«Tåke over Svartøy» vil gjerne være en norsk Cthulhu-saga, men mangler nerven til å gjennomføre det slik.

Er det et langt steg fra å lære barn omsorg for planeten til å lære dem hva døden egentlig er, og hvordan den rammer?

Hybridtegneserien Naturinstruksjoner er en hendig manual for refleksjon og ro. Bokens estetiske uttrykk understreker budskapet.

Kva, ENDÅ eit ragnarok? Korleis kan Ida Neverdahl gjere noko som helst originalt med temaet på dette tidspunktet? Svaret er: Ved å vere seg sjølv lik. For Floke er ein veldig Ida Neverdahl serie.

«Elastico» kunne blitt eit heiderleg forsøk på å revitalisere fotballteikneserien, men framstår som spøkelset av ein daud sjanger. 

Krypto-serien var var på sitt beste i bok 1, “Ned i dypet”, og selv ikke da var den spesielt god. Oppfølgeren “Orkanen” er både uengasjerende og tegneteknisk svak. 

Albumaterialet ble oppbrukt i Vol. 1 av De fantastiske tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers, men praktvraket hadde fortsatt mange ubrukte deler.

Victoria H. Hamres solodebut «Miso» er enkel og koselig historie med et litt forvirrende budskap.

Barns fantasilek tas på alvor i Bjørn Ouslands nye univers. Eventyrelementene stikker også dypt.

I skrivande stund verkar «Koronadagbøkene» meir aktuell enn nokon sinne. Men kvar krise har sine fasar, og den fasen som boka skildrar, framstår allereie i ettertid som noko heilt særskilt.