Browsed by
Kategori: Serienett

Poetisk og personlig

Poetisk og personlig

Om Anna Fiskes nyeste bok, «Trær jeg har møtt» forteller forlaget selv at hun har skapt sin egen sjanger.

Det er det vanskelig å være uenig med. Boken er dels poesi, dels bildebok, dels tegneserie men like fullt 100 % unikt sett opp mot andre ting på min radar.

«Trær jeg har møtt» er en, tilsynelatende, selvbiografisk bok om Anna Fiskes liv. Fra barnsben av til nåtiden. Ispedd nydelig utførte illustrasjoner ser man Fiske fortelle om sine ungdomsår, oppveksten i Sverige, flyttingen til Norge og mange av de hendelsene hun har opplevd på et personlig plan. Det føles som at hun virkelig blør ut følelser og det synes i tegningene. I sin blanding av teknikker og medier føles noen tegninger aggressive, noen føles behagelige men alt kjennes ekte ut. I denne boken har hun et mer organisk uttrykk enn det man kanskje kjenner fra tidligere arbeid som «Palle Puddel» eller «Vaskedamen» og det kunne ikke passet bedre. Jeg vet ikke helt hva en kunstbok er, men det føles som et av mange uttrykk som kan brukes om denne boken. Det er en melankolsk, poetisk og dypt personlig oppvekstskildring som føles litt feil å skrive en omtale av, for det kjennes litt som at jeg forteller en hemmelighet mellom meg og henne.

I hele boken trekker hun paralleller fra de poetiske erindringene fra sitt liv til trærne. Enten det er en sørgepil, farens tre eller sitt eget plommetre, som trekkes fram i bokens sørgelige konklusjon.

Enda så personlig og melankolsk som boken er, har hun klart å holde på den barnlige og sjarmerende streken som jeg setter så pris på ved henne. Midt oppi all sorgen og lengselen glimrer det en barnlig naivitet og livsglede. De tidvis overveldende skoglandskapene satt opp mot hennes sjarmerende strek, ispedd blekk- og akvarellsprut gir det et helstøpt bilde av livshendelser og deres mangefasetterte aspekter. Det være seg sorg, glede eller fortapelse. Stemningene hun formidler i tekstene og illustrasjonenes samhandling viser helt uovertruffent hvor potent dette mediet er til å gjøre nettopp det. Anna Fiske er så rå at hun trenger ikke at noen tar av seg hatten for henne, men jeg gjør det likevel.

Fiske har laget en poetisk og vakker reiseskildring gjennom livet og har en unik evne til å røre ved en. Boken kjennes som et manifest om hvor alene man kan være i livet og hvordan de små tingene som holder ved deg kan bli så utrolig viktige. I Fiskes tilfelle, trærne.

Trær jeg har møtt
ISBN 9788282550758
Av Anna Fiske
120 sider
300 kr.
No Comprendo Press

Julehefter 2017: Norske klassikarar

Julehefter 2017: Norske klassikarar

Ingen jul utan desse? Dette er norske seriar med lange, svært lange, tradisjonar. Mykje repriser, men også ein del nytt.

Smørbukk (Egmont/Norsk Barneblad)
36 sider
Kr. 57,90

Me byrjar med go’guten Smørbukk. Håkon Aasnes har teikna og fortalt sogene i joleheftet i 36 år (!!!) og held like sterkt fram enno. Han har i lengre tid modernisert karen, noko som kjem tydeleg fram når me ser siste avdelinga i heftet, eit opptrykk frå 1967 av Solveig Muren Sanden. Dette med å trykke opp eit 50 år gammalt hefte bakerst i årets nye er ein flott tradisjon, for desse gamle hefta er vanskeleg å finne i dag.

Men attende til Håkon si soge. Denne gong kjem Smørbukk ut for ei ellevill forvekslingsfarse, der han fyrst berre ska gå ei kjapt ærend for mor til butikken og kjøpe rosiner til jolebaksten. Der vert han forveksla med ein annan gut, og så er vi i gang. Ein laushund stel pølser, Smørbukk spring etter hunden, kaos på pizzabakeriet, ribbe vert kjøpt på billegsal og ein sovande bjørn vaknar. Ei fantasifull og frodig forteljing som viser at Håkon absolutt er på høgda framleis. Teikningane viser eit Vinter-Noreg på det beste, så her er det både bygdeliv og jolestemning i fullt monn.

Solveig sin Smørbukk i «den gamle» delen av heftet er eit flott bevis på moderniseringa som ho og Johannes Farestveit gjorde med figuren då ho tok over etter Jens R. Nilssen. Her har ho teikna i ca. 10 år, og «eig» figuren totalt. Serien er eit fotografisk opptrykk, ein faksimile, og er kanskje litt grell i fargane. Teksten (under rutene) er også liten og tett og lese for oss eldre. Men forteljinga, ein høgdramatisk vintertur med nyskapinga snøscooter er rett og slett ein glott teikneserie. Eit godt og solid hefte, ein norsk klassikar leverer varene i år også.

(Arild Wærness)

Tuss og Troll (Egmont/Norsk Barneblad)
36 sider
Kr. 57,90

Me får servert 3 småsoger i den nye delen, to av Håkon Aasnes og ei av dei meir ukjende eldre karane Ytreland og Heinum. Håkon sine er nok av ein heilt annan kvalitet, for forteljinga frå «nykommarane» er både svakt fortald og teikna. Merkeleg val, for dette kunne mange norske serieskaparar gjort så mykje betre. Dette er både stivt og klønete, ei merkeleg oppleving. Så langt frå arva etter Jens R, Solveig og Håkon som det er mogeleg å komme.

Håkon sine to «eventyr» er som vanleg skrivne av Gard Espeland. Den fyrste er ein liten stilstudie frå norsk 1800-tals småbruksliv vinterstid, med ungdommeleg kjærleik som bonus til slutt. Den andre soga; «Huldrebrudlaupet» er lenger og er ein riktig nifs sak, som viser kor farlege dei «underjordiske» kunne oppfattast på denne tida (nok ei gong eit uspesifisert 1800-tal), der trua på nissar, hulder, troll og vetter var ein vesentleg del av norsk folkeliv. Men ungdommeleg kjærleik sigrar nok ein gong, og tussane må rømme attende til haugane sine.

Opptrykket bakerst, frå 1967, er ei fantastisk reise i Solveig Muren Sandens eventyrverd. Johannes Farestveit har skrive to tilretteleggingar av norske eventyr, rettare sagt sin eigen vri på gamle folke-eventyr. Det er jo slik at det einaste du treng er ei fin jente/prinsesse, ein gretten storbonde/konge, ein frisk og kjekk gut/Askeladd, nokre gode hjelparar og magiske artiklar – så kan du snekre saman ein frisk vri på gamle eventyr.

Det har dei gjort her, og dei to 8-siders eventyra er norsk folkeliv og -kultur på det aller beste. Eg brukte å lese frå desse Solveig-hefta til mine born når dei var små, og dei elska alle dei gode, tradisjonelle ingrediensane. Dei er også på plass her, så ta heftet fatt og les! Heftet kan brukast heile året, og så er det berre å grave fram dei gamle og starte på nytt. Og no, når norsk film har fått sine nye, data-animerte Askeladdar og troll er desse fine hefta eit kjærkommen variant til dei superkule og tekniske filmane.

(Arild Wærness)

Vangsgutane (Fonna)
36 sider
60 kr.

Manusforfattar Nils Nordberg sin bakgrunn frå krimlitteraturen skin gjennom i årets Vangsgutane, som fokuserer mykje på eit klassisk guttebok-kriminalmysterium der vi følgjer Kåre, Steinar og kompani på ein dramatisk Oslotur. Nordberg har til og med gitt ei viktig birolle til ein karakter som tydeleg er Knut Gribb, men som berre blir omtala som «Oslo-detektiven» (kva, var det så vanskeleg å få rettane til å bruke namnet?)

Eg er ikkje særskilt nostalgisk for Vangsgutane, dei var ikkje ei viktig del av min barndoms julehefter, men gjenopptrykket i årets hefte har likevel noko som den nye serien manglar. Litt meir karakter (Larris er redusert til bere ein klønete «comic relief» i den nye serien, i de gamle avsnitta har han meir av ein eigen personlegdom), og meir djupn og spenst i teikningane til Jens R. Nilssen. Då gjer det ikkje så mykje at situasjonane er meir kvardagslege. Teikningane til Ivar Andreassen er kompetente, men flate, stive og stundom litt pussige  I ei litt rute av Andreassen har Larris plumpa ut i vatnet, og når han kjem seg opp igjen, ser «vatnet» han er dekka av ut som maling.

Så sjølv om eg generelt vil oppmuntre til ansiktsløftingar av veldig gamle, norske teikneseriar, er klassisk Vangsgutane best i år.

(Trond Sätre)

Ingeniør Knut Berg (Fonna)
40 sider
60 kr.

Årets Knut berg-julehefte begynner midt i ein historie og slutter midt i ein annan. Det er problemet med å setje samen eit julehefte av ein spenningsserie som gjekk året rundt i eit vekeblad. Men det seier også litt om kor tettpakka denne serien var. Så mykje handling og spenning finn ein ikkje i dei nylaga julehefta  – ikkje ein gong i årets Vangsgutane, sjølv om Nordberg altså gjer sitt beste.

Årets hefte er eit opptrykk frå 1947. Knut Berg og Aima er framleis på jorda, men kjem bort frå kvarandre under dramatiske omstende i Sydhavet. Dei ender begge i Australia, der dei møter både aboriginarar, diamantskjerparar, gullgravar og sjølvsagt Dr. Panga – nokre venner, men dei fleste skurkar. Både teikningane, verdssynet og det høgnynorske språket er ganske arkaisk, men det er noko av sjarmen. Dette er klassisk spenning frå ei meir uskuldig tid. Og sjølv om eg har avgrensa kjennskap til serien frå før, fant eg det lett å komme inn i handlinga.

Knut Westad, som i ein periode jobba på den moderniserte Knut Berg saman med Bing og Bringsværd, døydde tidlegare i år. Årets hefte inkluderer difor ein liten hyllest til han.

Jens von Bustenskjold (Bladkompaniet)
34 sider
Kr. 59,90

Årets mest tradisjonsrike julehefte, kallar redaktør Dag Lønsjø dette heftet for i forordet. Vel, tradisjonsrikt kan bety så mykje, men for ordens skuld: Jens von Bustenskjold blei julehefte først på 70-tallet (og først i 1986 begynte ein å merke hefta med «Julen»). Tradisjonsrik kan sjølve teikneserien godt kallast (meir så enn dens julehefte), men den er for lengst blitt ein antikvarisk kuriositet, og ikkje ein særleg interessant ein, heller.

Jens von Bustenskjold er utvilsamt særs gamaldags i form, men seriens verkeleg problem er at den truleg er norgeshistorias minst visuelle teikneserie. Teikningane til Anders Bjørgaard er alt for nøkterne, og det er sjeldan at dei tilfører historiene eller karakterar noko anna enn det som teksten gir fullt belegg for, og knapt nok det. Litt utvikling er det likevel å spore. Som vanleg består heftet av to teikna forteljingar og ei (rett nok sporadisk illustrert) novelle. Alle handlar i år om jakta på kjærleiken, som menn i Oladalen trur mykje om, men veit svært lite om, med resultat som blir deretter. I «Mjølkelaus», der dei romantiske krumspringa begynner med noko så banalt som at Plassbakk-Kallen vil kjøpe eit spann med mjølk, er Bjørgaard sin strek einspora og rutene små. I «Drømmen» er rutene større og streken er fyldigare og meir livat.

(Trond Sätre)

Nr. 91 Stomperud (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Me avslutter denne stunda med nyaste Nr. 91 Stomperud, nok ein gong frå multiforfattaren Håkon Aasnes. Han har hatt ansvaret for klassikaren i berre 12 år no, men det er vanskeleg å sjå kven som skulle kunne ta over når Aasnes gjer seg. Han har gjort dette heftet så absolutt til SITT, og forteljingar, humor og strek er tydeleg Aasnesk heile vegen.

Årets hefte er merka med «80 års jubileum», men ellers er alt ved det vanlege. Utruleg nok maktar Aasnes å gje stadig nytt liv til ein eldgammal seriefigur. I tillegg er teamet så ut-på-dato som mogeleg i Noreg – livet på moen. No er det vel strengt teke berre folk over 50 som har opplevd dette i større món, likevel fengjer heftet og figuren nesten like mykje som tidlegare, då «alle» unge menn måtte ta fyrstegongstenesta.

Årets hefte føyer seg flott inn i Håkons rekke av gode «91’arar». Det består av smålange sekvensar over 3-4 sider kvar , altså ikkje ei side med vits og sluttpoeng. Skumle spionar forvekslar posen med kart og foto med ein bag full av drittbleier, obersten viser nok ein gong oppfinnartalentet sitt, arge bier stik i alle kantar (men ikkje verken 87 eller 91), mor til 87 kjem røykande i miniskjørt på leirbesøk og lagar forvekslingsdrama – og sistesidene får ein uventa vri med besøk av eit vaskeekte norsk rockeband i løa på Sørum.

Triveleg hefte, og 91 og laget hans er framleis i gode hender hjå Håkon Aasnes.

(Arild Wærness)

 

 

Julehefter 2017: Moderne norske

Julehefter 2017: Moderne norske

Vi begynner årets gjennomgang med de «fire store» i norske stripeserier og den oppdaterte Stomperud.

Pondus (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Frode Øverli byr som vanlig på sesongens striper, en per side. Jule-og vinterfaktoren er høy, og de fleste stripene er virkelig morsomme. Den plassen som Øverli ikke greier å fylle opp med striper han måtte lage uansett, pleier å inneholde kryssord, quiz og artikler.  Kryssordet og den obligatoriske quizen er der, men nytt av året er at hele fire av biseriene flesker til med hver sin julespesial: Eon (Lars Lauvik), Storefri (Marius Henriksen), Bestis (Kenneth Larsen) og Radio Gaga (Øyvind Sagåsen). Store variasjoner i tema, og også i balansen mellom det kyniske og hjertevarme. Noe for enhver smak og forventning, og utmerket felles innsats!

 


Nemi (Egmont)
36 sider
Kr. 59.90

Nemi og Lise Myhre er som vanlig den fra stripetegnernes a-lag som har minst nytt å by på. Til gjengjeld har Nemi julehefte alltid det fortrinnet at det inneholder flere striper enn de andre, og at serien generelt sett er veldig god på å framelske julestemning. Så også i år. Morsommere enn i fjor er de også. Ekstra pluss for Nemis forslag til gavekort (av typen «rett til å velge kjøremusikk» eller «overbærende filmdate»). Til vanlig er Nemi-serien blitt litt for avhengig av memes av typen «stripe med et sitat og en enkelt tegning», men disse gavekortene viser at Myhre er i stand til å lage kreative og morsomme memes også.

Men jeg må gi trekk for en usedvanlig kjedelig og uinspirert forside. Vi forlanger ikke mye nytt fra deg Lise, men en litt sprekere (og mer julete) julehefteforside kunne du vel gitt oss?

 


Kollektivet (Bladkompaniet)
36 sider
59,90

Etter tre år med «Nordpolstrilogien» i Kollektivet julehefte syntes Torbjørn Lien det var på tide å roe ned. Men virkningene av trilogien føles ennå; det mest spesielle med årets hefte er nemlig hvor mye vekt den legger på kontinuiteten, og det refereres flittig, ikke bare til Nordpolshistoriene, men også til Mayakalender-historien fra juleheftet i 2012.

Tung kontinuitet til tross, årets hefte består av korte historier og gags som er lette å sette seg inn i. Men igjen er alt sammen helt nytt, noe som ser ut til å være en æressak for Lien, og alltid beundringsverdig.  En litt blandet fornøyelse er det, men flere av historiene fungerer bedre enn jeg ville trodd i utgangspunktet. I åpningshistorien, f.eks., møter vi Tobbens mor, som viser seg å være en slitsom og forutsigbar new age/neo-hippiearketype, men historien tar noen små vendinger som gjør den mer interessant.  Likeens eskalerer en historie om alternative tekster til «Glade Jul» på en særs fornøyelig måte. Mounirs krasjkurs i norsk julemat er også et høydepunkt.

 


Lunch (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Selv om han ikke produserer like mye til jul som Torbjørn Lien, kan du alltid stole på at Børge Lund har (minst) en ny, eksklusiv julehistorie i hvert julehefte. I «Siste Gave i Boks» er Kjell Secret Santa og vil på død og liv kjøpe nettopp en rød DAB-radio til Nico. Men det er faktisk en slags god grunn til at han har denne besettelsen, og i mellomtida gjør Lund maksimalt ut av plottet i en ypperlig koordinert og timet farse. Alene gjør den Lunch julehefte til et must.

Resten av heftet er fylt opp med diverse striper, flertallet av dem blåste opp. Men de fleste av dem er av nyere dato, og julerelevansen er høy, så dette holder i massevis. Bare en slapp og tilfeldig sammensnekret artikkel om uønskete gaver skuffer. Vi er jo vant til gode artikler fra Lunch-bladet.

 


Stomperud på Eventyr (Egmont)
36 sider
Kr. 59,90

Det er kanskje bare noe jeg innbiller meg på grunn av settingen i årets hefte, men jeg synes «Stomperud på Eventyr» likner mer og mer på Asterix. Serieskaperne gjør til og med en helt brukbar jobb med å imitere den galliske klassikeren. Magne Taraldsen har perfeksjonert en sin stadig mer ekspressive og detaljerte strek, mens Terje Nordberg boltrer seg i historiske vittigheter.

Vi skal tilbake til Harald Hardråde og slaget ved Stamford Bridge, og det er tydelig at Nordberg liker å brife med research og historiekunnskaper, og at han vet hvordan han best kan utnytte dem i seriens kontekst. De i alle fall delvis historisk korrekte forviklingene har noen få vaklende poenger, men sluttresultatet er igjen et av årets beste julehefter.

Troll mot mobbing

Troll mot mobbing

«Bakketoppen barneskole» er et av prosjektene til Trond J. Stavås. Egenutgivelsen «Fjodor troller skolen» er ute nå.

Trond J. Stavås er en serieskaper på vei oppover i det norske tegneseriemiljøet. Han har vært aktiv i miljøet rundt tegneserieportalen nettserier.no, og han har også hatt en synlig profilering av tegneseriene sine på internett gjennom blant annet egen nettside.

Serieskaperen fra Trøndelag har hele veien vært aktiv med å få tegneseriene sine på trykk. Det har gitt resultater, og Stavås har hatt faste oppdrag for flere lokalaviser samt at han har hatt gjestespill i større tegneserieblader. Ved siden av dette har Trond J. Stavås også satset på egenpublisering. Den nå nedlagte stripeserien «Walk of Life» er kommet i flere egne blader, og Stavås våget seg også ut på en egen tegneseriealbumutgivelse i form av «Floppy Fish».  Et av de nyeste prosjektene til Trond J. Stavås er stripetegneserien «Bakketoppen barneskole». Tegneserien går allerede fast i flere lokalaviser i Trøndelag, og den tar for seg dagliglivet på en norsk grunnskole.

Stavås har laget et godt og variert persongalleri, der selvsagt både tilsatte og elever skaper utgangspunkt for humoristiske muligheter. Det er så langt ingen karakter som skiller seg ut som hovedperson, men både den mannlige rektoren og den førtiårskriserammede læreren Rolf trer frem som spesielt viktige i tegneserien.

Spesialutgivelsen «Fjodor troller skolen» er en avsluttet historie med striper fra «Bakketoppen barneskole». Det er en historie der skolelyset og mobbeofferet Fjodor stikker av fra skolen etter å ha vært utsatt for ulike krenkelser. Ute i skogen møter han på et troll, og etter å ha hjulpet trollet dukker det opp muligheter for Fjodor til å slå tilbake mot mobberne.

Trond J. Stavås kjører en blanding av crazykomikk og viktige samfunnsspørsmål i denne utgivelsen. Mens historien i seg selv går etter en tradisjonell mal om den undertrykte som skal bekjempe sine undertrykkere, bruker Stavås ulike humoristiske elementer for å holde historien mest mulig morsom. Underveis tar han også opp menneskelige relasjoner, og selv om han blander inn overnaturlige fenomener holdes det hele temmelig jordnært.

Det har vært en veldig positiv utvikling i tegnearbeidet til Trond J. Stavås fra den første «Walk of Life»-utgivelsen til «Fjodor troller skolen». Han har en effektiv karikaturstil som fungerer veldig godt på ansiktsuttrykk og bevegelser, og han er flink til å bygge opp gags. I tillegg er Stavås en dyktig fargelegger.

Temaet mobbing er sårt, men det er nødvendig å drøfte det også i at humoristisk format. Slik sett er «Fjodor troller skolen» en vellykket treatise der alvorlig tematikk og humor blandes. Utgivelsen er med sine 16 sider ganske kort, og det hadde nok vært en fordel å ta med enda mer stoff fra «Bakketoppen barneskole» for å fylle ut heftet. Det hadde også gavnet Stavås, som har laget enda mer og bedre stoff med nettopp denne tegneserien.

 

Fjodor troller skolen
Av: Trond J. Stavås
16 sider
69 kroner
Eget forlag (stavaastegneserier.com)

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 23. november 2017.

Miraklenes tid

Miraklenes tid

Geir Moen og bokdebutant Fredrik Di Fiore har levert en vanvittig julefortelling som bugner over av humor og vidd.

«Helten» i Edelgran er Dag Abrahamsen, en voksen mann som åpenbart ikke handler deretter. Han er både klønete og vimsete, til stor irritasjon for kjæresten sin. Handlingen utspiller seg på lillejulaften og han skal hente juletreet han har stående på jobben. Etter en liten krangel med kjæresten kommer han seg av sted for å plukke det opp men det viser seg at jobben har julestengt med gitter foran døren, så han kommer ikke inn. I tillegg til det mister han telefonen sin i en rist utenfor. Uten tre eller telefon går han til nærmeste pub og får låne noen penger for å kjøpe seg et nytt tre. Herfra tar historien flere elleville vendinger på Dags ferd for å skaffe seg et juletre og komme seg hjem igjen.

Dag kunne ikke forutsett hvor mange pussige typer han møter på veien til å finne et juletre

Geir Moen, for meg kjent fra «Skinny T og den kåte Badeanda» samt «Peer Gynt» viser i denne boken at han er en allsidig illustratør. Her har han anvendt en mer sjarmerende strek enn tidligere verk og han briljerer som tegner av Di Fiores helsprø manus. Han har også gjort en god jobb med å la karakterens personlighet gjenspeiles i streken, og både trekkene Fiore har skrevet inn og som Moen har tegnet ut er lett gjenkjennelige for de fleste. Enten det er partysvenske-typen, den gamle gubben som aldri kommer til poenget, eller den sinna drosjesjåføren. For meg er Moen virkelig i sitt ess her og lever hans beste bok som tegner så langt. Han er også en lettere strek enn i for eksempel, «Skinny T» og det er gøy å se ham boltre seg i dette uttrykket.

Å bli mistenkt av politiet for å være en juletema-innbrudsstyv er ikke en gang det sprøeste som skjer Dag

Fredrik Di Fiore bokdebuterer med Edelgran, og for en debut det er. Det er vittig skrevet og det er tilsynelatende ingen ende for hvilke elendigheter og traumer han får til å påføre Dag i løpet av en lillejulaften. Heldigvis begrenser han seg til den grad at boken kan leses i ett sett uten å bli for mye. Bi-karakterene er på mange måter de store heltene i historien, og Dag blir nærmest statist i sitt eget liv slik han blir kastet rundt fra det ene stedet til det andre. Dag er en typisk «god på bunn» – fyr som, uansett hvor mye han prøver, ikke strekker til i den grad han ønsker. Mye fordi hele verden går imot ham denne lillejulaften. I hvor stor grad folk vil kjenne seg igjen i Dag vil nok variere, men uansett hvor lite selvinnsikt man måtte ha tror jeg alle må vedkjenne seg å være en klodrian iblant. Dag er herlig karakter som man fort får sympati for, men ikke så mye at man ikke kan le av elendighetene han blir utsatt for. Bare akkurat passelig med sympati. Slik som julen skal være.

Geir Moen og Fredrik Di Fiore er et radarpar og leverer med «Edelgran» essensiell julelesning på lik linje med Dickens!

 

Edelgran
Skrevet av Fredrik Di Fiore, tegnet av Geir Moen
ISBN 978-82-92796-40-5
200 sider
269 kr.
Minuskel

Fra Røros til Aldriland

Fra Røros til Aldriland

Seriefest er barnas tegneseriefestival. En av årets festivalgjester debuterer på nyåret som serieskaper i bokform med første bind i sin barne-og ungdomsserie Nordlys. Serienett har snakket med Malin Falch.

Nordlys oppsto som en skoleoppgave mens Falch gikk på Academy of Art University i San Francisco. Det dreide seg om en designoppgave (hun studerte til å bli designer), og oppgaven besto i å ta et eksisterende eventyr og designe en ny vri på det, gjøre det til sin egen. Hun valgte Peter Pan, og vrien var at hun brukte norsk kultur og tradisjon. Piratene ble til vikinger, krokodillen ble en sjøorm, indianerne ble samer og de bortkomne guttene ble til troll. Hennes Wendy er en norsk jente ved navn Sonja, og hennes Pan heter Espen.  Ingen andre ved studiet hadde tenkt på noe liknende. Da hun begynte å tegne bare ballet det på seg, hun designet mer og mer og likte prosjektet stadig bedre.  Etter at skoleprosjektet var ferdig, hadde hun lyst til å fortsette.

Malin Falch på Serieteket under Seriefest

Falch hadde laget nettserier før hun begynte på Academy of Art. Nå som hun hadde mer erfaring, og et konsept hun likte, bestemte hun seg for å prøve igjen.  Nordlys som nettserie startet opp i 2015, og gikk i et og et halvt år før jobben hun fikk hos et firma i San Fransisco krevde for mye tid.  Da hadde hun nok sider til en første bok. Noe av materialet i det kommende første bindet er gjenbruk, men mye er tegnet om, og boka kommer også til å inneholde helt nytt materiale.  Hun holder for tiden på med å bearbeide noen av de tidlige sidene.

Sonja og den mystiske Espen

Til sammen blir første bind på ca. 150 sider.  Så langt har hun ideer til i alle fall tre bind. Ideen om å gjøre Nordlys til bok kom fra Tonje Tornes i Egmont. Selv hadde Falch lagt prosjektet på hylla for over et år siden da førstnevnte kontaktet henne. Hun flyttet nylig tilbake til Norge, og bor nå i Oslo, etter å ha vokst opp i Trondheim.

Serien Nordlys tar imidlertid utgangspunkt i Røros. Hun ville at hovedpersonen Sonja skulle være fra et ekte sted, og innrømmer at hun ikke har vært så mange steder i Norge. Men hun har vært i Røros, og følte at det var passende; hun ville at det skulle være en liten bygd, og et sted hun kjente til. – Selv om det ikke er perfekt, for jeg skulle gjerne ha reist dit igjen for å få flere referanser, legger hun til, men Røros er ikke en så stor del av historien uansett.

Snakkende dyr hører med i en klassisk fantasy

Under presentasjonen på Seriefest framhevet Malin Falch noen av likheten mellom Peter Pan og Nordlys. Men hvis noen tror at sluttresultatet kan komme til å likne for mye på Peter Pan, forsikrer hun om at dette ikke blir tilfelle:  – Det var bare basen, forteller hun, det blir veldig ulikt. Kanskje hvis man myser så ser man det. Men hadde jeg ikke nevnt det for folk så tror jeg ikke de hadde merket det. Historien er helt annerledes, karakterene er annerledes. Det finnes karakterer som er basert på den og den, men jeg følger ikke historien [til J.M. Barrie]. Folk kommer ikke til å kunne vite hva som skal skje, for det er min egen historie.

Første bind av Nordlys blir utgitt av Egmont, og kommer i bokhandelen i februar 2018.

Atter en Nattens Ridder

Atter en Nattens Ridder

Den har blitt lovet utgitt ganske lenge, men endelig kom boken som har samlet de til sammen ni delene i den tredje og avsluttende delen av Millers saga om en aldrende Batman i et fremtids-Gotham.

Da Frank Millers «Batman: The Dark Knight Returns» kom ut i 1986, klarte den å reformere Batman ved å gjenskape og videreutvikle Bob Kane og Bill Fingers egentlige visjon for helten: En mørk vigilante som kjempet mot gale kriminelle i et dystopisk Gotham. Miller-stilen påvirket også andre tegneserier: Mørke og fabulerende tanker ble skildret i tekstbokser i stedet for tenkebobler. Miller hadde en røff og særegen tegnestil, og Lynn Varley fargela med tidkrevende akvarellmaling. Mange andre superhelter skulle også være med på denne trenden, og det ble vanlig at slike omfattende, kunstneriske verk tok mye tid.

Miller har fått æren av å skildre Batmans unge debut i «Batman:Year One» (1987) og Batmans alderdom (og tilsynelatende siste dager) i «Batman: The Dark Knight Returns» (1986). Men det som skjer i mellom disse to epokene er overlatt til andre serieskapere. Oppfølgeren «Batman: The Dark Knight Strikes Again» (2002) ble slaktet av både fans og kritikere. En av de mange svakhetene var den kaotisk utførte innblandingen fra en rekke superhelter.

Uansett, i 2015 annonserte DC at Frank Miller og Brian Azzarello ville lage enda oppfølger, denne gangen kalt: «Batman: The Dark Knight: Master Race». Det aller siste heftet, del 9, kom ut i juni 2017. Denne høsten ble de samlet i ett bind.

I handlingen er det gått tre år siden Lex Luthor og Jokeren døde, etter at de sist ble sett i Millers «Batman: The Dark Knight Strikes Again» (2002). Bruce Wayne har ikke vært sett siden. Superman er av en eller annen grunn nedfryst, satt på en trone i sin gjenoppbygde «Fortress of Solitude». Men kanskje har verden bruk for ham allikevel? Tilbake i Gotham, vurderer den innbitte Batman-motstanderen politisjef Ellen Yindel, å finne ut av om Batman faktisk kan være i live.

Inn kommer den ond Kryptonieren Quar. Han ønsker å ta over verden, og Batman og Carrie innser at de trenger hjelp fra andre superhelter til å bekjempe denne eneherskeren fra Krypton. Supermann, Wonder Woman, Flash, Aquaman, og flere helter ruster seg klare.

Frank Miller kom i ung alder, på slutten av 70-tallet, inn i tegneseriebransjen og utmerket seg som et lovende talent. Han kjennetegnes av en kortfattet og røff fortellerstemme, med en tilsvarende røff tegnestil. Tusjeren Klaus Janson har fulgt Miller så å si helt siden de to gikk inn i bransjen, også i denne boken.

Akkurat som da Jerry Robinson og Dick Sprang på 40-tallet ble bedt om å imitere Bob Kanes tegnestil, så har Andy Kubert tatt på seg æren av å imitere Millers strek, samtidig som Miller selv bidrar med egne tegninger i tie-ins, innimellom alle de ni delene der hovedsakelig Kubert er tegneren.

Denne gangen er fargeleggingen mye friskere og klarere enn før, trolig fordi det ikke bare er den dystre Batman som er i fokus. Og i tillegg til tankebeskrivelser har denne futuristiske historien også SMS og Twitter-meldinger oppført i tekstboksene.

«Master Race» er en veldig kompleks fortelling, og den krever en oppmerksom leser som bør vite en del om DC’s gigantiske superheltgalleri. Sikkert ganske bevisst for at denne Batmanfortellingen skal ha enda flere strenger å spille på. Mens «The Dark Knight Returns» (1986) hadde så å si bare Green Arrow og Supermann som gjestehelter (og de var heller ikke så fremtredende), hadde «The Dark Knight Strikes Again» (2002) enda flere. Og denne gangen i 2017, enda, enda flere. Såpass at Batman kommer i skyggen av dem (noe som heller ikke er første gang). For mens Batman ser at verden herjes av onde metamennesker, sier han til Carrie Kelley: «We can’t do this all alone». Om dette kan ha inspirert den berømte taglinen til den nye Justice League-filmen, vites ikke.

Og da blir også spørsmålet: Hvorfor har denne boken kun med Batman i tittelen og på coveret, når det egentlig kunne vært en Justice League-fortelling i stedet? Mens jeg vurderer kompleksiteten som en styrke, kunne andre ha betraktet det som kaotisk. Kompleksitet er en styrke, men jeg mener Millers styrke ligger i «Batman: Year One» (1987), som er en mørk, kortfattet og konkret fortelling på 104 sider, kokt ned til forholdet mellom Batman og politimannen Gordon, og omtrent bare det. Miller må aldri glemmes for hans Batman-genistreker på 80-tallet, men der skulle det nok også ha sluttet mens leken var god. For det er kvaliteten det helst skal gå på.

Batman: The Dark Knight: Master Race.
Skrevet av Frank Miller og Brian Azzarello
Tegnet av Frank Miller, Andy Kubert, Klaus Janson og Eduardo Risso
ISBN: 978-1-4012-6513-7
376 sider
DC Comics

Reiser til hjernens indre

Reiser til hjernens indre

Tor Ærlig går bokstavelig talt dypt inn i menneskesinnet (eller dyrefigursinnet) med sin nyeste tegneserieroman, «Superfast 3000».

Vår helt Pål og hans eks-svoger Bjørn får nevene i Påls nabos støvsuger. Det er ikke en hvilken som helst støvsuger, men en Superfast 3000, amerikanernes ess i ermet om månelandingen skulle mislyktes. Superfast 3000 er nemlig et transportmiddel inn i andre folks hjerner. Og den kan støvsuge folks hjerner og lappe sammen skadde sinn, samt entre ulike lag av folks bevissthet for å rense enda dypere. Et rart ess i ermet å ha men det er nå en gang slik. Se for deg Christopher Nolans Inception med en støvsuger.

Pål er en sart og nervøs sjel hvis eneste trygghet og klippe i livet er lærdommen han får fra bunkene med selvhjelpsbøker han låner på biblioteket. Bjørn er Påls rake motsetning. Han er en breikjeftet leder for et rengjøringsfirma og harry av typen «Vi Menn–kalender fra de syv siste årene hengende på kontorveggen» – harry. Påls trygge og ensformige tilværelse blir rokket ved da Bjørn tilbyr ham en jobb i rengjøringsfirmaet.  På den måten blir Pål dratt inn i Bjørns vinningslek med denne maskinen, hvis bruk Bjørn ikke innser omfanget av.

Stilmessig tar Ærlig i bruk de fleste våpen han har tilgjengelig som serieskaper. En uflidd og røff stil når man er i Påls verden. Mørkt, gråblått, trist og kaotisk er nøkkelordene. Et renere uttrykk tas i bruk der det passer seg og røffe, taggete linjer brukes der det passer. Bokas palett endres i tråd med sinnstilstand, sted og så klart: stemning. Ærlig viser en gjennomtenkt og presis anvendelse av mediet og en solid evne til å formidle nettopp stemning. Noe denne boken bugner over av.

Boken er mer tekst-tung enn mange andre utgivelser, men det er med stort hell. Selv om boken er utrolig lekker er det utvilsomt teksten som er bokas store helt.  Ærlig er en utrolig dyktig skribent. Karakterene er dype og komplekse; selv om de er arketypiske har de mangefasetterte personligheter som både er tydelig og overbevisende. De blir overraskende menneskelige, med alt rusket og rasket det innebærer. Det er et interessant karaktergalleri og alle har de sine tragedier å forholde seg til. Og det er det mye av handlingen svirrer rundt. Tragedier og brokete sinn som må lappes sammen med Superfast 3000. Eller som boken beskriver det: «våre innerste og dypeste irrganger». Ærlig er en god og engasjerende skribent og skaper et univers som både er spennende, interessant, trist og morsomt. Å ha den bredden på toppen av et såpass intrikat premiss krever sin serieskaper, og Ærlig har sannelig fått det til.

Superfast 3000 er mitt første møte med Tor Ærligs tegneserier. Jeg er klar over at han ga ut det som anses som den første norske virkelige tegneserieroman. Jeg vet at han er et stort navn. Jeg har bare aldri fått lest noen av seriene hans før. Men nå er jeg veldig takknemlig for at jeg har blitt kjent med denne stemmen, for dette har gitt mersmak.

Superfast 3000
Av Tor Ærlig
ISBN 9788292226704
136 sider
280 kr.
Jippi Forlag

Ikke helt alene

Ikke helt alene

Gazzotti og Vehlmanns Alene er en serie preget av rask utvikling og ikke minst rask eskalering.

Bare en uke etter at flere album i Alene-serien ble etterlyst på Seriefests seminar om tegneserier for barn og unge, lanserte QlturRebus bind to, «Knivenes Mester».

Vi møter igjen Dodji, Lea, Ivan, Camilla og Tommy, som siden forrige album har flyttet inn på byens beste hotell, for de kan like gjerne ha det behagelig mens de planlegger en større leteekspedisjon. En blanding av apokalyptisk angst og berusende, anarkistisk frihetsfølelse preger de fem barnas hverdag, og det gir seg noen svært interessante utslag: Lille Tommy, som er for ung til å skjønne alvoret i situasjonen, tar med seg alle leketøy fra et varehus og fyller en hel etasje med dem.  Ivan påtar seg det tilsynelatende sisyfosarbeid å ringe til hvert eneste nummer i telefonkatalogen i håp om at før eller siden skal noen svare. Han døyver kjedsomheten med alkohol og å skyte på blink. Camilla slites mellom frihetstrangen på den ene siden og på den andre siden pliktoppfyllenheten som har fulgt henne hele livet. Både Lea og Dodji ønsker å sørge for gruppas trygghet, men det er tydelig at bare Lea er stabil nok. Og de fem barna er ikke så alene likevel; et mystisk og truende individ med kniver og økser vandrer rundt i nabolaget.

Camilla plages av sin egen forfengelighet, hvor beskjeden den enn er.

Selv om Gazzottis strek bygger på fransk-belgiske tradisjoner, er Alene svært amerikansk i sin narrative tankegang. Begge serieskapere tenker svært filmatisk. Skjønt tv-serien er kanskje et mer naturlig medium å sammenlikne med; så langt er hvert album som en episode med en historie som står for seg selv, men med tydelig vekt på kontinuiteten.

Verdensbygging er et nøkkelord for denne serien.  Selv om vi ikke kommer så mye lenger geografisk fra det første albumet, «Forsvinningen», er «Knivenes Mester» full av karakterutvikling og hint om hva som har skjedd og hva som kommer til å skje.

Hvert eneste ledd i historiefortellingen er meningsfylt i forhold til kontinuiteten på kort og lang sikt. Dette er serien som, mer enn noe annet av det han skrevet, framhever, Fabien Vehlmanns styrke som manusforfatter: tanke for helheten og framdriften, dramatisk og humoristisk timing, og evnen til å finne den rette balansen mellom hvor mye dialogen skal fortelle i forhold til tegningene.

Bare Dodji er kampdyktig nok til å møte Knivenes Mester på nært hold

I en scene som på glimrende vis illustrert alt dette, mumler den bakfulle Ivan et fortrengt minne som kan være en ledetråd i mysteriet om hvor alle forsvant. Men den eneste som hører ham er Tommy, og han er for distrahert av ideen sin om å bruke svømmebassenget til å ta oppvasken. Et annet godt eksempel er den vesle og ganske subtile detaljen som helt på slutten av albumet gir et hint om hvordan historiens konflikt må ha oppstått.

I en serie med såpass tett kontinuitet er det ekstra viktig at hvert nye bind byr på noe genuint nytt som gjør karakterer og situasjoner enda litt mer engasjerende enn før. Så langt er dette definitivt noe som Alene får til. Skal jeg komme med noen innvending til «Knivenes Mester» må det bli at avsløringen av Dodjis bakgrunnshistorie virker i overkant påklistret og emosjonelt manipulativ.  For helheten har det imidlertid lite å si, og albumet er et utmerket eksempel på en forbedret oppfølger.

Alene 2 – Knivenes Mester
Av Fabien Vehlmann og Bruno Gazzotti
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
ISBN 978-82-93569-01-5
52 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag

Les også:
Alene i hele verden

Hvis barna fikk velge

Hvis barna fikk velge

Seriefest er barnas egen tegneseriefestival i Norge, men i forkant inviterte festivalen til seminar for å drøfte den faktiske situasjonen når det gjelder tegneserier for barn.

Er det en ny giv på dette feltet, spurte Hans Ivar Stordal tilhørerne retorisk. Seminarets viktigste allmenne observasjoner kom fra Stordal, som er skribent, tegneserieredaktør oversetter, foredragsholder, japanofil og medlem av Kulturrådets vurderingsutvalg for tegneserier.

Flere av erfaringene han delte var ting som strengt tatt er opplagte for de som har fulgt med på utviklingen i tegneseriebransjen, men kanskje ikke for alle bibliotekarene som utgjorde en stor del av tilhørerne:

I Norge har tegneseriene siden 1980-tallet vokst med sitt publikum, mot det voksne og litterære. Det har vært få norske tegneserier for barn og unge, nesten ingen løpende produksjon.

Hans Ivar Stordal

Amuletten av Kazu Kibuishi er et fenomen innen moderne tegneserier for barn og ungdom, og nærmest et kapittel i seg selv. Så langt er sju bøker i serien oversatt til norsk (Fontini); de er blitt bestselgere i bokhandlerne, og bøkene har lange ventelister på bibliotekene.

Serier for barn og unge har forflyttet seg fra bladhyllene til bokhyllene. MVA-reglene gjør bøker mer lønnsomme enn blader, og ettersom salget av tegneserieblader går jevnt ned, er denne forflyttingen helt naturlig. Bladcentralen (BC) er avhengig av høye slagstall. Tegneserieforlagene blir stadig mer avhengige av påkostede samlebøker for voksne lesere. Tendensen er den samme i USA, der salget av tegneserier i bokhandlere er raskt voksende.

Kulturrådet har de siste årene satset spesielt på kultur til barn og unge innenfor alle felt. I 2017 var antallet søknader om støtte til å lage barne-og ungdomstegneserier rekordhøyt. Dette er hovedsakelig snakk om bokhandlertitler.

Apefjes

Apefjes-bøkene var en annen serie som Stordal ønsket å fokusere på, muligens fordi den er en slags trendsetter både når den gjelder både blanding av tegneserier og prosa, og når det gjelder moderne norsk barne-og ungdomslitteratur i tegneserieform. Stordal framhevet seriens fortrinn, som at den foregår i en gjenkjennelig verden, den filmatiske fortellerstilen og den varierte ruteoppsatsen.

Har «tegneserie» blitt et fy-ord? Stordal får ikke det inntrykket fra bibliotekene, men derimot fra de typiske bokforlagene, som ser ut til å unngå ordet. Det kan erstattes med f.eks. Gyldendals «ordfrie bøker» (et begrep som selvsagt bare kan brukes når tegneserien oppfyller dette helt bestemte kravet) eller mer generelle termer som «lettlest-serie», «grafisk roman», «bokserie» eller «serie i tegneserieformat». Eller en bare lar være å kalle det for noe særskilt.

Amuletten

Som sagt er Stordal, blant mye annet, også japanofil, og kom derfor inn på impulser fra Asia. Manga var på sitt største i Norge rundt 2008/2009, før boblen sprakk. En forklaring som ofte blir gitt er at ettersom manga-bøkene ikke ble solgt via bokhandlerne, var det håpløst å få kjøpt gamle nummer. Nye lesere hadde derfor begrenset med høve til å sette seg inn en føljetong med mindre de hadde fulgt med fra starten.  Bibliotekene klager fortsatt over dårlig tilgang på nye leseeksemplarer av gamle mange-bøker som er lest i stykker (selv om Zoom/Outland nylig har prøvd å gjøre noe med dette når det gjelder Dragonball-serien).

Interessen for japansk populærkultur forblir sterk hos ungdom i Norge, noe vi har sett med oppblomstring av japanofile festivaler i Oslo, Arendal og Sarpsborg.

Berit Petersheim

Både Stordal og seminarleder Berit Petersheim fra Serieteket ønsket å fokusere på hva som faktisk finnes av tegneserier for barn og ungdom, ikke minst hva som er kommet ut av nyheter i 2017: Hilo (Vigmostad & Bjørke), Poptropica (Gyldendal), Hilda (Cappelen Damm), Krohg-Sørensens Torpedert (Norsk Maritimt Museum), Superhelten Arild (Fontini), Hundemannen (Vigmostad & Bjørke), Tore Strand Olsens Tegn Serier! (Cappelen Damm), Hønsemannen (NCP), Linda og Valentin (Egmont), Øystein Rundes Stamceller (Gyldendal), The Urban Legend Sesong 2 (Gyldendal), Alene (QlturRebus) og den ferske utgivelsen Hysj (Aschehoug).

Hilo

I tillegg kommer de seriene som startet opp i tidligere år, men som har kommet (eller er planlagt å komme) med nye bind i år, som Edward Rubikon (Cappelen Damm), 7 (Cappelen Damm), Barnevaktklubben (Fontini), den før nevnte Amuletten og InkaLills Miranda (egenutgivelse)

Kommende utgivelser som også ble nevnt og anbefalt på seminaret er en ny, norsk utgave av Bone (Outland), John Jamtlis Sabotør (Cappelen Damm) og Malin Falchs Nordlys (Egmont).