Heller band enn prinsipper

Den første Hjalmar-boka i hardback, «Høyt Spill», bekrefter at stive permer burde kommet allerede i fjor.

Jubileumsboka «10 år i tidsklemma» hadde vært det naturlige stedet å starte med en slik tradisjon. Når så mye er sagt, er designet til «Høyt Spill» uansett temmelig slapt, av den enkle grunn at boka bare er en innbundet utgave av den tredje paperbacken.  Det er jo en begynnelse, skjønt en begynnelse som tok sin tid.

Når vi så ser forbi det ytre, begynner boka bra. Forordet av Dagfinn Lyngbø matcher ypperlig med det første segmentet, «Hjalmars Danseband», der Hjalmar og Viggo vil starte et rockeband, men ender med å spille dansebandmusikk for utstyrets og pengenes skyld (og i Hjalmars tilfelle, som en unnskyldning for å slippe stresset hjemme). Og med en slags lykkelig slutt, også. Det viser seg at Lyngbø hadde liknende erfaringer fra tidlig i sin showmannkarriere.

Bokas høydepunkt, ved siden av nevnte sekvens er «Metalljakten» fra sommerspesialen 2017, en farse med sjeldent høyt og jevnt tempo, full av interne vittigheter om TNT, som sammen med Eldar Vågan spiller viktige biroller.  «Metalljakten» er også et godt eksempel på at Kanten kan lage karikaturer som glir perfekt inn i seriens univers når han prøver. Når han ikke prøver, får vi vederstyggeligheter som denne midterste ruta. Jeg føler nesten at jeg burde be om unnskyldning for å gjengi den:  

Ellers går det mest på rutinen. Mye av seriens sjarm ligger i den, ikke minst Hjalmars evige tidsklemme, men dette er ikke en årgang som utnytter seriens rike bifigurgalleri. Familievitsene handler stort sett om oppdragelsen av minstemann Clint, resten handler mest om Viggo, og litt om Burre. Stripene om Clint antar jeg er en refleksjon av at Nils Axle Kanten selv hadde en minstemann i familien som krevde ekstra mye oppmerksomhet på den tida stripene ble laget (2017).

Et perfekt eksempel på manglende utnytting av bifigurene finner vi på side 71, når Viggos onkel Ågrim plutselig en dag mottar et postkort fra sin ukjente datter. Høres ut som et bra utgangspunkt for å fokusere på en figur som ellers er så perifer at jeg ikke en gang visste hva han het før jeg leste innledningen til denne boka. Men nei, det blir bare med denne ene stripa, og man lurer nesten på om en masse relaterte striper som skulle vært her, har forsvunnet.

Viggo har alltid vært en viktig og ganske anvendelig figur, og når han dukker opp så ofte skulle det bare mangle om han ikke har enkelte inspirerte sekvenser og striper. Ikke alt handler om mambo-tilværelsen (dvs. å bo med mamma), selv om mye gjør det. Viggo som EDM-produsent er en av de bedre sekvensideene, men det varer ikke lenge, og begynner og slutter med generiske mambo/NAV-vitser. Og selv når Viggo møter på sesjon i toga, er det Hjalmar som stjeler showet.

Når det gjelder Burre skulle man tro at en figur som dreier seg så mye om å gå på by’n ville blitt oppbrukt fortere. Men by-mot-land-konflikten som han representerer bidrar nok til å holde karakteren i vigør, og siden han ikke er bokstavelig talt i nabolaget, drar Kanten fordel av å kunne porsjonere ham ut mer enn Viggo.

Og en ting skal «Høyt Spill» ha, den gir leseren mer variasjon i miljøskildring. Forgjengeren «Tidsklemma» handlet mest om familie.

Hjalmar – Høyt spill
Av Nils Axle Kanten
Forord av Dagfinn Lyngbø
136 sider
279 kr. (hardback, veil.)
Strand Forlag

Les også anmeldelse av:
10 år i tidsklemma
Sommerspesial 2017

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *