Etterforsking i idyllen

Etterforsking i idyllen

Kikkis Krim er et friskt nytt tilskudd til utvalget av tegneserie-bokserier. Men er det krim?

Vi har tidligere vært inne på hvordan markedet for barnetegneserier har forflyttet seg fra bladhyllene til bokhyllene. Og hvordan det særlig er seriebøker for barn som er de mest populære, vel tegneseriebøkene for barn. Et av forlagene som var i forkant av denne utviklingen, eller i alle fall av den nåværende bølgen, var Fontini. De lanserte Amuletten, som fortsetter å være en av de desiderte bestselgerne inne tegneseriebøker for barn på det norske markedet. I tillegg har Fontini bokserier som Barnevaktklubben, Superhelten Arild, Zita og Gutta i Trehuset (sistnevnte er riktignok en hybridserie) i porteføljen. Men de er stadig på offensiven, og har en nysatsing for sesongen i form av den maleriske, franske tegneserien Kikkis Krim (org. tittel Carnets de Cerise). 

Det Kikkis Krim er, er en søt og akkurat passe sentimental historie om savn og minner, og håp om å kunne skape nye minner. Det er en historie om oppdagelser, fortalt gjennom øynene til ei nysgjerrig og handlekraftig jente med kanskje bitte litt for mye fantasi, som lærer seg å forstå folk på nye måter. Det er en lun og hjertevarm beretning fra en idyllisk fransk landsby, forsiktig fornorsket. Tegningene og fargene glir så sømløst sammen som jeg ikke har sett på lenge, i alle fall ikke i tegneserier (valget av ordet «malerisk» innledningsvis er meningsfullt, og det på mer enn en måte). Selv om den konkrete årstiden ikke er presisert, uttrykker fargene en gjennomført høstlig stemning som er en nytelse å se på. Historien er ikke akkurat actiondrevet, men utmerker seg til gjengjeld med en svært levende og aktiv visuell utførelse; ikke to ruter er like, hver rute har et nytt motiv eller en ny vinkling.

Det Kikkis Krim ikke er, er krim. Direkte oversatt betyr den franske tittelen «Cerises notatbøker» (deler av historien er fortalt gjennom Kikkis egen dagbok), mens den engelske oversettelsen heter «Cici’s Journal», og har undertittelen «The Adventures of a Writer-in-Training». Og det er nettopp forfatter Kikki ønsker å bli, selv om hun også liker å leke detektiv. Først og fremst er tegneserien en subversjon av krim som barnelitterær sjanger.

Klassiske barnebokdetektiver, som har lange tradisjoner, er gjerne barn eller tenåringer som i utgangspunktet leker detektiver, men som likevel ender med å bli involvert i reelle kriminalsaker der de ofte havner i reell fare. Tidlig i boka kan man få inntrykk av at det går samme veien med Kikki og de to venninnene hennes (som egentlig er temmelig uviktige i denne historien, når det kommer til stykket) når de skygger en mystisk, gammel mann. Men det skinner raskt gjennom at dette egentlig er en annen slags historie. At mysteriet blir løst halvveis i historien, antyder også at det som egentlig er mest interessant med den, ligger på et annet (og mer mellommenneskelig) plan.

Ikke desto mindre har tegneserien fått det norske navnet «Kikkis Krim», i tillegg til at det lokkes med slagord som «Barnas nye krimfavoritt!» og «Ikke gå glipp av Kikkis neste spennende krim!». Nå skal jeg ikke utelukke at forlaget sier slike ting med et glimt i øyet, og at leserne kan ende med å være med på spøken. Jeg har heller ikke lest de andre bøkene i serien, så jeg vet ikke hvor viktig selve mysteriet er i dem. Men Fontini har et godt produkt her; det burde ikke være nødvendig å overselge det på sjanger.     

Kikki og mysteriet med den forsvunne dyrehagen (vignett: Kikkis Krim)
Skrevet av Joris Chamblain, tegnet av Aurélie Neyret
Oversatt av Kristian Baardsen
ISBN 978-82-8373-042-5
80 sider
179 kr.
Fontini Forlag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

WP Twitter Auto Publish Powered By : XYZScripts.com