Browsed by
Kategori: Serienett

Lille 25-åring

Lille 25-åring

Zoom og Outland viderefører Lille Sprint på norsk.

I samarbeid med danske Zoom har Outland blitt en ny og viktig leverandør av fransk-belgiske tegneserier på norsk. Fra før av har de bøker med Sprint, Blåjakkene og Kid Lucky i katalogen. Nå gir de for første gang ut et softcover-album. 2013 var siste gangen Egmont ga ut et Lille Sprint-album – Det sekstende. Nå fortsetter Zoom/Outland der de slapp.

I seg selv er dette et svært prisverdig tiltak. En viktig fordel med Outlands utgivelser er at de ikke er i salg kun i en begrenset periode. Ulempen er selvsagt at de nye utgiverne ikke har distribusjon gjennom Narvesen og dagligvarebutikkene, men det jobbes med en utvidet bokhandlerdistribusjon.

Hvordan er så albumet i seg selv? Etter 17 album er det lett å stivne i formen, særlig med en gagserie, men Tome og Janry gjør sitt beste for å unngå det, enkelte forutsigbare gags til tross. Eksperimenteringsviljen deres er større enn noensinne, og serieskaperne er et oppkomme av ideer. Dette fører ikke nødvendigvis til morsommere poenger enn før, men gjør «Lille Sprint» til en mer spennende leseopplevelse; det skapes et inntrykk av at hva som helst kan skje. Med største selvfølge går serien fra slapstick og forvekslingskomikk til uforutsigbare absurditeter.

Den surrealistiske åpningshistorien er et perfekt eksempel på dette, men det som virkelig står ut, er en tolv siders sekvens i andre halvdel av albumet: Sprint får en trylledrikk av Cassius og blir plutselig 25 år. Så blir han et barn igjen. Så blir han 25 år igjen, så blir han et barn, men en kjempe…i det hele tatt, ord blir gjerne fattige når en skal prøve å forklare Lille Sprints verden – Selv om serien også utmerker seg med kreativ dialog.

Etter noen års pause er «Lille Sprint» et velkomment gjensyn med en serie som langt fra har gått ut på dato ennå.

Lille Sprint 17: Alle ser på deg!
Av Tome og Janry
Farger av Stéphane de Becker
Oversatt av Ann-Louis Nerem
52 sider
99 kr.
Zoom/Outland

Politiske perspektiv

Politiske perspektiv

OCX hadde som vanlig et svært allsidig program, men politikk og antologier var temaer som gikk igjen på årets festival. 

Sammy Harkham er best kjent som redaktør for den innflytelsesrike, alternative tegneserieantologien «Kramers Ergot». Han er også grunnlegger av fimklubben Cinefamily i Los Angeles, og er såpass cinefil at noe av det første han gjorde i Oslo, var å sjekke ut programmet til Cinemateket. Ofte går det en god stund mellom hver utgave; siden 2000 har han utgitt ni antologier – Jeg liker ikke å bry bidragsyterne flere ganger, innrømmer han, men noen av dem er så dyktige. Som serieredaktør har han blitt sammenliknet med Harvey Kurtzman.

Men Harkham lager også egne serier; enmannsantologien «Crickets» kommer ut ca. en gang i året. Og selv om han vel ikke kan kalles direkte kommers, er det et mål for ham å ha en ledig stil. Ideelt sett ønsker han å tegne på en slik måte at det er vanskeligere å ikke lese serien.  Det så ut til å fungere på OCX, der de medbrakte utgavene av «Crickets» på Harkhams stand nesten ble utsolgt. Selv sier han at forholdet til leserne er det viktigste i livet hans, men samtidig har han tydeligvis et ambivalent forhold til dem: – Folk kan være skuffet over meg, men jeg kan være skuffet over dem også. Hvis jeg tenker på hva folk vil ha, får vi det verste, forklarte Harkham, som også innrømte at det bare er fornærmelser han virkelig registrerer.

Sammy Harkham

På lørdag var han også en av deltakerne i paneldebatten «Antologier og kuratorvirksomhet på tegneseriefeltet» sammen med Ingrid Brubaker og Anja Dahle Øverbye fra Blokk Forlag og representanter for Stripburger i Slovenia. «Kramers Ergot» har én i redaksjonen, Blokk har to og Stripburger har seks, så erfaringene er ulike.

– Vi fikk ideen til Blokk Forlag da vi var fulle i Stockholm, fortalte Øverbye, – og da vi ble edru var det fortsatt en god idé. Resultatet var tegneserieantolgien «Byrjing». Antologien har en viss likhet med «Forresten», og Øverbye innrømmer at sistnevnte er svært viktig for henne; hun hadde ikke laget tegneserier før hun fikk innpass i denne. Men Blokk Forlag har ikke tenkt å holde seg på en «Forresten»-nær linje; allerede neste antologi,som kommer til vinteren,vil fokusere mer på tekst og prosa enn på tegneserier.

F.v. Ingrid Brubaker, Anja Dahle Øverbye, Gasper Rus (Stripburger) Tanja Skale (Stripburger) og Sammy Harkham

Sarah Glidden var årets mest profilerte utenlandske gjest ved siden av Sammy Harkham. The Economist beskrev henne slik: «Ms Glidden is a comics journalist – Think Spider-Man, but with news stories, not fictional tales of live-saving herosim.» Men hun ergrer seg ikke over slike flåsete og sneversynte beskrivelser. – Vi må bare gi folk flere forskjellige tegneserier, mente hun. Fredag deltok hun i panelsamtale med Esben S. Titland om tegneserier som dokumentarisk og journalistisk verktøy, og utvekslet erfaringer om dette temaet.

På lørdag videreførte hun dette temaet i et intervju på kvelden. – Jeg tror ikke du må velge mellom personlig perspektiv og og observerende perspektiv, mente hun, som et ekko panelsamtalen fredag. Da nevnte hun blant annet at i USA har det aldri vært noen regel at journalisten skal holde seg utenfor, og at hun synes det gir bedre flyt å inkludere seg selv. Hun kom lite inn på sin planlagte bok om klimaendringer, men om den nyeste utviklingen i USAs klimapolitikk, reflekterte hun at dette er bra for engasjementet – Hvis Trump ikke hadde trukket USA ut av Parisavtalen, resonnerte hun, verken måtte eller ville han ha oppfylt forpliktelsene i den uansett, fordi avtalen ikke er bindende nok. Nå vil verden søke andre løsninger.

Sarah Glidden med Aksel Kielland

Politikk var også noe av et tilbakevendende tema på årets OCX. Selv om Gliddens politiske ståsted ikke er til å ta feil av, oppfordret hun folk til å se kompleksiteten, og ikke fortape seg i kjedsommelig Trump-hysteri. Men i politiske tegninger er dette ofte lettere sagt enn gjort. Årets utstilling på OCX, «Picture Politics» i regi av Goethe-instituttet, har temaet «Nasjonalistiske tendenser og fordommer mot migrasjon i Nord-Europa». Til stede på panelsamtalen om «Picture Politics» lørdag formiddag var Arifur Rahman, Øyvind Sagåsen og Karolina Chyzewska. Rahman har sterke erfaringer med hvor brennbare avistegninger kan være etter å ha fått en fatwa på seg i hjemlandet Bangladesh, mens polsk-tyske Chyzewska er preget både av livet i det liberale, multietniske Berlin og foreldrenes bakgrunn fra det konservative, nasjonalfokuserte Polen.

F.v. Øyvind Sagåsen, Karolina Chyzewska og Arifur Rahman med moderator Kristian Hellesund

Øyvind Sagåsen er som kjent ikke avistegner. Han skulle gjerne vært det, men han er for lite subtil, mener han selv, og viste særskilt til en politisk tegning han lagde av Marine Le Pen. «Trump-hysteriet» kan han heller ikke motstå: – Du får applaus nesten uansett, og håret [til Trump] gjør ham så lett gjenkjennelig. Men Sagåsens filosofi er enkel: – Hvis du kan får folk til å tenke og smile samtidig, er det bra.

Oppvarming til Årets Tegneserie

Oppvarming til Årets Tegneserie

OCX åpnet uoffisielt torsdag kveld med et svært variert program og mange høyaktuelle saker.

Offentlig byråkrati kan være komplisert, men Kulturrådets støtte er uunnværlig for å sikre et mangfold av tegneserieutgivelser i Norge. Derfor fulgte nok mange nøye med da Hans Ivar Stordal fra Kulturrådets tegneserieutvalg gjennomgikk prosessen for å søke på tegneseriestøtte. Til stede var også de to andre representantene for tegneserieutvalget.

Esben S. Titland er ikke blant de aller mest mest profilerte norske serieskaperne; kanskje framstår han som for politisk (selv om hans mest kjente arbeid, «Piketty på 1-2-3» (2014) nødvendigvis er veldig politisk, det også). Kanskje skyldes det at han ikke har laget noen lengre historier. Det kommer til i så fall til å forandre seg nå, for han er godt i gang med sitt hittil mest ambisiøse verk, en dokumentarisk tegneseriebok om den økonomiske depresjonen i Hellas. På torsdag presenterte han mange smakebiter fra boka.

Hans Ivar Stordal

Kuttpolitikken i Hellas har satt dype spor, og store deler av landets befolkning har rett og slett gitt opp. En av grekerne som Esben snakket med foreslo «Komikotragiko» som tittel på verket, og det passer godt med de observasjonene som han har gjort i Hellas. Situasjonen kan virke håpløs, men samtidig er han imponert over grekernes solidaritetsvilje, og framveksten av frivillige selvhjelpsgrupper. Selv flyktningene – som jo av naturlige geografisk årsaker ofte kommer først til Hellas – får del i gresk solidaritet og gjestfrihet.  De er sympatisk innstilt til folk som har det enda verre enn dem, mener Esben. Holdningen har selvsagt også noe å gjøre med større kulturell nærhet til flyktningene. For Esben var utfordringen ellers å forbli ydmyk, og ikke opphøye seg til noen Pulitzerkandidat. – Ingen tegneserieskaper vil portrettere seg selv som den suverene journalisten, mener han.

Esben S Titland

Prisen «Årets Tegneserie» blir delt ut i dag, og i den anledning hadde OCX invitert kulturpersonligheter fra andre felt for å få «utenforståendes» syn på nye norske tegneserier, inkludert dramatiker Kate Pendry, litteraturviter Ellen Engelstad og designer Aslak Gurholt Rønsen.

F.v. moderator Ingrid Brubaker, Kate Pendry, Aslak Gurholt Rønsen og Ellen Engelstad

Noen klare favoritter utmerket seg, og likeså noen ikke-favoritter. «Moderator» og «Grosz» var definitivt de to nominerte som falt best i smak: Rønsen og Engelstad utpekte «Moderator» til sin favoritt. – Den gir sterkest inntrykk, mente Rønsen, mens Engelstad kalte den «en veldig lang og gjennomarbeidet historie», og framhevet seriens poeng om at mennesker ikke ser lenger enn til sin egen navle, selv når det er dommedag. Britiske Pendry, som selv vekslet kontinuerlig mellom engelsk og norsk i debatten, skrøt av språket i «Moderator», som etter hennes mening er så flott at det er nesten uoversettelig.  Men favoritten hennes var likevel Grosz – Perfeksjon, terningkast seks, mente hun, mens Rønsen følte at boka traff ham med sitt valg av kunsthistorie og periode. Derimot innrømmer han at han slet seg gjennom «I’m a girl, it’s fantastic», og at han nok ikke er rett målgruppe for denne samlingen. Pendry mener at historiene i boka fungerer bra med Brian Eno som bakgrunnsmusikk, men at «it’s just too pastel for me». Alle tre likte «Ungdomsskolen», ved at den gjorde dem alle tre emosjonelle. – It left me feeling very depressed, fortalte Pendry. Boka som slå dårligst an i panelet var «Mellom Planeter». Både Rønsen og Engelstad var stort enige om at karkaterene ikke var helt troverdige, og at de ikke helt forsto motivasjonen. Pendry var enda strengere mot boka, men er samtidig overbevist om at det er noe spesielt ved den som hun bare ikke har forstått: – Jeg hatet den, men venter at jeg en gang plutselig skal våkne opp midt på natta og bryte ut «Oh my god, it was so wonderful! I totally misunderstood!»

Aslag Guttormsgaard og Ronny Haugeland er begge showmenn, du blir gjerne det etter å ha vært tilknyttet Duplex Records i så mange år. Presentasjonen av deres nye serie «Hønsemannen» ble derfor en kortere og mer intens affære preget av godt humør. Hønsemannen var opprinnelig en figur fra Barns Supershow på NRK, men No Comprendo Press mente den hadde potensiale som tegneserie. Nå gjenoppstår altså figuren i albumform, og det tegner til å bli like barnslig som i gamle dager. Guttormsgaard og Haugeland avsluttet seansen, og det offisielle programmet for OCX’ første kveld, med å invitere til allsang av en spesialskrevet sang tonesatt til «Når kastanjene blomstrer på Bygdøy Allé»: «For når Hønsemannen tisser i buksa av skrekk, trekker straks alle slemme skurker seg vekk».

Ronny og Aslag
Underholdende fakta

Underholdende fakta

Øystein Runde har laget en flott sakprosabok om stamceller. Den er et godt tilskudd til både skolebiblioteker og forskningsinteresserte barn.

Hva er egentlig stamceller? Hvordan kan forskning foregå? Dette er to av spørsmålene man kan få svar på i Øystein Rundes nyeste bok «Stamceller: Kroppens superheltar». Der beveger Runde seg bort fra morsom og handlingsspekket steampunk i «De fire store» og vikingscenariene i «Olav Sleggja» til sakprosaens verden.

Øystein Runde har valgt å presentere fagboken sin i et blandet format. Her er det både tegneseriesekvenser og bildeboksider. Presentasjonen er god, og Runde har valgt en tiltalende tegnestil der stamceller, hudceller, blodplater og andre av kroppens byggematerialer fremstilles på en ikonisk måte.

Det hele begynner med at Øystein Runde presenterer seg selv og forskeren Cecilie Gjerde. Gjerde blir en viktig gjennomgangsperson i boken, for hennes forskning på stamceller har gitt viktige funn.  Rundes fremstilling er en slags dialog med leseren, der han bytter på å legge frem rent faktastoff om stamceller og kroppen samt bakgrunnsstoff om stamcelleforskningen. Det hele fungerer veldig godt i en variert fremstilling, der de fleste segmentene er piffet opp med humoristiske virkemidler. Små, absurde og visuelle skråblikk kombinert med for eksempel artige kommentarer fra de ulike cellene krydrer fremstillingen, og boken får en herlig variasjon.

Målgruppen er først og fremst unge lesere, men boken fungerer veldig godt også for en eldre leserkrets. Nyere fakta rundt stamcelleforskning er ikke så veldig utbredt, og Runde presenterer sine fakta på en lettfattelig måte for både yngre og eldre. I disse dager der dybdelæring er et viktig begrep i skolen, er en sakprosabok som denne både nyttig og viktig. Unge lesere får temaet presentert på en god og artig måte, og boken innbyr til bruk i skolen der elever kan bruke ulike lesestrategier underveis.

Øystein Runde er en meget dyktig serieskaper med mange interessante prosjekter bak seg. Her går han opp nye og spennende stier i sitt forfatterskap. «Stamceller» er en utmerket bok, og den fortjener et stort publikum som definitivt vil lære noe gjennom leseopplevelsen. Anbefalt!

 

«Stamceller: Kroppens superheltar»

Av: Øystein Runde

ISBN 978-82-05-49873-2

56 sider

249 kroner

Gyldendal Norsk Forlag

 

Anmeldelsen er tidligere trykt i Sydvesten 1. juni 2017.

From L.A. with love

From L.A. with love

Ida Neverdahl er aktuell med den prisnominerte samlinga «I’m a girl, it’s fantastic». Og prosjekta står i kø framover for 23-åringen.

Ho tok sjølv initiativ til boka, som hadde arbeidstittelen «Tormented Ghost Cum», etter den tredje tegneserienovella i samlinga. Samlinga er ein blanding av ymse teiknserienoveller som Ida hadde laga dei seinaste åra. Men det var ikkje som om ho mangla ting å utgi. Snarare er «problemet» at ho har for mykje å komme med:

Opphaldet hennar i Los Angeles nå i vinter samanfalt med Amerikabesøket til ein annan norsk serieskapar, Øystein Runde. Dermed kjem det ei ny reiseskildring teikna og fortald av Ida og Øystein i lag, i stil med boka «Moskva». Hennar del av boka er stort sett ferdig; ho har laga 40 sider. Etter planen skal «Los Angeles» ut på Jippi Forlag i haust, men det kjem litt an på Runde si framdrift.

Ida og Øystein i førstnemnte sin strek, frå «Moskva»

Ei god stund nå har Ida laga serien «Jojo» for Norsk Barneblad. Serien minner ganske mykje om Gelé, bortsett frå at Lulu er bytta ut med ein mannleg hovudperson, Jojo. Ved nokre høve har ho brukt om att Lulu-historiar, som t.d. gåsa som legg Kinderegg. Norsk Barneblad ville gjerne samle Jojo-historiane i eiga bok, og denne kjem ut på Det Norske Samlaget i mars 2018.

Jojo følger ein trend når det gjelder favorittsnacks i Ida sine teikneseriar

Framtida til Puma er litt uklår. Ho er avventande til om den skal gå i Dagbladet – Den vann tredje plassen i Dagbladet sin teikneseriekonkurranse. Hofekk også andreplassen i Rockys Jubileumsstipend, men ser elles ikkje problemet med å få inn nok kvinnelege serieskaparar. – Det er jo mange av dei i Norge, seier ho.

Puma

Ida er i forhandling om å få Gelé/Lulu til ein amerikansk utgjevar. Dessutane har ho har nok Gelé-materiale til ei samling nummer to på norsk, og føler seg sikker på at det blir ikkje noko problem å få gitt ut det når ho ønskjer. Den første samlinga selde jo ut opplaget. Men ho ser det framleis litt an, fordi ho ikkje vil sende ut for mykje Ida Neverdahl på for kort tid.

Gelé

Dessutan vil ho ikkje planlegge prosjekta for mykje. – Det blir bare uventande, det er sånn hjernen min fungerer, forklarer Ida.

Ida Neverdahl presenterer «I’m A Girl, It’s Fantastic» på Fana bibliotek i mai

Les også:
En studie i rødt – og andre fargenyanser

 

Mellom to stoler

Mellom to stoler

Sigbjørn Lilleeng sin romopera.

Lilleeng si nye bok «Mellom Planeter» er sett i verdsrommet på eit forfallent lasteskip, med forteljinga stort sett sentrert rundt den typen slice of life-situasjonar Lilleeng har jobba så mykje med sidan «Nebelgrad Blues», og eit B-plott om muterte romrotter som skapar dramatikk, sjølv om eg ikkje skal spoile for mykje der.

Hovudpersonen, Mikael, har visse gnissingar med medarbeidarar, gir si venninne Jeane på båten fordi han er hekta på ein offiser (eller administrator) ved namn Heidi, og er elles stort sett umotivert, usympatisk og reaktiv gjennom heile boka.

På eit enkelt overflatisk nivå er boka bra. Lilleeng er ein dyktig teiknar, han seier sjølv i forlaget sitt materiale at han visuelt la seg på noko mellom Charles Burns, Sprint og japanske påverknader, og det merkast. Det fungerer her, òg. Han er utan tvil ein særs dyktig teiknar. På slike ting som dialog så står framleis ein del att, men han er betre no enn på «Generator»(2012).

Viss dette hadde vore ei lettbeint genre-historie retta mot ungdom i 14-15 års alderen a la Über-antologiane så kunne eg sagt meg ferdig der. På det nivået er ikkje problema ved boka så merkbare.

Problemet er at det er så uklart kva Lilleeng eigentleg har prøvd å gjere her, og hans eigne kommentarar i forhold til kva han meiner boka er på Jippi si heimeside, gjer det enno meir utydeleg.

Det synast som om Lilleeng har ynskt å fortelje ei historie med djup tematisk klangbotn, nesten inn i magisk realisme, som ikkje er ute av takt med hans fokus på slice of life-historier, men han gjer ingenting med det potensialet som ligger i premissen. Til slutt er det berre eit B-film plott som sluttar abrupt midt i vendepunktet i 2. akt  kryssklippa med eit forenkla trekantdrama og ein deus ex machina-avslutning  som ikkje gir meining for karakterane.

Hadde det vore retta mot ei yngre målgruppe som ikkje er så kravstore, så kunne det fungert, men når Lilleeng så inkluderer fleire eksplisitte sex-scener som i min ungdom ville ha betydd ikkje berre 18-års grense, men behov for sensur med svarte merkelappar, så sender det for meg eit signal om at det er meint som ein vaksenserie. Der fungerer den ikkje.

Ikkje det at eg trur at ein 12-åring ville fått sår på sjela av å sjå desse sex-scenene, men dei verkar malplassert og som eit unødig hinder for den målgruppa.

Lilleeng seier at han ynskte å fortelje ein feministisk historie,  men problemet i så måte er at boka først ikkje består Bechdel-testen (to kvinnelege karakterer som har minst ein full scene åleine der dei ikkje snakkar om menn), og dei to mest framtredande kvinnene er enkle sjablongar som ikkje har noko sjølvstendig agenda. Deira einaste funksjon i plottet er å ha sex med hovudpersonen Mikael.

Lilleeng synast ikkje å ha oversikt nok over sci-fi-troper til å unngå klisjeer eller å få miljøet til å verke realistisk , og der ein del merkelege val kunne ha vore forsvart som metaforiske konstruksjonar innan magisk realisme, så forblir det uforløyst. Der eldre sci-fi a la «Flash Gordon»  på 1930-talet har eit klart øvre middelklasse-perspektiv, så hadde mellom anna «Alien» på 1970-talet og «Red Dwarf» på 1990-talet eit utprega arbeidarklasseperspektiv og det er der denne boka passar inn. Men for meg som tidlegare transportarbeidar /bryggesjauar så framstår til og med skildringa av dette miljøet som overflatisk og lite autentisk i denne boka. Med mykje sci-fi og fantasy så er det ikkje problem med vitskapen eller magi som gjer at lesaren mistar trua på historia, det er når det mest kvardagslege ikkje gir meining. Slik er det for meg her.

Det er mogeleg at Lilleeng har tenkt tankar om kva forskjellige ting betyr og korleis dei gir meining, men det har ikkje landa på papiret.

Eg skulle ynskje eg kunne vere meir positiv enn det, for Sigbjørn Lilleeng er ein veldig dyktig serieskaper.

Mellom Planeter
Av Sigbjørn Lilleeng
ISBN 978-82-92226-64-3
132 Sider
270 kroner
Jippi Forlag

Sommeren med TNT

Sommeren med TNT

Hjalmar-serien tar dyrkingen av 80-talls hardrock-referanser til sin logiske kulminasjon i årets sommerspesial.

Etter å ha påtatt seg utgivelsen av tre sommerspesialer overlot Egmont denne oppgaven til Strand Comics i år. Strand satser på en familieprofil, ikke bare ved at heftet fokuserer på striper med Hjalmar og familien, men også ved å inkludere Terje Nordbergs barneserie «Balder Berserk» som gjest. Inkludert er også en sommerquiz som for sikkerhets skyld har fått tittelen «familiequiz».

Så vi får en presentasjon av figurene i Hjalmar-serien (til glede for nye lesere?) og et helt kurant utvalg striper som får fram de ulike personlighetene og funksjonene. Men trekkplasteret og fanesaken er «Metalljakten», en sommerhistorie der Hjalmar og kompani møter gutta fra TNT, etter hvert også Eldar Vågan (det gir mening i konteksten). Serien er for det meste stykket opp i striper, muligens for å holde muligheten åpen for avispublisering. Så er da fokuset også mer på vitsene enn på historien, selv om historien ikke er bundet av dem. Uansett er det de små detaljene som gjør «Metalljakten» underholdende. In-jokes om TNT kommer tett som hagl, og selv om jeg ikke tar alle sammen, er det lett å la seg rive med. Serien vitser også ivrig med detaljer om forhold innad i bandet; et høydepunkt er Diesel Dahls kommentar om at «Tony [Harnell, vokalisten] har slutta i bandet tre gang’ i dag!»

Viggo (midten, første rute) er et metalhead først og sist, men han forventer også respekt for andre 80-talls rockehelter

Balder Berserk av Terje Nordberg er et interessant bekjentskap. Med sin underfundige humor er den ganske ulik Hjalmar. Stilen er veldig Tommy & Tiger’n både i tegnestil og premiss (hovedpersonen er en egenrådig liten vikinggutt med livlig fantasi). Så var det da også Nordberg som gjorde T&T kjent i Norge. Med det utgangspunktet har han likevel greid å gi Balder Berserk en egen atmosfære, veslevoksen, tankefull og minimalistisk. Så gjenstår det å se om ikke serien er for underfundig for vår hektiske medievirkelighet – Terje Nordberg er inne på noe av dette i introduksjonsartikkelen. Nå har vi i alle fall fått en grundig presentasjon.

Balder Berserk og hans beste venn

Hjalmar Sommerspesial 2017
Av Nils Axle Kanten + Terje Nordberg
52 sider
Kr. 59,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Rocky nettopp nå – Større, men bedre?

Rocky nettopp nå – Større, men bedre?

Forandringer er på gang, både med bladet og internt i hans univers. 

Det begynner bra, med en spesiallaget forside (jeg har savnet dem). Seksjonene med nye striper begynner også ganske bra: Etter månedsvis med å slå i hjel tid skjer det noe i Rockys (og Martin Kellermans) verden – Nemlig den tidligere omtalte Rocky-utstillingen på Spritmuseum i Stockholm, som serien langt fra er ferdig med ennå. I tillegg til at bladet presenterer flere fotos fra utstillingen.

Og i serien er det en av Rockys ute-av-fokus venner, frosken Smacks (populærkulturell Kellogs-referanse), som vender tilbake for å gi Rocky snekkerhjelp til utstillingen. Det kunstneriske arbeidet med utstillingen, ikke minst frustrasjonene som dukker opp i alle ledd, har tydelig inspirert Kellerman både med historieoppbygging, konflikt og spissformulert vidd. Små visuelle detaljer som krydrer en overveiende verbal serie er det også blitt plass til: mens Rocky diskuterer snekreplaner med Smacks, skjeler han av en aller grunn stadig til et middelaldrende par som sitter ved siden av. Og i en kuriøs bihandling rapporterer Rocky en råkjører til politiet, noe som uunngåelig fører til høytravende betraktninger om forbrytelse og straff.

Klart at Rocky trenger ferie etter alt dette, så i neste segment er han tilbake på hytta med Magne. Samtalene mellom Magne og Rocky er en formel som pleier å by på mye god komikk: bare la dem prate skit om alle mulige meningsløsheter i dagevis, så kommer poengene av seg selv, på løpende bånd. Men denne gangen tar det liksom aldri av; strømmen av konversasjoner er bare en strøm. Samtalene er for så vidt underholdende, men stort sett på en rent surrealistisk måte. De treffsikre poengene uteblir. Det vil si, ikke helt: Når Rocky prøver å ringe agenten sin fra hytta blir han møtte med en unnvikende spøk om at avis-og bladmarkedet har gått dukken, og seriene hans med det. Typisk for Rocky og Magne reagerer de på meldingen med umiddelbart å gå inn i et rollespill der de begge later som om de trodde at agenten mente alvor, i alle fall kanskje. Det greier Kellerman å få et par morsomme striper ut av, før inspirasjonen forsvinner.

For seriens skyld er det nok best om Rocky kommer seg tilbake til byen.

Strand Comics kan ellers melde at de gjerne vil sende utstillingen til Norge etterpå, så stafettpinne er sendt videre til kulturhus og gallerier.

Bladet benytter, som lovet, det utvidete sidetallet til å fordoble antallet Rocky-striper, og sitter da igjen med omtrent det samme antall sider til overs til «annet» som før. Gjesten denne gangen Robert Sikoryak, en serieskaper som er mest kjent for sine pastisjer. Hans tegneserieadapsjon av brukeravtalen for iTunes høres ærlig talt ut som det mest interessante han har laget. Men med dagens politiske klima var det naturlig at Rocky-bladet i stedet satte av plass til Sikoryaks «The Unquotable Trump»-galleri. Her har Sikoryak plassert Donald Trump inn i klassiske tegneserieforsider, alt fra Archie til Marvel og DC, akkompagnert av autentiske sitater. Når det gjelder satire over Trump er konkurransen hard, og faren for at ideene skal bli brukt opp er stor. Men Sikoryaks evner som pastisjekunstner (og kjennskapen hans til tegneseriehistorie) kommer til sin rett her. Han har et betydelig talent for å sette Trump-sitatene inn i en kontekst som framhever det tragikomiske.

Fra utstillingen på Spritmuseum

Ellers er selvfølgelig mye plass satt av til omsider å presentere det endelige resultatet av Rockys jubileumsstipend. Om du var det minste interessert så har du vel fått det med deg, men vinneren av Rockystipendet ble Maren Uthaug for «Ting Jeg Gjorde». På plassene rett under kom «Puma» av Ida Neverdahl (med bare ett poeng mindre) og «Værbitt» av Ida Larmo. Interessant nok de samme to seriene som fikk pallplasseringer i Dagbladets tegneseriekonkurranse, bortsett fra at i Dagbladet gikk sølvet til «Værbitt». Dermed er det et åpent spørsmål hvilken kvinnelig stripetegner som vil gjøre mest av seg i de nærmeste årene, basert på priseksponering.

Rocky 2/2017
Av Martin Kellerman + Robert Sikoryak og Maren Uthaug
84 sider
Kr. 89,90
Strand Comics/Bestselgerforlaget

Forrige nummer

Tegneserier som sakprosa

Tegneserier som sakprosa

Tegneserier finnes i mange genrer. Her til lands har den niende kunstart blant annet vært brukt som sakprosa i aviser.

Tegneserien er unik som sammensatt tekst, der den kan kombinere ord og bilder. Det gir serieskaperne muligheter som ikke finnes i andre kunstarter. For eksempel er tegneserien ideell til bruksanvisninger, og det er ikke uten grunn at flyselskapene bruker tegneserier i sine sikkerhetsbrosjyrer og at IKEA går for den niende kunstart når bedriften skal skildre hvordan ulike møbler skal settes sammen.

Fra en bananreklame laget av Aterlier E-O. (Faksimile: Bergens Tidende, 31. oktober 1928)

Sakprosategneserier har fått en del oppmerksomhet i Norge de siste årene. Selvsagt var det en milepæl at Steffen Kvernelands «Munch» ble hedret med Brageprisen i kategorien sakprosa, men Kverneland har sammen med Lars Fiske også stått for andre viktige verk innen sakprosategneserier. Sammen laget de blant annet «Olaf G.», som både var en biografi over den norske kunstneren og en selvbiografisk fortelling om de to serieskaperne. Andre viktige bidrag til sakprosategneseriene her til lands de siste årene er «Kjære Rikard» av Lene Ask, «Gulosten» og tegneseriene om Oslo Sporveier og T-banen av Kristian Krohg-Sørensen, Bjørn Ouslands bøker om polarekspedisjonene og Lars Fiskes bøker «Automobilfabrikken Fiske» og «Herr Merz».

Ellen Auensen tegnet fast i Morgenbladet. Her er en politisk tegneserie hun hadde på trykk i avisen 27. desember 1972.

Sakprosategneserier har også hatt en plass i norske aviser. Først og fremst er det de politiske tegnerne som innimellom har valgt å presentere sitt blikk på verden gjennom sekvensielle tegninger. Noen tegnearbeider grenser opp til tegneserien. «Pedros ukerevy», som gikk i flere tiår i VG, har tegneserietrekk, men strengt tatt blir ikke den eller andre tilsvarende nedslag i enkelthendelser tegneserier. Derimot har man gjennom årene sett ulike bruksanvisninger og forklaringer av fenomener som tegneserier i norske aviser.

Fra en tegneserie om førstehjelp. (Faksimile: Nordlands Avis, 19. juli 1957)

Noen serieskapere har hatt jevnlig publisering med sakprosa i norske aviser. Den som har vært mest aktiv er den danske tegneren Børge Pramvig. Hans tegneserier var å se i mange aviser på femti- og sekstitallet. Blant annet hadde han et eget tegnekurs i tegneserieform, og han laget også ulike tegneserier med hendelser fra norsk og amerikansk historie. Pramvig laget også pedagogiske tegneserier som skulle forklare ulike fenomener. «Hele verden» er et slikt eksempel, og den laget Børge Pramvig sammen med manusforfatterne Aase Hauck og Erik Villum. «Hele verden» er en forløper for den danske tegneserien «Kaleidoskop», som også tok for seg fenomener rundt omkring i verden på en pedagogisk måte. «Kaleidoskop» ble laget av Helge Hansen, og tegneserien var trykt i flere norske aviser på femti- og sekstitallet.

«Hele verden» er en pedagogisk tegneserie tegnet av Børge Pramvig. (Faksimile: Halden Arbeiderblad, 20. juli 1955)

«Barna våre» var også en pedagogisk tegneserie. Den var laget i Danmark, og opphavspersonene er ikke kreditert. Det spesielle med «Barna våre», er at dette er en slags håndbok i barneoppdragelse for foreldre. En annen håndbok i tegneserieform var «Huslegen», der den danske doktoren Lasse Hessel kom med helseråd i Dagbladet på syttitallet.

Et eksempel på «Per og Kari gjør allting selv» fra A-Magasinet 18. november 1933.

Et tidlig eksempel på bruksanvisninger i tegneserieform var «Per og Kari gjør allting selv». Denne var på trykk i A-Magasinet i 1933 og viste to barn som laget ulike gjenstander. Tegneserien var ikke kreditert, men det kan ha vært Aftenpostens faste tegner William Guttormsen som stod bak den. Tegnekurset «La oss tegne» i A-Magasinet i 1939 var dog kreditert, men signaturene Tulla og tante Marthemor sier ikke så mye den dag i dag. Ellers har det vært tegneserier om både fotball og skisport på trykk i norske aviser, og man har også kunnet lese ulike biografiske tegneserier om for eksempel Leiv Eriksson, doktor Livingstone og Joseph Haydn. VG hadde også en periode på åttitallet en tegneserie med rekorder fra «Guinness rekordbok».

Tegneserier kan også hjelpe med barneoppdragelse. Dette er et eksempel på tegneserien «Barna våre». (Faksimile: Adresseavisen: 6. april 1957)

Eyvin Ovrum og Atelier E-O stod for tegneserier til en rekke norske aviser fra tyvetallet og fremover. I hovedsak var disse tegnet av Kaare Bratung. En av tegneseriene til Atelier E-O var «Fru og frøken Flink», og den var trykt i blant annet Nationen på femtitallet. I «Fru og frøken Flink» serverte Bratung og Ovrum ulike matoppskrifter i tegneseriestripeform. Ovrum var heller ikke ukjent med å bruke tegneserier i reklame, og Atelier E-O produserte en rekke annonser i tegneserieform for ulike aviser og ukeblader. Noen historiske tegneserier laget også Atelier E-O, og i tegneserieheftet «Se og les» startet for eksempel «Jøngehøvdingen» og «Stifinner» opp i 1945. Tegneseriene ble senere trykt i norske aviser.

«Fru og frøken Flink» er sannsynligvis tegnet av Kaare Bratung. Tegneserien gikk i flere norske aviser på femti- og sekstitallet. (Faksimile: Sandefjords Blad, 29. januar 1954)

Utenom forklarende tegneserier til ulike avissaker har det vært lite sakprosategneserier i norske aviser de siste årene. Men kanskje det er her redaktørene burde sett muligheter. Det hadde vært spennende om en norsk serieskaper kunne laget en lengre sakprosategneserie som kunne vært publisert side for side i en norsk avis og som senere kunne samles. Det fungerte jo flott med Flu Hartberg og hans «Moderator» i Dagbladet.

 

Teksten er tidligere trykt i Bobla nr. 153.

Min bestefar, byplanleggeren

Min bestefar, byplanleggeren

Arsène Schrauwen er den belgiske serieskaperen Olivier Schrauwens tredje No Comprendo-utgivelse. Det råder liten tvil om at dette også er hans mest fullkomne bok hittil.

Boken forteller historien om Oliviers fiktive bestefar, Arsène, som drar til Kongo for å besøke sin eksentriske fetter, Roger Desmet. Det blir etter hvert klart at Desmet har en klar misjon: å bygge en fantastisk by i jungelen. Det ambisiøse prosjektet kaller han «frihetsbyen», og Desmet legger stadig til nye bygg og lager flere planer. Prosjektet blir etter hvert så stort og trykkende at Desmet går fra forstanden. Da blir det opp til Arsène å ta over roret. Det byr på problemer, ikke bare fordi han får føle på sin egen utilstrekkelighet, men også fordi han faller hodestups for Desmets ektefelle Marieke.

Historien er kompleks og stappfull av underligheter, men det går ikke på bekostning av leservennlighet. Historien er sammenhengende, og den unngår å kollapse under sitt eksperimentelle utseende. Den er rar, morsom og har flere innslag som er oppriktig gufne og skumle. Den vekker et bredt spekter av følelser, men den største av alle er forundring og nysgjerrighet på hva det neste som vil skje er. Feberfantasi og realitet flyter inn i hverandre og skaper en verden hvor alt kan fremtre i det ville landskapet.

Boken foregår stort sett i rødt og blått, som ytterligere øker følelsen av at det hele er en fjern drøm. Fargene brukes også for å være toneangivende i flere scener, og med stort hell. Et annet interessant grep er hvordan Schrauwen holder på det viktige for historien og reduserer alt annet. Fokuset er stort sett på Arsène selv, og arbeiderne og omgivelsene blir redusert til lettleselige former, for å holde oppmerksomheten på det som er viktig for denne elleville feberfabelen. Han legger også inn pauser i boken hvor leseren bes om å vente en periode før man fortsetter å lese. Det er en lang bok, og overeksponering av det utrolige vil gjøre det normalt. Disse pausene er interessante og effektive grep som viser en uovertruffen forståelse av historiefortelling og et reelt ønske om å overraske leseren.  Schrauwen presenterer flere fortellergrep som man kanskje har sett andre steder før, men sjeldent så vellykket som i denne boken. Det er summen av alle disse småtingene som gjør den til en fryd å lese.

Det hele har også et urent utseende, noe som forlaget fortjener mye av skrytet for. Det har blitt anvendt en nitidig prosess for å få den grafiske tilretteleggingen og tekstingen så riktig som mulig, og det har de sannelig fått til. Tidvis kan bøker som oversettes ikke være stort mer enn en bok med norsk tekst. Det er derfor herlig at det finnes norske forlag som ikke bare tør å gi ut denne typen kunstnerisk ambisiøse bøker, men at de også tar seg tid til å gjøre det ordentlig. Stående applaus.

Schrauwens bakgrunn i animasjon får også florere her. Det er imponerende å se hvor mye positurene og bevegelsene som han velger å fryse sier. Han viser en unik evne til å fange kroppsspråk som fungerer alene, uten behov for «kveppestreker» eller andre kjente tegneseriegrep for å vise følelser.

Det er sjeldent jeg har blitt så oppslukt i en bok som jeg har med denne. Arsène Schrauwen er en delirisk berg- og dalbane fra perm til perm, og er umulig å legge fra seg. Dette er en sann virkelighetsflukt. Bare synd at den slutter.

Arsène Schrauwen
Av Olivier Schrauwen
ISBN 9788282550734
258 sider
300 kr.
No Comprendo Press

Les også:

Tilgjengelig barneoppdragelse
Mowglis vei