Browsed by
Kategori: Svensk

Maos lille traktor

Maos lille traktor

Det svenske tegneserieforlaget Tusen Serier spesialiserer seg på en internasjonal profil. Serieskaperen Emei Burell, som er født i Uppsala, men har bodd i flere land og dessuten har en kinesisk mor som var del i kulturrevolusjonen, virker som en perfekt match. Hennes debutbok «Berättelser om Yunnan» forteller morens historie.

Da hun var ung ble Yuan sendt fra Beijing til en gummiplantasje i provinsen Yunnan, langt sør i Kina. Arbeidet hennes var til å begynne med rutinepreget: hun vendte jord oppe i bergsiden slik at den kunne sås på nytt. Men gjennom en blanding av flaks og sjarme endte hun opp som sjåfør med ansvar for gummitransporten, først i traktor, senere i lastebil.

Hovedkapittelet handler om hvordan Yuan endte opp i Yunnan, og hvordan hun ble sjåfør. Det er en tekstdrevet historie, men Burell har god nok forståelse av tegneserier som et visuelt medium til å levendegjøre den. Bildespråket er svært variert. Best er hun på naturlandskap og på mennesker, individuelle eller i grupper. Svakest er hun på større menneskemengder og byer. Historiematerialet er tilpasset de sterke sidene hennes som tegner. Vektlegging av jordfarger forsterker stemningen.

Historien er i tre deler, atskilt ikke bare i tema og tidsepoke, men også i tegnestil. Den første delen er en generell innledning til hovedhistorien, mens det siste kapitlet er et sidespor om barndomsminner knyttet til melon-saftis. Begge er tegnet i en lettere og mer humoristisk strek, sørlig den sistnevnte.

Politisk har Tusen Serier en tendens til å helle mot venstresiden. «Berättelser om Yunnan» prøver å holde politikken, inkludert maoismen, på avstand ved å fokusere på det praktiske dagliglivet, der idelogi har fått en birolle. Selv kveldsmøtene, der den politiske indoktrineringen fant sted, var sterkt forkortet i Yuans avdeling fordi avdelingen med ansvar for gummitrærne måtte grytidlig opp.  Noen vil kanskje innvende at historien likevel idylliserer kulturrevolusjonen, men det er mulig at en mer komplett biografi hadde kommet inn på revolusjonens mørke sider.

For som biografisk tegneserie er «Yunnan» fragmentarisk. Historien om hvordan Yuan ble sjåfør føles mer som et kapittel i en ufullendt bok enn som konklusjonen. Man sitter igjen med inntrykket av at det var en lenger fortelling her som Burell ønsket å fortelle, men som hun manglet tid eller overskudd til. Men det hun har illustrert av morens ungdomsberetninger, gjør hun en god jobb med.

Berättelser om Yunnan
Av Emei Burlell
ISBN 9789198302967
96 sider
150 SEK
Tusen Serier

www.tusenserier.com

Farskjærlighet bak sløret blikk

Farskjærlighet bak sløret blikk

Ikke alle alkoholikere er voldelige. Noen av dem er gode mennesker, og er først og fremst en fare for seg selv. Dette er hovedbudskapet i svenske Sissel Gustafssons debututgivelse «Stackars Pappa».  

Som serieskaper er Gustafsson et barn av manga-boomen, med forkjærlighet for chibi-aktige figurer, og utdanning fra tegneserielinjen på Kvarnby Folkhögskola i Malmø. Boka hennes utkom nylig på forlaget Rabén & Sjögren, som er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder publikasjon av nye tegneserier for barn: Heftede bøker i hendig standardformat til overkommelige priser. I dette formatet gir de ut alt fra tegneserieversjoner av populære bildebøker som Mamma Mø og Laban, via Ronja Røverdatter-manga, til nye originalserier.

«Stackars Pappa» er en selvbiografisk tegneserie der Sissel Gustafsson legger vekt på særlig to ting: Hun har alltid elsket å tegne, og hun har alltid vært veldig glad i den fraskilte helgepappaen sin – som alltid har vært en alkoholiker. At han var alkoholiker forsto hun ikke før hun kom i tenårene, for han var alltid en god far for henne. Selvsagt la hun merke til at han ofte var sløv og luktet om kveldene, men hun var vant til det. Det nedrigste han noen gang gjorde, i alle fall i følge denne serien, var en gang å «låne» Sissels bursdagspenger (for å betale regningene, men det er lett å gjette seg grunnen til at han ikke kunne betale dem).

Pappas uforklarte kveldssløvhet var noe som Sissel Gustafsson vokste opp med

– Jeg var heldig med pappa, som ble mest følelsesløs når han hadde drukket, innrømmer Sissel Gustafsson avslutningsvis. Men også subtile historier om alkoholisme fortjener å fortelles, særlig når det gjøres med så mye hjertevarme som her. Følelsene er like sterke og ekte som i mange mer dramatiske oppveksthistorier. Og tittelen er ikke minst meningsfull; farens alkoholisme varr først og fremst et problem for ham selv. Sissel var alltid skjermet. Samtidig problematiserer serien det å skulle skjerme barn for mye.

Da faren hennes var til behandling for alkoholisme, fikk Sissel så diffuse forklaringer at hun ikke var sikker på om han var syk eller i fengsel.

Strukturen er temmelig løs og episodisk, med store byks i tid, noe som var nødvendig for å holde seg til tema: Fordi faren til Sissel ikke hadde delt foreldrerett, og moren flyttet sørover med Sissel og søsteren hennes, ble det etter hvert mer sporadisk at de så hverandre.

Risikoen er kanskje ellers at tegningene blir vel søtladne for voksne lesere, som egentlig kan få like mye ut av boka som de yngre. Men også det er trolig et bevisst valg; Historien er ganske konsekvent fortalt fra ståstedet til det barnet som Sissel en gang var, og en strek som minner om barnetegninger er i samsvar med dette.  Uansett burde det ikke hindre noen i å lese en vakker og tidvis også ganske morsom oppveksthistorie som «Stackars Pappa».

Stackars Pappa
Av Sissel Gustafsson
100 sider
SEK 104,-
Rabén & Sjögren

Rocky nettopp nå – en overgang

Rocky nettopp nå – en overgang

Det er tidens løsen, og tidens tegn, at tegneserieheftene endrer utgivelsesfrekvens og til en viss grad utseende for å greie seg på markedet. Nå følger Rocky etter, men begynner året med en siste runde av det gamle formatet.

Fra og med 2017 blir antall utgaver i året redusert til det halve (4-5). Nr. 2/2017 kommer derfor først ut etter påske; til gjengjeld vil bladet være tjukkere, og kommer også til å inneholde mer av tittelserien. Det sistnevnte har vi hørt før, men løftene om mer Rocky er såpass konkrete at vi får stole på dem.

I mellomtida er Inge og Rocky i skogen, for en gangs skyld uten at det er snø. Også ganske uvanlig er det mye aktivitet denne gangen. Serien er mer visuell enn på lenge, og Inge er like aktiv, både fysisk og i kjeften som seriens hovedperson.  De sedvanlige lange, spissformulerte samtalene blir avvekslet med mer uforutsigbare og surrealistiske situasjoner. En stripe handler bare om at Inge avbryter Rocky midt i dusjingen for å kunngjøre at han «prater med kattugla», før han løper ut igjen for å lage fuglelyder. Dette er i det hele tatt en litt annerledes leseopplevelse som ikke nødvendigvis framkaller mer latter enn vanlig, men som er atskillig mer variert – ikke minst visuelt, som sagt.

I sekvensen nevner Rocky på et tidspunkt Medel-Svensson (gjennomsnitts-svensken), og som samvittighetsfulle oversetteren han er, kan ikke Dag Gravem unnlate å skrive en artikkel for å forklare hvorfor han beholdt dette. Og som vanlig velger han å utbrodere temaet i en framifrå kulturhistorisk artikkel preget av førsteklasses researcharbeid.

Stripesekvensen henger også sammen med en utstilling som Martin Kellerman åpnet på Djurgården kort tid før dette bladet kom ut. Skal vi tro den håndfullen med bilder som bladet gjengir, er denne utstillingen absolutt verdt å få med seg hvis du er innom Stockholm i år.

Ellers oppsummerer bladet Rockys jubileumsstipend med en gjennomgang av de seks kandidatseriene, samt en oppfordring om å stemme fram din favoritt. I tillegg supplerer bladet dette med å intervjue tegneserieredaktørene i Dagbladet, VG og Aftenposten; igjen, førsteklasses redaksjonelt arbeid.

Gjesteserien er Corto Maltese, nærmere bestemt en smakebit fra albumet «Keltiske Ballader». Avsnittet er godt valgt, det er handlingsmettet, forklarende, og fungerer bra som en introdusering til albumet. Selvsagt blir det geleidet av en artikkel som presenterer både serien selv om Minuskel sine planer om å utgi Corto Maltese komplett.  Alt vel og bra, og selvsagt fortjener både serien og prosjektet en omtale.  Men…det er gammelt nytt. Var det en sak de hadde liggende i reserve? Så lenge bladet har vært publisert av Strand og Bestselgerforlaget, har Rockys gjesteserier utmerket seg ved at de er presentasjoner enten av nyheter (kommer snart fra NCP/Jippi/Minuskel e.l.) eller av kuriositeter (kommer neppe på norsk, men er verdt å sjekke ut, og du kan kjøpe den svenske eller amerikanske utgaven på Tronsmo).

Den typen gjesteserier sørget alltid for velkommen variasjon i bladet, og jeg håper virkelig at de fortsetter med dette i Rocky etter omleggingen. Og med Dag Gravems artikler, selvsagt.

Rocky nr. 1/2017
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Hugo Pratt
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics

Forrige nummer

ROCKY NETTOPP NÅ – PÅ TUR

ROCKY NETTOPP NÅ – PÅ TUR

Etter jubileumsnummeret har ikke Martin Kellerman rukket å produsere nok nytt stoff, så vi får en reprise på Rocky i den norske fjellheimen, samt første glimt av Jasons helt nye turskildring.

Rocky sitter for det meste hjemme i leiligheten i de nye stripene –  ja, det er en av de sekvensene. Han har riktignok mye besøk, noe som vanligvis skaper mer dynamikk. Men denne gangen tar det aldri helt av, bortsett fra i et par striper der Inge kommenterer lokalaviser. Nei, det var nok mer grep i Rocky (og Martin) for noen få år siden, da han utforsket den norske fjellheimen. Månedens reprisesekvens er utvidet, og ikke så veldig gammel; den stammer fra den siste utgaven av Egmonts Rocky-blad før, og er basert på en Norgestur som Martin hadde i 2011. Stripene er fra hans basketak med naturen i Jotunheimen og Nordkapptraktene. Her er det atskillig mer spenst og oppfinnsomhet, særlig visuelt, selvfølgelig, men også verbalt. Og den norske fjellheimen er vakkert, men usentimentalt skildret.  Beklager Martin, men «bedre før» må bli konklusjonen akkurat i dette nummeret i alle fall.

Overflødig, men underholdende, å vise hvordan det går når Rocky bruker sin skrudde logikk for ta seg en dukkert ved et nordnorsk ferjeleie.
Overflødig, men underholdende, å vise hvordan det går når Rockys skrudde resonnementer lokker ham til å ta seg en dukkert ved et nordnorsk ferjeleie.

Ellers er Jason kanskje det store trekkplasteret i dette nummeret, som inneholder en forhåndskikk på hans nye tegneserieroman «Santiago de Compostela». Tittelen viser til den stadig mer populære pilegrimsveien i Nord-Spania, som også tiltrekker seg pilegrimer med et mer sekulært sinnelag. John Arne Sæterøy (Jason) gikk den selv, noe som selvsagt var grunnlaget for denne boka. Den er altså mer selvbiografisk enn den typiske Jason-serie, selv om de karakteristiske dyrefigurene fortsatt er med. Jeg skal innrømme at jeg synes Jason har begynt å stivne litt i formen, så en selvbiografisk fortelling virker i seg selv litt forfriskende og annerledes. Samtidig fungerer nyskapingen begge veier: Kombinasjonen av Jasons strenge strukturering og uberørte, pokerfjesete dyrefigurer gir en ny dimensjon til den selvbiografiske serien som sjanger.

De gule pilene som Jason refererer til, er selvsagt de som viser veien til Santiago de Compostela
De gule pilene som Jason refererer til, er selvsagt de som viser veien til Santiago de Compostela

En ny Jason-bok er alltid en begivenhet, særlig nå han denne gangen går litt nye veier. Så redaksjonen har lagt skikkelig arbeid ned i presentasjonen, med både et intervju og en fyldig artikkel, signert Dag Gravem, om fenomenet Santiago de Compostela i historisk og kulturell kontekst. Utmerket arbeid igjen, Dag!

Månedens kandidat til Rockystipendet er «Hverda’n» av arkitekturstudent og seriedebutant Mari Burheim. Serien handler om frustrasjonene til en pengelens student. Som navnet antyder er den forholdsvis uambisiøs, men i helheten kanskje det beste bidraget så langt. Poengene er både smarte og relaterbare, og «Hverda’n» utmerker seg også med en smidig tegnestil og noen kostelige ansiktsuttrykk.  Men Burheim må jobbe litt med fonten, særlig i de mest tekstrike boblene.

Hovedpersonen i "Hverda'n" er, som Mari Burheim selv, arkitekturstudent. Hun bedyrer likevel at serien ikke er særlig selvbiografisk.
Hovedpersonen i «Hverda’n» er, som Mari Burheim selv, arkitekturstudent. Hun bedyrer likevel at serien ikke er særlig selvbiografisk.

I tillegg til nevnte innslag inneholder også bladet fire sider fra Martin Kellermans debutroman «Alt som ikke blir noe», en artikkel av Martin Johansson (Magne i serien) om måten han blir framstilt på i serien, samt de faste quiz-og panelspaltene. Den røffe språkbruken i utdraget bekrefter at boka egner seg for Rocky-fans, og utfører dermed sin oppgave. Jeg sa i forrige Rocky-anmeldelse (av jubileumsnummeret 100) den tilfeldige leser vil få mer ut av en vanlig utgave av bladet, og her har du et godt eksempel på det. Rocky # 101 er rikt og variert.

Inge samler inn materiale til Antonsen/Goldens neste agurknyttbok
Inge samler inn materiale til Antonsen/Goldens neste agurknyttbok

 

Rocky nr. 7/2016
Av Martin Kellerman, med gjesteinnslag av Jason og Mari Burheim
68 sider
Kr. 69,90
Bestselgerforlaget/Strand Comics