Lett oppdatert heksebrygg

Skumle hekser, en rampete bestemor og en navnløs gutt. Pénélope Bagieu har laget en versjon av «Heksene» for millenialenes barn.

Det er ingen liten oppgave å gi seg i kast med en tegneserieutgave av Roald Dahls barnebok «Heksene», som for mange er uløselig knyttet til Quentin Blakes tegninger. Blake hadde et langt samarbeid med Roald Dahl, og i noen av verkene er tekst og tegning nærmest symbiotiske. Men her har altså franske Pénélope Bagieu laget en helt ny tegneserieversjon av «Heksene», med en oppdatering av historien til en gjenkjennelig nåtid. Utgivelsen sammenfaller med lanseringen av den nye filmversjonen av samme bok.

«Heksene» er en fortelling om å være barn og bli overlatt til omgivelsene, om å kjempe mot grusomme krefter, om å ha gode rollemodeller og om å lære å akseptere seg selv. Den navnløse gutten som er hovedperson i fortellingen, bor sammen med sin bestemor. Foreldrene hans er døde i en bilulykke For å adsprede gutten forteller bestemor om da hun som liten forsto at hekser sto bak mange barns mystiske forsvinninger, noe som ender i et vilt eventyr hvor de to må nedkjempe heksene og deres onde plan om å utrydde barn.

I Bagieus versjon kommer vi først inn i en helt stille verden, hvor åpningssekvensen er viet til guttens lek. Denne introduksjonen er et slags «play-in-the-play», et lite glimt av superhelter som kjemper mot onde flygende hekser. Det er et fint grep for å forklare bakgrunnshistorien, om sorgen, om hvorfor gutten er så stille, og hvorfor han bor hos bestemor. Det er også fin billeddrevet fortelling. I originalversjonen beretter Dahl dette i jeg-form, hvor han heller usentimentalt drar inn selvbiografiske detaljer. Tegneren flytter dette fokuset bort fra Roald Dahl, lager helt fra begynnelsen av sin egen historie om en annen gutt, og er langt mer fokusert på det emosjonelle aspektet.

Gutten er som sagt navnløs, og han er heller ikke særlig bemerkelsesverdig skildret i Bagieus strek. Han forblir et generisk barn, uten sterke personlighetstrekk. Hans nye venninnne, som i originalen er en irriterende, grådig gutt ved navn Bruno, har heller ikke navn. Men hun er blitt til en irriterende jente for vår tid, en bedrevitende veslevoksen skrytepave, med ditto foreldre. Som karakter er hun nok litt mer utviklet enn gutten, både i strek og narrativ, selv om parodien er mer subtil enn hos Roald Dahl.

Den karakteren som virkelig får spillerom hos Bagieu er den eksentriske og litt rampete bestemoren, som røyker som en skorstein og rocker leopardtights og strass-øredobber. Vi aner at Bagieu har en spesiell forkjærlighet for denne figuren, en dame med en fortid.

Men er Bagieus «Heksene» skummel nok? Streken ligger noen ganger tett opptil animasjonsstilen fra Pixar, f.eks, med enkle, runde former og klare farger, og bestemor gir meg umiddelbare assosiasjoner til «Se Opp». Det er et veldig langt sprang fra Quentin Blakes rufsete og dynamiske illustrasjoner, som alltid ser ut som de vil hoppe fra siden, til Bagieus strammere og mer mainstream tegninger. Det gøyeste, og skumleste tegneren gjør, er å la seg rive med når hun tegner Storheksa. Historiens store skurk går igjennom en ekte metamorfose, fra en veldreid ung kvinne til en virkelig horribel heks med onde ører og tenner som står som ruinene av Barcode i munnen hennes.

Jeg undrer meg litt over økonomien i Bagieus sekvenser noen steder. Enkelte ganger bruker hun veldig mange ruter på en mer dialogdrevet fortelling, og jeg kunne nok ønsket at huntok skrittet helt ut, og var enda mer sprelsk og leken i sin fortellermåte.  Andre ganger kan det som er en skikkelig fest av et hendelsesforløp, bli litt i korteste laget – som når gutten i sin museform skal helle den magiske «Formel 86» i heksenes suppe. Skjønt det skal sies at akkurat den sekvensen er veldig god i Bagieus tegneserie, med dramatiske perspektiver og helsides tegninger av et slags «Hell’s Kitchen», fullt av farer for en liten mus.

Også bildet der heksene lider sitt endelige nederlag i hotellets spisesal, er en herlig Alice in Wonderland–inspirert scene, hvor heksene ligger strødd i en fatal bankett utover en dobbeltside.

Mot slutten ble jeg litt redd for at Bagieu skulle bli veldig politisk korrekt og feige ut ved å endre på slutten (det har vi sett før). Men heldigvis, også i denne versjonen er lærdommen at man noen ganger må gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, og akseptere livet som det foreligger i sin nye form.


Heksene
Skrevet av Roald Dahl, tegnet og tilrettelagt av Pénélope Bagieu
Oversatt av Tor Edvin Dahl
304 sider
279 kr.
Gyldendal

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *