Post mortem-lekene

Åttende bind av «Alene» aksentuerer (som tidligere gjettet) det fantastiske, både i tid og rom.

I «Arenaen» oppgir serien sine røtter i urban fantasy eller noen annen subkategori som kunne holdt den litt jordnær. Vi er hinsides det, eller rettere sagt bare hinsides, punktum. Igjen dukker det danteske begrepet «Limbusriket» opp når barna fra Storstad blir ført mot sin vilje til rikets «hovedstad» Neosalem, bare for å oppdage at heller ingen der kan forklare deres felles post mortem-tilstand. Men de har mer umiddelbare problemer.

Albumet krever flere gjennomlesninger, for her er det tett med intriger, avsløringer og kommende avsløringer, nye karakterer og ulike (ofte skjulte) motivasjoner. Men forsøksvis oppsummert er opplegget dette: Neosalem er styrt etter et kastesystem der «den åttende familien» er som daliter, mens «de første familiene» hersker over alle.  Den synlige og signifikante detaljen at lederne for de første familiene bruker toga tyder på at de hersker i kraft av å ha kommet hit først.

I et samfunn som muligens er grunnlagt av romere er det da også passende at oppgradering til en høyere kaste skjer gjennom diverse leker i et amfiteater, «arenaen», og disse kan variere fra rene intellektuelle utfordringer til regelrette dødsleker. Dodji og vennene hans godtar å delta i lekene; ikke fordi de vil ha en litt mer privilegert stilling i Neosalem, men fordi de ønsker å forlate byen, da de ikke tror løsningene og svarene de ser etter befinner seg her. Og bare ved å bli oppgradert fra den åttende familien kan de få lov til å reise i det hele tatt.   

«Arenaen» tilfredsstiller leserne på flere mulige måter. For de mer kontinuitetsinteresserte er albumet proppet med avsløringer og ledetråder. Andre lesere, særlig de litt yngre, vil kanskje finne dette vanskelig å følge med på, men blir underholdt av de mange actionsekvensene i arenalekene, ofte kombinert med sadistisk komikk.

I spesielt kostelig scene, kanskje en av Alene-seriens aller beste, deltar Anton (en bifigur vi har blitt kjent med tidligere) i en arena-utfordring kalt «fri presentasjon». Presentasjonen hans er en metafysisk teori om hvorfor de alle sammen er her, som blir mottatt med stort bifall. Ikke bare alluderer dette til brainstorming-scenen i første album, det er også smart parodi på teorier som Alene-lesere kan ha gjort seg på dette tidspunktet. Eller på fan-teorier generelt.    

«Arenaen» er også tilfredsstillende lesing på den måten at den komplette intrigen om Neosalem-lekene er sammenfattet til ett album, med lovnader om at sagaen nå tar enda en ny retning. Det er en mye mer en helskaplig historie sammenliknet med de to foregående albumene, som ettertid føles som en lang oppvarming til dette.

Alene 8 – Arenaen
Skrevet av Fabien Vehlmann, tegnet av Bruno Gazzotti
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
62 sider
179 kr.
QlturRebus Forlag



Les om de andre bindene i serien:
1. Forsvinningen
2. Knivenes Mester
3. Haiklanen
4. De Røde Vardene
5. I Hjertet Av Malstrømmen + Filmen
(5) I Hjertet Av Malstrømmen SPOILER!
6. Den Fjerde Dimensjonen Og En Halv
7. Underlandet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *