Browsed by
Kategori: Serienett

På reise med puddelen og kaninen

På reise med puddelen og kaninen

Anna Fiske lager tegneseriebøker for både barn og voksne. «Palle Puddel drar til New York» har de minste som sin målgruppe.

En puddel som liker kunst og hater å fly. En kanin som er mer opptatt av moro er venninnen hans, og sammen utgjør de et interessant vennepar. Dette er Palle Puddel og Nina Kanin, og de er hovedpersonene i Anna Fiskes bok «Palle Puddel drar til New York».

Og dit kommer Palle og Nina til tross for puddelens flyskrekk og pengemangel. Målet for reisen er Moma, som Nina Kanin antar er mormoren til Palle Puddel. I stedet viser det seg at han hele tiden har tenkt på storbyens Museum of Modern Art.

Anna Fiske har laget en artig og forfriskende fortelling. Som vanlig er den naivistiske tegnestilen fremtredende, og hun leker seg med utgangspunkt i dette uttrykket. Lay-outen er variert, men stilsikker, og Anna Fiske treffer meget godt et ungt publikum på denne måten.

Historien byr i utgangspunktet ikke på de store sprellene. Palle Puddel og Nina Kanin er klart definerte karakterer, og Anna Fiske lar dem opptre med utgangspunkt i dette. Men så kommer dette med innfall og kreativitet inn, og Anna Fiske legger inn små underfundigheter og overraskende veier underveis. Det er mye å humre av underveis, og detaljene ligger både i små poenger i tegningene og en og annen språklig artighet.

«Palle Puddel drar til New York» er nok en god tegneseriebok for barn av Anna Fiske. Den er underholdende og fengende, og det skader ikke at den i tillegg har små pedagogiske drypp inn i kunsthistorien. Anbefalt!

 

«Palle Puddel drar til New York»

Av: Anna Fiske

ISBN 978-82-8255-064-2

56 sider

240 kroner

No Comprendo Press

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 30. mars 2017.

De små blå som erobret verden

De små blå som erobret verden

Siden begynnelsen i 1958 har smurfene blitt nesten universelt gjenkjennelige figurer som har dukket opp i alle tenkelige medier og former, også på TV og kino. I den kinoaktuelle «Den Hemmelige Landsbyen» er det første gangen smurfene opptrer i en rent digitalanimert kinofilm.

Smurfene (fransk: les schtroumpfs, engelsk: smurfs) dukket første gang opp i det belgiske seriebladet Spirou i 1958, som bifigurer i en eventyrserie for barn, Johan et Pirlouit. Serien var skapt av tegneren Peyo (eg. Pierre Culliford, 1928-1992). Oppmuntret av Spirou-redaktøren Yvan Delporte ga han de små blå gnomene sin egen serie i 1959. Allerede samme år begynte man å produsere de små plastfigurene som er blitt hjørnesteinen i det etter hvert så enorme produktapparatet rundt smurfene.

Ridder Johan og væpneren Pirlouit oppdager smurfene

I årene som fulgte skrev og tegnet Peyo flere tegneseriealbum om smurfene. Selv ville han helst jobbe med Johan et Pirlouit, en serie som han da også fortsatte med. Men smurfene krevde hans oppmerksomhet, selv om et helt studio bidro til jobben, og han utviklet et eget univers for figurene. I likhet med Johan lever smurfene i noe som likner et mytisk middelalder-Europa. De bor i en landsby laget av uthulte sopper (eller hus som er laget for å likne på sopper), er i følge Peyo «tre epler høye» (en beskrivelse som neppe skal tas for bokstavelig; sett i forhold til et menneske ser en smurf vanligvis mindre ut enn som så), og har et eget språk der verb og substantiv stadig blir byttet ut med ordet «smurf» (f.eks. «hva smurfer han med, egentlig?»).

Smurfenes «høvding», Gammelsmurf, (fransk: Le Grand Schtroumpf, engelsk: Papa Smurf) skiller seg ut fra resten av landsbyen ved at han går kledd i rødt i stedet for hvitt, og har skjegg. I likhet med Miraculix i Asterix-albumene har han rollen som landsbyens vismann og en trollmann som beleilig nok kan lage et hvilket som helst tryllemiddel når historien krever det. De øvrige smurfene ser helt like ut, men blir identifisert ut fra sine personligheter (Sursmurfen, Skøyersmurfen, Jålesmurfen, osv). Mennesker kan visstnok ikke komme til smurfelandsbyen med mindre en smurf leder dem dit. Det er derfor deres erkefiende, den onde trollmannen Gargamel, ikke uten videre kan finne dem. Hva Gargamel egentlig vil med smurfene er ikke alltid gjort like tydelig, men den vanligste forklaringen er at han kan bruke dem til å lage gull, på en eller annen måte.

Et kuriøst fenomen i smurfenes verden er Smurfeline, som lenge var den eneste kvinnelige smurfen. Både i tegneserien, tegnefilmene og i filmene fra tidlig 2010-tall er historien hennes at hun ble skapt, kunstig, ved hjelp av tryllemidler, av Gargamel for å så splid i smurfelandsbyen.  Antydningen er dermed at det egentlig ikke finnes kvinnelige smurfer, i alle fall ikke noen som er naturlig skapte. Men hvor kommer smurfer fra, da? Reproduserer de seg aseksuelt? Og i så fall, hvorfor blir alle de mannlige smurfene forelsket i Smurfeline? Peyos sønn Thierry Culliford fant til slutt ut at han skulle gjøre slutt på spekulasjonene ved å introdusere flere jentesmurfer i tegneserien.

Smurfene het opprinnelig nurkene på norsk, og det første norske nurk-tegneseriealbumet kom i 1974. Men da smurfefeberen for alvor kom til Norge, noen år senere, var det strengt tatt ikke tegneseriens fortjeneste. Det skyldtes smurfesangene til Geir Børresen og den nederlandske slagekomponisten Pierre Kartner. Den første smurfeplaten ble spilt inn på flere språk og gikk til topps i 16 land – Inkludert i Norge, hvor Børresen fikk sin største suksess med albumet I Smurfeland i 1978. Alt neste år begynte Allers å gi ut tegneseriealbumene på norsk. Seks album kom ut fra 1979 til 1981, før interessen begynte å synke igjen.

Men i mellomtida hadde ting begynt å skje på den andre siden av Atlanteren. Alt på 70-tallet var smurfene godt synlige i amerikanske leketøysbutikker, og tv-direktøren Fred Silverman kom på ideen om å gjøre dem til en tv-serie, visstnok etter å ha kjøpt en smurfedukke til datteren sin. Tegnefilmserien var laget av Hanna-Barbera Productions, og gikk på NBC i ni sesonger, fra 1981 til 1989. Fem videospill ble produsert i samme periode. Slik ble smurfene et begrep for en hel generasjon av amerikanske barn, og de er fortsatt en referanseramme i moderne, amerikansk kultur. Smurfene hadde oppnådd verdensherredømme.

Likevel skulle det ta langt til før smurfene kunne ta skrittet videre til det store lerretet (med unntak av noen mindre produksjoner på 80-tallet som for det meste var sammenklipte tv-episoder). Den første store smurfefilmen var laget av Sony, og ble sluppet i 2011. I samband med filmlanseringen gjorde smurfene comeback i norske bladhyller, etter at albumene så vidt hadde vært forsøkt lansert på nytt på midten av 90-tallet. Denne gangen kom de i bladform i stedet for som album. Bladutgivelsene varte like lenge som den nye filmserien, nemlig fra 2011 til 2013.

Kritikerne var ikke overbegeistret for den nye smurfefilmen, som fikk 22 % på rottentomates.com. Og gamlefansen var skuffet. De mente det var unødvendig å lage filmen med levende skuespillere (Hank Azaria spilte Gargamel), selv om smurfene selv fortsatt var animerte. Og det var i alle fall unødvendig å på magisk vis transportere smurfene til vår verden (nærmere bestemt til New York – selvfølgelig).  Men filmen ble populær nok til at Sony i all hast slapp en oppfølger i 2013, laget over samme lest. Kritikerne var enda mer negative andre gang, men samme år kom Sony også med en halloween-spesial og en julespesial som fokuserte bare på smurfene selv. Den ble bedre mottatt av fansen, og humøret steg da meldingen kom om at Sony var i ferd med å lage en rent digitalanimert smurfefilm: Den Hemmelige Landsbyen.

Mye tyder på at filmen vil tilby en alternativ forklaring på kjønnsubalansen i smurfelandsbyen. Historien begynner nemlig med at Smurfeline, nysgjerrig på hvorfor hun tilsynelatende er den eneste kvinnelige smurfen, begir seg ut på oppdagelsesferd for å finne annen, mystisk landsby dypt inne i skogen.

Smurfenes samfunn og hele univers er spesielt nok til at det har skapt mange spekulasjoner. Smurfene har blitt anklaget for å være alt fra et kommunistkollektiv til Ku Kux Klan, og Gargamel er blitt beskyldt for å være en antisemittisk stereotyp. For ikke å snakke om de svarte smurfene – som er ville, hjernedøde zombier – og hvordan det er blitt tolket. Når en barneserie blir populær nok, er det tydeligvis vanskelig bare å se på den bare som en barneserie.

(Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Kinomagasinet)

Russ Manning – jungeloperettens mester

Russ Manning – jungeloperettens mester

Egmont gir oss nå flere bøker med Tarzan-tegneren Russ Manning, og disse er et velkomment syn for eldre lesere.

Vi som var unge, hvite gutter på 60-tallet elsket den pene og rene Tarzan, tegnet av mester-stilisten Manning. Tarzan-bladet var fast lesning hos mange som hadde vokst videre fra Donald. For oss som vokste opp i «tegneserienes gullalder» (1960-1970) var Manning selve tegneren. Senere fikk vi Jesse Marsh, som jeg intenst mislikte, men som jeg senere har blitt mer og mer glad i (litt Alex Toth er ikke så verst, det!). Kongen sjøl; Burne Hogarth, leste jeg i Hjemmet hver uke, og den voldsballetten gjorde stort inntrykk. Men et blad er et blad og passer godt ned i ranselen, og ser mye tøffere ut enn mammas Hjemmet. Så Manning var vår tegner!

Seriene i denne boka er bygget på Burroughs mesterlige fortelling som har inspirert så mange tegnere. Men det er langt mellom det rå og intense miljøet i Burroughs opprinnelige bok – og denne serien. Vi får servert opprinnelsen til myten, fra «Tarzan, Apene Konge», der han til slutt møter sin Jane. Så oppfølgeren, «Tarzan vender tilbake». Så avsluttes boka med «Opars Juveler» – hele eventyret komplett.
Mannings seriesider er flotte, men så veldig mye jungel er det ikke snakk om. Vi får savanner som minner om golfbaner eller vegg-til-vegg-tepper, det regner aldri, ingen er skitne eller særlig oppklort, jentene er ualminnelig vakre, mennene (bortsett fra skurkene) er flotte og høyreiste. Drap skjer uten innslag av blod og gørr. Det blir som eventyr i et parklignende landskap.

Intet galt med dette, sjølsagt. Historiene er enkle og greie, og tegningene er smekre og elegante, som sagt. Russ Manning er akseptert som en fremragende illustratør. Det blir bare for snilt, «så hvitt at du ikke merker det selv».

Trenger vi denne boka? Så klart, Tarzan må finnes på norsk, og Egmont skal ha stor skryt for utgivelsen. Hvis man googler etter «Tarzan/images» finner man omtrent 100 Disney-bilder først, så det er på tide at de klassiske tegneseriene blir satt (litt) i fokus igjen. Det finnes alt for lite farge-action i tegneserier i Norge. Men – jeg hadde heller sett John Buscemas fantastiske Marvel-versjon fra 70-tallet; den er for det meste glemt. Og så har jeg ikke nevnt Kuberts mesterversjon!

Bakerst i boka finner du en eminent oversikt over Tarzans liv og historie i bøker, filmer og tegneserier, notert av orakelet Jostein Hansen. Og de opprinnelige Gold Key-forsidene er gjengitt, de er fabelaktige.

Tarzan Bok 1
Skrevet av Edgar Rice Burroughs, tilrettelagt for tegneserie av Gaylord DuBois
Tegnet av Russ Manning
Etterord av Jostein Hansen
136 sider
Kr. 169,90
Egmont Publishing

Serie til film: Ghost in the Shell

Serie til film: Ghost in the Shell

Masamune Shirows manga/anime-univers er gjenskapt i all sin kybernetiske storslagenhet.  

Ghost in the Shell er en av de store klassikerne innen moderne manga. Den ble første gang utgitt på japansk i 1989, og oversatt til engelsk for Dark Horse Comics i 1995, samme år som serien ble lansert som animert langfilm. Serien rakk aldri å utkomme på norsk under den store manga-boomen, men ble utgitt på dansk som albumserie. Senere er det blitt tv-serier, OVA-serier og nye langfilmer, alle animerte.  Dette er den første realfilmversjonen.

Innspillingen har vært gjenstand en del kontrovers, først og fremst fordi flere av de opprinnelig japanske figurene blir spilt av hvite – deriblant Scarlett Johansson i hovedrollen som den ikoniske «Majoren». Ettersom det er snakk om en Hollywood-produksjon, riktignok i samarbeid med asiatiske selskaper, må dette ses på som en pragmatisk endring fra filmselskapets side for å treffe et bredest mulig internasjonalt publikum.

For sikkerhets skyld er ikke filmen veldig nøye med å presisere hvor den foregår. Den bruker ikke en gang bynavnet fra mangaen, New Port City, men det er ganske lett å se at det er snakk om en asiatisk framtidsby – Antakelig i Japan, men mye av byens design er også tatt fra Hong Kong. Det er tydeligvis også en multi-etnisk by, noe som er et greit påskudd for å bruke flere amerikanske og europeiske skuespillere. En interessant detalj er at en av de japanske hovedfigurene, politikommisær Aramaki, konsekvent snakker japansk til alle, selv om han får svar på engelsk. Det kan tyde på at i filmens univers har engelsk overtatt som omgangsspråk i denne antatt japanske byen.

I likhet med filmens Mystique (X-Men) har filmens Major et særpreget «naken, men ikke eksponert»-design.

Vi befinner et stykke inn i framtiden. Cyberteknologien har nådd nye høyder, og roboter og kyborger fins overalt. En av disse er Mira Killian (Johansson), som våkner opp med hjernen sin overført til en fullstendig kunstig kropp. Med vage minner om sitt tidligere liv blir hun trent opp til å bli den perfekte kybernetiske politikvinne, «Majoren». Når noen systematisk begynner å drepe ansatte i megakonsernet Hanka Robotics, kommer Mira på sporet av en livsfarlig hacker samtidig begynner hun å huske detaljer fra sitt tidligere liv. Kanskje er hun tettere knyttet til cyberterroristen enn hun ante.

Holografisk reklame dominerer bybildet i New Port City

For ordens skyld: Tittelen «Ghost in the Shell» referer til ånden – «Ghost», eller sjelen om du vil, som gjemmer seg inn kyborgens kunstige skall – «the shell».

Poetisk. Men filmen fungerer best når den ikke prøver å være poetisk. Regien er ved Rupert Sanders, som ikke har en fryktelig lang merittliste når det gjelder spillefilmer – fra før av har han bare laget den moderat populære «Snow White and the Huntsman». Jeg går ut fra at han fikk denne jobben først og fremst for sine gode, tekniske evner som regissør. For «Ghost in the Shell» er et fantastisk skue. Skyline’en i New Port City, som konstruksjoner og rekonstruksjoner av Majorens robotkropp er visuelle høydepunkter i en estetisk imponerende film. Ikke siden «Blade Runner» har jeg sett en så perfekt cyberpunk-verden gjenskapt på film. Filmskaperne har for egen regning lagt til et eget visuelt påfunn som er såpass smart at det burde vært hentet fra mangaen: «Solidgrams», kolossale reklamehologrammer som dominerer bybildet.

Kommisær Aramaki (Takeshi Kitano, t.v.) har vanligvis en tilbaketrukken lederolle. Helt til situasjonen blir kritisk.

Utvilsomt er slike grandiose manga/cyberpunk-visjoner fortsatt populære; det så jeg på det store antallet unge studenter som var møtt opp på den aktuelle pressevisningen. Så det er forståelig at Sanders ville prioritere å gjenskape disse visjonene. Men det går på bekostning av historien, som begynner ganske intrigerikt og besnærende, men blir stadig mer forutsigbart før den kulminerer med et forhastet klimaks. De fleste hovedrollene, inkludert Johansson, presterer for det meste et kjølig underspill som kler både rollene deres og historien. Av birollene gir danske Pilou Asbæk den beste tolkningen i rollen som den garvede seniorpartneren, men Juliette Binoche er skuffende stiv og unaturlig. Takeshi Kitano gjør en svært god figur som Aramaki så lenge han forblir i rollen som den forsiktige lederskikkelsen – noe han stort sett er, med unntak par desperate siste liten-scener som prøver å gjøre ham tøffere.

Historien, ikke minst intrigen, kunne det altså vært jobbet litt med. For fans av mangaen, anime’en eller cyberpunk generelt er filmen likevel obligatorisk, og den må absolutt ses på kinoskjerm, helst i 3D, for å gi ordentlig utbytte. På streaming eller DVD vil veldig, veldig mye av nytelsen forsvinne.

Ghost in the Shell
Basert på en manga skapt av Masamune Shirow
USA 2017
Regi: Rupert Sanders
Manus: Jamie Moss, William Wheeler
Skuespillere: Scarlett Johansson (Majoren), Serie til film: Takeshi Kitano (Aramaki),  Pilou Asbæk (Batou), Juliette Binoche (Dr. Ouelet), Chin Han (Togusa), Michael Pitt (Kuze), Peter Ferdinando (Cutter)
Lengde: 1 t. 47 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 31.03.2017

Universelt blurb: Superman Earth One

Universelt blurb: Superman Earth One

Supermann begynner – igjen!

Publikasjon av superserier har alltid vært en vanskelig øvelse for norske forlag. Hvis vi ser bort fra aktivitetsblader for barn, blir superhelter stadig sjeldnere i norske bladhyller. Sist gang det ble gjort et seriøst forsøk på å utgi DC superserier på norsk, var med Batman-spesialen Batman & Sønn i 2008; før det gjorde Egmont noen ganske prisverdige forsøk med nye Gigant tidlig på 00-tallet.

Når Marvel eller DC i det hele tatt utgis på norsk, i vår tid, skjer det vanligvis i samband med filmlanseringer. Egmonts nye satsing på DCs Earth One-spesialer kan muligens ses i sammenheng med DCs stadig sterkere engasjement i Hollywood, men satsingen på Earth One virker ikke spesielt opportunistisk (kanskje med unntak av Wonder Woman-hefte som Egmont har planlagt å utgi i mai). Tvert imot er det et konsept som ser ut til å rette seg mot garvede superheltfans som kjenner historiene fra før, og som ønsker seg en ny og alternativ tolkning.

Superman: Earth One var et drømmeprosjekt for J. Michael Straczynski, i følge ham selv, og utgangspunktet er greit nok; Hva om Clark Kent ville gjøre noe helt annet med kreftene sine enn å bli superhelt? Ikke at Straczynski gjør så mye med dette utgangspunktet; historien utviklet seg raskt til en standard «origin story», der poenget ser ut til å være at det er hans skjebne å bli Supermann uansett – og å bli journalist. Straczynski har riktignok lagt til en viktig ny detalj i denne nye gjenfortellingen om Supermanns opphav, en detalj som jeg synes er en ganske god idé, og som jeg ikke kan tro at ingen har brukt før. Det han ellers har å tilføre historien, er en større heroisering av journalistyrket enn jeg kan huske å ha sett i noen Supermann-historie før. Både Lois Lane og særlig Jimmy Olsen er mye tøffere enn vanlig, og deres innsats er viktig, om ikke for hovedhistorien, så i alle fall for budskapet. Her bør det nevnes at Straczynski selv er tidligere journalist, og det har tydelig påvirket vinklingen hans.

(For ordens skyld: Den norsk oversettelsen har nå gått over til å kalle figuren for «Superman» med én n) 

Fordi Straczynski går den tradisjonelle ruten når han skal gjenskape Supermanns opphav, er han selvsagt også tvunget til å finne en svada-forklaring på hvorfor Clark Kent ikke bruker noen annen «forkledning» enn briller. Den likner i grunnen litt på Mark Waids forklaring i «Birthright», og plusser på med aspekter av Quentin Tarantinos «Clark Kent er Supermanns maske»-teorien fra Kill Bill 2.

Tegneren Shane Davis er bedre kjent for enkeltprosjekter som dette enn langvarige engasjementer. Nærkampscenene hans er litt slappe, men han utmerker seg både i dialogscener og i de mer spektakulære slagscenene. Han har en solid, detaljert strek, men det er den gode fargeleggingen som virkelig løfter tegningene hans.

Superman: Earth One er ikke den mest alternative «origin story» om Supermann som er utgitt på norsk en gang; i grunnen er dette en veldig standard superhelthistorie. Imidlertid er det en historie som viser J. Michael Straczynski, en egentlig ganske ujevn tegneserieforfatter, på sitt mest inspirerte. Han er hauset opp, men kan være svært dyktig når han prøver.

Superman: Earth One
Skrevet av J. Michael Straczynski, tegnet av Shane Davis og rentegnet av Sandra Hope
Fargelagt av Barbara Ciardo
Oversatt av Tom-Erik Fure
136 sider
Kr. 129,90
Egmont Kids media

Universelt blurb: Fantomet kronologisk

Universelt blurb: Fantomet kronologisk

Da det ble kjent at Egmont skulle utgi enda en omtrykksbok med Fantomet var det ikke bare jeg som stønnet og sukket – Krønikebøkene er ikke gamle! Men da boken dukket opp ble jeg mildere stemt.

De fire første heftene fra 1964 gjengis, mer eller mindre i sin helhet. Det eneste som mangler er biseriene «Texas Jim» og «Sheriffen». En arg leser fortalte meg hvor irritert han var over dette, for han ville ha bladene komplett, altså med biseriene også. Jeg har ingen problemer i så måte, fire Fantomethistorier, noen annonser, litt fakta og repro av gamle filmhelter gir oss en pen bok på 130 sider.

Prisen er det heller ikke noe å si på. Dette er formatet vi etter hvert er blitt vant med fra Egmont når det gjelder omtrykk; softcover, 130-150 sider til priser mellom 100 og 150.

Jeg husker godt da jeg kjøpte # 1 i 1964. Bak en spennende forside fikk jeg en litt rar og uvant Fantomet, tegnet av svensken Bertil Wilhelmsson. Og det gjentar seg i hefte 2 og 3, først i hefte 4/1964 fikk kom den Fantomet jeg kjente fra midtsidene i Vi Menn, utført av Wilson McCoy, som var min tegner.

BW har en pussig og enkel, nesten barnslig stil, men likevel – det fungerer på ett eller annen sett. Nå skal det sies at Fantomet – Ånden som går – er en så bra karakter at den tåler mange slags tolkninger, også disse litt keitete tegningene. I tillegg må det også nevnes at BWs strek og (mangel på) dynamikk er ganske representativ for actionserier på 60-tallet. Det finnes mange eksempler på litt keitete serier både fra DC, Marvel, Charlton og ikke minst Red Circle/Archie Comics fra denne epoken. Sammenlignet med mye av dette fremtrer f.eks. seriene fra EC (Iskalde Grøss på norsk) som rene mesterverk.

Selve seriene er altså rimelig bra underholdning, og koblet med nostalgifaktoren er dette et riktig bra produkt. Fantomet anno 1964 er et helt annet dyr enn det Fantomet som tok landet med storm en del år senere; det var vel ikke før 70-tallet, da Sy Barry for alvor kom på trykk, at bladet ble «allemannseie». Da jeg var i militæret i 1972 var det uansett etablert og fantes på alle mannskapsrom. Historie # 4 av Wilson McCoy skulle det uansett gå mange, mange år før jeg fikk lese igjen, da i de små Semic-seriepocketene.

Boka er forsynt med en del originaloppslag om TV-helter og filmer fra den gang. Samt artikler om Wilhelmsson, Fantomets ankomst til Norge (som avisserie) og første del av en kronologisk oversikt over avisseriene. Ikke minst må jeg nevne de særdeles flotte forsidene som er med. På mange måter er dette norsk tegneseriehistorie, og boka burde vært tilgjengelig på skolebiblioteker for å gi ungdommen innsikt i en forgangen, men spennende tid.

Fantomet Kronologisk – 1964 (bok 1)
132 sider
120 kr
Egmont Publishing

En annerledes Lucky Luke

En annerledes Lucky Luke

«Lucky Luke»-album nr. 76 skiller seg fra de tidligere. Her er det Matthieu Bonhomme som har ansvaret for tegneserien, og han har laget sin egen variant.

En av de mest berømte fransk-belgiske tegneseriene her til lands er «Lucky Luke». Historiene om den ensomme cowboyen i gul skjorte og svart vest har vært publisert i aviser, blader, julehefter og album, og mannen som trekker raskere enn sin skygge kan vise til lange utgivelsesrekker i Norge.

Det nyeste albumet er nummer 76 i rekken, og det er et spesialalbum som opprinnelig ble utgitt på fransk i 2016 i anledning tegneseriens 70-årsjubileum. Albumet skiller seg fra tidligere album både i form og uttrykk. Der Lucky Lukes skaper Morris valgte seg en humoristisk og karikert tilnærming til Det ville vesten, finner vi en mer realistisk tolkning i albumet. Det er den franske serieskaperen Matthieu Bonhomme som står bak utgivelsen, og det er både en hyllest til og en spennende bearbeidelse rundt Lucky Luke og hans verden.

Bare tittelen «Mannen som skjøt Lucky Luke» gir albumet en nerve og spennende tilnærming. Historien i seg selv er egentlig ikke så veldig original, men kombinasjonen realisme og Lucky Luke gjør likevel albumet interessant. Vi er i westernbyen Froggy Town, der Lucky Luke som besøkende får følelsen av at situasjonen ikke er som den burde være. Brødrene Bone håndterer lov og orden i byen, og det er ugler i mosen rundt hvordan det oppdraget utføres. Dermed får Lucky Luke oppgaven med å finne ut hvem som ranet dilligencen. Det blir selvsagt intriger og overraskende hendelser, og Lucky Luke får en rekke utfordringer å hanskes med.

Det er forfriskende å se Lucky Luke brukt på denne måten. Karakteren fungerer også godt i et mørkere univers enn det vi kjenner fra tegneseriene til Morris og Rene Goscinny. I tillegg brukes det humoristiske virkemidler, og det er lett å få assosiasjoner til gode spagetti-westernfilmer ved gjennomlesingen av albumet.

Matthieu Bonhomme har gjort en strålende jobb med både manuskript og tegninger. Den mer realistiske koloritten kler både karakterene og tegneserien. Vi ser tydelig at dette ikke er Morris’ verden, men samtidig er ikke dette en ren, naturalistisk fremstilling. Det er denne kombinasjonen der både historie og tegninger står med en fot i hver leir som gjør dette forsøket ekstra interessant og verdt  å se nærmere på.

 

«Mannen som skjøt Lucky Luke»

Av: Matthieu Bonhomme

68 sider

89,90 kroner

Egmont Kids Media

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 16. mars 2017.

Fantomet nettopp nå – Hvem ville vinne…?

Fantomet nettopp nå – Hvem ville vinne…?

Variert pose blanding med bare Fantomet. Nummer 3 er i handelen, og inneholder altså 4 fortellinger med Sjefen sjøl.

Først: en flott forside, malt av Henrik Sahlström. Den mannen lager de absolutt flotteste forsidene, ingen tvil. 6!

– Sidespor: Forsiden minner meg om at Fantomet er en del av tegneseriehistorien, som involverer karakterer under lisens av King Features. Jeg skulle virkelig ønske at King’s kunne løsrive seg bittelitt fra sine rigide regler om «ikke-innblanding» fra andre serieunivers, noe de tydeligvis er veldig opptatt av – og noe som jeg er sikker på hindrer figuren Fantomets spredning til nye lesere. Tenk om King’s kunne ha gjort som ERB Inc. (eieren av Tarzan) – som lot deres helt virke sammen med både Batman og Superman. Dette skjedde i heftene fra Dark Horse, forlaget som trykket Tarzan på 90/00-tallet. Det naturlige møtet mellom Tarzan og Fantomet er som skapt for en god fortelling, og skal man virkelig hente nye lesere, la helten vår leke seg sammen med både Batman og Daredevil.
– Spørsmålet stiller seg helt av seg selv: Hvem ville vinne i en trekamp: Batman, Fantomet eller Tarzan? Uten våpen, selvsagt. Alle tre er eksempler på karer i topp stand og kondisjon, med inngående kjennskap til forskjellige nærkampteknikker. Kjør debatt (basert på troverdige argument, ikke hvem du liker best av de tre…)!

Første historie er knyttet opp mot forsiden: Lothars fetter stiller som leder for de tolv folkene i jungelen, i en omstridt valgkamp. Lothar og Hojo stiller opp for å forsvare fetteren mot den korrupte motstanderen Otanko. Historien er ikke noe særlig, og tegningene, av Mike Manley, fungerer dårlig. Dette er fra en avisserie som opprinnelig har vært publisert i mikrostørrelse. Her, forstørret til bladformat, blir de for skisseaktige. Nok en gang: savner Ryans delikate strek. 3.

Neste: «Jaget!» er forsettelse av Falk/Barryhistorien fra 2016. Svart-hvit avisserie nylig fargelagt. Nydelig! Dette er Sy Barry i absolutt toppform (1966). Eneste skår i gleden er at rutene er redusert fra tidligere, for å passe til 4 rader på siden. Dette er seriekunst som burde vært blåst opp, ikke redusert. Men vi kan ikke la slikt ødelegge for mye, dette er en ren 6.

Så kommer en Reimerthi/Spadarihistorie; «Slange i paradis». En banditt, en riktig slange, invaderer øya Eden ved en tilfeldighet, og er klar til å fange sjeldne fugler og dyr for god betaling. Fy skam! En speidertropp er også på besøk på Eden. Fantomet må rydde opp, og sjelden har vi sett bedre eksempel på jungelordet «Fantomet er hard mot de harde». Artig historie: 5.

Nok en Barryklassiker fra 1966 avslutter heftets fire historier. «Havgudens svarte perler» har jeg lest en del ganger, men nå altså nedfotografert (fy!) og fargelagt (hurra!). Serieklassiker til glede for alle lesere: 6!
Godt hefte; 5,2 i snitt. Løp og kjøp, det er fremdeles i salg!

Fantomet nr. 3/2016
100 sider
67 kr.
Egmont

Livet med Hilda

Livet med Hilda

Den britiske serieskaperen Luke Pearson er aktuell med Free Comic Book Day-utgivelse og en Netflix-serie under utvikling. Serienett har tatt en prat med mannen.

Den gangen du var på OCX synes jeg å huske at du snakket mye om «Everything we miss», kanskje fordi «Hilda» ikke var så godt utviklet på den tiden?

Jeg tror det var tre historier på den tiden. Men karen som jeg ble intervjuet av ville snakke om «Everything we miss», og han var ikke så gammel, heller. Han ville kanskje ha litt balanse. Siden da har jeg fått den boka mer på avstand, og den føles litt mindre viktig. Nå har Hilda blitt hovedsaken. Jeg har laget flere novelleserier, og det har alltid føles om de er mer knyttet til «Everything we miss». De er litt mer varierte enn som så, men føles likevel som deler av et hele. Men i ettertid har jeg ikke laget mye sånt, og ingen ting har vokst ut av den boka. En stund jobbet jeg like mye med serier for voksne som med Hilda, men nå sliter jeg med det.

Jo mer jeg ser tilbake på «Everything we miss», jo mindre begeistret er jeg for den. Den føltes veldig ærlig den gang da, men ikke like mye når jeg ser tilbake på den.

Du tok en pause da du var ferdig med «The Black Hound»?

Ja, mer eller mindre bevisst tok jeg et friår, fordi jeg var brent ut etter den boka. Tidligere hadde jeg påbegynt hver bok relativt kort tid etter den forrige. Jeg visste at det var et press om å lage en ny bok, men etter denne sa jeg, jeg vil ikke en gang tenke på å lage en ny i et år. Egentlig tok jeg en enda lenger pause enn planlagt. Jeg hadde planer for friåret.  Jeg fokuserte på illustrasjon og storyboarding, og jeg har jo alltid gjort illustrasjonsarbeid innimellom. Men jeg håpet også at jeg skulle få tid til å lage noen mini-tegneserier, mer eksperimentelle korte greier. Jeg ville drive med egenpublisering, og til og med lage noe litt lenger.

Men ingen ting skjedde. Hver gang jeg prøvde å begynne på noe sånt føltes det vare ikke så naturlig lenger.  Så jeg nøler mer med alt jeg gjør av slike serier nå, og jeg strever fortsatt med å finne ut av hva jeg helst vil gjøre. Egentlig ville jeg lage serier både for barn og voksne, så jeg ble litt bekymret da Hilda begynte å ta over. I utgangspunktet ville jeg ikke at det skulle bli min hovedgreie, det eneste jeg er kjent for. Men det er egentlig det som har skjedd, og det kom til et punkt der jeg måtte spørre meg selv, hvorfor plager det meg? For jeg hadde denne forestillingen om at jeg ville lage alle disse interessante seriene for voksne, men når det kommer til stykket greier jeg ikke å sette sammen noen ideer. Tydeligvis er det ingen ting der som jeg føler sterkt nok for, så jeg måtte spørre meg selv, hvorfor ville jeg dette? Kanskje jeg ikke skal lage flere serier for voksne, i alle fall ikke tvinge det fram og ikke bekymre meg. Det var greit bare å lage Hilda, og det er vel det som har skjedd. Ikke at jeg bare vil lage Hilda…

I «The Stone Forest» er Hildas mamma mer involvert i eventyre enn før

«Hilda and the stone forest “ går dypere inn på trolltemaet . Hilda besøker trollenes verden. Den er litt annerledes fordi den tar for seg ting som det er lagt opp til i tidligere bøker. Det er noe jeg har nølt med å gjøre før, fordi jeg alltid ville at hver bok skulle stå for seg selv. Men jeg forutsetter at mange av leserne vil ha lest de foregående bøkene også. Mange detaljene fra de andre bøkene vil komme tilbake.

Apropos kontinuitet og utvikling, jeg la merke til at det skjer en viss utvikling i Hildas sosiale liv. I de første to historiene var det bare henne, mammaen og en og annen av bergets skapninger. I den tredje historien prøvde hun å sosialisere med de andre ungene, men hun fikk ikke egentlig noen venner. I den fjerde historien fikk hun venner, men man fikk inntrykk av at også vennene hennes synes hun er rar. Har du planer for hvordan du kan utvikle figuren videre?

Jeg er ikke helt sikker. Det har absolutt vært en utvikling. Hilda havnet i dårlig selskap, men nå har hun funnet noen venner som likner mer på henne. I den nye boka dukker det opp et par unger fra den forrige boka, de Hilda kom best overens med, og nå er de bare vennene hennes. Og de har muligheten til å bli tilbakevendende karakterer som hun samhandler med.

Hilda er en kronisk eventyrer. Vennene hennes blir involvert, oftere nå enn tidligere (fra «The Stone Forest»).

Du har visstnok modellert Hildas hjemby Trolberg etter flere skandinaviske byer, inkludert Reykjavik, København og Bergen. Jeg synes også jeg kjente igjen Deichmanske bibliotek Grünerløkka (som Pearson besøkte under OCX) i en serierute. I tillegg er landskapet rundt Trolberg visstnok basert på landskapet rundt Odda.  Har du besøkt alle disse stedene?

Trolberg

Nei. Jeg har vært i Bergen én gang, da jeg var på ferie sammen med familien min. Det var på den ferien at dette kjærlighetsforholdet begynte, da fantasien min fikk utløp. Jeg har vært i København, og i Oslo, selvfølgelig. Men ikke Reykjavik og ikke Odda. Jeg tror jeg valgte å bruke Odda som referanse fordi jeg hadde en vag idé om hvordan jeg ville at Trolberg skulle være. Jeg visste at byen skulle være ved en fjord, for jeg nevnte det tidligere i bøkene. Så jeg prøvde vel å finne et eksempel på hvordan en by er plassert ved en fjord. Jeg fant bildene ved å google, tror jeg. Landskapet var riktig, det var det jeg lette etter, så jeg brukte det som en slags mal, men forstørret det til denne rare storbyen. Det er i en dal, omgitt av to store fjell, veldig kupert. Når det gjelder bygningene så har jeg stilisert dem på en måte som får dem til å likne på bygninger fra disse stedene. Men når det gjelder gatene så baserer jeg det på gatebildet hjemmefra. Så mye kommer fra steder jeg har bodd i England også. Jeg ville at det skulle være en miks. Deler av Trolberg ser ut som Storbritannia for meg, bare med mer trebebyggelse.

Så langt har du stort sett brukt skandinaviske myter og legender i serien?

Ja, hovedsakelig, det var utgangspunktet for hele prosjektet. Jeg brukte «nisse» i den fjerde historien fordi ordet «gnom» ikke ville ha de samme assosiasjonene. Det fins jo så mange forskjellige versjoner av disse skapningene, og alle har de ulike navn i ulike land. Jeg trodde at Storbritannia var litt mer atskilt, men det er mye av det samme. Det finnes husvetter i Storbritannia, men de blir vel heller kalt «brownie» eller noe sånt, men det kan også være et annet ord for fe eller alv. De glir sammen. Jeg lener meg vel mer mot det britiske nå, for det har aldri vært fullstendig skandinavisk, men det er definitivt utgangspunktet. Men det er mye i serien som ikke er det.

Hilda forhører Trolbergs mange nisser i albumet «The Black Hound»

Tove Jansson er en inspirasjonskilde du ofte nevner. Hvordan ble du kjent med hennes verker?

Jeg syntes å huske at jeg først ble kjent med Mummitrollene gjennom den japanske tegnefilmserien på 90-tallet. Eller i alle fall var det det jeg trodde, men jeg oppdaget at jeg hadde lest Tove Janssons Mummibøker på skolen. Blant annet fant jeg en stil jeg hadde skrevet om «Farlig Midtsommer».  Og jeg hadde tegnet små bilder til den også, men det hadde jeg helt glemt. Men det var en artig oppdagelse. Men det var gjennom tegnefilmene at jeg oppdaget Mummitrollene, det var så mange bilder som klistret seg fast i hodet mitt for alltid. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, men jeg gjenoppdaget dem først da tegneseriestripene ble utgitt på nytt. Da studerte jeg illustrasjon, og jeg gjenoppdaget alt dette på nytt, og det var vel da jeg først oppdaget Tove Jansson som en illustratør og forfatter. Jeg hadde ikke skikkelig peiling på alt dette før, jeg husket bare bildene fra tegnefilmene.

 Forsiden til Free Comic Book Day-utgaven av Hilda. MERK: inneholder spoiler

Les også:
Hilda fra Berget
OCX 213: Nobrow
Øye på Flying Eye

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

SOM KLIPPET UT AV FILMEN

Aller første Suicide Squad-utgivelse fra DC Rebirth, gjør kanskje for mye ære på høstens kinofilm.

DC Comics nyeste storsatsning, Rebirth, har erstattet New 52 (2011-2016). Og med Rebirth sin første utgivelse, får de en helt ny forfatter i serien, Rob Williams. Denne gangen har Suicide Squad en påfallende likhet med David Ayers film. Om dette er en fordel eller ikke, vil jeg komme tilbake til.

Handlingen starter med at fengselsbestyreren og lederen, Amanda Waller, er kalt inn til et krisemøte hos president Obama. Han truer med å legge ned Suicide Squad, på grunn av gruppens ubalanserte og rabiate håndtering av sine siste utenlandsoppdrag. Men Waller har et trumfkort på lur: Rick Flag. Denne Rick Flag har et svært godt rykte på seg, i motsetning til de på gruppen som presidenten i det siste har holdt strengt under lupen. Fordi den redelige og høyt dekorerte Flag skal lede dem, endrer presidenten mening og gir Waller grønt lys til å sette i gang. Men lettlurt er han ikke; Obama viser klør og sier: «This colonel Flag … He’d better be everything you say he is.»

Amanda Waller er vant til å ha nervekriger med amerikanske presidenter, fra Reagan til Obama. Det skal bli veldig interessant å se henne på tomannshånd med Trump…

Medlemmene er akkurat de samme som i filmen: Rick Flag, Harley Quinn, Deadshot, Katana, Captain Boomerang, Killer Croc og Enchantress. Men El Diablo og Slipknot (som også var i med filmen) er utelatt. Så sendes de på et oppdrag: å dykke dypt ned til et hemmelig, russisk undervannsfengsel. De skal stjele The Black Vault, for å bringe det til rette hender – det amerikanske forsvaret. The Black Vault er egentlig en teleporterende kule, som kan bringe folk til The Phantom Zone (en institusjon fra Supermann-heftene, som holder intergalaktiske kriminelle fengslet). Vendepunktet blir da Supermanns fiende, Zod, kommer ut av teleportkulen for å angripe dem. Hvordan Suicide Squad skal kunne klare å kjempe mot dette, vil bli spennende lesning. Og det hintes til at The Black Vault skal være et tema også i kommende utgivelser. Neste utgivelse, vol. 2 «Going Sane», kommer 13.juni.

Rob Williams er en britisk tegneserieforfatter som er ny på Suicide Squad, men han har mange utgivelser bak seg, fra både Marvel og DC. Blant annet har han skrevet Wolverine, Judge Dredd, Deadpool og Spider-Man.

Allerede Supermann visste hvilket sjansespill det er å stole på fantomsonen…

Det har vært veldig vanlig de siste årene, i DC Comics hefter, at mange tegnere kan bidra i ett og samme historie. Den nye Suicide Squad-tegneren er Jim Lee. Han har mange gode verk på samvittigheten, og særlig kan nevnes hans markante tegninger fra «Batman: Hush» (Jeph Loeb 2002-2003). Fordi tegningene i Suicide Squad skal gjenspeile humoren, har særlig New 52-serien hatt noe lik tegnestil. Denne stilen er overført til Rebirth. Derfor har Lees tegninger i dette albumet et løsere og ledigere uttrykk, enn de dystre og skarpskårne strekene som han ellers pleier å ha. For å gjenspeile humoren, er dette Rebirth-albumet i sin helhet tegnet med et spenstig og lettbeint uttrykk.

Koseprat er ikke noe for Katana

Mye har endret seg fra New 52: Den tidligere slanke og pene Amanda Waller, er i Rebirth stor og kraftig, akkurat som i debuten 1987. Sist Rick Flag var å se i Suicide Squad, var i John Ostranders «From The Ashes» (2008). Han er nå tilbake, men var totalt fraværende i New 52. Men fordi han introduseres i Rebirth, møter han Waller og hennes gruppe med blanke ark. En reboot – Det er her første gang han møter dem. Flag skal lede dem i riktig retning, og har en ‘kom-til-saken’ holdning. Og det trengs absolutt: Captain Boomerang er også her en arrogant unnasluntrer. Harley Quinn har påfallende likhet med Margot Robbies tolkning av henne fra 2016-filmen (og det samme kan sies om Enchantress/June Moone), både på hår og klær. Også hun utfordrer Flags autoritet. Flag sier selv: «Harley? She’s chaos. 24/7.» Til og med Jokeren, i sin svært korte opptreden, er lik Jared Letos tolkning av ham fra filmen.

Si hva du vil om Jokeren, men yrkestolthet har han

Av fortellingens science fiction-referanser er noe interessant: The Black Vault (på norsk ‘Det sorte hvelv’) er et stort, teleporterende hull som fører til The Phantom Zone. Dette har referanser til teorien om liv på andre planeter: En teori om dette er at når en stjerne dør ut, dannes et sort hull i galaksen. Hvis et romskip flyr inn dit, kan de (ifølge teorien) komme til en annen galakse med potensielt liv.

Harley Quinn liker å leve farlig. Boomerang…ikke fullt så mye

Dette er et album som helt klart skiller seg fra New 52-eraen. Sett fra en skeptikers ståsted kan man gjerne beskylde dette Rebirth-albumet for å sole seg for mye i kommersialiseringen fra sensommerens kinofilm- for alt hva det er verdt. En Harley med samme hårfrisyre og klær som Margot Robbie fra filmen, og at Killer Croc på død og liv også må være med. Så fra en fan sitt ståsted: Hvorfor ikke? Vi trenger stadig nye innspill fra DCs univers, og slikt kan faktisk være et mangfold. Denne anmelder vender tommelen opp, av to grunner. Den ene er at Rebirth skal gjøre ære på karakterenes og universets omfattende og lange historie- i motsetning til New 52 sin reboot. Den andre grunnen er den samme som alltid i Suicide Squad: Portrettering av en liga som viser at skurker kan ha sine gode sider. Også i Rebirth.

Suicide Squad Vol. 1: The Black Vault
Skrevet av Rob Williams, tegnet av Jim Lee og Philip Tan + backup
ISBN 978-1401269814
160 sider
USD 17
DC Comics

Les også:
Serie til film: Suicide Squad