I sitt 70. år får Knøttene en ny sjanse til å stikke seg fram på det norske bok- og tegneseriemarkedet med «Det beste fra 1960-1969». Og ingen kan nekte for at epoken man har valgt å fokusere på, er gull. 

50-tallet var en overgangsperiode for Knøttene, fra den uskyldige starten til etableringen av en langt mer voksen og snusfornuftig kynisk serie preget av underfundige filosofiske kommentarer og skarpe psykologiske observasjoner, lagt til et svært kompakt univers. På 70-tallet føler mange at serien ble for kommers. Og kanskje ble den litt mindre særpreget da, selv om jeg personlig mener at Knøttene i denne perioden er sterkt undervurdert. Noen av de morsomste stripene i seriens historie stammer fra 70-tallet, og Schulz’ satiriske brodd var meget velutviklet.

Men alt til sin tid. Poenget er at på 60-tallet fant Charles M. Schulz den ideelle balansen mellom det kyniske og det trøstefulle. Baltus’ verden er liten, men blir gradvis større; han ydmykes og mislykkes, men livet hans er ikke trøstesløst. Espen har tilegnet seg den nødvendige intellektuelle ballasten for å kunne utfordre Sofie, selv om Sofie er blitt nesten tilsvarende smart, og regjerer nabolaget med jernhånd. Sniff er i en evig strid med verden rundt ham om å få tilpasse omgivelsene til hans egen lille verden. Serien hadde funnet den perfekte formen, og utnyttet sine egne troper og konvensjoner med en oppfinnsomhet som man sjelden har sett maken til i amerikanske stripeserier, verken før eller siden.

60-tallstripene følger også i grove trekk tidsånden. Tiåret starter med å introdusere Baltus’ småborgerlig yndige lillesøster Lise, og munner ut idet Pernille, en representant for en tøffere og mer selvstendig kvinnetype, er i ferd med å bli en sentral karakter. 60-tallet introduserte også Franklin (Jonas i denne oversettelsen), som riktignok er en legendarisk uinteressant minoritetsfigur, men likevel et viktig tegn i tiden den gangen. 

Utvalget kan det sikkert sies mye om. Alle som kjenner serien vil finne mange favoritter, men også føle at det mangler i alle fall et par striper som burde være selvskrevne. Sånn må det bli når man skal oppsummere ti år med striper på snaut 200 sider, selv om arealet er utnyttet til det fulle; vekselvis fem dagsstriper og to søndagsstriper per side. Jeg fant flere velkjente sekvenser der jeg stusset på hvorfor akkurat den og den stripa var utelatt fra konteksten. På den andre siden gjorde jeg, og sikkert mange andre, flere spennende oppdagelser. Som en sekvens der Espen blir Michelangelo og maler sivilisasjonens framvekst på innsiden av taket i Sniffs hundehus, og Schroeders stolteste øyeblikk, der han forsvarer Baltus’ verdighet. Sniffs ikoniske rollespill som flygeress fra 1. verdenskrig er tungt representert, og boka minner oss om at særlig søndagssidene med flygeress-tema var svært forseggjorte i konstruksjon og monolog. 

Og ja, jeg sier Sniff, ikke Snoopy.  For den nye oversettelsen til Knut Nærum er et vesentlig poeng, og han har vært nøye med å bruke de tradisjonelle norske navnene. Etter at den norske dubbingen blandet engelske og norske navn på mest forvirrende vis i filmen fra 2015, har det blitt enda viktigere å rydde opp i dette.

Aftenpostens fornorskende oversettelser, gjengitt i en serie med pocketbøker fra tidlig 70-tall, var til dels svært kreative (nesten på Amundsen & Kvil-nivå iblant), men også forstyrret av en ujevn og ofte stygg font som gjerne gikk over snakkeboblenes tilmålte plass. Dette er ting som måtte fikses, og er blitt fikset, i den nye oversettelsen. Mens han var i gang, har Nærum på godt og vondt valgt å legge seg litt tettere opp den amerikanske originalteksten – unntatt når det gjelder navnene, som sagt. Jeg vil gå ut fra at det var noen nøye overveielser som måtte til før han valgte å kombinere den norske navnene med mest mulig sportsfaglige engelske baseballtermer, for eksempel. Skjønt i ettertid forstår jeg ikke hvordan Aftenposten greide å unngå dem.  Og at Olsokgubben er blitt til Gresskargubben må være greit nå som alle i Norge kjenner til Halloween.  Av samme grunn får valentinkort være valentinkort, ikke julekort.   

Så langt, alt vel. Men flere forsøk er gjort på å relansere Knøttene i Norge etter boomen med Schibsted/Aftenpostens samlinger tidlig på 70-tallet: Som albumserie, som pocketbokserie, som eget blad, som biserie i andre blader, og som julehefte. Uten at man egentlig kom noen vei. Kanskje dette er siste sjanse. «Det beste fra 1960-1969» inngår nemlig i en samleserie der de andre bindene favner over henholdsvis 50-og 70-tallet. Alle tre bindene er utgitt på både dansk og svensk. Av grunner jeg forklarte innledningsvis, fortjener også de å komme ut på norsk.

Knøttene – Det beste fra 1960-1969
Av Charles M. Schulz
Oversatt av Knut Nærum
Forord av oversetteren
200 sider
349 kr.
Gyldendal