Nostalgi nr. 19

Meir tempo, men det er først og fremst Bernard Prince som har driv.

Eg skal vere litt negativ i starten, men det vert betre.

Det er framleis slik at Tempo hovudsakeleg er ei nostalgi-utgiving for dei som vil bytte ut si samling av lefsete Tempo-hefter med meir oversiktlege bøker som kan stablast inn i bokhyller på eit skapeleg vis. Ikkje noko gale med det, men kanskje heller ikkje så inspirerande.

Undertittelen «Europas beste tegneserier» var treffande for 50 år sidan, men ikkje no. Ein er komen mykje lenger i å forstå korleis ein best skal utnytje «arealet» i teikneseriesider og nokre av desse seriane vil framstå som gamaldagse.

Når det er sagt, så for dei litt eldre av oss som er vane med at historier vert fortald litt sakte og omstendeleg, så er dette heftet ganske bra. Dan Cooper flyr igjennom eit spiondrama med ein personleg vri. Vakkert teikna, men mykje snakking og lite plass for teikningane å «puste» og verkeleg imponere. Det same gjelder bilracet til Mark Breton og Sjøeventyret til Howard Flynn.  Solid fortalt men teikningane får sjeldan rom til å engasjere.

Den gong vi var unge og sat på gutterommet og studerte kvar rute inngåande så kanskje. No verker det litt satt.

Unnataket er som vanleg Hermann, som med manus av Greg leverer ei engasjerande action-forteljing som er hurtig, intens og der teikningane kjem maksimalt til sin rett. «I Flammenes Vold» er såpass langt ute i Bernard Prince serien at Hermann er blitt varm i trøya og laussluppen i sine action-teikningar.  Boka vert avdrunda med ein interessant artikkel om nettopp opphavet til Bernard Prince serien.

Dei fleste historiane her er gode, men med ein traust, gamaldags forteljarstil som kan vere eit hinder for unge lesarar som er van med eit heilt anna tempo. Unnataket er Bernard Prince serien som er evigung i sin appell.

 

Tempo Bok 19
Av Greg, Hermann, Weinberg, Graton, Franquin, Duval og Vance.
ISBN 978-82-429-5909-6
132 Sider
Kr. 189,90
Egmont Kids Media Nordic

3 tanker om “Nostalgi nr. 19

  1. Merkelig, hvorfor skulle en langsom og omstendelig fortellerstil være dårligere enn en hurtig og intens historieoppbygging?
    Slik fremstår ihvertfall gjennomgangen.

    Noen av de aller beste seriene (og litterære verk for øvrig) jeg har lest har hatt en en langsom fortellerstil, men ikke nødvendigvis omstendelig. Noen av de dårligste seriene jeg har lest har hatt en hurtig fortellerstil med altfor mye action. Fort lest, fort glemt, noen ganger.

    Steve Canyon av Milton Caniff har en langsom stil med mye «omstendelig» dialog, men like fullt er den fortsatt en av verdens beste serier. Overhodet ikke gammeldags i ordets negative betydning.

    Forlag som Transit og Vidarforlaget har de siste årene utgitt riktig gamle klassiske romaner i nye og komplette oversettelser, av Jules Verne og J F Cooper, gjerne flere hundre sider (og mye lengre enn de første forkortede ungdomsoversettelsene) fortsatt ikledd en fyldig og «langsom» tekstmasse.

    Kjedelig? Sikkert, for noen som vil ha en kjapp og over
    fladisk lesestund. For andre kan dybde i persontegninger og grundige beskrivelser være noe av det mest spennende de har lest, enten det er Fra jorda til månen, Den siste mohikaner, Max Tailer (Jaktfalkene), Dan Cooper eller Steve Canyon fra 50-tallet. Det er en god grunn til at slike historier fortsatt blir lest, leserne vil tilbake til en langsommere fortellerstil og historier med substans.

    Så får de være så gammeldagse og «trauste» de bare vil.

  2. Eg vil hevde det motsette. Steve Canyon opplevast ikkje som langsam og omstendeleg, fordi det faktisk skjer noko dramatisk i kvar stripe. Kanskje ikkje i form av handling, men i karakterbrytinga. I tillegg får handlinga i stripene rom til å «puste» på ein måte som ikkje skjer i til dømes Dan Cooper.

    Den endelause dialogen i Dan Cooper handlar mest om eksposisjon og lite om karakter. Stripa er tynga ned av endelause og uinspirerte, dels overflødige «Talking heads» ruter medan dei spanande fly-stunta får like lite plass det meste av tida.

    På mange måtar så vert teikneserien fortald som om den er illustrert prosa der forfattaren vert betalt for kvart ord.

    Forståinga av kva som er mest effektiv historieforteljing i teikneserier har forbetra seg i dei 50 åra sidan dette vart utgitt.

  3. I min omtale ble Steve Canyon beskrevet som «omstendelig» i anførselstegn. Nettopp for å poengtere at serien har rolige partier som gir rom for å utdype karakterer, noe som 30-70 år senere gjør at serien og det fargerike persongalleriet fremstår så vitalt og tidløst.

    I hovedsak så var en rekke av avisseriene for 50-60 år tilbake noe av det ypperste som er laget av seriekunst, svært få av de nye seriene når samme effektive historieippbygging. Feks er Mary Perkins fra midten av 60-tallet helt uovertruffen, ingen har forbigått Leonard Starrs evne til å skape fengslende drama på scenen i en realistisk strek med genuine karakterbeskrivelser, innbakt i uvanlige plott langt forut sin tid.

    Med bladseriene er det motsatt, disse var ennå ikke så avanserte for 50-60 år siden, men har tatt sjumilssteg siden den gang. Men viktige unntak finnes naturligvis, med Asterix, Tanguy et Laverdure, Blueberry, Linda og Valentin og Barbe-Rouge som noen få eksempler fra Tempos rike seriegalleri.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *