Monsteret som hjalp meg i nøden

Denne måneden kommer Rob Harrells tegneserieroman «Monster på haugen» ut på norsk. Da boka ble lansert i USA i 2013, drev Harrell for det meste med stripeserier. Siden den gangen har han utvidet repertoaret. Erfaringene med kreften spilte en viktig rolle.

Les artikkelen på engelsk.

– “Monster” er en slags dårlig fordekt selvhjelpshistorie, sier Harrell. -Jeg var litt deprimert på den tiden og ønsket å prøve et nytt prosjekt der jeg kunne fornye meg kreativt og utfordre meg selv. Han håpet at han ved å lage denne boka kunne få både seg selv og bokas hovedmonster, Rayburn ut av kneika. Og det fungerte!

Boka foregår i viktoriatidens England, inspirert av en serie bøker han hadde lest som er lagt til den epoken – Det er en tid og sted jeg alltid har vært tiltrukket av, sier han, og en dag tenkte jeg på hvordan Godzilla-filmene alltid foregår i det moderne Japan. Han elsker ideen om monsterangrep i forskjellige tidsaldre og miljøer.

En helt annen historie
«Monster på haugen» er også inspirasjonskilden til den den kommende animasjonsfilmen «Monstermania» (planlagt Norgespremiere 18.2.22, originaltittel «Rumble»), uten at den har så mange likskaper med tegneserien. Blant annet dreier filmen seg om bryting. I boka er dette bare noe som blir nevnt, nærmest på fleip, helt mot slutten.

Rob innrømmer at han har hatt minimalt med filmen å gjøre, og at den sakte har beveget seg bort fra boka, over flere år. -Det har vært en spesiell opplevelse, bemerker han. -Jeg visste alltid at de ville utvide historien, men jeg hadde ikke trodd de skulle bevege seg så langt fra kilden. Og jeg så ALDRI bryteaspektet komme! Men jeg har sett filmen, og de har gjort noen veldig morsomme ting med den. Det er en kul film – bare ikke forvent å kjenne igjen mye av historien og karakterene mine der.

Måtte gi opp sirkuset
Som serietegner er Rob mest kjent for avisstripene Big Top (2002-2007) om en ung gutt som vokser opp på et sirkus, og Adam@Home (2009-) om en hjemmearbeidende pappa. -Jeg skulle gjerne fortsatt med Big Top, innrømmer han. -Jeg savner de figurene.

Stripen klarte seg greit, husker han, men den tok aldri helt av, og det var mange vurderinger som førte til at han bestemte seg for å prøve noe annet. Han var til behandling for kreft, og hadde legeregninger å betale. Så han tok en videojobb og håpet på å få det store gjennombruddet. Men Rob dagdrømmer fortsatt om å bringe Big Top tilbake i en eller annen form.

Adam@Home, tidligere kjent som Adam, ble opprettet i 1984 av en annen amerikansk serieskaper, Brian Basset. Serien skiftet til sitt nåværende navn i 1995, flere år før Rob overtok den, noe som kan tyde på at Basset var foran med trendene.

-Det tok litt tid før jeg følte at jeg hadde eierskap på serien, innrømmer Rob. – Men etter som årene går, har jeg blitt mer og mer komfortabel med Adam@Home. Big Top var litt sær, antar jeg, og det tok litt tid å finne ut hvordan jeg kunne overføre den samme særheten til en familieserie. Men nå har jeg mer moro med den enn noen gang.

Troll og politikere
Når man ser på Robs stripeserier og “Monster”, får man ikke inntrykk av at han er en veldig politisk orientert forfatter/serieskaper. Likevel har «Doonesbury» alltid vært favoritten hans, og han lagde politiske tegneserier på videregående skole. Han har vurdert å lage politiske tegneserier også etterpå, men konkluderer:

-I årenes løp har jeg lært å spille på mine sterke sider. Jeg kunne gjøre et forsøk på å være politisk, men det ville sannsynligvis bli som å klemme en firkant inn i et rundt hull. Leken verdensbygging er mer min greie. Og i den senere tid har politikken blitt så kokko at jeg ikke tror jeg vil tenke for mye på den!

De siste årene har Rob utvidet repertoaret og begynt med hybridbøker -Kapittelbøker med tegneserier. Han så hva Jeff Kinney gjorde med «En Pingles Dagbok»-serien, og syntes det så gøy ut. Så han sa til seg selv: ‘Hei, jeg vet hvordan man skriver morsomt og tegner morsomt; jeg burde prøve meg på dette!”.

Hans første bøker i hybridformatet var Life of Zarf-serien. Serien, som har en ung trollgutt i hovedrollen, ga Rob anledning til å skape en eventyrverden helt fra bunnen av, og han elsket friheten det ga ham som historieforteller: – Det var som en eksplosjon. Jeg tenkte at det kunne være morsomt med sju fot høye røyskatter, så jeg satte inn sju fot høye røyskatter. Jeg syntes de burde ha mobiltelefoner, så i denne verdenen finnes det både drager og tekstmeldinger.

Etter å ha laget tre Zarf-bøker, føltes det plutselig riktig å skrive romanen «Wink». Denne boka er løst basert på Robs egne erfaringer med kreften, men med tegneserieinnslag som balanserer alvoret i historien. Han regner dette som den mest personlige boka han har laget, og gleder seg over hvor godt den fungerte.

Forfatteren som tegner
Til Life of Zarf-bøkene lagde han rundt 4000 illustrasjoner, til «Wink» lagde han 80. Det ser ut som Robs arbeider alltid vil inkludere tegneserier. Men noe interessant har skjedd med de siste par bøkene, føler han: -Jeg gikk fra å se på meg selv som en serietegner som kan skrive, til en forfatter som kan tegne. Så nå kan jeg forestille meg at kanskje en dag skriver jeg en historie som fungerer bedre som ren prosa enn med tegninger.

-Når så mye er sagt så elsker jeg kombinasjonen! Jeg føler at tegningene gir liv til ting på en helt annen måte. Akkurat nå jobber jeg med en serie tegneseriebøker kalt Batpig, og ærlig talt så er fargeleggingen noe av det jeg liker best ved dem, fordi du får se verden liksom våkne en side av gangen!

«Monster på haugen» er ute på norsk nå, men hvis Rob kunne velge et annet av sine verk, enten det er stripeserie, tegneseriebok, roman eller noe midt imellom, som han kunne fått oversatt og utgitt i Norge, hva ville det vært?

-Sannsynligvis “Wink”, svarer han. -Som jeg sa, er det den mest personlige historien min. Det handler om en tolvåring som gjennomgår strålebehandling i tillegg til typiske skoleproblemer, men vinklingen hans er virkelig unik. Han tar gitartimer hos dosimetristen sin, og får sansen for punkrock – noe som passer til humøret hans. Jeg synes boka sier noe viktig om empati. Og i tillegg noen veldig morsomme ting om å være barn.

-Når så mye er sagt, så føles alle disse prosjektene som barna mine, og jeg elsker dem alle på forskjellige måter. “Monster på haugen” er det prosjektet som hjalp meg når jeg trengte det som mest.

Les mer om og av Rob Harrell:
Hjemmeside
Big Top
Adam@Home
Anmeldelse av «Monster på haugen»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *