Anarkisten og antiskurken

Fantasy som sjanger har vært gjennom så mange postmoderne varianter at det er vanskelig å finne på noe originalt lenger. Noelles Stevensons «Nimona» kommer likevel langt som forteller med å utfordre konvensjonene.

En trope er definert som ethvert tema eller virkemiddel som er mye brukt i historiefortelling. Ordet har en mer nøytral klang enn ordet «klisjé», og er derfor mer anvendelig. Vanligvis blir det brukt i sammenhenger der en vil få fram at slike tema og virkemiddel kan være av det gode i historiefortelling, at variasjoner over tema kan inneholde reell variasjon i hendene til en dyktig forfatter.  

Nimona er et eksempel på en tegneserie som bruker troper på en svært bevisst måte, og som på den måten drar stor fordel av dem; en fantasy med trekk av både satire, samfunnskritikk og revisjonisme, elementer som kunne blitt temmelig tunglabbet hver for seg, men som innenfor rammen av en målrettet og karakterdrevet historie, balanserer hverandre.

For å gå enda nøyere inn på tropene så er tegneserien egentlig science fantasy, dvs. kvasi-middelaldersk fantasysetting med moderne teknologi. Dette er trolig mest av bekvemmelighetshensyn for serieskaperen, og kan også forklare hvorfor oversetteren tillater seg enkelte anglonorske løsninger. Et mye brukt ord som «sidekick» er f.eks. ikke oversatt; ord som «assistent» eller «lakei» hadde ellers vært naturlige oversettingsvalg.

Serien var gjennombruddet til Noelle Stevenson, og gikk opprinnelig som en nettserie før hun fikk den utgitt som grafisk roman. Selv om Nimona fikk flere priser (deriblant en Eisner) og en filmkontrakt med Istid-studioet Blue Sky, ble det bare denne ene boka før hun gikk videre til nye prosjekt. I dag er hun produsent og kreativ leder for Netflix-serien She-Ra og De Mektige Prinsessene. Så det kan ha vært håpet om en synergi-effekt med film og tv som fikk Gyldendal til å inkludere Nimona i årets fantasy-satsinger fra forlaget.  

Hovedpersonen og tittelfiguren er ei ung jente som tar hyre hos den skurkaktige eks-ridderen Ballister Bekhjerte. Han finner henne en smule irriterende og veldig uberegnelig, men ansetter henne likevel, fordi hun har den nyttige egenskapen at hun kan skifte form, og få egenskapene til dyrene som hun imiterer.

En ung hovedperson som vil være skurk i stedet for helt er vel ikke et så uventet brudd med konvensjonene lenger. Mer interessant er det å se hvordan hovedpersonene forholder seg til hverandre på tvers av tradisjonelle rollemønster, og med økende kompleksitet ettersom historien skrider fram. 

Bekhjerte er for det første ikke en skurk i arketypisk forstand. Han er en antiskurk – Noe som ikke er det motsatte av en skurk, men det motsatte av en antihelt: En antihelt gjør det rette, men på en umoralsk måte. Ein antiskurk gjør det gale, men på etisk måte. Bekhjerte er tålmodig og pragmatisk. Han planlegger nøye fordi han helst vil unngå å drepe, særlig sivile, men også vakter. Nimona derimot bare hopper i det, forvandler seg spontant til et eller annet stort og farlig dyr, og dreper alle som står i veien for henne.     

Likeså er Bekhjertes rival, Ambrosius Gyldenlem, ved første øyekast, selve prototypen på ei egosentrisk klyse som bare teknisk sett er helten, men forholdet hans både til Bekhjerte og til «de gode» som han jobber for, viser seg etter hvert til å være mer komplisert enn som så.

Når det gjelder Nimona så er hun en historie for seg selv, men så mye kan jeg røpe at dette egentlig er Bekhjertes historie, først og sist.

Grafisk utmerker serien seg med Noelle Stevensons evne til å skape gode, klare uttrykk og et rikt miljø med enkle grafiske virkemidler, både i streken, fargeleggingen og de sparsomme bakgrunnene. Særlig karakteristisk er de normert stiliserte figurene, de fleste av dem høye og hengslete, med lange halser og skarpe haker. Nimona selv er en påfallende kontrast til dette, da hun er rundere på alle måter; det ligger en tydelig mening bak dette. 

Likevel burde de to-tre første kapitlene vært farget om igjen for boka (husk, dette var først en nettserie), for bedre å matche fargetonen i resten av historien.   

Nimona er en grafisk roman i ordets rette forstand, en fullendt historie med en naturlig begynning og slutt. Det er også en svært cinematisk historie, med en oppbygging mot klimaks som den planlagte filmen kunne gjenskape nærmest rute for rute. Underveis mister tegneserien noe av humoren og den postmodernistiske sjarmen som den i utgangspunktet hadde, til fordel for et mer tradisjonelt epos med idealistiske overtoner.  Men gjennomført og konsistent er Nimona en gripende, intrigerik og velskrevet bok, og en bok det er veldig lett å sluke.



Nimona
Av Noelle Stevenson
Oversatt av Hilde Stubhaug
Etterord av forfatteren
ISBN 9788205520349
272 sider
299 kr.
Gyldendal

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *