Å gjøre virkeligheten til historier

Å gjøre virkeligheten til historier

De nordiske landene var tungt representerte på årets tegneseriefestival i Angoulême. Både Norge, Sverige, Danmark og Finland hadde minst ti representanter hver. Lørdag formiddag inviterte festivalen til en samtale om nordiske tegneserier basert på virkelige hendelser,

Med Seriefrämjandets Fredrik Strömberg som ordstyrer, besto deltakerpanelet besto av Karoline Stjernfelt , Anders Kvammen, Daria Bogdanska og Hanneriina Moisseinen. Til stede var også tolk Sophie Jouffreau, Darias franske oversetter.

Hanneriina Moisseinen var invitert fordi hun har laget tegneserieromanen Kannas (oversatt til fransk under tittelen La Terre Perdue), om finnenes flukt fra Karelen under andre verdenskrig.

Daria Bogdanska var invitert fordi hun har laget den selvbiografiske tegneserieboka Wage Slaves (som er den svenske originaltittelen; oversatt til fransk under tittelen Dans Le Noir). Hun er født polsk, men representerte Sverige, som hun innvandret til. Wage Slaves handler da også mye om forsøkene hennes på å passe inn i et nytt land.

F.v. oversetter Sophie Jouffreau, Anders Kvammen, Karoline Stjernfelt, Hanneriina Moisseinen, Daria Bogdanska og Fredrik Strömberg. Foto: Rita Helland.

Anders Kvammen trenger vel ingen nærmere presentasjon for oss. Han var invitert for å snakke om Ungdomsskolen, som riktignok ikke er oversatt til fransk.

Karoline Stjernfelt var invitert for å snakke om I morgen bliver alt bedre, det første bindet i hennes historiske tegneserie om J.F. Struensees forsøk på å reformere Danmark under Christian VII. Denne er heller ikke oversatt til fransk.

– Det gjør en forskjell når et litterært verk er basert på virkelige hendelser, mente Strömberg. – En avtale er gjort mellom tegneserieskaper og leser, fortsatte han, og gjenga et sitat som visstnok er tillagt forskjellige personer, men som han mener stammer fra Mark Twain: «The difference between fiction and reality is that fiction has to make sense.» Det går et skille mellom det vi opplever og det som gir mening for leseren. Hans første spørsmål til serieskaperne var dermed: Hvordan gikk dere fram for å gjøre virkeligheten til en historie?

-Det hjelper at jeg har et selektivt minne, mente Daria. – Wage Slaves er alt jeg husker fra den perioden av livet mitt. Hun gikk på Serieskolan i Malmø, og følte at opplevelsene hennes fulgte dramaturgien hun var opplært i, temmelig nøyaktig. Livet fortalte historien.

Kannas

Hanneriina, som selvsagt ikke husker andre verdenskrig, brukte mye arkivmateriale; tekster og fotos, og vurderte hvordan hun kunne gjøre disse motivene og historiene interessante for leserne. Hun valgte seg små detaljer fra researchmaterialet, og skapte fiktive figurer med det utgangspunktet. Boka handler om folk som måtte gå til fots fra Karelen til vest-Finland med kyrne sine for å redde dem. Det var midt i kalvingen da russerne kom og ga folk to minutter til å forlate landsbyen. Med 500 km å gå, var det best bare å avlive den nyfødte kalven. Og hvem bryr seg i utgangspunktet om skjebnen til kyr under andre verdenskrig?  Vel, Hanneriina fikk folk til å gjøre det. Hun brukte 25 sider på kalvescenen beskrevet ovenfor, og flere lesere har fortalt henne at de ble rørt til tårer.

Ungdomskolen

-Da jeg begynte med tegneserier, gikk jeg rett det selvbiografiske, fortalte Anders sitt internasjonale publikum. Han hevder at han ikke vet hvordan en forteller fiksjon. Det er viktig for ham å gi figurene fiktive navn, fordi det gir ham litt frihet til å distansere seg fra dem. Selve gjenfortellingene mener han er ganske presise, men en velger sine egne egne historier. Du velger det som henger ved deg, og setter sitt merke på deg.

I Morgen Bliver Alt Bedre

-Når du lager noe historisk må du skille mellom fakta og den historien som du ønsker å fortelle med dette utgangspunktet, begynte Karoline Stjernfelt. Hun valgte å gjøre det til en veldig personlig og ganske trist historie om de tre hovedpersonene, kong Christian, dronning Caroline Mathilde, og Struensee.  Alle tre prøver å skape en bedre framtid for seg selv og sine medmennesker – Kanskje mest tydelig i tilfellet Struensee, som prøvde å forbedre et helt samfunn som viste seg ikke å være klar for det.

-I en historisk prosaroman kan du nøye deg med å skildre virkeligheten, men i en historisk tegneserieroman må du vise den, reflekterte Strömberg og spurte panelet hvordan de håndterer dette. Hanneriina ante på forhånd ikke hvordan det var i Karelen, så det tok henne lang tid å komme inn i landskapet, med studier av tusenvis av arkivfotos. Ofte fant hun de mest interessante detaljene på siden i bildene. Til slutt dro hun også til Karelen for å få den rette atmosfæren, og i ettertid har hun fått mye ros for detaljrikdommen. I en av scenene henter en dame vann fra ei brønn fortsatt eksisterer.

Karoline brukte et halvt år på research. De fleste byggene hun skildrer i I morgen bliver alt bedre, står ikke lenger, men det gav henne også mer kunstnerisk frihet.

Et annet spørsmål fra Strömberg som var rettet mer til de selvbiografiske serieskaperne i panelet, dreide seg om hva familie, venner og kjente synes om å bli portrettert i seriene deres. Utgangspunktet for denne delen av samtalen var historien om hvordan Joe Matts kjæreste slo opp med ham etter å ha lest første nummer av «Peepshow». – Jeg er en stor fan av Joe Matt, men synes det er litt respektløst å utlevere folk såpass mye, fortalte Anders Kvammen, og ga dermed litt mer innsikt i hvorfor han endrer på navnene. Som et eksempel på hvor galt det kan gå, refererte han til Vigdis og Helga Hjort-saken (uten å nevne navn, ettersom det ikke ville ringt noen bjeller hos de fleste av tilhørerne der og da). Og da han fikk en serie om bestefaren sin på trykk, opplevde han at onkelen ble svært pinlig berørt.

Wage Slaves

-Det er veldig vanskelig, mener Daria. – Jeg tror en kan aldri gjøre alle til lags, selv om en bruker falske navn. – Jeg vet det, la Anders til. Daria selv opplevde at kjæresten hennes absolutt ikke ville bli portrettert i den kommende boka. – Hvor går grensene for hvor mye jeg har rett til å fortelle av min egen historie spurte hun salen.  – Jeg er veldig forvirret. Men mange av vennene hennes er veldig glade for å få være med, og spør henne når den neste boka kommer. Hun opplever også at mange tror de kjenner henne fordi de har lest boka, så hun slipper å fortelle så mye om seg selv. Dette likner på Marjane Satrapi, mente Strömberg. Hun skrev og tegnet «Persepolis» fordi hun var lei av bestandig å få spørsmål om hvordan det var å vokse opp i Iran.   Anders har på sin side snakket med ekskjærester som lurer på om de vil dukke opp i den neste boka. Da en av dem fikk svaret «Jeg tror ikke det», reagerte hun med å spørre «Hvorfor ikke?»., fortalte han publikum i Angoulême, til allmenn latter.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *