hele verden som får tildelt spesielle evner (med reine ord: superkrefter). Evnene stammer fra det såkalte Stjernefolket (skaperne har antydet at de ikke nødvendigvis er romvesener, men ut fra konteksten er det vanskelig å forstå at de kan være noe annet) som besøkte jorda for snart tusen år siden. Men de utvalgte kan bare bruke evnene i alderen 12-19 år; som i følge Stjernefolket er den alderen da ungdommer har den rette balansen mellom ansvarsfølelse og idealisme – og som derfor er den alderen når de er minst troende til å misbruke evnene sine. Deretter må evnene overføres til en annen, eller gå tapt. Og selvsagt finnes det et ondt brorskap, en terrororganisasjon, som de utvalgte er nødt å bekjempe.

Når en kar er både kyborg, skallet og har arr, vet du at han må være en av skurkene
Når en kar er både kyborg, skallet og har arr, vet du at han må være en av skurkene

Ungdommer som heltene, en internasjonal gruppe av helter, superkrefter av utenomjordisk opphav og hemmelige organisasjoner…alt dette er velkjente elementer fra superheltserier. Det er vanskelig å finne på noe nytt med sjangeren. At de utvalgte mister kreftene når de blir voksne, er kanskje det mest originale.   Men i den norske tegneseriekulturen, som har et så ambivalent forhold til superhelserier, er det forfriskende å se, ikke bare et sjangertro eksempel på sjangeren, men også en som simpelthen er veldig godt laget. 7-teamet har tydelig lagt mye tid og arbeid ned i å skape en serie med et solid fundament, og med en historie som engasjerer og har en viss rot i vår egen verden.

At Iversen er uvant med så store prosjekt, går det forsåvidt an å se. Streken hans er noe ujevn, og bakgrunnene blir ofte litt skisseaktige.  På 100 sider er det likevel lett å se hvordan han vokser med oppgaven og tar de mange utfordringene i manus på strak arm. Dessuten er det atskillig med personlighet og humor i streken hans, noe som denne serien vil trenge for å markere seg på barne-og ungdomsbokmarkedet.

Grunnlaget for framtidige "7"-leker blir lagt
Grunnlaget for framtidige «7»-leker blir lagt

I likhet med Apefjes-bøkene ender «Trusselen fra Dypet» med en cliffhanger, men i dette tilfellet føles som et naturlig sted å avslutte første kapittel. Det første eventyret blir visstnok avrundet i neste bok, noe som vel egentlig er snart nok for en norsk spenningsserie. Særlig når det første bindet alene byr på en såpass helhetlig leseopplevelse.

 

7: Trusselen fra dypet
Skrevet av Kristian Landmark og Ole Telelfsen
Tegnet av Kenneth Iversen
Fargelegging og bobling av Karstein Volle
ISBN 978-82-02-40025-5
108 sider
289 kr.
Cappelen Damm

 

Ekko av barneliv

Ekko av barneliv

Med «Nulteliv» har Fredrik Larsen og Espen Friberg laget noe rart, tullete og ekstremt morsomt.

Bokas handling svirrer rundt en gjeng fjerdeklassinger og øyeblikk fra deres liv. Et liv som stort sett handler om lek og moro, TV-spill og godteri. Boka deles inn i rundt 14 hendelser i deres liv, og vi får se dem leke krig og hvilke konflikter som kommer ut av det, eller vi får se dem planlegge et attentat på kongen. De barnslige konfliktene som blomstrer ut av det meste de gjør er fantastisk å bevitne. Både fordi det morsomt selvsagt, men også fordi det minner om ens egen barndom. Alt vi får se er ustyrtelig morsomt og prakteksempler på at barn ikke alltid er de mest kreative, bare ordentlig dumme.

00_nulteliv-2

Tegneren Espen Friberg var i sin tid med å starte Yokoland, et designstudio som vinner priser for det meste de tar henda i. Fribergs figurer er bygget opp av snodige former og fasonger. Man kan kalle det avanserte strekmenn. Stilen er enkel og uten ruter, men åpenbart gjort av en stilbevisst tegner som har stålkontroll på hva han gjør, for stilistisk fungerer dette ekstremt bra. Det er også kult å se en bok i Billy-pocket format trykket i rødt og sort. Det hele virker som et sykt og abstrakt minne, eller en drøm dirigert av to praktfolk som kun er ute etter å få deg til å flire deg fjollete. Og det får Larsen og Friberg sannelig til.

«Nulteliv» er også nostalgisk opplevelse på mange måter. Den er ekko av levde barneliv på seint 80- og 90-tallet. Boka benytter seg stort sett mye av den kollektive hukommelsen til barn på den tiden. Det mest åpenbare eksemplet på dette er tittelen «Nulteliv», som referer til når du spiller tv-spill og det står 0 på antall liv man har igjen. Tittelen er altså en god pekepinn på hva man begir seg ut på. En reise tilbake til barndommen.

Den tar også for seg ting som kan virke universelt i alle barneliv. Krangling om penger man har fått for å hjelpe noen, eller det første møtet med rappere som banner og steiker på et språk man ikke skjønner, men digger det likevel.

00_nulteliv-1

«Nulteliv» er en fin reise tilbake til barndommen. Samtidig som det er ufattelig morsomt, er det også synd at det slutter, og man må takke farvel til barndomsminnene som disse to har klart å fange. Men heldigvis er dette bare bok en. La oss håpe det kommer mer snart, for på tampen av året har de to gitt ut årets morsomste bok, og man kan ikke få nok.

Nulteliv
Skrevet av Fredrik Larsen, tegnet av Espen Friberg
ISBN 978-82-8255-072-7
96 sider
170 kr.
No Comprendo Press

Julehefter 2016: Klassiske amerikanere

Julehefter 2016: Klassiske amerikanere

Ordet «julehefte» forbindes først og fremst med tegneserier. Det kan være en endring på gang tilbake til den mer klassiske 1800-forståelsen av ordet, med relanseringen av tekstjuleheftet Juleroser i fjor. I år er ikke bare Juleroser tilbake, men inspirert av heftets suksess satser forlagene for alvor på litterære julehefter.

Ikke desto mindre har noen av de aller eldste tegneseriejuleheftene fortsatt en knallsterk posisjon på markedet. I denne omgangen tar vi for oss de mest slitesterke, amerikanske klassikerne.

Knoll og Tott
Av Harold H. Knerr
36 sider
Kr. 57,90
Egmont

Det kan neimen ikke være lett å finne på noe nytt å si i forordet til disse heftene hvert år, men Fredrik Wandrup gjør sitt beste. I årets forord spekulerer han på hvor denne øya befinner seg, som vi kjenner som Knoll og Totts hjem. Et betimelig spørsmål, ettersom øyas enehersker kong Bumbo (eller var det Bongo?) er en profilert bifigur i årets hefte, men nesten umulig å svare entydig på.

Årets utvalg har jeg lest før, men det er vel kanskje umulig å unngå når en har lest Knoll og Totts julehefte i så mange år, og Egmont stort sett bare trykker serier fra Harold Knerrs siste ti virkeår (ca. 1936-1949). Det er svært gode årganger de har plukket fra i år, 1947 og 1948, med mange sprelske og visuelt oppfinnsomme gags. Men jeg synes de tidligere oversettelsene var bedre. Disse er til dels mer haltende.

kapteinenKapteinens Jul
Av Rudolph Dirks, rentegnet av Thierry Capezzone
36 sider
Kr. 59,90
Bladkompaniet

For andre gang overtar Thierry Capezzone et julehefte fra Henrik Rehr (det første var Flåklypa). Han har en renere og klarere strek enn sin forgjenger, og det kan heftet godt trenge, for det inneholder en lang og handlingsmettet historie. Kapteinen prøver å rømme til sjøs, men etter mye om og men ender både han, guttene, mutter og megleren på samme skip! Dirks mangler Knerrs fantasirikdom, men kompenserer for dette med enda villere streker, mer voldsom juling og en generelt større grad av fandenivoldskhet fra alle involverte parter. Dette er Knoll og Tott-humor i sin aller råeste form.  Her er det tett med action, og i grunnen ganske mye å lese på.

En strek i regningen er at Capezzone tydeligvis ikke hadde tid til å tegne alle sidene, for bakerst i heftet blir skipshistorien plutselig avbrutt, og erstattet med sider fra en annen historie (som ser ut til å være rentegnet av Rehr) – og også den blir avbrutt midt i. Så her har det oppstått redigeringsproblemer.

fofFiinbeck og Fia
Av George McManus
36 sider
59,90
Egmont

Fredrik Wandrup legger vekt på hatter i forordet sitt til dette heftet: Fiinbecks evige og umiskjennelige flosshatt, og Fias ustanselig voksende hattesamling. Forholdet disse to har til hatter, sier kanskje en del om deres personlighet.

Uten sammenlikning for øvrig har Fiinbeck og Fia det til felles med Nr. 91 Stomperud at begge serier bruker lang tid og mye tekst på å bygge opp til et enkelt poeng.  Fiinbeck og Fia har dog den fordelen at serien inneholder så mange finurlige detaljert at en aldri kjeder seg underveis. Årets serier, som stammer fra 1949, har dessuten den fordelen at de ikke gjentar seg selv for mye. For det kan ikke nektes for at F&F baserer seg mye på sine til dels egenskapte klisjeer, men ikke påfallende mye i denne årgangen. I en serie som heller mer mot det kyniske er det til og med blitt plass til en koselig historie om Finbecks møte med en hjemløs hundevalp her.

blondieBlondie
Av Dean Young og John Marshall
36 sider
59,90
Egmont

Nok en gang er stripene i årets Blondie-hefte av langt nyere dato enn i de andre seriene her (2006-2007). Det er ikke nødvendigvis noe stort problem; vanligvis er det noen gode poenger i Blondie, uansett årgang. Men i år er det skrint. Jeg fant bare to striper som jeg syntes var litt morsomme.  Blondie kan man godt stå over i år.

Julehefter 2016: Amerikanske travarar

Julehefter 2016: Amerikanske travarar

Jula bringer som vanleg med seg julehefter av amerikanske stripeserier som i stadig større grad synast å berre vere for spesielle høve som jul.  Mange av dei kan lett oversjåast mellom dei nyare, norskare og meir profilerte. Dei er likevel gjerne nokons favoritt.

 

pusurPusur
Av Jim Davis’ Studio
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Jim Davis og hans studio durar fram med sine velfriserte Pusur-striper, desse er frå 2015.  Dei tidlege dagane med røff strek og sylskarp humor er langt bak oss og sjølv om tittel-vignettane på sundagssidene i dei siste åra har vore det mest fengande med stripa så har dei valt å bruke nokon sider til dagsstriper i staden.

Med unnatak av ein knallgod vignett-homage til Will Eisner sin «The Spirit» så er dette grei underhaldning, men av typen som lett går i gløymeboka.  Mettande og velsmakande, men tomme kaloriar.

 

Tommy Og Tigern
Bill Watterson + Stephan Pastis og Paul Gilligan
32 Sider
59,90 kr.
Egmont Kids Media

Det er Tommy og Tigern, så det er bra. Eit par ganske greie sekvensar, mellom anna om Tommy sin Alaska-utflukt.  Paul Gilligan bidrar med Bar Bikkje. Rosinen i pølsa her er Stephan Pastis sin «Perler for Svin»-sekvens som Bill Watterson teikna 3 striper til, saman med alt relevant materiale kring den hendinga.  Så for dei som ikkje fekk den med seg første gong så er den vel presentert her.

Tommy og Tigern har gått så mange gonger i reprise at det vert slitsamt å gjenta et det er ein av verdas beste serier, så det er vel spesialsekvensen som er det største trekkplasteret.

harekHårek
Av Dik Browne
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Hårek er alltid fornøyeleg.  Stripene her er frå 1984 som var eit toppunkt i seriens popularitet og kritiske mottaking. Ikkje like naiv og sjarmerande som i dei første åra, men framleis bra.  Eit greit utval men utan dei meste markante og spanande birollefiguarne og situasjonane; her er det fokus på kjernefamilien i stripa. Så ikkje toppen av bunken i år.

 

billyBilly
Av Mort Walker
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Billy sundagssider frå 1995, litt vel mykje på tomgang denne gongen.  Velbrukte situasjonar med eldre karakterar som Generalen og Sjanten som ikkje heilt finner seg til rette i eit samfunn som går dei forbi.  Utan dei store sprella, mange gags er for  forutsigbare.

 

snofteSnøfte Smith
Av Fred Lasswell
32 Sider
Kr. 59,90
Egmont Kids Media

Årets Snøfte er frå 1971.  Det er den sedvanlege fleipinga med amerikanske fjellbønder, forankra i ein 1930-tals stereotypi.  Det er framleis velteikna og velkonstruerte gags og eit stykke vekke frå å gå på tomgang, men meir godlynt humring enn gapskratt.  Greitt som tidtrøytte midt i juleheftebunken, men framleis kanskje mest morosamt for dei av oss som er litt kjend med landleg humor.

 

 

Ganske enkelt seg selv

Ganske enkelt seg selv

Simpelthen Samuel er et poetisk epos om å være fri og gå sin egen vei. En vakker bok fra en av Finlands viktigste serieskapere.

Den finske serieskaperen Tommi Musturi har lang fartstid. Han var med-grunnlegger av det finske tegneseriekollektivet Kutikuti som hadde 10-års jubileum i år. Han startet det forlaget Huuda Huuda og har gitt ut en mengde bøker. Omverden har i lengre tid vært oppmerksom på det som er Finlands mest kjente tegner; hans «Book of Hope» som han begynte å gi ut, kapittel for kapittel, i 2005 ble utgitt på engelsk i 2015 gjennom ingen ringere enn Fantagraphics. Og nå er han endelig introdusert for det norske markedet gjennom No Comprendo Press. Og for en markedsdebut det er!

samuel-1Boken spinner rundt karakteren Samuel, en nøytral spøkelsesaktig raring. Han er kronisk nysgjerrig og åpen for alt.  Samuel nyter godt av naturen og naturen nyter godt av ham. Om han tar, gir han alltid tilbake. I Samuels verden eksisterer ikke drømmen om materiell velstand. Alt vi trenger, finnes rundt oss om vi bare velger å benytte oss av dem. Det er opplevelser og frihet som har verdi. Ikke hvor mange penger man har til sitt navn. For Samuel er lykke en sigarett i solnedgangen eller et nybakt brød.  Med andre ord er Samuel ukomplisert og spontan. Om folk ikke liker han for den han er, får det så være. Skulle nesten trodd at Musturi prøver å si oss noe.

samuel_02Musturi leker med mange forskjellige stilarter i sine verk, men de mer tilgjengelige, som denne og «Book of Hope», har etter min mening den mest solide streken han bruker. Han tegner i en klar linje, og stilen er så særegen og gjennomført som det kan få blitt. Bruk av farger, lys og skygger er også så gjennomført at det hele virker som et faktisk univers. Et sted der alt kan skje. Det hele har troverdigheten til en realistisk drøm. Man aksepterer det surrealistiske som den naturligste ting. Det er rett og slett vakkert.

samuel-3Ved første øyekast kan dette virke som en usammenhengende bok: Et lappeteppe av tegninger Musturi ikke helt visste hva han skulle gjøre med, så han lagde en bok. Musturi er selvsagt smartere enn som så. Den filosofiske og poetiske forestillingen som er «Simpelthen Samuel», med Samuel som hovedperson og Musturi psykedeliske former og fasonger som kulisser, utfolder seg sakte men sikkert foran øynene på leseren. Før du vet ordet av det sier du: «Aha!» og forstår hva det hele handler om. Du leser historien om deg selv. Om de du omgås med. Om alle. Vi må nyte det vi har fremfor å lyste etter alt. Vi må leke mer. Det er en historie om at vi må forandre oss.

Simpelthen Samuel
Av Tommi Misturi
ISBN 9788282550673
160 sider
200 kr.
No Comprendo Press