Less is less

Når det går slag i slag kan det være vanskelig å holde rytmen. I verste fall avsluttes sangen for tidlig. Slik er det litt med Knut Nærum og Karstein Volles «Likbilen», en dystopisk tegneserieroman på knappe 80 sider.

Det starter med noen helsides kulltegninger en ikke helt vet hva er. Kan det være det som har gått galt med menneskeheten, eller kloden vår frem til nå? Det være seg en solformørkelse, eller noe som kan være både et koronavirus og en jordklode med flere atombombesprengninger. Det er fint at det ene bildet kan være flere ting, og det er fint at det store kan være i det lille, og motsatt. Det gir også et noe poetisk bakteppe til historien som snart skal utspille seg i et heseblesende tempo.

Vi befinner oss i en by som heter Utropolitan. Byen virker å være et ukoselig sted. Den består av skygger og dunkle, utilgjengelige ansikter. Hvem som er hovedperson i denne historien, er vanskelig å vite sikkert. Er det Rhonda med sitt skumle prosjekt «Likbilen», eller er det Bob, den samvittighetsfulle ingeniøren og kona hans Git? Er det byen i seg selv? Kanskje er det ikke så viktig, men de utydelige ansiktene og de raske sceneskiftene gir historien få knagger å henge ting på. Selv ikke historiens «good guys», Bob og Git har utpregede ansikter. Alt vi får vite er at de bor i et røft nabolag der stjeling og håndvåpen er en del av dagliglivet.

Likevel blir en del kjente klisjeer brukt, og det funker forsåvidt som noen faste holdepunkter. For eksempel at selv i en vag dystopisk fremtid røyker den med mest makt sigar i et mørklagt rom der han angivelig konspirerer mot folket, eller hvem det skulle være. Noen ting går aldri av moten. 

Etter hvert forstår en at olje, kull og gass er ute, og deler av jordkloden ligger øde. Likevel er befolkningen for høy og ressursene for knappe, skal vi tro lederne av Utropolis Energi. Jeg brukte litt tid å skjønne at Utropolis Energi var et selskap og ikke det politiske styret for byen Utropolitan. Selskapet har sin egen logo som dukker opp her og der, og en åpenbar makt til å endre spillereglene for resten av samfunnet. Med andre ord, akkurat som en dystopi skal være; der privateide selskap får for mye definisjonsmakt og de ikke-valgte lederne av disse følgelig får for mye blod på tennene sine.

Så hva er det egentlig som er «Likbilen»? Det offisielle navnet er visst «Antrobio», hjerteprosjektet til Rhonda, Utropolis Energis skruppelløse streber. Som navnet tilsier har det med lik å gjøre, døde kropper som skal brukes til noe. Rhonda tyr til ekstreme tiltak for å gjennomføre prosjektet hennes. Ingenting er hellig og hun slår to fluer i en smekk ved å styrte selskapets direktør, både fordi han var et hinder og som personlig hevn. Her dukker det opp spørsmål. Hvorfor er det så viktig for Rhonda med dette prosjektet? Hvis målet er uinnskrenket makt kan det vel finnes andre metoder enn et kontroversielt prosjekt som sjefen ikke liker? Så hvorfor akkurat «Likbilen»? Jeg får ikke helt tak på det. At det har noe med kjærligheten til miljøet og menneskehetens fremtid å gjøre er også vanskelig å forestille seg.

Har det noe med det spirituelle aspektet å gjøre? Her har boken uutnyttet potensiale. Sjeler på avveie og med en egen vilje er spenstig stoff, hvorfor ikke dykke litt dypere inn i det? Hvordan stiller dette samfunnet seg til store størrelser som «sjelen» og «Gud» og «himmel» eller «helvete»? Hvis en tenker på vårt sekulære samfunn i dag, hvor sjelen nesten ikke finnes mer er det utfordrende å trekke linjer til samfunnet vi blir presentert for i boka. Har menneskeheten vendt tilbake til religion i mellomtiden, da atombombene falt eller da utallige virus herjet? Vi får ikke svar på det. Isteden blir vi presentert for tre «prester» med altfor høye hatter, med den effekten at de ikke virker så seriøse. Men så er det noe i det likevel, det mellom sjelen og kroppen og mellom himmel og jord og at de døde har en påvirkningskraft på de levende.

Noe har riktignok Knut Nærum og Karstein Volle klart, når en sitter igjen og tenker at boka var for kort og at alt gikk for fort. De tegner frem, bokstavelig talt, et univers som interesserer. Hvilke kulturelle kodekser gjelder? Hvilke nye regler finnes og hvilke gamle har de beholdt? Hvordan endte de opp der de er? Kanskje er det meningen med en dystopi, at en skal stoppe opp og stille seg det spørsmålet i dag, «før det er for sent!»

Likbilen
Skrevet av Knut Nærum, tegnet av Karstein Volle
88 sider
379 kr (veil.)
Cappelen Damm

Les også:
Anmeldelse av Nærum og Voles «Muffens»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *