Browsed by
Kategori: Anmeldelser

Fortidens Iraker

Fortidens Iraker

Den franske tegneserieromanens format har gitt oss flere selvbiografier som presenterer dypere innsikt i Midtøstens politikk, levesett og moderne historie. Etter «Persepolis» og «Fremtidens Araber» kommer Lewis Trondheim og kona hans nå med sistnevntes memoarer fra Irak. 

Birgitte Findakly jobber som fargelegger for franske tegneserieskapere. Hun har fransk mor og arabisk far, og tilbrakte barndommen i farens hjemland, under diktatur, før familien flyttet til Frankrike da hun var i tenårene.

Birgitte Findakly vokste opp i Mosul, byen som senere skulle bli et av IS’ hovedkvarter. Det var da IS raserte oldtisbyen Hatra utenfor Mosul at hun bestemte seg for å skrive denne boka.

Med den bakgrunnen virker det uunngåelig at den selvbiografiske tegneserien hennes «Mohnblumen aus dem Irak» (Valmuer fra Irak) blir sammenliknet med Riad Sattoufs «Fremtidens Araber»-bøker (og ja, jeg vet at jeg hamrer inn det poenget med mitt valg av overskrift). Så før jeg forteller hva som er ulikt med selve bøkene, la meg først komme inn på hva som er ulikt med forfatternes oppvekst. Mens Riad Sattoufs far var en sekulær muslim og en neo-intellektuell oppkomling, var Birgittes Findaklys far en kristen (ortodoks) irakisk tannlege av fin familie. Birgittes familie levde – tilsynelatende – ganske trygt i Irak på 60-tallet, tross i flere voldelige kupp, og nøt godt av en middelklasse-levestandard på vestlig nivå.

Som tegneserie har den også sitt eget uttrykk. Der Sattouf er opptatt av å dramatisere barndomsopplevelsene sine for å gjøre dem mest mulig til en tegneserie, er «Mohnblumen» mer som en samling med episoder, kronologisk fortalt. Dialog forekommer, men det meste av historien blir formidlet av Findaklys fortellerstemme. Ekteparet Findakly/Trondheims bok er altså «tørrere» – mer dokumentarisk, og mest opptatt av å informere.

60-tallet var en politisk urolig tid i Irak

Bokas viktigste særpreg er i Lewis Trondheims tegninger. Han har lagt seg på en naivistisk og stilisert strek som er imponerende uttrykksfull i sin enkelhet. Iblant prøver han seg også med litt mer kreative visuelle fortellergrep. Bildet av irakiske soldater som løper på en rekke forekommer flere ganger i begynnelsen av boka.  I et tilfelle bruker han samme bildet to ganger på samme side, men med et par av soldatene fjernet andre gangen; dette for å illustrere utrenskingene i samband med hvert nye kupp.  Han kunne i grunnen gjort mer av den slags; «show don’t tell» forekommer det for lite av. Stort sett er tegningene bare nøkterne illustrasjoner av teksten.

Birgittes far forlot Irak med en feilslått optimisme om at ting ville bli bedre i hjemlandet senere

Som en illustrert memoarbok er «Mohnblumen» likevel engasjerende lesing, godt hjulpet av de mange observasjonene av kulturforskjeller og generelle merkverdigheter som kan prege dagliglivet i et diktatur. Saddam Husseins periode er bare omtalt i korthet, fordi det var etter Birgittes tid, men Irak var et underlig land, også før ham. Når Birgittes mor kjøper et ettbinds leksikon, oppdager hun at siden om Irak er klippet ut – ikke for å holde tilbake informasjon om Irak, men for å holde tilbake informasjon om Israel, som irakiske myndigheter nektet å omtale offentlig på 60-tallet. Fordi faren hennes jobber som tannlege for hæren blir telefonlinjen hans avlyttet, og privatsamtaler mellom han og kona kan plutselig bli avbrutt av en mann fra avlyttingen som klager på at de snakker fransk i stedet for arabisk. «Mohnblumen» er full av slike anekdoter, noen av dem små og pussige, andre mer komplekse og betydningsfulle. Sammenlagt utgjør de en rik og fascinerende oppveksthistorie fra en nasjon som ikke lenger ser ut til å ha noe annet enn en fortid.

Denne anmeldelsen er basert på den tyske oversettelsen av boka. Den engelske oversettelsen utkommer på Drawn & Quarterly i september

Mohnblumen aus dem Irak (Coqueliocots d’Irak)
Av Birgitte Findakly (forfatter, farger) og Lewis Trondheim (medforfatter, tegninger)
Oversatt til tysk av Ulrich Pröfrock
ISBN 9783956401206
122 sider
€ 18
Reprodukt

Farskjærlighet bak sløret blikk

Farskjærlighet bak sløret blikk

Ikke alle alkoholikere er voldelige. Noen av dem er gode mennesker, og er først og fremst en fare for seg selv. Dette er hovedbudskapet i svenske Sissel Gustafssons debututgivelse «Stackars Pappa».  

Som serieskaper er Gustafsson et barn av manga-boomen, med forkjærlighet for chibi-aktige figurer, og utdanning fra tegneserielinjen på Kvarnby Folkhögskola i Malmø. Boka hennes utkom nylig på forlaget Rabén & Sjögren, som er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder publikasjon av nye tegneserier for barn: Heftede bøker i hendig standardformat til overkommelige priser. I dette formatet gir de ut alt fra tegneserieversjoner av populære bildebøker som Mamma Mø og Laban, via Ronja Røverdatter-manga, til nye originalserier.

«Stackars Pappa» er en selvbiografisk tegneserie der Sissel Gustafsson legger vekt på særlig to ting: Hun har alltid elsket å tegne, og hun har alltid vært veldig glad i den fraskilte helgepappaen sin – som alltid har vært en alkoholiker. At han var alkoholiker forsto hun ikke før hun kom i tenårene, for han var alltid en god far for henne. Selvsagt la hun merke til at han ofte var sløv og luktet om kveldene, men hun var vant til det. Det nedrigste han noen gang gjorde, i alle fall i følge denne serien, var en gang å «låne» Sissels bursdagspenger (for å betale regningene, men det er lett å gjette seg grunnen til at han ikke kunne betale dem).

Pappas uforklarte kveldssløvhet var noe som Sissel Gustafsson vokste opp med

– Jeg var heldig med pappa, som ble mest følelsesløs når han hadde drukket, innrømmer Sissel Gustafsson avslutningsvis. Men også subtile historier om alkoholisme fortjener å fortelles, særlig når det gjøres med så mye hjertevarme som her. Følelsene er like sterke og ekte som i mange mer dramatiske oppveksthistorier. Og tittelen er ikke minst meningsfull; farens alkoholisme varr først og fremst et problem for ham selv. Sissel var alltid skjermet. Samtidig problematiserer serien det å skulle skjerme barn for mye.

Da faren hennes var til behandling for alkoholisme, fikk Sissel så diffuse forklaringer at hun ikke var sikker på om han var syk eller i fengsel.

Strukturen er temmelig løs og episodisk, med store byks i tid, noe som var nødvendig for å holde seg til tema: Fordi faren til Sissel ikke hadde delt foreldrerett, og moren flyttet sørover med Sissel og søsteren hennes, ble det etter hvert mer sporadisk at de så hverandre.

Risikoen er kanskje ellers at tegningene blir vel søtladne for voksne lesere, som egentlig kan få like mye ut av boka som de yngre. Men også det er trolig et bevisst valg; Historien er ganske konsekvent fortalt fra ståstedet til det barnet som Sissel en gang var, og en strek som minner om barnetegninger er i samsvar med dette.  Uansett burde det ikke hindre noen i å lese en vakker og tidvis også ganske morsom oppveksthistorie som «Stackars Pappa».

Stackars Pappa
Av Sissel Gustafsson
100 sider
SEK 104,-
Rabén & Sjögren

Lille 25-åring

Lille 25-åring

Zoom og Outland viderefører Lille Sprint på norsk.

I samarbeid med danske Zoom har Outland blitt en ny og viktig leverandør av fransk-belgiske tegneserier på norsk. Fra før av har de bøker med Sprint, Blåjakkene og Kid Lucky i katalogen. Nå gir de for første gang ut et softcover-album. 2013 var siste gangen Egmont ga ut et Lille Sprint-album – Det sekstende. Nå fortsetter Zoom/Outland der de slapp.

I seg selv er dette et svært prisverdig tiltak. En viktig fordel med Outlands utgivelser er at de ikke er i salg kun i en begrenset periode. Ulempen er selvsagt at de nye utgiverne ikke har distribusjon gjennom Narvesen og dagligvarebutikkene, men det jobbes med en utvidet bokhandlerdistribusjon.

Hvordan er så albumet i seg selv? Etter 17 album er det lett å stivne i formen, særlig med en gagserie, men Tome og Janry gjør sitt beste for å unngå det, enkelte forutsigbare gags til tross. Eksperimenteringsviljen deres er større enn noensinne, og serieskaperne er et oppkomme av ideer. Dette fører ikke nødvendigvis til morsommere poenger enn før, men gjør «Lille Sprint» til en mer spennende leseopplevelse; det skapes et inntrykk av at hva som helst kan skje. Med største selvfølge går serien fra slapstick og forvekslingskomikk til uforutsigbare absurditeter.

Den surrealistiske åpningshistorien er et perfekt eksempel på dette, men det som virkelig står ut, er en tolv siders sekvens i andre halvdel av albumet: Sprint får en trylledrikk av Cassius og blir plutselig 25 år. Så blir han et barn igjen. Så blir han 25 år igjen, så blir han et barn, men en kjempe…i det hele tatt, ord blir gjerne fattige når en skal prøve å forklare Lille Sprints verden – Selv om serien også utmerker seg med kreativ dialog.

Etter noen års pause er «Lille Sprint» et velkomment gjensyn med en serie som langt fra har gått ut på dato ennå.

Lille Sprint 17: Alle ser på deg!
Av Tome og Janry
Farger av Stéphane de Becker
Oversatt av Ann-Louis Nerem
52 sider
99 kr.
Zoom/Outland

Oppvarming til Årets Tegneserie

Oppvarming til Årets Tegneserie

OCX åpnet uoffisielt torsdag kveld med et svært variert program og mange høyaktuelle saker.

Offentlig byråkrati kan være komplisert, men Kulturrådets støtte er uunnværlig for å sikre et mangfold av tegneserieutgivelser i Norge. Derfor fulgte nok mange nøye med da Hans Ivar Stordal fra Kulturrådets tegneserieutvalg gjennomgikk prosessen for å søke på tegneseriestøtte. Til stede var også de to andre representantene for tegneserieutvalget.

Esben S. Titland er ikke blant de aller mest mest profilerte norske serieskaperne; kanskje framstår han som for politisk (selv om hans mest kjente arbeid, «Piketty på 1-2-3» (2014) nødvendigvis er veldig politisk, det også). Kanskje skyldes det at han ikke har laget noen lengre historier. Det kommer til i så fall til å forandre seg nå, for han er godt i gang med sitt hittil mest ambisiøse verk, en dokumentarisk tegneseriebok om den økonomiske depresjonen i Hellas. På torsdag presenterte han mange smakebiter fra boka.

Hans Ivar Stordal

Kuttpolitikken i Hellas har satt dype spor, og store deler av landets befolkning har rett og slett gitt opp. En av grekerne som Esben snakket med foreslo «Komikotragiko» som tittel på verket, og det passer godt med de observasjonene som han har gjort i Hellas. Situasjonen kan virke håpløs, men samtidig er han imponert over grekernes solidaritetsvilje, og framveksten av frivillige selvhjelpsgrupper. Selv flyktningene – som jo av naturlige geografisk årsaker ofte kommer først til Hellas – får del i gresk solidaritet og gjestfrihet.  De er sympatisk innstilt til folk som har det enda verre enn dem, mener Esben. Holdningen har selvsagt også noe å gjøre med større kulturell nærhet til flyktningene. For Esben var utfordringen ellers å forbli ydmyk, og ikke opphøye seg til noen Pulitzerkandidat. – Ingen tegneserieskaper vil portrettere seg selv som den suverene journalisten, mener han.

Esben S Titland

Prisen «Årets Tegneserie» blir delt ut i dag, og i den anledning hadde OCX invitert kulturpersonligheter fra andre felt for å få «utenforståendes» syn på nye norske tegneserier, inkludert dramatiker Kate Pendry, litteraturviter Ellen Engelstad og designer Aslak Gurholt Rønsen.

F.v. moderator Ingrid Brubaker, Kate Pendry, Aslak Gurholt Rønsen og Ellen Engelstad

Noen klare favoritter utmerket seg, og likeså noen ikke-favoritter. «Moderator» og «Grosz» var definitivt de to nominerte som falt best i smak: Rønsen og Engelstad utpekte «Moderator» til sin favoritt. – Den gir sterkest inntrykk, mente Rønsen, mens Engelstad kalte den «en veldig lang og gjennomarbeidet historie», og framhevet seriens poeng om at mennesker ikke ser lenger enn til sin egen navle, selv når det er dommedag. Britiske Pendry, som selv vekslet kontinuerlig mellom engelsk og norsk i debatten, skrøt av språket i «Moderator», som etter hennes mening er så flott at det er nesten uoversettelig.  Men favoritten hennes var likevel Grosz – Perfeksjon, terningkast seks, mente hun, mens Rønsen følte at boka traff ham med sitt valg av kunsthistorie og periode. Derimot innrømmer han at han slet seg gjennom «I’m a girl, it’s fantastic», og at han nok ikke er rett målgruppe for denne samlingen. Pendry mener at historiene i boka fungerer bra med Brian Eno som bakgrunnsmusikk, men at «it’s just too pastel for me». Alle tre likte «Ungdomsskolen», ved at den gjorde dem alle tre emosjonelle. – It left me feeling very depressed, fortalte Pendry. Boka som slå dårligst an i panelet var «Mellom Planeter». Både Rønsen og Engelstad var stort enige om at karkaterene ikke var helt troverdige, og at de ikke helt forsto motivasjonen. Pendry var enda strengere mot boka, men er samtidig overbevist om at det er noe spesielt ved den som hun bare ikke har forstått: – Jeg hatet den, men venter at jeg en gang plutselig skal våkne opp midt på natta og bryte ut «Oh my god, it was so wonderful! I totally misunderstood!»

Aslag Guttormsgaard og Ronny Haugeland er begge showmenn, du blir gjerne det etter å ha vært tilknyttet Duplex Records i så mange år. Presentasjonen av deres nye serie «Hønsemannen» ble derfor en kortere og mer intens affære preget av godt humør. Hønsemannen var opprinnelig en figur fra Barns Supershow på NRK, men No Comprendo Press mente den hadde potensiale som tegneserie. Nå gjenoppstår altså figuren i albumform, og det tegner til å bli like barnslig som i gamle dager. Guttormsgaard og Haugeland avsluttet seansen, og det offisielle programmet for OCX’ første kveld, med å invitere til allsang av en spesialskrevet sang tonesatt til «Når kastanjene blomstrer på Bygdøy Allé»: «For når Hønsemannen tisser i buksa av skrekk, trekker straks alle slemme skurker seg vekk».

Ronny og Aslag
Mellom to stoler

Mellom to stoler

Sigbjørn Lilleeng sin romopera.

Lilleeng si nye bok «Mellom Planeter» er sett i verdsrommet på eit forfallent lasteskip, med forteljinga stort sett sentrert rundt den typen slice of life-situasjonar Lilleeng har jobba så mykje med sidan «Nebelgrad Blues», og eit B-plott om muterte romrotter som skapar dramatikk, sjølv om eg ikkje skal spoile for mykje der.

Hovudpersonen, Mikael, har visse gnissingar med medarbeidarar, gir si venninne Jeane på båten fordi han er hekta på ein offiser (eller administrator) ved namn Heidi, og er elles stort sett umotivert, usympatisk og reaktiv gjennom heile boka.

På eit enkelt overflatisk nivå er boka bra. Lilleeng er ein dyktig teiknar, han seier sjølv i forlaget sitt materiale at han visuelt la seg på noko mellom Charles Burns, Sprint og japanske påverknader, og det merkast. Det fungerer her, òg. Han er utan tvil ein særs dyktig teiknar. På slike ting som dialog så står framleis ein del att, men han er betre no enn på «Generator»(2012).

Viss dette hadde vore ei lettbeint genre-historie retta mot ungdom i 14-15 års alderen a la Über-antologiane så kunne eg sagt meg ferdig der. På det nivået er ikkje problema ved boka så merkbare.

Problemet er at det er så uklart kva Lilleeng eigentleg har prøvd å gjere her, og hans eigne kommentarar i forhold til kva han meiner boka er på Jippi si heimeside, gjer det enno meir utydeleg.

Det synast som om Lilleeng har ynskt å fortelje ei historie med djup tematisk klangbotn, nesten inn i magisk realisme, som ikkje er ute av takt med hans fokus på slice of life-historier, men han gjer ingenting med det potensialet som ligger i premissen. Til slutt er det berre eit B-film plott som sluttar abrupt midt i vendepunktet i 2. akt  kryssklippa med eit forenkla trekantdrama og ein deus ex machina-avslutning  som ikkje gir meining for karakterane.

Hadde det vore retta mot ei yngre målgruppe som ikkje er så kravstore, så kunne det fungert, men når Lilleeng så inkluderer fleire eksplisitte sex-scener som i min ungdom ville ha betydd ikkje berre 18-års grense, men behov for sensur med svarte merkelappar, så sender det for meg eit signal om at det er meint som ein vaksenserie. Der fungerer den ikkje.

Ikkje det at eg trur at ein 12-åring ville fått sår på sjela av å sjå desse sex-scenene, men dei verkar malplassert og som eit unødig hinder for den målgruppa.

Lilleeng seier at han ynskte å fortelje ein feministisk historie,  men problemet i så måte er at boka først ikkje består Bechdel-testen (to kvinnelege karakterer som har minst ein full scene åleine der dei ikkje snakkar om menn), og dei to mest framtredande kvinnene er enkle sjablongar som ikkje har noko sjølvstendig agenda. Deira einaste funksjon i plottet er å ha sex med hovudpersonen Mikael.

Lilleeng synast ikkje å ha oversikt nok over sci-fi-troper til å unngå klisjeer eller å få miljøet til å verke realistisk , og der ein del merkelege val kunne ha vore forsvart som metaforiske konstruksjonar innan magisk realisme, så forblir det uforløyst. Der eldre sci-fi a la «Flash Gordon»  på 1930-talet har eit klart øvre middelklasse-perspektiv, så hadde mellom anna «Alien» på 1970-talet og «Red Dwarf» på 1990-talet eit utprega arbeidarklasseperspektiv og det er der denne boka passar inn. Men for meg som tidlegare transportarbeidar /bryggesjauar så framstår til og med skildringa av dette miljøet som overflatisk og lite autentisk i denne boka. Med mykje sci-fi og fantasy så er det ikkje problem med vitskapen eller magi som gjer at lesaren mistar trua på historia, det er når det mest kvardagslege ikkje gir meining. Slik er det for meg her.

Det er mogeleg at Lilleeng har tenkt tankar om kva forskjellige ting betyr og korleis dei gir meining, men det har ikkje landa på papiret.

Eg skulle ynskje eg kunne vere meir positiv enn det, for Sigbjørn Lilleeng er ein veldig dyktig serieskaper.

Mellom Planeter
Av Sigbjørn Lilleeng
ISBN 978-82-92226-64-3
132 Sider
270 kroner
Jippi Forlag

Krogh-Sørensen til sjøs igjen

Krogh-Sørensen til sjøs igjen

Norsk Maritimt Museum har nylig gitt ut et hefte i forbindelse med utstillingen Torpedert. Heftet gir en kortfattet innføring i krigsseileres liv under 1. verdenskrig og er, passende nok, ført i pennen av Kristian Krohg-Sørensen.

Heftet bygger på en sann historie om skipet «Gurre», som ble senket av en tysk ubåt i 1917. Historien fortelles stort sett gjennom øynene til den 16 år gamle messegutten Bernhard, som søkte jobb på skipet under krigens harde kår. Flere skip har tidligere blitt senket av tyske ubåter langs strekningen «Gurre» kjører på, og stemningen på skipet er anspent. 1. mars skjer det som alle fryktet. Skipet blir torpedert av en tysk ubåt. Kun Bernhard og to andre fra skipet overlevde, de 18 resterende omkom.

Kristian Krohg-Sørensen har raskt blitt etablert som en tegner av gamle dager. Hans første bok om krigsseileren og spritsmugleren Gulosten fikk stor oppmerksomhet, og høstet mange lovord da den kom ut. Etter det har han gitt ut jubileumshefte for sporveiene, og tatt for seg både T-banens og trikkens historie. Og nå i år kom altså Torpedert.

Da Gulosten – Liv i Helvete kom ut i 2015, hadde den et markant uttrykk. Den var tegnet i sort/hvitt, med en mengde skravering som gjorde det hele slagkraftig, mørkt og dystert. Det var derfor interessant å se ham jobbe med farger i trikk- og T-baneheftene, men med Torpedert har han virkelig funnet en vellykket fusjon av sin karakteristiske sort/hvitt-strek og farger. Det kan jo ha noe med kildematerialet å gjøre, men denne boken virket mer visuelt vellykket og fullkommen enn de to foregående. Han tillater seg også å jobbe med mer interessante sidekomposisjoner enn han tidligere har gjort, noe som er en berikelse til historien og antagelig et tegn på at Krohg-Sørensen har vokst som serieskaper siden 2015. Om man ser på dette heftet opp mot Gulosten, kan man også ane en sterk forbedring i strek. Krohg-Sørensen presenterer flere sider av seg selv som man kanskje ikke har sett så mye til i tidligere utgivelser, men forhåpentlig får vi se mer av det i fremtidige utgivelser. For dette er lekkert.

Heftet, med sine snaue 12 sider, tar nesten kortere tid å lese enn denne teksten, men jeg mistenker likevel at dette kan være en utgivelse som noen kanskje ikke vil ta seg tid til. Det burde de. Krohg-Sørensen tegner en dramatisk og lekker fortelling som presenterer historie akkurat slik jeg liker det. Kort, konkret og spennende.

Torpedert – Dampskipet Gurres Siste Ferd
Av Kristian Krohg-Sørensen
ISBN 0200000124113
16 sider
79 kr
Norsk Maritimt Museum

Alene i hele verden

Alene i hele verden

Hva ville du foretatt deg dersom nesten alle mennesker i verden plutselig bare forsvant uten et spor, og de få som var igjen forsto like lite som deg? 

Norske serieinteresserte ble for alvor kjent med serien Seuls da tegner Bruno Gazzotti besøkte Raptusfestivalen i 2014, beleilig samme år som albumserien begynte å komme ut på engelsk.  Men først nå kommer den på norsk under tittelen Alene, takket være et mindre barne-og ungdomsbok forlaget ved navn QlturRebus.

Serien er fortalt i klassisk fransk-belgisk stil, i periodevise album på 48 sider (første bind er litt lenger). Riktignok er formatet noe redusert i den norske utgaven, men ikke mer enn at Gazzottis tegninger fortsatt kommer til sin rett. Reduksjonen til et noe mer hendig format skyldes trolig at QlturRebus prøver å selge bøkene sine til barn og unge heller enn til tegneseriesamlere. Det er altså snakk om en bokhandlervare. Som før nevnt er dette noe vi ser stadig mer av når det gjelder tegneserier.

Grunnideen bak Alene er inspirert av «Fluenes Herre», men med storsamfunnet, heller enn et mikrosamfunn, som bakteppe. Fem barn våkner opp i samme by, og oppdager at alle andre mennesker er forsvunnet. Mysteriet blir ikke mindre av at verken tv, radio eller internett fungerer. Hva har skjedd?

Å knuse en bil er Dodjis måte å be om ro på. F.v. i siste rute: Camilla, Tommy, Lea og Ivan

Persongalleriet er klassisk i sin sammensetning, blandet både når det gjelder kjønn, etnisitet, samfunnslag og personlighet. Figurene er typer vi kjenner fra spenningsbøker for barn, den tøffe barnehjemsgutten Dodji som en kontrast til den snusfornuftige, privilegerte nerden Ivan; den sjenerte og engstelige Camilla som en kontrast til den sterke og modige Lea, og med grinete lille Tommy som halehenget til de større barna. De er arketyper, men allerede i første bind er det klare tegn til karakterutvikling for alle hovedpersonene. Barna blir formet og utviklet av de konstante prøvelsene de utsettes for.

Gazzotti tegner serien i moderne fransk-belgisk stil, sterkt inspirert av Janry, etter manus av den allsidige forfatteren Fabien Vehlmann. For norske lesere er han nok mest kjent som nåværende forfatteren av Sprint, og for albumet De 100 000 Dødes Øy, som han lagde sammen med Jason. En viktig årsak til at samarbeidet mellom disse to fungerer bra, er at begge tenker visuelt. Vehlmann har en filmatisk fortellerstil, og lar bildene fortelle historien så langt det lar seg gjøre. Slike får historien den atmosfæren av mystikk og fare som premisset krever. Selv når han tilfører historien innslag av humor, beholder serien den ampre og nervøse stemningen, som når Ivan legger fram søkte og fantasifulle teorier om hvorfor alle er forsvunnet. Gazzottis strek viser selvsagt at også han tenker visuelt, men det som gjør aller sterkest inntrykk er ansiktsuttrykkene. Følelsene og stemningene som han lar oss lese ut av ansiktene forteller halve historien alene. Særlig Dodji er karakterisert av disse.

Ivan tenker mye, men er nok ikke så smart som han tror

Når QlturRebus skulle publisere sin første rene tegneserie (bind 2 og 3 er under planlegging), er Alene et godt valg.  Spenningsnivået er høyt, og figurene er lette for barn å relatere seg til. Det samme er frykten og konfliktene, tross i den helt unike situasjonen som de utspiller seg i. Et problem er at unge lesere kan bli utålmodige i ventingen på den store avsløringen (for det er en bestemt grunn til at alle forsvant, men grunnen blir avslørt først i et senere album). Men som med alle god mysteriebasert litteratur er Alene verdt å lese for langt mer enn bare å løse mysteriet.

Alene 1 – Forsvinningen
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
ISBN 9788293569008
60 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

Aller første Suicide Squad-utgivelse fra DC Rebirth, gjør kanskje for mye ære på høstens kinofilm.

DC Comics nyeste storsatsning, Rebirth, har erstattet New 52 (2011-2016). Og med Rebirth sin første utgivelse, får de en helt ny forfatter i serien, Rob Williams. Denne gangen har Suicide Squad en påfallende likhet med David Ayers film. Om dette er en fordel eller ikke, vil jeg komme tilbake til.

Handlingen starter med at fengselsbestyreren og lederen, Amanda Waller, er kalt inn til et krisemøte hos president Obama. Han truer med å legge ned Suicide Squad, på grunn av gruppens ubalanserte og rabiate håndtering av sine siste utenlandsoppdrag. Men Waller har et trumfkort på lur: Rick Flag. Denne Rick Flag har et svært godt rykte på seg, i motsetning til de på gruppen som presidenten i det siste har holdt strengt under lupen. Fordi den redelige og høyt dekorerte Flag skal lede dem, endrer presidenten mening og gir Waller grønt lys til å sette i gang. Men lettlurt er han ikke; Obama viser klør og sier: «This colonel Flag … He’d better be everything you say he is.»

Amanda Waller er vant til å ha nervekriger med amerikanske presidenter, fra Reagan til Obama. Det skal bli veldig interessant å se henne på tomannshånd med Trump…

Medlemmene er akkurat de samme som i filmen: Rick Flag, Harley Quinn, Deadshot, Katana, Captain Boomerang, Killer Croc og Enchantress. Men El Diablo og Slipknot (som også var i med filmen) er utelatt. Så sendes de på et oppdrag: å dykke dypt ned til et hemmelig, russisk undervannsfengsel. De skal stjele The Black Vault, for å bringe det til rette hender – det amerikanske forsvaret. The Black Vault er egentlig en teleporterende kule, som kan bringe folk til The Phantom Zone (en institusjon fra Supermann-heftene, som holder intergalaktiske kriminelle fengslet). Vendepunktet blir da Supermanns fiende, Zod, kommer ut av teleportkulen for å angripe dem. Hvordan Suicide Squad skal kunne klare å kjempe mot dette, vil bli spennende lesning. Og det hintes til at The Black Vault skal være et tema også i kommende utgivelser. Neste utgivelse, vol. 2 «Going Sane», kommer 13.juni.

Rob Williams er en britisk tegneserieforfatter som er ny på Suicide Squad, men han har mange utgivelser bak seg, fra både Marvel og DC. Blant annet har han skrevet Wolverine, Judge Dredd, Deadpool og Spider-Man.

Allerede Supermann visste hvilket sjansespill det er å stole på fantomsonen…

Det har vært veldig vanlig de siste årene, i DC Comics hefter, at mange tegnere kan bidra i ett og samme historie. Den nye Suicide Squad-tegneren er Jim Lee. Han har mange gode verk på samvittigheten, og særlig kan nevnes hans markante tegninger fra «Batman: Hush» (Jeph Loeb 2002-2003). Fordi tegningene i Suicide Squad skal gjenspeile humoren, har særlig New 52-serien hatt noe lik tegnestil. Denne stilen er overført til Rebirth. Derfor har Lees tegninger i dette albumet et løsere og ledigere uttrykk, enn de dystre og skarpskårne strekene som han ellers pleier å ha. For å gjenspeile humoren, er dette Rebirth-albumet i sin helhet tegnet med et spenstig og lettbeint uttrykk.

Koseprat er ikke noe for Katana

Mye har endret seg fra New 52: Den tidligere slanke og pene Amanda Waller, er i Rebirth stor og kraftig, akkurat som i debuten 1987. Sist Rick Flag var å se i Suicide Squad, var i John Ostranders «From The Ashes» (2008). Han er nå tilbake, men var totalt fraværende i New 52. Men fordi han introduseres i Rebirth, møter han Waller og hennes gruppe med blanke ark. En reboot – Det er her første gang han møter dem. Flag skal lede dem i riktig retning, og har en ‘kom-til-saken’ holdning. Og det trengs absolutt: Captain Boomerang er også her en arrogant unnasluntrer. Harley Quinn har påfallende likhet med Margot Robbies tolkning av henne fra 2016-filmen (og det samme kan sies om Enchantress/June Moone), både på hår og klær. Også hun utfordrer Flags autoritet. Flag sier selv: «Harley? She’s chaos. 24/7.» Til og med Jokeren, i sin svært korte opptreden, er lik Jared Letos tolkning av ham fra filmen.

Si hva du vil om Jokeren, men yrkestolthet har han

Av fortellingens science fiction-referanser er noe interessant: The Black Vault (på norsk ‘Det sorte hvelv’) er et stort, teleporterende hull som fører til The Phantom Zone. Dette har referanser til teorien om liv på andre planeter: En teori om dette er at når en stjerne dør ut, dannes et sort hull i galaksen. Hvis et romskip flyr inn dit, kan de (ifølge teorien) komme til en annen galakse med potensielt liv.

Harley Quinn liker å leve farlig. Boomerang…ikke fullt så mye

Dette er et album som helt klart skiller seg fra New 52-eraen. Sett fra en skeptikers ståsted kan man gjerne beskylde dette Rebirth-albumet for å sole seg for mye i kommersialiseringen fra sensommerens kinofilm- for alt hva det er verdt. En Harley med samme hårfrisyre og klær som Margot Robbie fra filmen, og at Killer Croc på død og liv også må være med. Så fra en fan sitt ståsted: Hvorfor ikke? Vi trenger stadig nye innspill fra DCs univers, og slikt kan faktisk være et mangfold. Denne anmelder vender tommelen opp, av to grunner. Den ene er at Rebirth skal gjøre ære på karakterenes og universets omfattende og lange historie- i motsetning til New 52 sin reboot. Den andre grunnen er den samme som alltid i Suicide Squad: Portrettering av en liga som viser at skurker kan ha sine gode sider. Også i Rebirth.

Suicide Squad Vol. 1: The Black Vault
Skrevet av Rob Williams, tegnet av Jim Lee og Philip Tan + backup
ISBN 978-1401269814
160 sider
USD 17
DC Comics

Les også:
Serie til film: Suicide Squad

 

Rocky nettopp nå – en overgang

Rocky nettopp nå – en overgang

Det er tidens løsen, og tidens tegn, at tegneserieheftene endrer utgivelsesfrekvens og til en viss grad utseende for å greie seg på markedet. Nå følger Rocky etter, men begynner året med en siste runde av det gamle formatet.

Fra og med 2017 blir antall utgaver i året redusert til det halve (4-5). Nr. 2/2017 kommer derfor først ut etter påske; til gjengjeld vil bladet være tjukkere, og kommer også til å inneholde mer av tittelserien. Det sistnevnte har vi hørt før, men løftene om mer Rocky er såpass konkrete at vi får stole på dem.

I mellomtida er Inge og Rocky i skogen, for en gangs skyld uten at det er snø. Også ganske uvanlig er det mye aktivitet denne gangen. Serien er mer visuell enn på lenge, og Inge er like aktiv, både fysisk og i kjeften som seriens hovedperson.  De sedvanlige lange, spissformulerte samtalene blir avvekslet med mer uforutsigbare og surrealistiske situasjoner. En stripe handler bare om at Inge avbryter Rocky midt i dusjingen for å kunngjøre at han «prater med kattugla», før han løper ut igjen for å lage fuglelyder. Dette er i det hele tatt en litt annerledes leseopplevelse som ikke nødvendigvis framkaller mer latter enn vanlig, men som er atskillig mer variert – ikke minst visuelt, som sagt.

I sekvensen nevner Rocky på et tidspunkt Medel-Svensson (gjennomsnitts-svensken), og som samvittighetsfulle oversetteren han er, kan ikke Dag Gravem unnlate å skrive en artikkel for å forklare hvorfor han beholdt dette. Og som vanlig velger han å utbrodere temaet i en framifrå kulturhistorisk artikkel preget av førsteklasses researcharbeid.

Stripesekvensen henger også sammen med en utstilling som Martin Kellerman åpnet på Djurgården kort tid før dette bladet kom ut. Skal vi tro den håndfullen med bilder som bladet gjengir, er denne utstillingen absolutt verdt å få med seg hvis du er innom Stockholm i år.

Ellers oppsummerer bladet Rockys jubileumsstipend med en gjennomgang av de seks kandidatseriene, samt en oppfordring om å stemme fram din favoritt. I tillegg supplerer bladet dette med å intervjue tegneserieredaktørene i Dagbladet, VG og Aftenposten; igjen, førsteklasses redaksjonelt arbeid.

Gjesteserien er Corto Maltese, nærmere bestemt en smakebit fra albumet «Keltiske Ballader». Avsnittet er godt valgt, det er handlingsmettet, forklarende, og fungerer bra som en introdusering til albumet. Selvsagt blir det geleidet av en artikkel som presenterer både serien selv om Minuskel sine planer om å utgi Corto Maltese komplett.  Alt vel og bra, og selvsagt fortjener både serien og prosjektet en omtale.  Men…det er gammelt nytt. Var det en sak de hadde liggende i reserve? Så lenge bladet har vært publisert av Strand og Bestselgerforlaget, har Rockys gjesteserier utmerket seg ved at de er presentasjoner enten av nyheter (kommer snart fra NCP/Jippi/Minuskel e.l.) eller av kuriositeter (kommer neppe på norsk, men er verdt å sjekke ut, og du kan kjøpe den svenske eller amerikanske utgaven på Tronsmo).

Den typen gjesteserier sørget alltid for velkommen variasjon i bladet, og jeg håper virkelig at de fortsetter med dette i Rocky etter omleggingen. Og med Dag Gravems artikler, selvsagt.

Rocky nr. 1/2017
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Hugo Pratt
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Forrige nummer

Fantomet nett no

Fantomet nett no

Heftet avsluttar eit svært godt år på topp!

Ja, det har vore eit svært bra år for hefteserien «Fantomet». Nokre av utgåvene har vore mellom det aller beste ein kan forvente i dag, og redaksjonen jobbar steingodt med å setje saman velkomponerte samlingar. Ikkje alle nummer held like god kvalitet, men jamt over er dette framifrå arbeid frå ein god redaksjon.

Og når dei har det beste materialet tilgjengeleg, vert det endå betre. Denne gongen vert det ikkje full pott, berre nesten.

Framsida? Noko kjedeleg, vår mann i posisjon – klar til kamp. Sal Velluto har snekra denne, og eg saknar alt dei svenske malte framsidene, full av mystikk og drama. Denne vert for «super-aktig» og faktisk litt gammaldags. Karakter: 3.

Leiaren presenterer ein riktig kuriositet; ein veggbunad ein stad i Oslo, som ber umiskjennelege «Ånden som går»-preg. Interessant folkeopplysning; karakter: 5.

00_fa-ivy-crow

Hovudhistoria heiter «Mysteriet på Ivy Crown». Herr og fru Walker vitjar vener på Amerikas austkyst og får eit mysterium i hendene. Ein elev ved eit velrenommert universitet har forsvunne. Ting tyder på at universitetet ikkje er så reinhårig som alle trur, bl.a. er det tale om hemmelege ritual og brorskap – slikt som me har høyrt er ein del av maktstrukturen i det kvite USA. Ting vert riktig utriveleg for mange, også vår helt, men det endar nokonlunde godt til slutt. Bra manus frå svenske Silverbo og teikningar av spanske Ruiz – karakter 5.

00_fa-walkers-table-coverSå kjem 4 sider Fantomet Fakta – ein riktig godbit som tek for seg Fantomet globale historie – i alle land som har utgjeve serien. Det er overraskande mange og eksotiske variantar av både hefte, figur og serie. Pussig at det indiske Fantomet-bladet, som har både vestleg og Hindi tittel, er gløymt her. Karakter: 5.

Det er funne plass til ein tosidar frå 80-talet (her skal det jubilerast!) men dette er berre ein kuriositet for komplettistar. Karakter: 2.

Endeleg er livsfarlege og vakre Kriss (frå Valnor) attende. I ein forteljing som er mindre prega av (sedvanleg) krig og maktkamp, meir regulær Fantasy denne gongen. Det er nesten som eit kvileskjer i Kriss-historierekka. Dramatisk, om noko vi kan kalle «Dei fortapte borns hemmelege øy». Her vert det synsing, men Kriss og Thorgal-universet er alltid å rekne med. Karakter: 4.

Eit godt og solid hefte som avsluttar ein verkeleg bra årgang av bladet. Samla karakter: 3+5+5+5+2+4; 24, fordelt på 6 = blank 4.

Denne meldaren gler seg til neste år, der vi kanskje får ei utvikling av «Den tomme trona» samt flotte sideserier, som neste gongs «Undertaker».

Fantomet 13/2016
100 sider
67 kr.
Egmont Kids Media